Behandlingen av sak nr. 5 fortsatte på kveldsmøtet.

Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ursula Evje (Frp): (ordfører for saken): I meldingen legger statsråden frem en samlet nasjonal strategi for vurdering og kvalitetsutvikling. Planen omfatter så vel grunnskole som videregående opplæring. I meldingen fremkommer det at det er vanskelig å finne entydige sammenhenger mellom ulike rammefaktorer og elevenes læringsutbytte. Læreren synes etter statsrådens vurdering å ha mest å si for læringsutbyttet.

I meldingens annen del legger departementet frem en nasjonal strategi for vurdering og kvalitetsutvikling i grunnskole og videregående opplæring. Vurdering og utviklingsarbeid skal gi bedre opplæring og være med på å utvikle skoler/lærebedrifter som lærende institusjoner. Vekten ligger på kunnskapsinnhenting og læringsprosesser. Vurderingsarbeidet lokalt er etter Regjeringens modell bærebjelken i den nasjonale strategien. Rapportering/dokumentasjon må bli mer tjenlig, slik at unødvendig papirarbeid kan unngås.

I samarbeid med bl.a. Kommunenes Sentralforbund og lærerorganisasjonene vil statsråden i 1999 sette i gang et bredt utviklingsprosjekt innenfor videregående opplæring og videre invitere til samarbeid om et eget handlingsarbeid for FoU i grunnskolen. Regjeringen ønsker å motvirke økt prøvepress i skolen, og at prøveresultater blir brukt til å rangere skoler. Oppgaver og prøver skal primært ha en læringsfunksjon. Regjeringen vil bl.a. satse på forsøk med alternative vurderings- og prøveformer, vurdering uten karakterer på ungdomstrinnet med hjemmel i forsøksparagrafen i opplæringsloven og forsøk med diagnostiske kartleggingsprøver. Didaktisk og fagdidaktisk forskning med vekt på klasseromsperspektivet skal også settes i gang.

Som det fremgår med stor tydelighet, er det ikke spesielt mye komiteen har vært i stand til å bli enig om, men noen viktige moment er det.

Komiteen er av den oppfatning at meldingen bygger på premisset om likeverdig opplæring for alle barn uavhengig av foreldrenes økonomi, bosted, etnisk opprinnelse og religion. Etter komiteens oppfatning må begrepet om den likeverdige opplæring bety at alle barn skal ha like muligheter til å utvikle seg etter egne evner, utviklingsnivå og behov. Opplæringen skal ta utgangspunkt i og tilpasses eleven selv. I tillegg skal opplæringen preges av individuell tilpasning med et betydelig rom for lokalt mangfold. På bakgrunn av dette prinsipp og behandlingen av St.meld. nr. 47 for 1995-96, Om elevvurdering, skolebasert vurdering og nasjonalt vurderingssystem, ble det fattet et vedtak hvor en bad om at det ble lagt frem en melding om et nasjonalt vurderingssystem. Så synes ikke å være oppfylt.

Vi har i avisene i det siste lest på ny om mobbing. Det er foretatt undersøkelser om hvem som mobber, og – av alle ting – fremlagte data kan tyde på at det er et voksende antall lærere som mobber. La meg kort sitere utsagn fra Aftenposten lørdag 5. juni i år, hvor en lærer blir referert:

«Jeg sier ikke at dere er den dummeste klassen jeg har vært borti i mine 35 år som lærer, men dere er helt klart den minst intellektuelle …»

Denne læreren betegnes som «svært flink og kunnskapsrik, men ondsinnet».

Hvis vi skulle ha satt denne bemerkningen inn i en annen setting, f. eks. dette hus, er jeg sikker på at jeg vet hvem jeg hadde tenkt på først og fremst. Det er bare én forskjell, en meget viktig forskjell, og den er at vedkommende har fått en etter min mening altfor god oppdragelse til å komme med slike karakteristikker i åpne fora. I tillegg vet vi alle at standarden på lærere ikke kan sies å være optimal verken i grunnskolen eller i den videregående skolen.

Norges fremste mobbeekspert, Dan Å. Olweus, professor i psykologi ved Universitetet i Bergen, mener at lærermobbing må utredes på en saklig og upartisk måte. Han har forsket på mobbefenomenet i mange år, og på bakgrunn av den første vitenskapelige undersøkelsen som ble utført om dette temaet i 1996 av professor Olweus, sier han at beregninger viser at det totale antall barn i norsk grunnskole som er utsatt for lærertrakassering i løpet av et skolesemester, vil være rundt 6 300 elever. Bråkete eller negativ atferd fra elevene kan ikke anses å være grunn for lærermobbingen. Han deler lærerne som har uønsket atferd, inn i tre grupper:

• 1. lærere som har store personlige problemer med yrkesrollen

• 2. lærere som kan ha kommet i et uheldig motsetningsforhold til en eller flere elever i klassen

• 3. lærere som er altfor hardt presset av langvarig stress og utbrenthet

Det skal være meget strenge kriterier, sier Olweus videre, i forhold til troverdighet for å karakterisere en lærer som mobber. En elev skal bli plaget av en lærer gjentatte ganger og over tid. På bakgrunn av bl.a. dette, i tillegg til en uendelig lang rekke saker med elevvold, nå sist i Oslo i forrige uke, kan ikke lenger ansvarlige myndigheter sitte på gjerdet og vente på bedre tider og pent vær. Lavtrykkene i skolen synes å tilta dramatisk istedenfor å bedres vesentlig. Fremskrittspartiet er klar over at en del skoler hvor mobbing har vært et problem, synes å ha oppnådd gode resultater, og det er vi svært glad for. Men mobbing som uttrykk for et læringsmiljø og mobbing generelt synes å være like smittsomt som svartedauden, og derfor må det settes inn tiltak på et langt tidligere tidspunkt.

Derfor foreslår Fremskrittspartiet en uavhengig klageinstans og i tillegg både en lokal og ikke minst en ekstern og uavhengig vurdering. En vurdering etter flertallets syn som i hovedsak kun skal utføres lokalt, og innehar begreper som egenvurdering sammen med «kritiske venner» som ansatte føler seg trygg på, er etter Fremskrittspartiets oppfatning et altfor svakt virkemiddel for å få bukt med ferdig utdannede funksjonelle analfabeter, mobbing og direkte voldsepisoder mellom elevene, lærertrakassering og det faktum at et stort antall foreldre som bryr seg i forhold til skolen, blir sett på som et problem, og det blir ofte truet med eller sendt bekymringsmelding til barnevernet i dette landet.

Når det gjelder det nye nasjonale utviklingssenteret, har vi i merknadene våre i utgangspunktet tatt avstand fra denne modellen, fordi Fremskrittspartiet ikke kan akseptere at sammenslåing av Nasjonalt læremiddelsenter og Eksamenssekretariatet, inkludert elementer fra departementet, gir en struktur og ansvarsfordeling som fremmer utvikling på alle plan i skoleverket. I tillegg må det tas høyde for at den nyutvikling som vitterlig kommer til å skje, blir tilpasset den kvalitet som allerede finnes, og at helheten vurderes og sikres før man kaster seg over nye arbeidsoppgaver. I den anledning vil jeg vise til at eksamensoppgaven i elektronikk i vår hadde en siste side som var uleselig. Dette har det blitt klaget på fra i hvert fall én skole, og svaret går på – etter mine opplysninger – at dette ikke var noe problem, da den siden som var uleselig, ikke betydde noe for løsningen! Hvordan kan en offentlig instans, som er ansvarlig for en eksamensoppgave, svare noe slikt? Dersom siden ikke hadde noen betydning, burde den aldri vært sendt ut. Elevene har dårlig nok tid som det er, om de ikke skal lese oppgavetekst uten betydning for resultatet. Etter Fremskrittspartiets syn trengs det faktisk en bred ekstern nasjonal vurdering helt inn i departementet med underliggende avdelinger.

Fremskrittspartiet synes en skole som utdanner selvstendige mennesker for en fremtid som vi ikke vet altfor mye om, må være viktig å ta inn i dette. Men én ting vet vi, og det er at behovet for helhetlig og spesialisert kunnskap vil øke dramatisk i fremtiden. Dette behovet må dekkes av skolen. Om det skal skje kun i et enhetsskoleperspektiv, eller om mangfoldet sikrer fremtiden best, vil tiden vise. Fremskrittspartiet velger å satse på mangfold, da mangfoldet etter vår mening ikke skaper snevre grenser hvor enkelte ikke passer inn.

