Presidenten: Etter ønske frå justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir avgrensa til 1 time og 15 minutt, og at taletida blir fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 25 minutt, Framstegspartiet 10 minutt, Kristeleg Folkeparti 10 minutt, Høgre 10 minutt, Senterpartiet 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt, Venstre 5 minutt og Tverrpolitisk Folkevalde 5 minutt.

Vidare vil presidenten gjere framlegg om at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane frå kvar partigruppe og etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

Vidare blir det foreslått at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det blir sett som vedteke.

Bjørn Hernæs (H) (ordfører for saken): Det er en 10 år gammel sak vi behandler i Stortinget i dag, og utvilsomt kan det legges forskjellige betraktninger til grunn ved vurderingen av denne saken. Den kan oppfattes som en hyllest til norsk rettssikkerhet som viser hvordan enhver tvil kommer den anklagede til gode, hvordan uselviske organisasjoner, advokater og enkeltmennesker arbeider i den gode saks tjeneste mot en urettferdig og byråkratisk administrasjon, og hvordan opposisjonspolitikere engasjerer seg på den samme siden. Jeg har imidlertid også hørt, bl.a. i pressekretser, brukt betegnelsen «kynisk populisme» som et uttrykk for disse holdningene.

Det er også mulig å se denne saken som uttrykk for hvordan løgn, bedrag og uhederlig adferd lønner seg i det norske rettssamfunn, hvordan godtroende politikere, organisasjoner og enkeltmennesker engasjerer seg med, må vi tro, de edleste motiver, men hvor resultatet blir at rettsoppfatningen til folk tråkkes på og settes til side, og dermed at urett blir begått.

Og ikke minst er det mulig å se at en så langdryg, tvilsom og følelsesladet prosess er til skade, ikke bare for rettsbevisstheten, men også for de enkeltmennesker den var ment å skulle hjelpe. Dette kommer grelt til uttrykk ved at dersom man får den tilståelsen at det betingede amnestiet er gitt gjennom svindel og uredelighet, vil det i seg selv ha negativ signaleffekt. De enkeltpersoner det gjelder, plasseres i en mildest talt uheldig tvangssituasjon fordi de må gi opplysninger som de etter utlendingsloven § 47 kan straffes etter i neste omgang. Dette kan etter Høyres mening ikke oppfattes annerledes enn som en undergraving av prinsippet om at mistenkte i straffesaker kan nekte å avgi forklaring.

På mange måter er det en enestående og spesiell innstilling som foreligger, ikke bare fordi den på de vesentligste punkter er enstemmig i en meget sterk kritikk av saksbehandlingen, men også fordi denne kritikken bygger på Regjeringens egne opplysninger, slik disse er kommet frem f.eks. i justisministerens pressemeldinger av 6. mai 1998 og 17. desember 1998. Begge pressemeldingene er vedlagt innstillingen.

Opprinnelsen til dagens innstilling går tilbake helt til 1990 gjennom det som snart ble kjent som Gholam-saken. En asylsøker kom til Norge uten reisedokumenter og hevdet han var asylsøker fra Afghanistan. Senere er det påvist at han kom til Norge via Danmark, hvor han var på besøk med turistvisum for å besøke pakistanske slektninger. Visumsøknaden til Danmark er gjenfunnet. Tre år senere kom ektefelle og fire barn til Norge, igjen uten reisedokumenter. Ektefellen og barna fikk oppholdstillatelse i familiegjenforening. Senere er det påvist at alle fire gjentok «suksessen» som familiefaren hadde anvendt tre år tidligere, ved at også de kom til Danmark med turistvisum som pakistanske borgere for å besøke slektninger. Også disse visumsøknadene er senere gjenfunnet.

Med den samme type begrunnelser, nemlig manglende reisedokumenter og manglende utreisemuligheter, ble flere andre innvilget oppholdstillatelse i Norge. Sakene er blitt kjent som Quetta- og Laos-prosjektene, fordi de omhandler pakistanere fra det såkalte Quetta-området og thailandske borgere som hevdet at de var fra Laos.

På bakgrunn av konkrete opplysninger om disse sakene ble det høsten 1994 satt i gang et samarbeid mellom Utlendingsdirektoratet og Kripos i det såkalte Quetta-prosjektet. Det ble gjennomført omfattende etterforskningsarbeider, med bl.a. tilleggsavhør, språktester, beslag av omfattende bevismateriale og innhenting av visumsøknader i Danmark og Pakistan. Kripos samarbeidet med flere politidistrikt i Norge, med danske utlendingsmyndigheter og med danske Kripos. I desember 1994 ble det gjennomført en tjenestereise til Quetta med representanter for Utlendingsdirektoratet, Justisdepartementet og den norske ambassaden i Islamabad. Det ble etterforsket 14 enkeltsaker. I 13 av tilfellene viste det seg at asylsøkerne var pakistanske borgere. Opplysningene er senere bekreftet i den videre etterforskningen.

I april 1996 reiste representanter for Utlendingsdirektoratet og Kripos til Islamabad. Det ble foretatt kontroll av hele 21 000 visumsøknader til Norden og til Tyskland. Det ble bl.a. funnet 40 personer identifisert som pakistanske borgere, men bosatt i Norge som borgere av Afghanistan. De var alle kommet til Norge via Danmark med pakistanske pass og turistvisum for å besøke familier. Deretter ble de smuglet til Norge hvor de dukket opp som papirløse afghanske asylsøkere som hevdet de var flyktet ut via Iran. Det er unødvendig å understreke at ressursanvendelsen for å avdekke denne alvorlige kriminalitet har vært meget stor.

I sin pressemelding av 6. mai 1998 sier daværende justisminister:

«Etterforskningen i Quetta-prosjektet har vist at det har foregått en omfattende, systematisk og godt organisert menneskesmugling og illegal innvandring fra Quetta til Norge. De involverte er ikke flyktninger. Det er ingen ting i sakene som tyder på at de har hatt behov for beskyttelse. De har fått oppholdstillatelse på grunnlag av falsk forklaring både om nasjonalitet, identitet, reiserute og asylgrunnlag for øvrig. Menneskesmugling er ulovlig og belagt med straffeansvar. Allmennpreventive hensyn og vernet av asylinstituttet tilsier at opplysninger om menneskesmugling tas alvorlig av norske utlendingsmyndigheter.»

Så langt Justisdepartementet. Så kan man spørre hvorfor i all verden hjemsendelse ikke ble gjennomført, men at det tvert imot ble et såkalt betinget amnesti gjennom en pressemelding den 17. desember 1998. Konklusjonen i denne pressemeldingen er imidlertid klar, og jeg siterer:

«Det er en forutsetning at norske myndigheter kjenner nasjonaliteten og identiteten til de utlendinger som bor i Norge. Det er på det rene at alle de personene som er knyttet til Quetta- og Laos-prosjektene, skaffet seg opphold i Norge ved hjelp av falsk nasjonalitet, identitet og forklaring.»

Og justisministeren la til:

«Vi regner imidlertid med at disse personene nå medvirker til å avklare sin rette identitet.»

Jeg har innledningsvis vært inne på at dette i og for seg er en underlig premiss, men like fullt forutsetter jeg at Regjeringen nå gjør alvor av sine egne premisser. Tidsfristen for de aktuelle personene til å klargjøre de krav daværende justisminister stilte i ovennevnte pressemelding, løp ut i månedsskiftet april-mai. Jeg er kjent med at det senere er blitt innvilget en ytterligere – kort – utsettelse. Det er derfor med spenning jeg ser frem til at justisministeren i dag klargjør – uten noe utenomsnakk – hvilke tiltak som blir foretatt i forhold til dem som fortsatt ikke måtte ha oppfylt de krav daværende justisminister Aure stilte i pressemeldingen av 17. desember 1998.

Justiskomiteen retter en nådeløs kritikk mot den oppførsel de påståtte asylsøkerne har vist. En samlet justiskomite, bortsett fra Fremskrittspartiet, sier i innstillingen:

«Flertallet slutter seg til departementets presisering at konsekvensen av ikke å oppfylle disse betingelsene er at de aktuelle personene ikke vil bli omfattet av amnestiet og at de i så fall må returnere til sine hjemland.»

At Fremskrittspartiet ikke er med på dette, skyldes selvsagt at de har gått ut av akkurat den siden av innstillingen.

Jeg ser frem til klargjøringen – dette ikke minst fordi daværende samferdselsminister Odd Einar Dørum den 11. september holdt en følelsesladet appell til støtte for Gholam-familien og til og med undertegnet et opprop til støtte for at familien skulle få bli. Jeg har forståelse for at begrepet «voksenopplæring» ikke oppfattes som noen kompliment i Regjeringen, og jeg er mottakelig for forslag til andre dekkende formuleringer.

Med den presisering komiteens flertall har foretatt, bl.a. med bakgrunn i Regjeringens eget hefte og egne formuleringer om konsekvensen av ikke å følge myndighetenes spilleregler, er det synd at ikke også Fremskrittspartiet kan følge komiteflertallets ønske om at dokumentet blir vedlagt protokollen. Gjennom komiteens behandling har forslagsstillerne fått bred anerkjennelse for intensjonen i forslaget, og jeg venter, som sagt, på justisministerens bekreftelse i så måte.

