Stortinget - Møte fredag den 18. juni 1999 kl. 10

Dato: 18.06.1999

Dokumenter: (Innst. S. nr. 236 (1998-99), jf. St.prp. nr. 67 (1998-99))

Sak nr. 3

Innstilling frå finanskomiteen om omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 1999

Talere

Votering i sak nr. 3

Presidenten: Etter ønske fra finanskomiteen vil presidenten foreslå at debatten om disse sakene begrenses til 3 timer og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 70 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 25 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og Tverrpolitisk Folkevalgte 10 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra statsministeren og finansministeren, og inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne for hver partigruppe, etter parlamentariske ledere samt etter øvrige statsråders innlegg innenfor den fordelte taletiden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lars Gunnar Lie (KrF) (leiar i komiteen og ordførar for sakene): For sentrumspartia og regjeringa Bondevik er det med glede eg kan konstatera at vi for fjerde gong i denne stortingsperioden har ei budsjetthandsaming som etter mi meining gjev den styringa av finanspolitikken som tilhøva krev. Denne gongen er budsjettinnstillinga komen fram gjennom arbeid i finanskomiteen utan nye avtalar med opposisjonen. Lat meg leggja til at den avtalen som er grunnlaget for budsjettet for 1999 om subsidiær støtte frå Framstegspartiet og Høgre, ligg fast. Regjeringspartia legg vekt på at vi gjennom denne innstillinga følgjer opp avtalen frå i haust.

Når det gjeld tilhøvet til opposisjonspartia, vil eg seia meg nøgd med at handsaminga i komiteen har gått føre seg på ein god måte, og at vi har halde tidsfristane. Den største utfordringa ved open komitehandsaming utan avtale er sjølvsagt at det vert vedteke meirutgifter utan at det vert skipa fleirtal for tilsvarande inndekning. Eg meiner det resultatet vi legg fram i Stortinget i denne innstillinga, er godt tilpassa den økonomiske situasjonen vi no kan sjå framfor oss. Regjeringspartia har medverka til utgiftsauke, men vi har samstundes vore med og vist inndekning. Den totale svekkinga i balansen er om lag 450 mill. kr, og av dette er 100 mill. kr til eit petroleumsteknologifond. Dette er relativt lite i høve til budsjettet sin storleik.

Revisjonen av nasjonalbudsjettet er godt i tråd med målsettinga om at revisjonen først og fremst skal innehalda dei naudsynte – eg understrekar det – justeringane i gjeldande budsjett, slik at det ikkje vert ei fullstendig ny handsaming av budsjettet midt i året. Den norske økonomien er solid, og det er tillit til at Regjeringa har styring med finanspolitikken. Når no renta gradvis har vorte redusert, og gapet mellom det norske rentenivået og renta i dei europeiske landa minkar, vil det også gje positive impulsar til næringslivet.

Eit område har kravd særleg merksemd, og det er meirkostnadene knytte til innsatsen for Kosovo. Dei nærare 1,8 milliardar kr til ekstraløyving er det brei semje om.

Eit anna område som har fått brei merksemd i denne innstillinga, er naturleg nok sysselsetjingssituasjonen, særleg i verfts- og petroleumsindustrien. Dette er viktig, for vi kan få svakare konjunkturutvikling i konkurranseutsett næringsverksemd i tida framover. Eg vil avvisa kritikken frå enkelte opposisjonsparti mot Regjeringa på dette området. Eg vil m.a. peika på at Regjeringa i tilknyting til revidert budsjett har lagt fram tiltak for å stimulera aktiviteten i verfts- og oljerelatert verksemd. I den samanhengen vil eg peika på:

  • løyvinga på 100 mill. kr til prosjektretta teknologiutvikling i petroleumssektoren

  • utviding av Garanti-Instituttet for Eksportkreditt si generelle garantidekning, slik det kjem til uttrykk i framlegg til vedtak IV

  • framlegg om forprosjekt for nytt forskingsfartøy med sikte på byggestart i år 2000

  • at det vert gjort framlegg om å gje tilsegn om statsgaranti for inntil 300 mill. kr for 2. prioritetslån for nybygg og eventuelt ombygging av ferje i riksvegsamband

  • at det skal vurderast vidareføring av tilskotsordning for Hurtigruta med sikte på bygging av to nye hurtigruteskip som kan vera ferdige første halvår 2002

  • framskunding av ombygging av to landgangsfartøy til dykkarskip

  • at renta held fram med å verta lågare – noko som vil stimulera næringslivet i det heile. Høg rente og sterk krone er over tid vanskeleg for mange eksportverksemder.

Eg vil vidare peika på at arbeidsløysa framleis er lågare enn på same tida i fjor, men vi er merksame på vanskar i utsette sektorar, som tidlegare nemnt. Derfor ser vi også svært positivt på Regjeringa si varsling av den gradvise avviklinga av produksjonsavgifta. I god forståing med Regjeringa vil vi det skal takast initiativ til eit tettare samarbeid i høve til leverandørindustrien, operatørselskapa og aktuelle arbeidstakarorganisasjonar. Føremålet skal vera å vurdera ulike tiltak for å halda oppe sysselsetjing innanfor denne bransjen, slik at ein tek vare på og utviklar kompetanse i denne sektoren, som er viktig for Noreg. Vi meiner òg at det er naudsynt å vurdera å setja i verk heilt spesifikke tiltak for å framskunda allereie planlagde prosjekt på norsk sokkel, samstundes med at leiteverksemd vert oppmuntra. Det er viktig med slikt samarbeid, men det bør medverka til at oljeselskapa og industrien kjem med konkrete – eg understrekar konkrete – tiltak i form av investeringar som gjev eit meir stabilt nivå i bransjen.

I arbeidsmarknaden står vi framfor ei vanskeleg problemstilling som ikkje er lett å sjå ei løysing på, og det dreiar seg om at vi har press i arbeidsmarknaden i offentleg teneste, medan ein i delar av den konkurranseutsette og eksportretta delen møter den motsette tendensen. Derfor må merksemda i tida som kjem, rettast mot å finna verkemiddel som kan gjera presset mindre i dei skjerma næringane, og få framgang for den konkurranseutsette delen. Eg meiner at lønsoppgjeret i vår og etter kvart reduksjon av renta vil vera positive element i ein slik samanheng.

Det er også tilfredsstillande for meg å konstatera at det er brei politisk tilslutnad til Regjeringa sitt penge- og valutapolitiske opplegg.

Eg konstaterer at hovudtrekka i finanspolitikken for 1999 ligg fast. For det første er det også etter handsaminga i finanskomiteen framleis ei innstramming på ½ pst. av BNP for Fastlands-Noreg målt ved endringa i det olje,- rente- og aktivitetskorrigerte budsjettoverskotet. Den reelle underliggjande veksten i statsbudsjettet sine utgifter er vel 1 ½ pst. frå 1998 til 1999, og det er litt høgt. Statsbudsjettet sitt oljekorrigerte budsjettunderskot vil vera om lag 11 milliardar kr. Underskotet, som vert dekt opp ved tilsvarande mindre overføring til Statens petroleumsfond, er det minste på ti år. Eg vil vidare peika på at statens nettoinntekter frå petroleumsverksemda no er rekna til å vera om lag 37 milliardar kr, noko som fører til at det samla overskotet i Statens petroleumsfond og statsbudsjettet vil vera om lag 30 milliardar kr. Ved utgangen av 1999 kan ein rekna med at den samla kapitalen i petroleumsfondet vil vera om lag 200 milliardar kr.

Når det gjeld petroleumsfondet og forvaltinga av det, må eg seia meg lei for at Regjeringa ikkje får full oppslutnad om sine framlegg om å endra retningslinene for fondet. Regjeringa har, som det vil vera kjent, gjort framlegg om at det ikkje skulle investerast i selskap som har produksjon av tobakk som sin hovudaktivitet. Det seier diverre fleirtalet i komiteen, og truleg òg Stortinget, nei til. Eg synest dette er eit tilbakesteg i høve til det arbeidet som m.a. WHO gjer for å redusera bruken av tobakk i verda. Det er m.a. nok å visa til dei rettssakene som har vore førte i USA i høve til tobakksindustrien. Dei viser at dette kanskje ikkje er det beste området å investera i. Eg hadde gjerne sett at Regjeringa hadde fått Stortinget sin tilslutnad til å seia nei til å gjera bruk av midlar frå petroleumsfondet til investeringar i denne industrien.

Det er likevel positivt at det er eit fleirtal i komiteen som stør Regjeringa sitt framlegg om å investera 1 milliard kr i eit miljøfond. Dette er ei prøveordning som må følgjast nøye opp, og Regjeringa har òg sagt at ho vil laga ei detaljert liste over miljøkriterium som Noregs Bank vil få. Eg vil òg leggja til at eg ser det som positivt om ein i utvalet av slike verksemder også kan leggja til grunn omsynet til at grunnleggjande arbeidstakarrettar vert følgde.

Målsettinga med miljøkrav til investeringar frå petroleumsfondet er å påverka investeringar i meir miljøvenleg retning. Og at det er tendensar til ei positiv utvikling, kan ein m.a. sjå ved at om lag 120 bankar verda over har underteikna FN si intensjonserklæring om finansinstitusjonar sine tilhøve til miljøet. Eit anna siktemål er å medverka til at einskilde verksemder vert meir opne om den innverknad produksjonen har på miljøet. Eg ser det som viktig at dei miljøkriteria som vert utarbeidde, er i samsvar med internasjonalt godkjende metodar, og at kriteria kan etterprøvast.

Til slutt vil eg peika på at Regjeringa innafor eit stramt opplegg har teke vare på dei viktigaste prioriteringane, helse, eldre og distrikt. At kommunane har kome langt i å planleggja eldrereforma, er særs viktig, og regjeringspartia seier seg glade for at ISF-ordninga har verka til auka pasienthandsaming.

Eg har ikkje brukt så mange ord på den største endringa i budsjettet, innsatsen knytt til krisa i Kosovo. Eg veit det er eit breitt fleirtal som sluttar opp om dette, og er klår over at kravet til solidarisk innsats ikkje er slutt om det no har vorte ein fredsavtale.

Eg er viss på at Regjeringa på ein effektiv og god måte vurderer korleis den norske innsatsen kan innrettast til beste for flest mogleg og for ei rask normalisering av tilhøva på Balkan.

Til sist vil eg ta opp alle framlegga som sentrumspartia fremjar eller er medforslagsstillarar til.

Presidenten: Lars Gunnar Lie har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Arbeidsløysa vil auka, seier Regjeringa, det vert opp imot 30 000 fleire arbeidslause mot utgangen av året. Regjeringa seier òg at dei vil bruka av neste generasjon sine pengar, og har altså ikkje ryggrad til å gjera det dei meiner er rett, å bruka mindre av oljefondet.

Men sentrumspartia her i Stortinget er endå meir grådige, tar endå meir pengar frå borna og barneborna våre. Og eg går ut frå at representanten Lie er nøgd med at han har vore med på å svekkja finanspolitikken, altså nøgd med å styra frå dag til dag.

Frå Arbeidarpartiet si side tek vi eit krafttak for næringslivet for å få fleire folk i arbeid, og satsar på ungdomen, på utdanning, altså ein framtidsretta politikk.

Arbeidarpartiet vil få fleirtal for det meste av næringspakka og satsinga på utdanning, ikkje på grunn av sentrumspartia, men trass i desse partia. Når sentrum brukar meir pengar frå oljefondet, brukar dei ikkje meir pengar på dei unge – dei satsar ikkje på ungdommen. Det er ikkje meir til barnehagar, det er ikkje meir til skulen, det er ikkje meir til skulefritidsordninga, det er ikkje meir til studentbustader, det er ikkje meir til desentralisert høgare utdanning. Og eg trur at representanten Lie, som er frå same regionen som eg, veit kva det betyr å få desentralisert utdanning ut til folket. Han veit kva det betyr i verftsindustrien at det no vert redusert aktivitet, han veit kva det betyr for oljesektoren òg at det vert permisjonar og fleire arbeidslause. Då er mitt spørsmål til representanten Lie: Korleis kan han vera med på å forsvara å bruka meir oljepengar, og ikkje satsa på det som er framtidsretta, ikkje satsa på dei unge og på neste generasjon, men satsa på fortida ved å styra frå dag til dag?

Lars Gunnar Lie (KrF): Representanten Frøiland sitt reknestykke når det gjeld arbeidsløysa, har ikkje grunnlag i det som er lagt fram frå Regjeringa si side, og det er tilbakevist opp til fleire gonger frå regjeringshald. Om ein legg til grunn det som i verste fall kan verta resultatet, vil ein koma til eit nivå som er mykje lågare enn dei 30 000 som representanten Frøiland her snakka om.

Når det gjeld å skyva problemstillingar framfor seg, vil eg peika på at dette budsjettet er det budsjettet som brukar minst av oljepengane på ti år – dei ti åra som Arbeidarpartiet stort sett har styrt. Og derfor synest eg ikkje det er grunnlag for å seia at ryggrada hos regjeringspartia og Regjeringa er dårleg. Vi kan stå oppreiste med det vi har gjort. Det er eit skikkeleg budsjett vi har å styra etter, eit godt budsjett vi skal styra vidare med.

Siv Jensen (Frp): Siden dette er en budsjettrevisjon, skal ikke jeg trekke meg opp til de store høyder knyttet til en heftig budsjettdebatt, men det er et forhold jeg har lyst til å spørre komitelederen om.

Han innledet med å si at regjeringspartiene fant det viktig å følge opp den subsidiære budsjettavtalen fra i høst. Det kan man på mange måter si at de i utstrakt grad har gjort, men når det gjelder spørsmålet om innsatsbasert finansiering, har det i tiden etter at finanskomiteen avgav sin innstilling, fremkommet synspunkter og holdninger fra departementets side knyttet til hvordan man har tenkt seg å møte sykehusene og fylkeskommunenes bevilgningskrav i forhold til dette, og derfor vil det være på sin plass å spørre komitelederen om hvordan han på vegne av sentrumspartiene mener at denne delen av budsjettavtalen skal følges opp.

Jeg vil minne om at vi gjennom de siste to budsjettbehandlingene har lagt betydelig vekt på å få økt prosentsatsen, som igjen betyr økt pasientbehandling, og jeg vil gjerne be komitelederen om å bekrefte at det er nettopp det det betyr, økt pasientbehandling, og at regjeringspartiene vil sørge for – eller i alle fall øve press mot Regjeringen i den retning – at man ikke her prøver å holde tilbake penger nettopp fordi man har økt pasientbehandlingen basert på en diskusjon om hvordan refusjonen skal være. Hvis det er slik at man har laget et system som er så teknisk vanskelig å gjennomføre at ingen forstår hva som er kriteriene, ja da er det kanskje på tide å gjøre noe med det, i stedet for å diskutere hvor mange pasienter som har blitt behandlet.

Lars Gunnar Lie (KrF): Til representanten Siv Jensen har eg dette å seia: Vi skal følgja opp det vi har sagt om innsatsbasert finansiering. Eg gav uttrykk for ei positiv haldning til at vi har fått auka pasienthandsaming. Det sa eg i mitt hovudinnlegg, og det gjentek eg gjerne her.

Vi har i tilknyting til denne innstillinga sagt at løyvinga skal vera ei overslagsløyving, og det vil seia at ho vert regelstyrt. Også statsråden har fleire gonger gjeve uttrykk for at dette skal følgjast opp.

Men lat meg samtidig leggja til at det er klart at ein ikkje kan rekna med å få refusjonar for ting som har vorte utførte, men som ikkje er i samvar med det regelverket som gjeld. Det er også sagt at vi skal kunna koma tilbake til den saka seinare – til hausten – om det er nødvendig.

Per-Kristian Foss (H): Bare til det siste temaet, om innsatsstyrt finansiering: Det er viktig at komitelederen nå korrigerer seg. Det angår ikke det regelverket som gjelder, men det som gjaldt. Det er en viktig forskjell, fordi fylkene må forholde seg til det regelverket de går inn i, og ikke akseptere at reglene endres underveis.

Så til hovedinnholdet i komitelederen og regjeringspartienes hovedtalsmanns innlegg, nemlig at dette opplegget er godt tilpasset den økonomiske situasjonen. Da er mitt spørsmål følgende: Hva i den økonomiske situasjonen er det som tilsier at man nå trenger et mindre stramt budsjett enn man gjorde i fjor? Hva tilsier at innstramningseffekten skal halveres, og at det oljekorrigerte underskuddet skal dobles? Det er jeg veldig interessert i å vite. For ved lesning av dagens og gårsdagens aviser og øvrige aviser denne uken har jeg ikke sett én økonom peke på at det er det man trenger. Snarere tvert imot leste jeg om en økonom som nettopp i dagens aviser peker på at renten fortsatt kan gå ned, men når finanspolitikken ikke lenger leverer sitt bidrag til rentenedgang, kommer vi ikke ned dit finansministeren har lovet vi skal komme.

Så til slutt: Da revidert nasjonalbudsjett ble presentert av Regjeringen, sa finanskomiteens leder at han ville ta kontakt med de partier som stod bak avtalen om budsjettet i fjor høst, nemlig Høyre og Fremskrittspartiet, med sikte på å forhandle seg frem til en løsning. Hva var det som var årsaken til at representanten for regjeringspartiene ikke fikk anledning til dette?

Lars Gunnar Lie (KrF): Først tilbake til innsatsstyrt finansiering. Det er klart at det er diskusjon også om det regelverket som gjaldt, og den diskusjonen reknar eg med vert fullført i samtale mellom departementet og dei fylka det gjeld. Eg reknar med at dette skal ordnast på ein ryddig og grei måte.

Eg vil vidare vera samd med representanten Per-Kristian Foss i at budsjettet bør vera stramt. Og når Foss spør om finanspolitikken har gjeve sitt bidrag, er vel kanskje det beste svaret på det å visa til at etter at vi avgav innstilling frå finanskomiteen, har krona styrkt seg. Det har også kome ein liten reduksjon i renta. Det er ikkje noko eg har tenkt at vi skal hovera over, men eg vil rett og slett seia at dette er solid, det gjev tillit vidare framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A): Arbeiderpartiets viktigste mål ved denne budsjettrevisjonen har vært å trygge arbeidsplassene i utsatte næringer og å sikre velferden.

På viktige områder har vi også fått gjennomslag for våre forslag, og jeg vil nevne:

  • Rammevilkårene for petroleumssektoren blir raskt bedret.

  • Verkstedindustrien er sikret større aktivitet.

  • Desentralisert høyere utdanning sikres økte midler. Økte midler til teknisk utstyr og omstilling på universiteter og høyskoler er viktig for å forberede etterutdanningsreformen på høyere utdanningsnivåer.

  • Det vil bli bygd flere studentboliger.

  • Driftstilskudd til barnehagene økes.

  • Støttesatsene for poliklinisk behandling økes til nivået før Regjeringen reduserte det.

Og videre kan jeg nevne økt tilskudd til rassikring, ekspressbusser og fiskerihavner.

Dette var ikke på listen over det regjeringen Bondevik har foreslått. Og svært lite av dette har sentrumspartiene funnet rom for å støtte i denne innstillingen.

