Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Venstre 5 minutter og Tverrpolitisk Folkevalgte 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Olav Gunnar Ballo (ordfører for saken): Ved en interpellasjon fra stortingsrepresentant John Alvheim i Stortinget den 16. februar i år, om narkotikapolitikken, ble det fremmet ti forslag av Gunhild Øyangen på vegne av Arbeiderpartiet, og tre forslag av interpellanten på vegne av Fremskrittspartiet. Forslagene ble etter anbefaling fra Presidentskapet oversendt sosialkomiteen til behandling, og det er sosialkomiteens innstilling knyttet til disse sakene som Stortinget nå har fått seg forelagt.

Sosialkomiteen ble ved sluttbehandlingen enig om at alle de 13 forslagene, med komiteens merknader, skulle oversendes Regjeringen uten at det i dag skulle bli votert i salen over noen av forslagene. Jeg noterer meg med en viss forbauselse at Fremskrittspartiet, som i komiteen var enig i en slik tilnærming, i dag likevel fremmer forslag for votering. Jeg regner med at de selv senere vil gi en begrunnelse for det.

Forslag nr. 1 omhandler det forebyggende arbeidet, med anmodning til Regjeringen om at arbeidet skal gjøres tverretatlig, med samarbeid mellom skolehelsetjenesten, politiet, skolen, PP-tjenesten og barnevernet. Komiteen slutter seg i sine merknader samlet til betydningen av å koordinere innsatsen knyttet til det tverrfaglige og tverretatlige samarbeidet.

Når det gjelder forslag nr. 2, som omhandler skolehelsetjenesten, oppfordres Regjeringen til å sørge for at skolehelsetjenesten får en mer sentral oppgave i det forebyggende og sosiale arbeidet med barn og unge, bl.a. gjennom oppbygging av foreldrekompetanse.

Komiteen uttrykker her samlet at man må få til et sterkere formalisert samarbeid mellom skole, foreldre og helseetat, gjerne med støtte fra politiet. Fremskrittspartiet påpeker i en mindretallsmerknad at de ser det som uheldig dersom barnevernet blandes inn i det arbeidet.

(Ballo)

Når det gjelder forslag nr. 3, omhandler det metadonassistert behandling, og Regjeringen bes sørge for at behandlingen gjøres landsomfattende. Et mindretall, bestående av Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og SV, ser forslagets intensjon ivaretatt gjennom den opptrappingsplan som er beskrevet av sosialministeren i svarbrev til komiteen, datert 15. mars 1999. Komiteen understreker samlet at metadonbehandlingen må ses på som en siste utvei, og først når annen behandling er utprøvd.

Alle partier, med unntak av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, understreker at aldersgrensen for metadonbrukere bør holdes høy, og at behandling med metadon ikke blir et alternativ til behandling med sikte på et rusfritt liv.

Flertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, viser til Stortingets vedtak av juni 1997 under behandlingen av narkotikameldingen, og ber ellers departementet om å bevilge tilskudd til hvert enkelt fylke, slik at reelle behandlingstilbud kan etableres snarest. De understreker videre at også beboere ved vernehjem bør kunne gis slik behandling uten at de skal måtte flytte ut av vernehjemmene.

Forslagene nr. 4 og 12 omhandler iverksetting av tilbud om behandling med buprenorfin, eksempelvis Subutex, i påvente av metadonassistert behandling. Et flertall som består av medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, ber Regjeringen om snarest å iverksette et behandlingstilbud med buprenorfin. Mindretallet, de øvrige partiene, altså regjeringspartiene, Høyre og SV, mener at man først må ha erfaringer i bruken av buprenorfin gjennom det forsøksprosjektet som skal igangsettes, før endelig stilling tas til en mulig generell godkjenning og forskrivning.

Med forslag nr. 5 bes Regjeringen sørge for at kommunene foretar kartlegging av tunge misbrukere, og at det utarbeides handlingsplaner. Komiteen slutter seg til intensjonen i forslaget og støtter også sosialministerens oppfordring om at den enkelte kommune skal utarbeide rusmiddelpolitiske planer og planer for den enkelte rusmiddelmisbruker, også for dem som ikke er under institusjonsbehandling.

I forslag nr. 6 bes Regjeringen etablere oppsøkende helseteam og lavterskel helsetilbud for narkomane i de større byene. Statsråden har i sitt svarbrev til komiteen skrevet at hun har holdt tilbake midler i årets budsjett til en styrking av disse tilbudene, og at hun vil ha et møte med representanter fra aktuelle kommuner for å drøfte slike tiltak. Komiteens flertall støtter de skisserte forslagene i statsrådens svarbrev.

Forslag nr. 7 gjelder en utredning av sprøyterom bemannet med helsepersonell. Komiteens flertall, bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, anmoder om at utredningen skal basere seg på muligheten for en prøveordning når det gjelder sprøyterom. De øvrige partiene understreker de mange faglige betenkelighetene med opprettelse av sprøyterom og ser et lavterskel helsetilbud som et av de viktigste tiltakene for å redusere overdosedødsfall, og at en styrking av det tilbudet derfor må være en riktigere vei å gå.

Forslag nr. 8 dreier seg om kurs for hospitsene i overdoserelatert førstehjelp. I merknaden understreker en samlet komite at hospitsene er en dårlig boform for utsatte grupper, og at Regjeringen bør ta initiativ til utarbeidelse av en hygienestandard for hospitsene. Statsråden har i sitt svarbrev til komiteen henvist til erfaringene fra Oslo kommune med kurs for hospitsansatte og vil oppfordre kommunen til å orientere om de tiltakene som allerede er etablert, slik at denne kunnskapen også kan nyttes av andre kommuner med hospitser. Komiteen har merket seg det.

I forslag nr. 9 bes Regjeringen om å organisere arbeidet mot overdosedødsfallene på linje med hvordan arbeidet med epidemilignende forhold med dødelig utgang organiseres. Medlemmene fra regjeringspartiene, Høyre og SV påpeker at det er lite hensiktsmessig å ha en tilnærming til overdosedødsfall som ved epidemier, idet det er få, om noen, likhetstrekk mellom smittsomme epidemier og overdosedødsfallene. Heller ikke flertallet, bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, har i sine merknader kommet inn på en tilnærming som ved epidemier, slik at det vel er uklart hvorvidt forslaget har funnet tilslutning i komiteen.

Forslag nr. 10 gjelder opprettelsen av spesielle bokollektiv for utsatte grupper. En samlet komite viser til at Stortinget en rekke ganger har bedt om en evaluering av de offentlige og private tilbudene innen rusmiddelomsorgen og understreker at det er viktig at en slik evaluering nå blir foretatt, og at den blir forelagt Stortinget. Komiteens flertall, unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, anmoder Regjeringen om å motivere kommunene til å oppføre varierte botilbud, inkludert spesielle bokollektiver for vanskeligstilte grupper. SV uttrykker i tillegg at man ønsker en offentlig godkjenningsordning for institusjoner for rusmiddelmisbrukere som ledd i en kvalitetssikring av disse.

Forslag nr. 11 gjelder overføring av hovedansvaret for tiltak mot overdosedødsfall til helseavdelingen i departementet. Statsråden argumenterer i sitt svarbrev til komiteen mot det, og komiteens flertall – alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet – slutter seg til statsrådens vurdering. Fremskrittspartiet, som er forslagsstiller, står fast på sin vurdering om at en slik overføring av ansvaret bør finne sted.

Når det gjelder forslag nr. 12, ble det omtalt sammen med forslag nr. 4 knyttet til Subutex eller buprenorfin.

Forslag nr. 13 gjelder utarbeidelse av en ny modell for å gjennomgå kapasitet og behov for behandlingstilbud etter nyere og moderne behandlingsprinsipper i samarbeid med fagrådet for rusvernet i Norge. Komiteens flertall, bestående av medlemmene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, støtter forslaget. Komiteen viser for øvrig til statsrådens svarbrev, der det er redegjort for at departementet har nedsatt en arbeidsgruppe for å se på det samlede døgnbehandlingstilbudet.

En samlet komite har fulgt statsrådens oppfordring om at forslagene oversendes.

Jeg går ut fra at Fremskrittspartiet selv vil redegjøre for hvorfor de etter komiteens avgivelse har endret sin konklusjon.

Jeg ser at det er 2 minutter igjen av taletiden, men det har vært en lang dag, og jeg skal ikke forlenge den ytterligere.

Einar Olav Skogholt (A): Stortinget hadde for to år siden, nærmere bestemt 22. mai 1997, en omfattende debatt om narkotikapolitikken.

Det er viktig å huske på dette, da man i dag har til behandling de 13 forslagene som ble framsatt av stortingsrepresentantene Øyangen og Alvheim på vegne av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i interpellasjonsdebatten 16. februar i år.

La meg også i denne sammenheng få nevne at Stortinget behandlet handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel 1. desember 1998.

Stortinget har videre i interpellasjonsdebatter, spørretimespørsmål m.v. viet dette temaet stor oppmerksomhet. Og det er meget viktig.

Jeg finner også grunn til å understreke at vår innsats i høyeste grad må rettes mot det forebyggende arbeidet samt gjøre stoffmisbrukerne stoffrie. Det må være vår primære oppgave.

De 13 forslagene som ble fremmet 16. februar d.å., omhandler forebyggingstiltak og behandlingsopplegg for tunge misbrukere.

Det tverretatlige samarbeidet, både sentralt og lokalt, er det viktig å prioritere sterkere enn i dag. Det tverrfaglige samarbeidet, f.eks. mellom skole, politi, barnevern, må ikke bli hindret av et rigid regelverk. Jeg håper statsråden vil ta nødvendige initiativ til et optimalt samarbeid. Dette vil sikre de beste resultatene. Jeg er klar over at statsråden har innledet samarbeid med flere departement og håper hun vil innlemme flere, f.eks. departementet med ansvar for undervisning.

En samordning av de lokale innsatsfaktorene fra ulike forvaltningsnivå vil være avgjørende for å komme på offensiven i det forebyggende arbeidet. Komiteen ønsker å pålegge kommunene å utarbeide en lokal tiltaksplan som muliggjør at man kan handle tverretatlig og sammenhengende.

Det er også viktig at skolen, særlig ungdomsskolen og den videregående skole, rustes opp med tanke på forebyggende arbeid. Vi må få et sterkere formalisert samarbeid mellom skole, foreldre, helseetat og politi.

En oppgradering og styrking av skolehelsetjenesten og PP-tjenesten er en nødvendig forutsetning for at helseperspektivet skal få en sentral plass i det forebyggende arbeidet.

Alle ungdoms- og videregående skoler må ha tilgang til en godt utbygd skolehelsetjeneste. Komiteflertallet ønsker at skolehelsetjenesten og PP-tjenesten skal tilføres midler fra planen for opptrapping av psykiatrien.

Det er nødvendig at den enkelte kommune utarbeider reelle rusmiddelpolitiske planer og planer for den enkelte rusmiddelbruker, også for dem som ikke er under institusjonsbehandling.

