Finn Kristian Marthinsen (KrF): Det er utbredt enighet om at bilkjøring må kombineres med aktsomhet og hensynsfullhet, slik at sikkerheten og tryggheten blir ivaretatt. Det gjelder så vel for bilfører og eventuelle passasjerer som for øvrige medtrafikanter og fotgjengere. Derfor er det viktig at vi har et regelverk som bidrar til at vår oppmerksomhet og tilstedeværelse skjerpes. Også det faktum at vi har altfor mange trafikkulykker med alvorlige konsekvenser tilsier at vi må prøve alt som kan gjøres for å få ned ulykkestallene. Overholdelse av fartsgrenser, forbud mot å kjøre i beruset tilstand og etterlevelse av trafikkreglene for øvrig er ment som reguleringer til beste for alle på og langs veiene. Den vanlige bilist kan nok til tider være uenig i de begrensninger som pålegges gjennom skilting, men det fritar allikevel ingen fra å rette seg etter bestemmelsene.

Min interpellasjon til justisministeren i dag har ikke til hensikt å trekke i tvil noen av de nødvendige reguleringer jeg har nevnt. Tvert imot ønsker jeg å bidra til respekt for lovverket og forståelse av at når vi er så mange som ferdes på og langs veiene, må hver enkelt ta ansvar for at det ikke oppstår fare eller voldes skade. Og et lovbrudd må få konsekvenser for lovbryteren.

Men jeg forutsetter at påtalemyndighet og domstol følger som et prinsipp at den enkelte straffereaksjon i størst mulig grad er tilpasset den enkelte lovbryter og den straffbare handling vedkommende har begått. Og det er i den sammenheng at jeg ønsker justisministerens vurderinger av dagens anvendelse av straffeloven § 239 i forbindelse med det som benevnes bildrap.

Jeg er klar over at ulike sider ved uaktsomt drap ved bruk av motorvogn er viet relativt stor oppmerksomhet i St.meld. nr. 23 for 1991-92. Det var ved en lovendring 8. juli 1988 at straffeloven fikk tilføyelsen «herunder ved bruk av motorvogn» i § 239. Hensikten fra lovgiverens side var å skjerpe reaksjonene ved trafikkovertredelser med døden til følge. Tidligere hadde domstolene reagert hovedsakelig etter vegtrafikkoven og ikke etter straffeloven § 239, selv om det allerede forelå mulighet for å dømme etter sistnevnte lovparagraf. I høringsrunden på lovforslaget den gangen var det ingen som satte seg imot strengere straff for uaktsomme bildrap. Riksadvokaten foreslo imidlertid at «dette burde oppnås ved skjerping av reglene i vegtrafikkloven, ikke gjennom § 239».

Når denne saken fikk så vidt stor oppmerksomhet i nevnte St.meld. nr. 23 bare tre år etter at loven fikk tillegget «herunder ved bruk av motorvogn», skyldtes det at lovendringen hadde ført til langt flere domfellelser enn tidligere. Dessuten var de utmålte straffene strengere enn hva de var i tilsvarende saker fra før lovendringen. Det var også fra flere hold reist spørsmål om det er ønskelig å ha en rettstilstand som medfører at en bilfører kan bli dømt for bildrap på grunn av en uaktsomhet i trafikken som ikke er grov. Det å ha vært årsak til et annet menneskes død er en sterk personlig påkjenning i seg selv, og stempelet drap – selv om det er uaktsomt og ikke forsettlig – er en altfor sterk tilleggsreaksjon.

Da justiskomiteen avgav Innst. S. nr. 192 for 1991-92, var det tverrpolitisk enighet om at «ikke en hvilken som helst uoppmerksomhet fra bilførers side som medfører en ulykke med dødsfall skal resultere i tiltale etter straffelovens bestemmelse om uaktsomt drap». Komiteen understreket at «dette heller ikke har vært lovgivers intensjon. Etter komiteens oppfatning bør tiltale etter straffeloven reserveres for de mer kvalifiserte former for uaktsomhet».

Dessuten sa justiskomiteen seg enig med de fleste høringsinstansene og departementets konklusjon om at det på daværende tidspunkt ville være tilstrekkelig å justere kravet til den uaktsomhet som bør føre til påtale og dom, uten å foreta noen lovendring. Men den uskrevne betingelsen for å la være å foreta en lovendring var at komiteen regnet med at påtalemyndigheten ville bringe sin praksis i overensstemmelse med det som var Stortingets forutsetning. Og det er dette som forårsaker denne interpellasjonen: Er dagens praksis hos påtalemyndigheten i overensstemmelse med det som var og fortsatt er Stortingets forutsetning?