Fremskrittspartiet tror uomtvistelig at mennesker er grunnleggende forskjellige. Einstein f.eks. er ikke en klon av Disraeli osv. Dette er et verdifullt pluss ved menneskeheten, og hvis vi utnytter alle menneskets muligheter i et fornuftig samspill og aksepterer at politiske ideologier ikke kan styre denne utviklingen i ubegrenset tid, kan vi gå fremtiden trygt i møte.

Jeg vil ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet alene har fremmet. De øvrige vil Høyre ta opp.

Presidenten: Ursula Evje har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Anneliese Dørum (A): Jeg har ikke grunn til å tro annet enn at det er godt ment når Fremskrittspartiet foreslår at det skal etableres et uavhengig skoletilsyn som skal inspisere skolene og gradere dem etter hvor store kunnskaper elevene har. For å få til det vil Fremskrittspartiet bl.a. ha normerte prøver helt ned i barnetrinnet.

I England innførte de for ikke så lenge siden et tilsvarende system med et skoletilsyn, og der begynner reaksjonene fra foreldrene nå å komme. De reagerer på det presset barna blir utsatt for i dette systemet, der bl.a. kunnskapstester er en viktig del langt ned i barnetrinnet. Og de mener at det ikke fremmer lærelysten hos elevene, tvert imot skaper det angst og utrygghet.

Arbeiderpartiet ønsker en skole hvor alle barn skal kunne utvikle sine evner og anlegg, hvor de skal beholde livsappetitten, spørrelysten og kunnskapstørsten. Vi ser det ikke som et mål å få en skole hvor alle skal gå i takt i et rigid system som effektivt sorterer barna innenfor snevre rammer. Jeg har inntrykk av at det er det Fremskrittspartiet ønsker med kunnskapstester, skoleinspeksjoner osv. Er det virkelig en slik skole representanten Ursula Evje ønsker seg?

Så har jeg et spørsmål til, og det gjelder mobbing i skolen og de problemene man har, særlig i ungdomsskolen: Hvis representanten ønsker å gjøre noe med det, hvorfor støtter hun ikke Arbeiderpartiets forslag om flere voksne inn i ungdomsskolen?

Ursula Evje (Frp): Ja, fra Fremskrittspartiets side er disse forslagene faktisk godt ment. Det er ikke noe å tvile på i det hele tatt.

Jeg kan ikke skjønne at det er det aller minste galt å la elever få lov til å vise hvilket kunnskapsnivå de vitterlig er på i forhold til en standardisert modell. Da får man isteden noe å strekke seg etter, fordi man kan forlange forskjellig fra de forskjellige barna og ikke akkurat det samme av alle.

Jeg kunne – hvis jeg hadde hatt tid – ha fortalt en historie om en liten gutt som måtte tyvlåne matematikkbøkene sine hjem fordi han ønsket å regne, men fikk ikke lov av læreren, for han skulle gjøre andre ting. Men jeg skal la det være.

Når det gjelder kunnskapstester osv., er antakeligvis ikke dette spesielt vanskelig, spesielt for Norge eller spesielt for Fremskrittspartiet. Vi blir testet her til enhver tid, hver gang vi åpner munnen i denne salen, både av media og av hverandre. Vi tåler det, vi bukker ikke under, og jeg tror ikke barna bukker under heller hvis dette blir gjort på en positiv måte.

Når det gjelder mobbing i skolen, kan jeg ikke være med på innsats som kun er av forebyggende, planmessig karakter. Jeg vil ha handling og noe som skjer her og nå.

Det engelske systemet kan man sikkert ha mye å utsette på, men det er mye positivt ved det også. Representanten Dørum refererte til en del foreldre. Det er tilsvarende mange andre som synes det er bra, og som er meget bekymret over at standarden på den engelske skole har blitt meget dårlig etter at England begynte å nærme seg den skandinaviske modellen.

Arne Lyngstad (KrF): Fremskrittspartiet skiller seg ut med flere egne vurderinger og forslag som jeg tror representanten Evje helt rett mener godt, og den intensjonen kan jeg ikke trekke i tvil.

Vi ønsker alle kvalitetsutvikling i skolen. For Kristelig Folkeparti har det vært viktig å få til et vurderingssystem som kan fremme skoleutvikling og gjøre skolen til en lærende organisasjon. Det har vært viktig for oss å være prosessorientert for å få dynamikk og deltakelse fra alle grupper i skolen i dette kvalitetsarbeidet. Vi mener at vi nå får et vurderingssystem som ivaretar disse hensynene.

Jeg har også opplevd representanten Evje slik at også Fremskrittspartiet er opptatt av kvalitet. Hun sa visstnok i innlegget sitt at en faktisk trenger en ekstern evaluering helt inn i departementet, og et sånt utsagn skulle vitterlig understreke kvalitetshensynet hos Fremskrittspartiet. Men da er jeg noe overrasket over at man tenker uavhengig skoletilsyn. For så vidt jeg kan se, har dette forslaget en rekke bieffekter: Det blir byråkratisering ved at man får et sentralorgan som krever mye rapportering, man får kvalitetssikring av denne rapporteringen, og man ser også for seg et klageorgan; det blir faglige minstestandarder elevene skal nå. En fokuserer på informasjonsinnhenting og dokumentasjon framfor å legge hovedvekt på hensikten med vurderingssystemet. Fremskrittspartiet synes å være mest opptatt av evaluering framfor skoleutvikling.

Da blir mine spørsmål: Hvordan vil Fremskrittspartiet bidra til at vi ikke får informasjonsbyråkrati og omfattende dokumentasjonsordninger? Hvorfor fokuserer ikke Fremskrittspartiet på skoleutvikling framfor evaluering?

Ursula Evje (Frp): Hvis representanten Lyngstad hadde brydd seg om å lese alle våre forslag og merknader, og ikke bare visstnok å høre etter det jeg hadde tid til å komme med i mitt innlegg, ville han sett at vi også har en helt enkel, klar, lettoppfattelig og effektiv modell for rapportering av rapporteringsdata. Dette kan skje så utrolig enkelt, raskt og arbeidsbesparende at det kun er Internett som setter begrensninger for dette. Det er heller ikke dyrt. En liten, nyutviklet enhet, som pr. i dag ikke er satt i masseproduksjon, vil i kostnad ligge på rundt regnet 1 000 kr. Dette kan hver og en som skal rapportere, bli utstyrt med. Så kan man kvittere standardiserte datarapporteringer, overføre det via Internett ved å koble denne lille enheten inn i en annen maskin, og så gjøres det automatisk. Mottakerstasjonen kan, som Fremskrittspartiet nevner, f.eks. være Statistisk sentralbyrå, som er vant til å håndtere store mengder data på relativt kort tid, og de kan foreta en samkjøring og tilbakerapportering til dem som skal ha mengden av data ferdig behandlet.

Dette er ikke noe problem hvis man ønsker å se mulighetene som ligger i den teknologien og elektronikken man har. Men det er helt klart at vil man ikke det, så er det ingenting som er enkelt. Det virker som om representanten Lyngstad enten ikke er klar over de muligheter teknikken gir, eller så har han rett og slett ikke lest våre merknader og våre forslag.

Når det gjelder byråkratisering av et selvstendig, eksternt vurderingsorgan, behøver ikke den å bli stor. Den kan tvert imot bli meget, meget liten. Det er akkurat som den enkelte vil ha det, og som flertallet bestemmer.

Petter Løvik (H): Eg trur vi kan slå fast at Regjeringa har fått fleirtal for stort sett alt i denne meldinga, både for det som står her, og dei altfor mange tinga som ikkje står her. Men det er ein del ting som det er mindretalsmerknader og forslag på.

Ein av dei går på det nasjonale utviklingssenteret. Høgre går imot forslaget om å opprette eit slikt senter. Vi har vanskeleg for å sjå nokon spesiell gevinst ved å slå saman to institusjonar som i dag har nokså forskjellige oppgåver. Vi er også i tvil om det er eit reelt behov for eit nytt organ. Vi seier altså nei, men så er spørsmålet: Kva er det eigentleg Framstegspartiet meiner om denne saka?

