Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 15 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, har en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Bendiks H. Arnesen (A) (ordfører for sakene): Stortinget skal i dag behandle St.meld. nr. 21 om rehabilitering, og i samme forbindelse skal Dokument nr. 8:48 om driftsvilkårene for Haugland Rehabiliteringssenter behandles.

En samlet komite er tilfreds med at det nå foreligger en stortingsmelding som skal stake ut kursen for det framtidige rehabiliterings- og habiliteringsarbeid. Dette området er i dag preget av manglende planlegging og koordinering, uklare ansvarsforhold og for lite medvirkning fra brukerne selv.

Siktemålet med denne meldingen må være å sikre likeverdige tilbud til alle, uavhengig av inntekt, bosted og sykdomskategori, og det må være rom for både langvarige og kortvarige tiltak ut fra den enkeltes behov og livssituasjon. Det viktigste med tiltak innenfor rehabilitering og habilitering er å gi mennesker som trenger disse tilbudene en best mulig livssituasjon og mulighet til deltakelse i samfunnet. Ingen kan benekte at brukeren selv er den viktigste aktøren i et opplegg for rehabilitering og habilitering. Dette gjør at brukermedvirkning må stå sentralt, og det må legges opp slik at brukeren får størst mulig innflytelse på og kontroll over hele prosessen.

Komiteen ser det som viktig at faggruppene og brukergruppene har en felles begrepsoppfatning når det gjelder rehabilitering og habilitering. Flertallet synes ikke at meldingen makter å gi en definisjon av disse begrepene som sikrer en felles forståelse. Komiteen mener at rehabilitering handler om både å endre individets forutsetninger for å fungere, og å kompensere for funksjonstap ved tilrettelegging av tekniske tiltak. Det er også enighet om at rehabilitering må ses på som en tidsavgrenset prosess, selv om rehabiliteringsprosessen kan ta lang tid, og at mange mennesker er avhengige av gjentatt rehabilitering for å kunne vedlikeholde sin funksjonsevne.

Komiteen er videre av den oppfatning at for personer med tidlig ervervede funksjonshemninger er det ikke logisk at rehabiliteringsprosessen skal lede tilbake til en tidligere mestringsevne. Det er derfor mest naturlig at begrepet habilitering blir brukt når det dreier seg om mennesker med denne form for funksjonshemning eller medfødt funksjonshemning, og komiteen kan ikke slutte seg til at habiliteringsbegrepet skal begrenses til bare å gjelde barn og unge under 18 år. Habilitering er en tverrfaglig spesialisert tjeneste, som ikke må forveksles med pleie- og omsorgstilbudene, og som ikke kan karakteriseres som noen form for særomsorg.

Komiteen deler den oppfatning at det er i kommunene de viktigste virkemidlene og arenaene for sosial deltaking finnes, og at det derfor spesielt må fokuseres på rehabilitering i kommunene, men også fylkeskommunene og staten må ha et omfattende ansvar for å sikre de framtidige rehabiliteringstilbud. Partene i arbeidslivet må også trekkes sterkere med i arbeidet, med planlegging og iverksetting av rehabiliteringstilbud. En samlet komite ser også behovet for at det blir tilført økonomiske midler til dette, på en slik måte at den menneskelige og samfunnsmessige gevinst kan bli størst mulig.

I mitt arbeid som saksordfører for denne saken har jeg snakket med mange representanter for både brukere, fagfolk, kommuner og fylkeskommuner. Jeg har også besøkt en rekke rehabiliteringsinstitusjoner omkring i landet, og jeg sitter igjen med et inntrykk av at vi har veldig mange gode tilbud som det er viktig å bygge videre på. Når endringer skal foretas, er det viktig at vi tar vare på den kompetanse og kapasitet som ligger i de eksisterende rehabiliteringstilbud.

Det er også viktig at de offentlige og private tilbud innenfor dette området kan utfylle hverandre på en slik måte at kapasitet og kompetanse blir best mulig utnyttet, til beste for alle dem som er avhengige av slike tilbud. Derfor er det viktig at fylkeskommuner og kommuner tar hensyn til de private rehabiliteringsinstitusjonenes behandlingstilbud ved planlegging og dimensjonering av egne rehabiliteringstilbud.

En samlet komite mener at den finansieringsordning som skal på plass når det gjelder rehabilitering, må fungere slik at den stimulerer rehabiliteringsinstitusjonene til videre drift og utvikling. Min overbevisning er at det store flertall av rehabiliteringsinstitusjonene holder et godt faglig nivå, og at vi har bruk for disse også i framtida. Et flertall i komiteen mener også at de institusjonene som fyller kriteriene for godkjenning, og som har etterspørsel etter sine rehabiliteringstilbud, snarest må få godkjenning, slik at de kan utnytte sine lokaler, sitt utstyr og sin kapasitet best mulig.

I min kontakt med brukerne av rehabiliteringstilbudene har jeg flere ganger møtt personer som sier at de ikke kan ta imot nødvendig rehabilitering fordi de ikke har penger til egenandelene, eller at de må ta kortere opphold av samme grunn. En kvinne fortalte meg at hun måtte ha tre rehabiliteringsopphold pr. år for å kunne fungere og være selvhjulpen. Hun kunne da klare seg bra uten rullestol, og hun følte at hun hadde en bra livskvalitet ut fra sin situasjon. Men med dagens egenandeler hadde hun ingen mulighet til denne nødvendige rehabiliteringen. Resultatet av manglende rehabilitering ble en stadig forverret fysisk tilstand, med påfølgende psykiske problemer og dermed et stort behov for hjelp.

Det som er verst med en slik situasjon, er at mennesker unødig får sin livskvalitet forringet, og i noen tilfeller faktisk et forkortet liv. I tillegg er dette dårlig samfunnsøkonomi, vil jeg påstå. I dagens Norge burde det ikke forekomme at noen mennesker med helseproblemer må lide unødig på grunn av at egen økonomi ikke strekker til. Dette dreier seg i høyeste grad om offentlig prioritering.

Jeg synes det er rart at ikke Verdikommisjonen har funnet det naturlig å sette slike konkrete saker på dagsordenen. Men det er vel slik at funksjonshemmede mennesker ikke er av dem som roper høyest her i samfunnet, men som stiller bak i køen når det skal prioriteres.

I Arbeiderpartiet mener vi at sosialpolitikken må innrettes slik at hjelp til selvhjelp og rehabilitering kan skape grunnlag for en bedre livskvalitet og større deltakelse i samfunnet. Jeg synes at de forhold jeg her har nevnt, underbygger forslaget om at det nå er nødvendig med en gjennomgang av reglene for egenbetaling, og at dette må forelegges Stortinget i forbindelse med neste års budsjett. Det haster nemlig med en slik endring.

Når det gjelder Dokument nr. 8:48, om Haugland Rehabiliteringssenter, er jeg glad for at komiteen har funnet det mulig å foreslå at driften sikres fram til senterets status som opptreningsinstitusjon blir avklart. Dette senteret ligger i en del av landet som har få rehabiliteringstilbud, og som har et stort befolkningsgrunnlag. Senteret innehar en høy kompetanse og driver omfattende forskning sammen med andre aktører. Samtidig driver senteret et internasjonalt arbeid som er av stor betydning, og som jeg håper kan bli videreført.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Harald T. Nesvik (Frp): Innledningsvis vil jeg få lov til å berømme saksordføreren for et meget godt stykke håndverk når det gjelder arbeidet med denne meldingen.

Saksordføreren har hele tiden sørget for at komiteen har vært oppdatert når det gjelder framdrift og innhold i det som har blitt framlagt fra hans side. Dette har gjort komiteens arbeid oversiktlig og sørget for en fornuftig framdrift i saken.

Jeg vil si at mye av det som er omtalt i St.meld. nr. 21, er meget bra med tanke på det arbeid som vi har foran oss når det gjelder å få til en helhetlig rehabiliteringspolitikk. Men det er ikke alt som står i denne meldingen, som er like bra. Skal en få til en helhetlig rehabiliteringspolitikk, er det viktig at en først definerer hva dette er. Det aller viktigste prinsippet er at det alltid er brukeren som må settes i sentrum, særlig hvis en skal få til et godt rehabiliteringstilbud tilpasset den enkelte.

Det er viktig at en sørger for å få til en politikk som gjør at flest mulig kan komme tilbake til en ønsket livssituasjon, og arbeid er bl.a. et av de mange kriterier som må til på veien. Skal en kunne få til at flest mulig får en mulighet til å komme tilbake i jobb, er det viktig at en får til fleksible ordninger både for arbeidstaker og for en eventuell arbeidsgiver.

På bakgrunn av dette har Fremskrittspartiet sammen med Arbeiderpartiet og SV fremmet et forslag om å be Regjeringen legge fram en sak for Stortinget om «en ordning med økonomisk kompensasjon til arbeidsgivere som ansetter uføre eller personer med redusert arbeidsevne, basert på at kombinasjonen av arbeid og trygd kan foregå ned til 20 pst. uførhetsgrad».

Det er også viktig for Fremskrittspartiet i denne situasjonen å påpeke det som partiet tidligere har påpekt, at det er viktig å få til en samlokalisering av arbeidskontor, sosialkontor og trygdekontor, slik at man kan få en helhetlig politikk når det gjelder å få folk tilbake i arbeid.

Når en ser det antall unge funksjonshemmede som i dag har sitt tilhold på landets sykehjem, og det tilbudet disse får der, finner Fremskrittspartiet det nødvendig å påpeke at dette er en uakseptabel situasjon. Det er derfor gledelig at Regjeringen nå legger fram et forslag i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett om en økning på 1 mill. kr i tilskuddet til utskriving av unge funksjonshemmede fra sykehjem. Dette er positivt, og vi håper virkelig at dette vil kunne medføre at flere blir utskrevet fra sykehjem, for det er en uverdig tilværelse for disse unge å være der.

Fremskrittspartiet vil peke på at bruk av sykehjem som rehabiliteringsinstitusjon i dagens situasjon ikke er aktuelt. Slik Fremskrittspartiet ser det, er antallet sykehjem altfor lavt på landsbasis, og belegget i de somatiske sykehjemmene består av pasienter som stort sett er over 80 år, som er tungt pleietrengende og lite egnet for rehabilitering.

Komiteen er gjort kjent med at en del opptreningsinstitusjoner mangler godkjenning for en del av sin reelle kapasitet, samtidig som etterspørselen etter tilbudene er meget stor. Jeg kan her nevne et eksempel fra mitt eget hjemfylke Møre og Romsdal, nemlig opptreningsinstitusjonen Muritunet, som ikke får fullt ut utnyttet sin kapasitet. Flertallet, alle unntatt regjeringspartiene, har heldigvis forståelse for denne situasjonen, og disse partiene ber om at opptreningsinstitusjoner som fyller kriteriene for godkjenning, og som har etterspørsel etter sine rehabiliteringstilbud, snarest får godkjenning, slik at de kan få utnyttet sine lokaler, sitt utstyr og sin kapasitet maksimalt.