I nevnte stortingsmelding, som ble godkjent i statsråd den 20. desember 1991, heter det:

«Muligens er pendelen svinget noe langt i disse sakene, slik at selv den minste uoppmerksomhet fra en bilfører kan føre til påtale og dom for uaktsomt drap. En justering av påtalemyndighetens praksis i denne retning bør innebære at det reageres etter vegtrafikklovens bestemmelser i de tilfelle det er svært lite å bebreide bilføreren. Det vil i første rekke være opp til Riksadvokaten å treffe avgjørelse om en slik justering.»

Har så riksadvokaten foretatt en justering i denne retning? Aftenpostens morgenutgave den 11. august 1995 inneholder bl.a. et intervju med riksadvokat G. F. Rieber-Mohn, hvor han på slutten av intervjuet ifølge avisen sier følgende:

«Om ikke lenge går det ut et brev til statsadvokatene med en oppfordring om å finne et mer moderat leie for å reise tiltale om uaktsomt bildrap. Loven ble skjerpet i slutten av 1980-årene, og påtalemyndighet og domstoler fulgte lojalt opp.

Da politikerne noen år senere fikk se at uaktsomhet med dødsfølge ofte endte med drapstiltale, også nær sagt som følge av bilisters hverdagsadferd, skjedde det en holdningsendring.

Det kom antydninger fra Stortinget om å forbeholde drapsbestemmelsen til de mer kvalifiserte tilfeller av uaktsomhet. Dét kan det være grunn til å innskjerpe.»

Så langt jeg er kjent med, ble det ikke sendt noe brev til statsadvokatene slik intervjuet signaliserte. Derimot ble det sendt brev til Justisdepartementet et snaut år senere. Lovavdelingen der svarer i brev av 2. mars 1998 at man for tiden ikke finner det hensiktsmessig å iverksette tiltak med sikte på en endring av straffeloven § 239. Lovavdelingen viser til en kjennelse i Høyesterett den 4. november 1997, hvor det er uttalelser som kan tyde på en viss justering av lovanvendelsen i tilknytning til straffeloven § 239 i trafikksaker.

Med bakgrunn i dette ber riksadvokaten i brev av 19. mars 1998 til samtlige statsadvokatembeter, unntatt Økokrim, om at statsadvokatene også framover viser rettsutviklingen på dette område særlig oppmerksomhet. Noen dramatiske endringer av tiltalepraksis gir det foreliggende materiale ikke grunnlag for.

Det er riktig at lovgiver ikke ønsker en total reversering tilbake til det som gjaldt før endringen i 1988. Men samtidig synes praksis å vise at påtalemyndigheten bruker § 239 oftere enn det Stortinget så for seg da lovendringen ble vedtatt. I hvert fall kommer det til uttrykk i det jeg tidligere har beskrevet. Det som volder mest kvaler, er når følelser og rettferdighetssans kommer i konflikt med drapstiltale på de områder riksadvokat Rieber-Mohn beskrev som «bilisters hverdagsadferd».

Tillat meg å nevne to eksempler på dette:

For ikke så lenge siden ble det satt endelig punktum gjennom frifinnelse av en far som var tiltalt nettopp for drap av sitt barn som falt av traktoren faren kjørte, med døden til følge. I tillegg til tragedien det er for foreldre å miste sitt barn, kom tilleggspåkjenningen ved drapstiltale og vandring i rettsapparatet.

Og senest for en måneds tid siden falt det dom i Agder lagmannsrett etter tiltale ut fra § 239. Tiltalte ble dømt for uaktsomt drap til bl.a. ubetinget fengsel. Men det heter også i dommen at vedkommende bilfører hadde vært uoppmerksom i kanskje ett sekund. Derfor la han ikke med en gang merke til at en person begynte å dreie mot venstre for å krysse veien og bremset derfor for sent til å unngå påkjørsel. Farten ble regnet ut til å være 40-45 km/t i 50-sonen.

I vanlige folks tenkning vil slike hendelser bli oppfattet som uhell – tragiske riktignok, men like fullt uhell.

Statsråd Odd Einar Dørum: I årene 1980 – 1987 var det gjennomsnittlig 13 domfellelser for uaktsomt drap i året. I perioden 1989 – 1994 ble gjennomsnittlig 41 personer hvert år dømt for uaktsomt drap. Trolig dreide over 90 pst. av sakene seg om uaktsomt drap i trafikken. Antallet domfellelser for uaktsomme drap ble altså tredoblet etter 1988. Derfor vil jeg starte med et tilbakeblikk på rettstilstanden før og etter 1988.

