Presidenten: Etter ønske frå kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten gjere framlegg om at debatten blir avgrensa til 1 time og 45 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 35 minutt, Framstegspartiet 15 minutt, Kristeleg Folkeparti 15 minutt, Høgre 15 minutt, Senterpartiet 10 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt og Tverrpolitisk Folkevalde 5 minutt.

Vidare vil presidenten gjere fralegg om at det blir gjeve høve til replikkordskifte på inntil 3 replikkar med svar etter innlegg frå hovudtalarane for kvar partigruppe og etter innlegg frå medlemmer av Regjeringa.

Endeleg vil presidenten gjere framlegg om at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er vedteke.

Gunnar Skaug (A) (sakens ordfører): De hendelsene som omtales som bankkrisen i Norge, ligger nå noen år tilbake. Flere rapporter og utredninger har tatt opp spørsmål i tilknytning til krisen.

For å få en samlet gjennomgang av hele sakskomplekset vedtok Stortinget 30. mai 1997 å oppnevne en uavhengig granskingskommisjon som på grunnlag av tidligere dokumenter og utredninger og gjennom supplerende undersøkelser skulle gjennomgå, analysere og vurdere ulike forhold og årsaker som førte fram til bankkrisen i Norge. Utvalget som ble ledet av Eivind Smith, la fram sin rapport for Stortinget 29. juni 1998.

En samlet komite sier i innstillingen at kommisjonens rapport gir en oversiktlig og god framstilling. Kommisjonens gjennomgang er også godt samstemt med det mandat for granskingsarbeidet som Stortinget vedtok.

Kommisjonen anser det som allment akseptert at kredittilførselen midt på 1980-tallet var for sterk, og at denne kredittilførselen er blant de sentrale faktorer bak oppgangen og det som førte til bankkrisen. Kommisjonens vurdering er at penge- og kredittpolitikken på midten av 1980-tallet burde ha vært strammere. Systemet med renteerklæringer innebar at regjeringen i praksis hadde tilnærmet full kontroll med utlånsrenten, men at muligheten til å påvirke låneetterspørselen, som lå i dette systemet, ikke ble benyttet i den kraftige vekstperioden midt på 1980-tallet. Systemet med renteerklæringer var ment å fungere fleksibelt slik at en fikk tatt hensyn til etterspørsels- og tilbudsforholdene på kredittmarkedet. Dette ble ikke fulgt opp.

Komiteflertallet konstaterer at staten benyttet verken rentenivå eller skattesystem til å dempe etterspørselen etter lån. Det er i denne sammenheng viktig å vise til at kommisjonen påpeker at det var klar motstand – både i regjeringen og i opposisjonen – mot å bruke utlånsrentene til å redusere etterspørselen etter lån og dempe kredittveksten. Komiteflertallet finner det vanskelig å kritisere myndighetenes virkemiddelbruk etter oppgangen for å ha skapt den kraftige realrenteøkningen fra 1987 til 1991. Jeg vil her vise til kommisjonens påpeking av at med unntak for skattesystemet, er det vanskelig å se for seg en troverdig alternativ politikk fra 1987 av som skulle forhindret en slik renteoppgang.

Komiteflertallet har merket seg at kommisjonen i ettertid slår fast at myndighetene var noe sent ute med å slå om fra en kontraktiv til en ekspansiv politikk da nedgangen kom. Kommisjonen finner for øvrig ikke grunnlag for å hevde at den økonomiske politikken etter 1986 bidrog til å forsterke nedgangen og dermed de store banktapene som senere kom.

Den kredittekspansjon som utviklet seg utover 1980-tallet, innebar en endring i bankenes atferd som var preget av økt konkurranse med kamp om markedsandeler, kombinert med sterk vekst. Svært mange banker var mer opptatt av størrelse og vekst enn resultat og soliditet, og bankenes vekststrategi og aggressive konkurranse om markedsandeler vil måtte bli stående som en avgjørende faktor for den bankkrisen som fulgte i vekstens kjølvann.

Det er bankene selv som må utvikle rutiner for å sikre seg mot tap. Det var derfor uheldig at kontrollsiden i bankenes virksomhet ikke ble tilstrekkelig prioritert den gang. Selv om en betydelig del av bankenes tap må sies å komme innenfor sektorer som vil være sårbare overfor innenlandsk konjunkturtilbakeslag, kan ikke bankene fritas for ansvaret for disse tapene.

Kredittilsynet pliktet å overvåke hvilken betydning den sterke veksten i kredittvolumet på 1980-tallet hadde på den enkelte finansinstitusjon, og om ekspansjonen skjedde innenfor forsvarlige rammer. Når det gjelder vanskene omkring etableringsfasen for Kredittilsynet, er det uomtvistelig at Finansdepartementet, som Kredittilsynets overordnede myndighet, hadde et selvstendig ansvar for å følge med i den måte som tilsynet utførte sine oppgaver på, og for eventuelt å ta nødvendige skritt for å rette på forholdene. Det er vanskelig å påvise i hvilken grad problemene i Kredittilsynet fikk betydning for de deler av utviklingen på 1980-tallet som skulle vise seg å gi en viktig del av bakgrunnen for bankkrisen. Men komiteflertallet merker seg at departementet var fullt ut informert om at kredittveksten midt på 1980-tallet var sterk. Liberaliseringen av kredittmarkedet burde ha tilsagt en oppbygging av banktilsynet. Det var derfor uheldig at den stedlige tilsynsvirksomheten nesten falt bort nettopp i denne perioden. Det er god grunn til å tro at et mer aktivt stedlig tilsyn kunne ha avslørt at den svært sterke ekspansjonen i mange banker bl.a. medførte svekkede kredittrutiner. Overvåkingen av bankenes evne til å møte framtidige tap er derfor en meget sentral oppgave for Kredittilsynet.

Det var Finansdepartementet som avgjorde søknader om opptak av ansvarlig lånekapital med tilråding fra Kredittilsynet, og søknadene ble i det vesentlige innvilget. Denne økende bruken av ansvarlig lånekapital førte til at kvaliteten på kapitalgrunnlaget i bankene ble tilsvarende forringet. Kommisjonen mener at Kredittilsynet burde ha frarådet overdreven bruk av ansvarlig lånekapital, særlig fra midten av 1980-tallet. En slik begrensning i adgangen til å ta opp ansvarlige lån ville kunne ha bidratt til å tvinge bankene til å redusere sin utlånsvekst i denne perioden.

Det er hevet over tvil at ikke bare Kredittilsynet, men også Norges Bank, Finansdepartementet og ikke minst bankene selv kraftig undervurderte dybden i bankenes problemer.Kredittilsynet kan derfor ut fra sine forutsetninger vanskelig kritiseres for ikke å ha forutsett en krise, som heller ikke de systemansvarlige instansene, altså Finansdepartementet – og dermed regjeringen – og Norges Bank, forutså. Selv om krisen ikke kunne ha vært forhindret, er det grunn til å tro at større tapsavsetninger mot slutten av 1980-årene kunne ha fått betydning for krisens utfall i enkelte banker.

Det var organisatoriske problemer i tilsynet. Komiteen går ikke nærmere inn på dette, men vil vise til at hovedansvaret for uklarhet og andre problemer i første rekke må ligge hos departementet, som Kredittilsynets overordnede organ. Jeg vil her også vise til at kommisjonen påpeker at det framstår som klart at både Finansdepartementet og Kredittilsynet tidvis har hatt en uheldig hånd med organiseringen av tilsynet, og at det er rimelig å anta at dette i sin tur har ledet til et svekket tilsynsarbeid. Det er ingen tvil om at Finansdepartementet har den overordnede styring med Kredittilsynet. Dette betyr således at kritikk mot svikt i tilsynsfunksjonene i siste instans må rettes mot Finansdepartementet.

Når det gjelder forholdet til Stortinget, er det regjeringen som på området for økonomisk politikk har hovedansvaret for å gi Stortinget de informasjoner som det trenger for å kunne ta standpunkt til regjeringens forslag eller sågar også mangel på sådanne. Kommisjonen understreker at det ikke er tvil om at regjeringen også på dette punkt må bære et hovedansvar. Men slik utviklingen faktisk forløp, er det like klart at ansvaret må deles med Stortinget. Dette må Stortinget etter min oppfatning ta til etterretning.

Jeg vil på vegne av komiteflertallet understreke at ingen med rimelighet kan kritiseres for ikke allerede midt på 1980-tallet å ha forutsett den alvorlige bankkrisen som skulle toppe seg i 1991-93. Men det ville ha vært naturlig å møte liberalisering og sterk utlånsvekst med et styrket banktilsyn.

Kommisjonen påpeker at det har vært hevdet at reglene om tapsavsetninger i Norge var langt strengere enn i andre land, og at bankkrisen langt på vei var en papirkrise forårsaket av langt strengere tapsforskrifter enn det som var hensiktsmessig og nødvendig. Allikevel er det klart at de norske tapsavsetningsreglene ikke var blant de strengeste i verden.

Kommisjonens gjennomgang av tapsutviklingen i bankene bekrefter inntrykket av at en ikke uvesentlig del av tapsavsetningene fra bankkriseperioden senere er blitt tilbakeført, og at tilbakeføringsprosenten både for forretningsbankene og sparebankene i gjennomsnitt ligger på 30-35 pst. DnB peker seg for øvrig ut med størst tilbakeføringer. Flertallet vil understreke at når tilbakeføringene vurderes på grunnlag av situasjonen under krisen, kan de imidlertid ikke i seg selv bevise at avsetningene var for store. Dette skyldes først og fremst den sterke oppgangen som har kjennetegnet norsk økonomi i årene etter krisen. Det er ikke påvist noen endring i skjønnsutøvelsen hos bankene i form av mildere vurdering etter at krisen er overstått, således at en strengere utøvelse av skjønn under krisen skulle ha begrunnet påstanden om at tapsavsetningene var for store under krisen.

Det er blitt hevdet, som nevnt, at bankkrisen med utgangspunkt i tapsforskriftene langt på vei var en papirkrise. Kommisjonens konklusjon om dette spørsmålet er at et slikt syn åpenbart ikke er korrekt. Årsaken til bankenes store tap i perioden 1986-1993 er hovedsakelig at utlånsekspansjonen på 1980-tallet gjorde mange banker svært risikoeksponert, og at nedgangstiden i årene 1986-93 bidro til å aksentuere risikoen. Flertallet kan derfor ikke se at det foreligger noe grunnlag for å hevde at krisen skyldtes tapsforskriftene.

Bankkrisen viste med stor tydelighet at de store norske forretningsbankene ikke hadde tilstrekkelig soliditet til å møte en alvorlig nedgangskonjunktur. Dette kan skyldes at de lovfestede soliditetskravene i årene før krisen var for lave, eller det kan også skyldes at krisen var så alvorlig at bankene hadde hatt problemer selv med en bedre soliditet. Kommisjonen konkluderer med at en opplagt grunn til at egenkapitalen i DnB, Kreditkassen og Fokus Bank gikk tapt under krisen, var at bankenes soliditet var for lav ved inngangen til krisen. Den manglende soliditet var klart en medvirkende årsak til krisen.

Det er et viktig prinsipp at bankene i utgangspunktet selv må bære ansvaret for sin soliditet. Dette ansvaret har ikke de store norske forretningsbanker tatt tilstrekkelig alvorlig. Bankene må selv i stor grad ta ansvaret for at de gikk inn i kriseårene med svak soliditet. Men også myndighetene må bære en del av ansvaret for bankenes soliditet ved at kapitaldekningskravene i Norge isolert sett var relativt lave fram til innføringen av de såkalte BIS-reglene i 1992. Komiteen konkluderer derfor med at den svake soliditeten i de store norske forretningsbankene fra midten av 1980-tallet ledet til at bankene ikke hadde noe reelt førstelinjeforsvar mot den sterke nedgangskonjunkturen. Mye tyder på at strengere kapitaldekningskrav og mindre aksept for ansvarlig lånekapital ville virket hemmende på ekspansjonen i bankene og bedret bankenes soliditet. Men det er vanskelig å si hvilke følger dette ville ha hatt for bankkrisens forløp nå i ettertid.

Så noen ord om krisehåndteringen i perioden 1991-1993. Størstedelen av kommisjonens oppmerksomhet er konsentrert om krisen i de tre store forretningsbankene Kreditkassen, Fokus Bank og DnB, og om de prosesser som førte fram til at den ordinære aksjekapitalen ble skrevet ned til null.

Når det gjelder banklovgivningen, er det verdt å merke seg kommisjonens påpeking av at regelverket før endringene i 1991 var for svakt til å håndtere en bankkrise av større omfang.

