Stortinget - Møte tirsdag den 20. april 1999 kl. 10

Dato: 20.04.1999

Sak nr. 3

Interpellasjon fra representanten Karin Andersen til sosialministeren:
«Antallet uføretrygdede øker sterkt, spesielt blant unge under 30 år. Det er vanskelig å tro at økningen skyldes en plutselig ekstra svekkelse av befolkningens arbeidsevne. Krav til omstilling og tempo øker, stresset og utryggheten gjør arbeidslivet tøffere. Det utvikles et arbeidsliv for de friskeste og mest fleksible. Folk med nedsatt arbeidsevne skyves ut og folk over 40 år har problemer med å få jobb. Enkelte bedrifter presser ut eldre med tilbud om vederlag for å slutte. Folk på attføring og flere uføretrygdede ønsker arbeid, men opplever mye motstand. Økningen i antall uførepensjonister representerer et betydelig økonomisk og sosialt problem. Hvis ingenting gjøres, vil antallet uførepensjonister øke ytterligere, i takt med at ledigheten øker.
Hva vil statsråden gjøre for å hindre veksten i antallet uføretrygdede?»

Talere

Karin Andersen (SV): «Førti og ferdig», var en overskrift i Nationen i februar. Artikkelen beskrev databransjen og en virkelighet der medarbeidere i 40 – 50-årsalderen kunne oppleve å finne kontorene sine tømt etter at de hadde hatt ferie – bortsett fra en brun konvolutt med et tilbud om en sluttpakke på et par årslønner for å forlate stillingen. Samtidig ansatte man nyutdannede folk i jobben. Dette beskriver et arbeidsliv der det ikke er plass til andre enn de aller sprekeste, de mest nyutdannede og de som er villig til å sette jobben foran alt. Blir det plass til familie i et slikt arbeidsliv? Blir det plass til funksjonshemmede eller til en helt vanlig 50- eller 60-åring med vanlig arbeidskapasitet? Er denne beskrivelsen et enkelttilfelle som ikke sier noe om tendensen i tida? Er det et spesielt fenomen i en spesiell bransje, eller er det et av uttrykkene for at det skjer store strukturelle endringer som kan slå fullt inn i arbeidsmarkedet? Jeg tror det tyder på det siste, og er derfor veldig opptatt av hvordan vi håndterer dette i en helhet.

Enoksen var i sin redegjørelse i stad inne på at det kanskje var et verdiskifte i forhold til hvordan man prioriterer tida. Det er kanskje også viktig å se det i forhold til det.

Arbeid til alle har det vært veldig bred enighet om i Norge. Likeens har det vært bred enighet om at de som av helsemessige grunner ikke kan være yrkesaktive, skal ha en trygd det går an å leve av. Det er to hovedstrukturelementer i vårt samfunn. I et moderne arbeidsliv og i en globalisert og åpen økonomi er begge disse områdene under sterkt politisk press. Forandringer vil skje. Hvis vi ikke har helt klart for oss målsettingen om at arbeid til alle og et sikkerhetssystem for dem som ikke kan delta i yrkeslivet, skal være på plass, vil forskjellene øke, og det vil være en langt vanskeligere jobb å sette dette reisverket på plass igjen hvis biter av det blir borte.

Er økningen i uføretrygdingen en del av denne utviklingen, og i så fall hvem er det det rammer? I Norsk institutt for samfunnsforsknings tidsskrift nr. 2 for 1998 har de laget en rapport som viser forholdet mellom yrke og langtidsfravær. Og det er forskjellige rapporter som viser at det er forskjeller mellom ulike yrker og ulike sosioøkonomiske grupper både når det gjelder sjukefravær og uføretrygd.

I St.prp. nr. 1 for 1998-99 fra Sosial- og helsedepartementet kan vi lese på side 12 om uførhet og medisinsk rehabilitering, og at det i de seinere åra har vært en sterk og bekymringsfull vekst i sjukefraværet og tilgangen på nye uførepensjonister, etter en viss nedgang i begynnelsen av 1990-tallet. Regjeringa peker på både de velferdspolitiske og de makroøkonomiske problemene som økningen fører til, og at den vil sette ned et utvalg som skal se på dette i en bred sammenheng. Dette er nødvendig fordi noe av problemet her er tendensen til å bryte opp helheten og gjøre vedtak på enkeltområder. Da kan resultatet bli at i forsøket på å begrense utgifter på ett område, tyter det ut på et annet sted, f.eks. i forholdet mellom sjukepenger, arbeidsledighetstrygd og uføretrygd. SV har lenge ønsket å samordne disse områdene, og det er nå signalisert tilslutning fra flere partier, så det må gå an å regne med at her blir noe gjort for å foreta nødvendige helhetsgrep på dette området.

Når det gjelder utviklingen på arbeidsmarkedet generelt, er jeg mer usikker på om det er politisk vilje til å forme et arbeidsliv som tar helhetlige hensyn og setter mennesket og samfunnet i fokus. Presset fra høyresida og et arbeids- og næringsliv i knallhard, åpen konkurranse øker. Avtaler inngått mellom regjeringen Bondevik og Høyre og Fremskrittspartiet om bl.a. redusert sjukelønn for deltidsansatte og om å gjennomgå arbeidsmiljøloven og spesielt overtidsbestemmelsene, viser at viljen til å gå løs på arbeidsforholdene er til stede. Jeg velger å fokusere på dette, fordi det er de store hovedpolitiske tendensene og trendene som det er viktig å gripe fatt i. Det ventede framlegget som følger av Blaalid-utvalget om fri vikarbruk i nesten alle yrker, er også et annet tegn. Vil noen av disse forslagene som svekker arbeidstakernes rettigheter på disse områdene, gjøre arbeidslivet mer tilgjengelig for mennesker med nedsatt arbeidsevne? Neppe. Å få et enda større press for å jobbe mer overtid vil bidra til å holde folk utenfor arbeidslivet og kanskje også støte flere ut. I tillegg er dette stikk i strid med Regjeringas uttalte mål om å gi folk mer tid til familie og barn.