Det er også beklagelig at i hvert fall Arbeiderpartiet viker tilbake for å støtte merknadene fra Høyre og Fremskrittspartiet om at Regjeringen ikke burde ha innvilget amnestiet, og at vi forutsetter en mer konsistent behandling i fremtiden. Det var ikke minst Arbeiderpartiets egne justisministere som fikk unngjelde for den daværende opposisjons holdning i disse spørsmålene.

Per Ove Width hadde her tatt over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Saksordføreren har tidligere også gått ut i media og gitt uttrykk for at det er en samlet komite som retter en sterk og skarp kritikk mot Regjeringen og departementet. Det har selvfølgelig avstedkommet mange reaksjoner, ikke minst hos meg, som undres på hvor saksordføreren har fått dette fra.

Det som faktisk skjer, er at departementet og statsråden i det som er lagt fram for komiteen, meget sterkt selv understreker at her har det foregått ting som departementet ikke vil sanksjonere som en framgangsmåte som skal benyttes av folk heretter. Tvert imot er det tatt et meget sterkt oppgjør med den form for villedning av norske myndigheter som denne saken viser. Derfor er det ikke komiteens flertalls mening – i hvert fall ikke meningen til medlemmene fra det partiet som jeg representerer – gjennom noen av merknadene å gi uttrykk for at Regjeringen her har hatt en dårlig hånd med framstillingen, eller at saksbehandlingen har vært elendig. Det er ikke det som ligger i det. Vi understreker og uttrykker at dette ikke må gjenta seg i framtiden. Men det foreligger en del omstendigheter som gjør at man konkluderer slik som man gjør. Og jeg tillater meg derfor å spørre saksordføreren om hva det er i fellesmerknadene som tilsier at saksordføreren går så høyt på banen og profilerer så sterkt at det her er et flertall som kritiserer Regjeringen.

Bjørn Hernæs (H): Jeg må vel ha lov til å si at dette var en overraskende replikk. Det vesentlige er hva regjeringspartiene er med på i innstillingen. Hvis representanten Finn Kristian Marthinsen ønsker å oppfatte det som en kompliment til Regjeringens håndtering av denne saken, så gjerne for meg. For egen del ser jeg mer frem til den presisering som justisministeren vil foreta i forhold til det som nå er sakens kjerne, at det ble gitt et betinget amnesti med helt bestemte premisser. Tidspunktet for premissene er utløpt – det utløp i månedsskiftet april-mai. Jeg er kjent med, gjennom telefonhenvendelser til departementet, at det er gitt en ytterligere såkalt kort frist. Det er presisert at den dreier seg om ca. to ukers tid. Vi er altså med andre ord etter alle solemerker å dømme i den situasjon at vi nå må avvente hva Regjeringen vil foreta seg mot de menneskene som har foretatt seg ting som gjør at en samlet komite skriver at den

«legger vekt på at det hverken av etiske eller praktiske hensyn må godtas en praksis hvor ulovlig opptreden i forhold til norske myndigheter gir preferanse for å få opphold og senere statsborgerskap i Norge».

Som sagt: Hvis representanten Marthinsen oppfatter dette som en lovprisning av Regjeringens handlemåte i saken, så gjerne for meg. Det vesentlige er at vi er enige om – hvis jeg forstod ham riktig – at vi ikke skal ha noe mer av en slik praksis.

Og som sagt: Hva vil Regjeringen foreta seg i den aktuelle situasjonen vi nå står overfor?

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg konstaterer at representanten Hernæs ikke har dekning for det han har sagt, gjennom det som nå er skissert i svaret på min replikk. Derfor syns jeg at representanten skal bestrebe seg på i framtiden å lese innenat det som faktisk står skrevet. Da ville han ha sett at det faktisk er i overensstemmelse med de vurderinger som departementet selv gjør.

Jeg konstaterer med dette at det er stor enighet – også i forhold til Regjeringen – om at dette ikke er ønskelig for framtiden.

Bjørn Hernæs (H): Det er lite sannsynlig at denne replikkvekslingen fører oss noe særlig lenger. Selv er jeg som saksordfører særdeles godt fornøyd med den enighet vi har kommet frem til gjennom komiteinnstillingen. Jeg føler slik sett ikke behov for å legge noe mer til.

Så får jeg bare for ordens skyld, slik at det skal bli stående, fastslå at de konstateringer som representanten Marthinsen foretar, står helt og holdent for hans egen regning.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Astrid Marie Nistad (A): Framstegspartiet fremmar i dette dokumentet eit forslag om å omgjere eit betinga amnesti gitt til om lag 250 personar som bur i Noreg. Det betinga amnestiet vart gitt av Justisdepartementet den 17. desember 1998, etter først eit vedtak om utvising frå Noreg.

Den saka som dette dokumentet omhandlar, er på ingen måte ei ny sak, den har versert i pressa og i det politiske miljøet i fleire år. Det er her snakk om ei gruppe menneske som norske myndigheiter har bevis for kjem frå eit anna land enn det dei sjølve har sagt at dei gjer – dvs. pakistanske borgarar som hevdar å vere frå Afghanistan, Quetta-området, og thailandske borgarar som hevdar å vere frå Laos. Dei mest kjende av dei som amnestiet omfattar, er familien Gholam.

Då Arbeidarpartiet sat i regjering, fekk vi massiv kritikk frå opposisjonen fordi vi vedtok å tilbakekalle opphaldsløyvet og utvise familien Gholam. Blant kritikarane var m.a. dei partia som i dag sit i regjering. Den gongen meinte dei at Arbeidarpartiet ikkje var humant nok i flyktning- og asylpolitikken. Thorbjørn Jagland sa den gongen som statsminister her i Stortinget:

«Det er helt riktig at vi skal ha en human flyktningpolitikk, men det er ikke ensbetydende med at vi skal ha en flyktningpolitikk uten regler. Vi må ha regler som det er mulig å håndheve, for at vi skal kunne ha en human flyktningpolitikk.»

Som sagt hagla kritikken – mot justisminister Grete Faremo og seinare Gerd-Liv Valla, ikkje minst frå dagens statsminister Kjell Magne Bondevik. Det kan vere grunn til å stille seg spørsmålet: Er dagens amnesti gitt fordi ein ikkje skal verte tatt i løftebrot? Dersom så er tilfellet, viser løftepolitikken seg også her å gi backlash.

Då det vart regjeringsskifte i 1997 og regjeringa Bondevik overtok, uttalte dåverande justisminister Aud-Inger Aure at det var veldig nyttig og viktig vaksenopplæring å kome i regjeringsposisjon. Det er ikkje mine ord om vaksenopplæring, men ei gjentaking av det som vart sagt den gongen.

Justisminister Aure var også ein av dei som talte varmast til fordel for å la familien Gholam verte i Noreg. Aure sa i eit intervju med Aftenposten den 10. mai 1998:

«Det Gholam-familien har gjort, er å oppgi falsk identitet for å skaffe seg opphold i landet. Det er illegal innvandring og bryter med norsk lov.»

Avgjerda om å sende familien ut vart dermed halden ved lag.

Men deretter gjorde altså Regjeringa heilomvending og gav familien Gholam og dei andre som er omfatta av dei såkalla Quetta- og Laos-prosjekta, eit betinga amnesti i Noreg.

For det første ønskjer eg å peike på at slik vakling frå Regjeringa si side ikkje tener nokon av partane. For det andre er det oppsiktsvekkande at justisministeren her har gitt amnestiet under slike vilkår at desse personane må medverke til å avklåre sin rette identitet. Det betyr at ulovleg framferd i forhold til norske myndigheiter her har gitt preferanse for å få opphald i Noreg. Med andre ord: Berre ein innrømmer at ein faktisk har oppgitt falsk identitet, er det i orden. Det er altså slik at dersom ein går med på at ein kjem frå det landet Regjeringa seier at ein kjem frå, og i tillegg også innan ein frist dokumenterer dette, ja, då kan ein få verte i Noreg. Det er oppsiktsvekkande at Regjeringa her på nytt kan stimulere til å oppgi falsk identitet. Kva slags praksis er dette eigentleg? Og spørsmålet melder seg om dette vil gi preferanse ved liknande framferd frå departementet si side i framtidige saker. Eg håpar ikkje det.

I desse sakene står vi overfor eit systematisk lovbrot i forhold til norske utlendingsmyndigheiter, og både Utlendingsdirektoratet og Kripos har gjennom Quetta-prosjektet måtta utføre eit stort etterforskingsarbeid med m.a. tilleggsavhøyr, språktestar, beslag av omfattande bevismateriale og innhenting og gjennomgang av visumsøknader i Noreg og Pakistan. I dette arbeidet har Kripos måtta samarbeide med fleire politidistrikt i Noreg, danske utlendingsmyndigheiter og danske Kripos. Det har gått med store ressursar, både personellmessig og økonomisk, til denne etterforskinga.

Illegal innvandring og menneskesmugling er ulovleg og belagt med straffeansvar etter utlendingslova § 47. Dette må det ikkje vere nokon som helst tvil om. Komiteen, også vi frå Arbeidarpartiet, er opptekne av dei allmennpreventive omsyna i slike saker, nett fordi dei er så omfattande, så kompliserte og så vanskelege å etterforske. Komiteen legg difor vekt på at det korkje av etiske, humane eller praktiske omsyn må godtakast ein praksis der ulovleg framferd i forhold til norske myndigheiter gir preferanse for å få opphald og seinare statsborgarskap i Noreg. Justisminister Aure sa i pressemeldinga at dette var ei enkeltståande handling, og at avgjerda var teken under sterk tvil. Eg vil likevel åtvare mot denne typen politiske avgjerder. Når nokon er her i landet utelukkande på falskt grunnlag, er det ulovleg innvandring.

