Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 55 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, har en taletid på inntil 3 minutter. – Det anses vedtatt.

Ola D. Gløtvold (Sp) (ordfører for saken): I forbindelse med statsbudsjettet for 1999 ble minsteinntektsgrunnlaget for å få rett til sykepenger fra folketrygden hevet fra 0,5 til 1,25 G.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at det var en sak flere av oss likte svært dårlig. Det er derfor desto gledeligere at Regjeringen allerede nå i forbindelse med St.prp. nr. 67 for 1998-99 signaliserer at den vil komme tilbake i høstens statsbudsjett og endre dette forholdet.

Regjeringen gir selv en vurdering av den endring som ble gjort i forbindelse med statsbudsjettet for 1999 og konkluderer med at endringen slo uheldig ut for enkelte grupper. Ut fra dette sier Regjeringen at denne saken bør tas opp igjen, og at minsteinntektsgrunnlaget bør vurderes i forhold til inntektsgrenser som ellers gjelder i folketrygden, f.eks. for opptjening av pensjonspoeng og i forhold til ektefelletillegg.

På bakgrunn av dette vil Regjeringen foreta en nedjustering av minsteinntektsgrensen for rett til sykepenger i 2000-budsjettet. Vi er glad for at Regjeringen gir dette signalet allerede nå, og at den skjevhet som har oppstått, kan bli rettet opp fra årsskiftet.

Denne saken gjelder spesielt for dem som har deltidsjobber, og kanskje spesielt innenfor lavt lønnsyrkene. Innenfor denne gruppen finner vi bl.a. mange kvinner og også yrkesvalghemmede som kombinerer arbeid og trygd. Det er viktig at disse grupper får arbeidsvilkår og forhold som gjør at de fortsatt vil og kan være i yrkeslivet ut fra sine vilkår og forutsetninger, og at de har et sosialt sikkerhetsnett som sikrer deres levekår.

Forslagsstillerne til Dokument nr. 8:54 fra Sosialistisk Venstreparti ber i sitt forslag om at Regjeringen vurderer på nytt kravet til nedre inntektsgrense for å ha rett til sykepenger utover arbeidsgiverperioden. Dette vil altså skje gjennom det Regjeringen selv har lagt fram i vår, og de vil da se dette i sammenheng med andre forhold som gjelder i folketrygden. På bakgrunn av dette anbefaler flertallet i komiteen at Dokument nr. 8:54 for 1998-99 fra stortingsrepresentantene Karin Andersen, Ågot Valle og Olav Gunnar Ballo vedlegges protokollen.

Britt Hildeng (A): Et medieutspill fra en politisk motstander er som regel ikke oppbyggelig lesing. Men i Verdens Gang den 11. januar 1998 hadde sosialminister Meltveit Kleppa et utspill som gledet særlig oss i Arbeiderpartiet. Til VG slo hun fast:

«I min statsrådstid er det helt uaktuelt å svekke sykelønnsordningen.»

Det var et avklarende utspill overfor landets lønnstakere, etter at det i valgkampen og i regjeringsforhandlingene var oppstått tvil om Senterpartiets holdning til sykelønnsordningen.

Gleden ble dessverre raskt dempet da forslaget til statsbudsjett for 1999 ble lagt fram. Der foreslo den samme sosialminister Meltveit Kleppa å ta fra 200 000 lavtlønte retten til sykepenger fra folketrygden. Sosialministeren fikk gjennom sitt forslag i Stortinget med støtte fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Forslaget om å frata de 200 000 lavest betalte menneskene i Norge retten til sykepenger var kanskje det mest usosiale forslaget i Bondevik-regjeringens budsjettforslag. Det sier ikke så rent lite, for i det samme statsbudsjettet ble eldresatsingen utsatt med to år, sysselsettingstiltakene ble foreslått halvert, og egenandelene for helse- og omsorgstjenester ble foreslått økt med over 700 mill. kr.

Alle disse usosiale forslagene ble for øvrig fremmet en tid etter at sosialministeren hadde avsluttet en kronikk i Vårt land om Forskjells-Norge med å sitere Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv!»