Småbarnsforeldre, særlig fedre, jobber mye overtid. Mange av dem befinner seg i den delen av arbeidslivet der kravene til å stille opp når som helst og så lenge som mulig er sterkt til stede. Mange av dem er i starten av en yrkeskarriere i fag og bransjer der det er så spennende og interessant at det ikke oppleves belastende i seg sjøl å jobbe mye. Tidshorisonten kan være kort, og konkurransen beinhard. Men dersom arbeidslivets regler blir endret mer og mer i en retning der full fleksibilitet blir krevd av alle, vil svært mange måtte gi tapt lenge før pensjonsalderen. Det er også grunn til å frykte at forskjellene i lønns- og arbeidsforhold vil bli langt større enn det vi ser i dag, dersom det er elitelaget som skal sette standard for hva det går an å kreve av en ansatt til enhver tid. Bedre vilkår og lønn for de friskeste og kjappeste kan fort gi dårligere vilkår for de andre. Dette er også i strid med Regjeringas uttalte mål om mindre forskjeller. Hva dette vil føre til av press på nivået på uføretrygden til den enkelte, er jo lett å se. Øker antallet, vet vi at presset på utbetalingsnivået øker tilsvarende.

Framtidas arbeidsliv krever ny og stadig endret kompetanse, ikke alltid krav til kompetanse på høyere nivå, men til omstilling og annen kompetanse. Kompetanse er det viktigste konkurransefortrinn både for bedrifter og personer. Derfor er det viktig at vi stiller oss slik at vi kan møte dette kravet, at det oppleves inspirerende for arbeidstakere og ikke bare som en ekstra belastning. Derfor blir det viktig å sikre at lyst og kapasitet til kompetanseutvikling blir økt. Det stiller krav til at arbeidsmiljøet ikke har brukt opp de ansatte på en slik måte at dette oppleves som et nytt og uoverkommelig krav. Tidspress og arbeidsbelastning og uunnværlighet i arbeidet fører til at det i praksis kan være vanskelig å komme fra og få gjort dette helt nødvendige grepet.

For mange oppleves arbeidslivet som å delta i norgesmesterskapet hver dag, med krav om å gjøre det bedre hver gang i stadig tøffere konkurranse. Det er ikke plass til et eneste hvileskjær. Og trenerteamet, massøren, fysioterapeuten og støtteapparatet er ikke på plass.

I perioder av livet kan dette gå, men i lengden er det uholdbart. For samfunnet som helhet er det sløsing med ressurser å ikke sørge for å benytte den arbeidsevne og den kompetanse som hele befolkningen har. For den enkelte bedrift, offentlig eller privat, kan det derimot være lønnsomt å presse ut arbeidskraft som ikke yter 100 pst. I offentlig sektor og særlig omsorgsyrkene oppgis det ofte at følelsen av aldri å strekke til, aldri å bli ferdig og å gå på akkord med faglige og menneskelige kvalitetskrav til jobben er det mest belastende.

Den 5. november 1998 gikk Arbeidstilsynet til aksjon på alle landets sjukehjem, og de fant mye å sette fingeren på. Tunge løft skaper vonde rygger, ødelagte skuldre, høyt sjukefravær og uføretrygding. På mange sjukehjem var de ansatte ikke engang sikre på å få bistand til tunge løft i en situasjon der det skulle være to om jobben; de var alene. Vi veit at det til neste år faktisk blir enda færre til å gjøre disse jobbene. Er dette perspektivet med når rammene for kommunesektoren legges, også det vi kalkulerer med i forhold til uføretrygd og sjukelønn? Eller blir det borte og usynliggjort og dermed ansvarspulverisert i en debatt om effektivisering og konkurranseutsetting? Følger vi arbeidslinja konsekvent, eller er det andre hensyn som får telle mest? Hvordan kan det henge sammen at en når f.eks. uføretrygdingen øker og arbeidsløsheten er så lav som nå, ikke benytter muligheten til å gå massivt og tidlig inn med tiltak og kompetanseheving i forhold til personer som av en eller annen grunn ikke klarer kravene i dagens arbeidsliv, nettopp den gruppa en kan frykte blir uten jobb og ikke vil klare konkurransen? Det ville være å følge arbeidslinja. Da ville det bli en billigere løsning på sikt. Heller tre år med skikkelig oppfølging og tiltak enn trygd resten av livet, må være en måte å tenke på.

Men isteden opplever vi at tiltaksmidlene kuttes, og at de som har dårligst odds, som rusmiddelmisbrukere, ikke får hjelp. I tillegg stilles det krav f.eks. til rusmiddelmisbrukere om at de skal ha fullført behandling før det settes i verk tiltak. Hvordan kan det være mulig at det er riktig for alle? Kan det ikke tenkes at nettopp slike krav hindrer en poliklinisk arbeidsform, der arbeidstrening kunne være en nødvendig og vesentlig del i behandlingen?

Hvis vi nå først og fremst fokuserer på utgiftene på kort sikt og ikke på målsettingen på lang sikt, bommer vi. Det viktigste for meg er å få avklart hovedretningen på Regjeringens politikk på dette området i form av denne interpellasjonen.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Talet på uførepensjonistar har auka sterkt dei seinare åra. Det er eit ekstra tankekors at dette har skjedd i ei tid då forholda på arbeidsmarknaden har vore gode, med sterk auke i sysselsetjinga og redusert arbeidsløyse. Vi har i dag over 255 000 uførepensjonistar. Ved inngangen til 1999 var det 11 600 fleire uførepensjonistar enn eitt år tidlegare. Nytilgangen til uførepensjonsordninga er no høgare enn på starten av 1990-talet. Dette gir grunn til bekymring. Utviklinga på arbeidsmarknaden og endringar i aldersstrukturen i befolkninga kan tilseia ein fare for at auken kan koma til å halda fram.

