Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er med glede og lettelse jeg henvender meg til Stortinget i dag.
For en uke siden fikk vi det avgjørende gjennombruddet i arbeidet for å finne en politisk løsning på Kosovo-konflikten.
I går kveld undertegnet representanter for NATO og Jugoslavia avtalen om tilbaketrekning av jugoslaviske styrker fra Kosovo.
I dag kan vi konstatere at tilbaketrekningen er underveis.
På dette grunnlag har generalsekretær Solana, etter konsultasjoner i NATOs råd, for to timer siden kunngjort stans i NATOs bombeaksjoner mot Jugoslavia.
Sikkerhetsrådet sitter nå samlet for å vedta en resolusjon som gir mandat for utplassering av en internasjonal militær fredsstyrke i Kosovo og et internasjonalt sivilt nærvær.
Disse hendelsene har skapt håp om at tragedien i Kosovo nå går mot slutten, og om at befolkningen på Balkan – europeere som oss selv – igjen skal få oppleve fred og fremgang. Men erfaringene med president Milosevic tilsier nøye overvåkning av og stor aktpågivenhet ved gjennomføringen av avtalen.
Kombinasjonen av makt og diplomati har ført fram. NATOs samhold og besluttsomhet har vært avgjørende. NATOs aksjoner har ikke vært en kamp for territoriale eller økonomiske interesser, men for å forsvare grunnleggende menneskerettigheter og friheter – våre felles europeiske verdier.
Vi skylder fredsmeglerne Ahtisaari og Tsjernomyrdin, på vegne av EU og Russland, stor anerkjennelse for deres diplomatiske arbeid, sammen med USAs viseutenriksminister Talbott.
Det var disse felles bestrebelsene som sist uke førte til gjennomslaget for det internasjonale samfunns krav overfor president Milosevic i Beograd.
NATO vil nå gi klarsignal for innsetting av de styrkene som vil utgjøre hovedtyngden i en fredsoperasjon på om lag 50 000 soldater.
Utplasseringen av den internasjonale fredsstyrken vil skje i kjølvannet av at 40 000 serbiske tropper trekker seg ut av Kosovo.
Jugoslavia har godtatt en frist på elleve dager for å fullføre tilbaketrekningen. Når denne er fullført, vil NATO vedta en endelig avslutning av bombeaksjonene.
Tusenvis av NATO-soldater står allerede klare i Makedonia til å rykke inn for å etablere sikre omgivelser.
Hundretusener av flyktninger og fordrevne fra Kosovo vil da kunne vende tilbake til sine hjem under trygge og verdige forhold.
Dermed er NATO ikke lenger i væpnet konflikt med Jugoslavia.
Denne dagen er starten på en ny tid for Kosovo og for Balkan. Krigen er slutt. Nå begynner kampen for å vinne freden.
Vi må bistå albanere, serbere og de andre folkegruppene på Balkan på den vanskelige veien mot varig stabilitet og forsoning.
Vårt mål må være å sikre at Balkan, som så ofte har vært arnested for krig og alvorlige konflikter, får del i den samme stabilitet og velstand som vi tar som en selvfølge.
Utfordringene er mange og tunge. Men vi har en moralsk og politisk forpliktelse til å gjøre en innsats for å lege krigens sår.
Ledetråden i vårt videre arbeid må være det som Nordahl Grieg uttrykte slik i diktet «Til ungdommen»: «Skaper vi menneskeverd, skaper vi fred.»
Norge må stå sammen med våre allierte og bidra militært til å trygge freden. Regjeringen tar sikte på norsk deltakelse i NATOs styrker i Kosovo, og vil konsultere Stortingets organer om dette med det aller første.
Foruten NATO vil den internasjonale styrken bestå av soldater fra Russland og andre partnerland, deriblant våre nordiske naboland.
For Norge har det vært et viktig hensyn å inkludere Russland i de politiske og militære bestrebelsene på å sikre en fredsløsning. Det var derfor et viktig skritt som ble tatt da den russiske utenriksminister Ivanov møtte sin amerikanske kollega Albright i Norge 13. april. I mine samtaler i Moskva for en uke siden fremhevet jeg sterkt den store vekt som Norge legger på Russlands arbeid for fred på Balkan.