Framstegspartiet begynner sin merknad med å seie at dei stiller seg avvisande til å opprette eit nasjonalt utviklingssenter. Men så fremmar dei eit forslag som går på at «Stortinget ber Regjeringen foreta en utredning av styreform og ansvarsområde for Utviklingssekretariatet». Då er mitt spørsmål: Er det slik at Framstegspartiet er einig med Høgre i denne saka, eller er det så enkelt at dei berre er ueinige med seg sjølve? Eg kan kanskje legge til: Kva er det eigentleg Framstegspartiet meiner om dette utviklingssekretariatet?

Ursula Evje (Frp): Jeg er utrolig glad for at en representant fra Høyre stiller meg dette spørsmålet, for det går inn i det spørsmålet jeg fikk i sted.

Det er helt klart at et utviklingssenter etter den modell som Regjeringen fremmer i meldingen, og som flertallet ønsker, ønsker ikke Fremskrittspartiet. Det går også frem av våre merknader at vi ikke er imot utvikling på noen måte, men vi er sterkt imot den styringsmodellen som foreslås for dette senteret. Det vi er helt på det rene med, er at Nasjonalt læremiddelsenter har vært og er organisert etter denne formen for styre, og det fungerer ikke tilfredsstillende i ett og alt. Derfor prøver vi å signalisere at Fremskrittspartiet ønsker en skole under kontinuerlig utvikling, og at noen må være med og bidra til denne utviklingen, ha et overordnet ansvar.

Men den modellen som Regjeringen ved statsråden legger til grunn, har vi store problemer med å akseptere. Da vil vi si ja til en utviklingsenhet under forutsetning av at vi har noe tro på at denne kan drives og styres på en tilfredsstillende måte, og at man unngår de samme problemstillingene som Nasjonalt læremiddelsenter har stått overfor over tid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Grete Knudsen (A): Da statsråd Lilletun presenterte meldingen «Mot rikare mål» for mediene, slo han fast med brask og bram at dette var et oppgjør med Arbeiderpartiets sentraldirigerte skolereformer. Underveis i komiteens arbeid med meldingen har han måttet moderere seg også skriftlig og har meldt til komiteen at de tiltak han foreslår i den meldingen vi debatterer i dag, ikke krever noen lovendringer, og videre at eksisterende læreplaner jo faktisk inspirerer til det statsråden også ønsker å arbeide i retning av, nemlig mer samhandling lokalt, mer utviklingsarbeid, mer åpen kontakt mellom skole og samfunnet rundt. Statsråden mener samtidig dette er mulig innenfor de samme økonomiske rammer som i dag, og har heller ikke, slik tilfellet var før regjeringsovertakelsen, funnet behov for å gjøre noe med inntektssystemet.

Som det fremgår av innstillingen, har regjeringspartiene skrevet seg sammen med Arbeiderpartiet og SV om det meste, og Fremskrittspartiet og Høyre har isolert seg fra sine budsjettvenner. Nå blir det ganske spennende å få vite hvordan Regjeringen budsjettmessig skal følge opp det de skriver seg sammen med venstresiden om, når de har bundet seg til masten med høyresiden. – Så langt om den interessante nyorientering som nå har funnet sted i utdanningskomiteen etter at de så langt for det meste har fulgt med Fremskrittspartiet og Høyre på ferden.

Når vi skal drøfte skolens samlede mål i forhold til utvikling av enhetsskolen, må vi ta utgangspunkt i skolens samlede mål om likeverdig opplæringstilbud til alle, uavhengig av hvor elevene bor i landet, elevenes kulturbakgrunn, evner og forutsetninger. Det inngår i skolens mål å legge til rette for sosialt fellesskap mellom elevene, hvor de både lærer og opplever hva det betyr å samarbeide trass i ulikheter. Læreplanene understreker elevenes uendelige verdi og alles likeverd. Tilpasset opplæring er et grunnleggende prinsipp – skolen skal bidra til å utvikle det integrerte mennesket.

Slik Arbeiderpartiet ser det, er formålet med elevvurdering å fremme læring. Elevvurdering må også ses i lys av prinsippet om tilpasset opplæring. Elevvurdering skal fremme lærelysten og gi inspirasjon til å søke ny kunnskap. Elevvurdering skal også fremme utvikling av selvrespekt og stimulere til vilje og evne til å søke ny kunnskap. Elevvurdering må i høy grad ses i lys av den kunnskap vi har om enkeltmenneskers mulighet for utvikling, dersom eleven får lære ut fra lyst og interesse, engasjement og egne valg og ikke minst eget ansvar. Det er langt viktigere i en læringsprosess som et klassefellesskap er, at den enkelte lærer å samarbeide om oppgavene enn å vinne over andre i klassen i konkurranse. Det finnes vel neppe noen menneskelig målestokk for hvem som er best.

Slik sett er det fortsatt markant avstand mellom skolens idealer og skolens virkelighet. Skolen må legge seg i selen for å få til en struktur der elevene lykkes mer enn de mislykkes, nettopp for å sikre skolens hovedmål, å tilrettelegge læring som gjør at når elevene går ut av skolen, har de en tro på at de er verdifulle mennesker som samfunnet har bruk for.

Som det går frem av innstillingen, mener flertallet at dagens karaktersystem med rangering av elevene er lite egnet til å vurdere hvordan elevene har nådd skolens samlede mål. Læreplanene legger vekt på at elevene skal ha mulighet for i økende grad å ta ansvar for egen læring. Å planlegge, sette opp mål og vurdere i hvilken grad de når målet, må derfor være en viktig del av kunnskapstilegnelsen. Slik kan elevene utvikles til kunnskapsprodusenter istedenfor kunnskapskonsumenter.

Det er en slik tankegang som ligger til grunn for flertallets vurderinger og innstilling. Mot dette synet står Fremskrittspartiet og Høyre, som foreslår mer måling av spesifikke og detaljerte prestasjonsspesifikasjoner som grunnlag for et nasjonalt system. Det er produktene en skal måle og vurdere mot en nasjonal norm. I et slikt opplegg understrekes etter vår mening verken læreplanenes vekt på tilpasset opplæring eller selve læringsprosessen som veien til kunnskap.

Vi har den senere tid sett klare tendenser til angrep på enhetsskolen. Dette er urovekkende fordi enhetsskolen er selve grunnlaget for utviklingen av vårt demokrati, slik vi ser det. Derfor er bevaring og videreutvikling av enhetsskolen et særdeles viktig politisk anliggende. Vi må arbeide for å vise at enhetsskolen har kvaliteter som gjør det uinteressant for foreldrene å tenke fritt skolevalg og privatskoleordning for sine barn. Derfor trenger vi en mer helhetlig strategi som kan synliggjøre enhetsskolens kvaliteter.

Etter komiteflertallets mening er det selvsagt at skolesamfunnet vurderer sin virksomhet. Vi mener at skolebasert vurdering må tilrettelegges slik at alle grupper i skolen medvirker. Skolebasert vurdering må også bygge på dialog mellom mennesker som skal samhandle. Alle som er knyttet til skolesamfunnet – elever, foreldre, lærere og andre tilsatte – må involveres i dette. Adressaten for resultatet av denne vurderingen er jo skolen selv.

Vi har i norsk skole ingen tradisjon for ekstern kontroll av skolesamfunnet. Effekten av ekstern kontroll ved et inspektørkorps, med påfølgende pålegg om endring, er etter Arbeiderpartiets mening tvilsom. Det er en velkjent erfaring at folk endrer seg fordi de ser behov for forandring, ikke nødvendigvis fordi noen sier at de skal forandre seg. Ekstern veiledning kan imidlertid være verdifull dersom skolesamfunnet ønsker det selv, og det er dette flertallet går inn for.

Men både det politiske og administrative nivå har behov for kunnskap om norsk skole. Det kommunale nivået har behov for å vite hvordan ressursene til skolen brukes, slik at de også kan sikre en god ressursutnyttelse. Skolen har en sentral plass i ethvert lokalsamfunn, og det er mange som følger skolen med stor interesse. I vårt desentraliserte samfunn kan kunnskap om skolen også tilegnes ved den nærhet som man på en systematisk måte makter å etablere mellom skolen og befolkningen i den enkelte bygd eller bydel.

Det statlige nivået må bygge sin kunnskap om skolen på de nasjonale føringene for skolen, på ressurstildeling, på innhenting av en rekke statistiske data om skolen og på rapport fra utdanningsdirektører og fylkesmenn. Ved etablering av et nytt utviklingssekretariat bare med forvaltningsoppgaver knyttet til utvikling og forsøk vil man også fra statlig hold signalisere et forsøksengasjement. Det er bra. Samtidig må man også foreta en klargjøring mellom de forskjellige forvaltningsnivåene, og vi har derfor bedt Regjeringen komme tilbake med dette etter en tid.