Vi har ikkje råd til å skyva arbeidsføre personar ut av arbeidslivet, verken menneskeleg eller samfunnsøkonomisk. Dersom veksten i nytilgangen til uførepensjonen held fram, vil dette på sikt kunna medverka til å svekkja det økonomiske grunnlaget for dei offentlege, sosiale tryggleiks- og velferdsordningane, og forsterka utviklinga i retning av stadig fleire pensjonistar pr. yrkesaktiv. For å førebyggja sosiale problem og aukande ulikskap i befolkninga er det nødvendig å setja inn tiltak for å motverka aukande sjukefråvær og utstøyting frå arbeidslivet. Det finst ikkje enkle, kjappe grep. Vi treng ein samla analyse og ei grundig drøfting av årsaker og moglege tiltak som kan stansa eller aller helst snu ei slik utvikling. Det er ei stor utfordring å halda oppe høg yrkesdeltaking både av omsyn til den enkelte, av omsyn til næringslivet og òg av omsyn til eit handlingsrom i den offentlege budsjettpolitikken.

Det har vore ein auke i nytilgangen til uførepensjon i alle aldersgrupper, med unntak av dei over 62 år, der det har vore ein nedgang. Dette har samanheng med at fleire går over på AFP. Nytilgangen har vore størst i aldersgruppa 50-54 år, og større for kvinner enn for menn. Blant kvinner har tilgangen vore størst i aldersgruppa 45-49 år, med 28 pst. auke frå 1998 til 1999. Når det gjeld unge under 30 år, er det ikkje registrert nokon auke dei siste par åra. Frå 1996 til 1997 var det ein auke på 15 pst. i talet på uførepensjonistar under 30 år.

Muskel- og skjelettlidingar og psykiske lidingar er dei største diagnosegruppene. Talet på nye uførepensjonistar med muskel- og skjelettsjukdomar har vore relativt konstant, men det har vore ein viss auke når det gjeld psykiske lidingar.

Rikstrygdeverket legg til grunn at ein tredjedel av auken i nytilgangen til uførepensjon er eit resultat av endringar i alderssamansetjinga i befolkninga. Dei peikar òg på at om lag ein femtedel av auken det siste året skuldast kortare saksbehandlingstid. Talet på ubehandla krav vart redusert med 3 000 i 1998.

Endringane i reglane for rehabiliteringspengar har òg medverka til ein auke i talet på uførepensjonistar. Frå juli 1993 vart stønadstida for rehabiliteringspengar avgrensa til eit år som hovudregel, men med moglegheit for forlenging i visse tilfelle.

At talet på nye uførepensjonistar aukar i tider når forholda på arbeidsmarknaden er gode, er eit paradoks. Det er vanskeleg å sjå samanhengen mellom situasjonen på arbeidsmarknaden og utviklinga i talet på uførepensjonistar. Det er grunn til å tru at fleire med helseproblem er i arbeid når forholda på arbeidsmarknaden er gode. Tal frå Rikstrygdeverket viser ein auke i personar med gjentekne sjukefråvær dei seinare åra. Dersom vi vil at det skal vera plass i arbeidslivet til personar som ikkje fungerer 100 pst. til kvar tid, må vi akseptera eit relativt høgt sjukefråvær blant enkelte grupper. På sikt må vi òg kunna rekna med at ein del av dei går over på uførepensjon.

Forskjellar i levekår kjem klårt til uttrykk mellom dei som har arbeid, og dei som har lita eller inga tilknyting til arbeidslivet. I stortingsmeldinga om utjamning i levekår som vil bli lagd fram for Stortinget om kort tid, vil Regjeringa gje ei grundig kartlegging av ulikskap m.a. som fylgje av ulik tilknyting til arbeidslivet. Mange av dei som i dag er ute av arbeidslivet for kortare eller lengre periodar på grunn av helseproblem, vil truleg kunna ha delteke i arbeidslivet dersom forholda blir lagde til rette i form av meir fleksible løysingar. I utjamningsmeldinga vil Regjeringa varsla tiltak som kan føra til auka arbeidstilknyting, ei mjukare arbeidslinje.

Regjeringa har sett i verk fleire tiltak på helse- og sosialsida for å førebyggja varig uførleik. Opptrappingsplanen innanfor psykiatrien og oppfylginga av handlingsplanen for redusert bruk av rusmiddel er begge eksempel på tiltak overfor grupper som treng ei tett oppfylging for å koma tilbake i arbeid.

Tiltak for å få sjukmelde tilbake i arbeid er viktig for å førebyggja uførepensjonering. Her har arbeidsgjevarane eit ansvar. Mange arbeidsgjevarar har gode erfaringar med sjukefråværsarbeid. For at fleire skal få kjennskap til dei gode eksempla, er det nyleg oppretta ein idébank i arbeidslivet. Dette er eit samarbeidsprosjekt med partane i arbeidslivet og offentlege styresmakter som skal går over fire år.

Trygdeetaten har ansvar for å fylgja opp sjukmelde. Dess lenger ein person går sjukmeld, dess større er sjansen for at vedkomande skal falla ut av arbeidslivet for godt. I budsjettet for 1999 vart det sett av midlar til styrking av trygdeetaten sitt arbeid med oppfylging av sjukmelde og til kjøp av behandlingskapasitet i helsevesenet.

Føresetnaden for ei vellukka sjukefråværsoppfylging er ofte eit tett samarbeid mellom ulike etatar og instansar. Ein må hindra at sjuke personar blir sende mellom etatane. I rehabiliteringsmeldinga har Regjeringa lagt opp til at kommunane skal ha ei koordinerande rolle. Det er ein føresetnad at planlegging og iverksetjing av tiltak skjer i nært samarbeid med den enkelte brukar. Regjeringa har òg tatt initiativ til forsøk med brukarkontor som skal ha som oppgåve å samordna tiltak og tenester til personar som treng hjelp frå fleire etatar.

Det er viktig å avklåra så tidleg som mogleg om det er behov for andre tiltak enn vanleg medisinsk behandling for at den sjukmelde skal koma tilbake i arbeid. Trygdekontoret har m.a. høve til å be arbeidsgjevaren gjera greie for moglege tiltak på arbeidsplassen til den sjukmelde. Ordninga med aktiv sjukmelding har ført til at sjukmelde i større grad kan oppretthalda kontakten med arbeidsplassen. Arbeidsgjevar har òg plikt til å førebyggja helseproblem og hindra utstøyting gjennom systematisk helse-, miljø- og sikringsarbeid.