En sentral oppgave for NATO og den internasjonale styrken blir å overvåke avmilitariseringen av den kosovoalbanske geriljaen UCK. I mitt møte med UCKs politiske leder, Thaci, forleden, la jeg sterk vekt på at geriljaen må følge opp de forpliktelser man har påtatt seg om avvæpning.
Norge vil fortsatt være en betydelig bidragsyter til den humanitære innsatsen i Kosovo og i regionen for øvrig. Regjeringen foreslår som kjent, i St.prp. nr. 88 for 1998-99, at det bevilges nye 350 mill. kr til humanitære tiltak i den fasen vi nå går inn i. Senere vil Regjeringen komme tilbake til Stortinget med et samlet opplegg for norsk medvirkning i den videre gjenoppbyggingen i regionen, både demokratisk og økonomisk.
Ingen land eller folkegrupper vil være utelukket i denne sammenheng. NATO har fra første stund gjort det klart at vi ikke har ført krig mot det jugoslaviske folk. Vi må nå vise at vi er rede til å gi vårt håndslag også til det serbiske folk, og bidra til å utvikle et åpent demokratisk samfunn og gjenoppbygge landet.
Norge vil være sterkt engasjert gjennom vårt OSSE-formannskap i gjennomføringen av de sivile deler av fredsprosessen. Det vil dreie seg om viktige oppgaver knyttet til demokratibygging, valgovervåking og styrking av det sivile samfunn med sikte på å skape et fleretnisk og demokratisk Kosovo.
I overmorgen reiser jeg på besøk til Balkan. Jeg vil i mine samtaler med lederne i Makedonia, Albania og Bosnia gjøre det klart at Norge vil videreføre det betydelige fredsengasjementet som vi har lagt for dagen gjennom mange år – både politisk, humanitært, militært og gjennom økonomisk støtte til stabilisering av regionen.
Jeg vil også besøke norske militære avdelinger i Bosnia og Makedonia og Luftforsvarets enheter i Italia, for å markere den betydelige innsats som det norske forsvaret yter for fred på Balkan. De fortjener vår honnør.
Det gjør også de norske frivillige organisasjonene, som fra første stund har gjort en stor innsats for å lindre nøden blant dem som har blitt rammet av konfliktene i regionen. Dette vil jeg fremheve under mine møter og besøk i flyktningleire i Albania og Makedonia.
Mandag ettermiddag vil jeg ha møte med NATOs generalsekretær Solana i Brussel for å drøfte de utfordringene vi nå står overfor. Jeg vil samtidig benytte anledningen til å fremføre vår takk for hans gode lederskap i en vanskelig situasjon, noe jeg også gjorde i en telefonsamtale jeg hadde med ham for noen få minutter siden.
Inntrykkene fra oppholdet på Balkan, og de samtaler jeg vil ha med NATOs ledelse, vil være en viktig del av grunnlaget for utformingen av en helhetlig norsk tilnærming til arbeidet for å trygge freden og stabiliteten på Balkan.
La meg til slutt også uttrykke Regjeringens takk til partiene her i Stortinget for bredt samhold og godt samarbeid i en krevende tid hvor slik støtte har vært av uvurderlig betydning.
Presidenten: Presidenten vil nå foreslå at det åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe og eventuelt et avsluttende innlegg av statsministeren.
– Dette anses vedtatt.
Haakon Blankenborg (A): Det er som statsministeren sa, ein kombinasjon av militær og diplomatisk innsats som har resultert i ei avtale om Kosovo. Det er denne avtala som skal leggje grunnlaget for fred og gjenreising av Kosovo. Denne fredsløysinga bør vere berre byrjinga på slutten på dette tiåret med krigar og lidingar i det tidlegare Jugoslavia.
Ein myte som er i ferd med å festne seg hos veldig mange, er at dette er eit område som er dømt til konfliktar og lokale krigar. Eg meiner det er ein farleg myte, fordi historia viser oss at dei krigane som Balkan har hatt, stort sett har vore utførde av dei store maktene som har slåst om denne delen av Europa. Dette siste tiåret er unnataket, og derfor er det viktig at vi medverkar til at dette også blir eit unnatak i tida som kjem. Det tidlegare Jugoslavia er ikkje eit område prega av ei uendeleg og ubryteleg historie av lokale konfliktar.