Arbeiderpartiets viktigste ankepunkter mot Regjeringen i forbindelse med fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett, var fraværet av tiltak med rask virkning i forhold til den vanskelige situasjonen i verkstedindustrien og petroleumsrettet virksomhet.

Oljevirksomheten står overfor et kraftig fall i investeringene i år og til neste år. I verkstedindustrien er det ordretørke. Ser vi 1999 og 2000 i sammenheng, kan investeringene i petroleumsvirksomheten falle med 39 pst. i forhold til nivået i 1998. I industri og bergverk kan fallet bli på 32 pst. Og dette er ikke dystre spådommer fra Arbeiderpartiet, nei, det er alt ifølge Regjeringens egne prognoser i revidert nasjonalbudsjett. Hvis ingenting gjøres, må dette lede til permitteringer og oppsigelser.

Dette var tidlig kjent for alle, også for Regjeringen. Mot denne bakgrunnen var det derfor særdeles skuffende å se Regjeringens forslag til revidert nasjonalbudsjett, med et nesten fravær av tiltak for å møte situasjonen. Det mest omfattende tiltaket fra Regjeringen er å øke utbetalingene til passiv ledighetstrygd med 400 mill. kr.

I innstillingen har sentrumspartiene likevel funnet det riktig å støtte enkelte av de tiltak som Stortinget nå vil sette inn overfor de utsatte næringene i konkurranseutsatt virksomhet. I Arbeiderpartiet skulle vi ønske at vi kunne ha gått enda lenger enn det stortingsflertallet gjør. Støtte til bygging av flere fiskebåter kunne sikret arbeidsplassene ved flere utsatte skipsverft, og dessuten gitt fortgang i nødvendig fornyelse av flåten.

Av de svarbrev vi har mottatt fra Finansdepartementet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett går det fram at byggingen av fiskebåter i gruppen 15-34 meter kunne ha vært doblet om Arbeiderpartiets forslag om å øke SNDs støtte til fornyelse og kapasitetstilpasning i fiskeflåten med 52 mill. kr, hadde fått flertall. Og det er uforståelig at sentrumspartiene ikke fant det verdt å lete etter inndekning for en slik bevilgning.

Arbeiderpartiet har likevel fått nesten full tilslutning til sin næringspakke. Regjeringens forslag om å kutte 12   mill. kr til forsknings- og utviklingskontrakter, blir avvist. Det er flertall for et midlertidig fritak for investeringsavgift i 2 år på bygging og opprustning av vannkraftverk. Tilskuddet til fiskerihavner økes med 20 mill. kr. Arbeidet med rassikring styrkes, og det skal bygges 150 flere studentboliger.

Alt dette er kjærkomne oppdrag og tiltak for verkstedindustrien og bygg- og anleggsnæringen. Det eneste sentrumspartiene har funnet rom for å støtte av disse tiltakene, er støtte til ombyggingen av landgangsfartøy og økt fornyelsestakt av riksveifergene. Det første ble de vel egentlig presset til av Høyre og Fremskrittspartiet, og det andre går de med på fordi det ikke har budsjettvirkning før neste år.

I Arbeiderpartiet er vi også sterkt kritiske til at det kun er midler til 6 000 tiltaksplasser resten av året. Vi foreslår å øke antallet tiltaksplasser med 4 000 i 2. halvår. Flere aktive tiltak under arbeidsmarkedstiltak ville ha vært bra for å holde på og styrke kompetansen til de som nå er i utsatte næringer.

Det er betegnende for Bondevik-regjeringen at beredskapen mot økende ledighet i utsatte næringer ikke prioriteres. Til tross for Regjeringens egne anslag om at ledigheten i løpet av året kommer til å øke, skjer det ingenting gjennom Arbeidsmarkedsetaten. De går faktisk motsatt vei i budsjettinnstillingen, det foretas kutt både i Arbeidsmarkedsetatens driftsressurser og i tiltakene. Dette er markert høyrepolitikk!

Stortinget vil med denne innstillingen fatte viktige vedtak som vil bedre rammebetingelsene for petroleumsnæringen. Disse tiltakene vil bidra til å dempe fallet i investeringsaktiviteten, og flere av forslagene vil bidra til at vi får fram flere samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter, som ellers ikke ville blitt realisert.

Det har underveis fra statsministerens kontor blitt hevdet at Arbeiderpartiet og stortingsflertallet på disse områdene ikke foreslår noe annet enn det Regjeringen allerede har foreslått. Det er ikke riktig.

Stortingsflertallet går for det første nå til det skritt å be Regjeringen umiddelbart ta opp forhandlinger med oljeselskapene om en feltvis reduksjon av produksjonsavgiften for å få fram flere samfunnsøkonomisk lønnsomme tilleggsinvesteringer på eksisterende felt. Her vil stortingsflertallet gå raskere fram enn Regjeringen.

Og videre: Flertallet ber Regjeringen om å inkludere petroleumssektoren i et framtidig kvotesystem for CO2-utslipp. Dette er ikke Regjeringens forslag.

Og videre: Stortingsflertallet ber Regjeringen legge fram forslag til hvordan CO2-avgiften kan reduseres inntil offshoresektoren er inkludert i kvotesystemet, herunder muligheten til å differensiere mellom gamle og nye felt med det siktemål å stimulere til økt utbygging. Dette er langt fra Regjeringens forslag.

Og videre: Flertallet ber også Regjeringen om å utrede hele petroleumsbeskatningssystemet og fremme forslag til endringer i løpet av år 2000. Dette er heller ikke Regjeringens forslag.

Hvis dette altså var Regjeringens forslag, slik det er blitt hevdet – ja da gjenstår det mysterium hvorfor regjeringspartiene skal stemme imot det i dag.

Et nytt fond på 100 mill. kr for petroleumsrettet teknologiutvikling, er det full enighet om. Regjeringen har imidlertid lidd nederlag for sitt forslag om å endre petroleumsloven for å ta disse pengene rett ut av petroleumsfondet. Nå vil midlene bli bevilget på ordinært vis.

Noe av det mest fremtidsrettede vi kan gjøre, er å satse på utdanning. Store og viktige skolereformer er gjennomført de siste 10 årene. Arbeiderpartiet har gått i spissen for dette. Men det betyr ikke at hele jobben er gjort. Kvaliteten må heves i alle deler av skoleverket, og voksne som ikke fikk mulighet til videregående utdanning da de var unge, må få det som voksne.

Arbeiderpartiet bidrar gjennom denne innstillingen til viktige satsinger på det utdanningspolitiske området. Stikkord er desentralisert utdanning, utstyr ved universitetene og studentboliger.

Vi ønsker å satse på kompetanse og kunnskap i distriktene for å sikre bosettingen. Etter- og videreutdanningsreformen krever økt satsing på desentralisert utdanning. Erfaringen med desentralisert utdanning er meget god. De har ofte stor søkning, og de som gjennomfører den, blir i stor grad værende i sitt distrikt. Desentralisert utdanning er også en viktig familiepolitikk fordi det gir folk mulighet til å ta utdanningen der de bor.

Universitetene står foran store omstillinger med behov for utvikling av nye og nettverksbaserte undervisningsformer, og en mer forpliktende samhandling mellom universitet og student. Gjennomføring av etter- og videreutdanningsreformen gir også helt nye utfordringer for universitetene. Studieløpene må tilrettelegges slik at den enkelte kan dra nytte av sin realkompetanse i studiesituasjonen.

Flertallets satsing på desentralisert utdanning, på utstyr til universitetene og flere studentboliger er et klart og viktig signal om en styrking av utdanningsområdet.

Jeg har så langt valgt å konsentrere oppmerksomheten i mitt innlegg om viktige tiltak overfor de næringene hvor vi kan forvente permitteringer og økt ledighet i tiden som kommer, samt tiltakene på utdanningssektoren. Dette har jeg gjort fordi vi som politikere må vise vilje og evne til å handle når arbeidsplasser i viktige konkurranseutsatte næringer står i fare, men også fordi de tiltakene Arbeiderpartiet går inn for i sin nærings- og sysselsettingspakke, er viktige element i et alternativt makroøkonomisk opplegg, annerledes enn det Regjeringen styrer etter.

Arbeiderpartiet har siden i fjor høst advart mot et sterkere omslag i økonomien enn det Regjeringen la til grunn i nasjonalbudsjettet for 1999. Nå bekreftes dette av Regjeringens nye prognoser i revidert nasjonalbudsjett, hvor vekstanslaget for fastlandsøkonomien halveres til 0,7 pst. i forhold til anslaget i nasjonalbudsjettet. På bakgrunn av en gjennomsnittlig vekst på om lag 3 pst. tidligere på 1990-tallet innebærer dette en kraftig oppbremsing av økonomien.

Et hovedformål med budsjettinnstramningen før jul var å erstatte den markedsstyrte innstramningen vi hadde gjennom en voldsom høy rente, med en finanspolitisk innstramning gjennom budsjettet, og på den måten bidra til å få ned den særnorske høye pris- og kostnadsveksten, inklusive de høye norske rentene.

Et fortsatt stramt arbeidsmarked i mange sektorer så langt i første halvår, høyere privat konsum enn tidligere anslått, sterk vekst i detaljomsetningen og relativ høy oljepris taler for å opprettholde stramheten i budsjettet.

Arbeiderpartiet har i hele dette budsjettåret ment at finanspolitikken skulle vært strammere enn Regjeringens opplegg. I forbindelse med revidert budsjett er vårt opplegg 1,2 milliard kr strammere på årsbasis sammenliknet med Regjeringens opplegg. Dette er konsistent i forhold til det opplegget vi stod på før jul.

Våre forslag om enkelte mindre avgiftsøkninger vil bidra til å dempe det private konsumet noe. Videre går en større del av utgiftene i vårt alternative opplegg til målrettede tiltak i utsatte næringer og til å øke kompetansen for de ledige. Dette vil bidra til en styrking av industriens konkurranseevne, sikre arbeidsplassene, øke arbeidsmarkedets fleksibilitet og legge grunnlaget for en raskere og større rentenedgang.

Arbeiderpartiet ønsker en annen innretning på den økonomiske politikken. Vi ønsker å balansere utviklingen mellom skjermet og konkurranseutsatt sektor. Derfor er våre satsinger direkte rettet mot de deler av økonomien som nå er utsatt.

Vi har i over et år hatt en rente som er over det dobbelte av renten i de europeiske land og godt over det vi kunne hatt om ikke budsjettet og lønnsoppgjøret i fjor hadde sprukket.

De siste 12 månedene har faktisk kostet en barnefamilie med 600 000 kr i gjeld 15 000 kroner i økte renteutgifter etter skatt. Tilsvarende økte utgifter har rammet kommuner og bedrifter.

Vi har fortsatt, også etter Norges Banks siste rentenedsettelse, et rentenivå som er bortimot det dobbelte av rentenivået i EU.

Budsjettets innstrammende effekt er svekket fra 9 milliarder kr i det nasjonalbudsjettet som ble lagt fram, til 3,7 milliarder kr, slik det vil være etter behandlingen av revidert budsjett her i dag. Større glideflukt i finanspolitikken på 5-6 måneder har vi vel knapt sett! Det betyr at rentene ikke vil gå ned så raskt og så langt som det de ellers ville kunne ha gjort.

Av innstillingen framgår det at Regjeringen har valgt ikke å forhandle med noen av opposisjonspartiene i denne budsjettrevisjonen. Det har ført til en budsjettsprekk på ½ milliard kr. Regjeringen og regjeringspartiene har vist minimal vilje til å redusere denne utgiftssprekken. Det sier mye om hvordan Regjeringen styrer ut fra kortsiktige hensyn. Regjeringskontorene brukes til å styre fra dag til dag, tilsynelatende uten å legge vesentlig vekt på langsiktige utfordringer. Det kan gå bra så lenge konjunkturene er gode, men hva skjer neste gang oljeprisen faller? Regjeringens fravær av industripolitikk og mangel på framtidsrettede satsinger som kan sikre utdanning og arbeid, er påfallende. Derfor er heller ikke den politikken som føres, holdbar på sikt.

Da Regjeringen la fram revidert nasjonalbudsjett, var det en fornøyd finansminister som mente at pilene pekte den riktige veien. Ja, det er riktig, vi har konjunkturene på vår side for øyeblikket. Kronen har styrket seg, oljeprisen gått opp, renta noe ned, og sysselsettingen er høy. Men samtidig beskriver Regjeringen i revidert budsjett at generasjonsregnskapet ikke lenger er i balanse, og at oljeavhengigheten øker. Veksten i fastlandsøkonomien går ned. Regjeringen gjør ikke noe forsøk på å vise ny vei i den økonomiske politikken. Men denne utfordringen må Regjeringen forholde seg til når det første budsjettet i et nytt årtusen skal utformes. Så langt har Regjeringen valgt å gjøre opp årsbudsjettene sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Det har gitt mange negative fordelingspolitiske utslag. Jeg nevner:

  • Skattefordeler for høytlønte opprettholdes, mens fagorganiserte som gruppe har fått en samlet skatteskjerpelse på 370 mill. kr.

  • De lavest lønte har mistet retten til sykepenger.

  • Private skoler prioriteres på bekostning av offentlige skoler.

  • Det er bråstopp i barnehageutbyggingen, og støtten til skolefritidsordningen kuttes. Viktige fellesarenaer for barn bygges ned.

  • Fortsatt har vi et høyt rentenivå, som rammer barnefamiliene hardest.

Nå har Regjeringen bebudet en stortingsmelding om fordelingspolitikk. Jeg kan vanskelig se hvordan regjeringspartiene skal greie å justere kursen i fordelingspolitikken ved fortsatt å gjøre opp budsjettet med Høyre og Fremskrittspartiet. Jeg utfordrer derfor regjeringspartiene til å legge om kursen, til å satse på utdanning og arbeid, som er eneste mulighet for å klare velferdsoppgavene. Og jeg utfordrer Regjeringen til å føre en annen velferdspolitikk, der fellesskap kan trygges i stedet for å bygges ned. Og jeg tror, og jeg håper, at regjeringspartiene ser at uten å henvende seg til Arbeiderpartiet i budsjettpolitikken, vil de ikke klare å skape bedre fordeling i samfunnet.

Jeg tar med dette opp de forslag som Arbeiderpartiet har fremmet, enten alene eller sammen med andre.

Presidenten: Hill-Marta Solberg har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kenneth Svendsen (Frp): For Fremskrittspartiet er det viktig at næringslivet og befolkningen for øvrig har forutsigbare rammevilkår. En av de viktigste rammebetingelsene er rammebetingelsen for skatte- og avgiftspolitikken. Det er viktig for bedriftene som driver med handel, at de ved sine innkjøp for videresalg kan gjøre regning med at skatter og avgifter ligger fast for minimum et år av gangen. Disse skattene og avgiftene bør etter Fremskrittspartiets mening fastsettes ved den ordinære statsbudsjettbehandlingen.

Jeg er klar over at det kan oppstå spesielle forhold der det kan være nødvendig å justere avgifter i et revidert nasjonalbudsjett, noe som også Fremskrittspartiet har foreslått denne gangen, for å sikre at norske flyselskaper beholder sine baser på norsk jord, og at man hindrer utflagging. Men det må, som sagt, være basert på spesielle forhold.

Når det gjelder Arbeiderpartiets forslag om kraftig økning i bl.a. bilavgiftene, er det åpenbart ikke slike spesielle forhold som er lagt til grunn. I den grad det skulle være slike forhold til stede, måtte det være for at man skulle sette ned avgiftene, bl.a. med bakgrunn i et lavere bilsalg, ikke slik Arbeiderpartiet foreslår, en kraftig økning i bilavgiftene med enda lavere salg som resultat.

Mitt spørsmål til Solberg er: Har ikke næringslivet og befolkningen for øvrig et krav på et minimum av forutsigbarhet? Med det mener jeg at skatte- og avgiftsnivået fastsettes ved den ordinære statsbudsjettbehandlingen.

Hill-Marta Solberg (A): Det er mulig at helheten i Fremskrittspartiets økonomiske politikk representerer forutsigbarhet, men jeg må si at jeg så langt ikke har greid å gjennomskue at det er tilfellet når vi ser på helheten i det som Fremskrittspartiet står for i budsjettpolitikken. Men selvfølgelig er det slik at alle er opptatt av at rammebetingelsene skal være forutsigbare.

Så sier representanten Svendsen at det ikke er nødvendig å justere avgifter med mindre det er spesielle situasjoner. Det som er den spesielle situasjonen i vår, er at vi på et år har mistet 22 000 industriarbeidsplasser, og vi vet at det kommer betydelige permitteringer i verftsindustrien og i petroleumssektoren. Derfor har Arbeiderpartiet funnet det helt nødvendig å prioritere en næringspakke i vårt alternative reviderte budsjett. Vi er veldig glad for at det meste av det blir vedtatt i dag. Det betyr også at vi som et ansvarlig parti forsøker å skape inndekning for de utgiftene vi ser det er nødvendig å foreslå denne våren. Vi foreslår å redusere utgifter, men vi foreslår også å skaffe noen nye inntekter.

De avgiftsforslagene Arbeiderpartiet har i innstillingen til revidert, er ikke nye. Vi tar opp de forslag vi hadde i vårt alternative budsjett for 1999. Vi er opptatt av rammebetingelsene. Hele vår innretning på næringspakken handler om rammebetingelser for næringslivet vårt – bedre rammebetingelser. Hvis det kan glede representanten Svendsen, foreslår vi faktisk også avgiftslette, da vi foreslår fritak for investeringsavgift på investeringer i kraftsektoren i to år.

Lars Gunnar Lie (KrF): I denne innstillinga har sentrumspartia og Arbeidarpartiet kome til forståing på ein del område. Det synest eg er bra, ikkje minst når det gjeld tiltak for næringslivet, sjølv om Arbeidarpartiet her sjølve seier at dei går mykje lenger, og i ein viss grad må eg gje dei rett i det.

Men på eitt område, og det gjeld petroleumssektoren, har Arbeidarpartiet gått svært langt, synest eg. Det gjeld CO2-avgiftsreduksjonen, der dei ber om at Regjeringa skal koma attende til Stortinget med ein plan for å inkludera heile offshoresektoren i kvotesystemet i løpet av år 2000. Mitt første spørsmål til representanten Solberg er: Meiner Arbeidarpartiet at dette kan gjerast utan å bryta vedtaka i tilknyting til grøn skatt? Eller er dette eit varsel om ei omlegging av Arbeidarpartiet sin miljøpolitikk? Korleis reknar ein med at dette skal kunna gjennomførast samtidig som ein oppfyller Kyoto-avtalen, som eg reknar med at vi står saman om skal oppfyllast?

Det er eit anna område som eg òg vil peika på. Arbeidarpartiet – og det undrar meg sterkt – går inn for å redusera, midt i året, tilskotet til folkehøgskulane og dei private skulane. Dette er kanskje ein illustrasjon på at skilnaden i prioriteringar mellom sentrum og Arbeidarpartiet er stor på enkelte område.

Hill-Marta Solberg (A): Det hefter overhodet ingen tvil ved at det er veldig stor forskjell på det Arbeiderpartiet står for i skolepolitikken, og det den sittende regjering står for. Det illustreres veldig godt gjennom den politikken som er ført fra regjeringen Bondevik når det gjelder private skoler. Det har vært en kraftig oppblåsing av budsjettet for private skoler etter at vi fikk regjeringen Bondevik.

