Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 15 minutter hver, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Aud Blattmann (A) (ordfører for sakene nr. 1-3): Det er et gammelt munnhell som sier at verden går langsomt videre. Det kan neppe sies å være tilfellet når det gjelder utviklingen på petroleumssektoren i Norge, ikke i verden for øvrig heller.

Da Regjeringen sommeren 1998 la fram St.meld. nr. 46 for 1997-98, tok den utgangspunkt i en høy og voksende investeringstakt. Nå opplever vi at sektoren står overfor stagnasjon og redusert lønnsomhet. Både leteaktiviteten og investeringene går ned – la meg bruke ordet stuper - og et flertall i komiteen mener at mange av problemstillingene i oljemeldingen er uaktuelle i dag.

Spørsmålet i dag er hvordan vi skal forhindre at nedgangen i olje- og gassvirksomhetene forsterker nedgangstendensene, særlig i verftsindustrien langs kysten. Derfor mener et flertall, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, at den endrede situasjonen på sokkelen gjør deler av oljemeldingen uaktuell, spesielt når det gjelder aktivitetsnivået. I motsetning til Regjeringen påpeker dette flertallet at tiltak for å dempe aktiviteten på norsk sokkel, slik det er beskrevet i St.meld. nr. 46, i dag er uaktuell politikk. Tvert imot understreker disse partiene behovet for tiltak som kan øke aktivitetsnivået på norsk sokkel. Rammebetingelsene for oljeindustrien må gjennomgåes, slik at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer også kan bli bedriftsøkonomisk lønnsomme.

Oljeprisen i fjor høst beveget seg under 14 dollar fatet. Prisen i dag er over dette nivået. I mellomtiden har oljeprisen vært under 10 dollar fatet, en rekordlav pris som utløste produksjonsregulerende tiltak fra OPEC og fra andre land, også Norge. I nasjonalbudsjettet for 1999 ble totalformuen av reservene på sokkelen pr. 1. januar 1999 anslått til 1 990 milliarder 1999 kr. Departementet har opplyst at en oljepris på rundt 10 dollar fatet mer enn halverer totalformuen, og anslår verdien til ca. 800 milliarder kr. Det viser behovet for at forskningsmiljøer, myndigheter, oljeselskaper og arbeidstakernes organisasjoner utarbeider nye løsninger for at påviste olje- og gassreserver som i dag ikke er lønnsomme, kan utnyttes. Det som finnes av kunnskap og kompetanse i selskapene og i forskningsmiljøene, må mobiliseres med sikte på ytterligere forbedringer i teknologien.

Komiteen sier i denne innstillingen lite om gassvirksomheten, men jeg forventer at Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med neste petroleumsmelding, som kommer våren 2000. Departementet har opplyst til komiteen at bruk av gass til kraftproduksjon er i sterk vekst i Europa og at naturgass har fortrengt bruk av kull. Dette er gledelige opplysninger.

Jeg har tidligere nevnt at det foregår store endringer i petroleumssektoren verden over, og det utvinnes olje i stadig nye områder. Samtidig er norsk sokkel i ferd med å bli en moden petroleumsprovins. Dersom de norske selskapene skal kunne utnytte og videreutvikle den kompetansen som er bygd opp med utgangspunkt i virksomheten i Norge, er det nødvendig å utvide virksomheten til andre deler av verden. Komiteens flertall viser til at åpningen av nye leteområder internasjonalt har gitt norske industrielle miljøer tilgang til nye markeder. Selv om det påpekes at den internasjonale virksomheten er krevende og preget av høy risiko for selskapene, kan den gi grunnlag for verdiskaping i norsk næringsliv, også etter at ressursene på norsk sokkel er uttømt.

Når det gjelder lete- og konsesjonspolitikken, ser komiteens flertall av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, positivt på petroleumsutvinning i Barentshavet, og ber myndighetene legge til rette for utbygging av Snøhvit-feltet. Komiteens flertall er enig med Regjeringen i at det åpnes for gruppesøknader i Nordsjøen, men at det legges opp til individuelle søknader fra selskapene i Norskehavet, i tråd med tidligere praksis.

Usikkerheten rundt petroleumsprisene, virkningen av klimapolitikken, betydningen av oljefondet og problemstillingene rundt sikkerhet og arbeidsmiljø vil ikke bli berørt nærmere av meg i dette innlegget. Tiden tillater ikke det. La meg bare kort kommentere at det er en enstemmig komite som er enig med Regjeringen i at tiltak for å begrense utslipp av klimagasser og andre utslipp ved bruk av fossil energi utgjør en stor usikkerhetsfaktor for oljeprisen.

Som tidligere nevnt, er det uavhengig av fremtidige klimatiltak stor usikkerhet knyttet til oljeprisen. Her understreker en enstemmig komite betydningen av oljefondet. Bruken av våre oljeinntekter handler om forvaltning av vår felles nasjonalformue. Dersom det avsettes penger til fondet når oljeprisen er høyere enn forutsatt, kan lavere inntekter kompenseres gjennom mindre avsetninger til fondet. På den måten blir fondet en slags buffer mot usikre oljeinntekter. Usikre og svingende oljeinntekter skaper for øvrig store utfordringer for oljeindustrien, men også for myndighetene.

En enstemmig komite understreker behovet for en gjennomgang av rammebetingelsene. Med utgangspunkt i en oljemelding som var gått ut på dato, og et enstemmig ønske om endrede rammebetingelser, må det være riktig å si at det knyttet seg store forventinger til tilleggsmeldingen, St.meld. nr. 37, og Regjeringens forslag til rammebetingelser for petroleumssektoren. Selv om Regjeringen og regjeringspartiene er såre fornøyde med sitt framlegg, er det en realitet at bransjen ikke er det – for så vidt ingen andre heller. Politiske streiker ved virksomhetene langs kysten og store oppbud av streikende arbeidere her i Oslo er virkelighetens verden.

Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV i Stortinget er heller ikke fornøyde, og skriver i sine innledende merknader følgende:

«… at de foreslåtte tiltakene i St.meld. nr. 37 (1997-98) ikke er tilstrekkelige for å møte behovet for snarlige tiltak i næringen, og at forventningene som ble skapt om bedringer i rammevilkårene ikke er innfridd.»

Rapporten fra oljeselskapene til OED høsten 1998 viste utbyggingsprosjekter på norsk sokkel for 93,6 milliarder kr fram til 2003. I henhold til en fersk rapport fra ECON viser tall fra de samme selskapene nå utbyggingsoppdrag for 22,6 milliarder kr, et fall på 71 milliarder kr, noe som utgjør 76 pst. Dette kan få store negative konsekvenser både for sysselsettingen i og for videreutviklingen av petroleumsnæringen. Departementet opplyser i tilleggsmeldingen at innrapporterte timeverk de neste tre halvår er meget begrenset og langt fra tilstrekkelig til å opprettholde sysselsetting ved de store offshoreverftene.

Komiteens flertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV mener situasjonen i petroleumsindustrien, verftsindustrien og annen oljerelatert industri krever aktive og snarlige tiltak dersom vi skal unngå økt arbeidsledighet og tap av kompetanse som følge av nedbemanning.

Reduserte investeringsrammer, en moden sokkel og det norske skatte- og kostnadsnivået rammer olje- og leverandørindustrien hardt. Det er behov for å gå lenger enn Regjeringens tilleggsmelding når det gjelder produksjonsavgifter og endringer i forbindelse med CO2-avgiften.

Komiteens flertall bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre ber Regjeringen om å bruke sin fullmakt til å redusere eller fjerne produksjonsavgiften på enkelte felt for å bringe frem marginale prosjekter til investeringsbeslutning allerede høsten 1999.

Når det gjelder CO2-avgiften, har partiene i denne innstillingen og i revidert nasjonalbudsjett fremsatt sine primære standpunkter.

Sekundært er det fra et flertall av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre enighet om å inkludere hele offshoresektoren i kvotesystemet for CO2 i løpet av 2000. Det forutsettes at Regjeringen i budsjettet for neste år fremmer forslag om hvordan CO2-avgiften kan reduseres inntil et nytt kvotesystem foreligger, herunder muligheten for å differensiere mellom gamle og nye felt, for å stimulere til økt utbygging. Dette flertallet ber også om en utredning med sikte på revisjon av petroleumsbeskatningen, og at forslag om dette fremmes overfor Stortinget i løpet av året 2000.

Til slutt er det å merke seg at det er en enstemmig komite som på bakgrunn av utviklingen i olje- og gassvirksomheten mener at den fremtidige struktur må vurderes på nytt, bl.a. forvaltningen av SDØE og eierskapet i Statoil.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (Frp): Representanten Blattmann var inne på at det var store endringer i oljebransjen. Vi har jo hatt et visst mangfold på sokkelen hittil, der vi i hovedsak har hatt tre oljemiljøer. Det er i ferd med å endre seg. En løsning der Hydro og Statoil skal få lov å kjøpe Saga, vil føre til at statlig eierskap i oljemiljøene reduseres. Man vil få redusert konkurranse og man bryter opp et selskap med godt utviklet kompetansemiljø på norsk sokkel.

Hvorfor er ikke Arbeiderpartiet opptatt av mangfold på sokkelen, slik at mangfoldet og arbeidsplassene, som Arbeiderpartiet som oftest hevder at de er interessert i, bevares?

Aud Blattmann (A): Til representanten Korsberg vil jeg si at han kanskje burde ha lest innstillingen litt nøyere, for Arbeiderpartiet sier faktisk sammen med øvrige partier at vi ønsker en gjennomgang av vilkårene på sokkelen nettopp for å fjerne de barrier som eventuelt måtte ligge både i skattesystem og i lisenstildeling, for at andre, nye selskaper skal kunne komme inn på norsk sokkel. Så dette er ikke noe vi er uenig i, vi ønsker å styrke konkurransen, og det står faktisk i innstillingen.

Jan Tore Sanner (H): I en situasjon hvor det er behov for lederskap, har Regjeringen og sentrumspartiene satt seg på sidelinjen. Sentrumspartiene har valgt alenegang både når det gjelder virkelighetsbeskrivelse og når det gjelder bruk av virkemidler.

I denne innstillingen er det Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som peker ut retningen – ved å inkludere hele offshoresektoren i det nasjonale kvotesystemet, ved å pålegge Regjeringen å få frem en revisjon av petroleumsbeskatningen og ved å pålegge Regjeringen å fjerne eller redusere produksjonsavgiften for å få frem investeringer allerede nå i høst.

Men også dette blir kanskje litt magert i forhold til den situasjonen som vi opplever i petroleumsvirksomheten og leverandørindustrien. Særlig fra Arbeiderpartiets side har man brukt svært store ord for å kritisere regjeringspartiene for handlingslammelse når det gjelder å få frem virkemidler som kan stimulere til aktivitet, og som kan bringe sokkelen og norsk petroleumsvirksomhet over i en ny fase. Ja, man kan snakke om høy sigarføring fra Arbeiderpartiet land og strand rundt.

Når det kommer til stykket, er det Arbeiderpartiet som i dag forhindrer at vi får til en reduksjon i CO2 -avgiften. Høyre har foreslått 30 pst. reduksjon og Fremskrittspartiet har foreslått å fjerne hele CO2-avgiften. Arbeiderpartiet vil vente til nyttår, og man kommer med et forslag om at man skal skille mellom gamle og nye felt, en løsning som både kritiseres av selskapene og som både Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet advarer sterkt i mot.

Mitt spørsmål til Aud Blattmann er: Hvorfor er ikke Arbeiderpartiet villig til å være med og redusere CO2-avgiften allerede nå i høst – et forslag som har stått svært høyt på prioriteringslisten både til LO, industrien og forskningsmiljøene, som har sett på hva som skal til for å få aktiviteten opp igjen på sokkelen?

Aud Blattmann (A): Det synes som om dette munnhellet «høy sigarføring» er blitt veldig populært her i Stortinget.

Nå er det sånn at det har ikke vært noen høy sigarføring i forbindelse med Regjeringens manglende forslag til å komme ut av den situasjonen som petroleumsnæringen er i. Det vi har gjort, er å be om at CO2-avgiften skal vurderes, og at Regjeringen skal komme tilbake i forbindelse med budsjettet for 2000. Når det gjelder spørsmålet om å skille mellom gamle og nye felt, har vi bedt Regjeringen om å utrede også det.

Det er ikke alltid lett å vite hva verken Høyre eller Fremskrittspartiet mener om CO2-avgiften. I det ene reviderte nasjonalbudsjettet er de faktisk med på å øke den 20 pst., for i neste omgang å redusere den eller fjerne den helt.

Derfor er det er ikke så lett å finne de riktige veiene å gå her, men som sagt, vi har ikke skjøvet noen problemer foran oss. Vi har faktisk bedt Regjeringen utrede dette med spesifikke felt; det er noe som vi har bedt den komme tilbake til. Og for så vidt: Dette er også det primære standpunktet til Høyre og Fremskrittspartiet.

Lars Rise (KrF): La meg først få si at det var en interessant erkjennelse representanten Jan Tore Sanner kom med ved innledningen av denne debatten, nemlig at de forslagene opposisjonen kommer med, er magre.

Representanten Blattmann henviste til en ECON-rapport som forteller at investeringene har gått ned fra ca. 93 milliarder kr, som planlagt, til 22,6 milliarder kr. Den politiske hukommelsen er nok kort, men de planene Harlem Brundtland-regjeringen la fram, viste jo at det lå an til investeringer på 5 milliarder kr i 1999, og 10 milliarder kr i 1998, så man ligger fremdeles milevis over det nivået.

Det er ikke så lenge siden jeg så representanten Blattmann i Dagsrevyen – hun stod utenfor Stortinget her og var temmelig hard i kritikken mot Regjeringen. Det er veldig vanskelig å finne hvordan dette avspeiles i forslag nå – jeg ser faktisk ikke et eneste forslag fra Arbeiderpartiet som kan være med på å bedre situasjonen.

I flertallsmerknaden fra de fire partiene som Blattmann nevnte, uttrykker man jo stor misnøye og sier at de forslagene som fremmes, ikke er tilstrekkelige. Og da må jeg spørre: Hvilke forslag har Arbeiderpartiet? Jeg tror representanten Sanners karakteristikk var nokså betegnende.

Jeg vil be om at representanten Blattmann redegjør for hvordan Arbeiderpartiet i en uttalelse fra sentralstyrets møte 31. mai kan si at Regjeringens eneste svar er å bevilge 400 mill. kr mer til utbetaling av arbeidsløshetstrygd, og at den ikke varsler noen aktive tiltak for å sikre sysselsettingen.

Denne uttalelsen kommer altså på tross av at Arbeiderpartiet slutter seg til samtlige av Regjeringens forslag til tiltak.

Aud Blattmann (A): La meg først få lov til å rette opp en feil jeg gjorde i mitt forrige replikksvar: Det var Høyres og Fremskrittspartiets sekundære standpunkt – som det egentlig er flertall for i Stortinget. Jeg skal ikke gjøre disse partiene urett.

Så til de fremtidige investeringer og størrelsen på tallene i ECONs rapport, som ble nevnt av representanten Rise. De tallene jeg la frem, går altså frem til 2003 – det er i hvert fall de reelle tallene som foreligger nå. Og uansett hvem som har sagt hva, har jeg lyst til å understreke at det vi nå ser, er en dramatisk reduksjon i investeringer.

Så har jeg lyst til å si til representanten Rise at selv om ikke regjeringspartiene liker det noe særlig, er det i hvert fall et inntrykk at næringen er meget godt fornøyd med den pakken som Arbeiderpartiet la frem – og den har fått oppslutning i næringen.

Når det gjelder CO2-avgiften og produksjonsavgiften, vet representanten Rise utmerket godt at våre forslag vil bli tatt opp og fremmet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. Men hvis representanten Rise ikke er klar over det, kan jeg jo nevne at i tillegg til forslaget som går på produksjonsavgift, kutt i CO2-avgiften og mindre SDØE-andeler, har vi altså gått inn for både styrking av verkstedindustrien, styrking av bygg- og anleggssektoren, mer til forskning og flere tiltaksplasser i forbindelse med arbeidsmarkedsopplegg.

Jeg tror kanskje det er litt pinlig for sentrumspartiene at man ikke har fremmet forslag og gjort mer for å komme ut av den situasjonen som næringen er i.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øyvind Korsberg (Frp): Som saksordføreren var inne på, er situasjonen på norsk sokkel en helt annen i dag enn da oljemeldingen ble lagt frem sommeren 1998.

Oljesektoren opplever nå stagnasjon og manglende lønnsomhet, og både leteaktivitet og investeringer er ventet å gå ned. Nedjusteringene av prisforventingen og lavere inntjening i oljeselskapene, kombinert med en nedgang i tilgangen på gode prosjekter, har ført til en drastisk reduksjon i det planlagte investeringsnivået på norsk sokkel i årene som kommer. Med dagens priser, kostnadsnivå og rammebetingelser er det fare for at utbygging av nye felt nesten vil stoppe opp i en periode fremover. Reduksjonen i aktivitetsnivået vil skape ringvirkninger for verdiskaping og sysselsetting, som vil falle betydelig i oljeindustrien, men enda mer i leverandørindustrien. På sikt kan man derfor se ytterligere ringvirkninger i samfunnet. En unødvendig brå nedgang i aktivitetsnivået vil påføre samfunnet omstillingskostnader og tap av kompetanse.

Fallet i oljeprisen, det høye skatte- og kostnadsnivået og de store overskridelsene ved utbygging av installasjoner har ført oljeindustrien på norsk kontinentalsokkel inn i en situasjon hvor det er helt nødvendig å forbedre rammebetingelsene og også senke kostnadsnivået for å gjenopprette konkurransedyktigheten. Norsk kontinentalsokkel må i fremtiden fremstå som et attraktivt område for oljeindustrien, og investeringer her må gi avkastninger som er konkurransedyktig med avkastninger på investeringer andre steder i verden. Taper norsk sokkel i denne vurderingen, vil det etter vårt syn bli meget vanskelig å opprettholde kompetanse, arbeidsplasser og inntjening.

I dag er norsk sokkel i ferd med å bli en vesentlig mindre attraktiv oljeprovins å investere i. Kostnadene ved utbygging og drift i Norge er høye sammenlignet med i andre land. Noe av dette skyldes utilsiktede virkninger og krav og ordninger som er pålagt denne næringen i større grad i Norge enn i andre land. De langsiktige utfordringene vi står overfor består i første rekke i å legge forholdene til rette slik at kostnadene for bransjen blir så lave at det igjen blir attraktivt å investere på norsk sokkel.

Den særnorske CO2-avgiften på norsk sokkel medfører konkurransevridning og svekkelse av norsk sokkels konkurranseposisjon i forhold til andre områder i verden. For Fremskrittspartiet har det vært et mål hele tiden å sørge for at norsk sokkel skal få konkurrere på lik linje med utenlandske områder. Derfor har vi hele tiden arbeidet for å fjerne den urimelige CO2-avgiften, eller miljøavgiften, som noen ønsker å kalle den uten at den har noe med miljøet å gjøre.

Petroleumsvirksomheten står for nesten en fjerdedel av de norske CO2-utslippene. I fjor vedtok Stortinget at det skal opprettes et system med utslippskvoter for såkalte klimagassutslipp. Ved å la petroleumsvirksomheten få ta del i dette kvotesystemet, vil en kunne oppnå positive konsekvenser for bransjen. I dag betales det inn ca. 3,6 milliarder kr i CO2-avgift for utslipp på sokkelen. Utslippskvoter vil trolig bli langt billigere. Ifølge beregninger fra CICERO, Senter for klimaforskning, kan kvoteprisen bli på om lag 150 kr pr. tonn, noe som vil føre til en betydelig økonomisk besparelse for bransjen. Derfor er det viktig at Regjeringen i budsjettet for år 2000 legger frem forslag om hvordan CO2-avgiften kan reduseres inntil offshoresektoren er inkludert i kvotesystemet.

Etter Fremskrittspartiets syn er det viktig at Statoil delprivatiseres og børsnoteres. Hovedårsaken er at Statoil ikke lenger er et instrument i utøvelsen av norsk oljepolitikk, men er et full ut integrert oljeselskap i konkurranse med andre. Da er det etter vårt syn naturlig og nødvendig for Statoil å få adgang til å arbeide under de samme rammebetingelsene som sine konkurrenter, med et mer kompetent og entydig bedriftsøkonomisk eierskap. En børsnotering vil sørge for nye rammevilkår og vil medføre at innsyn og oppmerksomhet vil danne en bedre bakgrunn for målinger og vurderinger av selskapets virksomhet vurdert opp mot konkurrentene. Samtidig vil alle forhold mellom selskapet og det offentlige endre karakter og bygge på reelle forhandlinger mellom to like parter og ikke mellom selskap og eier. Den siste tids hendelser har således etter Fremskrittspartiets syn ført til en ytterligere aktualisering av at man bør foreta en delprivatisering og børsnotering av selskapet. Jeg vil vise til det Dokument nr. 8-forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet, men som ennå ikke er behandlet av Stortinget.