Skal kartleggingen av tunge rusmiddelmisbrukere bli reell, må kommunene få lavterskeltilbud og tiltak som kan skape kontakt med de forskjellige miljøene. Kommunene vil da også få en oversikt over den enkelte misbruker og vedkommendes hjelpebehov.

Vi har dessverre for få akuttplasser og avrusningsplasser. En del institusjoner tar dessverre ikke imot brukere før de er avruset. Det er viktig med et tilgjengelig tilbud når rusmiddelmisbrukerne er motivert for behandling. Mange rusmiddelmisbrukere oppdager etter avsluttet institusjonsbehandling at vi mangler gode ettervernstiltak.

En styrking av helsetilbudet til de mest forkomne rusmiddelmisbrukerne er viktig. Lavterskel helsetilbud er allerede opprettet i flere byer, bl.a. ved hjelp av statlige midler.

Jeg har også registrert med glede at Sosial- og helsedepartementet i går bevilget ytterligere 3,9 mill. kr til lavterskel helsetilbud for narkomane i ytterligere tolv kommuner.

Stortinget vedtok i mai 1997 under behandlingen av narkotikameldingen å gi alle som fyller kriteriene rett til metadonassistert behandling. Metadonassistert behandling er et tiltak for å øke livskvaliteten blant de tyngste narkomane og for å redusere antall overdosedødsfall.

Vi har mange mennesker som står i kø for å få metadonassistert behandling, og tiltakene må i langt større grad enn hittil rettes mot hele landet. Behandlingstilbudet må bli landsdekkende snarest mulig.

I en del kommuner er det vanskelig å få leger til å ta ansvaret for dette behandlingstilbudet. Jeg håper departementet vil ta et snarlig initiativ til å holde informasjonsmøter om dette behandlingsopplegget for aktuelle leger i alle fylkene, samt etablere stimuleringstiltak i fylkene.

Det er viktig å følge opp metadonassistert behandling med tilbud om rusfrie boligtilbud, arbeids- og utdanningstilbud mv. Komiteflertallet ber også departementet vurdere å bevilge tilskudd til hvert enkelt fylke, slik at reelle behandlingstilbud kan bli etablert snarest mulig.

Jeg har registrert at tunge misbrukere som har opphold på omsorgsbaserte institusjoner, som f.eks. Fredheim vernehjem i Hedmark, ikke får tilbud om metadonassistert behandling uten å fraflytte institusjonen. Komiteflertallet ber om at denne praksisen blir endret.

Komiteflertallet ønsker at Regjeringen snarest iverksetter et behandlingstilbud med buprenorfin. Jeg viser til at det fra faglig hold blir hevdet at buprenorfin egner seg meget bra for dem som står på venteliste for metadonassistert behandling.

Komiteflertallet forutsetter at buprenorfin skal kunne utskrives av interesserte allmennleger under veiledning av spesialister innen rusfeltet. Det er selvsagt en forutsetning at legemidlet benyttes som en del av en behandling og med nødvendig oppfølging.

På vegne av alle tunge misbrukere som ønsker et alternativ til heroinmisbruket, ber komiteflertallet statsråden bidra til at denne muligheten blir en snarlig realitet.

Jeg håper også at departementet vil vurdere mulighetene for å utvide dagens metadonkriterier til å omfatte yngre misbrukere med kortere tung ruskarriere på opiater enn ti år, slik komiteflertallet har bedt om.

Forslaget om å utrede etableringen av sprøyterom bemannet med helsepersonell, er vel det mest kontroversielle. Komiteflertallet ber om at utredningen baserer seg på muligheten for en prøveordning. Man har ikke registrert overdosedødsfall i sprøyterommene i Frankfurt, men hjelpeapparatet kom i kontakt med ca. 35 pst. flere misbrukere, som tidligere var ukjent for hjelpeapparatet.

Jeg håper statsråden vil bidra til en snarlig utredning, og jeg er glad for at en enstemmig komite mener at hospitsene er en dårlig boform for utsatte grupper. Også disse menneskene fortjener bedre boforhold. Vi kan ikke være bekjent av at mange mennesker ikke har noe botilbud i det hele tatt. I den sammenheng vil jeg vise til Stortingets behandling av Innst. S. nr. 100 for 1998-99 om boligetablering for unge og vanskeligstilte, og håper at Regjeringen vil motivere kommunene til å oppføre varierte botilbud, inkludert spesielle bokollektiver for vanskeligstilte grupper.

Over 1 000 mennesker har dødd av overdoser de siste seks årene. Tallet ville ha vært langt større om vi ikke hadde hatt en meget dyktig ambulansetjeneste. Dette er ikke lenger bare et Oslo-fenomen. I 1998 registrerte vi flere overdosedødsfall utenfor Oslo enn i vår hovedstad.

Komiteflertallet ønsker at denne utfordringen må håndteres som en helseutfordring, slik det er gjort i andre land. Dette må la seg gjøre også i Norge, selv om Sosial- og helsedepartementet via lov om sosiale tjenester fortsatt skal ha hovedansvaret for rusmiddelmisbrukerne og de rusforebyggende tiltak.

Komiteflertallet ønsker at Fagrådet innen Rusvern i Norge trekkes sterkere inn i arbeidet med å utarbeide en ny modell for å gjennomgå kapasitet og behov for behandlingstilbud etter nyere og moderne behandlingsprinsipper.

Arbeiderpartiets representanter har sterkt vurdert å be om en realitetsbehandling av forslagene, men vi har registrert at sosialministeren har signalisert en positiv holdning til de fleste av dem. Skulle det derimot ta lang tid å få vurdert forslagene, eller at flertallsmerknadene blir neglisjert, vil vi snarest fremme saken for Stortinget på nytt.

La meg få avslutte innlegget med å kommentere forslaget til Fremskrittspartiet. Vi var i komiteen enig om ikke å realitetsbehandle forslagene, men oversende dem til Regjeringen for en snarlig oppfølging. Jeg vil derfor anmode Fremskrittspartiet om å omgjøre forslaget til et oversendelsesforslag. Det ville være meget uheldig om dette forslaget blir nedstemt. Det vil selvsagt gi statsråden et signal om ikke å prioritere dette tiltaket.

John I. Alvheim (Frp): La meg i likhet med representanten Skogholt få si meg godt tilfreds med den pressemeldingen som foreligger, om at man har betalt ut betydelige pengesummer til 12 ulike kommuner når det gjelder lavterskel helsetilbud for rusmiddelmisbrukere.

Jeg vil også innledningsvis faktisk få lov å takke sosialministeren for den vilje hun har vist ved å være åpen for nye tanker når det gjelder rusomsorgen generelt og bruk av medikamentell behandling spesielt. Jeg viser da til revidert nasjonalbudsjett hvor det er lagt inn midler i så måte.

Når sosialkomiteen valgte å oversende forslagene, oppfatter jeg det som en rent teknisk løsning på en noe uvant saksbehandling, idet komiteen hadde til behandling 13 enkeltforslag direkte oversendt fra Stortinget til komiteen. Dette var i seg selv en noe uvant saksbehandling i sosialkomiteen. De enkelte partier har i foreliggende innstilling i store trekk anført i sine merknader det samme som partiene fremhevet i interpellasjonsdebatten den 16. februar 1999. Jeg vil derfor henstille til Regjeringen, og spesielt til sosialministeren, å se på denne spesielle oversendelsessaken, som omhandler et særlig problematisk saksområde, nemlig forebygging, behandling og oppfølging av narkotikamisbrukere. Jeg tør også anmode om at innstillingen tillegges større betydning og vekt i departementet enn det som er vanlig ved oversendelsesforslag. De ulike flertallsmerknader bør prege departementets dokument som senere skal forelegges Stortinget. Jeg tenker da spesielt i denne sammenheng på den bebudede stortingsmelding om kvaliteten i våre omsorgstjenester, som departementet har bebudet vil komme høsten 1999, om ikke før.

Under interpellasjonsdebatten den 16. februar opplyste sosialministeren at det var nedsatt en arbeidsgruppe som bl.a. skulle se på de samlede døgnbehandlingstilbudene i landet, og at dette arbeidsutvalget skulle avgi sin innstilling og avslutte sitt arbeid før sommeren.

I brev til sosialkomiteen av 25. mars 1999 anfører sosialministeren følgende:

«Gruppen skal avslutte sitt arbeid innen 15. juni 1999. Den første av i alt tre delrapporter ble levert 9. mars d.å. Jeg vil vurdere hvordan jeg best kan følge opp disse rapportene. I dette vil jeg ta med meg innspill fra alle de sentrale aktører på områder, selvsagt også Fagrådet innen Rusvernet i Norge.»

Jeg har imidlertid fått i hende en høringsuttalelse datert 7. juni fra Fagrådet innen Rusvernet i Norge, hvor kritikken av arbeidet som er fremlagt, er meget sterk. Jeg tillater meg å sitere følgende fra Fagrådets uttalelse:

«Fagrådet beklager sterkt den knappe tidsrammen som har vært gitt for arbeidsgruppens betydningsfulle arbeid, gruppens mangelfulle sammensetning i forhold til å representere de viktigste fagmiljøene innen dagens rusfelt samt de avgrensninger i mandatet som gjennomgående foretas i rapporten.»

Og videre:

«Fagrådet beklager sterkt at rapporten kun bygger på gruppemedlemmene sine egne vurderinger og erfaringer fra rusfeltet. Det er videre bekymringsfullt at mye av datagrunnlaget består av mangelfulle og tildels feilaktige opplysinger, hovedsaklig innhentet via telefon fra fylkeskommunenes saksbehandlere innen rusfeltet.»

Og endelig anføres fra Fagrådet:

«Arbeidsgruppen har også hatt begrenset medisinsk kompetanse. Eksempelvis har den eneste legen som var tilknyttet gruppen trukket seg fra arbeidet uten at han er erstattet med tilsvarende kompetanse.»

Et annet viktig ankepunkt fra Fagrådet innen Rusvernet er at helsetilbudet er blitt behandlet utenfor mandatet og uten informasjon fra helsevesenet, dvs. ikke er knyttet til døgnbehandling, og at de vurderinger som gjøres, igjen er uten noe adekvat datagrunnlag. Det foreligger heller ingen dokumentasjon på at gruppen under vurderingen av helsetilbudet har innhentet informasjon fra helsevesenet. For Fagrådet blir det et viktig anliggende at helsetilbudet må stå sterkt sentralt og få høy prioritet i rusmiddelomsorgen.

En gjennomgående generell kritikk i høringsuttalelsen fra Fagrådet innen Rusvernet gjelder mangel på data og dokumentasjon for de vurderinger og forslag som utvalget antyder.

Sluttelig anfører Fagrådet følgende:

«Fagrådet vil understreke at helsetilbudet til rusmiddelmisbrukere bør bli gjenstand for større satsing. Tallene på overdosedødsfall, alkoholrelaterte skader/sykdomstilstander/dødsfall samt sykehusenes antatte store bruk av akuttsenger til rusmiddelmisbrukere burde sterkt understreke dette. Fokusering på overdoseproblematikk er viktig og må taes på alvor. Samtidig må dette ikke føre til at sentrale og lokale myndigheter fjerner fokus på alle de andre helsemessige skadene som følge av rusmisbruk.»