Det er viktig og nødvendig for at flest mulig skal kunne få et etterlengtet tilbud ved en opptreningsinstitusjon at vi også får et samspill mellom private og offentlige rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner, Derfor er det viktig å legge merke til det som står på side 9 i innstillingen. Grunnen til at jeg minner om det som står der, er en situasjon som oppstod da vi behandlet en annen sak i denne sal, som dreide seg om mammografiscreening og samspillet mellom offentlige og private institusjoner. Det står følgende:

«Komiteen finner det naturlig at fylkeskommuner og kommuner tar hensyn til opptreningsinstitusjonenes behandlingstilbud ved planlegging og dimensjonering av egne rehabiliteringstilbud, og komiteen ser det som viktig at pasienter som behandles ved private opptreningsinstitusjoner, tas med i de fylkeskommunale statistikker for rehabilitering.»

Det er som sagt viktig at vi får et samspill mellom offentlige og private institusjoner.

Fremskrittspartiet er bekymret for de store ekstrautgiftene som mange kronisk syke og rehabiliteringsavhengige pasienter har. Det kan være ekstrautgifter til medisiner, legekonsultasjoner og ulike former for helsehjelp. Disse utgiftene overstiger som regel egenandelstaket, og det kan dreie seg om opp til 40 000 kr i året. Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag om at det innføres et tak 2 i forbindelse med egenbetaling for kronisk syke.

Fremskrittspartiet ser det som viktig at finansieringsordningen for opptreningsinstitusjoner blir den samme som den som er gjort gjeldende for offentlige sykehus, når pasienten er henvist fra lege eller sykehus. Fremskrittspartiet er videre glad for at det skisserte forslaget til hvordan rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner skal finansieres, slik det fremkommer i meldingen, ikke har fått støtte. Jeg er meget glad for forslaget om å be Regjeringen legge fram et nytt forslag til finansiering av disse institusjonene som sikrer framtidig drift og god kvalitet.

Fremskrittspartiet vil påpeke at i de fylkeskommunene der det er mulig å kjøpe rehabiliteringstjenester fra private senter, bør dette gjøres, jf. det jeg sa tidligere. Det er derfor ikke ønskelig å styre de økonomiske ressursene gjennom fylkeskommunen.

Helt avslutningsvis vil jeg ta opp de mindretallsforslagene hvor Fremskrittspartiet står alene eller sammen med andre, og som er gjengitt i innstillingen.

Presidenten: Harald T. Nesvik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Dersom en mener noe med respekt for menneskeverdet, må en legge til rette for at alle kan delta i samfunnet ut fra sine forutsetninger. Rehabilitering er ikke et konsept eller en behandling der en forventer at alle skal bli friske. Det handler om å gi bistand til å leve med kanskje store lidelser, eller bistand til å mestre en tilværelse som kan gi utfoldelse og utvikling. For noen blir det å kunne være delvis med i arbeid eller sosiale aktiviteter, viktig, for andre kan det å mestre dagliglivets aktiviteter være et stort mål. Behovene er ulike. Meldingen fokuserer på individuelle tiltak i motsetning til handlingsplanen for funksjonshemmede, der tilrettelegging av samfunnet for funksjonshemmede var i hovedfokus.

Jeg synes bildet utenpå stortingsmeldingen illustrerer rehabiliteringsbegrepet bra. Det er som et puslespill bestående av mange aktører. Hver enkelt brikke er viktig, men den kan ha ligget på feil plass fordi ingen har sett på helheten og koordinert bildet.

Det er blitt sagt litt treffende at mye av rehabiliteringen i landet er fundert på den såkalte Doris Day-metoden – det som skjer, det skjer. Kritikken går på at den er tilfeldig og fragmentert. Planleggingen har vært mangelfull både på individ- og systemnivå. Kristelig Folkeparti mener at mange aktører er viktige for å få puslespillet på plass. Samarbeidet mellom helse- og sosialetaten, arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten, teknisk etat, kultur, utdanning og frivillige organisasjoner er viktig.

Brukernes behov skal være avgjørende for hvilke fagfolk, sektorer og forvaltningsnivåer som skal trekkes inn i den enkelte sak. Individuelle planer blir viktige i arbeidet videre. Kommunene skal ha ansvar for selve koordineringen.

Kristelig Folkeparti støtter at det arbeides videre med serviceerklæringer. I slike erklæringer får brukerne på en konkret, kortfattet og forståelig måte rede på hva som kan forventes av trygdeetaten.

Samlokalisering av flere etater har vist at brukerne sparer tid og får bedre oversikt ved at det bare er ett sted å forholde seg til. Kristelig Folkeparti er glad for at det etableres mer fleksible ordninger for personer som i perioder ikke kan arbeide. Vi støtter at flere unge funksjonshemmede får egen bolig, og ikke blir værende i sykehjem.

Tekniske hjelpemidler er viktige for å mestre hverdagen og bli mest mulig selvstendig. Kristelig Folkeparti støtter ikke forslaget om at staten betaler for utleie av hjelpemidler til kommunene fra hjelpemiddelsentralene. Forslaget er uklart, og vi er redd det fører til gråsoner i tilbudet. Kun svært kostbare og lavfrekvente hjelpemidler bør kunne leies vederlagsfritt.

Kristelig Folkeparti støtter forslaget om en enklere og mer oversiktlig finansieringsordning for opptreningsinstitusjonene. Vi ser klart behovet for at disse institusjonene må integreres i fylkeskommunenes helseplaner, og at det må stilles krav til kvalitet.

Haugland-senteret er det eneste rehabiliteringstilbudet for kreftpasienter på Vestlandet. Senteret har høy faglig standard, og det har et spennende samarbeid med Haugland Internasjonale Senter om miljø, helse og menneskerettigheter. Senteret er nå i et økonomisk uføre med et akkumulert underskudd på ca. 12 mill. kr. Kristelig Folkeparti synes det er problematisk å hjelpe én institusjon når en vet hvor mange andre som sliter med økonomiske problemer. Men en gjeldssanering må til. Dessuten må senteret få utarbeidet og vedtatt en driftsplan i samarbeid med helseregion 3.

På denne bakgrunn tar jeg opp forslaget fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet om å oversende saken til finanskomiteen, slik at den kan ses på i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for i år. Vårt mål er at senteret får akutthjelp, og jeg har for så vidt håp om at det skal lykkes.

Helt til slutt: Rehabilitering betyr direkte oversatt fra fransk «å gjeninnsette tidligere verdighet». Med stortingsmeldingen i dag har vi kommet noen skritt videre i å nå det målet.

Presidenten: Åse Gunhild Woie Duesund har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H): Stortingsmeldingen om ansvar og mestring gir en god beskrivelse av de problemer, muligheter og utfordringer mennesker med funksjonsproblemer møter i sin hverdag. Jeg vil, i likhet med flere, gi honnør til saksordfører for et godt og grundig arbeid.

Innstillingen fra sosialkomiteen viser at det er bred politisk enighet om å satse på rehabilitering. All politikk, også rehabiliteringspolitikken, må bygge på respekt for den enkelte. Mennesker med funksjonsproblemer og kroniske sykdommer er ingen ensartet gruppe. De er like forskjellige som funksjonsfriske. I denne erkjennelsen ligger det en stor utfordring. Målet må være å fremme selvstendighet og deltakelse, og å medvirke til et verdig liv og til like muligheter. Å leve med funksjonsproblemer, en kronisk sykdom eller en varig funksjonshemning, innvirker på livssituasjonen og levekår generelt.

Rehabilitering betyr å gjenvinne verdighet. Det er å gjenvinne meningen med livet, veien tilbake til arbeidslivet, til fellesskapet, til familien – til tross for sykdom og funksjonsproblemer.

Det å kunne handle på egne vegne og ha troen på egen evne til å ta beslutninger, er grunnleggende for oss alle. Det å ha tilstrekkelig kompetanse til å forvalte eget liv, slik at en kan oppleve selvstendighet, ta ansvar og ha tilstrekkelig frihet til å kunne foreta egne valg som er til det beste for en selv, er like viktig.

Å bli syk, arbeidsledig eller funksjonshemmet medfører ofte en negativ selvfølelse. Det kan være lett å oppfatte seg selv som uselvstendig, hjelpeløs og avhengig. De sosiale konsekvensene er ofte tilbaketrekning og isolasjon. Håpløshet og depresjon er ofte de følelsesmessige reaksjonene på ikke å mestre sitt eget liv, fordi det handler om selvrespekt og opplevelsen av å bli respektert av andre.

For at mennesker med funksjonsproblemer skal kunne delta aktivt og få en bedre livskvalitet, og for å kunne hjelpe flere tilbake til yrkeslivet, må rehabiliteringstilbudet være godt utbygd, både i kommuner og fylkeskommuner. Men slik er dessverre ikke situasjonen i dag. Tilbudet preges av manglende planlegging og samordning, det er uklare ansvarsforhold og for lite medvirkning fra brukerne. Det er et område som har lav status og prestisje, og det er nok en viktig årsak til problemene i forbindelse med å rekruttere nok fagfolk.

Det er store forskjeller på tilbudene i kommunene når det gjelder dimensjonering, organisering og kompetanse. Derfor er det viktig at det blir utarbeidet forskrifter som presiserer det ansvar kommunene har, og at de inneholder konkrete anbefalinger når det gjelder hvordan kommunene kan organisere dette arbeidet. Tilbudet må være helhetlig, det må legges opp til et tverrfaglig samarbeid og ikke minst: brukerne må aktivt med i dette arbeidet.

Kommunene er sentrale i rehabiliteringsarbeidet, og det må vurderes om ikke kommunene må pålegges å utarbeide planer.

Det må også gjelde for den delen av rehabiliteringen som fylkeskommunen har ansvar for. Selv om tilbudet i fylkeshelsetjenesten er blitt styrket de siste årene, er det fremdeles mange brukere som ikke får et tilstrekkelig tilbud. Samarbeidet mellom kommunene og fylkeshelsetjenesten fungerer for tilfeldig. Det skaper problemer for den enkelte bruker og for kommunene. Derfor trengs det en samordning av tjenestene, slik at det kan bli en sammenhengende tiltakskjede.

Det bor fremdeles altfor mange unge funksjonshemmede på institusjon. Rehabilitering av denne gruppen må prioriteres. En svært viktig del av rehabiliteringen for denne gruppen er jo nettopp botilbud utenfor institusjon. Å yte tilskudd til kommunene for utflytting ser ikke ut til å være nok, selv om vi nå er glade for at man har økt tilskuddet ved revidert budsjett. Regjeringen må også følge mye tettere opp i forhold til kommunene og sørge for at det blir fortgang i dette arbeidet.