Arbeiderpartiet er for å sikre den offentlige skolen og for å sikre og trygge enhetsskolen. Vi vil ha en alternativ skolepolitikk, en annerledes skolepolitikk enn det regjeringen Bondevik har stått for, og det viser vi også gjennom våre alternative budsjetter. Det kan ikke være slik at når vi er imot den politikk som regjeringen Bondevik står for og praktiserer når det gjelder private skoler, skal vi samtidig være for å støtte bevilgninger til det. Det sier seg selv. Vi står for en politikk som skal styrke den offentlige skolen, og da må vi prioritere det. Da kan vi ikke samtidig prioritere det vi faktisk er imot.

Så til representanten Lies spørsmål omkring CO2-avgifter. Det som denne replikken understreker, er den uenighet som var mellom partiene da vi behandlet grønn skatt, ikke minst i spørsmålet omkring kvotesystem. Representanten Lie bekrefter at Regjeringen fortsatt er veldig motstridende i forhold til det som Stortingets flertall ønsker, nemlig at CO2-avgiften på sokkelen skal avvikles til fordel for et kvotesystem. Det vi foreslår i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, er på ingen måte i konflikt med det vi har ment, og det flertallet har ment, om kvoter, og heller ikke i konflikt med det flertallet har ment om våre forpliktelser i forhold til Kyoto-avtalen.

Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

Børge Brende (H): I innstillingen til revidert nasjonalbudsjett og her fra talerstolen i dag uttrykker Arbeiderpartiet stor bekymring over den økonomiske politikken. Arbeiderpartiet skriver bl.a. i innstillingen til revidert at

«det er uansvarlig av Regjeringen å legge fram et revidert budsjett med til dels kraftig vekst i budsjettets utgifter og det oljekorrigerte underskuddet».

Det er jeg selvsagt helt enig i. Det er et så sårt punkt for Regjeringen at komiteleder Lie ikke engang gjorde et forsøk på å besvare spørsmålet fra representanten Foss her i sted om hva det er i dagens økonomiske situasjon som tilsier at man skal halvere innstramningene i forhold til statsbudsjettet som ble vedtatt i fjor høst, nå i revidert.

På denne bakgrunn er jeg derfor ganske overrasket over Arbeiderpartiets forslag til endringer i revidert budsjett. Til sammen foreslår Arbeiderpartiet en forbedring i det oljekorrigerte underskuddet på 400 mill. kr. Av denne innstramningen kommer nesten alt fra økte skatter og avgifter: 345 mill. kr. Arbeiderpartiets forslag til utgiftsvekst er faktisk det samme som Regjeringens forslag. Mitt spørsmål til representanten Hill-Marta Solberg blir da: Når Arbeiderpartiet mener at Regjeringens forslag til utgiftsvekst er så uansvarlig, er det ikke da uansvarlig å foreslå den samme utgiftsveksten selv?

Hill-Marta Solberg (A): Aller først: Det er gledelig at Høyre her i debatten slutter seg til Arbeiderpartiets merknader når det gjelder bekymringer over den økonomiske politikken som føres, til tross for at Høyre er et av de partiene i Stortinget som har skaffet flertall for den politikken som er ført også på det økonomiske området i inneværende år, og at det også er det samme Høyre som har bidratt til at det ble vedtatt et budsjett for 1999 hvor en faktisk i betydelig grad skjøv utgiftene foran seg, noe som derfor også Regjeringen nå må ta inn i revidert budsjett. Det som bidrar til at utgiftsveksten er så stor i vår, er at det budsjettet man la før jul, ikke var holdbart. Og som jeg sa i mitt innlegg: Vi har vel nesten aldri noen gang opplevd en slik glideflukt fra desember til mai som det vi har sett i finanspolitikken dette året. Det var fordi man skjøv på problemene. Man gikk ikke inn i dem, men utsatte problemene. Da må Regjeringen håndtere det i mai og juni måned, som vi gjør nå.

Det sier seg selv at heller ikke partiene på Stortinget kan si nei til utgifter som allerede er påløpt. Den underliggende utgiftsveksten i budsjettet er det komplett umulig for Stortinget å gjøre dramatiske ting med i forbindelse med revidert når forutsetningene for årets budsjett ikke var holdbare. Og de forutsetningene har Høyre vært med og lagt. Høyre har vært med gjennom budsjettavtale og skjøvet på utgifter, og har undertegnet skriftlig avtale om at utgiftene skulle man ta høyde for i revidert budsjett. Den utgiftsveksten som kommer, må altså Høyre også stille opp og ta medansvar for.

Så gjentar jeg det jeg sa i mitt innlegg, at Arbeiderpartiets alternative budsjett til revidert har en innstramningseffekt som er 1,2 milliarder kr bedre enn det som er fra Regjeringens side. Det mener vi hadde vært et viktig bidrag i finanspolitikken, istedenfor å gå den andre veien.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Siv Jensen (Frp): Jeg har brukt litt tid på å prøve å hisse meg opp foran denne debatten, men jeg har ikke lyktes med det, for det er relativt lite å krangle om i denne runden. Hensikten med en budsjettrevisjon er jo nettopp at vi skal justere det vedtatte stats- og nasjonalbudsjett i forhold til endringer i de økonomiske rammebetingelser eller ved spesielle behov for endringer i bevilgninger. Det har Fremskrittspartiet forholdt seg til, noe som igjen vil innebære at vi faktisk kan komme til å stemme mot enkelte forslag som vi i ordinær budsjettbehandling ellers ville stemt for eller fremmet selv. Grunnlaget for det er forutsigbarhet – forutsigbarhet også i forhold til skatte- og avgiftspolitikken, slik at man med rimelig grad av sannsynlighet skal kunne planlegge sin virksomhet ett år av gangen uten å måtte lure på hva Stortinget kan komme til å gjøre etter noen få måneder.

Vårt grunnlag for tilnærming til revidert budsjett er den subsidiære budsjettavtalen fra i høst. Det var derfor svært overraskende og ikke minst skuffende at Regjeringen presterte å legge frem et revidert budsjett som på flere punkter var å anse som i strid med budsjettavtalen. Det er vesentlig for det politiske samarbeidsklima at avtaler som inngås, blir holdt, og selv om Regjeringen ikke brydde seg så mye om det, er det i hvert fall positivt å registrere at sentrumspartiene til en viss grad evner å følge dette opp. Og det skulle bare mangle.

Representanten Jørgen Holte fra Senterpartiet uttalte til Dagsavisen i går at Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre må ta skylden for det han kalte «budsjettsprekken», selv om sentrum skulle ta ansvaret. Det lyder litt slik: Det var dere som drepte ham, men vi skal ta ansvaret for det. Det er regjeringspartienes ansvar, og det er regjeringspartienes plikt, å sørge for at budsjettbehandlingen drives gjennom i Stortinget, og det er regjeringspartiene selv som har valgt å kjøre slalåm, til tross for at man har gitt uttrykk for betydelig grad av vilje til forhandlinger fra Stortingets side. Da må nødvendigvis konsekvensen bli varierende tilslutning til ulike forhold. Men Hill-Marta Solberg har definert de 450 mill. kr som er omtalt i intervjuet, som en betydelig svekkelse, og da blir det rimelig parodisk for meg. 450 mill. kr i forhold til et statsbudsjett på over 500 milliarder kr – ja, da snakker vi ikke om prosenter, vi snakker om promiller, og da er det vel greit å se tingene litt i sammenheng. Men de samme advarslene kom jo fra Hill-Marta Solberg og Thorbjørn Jagland i høst. Begge to advarte meget sterkt mot det subsidiære budsjettforliket, og de trakk opp skrekkscenarier i forhold til budsjettets stramhet. Så langt har så å si ingen av Arbeiderpartiets prognoser holdt stikk. I sin helhet går norsk økonomi svært godt, men det som er bekymringsverdig, er at Regjeringen ikke evner å tilpasse finanspolitikken til den faktiske virkelighet. Det er også grunnen til at det etableres andre flertall for å drive brannslukking bl.a. i industrirelatert virksomhet.

Regjeringen har den senere tid skrytt uhemmet av utviklingen for norsk økonomi. I Holmgang på tirsdag sa statsråd Valgerd Svarstad Haugland at det viktigste ved det inngåtte subsidiære budsjettforliket fra i høst var stramheten. Men det er feil. Det viktigste ved budsjettet var hvordan finanspolitikken ble innrettet i forhold til ulike deler av økonomien, og det ble gjort betydelige endringer fra Høyres og Fremskrittspartiets side for å kunne delta i det budsjettforliket. Det som er bekymringsfullt, er at langsiktig tenkning og overordnede grep får stadig mindre plass til fordel for kniving om småpenger. Av og til kan man føle seg hensatt til å være kommunepolitiker når man ser på de forslagene som blir fremmet i denne reviderte budsjettbehandlingen, og det er vel antakelig også grunnen til at dette oppgjøret ikke har skapt spesielt store overskrifter eller turbulens.

Vi har altså lagt vekt på en ansvarlig og balansert håndtering av det reviderte nasjonalbudsjettet, og vi har prioritert å legge føringer fram mot statsbudsjettet for år 2000. Men i lys av høstens subsidiære budsjettforlik vil jeg understreke betydningen av et par forhold, selv om dette allikevel ikke dreier seg om de store beløp. Det første gjelder situasjonen for politiet. I høst var det et sentralt tema, og vi fikk til slutt presset gjennom tilleggsbevilgninger til drift av politiet. Men helt siden det budsjettet ble vedtatt, har det hersket uenighet mellom politiets organisasjoner og departementet i forhold til hvordan disse pengene skulle brukes. Fremskrittspartiet har ved flere anledninger påpekt at det kan være grunn til å tro at Regjeringen ikke har brukt midlene til å styrke politiets driftsmidler, men brukt dem på byråkrati og mye annet som ikke er direkte knyttet opp mot politiets arbeid. Derfor vil jeg veldig gjerne be statsråd Restad om å bekrefte at den påplussingen på 20 mill. kr som det nå er blitt enighet om gjennom revidert budsjett, vil bli brukt til drift eller til avlønning av polititjenestemenn og ikke til nye kreative tiltak i byråkratiet.

At regjeringspartiene nuller ut det foreslåtte kuttet til Forsvaret, tror jeg ikke engang fortjener en kommentar, for det burde være helt selvfølgelig basert på budsjettavtalen. Det det derimot ikke må skapes et inntrykk av, er at sykehus må stenge avdelinger og redusere pasientbehandlingen på grunn av manglende bevilgninger. Hele hensikten med den innsatsbaserte finansieringen av helsevesenet er nettopp at det skal være en aktivitetsbasert bevilgning, og derfor er det gledelig at et stort flertall i komiteen nå går inn for å gjøre dette om til en overslagsbevilgning så vi slipper en dragkamp om bevilgningene i fremtiden. Men det Regjeringen må gjøre, er snarest å rydde opp i den uenigheten som hersker mellom fylkeskommunene og sykehusene hva gjelder refusjoner. Hvis det er slik at systemet er så komplisert at ingen skjønner hvordan det virker, må man se på systemet, og ikke krangle så lenge at det går ut over syke mennesker.

Vi har i hvert fall merket oss at Arbeiderpartiet nå er tilfreds med virkningen av den innsatsbaserte finansieringen av helsevesenet, som i realiteten betyr en tilnærming til stykkpris. Men da er det underlig at de ikke er villig til å slutte seg til forslaget om å be Regjeringen utrede hvordan man kan innføre et tilsvarende system for eldreomsorgen, som vil bety et mer likt tilbud til alle eldre mennesker, uansett hvor de bor i Norge.

Situasjonen for den oljerelaterte industrien har stått i fokus, og til tross for at Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre hadde tre helt ulike forslag til hvordan vi skulle løse disse problemene, ble i hvert fall vi enige om at vi måtte gjøre noe, for det hadde blitt relativt parodisk hvis resultatet hadde blitt ingenting, på tross av at alle ville noe av det samme. Det har vi klart, og jeg synes at det gir mye viktigere signaler til oljerelatert industri enn det Regjeringen selv la opp til i revidert nasjonalbudsjett.

Men samtidig så vi at oljefondets retningslinjer ble utsatt for kreative forslag fra Regjeringens side. Men alle forslagene, med unntak av ett, blir jo avvist. Og jeg må si at jeg synes det er utrolig hvilken iver Regjeringen viser i å spille bingo med denne formuen. For det er åpenbart at de forslagene som fra Regjeringens side er lagt fram, vil bidra til å svekke avkastningen på petroleumsfondets formue, og det er ingen tjent med.

Det som derimot er litt mer overraskende, er at det ikke dannes et flertall for å gi Folketrygdfondet adgang til å investere i utenlandske selskaper. Det synes jeg er litt rart. Vi har helt andre retningslinjer for forvaltningen av petroleumsfondet, men når det gjelder Folketrygdfondet, ja da skal vi ikke ha den samme fleksibiliteten. Og når vi vet at representanter oppnevnt av regjeringspartiene sitter i Folketrygdfondets styre og mener akkurat det samme som vi gjør, er det rart at regjeringspartiene, og aller minst Regjeringen, ikke klarer å følge opp dette.

Jeg må si litt om regler for fradrag av ansvarlig kapital. Det har vært et tema i Stortinget det siste året, og flertallet bad for et drøyt år siden Regjeringen om å myke opp de særnorske krysseierreglene. Det har man også delvis gjort. Men det kan virke på meg som om Regjeringen har lagt betydelig mer vekt på det én høringsinstans har sagt, nemlig Kredittilsynet, og unnlatt å vektlegge det alle de andre, inkludert Norges Bank, har understreket, nemlig at det er et behov for å myke opp disse reglene mer. Flertallet understreker nok en gang at Regjeringen nå bør vurdere en endring i dette regelverket slik at det i størst mulig grad blir harmonisert med EU-nivå. Jeg regner derfor med at Regjeringen klarer å følge opp det.

Det er altså ikke så veldig mye å hisse seg opp over i denne runden og heller ingen grunn til å trekke debatten veldig mye ut. Det er en kurant situasjon, og det er en budsjettrevisjon. Men høsten er en annen skål. Da bør Regjeringen evne å legge opp et budsjett som er mer spenstig. Da har Regjeringen sittet lenge nok til å kunne utforme omfangsrike, innholdsrike og kreative budsjetter og ikke bare konsentrere seg om å administrere tidligere regimers etterlatenskaper.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Representanten Jensen startet sitt innlegg med å fortelle oss alle at hun foran denne debatten hadde gjort iherdige forsøk på å bli opphisset, men hadde ikke lyktes, og så holdt hun deretter et ganske engasjert innlegg. Det er ikke min oppgave å forholde meg til Jensens grad av opphisselse over revidert nasjonalbudsjett, men jeg har lyst til å si at den begrunnelsen hun gav for at hun ikke ble opphisset, synes jeg ikke holder.

Det er riktig at revidert nasjonalbudsjett i og for seg er en ren revisjon av et allerede vedtatt budsjett. Men det er også en anledning til å gjøre opp status for hvordan det har gått med det budsjettet som er vedtatt, og der burde det være mange ting å hisse seg opp over. For det er åpenbart at utviklingen etter at budsjettet ble vedtatt viser at man vedtok et budsjett der man skjøv store utgifter foran seg, og der man drev urealistisk budsjettering. Det er ganske alvorlig at mens man mente det var behov for en innstramning på 9 milliarder kr i fjor høst, og nå legger fram prognoser som viser større fart i norsk økonomi, mener man likevel at det er forsvarlig nærmest å halvere innstramningen. Vi mener det viser at det var et urealistisk budsjett vi vedtok i fjor høst, og derfor har vi foreslått et strammere budsjett, men Fremskrittspartiet har altså stemt for budsjettet i fjor høst og avfinner seg med svekkelsen nå i vår.

Så viser det seg at det var feil på andre områder også. Man trappet ned eldresatsingen. Det viser seg at det var feil – nå må man finne nye penger til det. Det er ett eksempel på urealistisk og feil budsjettering. Man kuttet i sykelønnen til de som har de laveste inntektene. Nå går man tilbake på det og innrømmer at det var en feil. Dette er nok et eksempel på urealistisk og feil budsjettering.

Så sies det at vi ikke hadde rett i våre spådommer. Vårt hovedbudskap i fjor høst var jo nettopp at vi hadde en todelt utvikling i norsk økonomi med god fart i totaløkonomien og store problemer i utsatt verkstedindustri langs kysten. Der fikk vi åpenbart rett. Det må være et problem for Fremskrittspartiet at de stemte for et budsjett som ikke tok høyde for det i fjor høst.

Siv Jensen (Frp): Jeg vet ikke om jeg oppfattet noen konkrete spørsmål i replikken fra Jens Stoltenberg, men for mitt vedkommende er det i hvert fall en betydelig grad av forskjell på det å være hissig og på det å være engasjert. Det er ikke slik at man selv om man ikke nå bidrar til å skape de store konfliktene og de store krisene gjennom håndteringen av revidert budsjett, ikke har engasjerte meninger om hva som skjer i norsk økonomi. For det har vi alle, og det skulle bare mangle!

Ja, revidert budsjett skal være en revisjon, og ja, vi kan gjerne også gjøre opp status. Vi skal i tillegg gripe fatt i de områdene hvor det har skjedd noe oppsiktsvekkende eller noe nytt som man har behov for å ta tak i siden budsjettet ble vedtatt. Og det har man også gjort. Men det er jo ikke slik at det budsjettet som ble vedtatt i høst var så til de grader uansvarlig som Jens Stoltenberg prøver å fremstille det som. Problemet til Jens Stoltenberg er at all den gnålingen som er kommet fra Arbeiderpartiets side helt siden den nye regjeringen tiltrådte, har vist seg ikke å holde stikk. Og det må være bekymringsfullt for Arbeiderpartiet å være i en situasjon hvor de bare må syte og klage over det alle andre gjør, og konstatere at resultatene av det uteblir.

Vi er alle enige om at det er ulike deler av økonomien som virker på forskjellig måte, og at vi må sette inn tiltakene der det er nødvendig. Men når det gjelder ledighetsprognosene til Arbeiderpartiet, har man foreløpig ikke kommet dit man fra Arbeiderpartiets side trodde man skulle komme. Og i forhold til eldresatsingen er det ikke riktig at man begynte å skyve dette ut. Men det var mange kommuner som følte behov for å få litt mer tid og litt større fleksibilitet i forhold til gjennomføringen av eldreplanen. Og det skulle da bare mangle. Målet må jo være at vi får bygd ut omsorgstilbud for eldre mennesker. Så det er ikke mye å hisse seg opp over i denne runden.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Framstegspartiet, Høgre og Arbeidarpartiet har funne kvarandre i delar av miljøpolitikken ved at dei står saman om ein kraftig reduksjon av CO2-avgifta på norsk sokkel. Dette er ein svært interessant miljøpolitisk konstellasjon, for CO2-avgifta på norsk sokkel er ein viktig del av norsk klimapolitikk. Avgifta er eine og åleine miljøpolitisk grunngjeven og skal stimulera oljeselskapa til CO2-utsleppsreduserande tiltak. Det er svært sannsynleg at ein reduksjon av denne CO2-avgifta vil føra til auka CO2-utslepp nasjonalt ved at dei insentiv til utsleppsreduserande tiltak som me har, vert svekte. Dette vil gjera det vanskelegare å oppfylla Kyoto-forpliktingane. Dersom ein likevel skal oppfylla desse forpliktingane, vil det sannsynlegvis føra til større utsleppsreduksjonar og sterkare verkemiddelbruk overfor andre bransjar og overfor andre sektorar, noko som igjen kan føra til økonomiske konsekvensar for desse sektorane. Men denne sjansen tek altså Framstegspartiet, Arbeidarpartiet og Høgre.