Dette er sterke uttalelser fra det høyeste faglige organ vi har innen vårt praktiske rusvern, som jeg går ut fra sosialministeren vil se på og ta til etterretning når hun skal evaluere det arbeidet som er fremlagt.

Til slutt viser jeg til forslaget som er omdelt på representantenes plasser, om å godkjenne preparatet buprenorfin for behandling av tunge heroinmisbrukere. Forslaget er fremmet med henvisning til Fremskrittspartiets merknad på side 4 spalte 2 i innstillingen, hvor det uttales at en ikke kan vente på utprøving av dette medikamentet ved metadonsenteret i Oslo, da det vil ta år før et evalueringsresultat foreligger. Så lenge mener Fremskrittspartiet at pasientene ikke kan vente på livreddende behandling. Vi vil derfor ha dette preparatet godkjent til forskrivning av psykiatere, indremedisinere og spesialister i allmennmedisin.

Jeg registrerer med stor forbauselse at Arbeiderpartiet tenker å stemme mot dette forslaget. Det er så forbausende at det nesten er vanskelig for meg å tro det. Man stemmer altså mot noe man er for i denne spesielle situasjonen. Begrunnelsen fra Arbeiderpartiet for å stemme mot forslaget, som ble gitt av representanten Einar Olav Skogholt, er med respekt å melde lite troverdig. Jeg vil gjerne få lov til å sitere fra innstillingen, hvor Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet på side 7 spalte 1 har følgende fellesmerknad, satt i penn nettopp av Arbeiderpartiet:

«Komiteens flertall, medlemmer fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, mener at buprenorfin bør kunne nyttes av interesserte allmennleger under veiledning av spesialister innen rusfeltet. Flertallet forutsetter at legemiddelet nyttes som del av en behandling, og med nødvendig oppfølging.»

Til tross for denne sterke merknaden vil nå Arbeiderpartiet stemme ned forslaget, som rett nok i denne sammenheng er fremsatt av Fremskrittspartiet. Konsekvensen vil da være at Arbeiderpartiet for det første går tilbake på det de selv har skrevet i innstillingen, og for det andre at de svikter de tunge rusmiddelmisbrukerne som går og venter på behandling. I ytterste konsekvens kan dette føre til en økning av overdosedødsfallene. Og dette ønsker Arbeiderpartiet å ta ansvaret for? Det ønsker ikke Fremskrittspartiet, og derfor vil forslaget, som jeg nå tar opp, bli fremsatt for reell votering i denne salen.

Presidenten: John I. Alvheim har tatt opp det forslag han refererte til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Det vakte stor oppmerksomhet da tallene på narkotikadødsfall i 1998 ble offentliggjort. Det er alvorlig når 270 personer døde av overdose i Norge i fjor. De døde ble i gjennomsnitt bare litt over 30 år gamle. Tall viser at misbrukerne blir stadig yngre. Over halvparten av dødsfallene skjer utenfor Oslo. Dette viser at overdoseproblematikken brer seg i takt med at markedet for billig og sterk heroin holder på å ekspandere over hele landet.

Ifølge årsmeldingen fra Statens rettstoksikologiske institutt har ingen land i verden så mange narkotika- og pillemisbrukere i trafikken som Norge. Antall sjåfører som er tatt for narkorus bak rattet, har økt sterkt de siste årene, og det er bruken av tyngre stoffer som øker mest.

Med bakgrunn i disse deprimerende tallene var det vi hadde en interpellasjonsdebatt i februar, der 13 forslag ble oversendt sosialkomiteen.

For to år siden hadde den forrige sosialkomiteen debatt om narkotikapolitikken. Mange av forslagene vi har til behandling i dag, er nesten identiske med forslagene fremsatt i forbindelse med St.meld. nr. 16 for 1996-97. Både regjeringen Jagland og nå regjeringen Bondevik har fulgt opp arbeidet. Sosialministeren har brukt mye tid, hun har reist og hatt kontakt med misbrukere, pårørende og behandlere. Tilbudet om metadonassistert rehabilitering er gjort landsdekkende. Det er gitt støtte til drift av fem nye helsestasjoner for stoffmisbrukere i Oslo, og nye lavterskeltilbud skal etableres i andre byer.

To av forslagene ble ikke drøftet for to år siden, nemlig ønsket om å gi Subutex for de tunge misbrukerne som venter på metadonbehandling og etablering av sprøyterom.

For Kristelig Folkeparti er det viktig at de strenge kriteriene for å gi medikamentell behandling står ved lag. Alle andre behandlingstilbud skal være utprøvd først. Vi ser at for noen kan livskvaliteten bli bedre med slik behandling når brukeren blir fulgt opp med bo- og arbeidstilbud.

Regjeringen har i revidert nasjonalbudsjett bevilget penger til forsøk med buprenorfinbehandling. Kristelig Folkeparti vil avvente resultatet fra et slikt forsøksprosjekt før vi tar stilling til en mulig generell godkjenning av forskrivning, og støtter ikke forslaget som er fremmet av Fremskrittspartiet i dag. Fra andre land vet vi at en liberal praksis har ført til at slike preparater lett blir omsettelige i gatemiljøet.

Når det gjelder sprøyterom, er Kristelig Folkeparti med på flere kritiske merknader. Vi frykter at sprøyterom kan bryte ned vår restriktive politikk og bidra til en glidende overgang til legalisering.

Målet om et samfunn fritt for narkotika står fast. Vi må ikke bli så straksorienterte at vi glemmer rusfrie institusjoner. Under høringen fikk vi vite at det nytter å satse på alternativer. Ved Selbukollektivet var 80 pst. stoffrie etter fem år.

Jeg tror forebygging nytter. En må tilrettelegge for gode og trygge oppvekstvilkår. Skolehelsetjenesten og PP-tjenesten må styrkes. Flere skoler har prøvd ut kameratstøtteordningen. Ved Froland ungdomsskole har jeg sett hvordan ungdommer har fungert som viktige aktører og modeller i friminutt og fritid. De fleste var sivilarbeidere. Andre skoler benytter arbeidsledige, ungdom som venter på studieplass, eller har dette som praksisplass for å bli omsorgsarbeider. Ordningen har bidratt til mindre vold, mobbing og rus. Jeg vil gi honnør til frivillige organisasjoner og enkeltmennesker som bruker mye av sin tid i kampen mot narkotika. Natteravnene er et godt eksempel på dette.

Tallene for de første tre månedene i år viser 38 pst. reduksjon i overdosedødsfall. Det kan ha sammenheng med at politiet i samme tidsrom beslagla store mengder heroin. Samarbeid på tvers av etater er viktig.

Vi må satse på de unge. Nye motestoffer som GHB lokker dem. Lykkes vi i å gi de unge en rusfri ungdomstid, sparer vi den enkelte og deres familier for store lidelser og samfunnet for store kostnader.

Sonja Irene Sjøli (H): Narkotikaproblemene angår oss alle. De rammer mange mennesker, familier og deres nære omgivelser. I tillegg til de mange menneskelige tragediene og de sosiale og helsemessige skadevirkninger av misbruket skaper problemene utrygghet i hverdagen for folk flest.

Det er viktig å holde fast ved målsettingen for narkotikapolitikken, det langsiktige overordnede politiske mål: å arbeide fram mot et samfunn fritt for misbruk. Denne politikken har bred støtte her i Stortinget og i befolkningen. Det er en målsetting som gir uttrykk for samfunnets samlede holdninger til narkotika. Visjonen om et narkotikafritt samfunn er et uttrykk for et positivt menneskesyn, om tillit, tro og optimisme. At vi ikke har lyktes med alt i narkotikabekjempelsen, må ikke føre til at vi forlater vår målsetting. Vi vil ha et samfunn hvor stoffmisbruk er uakseptabelt. Et sivilisert og humant samfunn kan ikke tillate at mennesker går til grunne uten å prøve å hindre det.

Noen hevder at eksperimentering med narkotika skjer som et resultat av vår mulighet til det frie valg. Men når avhengigheten av stoff er der, er det ikke lenger et fritt valg, verken for den som er avhengig, for foreldre eller søsken, eller for de barna som har foreldre som er rusmisbrukere. Et samfunn skal legge til rette for at vi kan utfolde oss og ha personlig frihet for utvikling og vekst, men det er like naturlig for et demokratisk samfunn å begrense og bekjempe det som krenker friheten til enkeltmennesket og omgivelsene. Alle mennesker har rett til et verdig liv.

Narkotikaproblemene er ikke bare et problem som berører den enkelte, det berører, som jeg var inne på, alle. Derfor må samfunnet sette noen grenser, ikke minst må foreldre ta ansvar, og familiene må styrkes.

Det er viktig å ha kunnskap om hva som foregår i de ulike ungdomskulturer. Ungdom søker etter identitet og fellesskap, og det vil ofte stå sentralt i hvilke valg de gjør. Analysen fra Ungforsk fra midten av 1990-årene viser hvordan brukshyppigheten for rusmidler er påfallende parallell med høydepunkter og nedganger i ulike ungdomskulturelle bølger, og i denne kunnskapen ligger det et stort forebyggingspotensial. Ungdom deltar ikke bare i sine egne miljøer. Identitet og tilhørighet bygges opp på arenaer hvor vi alle deltar. Derfor er det et felles ansvar å danne motkulturer og bygge opp under holdninger mot rus og hindre tilgjengeligheten til illegale stoffer. Men minst like viktig er det å ta utgangspunkt i tiltak som bidrar til at barn og unge gis mulighet til å styrke sin identitet, selvtillit og evne til grensesetting og evne til å motstå det presset som er i mange ungdomsmiljøer.

Betydelige menneskelige og økonomiske ressurser investeres i det forebyggende arbeidet i dag. Et sentralt virkemiddel er å ta vare på og styrke de rusfrie miljøene. Å forebygge rusmiddelbruk blant ungdom handler også om å skape gode oppvekstvilkår for barn og unge. Skal vi ha mulighet til å lykkes med det forebyggende arbeidet, må samarbeidet mellom de ulike etater styrkes og de ulike tiltak samordnes bedre. Tiltakene som allerede er etablert, må styrkes ytterligere – det være seg oppsøkende helseteam, Uteseksjonen eller de psykiatriske ungdomsteamene.

Høyre ser i likhet med resten av komiteen nødvendigheten av å foreta en grundig gjennomgang av de behandlingstilbud som er tilgjengelige i dag, og se dem i forhold til nyere behandlingsprinsipper.

De frivillige organisasjonene som Forbundet Mot Rusgift, Juvente, Ungdom Mot Narkotika og andre utgjør et verdifullt supplement til den offentlige innsatsen, og forholdene må legges bedre til rette slik at denne ressursen kan utnyttes enda bedre enn i dag.

Skolen er en viktig arena for forebygging, økt kunnskap og holdningsskapende arbeid. Kameratstøtteordningen som er etablert ved noen av våre ungdomsskoler, er et positivt bidrag til et bedre og tryggere skolemiljø. Denne ordningen må videreutvikles og etableres der det er størst behov.

Skolehelsetjenesten har som et av sine hovedsatsingsområder å forebygge psykososiale problemer, og forebygging av rusmiddelproblemer har en sentral plass i dette arbeidet.