Det er et forslag fra komiteen om at Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med forslag til regler for egenbetaling i forbindelse med rehabilitering utenfor sykehus. Alle må sikres tilgang til nødvendig rehabilitering, uavhengig av inntekt, hvor de bor og hvilken sykdom de har. Men slik er det ikke i dag. Mange har ikke mulighet til å ta imot et rehabiliteringstilbud, eller de får det avkortet. Det gir en dårlig livskvalitet, og det er heller ingen god samfunnsøkonomi.

Opptreningsinstitusjonene er et viktig tilbud i rehabiliteringssammenheng. Problemet er at de ikke er samordnet med de kommunale og fylkeskommunale tjenestene. Det gjør det vanskelig å få utnyttet ressursene maksimalt. Bruken av tilbudene blir ofte for tilfeldig, og utbyttet den enkelte har hatt av et opphold, kan fort gå tapt fordi de ikke blir fulgt godt nok opp når de kommer hjem. Derfor er det viktig at kommuner og fylkeskommuner tar opptreningsinstitusjonene med i sin planlegging. Både kommuner og fylkeskommuner må i sin planlegging og dimensjonering av behandlingstilbudet også ta med de private tilbudene. De utgjør en viktig ressurs, og blir de ikke benyttet, kan det faktisk føre til at en del blir nedlagt.

Regjeringen viser i stortingsmeldingen til FNs standardregler og til at disse reglene er lagt til grunn for arbeidet med meldingen. I stortingsmeldingen forstås rehabilitering som tidsavgrensede, planlagte prosesser med klare mål og virkemidler, der flere aktører samarbeider om å gi nødvendig assistanse til brukerens egen innsats for å oppnå best mulig funksjons- og mestringsevne, selvstendighet og deltakelse sosialt og i samfunnet.

Men i FNs standardregler finnes ingen forsøk på å tidsavgrense rehabiliteringen, verken pr. definisjon eller i konkrete anbefalinger. På dette punktet oppstod det også strid i forarbeidene til meldingen. Ikke minst funksjonshemmedes organisasjoner hadde sterke innvendinger både når det gjaldt avgrensningen og de regler som oppfordrer landene til å erkjenne at organisasjonene er viktige aktører i utformingen av politikken for funksjonshemmede. Derfor synes det svært betenkelig at Regjeringen legger opp til en forståelse av rehabilitering det ikke er enighet om. Regjeringens tolkning er også i strid med retningslinjene fra Statens helsetilsyn, der det heter at for noen vil rehabiliteringsprosessen vare livet ut, for andre er den tidsavgrenset.

Det er viktig at politikerne, faggruppene og brukerne har en felles forståelse av hva rehabilitering og habilitering innebærer. Det er nødvendig i forhold til ansvarsfordelingen mellom de ulike forvaltningsnivåene. Jeg synes ikke Regjeringen gir en definisjon av begrepene som sikrer en slik felles forståelse, og flertallet i komiteen mener også at det er nødvendig at man fortsetter arbeidet med en klargjøring av disse begrepene.

Brukermedvirkning er en demokratisk rettighet som er helt avgjørende for å kunne gi en god kvalitet på tilbudene. Brukerne må med på alle nivå, både som eier av sin egen rehabiliteringsprosess og på systemnivå i forhold til stat, fylkeskommune og kommune. Det må legges til rette for en god dialog med den enkelte bruker, og de må, som sagt, trekkes aktivt med i prosessen. Brukerorganisasjonene har en motivasjon, et engasjement og en kompetanse som i altfor liten grad blir benyttet. Men selv om flere organisasjoner engasjerer seg sterkt i rehabiliteringsarbeidet, er det viktig å understreke at det først og fremst er et offentlig ansvar, som en del av det totale helsetilbudet.

I samarbeid med brukeren må det utarbeides individuelle rehabiliteringsplaner med utgangspunkt i den enkeltes behov og i forhold til de muligheter som ligger i den enkeltes nærmiljø, og brukerorganisasjonene må delta i utviklingen av de kommunale planer. Det kreves stor innsats fra alle nivå og fra alle involverte parter for å nå vårt felles mål.

Høyre vil ha et helsevesen på pasientenes premisser. Befolkningen skal uavhengig av bosted være sikret et kvalitativt godt og likeverdig tilbud. Det skal også gjelde for rehabiliteringen.

Brukerne vil ha et helsevesen som fremstår som helhetlig, hvor deres behov er i sentrum. Derfor er det viktig at helsevesenet fremstår som det.

Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter er den eneste opptreningsinstitusjon i gruppe I i helseregion 3. I denne regionen bor det 900 000 innbyggere. Senteret har en høy faglig kompetanse, og det er et mangfold av rehabiliteringstilbud. Jeg vil spesielt fremheve det omfattende forskningsprosjekt innen rehabilitering av kvinner med brystkreft i samarbeid med Den Norske Kreftforening, region- og sentralsykehusene i helseregion 3 og Sunnaas Sykehus.

De har også et samarbeid med Haugland Internasjonale Senter som bygger på en idé om at miljø, helse og menneskerettigheter skal kunne samles i en internasjonal institusjon i Norge. Dette er det viktig å ta vare på. Men senteret sliter nå med store økonomiske problemer, og situasjonen er så alvorlig at driften står i fare for å måtte opphøre. Høyre mener at dette er svært uheldig, fordi senteret ligger i en region med få tilbud innen denne type rehabilitering. Høyre er derfor svært tilfreds med at det er flertall for å sikre driften av Røde Kors Haugland Rehabiliteringssenter til det blir avklart hvilken status senteret skal ha i fremtiden. Samtidig tror jeg det er viktig å understreke at Haugland-senteret må innrette driften etter sine inntekter, og at driften må tilpasses en status som opptreningsinstitusjon i gruppe I. Forutsetningen for å sikre driften er at kreditorene foretar en gjeldssanering når det gjelder det akkumulerte underskuddet. Det må utarbeides en driftsplan i samarbeid med helseregion 3 som kan godkjennes som grunnlag for fremtidig driftsopplegg, også i forhold til en forsvarlig økonomisk driftssituasjon.

Avslutningsvis vil jeg vise til det arbeidet som gjøres når det gjelder natur-, kultur- og helseprosjekter rundt om i kommunene, spesielt kompetansesenteret NaKuHel i Asker. Aktiviteten er basert på en helhetstenkning og kreativitet i nærmiljøet. Målet er bedre helse, miljø og livskvalitet spesielt for sykmeldte og trygdede i en attføringsfase. Det er en felles arena hvor offentlige etater, næringsliv, frivillige organisasjoner og ildsjeler samarbeider om et felles mål. Behovet for en slik virksomhet er stort. Mange av dem som bruker dette tilbudet, er i utgangspunktet ofte underbrukere av natur og kultur, og mange har ikke en jobb å gå til. Det er en måte å samle ressursene på for å øke forebygging og rehabilitering i nærmiljøet. Jeg vil spørre helseministeren om han ser viktigheten av og potensialet i natur-, kultur- og helseprosjektene og behovet for et kompetansesenter på Sem i Asker for å styrke dette arbeidet ute i kommunene.

Ola D. Gløtvold (Sp): La meg først få understreke at det i denne innstillingen om rehabiliteringspolitikk tross alt er stor enighet om dette fagfeltet. Jeg vil også benytte anledningen til å gi honnør til saksordfører for en god samordning i denne innstillingen.

Inntil i dag har rehabiliteringstilbudet i for stor grad vært preget av manglende planlegging og samordning, uklare ansvarsforhold og for lite medvirkning fra brukeren selv. Målet med meldingen er å fremme selvstendighet og deltakelse, og medvirke til et verdig liv og like sjanser for mennesker med funksjonsproblemer eller kroniske sykdommer. Meldingen fokuserer nettopp på dette med individrettede tiltak og prosesser, og vurderer også grenseflaten mellom yrkesrettet attføring og medisinsk sosial rehabilitering med fokusering på samarbeidsspørsmål og tilbud som skal bygge bru mellom disse forholdene. Det er viktig at en har respekt for menneskeverdet, at løsninger blir brukerorientert, og at det er likeverd og tilgjengelighet som settes i fokus, med lokal forankring og tverrsektoriell og tverrfaglig innretning.

Komiteen slutter seg til siktemålet som Regjeringen har med denne stortingsmeldingen, å sikre likeverdige tilbud til alle mennesker med rehabiliteringsbehov. Vi ser det som viktig at det gis rom for langvarige og kortvarige tiltak ut fra den enkeltes behov og livssituasjon.

Det må understrekes at rehabiliteringsarbeid ikke utelukkende er et helsespørsmål, men i stor grad krever tverrfaglig innsats fra ulike etater på alle forvaltningsnivå. Det er påkrevd at personellet innenfor disse sektorene har nødvendig kompetanse, og en mener at basiskunnskapen må styrkes hos flere av disse yrkesgruppene. En samlet komite støtter tanken om å få et sentralt kompetansesenter for utvikling og spredning av bedre rehabiliteringskompetanse på alle plan, ikke minst innenfor kommunesektoren.

Målgruppen for rehabilitering er alle med funksjonsproblem som har behov for assistanse til å nå eller holde ved like sitt optimale fysiske, sansemessige, intellektuelle, psykiske og sosiale funksjonsnivå. Rehabilitering handler både om å endre individets forutsetning for å fungere og å kompensere for funksjonstap ved tilrettelegging for tekniske hjelpemidler og tiltak. Den viktigste aktøren i dette arbeidet er brukeren selv. Derfor må det bli et bedre samspill mellom brukeren og brukerorganisasjonene, bedre tverrsektorielt samarbeid på det kommunale plan og også faglig samarbeid mellom de ulike forvaltningsnivåene i vårt samfunn. Det er viktig at brukermedvirkning legges opp slik at brukeren får større grad av innflytelse og kontroll over hele rehabiliteringsprosessen, og det er viktig at det utarbeides individuelle planer for den enkelte.

Regjeringen vil fremme lovforslag om at kommunene skal pålegges plikt til å etablere ordningen med personlige assistenter på samme måten som andre sosiale tjenester. En vurderer også å komme tilbake med forskrifter når det gjelder rehabilitering i sykehjem, i sammenheng med hva slags funksjoner sykehjemmene generelt skal ha. Jeg synes det er viktig å minne om at en må møte rehabiliteringsoppgavene på en spesiell måte. En økende andel av eldre i vårt samfunn gjør dette nødvendig. For å forebygge slik at rehabiliteringsoppgavene ikke blir ren etterbehandling etter sykdom og skade, er det viktig å ha gode føre var-strategier. Vi mener derfor at lokale rehabiliteringsplaner også må inneholde forebyggingsprogram som ikke minst retter seg mot de eldre i kommunene. En slik plan må ha flere siktemål, bl.a. ulykkesforebygging og informasjon om kosthold og fysisk trening som viktige faktorer for å bedre helsen. I dette arbeidet bør de lokale helsestasjonene ha en sentral plass.