Fratakelsen av de lavest lønte retten til sykepenger har vakt berettiget og sterk kritikk fra organisasjonene i arbeidslivet og fortvilelse blant dem som er rammet. De som er rammet, er først og fremst kvinner, lavtlønte kvinner, ofte i tunge stillinger i omsorgssektoren, folk som gjør en kjempeinnsats, ikke minst for å realisere Stortingets handlingsplaner innen helse og omsorg, og som fortjener en klapp på skulderen og ikke i ansiktet.

Norsk Studentunion har også påpekt at vedtaket har rammet studentene. Ifølge Norsk Studentunion mister studenten stipend fra Lånekassen hvis han skal tjene nok til å få sykepenger.

Jeg har merket meg at motstanden mot sosialministerens politikk også har vært sterk langt inn i regjeringspartienes egne rekker. Det var oppløftende at Kristelig Folkepartis landsmøte gjorde opprør i april, og bad egen regjering om å vurdere på nytt den nedre inntektsgrensen for å ha rett til sykepenger.

Det er helt riktig som Regjeringen skriver i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett for 1999: «Endringen slår sosialt uheldig ut for enkelte grupper.» Det er derfor underlig at Regjeringen ikke allerede i revidert nasjonalbudsjett og gjennom det dokumentforslaget som i dag er til behandling, bidrar til å rette opp den sosialt uheldige endringen. Men dette er vel nok en utgift som skal skyves på.

Hvis man virkelig hadde ambisjoner om raskt å rette opp vedtaket, hadde det vært flertall for en slik politikk i Stortinget. Jeg konstaterer at det har vært viktigere for denne regjering å få plass til andre saker. Det uttrykker et bevisst valg og en politisk prioritering fra sentrumspartienes side.

I Arbeiderpartiet er vi innstilt på å få tilbake det gamle taket, og vi har prioritert det i vårt opplegg for revidert nasjonalbudsjett. Regjeringen sier for øvrig ingenting om hvilket nivå en eventuelt planlegger å legge seg på. Det er også en uklarhet. Det er derfor bare å konstatere, og beklage, at Regjeringen ikke benytter anledningen til utvetydig å rydde opp i sin holdning til sykelønnsordningen.

Jeg vil for øvrig ta opp det forslag som Arbeiderpartiet og SV står sammen om i komiteen.

Presidenten: Britt Hildeng har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Olav Gunnar Ballo (SV): SV stod sammen med Arbeiderpartiet om forslaget i budsjettet om ikke å få den nedskjæringen på dette området som man fikk. Dessverre utgjør ikke de to partiene samlet noe flertall i denne salen, så det ble et kutt. Det har rammet en rekke personer, særlig kvinner, i lavlønnsyrker og deltidsstillinger.

Det er naturligvis positivt, sett med SVs øyne, at man nå ser ut til å kunne få ordningen på plass igjen. Men SV ser det, på lik linje med Arbeiderpartiet, som beklagelig at man ikke kunne ha fått det til allerede nå i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett. SV har lagt det inn og foreslår sammen med Arbeiderpartiet at man allerede nå gjenoppretter ordningen.

Når regjeringspartiene nå har gått så langt som å si at de likevel skal se på ordningen og få den på plass i forbindelse med statsbudsjettet, må man forvente at det er den opprinnelige ordningen som skal på plass, og at man ikke her får en slags mellomløsning, der man ikke helt ut gjenoppretter den ordningen som eksisterte.

Jeg må på nytt – og det er ganske naturlig – gjøre en visitt innom Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet gråt krokodilletårer i forbindelse med budsjettet når det gjaldt denne saken, og uttrykte at det var med meget tungt hjerte de så at denne gruppen skulle rammes. Likevel uttrykte de i sine merknader:

«Disse medlemmer vil likevel gi sin støtte til dette forslaget grunnet budsjettforliket med Høyre og regjeringspartiene.»

Så kommer Fremskrittspartiet nå tilbake med en merknad der de er veldig glad for at man nå skal få dette på plass igjen:

«Disse medlemmer er derfor glad for at Regjeringen nå har varslet at den vil foreta en nedjustering av minsteinntektsgrensen for rett til sykepenger i forbindelse med budsjettet for 2000.»