Når det gjelder de tyngste stoffmisbrukerne, har det vært en bekymringsfull utvikling de siste årene, med en økning i antall overdosedødsfall. Det var hjerteskjærende å lese om Hege i Aftenposten på lørdag. Hun døde av en overdose, bare 15 år gammel – sannsynligvis en overdose av det nye stoffet GHB, et stoff som tas raskt opp i kroppen, og som brytes raskt ned. Det er ikke det samme som ecstasy, men et beroligende og sløvende stoff som dreper raskt ved overdose. Det er skremmende – og det er et lovlig stoff! Jeg vil spørre sosialministeren: Hvorfor er ikke dette stoffet på listen over ulovlige stoffer?

Men det er også positive tegn å spore. De første tre månedene i 1999 har det i Oslo vært en reduksjon i overdosedødsfall fra 1998-1999 på 38 pst. I samme periode var det en nedgang i overdoseutrykninger på 27 pst.

Det er selvsagt for tidlig å si noe om hvorvidt denne utviklingen vil vare, og om det er det samme for resten av landet. Noe av årsaken til nedgangen kan være den debatten som har vært rundt overdosedødsfall, bedre helse- og omsorgstiltak og politiets beslag av store partier med heroin. Derfor må tiltak fra politi og tollvesen som kan svekke tilgjengeligheten av heroin, tiltak som kan imøtekomme behovet for omsorg og lavterskelhelsetjenester til de mest utsatte gruppene, fortsette. Samtidig gjelder det å unngå eller å begrense tiltak som kan styrke sprøyte- og kickkulturen blant stoffmisbrukerne. Sprøyterom er et slikt tiltak som Høyre er svært skeptisk til. Det vil kunne være med på å bryte ned den restriktive narkotikapolitikken, gjøre bruk enklere og i verste fall bidra i retning av legalisering. Det er Høyre sterk motstander av.

Det finnes ingen enkle løsninger for den tyngste gruppen misbrukere. Problemene er svært sammensatte, og det er viktig at de kommunale og fylkeskommunale helse- og sosialtjenestene samarbeider og vurderer i hvert enkelt tilfelle hva som er den beste behandlingen. I noen tilfeller kan det være aktuelt å tilrettelegge individuelt tilpassede omsorgsopplegg fremfor behandlingsopplegg med mindre ambisiøse mål for rehabiliteringen. Det er viktig ikke å undervurdere de positive ressursene og de iboende utviklingsmuligheter hos den enkelte misbruker.

Tilbudet om medikamentell behandling må være siste utvei. Metadonbehandling er ment å øke livskvaliteten blant de tyngste narkomane og å redusere antall overdosedødsfall. For at behandlingen skal lykkes, viser forskningen at metadonprogrammer med streng kontroll og tett oppfølging gir gode resultater, men der hvor kontrollen er dårlig og oppfølgingen mangler, blir også resultatet dårlig. Metadon løser ikke noen problemer i seg selv og fjerner heller ikke behovet for rus gjennom inntak av andre typer rusmidler. Derfor er det viktig å understreke at heller ikke metadon er en enkel løsning på de kompliserte misbrukproblemene.

Medikamentell behandling må ikke bli et alternativ til behandling som har et rusfritt liv som mål. Det må være stor bredde i behandlingstilbudene til rusmiddelbrukerne. Vi er nå i ferd med å bygge ut et landsomfattende tilbud om metadonassistert rehabilitering. Men dette må ikke forsinke de andre tilbudene og opphold på institusjon eller kollektiv.

Høyre er tilfreds med at Regjeringen i revidert budsjett har foreslått å bevilge midler til et prosjekt med buprenorfinbehandling. Høyre vil understreke at rammene rundt et slikt prosjekt må være like stramme som ved metadonassistert behandling, og ikke slik som Fremskrittspartiet har foreslått, å legge det ut til enkelte legegrupper. Skal tilbudet bli tilfredsstillende, bør det etableres fremdriftsplaner for metadonassistert behandling i hvert fylke slik at den enkelte misbruker, familie og behandlingsapparat får nødvendig informasjon om dette tilbudet. Misbrukere som bor på vernehjem, og som fyller kriteriene for denne behandlingen, må kunne få det uten å måtte flytte fra vernehjemmene.

Oslo kommune har forelagt for departementet et prøveprosjekt med bruk av buprenorfin overfor misbrukere som kvalifiserer til metadonassistert behandling. Høyre ser positivt på et slikt prøveprosjekt og ber departementet legge til rette for at det kan gjennomføres.

Problemene rundt overdoser er sammensatte. Derfor må problemene møtes med helhetlige tiltak, og hovedansvaret må ligge i Sosialdepartementet og ikke overføres til Helsedepartementet, slik Fremskrittspartiet har foreslått.

Komiteen er enstemmig i sin innstilling og oppfordrer Regjeringen om å vurdere de forslag som foreligger. Forandringene skjer raskt og det krever en kontinuerlig oppfølging og evaluering av tiltak. Høyre har tillit til at Regjeringen følger opp de forslag Stortinget nå ber om. Det gjelder nå å opprettholde en høy og vedvarende beredskap fra politikere på alle nivå, fra frivillige organisasjoner og fra foreldre og enkeltpersoner for å motvirke narkotikamisbruk.

Ola D. Gløtvold (Sp) : Denne saken har en forankring i virkelighetens verden som er alvorlig og tragisk. Når det gjelder den mer saksbehandlingsmessige og formelle forankringen, er utgangspunktet noe mer spesielt.

Foranledning til de forslag vi behandler nå, er at det ble fremmet hele 13 forslag fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet i forbindelse med en interpellasjon fra representanten John I. Alvheim den 16. februar i år. Forslagsmengden var av en slik art at Stortingets presidentskap besluttet å foreslå oversendelse av forslagene til sosialkomiteen.

Det står selvsagt enhver representant og ethvert parti fritt å fremme så mange forslag de vil i Stortinget. Men det var noe påfallende at så mange og vidtrekkende forslag kom i forbindelse med en interpellasjonsdebatt, og ikke var fremmet med større styrke før, bl.a. i forbindelse med Innst. S. nr. 184 for 1996-97 om narkotikapolitikken og som ble behandlet så sent som våren 1997. Den behandlingen som da ble foretatt, var basert på St.meld. nr. 16 for 1996-97, framlagt av daværende arbeiderpartiregjering, men det var få signaler der i retning av de forslag som Arbeiderpartiet nå har kommet med.

Nå har vi da også fått en viss erkjennelse i forbindelse med dagens innstilling av at narkotikapolitikken i Norge ikke har vært god nok. Jeg viser i den forbindelse til en flertallsmerknad fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, der disse partier setter

«spørsmålstegn ved om den narkotikapolitikk som har vært ført i Norge frem til dags dato, har gitt de ønskede resultater, nemlig å redusere narkotikamisbruket».

Det samme flertallet hevder i en annen merknad

«at situasjonen når det gjelder overdosedødsfall i Norge, er kommet ut av kontroll. De siste 6 årene har over 1 000 mennesker dødd av overdoser, og alt tyder dessverre på at antall dødsfall øker for hvert år.»

Dette er forhold som vi alle må og skal ta innover oss, men det er også å si at ikke et eneste ett av overdosedødsfallene er eller skal være under kontroll. Vi må forebygge, handle og behandle slik at vi ikke får overdosedødsfall.

Heldigvis er det, i hvert fall tilsynelatende, stor enighet om en del tiltak når det gjelder narkotikapolitikken.

Komiteen understreker enstemmig at det er viktig å jobbe med og stadig bedre det tverretatlige samarbeid, både sentralt og lokalt. Komiteen mener også at det er viktig å styrke allerede eksisterende tiltak som oppsøkende helseteam, Uteseksjonen og de psykiatriske ungdomsteamene. Skal kommunene øke innsatsen og bevilgninger til helhetlig forebyggende arbeid, må man etter komiteens mening også styrke de statlige midlene til dette formålet. Komiteen understreker også at en samordning av lokale innsatsfaktorer vil være avgjørende for å komme på offensiven i det forebyggende arbeidet. Kommunene bør pålegges å utarbeide lokale tiltaksplaner som muliggjør at man kan handle tverretatlig og sammenhengende.

Skolens rolle, PP-tjenestens betydning og skolehelsetjenestens kompetanse må oppgraderes og styrkes. Komiteen støtter også Regjeringen og sosialministeren i at kommunene må oppfordres til å utarbeide reelle ruspolitiske planer samt lage plan for den enkelte rusmiddelmisbruker. Komiteen er også enig i at det på kommunalt plan etableres lavterskeltiltak med helsetilbud, og at tilbud om bolig, arbeid og oppfølgingstjenester skal ha mulighet til å bli iverksatt i det omfang det vil være behov for.

Innenfor dette siste området er det etter min mening også behov for kultur og opplevelsestiltak for å skape en meningsfylt og rehabiliterende situasjon for å hjelpe folk tilbake til en rusuavhengig tilværelse.

Til tross for den enstemmighet i komiteen jeg har referert til, er jeg i tvil om vi er så enige når vi kommer til realitetene. Det er nok å vise til dagens debatt her i salen når det gjelder kommuneøkonomien. Om jeg ikke tar mye feil, forsterket Fremskrittspartiet der sin negative holdning til kommunesektoren, som vi er enige om i innstillingen må ha en betydningsfull og mer aktiv rolle enn i dag for at forebygging, behandling og rehabilitering skal bidra til at vi unngår f.eks. overdosedødsfall. For med hvilke ressurser skal kommunene klare dette arbeidet om man lytter til Fremskrittspartiet? De sier tvert imot at det ligger et betydelig økonomisk innsparingspotensial i kommunesektoren, de vil redusere kulturtilbudene, og det ble vitterlig sagt på generell basis at Fremskrittspartiet ikke har noe engasjement overfor kommunene. Hvordan blir da det praktiske engasjementet til Fremskrittspartiet i narkotikapolitikken? Er det bare fine ord, eller er det entreprenøren som skal stå for alt også her – også det tverrfaglige og tverrsektorielle samarbeidet? Eller er det en stor og reell forskjell i norsk narkotikapolitikk allikevel, der Fremskrittspartiet er den fremste representanten for først og fremst medikamentell behandling?

Fremskrittspartiet ønsker å reise en debatt rundt spørsmålet om hvorvidt kriminalisering av unge brukere av stoff har den avskrekkende virkning som nåværende politikk legger opp til. Fremskrittspartiet er også det partiet som går lengst i å anbefale bruk av medikament som et livslangt vedlikehold med et smertestillende middel. Fremskrittspartiet er også, sammen med Arbeiderpartiet, de som går lengst i spørsmålet om å etablere sprøyterom i Norge. Dette til tross for FNs narkotikakontrollråd som anmoder de land som vurderer å etablere sprøyterom, om å tenke nøye igjennom de negative konsekvensene dette har.

Thorbjørn Merkesdal (V): Jeg registrerer at flertallet i sosialkomiteen, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, skriver i innstillingen at de

«vil stille spørsmålstegn ved om den narkotikapolitikk som har vært ført i Norge frem til dags dato, har gitt de ønskede resultater, nemlig å redusere narkotikamisbruket».