Om det er behov for yrkesretta attføring, skal arbeidskontoret overta ansvaret. I 1998 var det i gjennomsnitt registrert 53 000 yrkeshemma i arbeidsmarknadsetaten. Om lag 40 000 av desse var til kvar tid på ei eller anna form for aktive tiltak.

Talet på registrerte yrkeshemma har vore stabilt dei siste åra. Talet på dei som blir tilbakeførte til trygdeetaten med sikte på uførepensjon, har vore stabil på mellom 12 og 14 pst., mens det har vore ein auke i den delen som blir formidla til arbeid.

I Handlingsplanen for funksjonshemmede har Regjeringa skissert fleire tiltak for å redusera uføretilgangen blant funksjonshemma og leggja til rette for auka yrkesdeltaking. For ein del har ordninga med funksjonsassistentar vist seg å vera eit bra tiltak. Dette er forsøk som no vil bli evaluerte med tanke på ei eventuell varig ordning.

Det er ikkje grunn til å tru at den sterke veksten i talet på mottakarar av sjukdomsrelaterte trygdeytingar dei siste åra skuldast at befolkninga generelt er blitt meir sjuk. Som interpellanten peikar på, kan krav til omstilling, auka tempo og meir stress i arbeidslivet ha medverka til å pressa arbeidstakarar med helseproblem ut av arbeidslivet. For å få meir kunnskap om dette har Regjeringa sett ned eit utval med representantar frå partane i arbeidslivet som skal laga ein analyse av hovudutfordringane i morgondagens arbeidsliv, der siktemålet er å drøfta behovet for ein fleksibilitet som kan ivareta både verksemdene og arbeidstakarane sine behov.

Eg ser at tida går. Eg håpar at eg i eit av mine seinare innlegg får høve til å fokusera noko nærare på dei eldre som gruppe, og den utstøytinga som mange der kan oppleva.

La meg til slutt på nytt understreka at det er behovet for meir kunnskap om årsaker til endringar i uføretilgangen for å kunna setja inn dei rette tiltaka som er bakgrunnen for at Regjeringa no har sett ned eit utval som skal greia ut årsakene til veksten i sjukefråværet og nytilgangen til uførepensjonen. Det sjal vidare kartleggja den sosiale og samfunnsøkonomiske rolla som folketrygda sine stønadsordningar har ved sjukdom og uførleik, gjera ei vurdering av dei tiltaka som er iverksette, og vurdera ytterlegare tiltak for å få ned talet på stønadsmottakarar.

Karin Andersen (SV): Jeg vil takke for svaret.

Det er en svært omfattende problemstilling vi diskuterer. Statsråden sa hun skulle komme tilbake til en del detaljer, og det er bra, for det er mange biter av dette puslespillet som må på plass.

Statsråden sa at det er vanskelig å se sammenhengen mellom det stramme arbeidsmarkedet som vi har i dag, og den store økningen i antall uføretrygdede. Det er et av de store spørsmålene vi stiller oss. Det at vi faktisk også har en god del tiltak for å rette på dette – ikke nok etter SVs mening, og ikke gode nok etter SVs mening, men det blir tross alt gjort mye – er grunnen til at jeg mener at vi kanskje også må fokusere sterkere på hvordan arbeidslivet som sådan fungerer.

Spørsmålet er om de økte kravene som stilles i arbeidsmarkedet, de økte kravene som blir stilt til de aller fleste som deltar, nå er i ferd med å ta av på en slik måte at de skaper problemer også for folk som faktisk kunne ha klart en full jobb i et vanlig arbeidsløp under litt andre forhold. Det er grunnen til at jeg også ønsker å uteske Regjeringas holdning i hovedsak på disse områdene, fordi jeg opplever det slik at denne Regjeringa har åpnet for å diskutere det jeg mener er en svekkelse av den beskyttelse som arbeidstakere har hatt på en del områder som har vært vesentlige for å holde arbeidsbelastningen på et rimelig nivå, og som har gjort at en kunne forvente at en kunne klare å stå i et vanlig arbeid fram til pensjonsalderen.

Jeg oppfattet ikke noen særlige signaler fra statsråden på de områdene. Men hun sa at hun var opptatt av å skape en fleksibilisering som er til det gode både for arbeidstaker og arbeidsgiver, og det er et utgangspunkt som det ikke er så vanskelig å være enig i. Men foreløpig har vi hørt mest om disse fleksibiliseringsforslagene, som går på arbeidsgivers premisser.

Jeg vil gjenta det som jeg forsøkte å komme litt inn på i stad, nemlig kompetansereformen og kompetansekravene, som er veldig viktige. Jeg tror det blir viktig for oss nå – både på politisk nivå og på arbeidstaker- og arbeidsgivernivå – å fokusere på dette, slik at vi klarer å nå de viktige målene og sørge for å skape et rom også når det gjelder arbeidskapasitet og evne til å gå inn i denne kompetansereformen, og slik at vi ikke på forhånd bruker opp all kapasitet og alle krefter i det ordinære arbeidet, for da tror jeg vi bommer på noe som er meget viktig. Og jeg tror det er viktig – både fra vår side og fra arbeidslivets side – at det ryddes plass til dette området, ellers tror jeg at vi vil oppleve både flere uføretrygdede og, ikke minst, at vi ikke klarer å skaffe oss det viktigste konkurransefortrinnet som norsk næringsliv trenger i framtida.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Interpellanten har i dag fokusert på eit svært viktig spørsmål, eit spørsmål som opptek mange enkeltpersonar og familiar, som opptek mange arbeidsgjevarar og arbeidsplassar i dette landet, og som det er viktig å fokusera på for å skapa så gode arbeidstilhøve og så gode ordningar som mogleg.

I mitt forarbeid med denne interpellasjonen vart eg på nytt mint om alle dei tiltaka som er sette i verk, som er utprøvde – og ikkje alle gjev dei forventa resultata. I arbeidet med å inkludera så mange som mogleg, må ein vera villig til å godta at ikkje alt er like vellykka.