Det er veldig mange forhold som er viktige faktorer i denne meldingen. Jeg synes at vi har klart å få til et godt felles mål for rehabiliteringen. Men når tiden går så fort som den gjør nå, er det viktig at Regjeringen kommer tilbake bl.a. med en finansieringsordning og med en kvalitetssikring for opptreningsinstitusjoner og rehabiliteringsinstitusjoner som gjør at det blir likeverdige forhold. Blant annet når det gjelder egenbetaling, er det viktig at vi får systemer som skaper likhet, og ikke ulikhet, mellom ulike sykdomskategorier. Også når det gjelder tilgjengelighet rent geografisk, må vi ha en avklaring. Vi ser fram til at Regjeringen kommer tilbake til det.

Når det gjelder Haugland Rehabiliteringssenter, har Senterpartiet og Kristelig Folkeparti foreslått at saken kan ses i sammenheng med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett. Vi synes det er litt merkelig at flertallet ber Regjeringen ordne dette, samtidig som vi alle er innstilt på at vi skal klare å få til en løsning i forbindelse med revidert.

Olav Gunnar Ballo (SV): Flere har gitt ros til saksordfører for det arbeidet som han har utført, og jeg vil gjøre det samme. Komiteen står stort sett samlet om de fleste betraktninger, men det er en del avvikende syn i noen enkeltsaker som jeg spesielt vil trekke fram her.

I en fellesmerknad understreker komiteen at det er viktig at faggruppene og brukergruppene har en felles begrepsoppfatning når det gjelder rehabilitering og habilitering, og at en slik felles begrepsforståelse er viktig sett i forhold til ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene i samfunnet. Komiteens flertall, som SV utgjør en del av, synes ikke at meldingen makter å gi en definisjon av de begrepene som sikrer den felles forståelsen. Flertallet ser det som nødvendig at det blir arbeidet videre med en bedre klargjøring av begrepene knyttet til habilitering og rehabilitering.

Det må arbeides videre med å utarbeide en forskrift for medisinsk rehabilitering med hjemmel i ny lov om spesialisthelsetjeneste, der målet må være at en slik forskrift kan bidra til å avklare begrepenes innhold og sette krav til hvordan fylkeskommunene skal drive sitt rehabiliteringsarbeid. Det bør imidlertid understrekes at det bør lages forskrifter for hver av de tre enhetene, barnehabilitering, voksenhabilitering og medisinsk rehabilitering, der begrepene habilitering og rehabilitering gis et konkret innhold, og hvor tjenestetilbudene knyttet så vel til medisinsk rehabilitering, barnehabilitering og voksenhabilitering defineres tydelig.

SV har i mange år tatt til orde for at man bør få til en samlokalisering av sosialkontor, arbeidskontor og trygdekontor. Det er derfor gledelig at en samlet komite nå tar til orde for det samme. Det er viktig å utvikle tilbud innenfor det offentlige, der brukeren settes i sentrum. I en fellesmerknad med Arbeiderpartiet går SV videre i forhold til å argumentere for samlokaliseringen, men understreker der – i motsetning til komiteflertallet – at dette ikke må være en måte å drive ren rasjonalisering av den type tjenester på. Det skal sikres at brukerne får et bedre tilbud enn i dag. Det må være den overordnede målsettingen.

Det må også legges til rette for at flest mulig med funksjonshemninger gis innpass på arbeidsmarkedet. Men det krever også spesielle tiltak fra sentrale myndigheter. SV er glad for at et flertall i komiteen, som også SV utgjør en del av, foreslår en ordning med økonomisk kompensasjon til arbeidsgivere som ansetter uføre eller personer med redusert arbeidsevne helt ned til 20 pst. uførhetsgrad.

SV vil videre påpeke, sammen med komiteflertallet, at det vil være en fordel at all bruk av hjelpemidler formidles gjennom hjelpemiddelsentralene. For å unngå forskjeller mellom forskjellige kommuner og fylkeskommuner fremmer flertallet forslag om at utleie av hjelpemidler til kommunene skal skje vederlagsfritt, og at kostnadene i sin helhet dekkes av Rikstrygdeverket.

SV vil også understreke nødvendigheten av at det nå gis prioritet til arbeidet med rehabiliteringen av unge funksjonshemmede, og at en viktig del av denne rehabiliteringen inkluderer botilbud utenfor institusjonen. Dagsrevyen opplyste den 9. mai 1999 at det fremdeles er ca. 700 personer under 50 år som venter på utflytting fra institusjon. Det skulle synliggjøre behovet for tiltak på det området, selv om tallet kan diskuteres.

Når det gjelder Haugland Rehabiliteringssenter, foreligger det et fellesforslag fra Fremskrittspartiet og SV knyttet til selve rehabiliteringsmeldingen, som går på godkjenning av Haugland-senteret til kreftbehandling. Etter SVs syn er det viktig med den type godkjenning, fordi tilbudet er unikt i forhold til den helseregionen som Haugland-senteret ligger i. Men SV er også med på en merknad fra komiteflertallet for å sikre driften av Haugland-senteret i påvente av en nærmere vurdering av driften videre.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet har et forslag knyttet til et tak 2 i forbindelse med egenbetaling for kronisk syke. SV er helt enig i at det bør være et slikt tak, men registrerer at man i forbindelse med budsjettet hadde en flertallsmerknad fra komiteen, der man oppfordret Regjeringen til å komme tilbake med en slik løsning. Hvis dette skulle bli nedstemt i dag ved at Fremskrittspartiet, eventuelt med støtte fra SV, blir stående alene med sitt forslag, vil det være et uheldig signal. Jeg håper derfor at Fremskrittspartiet kan trekke forslaget, og at man heller har en henvisning til komiteens flertallsmerknad til budsjettet for 1999.

Thorbjørn Merkesdal (V): Rehabilitering av syke og funksjonshemmede er trolig den delen av helse- og omsorgstjenesten som er minst prioritert, og der kvalitetsforskjellene er størst. Forskning har vist at det er forskjellige sykdommer vi lever med og dør av. Det er de sykdommene vi dør av, vi bruker mest penger på.

De som har kroniske lidelser eller funksjonsproblemer, er lavere prioritert av både politikere og helsevesenets personale. Det er derfor svært bra at det nå kommer en rehabiliteringsmelding, slik at en får fokusert på problemene og får tjenesten inn i et bedre spor. En kunne ønske seg at meldingen var mer konkret, slik at dette sporet ble tydeligere. Vi setter vår lit til at Regjeringens oppfølging i forskrifter vil vise dette. Det er dessuten klart at de helselovene vi har vedtatt denne våren, vil være av stor betydning når det gjelder denne pasientgruppen; både med hensyn til krav om at det skal lages individuelle planer, plikt til tverretatlig samarbeid og til mer forpliktende samarbeid profesjonsgruppene imellom, som er svært viktig for den pasientgruppen vi snakker om. Likedan vil fritt valg av behandlingstilbud være et gode.

Det har under behandlingen av meldingen vært diskusjoner om begrepene rehabilitering og habilitering. Venstre er enig med komiteen i at det viktigste er at tjenestene organiseres slik at pasientenes behov blir ivaretatt, uansett hvilken aldersgruppe de tilhører, og på en slik måte at de ressursene en har til rådighet, blir brukt på best mulig måte, dvs. samordning av tjenestene. Det er òg riktig at barn og unge med revmatiske lidelser blir omfattet av et godt habiliteringstilbud.

Det er gledelig at det er nedsatt en interdepartemental gruppe for å se på forholdene for særlig ressurskrevende pasienter. Det er svært nedverdigende for disse å bli kasteballer i systemet og uønsket av de fleste organisasjoner.

I framtida skal det utvikles spesialiserte tilbud og kompetansebaser som en del av det regionale helsetilbudet. Dette kan vi bifalle. I dette arbeidet må en ivareta de gode tilbudene som er bygd opp forskjellige steder i landet.

Det har til nå vært svært ujevn bruk og skjev geografisk fordeling når det gjelder opptreningsinstitusjoner. Oppland har flest institusjoner og pasienter, mens Rogaland er uten organisasjoner og har nesten ingen pasienter. Statskonsult peker i sin rapport fra 1998 på at institusjonene i en viss grad fyller et behov for rekreasjon, hvile og pleie, dvs. plassering av pasienter som pårørende eller lokalt omsorgsapparat ikke har hatt anledning til å ta seg av. Pasienter som skulle rehabiliteres tilbake til yrkeslivet, har hørt til unntakene. Likevel er det folketrygden som har betalt. Det er viktig at det blir ordnet opp i dette forholdet, og at det blir stilt strengere faglige krav til institusjonene. Venstre er enig med komiteen i at et klassifikasjonssystem og gruppering i kostnadsgrupper kan være av interesse. På denne måten kan alle typer rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner komme i betraktning. Det må likevel understrekes at det faglige innholdet må stå i fokus.

Venstre støtter Regjeringen i at det er behov for en ny finansieringsordning for institusjonene. Ordningen må sikre tilbudet til pasientene gjennom en god og framtidsrettet drift og organisering. Tilbudet må ta utgangspunkt i behovene i både primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten.

Gunhild Øyangen (A): Stortinget behandler i dag stortingsmeldingen om norsk rehabiliteringspolitikk. Arbeiderpartiet vil understreke viktigheten av at det i sosialkomiteen er oppnådd bred enighet om å sikre likeverdige tilbud til mennesker med behov for rehabilitering på grunn av funksjonshemning eller kronisk sykdom.

Dagens rehabiliteringstilbud er preget av manglende samordning, uklare ansvarsforhold og liten medvirkning fra brukerne. Med stortingsbehandlingen er det nå håp om et mer effektivt og systematisk rehabiliteringsarbeid på brukernes premisser. Sosialkomiteen peker f.eks. på at samlokalisering av sosial-, arbeids- og trygdekontorene i kommunene kan bidra til bedre koordinering av tiltak som rettes inn mot den enkelte bruker.

Rehabiliteringsarbeid er ikke bare et helsespørsmål; det krever tverrfaglig innsats fra flere etater på alle forvaltningsnivåer. Den viktigste arenaen er kommunene, men også fylkeskommunene og staten må ha et omfattende ansvar i det totale rehabiliteringsarbeidet.