Jeg vil henvise til at det ble gjennomført endringer i forretningsbankloven i november 1991 om myndighet til Kongen til å beslutte nedskriving av aksjekapitalen, og at denne myndigheten ble benyttet ved to kongelige resolusjoner av 20. desember 1991. Da ble aksjene i Fokus Bank og Kreditkassen skrevet ned til null, til dekning av udekkede tap som framkom i bankenes reviderte statusoppgjør. Det ble også foretatt endringer i forretningsbankloven i januar 1993 som gjaldt aksjekapital som var delt i flere klasser, og hvor formålet for endringen var å unngå at Statens Banksikringsfond måtte bidra med ny kapital til en bank før eierne av egenkapital med lavere prioritet tok sin del av de regnskapsførte tap. Jeg vil presisere at felles for disse lovendringene var den underliggende holdning at bruk av statlige kapitalinnskudd var å sikre videre drift av bankene, ikke å redde aksjonærene. Det var etter min og komiteflertallets syn en riktig holdning.

Så til spørsmålet om å sette bankene under offentlig administrasjon. Det sentrale punkt her var svak og manglende egenkapitaldekning. Dermed ville det å sette banken under offentlig administrasjon ikke bedre bankens egenkapitaldekning, ettersom fortsatt fri virksomhet bare kunne sikres gjennom ekstern tilførsel av såkalt frisk kapital.

Kommisjonen påpeker at deler av debatten om bankkrisen i Norge er båret oppe av et syn om at staten kunne og burde ha reddet krisebanker uten å la tapet gå ut over aksjonærene. Enkelte hevder at den enkleste måten en redningsaksjon kunne ha skjedd på, ville vært å la staten skyte inn den kapital som krisebankene trengte fordi de hadde lidt store tap og ikke kunne drive videre uten tilførsel av såkalt frisk egenkapital, men uten å la dette gå utover aksjonærene. Men flertallet i komiteen er av den oppfatning at dette ville innebære at staten i så fall gikk inn og dekket tap som aksjekapitalen skulle bære.

Vinteren 1990-1991 begynte konturene av en mer generell bankkrise å avtegne seg. Som ledd i krisehåndteringen ble Statens Banksikringsfond etablert ved lov av 15. mars 1991. Dette må sees i sammenheng med den svake resultatutviklingen i bankene og den svake økonomiske stillingen for Forretningsbankenes sikringsfond og Sparebankenes sikringsfond som fulgte av dette. De to fondene spilte en hovedrolle i håndteringen av kriser i enkeltbanker fra slutten av 1980-tallet. Men når krisen ble mer generell, og endog de største bankene kom opp i problemer, viste det seg at de midler som fondene rådde over, ble for små, og resultatet ble at offentlige tiltak ble nødvendig. Statens Banksikringsfond skulle ha som oppgave å tjene som tredjelinjeforsvar for det norske banksystemet, således at dette forsvaret skulle tre i funksjon når det måtte vise seg at bankenes ansvarlige kapital og de to banksikringsfondene ikke lenger strakk til.

Når det gjelder framgangsmåten vedrørende nedskrivingen av aksjene i Kreditkassen og Fokus Bank til null, vil jeg vise til at det avgjørende skritt ble tatt gjennom ensidig vedtak av offentlig myndighet med hjemmel i forretningsbankloven § 32 sjette ledd. Kommisjonen reiser spørsmålet om aksjonærenes interesser var tilstrekkelig godt tatt vare på i denne prosessen, og viser til at verdisettingen til en viss grad var omstridt. Kommisjonen understreker likevel at den ikke ser noen grunn til å anta at en annen framgangsmåte ville ha fått betydning for det resultat at aksjene ble nedskrevet til null uten erstatning. Det økonomiske grunnlaget for de to kongelige resolusjonene om å skrive aksjekapitalen ned til null, er etter kommisjonens syn hevet over rimelig tvil.

Det er viktig å understreke at kommisjonens hovedinntrykk er at den måte som krisen i Kreditkassen og Fokus Bank i 1991 ble håndtert på av de sentrale aktørene, i store trekk var forsvarlig, sett i lys av den alvorlige situasjon som var oppstått, og den tid som stod til rådighet høsten 1991. Kommisjonen går så langt som å hevde at det var rimelig å si at den måte som krisen i kredittsystemet ble håndtert på, var imponerende. Selv har jeg ikke noe problem med å slutte meg til en slik oppfatning.

Kommisjonen peker i sin rapport på de erfaringer fra bankkrisen som det er viktig å ha med seg videre, for bl.a. å forebygge mot eventuelle framtidige kriser og dels håndtere eventuelle kriser som allikevel måtte oppstå. Komiteen ser positivt på at kommisjonen har kommet med vurderinger og forslag som det kan være grunn til å se nærmere på. Men på dette tidspunkt er det ikke naturlig for Stortinget å ta stilling til disse uten at hele dette sakskomplekset er grundig gjennomgått av Regjeringen i samarbeid med de berørte parter.

Jeg vil også vise til at Banklovkommisjonen er i full gang med sitt arbeid. Det er derfor naturlig at vi nå gir Regjeringen, gjennom finansministeren, mulighet til å se på ulike innspill i en større sammenheng, for så eventuelt å komme tilbake til Stortinget med forslag til tiltak og endringer i lovverket. Jeg vil derfor ikke nå gå nærmere inn på de ulike forslagene, som også er nærmere omtalt i innstillingen. Men det jeg vil gjøre, er til slutt å takke kommisjonen for det viktige arbeid den har utført for Stortinget. Dette arbeidet har vært både viktig og nødvendig for å forebygge eventuelle framtidige bankkriser i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (Frp): La meg først få takke saksordføreren for at han helt til slutt sa at det var nødvendig å få opprettet en kommisjon til å gå gjennom dette. Jeg synes det var hyggelig, i og med at Arbeiderpartiet kjempet hva de kunne imot dette, helt til de skjønte at slaget var tapt og at det var et stort flertall som ville gå inn for dette. Jeg tolker saksordføreren dit hen at han innrømmer at det var nødvendig å sette ned kommisjonen.

Jeg har to spørsmål i forbindelse med det saksordføreren hevdet. Han ramset opp – og avviste – en del av de alternative løsningene som har vært nevnt i debatten, men han glemte den mest aktuelle og den mest fornuftige løsningen. Det kunne vært interessant å høre om han ikke mener at det for så vidt ville vært forsvarlig å følge den daværende lovgivning og sette bankene under offentlig administrasjon – det var jo det alle aksjonærene hadde regnet med skulle skje, for det var det som lå i lovgivningssystemet – og koblet det sammen med en statsgaranti overfor bankenes innskytere, dvs. långiverne. Er saksordføreren enig i at hadde man gjort det, ville man kommet gjennom bankkrisen uten disse kapitalinnskuddene, fordi statsgarantien hadde kommet i stedet? Da hadde man kommet ut av bankkrisen med et bedre resultat også for aksjonærene, for da ville de reelle verdier som lå gjemt, og som hele tiden har ligget gjemt, kommet til overflaten.

Det andre er om saksordføreren er enig i at et slags hovedansvar må plasseres hos myndighetene, som direkte hindret og nektet bankene muligheter til å sette av de tilstrekkelige reserver for soliditet gjennom ikke å godkjenne økning av enblocavsetningsmulighetene fordi staten på 1980-tallet var mer interessert i å få skatteinntekter, og var livredd for at man satte av reserver av soliditetsmessige grunner isteden for å betale en høy skatt til staten. Er saksordføreren enig i at det er et hovedansvar for myndighetene, når de hindret bankene i å bygge opp reserver?

Gunnar Skaug (A): Til det første: Bankkommisjonens rapport har vært et nødvendig dokument i den forstand at dette har vært imøtekommende overfor det som Stortinget tidligere har fattet beslutninger om, at det var nødvendig å få en total gjennomgang av bankkrisens forløp, ut fra den erkjennelse at de rapporter som bl.a. Munthe-utvalget la fram, ikke tilstrekkelig redegjorde for bakgrunnen for de problemene som bankkrisen da resulterte i. Sånn sett har det for meg vært et lærerikt arbeid, jeg har personlig lært veldig mye om bankenes atferd – og også ukultur – i en ganske anstrengt politisk situasjon.

Til Carl I. Hagens spørsmål vil jeg svare på følgende måte: Det er etter min oppfatning påfallende at det kun er Fremskrittspartiet som i denne saken har en egen historieforståelse av hendelsesforløpet rundt bankkrisen. Verken bankkommisjonen, tidligere behandlinger her i salen, eller det nåværende komiteflertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen er på noen måte enige i de påstandene som Fremskrittspartiet her setter fram, og som Carl I. Hagen nå reiser konkrete spørsmål rundt. Fremskrittspartiet framhever i innstillingen at det alltid har stått for en annen politikk enn de øvrige partier på Stortinget. Det er det vel ingen som kan betvile – det gjør heller ikke jeg. Men at denne politikken også i perioder hvor Fremskrittspartiet knapt var representert i denne sal, skulle ha medført et annet utfall av bankkrisen, finnes det ikke rot i virkeligheten for å kunne hevde.

Per-Kristian Foss (H): Jeg tiltrer gjerne den takk til kommisjonen som saksordføreren gav uttrykk for. Det er også en takk fra Arbeiderpartiet til flertallet på Stortinget – alle unntatt Arbeiderpartiet – for at de sørget for at kommisjonen ble nedsatt, mot Arbeiderpartiets sterke vilje og motarbeidelse til siste slutt. Det har åpenbart vært en læreprosess å arbeide i komiteen – det tror jeg har vært nyttig.

Jeg har lyst til å stille tre helt konkrete spørsmål til saksordføreren.

Er saksordføreren på vegne av Arbeiderpartiet enig i at R-notatene fra regjeringen i Gro Harlem Brundtlands tid ikke burde utleveres, slik at kommisjonen – som den påpeker – ikke har fått tilstrekkelig innsyn i denne del av den økonomiske politikken, som var avgjørende for bankkrisens utvikling og løsning? – Det var spørsmål 1.

Arbeiderpartiet har hele tiden hevdet at årsaken til bankkrisen lå i Willoch-regjeringens uhemmede utlånspolitikk og mangel på samsvar mellom kredittpolitikk og rentepolitikk. Nå står derimot Arbeiderpartiet i innstillingen fast på at de

«registrerer således at det er liten grunn til å tro at overgang til et system for fri rentedannelse hadde fått noen vesentlig betydning for etterspørselen etter lån under oppgangen».

Er dette en ny versjon? – Det var spørsmål 2.

Mitt tredje spørsmål: Arbeiderpartiet har hele tiden hevdet at det hadde gått meget bedre dersom man hadde gjennomført en skattereform på 1980-tallet, for å unngå bankkrisens grunnlag, utvikling og forløp.

Hva var da årsaken til at Arbeiderpartiet selv ventet seks år med å iverksette en skattereform, da de fikk makten i 1986? Hvis dette rett og slett skulle henge på greip, burde en slik skattereform vært foreslått av Arbeiderpartiet på 1980-tallet, og ikke på 1990-tallet.

Gunnar Skaug (A): Når Per-Kristian Foss begir seg inn på å avkreve svar fra meg som saksordfører og som representant fra Arbeiderpartiet på hvorfor man ikke har handlet på en annen måte enn det som ble gjort, vil jeg bare henvise til mitt innlegg. Jeg synes for det første denne saken er lite tjent med å konstruere en uenighet om hva som egentlig ligger bak opprettelsen av bankkrisekommisjonen. Arbeiderpartiet mener, som jeg også sa i mitt innlegg, at denne kommisjonen har gjort et utrolig godt arbeid. Og dokumentet som de har utarbeidet, er nødvendig også i den forstand at det kan gi grunnlag for det som Regjeringen etter vår oppfatning nå må gå inn i og vurdere, bl.a. de konkrete spørsmål som Per-Kristian Foss har reist. Jeg føler meg heller ikke helt overbevist om at de løsninger som lå i Per-Kristian Foss" innlegg nå, vil være det som burde danne utgangspunktet for Regjeringens videre arbeid. Jeg overlater faktisk mer til Regjeringen, da i samspill med de parter som er berørt, å vurdere på hvilken måte man skal kunne løse også de spørsmål som er reist i denne replikken.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg tenkte jeg skulle gi saksordføreren en anledning til til å svare på de spørsmålene jeg stilte i min første replikk. Jeg vil derfor bare gjenta de to spørsmålene, for jeg synes de var relevante, basert på saksordførerens eget innlegg.

Hva er saksordførerens vurdering av den alternative måte, nemlig å følge daværende banklovgivning og sette bankene under offentlig administrasjon, koblet sammen med statsgaranti til innskyterne, og hvorledes tror han forløpet da hadde vært?