Før 1988 var vi i Norge svært tilbakeholdne med å dømme for uaktsomt drap. Det var flere eksempler på at retten dømte for overtredelse av vegtrafikkloven § 3 om uaktsom kjøring, men frifant for uaktsomt drap, til tross for at kjøringen hadde ført til dødsulykke.

Bakgrunnen var nok at saker om uaktsomt drap ble behandlet med jury. Juryen vek trolig tilbake for å dømme for uaktsomt drap når uaktsomheten var av en art som de fleste bilførere gjør seg skyldig i fra tid til annen. Fordi juryen ikke begrunner sin avgjørelse, kunne frifinnelse vanskelig overprøves. For å unngå en omstendelig lagmannsrettsbehandling unnlot påtalemyndigheten etter hvert i en del saker å ta ut tiltale for uaktsomt drap og nøyde seg med en tiltale for uaktsom kjøring.

Daværende Eidsivating statsadvokatembeter beskrev, med riksadvokatens tilslutning, situasjonen slik:

«Ved Eidsivating statsadvokatembeter har det gjennom års praksis bygget seg opp et solid erfaringsgrunnlag for hvilke omstendigheter som må foreligge før lagretten svarer ja på skyldspørsmålet om uaktsomt drap ved bruk av motorkjøretøy. Det er to forhold som synes å måtte foreligge i kombinasjon, nemlig kjøring i påvirket tilstand og høy hastighet, eller annen grov uforsvarlig kjøring. Selv om begge disse forhold foreligger, hender det ikke rent sjelden at lagretten svarer nei på skyldspørsmål etter § 239 selv om vilkårene for straffellelse foreligger. I tilfelle hvor føreren ikke er påvirket av alkohol er erfaringen at lagretten har svært lett for å svare nei selv om det foreligger virkelig farlig og grov uaktsom kjøring.

På denne bakgrunn har det nok utviklet seg en håndhevelsespraksis hvoretter det ikke tas ut tiltale etter § 239 selv om vilkårene egentlig er tilstede.»

Norge stod i en særstilling når det gjaldt antall domfellelser for uaktsomt drap. I 1960 førte hvert sjuende bildrap til domfellelse for uaktsomt drap i Danmark, i Sverige og Finland rundt hvert fjerde. I Norge var det tilsvarende tallet én domfellelse på 46 ulykker. Tallet på domfellelser økte noe etter 1960. Men Justisdepartementet la i 1988 til grunn at den nevnte praksis ikke var vesentlig endret, selv i de senere år.

Departementet mente at denne praksis var lite tilfredsstillende, og at det var behov for å skjerpe bilføreres aktsomhet i trafikken. Det foreslo derfor i 1988 en tilføyelse i straffeloven § 239 om uaktsomt drap, som fikk Stortingets tilslutning. Det sies nå uttrykkelig i § 239 at også uaktsomt drap ved bruk av motorvogn rammes. En tilsvarende endring ble gjort i § 238 om uaktsom grov legemsbeskadigelse. Samtidig skulle saker om uaktsomt drap ikke lenger behandles med jury.

Lovendringen hadde ingen direkte juridisk betydning. Bildrapene var omfattet av §§ 238 og 239 også før lovendringen. Formålet var å gi et klart signal om at dødsulykker i trafikken oftere enn før skulle lede til tiltale og domfellelse for uaktsomt drap, og at straffen i slike saker skulle skjerpes.

Tredoblingen i antall domfellelser tyder på at strafferettsapparatet tok disse signalene. Mange mente at praksis ble for streng. Det skulle ofte nesten ingenting til for å domfelle.

En avgjørelse – Retstidende 1990, s. 1021 – kan tjene som et eksempel: En bilist hadde gjort seg skyldig i en kortvarig feilfordeling av oppmerksomheten. Mens han kjørte i kø i en fart av 70-80 km/t, festet han oppmerksomheten på en motorsyklist som kom i høy hastighet inn fra høyre. Bilisten ble derfor for sent klar over at køen bremset. Han kjørt inn i bilen foran. En passasjer ble drept. Bilisten ble dømt for uaktsomt drap.