For meg er det ganske åpenbart at dagens bruk av narkotika ikke er målsettingen for den narkotikapolitikk som er blitt ført. All informasjon viser dette ganske klart. All statistikk viser at overdosedødsfall og beslag av narkotika øker, samtidig som tilgjengeligheten øker. Jeg mener bestemt at det er på tide å gjøre noe med narkotikapolitikken, og jeg har tillit til at statsråden kommer til å følge opp det.

Vi leser ofte statistikk, og statistikk er dessverre ikke egnet til å sette i gang tiltak. Utenfor disse veggene derimot er det ikke snakk om statistikk, men om den svakest stilte gruppen mennesker i Norge. Vi er alle klar over den fortvilede situasjonen narkotikamisbrukere befinner seg i. Jeg skal ikke forsøke å overgå de tidligere taleres beskrivelse av en situasjon som for oss andre kanskje er umulig å forstå. Derimot er det dette som må være vårt grunnlag i enhver debatt om nakotikamisbruk. Det er brukerne som er den svake part, og det må være samfunnets oppgave å hjelpe. I dag har debatten dreid seg mest om de som dør av overdoser, men like viktig er det å fokusere på dem som dør på grunn av dårlig helse eller tar sitt eget liv. Når vi lager en politikk for å bedre forholdene for våre narkomane, må livskvalitet og menneskeverd være i hovedsete.

Venstre støtter komiteens innstilling om å oversende forslagene fra representantene Øyangen og Alvheim til Regjeringen. Dette er forslag som hver for seg vil kunne føre til en bedre situasjon for de narkomane. Men de bør inngå som en del av en helhetlig plan, som må komme fra Regjeringen. Jeg skal ikke gå inn på hvert enkelt forslag, men kommentere noen av dem.

Jeg er langt på vei enig i det Fremskrittspartiet sier om metadonbehandling. Flere av dagens kriterier for å få metadonbehandling må vurderes. Dette gjelder f.eks. krav om fast bolig, et krav som overfor denne gruppen virker helt meningsløst. Aldersgrensene må også kunne vurderes. I dag begynner unge med narkotika i 12-13-årsalderen, og flere av overdoseofrene er under aldersgrensen for metadonbehandling. Vårt mål med behandlingspolitikken må være å bedre livskvaliteten for de narkomane, også for de yngre.

Venstre kommer ikke til å stemme for representanten Alvheims forslag om behandling med Subutex i dag. Jeg synes det vil bli litt merkelig om Stortinget skal avgjøre bruk av enkeltpreparater på denne måten. Derimot vil jeg oppfordre Regjeringen sterkt til å prioritere og fremskynde arbeidet med utprøving av Subutex. Det er behov for alternativ til metadon, og Subutex ser ut til å kunne være et slikt alternativ. Jeg har tillit til at Regjeringen i forbindelse med oppfølgingen av arbeidsutvalgets arbeid presenterer muligheter for å løse de store problemene narkotikamisbrukere har. Akutthjelp, behandling med og uten medikamenter og etterhjelp må være presentert i en sammenheng. Jeg forventer også at det vil bli sett nøye på de resultater som er oppnådd i andre land, ved behandling av heroinavhengige. Andre tiltak for å bedre levekår for misbrukere, som f.eks. en gjennomgang av hospitsordningen, som også komiteen er inne på, må prioriteres. Jeg oppfordrer statsråden til å være ambisiøs når det gjelder tiltak og innsats fra storsamfunnet. Innsatsen så langt er langt fra tilfredsstillende.

Halvparten av dem som omkom etter overdose i Oslo i fjor, hadde aldri vært i kontakt med behandlingsapparatet. Det betyr at vi ikke bare kan konsentrere oss om å bedre eksisterende behandlingsapparat, men vi må også finne ut hvordan vi skal få kontakt med misbrukerne – hvordan vi kan oppnå den tillit som er nødvendig for å nå fram. Dette er en stor utfordring. Venstre mener at det er viktigere at narkomane blir møtt med hjelp, fremfor å bli straffet for sin avhengighet. Dette kunne kanskje også fått flere narkomane til å søke hjelp, eller kanskje det ville blitt lettere for oss å oppsøke dem. I denne sammenheng må også sprøyterom vurderes.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Gunhild Øyangen (A): I forbindelse med stortingsdebatten om narkotikadødsfall i februar la Arbeiderpartiet fram ti tiltak for både å styrke det forebyggende arbeidet og for å redde liv. Bakgrunnen for forslagene var den sterkt urovekkende utviklingen i antall overdosedødsfall i Norge. I 1998 døde 270, og 1 000 mennesker er døde på seks år. I 1998 fant flertallet av dødsfallene sted utenfor Oslo. Det registreres urovekkende mange dødsfall blant nye grupper heroinmisbrukere.

Overdosedødsfallene har med andre ord spredt seg på en eksplosiv måte, både geografisk og sosialt. Narkotikadøden er ikke lenger et hovedstadsproblem, men et nasjonalt problem som krever oppmerksomhet og evne til handling på nasjonalt plan.

Når vi fra Arbeiderpartiets side har funnet det nødvendig å gripe fatt i problemene på utradisjonelt vis, er det også fordi vi har grunn til å tro at dødsfallene representerer toppen av et isfjell, og at misbruk av narkotika har bredt seg som en forbannelse over hele landet, med et stadig større geografisk og sosialt nedslagsfelt.

Det har heldigvis skjedd en viss oppvåkning i norsk narkotikadebatt denne våren. Den dypt alvorlige og tragiske situasjonen har fremmet nytenkning og ønske om å få gjort noe både blant ansvarlige politikere og i fagmiljøer over hele landet.

Det er oppstått flertall her på Stortinget og i fylkeskommuner og kommuner, f.eks. i Vestfold og i Bergen, som er opptatt av å iverksette nødvendige tiltak som vi vet har fungert i andre land.

Jeg har merket meg at sosialministeren nå i større grad er villig til å ta i bruk utradisjonelle grep mot overdosedødsfallene. Den budsjettmessige styrkingen når det gjelder metadon og prøveprosjekt for buprenorfin i revidert nasjonalbudsjett, vitner om det. Styrkingen på 10 mill. kr var for øvrig helt i tråd med Arbeiderpartiets alternative budsjett. Og vi er tilfreds med at sosialministeren tar signalene fra Stortinget, selv om vi har en sterk følelse av at det er nødvendig at Stortinget må være pådrivere.

Sosialministeren og Regjeringen får i dag oversendt forslagene fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, med klare styringssignaler i merknads form fra sosialkomiteen. Sosialministeren har dermed mandat og ryggdekning for å iverksette nødvendige tiltak, og sosialministeren bør gjøre det.

Arbeiderpartiet er opptatt av strakstiltak mot overdosedødsfall, tilbud som kan føre fram til rusfrihet, og av langsiktig forebyggende arbeid rettet mot narkotikamisbruk generelt. For oss er det viktig at alle tre aspekter er med i en helhetlig narkotikapolitikk.

Strakstiltakene må ha skadereduksjon som målsetting, og være rettet inn mot å forhindre dødsfall og forbedre de narkomanes helsesituasjon og livskvalitet. Dette kan bl.a. skje gjennom utvidelse av metadontilbudet, introduksjon av buprenorfin, lavterskel helsetiltak, og vi mener også en utredning av sprøyterom bemannet med helsepersonell.

En innvending mot metadon og buprenorfin er at dette er uheldige medikamenter. Ja, det er mulig det. Men heroin er langt farligere, og vi må vel ta innover oss at heroin dessverre er alternativet.

Situasjonen tilsier ikke at vi kan sette oss på vår høye hest. Skadereduserende tiltak redder liv og høyner de narkomanes livsstandard. I den ekstreme situasjonen Norge er i når det gjelder overdosedødsfall, har vi ingen tid å miste i forhold til å prøve ut tiltak og behandlingsformer som har reddet liv i andre europeiske land.

Jeg er redd for at sendrektigheten i forhold til buprenorfin har noe å gjøre med hvordan vi ser på de narkomane, og hvilken status de har som gruppe i vårt samfunn. Hvis man f.eks. i USA hadde funnet en kur mot kreft, ville kanskje saksbehandlingen og introduksjonen av tilbudet i Norge skjedd i en litt annen fart enn hva som er tilfellet med buprenorfin.

BrukerForeningen Tønsberg er en interesseorganisasjon for stoffbrukere som ganske unikt i Norge har samlet over 100 medlemmer. Foreningen legger meget stor vekt på buprenorfinbehandling, som kan gi misbrukerne og deres familier et verdig liv.

Sosialministeren bør merke seg at flertallet går inn for at buprenorfin bør nyttes av aktuelle allmennleger under veiledning av spesialister innen rusmiddelfeltet. Jeg vil presisere at bruk av medikamenter må følges opp med omsorg og tiltak som kan lede til en ny livsstil. Medikamenter kan fungere bra, men er ikke nok.

Dessverre haster det med å få på plass skadereduserende tiltak. Bare så langt i år har Oslo politikammer registrert om lag 45 narkotikadødsfall. Og når det gjelder situasjonen utenfor Oslo, frykter fagmiljøene at den tragiske tendensen fra foregående år forsterkes i 1999.

Strakstiltak innrettet mot å hjelpe dagens narkomane må imidlertid suppleres med forebyggende tiltak for å forhindre at nye unge mennesker rekrutteres til narkotikamisbruk. Alt tyder på at de aller fleste av oss er utrolig naive i forhold til utbredelse av stoff i ungdomsmiljøene og i vide kretser ellers. En psykiater innen rusmiddelomsorg regnet det som et gjennomsnitt at det tok fire år fra ungene startet med stoff til foreldrene oppdaget det.

I det viktige forebyggende arbeidet blant barn og ungdom er jeg glad for at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene står sammen. Det dreier seg om å skape trygge oppvekstvilkår og gode rammer for utvikling i forhold til familie, skole, fritid og nærmiljø. Det dreier seg om tiltak for å utjevne levekår og sørge for at ingen faller utenfor skole og arbeidsliv. Alle unger må bli sett, forstått og akseptert, med de forutsetninger de har. I dette arbeidet må vi alle ta ansvar, både foreldre, voksenpersoner og offentlige etater. Situasjonen er alvorlig. I «Kriminalitetsbildet 1998» fra Kripos går det fram at alle politidistrikter i landet nå gjør beslag av de vanligste narkotiske stoffer.

Narkotikamisbruket sprer seg til nye barne- og ungdomsgrupper, og debutalderen synker. «Rusforum-Telemark» skriver f.eks:

«Vi er inne i en tid der stadig flere ungdommer helt ned i 13-14 årsalder begynner med sterke stoffer. Ungdommer på 18 år har henvendt seg til sosialkontorene for å be om hjelp for sitt rusproblem. Disse forteller at de startet sin ruskarriere ved 13-14 års alder, og at de har gått på heroin og amfetamin siden de var 15 år.»