Eg vil tru at Framstegspartiet generelt har ei sterk tru på økonomiske insentiv til å oppnå ei ønskt utvikling. Sidan Framstegspartiet ønskjer å redusera eller fjerna CO2-avgifta på sokkelen, vert mine spørsmål: Har ikkje Framstegspartiet tru på at økonomiske insentiv i miljø- og klimapolitikken kan verka, sidan dei vil fjerna denne moglegheita for at utsleppsreduksjon skal føra til kostnadsreduksjon? Eller er det slik at miljøspørsmål kort og godt ikkje betyr noko for Framstegspartiet?

Siv Jensen (Frp): Det kan ikke komme som noe sjokk for representanten Sørfonn at Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre finner hverandre i store og viktige saker i dette storting. Det har vi gjort i mange år. Men det er fortsatt ikke slik at de tre partiene er enige om alt, i hvert fall ikke når det gjelder miljøpolitikken.

Det Fremskrittspartiet for sin del i hvert fall alltid har sagt, er at CO2-avgift ikke er et egnet virkemiddel i miljøpolitisk henseende. Vi har programfestet et ønske om at forurenseren skal betale, men da må det jo gå an å utforme de økonomiske insentivene, som Sørfonn snakker om, på en slik måte at de virker og ikke bare fremstår som en rent fiskal inntekt til staten. I Sverige har man, bl.a. innenfor luftfarten, gjort flere forsøk på å målrette miljøavgiftene, slik at de virker, slik at de stimulerer til hurtigere overgang til fly som er mer miljøvennlige og bruker mindre drivstoff osv. Det har man ikke gjort her, fordi man har en ensidig tro på tiltak som er generelle fremfor målrettede. Grunnen til at det er stor misnøye med CO2-avgiften, er at den ikke virker.

Når det er sagt, er det faktisk enda viktigere for Fremskrittspartiet å bidra til å sikre sysselsetting og verdiskapning fremfor å bli aldeles hysterisk i miljøpolitiske spørsmål. Miljø er viktig, ja, men vi må ikke glemme hva som er grunnlaget for inntekt og verdiskapning også i Norge. Da må vi faktisk sette tæring etter næring og ha virkemidler som ikke tar kvelertak på industri og næringsliv, men som gir positive insentiver. Så langt har ikke den sittende regjering i hvert fall bidratt til å endre avgiftsstrukturen på en slik måte at man får positive økonomiske insentiver ved den.

Børge Brende (H): I budsjettinnstillingen sier Fremskrittspartiet at man i revidert ikke foretar endringer «med mindre det foreligger klare begrunnelser for å foreta helt nødvendige justeringer». Da jeg lyttet til representanten Jensen, var det egentlig bare på det punkt jeg greide å oppfatte en viss grad av engasjement i det fremførte.

Med bakgrunn i at partiet fremmer en rekke både vidtrekkende forslag og ikke utredede forslag, er nettopp denne begrunnelsen eiendommelig. Det ville iallfall være greit om man konsekvent fulgte samme prinsipp gjennom hele behandlingen.

Så hva er det representanten Jensen gjør her i dag? Hun foreslår over natten å fjerne hele CO2-avgiften på sokkelen, fritak for moms for flyselskap samt omseggripende kutt innenfor Utenriksdepartementets budsjett. Men hvordan Fremskrittspartiet med dette som bakgrunn på såkalt prinsipielt grunnlag – man gjør bare noe med det man synes er viktig – kan få seg til å stemme ned Høyres forslag til å motvirke den økende grensehandelen gjennom å redusere alkoholavgiften med 10 pst. og tobakksavgiften med 3 pst., er for meg komplett uforståelig.

For Fremskrittspartiet er det altså viktig å endre momssystemet, men Høyres forslag om 150 mill. kr i økning av riksveiinvesteringene er ikke viktig nok – eller 40 mill. kr til rassikring, eller nedsettelse av formuesskatten for å styrke norske arbeidsplasser og investeringer, eller 20 mill. kr i tilskudd til bedrifter som tar inn lærlinger. Enn om Fremskrittspartiet, som man gjorde tidligere, stemte for det man var for, og mot det man var mot – selv om Høyre var forslagsstiller!

Siv Jensen (Frp): Først vil jeg minne om at den budsjettreformen som vi nå er midt inne i prøveperioden av, var Fremskrittspartiet det eneste partiet som stemte imot. Høyre var en pådriver for den, men vi er det eneste partiet som har klart å følge opp de vedtakene som stortingsflertallet gjorde, nemlig at budsjettrevisjonen skulle være marginal og justerbar.

Det er mulig at Børge Brende har funnet mye interessant i Fremskrittspartiets alternative reviderte, men jeg gjorde en liten opptelling under replikken fra Børge Brende. Fra Høyres side er det i denne runden fremmet i underkant av 100 tallforslag hvorav enkeltbevilgningsendringer dreier seg om 1 mill. kr. Da kan man raskt tro at man ikke er i landets nasjonalforsamling, men i en middels stor kommune i Vestfold. Det er ikke det denne nasjonalforsamling burde bry seg med, men det gjør altså Høyre.

Vi foreslår å fjerne CO2-avgiften, men det er jo ikke noe man behøver å utrede for å få det til. Mange har gitt kraftige signaler om at det faktisk er nødvendig. Høyre foreslår også reduksjon i CO2-avgiften. Vi ber også Regjeringen om å komme med en redegjørelse knyttet til grensehandelen i forbindelse med høstens budsjett. Men hvis Børge Brende tror at 3 pst. kutt i avgiften på tobakk bidrar til å begrense grensehandelen, tror jeg kanskje det kan være grunnlag for å gjøre en liten beregning, for det er jeg ikke sikker på er et sterkt nok insentiv til at man slutter å reise til Sverige for å kjøpe røyk. I våre alternative budsjetter har vi hver eneste høst foreslått betydelige lettelser i skatte- og avgiftspolitikken på en rekke områder. Men dette hører altså hjemme i høstens budsjettbehandling og ikke her.

Presidenten: Presidenten vil spørre representanten Jensen om hun har tenkt å ta opp forslag.

Siv Jensen (Frp): Det har hun glemt, men hun tar opp alle forslag som Fremskrittspartiet enten fremmer alene eller sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Jensen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Replikkordskiftet er omme.

Per-Kristian Foss (H): Til det siste replikkordskiftet vil jeg bare si at det ikke er slik at budsjettreformen tvinger partier i Stortinget ved revideringen av budsjettet til å stemme mot forslag man er for. Det er heller ikke slik at budsjettreformen begrenser antall forslag man kan fremme. Det er heller ikke slik at budsjettreformen begrenser det til millionbeløp. Det beviser Fremskrittspartiet selv, idet man også stemmer for forslag som er under 1 million kr. Men for å være litt spøkefull får man si det slik at jeg håper at representanten Siv Jensen og Fremskrittspartiet er mer opphisset når vi kommer til høsten, slik at de da stemmer for det de er for. Det ville jo være et fremskritt, for da blir det flere av oss.

Jeg spurte i en tidligere replikk lederen for finanskomiteen om hvorfor man denne gang valgte å gå avtaleløs. Han inviterte jo selv til å forhandle, men den invitasjonen så vi aldri noe til. Mitt bidrag til forklaring er at Regjeringen faktisk denne gang prioriterte den såkalte blokkuavhengigheten, altså det å ikke ha noen venner, fremfor å få et budsjett ansvarlig gjennom i Stortinget.

Nå kan man si at ½ milliard kr i overskridelser ikke er dramatisk, men på toppen av den mangel på stramhet som lå i Regjeringens eget opplegg, blir dette oppsiktsvekkende. En regjering som på høsten understreker sterkt behovet for et stramt budsjett, glipper når økonomien faktisk tilsier at man både skal holde på stramheten, ja, sågar burde man egentlig forsterke den. Jeg registrerer at så langt har ingen representant fra regjeringspartiene gitt noen begrunnelse med hold i de økonomiske fakta som Regjeringen legger frem, som tilsier det budsjettet som nå vedtas. Med andre ord må forklaringen ligge på et annet plan, og forklaringen ligger vel på det plan at man har prioritert indre enighet i koalisjonen og blokkuavhengighet og i realiteten ofret hensynet til økonomien. Det blir fred i regjeringen Bondevik, og prisen for dette er at de som har minst å betale med, skal betale mest i form av en høyere rente enn de ellers ville fått.

En uke før Regjeringen legger frem sin melding om Fattig-Norge, eller Forskjells-Norge som det kalles, er det verdt å dvele litt ved dette. Regjeringen har langt på vei gitt opp å styre gjennom finanspolitikken. Hva er da svaret markedet gir? Jo, høyere rente. Dette er den mest urettferdige fordelingspolitikk man faktisk kan tenke seg, for det innebærer at det er de som tilfeldigvis er etablert på et tidspunkt hvor de har høye utgifter i forbindelse med sine studielån og boliglån, som får svi for dette. Men jeg ser med spenning frem til Regjeringens forskjellsmelding, og at den vil forklare hvorfor det er riktig å drive utjamning på denne måten. Det er det motsatte som skjer. Jeg ser frem til Regjeringens forsvar for hvorfor høyrentepolitikken nå er blitt en måte å straffe bl.a. barnefamiliene på og de som har høy studiegjeld. Det er ikke gitt noen slik begrunnelse i det dokumentet som vi nå behandler, men vi ser med frimodighet – heter det vel – frem til Regjeringens forklaringer, som kommer.

Faktum er at Regjeringen siden i fjor har halvert stramheten og doblet det oljekorrigerte underskuddet, ja mer enn det – fra 5,5 milliarder kr til 11,3 milliarder kr. På lang sikt er det kanskje mer alvorlig at Regjeringen også gir opp de mer verdimessige og moralske begrunnelser for finanspolitikken, også kalt generasjonsregnskapet. Verbalt gir Regjeringen uttrykk for at dette er viktig. I statsbudsjettet i fjor sa man at man var nær balanse når det gjaldt forholdet til generasjonsregnskapet. Nå sier man ved revideringen av statsbudsjettet at det burde vært 10 milliarder kr – 25 milliarder kr bedre for å unngå å velte byrdene over på fremtidige generasjoner. Man forverrer altså generasjonsregnskapet betydelig. Uansett burde generasjonsregnskapet vist et klart overskudd nå som vi er nær en konjunkturtopp. Det er ikke holdbart å være nær balanse eller å ha underskudd i gode tider og ha enda større underskudd under lavkonjunkturer. Dette er den største svakheten ved Regjeringens økonomiske tenkning og dens praksis. Den velter byrdene over på nye generasjoner i tider hvor man egentlig burde lagt seg opp reserver for å kunne stå bedre rustet til nye tider.

Regjeringen gir også en del varsler om neste års budsjett og peker på at man da skal kjøre et nøytralt budsjett, som det heter. Det kan gjøres på forskjellige måter. Jeg vil sterkt advare mot den vei som regjeringspartiene nå synes å ha valgt, nemlig at man vil øke utgiftsveksten atskillig sterkere enn veksten i den samlede økonomien. Skal det kjøres nøytralt, må det skje ved at man gir skattelettelser og ikke ved å øke utgiftsveksten.

Høyre vil ved behandlingen av neste års økonomiske opplegg legge meget sterk vekt på at det nå må gis reelle skatteletter, ikke minst for dem med lavere og midlere inntekter. Rentenivået er ikke blitt så lavt som Restad lovet. Da må disse familier bli kompensert for den regningen de har fått gjennom at vi gjør noe med skatten for de midlere og lavere inntekter. Det dreier seg for familier om et sted mellom 10 000 og 20 000 kr så langt i merutgifter som følge av regjeringen Bondeviks mangel på finanspolitisk styring og den renteregning som har fulgt med det.

Arbeidet med en markert forbedring av næringslivets rammevilkår må nå også startes. Det nytter ikke bare å utrede og vente, mens markedet handler og andre land legger nye rammebetingelser. Det må gis et klart signal om at særnorske skatter, som investeringsavgiften og formuesskatten, skal bort. Det vil ta tid, men det må begynne, og man må begynne å sette satsene ned, øke fradragene, allerede neste år. Det kan bare gis et slikt signal på en troverdig måte dersom man også gjør det i praksis, ikke bare taler om det.

Overfor petroleumssektoren må det gjøres noe mer konkret enn det som er varslet så langt fra Regjeringens side. Hvis ikke Regjeringen foreslår noe selv, vil stortingsflertallet – flertallet av Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, ja faktisk det flertall som var en begrunnelse for at denne regjeringen skulle dannes, interessant nok – med økende tålmodighet måtte fatte konkrete vedtak. Vi kan ikke leve med en petroleumssektor hvor rammebetingelsene er helt ute av takt sammenlignet med det man har på andre sokler.

Når det gjelder satsingsområdene i neste års budsjett, må jeg si at det er stor grunn til å legge vekt på den interne debatt som har vært nå i regjeringspartiene om den manglende veisatsing. Her har regjeringspartiene sviktet – sviktet seg selv, sine velgere og sine løfter. I tråd med Høyres forslag burde veisatsingen ligge minst 1 milliard kr høyere. Det vil være et meget, meget høyt prioritert krav foran neste års budsjett.

Gjennom denne lille behandling, gjennom revidert, makter Høyre å skape flertall for noe økt satsing på utdanning. Vi kommer sterkere tilbake neste år. Er det noe Regjeringen bør satse på utover rammebetingelsene for å styrke fremtidige vekstkrav, for å styrke omstillingsmulighetene i næringslivet, er det nettopp utdanning. Vi foreslår i dette budsjettet – ikke store beløp, men etter en revidering – å satse mer på universiteter og høyskoler. Der får vi flertall for det meste, gledelig nok, sammen med Arbeiderpartiet. Jeg er overrasket over at vi ikke får følge, verken av regjeringspartiene eller Arbeiderpartiet, når det gjelder et av fagbevegelsens sterke krav, nemlig å møte svikten i fagopplæringen gjennom å satse sterkere på lærlingetilskuddet og/eller frita de bedriftene for arbeidsgiveravgift. Det trodde jeg var et krav som Arbeiderpartiet var lydhør overfor – regjeringspartiene har jeg i denne sammenheng helt gitt opp, men vi får se ved neste korsvei om vi kan få støtte for dette.

Vi markerer også denne gang at utdanningssatsingen må innebære en sterkere satsing på læreren. Det er forskjellene når det gjelder lærere, det er lærerkompetansen, som faktisk er det største problemet i norsk skoleverk. Derfor er etterutdanning meget viktig også på dette området.

Vi har fått gjennomslag for å rette opp – og det skulle bare mangle – det oppsiktsvekkende kuttet i forsvarsbevilgningene som Regjeringen la opp til. Vi har fått rettet opp noe på politibudsjettet, og næringstiltakene er samlet sett blitt noe bedre enn Regjeringens opplegg, men langt fra slik vi ønsket.

La meg til slutt ta opp de forslag som Høyre har fremmet i innstillingen, alene eller sammen med andre partier der vi er største fraksjon.

Presidenten: Per-Kristian Foss har da tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Berit Brørby (A): Ofte har representanten Foss veldig høy sigarføring og er litt høy og mørk foran budsjettforhandlingene. Krav fremmes overfor sentrumspartiene, og Høyre viser til budsjettavtalene. Høyre får litt mer penger til forsvar og politi og er kjempefornøyd, og Regjeringen legger seg flat.

Ser en på hva Høyre mener er riktigst for norsk økonomi, er det helt i motstrid til hva Regjeringen foretar seg. Høyre sier på side 67 i innstillingen:

«Regjeringens manglende evne til å finne inndekking for økte utgifter har ført til en betydelig svekkelse av budsjettet i forhold til det budsjettet det ble inngått forlik om sist høst.»

Ja, det er helt riktig, det er en gedigen glideflukt Regjeringen utviser i finanspolitikken, men det er med Høyres velsignelse. Det er også med Høyres velsignelse at denne regjeringen nær har fått et evig liv. For det kan ikke være slik at Høyre ikke tar ansvar for den totale økonomiske politikken og dermed også de subsidiære standpunkt som har ført til glideflukten i finanspolitikken. Det må være i representanten Foss" og Høyres interesse å høyne Høyres troverdighet i økonomiske spørsmål og få til en mer fremtidsrettet politikk. Hva vil han gjøre for å få det til?

Per-Kristian Foss (H): Jeg visste ikke at jeg var høy og mørk, men det høres jo flott ut, det, så jeg skal ta det til meg!

Hva han vil gjøre med sentrumsregjeringens tilsynelatende evige liv –jeg vet ikke hvilket perspektiv Arbeiderpartiet har på evigheten, men det virker iallfall som utålmodigheten etter å komme tilbake i regjeringsposisjon er større enn realismen i betraktningen av evigheten, for å si det sånn.

Jeg må si at jeg synes Arbeiderpartiet her skal – for å bruke representanten Brørbys eget uttrykk – dempe sigarføringen litt, for her er det en enorm avstand mellom Arbeiderpartiets retorikk og hva de faktisk gjør. Før budsjettet sa de: Flyktningmottaket må dekkes inn krone for krone, slik vi gjorde det. – Nei, det er ikke det Arbeiderpartiet gjør i sitt alternative budsjettopplegg, det har de glemt. De kommer med voldsom kritikk av Regjeringens økende veksttakt på utgiftssiden, men så legger de seg på samme veksttakt selv. Her er det noe som ikke stemmer, rett og slett. Jeg tror faktisk at det som er tilfellet, er at Arbeiderpartiet hadde ambisjoner om å få til mer enn det de har fått til i opposisjon. Det er jo ikke slik at fordi om man er i opposisjon og ikke har noen avtale med Regjeringen, så kan man ikke gjøre som man vil. Jo, Arbeiderpartiet kunne lagt frem et alternativt budsjett med lavere vekst i de offentlige utgifter, men har ikke gjort det. De er ikke bundet av noen avtale, så de står virkelig fritt til å kunne gjøre det. Høyre gjør det, Arbeiderpartiet gjør det ikke. Og Arbeiderpartiet skal, i likhet med fagbevegelsen, være veldig glad for at verken deres egne forslag til skatteøkninger på budsjettet for 1999 eller Regjeringens ble vedtatt – takket være oss. Fagbevegelsen kan takke oss for at vi fikk et opplegg som gjorde det mulig med et meget moderat oppgjør i år. Hadde man fulgt Regjeringens eller Arbeiderpartiets opplegg, hadde man ikke hatt det gode utgangspunkt for en neddemping av utgiftsveksten, og dermed et bidrag på lengre sikt til å få ned inflasjonstakten.