Det andre er: Er saksordføreren enig i at bankene selv forsøkte å styrke sin soliditet ved å søke om å få utvidet adgang til avsetninger til enblocfondene, altså at de ville ha en økning, utover den 5 pst.-grensen som var gjeldende, og enig i at hadde myndighetene sagt ja til bankenes interesse for å styrke sin egen soliditet, ville reservene ha vært langt bedre, og de ville hatt mer å stå imot når problemene kom? Er saksordføreren enig i at myndighetene også må ta et stort ansvar for situasjonen, når de direkte nektet bankene å bygge opp tilstrekkelige reserver ved skattefrie enblocavsetninger?

Gunnar Skaug (A): Både komiteens innstilling og det innlegget som jeg har framført på vegne av komiteen og også komiteflertallet på en del sentrale punkter, burde for så vidt ha gitt svar på de spørsmål som Carl I. Hagen nå reiser. Jeg sa jo også avslutningsvis i mitt innlegg at komiteen på en del punkter ikke går inn på de realitetsforslag som kommisjonen trekker opp, men overlater mer, som sagt, til Regjeringen å vurdere disse spørsmålene i samarbeid med de berørte parter. Banklovkommisjonen er jo, som nevnt, nå i arbeid, og det kan også være positivt og greit å vite hvilke konklusjoner denne kommisjonen vil trekke opp, som da igjen kan danne basis for Stortingets videre håndtering av disse spørsmålene.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Carl I. Hagen (Frp): La meg først få gratulere stortingsflertallet og staten med et meget vellykket bankran. Slik jeg tolker det siste brevet fra finansministeren av 26. april, er den totale gevinsten som staten har fått ut av dette bankranet frem til nå, ca. 20 milliarder kr. Og det er slett ikke dårlig av staten å ha maktet å få en slik gevinst; jeg synes det er godt gjort.

Jeg fastholder altså Fremskrittspartiets mangeårige påstand om at det kommisjonen har gått inn i, ikke var noen bankkrise, men århundrets største bankran. Og når jeg sier det, er det selvsagt basert på å se en lang rekke hendelser i sammenheng, se aksjoner, handlinger, lovvedtak som staten har gjort, sammen med unnlatelsessyndene som staten også har begått. Det er summen av alt dette som får meg til å opprettholde denne påstanden.

Vi har i innstillingen fra Fremskrittspartiets fraksjon søkt å skissere de viktigste av de forholdene som får oss til å holde på denne påstanden, og jeg skal raskt gå gjennom det.

Først til dereguleringen av banknæringen. Kommisjonen sier, slik jeg tolker den i ettertid, at det var uheldig at man deregulerte utlånsrasjoneringen uten samtidig også å deregulere prisfastsettelsen, altså rentestyringen. Man opprettholdt en kunstig lav rente, men åpnet fullt opp for utlån, og det medførte selvsagt en utlånseksplosjon, utlån som ellers ikke ville ha kommet, til folk som kanskje egentlig ikke hadde råd til å ta opp de store lånene. Det var den ene feilen, som bare Fremskrittspartiet tok til orde mot den gangen det skjedde.

Den andre feilen var at i stedet for å følge den nye loven om Norges Bank, brøt både Norges Bank loven, og regjeringen brøt loven. Norges Bank hadde ikke adgang etter loven til å gi likviditetslån til forretningsbankene. Det gjorde den allikevel på midten av 1980-tallet, fordi man vel fikk hva daværende sentralbanksjef Skånland sa: forståelse av at det var det det politiske miljøet ønsket seg. Selvsagt skal en sentralbank følge lovgivningen, den har plikt til å henvende seg til regjeringen hvis den skal gjøre noe som ikke er i samsvar med loven. Norges Bank har plikt til å forlange instruks etter kgl. resolusjon for å gjøre ting – det gjorde ikke sentralbanken, den lyttet til såkalte dulgte signaler og kanskje en og annen telefonsamtale. Jeg håper Norges Bank har lært at den skal forholde seg til lovgivningen og forskriftsverket. Og hvis Norges Bank mener at det er fornuftig å gjøre noe annet enn det en forskrift sier, da har Norges Bank plikt til skriftlig å informere regjeringen om det, og plikt til å si fra hva konsekvensene av forskriften er hvis den skal etterleves. Der har jeg tvil om den nye sentralbankledelsen egentlig har akseptert dette viktige prinsipp om skriftlighet, og om å sørge for å følge en forskrift – hvis man mener det er dumt, skal man skriftlig be om en ny, og ikke bare gjøre det stikk motsatte av det som står i forskriften.

Vi foreslo også den gang en uavhengig sentralbank. En uavhengig sentralbank på 1980-tallet ville sannsynligvis ha oppført seg slik som sentralbanker flest gjør, og da ville ikke denne utlånseksplosjonen og rentereguleringen vært opprettholdt. Hovedansvaret er selvsagt hos regjeringen Willoch, som ikke gjorde noe for å få økt renten. I ettertid har statsminister Kåre Willoch hatt den freidighet at han faktisk har skyldt på Arbeiderpartiet når det gjelder hvorfor Willoch-regjeringen ikke fremmet forslag om å få økt renten. Fullstendig meningsløst, fordi daværende regjeringssjef Willoch visste at hadde han foreslått fri rentedannelse, med en økning av renten, ville det ha vært flertall for det i Stortinget. Fremskrittspartiet var for, og med våre stemmer ville det ha vært flertall for dette. Her forsøker Willoch å flytte ansvaret over på Arbeiderpartiet, fordi hans egen regjering ikke greide å manne seg opp til å ta et standpunkt. Og i ettertid har han også sagt at en av årsakene til den såkalte bankkrisen var at man ikke sørget for en økt rente på et tidlig tidspunkt, som kunne ha medført reduserte utlån og derved også reduserte tap senere, når det viste seg at mange av utlånene var for dårlig fundert av låntakerne.

Så gjelder det den manglende soliditet i banknæringen. Det skyldes jo også myndighetene, som nektet bankene avsetninger til enblocfondet, fordi staten gang på gang prioriterte sine egne skatteinntekter fremfor bankenes soliditet. Hadde man fra statens side vurdert bankenes soliditet foran egne skatteinntekter, ville reservene bygd opp i banknæringen vært langt større. Hadde myndighetene også unnlatt å godkjenne ansvarlig lånekapital på lik linje med aksjekapital i visse av disse beregningssystemene og insistert på økt aksjekapital, ville bankene ha vært tvunget til å bedre sin soliditet på et tidligere tidspunkt med økt aksjekapital istedenfor den langt løsere ansvarlige lånekapitalen. Det er en myndighetsfeil som direkte svekket banknæringens soliditet.

Så er det banktilsynet. Der innrømmer og avdekker også kommisjonen at banktilsynet fra statens side var for dårlig. Man må huske på at landets myndigheter overfor låntakere lenge hadde markedsført med «sikkert som banken» og fortalt i valgtale etter valgtale at i Norge har vi en banknæring som er under solid tilsyn av det offentlige – man kan stole på bankene. Dette er ikke et juridisk ansvar – jeg snakker ikke bare om det juridiske, jeg snakker om det helhetsmessige. Det moralske ansvar har dessverre ikke kommisjonen gått inn på i det hele tatt – at man hadde markedsført overfor den norske befolkning at bankene var solide, de var under et godt tilsyn av offentlige myndigheter. Kommisjonen sier at nei, det tilsynet var meget mangelfullt, hadde ikke ressurser, gjorde ikke jobben sin skikkelig og hadde ikke de nødvendige virkemidler. Det var myndighetene som sviktet når det gjaldt tilsynet.

Når det gjelder tapsavsetningspolitikken, er det klart at innstramningen her kom på et meget uheldig tidspunkt. Noen sier at det ikke har skjedd noe annet i andre land. Det er mulig. Men da problemene begynte å tårne seg opp, var det ingen andre enn norske myndigheter som i tillegg på frivillig grunnlag satte i gang en dramatisk økning i kravene til bankene om å sette av til tapsavsetninger, og endret den politikken som der var blitt ført. Det var ikke nødvendig! Og som jeg også har gjort tidligere, vil jeg hevde – for å ta det andre punktet – at hadde man gjort det lovgivningen sa, koblet sammen med en statsgaranti for innskyterne, ville i realiteten disse vanlige kapitalnormene vært satt ut av drift. De ville ikke gjelde, fordi bankene ikke lenger ville være frie og selvstendige banker som ble operert på vanlig måte etter banklovgivningens krav til egenkapital osv., da ville de ha vært underlagt offentlig administrasjon i henhold til banklovgivningen, og da ville statsgarantien kommet i stedet. Og så lenge staten garanterte for innskyterne og långiverne til bankene, ville det ikke vært noen grunn til å ta noen krise eller run på bankene i det hele tatt. Da kunne man bare ha arbeidet videre med det inntil den positive kapitalen kom til syne, som den vel gjorde i 1993-94-95, og som nå er oppe i en 20 milliarder kr – den ville kommet.

Egenkapital-/kjernekapitalkravene har jeg for så vidt nevnt.

Lovbruddene ved endring av penge- og kredittpolitikken i 1985 og 1986 var også en vesentlig del. Man fulgte ikke lovgivningen, hvor det stod hva sentralbanken kunne gjøre og ikke kunne gjøre – og det stod klart i lovgivningen at det som ble lagt frem i nasjonalbudsjettet var forpliktende og retningsgivende inntil man gjorde noe annet. Man la ikke frem for Stortinget at man ville gjøre noe annet enn det som stod i nasjonalbudsjettet. Det var også en feil som forverret situasjonen.

Så til det vi finner mest alvorlig, og det er Grunnlovens bestemmelser om tilbakevirkende kraft. Det er mulig at kommisjonen, som har sett på det juridiske, har teknisk-juridisk rett. Jeg skulle ønske at den kunne ha sett litt mer på det som er realitetene, som den ikke gjorde. Og realitetene var at bankaksjonærene hadde kjøpt bankaksjer og satt sin sparekapital inn i aksjer i tillit til den lovgivningen som var gjeldende, og den lovgivningen som var gjeldende, sa at dersom bankenes egenkapital sank under visse grenser, så skulle banken settes under offentlig administrasjon. Det var det som stod. Det var det som var forutsetningen for deres investeringer. Når det så kom en slik situasjon, rev plutselig det politiske flertall teppet under bankaksjonærene. I stedet for å følge lovgivningen, laget man en ny lov for den akutte situasjonen, i rasende fart, hvor man gav seg selv myndighet til å nulle ut verdien av bankaksjer, uten at det kunne prøves av noen uavhengig instans, uten at man reelt sett hadde noen mulighet til å gå til domstolen. De som forsøkte, ble jo knust av statens krav om at de skulle dekke sine egne saksomkostninger, og da var det ikke mange som hadde muligheten til det. Det synes vi er det mest alvorlige. Istedenfor å følge den loven som aksjonærene hadde tillit til da de satte sparekapitalen sin i bankaksjer, endret man loven, hvor staten gav seg selv fullmakter. Og det var en stat som via sentralbanken også var hovedkreditor i disse bankene. Staten var den som ville lidt tap hvis det skulle vært noen slags konkurslignende situasjon – hva det ikke skal og kan være i bankene, med en offentlig administrasjon. Staten brukte sin lovgivningsmakt til å gi seg selv særfordeler og beskytte sine egne interesser, og det gjorde den på bekostning av noen hundre tusen nordmenn som i tillit til landets myndigheter hadde satt sin kapital inn i bankaksjer. Det synes vi er det mest graverende. Stortingsflertallet burde skamme seg over den oppførselen de har vist overfor disse bankaksjonærene – de tusener av små bankaksjonærer som man gjennom sitt bankran har ruinert eller frastjålet masse penger. Det samme gjelder her som ved ekspropriasjon, altså full erstatning.

Noen sier dette tekniske at det var Den norske Bank selv som vedtok at de skulle nulle ut aksjene – etter at staten hadde gått inn med såkalt hjelpekapital og tiltatt seg aksjemajoriteten, etter at man hadde sørget for å demonstrere gjennom Fokus Bank at hvis ikke banken gjorde som den fikk beskjed om, ville man allikevel på statens hånd gjennom Regjeringen fatte vedtak om å nulle ut, som man selv hadde gitt seg hjemmel til. Og så sier man at det var frivillig fra Den norske Banks side! Det var aldeles ikke frivillig. Det var like mye frivillig som når man setter en revolver som er ladd, mot tinningen på et menneske og sier: Gjør sånn og sånn! Så sier vedkommende: Ja, det skal jeg gjøre. Og så sier man at det var frivillig man gjorde det.

Når vi går igjennom hele denne saken og ser alle statens handlinger, mangler og vedtak, synes vi at dette er en meget trist sak for kongeriket.

Jeg vil ta opp det forslaget som er inntatt i innstillingen.

