Karin Andersen (SV): Jeg vil få stille følgende spørsmål
til kommunal- og regionalministeren:
«Flyktning- og asylmottak i Norge
blir i altfor stor grad opprettet ad hoc når flyktningstrømmen øker.
Dette er uholdbart både for flyktningene og myndighetene. Nye
driftsoperatører har liten kompetanse, og kommunene har
ikke beredskap for å takle behovet for fagkompetanse og
tilrettelegging.
Vil statsråden ta initiativ til å opprette
en form for beredskapskommuner som kan være parat til å etablere mottak
på kort varsel?»
Statsråd Odd Roger Enoksen: Antall asylsøkere og flyktninger som
kommer til landet, varierer fra måned til måned
og fra år til år. Det innebærer at behovet
for plasser i de statlige mottakene varierer. Da flyktningene fra Bosnia
kom til Norge i 1993 og 1994, hadde vi i april 1994 147 mottak på det
meste. Lavere ankomsttall reduserte imidlertid behovet til 19 mottak
i desember 1997. Økte ankomsttall generelt og beslutningen om å motta inntil
6 000 flyktninger fra Kosovo har medført ny oppbygging
av mottak, slik at vi i dag har 102 mottak over hele landet.
I dagens mottaksapparat er det bygd inn en
viss fleksibilitet, med sikte på både å bevare
fagkompetanse og sikre en nødvendig beredskap for større
ankomster. Utlendingsdirektoratet har ansvaret for å etablere
og inngå avtaler om drift av statlige mottak for asylsøkere
og flyktninger. For å redusere sårbarheten ved
svingninger i ankomsttallet har Utlendingsdirektoratet mulighet
til å inngå avtaler om betalte beredskapsplasser
som kan tas i bruk på kort varsel. I tillegg omfatter de
fleste drifts- og leieavtalene et visst antall stykkprisplasser.
Dette er mottaksplasser som betales etter hvert som de tas i bruk.
Av de ca. 12 500 mottaksplassene vi har pr. 26 april 1999,
er ca. 2 600 stykkprisplasser. Dette gir en viss fleksibilitet
i mottakssystemet. I tillegg er det normalt en viss overkapasitet
i transittmottakene for å kunne ta høyde for økte ankomster.
Målet for mottaksapparatet er både å gi
et nøkternt, og et forsvarlig tilbud til den enkelte asylsøker
og flyktning. Enhver form for beredskaps- og overkapasitet har en pris,
og vil bidra til at de samlede utgiftene til mottaksapparatet øker.
I dag er målet at kapasitetsutnyttelsen innenfor mottaksapparatet
til enhver tid skal være på 90 pst. Store
svingninger i ankomsttallene innebærer at eventuelle beredskapskommuner
må være villige til å binde opp ressurser
til både personale og boligmasse på ubestemt tid.
Hvordan dette eventuelt skal organiseres i praksis, er jeg usikker
på, særlig sett i lys av at relativt få kommuner
har ønsket å være driftsoperatør.
Men jeg kan forsikre representanten Andersen om at Utlendingsdirektoratet
gjør sitt ytterste for å sikre både kapasitet
og kompetanse i mottaksapparatet. I denne forbindelse har de en løpende
kontakt både med aktuelle kommuner og private og frivillige
organisasjoner, som Norsk Folkehjelp og Norges Røde Kors,
som har lang erfaring på dette området. Dette
er ressurser som i tillegg til opplæring og oppfølging
fra Utlendingsdirektoratet blir benyttet ved etablering av nye mottak.
Lodve Solholm hadde
her teke over presidentplassen.
Karin Andersen (SV): Jeg takker statsråden for svaret,
men er litt usikker på hva statsråden egentlig
sa – om det var aktuelt å se på et bedre
beredskapssystem enn det vi har i dag, eller om det ikke er aktuelt å gjøre
det. Jeg regner med at statsråden er kjent med at det ligger
til behandling i Stortinget saker som går på nettopp
disse temaene, at det oppstår både kompetansemangel,
som gjør at flyktningene ikke får et godt mottak,
og konflikter rundt etablering, som vi helst ville unngå.