Professor dr. juris Johs. Andenæs skriver om dommen i sin bok «Straffen som problem», på sidene 90-91:

«Selv om føreren gjorde seg skyldig i en feil, har jeg»…«vanskelig for å se at det kan rettes noen subjektiv bebreidelse mot ham. Grunnen til den feilaktige kjøringen og dødsulykken var rett og slett at han ikke var en god nok sjåfør.»

I St. meld. nr. 23 for 1991-92 Om bekjempelse av kriminalitet uttalte den daværende regjering på side 121 at lovendringen i 1988 muligens hadde ført til at pendelen er

«svinget noe langt i disse sakene, slik at selv den minste uoppmerksomhet fra en bilfører kan føre til påtale og dom for uaktsomt drap».

Det het videre at det i første rekke vil «være opp til Riksadvokaten å treffe avgjørelse om en slik justering». Disse synspunktene fikk tilslutning fra justiskomiteen.

I brev til departementet i juli 1996 gav riksadvokaten uttrykk for at påtalemyndigheten ikke burde ta ansvar for og styre en slik kursendring. I brev av 2. mars 1998 til riksadvokaten uttalte departementet at det kan synes som praksis var i ferd med å justere seg. Departementet viste særlig til en høyesterettsdom fra 1997 – Retstidende 1997, s. 1764 – hvor Høyesterett opphevet en lagmannsrettsdom som gikk ut på domfellelse for uaktsomt drap i en trafikksak. Ulykken skjedde i et veikryss hvor den domfelte hadde vikeplikt etter høyreregelen. Han oppfattet feilaktig den andre bilførerens opptreden slik at han oppgav sin forkjørsrett.

Høyesterett har tidligere uttalt at vikeplikten er absolutt – Retstidende 1963, s. 890 – men mente i den foreliggende saken at det kan tenkes unntak. Domsgrunnene var ikke tilstrekkelige til å ta standpunkt til lovanvendelsen. Men Høyesterett uttalte:

«Domfellelse for uaktsomt drap representerer en alvorlig karakteristikk av handlingen fra samfunnets side. Det må derfor gis en grundig beskrivelse av de faktiske forhold domfellelsen er basert på slik at ankedomstolen har et forsvarlig grunnlag for å overprøve lovanvendelsen.»

Departementet uttalte i brevet til riksadvokaten at sammenlignet med tidligere praksis – bl.a. Retstidende 1990, s. 1021 – om mannen som var for oppmerksom på motorsyklisten som kom fra høyre, kan det synes som Høyesterett er i ferd med å justere sin praksis. Etter departementets syn burde man derfor se an Høyesteretts videre praksis før det eventuelt vurderes å sette i verk tiltak med sikte på lovendring.

I mars 1998 sendte riksadvokaten et brev om uaktsomt drap i trafikksaker til samtlige statsadvokatembeter. Der omtales bl.a. dommen fra 1997 og brev fra departementet. Riksadvokaten ber statsadvokatene også i fremtiden vise rettsutviklingen på dette området særlig oppmerksomhet.

Når vi så skal se på situasjonen i dag, etter at jeg har gjort rede for denne historiske bakgrunnen om utviklingen og de foreliggende dokumenter, vil jeg si følgende: Etter mitt syn er det i utgangspunktet ikke ønskelig å angi kriterier i loven for når retten skal dømme for uaktsomt drap i trafikken. Spørsmålet om hvor grensen bør gå, er utpreget skjønnsmessig. Grunnlaget for avgjørelsen vil som oftest være best hvis retten fritt kan trekke inn alle relevante momenter, uten å være bundet av for skarpe retningslinjer i loven. En nærmere lovregulering bør derfor bare skje hvis det er absolutt nødvendig.

Strafferettsapparatet må gi klare signaler om det store ansvar som påhviler bilførere. Men jeg er enig med dem som har hevdet at praksis etter lovendringen i 1988 var for streng. Det er ikke rimelig at selv den minste uaktsomhet skal føre til domfellelse for uaktsomt drap. Både Høyesterett og riksadvokaten har gitt signaler som kan tyde på at praksis er i ferd med å bli justert, slik at det skal mer til for å domfelle for uaktsomt drap nå enn i årene etter lovendringen i 1988. Dette er en riktig utvikling.

På denne bakgrunn mener jeg at det ikke nå bør foretas noen lovendringer med sikte på å justere praksis ytterligere. Men departementet vil holde spørsmålet under oppsikt, og vil gjøre det også på bakgrunn av den debatten som vi har i dag. Hvis det skulle vise seg at praksis likevel ikke finner det rette balansepunkt, vil jeg komme tilbake til spørsmålet om lovendring etter at jeg har vurdert det på nytt.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg takker statsråden for svaret, som godt på vei imøtekommer det som jeg var ute etter, nemlig å få den vurdering som nå er blitt gitt oss. Det er ganske riktig slik som det er sagt med et sitat fra Høyesterett:

«Domfellelse for uaktsomt drap representerer en alvorlig karakteristikk av handlinger fra samfunnets side.»