Dei krava som det internasjonale samfunn og NATO har stilt, er no i ferd med å bli gjennomførde. Dette er dei same krava som kom fram gjennom Rambouillet-forslaget, som NATO har stått fast på, og som også FN har stått bak. Det er ein tragisk situasjon at ein måtte gjennom denne lidinga i Serbia og Kosovo for å nå fram til akkurat det som låg på bordet i midten av mars i år. Derfor er det ein vellykka aksjon som er gjennomførd, men det er likevel ein situasjon utan sigerherrar, men stort sett med taparar i alle delar av området.
Det er også ein særdeles vanskeleg fred som skal byggjast, fordi vi må unngå å gjere den same feilen som har vore gjort tidlegare på Balkan, der vi har prøvd å løyse kvar konflikt for seg. No er det viktig at vi klarer å løyse konfliktar i samanheng. Det er over tre millionar menneske på flukt i dette området. Mange av dei er frå Kosovo, men mange høyrer også til i andre delar av dette området. Utan at vi ser denne samanhengen, kan vi risikere å leggje til rette for nye konfliktar. I gjenreisinga er det naturlegvis Kosovo som skal vere i sentrum til å begynne med, fordi der er situasjonen mest akutt. Men om vi gløymer dei andre, er det sådd frø til nye konfliktar. Makedonia har tatt eit stort ansvar under denne konflikten og treng også assistanse etter at konflikten er over. Det gjeld i høgste grad også Montenegro, som har levd på kanten av borgarkrig og kupp, og der situasjonen neppe er særleg betre når denne avtala er inngått. Montenegro treng også det internasjonale samarbeidet. Det gjer også Serbia, med dei komplikasjonane dei har med ein leiar som Milosevic, som er tiltalt for brotsverk mot internasjonal lov. Likevel er det viktig at vi finn ein måte å samarbeide med Serbia på som gjer at vi kan støtte opp om dei som treng hjelpa mest, utan at vi dermed har ein politikk som støttar leiinga i dette landet. Men vi kan ikkje la dei mange flyktningane og dei mange som lid på grunn av denne krigen, der heilt grunnleggjande service er borte, møte vinteren i ein slik situasjon. Vi må finne fram til ein innsats som også hjelper desse.
Det er viktig at Norge går inn i dette samarbeidet ut frå tanken om arbeidsdeling. Det viktigaste er ikkje det norske flagget i kvar del av dette området, men resultatet. Derfor bør vi også sørgje for at både den militære og den sivile innsatsen, så langt råd er, går inn i internasjonal samordning, og at vi tar ansvaret der det er størst behov for det, etter ei samla vurdering. Også for oss vil naturlegvis Kosovo vere det primære. Men om behovet skulle vere større andre stader, og andre ut frå ei total arbeidsdeling kan gjere ein betre innsats i Kosovo, meiner vi at det er viktig at vi tar ansvaret der det internasjonale samfunnet finn at det er mest påkravd. Dette bør vere retningslinja, både for den sivile og den militære innsatsen.
Sjølv om vi no er veldig nær ei avtale, og akkurat no manglar berre Tryggingsrådets vedtak – kanskje er det også på plass akkurat no – bør vi, som statsministeren også streka under, vere budde på tilbakeslag, til og med under den ti-elleve dagars prosessen med uttrekking frå Kosovo. Derfor er det rett at det militære presset er der, men at vi samtidig arbeider for at det ikkje blir nødvendig å ta dette i bruk.
Carl I. Hagen (Frp): Fremskrittspartiets stortingsgruppe slutter seg til den glede og lettelse som statsministeren gav uttrykk for over den utviklingen som nå har skjedd. Vi håper også på oppfølging fra Sikkerhetsrådet, og at det som ligger i avtalen, vil kunne bli gjennomført.
Det er imidlertid også, tror jeg, på sin plass å nevne at vi ikke må være for overoptimistiske så tidlig i denne prosessen, fordi faren for tilbakeslag og alvorlige problemer selvsagt også vil være der. Erfaringene med løfter og underskrifter fra president Milosevic er ikke særlig gode. Derfor er det viktig at dette følges opp, og at det vedvarende presset som har vært, opprettholdes hvis det eventuelt skulle vise seg at Milosevic heller ikke denne gangen vil gjennomføre det som er lovet.