Arbeidarpartiet er – som resten av komiteen – svært skeptisk til bruk av amnesti som generelt verkemiddel og vil difor åtvare mot ein praksis der uærleg og uheiderleg åtferd gir opphaldsløyve. Vi må vere på vakt overfor misbruk av asylinstituttet, og det sa også tidlegare justisminister Aure.

Eg er med andre ord samd med forslagsstillarane i at vi i denne saka talar om eit brot på utlendingslova. Men eg, Arbeidarpartiet og resten av fleirtalet i komiteen er ikkje samd i at vedtaket bør omgjerast. Fleirtalet i komiteen gir i merknadene uttrykk for at ein anser at dette vedtaket likevel er gjort innanfor det som må reknast å vere departementet og Regjeringa sitt myndigheitsområde. Det er òg slik at dersom vi her skulle ha gått inn for å omgjere vedtaket, ville det ha vore stortingsregjereri, og slik praksis ønskjer Arbeidarpartiet ikkje å legge opp til.

Menneskesmugling er ein trussel mot tryggleiken i dagens internasjonale samfunn. Det er viktig at vi kjempar mot denne forma for organisert kriminalitet, og eg føreset at Regjeringa følgjer opp dette. Samstundes har vi eit ansvar for dei som kjem til Noreg som verkeleg har eit legitimt behov for vern, og som ikkje oppgir falsk identitet for å få lov til å verte her. Det er desse personane vi må verne om og hjelpe. Det treng vi ein human innvandringspolitikk for å gjere.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Hernæs (H): Representanten Nistad holdt et meget klart innlegg, i tråd med den brede enighet det er om denne saken. Allikevel er det et punkt Arbeiderpartiet ikke ville være med på, og det går inn på den situasjonen bl.a. som skapes for asylsøkere, hvis vi skal være så elskverdige å kalle dem det, som blir utsatt for dragkamp mellom forskjellige interesser, organisasjoner og myndigheter i år etter år. Det fremgår av innstillingen at også departementet, Regjeringen, er av den klare oppfatning at personer omfattet av Quetta-prosjektet ikke oppfyller vilkårene for opphold i Norge. Så fant de en rekke andre årsaker til å gi dem det allikevel. Dette er Høyre og Fremskrittspartiet uenig i. Jeg skulle gjerne vite hva det kommer av at Arbeiderpartiet ikke vil være med på en formulering om at det er «et svært uheldig signal å sende at man gjennom trenering og uærlighet kan oppnå opphold» i Norge. Vi sier også at vi mener at amnestiet ikke burde vært gitt, og at «praksis med utsendelse i de tilfeller hvor asylsøker har gitt feil opplysninger opprettholdes i fremtiden».

Når vi ikke vil støtte Fremskrittspartiets forslag helt ut, er det fordi vi ønsker å opprettholde skillet mellom regjeringens arbeidsområde og Stortingets. Men det forutsetter at Stortinget gir den klare føringen at Regjeringen gjør slik den selv sier, og slik Stortinget forutsetter at den gjør. Jeg vil gjenta spørsmålet: Hvorfor i all verden kunne ikke Arbeiderpartiet være med på fellesmerknaden fra Fremskrittspartiet og Høyre?

Astrid Marie Nistad (A): Eg vil gjerne få lov til å understreke at den kritikken som vi er med på frå Arbeidarpartiet si side, er veldig sterk sett i forhold til det som er utført av Regjeringa i denne saka. Eg meiner at den innstillinga som ligg føre, er dekkande for kritikken, og at merknaden frå både Høgre og Framstegspartiet i realiteten berre er ei gjentaking av det som er sagt tidlegare av ein samla komite. Eg trur at ein samla komite har ein langt sterkare merknad i ein slik samanheng, for vi ønskjer ikkje ei gjentaking av ein situasjon som den vi har hatt i denne saka gjennom ein så lang periode. Med den kritikken som har vore frå opposisjonen, ønskjer vi frå Arbeidarpartiet si side å vise at vi har ein ryddig måte å gå fram på i høve til slike saker. Kritikken kjem vi med. Det ansvaret som ligg hos ei regjering, får også ei regjering ta ansvar for. Men å utsette den for kritikk krev vi rett til å gjere når vi er i opposisjon, og det har vi gjort i denne innstillinga.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jan Simonsen (Frp): I 1990 reiste Gholam Hussain fra sin hjemby Quetta i Pakistan til København for å besøke en slektning. Han reiste på visum som pakistansk borger. Senere samme år dukket han opp i Norge uten pass og søkte om asyl som flyktning fra Afghanistan. Tre år senere kom også Gholams ektefelle og fire barn til Norge. De reiste også først til Danmark på pakistansk pass for å besøke en slektning, for deretter å dukke opp i Norge uten pass og med påstander om å komme fra Afghanistan. Da Gholam Hussain stilte opp i norsk rett sju år senere for å klage på et utvisningsvedtak, var han ikke i stand til å forklare seg på norsk. Han hadde inntil da ikke vært i arbeid, men hadde levd i samtlige av disse sju årene på norske skattebetalere.

Denne familien er ikke den eneste som har kommet til Norge fra denne pakistanske byen. Utlendingsdirektoratet og Kripos foretok i årene 1994-1996 et omfattende etterforskningsarbeid med tilleggsavhør, språktester, innhenting av visumsøknader i Danmark og Pakistan og beslag av bevismateriale etter ransakinger og avdekket at ca. 40 pakistanske statsborgere fra denne byen levde i Norge som afghanske flyktninger. I en pressemelding fra 6. mai 1998 skriver Justisdepartementet at det er avdekket en «omfattende, systematisk og godt organisert menneskesmugling og illegal innvandring fra Quetta til Norge». Det blir slått fast i pressemeldingen at de involverte ikke er flyktninger, og at ingenting tyder på at de har behov for beskyttelse. I alt seks saker med tilknytning til pakistanere fra Quetta har vært prøvd for norske domstoler. Det foreligger til sammen ti dommer og kjennelser. Justisdepartementet ble frifunnet i samtlige saker.

En enstemmig justiskomite påpeker i denne saken at vi står ovenfor et systematisk lovbrudd som har båndlagt store ressurser for både UD og Kripos. En enstemmig justiskomite slår fast at det verken av etiske eller praktiske hensyn må godtas en praksis hvor ulovlig opptreden i forhold til norske myndigheter gir preferanse for å få opphold og senere statsborgerskap i Norge. Komiteen uttrykker skepsis til bruk av amnesti som generelt virkemiddel og advarer mot en praksis der uærlighet og uredelig atferd gir oppholdstillatelse i Norge. I dette ligger det selvsagt, slik saksordføreren også gav uttrykk for, en meget sterk kritikk av Regjeringen, for Regjeringen har faktisk belønnet uærlighet og uredelig framferd gjennom å gi amnesti. Så om Regjeringen nå både tar selvkritikk og kritiserer seg selv, ligger det i alle fall i formuleringene fra komiteen en knallhard kritikk av den praksis som Regjeringen har ført.

Til tross for disse fakta, til tross for at vi står overfor en massiv illegal innvandring og menneskesmugling, til tross for at pakistanere fra Quetta bevisst har løyet om sin bakgrunn og til tross for at disse personene ikke er i fare i sitt hjemland og ikke vil ha problemer med å reise tilbake til en by hvor de har mange slektninger, har Regjeringen vedtatt å tillate disse falske flyktningene å bli værende i Norge kun på den betingelsen at de innrømmer at de er løgnere. Det er ganske oppsiktsvekkende. Det fjerner enhver konsekvens i norsk asyl- og flyktningpolitikk og ethvert prinsipp om likebehandling, ettersom andre innvandrere som har løyet om sin bakgrunn, er blitt utvist etter like langt opphold i Norge.

Jeg konstaterer at ingen andre partier støtter Fremskrittspartiets forslag om å be Regjeringen omgjøre vedtaket om betinget amnesti. Resten av Stortinget aksepterer med andre ord Regjeringens amnesti, til tross for den verbale kritikken i komitemerknadene. Påskuddet for å godta at svindlere og løgnere, som verken er forfulgt eller i fare, og som ikke vil ha problemer med å reise tilbake til sitt hjemland, får bli i Norge, er at vedtaket om amnesti er gjort innenfor det som må antas å være departementets myndighetsområde. Det er en argumentasjon som ikke står til troende, i alle fall ikke fra Arbeiderpartiets side. Dette partiet har jo i andre saker akseptert at Stortinget blander seg inn i avgjørelser som normalt sorterer under Regjeringen. Det skulle være nok å vise til forslaget fra representanten Kjell Opseth i IT Fornebu-saken. Vi må derfor gå ut fra at det er en manglende vilje til å rydde opp som ligger bak stemmegivningen. Vi får bare konstatere at stortingsflertallet, dvs. alle partiene utenom Fremskrittspartiet, i praksis godtar å belønne svindel og juks.

Jeg vil til slutt ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Jan Simonsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Harald Hove (V): Jeg må innrømme at jeg hadde atskillig sans for representanten Simonsens sammenligning mellom IT Fornebu og det foreliggende forslaget fra Fremskrittspartiet.