Vi mener faktisk at man nå burde foreta en beregning av totaliteten. Så vidt jeg kan tolke det siste brevet fra finansministeren, av 26. april, ligger det på rundt 20 milliarder kr, som er den netto staten i dag har. Jeg vet at noen vil prøve seg på å si at man kunne brukt denne kapitalen på andre måter, tjent penger på renter osv. Det er ikke det vi snakker om, vi snakker om hva man i realiteten har av verdier i dag.

Vi synes det burde gis erstatning til dem som grunnlovsstridig er nullet ut, etter vår oppfatning – i hvert fall hvis man ser litt mer på det moralske i Grunnloven, og ikke det rent tekniske. Verdiene er de facto overtatt uten at det er domstolspreget, og – det har kommisjonen også sagt – det ville vært naturlig å gjøre som man gjorde i Sverige, at dersom man skulle nulle ut aksjer, skulle det vært gått igjennom og godkjent av noen andre. Da ville f.eks. goodwillverdien ha kommet frem. Det er jo ikke den aksjekapitalen og de pengene staten har satt inn i bankene, som gjør at de i dag er blomstrende forretninger. Det er filialnettet, det er staben, det er virksomheten, det er kontaktene og det er kunnskapen – alt som har ligget der, og som ville ha ligget der hvis man hadde satt bankene under offentlig administrasjon – som gjør at bankene i dag går bra.

Vi synes det er trist at man på grunn av disse tingene ikke var villig til nå å gi en erstatning, noe tilbakebetaling til de mange hundre tusen aksjonærer som hadde sin sparekapital i bankaksjer. Når staten har fått en verdiøkning på nærmere 20 milliarder kr, kunne man jammen vært såpass stor at man hadde sagt at hovedansvaret lå hos myndighetene. Det lå også hos bankene. Men de hundre tusen av småaksjonærer burde ha fått kompensasjon og en erstatning, for det er staten som har hovedansvaret for det de andre kaller «krisen», og som vi kaller «århundrets største bankran.»

Presidenten: Carl I. Hagen har teke opp det forslaget han refererte til.

Elles vil presidenten seie at han ikkje synest «bankran» er eit parlamentarisk uttrykk i denne samanhengen.

Det blir replikkordskifte.

Jørgen Kosmo (A): Representanten Hagen har nå i ganske mange minutter prøvd å legge skylden på alle andre enn dem som faktisk hadde skylden for at dette gikk så steingalt. Det er beskrevet av den utmerkede kommisjon som har lagt fram sin rapport. Bankene, deres ledelse, deres administrasjon, var faktisk mer opptatt av å skaffe seg markedsandeler og bli størst mulig enn å ta hensyn til de folk som enten gjennom innskudd i bankene eller på andre måter faktisk var med på å låne bankene penger, slik at de kunne drive forretningsvirksomhet. Hadde bankenes ledelse på vegne av aksjonærene vært mer opptatt av det som burde vært rimelig, nemlig å sørge for at det var sikkerhet for de pengene man satt og forvaltet, ville man ikke fått denne situasjonen. Kunne det ikke vært greit at representanten Hagen kanskje prøvde å vurdere det temaet litt istedenfor å søke å legge skylden på alle andre?

Jeg skal i et senere innlegg komme inn på at det selvsagt er mange som må ta et ansvar for at dette endte opp så galt som det gjorde. Men er ikke representanten Hagen enig i at hovedansvaret for dette hadde bankene selv, da de på 1980-tallet var mer opptatt av å skaffe seg markedsandeler enn av sikkerheten til aksjonærene og innskyterne?

Carl I. Hagen (Frp): Svaret er nei. Bankene hadde ikke hovedansvaret. Bankene hadde noe ansvar – ja. Hovedansvaret lå hos de statlige myndigheter. Det var de statlige myndigheter som sammen med sentralbanken helt uansvarlig og i strid med loven gav likviditetslån til forretningsbankene, og derved muliggjorde at de kunne øke sine utlån. Staten hadde også endret lovgivningen og satt inn statlig oppnevnte representanter i bankenes organer, og det var ingen av dem som sa at man skulle si nei til låntakere. Tvert om, det som ofte kom fra arbeiderpartipolitikere, var at man i hvert fall ikke skulle nekte vanlige folk som stod med luen i hånden, lån, som man hadde gjort tidligere. Man skulle faktisk gi flest mulig lån.

Og i hvert fall regnes det vanligvis med at det er myndighetene som har hovedansvaret hvis man får en inflasjon som går opp i 10-12-14 pst., noe ikke mange hadde beregnet. Da gikk jo rentene opp – ikke realrenten, men den reelle, nominelle renten. Det er den nominelle man må betale på lånene sine. Og det er vel faktisk slik at Arbeiderpartiet når det er i opposisjon, er meget sterkt kritisk til myndighetene hvis man får høy inflasjonen. Men det var stort sett Arbeiderpartiet som gjennomførte det. Det er myndighetenes ansvar.

Og så til alle de tingene jeg nevnte. Myndighetene sa nei da bankene ville ta hensyn til soliditeten og øke grensene for å sette av til enblocfond. Bankforeningen sa fra om at det å bruke ansvarlig lånekapital istedenfor aksjekapital, svekket soliditeten til bankene. Myndighetene godkjente det. Alle disse tingene taler for at hovedansvaret ligger hos myndighetene. Bankene har også gjort feil – det er jeg enig i, og det har jeg sagt – men hovedansvaret ligger hos landets myndigheter.

Svein Ludvigsen (H): Jeg er enig med representanten Hagen i at kommisjonen har gjort et grundig arbeid, og med grunnlag fra tidligere dokumenter og utredninger så vel som nye undersøkelser konkluderer den da med at krisen skyldtes svikt i Finansdepartementet, men at hovedansvaret for den senere bankkrisen hviler på bankene selv. Det siste registrerer jeg at representanten Hagen nå sier seg uenig i.

Høyre er også enig i kommisjonens kritikk av at myndighetene forhindret en ordning med uavhengig fastsettelse av aksjenes verdi – vi får nå forhåpentligvis en ny ordning i så måte – og i at endringene i skatteloven i desember 1991 var et politisk grep som gjorde tapet verre for småsparerne, fordi de dermed ikke fikk fradrag for tapene sine.

Smith-rapporten klargjør imidlertid at når det gjelder Fokus Bank og Kreditkassen, var det statens inngripen som utløste nullingen av aksjene – men det var jo fordi det ikke hersket tvil om at aksjekapitalen faktisk var tapt. Styret og generalforsamlingen i DnB derimot gjorde selv vedtaket som rammet deres eiere. Da er det jeg har lyst til spørre representanten Hagen: Hvor i kommisjonens rapport finner han støtte for det syn at man skulle anbefale en erstatning? Er det slik at Fremskrittspartiet faktisk underkjenner kommisjonens rapport på dette punktet? Kommisjonen sier jo helt klart:

«Kommisjonen kan ikke se noe grunnlag for erstatning.»

Og hvordan skulle staten ha erstatningsplikt, når f.eks. DnBs egne lovlige organer selv nullet aksjene?

Carl I. Hagen (Frp): Ja, det er riktig, vi underkjenner kommisjonens vurdering når det gjelder erstatning. Vi har et annet syn. Det er fordi vi har en helt annen mulighet til å legge et helt annet mandat til grunn for det arbeidet og den virksomheten vi driver med i Stortinget.

Jeg synes en av manglene ved kommisjonen, ved at de måtte holde seg til mandatet og til det juridiske, er jo nettopp mye av det juridiske. Jeg sier at staten har benyttet sin lovgivningsmakt til å gi seg selv særfordeler. Man benyttet lovgivningsmakten til å sette ut av kraft den lovgivning som lå til grunn for aksjonærenes tillit til systemet, nemlig at bankene skulle settes under offentlig administrasjon. Da visste bl.a. bankaksjonærene at da ville goodwillen i bankene komme til overflaten ved en realistisk vurdering. Juridisk kan jo ikke bankkommisjonen legge en verdi på goodwill til grunn, for det er ikke i lovgivningen når det gjelder regnskapssystemene for bankene, noen adgang til å ta med goodwill. Men i realiteten lå den under – verdien av filialnettet, verdien av den positive porteføljen, verdien av kunnskapene.

Det var myndighetene som sa nei til at en utenlandsk bank f.eks. kanskje kunne komme med et tilbud om å overta – det var myndighetene, inkludert lovgivningsmyndigheten.

Vi foretar altså en vurdering på et mye videre grunnlag. Bankkommisjonen kunne ikke klage på at det rent juridisk ikke var adgang for aksjonærene til å kreve en uavhengig vurdering av verdien av selskapene. Vi som er politikere, kan gjøre det, vi skal se på andre ting enn jusen. Vi legger til grunn goodwillen og alle de feilene myndighetene gjorde. De gjorde det altså juridisk riktig, og det er derfor jeg fastholder at det ordet presidenten ikke lar meg få lov til å bruke, er gjennomført på en juridisk god måte – altså lovlig, men ikke moralsk. Det er lovgiverne som har benyttet lovgivningsmakten sin til å overta disse bankene, og det strider mot Grunnlovens prinsipper.

Presidenten: Presidenten set pris på at han blir respektert!

Øystein Djupedal (SV): Hagens innlegg er et merkelig sammensurium av etterpåklokskap og ikke minst unnskyldninger for dem som rent faktisk bærer ansvaret for bankkrisen.

Oppsummert, hvis jeg klarer å forstå Hagen rett, er det to ting som har vært viktig for Hagen gjennom dette arbeidet. Det er 1) å passe på at småaksjonærene skal få tilbake pengene sine, 2) å legge mest mulig av ansvaret for bankkrisen på staten.

La oss ta det første punktet først. Aksjonærene tapte jo sin kapital rett og slett fordi det var risikokapital. Dette har vært en nyttig påminnelse for mange om at hvis man investerer i aksjer, er det altså risikokapital. Og hvordan kan Hagen få seg til å mene at det er skattebetalerne – som han i sin alminnelighet har stor omsorg for, har jeg forstått – som skal gå inn og dekke aksjonærenes tap ved risiko?

Bankene hadde de facto gått konkurs – det er det bankkommisjonens rapport viser. Det betyr altså at aksjekapitalen var tapt. Det kan man selvsagt være lei seg for, og mange aksjonærer ble åpenbart lei seg for det. Det har man ingen problemer med å forstå. Men hvorfor skattebetalerne skal sponse, subsidiere de tapene, er for meg komplett uforståelig, også ut fra Hagens generelle syn.

Og så til det andre punktet. Det er helt riktig at det finnes mange ting å kritisere ved myndighetenes håndtering og ikke minst politikernes håndtering av frisleppet gjennom 1980-tallet, og manglende lovgivning også utover mot 1990-tallet. Men hvis man lar det ligge, og bare ser på følgende: Noen banker gikk konkurs, andre banker gikk ikke konkurs – hvorfor? Noen banker utøvde altså et bankhåndverk som holdt mål på tross av myndighetenes manglende rammeverk, andre gjorde det ikke. Og til sjuende og sist står vi igjen med følgende: Noen utviste det nødvendige skjønn og det nødvendige ansvar, andre gjorde det ikke. Og i sin alminnelighet er det jo sånn at man bør stå ansvarlig for de handlingene man rent faktisk gjør. Styret og ledelsen i de bankene som gikk konkurs, gikk altså konkurs, og tok ikke det ansvaret. Og dette er mitt spørsmål til Hagen: Mener ikke Hagen det er riktig at folk skal stå ansvarlig for sine egne handlinger?

Presidenten: Presidenten er av den meininga at «sammensurium» brukt i denne samanhengen heller ikkje er eit parlamentarisk godkjent uttrykk.

Carl I. Hagen (Frp): Nå er jo Øystein Djupedal relativt ny i denne saken og i denne salen, og det er vel derfor han avslører mangel på kunnskaper.

For det første snakker han om at skattebetalerne skulle betale. Men det er ingen som har nevnt noe om at skattebetalerne skulle betale. Skattebetalerne har tjent 20 milliarder kr på den måten som flertallet har gått frem på, og det har de gjort på bekostning av hundretusener, bl.a. småaksjonærer. Med vårt opplegg ville de ikke ha tapt noe som helst. Hvis vi hadde gitt en statsgaranti den gangen – som var en av de opsjonene Fremskrittspartiet trakk frem – hadde det vært fornuftig, sammen med offentlig administrasjon.

For det andre snakker Djupedal om konkurs. Ingen banker gikk konkurs, ingen banker kunne gå konkurs, fordi lovgivningen fastsatte at hvis en bank kom i en sånn situasjon, skulle den settes under offentlig administrasjon. Det var gjeldende lovgivning. Og når gjeldende lovgivning ble aktuell å bruke, hva gjorde da lovgiveren? Jo, den endret loven til å gi seg selv adgang til å overta bankene uten erstatning. Og det har aldri vært vurdert av Høyesterett. Ingen har greid å komme til Høyesterett med en sak hvor man kunne ha fått vurdert det grunnlovsmessige i forhold til Grunnlovens ånd og prinsipper ved at man brukte lovgivningen til å gjøre dette.

