Inge Lønning (H): Mange mennesker tror at vi har to likestilte skriftspråk i Norge. Det har vi også – det ene heter norsk, og det andre heter samisk. Men det norske skriftspråk foreligger i to historiske forgreninger, og der er et problem som vi har slitt med gjennom ganske mange tiår uten å finne den gode løsningen på.

Det er ingen uenighet hverken i Stortinget eller andre steder om det prinsipp som ligger til grunn, at det skal være fritt valg for alle norske barn og unge hvilken av disse to forgreninger de ønsker å bruke som sin utgave av norsk skriftspråk.

Det som skiller vår norske politikk på dette området fra politikken i de fleste andre europeiske land, er at vi i morsmålsopplæringen allerede fra ungdomstrinnet gjennom hele videregående opplæring bruker en uforholdsmessig stor del av tiden og kreftene på innlæring av begge de to forgreningene av vårt nasjonale skriftspråk. Begrunnelsen for det er ikke likestillingsprinsippet, begrunnelsen for det ligger et helt annet sted, nemlig i den tanke at alle norske borgere som henvender seg til offentlige myndigheter, har krav på å få svar tilbake i den samme målform som vedkommende selv bruker.

Dette var i sin tid antagelig en velbegrunnet form for språkpolitikk. Så langt jeg kan skjønne, er den tiden passert for lenge siden. I dag er det ikke lenger en velbegrunnet form for språkpolitikk. Det skyldes at vi i dag er i en situasjon hvor avstanden mellom de to målformene er blitt så liten at det ikke er en eneste norsk borger som vil ha problemer med å forstå svaret hvis han mottar et svar i den andre språkform enn den han selv bruker.

I de fleste tilfeller er kvaliteten på det som kommer ut av dette prinsipp, så dårlig at det er egnet til å undergrave selvrespekten både hos avsenderen og hos mottageren, og jeg vil anta at de aller fleste norske borgere ser seg mer tjent med å motta et svar på et godt og klart og begripelig norsk, enn å motta et svar som er betydelig vanskeligere tilgjengelig fordi det er skrevet av en person som ikke mestrer den språkformen som brevet er skrevet i.

Hva er det som er grunnproblemet og som fører til, som jeg har pekt på i spørsmålet til statsråden, at et økende antall, både i de forsknings- og universitetsmiljøene som steller med norsk språk, og blant dem som har ansvaret for språkundervisningen i skolen, uttrykker stigende tvil om hvorvidt det er noe rimelig forhold mellom utbyttet og den tiden som beslaglegges for å opprettholde fiksjonen om at alle voksne nordmenn skal mestre begge språkformene skriftlig?

Jeg tror grunnproblemet ligger i at det er overmåte vanskelig å motivere elevene for denne del av opplæringen. Det skyldes at man i utgangspunktet har en mye vanskeligere situasjon enn når det gjelder språkopplæring i sin alminnelighet. Når det gjelder språkopplæring i fremmedspråk, er motivasjonen innlysende. Motivasjonen er at man skal bli i stand til å kommunisere med mennesker som man ikke var i stand til å kommunisere med før. Den motivasjonen er det umulig å bruke når det gjelder opplæringen i skriftlig sidemål, for den setter ikke et menneske i stand til å kommunisere med noe menneske som man ikke var i stand til å kommunisere med på forhånd. Og det gjør at det er forferdelig vanskelig å få barn og unge til å forstå hvorfor man skal anvende så mye tid på noe som ikke utvider et eneste menneskes kommunikasjonsevne i forhold til andre mennesker.

Jeg har pekt på at vi i Norge står overfor en betydelig utfordring når det gjelder å ivareta vår norske skriftkultur. Og på det området kjenner jeg heller ikke noe annet europeisk land som har en så lite gjennomtenkt strategi for å ta vare på sin egen skriftkultur, som Norge. Vi har ingen samordning mellom bibliotektjenesten f.eks. – med det nye Nasjonalbiblioteket, som foreløpig bare er en tanke, og som det ikke ser ut til at vi er i stand til å realisere i overskuelig fremtid – på den ene siden og skole- og opplæringssystemet på den annen side. Det forvaltes av to departementer, og der er svært lite – om noe – av gjennomtenkt samordning.

Jeg kjenner heller ikke noe annet europeisk land som i sin morsmålsopplæring legger så liten vekt på den klassiske nasjonallitteraturen. Det har jo i alle kulturland vært slik at den viktigste metode for å gi barn og unge en god språkmestring, er å gi dem delaktighet i den klassiske nasjonallitteratur. For det er jo der rikdommen foreligger, det er der de gode forbildene foreligger, og det er bare gjennom fortrolighet med den klassiske nasjonallitteratur at man selv kan utvikle en god språkmestring.

Det er for meg selvinnlysende at vi har én nasjonallitteratur i Norge, og ikke to. I den nasjonallitteraturen inngår Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson, Knut Hamsun og Sigrid Undset på nøyaktig samme vis som Ivar Aasen, Aasmund Olavsson Vinje, Arne Garborg og Tarjei Vesaas. Og det er en soleklar oppgave for skolen å gjøre barna like fortrolige med og like glade i alle deler av denne nasjonallitteratur.

