Stortinget - Møte onsdag den 26. mai 1999 kl. 10

Dato: 26.05.1999

Tilbake til spørretimen

Spørsmål 6

Dag Danielsen (Frp): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

«I henhold til inngått avtale mellom Norge og Russland er det gebyrfrie visa mellom de to land. Russere kan i dag få hastevisum til Norge samme dag uten å betale noe. Nordmenn som reiser til Russland, må derimot betale såkalte ekspedisjonsgebyrer for visum til Russland, varierende fra 50 til 700 kroner alt ettersom hvor kort tid i forveien visumet utstedes.

Hva vil Regjeringen gjøre for at nordmenn ikke diskrimineres i forhold til russere, i tråd med intensjonen i avtalen?»

Utenriksminister Knut Vollebæk: Den tidligere avtalen mellom Norge og Sovjetunionen om fritak for gebyr ved visumutstedelser ble etter oppløsningen av Sovjetunionen i en overgangsperiode videreført til å gjelde samtlige tidligere sovjetrepublikker. I august 1998 ble avtalen om fritak for gebyr opphevet med disse landene med unntak av Russland.

Jeg er imidlertid kjent med at alle norske borgere som søker visum til Russland, blir avkrevd et administrasjonsgebyr for å få søknaden behandlet. Dette gebyret øker i forhold til hasteaspektet i den enkelte sak. Russland praktiserer denne ordningen også overfor andre land, i tillegg til vanlig visumgebyr.

Både tidligere regjeringer og denne regjeringen har ved en rekke anledninger tatt opp denne saken med russiske myndigheter, dog uten at administrasjonsgebyret er blitt fjernet.

Fra norsk side har man valgt ikke å innføre et slikt gebyr fordi vi ikke ønsker å legge hindringer i veien for folk til folk-relasjonene mellom Norge og Russland, ikke minst i nord.

Dag Danielsen (Frp): Jeg takker statsråden for et positivt svar i den forstand at man ved gjentatte anledninger har tatt dette opp. Men det er også et spørsmål om hvilket engasjement man legger i oppfølgingen av dette. Det er et faktum at det innebærer store problemer for bl.a. forretningsfolk og andre som er avhengige av disse visumene, at det stadig er endringer fra russernes side når det gjelder visum. Det dreier seg også om betydelige beløp, og det er unødige og irriterende kostnader, som skaper masse utgifter og byråkratisk irritasjon.

Jeg vil spørre om hva man aktivt vil gjøre, om man som et pressmiddel mot russerne vil vurdere å innføre gebyr på norsk side, eller hva man mer konkret vil gjøre.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Som jeg sa, har man gjentatte ganger tatt opp denne saken med russiske myndigheter uten å ha fått gjennomslag. Vi ser det ikke som hensiktsmessig å gå til mottiltak i form av å innføre noen gebyrer på norsk side. Jeg forstår den uleiligheten som dette påfører norske forretningsmenn og andre, men vi skal huske på at den økonomiske situasjonen i Russland i dag er slik at man nok tyr til de tiltak som er mulige, for å skaffe penger til ulike tjenester. Et norsk gebyr ville hindre nettopp det som vi fra norsk side ønsker, nemlig økt folk til folk-kontakt.

Dag Danielsen (Frp): Jeg må medgi at jeg syns dette virker litt tafatt. Poenget er at det her er en åpenbar diskriminering av nordmenn, og det bør være et sentralt mål for norsk utenrikstjeneste å ivareta norske interesser. Her har man jo faktisk en avtale som sier at det skal være likebehandling.

Jeg må da spørre, dersom man ikke vurderer noen form for reaksjoner på dette området, om ikke intensjonen i denne avtalen da blir undergravd.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Dette er ikke tafatthet. Dette er en aktiv russlandspolitikk hvor Regjeringen ønsker å ta sikte på å få et så nært og godt forhold til Russland som mulig, og nær kontakt også når det gjelder folk til folk. Vi mener at innføring av et tilsvarende visumgebyr, eller administrasjonsgebyr, som det man har på russisk side, nettopp ville virke i motsatt hensikt, man ville legge beskrankninger på den kontakten vi ønsker.

Jeg vil ikke si at vi ikke vil nevne dette for russerne ved leilighet, men jeg ser det ikke som riktig, etter de gjentatte gangene vi har tatt opp dette, på nytt å ta dette opp som en egen sak. Men i samtaler vi har, vil det ikke være unaturlig at vi forklarer den uleiligheten som dette medfører for norske forretningsmenn og andre, uten at jeg mener at dette er et stort problem for nordmenn i dag.