Dag Danielsen (Frp): Jeg vil først bemerke at i og med
at justisministeren ikke er her i dag, er jeg spesielt glad for
at det er statsråd Lilletun som skal svare på dette spørsmålet,
i og med at det vedrører skolesituasjonen og dreier seg
om hva Regjeringen akter å gjøre.
Mitt spørsmål til ministeren
er:
«Det har vært en rekke tilfeller
av grov vold blant ungdommer i skolemiljøet i Oslo i den
senere tid. Politiavdelingssjef Ola Bakken ved Stovner politistasjon
betegner det som tilfeldig at vold i skolemiljøene i Oslo ikke
har kostet liv.
Hvilke tiltak akter Regjeringen, med statsråden
i spissen, å iverksette slik at dette kan forhindres, samt
at denne volden i størst mulig grad kan unngås?»
Statsråd Jon Lilletun: Jeg deler bekymringen som representanten Danielsen
gir uttrykk for når det gjelder forekomsten av vold i skolemiljøet.
Trygge forhold på skolen er en vesentlig forutsetning for
et godt læringsmiljø. Derfor er også en
rekke tiltak som har bekjempelse av vold og mobbing som mål,
allerede iverksatt. Denne innsatsen følger Regjeringen
opp, ikke minst gjennom tverretatlige samarbeidstiltak.
Det er særlig viktig at innsatsen
mot vold og annen kriminalitet samordnes både lokalt og
sentralt. Dette gjelder også tiltak mot voldsbruk i skolemiljøene.
Alle elevene går gjennom grunnskolen. Det er derfor en
sentral arena for påvirkning og oppdragelse av barn og
unge. Imidlertid er de fleste elevene der under den kriminelle lavalder.
Strafferettslige virkemidler vil i så måte bare
ha begrenset anvendelse.
Vesentlig i vår sammenheng er det
omfattende tverretatlige samarbeidet som gjennomføres
ved at politiet sammen med skolemyndighetene og barnevernet følger opp
vanskelige elever gjennom ulike tiltak, som bl.a. koordinerte ordninger.
Justisdepartementet har i samarbeid med Kirke-,
utdannings- og forskningsdepartementet gjennomført et prøveprosjekt
med skolemekling. Dette prosjektet har gitt meget gode resultater,
slik at man nå fortsetter med tiltaket.
Høsten 1998 ble en egen prosjektleder
engasjert for å bistå grunnskolene med å innføre
skolemekling. Man er nå i full gang med opplæringen
av nøkkelpersonell i fylkene. I skolemeklingen møtes
skolene og konfliktrådene i et utviklende samarbeid. Meklingen
gir elevene ferdigheter i kommunikasjon, konfliktløsing
og konflikthåndtering på et tidlig stadium, og
er således et godt virkemiddel for gjennom forebygging å bekjempe
utviklingen av voldelige konflikter og voldshandlinger.
Oslo politidistrikt gjennomfører også en
ordning med at politifolk besøker skolene for å informere
om lov og rett. Mange skoler har sin faste polititjenestemann som kan
kontaktes når det oppstår konflikter og vold som
lærerne ikke kan håndtere selv. Ved en videregående
skole der det tidligere var mange voldsepisoder, er det opprettet
en fast politipost. Det har allerede gitt positive resultater. Behovet
for å opprettholde ordningen vurderes fortløpende.
Politimesteren i Oslo legger vekt på at i alt politiarbeid
skal man i første rekke tenke forebyggende, dvs. på hvordan
man kan hindre at kriminelle handlinger skjer, og hvilke situasjoner
som man må unngå for å minimalisere sjansen
for lovbrudd. En slik tenkemåte har et helhetsperspektiv
og virker grensesettende, bl.a. gjennom holdningsskapende arbeid.
Det er ikke noe unntak for skolene i denne sammenheng. Sentralt
i dette arbeidet står bekymringssamtalene med barn som
har forøvet lovbrudd, som bl.a. trusler, vold og mobbing
i skolene.
Også i lovgivningssammenheng arbeides
det med forbedringer. Straffeloven § 352 a
hjemler forbud mot å bære kniv eller liknende
skarp gjenstand på offentlig sted. Jeg mener at det er
grunn til å anta at et slikt forbud vil virke forebyggende
og hemmende på tilbøyeligheten til å ta
med seg kniv, også til skolen. Politiloven § 7
gir politiet hjemmel for å ta farlige gjenstander i forvaring
for å avverge eller stanse lovbrudd, og etter § 10
i samme lov kan politiet visitere person som fjernes, anholdes eller
innbringes, for å søke etter våpen eller
andre farlige gjenstander.