Jeg er også overbevist om at hvis man gav skolen en langt større frihet enn den har i dag til å legge opp en strategi for å gi elevene del i det beste i norsk skriftkultur, så ville resultatet som kom ut, bli svært mye bedre, elevenes motivasjon ville bli vesentlig sterkere og den pedagogiske oppgaven for norsklærerne ville bli svært mye mer stimulerende enn den er i dag.

Mitt spørsmål til statsråden – han er jo kjent som en romslig mann – er om han ikke ser dette som en viktig utfordring innenfor forsøksvirksomheten og utviklingsarbeidet i norsk skole: at man særlig innenfor morsmålsundervisningen burde gi langt friere armslag enn det vi har i dag? Det har jo vist seg at selv en så beskjeden forsøksvirksomhet som det å plassere den intensive undervisningen i skriftlig sidemål på videregående i en bestemt periode i skoleåret og legge opp til en eksamensavslutning på et annet tidspunkt enn det etablerte, har avstedkommet enorme kontroverser.

Jeg tror norsk språkutvikling ville være tjent med at vi legger en god del av fortidens kjepphester bak oss og begynner å interessere oss sterkere for den store utfordring som ligger i presset mot norsk nasjonalspråk i dagens amerikaniserte språkverden. Der ligger en formidabel utfordring, og hvis vi skal møte den, må vi samle kreftene nettopp om å hente ut det beste ifra vår klassiske nasjonallitteratur og sørge for at elevene får et levende forhold til dette.

Min utfordring til statsråden er altså å åpne for en betydelig større grad av valgfrihet, en betydelig større mulighet for forsøksvirksomhet på alle trinn i skolen for på den måten å gi de gode morsmålslærerne, som der er mange av i norsk skole, en mer tilfredsstillende arbeidssituasjon, og gi elevene et større utbytte av morsmålsundervisningen enn det de får i dag.

Statsråd Jon Lilletun: Som alltid er det spennande å høyre interpellanten utvikle tankar om eit tema, slik òg om det temaet som denne interpellasjonen dreier seg om.

Men eg håpar jo at interpellanten og eg kan vere samde om – han seier at vi har to norske skriftspråk og beskriv det fyrst og fremst som eit problem – at det er ein rikdom å ha desse to norske skriftspråka, og at det har vore ein vesentleg rikdom i norsk kulturliv og for utviklinga av heile nasjonen vår.

Så til interpellasjonen. Eg forstår representanten Lønning slik at han meiner at elevane skal få velje om dei skal lære skriftleg sidemål, og at denne valfridomen vil styrkje vår nasjonale skriftkultur. – Det var vel slik det utvikla seg gjennom utdjupinga av interpellasjonen.

Eg er einig med representanten Lønning i at det er viktig å styrkje den nasjonale skriftkulturen og gje rom for arbeid med vår felles nasjonallitteratur. Eg er òg einig i at norsk språk er utsett for eit press, særleg frå engelsk og amerikansk. Såleis trur eg at representanten Lønning og eg har ein felles ståstad i vår haldning til det å ta vare på og utvikle både den norske skriftkulturen og nasjonallitteraturen.

Når det gjeld forsking, viser representanten Lønning til at det både frå forskingsmiljø og skulens folk har vorte ytra tvil om den obligatoriske opplæringa i skriftleg sidemål er eit framtidsretta bidrag til å styrkje den norske skriftkulturen. Tvilen, som Lønning sikta til, er truleg basert på forskinga om bruk av fellesspråklege lærebøker i samfunnslære i den vidaregåande opplæringa, og presentasjonen av haldninga til skriftleg sidemålsopplæring blant elevar som har hatt skriftleg sidemålsopplæring anten i nynorsk eller bokmål, presentert i Skolefokus nr. 4 1999. Denne forskinga viser m.a. at svært mange elevar, 73 pst., ikkje ynskjer å lære nynorsk, og at 95 pst. av elevane gjerne vil lære bokmål. Resultata frå denne forskinga viser at svært mange elevar har ei negative haldning til nynorsk, men endå tydelegare viser forskinga at måten tekstane i lærebøkene er bygde opp og utforma på, er langt viktigare for forståinga til elevane enn om boka er på nynorsk eller bokmål. Denne forskinga seier derimot ikkje noko om dei faglege konsekvensane av at elevane får opplæring i både nynorsk og bokmål som sidemål.

Når det gjeld forsking om dei faglege konsekvensane av at elevane må lære to skriftlege målformer, er det ikkje – så langt departementet kjenner til – noka forsking som viser at elevane vert dårlegare i den eine eller begge målformene på grunn av at dei får opplæring i begge. Sidan ein ikkje kan vise til slik forsking, og sidan røynslene med skriftleg sidemålsopplæring i både grunnskulen og vidaregåande opplæring slett ikkje er prega av berre negative haldningar, må ein sjå på korleis undervisninga og opplæringa skjer. Dersom nynorskopplæringa framleis er dominert av grammatikk, pugg og straff, slik ein forskar hevdar, er dette eit kraftig varsku til lærarane om at noko må gjerast. Dersom lærarane nyttar andre metodar i nynorskopplæringa enn i bokmålsopplæringa, metodar som verkar meir demotiverande enn motiverande, fortel dette oss at spørsmålet om god sidemålsopplæring, nynorskopplæring, i stor grad er eit spørsmål om metodikk og haldningar frå lærarane si side. Lærarar som har ei positiv haldning til sidemålsopplæringa, oppnår, ut frå erfaringane med fellesspråklege lærebøker, den beste læringseffekten.