Selv om det er enkelte røster som taler imot, og selv om noen er nølende, skal vi nå realisere den 13-årige enhetsskolen på grunnlag av en felles opplæringslov. De aller fleste vil gå i skole i 13 år, og skolen skal da tilpasse seg elevenes evner og forutsetninger. Et omfattende utviklingsarbeid krever også ressurser i form av økonomiske midler og et dyktig, inspirert personale i samarbeid med politikere og andre som har ansvar for skolen.

Som det går frem av innstillingen, mener et flertall av Arbeiderpartiet, regjeringspartiene og SV at det er betenkelig overfor store utfordringer i samfunnet å velge å bruke mye tid, oppmerksomhet og ikke minst økonomiske midler på å konstruere et vurderingssystem som har kontroll som sitt vesentligste fundament. Målet med vurdering er læring og forbedring, derfor må ikke vurdering være et mål i seg selv.

Elevvurdering må derfor utvikles som et redskap som skal hjelpe den enkelte elev til god læring, og gjennom dette utvikle den enkeltes viten, og det må bygge på dialog og egenvurdering. Som en konsekvens av et slikt syn bør nasjonale kartleggingsprøver tones ned. Dagens rangering av elevene ved hjelp av karaktersystem er lite egnet til å vurdere hvordan elevene har nådd skolens mål. Det må settes i gang utviklingsarbeid for å finne frem til vurderingsformer som bringer samsvar mellom undervisningsprinsipper og vurderingsprinsipper, som motviker rangering og heller trekker elevene med – det gjelder jo dem selv.

Skolebasert vurdering må være skoleintern som ledd i den enkelte skoles arbeid med kvalitetsutvikling. Tilgjengelige ressurser må også settes inn for å utvikle det som er det langt viktigste, nemlig at enhetsskolen fungerer etter sine hensikter.

Med dette vil jeg anbefale innstillingen og også ta opp Arbeiderpartiets forslag som vi står alene eller sammen med SV om, og som er inntatt i innstillingen.

Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Grete Knudsen har tatt opp de forslagene hun selv refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ursula Evje (Frp): Representanten Grete Knudsen sa noe som tydelig viser skillet mellom mindretallet og flertallet i denne sak, nemlig at det burde være uinteressant for foreldre å vurdere private alternativer til enhetsskolen. Dette sier noe om hvordan Grete Knudsen og Arbeiderpartiet, men også Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, ser på foreldreengasjement. Det er meget bedre for de nevnte partier at foreldre føler det er uinteressant og derfor ikke engasjerer seg.

Men ved behandlingen av Innst. S. nr. 96 for 1996-97 ble følgende vedtak fattet:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til spørsmålet om oppbygging av et nasjonalt vurderingssystem for grunnskolen.»

Og komiteens flertall sa:

«Staten må ta ansvaret for å utvikle et nasjonalt vurderingssystem som bidrar til å sikre …».

Jeg kan bare konstatere at det må ha rent uhyggelig mye vann i havet siden den gang, for jeg har faktisk sjekket hvem som dannet dette flertallet. Og den mening de den gang hadde, har de tydeligvis ikke i dag.

Men jeg vil gjerne få lov til å be representanten Grete Knudsen om nettopp å klargjøre hva som er forskjellen på det man i dag ønsker med hensyn til en total lokal vurdering, og det som ble sagt for relativt kort tid siden.

Grete Knudsen (A): Først til dette med privatskolene: Det jeg sa, og som jeg igjen vil understreke, er at enhetsskolen virkelig trenger et kvalitetsløft, slik at foreldre ser det som uinteressant å velge noe annet, for enhetsskolen er faktisk så konkurransedyktig at ingen andre kan frembringe noe opplegg i likhet med den. Og der har vi fortsatt en jobb å gjøre.

Når det gjelder en nasjonal vurderingsstrategi eller et nasjonalt system, er det aller viktigste å måle kvaliteten på det som skjer i skolen, og hvordan ressursene blir brukt. Det må man gjøre også på statlig nivå, og der vil man få hjelp fra et utviklingssekretariat og fra utdanningsdirektørene. Når det gjelder fordelingen av de ulike oppgaver, har vi bedt Regjeringen om å komme tilbake og klargjøre dette.

Men når det gjelder den enkelte skole og den enkelte elev, har Arbeiderpartiet alltid ment og mener fortsatt at den enkelte elev skal vurderes i forhold til seg selv. De skal ikke hele tiden måtte sammenlignes med andre gjennom et karaktersystem som kanskje får den som ikke er så flink, til hele tiden å oppleve seg som en taper. Det er mange andre måter å måle på, og det er dette vi ønsker å få satt søkelyset på. Vi mener derfor at det fortsatt skal være et nasjonalt vurderingssystem. Det skal også legges opp en strategi, slik at vi kan vurdere skolens innsats.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Ved behandlingen av St.meld. nr. 28 for 1998-99 har det vært stor enighet mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, og det er vi veldig glad for.

Arbeiderpartiet har tidligere kritisert Regjeringens skolepolitikk for å være en avskygning av arbeiderpartipolitikk. Hovedtanken i denne meldingen er lagt på lokalt vurderings- og utviklingsarbeid. Arbeiderpartiet har her lagt seg opp til Regjeringens skolepolitikk. Til tross for starten på representanten Knudsens innlegg spør jeg likevel: Kan Arbeiderpartiet være med på at denne skolepolitikken går i en annen retning enn den sentralstyringen som man tidligere hadde under Arbeiderpartiet og Hernes?

Grete Knudsen (A): Til det er svaret nei, for man endrer faktisk ikke noe på lovverket. Det bekrefter statsråden. Man endrer ikke noe på læreplanene. Og går vi inn i de eksisterende læreplanene, vil vi se at de sier nettopp at man må ta utgangspunkt i de lokale forhold som rår, og ha kontakt med alle som har nærhet til skolen.

Men så kan man igjen spørre: Hvordan skal man få det til? Det er statsråd Lilletuns problem, på samme måte som det var statsråd Sandals og statsråd Hernes" problem. Da vil man naturlig nok relativt raskt få rop om mer ressurser, slik at man i hverdagen kan ha krefter til å ta kontakt med nærmiljøet og bringe det inn for å kunne jobbe individuelt med elevene. Her har vi også vist til en rapport fra Norsk Lærerlag, som har gjennomført en undersøkelse i 199 av sine lokallag. Der sier de at de ikke klarer å individualisere i en periode der de faktisk blir fratatt midler, fordi man skal klare eldrereformen. Da er det et problem for statsråden når vi vil akkurat det samme, og hele vårt lovverk er intakt – som det var. Ergo viderefører statsråden på dette området Arbeiderpartiets politikk, noe vi synes er positivt. Vi skulle også ønske at han gjorde det når det gjelder de private skolene.

Inge Lønning (H): Jeg skal ikke legge meg opp i diskusjonen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene om hvem som er en skygge av hvem, eller hvem som har skrevet seg sammen med hvem, men nøye meg med å konstatere at det under ingen omstendighet har vært til vinning for klarheten i standpunktene.

Nå overdrev vel representanten Knudsen enigheten noe, for hun omtalte det som om flertallet har den oppfatning at vi har en 13-årig enhetsskole. På det punkt sier meldingen det stikk motsatte, og så vidt jeg har forstått, er regjeringspartiene enig med statsråden.

Hun sa også at flertallet stod for det meget negative syn på karakterer som hun utviklet. Den som har lest komiteinnstillingen, vil vel ha sett at heller ikke det er tilfellet. Det er et mindretall, bestående av Arbeiderpartiet og SV, som har særmerknader på det punkt. De to er heller ikke enige innbyrdes, men fremmer hvert sitt forslag. Så stor er vel ikke enigheten!

Imidlertid konstaterer jeg at spørsmålet om hvorvidt man ønsker et system for nasjonal evaluering eller ikke, tilsynelatende er uavklart også for flertallet. Statsråden kommer i meldingen tilbake og sier at han ikke vil ha et system, men isteden en nasjonal strategi. På side 5 i flertallsmerknaden står det følgende:

«Flertallet mener det er behov for et mer koordinert grep om norsk utdanning i skole og lærebedrift, knyttet til nasjonal «innsikt» og vurdering. Det er derfor nødvendig å systematisere den nasjonale strategien.»