Per Erik Monsen (Frp): Høyre og Fremskrittspartiet har noen felles forslag og ganske mange felles merknader i dette reviderte budsjettet. Mange av Høyres forslag, og særlig de som går på nedskjæringer i ulike sektorer, hadde det vært naturlig for Fremskrittspartiet å støtte. Det er i tråd med vår politikk.

Jeg registrerte at Per-Kristian Foss sa at det er ikke noe i budsjettreformen som tilsier at man ikke skal kunne opptre ganske fritt i revidert nasjonalbudsjett. Jeg registrerer da at Høyre og Fremskrittspartiet har et ganske forskjellig syn på dette.

Jeg vil egentlig bare spørre Foss om han ikke kan være enig i at Høyre har gått noe langt i forhold til at dette er en revidering, eller om Høyre deler de synspunkter som representanten Hill-Marta Solberg gav uttrykk for i sitt innlegg, at store endringer er greit så lenge de er i tråd med partiets alternative budsjett, altså budsjettet for året, at denne omgangen her skal være en arena for omkamp på de områder hvor man ikke fikk flertall i budsjettbehandlingen.

Per-Kristian Foss (H): Det er ikke slik at omfanget av et alternativt budsjett når man reviderer det, vil være like stort som når man behandler det om høsten. Det har alltid vært forskjell på det, og slik er det også nå. Men Fremskrittspartiet har av en eller annen grunn fått det for seg at når man behandler et revidert budsjett, skal man når det gjelder Fastlands-Norge, begrense det, men kan gjøre ting uhemmet på kontinentalsokkelen. De som foreslår det aller største enkelttiltak i dette alternative budsjettet, er jo Fremskrittspartiet, ved at de vil fjerne over natta, midt i året, hele CO2-avgiften. Jeg sympatiserer med retningen i det forslaget, men alt med måte. Det paradoksale er at Fremskrittspartiet går på talerstolen og advarer alle mot å gjøre for meget, og samtidig gjør de mest, men bare på kontinentalsokkelen.

Det er ikke slik at budsjettreformen omfatter kun Fastlands-Norge, den omfatter hele budsjettet. Så dette er altså et påfunn – jeg vet ikke hvorfor Fremskrittspartiet har funnet på det, jeg har lurt lenge på det. De stemmer nå mot masse ting de er for, med den begrunnelse at budsjettreformen, eller noe sånt, skulle tilsi det. Det fins ikke dekning for det. Jeg tror – unnskyld uttrykket – Fremskrittspartiet har fått litt dårlig tid i gruppa si til å bli enig, og så har man tatt en rask kjappisløsning og sagt at vi begrenser oss. Det har jeg inntrykk av, for det er ikke med noen begeistring f.eks. Fremskrittspartiet nå stemmer mot å sette ned avgifter som kan være et bidrag til å dempe grensehandelen, eller at Fremskrittspartiet nå for første gang stemmer mot å sette ned formuesskatten f.eks. Det er et ganske pussig resultat, og det er, som sagt intet som pålegger Fremskrittspartiet å gjøre det, men de gjør det.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Det var underhaldande å lesa merknadene frå Høgre denne gongen. Mykje går betre i norsk økonomi – ja, det går svært bra, med aukande nasjonalformue og med rentenedgang, og arbeidsløyse eksisterer mest ikkje, og det innrømmer ein, iallfall skriftleg. Men æra for det vil Høgre ha åleine. Vel, vel, vi skjønar kanskje at dei lengtar etter regjeringskontora, for det er nemleg derfrå gamle Noreg faktisk framleis vert styrt.

Representanten Per-Kristian Foss verkar bekymra når han står her og pratar. Og til Dagens Næringsliv sa han at han tvila på at renta, med føreliggjande revidert nasjonalbudsjett, kunne gå ned – og det nokre timar før renta faktisk vart sett ned. Så feil kan ein ta.

Sentrumspartia sitt opplegg går naturlegvis ut på at ein skal halda budsjettbalansen og førebu fleire rentenedgangar. Sjølv om det naturlegvis er freistande å vera med på enkelte av Høgre sine utgiftsaukingar til gode formål, så er inndekninga delvis urealistisk og delvis mislukka.

Føler ikkje Høgre sin finanspolitiske talsmann seg litt mindre vel ved å kutta over 500 mill. kr i ei tid då f.eks. kugalskap og dioksin gjer at behovet for trygg og rein matproduksjon er større enn før? Og er ikkje Høgre uroleg med omsyn til å kutta i ordninga som er av uvurderleg verdi for at små bedrifter og gründerar som det er så mange av i Distrikts-Noreg, skal kunna koma opp og gå? Høgre må vera merksam på at i det informasjonssamfunnet som står for døra, treng vi nettopp nyskaping i stor skala. Og til sist: Får ikkje sjølv representanten Per-Kristian Foss ein flau smak i munnen når ein for å saldera budsjettet tek over ½ milliard kr frå dei som ingenting har i den tredje verda?

Per-Kristian Foss (H): Nei, jeg skammer meg ikke over å kutte ½ milliard kr på u-hjelpsbudsjettet. Jeg mener at det ville vært et stort bidrag til at en del land i Øst-Europa, som Norge har dynget ned med u-hjelp i årevis, kunne klare seg bedre.

Jeg registrerte at bistandsministeren i sin redegjørelse i Stortinget konsentrerte seg om bekjempelse av korrupsjon. Det er et tankekors, for Norge er «stor» i bistand til de land hvor korrupsjonen er på topp. Jeg tror meget kunne vært gjort annerledes i norsk bistandspolitikk. Å kutte ½ milliard kr av 11 milliarder kr er et bidrag til sunnere u-hjelp, ikke noe annet. Det tror jeg faktisk at representanten Apelthun Sæles velgere er enig med oss i, i allfall på Vestlandet.

Jeg hørte ingen sitater fra hva jeg skulle ha sagt. Det skjønner jeg godt. Jeg kjente meg ikke igjen i noen beskrivelse. Jeg har aldri sagt at renten ikke kunne gå ned med dette reviderte budsjettet. Det jeg derimot har sagt, og som jeg står fast ved, er at med dette reviderte budsjettet, med en svekkelse av innstrammingseffekten, og så omfattende som stortingsbehandlingen har blitt, vil det ta lengre tid før renten går ned. Jeg tviler på at finansministeren kan holde sitt løfte om å få renten ned. Men hvis andre representanter for regjeringspartiene nå vil forsikre meg om at jeg tar feil, er jeg meget åpen for det.

Så til at nasjonalformuen skulle være bra – jeg vet ikke akkurat hvor man har lest om det begrepet i våre merknader – det skulle bare mangle, så lenge vi tapper så mye olje som vi gjør og setter gevinsten inn på et fond. Det skulle bare mangle at ikke Norge har en rimelig bra nasjonalformue sammenlignet med andre land. Så det er vel ikke noe stort poeng.

Representanten Apelthun Sæle sa at regjeringspartiene også er opptatt av at balansen må holdes. Jeg skjønner det, men problemet er at de hele tiden definerer balansen ulikt. Spørsmålet er: Hvilken balanse? Vi er opptatt av den balansen man faktisk ble enige om i fjor, og har lagt frem et revidert budsjett som holder den. Det hadde vært et fremskritt, også for rentenedgangen, dersom regjeringspartiene hadde støttet oss i det.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Jørgen Holte (Sp): Forslaget til revidert nasjonalbudsjett, slik det ligg føre frå Regjeringa, er mindre justeringar om meirforbruk og mindreforbruk i ein del budsjettkapittel. Revidert nasjonalbudsjett skal òg gi Stortinget ei melding om hovudtrekka i den økonomiske utviklinga.

Regjeringa sitt forslag om netto utgiftsauke på om lag 1,7 milliardar kr svarar til dei utgiftene vi på det tidspunktet hadde klart for oss i høve til krisa i Kosovo.

Med desse endringane er revidert budsjett i samsvar med Regjeringa sitt mål om å dempe veksttakta i norsk økonomi. Senterpartiet har slutta opp om ei slik line gjennom finansinnstillinga hausten 1998.

Gjennom handsaminga i Stortinget er netto utgifter auka med om lag 450 mill. kr, slik at oljefondet er påført eit tilsvarande meirforbruk. Trass i denne utgiftsauken er det samla budsjettresultatet for 1999 innafor eit akseptabelt nivå, og gir ei innstramming for 1999 på ½ pst., slik Regjeringa la opp til. Dette opplegget håpar vi gir lågare kostnadsvekst og rom for redusert rente i inneverande år. Begge delar ser vi klåre teikn på vil skje.

Trass i eit stramt økonomisk budsjett for 1999 har vi makta å føre vidare dei viktige sosiale reformene innan kreft, psykiatri og utstyrsplanen for sjukehusa. Senterpartiet er tilfreds med at Regjeringa fylgjer opp dei planane som no ligg føre frå kommunane om auka aktivitet for bygging av omsorgsbustader og sjukeheimsplassar.

For Senterpartiet er det eit mål at arbeidskraft som er til disposisjon, blir gitt høve til arbeid. Trass i at enkelte bransjar har hatt ein nedgang i oppdrag, er det gledeleg at det er om lag 4 000 færre ledige i mai 1999 enn i 1998. Eg er tilfreds med at Regjeringa planlegg for stabil sysselsetting.

Den målretta økonomiske politikken har så langt gitt eit rentefall på 2 pst. hittil i år. Avklåring om revidert budsjett bør gi rom for vidare rentenedgang i 1999. Dette vil påverke og kunne framskunde planar for nye investeringar som er stilte i ro, i påvente av eit meir moderat kostnadsnivå.

Det er likevel teikn til at enkelte bransjar, særleg i verftsindustrien og oljerelatert industri, har mindre aktivitet i år mot tidlegare år. Dette krev selektiv handling, i tillegg til ein truverdig finanspolitikk.

I tillegg til dei tiltaka Regjeringa har varsla i oljemeldinga, om gradvis avvikling av produksjonsavgifta og forslag om 100 mill. kr til prosjektretta miljøfond, er det viktig at Regjeringa fører vidare samarbeidet med leverandørindustrien, operatørselskapa og dei aktuelle arbeidstakarorganisasjonane med sikte på å hindre tap av kompetanse, og at felt-spesifikke tiltak for å framskunde planlagde prosjekt blir prioriterte.

I tillegg til dette er det gitt støtte i Stortinget til forsert bygging av eit nytt forskingsfartøy, «G. O. Sars», og to ny hurtigruteskip.

Vi er òg tilfredse med det fleirtalet som er skapt gjennom sentrumspartia si støtte til Arbeidarpartiet sine forslag om ombygging av to landgangsfartøy, forsert utbygging av kystvaktskipet «Svalbard» og tilsegn om auka rammer for statsgaranti til ombygging/bygging av nye ferjer.

For Senterpartiet er det viktig å legge til rette for ei positiv utvikling i distrikta, og slik motverke fråflytting og bremse pressproblem. Tiltak som t.d. er varsla gjennom Kommunal- og regionaldepartementet, er med på å støtte opp om dei som vil bli nye arbeidsskaparar òg i distrikta. Gjennom kulturbudsjettet er det fremma forslag som vil auke trivselen i både bygd og by. Det er viktig at det offentlege stiller opp, slik Regjeringa gjer gjennom t.d. løyving til tusenårsmarkeringa. Det set eit positivt stempel på det frivillige arbeidet som blir gjort, og som vil bli ført vidare i høve til denne markeringa.

For ei god utvikling i distrikta er ein god kommuneøkonomi avgjerande. Det har alltid vore sentralt for Senterpartiet å sjå til at det offentlege tenestetilbodet i kommunane er godt. Kommunesektoren fekk eit rettmessig lyft i 1996. Frå dette nivået er det vår ambisjon reelt sett å tilføre kommunane ein vekst som står i forhold til dei oppgåvene ein ventar kommunane skal gi. Eg konstaterer at dette er fylgt opp av Regjeringa for 1999 og varsla for år 2000.

Den økonomiske utviklinga hittil i år varslar at Regjeringa si line i finanspolitikken har styrkt tilliten til norsk økonomi. Styrkt krone i høve til europeiske valutaer og eit rentefall på 2 prosentpoeng er varsel om at Regjeringa har tillit òg når det gjeld den økonomiske politikken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A): Jeg la merke til at da representanten Holte etter hvert kom inn på kommuneøkonomi, refererte han til 1996. Men i 1997, i den valgkampen som la grunnlaget for at vi nå er her, var både representanten Jørgen Holte og andre representanter for Senterpartiet ute og lovte – i hvert fall så seint som den 7.   september ble det bekreftet av partiets leder, Enger Lahnstein – at Senterpartiet skulle styrke kommuneøkonomien med 3,5 milliarder kr i forhold til det som var lagt inn i kommuneøkonomiproposisjonen som ble behandlet i 1997. Det nytter altså ikke nå for Holte å komme tilbake med eldre tall enn det. 3,5 milliarder skulle kommuneøkonomien styrkes med, men når vi nå får rapport fra kommunene, viser det seg at for 1998 var underskuddet i kommunene større enn det noen gang har vært på 1990-tallet.

Nåværende kommunalminister sa at han ville få et troverdighetsproblem hvis det ikke ble en reduksjon i øremerkingen, slik at kommunene fikk noe større handlefrihet. Og øremerkingen blir ikke redusert, det er første gang i det hele tatt at ikke et øremerket tilskudd blir overført til rammene. Realiteten for dem som driver med kommunepolitikk og skaper velferd i hverdagen i Norge, er at kommunene har det trangere etter at det partiet som skulle styrke kommuneøkonomien, overtok Kommunaldepartementet. Da må jeg spørre representanten Holte: Er han egentlig fornøyd med utviklingen i kommunesektoren, eller ser han at det hadde vært mulig å få til et bedre kommuneopplegg hvis man hadde valgt seg andre samarbeidspartnere enn Høyre og Fremskrittspartiet, som de hittil har vært lenket fast til?

Jørgen Holte (Sp): Eg forstår godt at representanten Dag Terje Andersen ikkje synest det er så interessant å snakke om det som skjedde i 1996, for også den gongen var, slik som i dag, Senterpartiet til å stole på for kommunane.

Eg trur det er ein heilt rett observasjon som blir målboren av representanten Dag Terje Andersen, at Senterpartiet er kjent for å ville at kommunane skal ha ein økonomi som gjer dei i stand til å gi innbyggarane eit godt tenestetilbod. På det punktet er vi føreseielege, det er lett å kjenne oss att. Derfor går det mykje tid med her i Stortinget til å ta imot ordførarar frå Senterpartiet så vel som frå Arbeidarpartiet og frå andre parti, for å samtale om kommunane si viktige rolle både når det gjeld distriktspolitikken og når det gjeld å gi innbyggarane eit tenleg tilbod.

Andersen spør om det er slik å forstå at vi ser for oss andre samarbeidskonstellasjonar for å få støtte for eit slikt syn på å støtte kommunane. For to dagar sidan hadde vi her i Stortinget ein debatt om kommuneøkonomien for 2000. Det var faktisk full støtte, også frå Arbeidarpartiet, om Regjeringa sin kommuneøkonomi i 2000. Det var ikkje andre forslag, heller ikkje frå Arbeidarpartiet, som tydde på at det Regjeringa hadde lagt opp, var utilfredsstillande for kommunane. For oss er det viktig å bli kjende att på dette.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Kenneth Svendsen (Frp): Fremskrittspartiet er glad for at Senterpartiet etter flere møter mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet gav etter og i stor grad ser ut til oppfylle den avtalen som er inngått mellom disse partiene i forbindelse med statsbudsjettet, når det gjelder mer penger både til styrking av Politiet, til Forsvaret og til sykehusene. Men jeg syns det er forunderlig at Fremskrittspartiet, sammen med Høyre, må komme med trusler for at Senterpartiet, som liker å kalle seg et distriktsparti, skal oppfylle budsjettavtalen og dermed sikre pasientbehandlingen i de fylkeskommunale sykehusene. Det er etter mitt syn helt elementært at hvis avtaleparter skal ha et godt forhold seg imellom, må dette baseres på at partene har tillit til hverandre.

Er Senterpartiet enig i at når Regjeringen, der Senterpartiet har finansministeren, legger frem et budsjett som ikke overholder avtaler som er inngått, så innbyr ikke det motparten til å inngå nye avtaler? Og kan eventuelle avtaleparter i fremtiden forvente at Senterpartiet i regjering oppfyller avtaler uten at dette skal skje etter trusler og påfølgende forhandlinger?

Jørgen Holte (Sp): Vi er vel tilfredse med dei partia i Stortinget som har interesse av å kunne påverke, anten vi snakkar om budsjett eller andre saker som Regjeringa fremmar for Stortinget.

I så måte har Framstegspartiet i tilknyting til budsjett stilt opp med subsidiær støtte, etter avtale om det. Det er også sentrumspartia sitt syn at dei avtalar vi inngår, skal vi halde. Derfor har ikkje vi i samband med revidert nasjonalbudsjett fremma forslag om avgiftsauke eller avgiftslette med unntak av det investeringsavgiftsforslaget som er fremma i innstillinga når det gjeld basefunksjonar for innanlandske flyselskap. Men vi har altså, i motsetnad til dei vi har gjort avtale med, stått fast ved at det ikkje skal vere avgifts- og skattereduksjon, heller ikkje avgifts- og skatteauke, trass i at desse partia i dei alternative budsjetta t.d. har varsla endringar på slike område.

Når det gjeld svekt pasientbehandling og innsatsstyrt finansiering, viser eg til det romertalsvedtaket som vi går inn på, at vi gjer dette om til ei om lag-løyving.

Med omsyn til kostnadene ved denne typen pasientbehandling, er vi kjende med at det skjer samtalar mellom departementet og fylkeskommunen. Vi stolar sjølvsagt på at departementet er i stand til å kome fram til avklaringar på det som eventuelt er uklart på det punktet.

Øystein Djupedal (SV): Det var interessant å høre av hr. Holtes innlegg at han har brukt mye tid på samtaler med ordførere som har vært på besøk – det skulle ha vært artig å være flue på veggen under en del av de samtalene. Jeg antar at de der har hørt det samme som det vi hører, det samme som faktisk også står i kommuneøkonomiproposisjonen, nemlig at økonomien i kommunene nå er den dårligste på hele 1990-tallet.

Det er interessant å legge merke til at det var statsminister Bondevik selv som, i en debatt for noen dager siden, måtte trekke fram budsjettforliket fra 1996 for å vise at det fantes penger i kommunene. Siden 1996 har Stortinget altså hatt tre kommuneøkonomiproposisjoner til behandling, og økonomien i kommunene har kontinuerlig blitt verre. Jeg skjønner at det er et sårt punkt for Senterpartiet, for Senterpartiet er kjent for – i hvert fall har de latt som det så langt – å være et parti som er opptatt av fellesforbruk i kommunene, distriktssatsing mv.