Det Fremskrittspartiet ikke sier ett ord om, er at hvis de hadde gått inn og støttet det fellesforslaget som nå foreligger fra Arbeiderpartiet og SV, hadde det vært et flertall allerede nå, og så hadde vi hatt ordningen på plass. Man hadde fjernet all usikkerhet. Poenget her er jo at Fremskrittspartiet uttrykker at de prøvde å øve påtrykk i forbindelse med budsjettforhandlingene for å få dette på plass. Nå har Fremskrittspartiet sjansen i denne salen til å få ordningen på plass nokså umiddelbart. Det at de ikke benytter seg av muligheten, gjør jo at man må stille spørsmål ved deres budsjettmerknader og troverdigheten av dem. Er det virkelig slik at Fremskrittspartiet har lagt seg i selen når de ikke er mer opptatt av dette enn at de nå velger ikke å støtte det forslaget som her foreligger fra Arbeiderpartiet og SV?

Reidun Gravdahl (A): Under budsjettbehandlinga i desember i fjor vedtok et flertall i Stortinget bestående av regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet å støtte Regjeringas forslag om å heve folketrygdens krav til minsteinntekt fra 50 til 125 pst. av grunnbeløpet for å få innvilget sjukepenger. 200 000 arbeidstakere mistet derved retten til sjukepenger. Dette gjelder først og fremst kvinner i deltidsstillinger, funksjonshemmede og studenter. Nå har Regjeringa innrømmet at dette slår uheldig ut, men skyver det foran seg ved ikke å vurdere eventuelle endringer før i neste års budsjett.

Det kan ikke være noen grunn til ikke å rette opp igjen denne urettferdigheten når det kunngjøres at det er et flertall for å gjeninnføre et lavere tak, særlig når en ser på forhistorien med uttalelser fra sentrale politikere fra Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet.

I innstillingen til denne saken henviser Fremskrittspartiet til at det ikke lyktes dem i budsjettarbeidet for i år å oppnå flertall for å opprettholde sjukepengeutbetaling til arbeidstakere med en lønnsinntekt tilsvarende ½ G, og at de beklager dette. Jeg vil hevde at det er utrolig å fraskrive seg det ansvaret man har tatt ved å stemme for noe man påstår at man faktisk ikke mener.

Det var store avisoppslag med sosialminister Meltveit Kleppa den 11. januar 1998, der hun kunngjorde at det i hennes statsrådstid ikke ville være aktuell politikk å redusere folks sjukelønn. Regjeringa vil satse på tiltak som fokuserer på arbeidsmiljøet for å redusere sjukefraværet, sa hun.

Den 14. november 1998 stod det i Dagbladet med stor skrift: Anne løper ikke fra sykelønna.

Utvetydig slo daværende leder i Senterpartiet fast at det overhodet ikke var aktuelt å røre sjukelønnsordninga for å få til en budsjettavtale med Høyre og Fremskrittspartiet. Og i Voksenåserklæringa er det stigende sjukefraværet omtalt med at man vil sette i gang kartlegging av det økte sjukefraværet og drøftinger med partene i arbeidslivet om tiltak innenfor dagens sjukelønnsordning, og i den forbindelse vurdere den økonomiske situasjonen for de langtidssjuke.

På landsmøtet i Kristelig Folkeparti i år bad de Regjeringa om å vurdere saken på nytt, fordi endringen først og fremst ville ramme svake og sårbare grupper.

Lederen i YS, Randi Bjørgen, hadde den 15. mai 1999 et interessant innlegg i Adresseavisen, hvor hun påstår at denne sjukelønnsendringa er i strid med likestillingsloven. Ja, ikke vet jeg, men hun hadde gode argumenter.

Tall fra 1997 viser at 212 000 kvinner og 68 000 menn arbeidet mindre enn 19 timer i uka. Kvinneandelen er dermed 75 pst.

Sjølforsørgelse er brukt som argument fra departementets side for å ha rett til sjukepenger. 56 712 kr er for lite å leve av, men det er kanskje akkurat de kronene som skal til, slik at en familie har økonomi til å klare sine forpliktelser.