Bredde og mangfold på norsk sokkel er viktig. Fremskrittspartiet vil derfor gå imot å gi Hydro fullmakt til å utvide aksjekapitalen, og er svært lite tilfreds med at det halvstatlige Hydro og det helstatlige Statoil nå bedriver en rå slakting av Saga. En løsning der Hydro og Statoil skal få lov til å kjøpe Saga, vil føre til økt statlig eierskap i oljemiljøet, redusert konkurranse samt at man bryter opp et selskap med et godt utviklet kompetansemiljø på norsk sokkel. Vi er svært kritisk til at Statoil skal få lov til å være med på oppkjøpet av Saga, og mener at selskapet burde holdt fingrene av fatet og heller konsentrert seg om å rydde opp i eget hus etter omfattende overskridelser ved den senere tids utbyggingsprosjekter.

Etter 30 år med olje- og gassvirksomhet i Norge er det store variasjoner mellom de geografiske områdene i Norge når det gjelder ringvirkninger og verdiskaping knyttet til denne virksomheten. Den nordlige landsdelen har bare delvis fått merke de positive ringvirkningene knyttet til kompetanseoppbygging, industriutbygging osv. som er et resultat av olje- og gassutvinningen på norsk sokkel. På 1980-tallet var det en viss aktivitet i Barentshavet. Da ble det påvist store gassfelt som til nå ikke har vært kommersielt lønnsomt å bygge ut. De siste årene har det ikke vært leteaktivitet i Barentshavet, med de negative konsekvenser det får for leverandørindustrien og annen servicevirksomhet som ble bygd ut for å betjene denne virksomheten.

De to siste årene har Statoil igjen arbeidet med å kommersialisere gassen på Snøhvit-feltet gjennom produksjon av LNG for utskipning til markeder i USA og ved Middelhavet. Dette er et prosjekt som hele landsdelen har store forhåpninger til. Det er tredje gang prosjektet er oppe til vurdering, og denne gangen håper jeg at prosjektet kan få den lønnsomheten som gjør en utbygging mulig.

For Fremskrittspartiet er det viktig at nye felt blir så attraktive som mulig. Etter vårt syn vil store SDØE-andeler være med på å redusere feltenes attraktivitet fordi de øvrige selskapenes andeler, og særlig operatørens andel, blir mindre. Store SDØE-andeler i kombinasjon med gunstige fradragsmuligheter for investeringer bidrar til redusert fokusering på kostnader samt at statens andeler ved kostnadsoverskridelser øker. Derfor bør SDØE-andelene reduseres.

Til slutt vil jeg ta opp forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre samt vise til at Fremskrittspartiet også vil komme med forslag som vedrører denne bransjen, i revidert nasjonalbudsjett.

Presidenten: Øyvind Korsberg har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Aud Blattmann (A): I innstillingen fremgår det at det er enighet, dog ikke primært, men subsidiært, om hvordan vi skal gå frem når det gjelder dette med CO2. Jeg registrerer at også i dette innlegget er Fremskrittspartiet svært opptatt av å redusere byrdene for industrien når det gjelder CO2-avgiften. De ønsker primært å fjerne hele avgiften eller å redusere den. Men samtidig konkluderer Fremskrittspartiet med at det er forurenseren som skal betale forurensningen. Vi vet også at når de sier at de hele tiden har arbeidet for å fjerne CO2-avgiften, så er ikke det helt riktig, for sammen med Høyre gikk de i fjor i revidert budsjett inn for å øke CO2-avgiften med bortimot 20 pst.

Mitt spørsmål til representanten Korsberg er: Hva mener egentlig Fremskrittspartiet?

Øyvind Korsberg (Frp): Jeg tror nok de fleste i denne salen vet hva Fremskrittspartiet mener om CO2-avgift. Vi avviser det hysteriet som er når det gjelder problematikken rundt CO2-utslipp.

I Fremskrittspartiet registrerer vi at det fra forskjellige forskermiljøer er knyttet stor usikkerhet til om CO2-utslippene har påvirkning på klimaet, og i tilfelle de har det, er det også enormt stor usikkerhet om hvor stor påvirkning på klimaet det har.

Vi i Fremskrittspartiet har fremmet en rekke forslag en rekke ganger om fjerning av CO2-avgiften. Blant annet da vi i fjor behandlet miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling, fremmet Fremskrittspartiet forslag om fjerning av CO2-avgiften. Vi fremmet også forslag om fjerning av CO2-avgiften da vi behandlet Kyotoprotokollen her litt tidligere. Så jeg tror nok Arbeiderpartiet er rimelig klar over hva Fremskrittspartiet mener om CO2-avgiften. Vi avviser at CO2-avgiften har noe med miljøutslipp å gjøre i det hele tatt.

Bror Yngve Rahm (KrF): Øyvind Korsberg brukte veldig mye av sitt innlegg til å fokusere på rammevilkårene for selskapene i Nordsjøen på norsk sokkel og understreket veldig sterkt det inntrykk at norsk sokkel er fullstendig ute av enhver konkurranseposisjon, mens alle andre har langt bedre vilkår enn oss. I den sammenheng hevdet også Korsberg at norsk sokkel var uinteressant for investeringer.

Mitt spørsmål til representanten Korsberg blir i den forbindelse: Opplever Fremskrittspartiet at Elfs engasjement for å kjøpe opp Saga er et uttrykk for at norsk sokkel ikke er attraktiv som investeringsforetak, og anser man her at rammevilkårene er så dårlige at sokkelen ikke kan konkurrere med andre? Kan jeg få en kommentar fra Fremskrittspartiets Øyvind Korsberg på det?

Det andre spørsmålet er knyttet til aktivitetsnivået, som de aller fleste har vært enige om har vært unaturlig høyt i løpet av de siste årene. Hvilket nivå mener Fremskrittspartiet det vil være naturlig å legge seg på? Eller for å stille spørsmålet annerledes: Er det et mål for Fremskrittspartiet at aktivitetsnivået igjen skal komme opp på samme nivå som i 1997-98?

Øyvind Korsberg (Frp): Som representanten Rahm er klar over, er jeg representant for Fremskrittspartiet og sitter på Stortinget. De spørsmål som han stiller vedrørende Elf, tror jeg nesten han får stille til dem som det er aktuelt å stille slike spørsmål til, nemlig oljeselskapet Elf, så får de vurdere hva som er interessant med hensyn til oppkjøp av Saga.

Så til hvilket nivå man skal legge opp til at oljeindustrien skal være på. Det som er viktig for oss i Fremskrittspartiet, er at man legger opp slike rammer at man kan få lov å konkurrere med utenlandske områder. På den måten vil man nemlig sikre lik konkurranse, og da vil det også være lik mulighet for å etablere et høyt aktivitetsnivå på norsk sokkel. Og det er viktig for oss i Fremskrittspartiet, for det er med på å ivareta verdiskaping og også utvikle norsk sokkel videre.

Per-Kristian Foss (H): Det er vel replikanten som skal svare, men jeg hadde lyst til kanskje å assistere replikanten litt med et svar på det forrige spørsmålet, som ble stilt av representanten Rahm. Det å måle attraktiviteten på norsk sokkel utelukkende ved å se på interessen for å kjøpe igangværende, moden virksomhet, altså felt i produksjon, tror jeg man skal være meget varsom med. Det vil alltid være attraktivt. Men det interessante er jo om det er interesse for å investere i like stor grad som tidligere på norsk sokkel. Det er lakmustesten.

Så til mitt spørsmål direkte til Fremskrittspartiet. Jeg lurer litt på om Fremskrittspartiet på Stortinget snakker sammen i gruppen – for å spørre rett ut: Koordinerer dere politikken? For i dag er Stortinget i ferd med å vedta Høyres forslag om at man på bred basis skal engasjere konsulenter for å gjennomgå norsk sokkels konkurransekraft. Endelig skjer det. Det ble avslått i fjor, men nå skjer det. Og det er utmerket. Man bevilger nå til uavhengige, internasjonale, høyst kompetente konsulentfirmaer som skal gjennomgå dette og lage en rapport, som man må si er rimelig objektiv. Så foreslår Fremskrittspartiet i innstillingen om revidert nasjonalbudsjett:

«Stortinget ber Regjeringen opprette et utvalg for å evaluere rammebetingelsene på norsk sokkel».

Men et utvalg på toppen av dette må da bare ha én virkning, nemlig at det vil ta enda lengre tid. Jeg er litt overrasket over at Fremskrittspartiet av alle har troen på offentlige utvalg der man faktisk nå har valgt en litt mer markedsorientert løsning – om jeg må få lov til å si det slik med adresse til statsråden – nemlig å hyre inn konsulenter til dette, som jeg tror er en fornuftig bruk av ressurser. Og så skal Fremskrittspartiet ha et politisk utvalg! Dette synes jeg ikke ligner mye på Fremskrittspartiet. Iallfall er det dobbeltarbeid. Det ene utelukker faktisk det annet, hvis man ikke bare er interessert i å få brukt mest mulig tid på det. Men her tror jeg faktisk det haster, for dette arbeidet burde egentlig vært igangsatt for lengst.

Øyvind Korsberg (Frp): Jeg vet ikke om representanten Foss bommet litt da han kikket i kalenderen. Det vi i dag behandler, er oljemeldingen. Vi har ikke kommet så langt at vi har begynt å behandle revidert nasjonalbudsjett ennå. Så vidt jeg vet, skal revidert behandles på fredag, og jeg tror det er naturlig i den forbindelse å ta opp de merknader og eventuelle forslag som står i innstillingen til revidert. Jeg må ærlig få lov å innrømme at jeg ikke har fått tid til å lese den. Den lå i hyllen min i dag og var på størrelse med en telefonkatalog. Jeg tror Foss får ta den replikken på fredag, og jeg er sikker på at han da får et svar.

Når det gjelder Fremskrittspartiet, er det klart at vi er blitt en stor gruppe, men vi snakker selvfølgelig sammen når vi koordinerer vår politikk på området. Som representanten Foss kjenner til, har det vært – jeg holdt på å si – en dobbelkjøring med oljemeldingen og revidert. Foss refererte til noe som står i innstillingen til revidert, og jeg har som sagt ikke fått lest den. Men et bredt offentlig utvalg trenger nødvendigvis ikke bare å bestå av offentlige personer og byråkrater.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Lars Rise (KrF): Dersom man lytter til støynivået på argumentasjonen fra opposisjonen, kan dette høres ut som en debatt preget av dype skillelinjer og uløselige konflikter. Det er mulig at tonen er litt mer avdempet her i salen enn i forkant av denne debatten.

Representanten Olav Akselsen brukte eksempelvis sin tid hjemme på Stord flittig med mikrofon og pisket opp stemningen mot Regjeringen. Sammen med representanten Blattmann opererte han også sammen med fagforeningene Aker Stord, Aker Verdal og Umoe i Haugesund og kom i Haugesunds Avis med voldsomme utfall mot parlamentarisk leder Einar Steensnæs. Samme kveld stod man i Dagsrevyen foran Stortinget og karakteriserte Regjeringen som handlingslammet, at Regjeringen satte arbeidsplassene i fare, osv. Men ser vi på de konklusjoner som trekkes, og særlig hvilke forslag som fremmes nå, ser det ut til at Stortinget faktisk er relativt samstemt når det gjelder rammebetingelser for olje- og gassvirksomheten. Det er gledelig, og jeg er overbevist om at også næringen ser seg tjent med en stor grad av enighet og forutsigbarhet fra myndighetenes side.

Dersom oljeprisen kunne være like forutsigbar, ville vi ikke hatt de store problemene som ligger til grunn for dagens debatt. I dag er prisen 16,37 dollar pr. fat, og det kan se ut som om oljeprisen har stabilisert seg på et høyere og mer behagelig nivå enn det som var tilfellet da de store investeringskuttene ble vedtatt.

Men det som karakteriserer oljemarkedet, er nettopp de store svingninger og dermed også stor usikkerhet når det gjelder framtidig utvikling. Den kalddusjen næringen fikk ved det store fallet i oljeprisen en kort periode, var kanskje en sunn påminnelse om at langsiktige planer må ta høyde for slike svingninger. Svingningene illustreres ved at vi idet én stortingsmelding går i trykken, må planlegge en ny for å være oppdatert. Når tilleggsmeldingen kommer, er situasjonen igjen endret. Det forteller under alle omstendigheter at den grunnleggende usikkerheten ved denne bransjen må både politikere og næringsliv lære å leve med, og den burde få enhver til å snakke med litt mindre bokstaver og med litt mindre skråsikkerhet om hva som har vært gjort feil og hvordan man skal håndtere dagens situasjon.

Norsk olje- og gassvirksomhet skal innrettes med tanke på velferd, miljø og langsiktighet. Et viktig mål med virksomheten er at ressursene skal bidra til å sikre velferd og sysselsetting. Et annet viktig mål er at Norge skal være et foregangsland i miljøspørsmål, samtidig som man er stor energiprodusent. Det arbeid som foregår gjennom MILJØSOK, er således av stor betydning.

Et tredje viktig mål er at olje- og gassvirksomheten må ha et langsiktig perspektiv. Utvinningen må skje i et forsvarlig tempo. Verdiene må forvaltes langsiktig, slik at de også kommer senere generasjoner til gode. Oppbyggingen av petroleumsfondet er således viktig for dette formål. Det kan eksempelvis diskuteres hvorvidt det var en fornuftig politikk da Bratteli-regjeringen på begynnelsen av 1970-tallet skrudde opp forbruksveksten i et faretruende tempo, basert på store statlige lån i utlandet. Man tok således ut en reallønnsvekst og en velferdsøkning på forskudd. Vi bevilget oss selv en reallønnsøkning på 4 pst. årlig i perioden 1974-1978. Så måtte vi slite med nedbetaling av gjelden utover på 1980-tallet, og da Willoch-regjeringen gikk av i mai 1986, var utenlandsgjelden nedbetalt, og man hadde begynt det man kalte å «salte ned» penger i utlandet. Straks Arbeiderpartiet overtok regjeringsmakten igjen i 1986, begynte opplåningen igjen i utlandet. Heldigvis ble denne utviklingen snudd, gjelden ble betalt ned og vi fikk en tverrpolitisk enighet om å bygge opp petroleumsfondet. Fondet ligger der nå som en buffer mot all usikkerhet og svingninger i oljeprisen. For Norge er usikkerheten og muligheten for lave oljepriser i fremtiden uheldig, fordi vi etter mange års oppbygging av produksjonen nå nærmer oss toppen. Lave priser og inntektstap i denne perioden vil derfor kunne ramme norsk økonomi og takten i oppbyggingen av oljefondet sterkt. Dette understreker bare ytterligere betydningen av å sette av det meste av oljeinntektene i fondet. Målet må være å ikke bruke noe av oljefondet på statsbudsjettet, men at fondet kan tas i bruk den dagen oljealderen er over.

Jeg har merket meg at komiteens flertall bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV mener at de foreslåtte tiltakene i St.meld. nr. 37 ikke er tilstrekkelige for å møte behovet for snarlige tiltak i næringen, og at forventningene som ble skapt om bedring i rammevilkårene, ikke er innfridd. Men det er vanskelig å se hva de samme partiene foreslår av tiltak som eventuelt kan møte forventningene de mener er skapt. Jeg konstaterer at det ser ut til å være bred oppslutning om de tiltak Regjeringen foreslår. Det fremstår som noe merkelig når disse partiene fastslår at de foreslåtte tiltakene ikke er tilstrekkelige for å møte behovet for snarlige tiltak i næringen, uten å komme med noe nevneverdig som eventuelt kunne skapt flere arbeidsplasser. Og representanten Sanners erkjennelse på vegne av opposisjonen, muligens minus Høyre, om at deres forslag er magre, var derfor interessant.

Ingen tiltak, enten det er avgiftsreduksjoner, fusjoner eller privatisering, kan fjerne den iboende usikkerheten i markedet. Derfor blir det noe underlig når enkelte partier tror at en reduksjon i CO2-avgiften vil være det forløsende grep på dagens situasjon i næringen. Hovedårsakene til fall i aktivitetsnivået er at store deler av norsk sokkel er blitt en moden petroleumsprovins, et begrep som er brukt nå i åtte-ni år. Kombinert med lave oljepriser har dette ført til at aktørene i markedet vegrer seg for å gjøre nye, store investeringer nå. For å motvirke at dette skal føre til et bratt fall i aktivitetsnivået, har Regjeringen foreslått en justering av virkemidlene. Det har vært hevdet at dette er for lite, men de konkrete tiltak som er foreslått av andre partier utover Regjeringens forslag, er på ingen måte så omfattende og store at de vil løse de grunnleggende utfordringer næringen har.

Det har i mange år, for ikke å si tiår, vært kjent at investeringene på norsk sokkel ikke vil vare til evig tid. Vi utnytter en ikke-fornybar ressurs. Det innebærer at det etter hvert blir tomt for olje og gass. Da får vi en nedgang i investeringene enten vi vil eller ikke. Nedgangen i oljeprisen har forsterket denne nedgangen, men det er ikke grunnlag for å hevde at det er Regjeringens industripolitikk som har ført til dette.

Jeg vil få understreke at de tiltak Regjeringen har framlagt, vil legge til rette for samfunnsøkonomisk bedre beslutninger i petroleumsnæringen. Når representanten Blattmann framholdt at Arbeiderpartiets tiltakspakke er blitt godt mottatt av næringslivet, forstår jeg det godt. Arbeiderpartiets tiltakspakke er nemlig nærmest en blåkopi av den tiltakspakken som Regjeringen har framlagt.

Regjeringen foreslår å bevilge 100 mill. kr i budsjettet for 1999 for å styrke prosjektrettet teknologiutvikling på kontinentalsokkelen. Regjeringen legger opp til en gradvis avvikling av produksjonsavgiften. Og for den direkte statlige deltakelsen i nye tillatelser i Nordsjøen fastlegger Regjeringen hovedregelen for slik deltakelse, og bidrar til økt forutsigbarhet i politikken. For å sikre gode beslutninger i næringslivet og dermed høy verdiskaping vil Regjeringen også føre en politikk for forlengelse av utvinningstillatelser som gir bedre forutsigbarhet i politikken. For å styrke arbeidet med å internasjonalisere norsk petroleumsindustri foreslår Regjeringen å bevilge ytterligere 2 mill. kr for budsjettåret 1999. For å bedre effektiviteten i letevirksomheten legger Regjeringen opp til å etablere konkrete langtidsplaner.

Den tiltakspakke som er foreslått, sammen med de hovedtemaene Regjeringen vil arbeide videre med fram mot petroleumsmeldingen i 2000 – det var hyggelig å høre at representanten Blattmann også så fram til denne meldingen – er godt tilpasset de utfordringer næringen står overfor.

Den politiske hukommelse er ofte kort. Men hvis man går tilbake til St.meld. nr. 26 for 1993-94 om utfordringer og perspektiver for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen, framlagt av Brundtland-regjeringen, viser framskrivningen at investeringene for felt besluttet utbygd i 1999, ville ligge i underkant av 5 milliarder 1994-kroner. For 1998 regnet Brundtland-regjeringen med investeringer på i overkant av 10 milliarder 1994-kroner, mens investeringene i realiteten var på om lag 70 milliarder kr. Det skulle tilsi varsomhet med å spå om utviklingen i bransjen.

Til slutt: Det er på tide at Høyre og Arbeiderpartiet erkjenner et ansvar for at de vedtakene som er gjort i løpet av de siste fem år, la grunnlaget for den investeringstoppen som vi så i fjor, og det tilsvarende fallet som vi ser nå. Når investeringsfallet er så bratt som det er i år, må i hvert fall ikke Høyre og Arbeiderpartiet anklage Regjeringen for dette. Det er jo disse to partiene som sammen med Fremskrittspartiet har skrudd opp nivået. Jeg vil be om at de respektive partier tar sin del av ansvaret for det representanten Blattmann karakteriserte som at investeringene «stuper».

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A): Eg må nok innrømma at eg og representanten Rise har svært ulik oppfatning av røyndomen ut frå situasjonen i dag. Eg må seia at eg blei litt overraska då eg merka det enorme behovet Kristeleg Folkeparti har for å klistra seg opp til fleirtalet. Eg er òg litt overraska over at ein ser denne saka som blir behandla i dag, heilt isolert frå det som skal opp på fredag, nemleg revidert nasjonalbudsjett. Eg vil seia til representanten Rise: Dersom det var så liten forskjell som han hevda, så burde det vore grunnlag for at mindretalet hadde slutta seg til fleirtalet, slik at det hadde vore ein einstemmig komite som hadde hatt innstillinga i denne saka.

Dersom ein ser på Kristeleg Folkeparti si stemmegiving dei siste ti åra, ser ein at dei i all hovudsak har stemt for alle utbyggingssaker som har vore oppe til avstemming i stortingssalen. Kristeleg Folkeparti har med andre ord ført ein politikk som har vore i tråd med fleirtalets på dette området. Derfor blir eg litt overraska når Rise no i slutten av sitt innlegg prøver å fråskriva seg det ansvaret. I motsetning til regjeringskollega Senterpartiet, som stort sett stemde mot alle foreslåtte utbyggingsprosjekt, var altså Kristeleg Folkeparti med fleirtalet. Det er sjølvsagt slik at når ein skal samarbeida med andre, så må ein gje og ta. Det er tydeleg at Kristeleg Folkeparti har gjeve meir i oljepolitikken enn det Senterpartiet har, og at ein har gått i retning av Senterpartiet sin politikk.