Det jeg imidlertid vil spørre representanten Simonsen om direkte, er det forhold at forslaget legger opp til å instruere Regjeringen om å omgjøre et forvaltningsvedtak. Spørsmålet er om representanten Simonsen har avklart om Regjeringen vil ha adgang til å omgjøre dette forvaltningsvedtaket etter reglene om omgjøring av forvaltningsvedtak. Hovedregelen er jo at når et enkeltvedtak er truffet, er det bare hvis det foreligger en klage at det er adgang til å omgjøre vedtaket. Forvaltningens adgang til å omgjøre egne vedtak er svært begrenset.

Det spørsmålet som da ville kunne oppstå, hvis Stortinget skulle instruere Regjeringen og departementet om å omgjøre et vedtak, og som faktisk etter alminnelige forvaltningsrettslige regler ikke ville ha adgang til å omgjøre vedtaket, er: Hva ville da være representanten Simonsens vurdering av hva Regjeringen i så fall skulle gjøre?

Jan Simonsen (Frp): Disse spørsmålene har komiteen forsøkt å få avklart gjennom et brev til Stortingets administrasjon, uten å ha fått noen avklaring. Min holdning er at vi får gjøre dette vedtaket, og så får eventuelt de personene som måtte bli utvist, klage det nye utvisningsvedtaket inn for norsk rett og prøve det for en domstol.

Astrid Marie Nistad (A): Det var samanlikninga representanten Simonsen gjorde mellom IT Fornebu og asylinstituttets prinsipp og regelverk som fekk meg til å ta ordet.

Eg har lyst til å spørje: Med bakgrunn i eit fleirtalsvedtak i Stortinget der ein kan ha grunnlag for å tru at Regjeringa ikkje følgjer opp vedtaket frå Stortinget, og pålegg ho å gjere det – er det ikkje ein viss forskjell på det formelle og det institusjonelle, når Stortinget har gitt Regjeringa mynde til å ta ei avgjerd i desse sakene, på grunnlag av det regelverket som er gitt med omsyn til amnesti? Det kunne ha vore moro å få ei litt meir omfattande grunngjeving enn det representanten Hove fekk når det gjaldt dei prinsippa, for eg ser ein viss forskjell på desse to sakene.

Jan Simonsen (Frp): Det er helt klart at Regjeringen også i denne saken har handlet i strid med de signalene som tidligere er kommet fra Stortinget. Den enstemmige komitemerknaden forklarer jo soleklart at Stortinget ikke ønsker en slik form for saksbehandling i framtiden. Deri ligger det altså en kritikk og en klar undertone av at man mener Regjeringen her har gjort noe som Regjeringen egentlig ikke burde ha gjort. Da må det være mulig for Stortinget å få omgjort dette vedtaket. Dette er et vedtak som ikke gjelder bare en enkelt sak og en enkelt familie. Dette er et vedtak som gjelder en stor gruppe med mennesker som er kommet ulovlig til Norge, og som sådan er saken så stor at den i utgangspunktet burde vært lagt fram for Stortinget til behandling, spesielt fordi den strider mot de vanlige retningslinjene som Stortinget har vedtatt ved behandling av utlendingsloven. Jeg ser ingen problemer med at dette vedtaket bør omgjøres av Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): For Kristelig Folkeparti og denne regjeringen er det en viktig målsetting å bekjempe organisert kriminalitet. Til den organiserte kriminaliteten hører bl.a. menneskesmugling, enten det gjelder å smugle inn andre eller seg selv gjennom illegal innvandring.

Den gruppe mennesker som vi omtaler i Innst. S. nr 172, dreier seg om ca. 250 personer. Det er ingen tvil om at disse har kommet til Norge og fått oppholdstillatelse under feilaktige forutsetninger. Gjennom et nitid og omfattende arbeid har norske myndigheter avslørt de faktiske forhold. De involverte enkeltpersoner og familier er ikke regulære flyktninger, og de er heller ikke forfulgt i landet de kommer fra. Dersom det disse menneskene har opplyst, var sant, ville innvilgningen av opphold ikke bydd på problemer, men de har fått oppholdstillatelse i Norge på grunnlag av falsk forklaring både om nasjonalitet, identitet, reiserute og asylgrunnlag for øvrig. Dette er svært alvorlig, og Kristelig Folkeparti deler den bekymring for asylinstituttet som kommer fram i pressemelding nr. 24/98 fra Justisdepartementet. De allmennpreventive hensyn krever at man følger opp med konsekvens når noen bevisst undergraver asylinstituttets autoritet. Et slikt anslag er tilfelle i denne saken. Regjeringen har meget sterkt understreket denne siden av foreliggende sak.

Når Regjeringen likevel velger å gjøre et unntak i den saken vi har til behandling, skjer det på bakgrunn av vurderinger Kristelig Folkeparti deler. Det handler for det første om den lange faktiske botiden mange har hatt, ja noen helt opptil 12 år, for det andre om den tilknytning de aller fleste har fått til Norge når de har fått bo her uten at tillatelse er trukket tilbake, eller at hjemsendelse er iverksatt, og for det tredje hensynet til at det er mange barn dette angår.

Men det er også knyttet betingelser til amnestiet, dette for at norske myndigheter skal kjenne nasjonaliteten og identiteten til de utlendinger som bor i Norge til enhver tid. Det er altså et betinget amnesti som ikke skal danne presedens for framtiden.

Saksordføreren uttaler til TV 2 og også her i salen i dag at en samlet komite kritiserer Regjeringen. Det er feil. I Kristelig Folkeparti deler vi de betenkeligheter også Regjeringen har, samtidig som vi slutter oss til vurderingen som fører til konklusjonen.

Det neste prinsipielle spørsmål som Dokument nr. 8:25 reiser, er om Stortinget kan gi Regjeringen instruks ved plenarvedtak om hvordan myndigheten gitt i medhold av utlendingsloven skal utøves. Da er det interessant å se hva Stortingets administrasjon svarer på det. Etter at de har referert fra ulike autoriteter på området, sier de at

«vi går ut fra at det ikke er spesielle holdepunkter i utlendingsloven for å tolke den slik at Stortinget i plenum ikke kan gi instrukser om hvordan den skal praktiseres».

På en måte konkluderer man med at den nyeste teori går på at

«Stortinget med bindende virkning for regjeringen kan vedta instrukser i plenum selv om regjeringens myndighet er regulert i lov, både generelle instrukser og instrukser i enkeltsaker, og at slike instrukser vil være bindende for regjeringen».

Videre sies det:

«Imidlertid må det antas å være en forutsetning for at Stortinget skal kunne gjøre et slikt vedtak at det juridisk sett ikke vil være noe til hinder for at regjeringen kan følge instruksen som Stortinget eventuelt vedtar. Instruksen må derfor f.eks. ikke stride mot noe som er bestemt i loven.»

Og videre:

«Som hovedregel har et forvaltningsorgan ikke adgang til å omgjøre et gyldig vedtak som det er gitt underretning om, når omgjøringen vil være til skade for noen som vedtaket angår. Såvidt vi forstår, vil en omgjøring av amnestiet måtte sies å være til skade for de personer som omfattes av det.»

Og videre:

«I den foreliggende saken synes de berørte privatpersoner å ha en sterk interesse i at amnestivedtaket blir opprettholdt, idet omgjøring av det kan få inngripende følger for dem.»

Derfor mener jeg det er riktig, slik som komiteen har kommet fram til i sitt flertallsforslag, at denne saken vedlegges protokollen.

Ågot Valle (SV): Jeg kan være enig i at denne saken reiser mange prinsipielle spørsmål, som flere har vært inne på. Men uansett hvordan man ser på det, er det et paradoks at denne saken kommer opp dagen etter 17. mai, da i hvert fall noen av oss snakket om frihet også for dem som av en eller annen grunn søker beskyttelse her hos oss. Vi snakket om verdien av det flerkulturelle Norge og om hvilke konflikter som kan oppstå når noen systematisk spekulerer i fremmedfrykt. Jeg synes det ligger en undertone hos Fremskrittspartiet, at det er nettopp det de gjør. Ingen er verdig å komme hit til landet hvis de ikke har hvit hudfarge eller har et norskklingende navn, et nordisk eller kanskje et engelskklingende navn, eller har en annen religiøs bakgrunn. Som sagt: Jeg synes det er mye av denne holdningen som ligger under.

Heldigvis har lokalsamfunn og enkeltpersoner slått ring rundt enkeltpersoner og familier som har vært truet med å bli kastet ut av Norge – som Gholam-familien og Juma Khan i Bergen. Der har arbeidsgiver, fagbevegelse og nesten hele formannsskapet – minus Fremskrittspartiet – engasjert seg til støtte for hazaraen Juma Kahn. Gleden var stor da han fikk amnesti før jul. Men gleden ble dempet da det gikk opp for dem at dette var et betinget amnesti.

Denne saken handler selvfølgelig også om justisministerens og departementets handlemåte da hazaraene i Norge fikk et betinget amnesti. En kan være uenig om hvorvidt det var lurt eller ikke lurt. I alle fall mener vi at det som var kritikkverdig, var de betingelsene som ble knyttet og blir knyttet til amnestiet. Det ser ut til at departementet fremdeles mener at hazaraene fra Quetta-området får bli bare dersom de kan framlegge pakistanske pass – altså at de godtas bare dersom de kan hoste opp et pakistansk pass. Men som Juma Khan i Bergen sier: Hvordan skal jeg kunne hoste opp et pakistansk pass når jeg ikke er pakistaner? Forvirringen er stor i miljøet.