Her tillèt eg meg å sitere ein leiar i Bergens Tidende om utfordringar til læraren, som omtalar temaet interpellanten tek opp i dag, som eg synest Bergens Tidende i sin leiarartikkel på ein god måte beskriv:

«Frivillig nynorskopplæring – utan skriftleg eksamen – vil gjera norskfaget fattigare og norske elevar meir kunnskapslause. Særleg skal ein passa seg for dei som – av omsut for nynorsken – vil gjera faget mindre viktig. Det er ei falsk omsut, som nynorsken godt kan klara seg utan. Men for lærarstanden må det vera ei utfordring å gjera nynorskopplæringa meir spennande. Det vil vera meir konstruktivt enn å slutta seg til hylekoret i Unge Høgre.»

Det synest eg står for seg sjølv, og eg skal ikkje kommentere det meir.

Når forskinga, som eg snakka om, i tillegg klart viser til kor viktig det er at dei tekstane elevane skal lese, er skrivne slik at både lese- og skrivesvake elevar og framandspråklege elevar kan forstå dei, er dette eit kraftig signal til både lærebokforfattarar og forlag om kor viktig oppbygginga av tekstane er. Truleg er dette viktigare enn om teksten er på bokmål eller nynorsk.

Ut frå ovanståande vil eg ikkje opne for valfridom innanfor norskfaget med det for auge å redusere den skriftlege sidemålsopplæringa. Det vil etter mitt syn svekkje stillinga til både den nasjonale skriftkulturen og vår nasjonale litteratur. Elevane må utvikle evna til språkleg toleranse og lære om den særeigne norske språksituasjonen. Fordi vi har to likestilte skriftlege målformer i Noreg, i tillegg til samisk, vil mange kome i den situasjonen at dei må bruke både bokmål og nynorsk i arbeidet sitt. Det er derfor viktig at norske elevar får høve til å utvikle ein kompetanse som gjer dei til aktive brukarar av norsk skriftkultur, samstundes som dei skal lære seg å kunne forstå og bruke andre språk. Eg trur at dette best skjer ved at dei får kunnskapar og trening i å bruke bokmål og nynorsk og såleis får utvikle både haldningar og ferdigheiter. I staden for å redusere denne opplæringa vil eg satse på ein meir offensiv framgangsmåte og arbeide for ei betre opplæring i sidemålet både i lærarutdanningsinstitusjonane, i grunnskulen og i den vidaregåande opplæringa.

Eg viser ellers til det svaret eg 26. mai i år gav på spørsmål frå representanten Rita Tveiten. Der sa eg at eg ville informere lærarutdanningsinstituasjonane om forskingsarbeidet og konklusjonane i rapportane om erfaringane med fellesspråklege lærebøker, og be dei fylgje opp dette i lærarutdanninga. Departementet arbeider no med denne oppfylginga. Det kan sikkert, slik representanten Lønning seier, lagast betre strategiar for ein heilskapleg tenking rundt språkutvikling, utvikling av det norske språket, like eins med betre måtar å behandle vår litteratur og åndsarv på.

Når det gjeld det konkrete spørsmålet som interpellanten har om forsking, vil eg seie at det er behov for meir forsking rundt dette temaet. For, som eg har prøvd å påvise, det er stort sett meiningsytringar i artiklar som ofte er bygde på eit tilfeldig grunnlag. Derfor er eg open for å definere metodar for å oppnå det målet som eg oppfattar at vi er einige om, betre tileigning av kulturarven og betre språkutvikling, og eg vil klart setje desse forsøka inn for å få definert betre korfor vi har dei konsekvensane som ein del av denne forskinga viser.

Eg kjem ikkje til å gje ei generell opning for valfridom, men er altså open for å sjå på forsøk.

Inge Lønning (H): At lærere som har en positiv holdning til det de underviser i, oppnår bedre resultater enn lærere som har det motsatte, trenger man vel strengt tatt ingen forskning for å dokumentere. Det er selvinnlysende og gjelder på alle områder. At elever som er motivert for å lære, oppnår bedre resultater enn elever som ikke er motivert for å lære, er heller ikke noe som behøver å dokumenteres gjennom forskning. Det er innlysende.

Men de tallene som statsråden refererte til fra Skolefokus nr. 4, viser jo at det er nettopp her problemet ligger. Jeg oppfattet ikke at det var noe konkret i statsrådens svar som viste hva han vil gjøre for å erstatte den situasjonen med en helt annen situasjon. I tillegg er problemets omfang vesentlig større enn som så, fordi en meget stor del av de lærere som i dag kommer ut fra lærerutdanningsinstitusjonene, ikke mestrer begge former av norsk skriftspråk selv. Og uansett hvor god pedagog man er, har jeg fremdeles ikke støtt på en pedagog som er i stand til å lære fra seg noe som vedkommende ikke kan selv.

Jeg tror statsråden undervurderer problemets omfang ganske radikalt. Og jeg beklager å måtte si at jeg tror han sitter fast i den tvangstanke at det er fiksjonen om at alle nordmenn skal mestre begge utgavene av norsk skriftspråktradisjon, som er selve essensen i morsmålsopplæringen. Det er det da vitterlig ikke. Og det statsråden gjengav fra Bergens Tidende, må jeg si var et aldeles usedvanlig lite velvalgt sitat, for innholdet av sitatet er jo helt på siden av poenget.