Denne Regjeringa gjekk, som alle veit, til val på at me skulle få ein lågare aktivitet innafor petroleumssektoren. No har me oppnådd det. Då ville eg tru at folk frå sentrumsregjeringa var nøgd med situasjonen og ville prøva å ta litt av æra for det i staden for å fråskriva seg alt ansvaret.

Så vil eg frårå representanten Rise å seia at det er andre enn dei som jobbar i verftsindustrien, som har sett i gang desse protestaksjonane. Dei gjer dette fordi dei er bekymra for sine eigne arbeidsplassar, og det ber eg alle som er politikarar i denne salen, ta på høgste alvor.

Lars Rise (KrF): Jeg har ikke sagt at det er andre enn de fagorganiserte som har satt i gang protester, men det kan jo være at noen av de fagorganiserte har blitt litt villledet til å tro at Arbeiderpartiet hadde noen veldig gode og virkningsfulle tiltak som de ville komme med. Og når jeg i dette sentralstyrevedtaket ser formuleringen om at Regjeringens eneste svar er å bevilge 400 mill. kr mer til utbetaling av arbeidsløshetstrygd, og at den ikke varsler aktive tiltak for å sikre sysselsettingen, må jeg virkelig få lov til å returnere dette til Arbeiderpartiet og spørre: Hva har Arbeiderpartiet gjort i den foreliggende situasjon? Arbeiderpartiet visste at fallet ville komme – det visste man allerede i 1993. Men hva gjorde Arbeiderpartiet ? Jo, i 1997 foreslo man for 1998-budsjettet en reduksjon i verftsstøtten fra 9 pst. til 7,5 pst. Det var et tiltak Arbeiderpartiet foreslo i 1997 når man visste at denne utviklingen ville komme.

Jeg må si at jeg undrer meg over at Olav Akselsen kan si at det har vært full enighet i denne sal om investeringsnivået på norsk sokkel de siste fem år. Det vet representanten Akselsen utmerket godt at det ikke har vært. Jeg har ikke ment at sentrumspartiene skal fraskrive seg noe ansvar for de vedtak vi har vært med på. Det jeg har bedt om, er at Arbeiderpartiet og Høyre må ta sin del av ansvaret, for det er da vitterlig disse partier som har skrudd opp investeringsnivået til det nivået vi så i fjor, og dermed må de også ta sin del av ansvaret for det stupbratte fallet som vi har sett i år.

Jan Tore Sanner (H): I Dagens Næringsliv i dag og i Dagsrevyen i går tok en av regjeringspartienes frispillere, Terje Johansen, et durabelig oppgjør med egne partifeller og egen regjerings petroleumspolitikk. Mens regjeringspartiene i prosessen rundt Saga har snakket om en norsk løsning og økt statlig eierskap, tar Terje Johansen til orde for privatisering og å åpne for utenlandsk eierskap. Er dette et tegn på en ny strid mellom regjeringspartiene, eller står Terje Johansen alene om det jeg vil si er positive og nye signaler i petroleumspolitikken?

Ellers kan man jo undres om Lars Rise har fulgt helt godt med når han hevder at det skulle være så bred enighet i den innstillingen vi behandler i dag. Sentrumspartiene har valgt isolasjon og alenegang gjennom hele innstillingen både når det gjelder virkelighetsbeskrivelse og når det gjelder konkrete forslag. Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet pålegger Regjeringen å inkludere offshoresektoren i kvotesystemet – et forslag miljøvernministeren advarte sterkt mot sist onsdag. Man står sammen om en revisjon av petroleumsbeskatningen, man står sammen om å pålegge Regjeringen å fjerne eller redusere produksjonsavgiften for å få frem investeringer allerede nå i høst. Det er en lang rekke forslag i denne innstillingen hvor Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet står sammen, og hvor sentrumspartiene har valgt alenegang.

Mitt spørsmål til Lars Rise: Erkjenner man ikke at det er et problem i en tid hvor man har behov for lederskap, og at regjeringspartiene er på kollisjonskurs med stortingsflertallet i en sak som er så pass viktig og avgjørende for norsk næringsliv?

Lars Rise (KrF): Jeg må få berømme representanten Sanner for en flott replikk, men han må vel ha tullet litt med papirene, det var vel en replikk til Venstre antakelig. Jeg tror ikke jeg kan besvare alt når det gjelder representanten Terje Johansen og hans uttalelser til Dagens Næringsliv i dag – det har jeg ikke lest. Men jeg vet at næringskomiteen i hvert fall var helt samlet når det gjaldt Hydro-saken.

Det er ingen i sentrumspartiene som har sagt at man ikke ønsker utenlandsk eierskap. Det er ikke slik at sentrumspartiene har noe prinsipielt syn i den retning. Tvert imot var det interessant å få dette budet fra Elf, som viste at Høyres svartmaling av forholdene på norsk sokkel var helt feil, for der så man jo at et utenlandsk selskap på selvstendig grunnlag – uten å lese Høyres propagandamateriale – hadde forstått at det ikke stod så dårlig til på norsk sokkel som Høyre ville ha det til, og det syntes vi var veldig positivt.

Regjeringen tar sitt lederansvar alvorlig. Og den beskrivelsen representanten Sanner gir av det som er kommet ut av komiteens behandling av disse fire sakene, er helt feil. Jeg må få lov til å nevne at det eneste som foreligger av konkrete forslag fra Høyre, så vidt jeg kan se, er et forslag fra mindretallet i innstillingen til St. meld. nr. 46 for 1997-98, hvor det står:

«Stortinget ber Regjeringen åpne for gruppesøknader i Norskehavet.»

Ja, det vil jo føre til lavere kostnader for de selskaper som skal delta, men det vil i hvert fall ikke føre til flere arbeidsplasser, snarere tvert imot. Og det er følgende forslag i innstillingen til St.meld. nr. 37:

«Stortinget ber Regjeringen om å legge til grunn at SDØE i utgangspunktet ikke skal delta i 16. konsesjonsrunde.»

Dette er de to eneste konkrete forslagene Høyre har fremmet i forbindelse med disse meldingene, og det taler sitt tydelige språk. Da er det tilnærmet full oppslutning om Regjeringens tiltakspakke.

Olav Akselsen (A): Eg hadde i det lengste håpa at me i dag skulle diskutera framtida, for det er der utfordringane ligg. No legg representanten Rise dessverre opp til å diskutera fortida, og då føler eg behov for å vera med på den diskusjonen òg.

Det er faktisk heilt rett, som representanten Rise seier, at det har vore ein debatt i denne salen om aktivitetsnivået i Nordsjøen, men eg har med meg her ei voteringsoversikt som viser at frå 1986 og fram til i dag har Kristeleg Folkeparti stemt for alle prosjekta i Nordsjøen med eitt unntak, og det var Norne. Og hovudgrunnen til at dei ikkje gjekk inn for det, var at lokaliseringsspørsmålet var uklart, at dei ville ha det utgreidd. Så det var heilt andre grunnar som låg bak. Eg vil likevel håpa at me kan leggja denne fortidsdebatten bak oss, for det er ikkje der løysingane på morgondagens problem ligg.

Me har ein heilt akutt situasjon i dag. Folk har fått permitteringsvarsel, og folk har blitt sagde opp. Det er i den situasjonen at tusenvis av arbeidarar har organisert seg. Dei har til og med sett seg i bussar, reist over fjellet og gått i tog – ikkje retta berre mot Regjeringa, men også mot Stortinget. Og dei har eitt inderleg ønske: at dette ikkje skal bli sølt vekk i berre ein politisk debatt om kven som har ansvaret, men at det kjem politiske resultat ut av det.

Eg må seia at eg blir noko undren når representanten Rise seier at det ikkje er forskjellar her, og prøver å skyggja over at det trass i alt er eit fleirtal som vil ha mykje sterkare lut enn det regjeringspartia vil. Og eg vil gjenta spørsmålet mitt: Dersom det er så liten avstand mellom fleirtalet og mindretalet, kvifor har ikkje då mindretalet strekt seg, slik at dei kunne ha vore med på fleirtalets innstillingar?

Lars Rise (KrF): Det må vel mer være et problem for Arbeiderpartiet å finne ut hvorfor man ikke har greid å fremme flere konkrete forslag i innstillingene, når man har hatt et så enormt støynivå utenfor denne salen, hvor man har anklaget Regjeringen både for handlingslammelse og for å sette tusenvis av arbeidsplasser i fare. Hvorfor i all verden kommer det ikke da forslag på bordet fra Arbeiderpartiet som Stortinget kan bli bedt om å stemme over? Jeg ser faktisk ikke ett eneste forslag fra Arbeiderpartiet i noen av disse innstillingene. Da er det litt rart å høre Olav Akselsen beskrive situasjonen som så dramatisk og at vi er i en så akutt situasjon at tusenvis av arbeidere har organisert seg og kommer med busser til Stortinget – det er jo ikke mange oppe på galleriet her i dag i hvert fall. Jeg synes det er litt underlig å få denne virkelighetsbeskrivelsen fra representanten Akselsen med den sterke kritikken av Regjeringen og samtidig konstatere at det i innstillingen ikke står ett eneste forslag fra Arbeiderpartiet.

Jeg har ikke benektet en eneste votering som sentrumspartiene har vært med på i denne salen. De voteringene vi har vært med på, skal vi ta ansvaret for. Jeg har kun bedt om at Høyre og Arbeiderpartiet også må ta sin del av ansvaret, for det har ikke hørtes ut som om verken Arbeiderpartiet eller Høyre har villet ta ansvaret for den dramatiske situasjonen som vi i dag opplever. Det var det min henstilling gikk ut på.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Tore Sanner (H): Først bare for ordens skyld: Det kan virke som om Rise ikke har tatt seg tid til å lese innstillingen. I innstillingen er det referert til en rekke forslag som ikke fremsettes her, men som fremsettes i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett som behandles på fredag. Så litt redelighet i debatten tror jeg vi alle hadde stått oss på.

Forventningene til stortingsmeldingen om nye rammebetingelser for olje- og gassvirksomheten var høye. Regjeringens egne talsmenn var selv med på å skru opp forventningene. Men den viktigste årsaken til at mange så frem til stortingsmeldingen, er det store behovet for konkrete tiltak som kan bringe ny optimisme inn i industrien.

Stortingsmeldingen ble varslet etter at oljeprisen hadde falt ned mot 10 dollar fatet, og etter de første signalene om kraftig fall i prognosene for investeringer på norsk sokkel.

Samfunnet vårt og økonomien er sårbar for store svingninger i petroleumsvirksomheten. Lavere inntekter fra petroleumsvirksomheten betyr at det kan settes av mindre penger til fremtidige pensjoner, og mindre penger til andre gode formål. Lavere investeringstakt på sokkelen betyr også færre oppdrag for leverandørindustrien, og dermed rammes mange lokalmiljøer av økt arbeidsledighet. Dette er kanskje de mest håndfaste konsekvensene, men realiteten er at ringvirkningene kan bli store også for det øvrige samfunns- og næringsliv, fordi store deler av landbasert industri direkte eller indirekte er involvert i petroleumsvirksomheten. I den sammenheng er det særlig viktig å huske at Norge innenfor petroleumsrettet industri har bygd opp en kompetanse og skaffet seg et teknologisk fundament som i internasjonal sammenheng ligger i aller fremste rekke.

Mangelen på strategi og konkrete tiltak i stortingsmeldingen betyr at Regjeringen i praksis har blåst «faren over». Og hadde problemene i petroleumsvirksomheten utelukkende vært knyttet til den lave oljeprisen, kunne det kanskje ha vært grunnlag for en slik tilnærming. Men realiteten er at oljeprisfallet har avslørt, fremskyndet og forsterket andre, underliggende problemer i oljevirksomheten og i norsk oljepolitikk.

Internasjonalt er vi vitne til ganske dramatiske endringer i petroleumsvirksomheten. Konkurransen øker både mellom selskapene og mellom de land som ønsker å trekke til seg investeringer. Flere land har nå åpnet sin sokkel for utenlandske selskaper. Skal vi også i fremtiden være sikret at utenlandske selskaper vil investere både kapital og kompetanse på norsk sokkel, må sokkelen være konkurransedyktig. Det må med andre ord være like attraktivt å investere her som andre steder.

De strukturelle endringene og den økende konkurransen påvirker norsk oljepolitikk. I tillegg har vi også en rekke andre utfordringer:

• Norsk sokkel har vært preget av store funn og høye inntekter. Nå er vi kommet over i en mer moden fase med mer marginale funn.

• En uheldig incentivstruktur med bl.a. særlig høy marginalskatt, romslige avskrivningsregler og store statlige eierandeler har ført til redusert fokusering på kostnadskontroll, med store overskridelser som resultat.

• Mens andre land har gitt petroleumsindustrien lettelser, har sentrumsregjeringen foreslått forverrede rammebetingelser ved de fleste korsveier.

• Mens petroleumsindustrien f.eks. på britisk sokkel møter færre barrierer og mindre reguleringer, opprettholdes det særnorske reguleringsregimet.

• Mens oljeselskaper verden over privatiseres, tviholder stortingsflertallet på den statlige eierdominansen.

Ingen hadde forventet at disse utfordringene skulle løses utelukkende med denne stortingsmeldingen, men det må tas skritt i riktig retning. Man kan undres om Regjeringen og sentrumspartiene ikke ser, eller ikke vil se, at vi er inne i et tidsskille hvor de politiske og strategiske valgene kan bli avgjørende for petroleumsindustrien. I en situasjon hvor det er behov for lederskap, setter Regjeringen og sentrumspartiene seg på sidelinjen. Det ser vi bl.a. i den innstillingen som behandles i dag, hvor sentrumspartiene har valgt isolasjon. Både når det gjelder virkelighetsbeskrivelse og forslag til løsninger, har sentrum valgt en annen vei enn stortingsflertallet, bestående av Høyre, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet. Stortingsflertallet kan tvinge igjennom nødvendige vedtak, men det reduserer forutsigbarheten når Regjeringen er på kollisjonskurs med stortingsflertallet på et så viktig område som petroleumspolitikken.

Det er behov for en strategi som kan bringe petroleumsvirksomheten over i en ny fase. Vi har et unikt utgangspunkt hva gjelder naturressurser og kompetanse. Norge kan utvikles til å bli en ledende europeisk energinasjon, og det burde være mulig å samle både industrien og det politiske miljø om en strategi som kan virkeliggjøre denne visjonen. Skal Norge bli en ledende europeisk energinasjon, må vi også ha ambisjoner om å skape ledende europeiske energiselskaper. Da må selskapene få utviklingsmuligheter og rammebetingelser som øker deres konkurransedyktighet.

Som politikere må vi erkjenne at internasjonaliseringen, med økende internasjonal konkurranse, felles konkurranseregler og full kapitalmobilitet, har ført til at gamle styringsredskaper ikke lenger er effektive. Vi kan like det eller mislike det, men det er realiteten. Det betyr ikke at politikken er parkert og at markedet råder, men at virkemidlene må tilpasses den nye virkeligheten. Fremfor å demonstrere maktesløshet må vi markere hva politikken kan gjøre noe med.

Utfordringen er å sikre at vi om 10 til 15 år fortsatt har solide norske oljemiljøer med hovedkontor i Norge, og at norsk sokkel fortsatt er et attraktivt investeringsområde. Prosessen rundt Saga Petroleum de siste ukene gir ingen klare signaler om det politiske retningsvalget. Prosessen har synliggjort faren for rolleblanding når staten både har eierinteresser, er konsesjonsgiver og kontrollør. Verken energiministeren eller næringsministeren har håndtert denne saken med særlig stø hånd. Men det som kanskje er mest bekymringsfullt, er at sentrumspartiene og Arbeiderpartiet signaliserer at staten skal bruke milliarder av skattebetalernes penger for å øke statens eierandel i Hydro dersom selskapet får kjøpt Saga. Da sitter vi igjen med mindre mangfold, mindre konkurranse og mer stat på norsk sokkel. Det vil være å ta to skritt tilbake.

I dag er statens direkte og indirekte eierskap i petroleumsvirksomheten på rundt 80 pst. Det er svært høyt sammenlignet med andre vestlige land og ingen god garanti for kreativitet, dynamikk og kostnadsfokusering i bransjen. Høyre vil ha en bedre balanse mellom private og statlige interesser. Spørsmålet om delprivatisering av Statoil står på den politiske dagsorden. Høyre mener at det haster med en politisk avklaring om Statoils fremtidige eierskap. Utsettes dette valget, kan vi risikere at Statoil blir hengende etter og ikke blir i stand til å utnytte de mulighetene som internasjonaliseringen av oljebransjen og sammensmeltingen av de europeiske energimarkedene skaper. Det er nå den fremtidige olje- og energibransjen er i støpeskjeen. Det er bakgrunnen for at Høyre ønsker en prinsippavgjørelse om delprivatisering av Statoil allerede i løpet av 1999. Det helstatlige eierskapet er blitt en hemsko for selskapets videre utvikling.

I innstillingen peker Høyre på en rekke forslag som bør gjennomføres, både på kort og noe lengre sikt. Vi er glad for at det er blitt flertall for å inkludere offshoresektoren i det nasjonale kvotesystemet og å pålegge Regjeringen å redusere eller fjerne produksjonsavgiften for å bringe frem prosjekter allerede i høst. Videre pålegges Regjeringen å forberede en revisjon av petroleumsbeskatningen.

Vi er imidlertid både skuffet og overrasket over at Arbeiderpartiet ikke har vært villig til å redusere CO2-avgiften allerede nå i høst. Høyre foreslår å redusere CO2-avgiften med 30 pst. I beste fall er det dobbeltkommunikasjon Arbeiderpartiet har bedrevet når Stoltenberg og Jagland med skyhøy sigarføring kritiserer sentrumsregjeringen for handlingslammelse, samtidig som Arbeiderpartiet selv stemmer imot å redusere CO2-avgiften – stikk i strid med anbefaling fra LO, fra industrien, fra TBL og fra ECON. Retorikken står ikke helt i stil med innholdet, for å si det forsiktig.

Det er behov for en ny og mer markedsrettet oljepolitikk, preget av mindre regulering og mer marked, mindre stat og mer privat, en oljepolitikk som er mindre byråkratistyrt og mer åpen og fleksibel.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bent Hegna (A): Representanten Sanner var innom dette med lederskap, og at Høyre på en måte viser vei i forhold til stabilitet og langsiktighet for en så stor og viktig næring som oljenæringen.

Men det er tross alt ikke mer enn ett år siden Høyre stemte for en betydelig økning av CO2-avgiften på norsk sokkel. Ett år etterpå foreslår Høyre å fjerne CO2-avgiften, uten at vi vet noe særlig om hvilken betydning det vil ha for sysselsettingen. Det eneste vi vet om det, er at vi da flytter en masse penger fra staten til private.

Arbeiderpartiets forslag om å redusere CO2-avgiften på nye felt vet vi iallfall vil ha stor betydning for vurderingen av om nye prosjekter skal settes i gang, og at det kan få stor betydning for sysselsettingen.

Jan Tore Sanner (H): Det var to rette og to gale.

Det er riktig at Høyre viser vei, og det er riktig at Høyre mener at det er behov for lederskap. Men det er ikke riktig at Høyre vil fjerne CO2-avgiften, og det er ikke riktig at man vet konsekvensene av det forslaget Arbeiderpartiet fremmer, at man skal differensiere mellom gamle og nye felt.

Da Høyre stemte for en økt CO2-avgift i fjor vår, gjorde vi det fordi det ble stilt kabinettsspørsmål. Det vet representanten utmerket godt. Vår vurdering var at det ville være et større problem den gang å bringe Thorbjørn Jagland tilbake enn å samle seg om det budsjettet som man gjorde. Men det var altså på grunn av et kabinettsspørsmål.

Høyre har foreslått å redusere CO2-avgiften med 30 pst., og vi vet faktisk ganske mye om hvordan det vil fungere. Dette har blitt påvist fra LO, fra Rederiforbundet, fra oljebransjen selv og i den rapporten som ECON har utarbeidet. Problemet med den skyhøye, særnorske CO2-avgiften er at den virker som en bruttoskatt som gjør at samfunnsøkonomisk lønnsomme investeringer ikke blir bedriftsøkonomisk lønnsomme. Det kan med andre ord bety at feltutbygginger ikke blir realisert, og det kan også bety at felt stenges tidligere, fordi avgiften er med på å gjøre det ulønnsomt.

Det forslaget som Arbeiderpartiet selv fremsetter om å differensiere mellom gamle og nye felt, har derimot industrien advart sterkt mot, og det har også Finansdepartementet og Olje- og energidepartementet advart mot, fordi det er vanskelig å skille mellom de gamle og de nye når det gjelder hvor utslippene kommer fra, og det kan få uheldige vridninger. Så jeg vil anbefale Arbeiderpartiet å se nærmere på Høyres forslag frem mot at revidert nasjonalbudsjett skal behandles på fredag. Det tror jeg vil bli oppfattet som et positivt signal foran høsten.

John Dale (Sp): Representanten Sanner er sterk i replikken, men lykkast ikkje særleg når han skal dokumentera at Regjeringa har sett seg sjølv på sidelinja.