For oss i SV handler denne saka også om hazaraene fortsatt skal utsettes for en hekseprosess – en kafkask prosess – her i Norge. Komiteflertallet avviser Fremskrittspartiets forslag, men jeg synes at det fortsetter prosessene, og det problematiserer ikke at hazaraene har vært og er en av de mest forfulgte minoritetene i Afghanistan og også er en pariakaste i Pakistan.

Heller ikke kan jeg si at departementet har problematisert hva slags forfulgt minoritet hazaraene virkelig er. SV ber nå om at justisministeren ordner opp og lar dem som dette amnestiet gjelder, virkelig blir gitt amnesti, og at det ikke knyttes ytterligere betingelser til det – som at de skal hoste opp pakistanske pass, som de ikke er i stand til å framlegge.

Jeg vil minne om at departementet, gjennom sine mange husransakelser, selv har kunnet konstatere at ingen oppbevarer pakistansk nasjonalitetspass. Pakistanske pass kan bare utstedes av pakistanske myndigheter. Gholam-familiens advokat har sendt utallige forespørsler, både til ambassaden i Oslo og til utenriksdepartementet i Pakistan, om nasjonalitet og pass for Gholam-familien. Til nå har svaret vært at Gholam-familien «so far available» ikke er pakistanske borgere, som det sies i brev.

Man kan komme med mange fordømmende ord om at mange har oppgitt gale opplysninger ved ankomst. Jeg mener at det ikke er bra, det er slett ikke bra. Men uansett har hazaraene vært her så lenge nå at de må få mulighet til å bli, få mulighet til å ta tak i livene sine. Justisministeren må som sagt ordne opp, og disse betingelsene om at man skal hoste opp pakistanske pass, når de ikke er pakistanere, må det også ordnes opp i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Simonsen (Frp): Jeg blir selvsagt provosert over SV-representantens antydning om at dette hadde noe med hudfarge, fremmedfrykt eller at man ikke liker afghanske navn å gjøre. Hun må skjønne av innlegget mitt at hele poenget i denne saken er at disse menneskene etter Justisdepartementets vurdering ikke er i fare om de må reise tilbake til Pakistan. Poenget er at de faktisk er pakistanske statsborgere som er kommet ulovlig til Norge ved å kaste passet sitt og utgi seg for noe annet enn det de i virkeligheten er. Det er jo også slått fast gjennom rettsavgjørelser. Det er prøvd for norsk rett i flere tilfeller – ikke bare i tilfellet med Gholam-familien.

Pakistan er faktisk ikke et land som det er håpløst å bo i. Jeg har besøkt venner i Pakistan og besøkt flere familier der og sett hvordan leveforholdene stort sett er. Det går an å bo i Pakistan. Mitt spørsmål må bli: Selv SV vil vel ikke åpne opp for alle pakistanske statsborgere som ønsker å komme til Norge?

Ågot Valle (SV): Nei, sjølsagt ønsker vi ikke å åpne opp for alle som vil komme til Norge. Ærlig talt tror jeg heller ikke at den store strømmen for å komme til Norge er der. Poenget er at jeg kan ikke se at noen noen gang har tatt fatt i det problemet at hazaraene er et forfulgt folk. Det er mange sakkyndige som har tatt fatt i det, men fra myndighetenes side kan jeg ikke se at det er tatt fatt i dette.

Når representanten Simonsen sier at det er OK å bo i Pakistan, og at ingen blir forfulgt der, må jeg si at det er klart at det er OK å bo i Pakistan. Men kan representanten Simonsen bevise for meg at hazaraene ikke er forfulgt der, at de ikke er en pariakaste, som flere sakkyndige sier?

Så er det slik at disse menneskene uansett ikke klarer å hoste opp et pakistansk pass, fordi pakistanske myndigheter ikke vil godkjenne at de er pakistanske borgere. Jeg har et brev som en av advokatene til disse familiene har sendt til Justisdepartementet. Det er stor fortvilelse i miljøet, fordi de klarer ikke å hoste opp disse pakistanske passene. Det er også en kjensgjerning at familien Gholam ble avvist ved den pakistanske grensen med den forklaringen at de var afghanske statsborgere.

Jan Simonsen (Frp): Det er altså en konflikt her mellom disse familiene som påstår at de kommer fra Afghanistan, og norske myndigheter og Justisdepartementet som hevder at de kommer fra Pakistan, og som også hevder at hazaraene ikke er forfulgt i sitt hjemland, Pakistan. Så er spørsmålet: Hvem skal da til syvende og sist være dommer her? Hvem skal treffe avgjørelsen om hvorvidt disse menneskene kommer fra Pakistan eller Afghanistan? Er det ikke da naturlig å la en norsk rett avgjøre dette spørsmålet? Det har faktisk en norsk rett gjort. Det har vært minst ti domsavsigelser der man har trukket den konklusjonen at disse personene kommer fra Pakistan. Og norsk rett har altså ut fra en vurdering av bevisførsel fra disse personenes forsvarere og fra det norske Justisdepartementet trukket konklusjonen. Så jeg sitter jo og lurer på om SV ikke i det hele tatt har tillit til norske domstoler.

Ågot Valle (SV): Jo heldigvis har vi et godt domstolsapparat her i Norge, men det spørs jo hva slags kilder man benytter seg av. Det er også et godt rettsprinsipp at tvilen skal komme tiltalte til gode. Jeg har lyst til å returnere spørsmålet. Jeg sitter som kjent ikke i justiskomiteen, og hvis SV hadde gjort det, hadde det kanskje kommet noen andre merknader også i denne saken. Men jeg vil spørre: Har komiteen noen gang benyttet seg av de sakkyndige som finnes på dette området, og kalt inn dem til høringer, når man har behandlet saker av denne typen? Og jeg vil sitere fra et brev som en av advokatene til hazaraene har skrevet, hvor han sier:

«Muntlig har i tillegg ansatte ved den Pakistanske ambassade flere ganger fastholdt at Hazaraene uansett er afghanske statsborgere fra det tidspunkt de ble godkjent som afghanere av offisielle afghanske myndigheter.»

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Harald Hove (V): Det er på mange måter en vanskelig sak Stortinget har til behandling i dag. Det er en sak som gjelder mange personer og familier, og hvor i hvert fall saken som gjelder den ene av familiene, har skapt et sterkt engasjement, og mange av oss har vært engasjert på et tidligere tidspunkt til fordel for den familien.

Jeg tror nok det kan være grunn til en viss selverkjennelse av at man kanskje kan ha trådt feil på grunn av manglende kjennskap til saken, og i og for seg en markering og demonstrasjon av at det å ha full kunnskap om en sak kan være vanskelig når man ikke sitter i en direkte beslutningsposisjon. Når det er sagt, vil jeg samtidig si at det er en sak og et saksforhold hvor det kan være en viss usikkerhet ved om alle forhold fullt ut er kommet til uttrykk, og hvor noe av problemet ved i en slik sammenheng å invitere Stortinget til mer konkrete standpunkter faktisk er at Stortinget er nødt til å forholde seg til et sakskompleks som man egentlig umulig vil kunne gå fullt inn i. Satt litt på spissen: På den ene siden har man full tillit til departementets vurdering av det faktiske grunnlag i saken, samtidig som man eventuelt gir uttrykk for kritikk med hensyn til andre vurderinger departementet har foretatt. Det må være klart at det at man systematisk gir uriktige opplysninger med det siktemål på uriktig grunnlag å få opphold i Norge, er ulovlig, og at det ikke skal kunne gi grunnlag for opphold.

Når man imidlertid så sterkt understreker dette med identitet og bakgrunn, og nærmest en slags entydig identitet, blir det for meg et tankekors og en motrefleksjon som går på om det alltid er helt enkelt for alle personer å ha full kontroll, full sikkerhet, når man er fratatt identifikasjonspapirer, og når kanskje også ulike land har ulike oppfatninger av hva som er riktig identitet. Dette sagt generelt og uten direkte referanse til den konkrete saken, men som en viss motrefleksjon i forhold til dette med sterk opptatthet av identitet.

Når det gjelder den konkrete saken, støtter Venstre det som har vært Regjeringens standpunkt, og gir i det vesentlige vår tilslutning til innstillingen og flertallsmerknadene der. Men jeg har lyst til fremheve en del momenter som faktisk taler for et vedtak slik det har blitt. Det er for det første den lange oppholdstiden som veldig mange av disse personene har hatt i Norge. Og det reiser og aktualiserer spørsmålet om en lengste tid for når det fortsatt kan være aktuelt å utvise personer på grunn av usikkerhet og uklarhet omkring identitet. Det må være myndighetenes ansvar å avklare identiteten så raskt som overhodet mulig, slik at den usikkerheten ikke blir hengende ved. For det andre er det et tungt argument knyttet til barn som har vært lang tid i Norge, og som også har vært under utdanning i Norge. Og for det tredje har de – i hvert fall noen av dem – vært sendt ut av landet og blitt nektet mottatt i det land de har vært sendt til. Det blir i seg selv et moment, selv om feilen måtte ligge hos myndighetene i det landet man har sendt dem til. Jeg må også få lov til å komme med den lille merknaden at jeg langt på vei deler Høyres oppfatning i spørsmålet om å stille betingelse i forhold til bruken av amnesti.