I mitt første innlegg minte eg om handlingsplan for redusert rusmiddelbruk, handlingsplan for opptrapping av psykiatrien – eg kan òg nemna den styrkinga som er sett i verk av sosialkontora – handlingsplan for funksjonshemma, stortingsmeldingar som er under arbeid, der ein skal sikra ei mjukare arbeidslinje, oppretting av idébanken, trygdeetaten sine utvida moglegheiter til å fylgja opp sjukmelde, ikkje minst gjennom ordninga med aktiv sjukmelding, ansvarsplasseringa i rehabiliteringsmeldinga og det engasjementet som er når det gjeld attføring. Eg synest difor at det her allereie er mange gode tiltak.

Så nemner Karin Andersen eit av dei siste utvala som er nedsett, og er skeptisk til kva som kjem ut av det. La oss avventa dei drøftingane om fleksibilitet som skal finna stad i det utvalet, der arbeidstakarane er sterkt representerte.

Så vil eg, som ho, understreka kor viktig det er at kompetansereforma ikkje berre blir ei reform for dei som frå før er vellykka i arbeidslivet, men at det òg blir viktig å oppdatera og etterutdanna og inkludera endå fleire, òg dei mest utsette gruppene.

Britt Hildeng (A): Økningen i antall uføretrygdede er mer enn bekymringsfull. Når Stortinget har lagt vekt på at alle skal gis mulighet til arbeid, er det ut fra en erkjennelse av at arbeid er av stor betydning for den enkeltes levekår og livskvalitet. Gjennom arbeid får en tilknytning til arbeidskolleger og et sosialt nettverk som for de fleste er av uvurderlig verdi. Derfor er det ønskelig å legge til rette for at også de som ikke helt og fullt har sin arbeidsevne i behold, kan få brukt den arbeidsevnen de har. Vi må derfor på ulik måte stimulere både arbeidstakere og arbeidsgivere til å tilrettelegge for at en i større grad kan kombinere arbeid og trygd.

Arbeiderpartiet ønsker derfor et stillingstilskudd til arbeidsgivere som ansetter langtidssykmeldte og yrkeshemmede med langvarige lidelser. Vi mener også at vi må ha en sterkere oppfølging av attføring overfor langtidssykmeldte, og aktiv sykmelding må brukes mer enn i dag. Ordningen innebærer at en kan kombinere sykmelding med tilpassede arbeidsoppgaver, og på den måten i større utstrekning hindre at en uføretrygdes. Men istedenfor å ta vare på restarbeidsevnen kan det i dag synes som om arbeidstakere som ikke har hele sin arbeidsevne i behold, presses ut av et arbeidsmarked som er tilpasset den unge og effektive.

En svekking av arbeidstakerrettighetene virker i samme retning. Stortingsflertallets vedtak om å ta fra dem med lavest lønn retten til sykepenger, er jeg redd for kan svekke motivasjonen for dem som forsøker å bruke restarbeidsevnen sin, fordi de er blitt fratatt noe andre arbeidstakere betrakter som selvfølgelige arbeidstakerrettigheter. Og ved å gjøre det signaliserer man at en betrakter disse som annenrangs arbeidskraft. Jeg har forstått at landsmøtet i Kristelig Folkeparti har bedt om at en ser på denne ordningen på nytt, og vil spørre sosialministeren om hvorvidt hun kan love at Regjeringen vil komme tilbake med et forslag til endring på dette området.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): I likhet med de øvrige talere synes også jeg dette er et bekymringsfullt problem. Jeg har også merket meg at interpellanten egentlig har nøyd seg med å ta opp problemstillingen og ikke har gitt så mange svar.

En ting som jo ligger nær å tenke på, er at mennesker er forskjellige når det gjelder evne til å tåle press og klare en arbeidsinnsats, men samtidig har vi tariffavtaler som påtvinger den samme belønning. Det er klart at hvis man ikke er i stand til å yte en innsats som tilsvarer den lønn man får, oppstår det en disharmoni som enten kan føre til at man presses ut, eller at man får belastningsskader. Så jeg vil nok tro at selve dette strenge tariffsystemet vi har, med liten plass til individuelle avtaler, skaper noen av disse pressproblemene.

En annen ting som ligger nær å tenke på når det gjelder belastningssykdommer, er at gymnastikk – for øvrig nå kalt kroppsøving – så vidt jeg vet har fått en mer og mer tilbaketrukket plass i skolene i en periode hvor ungdom blir stadig mer stillesittende og skulle ha et større behov for nettopp dette faget. Når man da kommer ut i arbeidslivet, vil man jo lettere få slike belastningssykdommer. I denne forbindelse, siden dette i stor grad dreier seg om pleiesektoren, har iallfall jeg i lang tid etterlyst en langt større rekruttering av militærnektere, nå kalt sivilarbeidere, til disse litt tyngre løftene. Det syns jeg de kunne ha ualminnelig godt av, og det ville føre til en lettelse for det vanlige personalet. Så jeg vil anbefale sosialministeren å gå inn for at man åpner for den muligheten i større utstrekning enn i dag.

Are Næss (KrF): Veksten i antall uføretrygdede er foruroligende. Den er i noen grad forståelig, fordi det synes som om arbeidslivet stiller stadig større krav til arbeidsevne. Et stramt arbeidsmarked presser også personer med liten arbeidsevne inn i arbeidslivet, og disse blir gjerne de første som så må forlate jobbene. Arbeidsmarkedet har forandret seg, og mange typer arbeid som stilte forholdsvis små krav til arbeidstakeren, er det nå liten tilgang på.

Mens uføretrygd i godt voksen alder ofte skyldes ryggproblemer i forbindelse med yrkesbelastning, er årsaken til uføretrygd blant unge ofte rusproblemer og psykiske problemer. En del av disse unge uføre synes å ha problemer med lesning og skriving, og jeg tror det er uhyre viktig at skolen så tidlig som mulig er våken for slike problemer og treffer nødvendige tiltak for å hindre at disse elevene blir tapere i arbeidslivet – ja, endog ryker ut av arbeidslivet.