Derimot vil eg visa til ein komitemerknad der Høgre uttalar seg om det som har ført til at den norske olje- og gassnæringa har hamna i ein vanskeleg situasjon. Store funn, høg oljepris, stor profitt, som sjølvsagt har drege med seg høge skattar og avgifter og manglande kostnadskontroll, alt det som pregar oljeindustriens Klondyke, har Høgre sett presise ord på i innstillinga. Det einaste som manglar, er ei aldri så lita erkjenning av at denne utviklinga var Høgre alltid med på som ivrig pådrivar, og den dag i dag, stilt overfor slike klare kjensgjerningar, insisterer partiet stadig på at marknaden styrer best, utan behov for enkelte korrigerande politiske inngrep. Men er ikkje tida no inne for Høgre til å setja slike ideologiske kjepphestar på stallen, i lys av det partiet sjølv uttrykkjer i innstillinga?

Jan Tore Sanner (H): Det er ikke riktig når representanten Dale sier at Høyre i denne innstillingen og for øvrig ellers mener at markedet styres best uten politisk innblanding. Høyre har tvert imot alltid ment at markedet må fungere innenfor de betingelser og rammer som settes av politiske myndigheter, så også når det gjelder petroleumsvirksomheten. Det er klart at staten skal ha en viktig rolle både som konsesjonsgiver og som kontrollør, og at vi må ha et regelverk for å sikre at man ivaretar hensyn som helse, miljø og sikkerhet. Det skal vi ha. Men vi tillater oss samtidig å peke på at vi nå har kommet opp på et reguleringsregime på et så høyt nivå at det er behov for en avregulering også innenfor petroleumsvirksomheten.

Jeg takker for øvrig for at det her sies at Høyre setter presise ord på hva som er problemet. Ja, det er viktig at man erkjenner at veldig mange av de problemene vi i dag sliter med, skyldes at man i den perioden da man hadde store funn og høye inntekter, skrudde skatte- og avgiftsnivået opp, skrudde reguleringsregimet opp, men nå er da tiden kommet til å se fremover og sørge for at vi har en strategi som kan bringe norsk sokkel inn i en ny fase. Det er det vi i denne innstillingen med forsiktige ord forsøker å peke ut en retning for.

Vi tror ikke at man kan løse disse problemene gjennom en tilleggsmelding som behandles i løpet av en måned i Stortinget; vi ønsker også å bruke tid frem mot statsbudsjettet til høsten, og ikke minst i forhold til petroleumsmeldingen som kommer neste år. Og da er det nok behov for en pragmatisk holdning, slik Høyre har, både i skjæringspunktet mellom det offentlige og private, og i skjæringspunktet mellom det nasjonale og internasjonale. Så jeg tror at her er det mulighet til å finne brede kompromisser, men da er man nødt til å være opptatt av balansen mellom det private og staten, og mellom det nasjonale og det internasjonale.

Bror Ynge Rahm (KrF): Jeg vil gjerne gjenta et spørsmål som jeg tidligere rettet til Øyvind Korsberg fra Fremskrittspartiet, men som Per-Kristian Foss fant det nødvendig å svare på på hans vegne.

Når det gjelder norsk sokkels attraktivitet, har både Fremskrittspartiet og Høyre sagt veldig tydelig at norsk sokkel ikke lenger er attraktiv, den er ikke konkurransedyktig, nær sagt på alle felt sier Høyre og Fremskrittspartiet at Norge er i en håpløs posisjon i forhold til resten av verden. Mitt spørsmål til Høyre er: Oppfatter Høyre det slik at Elfs interesse for Saga er et uttrykk for at rammebetingelsene er så dårlige at det ikke er attraktivitet knyttet til norsk sokkel?

Så til det andre spørsmålet som heller ikke Fremskrittspartiet ønsket å svare på. Aktivitetsnivået har etter vår oppfatning vært unaturlig høyt i 1997 og 1998, til tross for at vi i 1993 så for oss betydelige fall fram til i dag. Mener Høyre at det vil være en målsetting å bringe aktivitetsnivået tilbake til det vi hadde i 1997 eller i 1998, eller ser man behov for at vi legger aktivitetsnivået noe lavere i framtiden, men muligens noe mer stabilt enn tilfellet har vært de siste årene?

Jan Tore Sanner (H): Høyre har tillatt seg å påpeke at prosessen rundt Saga kunne redusere sokkelens attraktivitet. Per-Kristian Foss forsøkte å assistere Fremskrittspartiets talsmann i et tidligere replikkordskifte, og sa at det er forskjell på å være interessert i å kjøpe et selskap og å være interessert i å investere både kapital, teknologi og menneskelige ressurser på sokkelen. For å tiltrekke oss utenlandske selskaper til å investere på norsk sokkel må den være attraktiv. Vår bekymring var knyttet til de sterke signalene som ble gitt fra både sentrumspartiene og Arbeiderpartiet om at man foretrakk en norsk løsning. Næringsminister Lars Sponheim var bl.a. i TV 2-nyhetene torsdag 27. mai og uttalte at det ville være meningsløst av andre selskaper nå å legge inn bud etter at Statoil og Hydro var blitt enige. Det er kraftige signaler til børsene og til de internasjonale oljemiljøene om at vi i Norge tenker norsk og fortrinnsvis statlig.

Vi mener at det er et problem når statens direkte og indirekte andeler på norsk sokkel er på bortimot 80 pst. Vi mener at det er et problem når majoriteten av operatørskapene går til norske selskap, det er et signal til de utenlandske selskapene om at de kanskje ikke er så ønsket som de burde være. Vi mener at det er i Norges interesse at de store internasjonale oljeselskapene investerer på norsk sokkel. Det bringer kapital til Norge, det bringer teknologi til Norge og det bringer menneskelig kompetanse til vårt land. Derfor er vi opptatt av å øke sokkelens attraktivitet og gi klare signaler om at utenlandske selskaper er velkommen på norsk sokkel.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

John Dale (Sp): For nokre veker sidan demonstrerte tilsette i norsk olje- og verftsindustri utanfor Stortinget. Stilt framfor trugsmålet om sterk nedjustering av aktivitetsnivå og tap av arbeidsplassar, vende dei seg til styresmaktene i håp om å kunna unngå ei slik dramatisk utvikling. Ironisk nok måtte regjeringspartia svara for seg, dei partia, og det gjeld særleg Senterpartiet, som i lang tid i førevegen og utan hell hadde teke til orde mot for høgt oljeutvinningstempo. Eit av våre viktigaste argument var at nedturen kunne verta for bratt, og at lokalsamfunnet i staden for å få ei mjuk landing ville risikera å verta råka av store omstillingsproblem. Då tida var inne og kulminasjonen var eit faktum, verka det bakvendt at me, av alle, skulle ta imot dei hogg som måtte koma frå tilsette og lokalsamfunn.

I dag kan alle skriva under på at oppturen i norsk olje- og gassutvinning er prega av store funn, høge oljeprisar og enorm profitt, alt det som har gjort det vanskeleg å gira om i tide. Slik sett er me komne på hælane. Me må tenkja om, både på kort og lang sikt. Det problemet har Regjeringa teke fatt i, så vel i olje- og gassmeldinga som i tilleggsmeldinga. Opposisjonen, som avstår frå å erkjenna sitt ansvar for det som har passert, sluttar seg i all hovudsak til Regjeringa sitt opplegg. Ingen retorikk kan kamuflera det, det viser debatten her i dag.

Dei to stortingsmeldingane tek utgangspunkt i høgst ulike situasjonar, den eine prega av sterk vekst i bransjen, den andre merkt av stagnasjonen som melde seg då oljeprisane fall. Men det er i det korte tidsperspektivet skilnadene er størst, nokre år fram i tid vil investeringane i alle høve minke, heilt uavhengig av oljepris. Difor er det all grunn til å vurdera samla det materialet Regjeringa har lagt fram.

Kva gjer me så når problema trengjer seg på tidlegare enn venta? Norsk olje- og verftsindustri er sjølvsagt ein tungrodd affære, og styresmaktene kan ikkje hosta opp stimuleringstiltak i ein fart, men noko er alt gjort som kan vera med på å dempa den vanskelege situasjonen som er under oppsegling, spesielt i verftsindustrien.

Med tanke på utviklinga vidare framover presenterer Regjeringa ein politikk som fortener å verta omtalt som strategi, i motsetnad til alt det rare det ambisiøse ordet elles vert brukt til å karakterisera. Regjeringa vil auka konkurranseevna ved å senka kostnadene, nett på dei punkta der industrien har festa si fokusering. Viktigaste sak er satsing på ny teknologi. Dernest foreslår Regjeringa tiltak som lettar arbeidsprosessar og organisering, t.d. ved å presisera nærare kva rolle SDØE skal spela, og ved å klargjera prinsippa for forlenging av utvinningsløyve. Og så, på det punktet der fokuseringa ofte er størst i debatten, men som etter industriens oppfatning likevel kjem på ein klar tredjeplass, foreslår Regjeringa ei gradvis avvikling av produksjonsavgifta.

Det er viktig å halda fast på at ei heldig kostnadsutvikling framover er knytt til ny teknologi, organisering av oljeproduksjonen og til sist skattar og avgifter. Lat oss ikkje snu om på den lista, dei momenta som fyrst er nemnde, er klart dei viktigaste.

Denne strategien vert ikkje utfordra av opposisjonen, innvendingane som finst, er heilt marginale. Eg noterer at opposisjonspartia innleiingsvis hevdar at tiltaka frå Regjeringa er utilstrekkelege, men kan ikkje sjå at dei legg på bordet eit anna opplegg. Og Arbeidarpartiets tankar om å fastsetja CO2-avgifta felt for felt vert partiet ståande åleine om, fordi det opplagt vil komplisere systemet, føra til byråkrati og dermed forseinka snarare enn forsera feltutbygginga. Tankar av denne typen kan tyda på at dei tre tyngdepunkta i Regjeringa sin oljestrategi ikkje har festna seg heilt i landets største parti. Me bør t.d. avstå frå å innføra avgifter som ytterlegare kompliserer arbeidsprosessane i næringa.

Me merkar oss at opposisjonen har samla seg om nokre forslag som tek sikte på å erstatta CO2-avgifta med eit kvotesystem, eller eventuelt redusera avgifta i påvente av ei kvoteordning. Forslaga vert drøfta i samband med revidert nasjonalbudsjett, og her kan det vera grunn til å minna om at eit kvotesystem ikkje er tenkt innført som eit sparetiltak for industrien.

Spørsmålet om den framtidige strukturen innan norsk olje- og gassindustri er ikkje ei sentral sak i dagens debatt. SDØEs framtidige rolle og eigarskapen til Statoil vil fyrst verta skikkeleg vurdert når Regjeringa legg fram si petroleumsmelding våren 2000. Eg er glad for at Regjeringa tek seg tid i det spørsmålet, i alle fall er det ingen grunn til å la store svingingar, som er nokså typiske for olje- og gassverksemda, få dominera når sjølve strukturen vert sett under lupa.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Johnsen (H): Sentrumsregjeringen har kommet med mange forslag, sier de, som industrien setter pris på.

Et av de forslagene som Høyre iallfall har fått innspill på fra industrien, er å sørge for at det blir åpnet for gruppesøknader i Norskehavet. Nå var representanten Rise fra sentrumspartiene inne på at dette ikke ville bevirke noen ting, han sa at det ikke ville skape én arbeidsplass. Det som er poenget, er at selskapene ved å gå inn sammen og søke andeler, kan redusere sine utgifter, og da blir det attraktivt, og da blir det også arbeidsplasser. Ser ikke representanten fra Senterpartiet den muligheten som bl.a. Høyre ser her, men som dessverre ikke Kristelig Folkeparti ser?

Ser ikke representanten fra Senterpartiet John Dale at det vil være av ganske stor betydning for oljeselskapene å få en lettelse i CO2-avgiften, og at det er fornuftig å gå inn på det som Høyre her har foreslått, nemlig en reduksjon på 30 pst. – øyeblikkelig – slik at vi nå får en respons fra Stortinget når det gjelder det som er i ferd med å skje i verftsindustrien og i oljesektoren på grunn av at oljesektoren holder igjen investeringene?

John Dale (Sp): Når det gjeld det siste representanten Johnsen var inne på – spørsmålet om korleis ein skal handtera CO2-avgifta – er det viktig å vera merksam på at ei slik avgift er innført av miljøpolitiske grunnar. Om ei avgift skal avviklast på det grunnlaget, må ein innføra eit alternativ som kan gje like gode resultat. Og som me veit, vert det no diskutert om eit kvotesystem kan koma til å erstatta CO2-avgifta, og eit forslag frå opposisjonen i det reviderte nasjonalbudsjettet går jo nettopp ut på, så vidt eg hugsar, å be Regjeringa om å koma fram med forslag som kan føra til at ein skifter system i tråd med det Kyotoprotokollen legg opp til.

Eg vil gjenta det eg sa i mitt innlegg: Fjerning av CO2-avgift kan ikkje verta sett på som eit sparetiltak for industrien, som eit kostnadslettande tiltak. Poenget med eventuelt å fjerna CO2-avgifta er å erstatta den avgifta med eit heilt anna system som vonleg vil gje like gode resultat. Eg vonar det er det argumentet som ligg under for den diskusjonen vi fører her.

Når det gjeld det representanten Johnsen nemnde om gruppesøknader, vil eg visa til dei svara som me tidlegare har gjeve frå regjeringsfraksjonen si side.

Torny Pedersen (A): Et flertall – medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet – sier i innstillingen til St.meld. nr. 37 at de ønsker en avvikling av produksjonsavgiften «feltvis og gradvis», og vil gå inn for at dette vedtas i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i år.

Regjeringspartiene, derimot, vil komme tilbake med planer for de gjeldende felt i forbindelse med budsjettet for 2000. Da er det for sent, slik situasjonen er for oljebransjen og verftsindustrien i dag. Det haster med å få til strakstiltak, flere strakstiltak, slik Arbeiderpartiet har i sin framlagte næringspakke, en pakke som har mange flere elementer enn Regjeringens. Det var derfor feil det representanten Rise uttalte, at de nærmest var identiske.

Har ikke regjeringspartiene skjønt at det nå er nødvendig med strakstiltak, eller er det slik at de ikke vil skjønne det? Hvor er Senterpartiets politikk, ikke minst distriktspolitikk, når de – forhåpentligvis – vet hvilke problemer arbeidsledighet skaper, og hvilke problemer det gir i mindre lokalsamfunn at bedrifter blir nødt til å legge ned?

John Dale (Sp): Eg vil gjenta det eg sa i innlegget mitt: Det er ironisk å høyra at representantar frå Arbeidarpartiet og også frå andre parti, dei som alltid har vore pådrivarar for ei sterk oljeutvinning, og som har sett bort frå våre innvendingar på det punktet, no på ein måte rettar skytset mot oss og spør om me ikkje ser dei problema som utviklar seg. Det er klart at me ser dei problema, dei har me sett lenge – eg peikte på at det er ei utfordring som ein ikkje kan gå over med ein harelabb – og det har ført til at Regjeringa har lagt opp ein strategi i fleire punkt. Teknologi er det viktigaste og betring av arbeidsprosessar og organisering – her ligg det store gevinstar å henta. Og sjølvsagt må me også justera enkelte skattar og avgifter – det er eit punkt som kjem på tredjeplass, men er viktig nok. Der ligg produksjonsavgifta, og den vil Regjeringa gradvis gå inn for å avvikla. Og når det står «gradvis», er det sjølvsagt fordi me vil ha ei viss styring på det. At Arbeidarpartiet på dette punktet legg seg litt i forkant og vil markera at dei har ein offensiv, det forstår eg av politiske grunnar, men ikkje av saklege grunnar.

Olav Akselsen (A): Eg skjønar på representanten Dale at han synest det var forferdelig urettferdig at hans parti m.a. måtte svara for dagens situasjon. Personleg må eg seia at eg har svært stor forståing for det. For det første er det slik at Regjeringa i alle høve blir stilt til ansvar. Men ikkje minst fordi både statsminister Bondevik og olje- og energiminister Arnstad tidlegare i vår varsla at dei ville koma med konkrete tiltak i revidert nasjonalbudsjett, var det heilt naturleg at mange blei skuffa når så ikkje skjedde. Ein heilt annan ting er sjølvsagt at dersom Senterpartiet hadde fått fleirtal for sin politikk òg i førre periode, hadde det blitt langt fleire som hadde deltatt i desse protestane, for då hadde dei allereie blitt oppsagde for fleire år sidan.

På nytt blir eg overraska når eg høyrer innlegg frå representantar frå regjeringspartia og det store behovet dei har for å skjula dei skilja som er innan dette politikkområdet, og behovet for å knyta seg opp til fleirtalet sin politikk på dette området. Grunnen til at eg blei overraska, er at desse partia trass i alt har gått til val på ein lågare aktivitet på dette området. No har ein fått ein lågare aktivitet, og då kan det vera interessant å spørja om Senterpartiet no er glad for den situasjonen me har i dag, der det trass i alt er låg aktivitet, og om dei ønskjer å forsvara den, og om det er slik at desse tinga skal med på Regjeringa si skryteliste over tiltak som dei har greidd å få gjennomslag for.

John Dale (Sp): Eg synest det er merkeleg at representanten Akselsen ikkje fattar det som var eit av mine hovudpoeng. Det er sjølvsagt at me ikkje er glade for at me har kome opp i ein situasjon der investeringane fell bratt, noko som fører til store problem både for dei tilsette og for lokalsamfunn. Vi synest ikkje om ei slik utvikling. Det var dette me for år tilbake sa kunne koma til å skje, og det var denne prognosen me la til grunn då me utforma våre alternative forslag. Det er det som er samanhengen her.

Så har eg ein kommentar til. Eg la merke til at representanten Akselsen, til liks med andre representantar frå opposisjonen, prøver å gjera det til eit poeng i denne saka at det er Regjeringa som knyter seg opp til opposisjonen, dvs. at Regjeringa hengjer seg på det opposisjonen føreslår. Men det er det motsette som er tilfellet. Ein kan lesa i alle dokument her at representantar frå opposisjonen i fyrste omgang går ut med ein sterk verbal kritikk, for så i neste omgang å sluka omtrent alt det Regjeringa føreslår. Ja, sjølv der det er snakk om CO2-avgift, føler opposisjonen seg tydeleg på litt usikker grunn. Trass i alt, det dei ber om, er at Regjeringa skal koma med forslag som dei seinare kan ta stilling til, for det er ein komplisert materie, og derfor er det eigentleg opp til Regjeringa også å føra denne saka vidare.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg tek opp dei forslaga som SV har i Innst. S. nr. 211. Det eine forslaget er eit forslag som me har teke opp før, og som fleirtalet på Stortinget har gått imot, nemleg eit forslag om eit tempoutval som skal ha som føremål å sikra stabilitet og langsiktigheit i petroleumsrelatert verksemd. Hadde desse forslaga blitt vedtekne og følgde opp tidlegare av Stortinget, hadde me ikkje hatt det krisepreget me ser i dag innanfor denne verksemda. Men nå får altså Stortinget i dag ei ny moglegheit til å koma på offensiven og til å ta større styringsansvar så vel for offshorebasert som landbasert verksemd.

Det er Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet som har late vera å styra verksemda knytt til olje- og gassutvinning. Det er derfor der hovudansvaret for den krisa vi i dag ser, må plasserast. Utfordringa går derfor spesielt til Arbeidarpartiet – om partiet framleis skal gå for å la marknaden bestemma, eller om dei vil vera med på det SV ønskjer seg, nemleg ei sterkare styring. Dersom dei stemmer mot dette, tyder det altså at dei står for den same politikken som Høgre og Framstegspartiet gjer når det gjeld dette området.

Så litt skryt til komiteen. SV har i mange år jobba for å få større tryggleik i transporten til og frå oljeinstallasjonane. Med Norne-ulukka i friskt minne, kor det altså vart leita etter overlevande på feil plass i to timar, har nå ein samrøystes komite slutta seg til kravet frå bl.a. Norsk Flygerforbund om kontrollert luftrom for helikoptertrafikk. Nå er det opp til Regjeringa å syta for at dette blir følgt opp raskt, samtidig som det må ryddast opp i ansvarsforholda. Nå er ansvaret spreitt på altfor mange instansar, og dermed blir moglegheita for å rydda opp mindre. Eg håpar Regjeringa nå gjer dette raskt.

Eg er sikker på at ved lågare og jamnare tempo på norsk sokkel ville me ikkje ha hatt dei tendensar til krise som me har nå. Nå er det marknaden sjølv som føretar ei rask og brutal nedkutting. Men det betyr ikkje at SV ikkje skal medverka til å rydda opp i det som fleirtalet her har sytt for. SV føreslår snautt ein halv milliard kroner til ei pakke som fokuserer på kompetanseutvikling, men det blir òg føreslått konkrete tiltak for verfts- og leverandørindustrien. Dette må òg representanten for Kristeleg Folkeparti merka seg, det står omtala i innstillinga frå olje- og energikomiteen.

Eit tiltak som SV ikkje er med på, er forslaget om å kutta CO2-avgifta. Nå blei det ikkje slik som Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Høgre lovde arbeidsfolka utanfor her, at det skulle kuttast i CO2-avgifta. Det blir ikkje noko kutt nå, og det er bra. Men kolkraft- og klimagasskameratane i Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Høgre skal koma tilbake til dette til hausten, og då kan ein risikera at det vil bli gjort kutt i CO2-avgifta, trass i at fleire av desse partia hevdar at ein skal vera offensiv i forhold til dei internasjonale forpliktingar som m.a. Kyoto-avtalen legg opp til.