Så til det spørsmålet som jeg tok opp i en replikk til representanten Simonsen, nemlig det omgjøringspålegget som ligger i forslaget fra Fremskrittspartiet. Jeg syns ikke jeg fikk noe tilfredsstillende svar i det replikksvaret som representanten Simonsen kom med. Dersom Stortinget skulle treffe vedtak i samsvar med Fremskrittspartiets forslag – hvilket vi heldigvis kan regne med at man ikke kommer til å gjøre – ville man faktisk kunne sette departementet og Regjeringen i en tvangssituasjon: enten å skulle følge et stortingsvedtak, eller å treffe et vedtak og da samtidig risikere å treffe et vedtak som rettslig sett er uriktig. Jeg hadde håpet at jeg hadde fått det svaret fra representanten Simonsen at det lå det forbehold i forslaget at departementet ikke fant det rettslig umulig å oppfylle det som var implisitt i vedtaket.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjørn Hernæs (H): Jeg må få lov til å gi uttrykk for at jeg langt på vei var glad for å høre innlegget fra representanten Hove. Det viser i hvert fall at ett av regjeringspartiene, selv om det ikke er representert i komiteen, slutter seg til det som et flertall sier i innstillingen.

Det er allikevel noe jeg har lyst til å få presisert og kommentert. Selvsagt har vi heller aldri hevdet at ikke dette er en sak som har flere sider, i så fall ville jo livet vært enkelt. Men vi er kommet til en konklusjon, både Regjeringen og et meget klart flertall. Det står i flertallsmerknaden – alle unntatt Fremskrittspartiet, men det er altså spesielle årsaker til at de ikke er med:

«Flertallet vil allikevel påpeke at departementet i brev til justiskomiteen 12. februar 1999 understreker at norske myndigheter må kjenne den rette nasjonaliteten og identiteten til de personene det gjelder og at man bare godtar fremleggelse av ekte og gyldige henholdsvis pakistanske og thailandske nasjonalitetspass. Flertallet slutter seg til departementets presisering at konsekvensen av ikke å oppfylle disse betingelsene er at de aktuelle personene ikke vil bli omfattet av amnestiet og at de i så fall må returnere til sine hjemland.»

Dette er en formulering som burde være forholdsvis tydelig å lese. Alle de argumentene som man har hatt før, om lang oppholdstid og barn f.eks., de blir jo ikke mindre aktuelle etter hvert som månedene går. Til tross for det formulerer et flertall i Stortingets justiskomite at hvis man ikke får oppfylt disse nærmere presiserte betingelsene, så skal de sendes hjem igjen. Jeg vil gjerne få lov til å spørre: Deler representanten Hove denne formuleringen?

Harald Hove (V): Først kan jeg gi uttrykk for tilfredshet med at representanten Hernæs også understreket at saken har flere sider, og at den sånn sett kanskje ikke er helt uproblematisk for svært mange, enten man måtte ende på det ene eller andre standpunkt.

Jeg har gitt uttrykk for å være enig med flertallet, og det står jeg ved. Men jeg må også samtidig få lov til å gi uttrykk for at jeg syns at det aktuelle forbeholdet, det at man på en måte eksplisitt skal si at det man tidligere har sagt, er galt, at det skal være en betingelse for å få oppholdstillatelse, i hvert fall ikke er uproblematisk. Jeg vil ikke uttale meg på en slik måte at det uten videre binder departementet fullt ut i en videre behandling hvis det skulle oppstå komplikasjoner omkring det.

Astrid Marie Nistad (A): Det var med interesse eg lytta til representanten Hove sin start på innlegget her i stad. Eg hadde ei kjensle av at han på ein måte la lista slik at ein kunne tenkje seg at det kanskje ikkje var gjort grundig nok arbeid i departementet, og alt som har vore gjort frå KRIPOS og Utlendingsdirektoratet, når det gjeld å finne ut av om desse innvandrarane har oppgitt falsk identitet og såleis skaffa seg opphald i landet på feil grunnlag. Eg har berre lyst til, med bakgrunn i at også Venstre sit i regjering, å spørje om Venstre i Stortinget ikkje støttar fullt opp om det som tidlegare justisminister Aure den gongen sa, at Gholam-familien f.eks. har oppgitt falsk identitet for å skaffe seg opphald i landet, og at det er illegal innvandring og bryt med norsk lov. Står Hove og Venstre her i Stortinget på den sakshandsaminga som har vore gjord og det som her er sagt, og støttar dei det som her vert sagt, sett i forhold til den behandling som har vore gjord?

Harald Hove (V): Det kan være litt vanskelig i behandlingen av en konkret sak å holde helt klart fra hverandre utsagn om standpunkter knyttet til den konkrete saken på den ene siden, og mer generelt ulike spørsmål og problemstillinger utenom konkrete saker.

Jeg må få lov til å si at jeg ønsker å vike litt tilbake for det å gå inn i og ta konkret standpunkt til en helt aktuell konkret sak så lenge vi er i den situasjonen at vi nå engang ikke får oss forelagt hele det saksmaterialet som departementet faktisk vil sitte med. Men jeg konstaterer det, og i det ligger at manglende hundre prosent tilslutning ikke er det samme som at man ikke aksepterer eller i og for seg går ut fra at departementet har gjort en ordentlig og skikkelig jobb. Og det vil være en holdning jeg vil prøve å innta uavhengig av hvilken partifarge en aktuell justisminister måtte ha, og uavhengig av den posisjon en selv sånn sett måtte ha i forhold til den enkelte justisminister. Det var vel kanskje det jeg faktisk innledningsvis var inne på, at man kanskje hadde gått vel langt i å signalisere standpunkt i denne saken fra en dels side da det var en annen justisminister enn den sittende, og tok faktisk noe selvkritikk i forhold til det. Det er en holdning jeg også vil prøve å ha. I det ikke å si hundre prosent at dette er riktig, ligger i og for seg ikke noe annet enn en litt prinsipiell tilbakeholdenhet i forhold til å gå inn og ta eksplisitt standpunkt til en konkret sak.

Jan Simonsen (Frp): Representanten Hove brukte som et slags generelt argument at etter at en familie – og spesielt barn – har bodd i Norge et visst tidsrom, et visst antall år, er det tvilsomt om de bør utvises. Dette er en form for argumentasjon jeg har hørt mange ganger, men som jeg egentlig aldri har forstått.

Det er jo mange familier i Norge som flytter frivillig, og barna flytter med foreldrene, enten fra én by til en annen by, eller fra ett land til et annet land, som f.eks. mange barn som har foreldre som er diplomater og som flytter på seg både titt og ofte og barna flytter med. Er det så mye verre for barn av innvandrere eller flyktninger å måtte følge med foreldrene tilbake til et annet land enn det er for alle disse familiene og barna som flytter frivillig? Det kan jeg med min beste vilje ikke forstå, og slettes ikke når de – som i dette tilfellet – flytter til sitt opprinnelige hjemland, hvor de, slik departementet har slått fast, har en betydelig slekt. Det er det ene.

Det andre er: Det at faren i denne familien nå har oppholdt seg i Norge i ni år og resten av familien i seks år, skyldes familien selv; det skyldes familiens manglende vilje til å godta det første utvisningsvedtaket. De har kjørt denne saken videre for de norske domstolene, og dermed har de automatisk fått forlenget oppholdet i Norge.

Mener representanten Hove det er riktig at en slik uthalingstaktikk skal belønnes med fast opphold i Norge?

Harald Hove (V): Jeg registrerte for det første at representanten Simonsen i replikken ikke tok opp det forhold knyttet til forslaget og forslagets form som jeg i mitt innlegg mest direkte utfordret ham på. Det får jeg bare ta til etterretning.

Det at man har hørt et argument mange ganger, gjør det selvfølgelig ikke riktig i seg selv. Men det er ikke gitt at det nødvendigvis er galt, selv om representanten Simonsen ikke fullt ut har forstått de svar han måtte ha fått.

Det er faktisk en forskjell på å flytte frivillig og flytte fordi man er nødt til det, fordi man blir utvist. Det er det ene. Det andre er at skal man ta for seg hvordan en flytting vil virke på det enkelte barn, må man faktisk gå inn i den konkrete saken og i forhold til det enkelte barn. Her vil det måtte bli mer generelle vurderinger. Jeg tror nok at i mange av de eksemplene som representanten Simonsen nevnte, vil det by på færre problemer for barn å flytte enn det vil gjøre i en god del av de sakene vi her har med å gjøre, bl.a. gjennom det å måtte ha prøvd å tilpasse seg og tilvenne seg en annen kultur og så bli sendt ut igjen under tvang, kanskje med foreldre som på langt nær er innstilt på og motivert for nødvendigvis å gjøre det beste ut av situasjonen. Kort sagt tror jeg ikke det er mulig å gi noe helt enkelt, generelt svar og si at det for alle barn vil være skadelig og for ingen barn uskadelig. Men jeg tror absolutt det vil være momenter i dette som kan tilsi at det faktisk vil være et større problem for barn i en utvisningssituasjon enn for barn som flytter fullt ut frivillig.

Jeg synes absolutt at tidsmomentet og tidslengden er et poeng. Jeg kunne nok være litt mer åpen for å diskutere spørsmålet om tidsfrist eller lengd på oppholdet for å avskjæres i forhold til spørsmålet om utreise osv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Odd Einar Dørum: Stortingsrepresentantene Carl I. Hagen og Jan Simonsen har fremmet følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen omgjøre sitt vedtak om betinget amnesti for utlendinger som omfattes av de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene.»