Sosialkomiteen har videre gitt Regjeringen i oppdrag å legge fram forslag til finansieringsordning som sikrer den framtidige drift ved opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonene. Disse utgjør et godt og omfattende tilbud til hele befolkningen, og må sikres framtidig drift gjennom en tilfredsstillende og ikke en dårligere finansieringsordning enn i dag. Det er ikke hensiktsmessig å svekke grunnlaget for lønnsom drift for de mange opptreningsinstitusjonene som har opparbeidet betydelig kompetanse og erfaring i å hjelpe ulike pasientgrupper.

Det er en krevende oppgave for regjering og storting å sikre tilstrekkelige ressurser til helse, pleie, omsorg og rehabilitering.

Jeg vil imidlertid advare mot å gjøre rehabilitering til en salderingspost. Å gjenvinne førlighet og opparbeide styrke etter sykdom og påkjenninger har svært stor betydning for det enkelte menneskes livskvalitet og funksjonsevne. Også for samfunnet er rehabilitering en god investering.

Kvalitativt god opptrening etter f.eks. operasjoner eller ulykker kan bety forskjellen mellom et fortsatt aktivt yrkesliv og uføretrygd, eller forskjellen mellom å klare seg selv i dagliglivet og å bli totalt hjelptrengende. Jeg vil også trekke fram at store grupper kronikere og funksjonshemmede kan fungere mye bedre i sin hverdag dersom de kan få ny energi gjennom et opptrenings- og behandlingsopplegg i institusjon.

Jeg ser det som svært viktig at særlig kvinner med diffuse og sammensatte lidelser blir tatt på alvor av vårt helsevesen, og sikres rehabiliteringstilbud. Da er det viktig at også egenbetalingssatsene tilpasses mennesker som har lite å rutte med. I likhet med saksordføreren synes jeg det er merkelig at disse spørsmålene ikke er en viktig sak for Regjeringens verdikommisjon.

Regjeringen blir i denne sammenheng pålagt å fremme forslag til nye regler for egenbetaling. Jeg vil presisere at tilgang på nødvendig rehabilitering er av meget stor betydning for mennesker med kroniske lidelser og deres familier, og må ikke begrenses av dårlig privatøkonomi. Det oppfattes helt klart som urettferdig at personer med én type sykdom nesten blir fritatt for egenandeler, mens personer med mer invalidiserende sykdommer blir belastet med en stor egenandel.

Etter Arbeiderpartiets mening er det derfor nødvendig å finne fram til regler for egenandeler i forbindelse med rehabilitering utenfor sykehus – egenandeler som er rettferdige og som ikke avskjærer folk med legitime behov fra slike tilbud. Jeg vil også understreke at representanter for brukerorganisasjonene må tas med på råd i utformingen av de nye reglene for egenbetaling.

Det er en utfordring å sikre kvalitativt gode tilbud og utvikle ytterligere kompetanse over et bredt felt. Jeg vil be Regjeringen spesielt om å vurdere gode rekrutteringstiltak, slik at yngre fagfolk får lyst til å gå inn i dette viktige arbeidsområdet. Skal en lykkes med rekrutteringsarbeidet, må rehabilitering gis høyere status, og jeg vil be helseministeren kommentere hvordan han kan bidra til dette.

Til slutt vil jeg gi min tilslutning til den brede flertallsmerknaden om hestens og dansens betydning for en god tilværelse. Jeg kan også legge til at litteraturen, naturen og kulturen er viktig for det gode liv, og så er musikken ifølge Martin Luther gitt menneskene til trøst i livet.

Og sist, men ikke minst, er kiropraktorer og manuelle terapeuter til meget stor hjelp for de hundretusener av mennesker som sliter med muskel- og skjelettlidelser. Ingen profesjoner, slik jeg kjenner dem, er mer opptatt av å motivere sine pasienter til raskt å komme seg i aktivitet. I tillegg til sin høye spesialkompetanse på feltet gjør de en stor innsats for at menneskene selv skal utløse de byggende krefter i seg selv, gjennom et liv i bevegelse.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): Først vil jeg trekke forslag nr. 3, fra Fremskrittspartiet, som står på side 16 i innstillingen.

Rehabiliteringsmeldingen og den foreliggende innstilling til denne gir etter mitt skjønn en god situasjonsbeskrivelse av dagens tilstand når det gjelder rehabilitering på alle forvaltningsnivåer.

Fremskrittspartiet er enig i å prioritere rehabiliteringen i kommunene, men vil sette spørsmålstegn ved om det administrative byråkratiet det legges opp til, er fornuftig. Jeg tenker her bl.a. på etablering av rehabiliteringskoordinatorer i kommunene, som selvfølgelig også skal ha sitt lille sekretariat. En samlokalisering av trygde-, sosial- og arbeidsmarkedsetaten tror jeg langt på vei vil overflødiggjøre dette med koordinatorstillinger.

Fremskrittspartiet mener at de kommunene hvor private rehabiliteringstilbud forefinnes, bør benytte disse fremfor at kommunene legger opp til å bygge ut egne tiltak – dette selvfølgelig under forutsetning av god kvalitet og konkurransemessig pris. Fremskrittspartiet vil gjerne understreke det komiteen har sagt når det gjelder kreftsyke og behovet for oppfølging og rehabilitering for denne store gruppen. Her har Montebello-senteret vist vei, og det er et stort behov for flere opplegg av liknende karakter. Diagnosen kreft er ikke bare en stor psykisk påkjenning for den kreftsyke, men også for de nærmeste pårørende. Det er viktig for disse pasientene og deres familier å unngå isolasjon og passivitet. Når det gjelder rehabilitering på fylkeskommunalt nivå, er det etter min mening viktig at fylkeskommunene utnytter de private tilbudene som finnes i opptreningsinstitusjonene, og ikke fristes til selv å bygge ut egne rehabiliteringsavdelinger, med den rimelig gode prisen man nå har fått for det.

Departementet bør også ha i tankene når en videre skal vurdere ny finansieringsform for opptreningsinstitusjonene, at det blir noenlunde likhet når det gjelder finansiering av private og offentlige rehabiliteringstilbud. En enstemmig komite avviser departementets forslag til ny finansieringsordning for opptreningsinstitusjonene, noe som etter min mening ville ha ført til nedleggelse av mange av disse institusjonene.

Fremskrittspartiet mener at det nå haster med en vurdering og harmonisering av egenandelene i våre opptreningsinstitusjoner, og at egenandelene betinges av lidelsenes karakter og behov for rehabilitering. Slik er dessverre ikke situasjonen i dag ved rehabilitering ved våre ulike opptreningsinstitusjoner, hvor egenbetalingen kan variere fra 200 og helt opptil 300 kr pr. dag, noe de aller fleste av de menneskene som trenger rehabilitering i dag, ikke makter å betale.

Fremskrittspartiet mener også at en i forbindelse med vurderingen av egenandelene bør finne frem til en harmonisering når det gjelder egenbetaling for utenlandsreiser og behandling i norske rehabiliteringsinstitusjoner. Jeg minner også om Stortingets tidligere vedtak om å vurdere et tak 2 når det gjelder egenandeler generelt.

En har i dag to godkjente helsesportsentre med egen spesiell statlig finansiering. Minst to sentre venter nå på en slik godkjenning for finansiering, nemlig Haugland-senteret i Sogn og Fjordane og Sævarhagen senter på Stord. Det er viktig at en behandler disse sentrene likt hvis tilbudene i store trekk er de samme, og dette bør departementet nå forsere.

Når det gjelder Dokument nr. 8:48 for 1998-99 om ekstra bevilgning til Haugland-senteret for 1999, støtter Fremskrittspartiet dette. Vår begrunnelse for å støtte å tilleggsbevilge i år, som er noe uvanlig, er nettopp et ønske om å opprettholde den kreftrehabiliteringen som er det eneste tilbudet på Vestlandet. Jeg vil imidlertid ikke unnlate å gi uttrykk for at dette er en særbehandling av Haugland-senteret i forhold til andre opptreningsinstitusjoner med like store økonomiske problemer, men disse har ikke fremtredende sentrale politikere til å gå i bresjen for seg her i huset.

Det er viktig at Stortinget i denne sammenheng gir et klart signal til Haugland-senteret at så lenge de har status som opptreningsinstitusjon gruppe I, må senteret i påvente av ny status bringe sin drift i tråd med de økonomiske realiteter som forefinnes. En kan ikke forvente at Haugland-senteret i fremtiden også skal få særbehandling i forhold til de øvrige opptreningsinstitusjonene.

Statsråd Dagfinn Høybråten : Stortinget har med denne saken fått det første forslag til en helhetlig politikk og en mer målbevisst nasjonal strategi når det gjelder rehabilitering. Forslagene i meldingen er basert på mål og verdier som er svært viktige for denne regjeringen.

For det første: Respekten for enkeltmennesket og målet om et verdig liv må gjennomsyre tilbudet. Dersom ikke den enkelte som gjennomgår rehabilitering, selv får bestemme over sin hverdag og får medinnflytelse på sin framtid, kan tilbudet vanskelig bidra til målene om større sosial deltakelse og egenmestring. Brukermedvirkningen skal styrkes på en mer systematisk måte enn tidligere, gjennom juridiske virkemidler, veiledning og utvikling av nye verktøy. Her trenger vi en kulturrevolusjon i hele helse- og sosialtjenesten, og jeg tror den allerede er i gang.

For det andre: Rehabiliteringstilbudet er i dag fragmentert og oppstykket. Brukerne møter ulike ansvarsnivåer, personellgrupper og etater og må forholde seg til svært ulike sektorvirkemidler. Det vil bli lagt bedre til rette for at tilbudet kan gis på en så systematisk, planlagt og helhetlig måte som mulig. Jeg er derfor svært tilfreds med at Stortinget nylig har gitt sin tilslutning til å forplikte kommune- og fylkeshelsetjenesten til å utarbeide individuelle planer for personer med behov for langvarige og koordinerte tilbud. Fragmentert kunnskap og ulik forståelse av feltet mellom ulike yrkesgrupper skal dessuten møtes med en mer målbevisst satsing på økt kompetanse- og kunnskapsutvikling. I en slik strategi vil tiltak som innebærer en felles kunnskapsplattform og felles forståelse, være svært viktige bidrag for at brukerne skal møtes av større helhet.

For det tredje: Tilbudene skal gis i størst mulig grad lokalt, der hvor brukerne bor og lever. Helsetjenestens bidrag, både på kommunalt og fylkeskommunalt nivå, vil bli tydeligere presisert, både for at bestemte tilbud blir gitt og for å sørge for en tydelig og fast instans som både brukere og personell kan henvende seg til. I dette arbeidet skal kommunen være den koordinerende instansen. Gjennom nye lovregler ønsker vi også å utjevne geografiske forskjeller og forplikte kommuner og fylkeskommuner som hittil har tatt for lett på disse oppgavene. Størst mulig lokal forankring har fått prinsipiell støtte i komiteinnstillingen, men det er tankevekkende at det nok en gang er institusjonssektoren og sentrale sentre for ulike målgrupper som har fått størst oppmerksomhet.