Nå får me håpa at Arbeidarpartiet søkjer samarbeid med andre parti enn dei partia som dei har følgt opp så langt på dette området, nemleg at ein trekker seg litt unna Høgre og Framstegspartiet. Det vil òg vera ein måte for Arbeidarpartiet å få litt større truverde på i spørsmål knytte til miljø.

Regjeringa har gjort framlegg om eit fond til teknologiutvikling på 100 mill. kr. Men det dei har gløymt i dette fondet, er å legge inn føringar som går på klima og miljø. Det finst ingen føringar i forslaget frå denne regjeringa, ei såkalla miljøregjering, når det gjeld den problemstillinga. Derfor gjer SV i revidert budsjett framlegg om at ein skal få ei miljøretta vinkling på dette teknologifondet, og ber om at sentrumspartia følgjer opp dette.

SV har ein heilskapleg politikk for utvikling av petroleumsrelatert verksemd kor klima- og miljøproblem er sentralt. Derfor vil eg berre visa til vårt forslag om tempoutval, og be om at Stortinget sluttar seg til dette.

Presidenten: Hallgeir H. Langeland har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Bent Hegna (A): SV innser at vi har en krise i offshoreindustrien, og de mener at løsningen på den hadde vært at vi tidligere hadde hatt et roligere tempo når det gjelder investeringer og utvikling. Sannheten er vel omtrent som så: Hadde SV styrt, ville vi ikke hatt noen problemer, for vi ville ikke hatt noen aktivitet i det hele tatt. SV har stemt mot alle utbyggingssøknader og alt som har med oljeindustrien å gjøre i mange år. SV mener allikevel at vi har en krise. Men SV har ingen forslag til hva vi skal gjøre for å komme ut av den vanskelige situasjonen. Ikke vil SV gjøre noe med CO2-avgiften, ikke vil de redusere andre barrierer for nye selskaper som ønsker å etablere seg på norsk sokkel, f.eks. ved å se på skattesystemet og gjøre noe med lisenspolitikken, og SV utsetter å ta stilling til dette med produksjonsavgiften. I det hele tatt: Hvilke tiltak er det SV hadde håpet at Regjeringen skulle komme med, når de ikke er fornøyd med det som er foreslått fra opposisjonen?

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg kan forstå at representanten Hegna frå Arbeidarpartiet prøver å gjera det til eit SV-problem at Arbeidarpartiet og Framstegspartiet har kjørt eit uforsvarleg høgt tempo i Nordsjøen, som dermed fører til at ein får slike kriseprega ting som ein har i dag.

Eg kan òg forstå at Arbeidarpartiets Hegna går til åtak på SV for at me ikkje vil fjerna CO2-avgifta. Nei, for det er ikkje fornuftig. Det er fornuftig å ha ein klimapolitikk som reduserer klimagassutsleppa, og ikkje ein politikk som Arbeidarpartiet har, som aukar dei og lagar større problem. Då erkjenner ein ikkje at klimagassutslepp er eit problem. Det er ei veldig utfordring for Arbeidarpartiet, og den utfordringa bør Hegna og partiet hans ta.

Når det gjeld dei tiltaka som SV ikkje gjer framlegg om, undrar det meg at det ikkje berre er Kristeleg Folkepartis representant som ikkje har lese innstillinga; det har heller ikkje Hegna. Dette står på side 4, og der blir det òg referert til våre forslag i revidert. Eg vil be representanten Hegna om å lesa innstillinga.

Jan Johnsen (H): Jeg vil ikke bare kritisere SV, jeg vil faktisk starte med å rose dem, ikke minst på grunn av det som Hallgeir Langeland har stått for når det gjelder helikopterne og flysikkerheten i Nordsjøen.

Men når det er sagt, håper jeg også at SV ser det problemet som verfts- og oljeindustrien nå er oppe i. Det forbauser meg at SV vil ha en sosialistisk styring også av oljesektoren. Det er jo slik at de østeuropeiske land i dag ser til Vesten for å klare å innføre markedsbasert utvikling.

Det høye tempoet i Nordsjøen, som Langeland refererer til, har ikke vært noe problem. Det som har vært problemet, er at når tempoet går ned, går ikke skatter og avgifter ned i samme tempo som det burde, for det gikk fort nok opp da tempoet var høyt.

Jeg vil også minne representanten Langeland om at det er forskere i Shell som sier at vi bør få opp oljen så snart som mulig, få omsatt den og satt pengene inn på oljefondet, for der vil vi har mer glede av den enn om den ligger nede i dypet i fremtiden.

Ser ikke SV at vi må ha en markedsbasert utvikling på denne varen? Det er altså ikke slik at den sosialistiske ideen er brukbar i dag, slik de østeuropeiske landene trodde den var i går.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg synest det er interessant at Høgre ønskjer å trekke inn det gamle Sovjetunionen og Aust-Europa i debatten om olje- og gasspolitikken, og for all del, representanten Johnsen må gjerne gjera det. Men det som representanten Johnsen har problem med, er nettopp den politikken som hans marknadsliberalisme har ført til i Nordsjøen, nemleg at ein har fått ei krise i verfts- og leverandørindustrien. Det er den politikken som Jan Johnsen og hans parti saman med Arbeidarpartiet og Framstegspartiet dessverre flaggar, som skaper desse problema. Så utfordringa til representanten Johnsen er ikkje å fortelja Langeland om dei gamle austeuropeiske statane, det er å fortelja korleis ein skal løysa problema i verfts- og leverandørindustrien. Det er utfordringa. Og den utfordringa registrerer eg at Johnsen ikkje tek. Dersom Johnsen hadde gjort det som SV har foreslått gjentatte gonger i Stortinget, gått inn for eit tempoutval som kunne syta for langsiktigheit og stabilitet innan denne verksemda, så hadde han gjort det som var fornuftig. Det kan gjerne kallast sosialisme, men fornuftig er det i alle fall.

Til spørsmålet om Shell vil eg seia at mine erfaringar med dette selskapet i forhold til Shell-raffineriet på Sola tilseier at eg lyttar lite til argumenta frå Shell.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Gunnar Kvassheim (V): Regjeringen har bebudet en stortingsmelding om norsk petroleumsvirksomhets konkurransekraft som skal fremmes våren 2000. Det vil bli en viktig og nødvendig gjennomgang.

For å avdempe det bratte fallet i aktivitetsnivået og for å styrke grunnlaget for en langsiktig ressursforvaltning fremmer Regjeringen allerede nå forslag til justeringer i virkemidlene overfor næringen. Det er positivt. Når virkemidlene skal justeres, er det viktig å vite hvilke virkemidler som er mest formålstjenlige i forhold til de mål som er satt.

Industrien selv har indikert at anslagsvis 50 pst. av kostnadsutfordringen er knyttet til ny teknologi, 30 pst. til arbeidsprosesser og organisering samt 20 pst. til rammeverket. Mange har i den senere tids debatt tilsynelatende glemt denne fordelingen på flere komponenter og har stort sett fokusert på skatter og avgifter.

Regjeringens forslag er godt avstemt i forhold til de ulike elementene industrien selv har pekt på som sentrale i kostnadsutviklingen. Jeg vil spesielt peke på forslaget om å bevilge 100 mill. kr for å styrke prosjektrettet teknologiutvikling på kontinentalsokkelen. Jeg har store forventninger til at det prosjektet kan gi resultater i et samspill mellom Norges forskningsråd og industrien.

Det er meget positivt at alle de forslag som Regjeringen fremmer, får bred tilslutning. Det viser at det var feil da det ble sagt at Regjeringen ikke tok situasjonen i næringen på alvor, og det viste seg at det var feil da det ble sagt at det ikke ble fremmet konkrete forslag som var av betydning.

På et par punkter har sentrumspartiene og flertallet valgt ulike formuleringer og ulike vektlegginger slik merknadene er formet i komiteinnstillingen.

Regjeringen foreslår å avvikle produksjonsavgiften og vil komme tilbake til avviklingstempoet i budsjettet som legges fram i oktober. Flertallet åpner for at avviklingen kan starte nå, men understreker at fjerningen må skje feltvis og gradvis. Det betyr at det er tilslutning til Regjeringens intensjon og tenkning, men et ønske om en viss forsering.

Når man sammenholder dette med sentrumspartienes merknader i finanskomiteens innstilling til revidert nasjonalbudsjett, hvor de ber Regjeringen allerede nå ta kontakt med næringen for å se på hvilke deler av rammeverket som kan justeres med sikte på å få snarlige resultater, er det ikke grunnlag for å si at det på dette viktige punktet er vesentlig forskjell på det Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet står for, og det sentrumspartiene står for.

Når det gjelder CO2-avgiften, er nok uenigheten større med hensyn til denne avgiftens betydning. Men når det gjelder konklusjonen, er det heller ikke der de store forskjellene. Overfor streikende verkstedarbeidere forespeilet Arbeiderpartiet at CO2-avgiften skulle halveres på nye felt. Høyre skulle kutte avgiften med 30 pst. gjennomgående. Nå registrerer vi at flertallet har samlet seg om å be Regjeringen fremme forslag om hvordan CO2-avgiften kan reduseres. Det konkluderes ikke på omfang og innretning, og det er positivt. Det er viktig at vi får en slik problemstilling belyst ut fra en helhetlig gjennomgang, hvor ikke minst miljøaspektet tillegges stor vekt.

Denne kritikken mot Regjeringen har til dels vært sterk. Derfor blir det vanskelig å se linjene fra denne kritikken fram til de forslagene som nå fremmes. SV er kanskje det beste eksempelet. De slutter seg i merknadene til flertallets kritikk av at Regjeringen ikke følger opp sine lovnader, men kommer ikke selv med forslag. På den andre siden går SV imot at det skal endres noe på produksjonsavgiften, de er mot endringene når det gjelder SDØE-andelene, og de ønsker heller ikke reduksjoner i CO2-avgiften. Så fremmer de ifølge Hallgeir H. Langeland en pakke med tiltak på nær 450 mill. kr. Elementer i den tiltakspakken er 400 ekstra studentboliger, 3 000 nye tiltaksplasser osv. Det er ingen av de forslagene som næringen har bedt om, og som næringen trenger. Og da blir det merkelig å tenke tilbake på at SV var blant de partiene som ble berømmet av streikende arbeidere når Regjeringen ble kraftig kritisert, og så kommer de tilbake her med forslag som ligger langt til akters for det Regjeringen fremmer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Olav Akselsen (A): Eg må innrømma at på dette området i politikken, som på så mange andre område, har eg eit problem med å skjøna kva Venstre eigentleg står for, kva politikk dei vil ha, og kva framtidssamfunn dei vil forma. Venstre er i alle fall med i ei regjering som har det som mål å ha lågare aktivitet innanfor offshorebransjen. No har ein fått ein lågare aktivitet. Eg hadde forventa i dag at i alle fall nokre av representantane frå regjeringspartia skulla seia at dei var glade for det. Det har uteblitt så langt, og eg kunne tenkja meg å stilla spørsmål til Kvassheim om han som representant frå sentrumspartia vil seia seg nøgd med at ein i dag har ein lågare aktivitet enn ein hadde t.d. i fjor.

Venstre har gjort seg til ein eksponent for å betra rammevilkåra for små og mellomstore bedrifter. No er det slik at veldig mange av desse bedriftene lever av dei store. Dei små og mellomstore bedriftene er avhengige av at dei store bedriftene og konserna overlever for at dei sjølve skal ha eit levebrød.

Næringsministeren har vore totalt fråverande i debatten om situasjonen for verftsindustrien, og kanskje jobbar han i det stille – kva veit eg? Eit aktuelt spørsmål kunne iallfall ha vore: Kvar er næringsministeren? Dette spørsmålet skal eg ikkje stilla. Eg har derimot eit spørsmål til Venstre om dei i det heile har ein politikk for dei store bedriftene, for konserna, og om det finst bekymring for dei tusenvis av arbeidsplassar som her er i ferd med å forsvinna, eller er Venstre sitt svar at dei tusenvis som no i desse dagar får oppseiingsbrev i posten, skal starta for seg sjølve eller begynna i ei lita eller mellomstor bedrift?

Gunnar Kvassheim (V): Det gjør inntrykk på meg når så mange arbeidere møter opp utenfor Stortinget og uttrykker bekymring med hensyn til sin egen arbeidsplass og den bedriften de jobber i. Det har Regjeringen tatt på alvor, og derfor kommer den tilbake med forslag i forbindelse med oljemeldingen som er bebudet neste år. Men fordi det er behov for strakstiltak, har en allerede nå kommet til Stortinget med forslag til tiltak. Jeg sa i mitt innlegg at jeg var svært tilfreds med at disse blir sett på som så verdifulle og spennende at det er bred tilslutning til dem i Stortinget. Så svaret på Olav Akselsens hovedspørsmål er: Ja, Venstre bryr seg om disse bedriftene og er opptatt av å legge grunnlaget for at de kan drive videre.

Det er også svaret på hva næringsministeren har bidratt med i denne sammenheng. I tillegg til å ha brukt de siste månedene til å reise rundt i mange lokalsamfunn i Norge og møte ansatte og ledere både i små og store bedrifter, har han deltatt aktivt i Regjeringens arbeid med den politikken som vi i dag diskuterer.

Men la meg komme inn på en problemstilling som det er interessant å diskutere med Olav Akselsen. I fjor ble Regjeringen kritisert for at den ønsket å utsette enkelte prosjekter. Den kritikken ble etterfulgt av full tilslutning til Regjeringens opplegg. Men Olav Akselsen konfronterte meg i denne sal med en bedrift i min egen kommune – Kværner Egersund – hvor han sa at utsettelsen på Snorre ville bety ledighet i løpet av dette året. Resultatet er at Kværner i dette året har hatt rekordhøy aktivitet. Og utsettelsen av Snorre gjør at de også har arbeid fram til neste sommer. Sammen med det vi nå fremmer forslag om, kan denne utsettelsen forhåpentligvis legge grunnlaget for aktivitet også i de kommende årene. Det er den type utjevning av aktivitet som jeg tror er viktig for å skape sikkerhet rundt arbeidsplassen.

Jan Tore Sanner (H): Torsdag den 27. mai i TV 2-nyhetene uttrykte Venstres partileder, næringsminister Lars Sponheim, tilfredshet med det som har blitt kalt for Hydros og Statoils slakt av det private oljeselskapet Saga Petroleum. La meg bare i parentes legge til at næringsministeren også forvalter en majoritetspost i selskapet Hydro. Videre i det samme intervjuet uttalte næringsministeren at det ville være meningsløst av andre å prøve å komme med oppkjøpstilbud nå som Hydro og Statoil var blitt enige.

I Dagens Næringsliv i dag og i Dagsrevyen i går tok en av regjeringspartienes frispillere, Terje Johansen, et durabelig oppgjør – det er i hvert fall slik det må oppfattes – med sine egne partifeller, med sin egen partileder og med Regjeringens petroleumspolitikk, idet han peker ut en vei som går i en helt annen retning enn det regjeringspartiene har lagt opp til. Mens Lars Sponheim og Regjeringen har tatt til orde for en norsk løsning og økt statlig eierskap, peker Terje Johansen ut en annen retning, tar til orde for privatisering og ønsker utenlandske selskaper velkommen. La meg legge til at Høyre er glad for de signalene som kommer fra Terje Johansen. Mitt spørsmål til parlamentarisk leder i Venstre er om han er enig med næringsminister og partileder Lars Sponheim i at man skal gi preferanse til en norsk løsning og økt statlig eierskap, eller om han er enig i frispiller Terje Johansens retning om at man skal gi preferanse til et utenlandsk selskap, og at økt privatisering innenfor petroleumsvirksomheten er ønskelig, både i Hydro og i Statoil.

Gunnar Kvassheim (V): Det refereres til et intervju som næringsministeren gav til TV 2. Det var to hovedpunkter i den meldingen næringsministeren gav. Det ene var tilfredshet med at det kunne gå mot en norsk løsning, at det ikke ble et opplegg hvor Statoil og Hydro bød over hverandre, og man dermed fikk en utvikling med de elementene som ville følge av det.

Det andre næringsministeren slo fast, var at når det var inngått en avtale mellom Hydro og Statoil, og Statoil satt med en betydelig eierandel i Saga, så ville de selskapene som ønsket å overta hele Saga, ikke kunne gjøre det uten å ta hensyn til at en av disse aktørene, som har en stor eierandel i Saga, nå hadde inngått en allianse med Hydro. Et rimelig greit resonnement når det ses i den sammenheng det ble framsatt i, og i den helhet det utgjorde sammen med andre elementer.

Så til intervjuet med Terje Johansen. Terje Johansen sier to ting. Det ene er at han ikke ønsker at staten skal kjøpe seg opp igjen i Hydro. Det Regjeringen får gjennom en innstilling fra næringskomiteen, hvor sentrumspartiene og Arbeiderpartiet står sammen, er en anledning til å foreta et oppkjøp. Jeg registrerer at Kjell Opseth uttaler at det ikke ligger et pålegg om å foreta et oppkjøp. Det vil en kunne vurdere videre. Og det skal Venstre gjøre, og jeg registrerer at Terje Johansen har et synspunkt i den forbindelse.

Når det gjelder Saga-overtakelsen, er det full enighet i Venstre om at de ulike selskapene på kommersielt grunnlag skal ha anledning til å levere inn sine tilbud, og at det er opp til Sagas eiere å avgjøre hvilket tilbud de vil godta.

Jan Tore Sanner (H): Man skal kanskje være forsiktig med å forsøke å tolke de signalene som gis i klippede nyhetssendinger på kvelden. Men det er liten tvil om at retningen i både det Sponheim uttalte, og det Lahnstein uttalte i det samme intervjuet, var at man ønsket en norsk løsning. Det står i ganske kraftig kontrast til hva frispiller Terje Johansen uttaler i Dagens Næringsliv i dag – og også i Dagsrevyen i går – at han ønsker en annen løsning.

Ellers er det interessant å registrere at representanten Gunnar Kvassheim ikke har tatt stilling til om det er ønskelig at staten kjøper seg opp igjen til over 50 pst. i Hydro. Men når Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har samlet seg om å gi Regjeringen en fullmakt til å kjøpe seg opp igjen i Hydro, antar jeg at det er fordi man i hvert fall ikke ønsker å utelukke den muligheten.

Jeg registrerer at Terje Johansen i intervjuet i Dagens Næringsliv i dag mener at staten bør selge seg ned i Hydro. Med andre ord: Han peker ut en helt annen retning. Mens sentrumspartiene i næringskomiteen snakker om at staten skal kjøpe seg opp, snakker Terje Johansen om at staten skal selge seg ned. Jeg er enig med Terje Johansen. Mitt spørsmål er: Er Gunnar Kvassheim – parlamentarisk leder i Venstre – også enig med Terje Johansen i at det er ønskelig at staten selger seg ned? Eller mener han at staten bør kjøpe seg opp? Når man gir Regjeringen denne fullmakt, antar jeg at det er fordi man mener at det kan være en ønsket utvikling.

Gunnar Kvassheim (V): La meg først slå fast at min forrige svarreplikk til Sanner må ha vært en smule beroligende, for nå var det ikke spørsmål om det Sponheim sa i intervjuet med TV 2, men om retningen på det han sa. Vi kunne kanskje fått en ytterligere oppklaring hvis vi hadde hatt tid til det.

Når det gjelder framtidig eierskap i Hydro, har statens eierandel på 51 pst. vært meget godt begrunnet. Jeg ønsker ikke å fraskrive meg muligheten for å gå inn på den samme løsningen også i framtiden i en situasjon hvor vi må ta standpunkt til dette som følge av oppkjøp av Saga. Dette skal det være en grundig og skikkelig debatt om i Venstre, og den debatten vil også inkludere våre synspunkter på framtidig utforming av Statoil. Derfor er det viktig og fornuftig at Regjeringen får den fullmakten som det legges opp til fra næringskomiteen, slik at en skal ha mulighet til å foreta oppkjøp, og det vil jeg overhodet ikke utelukke i dag. Men det kan være at en ved en nærmere gjennomgang finner at f.eks. en eierandel på 44 pst. ivaretar det ønsket en har om kontroll med selskapet.

Så er det altså en stortingsrepresentant fra Venstre som mener at en bør ha en lavere eierandel. Det er et synspunkt han skal målbære i denne debatten. Det er ikke mer dramatisk enn at SV har hatt stortingsrepresentanter som har sett forskjellig på Saga-overtakelsen. Jeg registrerer at det i Arbeiderpartiet og fagbevegelsen har vært ulike synspunkter, og jeg har registrert tidligere når Statoil har vært diskutert, at tidligere statsråd Rettedal og andre i Høyre har hatt ulikt syn når det gjaldt staten og Statoil.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jens Stoltenberg (A) (ordfører for sak nr. 4): Dersom vi innretter oss fornuftig, kan olje- og gassvirksomheten gi oss store inntekter i mange år framover, og dermed bidra til å sikre både sysselsetting og velferd utover i neste århundre. Men det innebærer at vi erkjenner at vi står overfor en ny tid, nye vilkår og nye rammebetingelser for denne industrien.