Jeg viser da til Dokument nr. 8: 25 for 1998-99.

Justiskomiteens innstilling i saken er av 6. mai i år, og jeg har merket meg at komiteens flertall erkjenner at vedtaket om amnestiet er et vedtak som er gjort innenfor det som må antas å være departementets myndighetsområde, og at komiteens flertall med det har tatt departementets behandling av saken til etterretning.

Jeg vil likevel gjerne kommentere en del forhold rundt amnestiet i de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene, knyttet til både flertallets og mindretallets merknader i saken.

Jeg vil innledningsvis understreke at det i departementets pressemelding av 17. desember 1998 fremkommer at amnestiet for de pakistanske og thailandske borgerne som ble omfattet av de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene, var en engangsforeteelse. Tidligere justisminister Aud-Inger Aure viste også til at beslutningen var tatt under sterk tvil.

Regjeringen fant det imidlertid riktig å gi amnestiet til disse personene, da sakene er spesielle. De fleste av de aktuelle personene har hatt lang botid i og tilknytning til Norge. Noen av familiene hadde bodd i Norge i opptil tolv år uten at endelig vedtak var blitt truffet eller at negative vedtak hadde latt seg gjennomføre. Gruppene omfattet mange barn, og det dreide seg om et begrenset antall saker og personer. Amnestiet ble altså gitt av flere grunner.

Samtidig er det særlig viktig å merke seg den forutsetningen som amnestiet bygger på, at de personer som omfattes, må medvirke til å avklare sin rette identitet. Amnestiet er med andre ord gjort betinget.

Det er av helt avgjørende betydning at norske myndigheter kjenner nasjonaliteten og identiteten til de utlendinger som bor i Norge. Jeg ser i likhet med komiteen svært alvorlig på at personene knyttet til de såkalte Quetta- og Laos-prosjektene, skaffet seg opphold i Norge ved hjelp av falsk nasjonalitet, identitet og forklaring. Det ble nedlagt et stort og helt nødvendig arbeid fra flere instanser for å avklare disse forholdene.

Jeg vil understreke at utlendingsmyndighetene vil fortsette arbeidet med å avsløre utlendinger som søker om opphold på grunnlag av falsk nasjonalitet eller identitet, eller har opphold på grunnlag av falsk nasjonalitet og identitet. Departementet har derfor klargjort overfor de berørte personene og deres advokater at de berørte må dokumentere sin pakistanske respektive thailandske identitet og nasjonalitet ved framleggelse av ekte nasjonalitetspass. Den opprinnelige fristen har ikke gått ut for alle, da underretning om vilkår og frist er gitt den enkelte i egne brev som er sendt på forskjellige tidspunkt. Jeg kan imidlertid forsikre at sakene kontinuerlig blir fulgt opp.

Jeg vil informere Stortinget på egnet måte om oppfølgingen av amnestiet.

Jeg kan allerede nå opplyse at flere personer som omfattes av prosjektene, har kontaktet departementet og bekreftet at de vil framskaffe ekte nasjonalitetspass ved at de har henvendt seg til aktuell, herværende ambassade. Dette gjelder i hovedsak thailandske borgere. Disse personene har fått forlenget tidsfristen for å framlegge nasjonalitetspass.

Ved framleggelse av nasjonalitetspass vil det bli innvilget ny førstegangstillatelse. De aktuelle personene får med andre ord ikke tilbake sine tidligere tillatelser, da disse var gitt på grunnlag av uriktige forutsetninger. Eventuell vurdering av straffansvaret for å framlegge vesentlig uriktige opplysninger i medhold av utlendingsloven § 47 tilligger påtalemyndigheten. Gjeldende retningslinjer fra Riksadvokaten er at brudd på utlendingsloven i stor grad bør løses ved forvaltningsmessig reaksjon fra utlendingsmyndighetene. Vi gjør det ved å vurdere aktuelle personers tillatelser, tilbakekall og utvisning. Det er gjort i disse sakene. Departementet tar ikke sikte på å følge opp med anmeldelser i de sakene som får sin løsning gjennom amnestiet.

Jeg vil videre understreke at de personene som omfattes av amnestiet, er blitt informert om at amnestiet kun gjelder dersom de framleger pakistanske respektive thailandske nasjonalitetspass. Om denne betingelsen ikke blir oppfylt, vil de aktuelle personene måtte returnere til hjemlandet.

Med henvisning til mindretallets forslag om å omgjøre amnestiet, er det nødvendig for meg å påpeke at saken også har en juridisk side. Amnestiet har gitt de berørte personene et forhåndstilsagn om at det vil bli gitt oppholdstillatelse dersom de oppfyller betingelsen satt i amnestiet. De aktuelle personene har derfor en berettiget forventning om å få en tillatelse. Og som jeg nevnte tidligere, har flere personer gjort forberedelser for å imøtekomme den betingelsen som må oppfylles for å bli omfattet av amnestiet.

Det er også viktig å merke seg at alminnelige forvaltningsmessige regler på området setter klare begrensninger i adgangen til å omgjøre tilsagn på et senere tidspunkt. Det er alminnelig antatt at hensynene som tilsier omgjøring, må være vesentlig mer tungtveiende enn hensynene som tilsier opprettholdelse. Det vesentligste argumentet mot amnestiet er at det kan gi uheldige signaleffekter. Skadevirkningene i denne forbindelse er imidlertid redusert ved at det i amnestiet er presisert at dette er en engangsforeteelse, at det omfatter et begrenset antall personer og at det er satt bestemte vilkår.

Jeg mener at hensynet til dem som omfattes av amnestiet, må veie tyngre. En omgjøring vil ramme en rekke enkeltpersoner som allerede har fått en berettiget forventning om at oppholdstillatelse vil bli gitt. Oppholdstillatelsen er av vesentlig betydning for dem det gjelder, da den er grunnlaget for deres framtidige tilværelse i Norge.

På denne bakgrunn er jeg derfor av den mening at det betingede amnestiet som er gitt, verken bør eller kan omgjøres.

Når dette er sagt, vil jeg gjenta og understreke at arbeidet mot organisert kriminalitet, og også menneskesmugling, fremdeles er et prioritert mål for denne regjeringen. Det arbeides kontinuerlig med disse spørsmålene, og jeg kan nevne at Norge bl.a. har hatt en sentral rolle i den såkalte Budapest-prosessen, som er et bredt europeisk samarbeid med sikte på å håndtere ulovlig innvandring og menneskesmugling.

Jeg vil også knytte følgende kommentarer til saken: Det er ikke noe i denne saken som tilsier at utlendingsmyndighetene skal slappe av på det kontrollarbeidet de utfører generelt i utlendingssaker. Det vil bli videreført med den styrke som disse sakene tilsier.

Jeg vil også gjøre oppmerksom på at vi for øyeblikket har til behandling nye regler for tilbakekall av oppholdstillatelse. Vi har dette til vurdering, og jeg vil så snart som mulig komme tilbake med opplysninger om dette på en egnet måte.

Det er også i løpet av debatten reist opplysninger som jeg må få korrigere. Det ble hevdet av representanten Hernæs at jeg som samferdselsminister med levende engasjement hadde uttalt meg om denne saken. Det er ikke riktig. Jeg var ikke samferdselsminister i september 1997, men det er helt korrekt at jeg som kandidat til Stortinget uttalte meg med det nevnte engasjement. Så der har representanten Hernæs helt rett, men det var ikke samferdselsministeren som gjorde det. Representanten kan nok si at jeg ved sider av saken møter meg selv i døra, og det vedstår jeg meg helt klart og tydelig når man legger fram saken slik som den er. Jeg vil understreke at det som er myndighetenes plikt når man behandler en sak som dette, er å forholde seg til de forpliktelser som følger av å ha opphold i Norge, og utgangspunktet for dette. Utgangspunktet for dette er dokumenter som må kunne identifiseres.

Det kan hende at folk første gang de kommer til Norge, må bruke falsk identitet for å komme hit, men de plikter da å gjøre myndighetene oppmerksom på dette. Det er slik spillereglene må være dersom man skal håndtere det på en skikkelig måte. Det er også antydet i løpet av debatten at saken skulle være fremmet fordi tidligere stortingsrepresentanter som nå er regjeringsmedlemmer, skulle ha skapt en forpliktelse. Mitt utgangspunkt for å stå i denne saken er de argumenter som er framført i saken. Den lange botiden, den lange tiden uten effektiv gjennomføring av vedtak eller tilbakesendelse er de reelle argumenter som ligger til grunn for amnestiet, og amnestiet er gitt på de vilkår som jeg nå skisserer, og som for øvrig er kjent for komiteen gjennom komiteens saksbehandling, noe jeg også har presisert ved det innlegget som jeg har holdt her i dag. Det er på det grunnlaget vi håndterer saken, og det kan ikke være noe annet grunnlag i saken.