Opplæringen i skriftlig sidemål er ikke et fag – det er norsk som er faget, og det er norskfaget som skal styrkes. Og da er det spørsmålet jeg stilte, fremdeles ubesvart fra statsrådens side: Finnes det noen annen motivering for kravet om drill i skriftlig sidemål – det er jo det det dreier seg om – finnes det noen annen motivering for det enn lovgivningens prinsipp om at hvis man blir ansatt i offentlig tjeneste, skal man være i stand til å besvare en henvendelse i den samme språkform som den er kommet i? Og er det mulig å begrunne det kravet på en fornuftig måte i dagens norske språksituasjon? Etter mitt skjønn er det der nøkkelen ligger. Hvis det kravet ikke er en meningsfylt form for politikk, faller hele motiveringen for den skriftlige sidemålsopplæringen bort.

Jeg er skjønt enig med statsråden i at det er oppgaven å gjøre alle barn og unge som vokser opp i Norge, like fortrolig med alle deler av vår norske skriftkultur. Selvsagt er det det. Men det kan jo ikke motivere forestillingen om at man skal være i stand til selv å skrive begge deler.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Jon Lilletun: Representanten Lønning seier at eg sit fast i ein fiksjon. Eg tvilar på at det er ei heilt rett framstilling, for for meg dreier dette seg om fleire ting.

Først til det med fiksjonen og påstandane til representanten Lønning. Lønning argumenterer rimeleg godt for eit standpunkt, men det er jo ein argumentasjon. Lønning har heller ikkje noko forskingsbelegg for sine påstandar i forhold til det som interpellasjonen eigentleg dreier seg om. Eg er derfor med på i større grad å utvikle forsøk og likeins forsking som gjev oss meir dokumentasjon på kva som verkar.

Så har dette andre sider, seier representanten Lønning. For nokre år sidan var eg i OECD og fekk framlagt ein god del forsking om norsk og internasjonal skule. Då elevane vart testa på eit tidleg stadium i barneskulen, viste det seg at vi låg monaleg under gjennomsnittet. Vi var berre midt på gjennomsnittet då vi kom opp til vidaregåande, men som vaksne viste det seg at vi hadde ein lesedugleik langt over gjennomsnittet, og langt over det m.a. franskmenn hadde.

Vedkommande som la fram rapporten, forklåra det på fylgjande måte: Fransk er eit vakkert språk, men har i liten grad utvikla seg som språk. Det har gjennom fleire hundre år vore lite endring i skriftspråket. Ein må ha ein god baccalaureate for å lese skjønnlitteratur og litt aviser utover – orsak, president – Se og Hør-nivået. I ettertid skulle han gje ei forklåring. Han hadde ikkje noka forsking som dokumenterte det, men han sa at det var godt mogleg at grunnen er at Noreg har hatt ein kontinuerleg språkdebatt. Begge dei norske skriftspråka er svært nær det norske talemålet. Derfor er det lett for vaksne folk utan ein god baccalaureate å klare å lese aviser og skjønnlitteratur.

Dette viser at den språksituasjonen vi har hatt og har i Noreg, er ein verdi i seg sjølv. Vi har noko for lite kunnskap om ein del av dette. Derfor ytrar vi oss sterkt meiningsmessig. Eg er derfor med på å setje i gang meir forsking for å få meir kunnskap, men det er ikkje ansvarleg å gjere det i lause lufta, som eg opplever at interpellanten prøver i dag.

Rita Tveiten (A): Det er eit upresist spørsmål Inge Lønning stiller til statsråden. Kva slags valfridom innanfor norskfaget er det han har i tankane, og kva innsats er det han meiner skal konsentrerast om nasjonallitteraturen?

Bakgrunnen for spørsmålet er:

• Norsk språk er under sterkt press.

• Det er trong for å styrkja det han kallar «vår nasjonale skriftkultur».

• Det er reist tvil i det han kallar «forskningsmiljøer» og mellom det han kallar «skolens folk» om obligatorisk opplæring i sidemål er eit framtidsretta bidrag til å styrkja skriftkulturen.

Lat oss med ein gong slå fast at representanten Lønning ikkje konkluderer med eit spørsmål om korleis me kan styrkja norsk skriftkultur. Han spør om ikkje elevane skal få velja å lesa litteratur i staden for å skriva norsk.

Dersom me skal styrkja skriftkulturen vår, startar me ikkje med å gjera det mogleg å velja vekk skriving av ei av dei to offisielle målformene her i landet. Det ville vera ei underleg styrking av skriftkulturen.

Men ser me på den debatten som Inge Lønning viser til, blir spørsmålet klart nok. Det er eit ledd i delar av Høgre sitt arbeid for å gjera det mogleg å velja nynorsk vekk. I dette spørsmålet er som kjent Høgre sterkt splitta – valfridomspopulistane står imot dei kulturkonservative. Og trass i at Lønning har passa på å bruka uttrykka «nasjonal skriftkultur» og «nasjonallitteratur», er det ikkje kulturkonservatismen sitt ærend han går i denne saka.