For det fjerde: Både det rehabiliterende og forebyggende arbeidet er i stor grad avhengig av løsninger utenfor helsetjenestens ansvarsområde. Mulighetene for å mestre og gjøre det beste ut av et liv med kronisk sykdom eller funksjonshemning kan ofte realiseres først når andre etater tar et reelt ansvar. Det lokale ansvaret omfatter ikke bare primærhelsetjenesten, men i høyeste grad også andre etater i kommunen og de lokale statsetatene.

For det femte: Samarbeidet mellom helsetjenestenivåene skal bli bedre, og tilbud på fylkeskommunalt, regionalt og landsdekkende nivå skal støtte opp om og følges opp av lokale tilbud. Livskvalitet, selvtillit, personlig integritet og identitet har best grobunn nærmest mulig den enkeltes vante miljø. Om ikke lokale instanser følger opp ansvaret når andre slipper, kan dessuten effekten av mer avanserte tilbud smuldre opp.

Jeg er svært fornøyd med at stortingsmeldingen på de aller fleste punkter har støtte i Stortinget. Jeg tolker den tverrpolitiske enigheten som preger store deler av komiteens innstilling, som et tydelig signal på at dette området skal prioriteres. Oppfølgingen av de foreslåtte tiltakene må bli et spørsmål om prioritering i de kommende år.

Regjeringen blir i komiteens innstilling bedt om å legge fram et nytt forslag til finansieringsordning for våre 40 opptreningsinstitusjoner. Regjeringen har sett og vil fortsatt se det som sentralt å legge til rette for et tettere samarbeid mellom de offentlige helsetjenestene og institusjonene. Jeg er glad for at komiteen er enig i dette i sin innstilling. Når Stortinget ber om et forslag til en ny finansieringsordning, tolker jeg det slik at det ikke er premissene bak skissen som Stortinget er kritisk til, men at man ønsker en finansieringsordning som sikrer framtidig drift og god kvalitet ved institusjonene. Dette har også vært min intensjon, og jeg vil komme tilbake til Stortinget med et endelig forslag.

Godkjenningsordningen for institusjonene må ses i sammenheng med finansieringsordningen. Derfor vil endring i status for eksisterende institusjoner, utvidelser av institusjoner og godkjenning av nye institusjoner måtte avvente at et nytt finansieringssystem er på plass. Dette vil bli prioritert.

Stortinget ber Regjeringen komme tilbake med forslag til regler for egenbetaling for rehabilitering utenfor sykehus. Jeg har også i meldingen tatt til orde for en harmonisering. Jeg ser det som hensiktsmessig å se dette i sammenheng med vurderingen av et eventuelt egenandelstak 2 for kronisk syke og funksjonshemmede utover det som dekkes av frikortordningen, slik Stortinget tidligere har bedt om. Siden disse spørsmålene er komplekse og Stortinget også ønsker at eksterne deltakere skal trekkes inn i vurderingene, vil et samlet opplegg først kunne bli presentert etter statsbudsjettet for år 2000. Jeg vil imidlertid gi Stortinget en første vurdering og tilbakemelding i budsjettproposisjonen til høsten.

Astrid Marie Nistad (A): Eg vil bruke mi tid på Dokument nr. 8:48.

Bakgrunnen for dokumentforslaget er å bevare drifta ved Haugland Rehabiliteringssenter. Vestlandet har i dag svært få, om noko, tilsvarande rehabiliteringssenter i regionen, som dekker 900 000 innbyggarar.

Haugland Rehabiliteringssenter har spesialisert seg på kreft-, hjarte- og smertetilstandar, og har her utvikla ein spesiell kompetanse, ein kompetanse som har resultert i at både Norsk forening for fysikalsk medisin og rehabilitering, det regionale helseutvalet i region 3 og fagrådet for fysikalsk medisin og rehabilitering i Region Vest stør ei oppgradering og omklassifisering til eit helsesportsenter på linje med Beitostølen og Valnesfjord helsesportssenter.

Eg er difor glad for at ein samla sosialkomite har uttalt at med bakgrunn i at senteret ligg i eit område med stor befolkning der slike tilbod ikkje finst, finn den det rimeleg at slik status vert vurdert av Regjeringa. Eg er glad for denne merknaden frå komiteen, og eg ventar at det vil vere avgjerande for den framtidige statusen for institusjonen.

Som også komiteen peikar på, har institusjonen opparbeidd seg høg fagleg kompetanse, og bemanninga er svært stabil. Dette er viktig å ta vare på, og det vil ikkje vere lett å bygge opp att tilsvarande kompetanse om senteret måtte stenge grunna økonomiske tilhøve.

Haugland Rehabiliteringssenter, i lag med dei fleste tilsvarande institusjonar i landet, driv med låge kurpengesatsar, høge utgifter til renter og stor vekst i lønsutgiftene. Komiteen har peika på at senteret har opparbeidd seg høg gjeld på drifta og må tilpasse denne til inntektsgrunnlaget. Til det er å seie at Haugland Rehabiliteringssenter starta med ei driftsgjeld på 7,3 mill. kr med bakgrunn i dårleg inntening på leirskuleopplegg og eit planlagt asylmottak for det offentlege. Ser vi på eigenkapitalen frå 1995 fram til 1998, har den endra seg frå 5,2 mill. kr til 7,5 mill. kr, dvs. ein auke på 2,3 mill. kr, der 1,7 mill. kr er renteutgifter. Det vil seie at drifta har gått med eit underskot i åra 1995 til 1998 på 614 000 kr. Det kallar eg ikkje uansvarleg drift, som eg såg leiaren av sosialkomiteen uttalte til bladet Firda. Det fortel at det var og er god økonomisk styring ut frå dei føresetnadene som eg alt har nemnt.

I tillegg har vi ein institusjon som har eit høg kvalifisert tilbod, og som også maktar å sprenge nye grenser innan forsking på rehabilitering av kvinner med brystkreft – eit forskingsprosjekt i samarbeid med Den Norske Kreftforening, region- og sentralsjukehusa i helseregion 3 og Sunnaas Sykehus, eit prosjekt som vart omtalt i Verdens Gang laurdag den 15. mai som eit unikt forskingsprosjekt. I dag finst det inga oppfølging av dei 20 000 krefttilfella som vert oppdaga. Etter strålebehandling og cellegiftkur seier helsevesenet takk for seg. Då har ikkje Helse-Noreg råd til å la slike institusjonar gå under på grunn av for låg refusjon i kurdøgnsatsen i høve til det helsetilbodet som vert gitt.

Haugland Rehabiliteringssenter er unikt også i ein annan samanheng, og det er den fysiske tilknytinga det har til Røde Kors Nordisk United World College, som driv undervisning for 200 studentar frå heile verda på den gode ideen at miljø, helse og menneskerettar er viktige føresetnader for eit godt samfunn både nasjonalt og internasjonalt.

Institusjonane samarbeider i dag gjennom det felles drifts- og utviklingsselskapet Haugland Internasjonale Senter. Stortinget har tidlegare lagt stor vekt på samarbeidet mellom desse institusjonane med bakgrunn i felles målsetting om å legge vekt på humanitært arbeid og retten til eit godt miljø og ei god helse.

Dette samarbeidet ser eg kan halde fram, med bakgrunn i at Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet ber Regjeringa sikre drifta ved Haugland Rehabiliteringssenter. Dette solide fleirtalet syner til at utgiftene ved drifta vert å dekke over kap. 2711 post 75, som er ein overslagspost, og vil samstundes styrke den same posten med 1,5 mill. kr i revidert nasjonalbudsjett for 1999.

På vegner av alle som arbeider for eit godt helsetilbod over heile landet, tek eg det som ein sjølvsagd ting at Regjeringa styrker tilbodet med å gi senteret den statusen i framtida som det fortener.

Dei krava som komiteen har sett til gjeldssanering, veit eg vil verte tekne opp av eigaren, og Sogn og Fjordane fylkeskommune vil ta initiativ til å få utarbeidd ein driftsplan i samarbeid med helseregion 3.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Store delar av velferdspolitikken kan ikkje realiserast gjennom eit snevert sektorperspektiv. I stortingsmeldinga, Ansvar og meistring, har Regjeringa lagt til rette for ei ny forståing av rehabilitering. Medisinsk rehabilitering er berre ein del av ei meir omfattande rehabiliteringsverksemd. Å få kronisk sjuke og funksjonshemma ut av isolasjon og inn på samfunnsarenaene, f.eks. inn i utdanning og arbeid, er ei oppgåve for helsetenestene, men ikkje berre for dei. Sosial rehabilitering er ei viktig side for at brukaren kan oppnå størst mogleg deltaking i samfunnet. Regjeringa har som mål enkeltmennesket i sentrum. Det inneber òg at rehabiliteringsprosessen må vera brukaren sin eigen prosess. Omsynet til brukaren sine verdiar, ynske og framtidshåp må vera retningsgivande for kva tenester som blir sette inn.

Ofte treng dei same brukarane assistanse frå kommunane, trygde- og arbeidsmarknadsetaten og andre lokale instansar. Sosial- og helsedepartementet vil saman med andre departement meir aktivt enn tidlegare leggja til rette for at samarbeid og samordning blir utvikla lokalt. Saman med Arbeids- og administrasjonsdepartementet vil Sosial- og helsedepartementet leggja til rette for at det blir utvikla tverretatlege motivasjons- og meistringstiltak som kan byggja bru mellom behandling og attføring. Eg vil ta initiativ til at ulike departement på ein betre måte enn i dag harmoniserer sine respektive styringssignal gjennom ulike sentrale dokument og fora. Regjeringa vil òg sjå nærmare på om ein gjennom særlovgivinga på ein betre måte enn i dag kan ansvarleggjera den enkelte faginstans til å samarbeida med instansar på andre sektorar om den enkelte brukaren. Tverretatlege fora på leiarnivå er viktige. Det er ein reiskap for samordning av tiltak for felles brukargrupper. Eg vil arbeida for at desse fora blir oppretta i fleire kommunar enn tilfellet er i dag. Helseministeren vil sjå til at den lokale helsetenesta tek større del. Frivillige organisasjonar, ikkje minst brukarane sine eigne organisasjonar, kan òg spela ei viktig rolle i det lokale samarbeidet.