I tillegg til det vet vi at det er en del kommuner
som faktisk har ønsket å ha en viss beredskap
for dette. Hvordan dette skal gjøres i praksis, er statsråden
usikker på, sier han. Det er også spørsmålsstilleren.
Det er jo nettopp derfor spørsmålet blir stilt,
om det ikke nå med de erfaringene vi nylig har høstet,
er på tide å se på dette beredskapssystemet
på nytt, slik at vi er bedre budd på en situasjon
der det kommer et økt antall flyktninger. Slik som verden
ser ut, ser det ut til at vi vil oppleve det også i framtida.
Statsråd Odd Roger Enoksen: Jeg viser til mitt første svar, hvor
jeg sa at vi i 1993 og 1994 på det meste hadde 147 mottak,
og at vi på det laveste, i desember 1997, hadde 19 mottak.
Det vil altså over tid være betydelige variasjoner
i behovet for mottak. I det systemet vi har, er det innebygd en
viss beredskap som fra departementets side anses å være
dekkende for ordinære behov. Det er klart at det kan oppstå situasjoner
hvor dette ikke er tilstrekkelig. Derfor har man også,
som jeg sa, i tillegg en viss overkapasitet i transittmottak for å møte
slike akutte situasjoner.
Det er opplagt at det både er et økonomisk
og et organisatorisk spørsmål hvor langt man skal
gå med hensyn til å ha beredskap og overkapasitet
på mottak, men etter departementets vurdering er dette
i en ordinær situasjon ivaretatt gjennom de ordningene
som vi i dag har.
Karin Andersen (SV): Jeg takker for svaret.
Jeg konstaterer at statsråden og jeg
er uenige i om vi har den beredskapen som må til for at
dette skal fungere bedre enn det gjør i dag. Beredskap
har sin pris, men mangel på beredskap kan også ha
en pris, og jeg tror at den prisen kan bli høy både
for den enkelte flyktning, som i en svært vanskelig situasjon
møter en annen vanskelig situasjon, og for de kommunene
som skal stå for mye av den faglige oppfølgingen
som flyktningene trenger.
Jeg er lei meg for at statsråden ikke
er villig til å se på om vi kan finne fram til
andre systemer for å øke beredskapen. Det er i
utgangspunktet ikke ment slik at dette skal øke overkapasiteten
i stor grad, men det kan tenkes at det finnes systemer for beredskap
på disse områdene som innebærer samarbeid
om fagkompetanse, f.eks. mellom kommuner, som gjør at man
vet hvem man skal henvende seg til når en situasjon oppstår.
Statsråd Odd Roger Enoksen: Nå ble jeg nok muligens oppfattet å være
vel bastant hvis det jeg sa, oppfattes slik at jeg avviser ethvert
forsøk på å få til samarbeidsordninger
som bl.a. skal ivareta kompetanse. Jeg er enig med representanten
Andersen i at det er viktig å ivareta kompetanse i kommunene
i forhold til opplæring, i forhold til integrering, i forhold
til helse, i forhold til alle de problemer som vi vet er knyttet
til spesielle situasjoner som flyktninger ofte er utsatt for. Der
kan det nok søkes bedre ordninger.
Det jeg redegjorde for i mitt svar, var beredskapen
i forhold til antall plasser som skal stå disponible til
enhver tid. Det syns jeg er et helt annet spørsmål.
Det at vi har klart å takle den situasjonen som vi har
vært gjennom den siste måneden, med mottak av
et betydelig antall flyktninger fra Kosovo, samtidig som vi for
tida også har en ganske stor tilstrømning av flyktninger
fra andre land, på en tilfredsstillende måte,
viser at det apparatet man har, er i stand til å ivareta
den nødvendige fleksibilitet. Men i forhold til spørsmålet
om kompetanse og det øvrige som går på samarbeid
mellom kommuner, syns jeg det er et spor som bør følges.