Jeg slutter meg til det som er sagt med hensyn til ønsket om at Norge skal bidra til gjenoppbyggingen av Kosovo. Det er selvsagt viktig å komme raskt i gang, slik at flyktningene kan vende tilbake til Kosovo og bidra til gjenoppbyggingen av landet. Vi bør bidra særlig med finansielle midler og med varer og tjenester som eventuelt kan fremskaffes i dette arbeidet, og støtte opp under flyktningene som vi nå forventer vil vende tilbake for å delta i gjenoppbyggingen.
At det nå lages betydelige planer for gjenoppbygging, er også noe vi slutter oss til. Men jeg vil gjerne legge til at det spesielt overfor Serbia må stilles en god del krav. Vi forventer at krigsforbryterdomstolens anklager opprettholdes, og at arbeidet med å bringe de ansvarlige til ansvar for det som har skjedd, også forsterkes og ikke glemmes i den rusen som nå lett kan bre seg, i og med at det er gode muligheter for fred. Av hensyn til fremtiden kan man ikke bare sette en strek over det som har skjedd. Man må også tenke på det.
Det Haakon Blankenborg og statsministeren sa om demokratibygging i Kosovo, er viktig. Men det er like viktig å arbeide for demokratibygging i Serbia. Hovedårsaken til det som har skjedd, ligger jo i de forholdene og det lederskapet som er der. Det er den faste linje fra NATO, først og fremst under ledelse av USA, som er årsaken til at man nå har kommet dit man nå er, hvor det kan være håp om varig fred og fordragelighet. Men vi vil gjerne understreke betydningen av at man nå først og fremst bidrar til å bygge opp Kosovo. Og vi har stor forståelse for de krav som er rettet fra andre lands toppledere når det gjelder bistand og gjenoppbygging også av Serbia. Det er nå det må stilles krav om demokratisk utvikling også der. Men vi gir vår tilslutning til at Norge selvsagt skal være med. Først og fremst synes vi man nå må konsentrere seg om gjenoppbyggingen av og hjelpen til Kosovo, Makedonia og Montenegro, og at det må settes inn diplomatiske krefter for å få et styringssystem i Serbia som gjør at vi på litt sikt ikke behøver å være engstelig for at noe på nytt skal skje.
Einar Steensnæs (KrF): «Krigen er slutt. Nå begynner kampen om freden,» sa statsministeren. Og med det er det vel mer enn tydeliggjort at vi står foran et omfattende oppbyggingsarbeid med store oppgaver, store utfordringer, gjenoppbygging av infrastruktur, gjenoppretting av sivile strukturer, økonomisk stabilisering, demokratisk stabilisering, og ikke minst dette å trekke Jugoslavia inn i et internasjonalt nettverk, for på den måten å gi impulser som kan stabilisere og sikre landets demokratiske og økonomiske utvikling.
Statsministeren understreket at et opplegg for gjenoppbyggingen må gjelde regionalt. Han sa:
«Ingen land eller folkegrupper vil være utelukket i denne sammenheng.»
Jeg tror det er en viktig understrekning på en dag som denne, hvor vi gleder oss over at den strategi som ble lagt opp, førte fram til det resultatet vi ser i dag. Jeg tror at nettopp en slik holdning, hvor alle land i regionen trekkes inn i det oppbyggingsarbeid som skal gjennomføres, vil være den sikreste garantien for at den stabiliteten en ønsker, forebyggingen av at etniske spenninger nok en gang skal slå ut og utvikle seg til konflikter, går gjennom å trekke samtlige land i regionen og alle folk, uansett, inn i dette gjenreisningsarbeidet.
Jeg ser at det er begynt en debatt om hvem som skal omfattes av det gjenreisningsarbeid og de økonomiske midlene som nå blir stilt til disposisjon for gjenreisningsarbeidet. Jeg tror det er viktig å fastslå at flyktningene har det samme behov for grunnleggende hjelp, uavhengig av etnisk tilhørighet, og at dette må angi kanskje den viktigste retningslinje for den humanitære hjelpen som nå blir etablert. Utbombede, brente hus i Pristina må gå foran bombede broer ellers i Serbia.
Som representanten Hagen viste til, er altså Milosevic tiltalt for krigsforbryterdomstolen, så noen støtte til hans regime er derfor ikke aktuelt. Men krigen er ikke ført, som statsministeren sa, mot det jugoslaviske folk. Derfor er de prinsipper for hjelp som statsministeren trakk opp, så viktige, og det kan selvfølgelig føre oss inn i vanskelige balanseganger i forhold til ønsket om å støtte en demokratisk utvikling i landet.