Før var det slik at vi gjorde store funn på norsk sokkel som gav god lønnsomhet nesten uansett. Før var det slik at de internasjonale selskapene hadde få andre investeringsalternativer enn Nordsjøen. Nå åpnes stadig nye områder, som Det kaspiske hav, tidligere Sovjetunionen, vest av Afrika og etter hvert også Midtøsten, Iran og Irak. Før var det også slik at hvis vi hadde en oljepris på 15 dollar, syntes vi det var en lav oljepris. Nå syns vi det er en veldig høy oljepris. Alt dette er bare eksempler på at rammevilkårene for industrien er helt andre i dag enn de var for 10 og 20 år siden.

Vi kritiserer ikke Regjeringen for at den ikke er i stand til å gjøre noe med de delene av rammevilkårene for norsk oljeindustri som ingen regjering kan ha herredømme over, som f.eks. utviklingen i oljeprisen, utviklingen i internasjonal oljeindustri og åpningen av andre oljeprovinser. Men nettopp det at det er store deler av rammevilkårene vi ikke kan kontrollere her hjemme, gjør at det er desto viktigere at vi innretter oss riktig i forhold til de rammevilkårene vi kan gjøre noe med, og de delene av rammebetingelsene som faktisk norske myndigheter kan påvirke. Vår kritikk av Regjeringen handler derfor om at den altfor sent forstod alvoret, og når den til slutt forstod alvoret, var tiltakene mangelfulle og for svake.

Det er ganske alvorlig at denne regjeringen så sent som i forbindelse med budsjettforhandlingene i fjor høst stod på ikke bare ett, men flere tiltak som hadde gjort en vanskelig situasjon for industrien enda vanskeligere. Den foreslo å øke CO2-avgiften med 18 øre, fra 89 til 107 øre pr. Sm3. Det er 20 pst. økning. Den stilte kabinettsspørsmål på forslaget, og den fremmet det på nytt, først i revidert og så igjen i fjor høst. Den foreslo å øke selskapsskatten til 79 pst. Det er i og for seg bare ett prosentpoeng, men når man har bare en margin på 22 å leve av i utgangspunktet, blir en økning til 79 pst. likevel markert. Og den foreslo å senke grensen for såkalt forenklet myndighetsbehandling av utbyggingsprosjekter fra 5 milliarder til 3 milliarder kr.

Det er tre forslag som alle sammen peker i feil retning. Alle sammen ble fremmet i løpet av fjoråret, og Regjeringen stod på dem helt fram til budsjettbehandlingen i fjor høst. Det viser at man i hvert fall ikke forstod alvoret i tide, da det begynte å gå utforbakke med sysselsettingen i leverandørindustrien, og oljeindustrien stod overfor problemer.

Nå har man erkjent alvoret, ser det ut til – i hvert fall er man i ferd med å erkjenne alvoret. Det er et framskritt. Man fremmer ikke lenger forslag om forverring av rammevilkår, men man fremmer forslag som man i hvert fall hevder og mener skal bidra til å bedre rammevilkårene. Flertallet i Stortinget ønsker å gå klart lenger enn det Regjeringen har foreslått. Et flertall går inn for å innlemme oljesektoren i kvotesystemet for CO2. Man ønsker et raskere kutt i investeringsavgiften, og det er sterkere formuleringer knyttet til det framtidige skatte- og avgiftssystem, og også når det gjelder ønsket om å få til en reduksjon av CO2-avgiften.

Det er noen som sier at det er umulig å redusere CO2-avgiften på nye felt. Vel, det får nå Regjeringen komme tilbake og dokumentere i de dokumentene den kommer med til høsten, men det er i prinsippet ikke noe annet enn det som har vært gjort for produksjonsavgiften gjennom mange år. Den ble fjernet for nye utbygginger og beholdt på gamle utbygginger, og hvis det var mulig å gjøre det med produksjonsavgiften, er det vanskelig å se at det skal være helt umulig å gjøre det samme med CO2-avgiften. Det er gjerne slik at ting er veldig vanskelige så lenge man er mot dem, og så blir det litt mer mulig hvis man erkjenner at det er den veien man skal gå.

Det er enighet i Stortinget om at det bør bevilges 100 mill. kr til et teknologifond. Det var et forslag Arbeiderpartiet lanserte i fjor høst. Vi konkretiserte det i et sentralstyrevedtak i februar, og vi støtter selvsagt – i likhet med de andre partiene – at det bevilges 100 mill. kr til teknologiutvikling innenfor oljesektoren. Det det derimot er uenighet om, og der står Arbeiderpartiet sammen med Høyre og Fremskrittspartiet, er finansieringen av det. Vi har reagert på at man går utenom vanlige budsjettrutiner, at man henter 100 mill. kr fra kontantstrømmen i oljevirksomheten før pengene føres inn i statsbudsjettet, og dermed undergraver hele ideen med petroleumsfondet, nemlig at det skal synliggjøre bruken av oljeinntektene. Her skjuler man en pengebruk. Man tar 100 mill. kr inn i norsk økonomi uten å ta det inn i statsbudsjettet, og man øker utgiftene med 100 mill. kr på vanlig vis til forskning og utvikling, men det kommer ikke til syne på de vanlige budsjettindikatorene som utgiftsvekst og oljekorrigert underskudd. Det er farlig, fordi det undergraver selve ideen med oljefondet, nemlig å gjøre det klart at vi bruker oljepenger, og hvor mye oljepenger vi bruker, og det undergraver kravet om at det skal gjøres et særskilt vedtak for å ta i bruk penger fra oljefondet.

Av innstillingen og debatten i dag går det fram at det er litt vekslende flertall for ulike deler av norsk olje- og gasspolitikk. Felles for de fleste flertallene er at Arbeiderpartiet deltar i dem alle. Vi deltar sammen med Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder synspunkter på rammevilkår for oljeindustrien. Vi deltar også sammen med Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder synspunkter på å beskytte oljefondet mot undergraving gjennom nye bevilgningssystemer. Men vi deltar sammen med sentrumspartiene i håndteringen av f.eks. kapitalemisjonen til Hydro i forbindelse med oppkjøpet av Saga, og vi deltar sammen med sentrumspartiene når det gjelder et annet viktig spørsmål, nemlig synet på produksjonsregulering. Arbeiderpartiet innførte produksjonsregulering på norsk sokkel i 1986 og hadde det fram til 1989, for å bidra til å få prisen på olje opp og i hvert fall mer stabil, og vi har støttet sentrumsregjeringen når den gjennom de to siste årene har hatt produksjonsregulering. Vi støttet også den siste reguleringen på 200 000 fat, altså at norsk produksjon skal reduseres med 200 000 fat i forhold til hva den ellers ville ha vært. Det er ikke det at det i seg selv bidrar til å endre balansen i oljemarkedet, men vi tror at et norsk bidrag – slik det var på 1980-tallet, og slik det er i dag – bidrar til å øke disiplinen i OPEC, og det at OPEC nå gjennomfører betydelige produksjonskutt, er det ingen tvil om bidrar til å øke prisen på olje. Det er Norge tjent med, det er norsk olje-industri tjent med, og derfor har Arbeiderpartiet støttet Regjeringen i at man gjentar et virkemiddel som Arbeiderpartiet har brukt tidligere. Fremskrittspartiet har vært mot, og Høyre er i hvert fall meget skeptisk og til dels motstander av de tiltakene som har blitt iverksatt.

Så har spørsmålet om Hydro/Saga vært nevnt i debatten. La meg si et par ord om det. Det ene er at det er selvsagt – og det har vært klart hele tiden – at det er Sagas aksjonærer, eiere, som avgjør om og i tilfelle til hvem de vil selge sine aksjer. Det er ofte slik at aksjeeiere selger til dem som byr mest, og derfor er det grunn til å tro at dersom det ikke kommer nye bud, vil en god del, kanskje et stort flertall av Sagas aksjonærer, velge å selge for det budet som nå ligger inne, og som er det høyeste. Det er det ikke noen politikere som kan gjøre noe særlig med – det er slik lovverket og aksjeloven er. Dette bestemmer Sagas aksjonærer.

Det har også vært viktig å understreke at når Hydro og Statoil har lagt inn et bud, har det vært ut fra hva de mener er forretningsmessig riktig, og det er heller ikke noe vi som politikere bør ha noen mening om. Det er forretningsmessige vurderinger disse selskapene skal foreta. Så det ene er forretningsmessige vurderinger i Saga og hvem de ønsker å selge til, og det andre er forretningsmessige vurderinger i Hydro og Statoil om hva slags bud de ønsker å legge inn. Det er altså selskapenes vurderinger, som er deres domene.

Det som derimot er politikernes oppgave, er å klargjøre hvilke politiske rammebetingelser disse beslutningene skal skje innenfor, og der har det altså vært nødvendig å klargjøre at det ikke lenger er en selvstendig målsetting, slik det i mange år har vært i Norge, at vi skal ha tre uavhengige norske oljemiljøer. Uansett hvem som skulle kjøpe Saga, var det nødvendig å klargjøre at tre oljemiljøer ikke lenger var en nødvendig del av norsk oljepolitikk – det var nødvendig enten Elf eller Hydro/Statoil skulle få tilslag på budet. Det andre er at man måtte gi Statoil og Hydro, spesielt Statoil, en forretningsmessig frihet til å by, for tidligere er det lagt store begrensninger på både Hydros og Statoils muligheter til å kjøpe seg opp i Saga. Senest gjorde Marit Arnstad det i fjor høst, og Syse-regjeringen gjorde det i forbindelse med Hydros kjøp tidligere på 1990-tallet.

Torill Haaland Horpestad (Frp): Petroleumsvirksomheten i Norge er fortsatt svært viktig for landets økonomi. Oljesektoren er en betydelig bidragsyter til statens inntekter. Ved inngangen av 1997 var statens petroleumsinntekter på 87 milliarder kr. Det betyr at nesten hver femte inntektskrone til staten kommer fra petroleumsvirksomheten. Ved utgangen av 1998 var petroleumsfondet kommet opp i om lag 115 milliarder kr. Investeringer i olje- og gassvirksomheten, eksklusiv leting, var i 1997 på 37 pst. av samlet norsk eksport.

Norge har i løpet av de siste 25 årene bygd opp en stor oljeindustri med sterke kompetansemiljøer innenfor oljeselskapene, leverandørindustrien, forskningsmiljøene og hos myndighetene.

Når det gjelder rammebetingelsene og verdiskapingen på norsk sokkel, har svingningene i oljeprisen ført til at selskapene må skjerpe seg, og at rammebetingelsene bør bedres hvis vi skal unngå et fortsatt fritt fall i investeringene. Med dagens priser, kostnadsnivå og særnorske rammebetingelser kan det være fare for at utbyggingen av nye felt nesten vil stoppe opp. Dette vil føre til store ringvirkninger for samfunnet. Jeg tenker her på leverandørindustrien.

Vi vet at vi har betydelige ressurser av olje og gass, og det er viktig å ha en ambisjon om å utnytte ressursene og å videreføre en stor og lønnsom virksomhet på norsk sokkel. Imidlertid må vi se i øynene at vi står ved et veiskille som vil endre norsk oljeindustri på en grunnleggende måte. Oljeindustrien må tilpasse seg en mulig vedvarende lavere oljepris enn den vi er vant til. De langsiktige utfordringene for Norge består derfor i første rekke i å legge forholdene til rette slik at utnyttelseskostnadene blir lavest mulig.

I arbeidet med et framtidsrettet reguleringsregime er det viktig å forstå sammenhengen og samspillet mellom de ulike elementer. Departementets forslag er at man gradvis vil avvikle produksjonsavgiften over periodene 2000-2003 og 2000-2008. Nåverdien av statens bruttoproveny vil med avvikling fram mot år 2008 reduseres fra 10,5 milliarder kr til 7,1 milliarder kr og til 5,1 milliarder kr med avvikling fram mot år 2003. Ut fra beregnet skatteposisjon for de ulike selskapene vil nåverdien av statens nettoproveny reduseres fra 3,1 milliarder kr til 2,3 milliarder kr i året ved en nedtrapping fram til år 2008, og til 1,9 milliarder kr ved en nedtrapping fram til år 2003.

Vi må ikke glemme at for olje- og gassvirksomheten er rammebetingelsene nå helt annerledes enn de var da St. meld. nr. 46 for 1997-98 ble lagt fram. Fremskrittspartiet vil derfor, sammen med Høyre og Arbeiderpartiet, fremme forslag om en raskere avvikling av produksjonsavgiften i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Fremskrittspartiet mener situasjonen i petroleumsindustrien, verksindustrien og annen oljerelatert industri, krever aktive og snarlige tiltak for å hindre økt arbeidsledighet og tap av kompetanse som følge av nedbemanning. Derfor blir det viktig at petroleumssektoren, inkludert leverandørindustrien, må gjennom en omstillingsperiode med kostnadskutt og strukturendringer. Vi mener at en ny og mer markedsrettet petroleumspolitikk må ha som formål å sikre mangfoldet og å sikre konkurranse på norsk sokkel. Med større mangfold og konkurranse på norsk sokkel er det behov for å redusere inngangsbarrierene for nye aktører og å sikre en smidigere handel med lisensandeler. Fremskrittspartiet erkjenner at internasjonaliseringen (presidenten klubber) med økende internasjonal konkurranse, felles konkurranseregler og full kapitalmobilitet …

Presidenten: Taletiden er omme.

Bror Yngve Rahm (KrF): Det har nå gått over et år siden Regjeringen la fram St. meld. nr. 46 for 1997-1998 om olje- og gasspolitikken. Meldingen ble framlagt på et tidspunkt hvor en rekke forhold var annerledes enn tilfellet er i dag, ikke minst med tanke på de svært lave oljeprisene som har preget verdensmarkedet det siste året.

Likevel ligger viktige hovedutfordringer og målsettinger i Regjeringens petroleumspolitikk fast. Sektoren bidrar på en vesentlig måte til statens inntekter, hvor hver femte krone kommer direkte fra petroleumsvirksomheten. Det har gitt oss muligheten for en videreutvikling av velferdsstaten, samtidig som enorme reserver er bygd opp gjennom oljefondet for løsning av framtidige store utfordringer, bl.a. knyttet til kommende trygde- og pensjonsforpliktelser for staten.

Olje- og gassressursene skal komme både dagens og morgendagens generasjoner til gode. Jeg er derfor tilfreds med Regjeringens sterke engasjement for en langsiktig forvaltning av petroleumsformuen. Det er likeledes et mål å gjøre Norge mindre oljeavhengig og ved det opprettholde et sterkt og variert næringsgrunnlag i Fastlands-Norge. Samtidig understreker meldingen den viktige rollen Norge har som et foregangsland i miljøspørsmål, og at dette også skal forenes med det å være en stor energiprodusent.

Virksomheten på sokkelen må derfor ses i sammenheng med de forpliktelser som Norge gjennom Kyotoavtalen har påtatt seg, og her må oljesektoren, som alle andre sektorer, være med og bidra til at våre målsettinger kan nås, bl.a. gjennom CO2-avgiften, som ett av mange tiltak som kan bidra til å sikre en mest mulig miljørettet virksomhet. Flertallet ønsker derimot å basere seg på et kvotehandelssystem som ennå ikke er på plass, og som man vet lite om hvordan blir seende ut, ei heller i forhold til pris.

Det har de siste årene vært en sterk vekst i oljeproduksjonen. Økningen er et resultat av beslutninger som ligger lang tid tilbake. Det er grunn til å hevde at vi i de siste årene har ligget på et unaturlig høyt nivå som neppe samsvarer med en langsiktig ressursforvaltning. En restriktiv holdning til nye utbyggingsprosjekter og konsesjoner vil sannsynligvis være de viktigste virkemidlene for å påvirke aktivitetsnivået.

Siden Regjeringen la fram olje- og gassmeldingen, har bildet endret seg uforutsett mye på viktige områder. Ikke minst har oljeprisen sunket til dels betydelig og ved det påvirket både norsk økonomi og aktiviteten på sokkelen. Investeringene har sunket kraftig, og antallet nye prosjekter igangsatt er atskillig redusert. Et så bratt fall i aktiviteten har også gitt negative virkninger til annen virksomhet, ikke minst i forhold til leverandør- og verftsindustrien.

Fallet i aktivitetsnivået var ikke uventet. Allerede i 1993 presenterte regjeringen Harlem Brundtland prognoser som viste en betydelig reduksjon på sokkelen mot slutten av dette tiåret. I stedet for tiltak som kunne møte disse prognosene, skrudde stortingsflertallet aktiviteten opp og gjorde ved det fallhøyden større. Alle som utgjorde dette flertallet, må i dag være med og bære ansvaret for det. Men paradoksalt nok foreslo Arbeiderpartiet, for å møte de prognosene de selv utarbeidet, å redusere verftsstøtten fra 9 pst. til 7,5 pst. for budsjettet i 1998.

Regjeringen tok imidlertid konsekvensene av de problemer som lav oljepris og redusert aktivitetsnivå medførte, på alvor og la som følge av det fram St.meld. nr. 37 for 1998-99 med forslag til tiltak som kunne bedre situasjonen for selskapene og verftsindustrien. Det er derfor i budsjettet for 1999 foreslått å styrke prosjektrettet teknologiutvikling på kontinentalsokkelen som bidrag til å sikre nye, lønnsomme investeringer i olje- og gassvirksomheten på kort sikt.

Samtidig legger Regjeringen opp til en gradvis avvikling av produksjonsavgiften og varsler at den i nasjonalbudsjettet for 2000 vil komme tilbake til konkrete nedtrappingsplaner for gjennomføringen av reduksjonen.

Regjeringen fokuserer også på tiltak for å bedre utnyttelsen av ressursene, ved å styrke arbeidet for å internasjonalisere petroleumsindustrien og ved å etablere konkrete langtidsplaner, eksempelvis gjennom rullerende femårsplaner for konsesjonsrunder og andre tildelinger.

Det er således ikke grunnlag for å hevde at Regjeringen ikke gjør noe for å møte den vanskelige situasjonen og usikkerheten som nå er knyttet til petroleumsvirksomheten og leverandørindustrien, ikke minst med bakgrunn i ustabilitet og lite forutsigbart prisnivå på olje- og gassmarkedet.

Til slutt: De lave oljeprisene vi har opplevd det siste året, medførte at Regjeringen besluttet å redusere utvinningen på sokkelen for på den måten å gi et norsk bidrag til å minske overskuddet på olje på verdensmarkedet og ved det få høyere priser som resultat. I et samspill med andre oljeprodusenter, ikke minst innen OPEC, viste dette seg å være et riktig virkemiddel til rett tid. Til tross for mye turbulens i forkant fikk Regjeringen tilslutning til disse produksjonsreguleringene, og i så måte minner debatten den gang mye om den debatten vi har vært gjennom i dag.

Olav Akselsen (A): Me diskuterer i dag rammevilkåra for ei av dei aller viktigaste næringane i Noreg, kanskje den viktigaste. Norsk oljehistorie har vore spekka med triumfar. På forholdsvis kort tid har norske oljeselskap og norsk leverandørindustri blitt verdsleiande på fleire område. Norsk oljehistorie er òg historia om ein svært vellukka industripolitikk. I løpet av 30 år har ein greidd å byggja opp ein heilt ny industri som i internasjonal målestokk greier seg svært bra. Arbeidarpartiet tar på seg ein stor del av æra, men sjølvsagt òg ansvaret for den politikken som har vore ført på dette området dei siste 30 åra. Men om noko har vore vellukka i 30 år, er det ikkje sikkert at det vil vera like vellukka i dei komande 30.

Den rekordlåge oljeprisen i fjor haust og andre internasjonale faktorar sette ein støkk i heile det norske oljemiljøet og førte til ein bråstopp for nyinvesteringar. Ordretørke for leverandørindustrien blei resultatet. Det er nok rett å seia at me i dag står ved ein skiljeveg, og at me må ta nokre val for tiår som kjem. Dette ser det ut til å vera stor semje om, både i bransjen og i det politiske miljøet. Men det ser dessverre ikkje ut til at alle har det like travelt. Situasjonen for mange leverandørverft langs kysten vår er akutt. Både permitteringsvarsel og oppseiingar er sende ut. Ved andre verft der det går for fullt i verkstadhallane, er likevel situasjonen langt frå lysteleg. Ingeniørane har ingen nye tilbod å rekna på og bedrifta ingen nye oppdrag å konkurrera om. Derfor hastar det med tiltak for å få snudd denne utviklinga.

Eg har forståing for at store spørsmål som eigarskap, lisensoppbygging o.l. må greiast betre ut før ein kan ta endelege avgjerder. Men me kan ikkje skubba alt føre oss, slik eg har inntrykk av at regjeringspartia i altfor stor grad gjer.

Me veit alle at det så langt frå er slutt på dei norske olje- og gassrikdomane. Me veit òg at det vil koma store investeringar på norsk sokkel. Slik det ser ut, ligg dette dessverre litt fram i tid. Dersom me ikkje greier å setja i verk tiltak som vil framskunda nokre av desse, kan me risikera at norsk leverandørindustri er radert ut den dagen nye oppdrag er tilgjengelege. For å bruka eit uttrykk som sikkert ein statsråd frå Senterpartiet vil forstå, så er det her snakk om at kua kan døy medan graset gror.

Me har i dag ei regjering som gjekk til val på og som i si regjeringserklæring sa at dei ville ha ein lågare aktivitet i denne bransjen. Sjølv om eg korkje vil gje Regjeringa æra for eller skulda for den situasjonen me er komne i i dag, må ein seia at målet på mange måtar er nådd, og eg reknar med at Regjeringa vil ta dette med når dei skal laga ei skryteliste over det dei har fått til i åra i regjeringsposisjon.