Premissane for Lønning sitt spørsmål er så galne som dei kan få vorte. For det fyrste har sidemålsdebatten i pressa i det siste vist at ein forskar har reist tvil om sidemålet. Men den tvilen kviler på den føresetnaden at det ikkje vert gjort noko for å skapa ei betre haldning til nynorsk mellom elevane. Professor Kjell Lars Berge seier òg at samfunnet bryr seg for lite om nynorsken «og har lagt en usynlighetsstrategi hvor nynorsken er blitt utsatt for maktovergrep». Lønning ber no statsråden om å gjera nynorsken endå meir usynleg.

Skulefolk, som Lønning viser til, kan vera så mangt. Bladet Skolefokus nr. 4-99 er klar i sin konklusjon på leiarplass om at nynorsken må vera eit sjølvstendig fag i skulen.

Ein annen premiss bak Lønning sitt spørsmål er at arbeidet med sidemålet gjer at resultata vert dårlegare i hovudmålet. Dette har delar av Høgre påstått, mens andre delar av Høgre veit at dette er ein påstand som det ikkje er grunnlag for. Redaktør Per Egil Hegge i Aftenposten meiner tvert om at «de som skriver best riksmål, er de som begynte med nynorsk».

Elevane har klaga over lite eller inga undervisning, lite spennande undervisningsmåtar og over negative lærarar. Det er her utfordringane for norskfaget ligg, og dette går det an å gjera noko med. Det bør det gjerast noko med.

Det krevst eit visst nivå for å sjå dette, og det gler meg at mange elevar faktisk gjer det, trass i at dårleg undervisning og negative haldningar er gjorde gjeldande, og haldningane til nynorsken er det Unge Høgre som skapar og byggjer opp om å forsterka. Det er leitt.

Eg skal ikkje ta med sitatet frå Bergens Tidende, sjølv om eg òg hadde det med. Men eg trur ikkje det er statsråden som er på sida av debatten, men kanskje representanten Lønning.

Ursula Evje (Frp): Representanten Rita Tveiten hevdet nettopp det som alltid ligger under i denne type debatter, nemlig at Inge Lønning ønsket å gjøre nynorsken enda mer usynlig. Det er jo det hele debatten dreier seg om. Vi snakker om et sidemål, vi snakker ikke om nynorsk. Nå må vi akseptere at her er hovedmålet varierende fra landsdel til landsdel. Også i Fremskrittspartiet er det mange, spesielt i representanten Tveitens hjemfylke, som ikke bruker samme hovedmålform som f.eks. representanten Lønning og jeg. De er glødende for nynorsken sin. Og det må de få lov til å være. Det er et valg de har gjort. Men må disse menneskene tvinges til å lære bokmål i tillegg til sitt valgte hovedspråk? Jeg synes ikke det. Det må de få lov til å velge fritt, nettopp, som statsråden sa, fordi det er så likt. Vi forstår hverandre. Det er ikke noe problem. Vi forstår hva vi skriver, vi forstår hva vi sier, dersom vi vil. Men vil vi ikke forstå, så spiller det ingen rolle om vi snakker bokmål alle sammen, for da er det helt umulig.

Dette går nettopp på det som representanten Lønning så godt sa, å ta vare på det norske språket. Hvis språket vårt kan sies å være verneverdig rent kulturhistorisk sett, får vi håpe at helheten kan ivaretas av det offentlige på en langt bedre måte enn det det offentlige ser ut til å kunne ivareta f.eks. kulturhistorisk verneverdige bygninger, som veldig ofte står og råtner på rot. Det ønsket har jeg ikke for det norske språk. Men helheten må ivaretas, ikke brokker rundt omkring og en stadig utrivelig kamp for hva som skal være best.

I Storbritannia er det ganske mange språk som er ute og går, uavhengig av landsdeler. De er til dels så forskjellige at dersom det hadde vært hovedspråket, hadde ikke folk i Skottland skjønt folk som bodde over grensen til England – for ikke å snakke om den walisiske befolkningen, den hadde jo vært noe helt for seg selv, og burde antakeligvis ikke vært inn under Hennes Majestets styre i det hele tatt. Dette synes jeg bør være et tankekors. Det må være bedre å ta vare på én språkform og akseptere de andre enn å slåss på denne måten.

Arne Lyngstad (KrF): Representanten Lønning skal ha ros for å ha satt i gang en artig, men dypt alvorlig debatt. Jeg skjønner at formålet er å styrke nasjonal skriftkultur ut fra at han føler at denne er truet av andre språk. Det tiltaket som skisseres, er valgfrihet, den valgfriheten som skal gi rom for konsentrasjon om felles nasjonallitteratur.

Men når gav valgfrihet mulighet til å styrke den felles skriftkultur? For hva ligger i valgfrihet? Det er jo nettopp muligheten til å velge vekk, til å spesialisere, gå i dybden, med den faren det gir for det jeg vil kalle smalsporethet. Jeg tror ikke språklig smalsporethet er en styrke for vår nasjonale skriftkultur. Jeg mener derimot at det er en rikdom å kunne lese og skrive begge skriftspråk i Norge.

Jeg er ikke enig med representanten Lønning i at sidemålsopplæringen alene er begrunnet med å svare på andres brev på deres skriftspråk. Representanten Lønning glemmer da hele vår nasjonale språkhistorie. Skriftspråk kan nemlig bare overleve ved at det brukes, og det gjelder faktisk å få så mange som mulig til å kunne bruke begge skriftspråkene, for det er en forutsetning for at begge to skal kunne overleve.