Som statsministeren også sa, har det vært et utmerket samarbeid mellom storting og regjering i denne vanskelige, men viktige saken. Det har vært betydningsfullt og verdifullt i en slik sammenheng. Jeg tror det er en alminnelig oppfatning at Regjeringen har håndtert denne vanskelige konflikten på en meget god måte, både hva gjelder det politiske skjønn som er utøvd, og også i forhold til det ønsket som Stortinget har hatt til enhver tid, å være orientert om viktige utviklingstrekk ved krigen.
Jeg synes derfor det er på sin plass her også å uttrykke en takk til Regjeringen for det arbeidet som er gjort, og jeg støtter meg for øvrig helt til det statsministeren sa om en takk til opposisjonspartiene i Stortinget for den positive medvirkning til at en har kunnet stå samlet i de veldig vanskelige avveiningene som har vært nødvendige under denne konflikten.
Jan Petersen (H): Det ligger også til meg å slutte meg til den glede som tidligere er uttrykt over at konflikten nå er over den væpnede fase – vi håpet jo det etter forrige uke. Vi så at det kom tilbakeslag, men nå må det være mulig å slippe gleden løs over at krigen er kommet til en ende.
Men jeg er uten videre enig med dem som har sagt at nye tilbakeslag kan komme. Vi går inn i en tid hvor vanskelighetene kommer til å bli svært mange, og da skal den lærdommen som denne krisen som andre ting har gitt oss, nemlig at det å stå sammen i NATO-kretsen, er selve kjernen. Det at NATO også har hatt evnen til å stå sammen til siste detalj og følge det som var planlagt, er også svært viktig. Dette er et område hvor det har vært mye løgn, utsettelser, bedrag og forsøk på å utnytte uavklarte småspørsmål, og derfor er det svært viktig at avtaler nå følges til minste detalj.
Vi kommer nå altså over i en ny fase, og jeg vil si at jeg er svært fornøyd med at NATOs ønske og krav om å utgjøre kjernen i den fredsstyrken som skal settes inn i Kosovo, også blir virkelighet. Her ligger selve nøkkelen til at den albanske befolkningen skal tørre å komme tilbake og satse sin fremtid i Kosovo igjen. Og det er nettopp det at denne styrken er kjernen, som også er nøkkelen til at den albanske geriljaen vil tørre å følge de avtalene som er inngått, og som forutsetter avvæpning. Jeg tror det er svært viktig at vi oppholder oss akkurat ved dette punktet.
Når det så gjelder gjenoppbyggingen, er det åpenbart, som utenriksministeren sa i forrige redegjørelse, at her er det mer enn nok til alle involverte. Det er en kjempeoppgave, og det er viktig at den gjennomføres på en koordinert og skikkelig måte. Jeg er uten videre enig i det utenrikskomiteens leder sa om akkurat dette. Kosovo er kjernen, men land som Montenegro, Makedonia og Albania er viktige.
Det vi også må se i øyene, er at vi ikke helt har tenkt igjennom – det skulle bare mangle at det er gjort allerede – hvordan Serbia skal håndteres. Serbia er et land ledet av en krigsforbryterettersøkt president. Og når vi nå snakker om demokratisering av Serbia, skal vi ikke glemme at denne lederen jo er valgt av det serbiske folk, og deri ligger mye av problemet. Det er viktig å strekke hånden ut og få hele Balkan inn i en ny fase, men samtidig står vi overfor et reelt og ganske dyptgripende problem.
Jeg tror kanskje det kan være til hjelp å skille mellom nødhjelp og gjenoppbygging, for det er klart at alle mennesker i nød, flyktninger, har krav på hjelp. Hvordan vi så nærmere håndterer gjenoppbyggingsfasen, kan faktisk bli et vanskeligere spørsmål, men jeg ser det som åpenbart, av hensyn til land som Bulgaria og Romania, at det må være viktig også å gå inn og hjelpe til med å få klaret opp Donau, simpelthen for å slippe handelen fra disse landene tilbake til Vest-Europa.
Det er ingen uproblematisk affære nå å legge opp en gjennomtenkt politikk overfor Serbia. Vi håper at vi snart får et opplegg for norsk medvirkning å ta stilling til, for jeg tror det er viktig, som representanten Blankenborg sa, at vi koordinerer oss og gjør jobben der vi best kan gjøre nytte for oss.