Jeg må bekjenne at det går litt over min begripelse. Man vil ikke ha et system, men en strategi. Men nå skal man altså systematisere strategien?

Da må jeg få lov til å spørre: Hvorfor vil man ikke da ha et system, hvis det er behov for å systematisere strategien, lenger enn det statsråden og meldingen gjør?

Grete Knudsen (A): Det er vel riktig at meldingen sier litt forskjellig når det dreier seg om den 13-årige enhetsskolen. Men samtidig er det en realitet at de fleste kommer til å være i skolen i 13 år, fordi alle har rett til videregående opplæring. Dermed får samfunnet også et særskilt ansvar for å sikre tilpasset opplæring for absolutt alle.

Når det gjelder forsøk med karakterfri grunnskole også på ungdomstrinnet, har flertallet skrevet at det er man for å videreutvikle. Men det er klart at også her går SV og Arbeiderpartiet noe lenger. Når det gjelder dette med strategi for vurdering, mener jeg det er helt riktig å ha en strategi for å sikre at vi kan finne ut hvordan ressursene blir brukt, og klare å måle kvaliteten på skolen. Men det gjelder langt mer enn å vurdere den enkelte elev. Man skal vurdere hele skolesamfunnet, og det kan ikke gjøres på den enkle måten som Inge Lønning og Høyre vanligvis faller ned på, nemlig bare å vurdere den enkelte elevs innsats og la den enkelte elev konkurrere i forhold til andre, og eventuelt også offentliggjøre karakterene.

Der tror jeg vi skiller lag, noe som også viste seg i denne replikken, der Inge Lønning også mest karakteriserer andre.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Regjeringen har gjennom St.meld. nr. 28 for 1998-99 kommet med føringer og forslag som Stortinget nå gir sin tilslutning til. De utviklingslinjer vi staker ut i dag, vil føre skolen «Mot rikare mål».

Kristelig Folkeparti er skikkelig fornøyd med at skolen skal bruke tid og krefter på kvalitet og utvikling, ikke på kontroll og rangering. Vi får en plan for vurdering der hovedmålet er læring og forbedring. Alle ledd skal ansvarliggjøres og aktiviseres for å få til en kvalitetsutvikling: statlig, fylkeskommunalt og kommunalt, i skolen som organisasjon, hos læreren og hos den enkelte elev. Mange skoler er kommet langt i å se på sin egen virksomhet og lærer elevene å vurdere eget arbeid og egen innsats. Dette skal det bygges videre på. Lokalt kvalitetssikrings- og utviklingsarbeid med skolebasert vurdering og egenvurdering hos lærer og elev som en bærebjelke i en nasjonal strategi skal bidra aktivt til en bedre skole.

«Mot rikare mål» legger til grunn en likeverdig opplæring, der undervisning og skolearbeid skal være tilpasset den enkelte elevs forutsetninger. Dette er en enkel form for motivasjon og en spore til å søke ny lærdom.

Kristelig Folkeparti ønsker en bred vurdering av eleven og elevens arbeid. Vi ønsker ikke å ta vekk karakterene nå, men ønsker andre vurderingsformer i tillegg. Det er nødvendig med de mål og arbeidsmetoder som reformene legger opp til. Hovedmålet vårt er å få en best mulig skole. Kanskje vil forsøk uten karakterer i ungdomsskolen vise at elevene blir mer motivert og har like godt læringsutbytte faglig og totalt. Men foreløpig ser vi det slik at karakterer kan være med og gi en del opplysninger som er etterspurte.

Når det gjelder de nyskapinger som meldingen legger opp til, ser Kristelig Folkeparti på dem som positive og spennende. Vi ønsker velkommen et nasjonalt utviklingssenter, et sted der ressurser og kompetanse innenfor feltet kan samles og koordineres. Den elektroniske ressursbanken blir et møtested der en kan hente informasjon, inspirasjon og konkret hjelp i vurderings- og kvalitetsutviklingsarbeidet, og der skoler og lærere også kan legge inn ideer og nyttig erfaring som andre kan ha bruk for.

En utdanningspolitisk utviklingsmelding fra statsråden til Stortinget er bra. Dermed kan en systematisk oppfølging av ulike områder sikres. Nye ideer kan legges fram, og endringer kan lettere skje når behovet er der. Dette kan gi en mer kontinuerlig utvikling, der kursen justeres underveis, istedenfor i store reformjafs.

Kristelig Folkeparti er glad for at vi ikke får innført såkalte inspektørkorps, og at det ikke er flertall for forslaget fra Høyre og Fremskrittspartiet om opprettelse av et uavhengig skoletilsyn. Vi tror på forslaget om grupper med eksterne samtalepartnere – kritiske venner. Vi tror at de lettere kan bli ønsket velkommen i skolen som veiledere og idébringere i skolens interne arbeid med utvikling av vurdering og kvalitet. Vi mener det er viktig at skolen selv ser nytte i å kunne rådføre seg med noen utenfor, som kan se både skolens positive arbeid og dens problemer på en mer objektiv måte. Dette er et ledd i arbeidet med å gjøre skolen til en mer åpen organisasjon.

Statsråden har i St.meld. nr. 28 varslet at han vil komme med en revidert handlingsplan om IKT i skolen. Det er viktig og nyttig å få fram en plan som kan vise behovet for IKT-utstyr og investeringer, etterutdanning av lærere på dette feltet generelt og som pedagogisk hjelpemiddel. Vi er derfor med på komiteens innstilling. Næringslivet må ses på som samarbeidspartnere, og kommuner og fylkeskommuner må ansvarliggjøres med hensyn til utstyr, programvare og etterutdanning. Det er viktig å se helheten i en slik IKT-plan, og planens gjennomføring må tilpasses et forsvarlig økonomisk opplegg i budsjettsammenheng.

Kristelig Folkeparti er svært glad for at flertallet i denne salen er enig i hovedprinsippene for en nasjonal strategi for vurdering og kvalitetsutvikling i grunnskolen og den videregående opplæringen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Synnøve Konglevoll (A): Denne stortingsmeldinga er en oppfølging av to stortingsvedtak. Det ene dreier seg om et nasjonalt vurderingssystem, og i det andre vedtaket ber Stortinget Regjeringa om å foreta en analyse av grunnskoletilbudet for å få kartlagt om elever får et likeverdig skoletilbud i tråd med enhetsskolens prinsipper.

Til tross for mange rapporter og mange meldinger om at det står dårlig til når det gjelder inneklima i skolen, har ikke departementet funnet det bryet verdt å undersøke hvordan situasjonen faktisk er. Heldigvis har vi Barneombudet, og ifølge en undersøkelse som Barneombudet la fram høsten 1998, ville under halvparten av skolene oppfylle kravene i forskriften om miljørettet helsevern innen 1. januar 1999, som var den dagen denne forskriften trådte i kraft.

Vi har i dag en skole der mange unger blir syke av å være, og det er en utvikling vi ikke kan sitte stille og se på. Derfor har Arbeiderpartiet og SV på nytt funnet det nødvendig å fremme et forslag vi fremmet i forbindelse med budsjettet i høst, der vi ber Regjeringa lage en oversikt over kostnadene med å ruste opp offentlige skolebygg slik at de oppfyller kravene i forskriften om miljørettet helsevern. Men heller ikke denne gangen kan regjeringspartiene være med på å støtte dette forslaget, og da må jeg spørre: Hvorfor? Hvorfor kan ikke regjeringspartiene være med på et forslag hvor vi bare ber om å få tallene på bordet? Er det fordi regjeringspartiene er redd for hva en slik oversikt vil vise?

Anne Brit Stråtveit (KrF) : Vi i Kristelig Folkeparti er klar over at mange skoler sliter med problemer i forhold til inneklimaet og bygningene sine. Vi ønsker å se dette i en større sammenheng, nemlig i sammenheng med hele læringssituasjonen for ungene, og det har vi sagt noe om i våre merknader til meldingen. Vi ønsker derfor ikke å gå inn på forslaget om å opprette noen flere råd som skal gjøre en jobb i denne sammenheng.

Statsråden har sagt at han vil komme med en sak om dette. At det er behov for tiltak på området, er vi i alle fall helt enig om.