Rapportene tyder dessverre på at situasjonen i Telemark ikke er unik, men derimot representativ for hva som er i ferd med å skje over hele landet. Dette krever langsiktig innsats og styrking av det forebyggende barne- og ungdomsarbeidet i hele tiltakskjeden. Dessuten fordrer situasjonen at vi makter å stå imot presset fra dem som ønsker å legalisere og ufarliggjøre narkotiske stoffer. Jeg er glad for at det er bred politisk enighet om den restriktive norske narkotikapolitikken. Jeg håper vi også i framtiden står sammen imot presset fra dem som vil lage hull i demningen.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg er glad for Stortinget sitt sterke engasjement i narkotikapolitikken og problema til dei tyngste narkotikamisbrukarane. Politisk engasjement – på alle plan – i samfunnet vårt er naudsynt dersom vi skal få til betre resultat på dette området. Det krevst mange ulike tiltak. Regjeringa har som kjent auka satsingane både på det førebyggjande rusmiddelarbeidet og tiltaka for rusmiddelmisbrukarar mellom misbrukarane med dei største problema.

Eg er òg glad for at komiteinnstillinga syner at det er brei semje om noko av det aller viktigaste: å styrkja samordninga av innsatsen på tvers av etatar, profesjonar og dei friviljuge kreftene og å auka satsinga i skulane. Som del av oppfylginga av Handlingsplan for redusert bruk av rusmiddel, som Stortinget handsama i desember i fjor, har departementet allereie styrkt dei sju regionale kompetansesentra for å auka den faglege rettleiinga til lærarar og samarbeidet om andre rusmiddelførebyggjande tiltak i skulane. Rusmiddeldirektoratet held til hausten ein konferanse med kompetansesentra og statens utdanningskontor for å planleggja felles strategiar og samarbeid.

Malen for dei kommunale rusmiddelpolitiske planane som no er under trykking og utsending til kommunane, strekar under at det er viktig å sjå alle tiltak mot rusmiddelproblem heilskapleg. Saman med helseministeren og justisministeren har eg dessutan sett ned ei arbeidsgruppe av embetsfolk frå både politiavdeling, kriminalomsorgsavdeling, helseavdeling og sosialavdeling frå dei to departementa våre. Den skal m.a. stimulera til auka samarbeid på lokalt nivå, særleg når det gjeld innsatsen for rusmiddelmisbrukarane med dei største problema. Eg finn det naturleg òg der å trekkja inn Kyrkje-, utdannings- og forskingsdepartementet.

Sosial- og helsedepartementet tek sikte på å setja i gang eit kontrollert forsøk med bruk av buprenorfin for ein del av desse misbrukarane frå hausten av. Saman med helseministeren vil eg nøye vurdera fleirtalsmerknadene frå Arbeidarpartiet og Framstegspartiet om at lækjemiddel som inneheld buprenorfin, bør kunne skrivast ut av allmennlækjar med rettleiing av spesialistar. Eg finn grunn til å nemna at erfaringane med eit slikt opplegg i Danmark er blanda, og i Frankrike, som har ei tilsvarande ordning for metadon og Subutex, vert det rapportert om at om lag 30 pst. av dei føreskrivne lækjemidla vert omsette på den ulovlege marknaden. Eg vil gje denne merknaden både ei grundig og òg ei rask oppfylging. I Noreg vert m.a. dei vanedannande lækjemidla Dolcontin og Temgesic skrivne ut til fleire rusmiddelmisbrukarar utan anna oppfylging. Somme rusmiddelmisbrukarar har med denne praksisen fått eit betre liv, andre ikkje. Det vert òg meldt at begge preparata vert omsette på den ulovlege marknaden.

Ved innføring av metadonassistert rehabilitering vart dei regionale sentra oppretta, m.a. for å sikra mest mogleg kontroll med utskriving av medikament samt sikra den oppfylginga av den enkelte klienten som er naudsynt i forhold til utdanning, arbeid, sosialt nettverk osb. Vi må heile tida vera opne for å vurdera om dei tiltaka vi byggjer opp, er dei rette i høve til å løysa klientane sine problem.

Vi ser diverre allereie no at heller ikkje metadonassistert rehabilitering er løysinga for alle som prøver det tilbodet. Fleire mislukkast òg her. Det er ei stor utfordring å utvikla høvelege tilbod for dei som ikkje dreg nytte verken av den metadonassisterte rehabiliteringa eller dei medikamentfrie tiltaka. Departementet vil setja denne utfordringa på dagsordenen i ein eigen konferanse til hausten, der vi samstundes hentar inn erfaringar frå arbeidet med denne gruppa i m.a. Danmark, Nederland, Belgia og USA.

Eg har varsla ei utgreiing av det rettslege synet når det gjeld ei ordning med sprøyterom, og eg har merka meg komitefleirtalet si haldning til dette. Eg vil i eit seinare innlegg koma nærare tilbake både til det og til fleire spørsmål som er reiste i debatten. – 5 minutt går veldig fort.

Presidenten: Tiden har nok gått, ja.

Det blir replikkordskifte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): I det fylket som Magnhild Meltveit Kleppa og eg kjem frå, kjenner eg til at det i enkelte kommunar er store problem med å få legar til å ta på seg ansvaret for å dela ut metadon. Det er omhandla i innstillinga, der fleirtalet peiker på dette med informasjonsmøte som ein måte å ordna opp i det på. Men eg har oppfatta det slik at det nærmast er eit problem med instruksjonsmyndigheitene for dei kommunale styresmaktene, om dei kan påleggja privatpraktiserande legar med avtale å ta på seg denne jobben. Eg skulle gjerne hatt statsråden sin kommentar til dette.

Det andre problemområdet som me slit med hjå oss, og eg trur òg i ein del andre fylke, er dette med avrusing – å få institusjonane til å ta narkomane inn til avrusing. Dei kjem ikkje vidare før dei kjem igjennom det. Og der har me òg, i alle fall i fylke der det er mange private institusjonar, problem med å påleggja nokon av institusjonane å gjera dette.

Eg er veldig nysgjerrig på å høyra kva statsråden kan tenkja seg å gjera for å prøva å løysa dei problema, for det vert ikkje noka ordning med metadonbehandling dersom ikkje alle brikkene er på plass.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg vil gjerne ta det siste fyrst. Eg har merka meg begge desse problemstillingane som Oddbjørg Ausdal Starrfelt her kom inn på både i høve til Rogaland og andre fylke.

Når det gjeld avrusing, har departementet sett ned ei arbeidsgruppe som går igjennom behandlingstilbodet slik som det er i dag, både det behovet som er i forhold til dei tilboda som finst, kvaliteten på tiltaka, organiseringa av dei og finansieringssystema. To delrapportar er allereie sende på brei høyring. Representanten Alvheim har referert frå delar av ei høyringsfråsegn. Den tredje er snart klar for utsending.

Konklusjonane i desse rapportane vil, saman med høyringsfråsegnene, danna grunnlaget for vidare oppfylging overfor Stortinget om ulike tema. Når det gjeld avrusing og problema i samband med det som enkelte i dag peikar på, er det viktig å få til eit likt regelverk i alle fylke.

Når det gjeld tildeling av metadon og legane si plikt til å yta nødvendige helsetenester, ser vi no på dei mellombels kriteria. Ein måte å gjera det på er å fylgja det opp der, men i tillegg er det heilt klart at vi òg må styrkja samarbeidet ytterlegare mellom dei sentra som har eit ansvar, og den enkelte legen som òg må påta seg ansvar, slik at folk får oppfylging.

John I. Alvheim (Frp): Vi har nå fått en egen brukerforening for stoffmisbrukere – et tiltak som jeg tror kan få utrolig stor betydning i tiden fremover fordi vi nå har fått disse pasientene, disse menneskene, fram i lyset. Og jeg vil innledningsvis henstille til sosialministeren om at denne foreningen, i likhet med andre pasientforeninger, får den støtte de fortjener etter størrelsen.

Jeg skal få lov til å sitere følgende fra et dokument som er utgitt av denne foreningen:

«Da Buprenorfin er et mildere og mindre giftig virkestoff enn Metadon, blir det fra BrukerForeningens ståsted oppfattet som skremmende at man tvinger pasienter som fungerer utmerket med buprenorfin, til å gå over til metadon «fordi lovverket forlanger det». BrukerForeningen mener dette er et klart eksempel på en pasientgruppe som blir offer for et lovverk «som har overlevet seg selv».»

Og mitt spørsmål gjelder dette utprøvingsprosjektet som man nå skal etablere med Subutex. Det er så mye dokumentasjon både innenlands og utenlands på dette at man kunne starte behandlingen i morgen om det var vilje til det.

Vi hadde det samme problemet da vi startet metadonbehandlingen i prosjektet på Gaustad. Da hadde man i Sverige gitt denne behandlingen over flere år, men vi skulle på død og liv overprøve dette. Det resulterte i fire års venting før vi fikk den første pasienten under behandling. Hvor mange som hadde forlatt denne verden før den tid, vet ikke jeg, men det var mange!

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg møtte representantar for BrukerForeningen Tønsberg i farten må eg seia, ute i Vandrehallen i Stortinget i dag. Det er den kontakten eg har hatt med den foreininga så langt. Eg har merka meg representanten Alvheim si oppmoding.

Elles har eg brukt mykje av mi tid desse månadene som eg har vore sosialminister, i møte med både rusmiddelmisbrukarar og med behandlingstilbodet. Og er det noko som har vorte understreka for meg, er det at her finst det ikkje enkle løysingar. Om eit opplegg er vellukka for ein rusmiddelmisbrukar, er det ikkje sikkert at det let seg overføra til ein annan.

Når det gjeld buprenorfin, er det kjent for Stortinget frå før at vi var ei gruppe som besøkte ein klinikk i Frankrike som har erfaring med dette over tid. Det er ingen tvil om at buprenorfin der var til god hjelp for fleire rusmiddelmisbrukarar. Det er heller ingen tvil om at for å ha moglegheit til å lukkast trengst det tett oppfylging. Vi ynskjer no å setja i gang forsøk knytte både til MARIO i Oslo og Bergensklinikkene i Bergen. Men la meg understreka at tett oppfylging er her, etter mitt syn, ein føresetnad.

Sonja Irene Sjøli (H): Som jeg var inne på i mitt innlegg, har bruken av dette nye stoffet GHB økt betraktelig, og Oslo-politiet foretar nå ukentlig beslag av stoffet som man mener er det nye motedopet. Et GHB-dødsfall i fjor og flere spredte beslag før og etter årsskiftet gav en indikasjon på økt spredning. Og trenden er også kjent fra andre land, der stoffet omsettes i miljøer med ungdom som bruker ecstasy. Men først de siste par månedene er det blitt gjort mange beslag i Oslo, og det kan indikere en betydelig økning i omsetningen av stoffet. Nå har vi også tydeligvis fått et nytt dødsfall, som jeg var inne på i mitt innlegg, og da viser jeg til Hege, som døde av en overdose i en leilighet i Oslo 20 mai.