Det kan dessuten være mange årsaker til at man har en så vidt kort arbeidstid og lav inntekt. Mange har sosiale hensyn å ta, med små barn eller eldre i familien som trenger nærvær og omsorg. Det er svært urimelig å ikke få sjukelønn hvis en skulle bli sjuk, eller kanskje få et alvorlig sjukt barn. I en slik situasjon, uten sjukepenger, blir man avhengig av å bli helt forsørget, og dette har for mange også stor betydning for sjøltilliten i tillegg til å ramme økonomien.

Alle med inntekt over 21 400 kr betaler trygdeavgift. Så små inntekter alene gir heller ikke rettigheter til pensjonspoeng, og man kan derfor stille spørsmål om dette også er rettferdig.

Kvinner i deltidsstillinger trenger jobben sin, økonomisk og sosialt. Å gjøre slike vedtak som flertallet her gjorde i budsjettbehandlinga for dette året, gjenreiser forsørgerprinsippet og reduserer kvinners status. Her har mange hatt høy sigarføring og klare utspill. Det gjenstår at de tar ansvar for å gjennomføre alle lovnadene i praksis. Disse partiene protesterer for all verden, men følger villig med på ferden.

Til Fremskrittspartiets merknad vil jeg si at det hadde vært mer realt og ærlig overfor det norske folk å forsvare flertallsvedtaket sitt, istedenfor å snakke som om de mener noe annet enn det de faktisk gjennom vedtak har vist at de gjør. Det er vedtaket som teller. Det er det som vil gjeninnføre denne retten for en stor gruppe lavtlønte.

Harald T. Nesvik (Frp): Representanten Ballo var selvfølgelig på ferde her igjen. Nå har han brukt hele dagen i dag – sikkert nok på grunn av SVs mangel på innflytelse i norsk politikk – på å prøve å sette Fremskrittspartiet i det lys at det er Fremskrittspartiet som er det uansvarlige. Han har prøvd på det hele dagen. Det er tydelig hos alle partier i denne salen at man er kommet inn i en valgkamp.

Den første jeg vil komme med en liten kommentar til, var siste taler, representanten Gravdahl. Når hun sier at Fremskrittspartiet protesterer – eller man protesterer for all verden, men følger med på ferden – så minner det meg om en liten sak som vi hadde her for kort tid tilbake, pasientrettighetsloven. Arbeiderpartiet gikk høyt ut på banen i avisintervju med å lovfeste rett til behandling. Så kjører man noen forhandlingsmøter, noe histen og pisten, og plutselig har man lagt så mange begrensninger i det at det ikke lenger er noen rett til behandling. Så jeg tror Arbeiderpartiet bør gå ganske stille i dørene. Men det er riktig som representanten Ballo sier, at Fremskrittspartiet gav sin subsidiære støtte til Regjeringens omarbeidede forslag til statsbudsjett. Vi fikk mye på plass i det budsjettet, men ikke tilstrekkelig. Det synes Fremskrittspartiet var trist. Men som vi skriver i merknadene våre, lyktes det ikke Fremskrittspartiet å oppnå enighet om å opprettholde sykepengeutbetalingen. Men vi synes heller ikke, når vi nå skal behandle revidert nasjonalbudsjett, at det er der man eventuelt skal ta den omkampen. Den debatten vil vi ta i forbindelse med statsbudsjettet. Og jeg vil minne om at statsråden har varslet i revidert nasjonalbudsjett at man da vil ta dette opp igjen til behandling, og det ser Fremskrittspartiet fram til.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Budsjettet for 1999 var eit tøft arbeid. Ulike estraordinære tilhøve, både i norsk og internasjonal økonomi, gjorde at Regjeringa såg seg nøydd til å føreslå store innsparingar. Det var naudsynt både å drøfta og føreslå tiltak som i ein meir vanleg budsjettsituasjon ikkje ville ha kome på tale.