Det er ikke bare en alvorlig karakteristikk. Det oppleves som et stempel for mennesker på en slik måte at det kan ta livsviljen og livsmotet fra dem. Spesielt handler det om personer, slik som jeg har pekt på tidligere, som verken bryter fartsgrenser, kjører i beruset tilstand eller begår alvorlige lovbrudd av annen karakter.

Det er med bakgrunn i lovgivers forutsetninger, påtalemyndighetens praksis og alminnelige folks virkelighetsforståelse at jeg meldte denne interpellasjonen til justisministeren. Det er ganske riktig at vi her hele tiden vil befinne oss på områder av skjønnsmessig karakter. Vi vil ikke komme dit hen at vi har en ferdig fasit som vi kan slå opp i. Det vil alltid være nødvendig å vurdere den enkelte sak.

Men det er problematisk når mennesker som ellers er lovlydige, ved det som vi i dagligtalen betegner som et «uhell», ja endog ved, som det står i den lagmannsrettsdommen som jeg refererte til, ett sekunds uoppmerksomhet, får et stempel på seg gjennom tiltale som skjer i forhold til § 239. Da er det problematisk. Framover tror jeg det vil være viktig at man er enda mer tilbakeholden med å bruke denne lovparagrafen. Jeg er klar over hva statsråden svarte på dette, at man synes å ha reversert bruken av lovparagrafen i forhold til tidligere. Allikevel skjedde det altså for senest en måned siden i Agder lagmannsrett at man dømte ut fra denne.

Jeg håper at debatten i dag også kan klargjøre hva de øvrige representantene mener i denne saken.

Jan Petter Rasmussen (A): Begrunnelsen for denne interpellasjonen har vi fått veldig godt belyst av interpellanten og også gjennom det som statsråden sa, så det er ikke nødvendig å gå nærmere inn på det.

Det blir sagt at stortingspolitikere skal være forsiktige med å involvere seg i enkeltsaker, og når vi gjør det, må vi i hvert fall være veldig nøye med på hvilken måte vi gjør det. Men det vi heller ikke skal miste av syne, er at enhver anvendelse av en lov i andre enden har enkeltmennesker og enkeltskjebner. Da må vi heller ikke miste av syne hvordan dette fungerer i praksis, som når vi i dette tilfelle tydelig ser at summen av en del enkeltsaker ikke gir det bilde av situasjonen som Stortinget selv har ønsket.

Jeg syns det er grunn til å rope et lite varsku når det gjelder det som ligger bak interpellasjonen i dag. Det har utspilt seg tragedier og personlige kriser for mange som har vært involvert. Det er tilfeller, som Finn Kristian Marthinsen også var inne på, der nære slektninger er offer og gjerningsperson. Jeg føler at en del av de sakene som en er dømt i her, også strider mot folks rettsfølelse.

I Innst. S. nr. 192 for 1991-92 sier en samlet justiskomite at

«ikke en hvilken som helst uoppmerksomhet fra bilførers side som medfører en ulykke med dødsfall skal resultere i tiltale etter straffelovens bestemmelse om uaktsomt drap».

Komiteen framhever også at «dette heller ikke har vært lovgivers intensjon». Konklusjonen den gangen var at det ikke var nødvendig med noen lovendring. Nå har det gått sju-åtte år siden den gang, og mye tyder på at påtalemyndighetene ikke har brakt dette i samsvar med det som var Stortingets intensjon.

Nå hørte jeg statsrådens konklusjon, som gikk på ikke å gå inn på noen lovjustering eller lovendring nå, men fremdeles å følge utviklingen for å se om kursen blir justert. Fra Arbeiderpartiets side vil jeg signalisere at hvis statsråden og departementet finner det nødvendig å gå inn og lovjustere, er vi innstilt på i dag til og med å gå så langt. Det har de Arbeiderpartiets fulle tilslutning til.

Jeg vil i den forbindelse si når det har vært snakket så mye om pendelen her i dag, at jeg også er av den oppfatning at pendelen ikke må svinge helt tilbake igjen. Det fins selvfølgelig fremdeles tilfeller der loven skal anvendes i forhold til uaktsomhet i trafikken.