Ursula Evje (Frp) : Jeg kan ikke helt klare å slippe noe jeg synes er rimelig underlig, og det gjelder den ekstreme motviljen Kristelig Folkeparti tydeligvis har mot en uavhengig vurdering av den offentlige skolen. Dette ønsker de overhodet ikke å snakke om verken når det gjelder bygninger, læreprosesser, bøker eller lærere.

Da vil jeg minne om noe statsråden sa i en debatt i NRK, hvor bl.a. representanten Norvoll var med. Statsråden trøstet faktisk representanten Norvoll med å si at private skoler ikke var så ille, for disse skulle i hvert fall evalueres. De skulle evalueres nøye og eksternt for å se om de brøt med de prinsippene de var godkjent etter. Underforstått lå det her en ganske grei trussel om at hvis de brøt godkjenningsprinsippene, ville de miste retten til å drive.

Så sent som på søndag gjentok statsråden dette i et nesten helsides intervju i Aftenposten.

Spørsmålet mitt til Kristelig Folkeparti er: Er Kristelig Folkeparti av den oppfatning at den offentlige enhetsskolen er så vidt svakelig at den ikke tåler en ekstern evaluering, mens den private skolen er så vidt robust at den tåler det uten videre?

Anne Brit Stråtveit (KrF) : Når det gjelder private skoler, er det utdanningsdirektøren som har tilsyn med disse.

Jeg tror ikke representanten Ursula Evje har noe grunnlag for å si at vi mener at den offentlige skolen ikke tåler ekstern evaluering. Vi ønsker absolutt en åpen skole. Vi har sagt noe om foreldremedvirkning, om kommunenes ansvar og at vi ønsker at kommunepolitikere engasjerer seg i skolepolitikk og vurderingen av skolen. Men vi tror på et annet system. Vi vil ikke at det bare skal være et system som står utenfor og ser på hvordan stoda er, men et system som kan bygges opp innenfra og som virkelig kan bidra til å heve kvaliteten på det som blir gjort i skolen. Vi ønsker ikke at det skal settes ned et uavhengig skoletilsyn.

Petter Løvik (H) : Høgre trur på eit vurderingssystem med karakterar, og dette systemet bør ein behalde ut frå dette med informasjon og motivasjon og av andre grunnar. Vi går derfor imot det som fleirtalet, inklusiv Kristeleg Folkeparti, har sagt i innstillinga:

«Flertallet er positiv til lokale forsøk med vurdering uten bruk av karakterer på ungdomstrinnet.»

Men det som er merkverdig, er Kristeleg Folkepartis syn på desse sakene. I stortingsvalprogrammet til Kristeleg Folkeparti heiter det m.a.:

«Kristelig Folkeparti går inn for at bruk av karakter-vurdering står ved lag i ungdomsskolen og i den videregående skolen.»

På landsmøtet i Kristeleg Folkeparti var dette også ei sak, og i ei NTB-melding etter det landsmøtet blir det sagt følgjande:

«Karakterene i ungdomsskolen må ikke fjernes, vedtok KrF-landsmøtet med 53 stemmer lørdag. Undervisningsminister Jon Lilletun anbefalte landsmøtet å åpne for prøveordninger med karakterfri ungdomsskole. Men landsmøtet sa nei.»

Mitt spørsmål er: Er det slik at Kristeleg Folkeparti vil gå bort frå både programmet sitt og landsmøtevedtaket for å støtte Arbeidarpartiet og SV med omsyn til å sette i gang eit forsøk med karakterfri ungdomsskule? Eg synest dette er ganske alvorleg, og det krev eit rimeleg klart svar. Her er det snakk om at stortingsfleirtalet kan bikke den eine eller den andre vegen.

Eg vil i den samanhengen gjere merksam på eit forslag frå Høgre som går på akkurat denne viktige saka, og eg håpar det er muleg i tilknyting til denne replikken å reise det forslaget, som gir Kristeleg Folkeparti ei mulegheit til å hoppe over på den linja som er i tråd med landsmøtevedtaket og programmet deira.

Men kva er det eigentleg Kristeleg Folkeparti meiner?

Presidenten: Det er mulig i tilknytning til replikken å reise forslaget, og Petter Løvik har da tatt opp det forslag han refererte til.

Anne Brit Stråtveit (KrF): Karakterer eller ikke karakterer i ungdomsskolen – heldigvis diskuterer vi det i Kristelig Folkeparti; vi har programfestet ting, og vi har sagt noe om dette i det manifestet vi vedtok i Bergen.

Den nevnte pressemeldingen tror jeg gikk ut den første kvelden, mens vi diskuterte tre ulike forslag som gjaldt dette med karakterer, og den ble nok noe skjev i forhold til det som landsmøtet vedtok, nemlig at vi ønsker alternative vurderingsformer i tillegg til karakterer. Vi ønsker å prøve ut dette. Statsråden kom tidligere med forslag om utprøving av karakterfrihet i ungdomsskolen. Det synes vi er bra, og vi ønsker å se hvordan resultatet av dette blir; det sa jeg noe om i mitt innlegg. Hvis dette viser seg å være noe som fremmer kvalitet, utvikling og motivasjon hos elevene, og at de lærer like mye uten karakterer, håper jeg jo at vi i Kristelig Folkeparti kan ta lærdom av det resultatet.

Men foreløpig ønsker vi å stå på at det skal være karakterer i ungdomsskolen, men at det skal være alternative vurderingsformer, og vi synes det er ok med noen forsøk uten.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Inge Lønning (H): Etter det siste svaret må man nesten anmode om å få oversendt vedtaksprotokollen fra Kristelig Folkepartis landsmøte, slik at det blir mulig for andre også å sette seg inn i hva landsmøtet egentlig har vedtatt; det var det ikke lett å bli klok på av svaret.

I likhet med representanten Ursula Evje leste jeg også Aftenpostens store intervju med statsråden i går med megen interesse. I intervjuet stiller journalisten spørsmålet:

«Vil dere styrke tilsynet med privatskolene?»

Og statsråden svarer:

«Vi akter å systematisere det. Og det må være slik at det er tilsynsmyndigheten som bestemmer hvordan det skal gjøres. Vi kan ikke, heller ikke ved privatundervisning, godta som prinsipp at det er den som skal kontrolleres, som utpeker kontrolløren. Det kan ikke gå i noen sammenheng eller noen situasjon.»

Det er knakende godt sagt.

Jeg skulle for min del ha ønsket at statsråden hadde kommet til denne erkjennelse allerede før han la frem stortingsmeldingen, slik at han kunne ha tatt konsekvensen av den også i den stortingsmeldingen han har lagt frem. Stortingsmeldingen argumenterer faktisk for at man ikke skal ha et system, fordi system og systematisering åpenbart er negativt ladede ord. Det er desto mer bemerkelsesverdig ettersom utgangspunktet for hele saken er Stortingets enstemmige anmodning i Innst. S. nr.   96 for 1996-97:

«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til spørsmålet om oppbygging av et nasjonalt vurderingssystem for grunnskolen.»

Den meldingen statsråden har lagt frem, svarer at man ønsker ikke et «nasjonalt vurderingssystem», man ønsker isteden en «nasjonal strategi». Og det som så er skissert i meldingen, er i virkeligheten bare det første trinn i en reell skolebasert evaluering, nemlig at skolen skal evaluere seg selv. Det er det ingen uenighet om. Enhver fornuftig virksomhet i denne verden evaluerer seg selv fortløpende hvis den tar sin egen virksomhet på alvor. Det skulle bare mangle!

Og så er det lagt opp til en ordning som ikke er helt lett å få tak på, hvor man med lokale variasjoner kan lete seg frem til en åpning for medarbeiderskap ifra lokalmiljøet. Men det er på frivillig basis, det er ikke skissert hvorledes, og det er ikke skissert hvilke spørsmål som skal stilles, eller hvilke forhold som eventuelt skal evalueres. Men om dette har Høyre også sagt: Vi har ingenting imot det, det er helt utmerket, men det er ikke noe svar på det som var Stortingets bestilling – for ut av dette kommer det ikke et system og heller ikke noe som er nasjonalt, det kommer bare den første biten, nemlig den lokale biten.