Men nå ser vi altså hvordan det har gått når man har valgt de forlikspartnerne man har. Senterpartiet kan ikke unndra seg det ansvaret man har ved å sitte i regjering og faktisk administrere et fellesforbruk som nå blir lavere, og administrere kommuner som har mindre penger, noe som fører til større egenbetaling og til at kommunene – i større grad enn før – ikke er i stand til å løse de oppgavene de er pålagt. Det er klart at det er sårt for Senterpartiet – det har jeg ikke et øyeblikk problemer med å se – men partiet må altså ta ansvaret for de valg de gjør. Og hvis man velger å gå til sengs med partier som sier at kutt i fellesforbruket er det viktigste, må man stå oppreist og si det – ikke komme her i Stortinget og late som om kommunene får bedre vilkår til neste år, eller i år, for den saks skyld, enn de har hatt før. Det vet jo alle sammen ikke er realiteten. Grunnen til at det er vekst i kommuneøkonomien er at de øremerkede tilskuddene til eldre, psykiatri og helse – som et samlet storting står bak – har økt. Men det krever økt egenfinansiering av de frie inntektene fra kommunene, noe som gjør at kommunene har mindre penger igjen, særlig til barn og unge. Det er dypt beklagelig at det er situasjonen.

La meg da utfordre Holte helt til slutt: Det fins et alternativt flertall her i Stortinget for en politikk som vil føre til mer penger til fellesforbruket. Å støtte dette er den eneste løsning Holte har på sitt dilemma.

Jørgen Holte (Sp): Eg registrerer med glede at Øystein Djupedal rettar blikket mot Senterpartiet og ser at det er det partiet som mange ordførarar – kanskje også SV sine ordførarar, i den utstrekning det skulle vere nokon – kjem til Stortinget og snakkar med.

Som eg sa innleiingsvis, er det viktig for Senterpartiet å vere kjent for at vi har stått eit løp gjennom mange, mange år, og gjer det framleis, for å ta vare på dei fellesskapsoppgåvene vi veit ein står overfor i kommunane. Det er også grunnen til at vi greier å ha meir enn ein tanke i hovudet når det gjeld det økonomiske opplegget for 1999. Det var viktig at det skulle vere stramt, med det målet at renta burde gå ned. Der skil vi sannsynlegvis lag med SV, men vi blir altså honorert for ei slik haldning med at renta til no har gått ned med 2 prosentpoeng. 1 prosentpoeng nedgang i renta betyr for kommunesektoren om lag 600 mill. kr.

Det å føre ein økonomisk politikk som har det i seg at ein stort sett avstår på område med å markere seg med 30 mill. kr meir på dei fleste postane, ja, det har med ansvar å gjere. Og vi unndrar oss ikkje det ansvaret. Derfor er revidert nasjonalbudsjett ei vidareføring av det vi la opp til. Regjeringa sitt opplegg, som fekk subsidiær støtte i kommunesektoren, vart, med den subsidiære støtta i Stortinget, ikkje redusert.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Djupedal (SV): Hvis Jørgen Holte hadde lest gjennom innstillingen til det reviderte budsjettet vi nå behandler, vil han se at SVs forslag er 1 milliard kr strammere enn det Regjeringen får flertall for.

I fjorårets budsjett hadde vi forslag om en halvering: Vi strammet inn 4,5 milliard kr, i motsetning til 9 milliarder kr, som visstnok skulle være helt saliggjørende. Nå ble det ikke 9 milliarder kr, det ble en mindre innstramming. I løpet av, og gjennom revidert budsjett, har man nå kommet på det innstrammingsnivået som SV hele tiden har anbefalt – altså halvparten av de 9 milliardene som i utgangspunktet visstnok var så saliggjørende for norsk økonomi.

Det er SV tilfreds med, for det har gjort at arbeidsledigheten ikke har steget sånn som man kunne frykte, og det viser at ensidige innstramminger i det offentlige forbruket ikke nødvendigvis er det eneste saliggjørende.

Den viktigste årsaken til at norsk økonomi nå går bedre, og at tilliten til norsk økonomi er sterkere enn den har vært, er at oljeprisen er 6-7 dollar høyere pr. fat enn den var i fjor høst. Vi er veldig glad for at renten går nedover, men det er nok hovedsakelig oljeprisen som skal ta æren for at den går ned, og ikke den politikk som er ført her i huset.

Det bør være en lærdom for Stortinget at ensidige kutt i fellesforbruket ikke er det som oppretter tilliten til norsk økonomi. Økonomi er langt mer sammensatt enn det enkelte later til å tro.. Lærdommen fra den vinteren og den våren vi har bak oss, er dessverre at vi er langt mer oljeavhengige enn vi liker å innrømme. Det er derfor svært lite troverdig når enkelte partier ut fra et ideologisk ståsted og uavhengig av den økonomiske situasjonen ønsker kutt i fellesforbruket og lavere offentlige utgifter. Det er en enøyd og blåøyd politikk.

For SV har det ved revidert nasjonalbudsjett vært viktig å vise at det finnes økonomisk handlefrihet og handlerom for å prioritere det som er viktigst innenfor den økonomirammen som SV anviste i fjor høst, og som nå har blitt den økonomirammen Stortinget senere kommer til å vedta.

Det er altså rom for å satse på barn og unge. Det er rom for å utligne økonomiske forskjeller mellom folk. Det er rom for å satse på miljø. Og ikke minst: Det er rom for å anvise tiltak som skal hindre arbeidsledigheten i å stige gjennom vinteren. SV ønsker i sitt alternative budsjett å skjerme fellesforbruket, i motsetning til de andre, som ønsker å kutte i det offentlige forbruket.

Våre prioriteringer ligger fast. Det viktigste er som sagt barn og unges oppvekstvilkår, og særlig skolen. Det er gledelig å høre at også flere partier enn SV og til dels Høyre, som har vært opptatt av skolen gjennom mange år, nå er opptatt av skolen. Det er gledelig med tanke på valgkampen, for utdanning og barns oppvekstvilkår er en av de aller viktigste sakene vi skal være opptatt av.

SV ønsker en ny reform for ungdomsskolen. Det er det skoleslaget som har ligget i skyggen av de andre store skolereformene. Det må både være en innholdsreform for å skape litt mer kreativitet og skoleglede, men det må også være en reform som koster penger.

Vi debatterte tidligere i dag IT Fornebu. Det hadde vært en god idé om vi tok en del fra IT Fornebu og spredte til alle landets klasserom. Bare slik kan skolen møte de utfordringene som vi står overfor.

Det er særlig unge som har merket konsekvensene av de fire budsjettforlikene som er inngått mellom sentrumsregjeringen og de to borgerlige partiene. Barnehageutbyggingen har stoppet opp, og foreldrebetalingen har til dels økt dramatisk. Skolefritidsordningen har også blitt mye dyrere, ungdomstiltak er redusert, og det verste er at kommunenes generelle økonomi er svakere enn noen gang på 1990-tallet. Dette er en utvikling som må snus. SV anviser nok en gang at det er mulig. Det hadde vært hyggelig om den statsråden som har lovet mest her i Stortinget, nemlig hr. Lilletun, nå kunne begynne å innfri noen av sine løfter.

For SV er det også viktig å utligne økonomiske forskjeller. Det skal bli spennende å se hva som kommer i den annonserte stortingsmeldingen neste uke. Men SV viser også her vei til hvordan man med ulike fordelingsgrep kan sørge for at de som sitter nederst ved bordet, får det lettere, og at de som sitter øverst ved bordet, må bidra mer. Den viktigste enkeltårsak til at forskjellene i Norge øker, er at man fremdeles har en stor urimelighet i vårt skattesystem, nemlig at aksjeutbytte er skattefritt. 10 pst. av de rikeste i Norge stikker av med hele 90 pst. av alt aksjeutbytte, og bare det dreier seg om ca. 30 milliarder kr.

Jeg ser at tiden er i ferd med å renne ut. Derfor tar jeg opp SVs forslag, som er referert i innstillingen.

I tillegg til de to områdene jeg nå har referert til, vil også kampen for miljøet og beredskapen for arbeidsledighet være det SV har høyest på dagsordenen, både i revidert budsjett og også i kommende budsjett.

Presidenten: Øystein Djupedal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A): Det er interessant å høre Øystein Djupedal fra SV snakke om den økonomiske politikken. Jeg lyttet spesielt godt i dag, fordi det kom oppsiktsvekkende signaler fra representanten Djupedal i en herværende avis i dag.

SV er for så vidt kjent for aldri å si nei til noe, og nå sier de jammen ikke nei til kontantstøtten heller. Lenge sa de tja, nå sier de ja. Nå holdt Djupedal et lengre innlegg her og snakket om rom for å satse på barn og ungdom, og at SV viser vei, osv. Men han innledet med at det var viktig å ha kontroll på den økonomiske utviklingen og å kunne se den i forhold til de offentlige utgiftene, at Stortinget må ta lærdom og at man må ha troverdighet, osv.

Men hvordan er det med SVs troverdighet når de nå totalt legger om barne- og ungdomspolitikken sin? Betyr dette at SV til høsten vil opprettholde barnehagesatsingen og stå for det som Arbeiderpartiet har stått for, at de vil opprettholde SFO-ordningen og foreldrebetalingen, at de vil prioritere barne- og ungdomsvernet, skolebøker, fritid osv.? Skal man også her føre en Ole Brumm-politikk og si ja til alt sammen, enten det er kontantstøtte, foreldrebetaling eller hva det måtte være, bare pøse på og si ja? Hva er da den totale politikken til SV på dette området når de nå også sier ja til kontantstøtten?

Øystein Djupedal (SV): Jeg tror det her i Stortinget heter at man er glad for å få en replikk. Jeg takker Tore Nordtun for replikken.

Situasjonen er at gjennom fire budsjettforlik nå har sentrumsregjeringen gått til høyre. Det har påført Norge mer høyrepolitikk, mer kutt i fellesforbruket enn det velgerne har ønsket. SV er imot kontantstøtten, hvis noen skulle være i tvil om det. Vi registrerer dessverre at det er en avtale mellom Regjeringen og de borgerlige partiene som gjør at kontantstøtten visstnok skal stå ut hele stortingsperioden. Velgerne må i år 2001 hjelpe oss med å bli kvitt kontantstøtten, for kontantstøtten er en meningsløs bruk av offentlige penger. Og ikke bare det, det er en urettferdig reform.

Men jeg kan ikke si at vi skal stå her i to år til og la Høyre og Fremskrittspartiet få abonnement på en politikk som går i helt feil retning. Det betyr at jeg ønsker og er villig til å holde meg for nesen og si at ja, de får få den kontantstøtten hvis vi får viktige tiltak som gjelder barn og ungdom, og alle de gode tiltakene som Nordtun nevnte – tiltak som minsker forskjellene mellom folk, som Arbeiderpartiet og SV er hjertens enige om.

Jeg frykter at vi skal sitte to år til, SV og Arbeiderpartiet, som har en politikk for å møte framtiden både for barn og unge, for å minske forskjeller, og også en politikk som tar opp i seg de store utfordringer som landet vårt står overfor. Jeg frykter at kontantstøtten skal stå i veien for det.

Jeg tror at hjertet til sentrum på mange måter ønsker samarbeid mot venstre, fordi det er ikke mulig å realisere f.eks. kampen mot forskjeller – meldingen kommer neste uke – eller deler av Voksenåsen-dokumentet hvis man ikke snur seg til venstre. Tyngdepunktet i norsk politikk bør ligge fra venstre mot sentrum, slik det nå ligger fra venstre mot sentrum i mange europeiske land.

Jeg ønsker å utfordre Tore Nordtun. Vi er like mye imot kontantstøtten begge to. Kanskje vi skal holde oss for nesa begge to og se om vi klarer å meisle ut en politikk som tar opp i seg satsing på barn og unge og kampen om forskjeller på en annen måte enn det vi har klart i de to første årene av denne stortingsperioden.

Kjellaug Nakkim (H): SV har vært veldig opptatt av at innstramningen som Regjeringen og stortingsflertallet stod for, er i ferd med å dunste bort, og at Regjeringen reduserer det samlede overskuddet ved at det oljekorrigerte underskuddet øker fra 5,5 milliarder til 11 milliarder kr. Det var det samme som SV foreslo i høst, sier representanten Djupedal. Han sier videre at svekkingen av innstramningen ikke har ført til lavere kronekurs og høyere renter, så SV mener tydeligvis at finanspolitikken i svært liten grad bidrar til å påvirke kronekurs og rente.

Representanten Djupedal kan heller ikke se at det spiller noen som helst rolle om man strammer inn med 5-6 milliarder, eller om man lar det være. SV er i det hele tatt tilfreds med at det ikke føres så stram finanspolitikk, selv om de forlanger at rentene skal ned.

I innstillingen viser SV til at den sterke økonomiske oppgangen de siste årene har skapt et økonomisk grunnlag for samfunnsreformer, men at det ikke er politisk vilje verken hos Regjeringen eller stortingsflertallet til å utnytte dette.

SV mener tydeligvis at det nå er økonomisk rom for samfunnsreformer. Han sier ikke hvilke, men jeg regner kanskje med, siden arbeidsledigheten er høyest prioritert, at det er reformer som 6 timers normalarbeidsdag, avtalefestet pensjon fra 60 år, gjennomføring av et sabbatsår og ikke anledning til å ha flere jobber når man har full stilling, som skal opp, sammen med gratis barnehager og en sterk reduksjon av antall elever i klassene.

Da må jeg spørre: Kan representanten Djupedal si noe om hvilke følger disse reformene vil få for landets økonomi. Hvordan de vil påvirke neste års lønnsoppgjør og lønnskrav, hvilke følger de vil kunne få for pensjonene i framtiden, for folketrygden, hvis de gjennomføres?

Øystein Djupedal (SV): Ved fjorårets reviderte budsjett foreslo SV å stramme inn mer enn det som det ble flertall for her i Stortinget. Vi fryktet at det gjennom vinteren kom til å bli en renteøkning, og vi fryktet også at arbeidsledigheten kom til å øke. På den måten ønsket vi å holde igjen i finanspolitikken. Men det er riktig at vi ønsket å skjerme det offentlige forbruket og ta deler av innstrammingen i det private forbruket. I det ordinære statsbudsjettet strammet vi altså inn halvparten av det som var flertallets ønske, vi strammet inn 4,5 milliarder. Grunnen til det er at vi mente det var viktig å holde aktiviteten oppe, men også her valgte vi en annen innretning. Vi mener ikke at det er riktig å skjerme det private forbruket, som Høyre gjør, vi ønsker at deler av innstrammingen skal tas i det private forbruket.

Så spør representanten om hvilke reformer det gjelder. Vi har solide statsfinanser. Det er ikke et land i Europa som har så bunnsolide statsfinanser som oss. Høsten og vinteren har vist oss, dessverre, at vi er blitt veldig oljeavhengige. Det er oljeprisen i veldig stor grad som bestemmer tilliten til norsk økonomi. Det betyr at de reformene vi bl.a. her anviser, går på hvordan vi skal gjøre oss mindre oljeavhengige. Det er det som er en av de store finanspolitiske utfordringene for å gi oss handlefrihet, og der prøver vi å anvise vei.

Ellers er det ikke alle de reformene som fru Nakkim tar opp, som vi er opptatt av i det reviderte budsjettet. Det er to store reformer vi nå er opptatt av, og vi håper at i hvert fall Høyre kan gi oss støtte når det gjelder den ene. Det ene er at vi må ha på plass en ungdomsskolereform som er både en innholdsreform og en reform som vil koste penger, for det skoleslaget er kommet i skyggen. Ungdomsskolereform er helt påkrevd. SV kommer til å bruke mye tid fremover på det, også i valgkampen og i neste stortingsperiode, og vi utfordrer Høyre til å være med oss og skape en bedre, en kreativ, en spennende og sprudlende ungdomsskole, noe annet enn den trøtte ungdomsskolen som vi dessverre har i dag. Den andre er at vi ønsker tiltak mot Forskjells-Norge. Vi ønsker å bruke penger til omfordeling – fra dem som har mest, til dem som har minst.

Gunnar Kvassheim (V): I forbindelse med behandlingen av revidert budsjett har det vært en debatt om rammevilkårene for petroleumsnæringen. SV har i den forbindelse kritisert Regjeringen for at den angivelig gjør lite for å møte behovet for snarlige tiltak i næringen. SV selv viser i den forbindelse til at partiet legger fram en tiltakspakke. De som studerer denne pakken, vil kunne slå fast at den ikke inneholder ett eneste punkt som er rettet inn mot petroleumsnæringen. Det er ikke ett eneste punkt som ivaretar behovet for snarlige tiltak for denne næringen. Det er forslag om 400 nye studentboliger, 3 000 tiltaksplasser osv. som utgjør elementet i den tiltakspakken.

Nå har jeg slått opp på den siden i innstillingen hvor denne tiltakspakken står omtalt, og jeg ber representanten Djupedal vise meg ett punkt som er rettet inn mot petroleumsnæringen, hvor Regjeringen angivelig har gjort så lite for å imøtekomme behovet for snarlige tiltak. Det er faktisk slik at SV går imot Regjeringens forslag om å redusere produksjonsavgiften, og de går imot Regjeringens forslag om å justere når det gjelder SDØE-andeler i nye felt. Det totale bildet blir da at SV står tilbake med et mye mindre offensivt opplegg i forhold til petroleumsnæringen enn den regjeringen som de kritiserer sterkt for manglende handlekraft.

Øystein Djupedal (SV): Jeg synes bestandig det er hyggelig å se at medrepresentanter bruker tid på de merknadene vi selv bruker mye tid på å skrive, men Kvassheim må ha gått glipp av et lite poeng: Vi er for en gradvis avvikling av produksjonsstøtten. Så hvis representanten leser dem om igjen, vil han se at det er riktig.

Ellers er vårt hovedanliggende sysselsettingspolitikken, som skal gjøre oss mindre oljeavhengig. Det er helt klart at det er den fremtidsrettede politikken. Derfor er de tiltak vi her anviser, tiltak som peker fremover. Nå skal vi ikke være så svartsynte som enkelte er som er knyttet til verftsindustrien og offshoreindustrien. I fjor ble det investert nesten 75 milliarder kr i Nordsjøen. Året i år, som visstnok skal være veldig svart – og det er klart at det kan se litt svart ut på lengre sikt – investeres det nesten 72 milliarder kr i Nordsjøen. Det er 28 pst. av alle investeringer som foretas i Norge, og som altså går til én sektor som sysselsetter en relativt begrenset del av den totale sysselsettingen. Vi gjør oss altså stadig mer oljeavhengig. Hvis vi skal tro på SSB og på departementet, skal vi også til neste år ha investeringer i Nordsjøen på over 60 milliarder kr. Det betyr at vi i mange år fremover skal ha store investeringer i én sektor som sysselsetter svært få.

Men vi har vært enig i at det er nødvendig med tiltak for verftsindustrien, og vi har valgt å konsentrere oss rundt skipsbyggingsindustrien. Derfor tok vi – som det første partiet her på Stortinget – til orde for at verftsstøtten skulle opp på det gamle nivået, og fikk også flertall for det etter hvert. Vi har nå tatt til orde for at man skal ha en intensivering av ferdigbygging som også Senterpartiet til slutt kom med på, etter at de kunne skyve regningen foran seg også på det punkt. Det har etter hvert blitt et mønster for denne regjeringen at man er med på det man skyver regningen foran seg for. Men det viktigste innenfor sysselsetting er ellers kompetanseoppbygging, og det er å ta vare på arbeidsplasser som peker fremover. Jeg tror at offshoreindustrien dessverre må se for seg at man gjennom en tiårsperiode vil være på et lavere nivå enn man er i dag. Jeg tror ikke offshoreindustrien står overfor noen krasjlanding, slik enkelte har hevdet, men vi som politikere må bidra til at man får en myk landing.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Terje Johansen (V): Norge er en idyll i en urolig verden – økonomisk så vel som politisk. Årets revidering av nasjonens budsjett viser det. Muligens har også krigen på Balkan ført til at det har vært få krigsrop fra opposisjonen i forbindelse med revideringen. Det blir lett litt ute av proporsjon å bli høyrøstet over promilleendringer i statens økonomiske disposisjoner når vi har menneskelige og økonomiske katastrofer så nær innpå oss.