Så sier hr. Djupedal «etterpåklokskap». Hvis man går igjennom det som er skjedd fra 1981 til i dag, har Fremskrittspartiet stått for en annen linje i alle disse spørsmålene. Vi fremmet forslag om å frigi renten til fri, markedsbestemt rentedannelse i 1984. Vi fremmet forslag om en uavhengig sentralbank som skulle styre penge- og kredittpolitikken basert på et pengevern – en lav inflasjon, en stabil pengeverdi. Hadde bare de to tingene vært gjennomført, så hadde vi aldri hatt bankkrisen. Vi hadde en helt annen måte å håndtere krisen på underveis i de forskjellige behandlinger som var i Stortinget. Vi har meget god samvittighet. Dette har vært klokskap hele veien, og ikke bare etterpå.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Odd Holten (KrF): Saksordføreren har på en grundig måte berørt sentrale områder ved bankkrisen, knyttet til kommisjonens utredning.

Vi har nå til behandling Smith-kommisjonens innstilling om årsaksforholdet knyttet til bankkrisen. Kommisjonen har utført et grundig og godt arbeid, som i sin form er omfattende og tidkrevende. Mandatet til denne kommisjonen, som ble nedsatt i 1997, ble meget grundig drøftet i finanskomiteen for om mulig å sikre seg at alle forhold nå måtte belyses, og for eventuelt å få avsluttet etterarbeidet etter bankkrisen i Norge.

Kommisjonen skulle på bakgrunn av tidligere dokumenter og utredninger gjennomgå supplerende undersøkelser av forhold som førte fram til bankkrisen, se på myndighetenes, bankenes og Bankenes sikringsfonds disposisjoner forut for og under krisen, se på hvordan tilsvarende kriser ble håndtert i andre land, og hvorfor kriser i andre land har fått et annet utfall enn i Norge, og til slutt, men ikke minst viktig, vurdere hvordan erfaringene fra bankkrisen mot slutten av 1980-tallet kan komme til nytte dersom en skulle oppleve liknende situasjoner i fremtiden.

Det sier seg selv at det er umulig å gå i dybden på alle disse områder i et kort innlegg knyttet til denne debatten.

Utvalget peker på to perioder for utvikling av kriseperioden. Den første var midt på 1980-tallet, da liberaliseringen av finansmarkedet fant sted, med tilhørende sterk økning i utlånene fra Norges Bank til bankene, og videre fra bankene til låntakerne, med tilhørende lavrentepolitikk, skattepolitikk og omlegging av det offentlige tilsynet.

Den andre perioden kom omkring 1990, da bankkrisen var på sitt høyeste. Her henviser kommisjonen bl.a. til økningen i omfanget av bankenes konstaterte tap og regnskapsmessige avsetninger til fremtidige tap, og til nullstilling av aksjene i de tre store forretningsbankene. Nullstillingen av de ordinære aksjene var vel også en av de direkte årsakene til at kommisjonen ble nedsatt i sin tid.

Munthe-utvalget og Wiker-utvalget hadde tidligere avgitt sine innstillinger uten fullgodt å gi svar, dels på grunn av at Munthe-utvalget muligens var oppnevnt for tidlig til fullt ut å kunne bedømme hovedtrekkene i de deler av bankkrisen som pågikk parallelt med utvalgets arbeid. F.eks. var det ikke mulig for Munthe-utvalget å si noe om bankkrisen i Sverige og Finland, som kom noe seinere enn i Norge.

Wiker-utvalget, som ble oppnevnt av Kredittilsynet i 1990, skulle undersøke om det hadde forekommet noen straffbare forhold knyttet til bankenes tapsførsler. Her fremkommer det at bankene – bevisst eller ubevisst – var uvillige til å avdekke tap og ta de regnskapsmessige konsekvenser, slik at tapene ble større enn nødvendig. Utvalget fant i flere banker sterkt kritikkverdige forhold.

Komiteen er enig om at kommisjonens rapport gir en oversiktlig og god fremstilling av et omfattende saksfelt. Kommisjonen har utvist god vurderingsevne og fått tilgang til nødvendige dokumenter. Jeg føler også at det er grunnlag for å gi honnør til kommisjonen for et arbeid som er utført på et fritt og uavhengig grunnlag, på en meget god måte.

Det er grunn til å bemerke bankenes atferd knyttet til bankkrisen – og i denne forbindelse hevde at bankene bør ta et betydelig ansvar for krisen som utviklet seg, ved en kraftig ekspansjonsiver for å vinne markedsandeler. Bankene omstilte sin virksomhet i betydelig grad på 1980-tallet ved å desentralisere kredittbeslutninger til avdelingskontorene, og hvor filialer ble egne resultatenheter.

Hoveddelen av tapet – over 80 pst. – kom innenfor næring som var følsom overfor konjunktursvingninger. Her kan ikke bankene fritas for et betydelig ansvar. I Den norske Bank f.eks. var utenlandstapene særlig store, og dette i seg selv var muligens grunnlaget for den senere nulling av aksjene i denne banken.

Kommisjonen påpeker at det ikke er grunnlag for å si at med et bedre fungerende tilsyn ville krisen vært unngått. Men svikt i tilsynsansvaret la grunnlag for bankkrisen, sammen med allerede nevnte forhold knyttet til bankenes iver etter større markedsandel og en vekst i denne perioden på rundt 30 pst.

I denne forbindelse er det viktig å merke seg at kommisjonen ikke kan se at svikt i tilsynsarbeidet gir grunnlag for noe rettslig ansvar for staten. I ettertid synes det å avtegne seg at ikke bare Kredittilsynet, men også Norges Bank, Finansdepartementet og bankene, alle sammen undervurderte dybden i bankenes problemer.

Det har blitt hevdet at reglene for tapsavsetning i Norge var strengere enn i andre land, og at bankkrisen langt på vei var en papirkrise forårsaket av våre strenge regler. Fram til 1987 var det ikke gitt regler i lov eller forskrifter om hvordan forretnings- og sparebanker skulle vurdere og regnskapsføre mislighold og tapsavsetninger, men at bankene var bundet til prinsippet om god regnskapsskikk og til regler i regnskaps- og banklovgivningen. Bankene hadde plikt også før 1987 til å vurdere verdien av misligholdte og tapsutsatte låneengasjement.

Mye av debatten om håndteringen av krisen i bankene har vært knyttet til hvorvidt resolusjonene av 20. november 1991 om å skrive aksjekapitalen i Kreditkassen og Fokus Bank ned til null, var truffet på riktig grunnlag.

Kommisjonen har undersøkt om det var regnskapsmessig grunnlag for nullingen av aksjene. De har sett på likvidasjonsverdi, substansverdi, på avkastningsverdi, på tilbakeføring av tapsavsetninger, og likeså på bankenes børsverdi pr. 19. mars 1989. Kommisjonens totale vurdering er at beslutningen om å nulle ut aksjene bygger på et forsvarlig grunnlag. Aksekapitalen i Kreditkassen og Fokus Bank var tapt på dette tidspunkt.

Det er en samlet komite som mener det er viktig å ta med seg erfaringene fra bankkrisen i det videre arbeid. Tiden er imidlertid ikke inne nå for å realitetsbehandle de forslag og anbefalinger som kommisjonen fremlegger.

Kriseforebygging er viktig, samt en solid kapitaldekning for å tilrettelegge for stabilitet i bankene i fremtiden. Kristelig Folkeparti ønsker sammen med flertallet ikke å ta stilling til disse spørsmål nå, men ber Regjeringen om en vurdering av dagens tapsavsetningsregler for om mulig å foreta forbedringer, for dermed å motvirke krise i nedgangstider.

Med bakgrunn i erfaringer fra bankkrisen er det grunnlag for å pålegge bankene et særlig ansvar for å forebygge fremtidige kriser.

Per-Kristian Foss (H): Bankkrisen har vært underlagt mange analyser, utredninger og vurderinger. En parlamentarisk granskningskommisjon representerer jo det hardeste virkemiddel Stortinget ved en sjelden anledning bruker – bortsett da fra riksrett og det å gjøre parlamentarisk ansvar gjeldende. Jeg registrerer at ingen partier vil bruke slike virkemidler.

En forutsetning for at en granskningskommisjon imidlertid skal ha en verdi, er at man er innstilt på å lese kommisjonens rapport og legge kommisjonens vurderinger til grunn, iallfall så langt det gjelder fakta. Fremskrittspartiet har skrevet sin egen historie, både om bankkrisen, dens forløp og langt på vei også dens løsning. Når det gjelder bankkrisens forløp, har Fremskrittspartiets historieskriving ingen faktisk dokumentasjon i granskningskommisjonens rapport. Heller ikke når det gjelder spørsmål om erstatningsansvar, finnes det fnugg av dekning for Fremskrittspartiets konklusjon i granskningskommisjonens rapport.

Nå kan man selvfølgelig avskrive vurderinger. Når man ikke liker jurister, pleier man å si «slike teknisk-juridiske» vurderinger. Når man liker jurister, pleier man å legge desto større vekt på de «juridiske» vurderinger, med en særlig uttale av ordet. Jeg registrerer at Hagen ved denne anledning legger til ordet «teknisk». Da betyr det at han er uenig i de juridiske vurderingene. Så jurister kan brukes til mangt.

Jeg syns det er mye interessant i stoffet som gir grunnlag både for tanke og ettertanke – tanken særlig knyttet til de forslagene man har for fremtiden. En slik juridisk vurdering som ligger til grunn, og andre vurderinger i kommisjonen, er selvfølgelig ikke til hinder for at enkeltpersoner kan bruke rettsapparatet til å se om det finnes andre konklusjoner. Det er hittil ikke prøvd. Tiden vil vise om det vil bli prøvd.

Dessverre, for historiens del, har ikke kommisjonen fått tilgang til alle regjeringsarkivene, alle R-notatene i de regjeringsperiodene den har vurdert. Det er leit, fordi det hadde gitt et bedre bidrag til nåtidshistorien. Men det er verdt å minne om at Finansdepartementet heller ikke har ønsket å skrive denne delen av historien om seg selv. Jeg regner med at det vil bli endret under denne regjering.

I Høyre tar vi også innover oss at kommisjonen ikke finner grunnlag for erstatning til tidligere aksjonærer, og understreker betydningen av at dette er fastslått etter en grundig og uavhengig gransking. På den andre siden reserverer jeg meg mot den oppfatning at fordi kommisjonen foretar en slik gjennomgang og uttrykker en slik konklusjon, er det den eneste og sannferdige mening. Høyre har ved flere anledninger, sammen med Fremskrittspartiet, forsøkt å oppnå en politisk støtte for iallfall en delvis erstatning til aksjonærene gjennom fordelaktig kjøp av aksjer når bankene var kommet over krisen. Og vi har foreslått andre ordninger, deriblant en utvidet AMS-ordning ved nedsalg av statlige aksjer i en av bankene. Det ville ha gitt en kompensasjon til alle på 700 kr pr. kvote man ville bruke, hvis det hadde blitt flertall for det. Men ved den anledning var det jo Fremskrittspartiet – av alle – som sikret flertall mot et slikt forslag, sammen med Arbeiderpartiet og SV.

Blant de viktigste konklusjonene i Smith-kommisjonens rapport er at hovedårsaken til krisen var bankenes svake soliditet, noe myndighetene med sin politikk hadde medvirket til. Krisens røtter stikker imidlertid langt dypere, og er å finne dypt i Finansdepartementets svikt i den økonomiske politikken og i Banktilsynet på 1980-tallet. Men hovedansvaret for den senere bankkrisen hviler likevel på bankene selv.

Kommisjonen slår fast at dette var ingen papirkrise skapt av reglene for tapsavsetninger. På mange måter var det påstanden om nettopp en slik papirkrise og spørsmålet om statens eventuelle erstatningsansvar overfor de private aksjonærene som foranlediget at kommisjonen ble nedsatt. Konklusjonen om at krisen var reell og ikke noen papirkrise basert på bokføringstekniske eller urettmessige politiske forutsetninger er en nyttig klargjøring. Likevel kritiserer kommisjonen skarpt myndighetene, som forhindret en ordning med uavhengig fastsettelse av aksjenes verdi. Hvis myndighetene den gang hadde tatt seg bryet med det, tror jeg den bitterhet og frustrasjon som mange småsparere sitter igjen med i dag, kunne ha vært forhindret. Nå konkluderer imidlertid flertallet med at de ønsker et slikt uavhengig organ. Det er et ikke uvesentlig fremskritt. Hadde vi hatt det den gangen, tror jeg vi hadde hatt en annen situasjon på det norske aksjemarked i dag.