Jan Simonsen (Frp): Ingen må være i tvil om at uaktsomhet, ikke minst i forbindelse med bilkjøring, må straffes og straffes hardt av hensyn til ofrene og de pårørende og for å forebygge uaktsom atferd. Det finnes ingen unnskyldning for en fyllekjører som råkjører og tar livet av andre mennesker. Men det er ikke det denne debatten dreier seg om. Denne debatten dreier seg om hvordan man skal definere begrepet «uaktsomt».

Jeg fikk tilsendt en sak fra en advokat, hvor en bilkjører ble dømt for uaktsomt drap under rygging. Han hadde først gått ut av varebilen, kontrollert nøye at det ikke var noen mennesker i nærheten bak bilen, satte seg bak rattet, sjekket i alle speil og begynte meget langsomt og forsiktig å rygge ut av parkeringsplassen. I mellomtiden hadde en person kommet inn i dødvinkelen, og vedkommende ble nedkjørt.

Byretten frikjente denne personen med de to legdommernes stemme, mens fagdommeren ønsket dom. Høyesterett satte frikjennelsen til side. Andre gangen saken var oppe i byretten, skjedde nøyaktig det samme: Legdommerne frikjente, fagdommeren ønsket dom. For andre gang satte Høyesterett dommen til side. Tredje gangen i byretten ble han dømt fordi fagdommeren denne gangen klarte å få med en av legdommerne.

Spørsmålet er da: Står vi ikke her overfor en kollisjon mellom den folkelige, sunne fornuft og dømmekraft og den juridiske ufornuft? Burde ikke uaktsomhetsbegrepet tatt utgangspunkt i at man opptrer annerledes og mindre forsvarlig enn de vanlige normene i samfunnet skulle tilsi og slik alle andre opptrer, istedenfor å ta utgangspunkt i de ideelle skrivebordsteoriene? For denne loven, slik den er blitt fortolket, har åpenbart ideelle krav som utgangspunkt. Det er bare det at det finnes ingen supermennesker. Supermennesket er en oppkonstruert størrelse på et skrivebord. Alle mennesker må blunke, alle blir vi trette, og det er umulig for noen av oss å være 100 pst. oppmerksomme 100 pst. av tiden, selv om en ideelt sett burde være det. Det kan skje et uhell, og det kan skje for absolutt alle, inkludert samtlige i denne salen. Da er det urimelig – og i strid med sunn fornuft – at man skal risikere å havne i fengsel sammen med hardhudede kriminelle og ta den belastningen på toppen av den enorme belastningen det er å ha forårsaket skade eller død for andre mennesker gjennom et uhell.

Jeg vet ikke hvordan loven bør endres, eller hvilke juridiske betegnelser som bør brukes. Men jeg tror det er nødvendig at stortingspolitikerne som lovgivere gir dette signalet – som kommer fra samtlige partier i dag, etter det jeg har inntrykk av – om at man skal legge normalatferden til grunn og ikke de ideelle kravene, som det er umulig å følge.

Bjørn Hernæs (H): Interpellanten har reist et viktig spørsmål. De fleste av oss har et forhold til bil, i den forstand at de aller fleste av oss er brukere av bil. Jeg tror det er et underliggende premiss i mye av debatten at vi i reflekterte stunder er klar over at vi, hvis vi er uheldige en dag, kan komme til å havne i en meget alvorlig situasjon som bilførere.

Nå er det ikke slik, som det er sagt flere ganger her, at en hvilken som helst uaktsomhet bør føre til påtale. Men jeg synes det er veldig vanskelig som politiker å gi klare føringer om når det bør føre til tiltale, og når det ikke bør føre til tiltale. Uaktsomhet i et sekund, sa interpellanten. Ja, uaktsomhet i et sekund holder i massevis, hvis uhellet er ute. 1/10 sekund kan være nok, så hvis vi skal måle aktsomheten med ur, blir det også en vanskelig situasjon. En treåring som falt av en traktor – jeg innrømmer gjerne at jeg har kjørt traktor med mine barnebarn på. Jeg vil aldri påstå – ikke engang overfor meg selv – at det er spesielt aktsomt, men at alvoret i det er slik at jeg forhåpentligvis skjerper meg i slike situasjoner. Hvis jeg ikke ville tro på det, så får jeg la det være.