Den som ventar på noko godt, ventar ikkje fåfengt, heiter det, men dei som ventar på tiltakspakken i revidert nasjonalbudsjett, ventar dessverre fåfengt. Både statsminister Bondevik og statsråd Arnstad varsla tidleg i vår konkrete tiltak for å betra på situasjonen. Slike tiltak skulle fremjast i samband med revidert. Eg og mange med meg blei både overraska og skuffa då revidert endeleg blei fremja. Lovnader om konkrete tiltak og lette blei brotne. Tusenvis av tilsette i verftsindustrien gjekk til aksjon, ikkje i eit redigert politisk spel, slik enkelte har sagt, men i eit ekte engasjement for eiga bedrift, for eigen jobb og for eiga framtid. Fleire talarar har vore inne på at aksjonane har gjort inntrykk. Det er positivt. Vonleg vil dette inntrykket bidra til å sikra arbeidsplassane til mange av dei som aksjonerte.

I dag og ikkje minst på fredag vil Stortinget gjera vedtak som betrar rammevilkåra for oljeproduksjonen på norsk sokkel. Det vil bli meir lønsamt å driva, og framtidige investeringar vil gje betre avkasting. Bransjen har stilt krav til det politiske miljøet. Politikarane har langt på veg støtta desse krava. No er det oljeselskapa sin tur. Etter mitt syn er oljeselskapa og leverandørindustrien heilt avhengige av kvarandre. Når oljeselskapa skal til med store investeringar om nokre år, er det viktig at leverandørbransjen er der. Derfor må oljeselskapa syta for ein viss aktivitet, slik at verftsindustrien kan leva òg i tida som kjem.

Per-Kristian Foss (H): Bare et par randbemerkninger innledningsvis til et tema som har vært oppe flere ganger. Det er riktig at Høyre sammen med Fremskrittspartiet lot seg tvinge til å stemme for CO2-avgift på et tidspunkt. Det var et forslag vi var imot, som vi er imot og som var særdeles lite tilpasset situasjonen, for ikke å snakke om hvor lite fremtidsrettet det var. Men det gjorde vi rett og slett fordi vi valgte ikke å felle Regjeringen, for vi mente at alternativet var verre. Men jeg må si at dess lenger Regjeringen holder på med dette, dess mer virker det som at de arbeider for å overbevise oss om at vi tok feil. Det er nye runder om slikt hvert år, for ikke å si minst én gang i året.

Når det gjelder representanten Dale og flere av representantene fra sentrumspartiene, virker det som om man nå på en måte synes at oljeindustrien og stortingsflertallet får ha det som de har fått det, nær sagt – at det som nå skjer, viser markedets imperfeksjonisme, for å bruke et uttrykk fra litteraturen. Slike imperfeksjonismer finnes. Det er jo derfor vi bl.a. har en del konkurranseregler og en del regler for øvrig. Men jeg må si at eksemplet er særdeles dårlig valgt. Hvis man virkelig skal finne et område som er gjennomregulert av politiske vedtak, ikke bare rammevedtak, men enkeltbeslutninger, ja, hvor forholdet mellom enkeltbeslutninger i selskapene og myndighetsavgjørelser faktisk er vanskelig å se, så er det oljesektoren. Dette er det området av konkurranseutsatt sektor som er mest politikerstyrt av alle områder – jeg understreker da «konkurranseutsatt sektor». Jeg er klar over at vi har bl.a. landbruket, men det er ikke i samme grad konkurranseutsatt, for å si det forsiktig. Her er det et område hvor selskapene for å kunne virke, virkelig må ha konsesjon. Myndighetene velger hvilke selskaper som skal samarbeide om hvor mye og hva det skal koste, og tildeler på toppen av det hele operatøransvar og godkjenner utbyggingsplaner. Så dette er et politikerstyrt marked. Så da å snakke om en investeringsboom som var ukontrollert, er å sette seg fullstendig på siden. Alt er kontrollert, alt er vedtatt, og det er resultatet man nå ser.

Nå vil jeg legge til at uansett regulering eller ikke-regulering, tror jeg at dette er et marked som vil gå opp og ned. Men det vi nå diskuterer, er ikke om vi skal unngå en nedgang, men om vi skal bremse fallet. Jeg registrerer at Regjeringen møter det med passivitet, en vente og se og utrede-holdning. Det kan bli en dyr fase. Men vi merker oss hva som skjer.

Problemet er ikke bare at vi står overfor et kortvarig fall, som nå er rettet noe opp i og med oljeprisen, men vi står overfor mer langsiktige problemer. Og det er de langsiktige problemene som faktisk kaller på rimelig raske løsninger, fordi andre ikke utreder, men handler. Derfor er det viktig at Norge ikke blir pasifisert i en utredningsfase. Det er gjerne slik at ikke alle land er styrt med det politiske tempo som norske NOU-utredninger, høringer, politiske beslutninger og mangel på enighet dessverre tvinger oss til. Vi ser nå en enormt rask omstrukturering av internasjonal oljeindustri, og vi ser at gassmarkedet, som Norge er meget avhengig av, også forandrer seg meget, meget raskt. Tendensene til vertikal integrering, altså å skaffe seg makt i også nedstrømsvirksomhet, er slik at det utfordrer norsk kompetanse, utfordrer norsk hegemoni på en del områder, og vi kan risikere hvis ikke selskapene får tilstrekkelig frihet, at vi på varig basis setter oss utenfor store deler av markedene. Det er etter min oppfatning den største utfordringen vi står overfor.

Paradoksalt nok har vi i norsk oljepolitikk hatt mest debatt om det som betyr minst – minst både økonomisk og når det gjelder styring. Vi har hatt mest debatt om eierskapet. Hvis man ser hvor statens inntekter kommer fra, er det minst av alt gjennom utbytte. Det er marginalt hva man der får. Noe får man selvfølgelig gjennom oppbygging av verdier i selskaper, men minst får man av utbytte. Det som virkelig er de store beløpene, er skatt og utbytte fra SDØE – særlig skatt. Det har vi hatt lite debatt om, mens mest som sagt om det som betyr minst, også i politisk sammenheng. For realiteten er at man i dag ikke styrer etter EØS-avtalen, men etter en utvikling som har gått ganske jevnt i norsk politikk. Man styrer ikke lenger gjennom selskapene, men gjennom rammebetingelser. Eierskapet betyr i realiteten svært lite for styringen av norsk oljepolitikk.

Til sist vil jeg bare vise til at vi kommer tilbake til dette på fredag i en debatt om revidert. Innstillingen er avgitt og tilgjengelig, men debatten får vi ta da. Jeg vil bare slutte meg til den beskrivelse som bl.a. representanten Stoltenberg gav: I revidert slutter et flertall – Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet – seg til et opplegg som går lenger og er mer konkret når det gjelder å forbedre rammebetingelsene, enn Regjeringens opplegg. Selv det går ikke langt nok, men det er atskillig bedre enn Regjeringens opplegg.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Regjeringens mål for petroleumspolitikken kan sammenfattes i begrepene velferd, miljø og langsiktighet. Disse målene henger nært sammen og danner grunnlaget for petroleumspolitikken.

St.meld. nr. 46 for 1997-98 omtaler flere sider ved petroleumspolitikken. Jeg har merket meg at et flertall i komiteen har sluttet seg til hovedtrekkene i politikken som blir beskrevet i den meldingen.

Situasjonen i næringen har imidlertid forandret seg betydelig siden Regjeringen fremmet St.meld. nr. 46 den 28. mai 1998. Regjeringen valgte derfor å fremme en tilleggsmelding til denne 10. mai 1999.

I løpet av siste halvdel av 1998 og første halvdel av 1999 har man opplevd en periode med svært lave oljepriser. Historien viser at oljeprisen svinger mye og at det er vanskelig å forutsi prisutviklingen på råolje med stor grad av nøyaktighet.

De lave oljeprisene synes å ha endret aktørenes vilje til å ta risiko i tilknytning til nye olje- og gassprosjekter. Et utslag av dette er at kravene selskapene stiller til nye prosjekters robusthet, også mot vedvarende lave oljepriser, har økt.

Hovedutfordringen på norsk kontinentalsokkel er at kostnadsnivået er for høyt i forhold til den prisutvikling oljeselskapene legger til grunn for sine beslutninger om videre drift, utvikling av nye felt og leting. Kostnadene må således reduseres for at ressursene på norsk kontinentalsokkel skal kunne utvinnes på en lønnsom måte og derved legge grunnlaget for ny aktivitet, sysselsetting og statlige inntekter.

I den stortingsmeldingen som planlegges framlagt våren år 2000, legger Regjeringen opp til en nærmere vurdering av styringssystemet, aktørbildet og den statlige deltagelsen på kontinentalsokkelen.

Innenfor følgende, mer avgrensede områder foreslår Regjeringen allerede nå tiltak for å legge til rette for samfunnsøkonomisk bedre beslutninger i petroleumsnæringen:

• Regjeringen foreslår å bevilge 100 mill. kr i budsjettet for 1999 for å styrke prosjektrettet teknologiutvikling på kontinentalsokkelen.

• Regjeringen legger opp til en gradvis avvikling av produksjonsavgiften. Avviklingstempoet vil variere fra felt til felt. Regjeringen vil i nasjonalbudsjettet for år 2000 komme tilbake til konkrete nedtrappingsplaner for de angjeldende feltene. – Jeg har merket meg komiteens ønske om å gå så fort fram som mulig, og jeg slutter meg til dette.

• For den direkte statlige deltagelsen, SDØE, i nye tillatelser i Nordsjøen fastlegger Regjeringen hovedregler for slik deltagelse og bidrar til økt forutsigbarhet i politikken.

• For å sikre gode beslutninger i næringen og dermed høy verdiskaping har Regjeringen også etablert større forutsigbarhet i politikken for forlengelse av utvinningstillatelser.

• For å styrke arbeidet med å internasjonalisere norsk petroleumsindustri foreslår Regjeringen å bevilge ytterligere 2 mill. kr for budsjettåret 1999.

• For å bedre effektiviteten i letevirksomheten legger Regjeringen opp til å etablere konkrete langtidsplaner. Dette vil bli presentert i petroleumsmeldingen, som planlegges framlagt for Stortinget våren år 2000.

Den tiltakspakke som er foreslått, sammen med de hovedtemaene Regjeringen vil arbeide videre med fram mot petroleumsmeldingen for år 2000, er godt tilpasset de utfordringene næringen står overfor.

Jeg har merket meg komiteflertallets ønske om en vurdering av hvordan CO2-avgiften kan reduseres inntil offshoresektoren er inkludert i kvotesystemet. Komiteflertallet ønsker en slik vurdering i budsjettet for år 2000. Dette vil Regjeringen selvfølgelig følge opp.

Jeg har også merket meg komiteflertallets ønske om å igangsette et utredningsarbeid med sikte på revisjon av petroleumsbeskatningen og fremme forslag til endringer overfor Stortinget i løpet av år 2000. Et slikt arbeid vil bli igangsatt.

Opposisjonen kritiserer Regjeringen for at de foreslåtte tiltakene ikke er tilstrekkelige for å møte behovene for snarlige tiltak i næringen. Regjeringen vurderer det ikke slik. Jeg har vanskelig for å se hvordan opposisjonen kan samle seg om konkrete tiltak av betydning som på kort sikt kan bidra til vesentlig økt aktivitet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Jeg syns det er veldig gledelig at Regjeringen nå har endret sitt syn på olje- og gassvirksomheten sammenliknet med hva som var oppfatningen til Regjeringen i fjor. Da fremmet man en rekke forslag til å forverre rammevilkårene. Man stod på dem lenge etter at oljeprisene hadde begynt å falle, og man stilte også kabinettsspørsmål etter at oljeprisene hadde begynt å falle. Nå er man opptatt av å si at man vil forbedre rammevilkårene, og det er et klart framskritt. Vi mener at tiltakene er mangelfulle, men vi gleder oss over at de har snudd, i hvert fall er retningen blitt en annen. Det er bedre enn ingenting.

Mitt første spørsmål er derfor: Innser nå Regjeringen at forslagene ikke bare til CO2-avgift, men også til selskapsskatt og forenklet behandling, som de stod på i fjor høst, var feil, siden de nå fremmer forslag i motsatt retning?

Et av forslagene som vi alle sammen samler oss om, er de 100 mill. kr til teknologiutvikling. Det er et godt forslag, og det er lansert tidligere, men nå får det flertall. Det er veldig bra. Det som ikke er så bra, er at Regjeringen har funnet det nødvendig å endre loven om petroleumsfondet for å greie å skaffe disse pengene. Det vises til at det tidligere har vært brukt penger på utgifter til deponering. Vel, deponering, opphugging av plattformer, mener vi er en del av de nødvendige utgiftene knyttet til selve virksomheten, og det har alltid vært intensjonen at slike utgifter skal dekkes direkte fra kontantstrømmen i oljevirksomheten. Derimot har det vært meningen at alle andre inntekter skal føres direkte inn i oljefondet, slik at enhver bruk av oljeinntekter skal synliggjøres, ikke fordi man aldri skal bruke oljepenger, men fordi man skal skjønne at disse inntektene er noe annet enn vanlige inntekter. De er en del av arvesølvet vårt. Vi tapper ned én formue, nemlig olje i bakken, for å bygge opp en annen, penger i banken. Så går man altså på en måte inn og tar pengene før de kommer i oljefondet, og skjuler det i budsjettet. Spørsmålet er om man egentlig er stolt av den måten å drive budsjettering på, der man undergraver hele poenget med oljefondet.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: La meg først til spørsmålet om vi er glad for at vi har kunnet endre denne oljepolitikken, si at hvis vi hadde hatt større gjennomslag for vårt noe lavere ambisjonsnivå når det gjelder oljeutvinning tidligere, hadde vi sluppet det bratte fallet vi nå ser. Så jeg beklager at vi ikke tidligere har hatt et flertall for å ta ut olje noe langsommere, noe over tid, for å ha den langsiktigheten som nå er et av Regjeringens hovedmål, langsiktighet også i aktiviteten og investeringene.

Når det nå har skjedd så store endringer, viser jo det sårbarheten i denne bransjen og betydningen av også å være villig til å legge om i en ny tid. Det tror jeg vi fort kan bli enig om. Og det er interessant å se hva vi nå legger opp til i forbindelse med meldingen som kommer våren 2000. Jeg tror det er behov for noen endringer her, nettopp for å sikre det som er våre mål: velferd, miljø og langsiktighet i forvaltningen av det som er vårt arvesølv, nemlig nasjonalformuen vår.

Så vil jeg svare på det siste spørsmålet, om jeg er stolt av at vi foreslo at de 100 mill. kr til teknologiutvikling skulle gå fra den direkte strømmen til oljefondet og i SDØE. Jeg må si at jeg synes det var meget vel begrunnet. Men nå er det ikke slik som Stoltenberg sa, at det er Regjeringen som endrer loven. Det er Stortinget som gjør det. Jeg forstår at det ikke er flertall for å bruke litt av denne strømmen til å satse på nyskaping og teknologiutvikling for å ta vare på såkornet innen denne bransjen. Men det er jo også slik at Stoltenberg i sin tid tok en del penger her – til et annet formål, det er riktig. Men påstanden om at dette har vært forsøkt skjult (presidenten klubber), er – det må jeg få si – med respekt å melde tøv, fordi vi fremmet også et forslag om lovendring i sakens anledning.

Presidenten: Presidenten vil påpeke at ordet «tøv» ikke er et parlamentarisk uttrykk.

Torill Haaland Horpestad (Frp): Fremskrittspartiet går inn for økt aktivitet på norsk sokkel. En løsning der Hydro og Statoil skal få lov til å kjøpe Saga, vil føre til økt statlig eierskap i oljemiljøet. Jeg vil vise til at statens direkte og indirekte eierskap i norsk olje- og gassvirksomhet nå ligger på 80 pst. Hvorfor ønsker Regjeringen å redusere mangfoldet på norsk sokkel, noe som igjen vil føre til økt statlig eierskap?

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Det er ikke noe overraskende at det er ulike syn mellom Fremskrittspartiet og Regjeringen når det gjelder spørsmål om oljepolitikken.

Representanten tar opp spørsmål knyttet til Saga og det som har skjedd med Saga. La meg understreke at det har vært på rent forretningsmessig basis at de som har bydd på Saga, har gjort det. Og det er jo på forretningsmessig basis at eierne av Saga sier ja eller nei til de tilbud som er kommet. Jeg vil derfor peke på at det er viktig for oss som eiere at vi opptrer ryddig i en slik sammenheng, også fordi vi er både konsesjonsgiver og kontrollør på sektoren.

Når det gjelder spørsmålet om å redusere mangfoldet, ved at det nå ser ut til at Hydro og Statoil overtar Saga, er ikke jeg bekymret for det. Jeg tror at vi vil se store utviklingsmuligheter på norsk sokkel, og at utlendinger kommer til å komme inn på mange områder. For min del legger jeg ikke skjul på – jeg skjønner at det er ille å ha ment det, men jeg mener å ha gitt uttrykk for det tidligere – at jeg vil være glad om det blir en norsk løsning, altså om Sagas eiere sier ja til en norsk løsning, som det nå ligger an til, fordi jeg mener at Saga gjennom mange år har fått tilgang på konsesjoner som har store verdier i seg, nettopp for å styrke det tredje norske miljøet, og jeg mener at disse verdiene bør være, og sikres, på norske hender – det er bra. Men vi har ikke intervenert på noe område i den prosessen som har vært her, bortsett fra, som Jens Stoltenberg refererte til, at den eierbegrensningen som som kjent var lagt på Statoil i forbindelse med Saga, ble opphevet.

Jan Tore Sanner (H): Sentrumspartiene har valgt alenegang ved behandlingen av denne oljemeldingen. Regjeringspartiene er på kollisjonskurs med stortingsflertallet både når det gjelder situasjonsbeskrivelsen og i valget av virkemidler. På mange områder ville ikke dette vært noe problem. Men for petroleumsvirksomheten er manglende lederskap et problem.

Vi er inne i et tidsskille hvor de strategiske valgene vil ha stor betydning. Samtidig har vi en situasjon hvor Regjeringen er i mindretall når det gjelder de politiske retningsvalgene. Ser statsråden at det kan skape et problem når det mangler lederskap og Regjeringen som sagt er på kollisjonskurs med stortingsflertallet?

Ofte har statsrådene problemer med å skjule sin begeistring når stortingsflertallet vedtar økte bevilgninger eller forbedrede rammebetingelser innenfor sin sektor. I denne innstillingen er det vist til forslag som vil bli fremmet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, som bl.a. vil føre til at offshoresektoren vil bli inkludert i det fremtidige kvotesystemet. Dette er et forslag som miljøvernministeren har advart sterkt mot. Samtidig vedtar Stortinget på fredag å pålegge Regjeringen å legge fram forslag til hvordan CO2-avgiften kan reduseres til høsten. Mitt spørsmål er om statsråden er glad for de forbedrede rammebetingelsene som stortingsflertallet gir olje- og gassvirksomheten, eller om statsråden opplever det som et problem at petroleumsvirksomheten etter stortingsflertallets vedtak vil få forbedrede rammebetingelser.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg må si at jeg ikke kjenner meg igjen i den beskrivelsen som Jan Tore Sanner nå gir. Jeg har studert innstillingene og sammenholdt dem med de uttalelsene som er kommet, og jeg må med respekt å melde si at det støynivået som flertallet i Stortinget la seg på i forhold til tilleggsmeldingens innhold, er det blitt veldig lite igjen av. Når det er snakk om kollisjonskurs her, kan jeg ikke se annet enn at man har et noe ulikt tempo i forhold til produksjonsavgiften, men det skal vi komme tilbake til. Jeg skal gå inn for å få redusert den så raskt som mulig.

Når det gjelder CO2-avgiften, kan jeg ikke se at det er etablert flertall for noe som helst. Vi har også sagt at vi skal se på det.

Når det gjelder kvotesystemet og det at offshoreområdet skal inn i det, er det en forutsetning fra flertallet at det nasjonale kvotesystemet skal være nøytralt. Det vil si at man her eventuelt legger opp til at kostnader fra olje- og petroleumsbransjen skal over på annen industri. Jeg er ikke sikker på om det er så bra, men det skal vi komme tilbake til og se på, selvfølgelig, i tråd med det som ligger i innstillingen.

Når det gjelder Jan Tore Sanners beskrivelse av alenegang og manglende lederskap, er jeg helt uenig i den. Jeg synes at vi her har fått demonstrert hvordan Stortinget spriker i mange spørsmål, men at vi greier å samle oss om de viktigste stegene framover. Det er min helt klare overbevisning at vi i løpet av behandlingen av den meldingen som kommer til våren, som virkelig vil ta opp de store, strategiske spørsmålene knyttet til framtidig olje- og gassproduksjon i Norge, er nødt til å få etablert et bredest mulig flertall. Jeg føler meg ganske sikker på at i hvert fall sentrumspartiene og Arbeiderpartiet – om kanskje ikke Høyre, men jeg håper på et så bredt flertall som mulig – vil kunne finne fram til brede løsninger i den sammenheng.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ranveig Frøiland (A): Vi ser no ei dramatisk endring i petroleumssektoren. Investeringane på sokkelen kjem til å falla sterkt. Difor er det viktig å medverka til å dempa det bratte fallet i aktivitetsnivået som kjem, og samstundes styrkja grunnlaget for ei langsiktig ressursforvalting.