Rent språkpolitisk har vi erfart at skriftspråkene nærmer seg hverandre. Jeg er ikke så redd for en slik utvikling. Jeg tror faktisk tiden arbeider for en ytterligere tilnærming. Men hvilke tiltak bør vi da heller snakke om? Jeg tror faktisk det er ganske enkelt. Jeg tror det handler om å bli glad i å lese god litteratur og gode artikler. For det handler om å utvikle språkbruk og språkforståelse og se variasjonene i ordenes innhold, funksjon og valør. Det oppdager en ved å lese, og gjennom lesingen får en også lyst til å bruke språket selv – skriftlig .

Vi har store utfordringer i norskopplæringen. Det handler faktisk om å få gleden inn i faget. Det stiller oss overfor store metodiske utfordringer. Det trengs en gjennomgang av den fagdidaktiske forståelsen. Lesing og skriving hører sammen.

Jeg vil konkludere med at valgfrihet innenfor norskfaget faktisk fører til en svekkelse i stedet for en styrking av norsk skriftspråk. Dette må da være stikk i strid med hovedmålene i Høyres skolepolitikk, men sannsynligvis helt i tråd med By-Høyres språkpolitikk.

Unn Aarrestad (Sp): Eg vil takka for at dette temaet kom opp.

I Noreg har me mange dialektar. Det er ein rikdom me skal ta vare på, og er m.a. ein av grunnane til at me faktisk har to målformer. Skulen skal sikra opplæring i begge. Det inneber at dersom det er veikskapar i nokre emne, må me ikkje reagera med å fjerna det vanskelege, men heller styrkja kompetansen der han er veikast. Berre slik kan norsk skule generelt og norskfaget spesielt utvikla seg til å verta betre, og det vil vel Lønning vera med på? I alle fall har delar av Høgre tidlegare proklamert at dei er for kunnskapsskule.

Elles hevdar Bokmåls-Høgre hardnakka at dei ikkje er imot nynorsk, berre imot obligatorisk sidemål. Men når obligatorisk sidemål er det same som nynorsk for 80 pst. av elevane, kva då? Her må ein tenkja litt sjølv.

Stortinget har eit ansvar for begge dei norske språka, og det er i dag nynorsken som treng mest styrking. Mange elevar som startar med nynorsk som opplæringsmål i grunnskulen, skiftar seinare over til bokmål fordi bokmålspresset er så stort. Me veit for lite om kvifor ungdom skiftar frå nynorsk til bokmål. Men me veit at det er viktig at også læraren har den nødvendige evna til å læra frå seg, som òg Lilletun var inne på. Derfor må me òg setja søkjelyset på lærarutdanninga.

Elles er det klart at eg er samd i at litteraturen må styrkjast i skulen. Det er kanskje den nynorske faglitteraturen Lønning her tenkjer på? Då fagplanane vart vedtekne, la eg merke til at det var få nynorske forfattarar som var nemnde. Garborg, Vinje, Duun og andre har liten plass i pensum. Det er det nemleg òg opp til lærarane å velja.

Dei siste åra har mange lærarar klaga over at norskfaget i større grad enn før har vorte eit «sekkefag» som må ta med mykje av dei nye emna og kunnskapane som skulen har hatt bruk for å integrera i undervisninga.

For Senterpartiet er det heilt uaktuelt å redusera omfanget av sidemålet, dvs. nynorsken sin plass i skulen. Og i slike verdispørsmål hestehandlar me aldri. Likevel er me sjølvsagt villige til å sjå på kva som kan gjerast for å betra norskopplæringa. Og med eit slikt utgangspunkt er Høgre velkomen til samarbeid.

Elles bør det verta eit større engasjement for at fleire elevar får høve til å starta med nynorsk opplæringsmål alt ifrå fyrste klasse. Då vert bokmål som sidemål i skulen seinare ikkje noko problem i det heile.

Helene Falch Fladmark (V): Representanten Lønning viser et prisverdig engasjement for norsk skriftkultur både ved å ta opp dette som tema for debatt i Stortinget, og, som vi også merker, ved sin påpeking av språklige bommerter i merknader osv. Men det spørs om han ikke bommer en smule selv når han mener at man styrker den norske skriftkulturen ved å angripe opplæringen i skriftlig sidemål, som i realiteten er et angrep på nynorsk.

Nynorsk er en særdeles viktig del av norsk skriftkultur, og jeg vil understreke den betydningen opplæringen i nynorsk skriftspråk har for god forståelse av norsk språk, enten man har bokmål eller nynorsk som hovedmål.

Dette handler om langt mer enn å kunne svare på offisielle brev, slik Lønning snevrer inn problemet til. Lønning er tydeligvis opptatt av at norskundervisningen skal være framtidsrettet. Det er en selvfølge. Men det spørs om Lønnings forslag er særlig framtidsrettet. Jeg trodde også han hadde et kunnskapssyn der kultur og historie hadde en viktig plass. Etter Venstres mening må vi forvalte kultur- og språkarven bedre, slik at vi ikke mister kompetanse og evne til formidling av kulturarven. Det er en videreutvikling av norskfaget vi trenger, ikke tilbakeskuing og språkpolitiske kjepphester.