Mange personar i yrkesaktiv alder er heilt eller delvis ute av arbeid på grunn av helseplager eller sosiale problem – i periodar eller på varig basis. Oppfylgingsarbeidet skal bli meir målretta og tilpassa den enkelte som står i fare for å enda i ein varig trygdesituasjon. Eg har lagt stor vekt på tiltak for å redusera sjukefråværet, bl.a. gjennom etablering av ein idébank for dei gode eksempla frå bedriftene. La meg òg understreka ordninga aktiv sjukmelding, som kan medverka til at fleire har moglegheit til å behalda tilknytinga til arbeidslivet – òg i ein sjukdomssituasjon. Det er med glede eg kan konstatera at det har vore ein auke i talet på aktive sjukmeldingar så lenge denne regjeringa har hatt makta, men det er enno eit stort potensial for forbetring.

Eg har merka meg at eit fleirtal i komiteen har fremja forslag som inneber større fleksibilitet i høve til å samordna arbeid og trygd. Mange uførepensjonistar har ei attverande arbeidsevne som dei kan nytta i lønt arbeid. Etter dagens reglar er det eit vilkår for å få uførepensjon at arbeidsevna er redusert med minst 50 pst. Etter eit år kan uførepensjonistane trappa opp arbeidsinnsatsen og få uførepensjon heilt ned til 20 pst. Ordninga har vore lite nytta og er truleg òg lite kjend. Regjeringa vil i stortingsmeldinga om utjamning i levekår vurdera tiltak som kan medverka til større fleksibilitet i uførepensjonsordninga.

Når det gjeld personar med varierande yteevne, og som vanlegvis ikkje fyller vilkåra for uførepensjon, vil Regjeringa i utjamningsmeldinga vurdera direkte lønnstilskott av meir varig karakter til arbeidsgivar.

Tekniske hjelpemiddel er for mange svært viktig for å løysa praktiske problem. Dei er avgjerande viktige for at mange funksjonshemma kan meistra meir med eiga hjelp. Ei utfordring framover vil vera å la formidlinga av hjelpemiddel bli ein meir integrert del av rehabiliteringsprosessen som kommunen har ansvar for.

Eit fleirtal i komiteen ber Regjeringa leggja fram forslag om ei ordning med statleg finansiering av utleige av hjelpemiddel frå hjelpemiddelsentralane. Eg vil fylgja opp vedtaket med i fyrste omgang å greia ut dei praktiske og økonomiske sidene.

Eg har merka meg at Stortinget, som Regjeringa, er oppteke av ei meir heilskapleg høyrselsomsorg. Gjennomgangen vi varsla i handlingsplanen for funksjonshemma, er godt i gang. Ei arbeidsgruppe, der òg brukarorganisasjonane er med, vil før årsskiftet leggja fram status og skisser til løysingar for ei meir heilskapleg teneste for høyrselshemma.

Når det gjeld å få unge funksjonshemma ut av institusjon, vil eg koma tilbake til det i eit seinare innlegg.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg vil i likhet med flere berømme saksordføreren for en grundig og god jobb.

Jeg er glad for at innstillingen fokuserer så sterkt på brukermedvirkning. Det er meget viktig, da brukermedvirkning i rehabilitering må utvides fra å være konsentrert om brukerorientering og brukerperspektiv til å omfatte former for medvirkning som gir brukerne størst mulig innflytelse på og kontroll over rehabiliteringsprosessen. Brukeren selv er den viktigste aktøren i en rehabiliteringsprosess.

Rehabilitering på lokalt plan må være en planlagt og koordinert prosess med brukeren i sentrum. Komiteen har gått så langt i sitt arbeid at den mener rehabilitering må etableres som en egen enhet i kommunene, og at kommunene bør oppnevne en egen koordinator for rehabilitering, med tyngde og kapasitet til å utføre dette viktige arbeidet.

I årene framover vil det være et spesielt behov for å møte rehabiliteringsoppgavene blant den økende andelen av eldre i vårt samfunn. Det er viktig å ha en god føre var-strategi. Forebyggingsprogram som retter seg mot den eldre delen av befolkningen, må derfor bli en del av de lokale rehabiliteringsplanene. Planen må ta sikte på ulykkesforebygging og informasjon om kosthold og fysisk trening som viktige faktorer for en bedre helse.

De lokale helsestasjonene må ha en sentral plass i dette arbeidet, og samlokalisering av sosial-, trygde- og arbeidskontor vil bidra til enklere saksbehandling.

Det er viktig at partene i arbeidslivet deltar i planlegging og iverksetting av rehabiliteringstilbud, slik at arbeidstakere som har mulighet til å opprette eller gjenvinne deler av sin arbeidsevne, får en mulighet til å vende tilbake til en aktiv tilværelse gjennom arbeidstrening og deltakelse i et sosialt nettverk.

Jeg er også glad for at et komiteflertall har fremmet et konkret forslag der vi ber Regjeringen legge fram en sak om en ordning med økonomisk kompensasjon til arbeidsgivere som ansetter uføre eller personer med redusert arbeidsevne, basert på at kombinasjonen av arbeid og trygd kan foregå ned til 20 pst. uførhetsgrad. I dag er den som kjent 50 pst.

Sosialkomiteen har ikke sluttet seg til Regjeringens forslag til finansieringsordning. Vi mener at den finansieringsordningen som skal legges på plass, skal bli minst mulig byråkratisk og komplisert, slik at det offentliges bidrag utnyttes på den best mulige måten for brukerne.

Sosialkomiteen er også opptatt av at vi får en finansieringsordning som sikrer økonomien til opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonene, da disse er en viktig del av rehabiliteringstjenesten. Komiteen har bl.a. bedt om at brukernes organisasjoner og representanter for opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonene trekkes med i utarbeidelsen av nye retningslinjer for denne finansieringsordningen. Jeg håper statsråden vil påse at ovennevnte representanter fra brukernes organisasjoner og institusjoner kommer fra forskjellige typer opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner.

Jeg er glad for at komiteen uttaler at alle skal sikres tilgang til nødvendig rehabilitering, uavhengig av inntekt, bosted og sykdomskategori.

Landsforeningen for Hjerte- og Lungesykes – LHLs – klinikk i Nittedal, Glittreklinikken, får positiv omtale i innstillingen. Klinikkens kompetanse ligger i fremste rekke internasjonalt, og komiteen mener at det må vurderes å utvikle Glittreklinikken til et nasjonalt kompetansesenter for lungerehabilitering.

LHL har i samarbeid med Røros kommune utredet mulighetene for å få etablert et regionalt/nasjonalt kompetansesenter for hjerterehabilitering. Jeg er glad for at komiteen ber om at dette tiltaket vurderes med sikte på en refusjonsordning tilsvarende den man har for Glittreklinikken.

Sunnaas Sykehus er et av de fremste sentrene i landet for medisinsk rehabilitering. Sykehuset har opparbeidet en stor kompetanse på følgetilstander og senskader etter poliomyelitt. Jeg håper statsråden vil bidra til at Sunnaas Sykehus får status som kompetansesenter på dette området for helseregionene 1 og 2.

Selv om vi heldigvis har utryddet poliomyelitt i Norge, håper jeg man ikke vil glemme dem som tidligere fikk poliomyelitt, og som møter store utfordringer i sin hverdag. Mulighet til yrkesdeltakelse bedrer livskvaliteten for den det gjelder, og samfunnet har nytte av at mennesker i yrkesaktiv alder kan ha et arbeid, når dette er mulig.

Reidun Gravdahl (A): Sosialkomiteen var i Italia i 1998 for å studere de tilbud som var utviklet der innen psykiatrien. Der traff vi en mann som hadde vært på asyl i 30 år. Da asylet ble nedlagt og mannen fikk bopel i et bokollektiv i distriktet, viste det seg at han hadde en stor pengesum i oppspart pensjon i banken. Han kjøpte seg en hest for pengene, og den fikk stå i en stall i nærheten av det bokollektivet han nå bodde i. Han var der hver dag og stelte denne hesten, og han arbeidet med å lære barn å ri. Den som eide stallen, var svært fornøyd med ham, og han hadde fått en bedret livskvalitet.

Jeg kom til å tenke på ham da et par av oss var på Gaustad sykehus på en konferanse for noen dager siden, og professor Nils Retterstøl fortalte om utviklingen av rideterapi for pasientene der gjennom 25 år, og om samarbeidet med Lions-klubben som hadde skaffet hester i alle disse årene. Sykehuset selv hadde ikke økonomi til dette.

Vi fikk også høre om Veksthuset, læringsarenaen for stoffmisbrukere, og bruken av hest i denne terapien. Vi traff noen av dem under deres trening med hest, og fikk se hvor positivt dette er.

Medisinens far, Hippokrates, mente at legens oppgave for en stor del var å understøtte naturens selvlegende evne, og sa at ridning er som medisin for kropp og sjel.

Dette er bare ett av mange tilbud innen fysisk, psykisk og sosial helse som er forebyggende, rehabiliterende og habiliterende, og som har gitt gode resultater. Komiteen har i denne sammenheng også nevnt danseterapi og helsedans.

Et flertall i komiteen, alle uten Fremskrittspartiet, mener at det bør vurderes om slike tiltak kan inkorporeres i et helhetlig habiliterings- og rehabiliteringstilbud. Samarbeid med frivillige organisasjoner som f.eks. Lions-klubben har gjort slike tilbud mulig.

Opptreningsinstitusjonene er en meget viktig del av det helhetlige rehabiliteringstilbudet som må være på plass for å kunne gi brukerne de tilbud de har krav på. Det er naturlig at kommuner og fylkeskommuner tar hensyn til de behandlingstilbud som fins på disse institusjonene ved planlegging og dimensjonering av egne rehabiliteringstilbud.

Mange pasienter har lidelser som ikke berettiger til full dekning fra folketrygden, og mange av dem har store problemer med å greie å betale egenandelene ved et kuropphold. Det er for mange et nederlag i tillegg til ikke å være frisk å måtte søke hjelp på sosialkontoret til dette.

Det er også viktig for opptreningsinstitusjonene å få en finansieringsordning som er enkel og oversiktlig.

Både brukerorganisasjoner og institusjoner bør trekkes med i utarbeidelsen av nye retningslinjer for finansieringsordningen. Det er viktig at man nå finner en ordning som sikrer framtidig drift av og god kvalitet på disse institusjonene.

For den enkelte er det viktig å sikres tilgang på nødvendig rehabilitering uavhengig av inntekt, bosted og sykdomskategori. Reglene for egenbetaling må gjennomgås med sikte på at folk skal ha mulighet til å rehabiliteres tilbake til arbeid og egen inntekt.

Hjelp til selvhjelp og rehabilitering skal skape et grunnlag for arbeid og selvforsørging for flest mulig. Tidlig oppfølging med individuelle attføringsplaner er sentrale virkemidler for å få folk tilbake til arbeid, familie og samfunnsliv, slik at livskvaliteten blir god.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ola D. Gløtvold (Sp): Rehabilitering er selvrealisering, og i den sammenheng er det viktig å ta hensyn til funksjonshemmede under 67 år som bor i alders- eller sykehjem, og som ønsker egen bolig.