Det siste året har alle prognosar tydd på at det vil bli mange permisjonar og oppseiingar innan denne sektoren. I Hordaland har vi allereie merkt dette sterkt. Vi har hatt stor aktivitet knytt til petroleumssektoren og i tillegg mange tilsette i verftsindustrien, som òg har tomme ordrebøker. Når så mange arbeidstakarar reiste til Oslo for å seia frå, var det ikkje for å vera ekle mot Regjeringa. Nei, det var fordi dei var alvorleg redde for framtida si, for arbeidet sitt, for hus og heim og for tryggleiken sin. Eg vil understreka at Regjeringa hadde gjeve dei von om at ho skulle koma med endra rammevilkår i den stortingsmeldinga som kom i mai. Eg har sjølv vore med i mange debattar der representantar for Regjeringa har lova nettopp det. Det er ikkje rart at vonbrotet var stort då dei opplevde at det var nesten ingen nye forslag. Difor måtte fleirtalet, Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet, ta ansvaret, og vi føreslår m.a. at heile offshoresektoren skal inkluderast i kvotesystemet for CO2, og at produksjonsavgifta skal reduserast allereie i år. I tillegg ber vi om ei utgreiing med sikte på revisjon av petroleumsskattlegginga i løpet av neste år, i tillegg til ein del andre forslag.

Rise frå Kristeleg Folkeparti har gjort det til eit poeng at det ikkje er noko framlegg i saka i dag. Litt ærleg spel må det vera: Meldinga vert drøfta i dag, forslaga kjem fredag i samband med revidert nasjonalbudsjett, det veit Rise veldig godt. Dersom det ikkje er nokon skilnad på Regjeringa sine framlegg til rammevilkår og Arbeidarpartiet, Høgre og Framstegspartiet sine merknader, ja, då skjønar eg ikkje kvifor regjeringspartia ikkje sluttar seg til desse merknadene.

Ei sak som eg skal gje Regjeringa ros for, er Teknologifondet. 100 mill. kr for å styrkja ei prosjektretta teknologiutvikling på sokkelen for å sikra ei lønsam utvikling framleis er viktig og riktig.

Når det gjeld Teknologifondet, vil eg ta opp eit forhold som eg ber om at statsråden gjev sin reaksjon på: På Tjeldbergodden er det sett i gang eit prosjekt for produksjon av bioprotein frå gass. Testproduksjon for fisk- og dyrefôrproduksjon er i gang. Ved bruk av naturgass på denne måten er det ikkje lettvinte løysingar baserte på kjend teknologi. Det er kunnskapsbaserte, høgteknologiske produksjonsprosessar som vert utvikla, med basis i forsking på internasjonalt nivå og i nært samarbeid mellom forskingsmiljøet og industrien. Kompetansen må byggjast opp i Noreg, og vi må vera opptekne av å sikra at verdiskapinga skjer her.

Universitetet i Bergen har teke initiativ til eit omfattande forskingsprogram når det gjeld dette. Dei har samarbeidd med Energidepartementet i USA. Det er naudsynt at norske styresmakter følgjer opp eit slikt initiativ. Eg meiner at det innanfor dei rammene på 100 mill. kr som ligg i det nye Teknologifondet, må finnast rom for finansiering nettopp av denne type prosjekt, som kan gje verdiskaping her i Noreg.

Når det gjeld aktiviteten i petroleumssektoren, er det jo utbyggingsvedtaka som er avgjerande for korleis aktiviteten vil vera. Difor vil eg gjenta det som har vore sagt tidlegare i dag, at frå 1986 og fram til 1997 har Kristeleg Folkeparti vore med på alle utbyggingsvedtaka med unnatak av eitt, Norne, der lokaliseringa av baseverksemda var det viktigaste argumentet for ei utsetjing. Når statsråden nett no sa at hadde fleirtalet i Stortinget gjort slik som «vi» vil det, og fått ein redusert aktivitet, då lurar eg faktisk på kven statsråden vi-ar seg med, for her har det vore eit breitt fleirtal, inklusiv Kristeleg Folkeparti, som har gått inn for dei utbyggingsvedtaka som har gjeve aktivitet i Nordsjøen.

Tore Nordtun (A): De siste 25 år har Norge bygd opp en stor oljeindustri med sterke kompetansemiljøer innenfor oljeselskapene, leverandørindustrien og forskningsmiljøene og hos myndighetene. Og denne kompetansen utgjør den viktigste industriklynge i norsk økonomi. For å videreutvikle og opprettholde det er rammebetingelsene av stor betydning for vurdering av attraktiviteten. Spørsmålet en må stille seg, er om de norske skattereglene er tilpasset de øvrige forutsetningene for å drive oljevirksomhet på kommersielt grunnlag.

Selskapene må som kjent prioritere mellom investeringsmuligheter i ulike regioner, muligheter for å velge områder med forskjellige skatteregimer. Jeg er særdeles glad for at en nå har fått gjennomslag for å be Regjeringen utrede hele petroleumsbeskatningssystemet og komme tilbake igjen med forslag til endringer i løpet av 2000. Det er viktig at denne industrien har langsiktighet og forutsigbarhet. Da må vi også kunne gi klare signaler på hva de har å rette seg etter, hvilke rammebetingelser de har – en beslutning i dag gir innhøsting først om åtte-ti år.

Videre er det spørsmålet om denne berømte CO2-avgiften. Her vil jeg minne om at jeg tror vi må prøve å unngå å føre en kostbar symbolpolitikk som forverrer konkurranseforholdene, uten at miljøet forbedres. Her må det utvikles mål og virkemidler som gjør det attraktivt for norsk industri å få til utslippsreduksjoner. Norsk sokkel er sannsynligvis det aller dyreste stedet man kan foreta CO2-reduksjoner. Det er da viktig å legge til rette for at norsk industri og næringsliv kan delta aktivt i ordninger vedrørende klimautslippene, og det er viktig å bygge inn klimapolitiske virkemidler. Jeg vil minne om den viktige passusen fra flertallet – mot regjeringspartienes vilje – om å be Regjeringen i statsbudsjettet for år 2000 legge fram forslag til hvordan CO2-avgiften kan reduseres inntil offshoresektoren er inkludert i kvotesystemet, herunder muligheten til å differensiere mellom gamle og nye felt med det siktemål å stimulere til økt feltutbygging. Det er et veldig viktig vedtak vi da fatter, og det staker ut en veldig viktig miljøpolitisk kurs. For Stortinget, som setter rammebetingelser for denne industrien, er det viktig at vi fører en klimapolitikk som folk forstår. Det må ikke være en klimapolitikk som koster samfunnet og bedriftene mye, men som gir få miljøgevinster. En slik politikk vil føre til store protester, og vil underminere hele arbeidet for å løse klimaproblemet.

Så til slutt noen kommentarer til oppkjøpsrundene med både nasjonale og internasjonale selskaper og den usikkerheten de har skapt, spesielt for organisasjonene og de ansatte innen Saga. Konsesjonsbetingelsene for de ulike selskapene har blitt bestemt her i Stortinget. I forbindelse med konsesjonsbetingelsene for bl.a. Snorre-utbyggingen ble det bestemt at driftsorganisasjonen skulle ligge i Stavanger og i Florø. Det som Stortinget har bestemt, tar jeg som en selvfølge står fast også for de nye eierne innen de selskapene som det her dreier seg om.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Ivar Kristiansen (H): Nokså mange talere har vært inne på oljenæringens betydning for norsk økonomi. Saksordføreren var i sin innledning bl.a. inne på hva denne næringen representerer når det gjelder definisjonen på det som er Norges nasjonalformue, og pekte bl.a. på at den såkalte tyngden i den norske nasjonalformue nærmest ble halvert i løpet av en ettårsperiode. Det sier litt om hva slags utfordringer vi har å ta fatt i.

Derfor er det nokså skuffende å registrere det som Regjeringen har lagt opp til i denne debatten, og det står etter min oppfatning i nokså grell kontrast til det den samme statsråd, oljeministeren – riktignok ikke samme person – sa på Petroleumsforeningens seminar i Sandefjord, der hun nokså klart slo fast at Regjeringen ville komme med konkrete forslag overfor Stortinget i revidert nasjonalbudsjett. Vi har sett at underveis har råoljeprisen krøpet oppover, og dermed er ikke saken så varm, og det er ikke så aktuelt å foreta nødvendige tiltak som det burde være. Sånn kan ikke denne næringen, som er i en situasjon hvor man skal konkurrere med aktivitet på helt andre kontinent, i helt andre land, leve. Da må denne næringen, som som sagt står for tyngden i den nasjonale formuen i Norge, ha rammevilkår som er konkurransedyktige.

Jeg vil også få gi uttrykk for betydelig skuffelse når jeg ser at Høyre og Fremskrittspartiet står alene om sitt forslag om å be Regjeringen åpne for gruppesøknader i Norskehavet. Jeg vil sterkt anmode både statsråden og ikke minst Arbeiderpartiet om å ta høyde for å vurdere dette i det videre arbeid i denne region som sannsynligvis om noen få år kan fremstå som Norges nye, store tunge oljeregion. Man må i dette helt spesielle farvann som man befinner seg i, ha vilkår som gjør at man kan tørre å ta sats for enorme investeringer – det går på leting, og kanskje ikke minst utvinning i større grad, når vi kommer så langt. Det er utviklingskostnader på et felt som man ikke kan sammenligne med noen andre felt i Norge, og som er så teknologisk utfordrende at man må legge alt man kan i kurven for å få selskapene til å gå sammen om å utvikle bildet i Norskehavet.

Så to forhold til slutt. Det ene er: Jeg anmoder statsråden om å registrere det miljøpolitiske samarbeidet mellom Nordland fylkeskommune og departementet når det gjelder olje, fisk, miljø i dette høyst sensitive området for fiskeriene. Og det andre er: Jeg går ut fra at statsråden har merket seg hva flertallspartiene har sagt om Barentshavet og det forventede utviklingsarbeidet rundt Snøhvit-feltet.

Aud Blattmann (A): Det er enkelt å konstatere ved slutten av denne debatten at det er få ulikheter i synet på hvilke problemer petroleumssektoren står overfor – ulikhetene fremkommer i forslag til løsninger av problemene.

Regjeringen har foreslått 100 mill. kr til forskning, 2 mill. kr mer til internasjonalisering, reduksjon av SDØE-andeler i Nordsjøen og planer for nedtrapping av produksjonsavgiften i budsjettet for 2000. Det er disse forslagene Regjeringen mener skal bidra til å motvirke et «bratt fall i aktivitetsnivået», som den uttrykker det i meldingen.

Regjeringspartiene sier også at Regjeringen kan bidra til å redusere problemer når de oppstår, og mitt spørsmål er: Vil de, eller vil de ikke?

Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyres forslag er en blåkopi av Regjeringens forslag, sa Rise i et par replikkordskifter i formiddag. Jeg forutsetter, i likhet med Frøiland, at han har lest innstillingen – men det er mye som tyder på at han faktisk ikke har gjort det! Og hvis regjeringspartiene mener at dette er en blåkopi av deres egne forslag, bør de vel i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett til fredag stemme for forslaget om å inkludere hele offshoresektoren i kvotesystemet, forslaget om å redusere CO2-avgiften og forslaget om en utredning med sikte på revisjon av petroleumsbeskatningen.

Kristelig Folkepartis representant Lars Rise benytter seg som sagt i disse replikkordskiftene av teknikken «angrep er det beste forsvar». Å gå tilbake i historien til Bratteli, Willoch og Gro Harlem Brundtland for å kunne få underbygd egne argumenter, skal ikke jeg kommentere noe mer her, men å beskylde Arbeiderpartiet og Høyre for et altfor høyt investeringstempo og selv fraskrive seg ethvert ansvar for den politikken som har vært ført, når han burde vite at Kristelig Folkeparti har vært med på de aller fleste utbyggingene av nye felt, er det noe en bør stille et alvorlig spørsmål ved.

Jeg syns det er sørgelig at Kristelig Folkeparti, ved Lars Rise, ikke kjenner sin egen historie, det er sørgelig at han har hatt store problemer med å lese innenat den innstillingen han har vært med på å legge frem, og det er sørgelig at han må angripe andre personer i denne sal – og folk som er gått ut av denne sal for mange år siden – istedenfor å ta ansvar for egne handlinger.

Bror Yngve Rahm (KrF): Jeg har ikke noe stort behov for å gå inn i noen polemikk med Aud Blattmann vedrørende innlegget til Lars Rise, men jeg registrerer på tampen av debatten at det i og for seg er relativt stor enighet om de viktigste hovedlinjene i olje- og gasspolitikken. Jeg tror også at når vi forsøker å fremstille de ulike tiltakene fra Regjeringen og fra opposisjonspartiene som dramatisk annerledes og forskjellige i forhold til hverandre, er det en beskrivelse som jeg ikke tror det er grunnlag for.

Imidlertid har det vært mange fra Arbeiderpartiet som har gitt uttrykk for at regjeringspartiene burde henge med i svingene og slutte seg til flertallet, bl.a. ut fra den beskrivelsen som jeg nå gav. Til det er å si at vi ikke har så stort behov for å slutte oss til dette, fordi vi føler at det faktisk er Regjeringen som har fått oppslutning om de vesentlige veivalg i olje- og gasspolitikken. Og det en egentlig sitter igjen med etter rundene med opposisjonen i dag, er det gamle ordtaket at man protesterer mot all verden, men følger med på ferden.

Det illustrerer at vi er tilfreds med at Regjeringen har fått Stortingets tilslutning når det gjelder viktige hovedelementer i olje- og gasspolitikken.

Så til Arbeiderpartiets representanter, igjen, som har understreket at Regjeringen ikke forstår. Regjeringen forstår ikke, derfor forstår vi for den. Regjeringen tar ikke ansvar, derfor tar opposisjonen ansvar – som Ranveig Frøiland gav uttrykk for. Hvis dette hadde vært et replikkordskifte, kunne det vært fristende å stille spørsmålet: Når man åpenbart visste at dette fallet ville komme – relativt dramatisk, for det har arbeiderpartiregjeringen selv gitt uttrykk for i meldingen fra 1993 – hvordan i all verden kan det da henge sammen at man faktisk så sent som i 1997 gikk inn for å redusere konkurransemulighetene for verftsindustrien, nettopp ved å redusere verftsstøtten fra 9 pst. til 7,5 pst.? På det tidspunkt visste man at vi ville få et dramatisk, bratt fall i aktiviteten. Det var regjeringen Jagland som i budsjettet for 1998 foreslo å redusere fra 9 pst. til 7,5 pst., og Bondevik-regjeringen økte det med ytterligere 0,5 pst., til 7 pst.

Jan Johnsen (H): Det har jo for så vidt vært en artig debatt, men litt tam – vi får vel den skikkelige debatten om det som går på oljevirksomheten, på fredag i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett.

Jeg har en del spørsmål – og jeg ser ministeren fremdeles er her, så jeg skulle ønske at ministeren kunne svare på dem. Det ene gjelder at Høyre går inn for, som nevnt her tidligere, og som jeg selv nevnte i et replikkordskifte, en gruppetildeling i Norskehavet. Dette vil sørge for at det blir mer interessant for flere selskaper å søke om å få komme inn i dette området. Det vil spare selskapene for en del penger, og det vil ikke koste den norske stat noe videre. Så her er det snakk om å legge forholdene til rette slik at det blir interessant å gå inn og være med i Norskehavet. Vi har muligheter til gruppetildeling i Nordsjøen, så det er ikke noe annet vi gjør enn å overføre dette til Norskehavet. Det kunne derfor være greit å få høre ministerens svar på hvorfor Regjeringen ikke kan gå inn for en slik ordning.

Det er også litt interessant å høre ministeren si at Regjeringen vil se på mulighetene for lettelser for industrien – det gjelder bl.a., syns jeg det ble sagt, også CO2-avgiften. Det kunne være interessant om Regjeringen var litt føre var her og ble med i et bredt flertall, slik at vi kunne få en lettelse for industrien nå. Det er nemlig nå de trenger denne lettelsen, det er nå de trenger å se det lyset i tunnelen som vi altså ikke klarer å få gitt dem. Jeg beklager det. Det ser heller ikke ut til at vi kommer skikkelig på banen med det i forbindelse med revidert budsjett. Vi gir dem lettelser i produksjonsavgiften, eller fjerner den, men det sies altså ingen ting om CO2-avgiften.

Helt til slutt: I likhet med representanten Tore Nordtun går jeg som en selvfølge ut fra at Snorres driftsorganisasjon ligger fast der den har fått konsesjon til å ligge.

Ranveig Frøiland (A): Det vart for freistande å svara representanten som på ein måte stilte meg eit spørsmål om verftsstøtta. Det er ikkje ein del av det vi diskuterer i dag, sjølv om ein del av verfta våre sjølvsagt har store ordrar frå petroleumssektoren og ligg i dei same områda som no vil få stor arbeidsløyse på grunn av både situasjonen i verfta og situasjonen i petroleumssektoren.

Då regjeringa Jagland i 1997 føreslo å redusera rentestøtta, var alle ordrebøkene til verfta fulle. Men vi må kunna snu og gjera det som er nødvendig dersom situasjonen endrar seg. Og situasjonen endra seg veldig, så våren 1998 sa Arbeidarpartiet: Det var feil det vi gjorde, for no er situasjonen så endra at vi må få rentestøtta tilbake på det same nivået som dei har i Europa. Det sa Regjeringa då nei til, vi fekk ikkje fleirtal for det. Vi føreslo det igjen i fjor haust i samband med budsjettet. Så kom Regjeringa tilbake igjen på våren og sa at no må vi gjera det. Og Arbeidarpartiet støtta det. Det har ikkje veldig mykje føre seg å diskutera snøen som fall i fjor og i forfjor. Men det er nødvendig å snu når det trengst å gjera endringar, og det er faktisk det vi etterlyser no, òg når det gjeld petroleumssektoren, for no er situasjonen i den næringa slik at ein treng å gjera noko fort. Ein kan ikkje venta til neste år. Difor har vi føreslått dei endringane vi har gjort i høve til revidert nasjonalbudsjett, som vi skal røyste over på fredag.

Når det gjeld verftsindustrien, er eg glad for at Arbeidarpartiet har fått tilslutning frå sentrumspartia, òg i høve til revidert budsjett, til å forsera bygging av ferjer, slik at verfta får meir å gjera. Eg er dess meir skuffa over at ein ikkje vil gå inn med friske midlar til å byggja «G.O. Sars». Men den kjem i gang med mindre midlar, og det er eg glad for.

Statsråd Anne Enger Lahnstein: Jeg vil gjerne få takke for debatten. Jeg synes det er godt å kunne konstatere at det er stort flertall, ja, full oppslutning om alle de forslagene som Regjeringen har fremmet, og det er ganske mange. På noen områder vil noen her gå noe lenger. Det er slik at også Regjeringen ønsker å vurdere CO2-avgiften, men vi vil se det i forhold til Kvoteutvalgets innstilling. Når det gjelder produksjonsavgiften, mener jeg at vi bør kunne avvikle den raskt, men vi vil ha noe mer tid på å se på dette i forhold til nasjonalbudsjettet.

Ellers bad jeg egentlig om ordet for å svare på et spørsmål om et bioproteinprosjekt på basis av naturgass på Tjeldbergodden som Ranveig Frøiland hadde til meg. Spørsmålet gikk på om de pengene vi nå bevilger til prosjektrettet teknologiutvikling, kan brukes til dette prosjektet, som er veldig krevende, og som har store og viktige perspektiver ved seg. Prosjektrettet teknologiutvikling har vi kommet et stykke på vei med når det gjelder å finne fram til retningslinjer, og styresammensetning har vi drøftet med Forskningsrådet. For å sikre at det er kostnadseffektiv teknologi som får anvendelse i forhold til konkrete behov på bestemte felt, er det lagt vekt på at brukerne skal trekkes inn i dette arbeidet. Vi håper at det også kan være prosjekter her som kan delfinansieres. Jeg kjenner ikke dette prosjektet konkret, men jeg er sikker på at hvis dette er et så godt prosjekt som Frøiland gav uttrykk for, kan det sikkert være aktuelt i denne sammenheng.

Ellers vil jeg vise til det som komiteen enstemmig har sagt, at det er viktig at den framtidige strukturen i norsk olje- og gassvirksomhet vurderes på nytt. Det gjelder bl.a. forvaltningen av statens direkte økonomiske engasjement, SDØE, og eierskapet i Statoil. Jeg er glad for at man her slutter opp om de ekstra 15 mill. kr som er foreslått bevilget til enda mer utredning når det gjelder dette, for dette dreier seg virkelig om store og viktige ting for nasjonen framover. Det er min overbevisning at vi for det første må bruke tilstrekkelig med tid, at vi må sikre oss et best mulig beslutningsgrunnlag, og at vi også må arbeide med disse spørsmålene slik at vi kan sikre en bredest mulig oppslutning om en framtidig olje- og gasspolitikk for Norge.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1-4.

(Votering, se side 3870)