Statistikken slår fast at Norge er best i Europa-klassen, med lav ledighet, bunnsolid økonomi og høy velferd for de aller fleste. Selvfølgelig er det mulig å gjøre det meste bedre, og vi i Venstre er særlig opptatt av å gjøre vår videre utvikling mer bærekraftig. Vi er besjelet av odelstanken om å overlate til neste generasjon en jord i bedre hevd enn den vi overtok.

Sentrumsregjeringen, som før valget ble omtalt som et luftslott, har vist at den har evne og vilje til å ta viktige styringsgrep. En stram finanspolitikk i statsbudsjettet for 1999 har bidratt til en nødvendig nedkjøling av norsk økonomi som vi nå ser resultatene av gjennom rentenedgangen. Samtidig er bruken av oljepenger den laveste gjennom 1990-årene.

Innenfor en stram finanspolitikk er det likevel funnet plass til viktige fordelingspolitiske oppgaver, som helse og omsorg, distrikts- og næringstiltak, internasjonal utjevning og miljø. Tallene i norsk økonomi peker stort sett i riktig retning. Kronekursen er så sterk at den har sprengt grensene for utgangsleiet. Det er fortsatt høy sysselsetting og lav ledighet. Renten er på vei nedover, og de siste tallene over utenrikshandel viser bedret handelsbalanse.

Regjeringen har ved denne revisjonen klart å holde stramheten i budsjettet med ca. 0,5 prosentpoeng, selv etter de ekstraordinære utgifter på grunn av krigen i Kosovo etter at opposisjonen med vekslende flertall har funnet hverandre i diverse påplussinger som til sammen svekker balansen med 450 mill. kr. Markedet har imidlertid ikke reagert negativt på at vi har vært nødt til å bruke noe mer oljepenger for å dekke inn dette. Kronen holder seg sterk i forhold til euro. Etter at Norges Bank senket renten med nok en halv prosent, har kronen fortsatt å styrke seg.

Rentenedgang har vært Regjeringens mål ved så vel statsbudsjettet for 1999 som ved revidert budsjett, noe som vil gi bedre vilkår både for husholdninger, næringsliv og offentlig sektor.

Miljøhensynet er bærende i Venstres økonomiske politikk, og det er med beklagelse vi konstaterer at opposisjonen vil ta et skritt tilbake ved å la petroleumsvirksomheten på sokkelen bli en del av det fremtidige kvoteregimet i stedet for å betale CO2-avgift. I tillegg til at det svekker statens økonomi med et par milliarder kr, mister vi også effekten av en avgift som øver et kontinuerlig press for å redusere utslipp. En reduksjon av CO2-avgiften er på toppen av det hele et kostbart, lite målrettet og lite effektivt virkemiddel for å øke aktivitetsnivået i petroleumssektoren. Det er ingen tvil om at CO2-avgiften har ført til intensivert aktivitet for å redusere utslippet, og det er trist for kommende generasjoner at flertallet slår retrett også i denne del av miljøkampen.

På tross av en god sysselsettingssituasjon er det likevel problemer i enkelte næringer. Dette gjelder spesielt innenfor verftsindustrien og til dels oljerelatert virksomhet. Dette har Regjeringen og sentrumspartiene tatt meget alvorlig. I revidert er det funnet plass til tiltak for å sikre utsatte arbeidsplasser. Det dreier seg om selektive tiltak overfor det enkelte felt og det enkelte verft. Et lavere rentenivå vil også komme disse virksomhetene til gode.

Venstre ser det som et overmåte viktig politisk ansvar å gi armslag og å bygge ned hindringer for alle dem som er villige til å skape sin egen arbeidsplass og ikke minst arbeid til andre. Det må bli ærefullt å skape sin egen arbeidsplass. Det må bli ærefullt også å tjene penger på det gjennom arbeidsplasser som gir eieren gode overskudd for fellesskapets skatteinntekter som vi kan bruke til velferdsgodene våre. Vi trenger et mer nyskapende Norge.

Venstre gjør det som er mulig for å bevare lønnsomme industriarbeidsplasser. Men vi føler at de etablerte næringene allerede har et flertall av advokater, ikke minst her i Stortinget. Derfor vil vi i beste Venstre-tradisjon være advokater for de ufødte og for kommende generasjoner, så vel i miljøkampen som i strevet for å skape nye arbeidsplasser.

Det er fortsatt svært høyt aktivitetsnivå i norsk økonomi, med høy sysselsetting og høyt privat forbruk. Norge er i en situasjon de andre europeiske landene kan misunne oss. Jeg håper at opposisjonen også kan glede seg over dette og for en stakket stund glemme de dystre spådommene de tidligere har kommet med. De har slått feil.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A): Det er mykje å gleda seg over både i politikken og elles i dette landet, men det er òg ein del ting som bekymrar, og det er det vi tek opp i dag.

Arbeidsløysa vil auka, det har òg Regjeringa sagt i sine dokument i samband med revidert nasjonalbudsjett, spesielt i offshore- og verftsindustrien. Vi har altså mista 22 000 industriarbeidsplassar i løpet av dei siste åra. Det er ei utvikling som går heilt i feil retning.

Det var ein stor demonstrasjon for nokre veker sia her ute på plassen då folk, frå Vestlandet spesielt, hadde reist til Oslo for å peika på denne situasjonen. Då sa representanten frå Venstre: Trur de at Regjeringa vil leggja ned distriktsarbeidsplassar i denne industrien? Og då ropte folket «ja» tilbake, for det trudde dei faktisk. Det ser dei som konsekvensane av at det er mindre investeringar i offshoresektoren.

Så nemnde Terje Johansen at bruk av kvotesystemet er eit heilt feil signal å gje i forhold til reduksjon av CO2-avgifta på sokkelen, medan andre frå regjeringspartia, som eg har vore på møte med dei siste vekene, har sagt at det ikkje er noka usemje mellom Arbeidarpartiet og regjeringspartia om det som går på situasjonen i verftsindustrien.

No seier representanten frå Venstre at han er lei for det vedtaket som i dag vert gjort, i forhold til å få CO2-avgifta inn i kvotesystemet. Er det då slik å forstå at ein ikkje kjem tilbake med dette til hausten? Det er altså eit fleirtal i dag som seier at dette er rett veg å gå. Det er ikkje nokon som seier at det ikkje skal kosta å sleppa ut CO2, men det skal inngå i heile kvotesystemet.

Mitt spørsmål er: Vil dette bli følgt opp?

Terje Johansen (V): Representanten Frøiland sier at det er mye å glede seg over. Jeg kan i alle fall glede henne med at det ikke er 22 000 arbeidsplasser vi har mistet i industrien i det siste, det er 6 000. Så sier hun at det er skritt som går i feil retning. Det er vi helt enige om. Poenget er at det er skritt som går i nøyaktig samme retning som de har gått under alle de ti år som Arbeiderpartiet satt ved makten, slik at dette er ikke noe nytt.

Representanten nevnte hva jeg sa til verftsarbeiderne. Jeg står ved det jeg sa til verftsarbeiderne. Da de sa at de ikke trodde at Regjeringen var opptatt av å sikre arbeidsplassene deres, kunne de umulig ha studert den pakken som lå i revidert nasjonalbudsjett. Jeg kan summere det opp for representanten Frøiland: Det er ti forslag til sammen som går på verfts- og petroleumsindustrien. Vi har sju forslag som Arbeiderpartiet og sentrum står sammen om, de kom fra Regjeringen. Vi har sluttet oss til tre forslag fra Arbeiderpartiet, og det eneste Arbeiderpartiet står tilbake med, er 52 mill. kr til fiskeflåten, som de finansierer med kutt i sysselsettingsmidlene til sjøfolk.

Det som jeg synes er litt oppsiktsvekkende, er at da vi stod der ute, kom et av sentralstyremedlemmene i Arbeiderpartiet med beskyldninger mot sentrum om at de ikke gjorde noe. Når Arbeiderpartiet nå går ut og vil kutte i refusjonsordningen for sjøfolk, har vi ikke hørt et eneste pip fra LO. Det som jeg sa der ute, var at dette så ut som det var regissert av Arbeiderpartiet, og det står jeg fast ved.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Kenneth Svendsen (Frp): Representanten Terje Johansen sa i begynnelsen av sitt innlegg at Norge var et fristed i verden, der det ikke var fattigdom og ikke krig, og det er jeg helt enig med ham i. Men det får meg til å lure litt, for det ser ut som om Senterpartiet vinner sentrum, og av en eller annen merkelig grunn misser Venstre når det gjelder å straffe u-landene som ønsker å handle med Norge. Handel med de minst utviklede landene er det beste virkemiddel for å få fremmet utviklingen i disse landene. For flere av disse landene er jordbruksvarer, herunder kjøtt, blant de få produkter det er realistisk for landene å eksportere i nevneverdig omfang. Kombinasjonen auksjonsordning for å kjøpe importtillatelser og toll på MUL-importert storfekjøtt kan ikke være i norske forbrukeres interesse og ikke i u-landseksportørenes interesse. Mitt spørsmålet er: Hvordan kan det være i Venstres interesse?

Terje Johansen (V): Representanten Svendsen sa at jeg hadde sagt at Norge var et fristed uten fattigdom og ikke i krig. Det har jeg ikke sagt, for det er faktisk ikke helt slik det er, men jeg skal ikke ta noen diskusjon om det nå.

Spørsmålet hans går på om Venstre er vunnet over av Senterpartiet, jeg tipper det er i forbindelse med MUL-regimet og auksjonssystemet. La meg slå fast at denne regjeringen er den regjering som har holdt bistandsfanen høyest hevet av regjeringer i de årene jeg har oversikt over. Det har vært på tross av bl.a. Fremskrittspartiets forsøk på å få sentrum til å være med på å kutte ned på bistanden.

Når det gjelder auksjonssystemet, er det noe som innføres forsøksvis for bl.a. å fjerne noe av den urettferdigheten som ligger i at de som hittil har hatt importkvoter, har stukket av gårde med hele profitten ved å importere billig kjøtt, og det har ikke kommet forbrukerne til gode. Auksjonssystemet er et forsøk på å ta noe av denne gevinsten inn i statskassen, for derved å fordele den. Men så vidt jeg vet, uten at jeg har full oversikt over akkurat dette temaet, er det forslag om at auksjonssystemet skal vurderes spesielt av utenforstående, så vi får komme tilbake til det når det har begynt å fungere.

Per-Kristian Foss (H): Representanten Terje Johansen er en artig plante i sentrumshagen. Han minnet oss om Venstres tradisjon: Der det er tre Venstre-folk til stede, er iallfall tre meninger representert.

Det Terje Johansen har instituert, er vel en ny tradisjon, nemlig at når en regjering der Venstre er med, presenterer et standpunkt, kommer Terje Johansen til det motsatte. Jeg kan bare minne om – fra den korte hukommelsen – at Terje Johansen er for at Folketrygdfondet skal få lov til å investere ute. Regjeringen er mot. Han er for at staten skal selge seg ned i Hydro. Regjeringspartiene skal kjøpe seg opp. Han er mot at vi skal fortsette subsidieringen av kraftpriser til industrien. Regjeringen har nettopp fremlagt en proposisjon hvor de fortsetter med dette, og regjeringspartiene har under behandlingen i Stortinget forsterket det. Han er mot lovfestet utdanningspermisjon. Regjeringen er for. Slik kunne jeg fortsette.

Mitt spørsmål er: Hva er egentlig Terje Johansens rolle? Det er kanskje et litt uvanlig spørsmål å stille, men av og til får man inntrykk av at Terje Johansen sendes ut for å fange opp de velgere Venstre egentlig burde hatt – med det motsatte standpunkt av Regjeringen. Dette blir jo på sikt litt forvirrende. Jeg må si at jeg trykker gjerne ett sitat av Terje Johansen til mitt bryst. Det er fra juli i fjor:

«Jeg er livredd for at Regjeringen skal prøve å støtte seg til Ap. i budsjettet. Vi vil forsvinne ned i et stort hull.»

Vil Terje Johansen gjenta det i år?

Terje Johansen (V): Jeg tror jeg trykker til mitt bryst at det jeg uttaler, blir lagt merke til og ikke minst husket av representanten Per-Kristian Foss. Det viser at det av og til kan lønne seg å heve sin røst.

Nå må jeg også si at jeg deltar i diskusjoner i Venstre og i Regjeringen, og det er ikke alltid at jeg – og for den saks skyld Venstre – vinner frem med alt som Venstre står for.

La meg ta det siste utsagnet som ble sitert nå. Det gjaldt regjeringspartienes holdning til å kjøpe seg opp igjen i Hydro etter en eventuell emisjon. Det som har skjedd der, er at Regjeringen har fått en fullmakt, og Regjeringen vil vurdere det. Mitt råd til Regjeringen er at dersom man ikke ønsker å bruke sitt eierskap til politisk styring av Hydro, bør man ikke gjøre det, for de pengene kan man bruke til andre formål. Det står jeg fast ved. Den diskusjonen er ikke avsluttet, verken i Venstre eller i Regjeringen.

Når det gjelder kraftpriser, må jeg jo si at der har Venstre – og dermed jeg – innkassert en betydelig seier. Vi har nå gått over på et regime som betyr en gradvis avvikling av kraftsubsidiene til den kraftkrevende industrien. De får tilstrekkelig antall år på seg til å kunne omstille seg, og deretter får de stå på egne ben. Det anser jeg for å være en seier, fordi verken jeg eller Venstre har noensinne ment at dette skulle komme i ett rykk. Det ville ha truet disse arbeidsplassene. Og jeg har sagt at ingen av oss ønsker å legge ned disse arbeidsplassene – snarere tvert om. Men de må stå på egne ben, og det vil de komme til å gjøre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erik Dalheim (A): Det å få klapp på skulderen og oppmuntrende tilrop av folk på fortauet når man har ansvar for avgifter, er nok å forvente for mye i hverdagen. Men man kan oppleve å få forståelse for at avgifter må betales, spesielt når intensjonen knyttet til avgiften i praksis følges opp.

I de vedtak vi nå skal gjøre, har flertallet gjort en rekke nødvendige endringer i så måte. Først til kompensasjonen for dieselavgiften for busser – ekspressbusser og andre. Ved overgangen til grønne skatter ble det vedtatt at dieselavgiften skulle inn i drivstoffprisene. Bussselskapene skulle se hva det kostet. Samtidig ble de lovet et forutsigbart kompensasjonssystem som skulle inspirere til effektivisering og redusert forurensning. Så langt har vi sett noe bortimot en slåsskamp mellom departement og busselskaper om kompensasjonens størrelse. Tilbudet til de reisende har vært salderingsposten. Slik kan vi ikke ha det.

Det flertallet i dag vedtar som grunnlag for kompensasjonen, blir et fast kronebeløp pr. kjørt km man har løyve for. Størrelsen på dette beløp fastsettes nå på bakgrunn av det kompensasjonsbeløpet Stortinget vedtar, fordelt på de kilometer det i dag er gitt konsesjon for. Vi forutsetter at denne kompensasjonen pr. km utbetales likt for alle ruter, uavhengig av om det gis tilskudd eller ikke.

Med en fast kompensasjon pr. km vil de årlige bevilgninger over statsbudsjettet til enhver tid være tilpasset de strekninger de enkelte selskaper har konsesjon for. Justeringer i kompensasjonen skal kun skje ved eventuelle endringer i dieselavgiften. Virkningen av dette vil være at en for selskapene oppnådd reduksjon i drivstofforbruk pr. km vil bedre selskapenes økonomi. En overgang til gassdrevne busser vil stimuleres. De virkninger grønn skatt forutsatte, innfris.

Dette var en noe detaljert, men antatt nødvendig presisering av hva flertallet vil, og så får vi bare forutsette at ordningen kommer på plass i høstens budsjett.

Mange problemstillinger reises når det gjelder vår energisituasjon, ikke minst i forhold til miljøet. I dag bruker vi mer elektrisitet enn vi kan produsere. Importert elektrisitet forurenser mer enn vår egenproduserte. Usikkerhet knyttet til pris og manglende vilje til å tenke langsiktig hos for mange kraftverkseiere fører til at mulig effektivisering av nåværende anlegg ikke skjer for ofte. Ukontroversielle nye prosjekter realiseres ikke.

Ved siden av de problemer dette skaper på leveringssiden, fører det til en dramatisk nedbygging av den kompetanse som norske verksteder og den øvrige leverandørindustri har. Det er et tankekors at gjennomførte investeringer i det norske vannkraftsystem på rundt 190 milliarder kr ikke gir et nødvendig forutsigbart vedlikehold og rehabiliteringsbilde for leverandørindustrien. For å bedre dette vedtar Stortinget nå et toårig fritak for investeringsavgift for vannkraftprosjekter som kommer til gjennomføring i toårsperioden fra 1. januar 2000. Opprustningsprosjekter og andre vannkraftprosjekter som vil kunne framskyndes av fritaket, forutsettes å komme inn under ordningen. Regjeringspartiene er merkelig nok ikke med på innstillingen i denne sak, på tross av meget positiv omtale fra departementet om fritakets virkning. Kanskje dette rettes opp i kveldens votering.

For øvrig viser jeg til en rekke andre avgiftsforslag fra Arbeiderpartiet i innstillingen, som gledelig nok har flertall i de fleste tilfeller.

Så en stemmeforklaring som det kanskje kan være hensiktsmessig å komme med allerede nå. Det gjelder forslag nr. 80, fra representanten Randi Karlstrøm. Arbeiderpartiet vil også stemme for dette forslaget.

Steinar Bastesen (TF): Vi holder på med den sedvanlige øvelsen, vi ser på revidert budsjett. Komitelederen uttrykte nokså presist ved avslutningen av behandlingen i finanskomiteen at dette antagelig var rekord når det gjelder tidsbruk, på behandling av statsbudsjett. Vi var ferdig i komiteen lenge før vi beregnet, og derfor var det vel grunn til å si det. Det tyder på at det ikke kan være så voldsomt stor uenighet om finans- og pengepolitikken når det gjelder budsjettet i sin helhet, langt mindre uenighet enn det høres ut for når vi debatterer her i salen.

Jeg er jo alene i finanskomiteen, og alene i Stortinget fra vårt parti. Jeg kjenner begrensningene jeg har når det gjelder arbeidet i komiteen. Men jeg må si at jeg er veldig glad for den behandling både de forslagene jeg har fremmet, har fått, og den måten komiteen ser på forslagene jeg har fremmet, på. I forbindelse med budsjettarbeidet har jeg selvfølgelig hatt en god del egne ønsker, som jeg ikke alltid har fått tilslutning til.