Jeg vil i denne forbindelsen peke på at
departementet nå arbeider med en odelstingsproposisjon,
der det foreslås en ny § 10 a
i politiloven. Lovforslaget går ut på at politiet
på offentlig sted, i situasjoner eller på steder,
hvor vold erfaringsmessig lett utøves, kan visitere en
person, når det er grunn til å undersøke
om personen er i besittelse av våpen. Etter min oppfatning
vil forslaget kunne virke forebyggende når det gjelder
bæring av kniv generelt.
Avslutningsvis vil jeg fremheve betydningen
av at vi må ha en samordnet innsats for å forebygge
og bekjempe volden, også på skolen. Et bredt engasjement
fra offentlige etater og frivillige lag og foreninger er en forutsetning for å nå målene.
Dag Danielsen (Frp): Jeg takker statsråden for svaret,
og jeg skal understreke at det gjøres mye positivt. En del
av de tingene Lilletun nevnte, ser jeg meget positivt på.
Likevel finner jeg det nødvendig å understreke
alvoret i den advarselen som kommer fra politiavdelingssjef Ola
Bakken. Vi har hatt en rekke meget alvorlige episoder i Oslo-skolene
på dette punktet.
Siden statsråden berørte
dette med at politiet kan ransake ved mistanke om at man har kniv
osv., blir mine spørsmål: Vil statsråden
gå inn for at også lærerne skal ha adgang
til dette, dersom de i en gitt situasjon finner at de ønsker å gjøre
det? Vil statsråden også f.eks. vurdere tiltak,
slik at man skal kunne utvise elever fra skolen osv.? Hva vil man
gjøre på holdningssiden for å innskjerpe
holdningene hos elevene til dette?
Statsråd Jon Lilletun: Eg kan utan vidare gje tilslutnad til det
representanten Danielsen sa om at det er grunn til å understreke
alvoret. Eg skal òg erkjenne at somme gonger når
ein svarar, ser ein for seg alle som jobbar og alt arbeidet som
vert gjort, og så ser ein at det likevel ikkje er nok,
og så ser ein at dette er vanskeleg.
I forhold til dette med at lærarane
skal kunne ransake, er eg sterkt tvilande, ut frå at lærarane
då vil føle at dei kjem i ein dobbeltsituasjon – ein
slags kombinasjon av pedagog og politi. Derimot trur eg at det vi
no gjer for å styrkje lovgjevinga elles for å gje
politiet større moglegheiter og det samarbeidet som skjer
med politiet, likevel vil kunne føre til ein betre situasjon
på skulane.
Det vi så gjer vidare, er å setje
inn mange haldningsskapande tiltak. Blant anna er den frivillige
organisasjonen Nasjonalforeningen for folkehelsen sitt opplegg «Steg
for steg», som eigentleg er folkeskikk sett i system, no
teke i bruk i 600 skular. Det er noko vi sterkt støttar – òg
oppbygginga oppover i klassane. Hittil har det berre vore i bruk
opp til fjerde klasse.
Dag Danielsen (Frp): Det gjelder dette med lærernes adgang
til å ransake etter kniv. Jeg skjønner at mange
lærere der vil føle at de kan komme i en dobbeltsituasjon. Men
poenget er at det er mange lærere som ønsker å gå inn
og ransake i en slik situasjon. Det jeg hadde håpet at statsråden
ville bidra til, var at det åpnes for en slik adgang. Så får
den enkelte lærer vurdere der og da om man finner det formålstjenlig,
eller om man vil gå til det skritt å innkalle
politi osv. Jeg tror isolert sett at det er et meget viktig tiltak,
som vil kunne bøte på en del av det problemet
man står overfor her.
Statsråd Jon Lilletun: Isolert sett har eg tenkt ein del tankar som
går i same retninga, at rett til ransaking kunne vere nyttig.
Samstundes er det ein del prinsipielle grensesteinar som er viktige å behalde.
Derfor må eg seie at ut frå den kontakten vi har
hatt med både skular og pedagogiske miljø, er
det mitt inntrykk at det totalt sett er ei stor uro med omsyn til å skulle
gå inn i denne dobbeltfunksjonen.
I høve til situasjonen no etter tragedien
i Sogndal og ein del andre ting, bl.a. visse episodar i Oslo, har
vi sagt at det i forhold til den handlingsplanen som vi ynskjer skal
liggje føre i alle skular og alle kommunar, enno er mange
manglar. Når vi skal gå inn i dette, vil mitt
departement og det departementet eg svarer på vegner av, òg sjå på om
det er andre ting vi må revurdere ein gong til. Derfor
set eg ikkje ned ein endeleg grensestein i forhold til dette. Men
slik eg ser det i dag, er eg ikkje open for det tiltaket, men mange
andre tiltak.