Jeg har lyst til å gjenta mitt spørsmål til sosialministeren om hvorfor dette stoffet ikke står på listen over ulovlige stoffer. Hva vil sosialministeren foreta seg i forbindelse med de nye opplysningene som har kommet om dette stoffet?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: GHB er eitt av fleire syntetiske stoff som er i omløp. Utviklinga går i retning av eit aukande tal på syntetiske stoff som kan misbrukast. Det er ingen tvil om at vi her får ei viktig utfordring i åra som kjem. I desse dagar gjeld det stoffet GHB, som er eit forholdsvis nytt stoff i misbruksamanheng. Eg deler representanten Sonja Sjølis vurderingar både i høve til oppslaget i Aftenposten og den oppfylginga som her er nødvendig.

Helsetilsynet har no dette stoffet til vurdering. Dei ser på moglegheita for å føra det opp på narkotikalista. Det er visse prosedyrar i samband med det, men Helsetilsynet har lovt at denne saka skal gjevast høg prioritet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Olav Gunnar Ballo (SV): I mitt forrige innlegg holdt jeg meg strengt til komiteens tilråding og mindretalls- og flertallsmerknader, men jeg vil nå i treminuttersinnlegget komme inn på SVs syn.

Det er slik at de fleste av de forslagene som er her, kan synes lite kontroversielle, med unntak av tre. Det gjelder de to forslagene knyttet til Subutex, og ikke minst gjelder det forslaget omkring sprøyterom. Jeg synes det er interessant når flertallet her, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet, henviser til erfaringer med sprøyterom fra Frankfurt, som om de erfaringene skulle være entydig positive og at det skulle kunne ligge anbefalinger i det. Jeg vil sitere fra bladet Mot Rusgift, der man har behandlet alle de forslagene som er her i Stortinget i dag, og der man også refererer i forhold til bruken av sprøyterom. Det man sier der, er:

«Erfaringene fra den første sprøyterometableringen i Schielerstrasse i Frankfurt var slik at stoffsalg og annen kriminalitet kom helt ut av kontroll. For å få noenlunde kontroll med dette måtte man sette strenge grenser for hvor mange stoffbrukere som kunne oppholde seg der samtidig, og hvor lenge de kunne være der. Flertallet av injeksjonene hos sprøyteromsbrukerne settes derfor fortsatt utenfor sprøyterommene.

Det eksisterende sprøyteromstilbudet i Frankfurt benyttes i dag av 380-450 personer, dvs. 5-10 prosent av de injiserende stoffbrukerne. Sannsynligvis ville et eller flere sprøyterom i Oslo kunne nå en tilsvarende marginal del av målgruppen.»

I det samme bladet refererer man i forhold til Helge Waal sin rapport fra han var i Frankrike, og erfaringer knyttet til bruken av buprenorfin, eller Subutex som flere her sier. Det synes jeg også er interessant. For når man hører på Alvheim i hans tilnærming til Subutex, er det som om man har en slags trylleformular her med bruken av det midlet, mens det man beskriver her i denne rapporten, er:

«I Frankrike blir det opplyst at 74 prosent av brukerne ved franske sprøytebusser injiserer Subutex. 45 prosent injiserte stoffet daglig og 33 prosent hadde kjøpt stoffet på det illegale markedet. Det er også rapportert overdosedødsfall med Subutex sannsynligvis i kombinasjon med andre stoffer. Det er bl.a. derfor vanskelig å se at Subutex skulle kunne utgjøre noe alternativ til stoffavhengige som står i kø for å få metadon.»

Det vil føre for langt her å komme inn på andre innvendinger i forhold til bruken av Subutex. Men det er helt åpenbart at innvendingene er betydelige, og at man i hvert fall må ha et regime knyttet til stoffet, som for metadon, men at metadon i det alt vesentlige vil kunne ha de fordelene som man er på jakt etter i forhold til Subutex, fordi det ville være lett å skjule. Man kan misbruke det, man kan oppløse det og man kan injisere det.

Jeg synes det er rart at forslagsstillerne ikke tar innover seg en del av så viktige argumenter, men i stedet prøver å presse gjennom at den bruken skal man ha i Norge ved siden av metadon.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg vil takka statsråden for svar på replikken, men eg er nok redd for at problema kanskje er noko større enn det ho gav inntrykk av, særleg når det gjeld dette med legane si rolle.

Men tilbake til saka. Trass i at representantar frå Arbeidarpartiet står bak dei fleste av forslaga i den saka som me handsamar no, vil eg i eit kort innlegg no mot slutten koma med nyanseringar og kritiske merknader på nokre punkt. Kanskje har eg eit noko gamaldags syn på korleis ein skal hjelpa narkomane. Eg er framleis i tvil om utviklinga i retning av å tilby stadig fleire folk former for vedlikehaldsdosar av narkotiske middel er bra, og om dette er den beste hjelpa eit samfunn kan tilby langtkomne narkomane.

Eg har, må eg seia, nokså motstridande støtta forsøk med metadonassistert behandling. Eg har støtta det berre for dei som har kome lengst, som har prøvd ulike former for omfattande behandling, og som har halde på lenge. Grunngjevinga er god – dei narkomane skal få eit betre liv med metadon, og det kan hindra overdosedødsfall.

Men det er no på tide å sjekka ut om dette er tilfellet. Er metadonbehandling det siste alternativet, får desse klientane eit betre liv, er dei stort sett rusfrie, og døyr færre av overdosar? Så vidt eg kan sjå, har iallfall talet på overdosedødsfall auka etter innføring av denne behandlinga. Det kan tenkjast at den auken ville ha vore større utan metadonassistert behandling. Men det kan òg vera at færre tek fatt på tung og omfattande behandling og satsar på å få metadon etter kvart. Det kan òg vera at dei døyr i denne prosessen, t.d. i samband med tilbakefall. Eg veit ikkje, men eg vonar statsråden er interessert i å undersøkja samanhengane her nærare før ei eventuell omfattande utviding av tilbodet.

Når det gjeld buprenorfin, er eg meir enn nøgd med den framdrifta sosialministeren skisserer i sitt brev av 25. mars. Her må ein, etter mi vurdering, gå gradvis og sakte fram, og evaluera undervegs. Eg er i så måte glad for at Arbeidarpartiet ikkje finn å kunna stemma for forslag nr. 1, frå representanten Alvheim.

Narkomane og deira nære har ofte svært vanskelege liv, og så vel førebyggjande tiltak som behandling kan gjera det mogleg for dei å få det betre. Men om det er noko eg har lært i mange års arbeid med bl.a. narkomane, er det at det sjeldan finst enkle svar på kompliserte og samansette spørsmål. Derfor må me ha eit stort spekter av tiltak for å hjelpa flest mogleg.

Reidun Gravdahl (A): Jeg tror alle er bekymret over den utviklingen vi har sett, med stadig flere langtkomne rusmisbrukere og med svært mange overdosedødsfall forrige år. Vi må derfor justere kursen og satse mer offensivt på tiltak som letter livssituasjonen for dem som har utviklet narkomani. Det må handlekraft til, og vi må være åpne for nye virkemidler som kan redde liv.

Det har vært nyrekruttering til harde stoffmiljøer i landet vårt. Dessuten har problemet spredt seg sterkt utover i distriktene. Det må satses på landsomfattende metadonprosjekt, og også de nye behandlingsmulighetene, så som buprenorfin, kan være aktuelle for tunge rusmisbrukere.

Det er nær sammenheng mellom utøvelse av vold og bruk av rusmidler. Voldshandlingene begås ofte i ruset tilstand. Vi vet også at mange rusmisbrukere begår kriminelle handlinger for å finansiere sitt rusmisbruk. Vi må derfor finne tiltak som kan gi langtkomne rusmisbrukere et verdig liv, en livskvalitet som gir dem kraft og pågangsmot til å bekjempe sin avhengighet og til å tilpasse seg det samfunnet vi alle lever i. Det må være bredde i tilbudene, slik at man har en mulighet til å hjelpe både tunge og lettere rusmisbrukere. Nettopp derfor må vi heller ikke glemme de forebyggende tiltakene.

Tverretatlig organisering lokalt, samarbeid mellom politi, skole, PP-tjeneste og barnevern er svært viktig. Skolehelsetjenesten må bli sentral i forebyggende og sosialt arbeid blant barn og unge.

Jeg tror mange foreldre har god kompetanse og er gode støttespillere for sine barn. Men man tror gjerne det beste, og er ikke alltid nok på vakt før det er for sent. Opplysningsarbeid er derfor viktig, og ikke minst satsing på kulturtilbud som forebyggende tiltak. Vi må ikke bare satse på reparering, men ha et bredt spekter av tilbud som kan gi en meningsfull fritid for utsatte grupper. Bare å ha tanke for de langtkomne misbrukerne og tiltak for dem er kortsiktig tenkning.

Barn og unge må settes i stand til å mestre livet sitt. De må få tilbud om fritidsaktiviteter de har lyst til å være med på, og de må få hjelp til å klare de store utfordringene de møter i skole og blant venner. Konfliktløsing, kontakt mellom ungdom, hjem og barnevern, botilbud for dem som har kommet i alvorlig konflikt med foreldrene, døgnkontakt, nettverk, utekontakter og støttekontakter må bli satsingsområder.

Vi må vise omsorg før det er for sent.

Are Næss (KrF): Hvert eneste overdosedødsfall er en tragedie. Det skal vi ikke legge skjul på, og vi skal se alvoret i det. Men vi skal også, som tidligere talere har gjort oppmerksom på, registrere med glede den positive utvikling på dette området.

Nå er det slik at vi må ikke la antallet overdosedødsfall være det eneste og ikke engang det beste mål på kvaliteten av vår narkotikaomsorg. Vi må huske på, som det ofte blir hevdet, at narkotikamisbruk må betraktes som en sykdom. Da må vi også vurdere resultatene av vår behandling ut ifra dette, og se på den totale sykelighet og dødelighet, slik som vi gjør når vi vurderer behandlingen av andre sykdommer. Da er det jo heldigvis slik at det relativt lave antall misbrukere i Norge indikerer at vi tross alt har hatt en relativt vellykket politikk på dette området, ikke god nok, men likevel relativt vellykket.

Jeg skal ikke repetere representanten Ballos motforestillinger mot buprenorfin og sprøyterom, men bare kort peke på at når det refereres til Frankrike, er det jo slik at fallet i overdosedødsfall i Frankrike kom før bruprenorfin ble tatt i bruk. Og når det refereres til livreddende sprøyterom i Frankfurt, er det også her slik at sprøyterommene kom etter andre tiltak som førte til et redusert antall overdosedødsfall. Vi må altså ikke la overdosedødsfallene alene styre narkotikapolitikken, vi må ikke tro at buprenorfin, metadon eller sprøyterom er de enkle løsningene.

Så vil jeg advare mot Fremskrittspartiets forslag nr. 1. Vi har et godt system, og vi har kompetente institusjoner til å vurdere godkjennelse av medikamenter i Norge. Stortinget er ikke en slik institusjon.

Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter har tidligere i dag villet overta oppgaver knyttet til fylkesting og regionale helseutvalg. Nå vil man også overta oppgaver for legemiddelkontrollen. Jeg noterer at Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter har stor tro på egen kompetanse, men jeg vil advare mot å forskrive medikamenter fra Stortingets talerstol, det være seg på blå eller hvit resept.