Hvis sidemålsundervisningen er for dårlig, og det er det mye som tyder på, er det den vi må gjøre noe med. Vi trenger konkrete tiltak for å gjøre norskundervisningen bedre. Og her må mye gjøres, det er det ingen tvil om. Det er bra at statsråden tar tak i det og initierer forskning på språkopplæring. Påstandene om at elevene ville få mer tid til hovedmålet sitt hvis sidemålet ble borte, er en defensiv og lite pedagogisk måte å styrke hovedmålet på. Da mangler man forståelse for hvor viktig sidemålet er for å få en total forståelse av norsk språklig utvikling, og dermed et grunnlag for å skrive godt norsk.

Hvis Lønning virkelig er opptatt av norsk skriftspråk, bør han engasjere seg mer i den trusselen som ligger i at norsk språk møter sterk konkurranse fra engelsk, spesielt i den virtuelle verden. Det er derfor viktig å styrke norskspråklig programutvikling og utvikling av norskspråklige utgivelser på CD-ROM og andre nye medier, slik Regjeringen uttrykker det i Voksenåserklæringen. Dette er tiltak som er siktet inn på å løse de reelle utfordringene norsk skriftkultur står overfor. Angrep på nynorsk som skriftlig språk i skolen burde være en debatt vi var ferdige med, og det burde i hvert fall ikke frontes av kulturpartiet Høyre.

Ingebrigt Sørfonn (KrF): Debatt om språk engasjerer. Dette rører ved både identitet og personlegdom. Alle har dessverre ikkje alltid hatt det like enkelt i landet vårt når det gjeld å bruka det naturlege språket sitt. Heldigvis er me komne veldig langt i positiv lei. Dei kjenner seg mykje tryggare på å bruka både nynorsk og dialekt dei det fell naturleg for, og dette kan me ikkje minst takka viktige trendsetjarar for, både i media og i andre framskotne samfunnsposisjonar, som har brukt og brukar ikkje minst nynorsk på ein naturleg måte.

Men vårt land og vårt folk har si historie, sine tradisjonar og sin kultur basert på både natur, historie osv. Me har delvis samanfallande historie og kultur med andre nasjonar, men me har òg klare element som er våre særeigne. Dette har vore med på å skaffa oss vår eigen nasjonale identitet. Dei to skriftspråka våre er eit resultat av eller ein del av, kan ein vel seia, denne identiteten.

Språket som identitet avspeglar òg ideal. Det ser me når born leikar. I alle fall i dei områda som eg kjem frå, ser me at i litt formelle situasjonar brukar dei ofte bokmål når dei leikar. Men me har opplevd det motsette òg. Me som voks opp i «middelalderen», hugsar ein westernserie som heitte Krutrøyk. Den var teksta på nynorsk. Då fortalde ein om born bl.a. her i byen som leika indianar og kvit, og som med stor overtyding sikta på kvarandre og sa: Stogga, elles skyt eg!

Eg er einig i det som Lønning seier, at det er i den klassiske nasjonallitteraturen dei gode førebileta ligg. Det er godt sagt, men eg skjønar ikkje heilt koplinga opp mot å svekkja sidemålet si stilling. Eg er også ueinig når han seier noko slikt som at i norsk språkforsking er ein tent med at me legg mykje av fortida bak oss. Dette kan i alle fall tolkast på to måtar. Eg meiner me ikkje skal legga fortida bak oss. Tvert imot, respekt for fortida er ein føresetnad for å møta framtida på ein god måte.

Eg ser ikkje på to skriftspråk som eit problem, men som ein rikdom. Når Lønning seier at ein lærar ikkje kan læra frå seg noko som han sjølv ikkje kan, synest eg at det beviser at det er behov for ei god og fornya opplæring i dei to skriftspråka våre. Det er behov for å ta vare på gjensidig respekt og godtaking òg av andre sitt skriftspråk.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Det er prisverdig at interpellanten Inge Lønning retter søkelyset mot dette viktige tema. Det er et tema som opptar veldig mange elever i den norske skolen og mange av oss som har gått i denne skolen.

Fremskrittspartiet registrerer at det i den senere tid fra flere hold er stilt spørsmål ved tvungen undervisning i skriftlig sidemål. Vi konstaterer at svært mye har forandret seg siden innføring av sidemålsstilen. Blant annet kan nevnes at skriftspråket i dag er utsatt for stor konkurranse fra lyd- og billedmedier. Som en følge av dette er skriftspråkets stilling i samfunnet generelt svekket. Det er også et faktum at det norske språk er under angrep fra engelsk som verdensomspennende språk gjennom de nevnte medier og gjennom data og Internett.

Ser vi konkret på den videregående skole, er det også et faktum at den videregående skole ikke lenger er en utvalgsskole, men en skole for all ungdom. En stor del av elevene i dagens skole blir språklig forvirret når de skal lære seg to måter å skrive norsk på. Dette gjelder særlig fordi elevene ikke er så støe i skriftspråket som før.

Etter Fremskrittspartiets syn er det illusorisk å tro at elevene blir bedre i hovedmålet av å lære sidemålet. Tvert imot trenger elevene mer tid og anledning til å utvikle sitt eget skriftspråk. Det er også et faktum at flere elever enn tidligere i den norske skolen har lese- og skrivevansker, noe som gjør opplæring i skriftlig sidemål ekstra vanskelig.