Høyre legger for sin del til grunn at aksjonærene skal ha rett til å få verdien fastsatt gjennom et uavhengig organ og etter en prosedyre som respekterer elementære krav til kontradiksjon. I tillegg er det ikke urimelig, etter vår oppfatning, at staten bør bære kostnadene ved en slik verdsettingsprosess. Dette er det viktig at Regjeringen følger opp. Jeg har større tillit til at denne regjering gjør det enn foregående regjeringer.

Spørsmålet om tapsavsetningene har vært sentralt i krisedebatten. Kommisjonen konkluderer med at det norske regelverket i hovedsak samsvarer med regnskapskravene i andre vestlige land. Det som imidlertid er viktig å ta innover seg, er tendensene til at avsetningene til fremtidige tap blir for små i gode tider. Løsningen ligger kanskje i det danske systemet, som tillater bankene å sette av midler til fremtidige tap med rett til å trekke avsetningene fra i skatteoppgjøret. Iallfall anbefaler Høyre at det danske systemet for tapsavsetninger med skattefradrag blir vurdert under oppfølging av denne saken – det henvendt til finansministeren og den sittende regjering.

Smith-kommisjonen ser et klart behov for nærmere avklaring av kompetanseforholdet mellom Norges Bank og Finansdepartementet, og mener at man bør overveie å gi Norges Bank en formell rett til å legge synspunkter og råd direkte frem for Stortinget, slik det bl.a. gjøres i Sverige. Dette synes jeg er et interessant innspill som inspirerer til videre ettertanke og muligens oppfølging. I dagens system har selvfølgelig finanskomiteen anledning til å anmode sentralbanksjefen, eventuelt sammen med finansministeren, å møte for komiteen. Jeg registrerer at det heller ikke var gjort under denne sakens utvikling, men det er i systemet intet til hinder for det. Om et slikt møte for et av Stortingets organer skulle ha en videre utforming, er det verdt å vurdere.

La meg også understreke kommisjonens konklusjon om at det ikke er rimelig å legge til grunn at krisen ville ha vært avverget dersom tilsynet hadde fungert bedre midt på 1980-tallet, og at ingen med rimelighet kan kritiseres for ikke allerede midt på 1980-tallet å ha forutsett den alvorlige bankkrisen som skulle toppe seg i 1991-1993. Derimot er Høyre kritisk til måten regjeringen på slutten av 1980-tallet håndterte politikken på i en klar nedgangskonjunktur. Her avviker våre konklusjoner noe fra utvalgets. Jeg må si at jeg synes utvalget på dette området er noe svakt. Det skyldes kanskje mangelen på tilgang til alle notater. Jeg registrerer at historikere utenfor kommisjon og utenfor Finansdepartementet har andre og noe mer kritiske vurderinger av tilstrammingspolitikkens sideeffekter for bankkrisen på slutten av 1980-tallet.

Høyre finner det, som sagt, kritikkverdig at flertallet på Stortinget høsten 1991 – midt under bankkrisen – endret spillereglene gjennom en lovendring. Vi tror fortsatt at det hadde vært mulig å komme totalt sett bedre ut av krisen dersom man hadde brukt statlig garanti overfor kreditorene, innskudd av statlig kapital, nedskriving av privat kapital – dog uten å nulle den – kombinert med senere å foreta nye emisjoner. Bruk av adhoclover når en bankkrise er brutt ut, er etter Høyres mening lite heldig og strider mot rettsprinsipper om forutsigbare og faste rammevilkår som er til å stole på. Vi har imidlertid vår forhistorie på dette punkt rimelig klar, idet vi har gått mot denne fremgangsmåte i Stortinget ved enhver anledning.

Høyre står sammen med et solid flertall når vi nå sender Smith-kommisjonens rapport over til Regjeringen og ber den følge den opp under hensyn til kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader. Det oppfølgingsarbeidet er meget vesentlig. Jeg håper Regjeringen prioriterer det, tar det på alvor, for det viktigste er jo ikke å granske forhistorien, men å lære noe av den. Det var vel den tidligere sentralbanksjef Hermod Skånland som konkluderte med å si at bankkrisen skyldes tre forhold: «bad banking, bad politics and bad luck». Han foretok ingen prosentvis fordeling mellom de tre faktorene. Det har heller ikke granskingskommisjonen gitt grunnlag for, selv om innsikten har blitt mer detaljert og mer dyptgående.

Jørgen Holte (Sp): Då Senterpartiet ikkje er representert i kontroll- og konstitusjonskomiteen, vil eg vise til brev frå møte i finanskomiteen 13. april, der Senterpartiet varsla at ein slutta seg til merknadene frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti i kontroll- og konstitusjonskomiteen si innstilling.

I den aktuelle saka vil eg legge til at den uavhengige granskingskommisjonen som her har vore i arbeid, har gitt ei brei og grundig oversikt og også vurdering knytt både til den økonomiske utviklinga på 1980-talet, reglar og praksis for tapsavsetning, bankane sin soliditet og driftssituasjonen som oppstod spesielt i tre store aksjebankar i perioden 1991-93. Som ein hovudkonklusjon vil eg meine at dei tiltaka styresmaktene sette inn gjennom lovvedtak og Statens Banksikringsfond, spesielt i 1991 overfor Kreditkassen og Fokus Bank, var naudsynte og sikra vidare bankdrift.

Når det gjeld utviklinga på 1980-talet, var det nok, slik kommisjonen har peika på, ei einsidig fokusering på vekst og volum på utlån og mindre merksemd omkring kredittvurdering av dei ulike engasjementa og soliditeten i bankane. Vekst i utlån var eit viktig kriterium for utvikling av bankane, og mange bankar etablerte seg i nye geografiske område med sikte på å ta nye marknadsdelar og innkassere ein mogleg forventa vekst.

Sjølv om den økonomiske politikken må ta sin del av ansvaret for den etterspurnaden av lån som oppstod i marknaden på midten av 1980-talet, frikjenner ikkje det bankane sjølve for å ta ansvar for at dei så ukritisk kom i møte den etterspurnaden av alle typar lån som oppstod. I dette ligg det at aksjonærane gjennom sine valde organ stilte seg bak den utlånspolitikken som blei etablert, og såleis sjølvsagt må bere ansvaret for det.

Eg vil også meine at ein kanskje ikkje raskt nok makta å etablere effektive tilsynsorgan i ei tid då liberaliseringa av kredittmarknaden var eit faktum og strukturelle endringar blei påskunda. Meir aktivt tilsyn kunne kanskje ha medverka til å styrke kredittvurderingane og vurderingane av kvaliteten i bankane sin eigenkapital og soliditet.

Ein viktig del av bankkrisa er knytt til praktisering av regelverk og føring av konstatert og forventa tap. Kommisjonen klargjer at sjølv om det før 1987 ikkje var gitt særlege reglar og forskrifter om korleis bankane skulle vurdere å rekneskapsføre slepande og tapsutsette engasjement, var bankane likevel bundne av tilsvarande reglar i rekneskaps- og banklovgivinga og elles prinsippet om god rekneskapsskikk. Mange bankar vurderte nok den samla avsetninga gjennom enblocavsetning på inntil 1 pst. for tap på samla utlån og garantiar som god nok sikring, noko som i ettertid synte seg ikkje å vere dekkande.

Eg vil såleis meine at tapsforskrifta som var gitt i 1987, på mange måtar ikkje innførte noko nytt, men til ein viss grad avgrensa bankane sitt skjøn når utlån skulle reknast som utsette. Forskrifta medverka også, slik eg ser det, til ein meir einsarta praksis bankane imellom.

Kommisjonen konstaterer vidare at grunnlaget for nedskriving av aksjane til null gitt i kgl. resolusjon av 20. desember 1991, var forsvarleg.

Endringane i forretningsbanklova i november 1991 og vidare i 1993 stadfestar at intensjonen var å unngå at Statens Banksikringsfond skulle tilføre ny kapital før eigarane av eigenkapital med lågare prioritet hadde tatt sin del av det rekneskapsførte ansvaret. Felles for desse lovendringane var den haldninga at bruk av statleg kapitalinnskot i ein aksjebank skal ha som mål å sikre finansnæringa og bankane si vidare drift, og ikkje fråta aksjonærane det ansvaret som dei skal bere.

Til slutt vil eg understreke det eg sa innleiingsvis, at vi sluttar oss til merknadene frå Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti i innstillinga, som saksordførar Gunnar Skaug i sitt innlegg tidlegare i dag på ein grundig måte har gjort greie for.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Øystein Djupedal (SV): Saksordføreren har gjort greie for det historiske forløpet i denne saken, en redegjørelse jeg i all hovedsak kan slutte meg til.

Hensikten med å diskutere bankkrisen på begynnelsen av dette tiåret må først og fremst være å se framover og hvordan man kan hindre, eller i hvert fall dempe, muligheten for at den typen krise inntrer på nytt. Da er det særlig tre forhold som må vurderes:

• Har myndighetene ført en stabil økonomisk politikk?

• Har bankene selv et ansvar, altså tatt for stor risiko?

• Hvordan håndterer myndighetene problemene når krisen først oppstår?

Til det første: Myndighetene sviktet i den økonomiske politikken gjennom hele 1980-tallet. Gjennom hele tiåret ble det tråkket på gassen i oppgangstider og bremset i nedgangstider. Willochs flertallsregjering opphevet de siste kredittreguleringene, og ubegrenset tilgang på kreditt til kunstig lav rente motiverte til investeringer i spekulative prosjekter. Med stigende priser og uavgrenset rett til å trekke fra gjeldsrenter på inntekt før skatt ble det lønnsomt – svært lønnsomt – å låne. Den borgerlige flertallsregjeringen hadde ikke politisk mot til å heve renten.

Willoch har ofte pukket på at han for sin del gjerne ville ha kjølt ned økonomien, men skylder på manglende støtte for å få dette til, ikke minst fra Arbeiderpartiet og den sosialistiske opposisjonen. Et tiltak som SV, og senere også Arbeiderpartiet, gikk sterkt inn for, nemlig å begrense retten til å trekke fra gjeldsrenter på skatten, kunne ha vært et virkemiddel. I og med at rentenivået ikke kunne sjongleres med på grunn av fastkurspolitikken, peker Smith-kommisjonen på at dette antakelig ville ha vært det mest effektive virkemidlet for å bremse utlånsveksten. Denne gjeldsrenteordningen var dessuten en urettferdig ordning som fungerte slik at jo høyere inntekt man hadde, desto større gevinst fikk man. Derfor ble det heller ikke mulig å få til dette med høyrepartiene og avskaffe den ordningen før skattereformen mange år senere.

Utlånsvekst, forbruksfest, den glade jappetida dominerte på midten av 1980-tallet. Bobla sprakk i 1986. Da begynte realrenten å øke, særlig på grunn av lavere inflasjon. Fra 1987 til 1991 økte realrenten med hele 6-7 prosentpoeng. Da dette kom på toppen av internasjonal nedgangskonjunktur og finanspolitisk innstramming, gikk det galt – fryktelig galt. Det ble skapt mange gjeldsofre og konkurser i de årene, og til slutt gikk da også bankene selv over ende. Myndighetene må kritiseres for svikt i den økonomiske politikken – det er SV helt enig med Smith-kommisjonen i.

Så til spørsmålet om bankenes ansvar. Kommisjonen framhever bankenes ansvar for egen atferd. Det utviklet seg en kollektiv galskap i banknæringen i kjølvannet av kredittliberaliseringen. De som sier at myndighetene har ansvaret for dette, sier i realiteten at bankenes ledelse ikke var i stand til å styre selv. Det må sterkere kontroll og styring til fra myndighetenes side. Det har SV vært – og er – enig i. Men det er oppsiktsvekkende at disse ropene nå kommer sterkest fra Fremskrittspartiet. Det er grunn til å kritisere at myndighetene ikke la opp til sterkere tilsyn med bankene. Det er viktig. Men selv tøffe tiltak kunne bare ha avdempet – ikke avverget – krisen.