Regjeringa føreslo til saman 9 milliardar kr i innsparingar for å få ned renta. Med dagens rentekutt kan vi på nytt gleda oss over at vi er på rett veg. Vi visste at dei ulike budsjettiltaka våre ville kjennast av mange. Eg var glad då vårt budsjett vart lagt fram, at sjukeløna i hovudsak var tryggja. Eg var òg glad for at det var mange andre tiltak som vi trass i den tøffe prosessen likevel hadde fått plass til.

Når det gjeld oppjusteringa av sjukepengegrensa, høyrer det med at Arbeidarpartiet hadde gått føre og vist veg gjennom sitt forslag i 1996 om å endra minsteinntektsgrensa for dagpengar. Etter det vedtaket som då fekk fleirtal, gjeld regelverket slik at grensa for dagpengar er 1,25 G «i nuet», altså frå det tidspunktet det er snakk om å verta ledig, eller eit gjennomsnitt på 1 G i løpet av dei siste tre åra.

No har Regjeringa varsla nedjustering av grensa for sjukepengar frå år 2000. Eg merka meg m.a. Reidun Gravdahl si påpeiking av grensene for innbetaling av trygdeavgift. Vi har sjølve peika på både det regelverket som er i høve til opptening av pensjonspoeng i folketrygda og forsørgjartillegget. Det er naturleg å sjå alt dette i samanheng. Eg registrerer at når Regjeringa kjem med sitt forslag, kan det forventast brei støtte til det.

Karin Andersen (SV): Jeg er sjølsagt glad for at det ser ut til at det kanskje kan bli en orden på dette etter hvert.

Men det er forstemmende, og jeg syns ikke det ble spesielt bedre etter statsrådens innlegg nå, der hun påstår at det å ta sjukelønna fra de aller lavest lønte har vært med på å få rentenivået ned i Norge. Det syns jeg er ganske drøyt.

I tillegg har det fra departementet kommet et brev der de begrunner hvorfor de har tatt sjukepengene fra dem som tjener minst. Det er fordi de i utgangspunktet har for lite å leve av! Det virker ganske spesielt fra ei regjering som har sagt at den ønsker å gjøre noe med forskjellene i landet. Jeg syns dette var et av de tristeste forslagene som ble vedtatt i budsjettet, et av de mest urettferdige og urimelige. De det dreier seg om, betaler inn trygdeavgift for inntekt over 21 000 kr. De får altså ikke ta del i alle folketrygdens rettigheter. De blir fratatt dem, uvisst av hvilken grunn. Fordi de er kvinner? Fordi de har for lite å leve av fra før? Jeg har aldri klart å få noen forklaring på det.

Noen sier at dette er frivillig deltid. Det har da vel aldri vært sånn at man skal straffes for å ha en liten jobb, hvis det er det man ønsker. Dessuten har vi her vedtatt en rekke reformer, vi har et forholdsvis oppegående helsevesen, eldreomsorg osv., som er helt avhengig av deltidsarbeidere. Man er helt prisgitt at noen vil gå i slike små, dårlig lønte stillinger. Ubekvemt er det også. Og så skal de bli fratatt rettighetene, når vi er helt avhengig av dem! Vi burde stå på kne og si takk for at noen vil gjøre slike jobber. I stedet betaler vi dem på denne måten.

Til slutt til Fremskrittspartiet: De snakker om at SV sikkert er så ivrig på dette og på andre saker fordi de har så liten innflytelse i norsk politikk. Ja, vi har sett hvordan det har gått med innflytelsen når Fremskrittspartiet har fått makt. Dette er ett av resultatene. Et annet resultat er at egenandelen ved sjukdom ble økt med 700 mill. kr. Et tredje resultat var at de som tjente aller mest, fikk skattelette.

Jeg skulle likt å ha vært med på forhandlingsmøtene og sett på da Carl I. Hagen satt ved forhandlingsbordet. Viste han muskler på vegne av de sjuke og på vegne av dem som hadde en bitte liten stilling, og som skulle miste sjukelønna? Jeg er sikker på at hvis han hadde gjort det, hadde Bondevik reist seg opp og velsignet både Hagen og dagen og takket sin skaper for at han hadde fått en god sak. Men de gjorde ikke det. De brukte musklene for å gi til dem som hadde mest, og ta fra dem som hadde minst. Jeg syns godt de kunne ha mannet seg opp nå i dag til å være med på å gi dem pengene tilbake. Jeg syns det er en skam at Stortinget ikke kan gjøre det allerede i dag.