Det er farlig å generalisere, men ofte vil bakgrunnen for uførhet blant unge være et kompleks av psykiske og eventuelt fysiske problemer kombinert med bruk av ulike rusmidler. Dette må også vise seg i måten vi prøver å takle disse problemene på. Det er viktig å tilnærme seg problemstillingen på mange fronter. Et svært viktig tiltak er etter mitt syn aktiv sykemelding, dvs. at man kan forsøke seg i arbeid under pågående sykemelding. Det er viktig at graden av arbeidsevne kan bli utprøvd før en eventuelt går til det skritt som uføretrygd er.

Et annet vesentlig punkt er samarbeid mellom de offentlige instanser i slike tilfeller. Det er viktig at trygdekontor, arbeidskontor og sosialkontor her er aktive og holder nær kontakt. I arbeidet med å forbedre kontakten mellom disse instansene er offentlige servicekontor et viktig tiltak. Det er også betydningsfullt med de brukerkontorene som nå er under utprøving.

Arbeid er et gode, og de fleste mennesker vil ønske å utnytte den arbeidsevne de har, til beste for seg selv og andre. Det er derfor viktig å legge forholdene til rette for at flest mulig skal kunne utnytte sin arbeidskraft, enten den er stor eller liten, slik at en unngår unødig uføretrygd av personer som har en restarbeidsevne. Dette kan kreve stor grad av tilrettelegging og stor grad av fleksibilitet. Det dreier seg om enkeltmennesker med ulike problemer, ulike sterke og svake sider.

Det er en viktig sak interpellanten har tatt opp, og jeg er glad for at statsråden så tydelig har gitt uttrykk for at også Regjeringen ser alvorlig på det økende antall uføretrygdede, spesielt blant unge, og vil treffe tiltak for å avhjelpe dette.

Annelise Høegh (H): Jeg synes interpellanten holdt et klassisk – om det går an å kalle det det lenger – SV-innlegg om disse spørsmålene. Analysen ble litt for enkel og for lite sammensatt, for de problemene vi står overfor, med et økende antall uføre, er sammensatte.

Det er riktig som interpellanten og mange andre har vært inne på, at det er tegn ved vårt arbeidsliv i dag som krever et tempo og en omstillingsevne som kan støte mange ut. Men det er også riktig, hvis vi ser en generasjon eller to tilbake, at arbeidslivet i dag er mer åpent, mer tolerant, mer innstilt på å inkludere folk som er annerledes, og som har en dårligere arbeidsevne enn før. Det er også riktig at vi har et arbeidsliv som legger opp til større fleksibilitet, som i utgangspunktet var et krav fra arbeidstakerne for å få en mer tilpasset arbeidssituasjon. Det er klart at den fleksibiliteten også kan utnyttes av arbeidsgiver, men vi skal ikke glemme utgangspunktet.

Det er et faktum, som jeg ikke synes er noe stort paradoks, at når arbeidsledigheten går ned, da øker antallet sykemeldte og uføretrygdede. Det har med den menneskelige natur å gjøre. I Sverige har de hatt en debatt om dette – de snakker om at alle spør etter giroen, men ingen spør hvem som betaler den.

Det er spesielt urovekkende at det synes å være en ganske utbredt holdning, særlig blant unge eller yngre, at det er ok å leve på trygd. Derfor må vi ha ordninger der det faktisk lønner seg å jobbe. Blir trygdeordningene for generøse, vil arbeidslinjen mislykkes. Og arbeidslinjen er viktig. Arbeid er viktig sosialt og på alle andre måter, slik flere har vært inne på. Derfor er det viktig å finne en balanse mellom trygdeordninger det går an å leve av i kortere tid, og trygdeordninger som allikevel stimulerer til at det skal lønne seg å gå tilbake til arbeidslivet.

Jeg vil i tillegg til de forslag som er nevnt, både om aktiv sykemelding og om aktivt samarbeid mellom offentlige etater, som vil være et gode for arbeidssøkere og for folk som har problemer med tilknytning til arbeidslivet, nevne to forslag. Det ene er at Regjeringen bør se på opptjeningskriteriene for uførepensjon, særlig i forhold til tilleggspensjonsdelen i uføretrygden, slik flere andre land, bl.a. Sverige, gjør, for å vurdere om den ikke bør stå mer i forhold til opptjente rettigheter og alder for uføretidspunktet. Det andre er selvfølgelig det som vi ofte har vært inne på, at det bør være mulig å få operasjon for sykepenger. Mange ville slippe å bli uføretrygdede. De ville ikke havne i en uføresituasjon dersom de hadde fått hjelp fra helsevesenet raskere til å komme seg tilbake i arbeidslivet igjen.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det er en viktig sak som her blir tatt opp av interpellanten. Det er et paradoks at antall uføretrygdede øker nå mens sysselsettingen har bedret seg betraktelig. Dermed skulle også tilgangen på arbeid kunne vært mye større.

Press og prestasjonskrav på arbeidsplassen og i næringslivet har nok økt betraktelig, og utstøtingen har i stor grad økt som en følge av dette. Økningen har nok også sin årsak i at behandlingskapasiteten har blitt bedre. Det har blitt kortere behandlingstid i RTV, med det faktum at tallet på ubehandlede saker og krav i 1998 ble redusert med 3 000. Det må vi på den annen side være veldig glad for, for noe av kravet bl.a. fra Stortinget har vært at en skulle få vekk disse lange køene med krav om vurdering av uføretrygd.

Situasjonen krever fleksibilitet og samarbeid mellom den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver, men også med det offentlige apparat og gjennom bedre brukermedvirkning.

Rehabiliteringsmeldingen og Handlingsplanen for funksjonshemmede, som ble lagt fram av Regjeringen sist vinter, har dette som en klar ledetråd. Jeg synes det er positive ting å merke seg her. Ikke minst er det viktig at de offentlige instansene samarbeider og samhandler. Det ble bl.a. tatt opp som en vesentlig del i velferdsmeldingen i forrige stortingsperiode, og er fulgt opp og forsterket av den sittende regjering og sosialminister.