Jeg vil også si det slik at en plikter å forholde seg til den innsikt en har i en sak, og jeg mener å ha gjort det ved det standpunkt jeg har tatt ved det innlegget som jeg nå har holdt.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Astrid Marie Nistad (A): Det er to spørsmål eg har lyst til å stille til statsråd Dørum – det første i samband med at Aud-Inger Aure sa at det i grunnen var ei god vaksenopplæring å komme i departementet og sjå slike saker frå den sida. Eg vil ikkje påstå at Dørum treng den same vaksenopplæringa i forhold til dette, men med bakgrunn i den kritikken som på mange måtar kom under behandlinga den gongen vi hadde justisminister frå Arbeidarpartiet, er eg glad for måten Hove uttrykte dette på i ein replikk, at det kan vise seg nyttig å vere litt mindre bastant og på mange måtar vere litt meir generell når ein frå Stortingets side uttalar seg i enkeltsaker. Men som statsråd er ein nøydd til å gå inn i enkeltsakene, og av den grunn vil eg spørje om statsråden er einig i det Thorbjørn Jagland sa i Stortinget den gongen han var statsminister, at ein er nøydd til å ha ein flyktningpolitikk som er eins, og at ein må ha eit regelverk for å kunne utøve ein human politikk.

Det andre spørsmålet er om statsråden står ved det han no sa, for i ein artikkel i Aftenposten den 16. mars i år vert det spekulert i om han vil kunne gå inn og gje «betingelsesløst amnesti» til desse familiane – spesielt Gholam-familien – med bakgrunn i at dei har problem med å framskaffe pass som viser kor dei kjem frå. Som statsråd er han også nøydd til å gå inn i og ta eit konkret standpunkt til dette spørsmålet. Han sa i innlegget sitt at dette vedtaket ikkje vil kunne verte omgjort. Eg håpar han står ved det og vil stadfeste det på nytt.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg tror jeg velger å overhøre at en representant – basert på en spekulasjon i en avis, og ikke på noe jeg har sagt – stiller et spørsmål om det jeg har sagt fra Stortingets talerstol er alvorlig ment eller ikke. Det tror jeg jeg velger å overhøre. La meg si det så tørt og enkelt som at jeg har holdt et innlegg – og det har jeg gjort.

Når det så gjelder det generelle i det første spørsmålet, om det er viktig å ha spilleregler, er jeg helt enig i at det er det. Jeg uttrykte det veldig klart da vi hadde den såkalte barnepikesaken til behandling. Jeg har sagt at jeg ønsker å opptre i henhold til spillereglene, og hvis jeg på enkelte punkter skulle føle at jeg har lyst til å gjøre noe som går videre enn de fullmakter jeg mener jeg har, skal jeg sørge for at Stortinget på behørig vis får en sjanse til å kvittere ut de grensene – for det er jo den ryddige måten man må jobbe på. Jeg har tenkt å jobbe på den måten, og jeg har gitt opptil flere eksempler. Jeg skal ikke gjenta dem nå, men la meg bare minne om ett enkelt av dem: Jeg har f.eks. fått den innsikt, når jeg nå sitter som statsråd, at for å få komme til Norge som spesialist, må du ha høyere utdannelse og i tillegg oppfylle kravet om at du bare får komme hit dersom du faktisk fyller en bestemt jobb som ingen andre vil ha. Det er klart, en slik innsikt vil selvfølgelig få meg til å handle – og kanskje i en noe annen retning. Jeg har da fått den innsikten som statsråd, akkurat som jeg i den saken vi behandler i dag, har fått den innsikten som framkom av mitt innlegg – og som gjør at jeg står ved det innlegget. Jeg gjentar gjerne det jeg tidligere har sagt fra Stortingets talerstol, og jeg har tenkt å opptre i samsvar med dette.

Når så representanten lurer på om levende mennesker av og til møter seg selv i døra, kan jeg bekrefte at det er en alminnelig livsvisdom at det er slik. Det er kun når man avslutter sin tankevirksomhet, at man ikke lenger møter seg selv i døra.

Bjørn Hernæs (H): Jeg håper justisministeren i sitt møte med seg selv traff en hyggelig person.

Ellers vil jeg bare si at slik jeg oppfattet innlegget fra statsråden, forteller det i klartekst at han har lest justiskomiteens innstilling og, så vidt jeg kunne forstå, fullt og helt merket seg hva som står der.

La meg også i denne alminnelige utveksling av livets begredeligheter fortelle at selv Aftenposten kan man ikke alltid stole på. Det sitatet fra Aftenposten som jeg viste til, lød som følger:

«Hazarene må få bli i Norge.»

«Samferdselsminister Odd Einar Dørum holder 11. september 1997 en følelsesladet appell til støtte for Gholam-familien ...».

Jeg merker meg altså at heller ikke Aftenposten kan man lese uten å måtte koble inn litt historiske data, f.eks. i forhold til når denne regjeringen tiltrådte.

Når jeg likevel har tatt ordet, er det for å spørre om statsråden er villig til å være litt mer konkret i forhold til den videre behandlingen. Han sa at for enkelte av de angjeldende personer er ikke tidsfristen løpt ut. Hvis jeg forstår det riktig, må det bety at for enkelte er den løpt ut. Jeg har forståelse for at statsråden ikke har lyst til å stå på Stortingets talerstol og fortelle i detalj om den enkelte behandling, men jeg ville sette pris på å få en noe nærmere konkretisering av hvilket tidsperspektiv statsråden ser for seg her. Når vil han – ifølge Stortingets formulering, og som han selv sa – på en egnet måte orientere Stortinget om avslutningen av disse sakene?

Statsråd Odd Einar Dørum: Det sitatet fra Aftenposten som representanten Hernæs nevnte, kunne jo kanskje gi grunn til noen refleksjoner i forhold til personvern og datasikkerhet i media – men jeg tror vi skal la det ligge. Det burde vel også mane til at det er alltid greit å sjekke primærkildene. Representanten, og andre, har for så vidt gjort det – det er jo kommet til uttrykk fra denne talerstolen.

Representanten sa at han ikke ønsket at jeg skulle gå i detalj om forvaltningspraksis. Nei, det har jeg heller ikke tenkt å gjøre. Det jeg har sagt om håndteringen av denne saken, har jeg sagt i mitt innlegg. Jeg har sagt at vi følger de enkelte sakene, og jeg har sagt at så snart sakene er konkludert, vil jeg på en egnet måte orientere Stortinget om dette. Det er det jeg vil si om saken nå. Og hvis jeg virkelig skulle gå lenger i dette, ville jeg drive direkte saksbehandling fra Stortingets talerstol, og det ville være å bryte noen av de konstitusjonelle arbeidsdelingene, som representanten Hernæs på en presis og ryddig måte hadde med i sitt åpningsinnlegg. Etter at han ellers hadde anført sine synspunkter om sakens realitet, hadde han også helt presis og korrekt oppfatning av hvor ansvaret ligger, og hvordan ansvaret skal utøves av dem som har det.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg vil gjerne berømme statsråden for et ryddig innlegg. Min følelse er også at statsråden både har tatt innover seg og forstår den kritikken som en samlet komite reiser.

Det var likevel særlig én setning i statsrådens innlegg som jeg bet meg merke i. Jeg tror statsråden sa noe slikt som at dette vedtaket verken bør eller kan omgjøres, og jeg vil derfor knytte noen kommentarer til forskjellen på «bør» og «kan». Brevet fra Stortingets administrasjon om Stortingets formelle muligheter er krystallklart. Der står det bl.a. følgende:

«Vi kan ikke se at det på dette området er særlige hensyn som tilsier at regjeringens myndighet skal utøves uavhengig av Stortinget, og vi går ut fra at det ikke er spesielle holdepunkter i utlendingsloven for å tolke den slik at Stortinget i plenum ikke kan gi instrukser om hvordan den skal praktiseres».

Videre heter det:

«Derfor skulle det i det konstitusjonelle forholdet mellom Stortinget og regjeringen ikke være noe til hinder for at Stortinget gjør et slikt vedtak som er foreslått i Dok. 8:25.»

Det er altså adgang for Stortinget til å stemme for det forslaget som Fremskrittspartiet har tatt opp i dag. Men det er like fullt gode grunner for at vi ikke bør gjøre det, og da er vi inne på det forvaltningsrettslige. Det er klart at Regjeringen overfor disse menneskene som har fått et tilbud, også har en forvaltningsmessig forpliktelse til å stå ved det. Og det er i grunnen det Stortinget her bøyer seg for, samtidig som det er krystallklart at det neppe er en serie av hurrarop som følger med det vedtaket som Regjeringen her har gjort.

Statsråd Odd Einar Dørum: En rekke representanter har merket seg at jeg har lest komiteinnstillingen. Det må man jo gjøre som statsråd, det skulle bare mangle. Men jeg har først og fremst lest brevet fra Justisdepartementet til komiteen, som gikk fra et regjeringsmedlem i en regjering jeg satt i. Jeg ville oppført meg ganske forunderlig hvis jeg plutselig skulle drive privatpraksis som regjeringsmedlem. Det er slik at Regjeringen taler med den stemme som den gir uttrykk for overfor Stortinget. Slik sett føler jeg meg selvfølgelig forpliktet av den forhistorie saken har, og som også har kommet til uttrykk i saken.

Når det gjelder mine vurderinger av «kan» og «bør», var de selvfølgelig ikke knyttet til noen polemikk mot uttalelsen som lå i saken, den tok sitt grunnleggende utgangspunkt i at komiteens flertall sa at man lå innenfor det myndighetsområdet som Regjeringen har. Men de var først og fremst knyttet til min vurdering av forvaltningsmessige bestemmelser, altså de resonnementer som bl.a. representanten Hove tidligere har vært inne på, og som jeg synes det var min plikt å gå inn på som en del av saksforløpet når jeg som statsråd skal kommentere de ulike sider ved saken. Det var min bakgrunn for å bruke ordene, og ikke noe som knyttet seg til det som jeg skjønte vakte representantens undring.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 7.