Jeg skulle ønske at dette forholdet vi har til bil, ikke medfører at vi i vår underbevissthet behandler bilen på annen måte enn annen «farlig» – jeg har lyst til å bruke det ordet – redskap. Bil er et alvorlig fremkomstmiddel å bruke, men det er få av den moderne teknikkens velsignelser som vi er villig til å tilgi så mye skader, også på personer, som bilen. Men for å være konkret: Jeg kan ikke se at vi bør ha andre aktsomhetskrav til bruk av bil enn det vi f.eks. har – for å ta et tema der statsråden og jeg jevnlig utveksler erfaringer – når det gjelder bruken av et gevær. Derfor vil jeg si det slik, i en sak som jeg slett ikke synes det er enkelt å ha en bestemt oppfatning om, at jeg i all hovedsak slutter meg til statsrådens resonnementer, og jeg synes at denne saken egner seg til behandling i domstolene innenfor det lovverket vi har.

Harald Hove (V): Jeg synes at det kan være grunn til på bakgrunn av både interpellasjonen, svaret fra statsråden og litt av debatten for øvrig å minne om noe som kanskje kan være litt banalt, nemlig at både lovgivning og rettsanvendelse er vanskelig. Det kan også være grunn til å minne litt om arbeidsdelingen mellom lovgiver og domstoler, at lovgiverens oppgave er å gi de generelle reglene, de generelle normene, og så er det domstolenes oppgave å anvende disse rettsreglene. Det kan kanskje være grunn til litt ettertanke knyttet til å fremheve for seg selv at lovgivning krever aktsomhet, for å bruke et ord som har gått igjen i debatten her i dag, og at man må være aktsom i forhold til de konsekvenser og de signaler man gir gjennom lovendring.

Det lå nok en bevisst tanke bak lovendringen i 1988, som jeg i og for seg tror det er grunn til å fremheve som riktig, nemlig at det var et vesentlig poeng å fremheve at bil er et særlig farlig redskap, på mange måter på linje med skytevåpen, som representanten Hernæs trakk fram. Og vi får vel si at det lovgiver ønsket å få fram ved lovendringen, har man på mange måter lyktes med, nemlig å få en fokusering på og en sterkere understrekning av bilen – det er jo oftest den, selv om det kan være andre motorkjøretøyer – som et farlig redskap.

Problemstillingen knyttet til dagens debatt er kanskje: Blir en hørt vel godt? Med andre ord, tok domstolene i for stor grad konsekvensen av det som Stortinget ville gi uttrykk for? Eller er situasjonen den at Stortinget på en måte ble hørt, men ikke uten videre liker resultatet av det man ble hørt med?

Jeg deler langt på vei synspunktene til de fleste som har vært fremme her, at det i og for seg kan være grunn til en viss justering, og jeg synes at statsrådens innfallsvinkel og holdning er dekkende for min på det nåværende tidspunkt. Men det som er litt av problemet, er at vi har uaktsomhet i to ulike lover, vegtrafikkloven og straffeloven, og så har vi en veldig klar oppfatning, kan det virke som, om at dette faktisk bør ha litt ulikt meningsinnhold – man bruker i debatten her begrepet grov uaktsomhet, og så er det faktisk ikke det som står i straffeloven § 239, for der står det «Uagtsomhed». Det er nok noe av det som er vanskeligheten.

Til slutt: Jeg er ikke sikker på om jeg ønsker å gi påtalemyndigheten og riksadvokaten den rollen som en del her gir uttrykk for. Riksadvokaten skal forholde seg til lovgivning og rettspraksis og skal eventuelt prøve å påvirke den, men tar i begrenset grad retningslinjer fra Stortinget på annen måte enn gjennom lovgivning.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg synes det har vært interessant å legge merke til de innleggene som har vært holdt, og som i stor grad støtter opp under det synspunkt at det er farlig når vi i samfunnet vårt får en kollisjon mellom folks vanlige rettsfølelse med hensyn til hva som er et drap, og hva som kan være et uhell. Jeg tror det er viktig at vi ikke setter disse to tingene i samme bås på en slik måte at det skapes uklarhet. Det handler også om at de personene eller enkeltmenneskene – for det er ganske riktig som representanten Rasmussen gav utrykk for, at enhver lov dreier seg om enkeltmennesker – ikke skal slås i hartkorn med jeg hadde nær sagt alminnelige forbrytere som begår drap.

Jeg er klar over forskjellen mellom en uaktsom og en bevisst villet handling, men jeg vil gjerne oppfordre justisministeren til, slik som han selv har gitt uttrykk for, å følge disse sakene og se om det er en rettspraksis som nå justerer seg i overensstemmelse med det lovgiver gav uttrykk for da endringene fant sted i 1988, og det som det senere ble reagert mot da saken igjen var oppe til behandling i forbindelse med St.meld. nr. 23 for 1991-1992.