Den meldingen som Regjeringen vil legge fram nå i vår om utjamning i levekår, bør ha klare dokumentasjoner og rådgjerder for hvordan en skal handle når det gjelder dette med utstøting i arbeidslivet og de forskjeller som det fører til i samfunnet. Jeg synes også det er positivt å merke seg opptrappingsplanen for psykiatri og også oppfølgingen av Handlingsplan for redusert bruk av rusmidler. Dette er eksempler på, som statsråden nevnte, at en tar tak i grupper som har behov for en klar og tett oppfølging for å komme tilbake i arbeidslivet.

Ordningen med aktiv sykemelding har vært nevnt av flere. Det er av de ting som jeg mener ligger innenfor området samarbeid mellom arbeidstaker og arbeidsgiver, og også med en aktiv medvirkning fra offentlig sektor. Trygdeetaten har ansvar for å følge opp de sykemeldte. Arbeidskontoret og arbeidsmarkedsetaten har ansvar for å følge opp dem som har behov for yrkesrettet attføring. Det er jo positivt at halvparten av dem som har avsluttet yrkesrettet attføring i 1998, enten gikk ut direkte i arbeid eller er registrert som arbeidssøkere. Det synes jeg er et bra tall. Det betyr at det ikke er så veldig mange som lekker tilbake til en uføretrygdesituasjon.

Det er også grunn til å nevne flere ting (presidenten klubber) som er positivt nå. Men jeg skal nøye meg med å si at de utvalg som er satt ned, som går både på arbeidstakers og arbeidsgivers fleksibilitet, (presidenten klubber) synes jeg er positivt.

Presidenten: Dermed er også presidentens fleksibilitet oppbrukt!

Harald Hove (V): Siden fleksibiliteten er oppbrukt, håper jeg det gjaldt den forrige taler og ikke de etterfølgende talere.

Det som gjelder selve temaet for interpellasjonen, er et viktig spørsmål. Det overordnede er å gi folk muligheten til deltakelse i yrkesliv og samfunnsliv. Derfor er økningen i antall uføretrygdede svært bekymringsfull. Dette er viktig, både fordi det er sentralt å gi den enkelte mulighet til å livnære seg gjennom egen innsats og eget arbeid, og fordi deltakelse i arbeidslivet ofte også er en inngangsport til annet sosialt liv. Endelig er det viktig med sikte på å redusere utgifter til de sosiale ytelsene i samfunnet. Det må være et mål at flest mulig bidrar, og at færrest mulig bare tar imot. Men som jeg har vært inne på: Dette er også viktig for den enkelte.

Det er sikkert riktig, som det har vært framhevet av flere, at utviklingen i arbeidslivet stiller økte krav til ytelse fra den enkelte arbeidstaker, noe som i mange sammenhenger medfører et økt press. Men samtidig er det også sider ved utviklingen i arbeidslivet som skulle gi muligheter for større fleksibilitet og større muligheter for deltakelse, selv om man måtte ha enkelte problemer. Det er tross alt en redusert fysisk belastning i mange yrker. Dessverre gjelder det kanskje ikke innenfor en av de største sektorene, den største sektoren for kvinnelig arbeidskraft, nemlig omsorgsyrkene. Det å finne tiltak som kan redusere en del av den fysiske belastningen i de sammenhenger, er kanskje noe av det viktigste vi må gjøre.

Jeg tror det er viktig å ha som et utgangspunkt at vi mennesker er forskjellige, og at det nettopp er dette yrkeslivet i stor grad er nødt til å tilpasse seg for å kunne være åpen for flere. Det kan tenkes at det ikke er slik som interpellanten uten videre legger til grunn, at alle opparbeidede faglige rettigheter alltid er mest egnet til å gi mulighet for fleksibilitet. Det å også se på rehabilitering og muligheten for en fleksibel rehabilitering er viktig, og i den sammenheng vil jeg gjerne fremheve det som flere har sagt, nemlig at kompetansereformen ikke må motvirke det å gi mulighet for flere.

Til slutt vil jeg si at når man her skal finne løsninger, må det skje i et samvirke mellom arbeidstakeres og arbeidsgiveres behov. Det nytter ikke å motarbeide de endringer som er nødvendige.

Signe Øye (A): Jeg la merke til at sosialministeren i sitt innlegg vektla arbeidsgiverne og utgiftene og sa at vi ikke hadde råd til denne økningen. Men mitt råd til sosialministeren er at man også må vektlegge hensynet til det enkelte mennesket, når vi vet at det å være i jobb gir vesentlig økt livskvalitet. Det må være like viktig å vektlegge at alle som ønsker å være i arbeid, får mulighet til det selv om restarbeidsevnen er liten, som at dette koster penger.

Arbeid til alle er en veldig viktig målsetting, og derfor er vi i Arbeiderpartiet bekymret for den sterke økningen i antall nye uføretrygdede. Jeg har derfor mange ganger også fra denne talerstolen spurt sosialministeren om mottiltak for å hindre den sterke økningen i antall nye uføretrygdede, men jeg vil si at det har vært vist liten vilje til å ta fatt i problemet. Tvert imot mener vi Regjeringen har gjort grep som heller vil være med på å øke utgiftene på dette området. Jeg trenger ikke gå lenger tilbake enn til sist onsdag da det var snakk om tilgang til hjelpemidler for dem som har lese- og skrivevansker, som nå er innsnevret. Skal vi begrense antall nye uføretrygdede, tror jeg vi må sette inn tiltak, for det vil lønne seg på sikt både for staten og for den enkelte.

Det må ikke være tvil om at f. eks. det rekordlave nivået på arbeidsmarkedstiltak for inneværende år vil føre til at vi får ytterligere nye uføretrygdede i årene som kommer. Ifølge interpellanten øker antall nye uføretrygdede spesielt blant unge under 30 år. Likevel kutter Regjeringen, med støtte fra Høyre og Fremskrittspartiet, ungdomsgarantien for dem mellom 20 og 25 år, den som gav disse en garanti for å komme i jobb, og som vi også vet at vi har lyktes med i mange år nå. Mange av disse har ikke rett til dagpenger, og da er sosialkontoret eneste utvei for å få noe å leve av. Det bør ikke være overraskende for noen at veien til uføretrygd er kort, selv om restarbeidsevnen er stor nok til at man kan utføre et arbeid. For det er ofte en grunn til at noen forblir ledige over lang, lang tid.