Olav Gunnar Ballo (SV): Harald T. Nesvik sa i sitt innlegg at jeg i dag har prøvd så godt jeg har kunnet å tegne et bilde av Fremskrittspartiet som et grovt uansvarlig parti. Det er mulig at jeg har prøvd det, men jeg synes at de som i størst grad har lyktes med det, er partiet selv. Jeg er veldig glad for henvisningen fra representanten Nesvik til side 27 i Fremskrittspartiets alternative budsjett, hvor man fikk fram 25,6 milliarder i skattelette.

Når man sier at SV har plassert seg på sidelinjen og er misfornøyd med det, synes jeg det blir ganske meningsløst i en sak der Arbeiderpartiet og SV står sammen, og der Fremskrittspartiet faktisk blir sittende på vippen. De sier at her ønsker de en endring, men så får man høre fra representanten Nesvik at de finner det mest hensiktsmessig å ta det i forbindelse med statsbudsjettet.

Med tanke på foregående sak der man diskuterte sykehuset i Askim, synes jeg med respekt å melde at det er en ganske ynkelig tilnærming hvis engasjementet fra Fremskrittspartiet virkelig skulle være så stort som de sier at det har vært i denne saken.

Gunhild Øyangen (A): Jeg har merket meg at statsråd Kleppa har en gjennomgangsmelodi. Hver gang hun skal forsvare et upopulært forslag, viser hun til et eller annet Arbeiderpartiet har gjort, og mitt spørsmål til statsråden er: Når skal statsråden og Bondevik-regjeringen begynne å ta ansvar for sine egne beslutninger?

Dagpengeordningen har svært lite med sykelønnsordningen å gjøre, bare så det er klarlagt. Det er noe helt annet å bli helt uten rettigheter under langvarig sykdom. Det er en forferdelig tilstand, og det har altså Senterpartiet gått inn for med åpne øyne. Men det ble ikke informert. Vi fikk et stort hefte med materiell fra Sosialdepartementet med informasjon om hva de foreslo i budsjettet for inneværende år. Og der står det at sykelønnen videreføres. Men det medførte jo ikke riktighet, så jeg ringte til LO og spurte om hvordan de så på at 200 000 mennesker blir fratatt retten til sykelønn. De hadde ikke oppdaget det, for det lå ikke i informasjonsmappen som kom fra departementet. Men nå har de oppdaget det, og de er like rystet som Arbeiderpartiet og SV er over denne saken.

Når det gjelder Fremskrittspartiet, vil jeg si at det er ganske merkverdig at de ikke kan legge inn disse pengene nå. De opptrer jo ganske selvstendig, så vidt jeg har sett i de fleste andre saker. Men det er ikke sikkert at det er disse svake gruppene, hvor et stort flertall er kvinner med dårlig utkomme, som er de høyest prioriterte for Fremskrittspartiet. Det har vi merket oss, og det tror jeg også det norske folk også vil merke seg.

Karin Andersen (SV): Jeg kunne tenke meg å spørre noen representanter for flertallet om hva de mener med det som står i en av deres flertallsmerknader. De henviser til et brev fra Regjeringa, så det er mulig statsråden kan svare på det. Det står at de mener at endringer slo uheldig ut for enkelte grupper. Hva mener man med det? Mener man at det er noen spesielle grupper som har vært rammet av dette, som man kan tenke seg å se på, eller er det faktisk alle som har mistet den retten? Skal vi nå begynne å dele folk som har så liten inntekt, inn i forskjellige grupper – noen skal få og noen skal ikke få? Det kan hende det ikke er det som er ment, men det er veldig vanskelig å skjønne hva det betyr.