Dette leder an til det siste spørsmålet: Har myndighetene håndtert krisen riktig? Da er det fruktbart å se litt tilbake, ikke minst på bankkrisen på 1920-tallet. Stortingets administrasjonslov av 1923 gav Norges Bank og Finansdepartementet myndighet til å ta over kriserammede banker. Da gikk mer enn 100 banker konkurs. Historikere har pekt på at myndighetenes håndtering antakelig forsterket krisen den gangen. I motsetning til dette står 1990-tallet, hvor de vedtak Stortinget gjorde, og den myndighet som Finansdepartementet utøvde gjennom Banksikringsfondet og Bankinvesteringsfondet, bidrog til å redde de aller fleste bankene, enten gjennom ny kapital eller fusjoner. Mange av de tidligere aksjonærene som fikk nullet ut sine aksjer, har følt dette som en urettferdig behandling, og kommisjonen har pekt på at dette kan skyldes måten staten gikk fram på. Men kommisjonen er krystallklar i sin konklusjon – at aksjonærene ikke har rett til erstatning. Etter mange års debatt og gransking bør dette bli stående som historiens dom. De som fortsatt vil være i tvil om dette, bør ta innover seg hvilken uheldig skadevirkning det kan ha hvis det skapes et inntrykk av at staten vil gå inn og redde aksjonærene uansett hvordan bankene drives. At eieren risikerer å tape, er en nødvendig påminnelse for at bankene skal ha en mest mulig korrekt risikovurdering. 1980-tallets ville utlånsfest viser at dette var nødvendig.

SV mener at kommisjonen har gjort godt og grundig arbeid, og vi kan i all hovedsak slutte oss til dens vurderinger. Det har da også flertallet i komiteen gjort.

Ranveig Frøiland (A): Bankkrisa er ei historisk sak det er viktig å trekkja lærdom av. Kommisjonen har gjort eit omfattande og imponerande arbeid. Det kan vera mykje å seia om fortida, og det er vel verdt å merka seg at kommisjonen i stor grad har gjeve fortidas krisehandtering gode skotsmål. Det viktigaste er likevel korleis erfaringane frå bankkrisa kan medverka til at ein unngår framtidige bankkriser og – dersom dei likevel oppstår – korleis desse då bør handsamast.

Kommisjonen har på bakgrunn av sine analysar også føreslått ei rekkje tiltak og tilrådingar som kan og bør vurderast. Eit breitt fleirtal i Stortinget finn ikkje grunn til å realitetshandsama desse framlegga no. Det kan likevel vera grunn til å knyta nokre kommentarar til enkelte av kommisjonens tilrådingar.

Som så ofte elles i politikken kan vi også her stå overfor nokre målkonfliktar. For kommisjonen har kriseførebygging vore sett på som viktigast, og kommisjonen har ikkje drøfta – og skulle heller ikkje gjera det – korleis enkelte tilrådingar kan gripa inn i politikken på andre område.

Eit eksempel på dette er kommisjonen sitt framlegg om å vurdera den danske modellen med skattefrådrag for tapsavsetjingar. Bakgrunnen for framlegget er at kommisjonen meiner tapsavsetjingsreglane fører til låge avsetjingar i tider då framtida fortonar seg lys. Etter kommisjonen sitt syn vil dette innebera at det i periodar ikkje vert sett av tilstrekkeleg til tap.

Framlegget høyrest i utgangspunktet greitt ut. Men framlegget grip samtidig inn i prinsippa våre for utforminga av skattesystemet etter skattereforma. Det har vore brei semje om at vi bør vera varsame med å innføra næringsspesifikke skattefrådrag, fordi det vil koma i konflikt med målet om at skattesystemet skal fungera mest mogleg nøytralt mellom næringar.

Eit anna område der kommisjonen sine tilrådingar kan koma i konflikt med andre målsetjingar, er framlegget om å mjuka opp eigarskapsavgrensingsreglane for finansinstitusjonar. Hovudregelen etter lova om finansieringsverksemd av 10. juni 1988 er at ingen kan eiga meir enn 10 pst. av aksjekapitalen i ein bank eller annan finansinstitusjon. Bakgrunnen for at vi har slike reglar er m.a. ønsket om å hindra for sterk eigar- og dermed maktkonsentrasjon i finansnæringa. Kanskje kan ein viktig bieffekt av dette vera at ein også forhindrar såkalla dominoeffektar av eventuelle kriser i finansnæringa.

Eit anna område der det er mange og vanskelege avvegingar, er kommisjonen sitt framlegg om at bankaksjonærar, dersom aksjane vert nedskrivne ved einsidig vedtak av staten, må ha rett til å få aksjane sin verdi fastsett gjennom eit uavhengig organ. Kommisjonen føreslår også at kostnadene med verdsetjingsprosessen bør berast av staten. Dette framlegget har òg mange sider. Den enkelte aksjonær sine interesser i saka og etablert skjønsrett på andre område må vegast opp mot dei moglege høge kostnadene dersom eit stort tal aksjonærar skal ha fulle partsrettar i ei skjønssak. Vidare kan det vera grunnlag for å diskutera om rekneskap og vurderingar av dette ikkje gjev eit vel så godt grunnlag som eventuelle skjøn.

Etter mitt syn har denne problemstillinga så mange uavklarte sider at det er riktig at Regjeringa føretek ein grundig analyse av dette. Grunnlaget for ein slik analyse vil m.a. vera kommisjonens innstilling, Banklovkommisjonens arbeid og regjeringsadvokatens brev av 30. oktober 1998. Ein slik prosedyre kunne ha kome til å omfatta mange aksjonærar, og kunne ha vorte noregshistorias største og dyraste rettssak, jf. regjeringsadvokatens brev. Det er all grunn til å stilla spørsmålet om dette er riktig eller ønskjeleg for samfunnet. Frå Stortinget si side må det vera slike analysar og vurderingar som bør danna grunnlag for eventuelle konklusjonar.

Eg vil understreka nokre punkt som det er brei semje om, og som det òg er viktig å merka seg:

• For det første kviler hovudansvaret for å førebyggja framtidige bankkriser på Regjeringa og Noregs Bank. Desse organa har tilgang til den jamlege informasjonen som kan vera viktig for å sjå faresignala som gjer det nødvendig med mottiltak. Det er også desse organa som har myndigheit til å gjera vedtak eller fremja forslag overfor Stortinget med sikte på å førebyggja eller å dempa ei krise.

• For det andre peikar kommisjonen på at ansvaret for forsvarleg bankdrift innanfor dei rammer som rettsreglane til kvar tid stiller opp, kviler på bankane sjølve. Det vil eg òg gjerne understreka.

• For det tredje er kommisjonen oppteken av verdien av å skapa og bevara klårleik om korleis det rettslege og politiske ansvaret for å følgja med, og om nødvendig å seia ifrå, er fordelt mellom m.a. departementet, Kredittilsynet og Noregs Bank. Kommisjonen meiner at det er viktig å organisera systemansvaret på ein slik måte at råd og åtvaringar kan koma fram utan omsyn til om deira innhald politisk er populært.

Når det gjeld krisehandteringa, understrekar kommisjonen at omsynet til systemet er viktigare enn omsynet til aksjonærane. Det er ikkje grunn til å forlata den etablerte politikken om at aksjonærane skal stå først til å bera udekte tap. Denne lina stemmer òg med den tredelinga av ansvaret for å løysa bankkrisa som lenge har lege til grunn for systemet for handtering av bankkriser i Noreg. I korte trekk består dette systemet i at bankane sine eigne midlar – om nødvendig også aksjekapitalen – skal takast først. Deretter trer det kollektive sikringssystemet for banknæringa sjølv i funksjon.

Kommisjonens arbeid har vore omfattande og grundig. Eg trur det er grunnlag for å seia at kommisjonens arbeid i seg sjølv har gjeve eit viktig bidrag til at vi i framtida vil vera betre rusta til å møta eventuelle kriser i banknæringa.

Statsråd Gudmund Restad: Som saksordføreren, Gunnar Skaug, innledningsvis minnet om, ligger bankkrisen nå en del år tilbake i tid, og lenge før jeg ble finansminister. Jeg finner det derfor ikke riktig å kommentere den vurdering granskingskommisjonen og komiteen har av bankkrisen og myndighetenes håndtering av den. Jeg nøyer meg derfor med kort å omtale framtiden, altså den videre oppfølging av saken etter Stortingets behandling av granskingskommisjonens rapport.

Jeg vil nevne noen temaer, og tar først for meg tapsregelverket. Etter granskingskommisjonens oppfatning gav tapsforskriften hensiktsmessige regler, og den ser ikke grunnlag for å hevde at det var denne forskriften som skapte krisen. Samtidig peker den på at tapsavsetningsregler fører til lavere avsetninger i tider der framtiden fortoner seg lys, og at dette kan innebære at det ikke avsettes tilstrekkelig til tap som vil komme i normale og dårlige tider. Komiteen har merket seg dette og at granskingskommisjonen foreslår at man vurderer det danske systemet for tapsavsetninger med skattefradrag.

Kredittilsynet la i 1998 fram en rapport om gjennomgang av tapsregelverket. Det ble konkludert med at det norske tapsregelverket ikke skilte seg vesentlig fra det som er vanlig internasjonalt. Det ble foreslått ikke å gjøre endringer i dette regelverket nå, bl.a. på grunn av det arbeidet som foregår internasjonalt på feltet. På bakgrunn av de synspunkter komiteen gir uttrykk for, vil Finansdepartementet vurdere nærmere den danske ordningen, og jeg antar at den rapporten Kredittilsynet har lagt fram, trolig vil kunne inngå som en del av bakgrunnsmaterialet.

Så noen ord om finansinstitusjonslovgivningens eierbegrensninger. Granskingskommisjonen mener at de gjeldende regler om eierskap i finansinstitusjoner legger begrensninger på muligheten for aktivt eierskap og foreslår at det overveies å lempe på de begrensninger som finnes. Det er vist spesielt til 10 pst.-regelen. Komiteen ber Regjeringen vurdere om det er grunnlag for endringer på bakgrunn av kommisjonens og Banklovkommisjonens gjennomgang av disse forholdene. Banklovkommisjonens fjerde utredning om finansforetak er nå på høring. Utredningen omhandler bl.a. eierbegrensningsreglene. Det er foreslått enkelte endringer, bl.a. en adgang til å eie inntil 30 pst. i forbindelse med såkalte strategiske allianser. Jeg vil vurdere eventuelle endringer i eierbegrensningsreglene samlet i forbindelse med oppfølgingen av Banklovkommisjonens utredning.

Så til tilsynsregelverket. Komiteen er enig med granskingskommisjonen i at det er viktig å skape og bevare klarhet om det rettslige og politiske ansvaret for å følge med og varsle om eventuelle faresignaler med hensyn til framtidige bankkriser. Dette ansvaret er i dag fordelt mellom Finansdepartementet, Kredittilsynet og Norges Bank, og jeg har notert meg at det etter komiteens mening også bør forbli slik i framtiden. Granskingskommisjonen har ment at Banktilsynet bør utvikles i retning av større aktivitet, f.eks. med bakgrunn i den danske modellen, med regelmessig og intensivt tilsyn gjennom inspeksjoner m.v. som utgangspunkt, og en adgang for Kredittilsynet til bl.a. å fastsette individuelle minstekrav til egenkapitaldekning. Komiteen ber om at Regjeringen i samarbeid med de respektive organer gjennomgår dagens regelverk på dette området for å komme tilbake til Stortinget med eventuelle endringer dersom dagens regelverk ikke synes tilstrekkelig.

I de senere års tildelingsbrev til Kredittilsynet har departementet lagt vekt på at Kredittilsynet må prioritere såkalt stedlig tilsyn. Kredittilsynet har for øvrig adgang etter kredittilsynsloven § 4 til å pålegge bankene å ha en høyere ansvarlig kapital enn de lovbestemte minstekrav. Det står ikke helt klart hvilke eventuelle endringer komiteen her ser for seg. Jeg finner det uansett naturlig å innhente Kredittilsynets vurdering av dagens regelverk.

Så avslutningsvis om verdsetting av aksjer i forbindelse med nedskriving. Granskingskommisjonen mener at bankaksjonærer bør ha en rett til å få aksjenes verdi fastsatt av et uavhengig organ dersom aksjene blir nedskrevet ved ensidig vedtak av staten. Kostnadene ved en slik verdsettingsprosess bør bæres av staten. Komiteens flertall ber Regjeringen vurdere om det er grunnlag for etablering av et system slik som kommisjonen foreslår.

Regjeringsadvokaten har i brev lagt til grunn at verdsettingsoppgaver av en så omfattende karakter som det her er snakk om, ikke i noe tilfelle bør legges til de alminnelige domstoler. Jeg er enig med regjeringsadvokaten i at det i tilfelle bør etableres et eget uavhengig organ med særskilt økonomisk kompetanse. Jeg vil følge opp dette forslaget og disse tankene i samarbeid med Justisdepartementet som er ansvarlig for domstols- og prosesslovgivningen.

Jørgen Kosmo (A) (komiteens leder): Også jeg vil gi min tilslutning til de merknader som har kommet tidligere, til Smith-kommisjonens arbeid. Den har gitt Stortinget et meget godt grunnlag for å drøfte både fortid og fremtid. Jeg er glad for å høre finansministeren gjøre greie for at man med den største seriøsitet skal gå gjennom de utredningspålegg som er gitt fra komiteen i denne sammenheng. Det er imidlertid grunn til å slå fast at vi ikke har trukket noen konklusjoner, og at det gjennom den videre utredning er Finansdepartementet i samarbeid med de institusjoner som er involvert i bank- og kredittvesenet, som til slutt må si fra om man ønsker regelendringer.