Johan J. Jakobsen (Sp) : Meldingen om stans i krigshandlingene i Kosovo blir møtt med stor lettelse i hele det internasjonale samfunn. Også for de land og de politikere som har støttet NATOs aksjoner i Kosovo, har nemlig krigen vært en stor belastning. At Milosevic etter over to måneders militært press har måttet bøye av for det internasjonale samfunns krav, gir imidlertid liten grunn til å triumfere, til det har de menneskelige og politiske omkostningene vært for store. Som utenrikskomiteens leder sa: I denne konflikten er det ingen seierherrer.
Det er på mange måter tragisk at så omfattende militære aksjoner har vært nødvendige for å stanse den omfattende etniske rensingen som Milosevic hadde lagt opp til. Erfaringene fra Kosovo-konflikten er dyrekjøpte for alle. Og når vi nå skal drøfte NATOs framtid på grunnlag av det nye strategiske konseptet, vil også erfaringene fra Kosovo-krigen være et dramatisk bakteppe.
Den 10. juni vil bli stående som en merkedag. Men dagen markerer også overgangen til en ny, krevende fase i utviklingen på Balkan. Kampen for å vinne freden på Balkan er også, som statsministeren sa, en krevende utfordring, ikke bare for det internasjonale samfunn som sådant, men også for NATO.
En resolusjon fra FNs sikkerhetsråd vil forhåpentligvis nå gi det folkerettslige grunnlaget for den videre utviklingen, for det første innsettingen av sikkerhetsstyrken KFOR, som skal sikre trygg tilbakevending for kosovoalbanerne til Kosovo og etableringen av et sivilt nærvær i regionen, og i neste omgang gjenoppbyggingen av regionen etter de omfattende krigshandlingene. Dette er spørsmål som Stortinget vil komme tilbake til i mange sammenhenger; det er vel slik at Kosovo-saken vil stå på Stortingets dagsorden i meget lang tid framover.
Statsministeren varslet norsk bidrag og norsk deltakelse både når det gjelder sikkerhetsstyrken, og når det gjelder innsats for gjenoppbygging av regionen. Jeg føler meg trygg på at Regjeringen vil ha bred støtte i Stortinget både når det gjelder deltakelse i sikkerhetsstyrken i Kosovo, og når det gjelder økonomiske og andre bidrag til gjenoppbyggingen av denne regionen.
Det er grunn til å merke seg at det ligger en enorm diplomatisk innsats bak den fredsslutning og det opphør av krigshandlingene som vi nå har sett. I den forbindelse er det grunn til å hilse Russlands gjeninntreden på den diplomatiske arena velkommen. Det er grunn til å merke seg at Russlands og Tsjernomyrdins innsats i det diplomatiske arbeidet omkring Kosovo har vært helt avgjørende for at krigshandlingene nå forhåpentligvis er slutt. I dag vil vi alle glede oss over at det mange har oppfattet som et mareritt, nå er over. Men som statsministeren også var inne på i sin redegjørelse, er morgendagens utfordringer også slik at de vil kreve stor innsats av oss alle, ikke minst av det norske samfunn.
Kristin Halvorsen (SV) : Jeg vet ikke om det er mulig for meg å overgå foregående taler i lettelse over at det ser ut som krigen i Kosovo og på Balkan er slutt, men jeg tror kanskje. Og det er ikke fordi at denne saken først og fremst har vært vanskelig for noen hver av oss, men fordi vi har vært i en situasjon med krig og humanitær katastrofe midt i Europa i 1999. Og den største omkostningen av dette har kosovoalbanerne og folket på Balkan selv betalt.
Nå er det lagt et hovedspor for fred. Det kan komme tilbakeslag, det må vi være beredt på, men ikke store nok tilbakeslag, etter SVs oppfatning, til at hovedsporet blir forlatt.
Nå er det slutt på NATOs bombing, og det må være slutt på den etniske rensingen. Det er et FN-mandat for en fredsstyrke rett rundt hjørnet, og freden må bygges.