Så står det også at minsteinntektsgrunnlaget «bør vurderes i forhold til inntektsgrenser som ellers gjelder i folketrygden for eksempel for opptjening av pensjonspoeng og i forhold til ektefelletillegg.» Jeg vet ikke om jeg er litt angstfull, men kan det da vel aldri være slik at Regjeringa har tenkt å se på om man er gift eller ikke, når man skal få tilbake sykepengene hvis man tjener så lite?

Gunnar Breimo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Til representanten Karin Andersen fyrst. Eg går ut frå at fleirtalsmerknaden går tilbake på teksten slik den framgår i revidert nasjonalbudsjett. Der er det vist til at endringar slår sosialt uheldig ut for enkelte grupper. Eg trur at representanten Karin Andersen og eg vil vera einige om at det er ulike grunnar til at folk har ei deltidsstilling og òg ulik samla inntekt. Det er på ingen måte mi meining å gå inn og vurdera ulike grupper nærmare. La det vera klart. Det som Regjeringa har varsla her – og det står vi ved – er ei nedjustering av minsteinntektsgrensa for retten til sjukepengar i samband med budsjettet for år 2000.

Så viste representanten Karin Andersen til opptening av pensjonspoeng og til ektefelletillegg. I begge desse tilfella er grensa 1 G. Eg sa sjølv i mitt fyrste innlegg at eg synest det er naturleg å sjå dette regelverket også i samanheng med innbetaling av trygdeavgift som pr. dato er 21 400 kr.

Så til representanten Gunhild Øyangen sitt spørsmål. Eg forstår godt at ho ikkje likar å bli mint om endringane i dagpengegrunnlaget, som vart vedtatt i Stortinget med stort fleirtal. Det er ikkje tvil om at det òg er nokon som i dag opplever det vanskeleg at grensa no er sett der den er. Frå mi side var det eit forsøk på å forklara at vi har sett desse to regelverka i samanheng, men eg vil gjerne understreka at Regjeringa tek ansvar for dei forslaga som Regjeringa set fram. Vi hadde ein tøff budsjettprosess, vi måtte foreslå innsparingar i den storleiken som vart foreslått, på til saman 9 milliardar kr. Vi varslar nå endring på nokre område. På dette området varslar vi ei nedjustering frå Budsjett II i samband med budsjettet for år 2000.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden er omme.

Presidenten vil foreslå at dette møtet forlenges inntil dagens kart er ferdigbehandlet. – Det anses vedtatt.

Einar Olav Skogholt (A): Jeg vil gjerne få følge opp spørsmålet fra representanten Karin Andersen når det gjelder flertallsmerknadene, hvor det bl.a. står følgende:

«Av hensyn til dette vil Regjeringen foreta en nedjustering av minsteinntektsgrensen for rett til sykepenger i 2000-budsjettet.»

Jeg vil spørre statsråden: Betyr det at Regjeringen vil fremme et forslag om å gå tilbake til tidligere ordning, altså til 0,5 G, eller kan den ligge et sted mellom det og den løsningen man har i dag?

Jeg vil også gjerne få stille et spørsmål til representanten Nesvik: Vil Fremskrittspartiet bryte et eventuelt samarbeid med Regjeringen om budsjettet for 2000 hvis ikke minstegrunnlaget for rett til sykepenger blir foreslått endret av Regjeringen – og da mener jeg endret til det nivået det var på før 1. januar 1999 – eller budsjettavtalen skulle innebære at Fremskrittspartiet måtte stemme mot et forslag de er for, enda en gang?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Eg vil gjerne svara på representanten Skogholt sitt spørsmål.

Tidlegare i denne debatten har eg blitt konfrontert med eit sitat frå VG. Dette vart sagt i ein situasjon som viste seg å vera heilt annleis enn då budsjettet for komande år skulla leggjast. Det inneber at svaret på Skogholt sitt spørsmål om kvar ein no skal setja grensa, må vera at det er naturleg at det blir varsla i budsjettet for år 2000, som det no er sagt i revidert nasjonalbudsjett.

Eg registrerer den breie semja som det synest å vera i denne salen, om å justera grensa tilbake til 0,5 G, og eg vil sjølvsagt ta det med meg i det vidare budsjettarbeidet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.