I den sammenheng er det grunn til å peke på at Regjeringen har gjort mye for at dette skal kunne skje nå i forbindelse med de forslag som ligger inne i revidert nasjonalbudsjett. Blant annet heves beløpet til kommuner som skaffer individuelt botilbud til slike personer, med 400 000 kr, fra 600 000 kr til 1 000 000 kr. Samtidig er det også inne i revidert nasjonalbudsjett et forslag om at staten medfinansierer eller toppfinansierer spesielt ressurskrevende driftsopplegg for personer med store omsorgsbehov. Dette til sammen skulle gjøre at en nå kan få fortgang i det å flytte ut yngre mennesker som bor på alders- eller sykehjem.

Når det gjelder opptreningsinstitusjonene, har jeg lyst til å knytte noen flere merknader til dem. Vi har ca. 40 godkjente opptreningsinstitusjoner i landet, og disse utgjør et godt og omfattende rehabiliteringstilbud for befolkningen. Vi mener at dette er en viktig del av det helhetlige rehabiliteringstilbudet som må være på plass for å kunne gi brukerne de tilbud de har krav på. Og rehabiliterings- og opptreningsinstitusjonene må være med i en helhetlig behandlingskjede i vårt helsevesen. Det er stort behov også for å koble opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonenes tilbud og kompetanse nærmere inn i tiltakskjeden for den enkelte bruker. Vi mener at fylkeskommunene og kommunene må ta hensyn til disse institusjonene i behandlingstilbudet de gir til sine innbyggere, og planlegge dimensjonering og planlegging av egne rehabiliteringstilbud ut fra dette, slik at disse private institusjonene også kan være et tilbud i helheten. Vi mener også at det må føres en statistikk over hvilke personer som behandles også ved de private institusjoner, slik at vi har en oversiktlig ordning.

Når det gjelder finansiering, sier Senterpartiet og Kristelig Folkeparti at det er av avgjørende betydning at vi får en henvisnings- og finansieringsordning som ivaretar interessene og behovene til pasienter som kommer både fra primærhelsetjenesten og fra spesialisthelsetjenesten. Vi har behov for en finansieringsordning nå som er ny og som kan sikre tilbudet til pasientene samtidig som vi får et bedre og oversiktlig system.

Når det gjelder egenbetalingen, er det klart at den må harmoniseres – og det er vi og Regjeringen enige om. Vi ber derfor om at den kommer tilbake med et regelverk der en sikrer tilgang på nødvendig habilitering og rehabilitering uavhengig av inntekt, bosted og sykdomskategori.

For øvrig vil jeg nevne at det er ønskelig at vi ved Glittreklinikken får et nasjonalt kompetansesenter for lungehabilitering. Det er ønskelig at vi får en helhetlig hørselsomsorg som kan gis gjennom et etablert kompetansesenter sentralt, med regionale konsulenter. Samtidig vil jeg også minne om at Sunnaas Sykehus bør opprettholdes som nasjonalt kompetansesenter.

Sverre J. Hoddevik (H): Noen få ord om Innst. S. nr. 210 på tampen av denne debatten:

La meg først få lov til å uttrykke glede over at stortingsflertallet gir Haugland Rehabiliteringssenter den anerkjennelse som innstillinga i kraft av merknader og tilråding til sammen utgjør.

Som medforslagsstiller til forslaget i Dokument nr. 8:48 har jeg merket meg, naturligvis, at regjeringspartiene bekymrer seg over manglende bredde i saksutgreiinga og eventuell framtidig presedens i liknende saker. Det er videre ikke mulig å si seg uenig med komiteen i dens klare oppfatning at det må bringes orden i økonomien, relatert til driftsplan som kan tiltres av helseregion 3. Når det er sagt, vil jeg påpeke at utgangspunktet for Dokument nr. 8-forslaget og innstillinga faktisk er at Haugland har fungert som en halvprisinstitusjon, på grunn av manglende status. Derfor er framtidig forbedret status hovednøkkelen til den ordnede økonomien komiteen ber om. Dokument nr. 8-forslaget var derfor et nødvendig brannslokningstiltak for å ha noe å bygge på i dette området. Dette ble for oss viktigere enn regjeringspartienes formkrav til saksbehandlinga.

Et stort flertall i komiteen har også understreket verdien av samarbeidet med Haugland Internasjonale Senter AS og den gjensidige avhengighet som fins mellom disse institusjonene, som har vært nevnt tidligere i debatten. Det går faktisk an å omskrive gjensidig avhengighet i dette tilfelle til å være synergi, og det er god politikk å ta vare på slik synergi.

Jeg registrerer at komiteen viser til at Haugland Rehabiliteringssenter ligger i et område med få rehabiliteringstilbud og stor befolkning. Komiteen finner derfor at status for dette senteret bør vurderes – altså en bedre status enn man tidligere har hatt. Det er denne formuleringa som nesten en million mennesker i denne landsdelen fester håp og lit til. Det er denne vurderinga ledelsen av institusjonene selvfølgelig fester forhåpninger og lit til, og det er denne vurderinga det høgkompetente personalet har tiltro til kan gi en framtid også for dem.

Eirin Faldet (A): Fra mitt ståsted i samferdselskomiteen kommer jeg ofte i kontakt med mange ulykkelige mennesker som har vært utsatt for trafikkskader. Det er en realitet at altfor mange unge mennesker får sitt liv totalt forandret, ofte fysisk, men selvsagt ikke minst psykisk.

Jeg vil gi honnør til komiteen som har omtalt Sunnaas Sykehus og Cato-senteret. Dette er sykehus med eksperter på rehabilitering av trafikkskader. Nå er første avdeling av Cato-senteret etablert på Østlandet. Flere fylkeskommuner kjøper tjenester av Cato-senteret, og ved selvsyn har jeg sett mange mennesker som i utgangspunktet hadde gitt opp, mistet livslysten og gått inn i tunge depresjoner, få hjelp på Cato-senteret. Etter en tid med behandling, hjelp og omsorg hjelpes disse menneskene til å få livsgnisten tilbake.

Å hjelpe et menneske som får hverdagen totalt forandret, tar tid. Jeg håper derfor at Cato-senteret i Son får mulighet til å vokse, slik at flere får kvalifisert hjelp. Ikke minst er det viktig å støtte helheten i en slik behandling. Når ett familiemedlem blir rammet, rammes hele familien. Ved Cato-senteret er de meget dyktige i behandling av helheten, der familiene også trekkes inn. Jeg håper at Cato-senteret nå blir godkjent, slik at enda flere får hjelp der. Godkjenningen må gjelde i forhold til innhold, behov og geografisk beliggenhet.

Hvis ikke statsråden har vært på Cato-senteret, anbefaler jeg det, fordi jeg vet at mange unge mennesker får igjen livet der ute.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er oppteken av at unge fysisk funksjonshemma får sin eigen bustad utanfor institusjon, og eg er glad for støtte frå Stortinget i det arbeidet.

I åra 1996-98 vart den spesielle tilskotsordninga nytta til utflytting av 186 personar. Ei undersøking som eg sjølv tok initiativ til i haust, viser at det pr. 1. januar 1999 framleis var 156 personar under 50 år som ynskte å flytta ut. For Regjeringa er det heilt sentralt at vi når dette målet for alle som ynskjer det, innan år 2005. Det er derfor vi i samband med revidert nasjonalbudsjett føreslår å auka tilskotet til kommunane frå 600 000 kr til 1 mill. kr over tre år for dei som får fyrste gongs tilskot i år og neste år. Nye utflyttingar vil i året etter dette bli fanga opp i den nye tilskotsordninga for tilskot til særleg ressurskrevjande brukarar, som er omtalt i kommuneøkonomiproposisjonen. Forslaget inneber òg midlar til rettleiingsverksemd til fylkesmennene, som administrerer tilskotsordninga. Det vil styrkja kompetansen på utflyttingsspørsmålet i kommunane og slik støtta opp under eitt av hovudmåla i denne meldinga, størst mogleg ansvar på lokalt nivå.

Så vil eg òg ta med noko meir når det gjeld tekniske hjelpemiddel. For eg synest det er viktig å understreka at ventetida for å bli tildelt hjelpemiddel i dag i mange tilfelle er altfor lang. Den skal kortast ned, og barn og unge skal spesielt prioriterast i dette arbeidet. Til forslaget om finansiering av utleige av hjelpemiddel frå hjelpemiddelsentralane dekt gjennom Rikstrygdeverket: Eg oppfattar det slik at ein ikkje lenger vil halda oppe eit skilje når det gjeld finansiering av hjelpemiddel, mellom mellombels og varig behov. Eg meiner derfor at det er nødvendig – det reknar eg med at Stortinget òg meiner er nødvendig – å greia ut dei praktiske og økonomiske sidene ved dette og koma tilbake til Stortinget med det.

Til slutt: Det er behov for ei drøfting av kva rolle sjukeheimane skal ha i framtida. Og la meg då melda at det er sett i gang eit utgreiingsarbeid på det, som skal vera ferdig tidleg til hausten, og som vil danna grunnlag for ei drøfting av sjukeheimane si framtidige rolle i stortingsmeldinga Omsorg 2000.

Presidenten: Ola Gløtvold har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg har noen merknader til dette Dokument nr. 8-forslaget.

Representanten Hoddevik sa at sentrumspartiene hadde påpekt at det var manglende bredde i saksframstillingen, og det er vi faktisk ikke alene om. Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti har også sluttet seg til en slik vurdering. Vi synes det er feil at man nå bare går inn med et tilskudd for i år uten å se på det akkumulerte underskuddet, som etter våre opplysninger er på om lag 12 mill. kr. Det må en gjøre noe med for at denne institusjonen skal kunne komme videre.

Vi er enig i synergieffekten mellom rehabiliteringssenteret og Haugland Internasjonale Senter. Vi ser også Haugland Rehabiliteringssenter som veldig viktig der det ligger, bl.a. med denne kreftfunksjonen som det har. Men det må være forsvarlig forvaltning. Og jeg tror heller ikke at Høyre verken i posisjon eller i opposisjon ønsker at en slik sak skal skape presedens, slik at vi skal få enkeltsaksbehandling i Stortinget. Det er nemlig andre opptreningsinstitusjoner som også sliter med sin økonomi. Haugland-senteret er i en særstilling på mange måter, men vi kan ikke ha slik saksbehandling for framtiden. Og det er derfor vi har foreslått at dette ordinært må legges inn i behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, og slik sett ses på som en helt spesiell sak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.

(Votering, se side 3764)