På bakgrunn av disse momenter synes det riktig at man tar sidemålsstilen opp til ny vurdering, og at man konkluderer med å avskaffe obligatorisk skriftlig sidemålsopplæring i skolen. Eventuelt kan man tilby dette som valgfag. Ved en slik løsning bør elevene kunne gis kjennskap til sidemålet ved at den muntlige delen naturlig integreres i undervisning for hovedmålet.

Jeg vil varsle at Fremskrittspartiet i forbindelse med Stortingets behandling av evalueringen av Reform 94 vil fremme et konkret forslag der vi ber Regjeringen avskaffe obligatorisk skriftlig sidemålsopplæring i skolen.

Inge Lønning (H): Jeg har en del års erfaring som norsklærer i videregående skole, det ligger riktignok en del år tilbake i tid. Men jeg må nok si at når jeg har sittet og lyttet til denne interpellasjonsdebatt, slår det meg at det er en del av mine ærede medrepresentanter som har et relativt fjernt forhold til den virkelighet de snakker om.

Jeg må nok også si at jeg finner det noe skuffende at de gamle konspirasjonsteoriene fremdeles er lys levende til stede, og at den som reiser problemstillingen omkring norskfagets utvikling, øyeblikkelig blir anklaget for at den egentlige hensikt er «å gjera nynorsken endå meir usynleg». Det er en ganske høyt utviklet evne til å granske hjerter og nyrer. Det er da ikke et angrep på nynorsk som skriftspråk å reise det spørsmålet jeg gjør, om den arven vi sleper på, er den riktige arv å ta med seg inn i neste årtusen dersom vi ønsker å lese – tillat meg bildet, president – skriften på veggen. Også i dette hus burde man snart være i stand til å lese den, fordi man daglig presenteres for dokumenter som er skrevet på et så avsindig dårlig norsk at man nesten må skamme seg for å være nødt til å lese det. Det er skrevet av folk som har gjennomgått hele dette apparat, som til og med har universitetsutdanning, og som ikke er i stand til å skrive et klart og begripelig norsk. Det er der utfordringen ligger.

Det er grunnleggende viktig for meg å slå fast at vi ikke har to norske skriftspråk, som taler etter taler har sagt i denne debatt. Vi har én norsk skrifttradisjon, men den foreligger i to forgreninger. Det er det som gjør den pedagogiske oppgaven så vanvittig vanskelig, at valgfriheten i dag i skriftnormene er så stor at det nesten er umulig å skille de to formene fra hverandre. Hvordan i all videste verden skal en lærer da være i stand til å løse den pedagogiske oppgaven? Hvordan skal læreren være i stand til å motivere eleven til å anstrenge seg når det ikke er mulig å få eleven til å skjønne det som motiverer all språkopplæring ellers, nemlig at man blir i stand til å gjøre seg forstått overfor mennesker som man ikke var i stand til å gjøre seg forstått overfor, for det forblir det som er den harde kjerne. I dag er det ikke en eneste nordmann som har det ringeste problem med å lese en tekst skrevet på den annen målform. Det er det vi etter hvert må begynne å ta innover oss, og da må vi spørre: Er det en meningsfull bruk av tid å fortsette å late som om vi tror at vi alle sammen skal være i stand til å mestre begge formene like godt?

Statsråd Jon Lilletun: Det er godt å merke at ein del av dei emna som har kveikt det norske samfunnet til levande debatt i vår nyare historie, m. a. språksituasjonen, framleis verkeleg får det til å loge litt i salen, sjølv i ei hektisk stortingsavslutning. Det tykkjer eg er bra.

Eg skal ikkje seie mykje til slutt. Men når det gjeld røyndomen, er det klårt at det alltid er ein vanskeleg disiplin å vere sikker på kven som har nærmast kontakt. Det vil vere avhengig av mange forskjellige forhold, som eg er med på at vi skal skaffe oss meir kunnskap om, som eg sa innleiingsvis.

Når det gjeld konspirasjonsteorien, vil eg berre kommentere at eg ikkje er samd i det representanten Lønning sa. Det er ikkje det som var målemnet i svaret mitt, men måten representanten Lønning ynskjer å setje i gang tiltak på for å nå det målet han nemner, som vi er samde om, vil ha den typen konsekvensar som mange har vore inne på i denne debatten. Det er ikkje nokon konspirasjonsteori, men vi ser ulikt på kva som vil gje resultat.

Så til spørsmålet om to skriftspråk eller ikkje. Det ligg her i Stortinget føre eit jamstillingsvedtak, eit vedtak om to likestilte norske skriftspråk. Dersom ein les det vedtaket, trur eg at ein kanskje endar opp med å få ein filologisk debatt, men det er ikkje tvil om at realiteten er at skal ein jamstille to ting, må det vere to ulike ting ein jamstiller. Ein jamstiller ikkje det same. Dermed må det, iallfall etter mi meining, vere to skriftspråk vi snakkar om.

Hårek den hardbalne fekk ei utfordring frå kona si om at no var det på tide at han slutta med å krige så mykje, og heller fekk folk til å prøve å verte vener. Då spurde han: Korleis skal vi gjere det? Og ho svara: Jau, eg trur at folk må begynne å snakke meir i hop. Ja, sa han, då er det heilt nødvendig at vi lærer alle å snakke nynorsk! Om det var det rette svaret på den problemstillinga, veit eg ikkje, men eg er viss på at dette ikkje er siste gongen at Stortinget diskuterer vår språkkultur og skriftspråka våre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.

Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.