Det er jo nå bred oppslutning i Stortinget – det går jeg ut fra at statsministeren og Regjeringen merker seg – for at gjenoppbyggingen av freden må inkludere alle folkegrupper. Selvsagt er jobben størst i Kosovo. Den jobben som først og fremst må gjøres, er selvsagt å sikre de hundretusener av flyktninger i nærområdene mulighet for tak over hodet før vinteren. Men det er like vesentlig å ha alle tankene i hodet samtidig. Her må man legge opp til et gjenoppbyggingsarbeid som inkluderer alle grupper. Det skal være et multietnisk samfunn i Kosovo og på hele Balkan. Og særlig fordi det fins tapere i denne krigen, er det viktig å holde et klart skille mellom Milosevic og det serbiske folk. Det er ikke lett, fordi man har en folkevalgt president som er ettersøkt for krigsforbrytelser. Da er det vesentlig at det gjøres på en sånn måte at man nettopp har muligheter for å styrke den opposisjonen som hele tiden har vært der mot Milosevic, men som har vært undertrykt. Derfor må man være spesielt aktpågivende overfor det, fordi det kan sikre fred og stabilitet på sikt.
Det kan ikke være sånn at lommeboken er vid åpen når det gjelder krigsinnsats, og at gjerrigheten setter inn når det gjelder fredsoppbygging. Det oppfatter jeg også at det er bred enighet om i Stortinget. Og så er det opp til oss da i fellesskap å følge opp når det kommer til konkrete bevilgninger og inndekninger, og det er det bare tiden framover som vil vise.
Det ligger nå også et stort opprydningsarbeid foran oss i Kosovo. Det er lagt ut miner, og flyktningenes sikkerhet i forhold til å kunne vende tilbake er avhengig av at minene fjernes. Det påligger de serbiske styrkene et stort ansvar når det gjelder å vise hvor de er, sånn at den opprydningsjobben kan gjøres. Men det er jo også sånn at det ligger rester etter NATOs krigføring i Kosovo og på resten av Balkan. Det er brukt klasebomber som nå også kan være til fare, og det er veldig viktig at NATO frigir den informasjonen som trengs, og bidrar til den opprydningsjobben selv også. Det er også en stor miljøopprenskningsjobb som skal gjøres. Her har Norge kompetanse. Den må vi bruke og sette inn.
Til slutt: Det kommer til å ligge forpliktelser på Europa i mange år framover til å være med og bygge freden på Balkan. Det grunnleggende må være at det er sammenheng i den holdningen vi har på hjemmebane i forhold til hva vi ønsker å oppnå i Kosovo og på resten av Balkan, nemlig at det er mulig for folk med ulik etnisk bakgrunn å leve i fredelig sameksistens. Det vil alltid finnes noen maktpolitikere som ønsker å blåse opp og forstørre det som må ligge av muligheter for konflikt mellom folk – ikke til beste for folk flest, men for vinning av egen makt og framgang. Det er den lærdommen som alle politikere i alle europeiske land, også i Norge – ja, i alle land i hele verden – må ta med seg og føle ansvar for hver eneste dag.
Harald Hove (V): Det er ikke vanskelig å være med og gi uttrykk for at man deler den gleden som alle før har gitt uttrykk for i dag. Vi er vel på mange måter i dag egentlig der vi sist helg håpet vi skulle være når utenriksministeren gav sin redegjørelse på mandag, men som vi dessverre ikke var, fordi man fikk en viss utsettelse i avslutningen av forhandlingene. Samtidig var situasjonen den at mandagens redegjørelse og debatt langt på vei hadde som en forutsetning at vi i løpet av få dager ville komme dit vi har kommet i dag.
Som flere har gitt uttrykk for, og som statsministeren en rekke ganger har sagt: Det viktige nå er å vinne freden. Og da er det sentralt å framheve det internasjonale ansvar som er knyttet til å ha et utgangspunkt i et FN-mandat for det videre arbeid, og at det er en oppgave som NATO, EU, OSSE, Russland og partnerlandene i fellesskap må gå inn og ta.
Vi må vente, og regne med, at mange vil ha utålmodighet i forhold til å se resultater i fortsettelsen, og det er vel en utålmodighet som man på mange måter skal ønske i forhold til bl.a. at flyktninger skal kunne vende hjem. Samtidig må vi være forberedt på at vi må utvise tålmodighet, for det kommer åpenbart til å ta tid før alle flyktningene vil kunne vende tilbake, og dernest vil det ta år før man kan regne med at det internasjonale samfunn vil kunne trekke seg tilbake og langt på vei si at nå er det opp til befolkningen og landene i området selv å stå for den videre utviklingen. Erfaringene fra Bosnia har vel i høyeste grad vist nettopp det.