På den annen side er det helt åpenbart at det meget gode arbeid som Smith-kommisjonen har gjort, har vært nødvendig for å få rensket ut en hel masse påstander om uetterretteligheter i offentlig forvaltning i forbindelse med bankkrisen. Når man har politiske partier som Fremskrittspartiet, med en egen evne til å lage sin egen historie og plassere seg selv i førersetet i enhver hendelse og i ett og alt komme tilbake og si hva sa vi – og hvis det ikke blir slik som man da sa, skriver man historien om slik at det passer – er det nødvendig å få fakta på bordet, og disse fakta har Smith-kommisjonen gitt oss.

Det er grunn til å merke seg at myndighetenes håndtering av finans- og kredittpolitikken opp gjennom 1980-årene er det grunn til å stille spørsmål ved. Det er også grunn til å merke seg at det er berettiget grunnlag for å stille spørsmål knyttet til tilsynsvirksomheten, men det er også grunn til å understreke veldig sterkt at bankenes egen atferd i forbindelse med ønsket om å få størst mulig markedsandeler til seg selv kanskje er hovedårsaken til at det gikk over styr for bankene. Jeg sier «over styr» når man ikke lenger er i stand til å innfri de forpliktelser man har påtatt seg.

Det som har forundret meg, både gjennom 1980-årene og også gjennom 1990-årene, er den vekt som legges på verdifastsetting av fast eiendom som grunnlag for lånebeløp. Dette er en verdi som ikke er en teknisk verdi som er evigvarende, men en verdi som i veldig stor grad er avhengig av markedet. Svikter markedet, svikter det også når det gjelder verdifastsettingen av det som er pantsatt som sikkerhet for lånet, og så vil utlåneren stå igjen med tap hvis bunnen faller ut av markedet. Jeg har forundret meg over at ikke mer av sikkerhetsvurderingene har gått på nåværende og fremtidig betalingsevne, både når det gjelder næringslivslånene og de personlige lånene. Det vil selvsagt være vanskelig, men jeg vil tro at en kombinasjon av pantsettelser i verdi av fast eiendom og en vurdering av betalingsevnen vil gi et bedre grunnlag for å vurdere sikkerheten for de lånene man gir, enn en ren oppknytting til fast eiendom. Vi har jo sett at en rekke av de tapene som kom, var et resultat av at eiendommene falt meget i verdi, men vi har også sett at mye av den fortjenesten som føres, kommer som et resultat av at de faste eiendommene har steget i verdi. På mange måter er dette papirpenger som ikke realiseres hvis betalingsevnen er à jour. Jeg ønsker meg i fremtiden at bank- og kredittvesenet i stadig større grad ser på sin egen måte å fastsette sikkerhet på for den virksomheten de driver.

Svein Ludvigsen (H): Høyre er tilfreds med at Smith-kommisjonen gir en grundig oversikt over bankkrisens utvikling. Men det hadde vært en fordel om kommisjonen hadde hatt tilgang også til Arbeiderpartiets R-notater. Men vi konstaterer at kommisjonen i sine konklusjoner retter kritikk både mot bankene og mot myndighetene. Høyre var for øvrig tidlig ute med å foreslå at bankkrisen skulle undergis en uavhengig gransking, og vi er da også fornøyd med at rapporten er et godt bidrag til å få renset luften, og at vi dermed kan legge bankkrisen bak oss. Nå er det viktig at både bankene og Stortinget tar lærdom av de feilene som Smith-kommisjonen peker på, slik at vi unngår lignende situasjoner i fremtiden.

I bankene er det neppe noen overraskelse at kommisjonen fremhever som sin viktigste enkeltobservasjon at god kapitaldekning er av sentral betydning for stabiliteten i bankvesenet. Som politikere må vi også i langt større grad ta hensyn til at ansvarlig kapital i tilfredsstillende mengde og med tilstrekkelig kvalitet er grunnleggende forutsetninger. Samtidig har også en økt grad av internasjonalisering gjort at internasjonale markeder, og kanskje først og fremst EØS-organene, i langt større grad enn tidligere vil være korrektiver til bankdriften i Norge, sammen med de rammevilkårene som nasjonale myndigheter trekker opp.

Høyre reserverer seg mot den historieskrivingen at det ikke fantes utenlandske kjøpere til Kreditkassen, Fokus eller DnB. Bakgrunnen for det var at myndighetenes lovgivning var det som hindret utenlandske kjøpere å kjøpe. Høyre vil også påpeke det beklagelige faktum at det selvsagt var vanskelig å se alternative kapitalkilder til Statens Banksikringsfond når lovgivningen ble brukt til å gjøre utenlandske kapitalkilder uaktuelle og samtidig la sterke begrensninger på nasjonale kilder.

Spørsmålet omkring tapsavsetningen har vært sentralt i krisedebatten. Smith-kommisjonen konkluderer med at det norske regelverket i all hovedsak samsvarer med regnskapskravene i andre land som det er naturlig å sammenligne seg med. Det som det imidlertid er viktig å være observant overfor, er tendensen til at avsetninger til fremtidige tap blir for små i gode tider. Løsningen ligger – som flere har vært inne på – sannsynligvis i noe av det samme systemet som man har i Danmark, som tillater bankene å sette av midler til fremtidige tap med rett til å trekke avsetningen fra i skatteoppgjøret. I alle fall anbefaler Høyre at det danske systemet for tapsavsetning med skattefradrag blir vurdert i oppfølgingen som Regjeringen er pålagt å foreta i denne saken, og jeg oppfatter finansministerens innlegg slik at han var klar på det punktet.

Når det gjelder Smith-kommisjonens synspunkter med hensyn til fremtiden, trekker den fram ønsket om en klarere ansvarsdeling mellom myndighetene, dvs. Finansdepartementet, Norges Bank og Kredittilsynet. Erfaringene tilsier at det også må være klare grenser mellom ansvarsområdet for bankens ledelse og de offentlige tilsynsmyndighetene. Tilsynsfunksjonen skal først og fremst begrense seg til å fokusere på følgene av bankens egen virksomhet og det som angår regnskapsføring og soliditet. Det betyr at tilsynsmyndighetene ikke skal gå inn og delta i driften av bankene som holder seg innenfor minstekravene for lovlig bankdrift. Det ville i så fall være klart i strid med hensynet til fordelingen av myndighet og ansvar.

Nå er det, som jeg tidligere har sagt, tid for å forbedre lovgivningen for å unngå fremtidige kriser. Da kan man ikke unngå å komme inn på den urettferdighet som lå i at Finansdepartementet og regjeringen med stort hastverk tok fra småsparerne muligheten til å beholde retten til skattefradrag for tapet av Kreditkasse-aksjene og Fokus-aksjene. Høyre er – og var –uenig i at småsparerne dermed skulle miste retten til fradrag i skattbar inntekt for nulling av bankaksjene, slik som skattereformen ville gitt dem fra 1. januar 1992. Men som det tidligere har vært gjort rede for fra Høyres side, finner vi ikke at det er juridisk grunnlag for å imøtekomme ønsket om erstatning.

Konklusjonen i Høyre er at vi tar innover oss at kommisjonen ikke finner at det er grunnlag for erstatning, og at det er en uavhengig og grundig utredning, som nyter tillit i brede kretser, som har slått dette fast. For øvrig viser jeg til at Høyre står sammen med et bredt flertall om å be Regjeringen følge opp Smith-kommisjonens rapport under hensyntaken til de merknader som kontroll- og konstitusjonskomiteen har kommet med. Jeg bare understreker det som for så vidt kommisjonen har som hovedstolpe når de ser inn i fremtiden, nemlig at bankenes soliditet er avgjørende for å forebygge fremtidige kriser. Kommisjonen sier samtidig, som jeg har vært inne på, at ansvarsdelingen mellom Finansdepartementet, Norges Bank og Kredittilsynet må bli klarere, samtidig som det må vedtas nye regler om fremgangsmåten overfor aksjonærer i krisebankene.

Lars Gunnar Lie (KrF): Først vil eg gje honnør til Smith-kommisjonen som har gjort eit omfattande, grundig og godt arbeid, eit arbeid som saman med Munthe-utvalets utgreiing i 1992 gjev oss eit godt grunnlag for å få oversikt over årsaka til, omfanget av og konsekvensane av bankkrisa.

Kriser i finansinstitusjonar kostar samfunnet mykje. Derfor er det viktig at vi forstår best mogleg korleis slike kriser oppstår, kva ein kan gjera for å hindra det og å redusera skadane for samfunnet. Problema med teoretisering av desse spørsmåla i tilknyting til denne krisa, altså kva ein kunne ha gjort og kva som burde ha vore gjort, er at ein ikkje får etterprøvt det i praksis.

Etterpåklokskap i slike samanhengar kan ikkje og vil ikkje vera mogleg å etterprøva, og det vert ikkje noko anna enn etterpåklokskap. Derfor er det viktig at vi prøver å ta lærdom av dei grepa som er gjorde i tilknyting til bankkrisa, og som råka landet vårt.

I internasjonal samanheng er ein mykje oppteken av korleis ein kan redusera konsekvensane av bankkriser i finansinstitusjonar. Den tenkinga som ser ut til å vinna oppslutnad i internasjonal samanheng, går ut på at det er svært viktig å leggja vekt på å ha eit godt regelverk og eit kredittilsyn som fungerer godt. Når eg seier at vi må ha eit godt regelverk, meiner eg sjølvsagt også eit lovverk som fungerer.

Krav til eigenkapital og klare krav når det gjeld tapsavsetjingar, må vera til stades. I tillegg til dette meiner eg at ope tilgjenge til kunnskap om landas finansar og om den enkelte finansinstitusjon, bankane sin situasjon, er svært viktig. Det er også i ein del samanhengar understreka at konsekvensane av underskot og tap synest å ha vore undervurderte.

Eg meiner det no er viktig for oss å fokusera på framtida og sjå kva som kan gjerast for å unngå at tilsvarande kriser oppstår. I så måte finn eg dei vurderingane som er gjorde av kommisjonen, svært interessante. Dei er også i tråd med dei inntrykka eg har av måten ein internasjonalt tenkjer på i høve til å forebyggja kriser. Kanskje den viktigaste enkeltobservasjonen som dei peikar på, er god kapitaldekning, som er avgjerande for stabiliteten i banksystemet. Reglane for praksis med omsyn til tapsavsetjingar må vera klåre og slik at tap tydeleg kjem på bordet. Eg meiner også det er interessant at kommisjonen peikar på at det bør rettast merksemd mot den aktive eigarskapen, og at kommisjonen ser forklaringa på svak eigarstyring i samanheng med den måten som styra i mange bankar har vore samansette på. Dette er spørsmål som ein gjer klokt i å ta opp til debatt, utan at ein på førehand dreg konklusjonar.

Eg har også merka meg at kommisjonen understrekar at det er viktig å skapa og å ta vare på ansvarsdeling både rettsleg og politisk i høve til departementet, Kredittilsynet og Noregs Bank, m.a. Noregs Bank si rolle i høve til departement og storting. Til slutt i Dokument nr. 17 for 1997-98 seier kommisjonen at det er svært viktig at staten i god tid syter for tilfredsstillande reglar om kriseløysing.

Eg meiner det er rett at vi no, når vi ikkje er oppe i slike vanskar som først på 1990-talet, nyttar tida til å arbeida med ein del av dei spørsmåla som kommisjonen har teke opp. Finansministeren gav i sitt innlegg inntrykk av at dette vil Regjeringa følgja opp, og det føler eg meg trygg på vil verta gjort. Ikkje minst er dette naudsynt når det gjeld reglar om framgangsmåten med nedskriving av bankaksjar og klarare reglar for ansvarsdeling mellom offentlege organ som tek del i arbeidet. Sjølvsagt er det viktig, som også fleirtalet i komiteen seier, at bankane sjølve har eit stort ansvar når det gjeld å førebyggja framtidige kriser av denne typen. Eg deler også komiteen og kommisjonen sitt syn om at det å bevara tilliten til det finansielle systemet er viktigare enn omsynet til aksjonærane.

Det er også vel verdt å merka seg at det er ein nær samla komite, eit stort fleirtal i kontroll- og konstitusjonskomiteen, som sluttar seg til mange av dei synspunkta kommisjonen målber. Og det vert i innstillinga teke til ordet for at mange av dei synspunkta som er tekne opp av kommisjonen, vert vurderte i tida som kjem, med tanke på å få til eit system som kan minimalisera, for eventuelt å unngå, tilsvarande krise i framtida.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, se side 3117)