På dette punkt må jeg også si at jeg har vanskelig for å forstå Arbeiderpartiets standpunkt. Og det ble ikke lettere etter å ha lyttet til komitelederen. Arbeiderpartiet har i det seneste gitt uttrykk for betydelig skepsis overfor statsrådens offensiv for lokalt mangfold og variasjon. Men det står for meg ganske uklart hvorledes Arbeiderpartiet for sin del mener at det nasjonale evalueringsarbeid egentlig skal foregå. Det eneste man positivt sier om dette, er at man vil gi tilslutning til opprettelsen av et utviklingssekretariat, men arbeidsoppgavene for dette utviklingssekretariat er i det hele tatt ikke definert; det vil man først diskutere på et senere tidspunkt.

Jeg kan ikke skjønne det annerledes enn at meldingen «Mot rikare mål» er et halvt dokument, i den forstand at den bare gir svar på den første halvdelen av spørsmålet om et vurderingssystem for skolen, nemlig den del av jobben som skal gjøres av skolene selv.

Det aller svakeste leddet i stortingsmeldingen er etter mitt skjønn kap. 5.4, som handler om erfaringer fra andre land. Det er på nøyaktig én side. De andre landene begrenser seg til tre: Danmark, Sverige og Skottland, og det er ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor det er akkurat disse tre som er valgt. Det er heller ikke gitt noen begrunnelse for hvorfor man i meldingen ikke trekker noen veksler på erfaringene verken fra Danmark, Sverige eller Skottland. Jeg kan ikke se at det på et eneste punkt i meldingen fra statsråden er gjort noe forsøk på å begrunne den strategi han skisserer rimelig vagt, med henvisning til erfaringene fra andre land. Nå foreligger det et ganske rikt erfaringsmateriale fra de fleste europeiske land, for de fleste europeiske land har nettopp det statsråden ikke vil ha, nemlig et nasjonalt evalueringssystem. Det ville vel ha vært rimelig når man i Norge skal gjennomgå behovet for et slikt system, at man hadde gått noe grundigere til verks når det gjelder den internasjonale sammenligning, og når det gjelder å forklare hvorfor den norske skolen atskiller seg så radikalt fra skolesystemet i de fleste andre europeiske land, at vi i Norge kan klare oss uten det man i de fleste andre land er helt overbevist om at man ikke kan klare seg uten.

Statsråden har brukt Anders Vassbotns vers:

«Å leva, det er å elska det beste di sjel fekk nå;

å leva, det er i arbeid mot rikare mål å trå.»

Anders Vassbotn er en god autoritet å holde seg til. Men jeg lurer litt på om ikke statsråden har kommet i skade for å bruke ham mot Anders Vassbotns egne intensjoner, for det Anders Vassbotn snakker om, er livets skole, og ikke skolen. Og det er vel på dette punkt jeg tror meldingen har tatt feil, ved at den forveksler en slags altomfattende målsetting for barns og unges sosialisering, deres vekst for å bli modne selvstendige mennesker, med det som er skolens oppgave og ansvar. Målet er vi alle enige om, men det er ikke skolen alene som skal realisere det målet. Skolen er tross alt fremdeles bare en del av barns og unges livsverden. I tillegg til skolen har de et miljø som skal være en del av det altomfattende læringsmiljø. Og det er også på dette punkt jeg tror evalueringsdiskusjonen sporer av. Man advarer mot kontroll, man advarer mot karakterer, man advarer hele veien mot å måle ting som i det hele tatt kan måles, fordi det kan være farlig. Og så begrunner man det med at det er så mange ting som ikke kan måles. Ja, selvfølgelig er det det. Ingen av oss kan måle et annet menneskes personlighet eller modenhet. Det er heller ikke skolens oppgave å foreta en totalevaluering av mennesker, for det er det ingen i denne verden som er kompetente til å gjøre. Men jeg har vanskelig for å skjønne at det er en begrunnelse for at man skal avstå fra å måle det som vitterlig lar seg måle, f.eks. noe så enkelt som lesekyndighet.

Det er en underlig merknad i Arbeiderpartiets og SVs felles lange argumentasjon mot bruk av karakterer, som henviser til bl.a. den brennferske undersøkelsen av lesekyndighet i grunnskolen, og sier at dette er måling av faktakunnskaper. Det ordet bruker man negativt flere andre steder også. Men lesekyndighet har da vel vitterlig ikke noe med faktakunnskaper å gjøre. Lesekyndighet er et instrument, det er en forutsetning for all læring. Til og med i datasamfunnet er lesekyndighet forutsetningen for at man kan ha glede av skjermen i det hele tatt og kan bruke den til noe formål. Og lesekyndigheten er jo betingelsen for læring på de fleste andre områder. Da må det da vitterlig være interessant å måle hvor langt elevene er kommet i å tilegne seg det som er redskapet for all læring i voksen alder.

Høyre har gitt uttrykk for at vi vil fastholde at det er grunnleggende nødvendig og viktig å holde fra hverandre målsettingen for grunnskolen og målsettingen for videregående opplæring. Og det forhold at det store flertall gjennomgår videregående opplæring, innebærer ikke at man dermed har en enhetsskole, like lite som det at man eventuelt har over 50 pst. som tar et høyskolestudium, innebærer at høyskolene også skulle være en enhetsskole. Forskjellen ligger i at grunnskolen er obligatorisk for å møte opplæringsplikten som er pålagt i lov. Det trengs ulike evalueringssystemer i grunnskolen og i videregående opplæring. Høyre har fremmet en del konkrete forslag på punkter hvor vi mener at det, uten særlig store omkostninger, kan gjøres grep som gir oss et reelt nasjonalt evalueringssystem.

Så til sist: På ett punkt er vi 100 pst. enige med flertallet, og det er at evaluering ikke er et mål, evaluering er et middel. Men det er et helt nødvendig middel, og da må man være villig til å evaluere det som kan evalueres.

Jeg tar opp de forslag som Høyre har fremmet alene og sammen med Fremskrittspartiet i innstillingen.

Presidenten: Inge Lønning har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Rune E. Kristiansen (A): Jeg hadde ventet et innlegg fra Inge Lønning med noen visjoner om framtidens skole. Men etter å ha hørt dette 10-minuttersinnlegget føler jeg at de faktisk var helt fraværende. Det var som en skolepolitisk revers med hensyn til framtiden. Høyres skolepolitikk, ifølge det innlegget som her ble presentert, og også ifølge merknadene, bygger på følgende etter mitt syn: Ekstern kontroll av skolen, karakterkontroll i grunnskolen og vurderingssystemer. Begreper som «kontroll» og «karakterer» går som en rød tråd gjennom Høyres skolepolitiske syn i denne innstillingen, og også i det innlegget som Inge Lønning nå nettopp har holdt.

Jeg har ikke selv vært aktiv i skolepolitisk arbeid i så veldig mange år, men jeg har fulgt rimelig godt med i skolepolitikken, og jeg må spørre: Hva er forskjellen på det Høyre sier her i denne sal i dag, ved avslutningen av dette århundret, og det de sa i 1960-, 1970-, 1980- og 1990-årene? Jeg etterlyser: Hva er egentlig utviklingstrekkene?

Jeg har sett et utviklingstrekk, og det kom fram i VG rett før helgen. Der snakker Inge Lønning om kampen mot lærerorganisasjonene. Det er nytt. Men det er kanskje ikke så merkelig når Høyres skolepolitiske vindu i Oslo er knust.

Så mitt spørsmål er: Kan Inge Lønning gi meg noen eksempler på hva som er nytt i Høyres skolepolitiske syn i dag, i 1999, i forhold til på 1970-tallet?

Inge Lønning (H): Jeg skal ikke konkurrere med representanten Kristiansen i visjoner – det er jo blitt en spesialitet for Arbeiderpartiet i det siste halvåret, særlig i tilknytning til Fornebu står visjonene så tett som sild i stim. Jeg må nok si at jeg foretrekker å bruke forstanden fremfor å bruke visjoner og åpenbaringer.

Nå er både representanten Kristiansen og jeg valgt som representanter for hovedstaden, og hvis jeg har oppfattet det riktig, har Arbeiderpartiets kritikk mot den skolepolitikk høyrebyrådet fører, nettopp gått på at den var ny, og at den brøt med de linjene som Arbeiderpartiet selv har fulgt. Men da må det være et tankekors for representanten Kristiansen at alle de meningsmålingene som er gjennomført, viser at f.eks. fritt skolevalg og offentliggjøring av evaluering av skolene har en overveldende oppslutning fra flertallet av velgerne i byen. Og det har til og med – det er enda mer interessant – aller størst oppslutning i de bydelene som tradisjonelt er de mest arbeiderpartidominerte, nemlig Groruddalen og Oslo indre øst. De viser også en klar majoritet av arbeiderpartivelgere som er positive til nettopp denne skolepolitikk.