Ministeren har lovet å holde problemstillingen under oppsikt, og det setter jeg pris på. Jeg tror dette ikke bare er viktig for stortingsrepresentanter, men at det også er vesentlig for mennesker rundt omkring i landet vårt. Vi er selvfølgelig alle sammen fullstendig klar over, som representanten Hernæs gav uttrykk for, at bilen kan være et farlig redskap, men det er bare det at den da kan få et stempel på seg på en slik måte at man helst ikke bør bruke den. Justisministeren representerer kanskje et parti som ville sett det som en miljøgevinst, uten at jeg ser det som noe stort poeng i denne sammenheng. Bilen er kommet for å bli, og vi bruker den på en fornuftig måte – uten at vi derved skal risikere å bli drapsmenn.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det interessante er at denne justisministeren også har vært samferdselsminister, og som samferdselsminister lyttet jeg til mange og alvorlige innlegg om antall ulykker i trafikken – og at dette antallet var stigende. Og det var bred tverrpolitisk enighet i denne sal om at det var så alvorlig at myndighetene måtte vurdere de fleste virkemidler. Det er det ene bakteppet i denne saken.

Det andre bakteppet i denne saken er den rettsutvikling og forhistorie som er drøftet i interpellasjonen. I dette skjæringspunktet er det ikke bare slik at domstolene skal finne et balansepunkt, det skal være et balansepunkt i opinionen også. Det som det er enighet om her, er at da man i sin tid strammet inn kursen, er det mye som tyder på at man strammet inn for mye. Og så er da kjernespørsmålet: Hvordan finner man balansen?

Det er f.eks. uaktsomt hvis man kjører for fort, eller i beruset tilstand eller begår andre grove forseelser. Men hva er summen av andre grove forseelser? Uten å trekke paralleller med denne lovanvendelsen er det det samme dilemmaet samferdselsmyndighetene er i når de ved prikkbelastningssystemet skal skille mellom det som er smått, og det som er stort. Det jobber man med. Jeg tror det er ganske viktig når det gjelder den avklaringen som vil skje i forhold til belastninger i veitrafikken – uten at det har noen sammenheng med de bestemmelser vi snakker om i dag – at den jobben gjøres. Samtidig er jeg innstilt på å finne balansepunktene, slik at det ikke er slik at enhver uaktsomhet, for å si det slik, skal føre til domfellelse.

Men når jeg sier at jeg vil følge dette, så vil jeg følge det. Og jeg har to speilinger med meg. Jeg har den ene speilingen som representantene i salen i dag har snakket om, at det skal noe til for å bli tatt for dette. Så har jeg den andre speilingen, som også er en del av rettstilstanden i samfunnet, nemlig at samfunnet ønsker en trafikksikkerhet. Og da er det selvfølgelig slik, bare for å stadfeste det, at bilen er et nødvendig gode i dette land, det er helt selvsagt. Men den er som alle goder noe som medfører ansvar. Det er ofte slik, som jeg hørte noen kommentere, at man skal ikke bli slått i hartkorn med en alminnelig forbryter. Men poenget er når det gjelder lovverket, at det hender at noen og hver av oss av og til kan bli slått i hartkorn med andre.

Denne justisministeren ble i sin tid bøtelagt for sivil ulydighet og ble da slått i hartkorn med andre. Jeg gjorde noe galt og måtte selvfølgelig gjøre opp for det. Og det er det som er hele poenget. Men jeg skjønner uttalelsene til representanter som ytrer seg, at man skal ha en kritisk vurdering av det som skjer. Man skal ikke risikere, slik det er gitt eksempler på, at enhver blir domfelt uansett hva han har gjort.

Dette balansepunktet har jeg sagt at jeg vil følge på basis av rettspraksis, det innlegget jeg holdt og debatten i dag, og jeg vil ikke følge det på noen passiv måte. Jeg har tenkt å lytte aktivt til det, men jeg må snakke direkte til Stortinget om hvilke to skjæringspunkter som ligger der – noe jeg også synes representantene hver for seg fikk fram på en ryddig måte. Et eksempel er representanten Simonsen som sa: Jeg vet ikke riktig hvordan det skal gjøres, men la oss nå se hvordan man kan få på plass det som er normalatferden. Jeg hørte innlegget, og jeg har hørt andres innlegg om dette og tar det med meg i mitt videre arbeid.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 2.