John I. Alvheim (Frp): Det kan hende at Fremskrittspartiets representanter faktisk har bedre forstand på dette enn det en professor i medisin har!

Så fikk vi en forklaring på hvorfor Arbeiderpartiet vil stemme ned det forslaget jeg har fremmet: Det er uenighet i Arbeiderpartiets gruppe. Det har jeg stor forståelse for. Men hvorfor ikke si at det er grunnen? Hvorfor ikke være ærlig? Jeg tror det viktigste vi kan gjøre, og som vi kanskje har gjort – i hvert fall kommet i gang med – er å heve rusmisbrukernes status som mennesker. Vi må fjerne stempelet klienter, sosialklienter, lasaroner og kriminelle fullt ut. Det er mennesker, og det er faktisk syke mennesker vi snakker om her. Derfor bør helsevesenet ta et langt større ansvar enn det som hittil har skjedd. Det er mitt anliggende.

Vi er alle enige om at vi ikke griper til medikamentell behandling først. Det gjøres etter at andre behandlingstilbud er prøvd. Men når det gjelder en heroinmisbruker, er det ikke grunn til å vente i ti år før vi setter inn behandling. I all annen medisin er det slik at jo tidligere man kommer til med behandling, jo bedre blir effekten.

Så til representanten Sonja Sjøli, som sier at medikamentell behandling ikke må være noe alternativ. Nei, det skal ikke være det. Men hvis vi unnlater å bruke medikamenter her, så kan alternativet faktisk være døden.

Einar Olav Skogholt (A): Når det gjelder det framlagte forslaget fra Fremskrittspartiet, er jeg ikke lite overrasket og skuffet over representanten Alvheims uttalelse om at Arbeiderpartiets argument for å stemme imot var lite troverdig, da vi var sammen om en sterk merknad om dette. Jo visst er vi sammen om denne sterke merknaden om utskrivning av buprenorfin.

Jeg vil også få gjenta følgende fra mitt hovedinnlegg hva angår utskrivning av buprenorfin:

«På vegne av alle tunge misbrukere som ønsker et alternativ til heroinmisbruken, ber komiteflertallet statsråden bidra til at denne muligheten blir en snarlig realitet.»

I Arbeiderpartiet går vi ikke tilbake på noe vi mener, men vi holder oss til avtaler som er inngått i komiteen. Det er ikke korrekt det representanten Alvheim sa i sitt siste innlegg, at splid i Arbeiderpartiets gruppe skulle være årsaken til at vi ikke ville slutte oss til forslag nr. 1. Men har vi lagt et løp i komiteen om hvordan vi skal håndtere sakene, står vi for det.

Representanten Ola Gløtvold refererte til merknaden fra komiteflertallet om at vi hadde ført en narkotikapolitikk som ikke hadde vist gode nok resultater i Norge. Jeg er meget overrasket over at komitemindretallet ikke er enig med flertallet i at vi ikke har lyktes godt nok på dette området. Hadde mindretallet ment det, regner jeg med at man ville ha sluttet seg til en slik merknad.

Videre er representanten Gløtvold overrasket over at det i 1999 kommer forslag som ikke ble tatt opp våren 1997. Jeg er meget imponert over den offensive holdningen Stortinget hadde under behandlingen av narkotikameldingen i mai 1997, der det bl.a. ble vedtatt, mot stemmene til Senterpartiet, å åpne for metadonassistert behandling for dem som fyller kriteriene. Også innenfor dette området skjer forandringene raskt. Det kommer nye behandlingstiltak, nye medikamenter osv. Derfor er det ikke noe merkelig at det nå kommer forslag som ikke var oppe til behandling i 1997.

I likhet med flere talere er jeg glad for at statsråden er positiv til utradisjonelle grep for utprøving av nye behandlingsopplegg, nye medikamenter osv. Arbeiderpartiets representanter vil i likhet med Høyres representanter forvente at Regjeringen raskest mulig følger opp de forslag som er fremmet i Innst. S. nr. 215. Det var vel også en av årsakene til at en enstemmig komite valgte å følge anmodningen fra statsråden, nemlig å oversende forslagene uten realitetsbehandling. Jeg er glad for at statsråden bekrefter at hun vil følge opp forslagene som nå er oversendt, raskest mulig.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Etter møtet mitt den 13. april med dei 11 kommunane med flest overdosedødsfall i 1998 er til saman 12 kommunar no tildelte midlar for å styrkja helsetenestetilbodet.

Eg føler behov for å understreka at lågterskel-helsetenestetilbod må integrerast i det ordinære helsevesenet, slik at det ikkje utviklar seg ei særomsorg på dette området.

Eg føler òg behov for å peika på at representanten Oddbjørg Ausdal Starrfelt reiser ei viktig problemstilling: Kva med legane sine ulike engasjement? Det er ei utfordring dei prioriteringane som blir gjorde i den enkelte kommune og blant helsepersonellet, og vi er glade for at alle desse tolv tilboda kan fortelja at dei har helsepersonell på plass.

Så til debatten om sprøyterom. Eg er nyleg gjort merksam på at FN sitt narkotikakontrollråd den 18. mai i år i eit brev til den danske helseministeren har gjort det heilt klårt at etablering av sprøyterom vil vera i strid med dei internasjonale narkotikakontrollkonvensjonane, som òg Noreg har ratifisert og er folkerettsleg forplikta til å fylgja. Det er noko vi må ta med i dei vurderingane som no skal gjerast. Det er òg noko som for oss må innebera eit forsterka engasjement for andre alternativ enn sprøyterom.

Fagrådet innan Rusvernet er vigt spesiell merksemd. Eg ynskjer å understreka at eg vil leggja vekt på eit godt samarbeid med Fagrådet. Eg synest òg det er på sin plass å lyfta fram dei regionale kompetansesentra innan rusfeltet og den viktige rolla dei har innan det førebyggjande arbeidet, samstundes som dei har spisskompetanse på område som t.d. yngre rusmisbrukarar, kvinnelege misbrukarar, medikamentavhengige, arbeidsliv og rusmiddelmisbruk, familiearbeid og rus og psykiatri. Dei har som særskilde oppgåver å gje etterutdanningstilbod til kommunane og å utvikla spisskompetanseområda vidare. Dei er organiserte i eit noregsnett, og det er for departementet eit svært viktig fagleg rådgjevande organ.

Så vil eg seia til slutt at eg er glad for det breie engasjementet som er i Stortinget for å styrkja det førebyggjande arbeidet. Det er ikkje minst nødvendig for å hindra ny rekruttering. Debatten i dag har òg vist at det ikkje er nokon lett veg for den som vil ut av sitt rusmiddelmisbruk.

Ola D. Gløtvold (Sp): La meg først svare på det som representanten Skogholt var inne på. Jeg sa at jeg synes det er greit at en har kommet til den erkjennelse at vi ikke har en god nok narkotikapolitikk og ikke har hatt det fram til dags dato. Framstillingen har ofte gått i retning av at overdosedødsfall og andre problemer innen narkotikapolitikken er noe som har skjedd de siste årene, og at det har vært et akuttfenomen nå. Så det synes jeg er en selverkjennelse.

Så til Innst. S. nr. 184 for 1996-97 og narkotikameldingen, som ble behandlet for to år siden. Det er ikke riktig som representanten Skogholt sier, at vi ikke var med på metadonprosjektet. Jeg kan gjerne sitere fra innstillingen, hvor Senterpartiets og Sosialistisk Venstrepartis medlemmer «mener det er riktig med en utvidelse av tilbudet om metadon», men vi har «strenge kriterier» for dette: Det skal være for de mest slitne og de som har kommet opp i en viss alder.

Så litt til det jeg ikke fikk avsluttet innlegget mitt med. Jeg viste til en del av de forslag og utspill som Fremskrittspartiet har kommet med, bl.a. at man vil reise en debatt rundt spørsmålet om hvorvidt kriminalisering av unge brukere av stoff har den avskrekkende virkning som nåværende politikk legger opp til. Hva er alternativet, vil jeg spørre Fremskrittspartiet om. Mener man at man ikke lenger skal kriminalisere bruk av narkotika? Ser vi her en utvikling i retning av en mer liberal holdning til narkotiske stoffer og en løsning på rusproblemene i retning av mer ensidig medikamentell behandling, vil vi i Senterpartiet i så fall sterkt beklage det. Det synes som om sentrumspartiene befinner seg i midten også i narkotikapolitikken, mellom SV på den ene siden og Fremskrittspartiet/Arbeiderpartiet på den andre.

Vi synes behandlingen i komiteen har vært avklarende på en del områder, og vi forutsetter at Regjeringen kommer tilbake med tiltak som vil bidra til redusert rusmiddelbruk og til nedgang i antall overdosedødsfall. Men det er viktig å stille noen veldig sentrale spørsmål her: Hvorfor har vi denne utviklingen? Er det en fare for at vi ser for lettvint på det i dag også? Burde vi hatt en debatt hvor spørsmålet ble stilt: Hvorfor blir det slik? Hvorfor er livet så kipt for en del? Hva er det som er årsaken til det?

Fremskrittspartiet sier at misbrukere er «syke», og at misbruk er sykdom. En tidligere helseminister yndet å snakke om at fattigdom er all sykdoms mor. Er det slik at samfunnet har blitt så fattig at vi har fått sykdommen rusmiddelmisbruk? Og i tilfelle, hva må vi gjøre med samfunnet da? Enkeltmenneskets situasjon – familie og samfunnsutvikling – skal vi sette det mer i sentrum enn bare å snakke om medikamentell behandling, som vi ofte gjør her?

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg føler bare behov for å si etter innlegget til representanten Gløtvold angående merknaden som går på hvorvidt man skal kriminalisere eller avkriminalisere unge misbrukere – og jeg tror at jeg her også snakker for i hvert fall en del av Arbeiderpartiets representanter, i tillegg til Fremskrittspartiets – at merknaden ikke er ment i retning av noen som helst legalisering, bare så det er helt klinkende klart. Men en ting er vi nødt til å gjøre, og det er å stille visse spørsmål ved den politikken som vi har ført på dette området. Det er den debatten man er nødt til å skape.

Magnhild Meltveit Kleppa: Heilt til slutt frå mi side eit svar i forhold til komiteens leiar og det han nemnde om at arbeidsgruppa som er nedsett, verken er fagleg godt samansett eller har fått tid nok på oppdraget sitt. Eg går god for gruppa slik ho er sett saman. Den tida som denne gruppa har fått til rådvelde, er bevisst frå mi side ut frå det utolmodet som eg har sjølv, og òg det utolmodet som Stortinget har målbore i forhold til å forsterka innsatsen. Eg ser no fram til dei høyringsutsegnene som er i ferd med å koma inn til departementet. To av delrapportane er altså sende på høyring, og den tredje er klar til høyringsutsending om nokre få dagar. Eg både trur og håpar at det materialet vil vera svært nyttig i det vidare arbeidet med dei ulike sidene ved rusmiddelproblematikken. Det vil òg dei 13 forslaga som Stortinget i dag har behandla, vera.

Gunnar Breimo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.

(Votering, se side 4056)