En annen ting vi også må være forberedt på, er hva man vil kunne komme til å oppdage inne i Kosovo når man nå får mulighet til å komme tilbake. Det vil lett kunne være ting som overskrider de fantasier som man tross alt har, i forhold til at det har skjedd ting som er grusomme.
Gjennomføringen av uttrekking og innsetting av internasjonale styrker er vel det som nå først må stå på dagsordenen, og også gjennom OSSE å komme inn med et mer sivilt og ikke-militært nærvær i tillegg.
Når det gjelder nødhjelp og humanitær hjelp, er det noe som må rettes mot alle, uansett hvor de måtte befinne seg, om det er i Kosovo, i Serbia, i Montenegro, i Makedonia og i Bosnia. Her vil det ikke kunne være noen begrensning i forhold til innsatsen. Jeg vil gjerne understreke det som Jan Petersen sa om akkurat forholdet mellom nødhjelp og humanitær hjelp på den ene siden, og det som gjelder gjenoppbygging. Der vil det kunne være litt andre problemstillinger å ta innover seg. Når det gjelder hva som videre skal skje etter nødhjelp og humanitær hjelp, er det viktig at man kommer i gang med å legge planer, og at man også er forberedt på å komme i gang med det videre arbeidet. Men samtidig må man avvente situasjonen før man kan si sikkert hva som skal gjøres. Man kan ikke gjøre alt samtidig.
Men det er ganske åpenbart at det er en stor grad av enighet i det internasjonale samfunn om at det må settes i verk en gjenoppbyggingsplan for området som enkelte har valgt å kalle en Marshall-plan. Og denne planen må i utgangspunktet ikke utelukke noen, og det vil i prinsippet også gjelde for Serbia.
Når det gjelder Serbia konkret, er det viktig å støtte de demokratiske krefter, men samtidig unngå å understøtte Milosevics regime. Jeg tror jeg bare vil si det såpass klart at hvordan man skal finne balansepunktet her, er i hvert fall ikke jeg beredt til å gi noe direkte svar på i dag.
Og siden jeg er den siste som kommer til orde før statsministeren skal få et avslutningsinnlegg, får jeg si at det som har vært situasjonen under hele denne konflikten, og som også veldig klart kommer til uttrykk i dag, er at enigheten i Stortinget har vært markert og sterk, og at uenigheten har vært knyttet til mer avgrensede spørsmål.
Statsminister Kjell Magne Bondevik: Denne runden har selvsagt naturlig nok vært preget av glede og lettelse over de meldingene vi har fått i dag, men også av at vi nå må vende blikket framover og se på de utfordringene vi møter. Og de kommer umiddelbart.
Det er helt riktig, som flere har vært inne på, at det vil være en fare for tilbakeslag, og det tror jeg nok vi vil kunne komme til å oppleve også i de kommende dager. Vi står overfor store oppgaver både når det gjelder humanitære bidrag, militære bidrag, sivile bidrag og ikke minst den mer langsiktige gjenoppbygging.
Jeg registrerer at det er bred enighet i Stortinget om at Norge må delta på alle disse områdene når det nå gjelder arbeidet for å lindre nød og for å skape stabilitet. Jeg er enig med Arbeiderpartiets Haakon Blankenborg i at Norge må ta ansvar der vi trengs mest. Derfor vil Regjeringen se våre militære bidrag til SFOR og KFOR i sammenheng, også fordi det naturlig nok er grenser for Norges kapasitet.
Jeg kan også si at Regjeringen allerede er i gang med drøftinger om med hva og hvordan Norge kan bidra. Men her er vi helt avhengig av konsultasjoner og koordinering i NATO, i OSSE og i andre sammenhenger. Derfor er det ikke mulig i dag å presentere et konkret helhetlig bilde av den norske innsatsen framover, men det vil vi også legge fram for Stortinget så snart det er mulig.
Jeg registrerer at det er bred enighet i Stortinget om at vår hjelp skal gå til alle folkegrupper som har vært rammet på Balkan. La meg til slutt bare si at debatten i dag også tegner godt for fortsatt bred politisk enighet om norsk Balkan-politikk.
Presidenten: Debatten om redegjørelsen er dermed avsluttet. Presidenten vil foreslå at statsministerens redegjørelse om den inngåtte fredsavtale for Kosovo vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.