Det må være et tankekors for representanten Kristiansen at den skolepolitikk han selv og Arbeiderpartiet står for, ikke har oppslutning fra Arbeiderpartiets egne velgere engang. De stemmer på partiet ikke på grunn av dets skolepolitikk, men på tross av dets skolepolitikk.

Arne Lyngstad (KrF): I likhet med representanten Kristiansen må jeg også si at jeg synes Høyres representant her hopper bukk over et veldig viktig element i denne meldingen når han legger vekt på at vi nå skal få et system istedenfor en strategi. Jeg er av dem som sier at ingenting blir fullkomment, men at representanten Lønning hopper bukk over skoleutviklingsperspektivet og tillegger det så lite vekt i sitt innlegg, synes jeg er overraskende. Det er svært viktig med skolebasert vurdering, fordi det bidrar til å fokusere på kvalitet, det styrker lærerens rolle, og det bringer et dynamisk miljø inn i skolen, som vi trenger. Men fordi Høyre tydeligvis har kommet lenger og er opptatt av helheten, blir liksom dette gode elementet ute av hovedfokus.

Høyre problematiserer også dette med tilpasset opplæring, og viser her til ungdomstrinnet og debatten om Mønsterplanen. Som svar fremmer Høyre et forslag om omorganisering av ungdomstrinnet med sikte på å gi elevene større valgfrihet. Kristelig Folkeparti er enig i at det må gjøres noe med ungdomstrinnet, spesielt vil vi peke på voksentetthet i ungdomsskolen, pedagogisk og metodisk videreutvikling, og vi må se på etterutdanning for lærere og hvordan planene for dette også treffer behovene i ungdomsskolen. Kristelig Folkeparti er villig til å gå nærmere inn i vurderingen av ungdomsskolen, men Høyre synes allerede nå å ha konkludert.

Representanten Lønning liker jo klare standpunkter og helhetlige løsninger. Spørsmålet må da bli: Har Høyre noen tanker om hva valgfriheten skal brukes til, og hvilke fag, emner, er det som nå skal bli valgfrie?

Inge Lønning (H): Jeg er grunnleggende uenig med representanten Lyngstad i at utviklingsperspektivet var fraværende. For meg er det helt selvinnlysende at all evaluering skal tjene utvikling. Hva skulle den ellers være godt for? Det er helt innlysende at når vi bestreber oss på å finne fornuftige evalueringsvirkemidler, er det nettopp fordi vi er overbevist om at det er et uunnværlig hjelpemiddel for å få til kvalitetsforbedring og utvikling. Det man konstaterer ved hjelp av f.eks. karakterer, som ikke er noe annet enn enkle symboler, er hvilket forbedringspotensial som er til stede. Betingelsen for at folk skal ønske å trå «mot rikare mål», er nemlig at det blir konstatert at det her er et forbedringspotensial – og hvordan skal man få utnyttet det forbedringspotensialet?

Jeg tror i det hele tatt ikke det er noen uenighet mellom flertallet og mindretallet når det gjelder målsetting, men etter mitt skjønn stanser flertallet på halvveien, og knapt nok det, fordi de ikke har troverdige virkemidler som er egnet til å realisere målsettingen.

Jeg spurte i replikkordskiftet etter komitelederens innlegg hva flertallet egentlig mener når de sier at det er nødvendig å systematisere den nasjonale strategien. Nå går det ikke an å stille spørsmål tilbake til replikanten, men jeg ville sette pris på om også talsmenn for regjeringspartiene, som er med i det samme flertallet, kunne komme tilbake og fortelle hva det betyr, for jeg ble ikke særlig mye klokere av det svaret som komitelederen gav.

Som svar på spørsmålet om hva Høyre mener med den større valgfrihet: Vi mener ikke å problematisere idealet om tilpasset opplæring – idealet er utmerket, det – men vi vil peke på at det er et ekstremt vanskelig ideal å innfri, og vi ønsker å gi den enkelte lærer betydelig større frihet når det gjelder gruppering av elevene bl.a. Men betingelsen for at den enkelte lærer kan få større frihet, er at det finnes et kvalitetssikringssystem.

Rolf Reikvam (SV): Inge Lønning har i løpet av denne debatten fått en del spørsmål, og han har ennå ikke svart på et eneste av dem. Det siste spørsmålet han fikk, var om større valgfrihet. Da gikk det på valgfrihet til å gruppere elevene – det var større valgfrihet, som svar på Lyngstads spørsmål.

Denne innstillingen har i hvert fall avdekket ett forhold, at hovedskillelinjene i utdanningspolitikken går mellom Fremskrittspartiet og Høyre på den ene siden og de øvrige partier på den andre siden. Det går også en del andre skillelinjer, men hovedskillelinjene går der.

Lønning brukte en god del tid til et oppgjør med meldingens mangel på system, et vurderingssystem, et landsdekkende vurderingssystem. Hvis vi leser innstillingen, på hvilke områder ser vi da at Høyre har skissert et system? De har lagt opp til en del mer bruk av karakterer. Etter Høyres forslag skal vi nå få de individuelle fagkarakterene tilbake på mellomtrinnet, dvs. fra 4. til 6. klasse, og de vil ha mer bruk av sentralt gitte prøver. Det er deres svar på system. Så enkelt er det, og det skal en være klar over.

Hvis Inge Lønning har lest innstillingen, vil han nok ha sett at vi har skissert en del modeller. Vi har sagt at det skal være tilbakemeldinger på kvalitative mål på nasjonalt og kommunalt nivå, osv. Alt dette har vi prøvd å lage et system for – om ikke det er et gjennomført system, så er det iallfall gitt en skisse. Og hvis Inge Lønning hadde brukt litt tid på å lese innstillingen, hadde han kanskje oppdaget det.

Mitt spørsmål til Lønning går på økt bruk av karakterer. Mener Inge Lønning at det Høyre skisserer, å øke bruken av individuelle karakterer, er i samsvar med Læreplan for grunnskolen, hvor en vektlegger samarbeid osv.?

Inge Lønning (H): Jeg skal unngå å fremsette arbeidshypoteser om representanten Reikvams lesevaner når det gjelder innstillinger. Men hvis jeg skal gi et kort svar på hans spørsmål, kan jeg vise til side 16, hvor de fire forslagene står opplistet som til sammen er svaret på spørsmålene fra representanten Reikvam.

«Stortinget ber Regjeringen oppnevne et utvalg til å foreta en bred vurdering …» osv. Det har vi forsøkt å fremme tidligere også, og det er et ganske grunnleggende grep for å få tak på noen av problemene. Vi har bedt om «et uavhengig skoletilsyn med forslag til organisering og mandat». Det forslaget har vi også fremmet tidligere, som kjent. Og vi har bedt om at Regjeringen skal «følge opp forslaget om obligatoriske diagnostiske prøver i grunnskolen med fastsettelse av faglige «minstestandarder» i lesning, skrivning og regning på alle klassetrinn». Det er et helt konkret systemtiltak, og vi har bedt Regjeringen om å «innføre et system med standardiserte prøver i fagene norsk, matematikk, naturfag og engelsk på grunnskolens mellomtrinn og ungdomstrinn». Vi har videre fremmet forslag om «større valgfrihet» på ungdomstrinnet.

Alt dette er til sammen, tror jeg, et rimelig klart og tydelig svar på hva vi legger i system for nasjonal evaluering i grunnskolen.

La meg føye til at det ikke er noen særlig grunn til, etter mitt skjønn, å føre langvarige debatter for og imot karakterbruk. Det er en eldgammel debatt, og alle argumenter er ventilert tusen ganger før. Personlig ser jeg på karakterer som et enkelt kommunikasjonsmiddel som måler, som sagt, det som i det hele tatt er målbart. Og det er ment som et hjelpemiddel for å få frem forbedringspotensialet så vel hos den enkelte som i klasser og i hele skoler. Men betingelsen for at det forbedringspotensialet skal bli utnyttet, er jo at man er villig til full åpenhet.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Tiden for formiddagens møte er også omme. Presidenten foreslår at møtet nå heves, og at nytt møte settes kl. 18. – Det anses vedtatt.