Arbeidslivet blir tøffere, og det kreves at man er nesten 110 pst. arbeidsfør for å kunne konkurrere om de ledige stillingene, og kompetansekravet er høyere. Derfor mener også vi i Arbeiderpartiet at det må kunne settes inn tiltak, som varige lønnstilskudd, til denne gruppen, slik at de blir attraktive for arbeidsgiverne.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Karin Andersen (SV): En del talere har vært inne på at de mener at arbeidslivet kanskje ikke er tøffere nå enn det var før, og det kan man sikkert filosofere litt over. Men før var det slik at det var en mindre del av arbeidsstokken som var i arbeid, og det var i langt større grad et privat problem hvis man ikke klarte det eller ikke hadde arbeid. Nå har vi hatt en politikk der vi har sagt at det skal være arbeid til alle. Det var det jeg tok utgangspunkt i, og det er det jeg mener vi skal ta utgangspunkt i, og da blir det å se an arbeidslivet og om de endringer vi ser, går i riktig retning i forhold til å minske utstøtingen i arbeidslivet, og det er grunnen til at jeg fokuserer på de endringer og fleksibilitetsforslag som er fremmet. SV og jeg har ingenting imot ordninger som kan bidra til å gjøre dette enklere, men de forslag som har vært oppe hittil, har etter vårt syn faktisk ensidig føre til at konkurranseforholdene for dem som har problemer på arbeidsmarkedet, er blitt verre. Signalene er at man har tenkt å gå videre i denne retningen, og vi kan ikke se at dette møter det vi har vært opptatt av i dag.

Representanten Annelise Høegh var opptatt av holdningen til å leve på trygd, og også av dette at det skal lønne seg å jobbe. Jeg er ikke uenig i det i det hele tatt. Det er nettopp dette som gjør at vi i SV har vært veldig opptatt av at tiltak i forhold til arbeidsledige, i forhold til folk som får problemer, skal komme inn fort, og at man ikke skal vente med det, slik at man på en måte får tid til å øve seg på en slik situasjon. Det er nettopp samfunnets fokusering på at man skal i arbeid som er viktig, og da er det viktig at terskelen inn i dette arbeidslivet ikke blir for høy, slik at motløsheten kommer veldig tungt inn for dem som har noen handikap å slite med, enten de nå er fysiske eller sosiale.

Så var representanten Næss inne på dette med skolen. Det synes jeg var veldig interessant, for en slik fokusering tror jeg også vi er nødt til å ha, at skolen faktisk skal sette elevene både fysisk og psykisk i stand til – for å si det slik – å utnytte hele sin kapasitet og ha mot og lyst og vilje og evne til å gå inn i det. Så det synes jeg var en positiv innfallsvinkel.

Så til det at jeg kanskje ikke har pekt på så veldig mange konkrete måter å gjøre dette på. Det finnes utallige, og det skal jo nå jobbes i utvalg med dette. Hovedpoenget for meg har vært å få Regjeringen og de andre partiene her til å holde fast ved at det er arbeid til alle som er hovedmålsettingen, at våre inngrep i forhold til arbeidsmarkedet og våre tiltak på dette området er det som er i hovedfokus. Dette må det tas hensyn til når man går inn i drøftingene om endringer i forhold til vilkårene på arbeidsmarkedet, og når man skal se på hvor store midler man er villig til å sette inn i den fasen som går på å forebygge og rehabilitere, og ikke bare se på trygdeutgiftsiden i ettertid.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Erfaringar og forskingsresultat viser at eldre arbeidstakarar er særleg utsette ved innskrenkingar i bedriftene, samtidig som denne gruppa har større problem enn andre med å koma inn i arbeid igjen. Lat meg der nemna to tema som Stortinget vil få moglegheit til å koma tilbake til. Det eine er ei lovendring som Kommunal- og regionaldepartementet no arbeider med for å sikra at arbeidstakarar med tenestepensjonsordningar ikkje blir oppsagde med alder og pensjonsordning som grunngjeving. Det andre er gåvepensjon, som blir brukt i mange bedrifter i ein omstillingsprosess for å få eldre arbeidstakarar til å trekkja seg tilbake. Den er gjenstand for eigne forslag i samband med førtidspensjoneringsutvalets innstilling, som no er ute på høyring.

Så vil eg oppsummera med å seia at eg registrerer at det her er eit breitt engasjement òg i Stortinget for å sikra at flest mogleg får høve til å nytta sine evner og anlegg og for å sikra gode ordningar for dei som ikkje har den moglegheita. Eg er imponert over det arbeidet som partane i arbeidslivet har nedlagt. Det har eg hatt moglegheit til å sjå på nært hald i eit forum som eg har delteke i, og det tok kort tid å realisera idébanken, altså ein plass der det går an å innhenta dei gode forsøka som er utprøvde.

Og til Karin Andersen: Mitt mål med idébanken er ikkje einsidig å verna arbeidsgjevarane. Det er tvert om å fokusera på dei gode forsøka som er gjorde av omsyn til arbeidstakarane.

Signe Øye må ha mistolka meg. Eg understreka at vi ikkje hadde råd verken menneskeleg eller samfunnsøkonomisk, så lat meg klårgjera – det er omsynet til det enkelte mennesket som her skal vera i hovudfokus.

Så vil eg seia at eg tek denne drøftinga med som eit positivt innspel i sluttspurten med stortingsmeldinga om utjamning i levekår. Der vil både lønnstilskot til ulike bedrifter, som vi har reist ein debatt om tidlegare, og òg moglegheit til å kombinera uførepensjon og arbeid på ein betre måte enn i dag, bli teke opp. Eg kan då konstatera at det vil vera støtte til dei tankar som vi der ynskjer å realisera.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.