De tingene jeg har konsentrert meg om – både enkeltforslag som jeg selv har fremmet, og de jeg har fremmet sammen med andre – går på kjernesakene, så som verftsstøtte, refusjonsordninger for sjøfolk, fornying av fiskeflåten, havneutbygginger, rassikring av veger, bedring av vegstandard og slike ting. En del av de tingene har jeg gått sammen med andre om, men det er også forslag jeg har fremmet alene som jeg ikke har fått tilslutning for i komiteen. Et av de forslagene er ekstraordinære miljøtiltak i Groruddalen.

De forslagene som jeg har fremmet, varsler jeg at jeg tar opp.

Likevel synes jeg det er på sin plass å nevne ett av de forslagene som jeg tok opp da jeg kom inn på Stortinget. Jeg vil bare fortelle Stortinget at jeg for noen dager siden åpnet radiosenderen på Røst, som er en av de to radiosenderne som komiteen gikk inn for. Den høres veldig godt, helt til Jan Mayen. Det var virkelig fint at komiteen gikk inn for det, og jeg må berømme Kulturdepartementet og Fiskeridepartementet for at dette gikk i orden. Når det gjelder finansieringen av neste sender på Nordkapp, går jeg ut fra at den går i orden. Det har virkelig vært artig å få lov å være med på dette. Så selv om jeg er alene i komiteen, viser det seg at man kan fremme forslag som er fornuftige, og få tilslutning til dem.

Det er også en annen sak som jeg har tatt opp flere ganger som viser at det går an å få gehør. Vel nok var det Arbeiderpartiet som fremmet forslaget. Det gjaldt en økning av rammen for å sikre kontroll med radionavigasjonssystemet Loran C, som også skal utbygges til satellitt navigasjon. Det er en veldig spesiell sak, som ikke alle har kjennskap til. Den ble det også tilslutning til i komiteen, og jeg går ut fra at Stortinget – med unntak av Fremskrittspartiet – også kommer til å slutte seg til den. Det er distriktsarbeidsplasser som blir sikret, men ikke nok med det, vi sikrer et selvstendig navigasjonssystem basert på både radiosignaler og satellitt, og det er ikke avhengig av det amerikanske GPS-systemet som kan være lunefullt i bruk, alt etter hva slags sikkerhetssituasjon vi har i verden. Det synes jeg er et veldig gjevt tiltak å få gjennomført.

Jeg føler meg rimelig fornøyd med det arbeidet som vi har fått gjort i komiteen.

Jeg vil også nevne et par andre forslag, som riktignok ikke fikk tilslutning. Jeg fremmet et forslag om en bevilgning på 6 mill. kr til leting etter omkomne på sjøen etter at redningssentralene har innstilt sin leting. Det fikk ikke tilslutning, men det er en sak som Regjeringen har under behandling, så den kommer vi tilbake til. Antakelig blir den diskutert i forbindelse med budsjettet til høsten, enten de legger den fram eller ikke.

Og så et lite hjertesukk til slutt, som kanskje er litt utenfor budsjettbehandlingen og utenfor akkurat denne saken, men dog. Jeg registrerer at vi ikke lenger har råd til å beholde en kulturinstitusjon som Universitetsforlaget. Det skal nå slaktes av Gyldendal og Aschehoug. Det vil jeg karakterisere som en kulturpolitisk skandale som vi helt sikkert skal komme tilbake til til høsten når vi begynner på nytt igjen etter ferien.

Presidenten: Representanten Steinar Bastesen har tatt opp de forslag han refererte til.

Kenneth Svendsen (Frp) : Som skatte- og avgiftspolitisk talsmann blir man aldri arbeidsledig. Det er alltid mer enn nok å ta av når det gjelder avgiftspolitiske snurrepiperier og rariteter klekket ut i Finansdepartementet.

Det ser ikke ut til at skifte av politisk ledelse har særlig effekt på kreativiteten hverken når det gjelder å finne på nye avgifter, eller når det gjelder å konstruere nye begrunnelser for gamle avgifter.

Jeg skal på 5 minutter begrense meg til et lite utvalg av hva som finnes i kongerikets offisielle avgiftskokebok bind 2, 1999, også kalt revidert nasjonalbudsjett.

Det er vanskelig å være særlig humørfylt i sin tilnærming til Regjeringens håndtering av olje- og gassvirksomheten. Det bør etter hvert synes rimelig opplagt for denne forsamling at oljeindustrien sliter i motbakke, og at flatere terreng i form av vedvarende høyere oljepriser ikke er særlig sannsynlig. Historisk sett er oljeprisen akkurat i dag faktisk litt over normalnivået. Den oljeformu-en som er skapt her i landet er imidlertid kommet som følge av historisk sett svært høye oljepriser, nettopp i den perioden norsk oljeproduksjon har vært på sitt høyeste.

Dagens avgiftsregime er ikke tilpasset den nye virkeligheten som innebærer både lave oljepriser, marginalt lønnsom haleproduksjon på gamle felt og tilnærmet full stopp i letevirksomhet og igangsetting av nye felt. Vi står derfor overfor en utfordring som er helt akutt. Vi trenger økt haleproduksjon på gamle felt, og vi trenger å tilføre incitamenter for letevirksomhet og igangsettelse av nye felt.

Fremskrittspartiet er derfor glad for å stå sammen med Høyre og Arbeiderpartiet om å be Regjeringen fjerne produksjonsavgiften på enkelte felt. Fremskrittspartiet ville dog foretrukket, og fremmer forslag om, å avvikle produksjonsavgiften for eksisterende felt snarest.

Fremskrittspartiet fremmer også forslag om å avvikle CO2-avgiften på kontinentalsokkelen fullstendig, med virkning fra 1. juli. Dette gjør vi i erkjennelsen av at en fullstendig fjerning av CO2-avgiften garantert virker bedre enn den puslete reduksjonen som er kommet. Dessuten er det beste både for oljeselskapene og deres ansatte, samt hele leverandørindustrien, kommuneøkonomien og staten selv at vi har et avgiftsregime som tilrettelegger for virksomhet som i siste hånd skaper skatteinntekter fremfor trygdeutbetalinger.

Vi er redd for at reduksjonen i CO2-avgiften, som vi subsidiært støtter, slett ikke er nok for å opprettholde et forsvarlig aktivitetsnivå i olje- og gassindustrien og deres tilknyttede virksomheter.

Man kommer altså ikke i godt humør av Regjeringens håndtering av behovet for endrede rammebetingelser på kontinentalsokkelen. Regjeringens innstilling til behovet for endrede rammebetingelser kan kort oppsummeres i to ord: Sitt stille!

Sentrumspartiene er blitt så opphengt i en grønn skattepolitikk at de er blitt helt grønne politisk – og det er altså ikke et komplement. Norsk kontinentalsokkel er allerede den mest miljøvennlige i verden. Med den grønne sitt stille-politikken kan den bli for miljøvennlig. Når produksjonen tar slutt fordi avgiftene har tatt kvelertak, tar som kjent også utslippene slutt.

På grensen til å være enda mindre humørfylt er sitt stille-politikken når det gjelder det særnorske avgiftsregime på flyging. Det har tilsynelatende gått sentrum hus forbi at det er fri konkurranse i luften. Utenlandske selskaper og norske selskaper med stor utenlandstrafikk drar nytte av avgiftsfritt innkjøp av drivstoff og andre varer og tjenester. Dermed stiller ikke alle selskaper likt når det gjelder rammebetingelsene for konkurransen. Dette vil vi gjøre noe med nå, og derfor fremmer vi forslag om avgiftsmessig likestilling mellom flyselskaper med virkning fra 1. juli, og vi er glade for støtten fra Arbeiderpartiet og Høyre

Hvilken god begrunnelse sentrum har for å opprettholde en urett frem til neste årtusen, er en godt bevart hemmelighet i finanskomiteens innstilling. Arnulf Øverlands ord om urett burde være velkjent i Kristelig Folkeparti, så vi får tro det er Senterpartiet som har trukket det lengste strået i de interne sentrumsforhandlingene. Der i gården er man mer trent nå det gjelder å opprettholde lov- og avtalebeskyttelse for ubegrunnet urett.

Einar Steensnæs (KrF): Behandlingen av revidert nasjonalbudsjett i Stortinget har tradisjonelt vært ganske mye mer enn det som kan rommes innenfor begrepet «revisjon»; både regjering og storting har kunnet bake inn både ny politikk og nye, kostnadskrevende tiltak. Men etter at Stortinget vedtok det nye budsjettreglementet, har det vært bred enighet om at det holder med én budsjettbehandling pr. år, og at behandlingen av forslaget til revidert nasjonalbudsjett skulle begrenses til nettopp det – en revisjon.

Det er vel ikke så lett å trekke opp noen skarpe grenser her, men vi må i hvert fall kunne si oss fornøyd med behandlingen av årets reviderte nasjonalbudsjett som gav tilnærmet den samme stramhet i budsjettopplegget som i høst, selv om balansen nå er svekket med 450 mill. kr, inkludert finansieringen av teknologiutviklingsmidler til petroleumsindustrien.

Nå høster vi resultatene av en fornuftig finanspolitikk – renten går ned, valutaen er sterk og stabil, og prisutviklingen er under kontroll. Markedet har tro på styringen av den norske økonomien. Når så oljeprisen har kommet seg på et langt mer «normalt» nivå – den er nå faktisk stabil på over 15 dollar fatet – og arbeidsledigheten utvikler seg langt mindre negativt enn hva både instituttene og deler av opposisjonen har gitt uttrykk for – ja så kan vel både storting og regjering se lysere på situasjonen og ta en velfortjent sommerferie.

At vi har kommet til en slik gunstig posisjon, skyldes selvfølgelig ikke bare Regjeringens og finansministerens dyktige arbeid, men i tillegg partene i arbeidslivet, som har bidratt med sitt. Enigheten om Arntsen-utvalgets konklusjoner har åpenbart slått positivt ut. Dessuten kommer det ikke minst gunstige signaler utenfra, og vi ser nok en gang hvor åpen den norske økonomien er for det som skjer internasjonalt, på godt og vondt. Nå svinger det åpenbart i vår favør, og det gir god drahjelp. Og vi deler gjerne både æren av og gleden over denne positive utviklingen med de partier som sørget for å lose budsjettet i havn i fjor høst: Fremskrittspartiet og Høyre.

Ikke alle arbeidstakere vil kjenne seg igjen i en slik beskrivelse, at det er en god situasjon. Og det er på sin plass å minne om at mens noen bransjer fremdeles opplever et stramt arbeidsmarked, er det andre bransjer som sliter tungt med permitteringer, oppsigelser og fare for at hele virksomheten kan gå over ende. Det er særlig i bygg- og anleggsbransjen og i oljerettet virksomhet det er problemer. Dette er noe Regjeringen har gått nøye inn i, og det er ikke rett at Regjeringen står passiv og ser på dette uten å gjøre noe, som en får høre. Det er bl.a. bevilget 100 mill. kr til teknologirettede prosjekter innen petroleumssektoren. Det bygges opp et fond på 3 milliarder kr for næringslivet, rettet mot teknologiutvikling og reduserte kostnader. Nye skip skal settes i produksjon. Garanti-Instituttet for Eksportkreditts alminnelige garantidekning utvides, og produksjonsavgiften på sokkelen skal avtrappes.

Det er selvfølgelig viktig at Regjeringen følger denne situasjonen nøye og eventuelt kommer tilbake til Stortinget med nye tiltak. Den beste hjelpen kan likevel for mange bedrifter være at renten går ned. Det er selvfølgelig riktig – som flere har påpekt – at en høy norsk rente i forhold til konkurrentlandenes er en vesentlig hemsko for våre eksportbedrifter.

Vi har registrert at et flertall, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Høyre, går inn for at Regjeringen allerede nå må forberede å fjerne produksjonsavgiften på enkelte felt for å kunne beslutte utbyggingen av marginale prosjekter og investeringer i haleproduksjon under henvisning til den akutte, vanskelige situasjonen i petroleumssektoren. Dette er altså ikke andre grep enn de Regjeringen selv varsler, men tiltakene er skjøvet fram i tid, og det tar vi til etterretning.

For øvrig foreligger det nokså ulike forslag når det gjelder CO2-avgiften. Vi for vår del advarer mot en reduksjon her. En slik reduksjon vil ikke uten videre være treffsikker i forhold til den økte aktiviteten som en er ute etter. Dessuten vil dette åpenbart bryte med de klare internasjonale forpliktelsene Norge er bundet av, bl.a. gjennom Kyoto-avtalen. Først når det er etablert et nasjonalt kvotesystem for klimagasser, kan en på en seriøs og målrettet måte se på hvordan CO2-avgiften kan endres uten at dette skaper de problemer for miljøet og internasjonale avtaler slik det her er forsøkt lagt opp til.

Sentrumspartiene har lagt vekt på å dekke inn alle utgiftsøkninger med tilsvarende utgiftskutt eller inntektsøkninger. Problemet er igjen at det er betydelig enklere å finne sammen om utgiftsøkninger enn til utgiftskutt eller inntektsøkninger. Men til tross for utgiftsøkninger på opp mot 6 milliarder kr, har det lyktes finanskomiteen å komme fram til enighet om å dekke inn over 90 pst. av dette på ulike måter. Slik sett må vi kunne si oss fornøyd med totalresultatet, og det er derfor naturlig for meg å avslutte dette innlegget med å takke for et godt samarbeid og ønske alle mine kolleger på Stortinget en riktig god og velfortjent sommerferie

Presidenten: Først skal vi ha et replikkordskifte.

Thorbjørn Jagland (A): Når representanten Steensnæs sier at det er tilnærmet samme stramhet i revidert som i det budsjettet som ble vedtatt før jul, er det ganske enkelt ikke riktig. Det som vi ser, er en glideflukt innen finanspolitikken. Man sa at man måtte ha 9 milliarder kr i innstramming da statsbudsjettet ble lagt fram av Regjeringen, nå er den redusert til 3,7 milliarder kr. Det er derfor flere og flere nå som sier at renten kanskje ikke vil gå ned så mye som bl.a. finansministeren sa her i Stortinget da revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram. Utgiftsveksten fordobles på et halvt år, fra budsjettet ble lagt fram til vi fikk revidert nasjonalbudsjett. Bruken av oljepengene fordobles, men utgiftsøkningene brukes ikke til det som er framtidsrettet.

Jeg har et konkret spørsmål på bakgrunn av den sørgelige utviklingen som vi ser når det gjelder skolene og barnehagene våre. Foreldrebetalingen i skolefritidsordningen øker sterkt. Det samme gjelder foreldrebetalingen i barnehagene, og barnehageutbyggingen har praktisk talt stoppet opp. Meldingene fra kommunene nå er entydige, og det er at når man skal sette opp budsjettet for neste år, vil denne negative utviklingen fortsette. Da vil det gå enda mer ut over skolene, den offentlige skolen, og barnehagene. Mitt spørsmål er: Vil Kristelig Folkeparti være med på å sende en entydig melding til kommunene om at man ikke må sette opp budsjettene sine på dette grunnlag? Vil man si fra om at staten nå må inn og gjøre situasjonen annerledes, dvs. at man bevilger mer til skolefritidsordningen og mer til barnehagene, og at man sikrer en positiv utvikling når det gjelder norsk skole også i årene framover?

Einar Steensnæs (KrF): Når det gjelder resultatet av behandlingen av revidert nasjonalbudsjett, er det ingen grunn til å stikke under stol at vi hadde håpet at opposisjonen på samme måte som den bidrog til utgiftsøkninger – noe den altså har gjort – kunne ha bidratt til tilsvarende kutt i utgifter, slik at vi fikk balanse. Sentrumspartiene har klart det i sitt framlegg.

Jeg holder fast på at selv om vi har fått en svekkelse, er budsjettindikatoren nå på 0,38 pst. Den var etter vedtatt budsjett for 1999 på 0,43 pst. Det er altså en endring på 0,05 pst. Det skulle vi gjerne ha unngått, men likevel ser vi at etter at innstillingen fra finanskomiteen forelå, styrket kronen seg.

Tilliten til norsk økonomi er åpenbart sterk. Jeg forlanger ikke begeistring og jubel fra Arbeiderpartiet for dette, men jeg hadde håpet på en liten positiv uttalelse og en liten grad av fornøydhet over at det tross alt nå ser ut til å gå mye bedre for norsk økonomi. Og det er noe vi bør kunne glede oss felles over, enten vi tilhører regjeringspartier eller opposisjon, for dette er objektive, nøkterne, nøytrale opplysninger som vi kan forholde oss til.

Så sier Jagland at vi ikke bruker pengene våre til det som er «framtidsrettet», var hans uttrykk. Nå er det antakelig en politisk vurdering hva de enkelte partier mener er framtidsrettet, men jeg er uten videre enig med Jagland i at når det gjelder satsing på utdanning, er det meget viktig. Kommunene bør i sterkere grad få sine bevilgninger i form av rammebevilgninger, og da vil jeg være meget tilbakeholden med å dirigere kommunestyrene fra Stortingets talerstol, og fortelle hva de skal prioritere. Jeg har tillit til at det kan de selv vurdere best.

Kenneth Svendsen (Frp): Fremskrittspartiet er glad for at Kristelig Folkeparti etter flere møter mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet gav etter og i stor grad ser ut til å oppfylle den avtalen som er inngått mellom disse partiene i forbindelse med statsbudsjettet når det gjelder å gi mer penger til styrking av Politiet, til Forsvaret og til sykehus.

Jeg må si det er forunderlig at Fremskrittspartiet sammen med Høyre må komme med trusler overfor Kristelig Folkeparti for at de skal oppfylle en budsjettavtale og sikre pasientbehandlingen bl.a. i de fylkeskommunale sykehusene. Det er etter mitt syn helt elementært at hvis avtaleparter skal ha et godt forhold seg imellom, må det baseres på at partene har tillit til hverandre.

Er Kristelig Folkeparti enig i at når Regjeringen legger fram et budsjett som ikke overholder avtaler som er inngått, innbyr ikke det til at motparten ønsker å inngå nye avtaler. Jeg vil stille samme spørsmålet til representanten Steensnæs som jeg stilte til representanten Jørgen Holte: Kan vi forvente at en Kristelig Folkeparti-regjering oppfyller avtaler uten at det skal skje etter trusler, med påfølgende forhandlinger?

Einar Steensnæs (KrF): Jeg la i mitt innlegg inn en honnør både til Fremskrittspartiet og Høyre når det gjaldt budsjettsamarbeidet. Hvis det er behov for det, skal jeg gjerne gjenta det også i denne replikken. Men i forhold til det å holde budsjettavtaler, vil jeg bare bekrefte at det er meget viktig for oss. Vi vet at denne regjeringen kommer til å få anledning til å forhandle flere ganger med Stortinget slik som det nå ser ut, og vi vet også at hvis det skapes tvil om en kan stole på de avtaler som inngås, vil det bare slå tilbake på oss som forsøker nye forhandlinger. Det var grunnen til at vi var villig til å se på de innvendinger som Fremskrittspartiet og Høyre hadde til det framlagte forslaget til revidert nasjonalbudsjett som Regjeringen la fram.

Jeg skal ikke gå i detalj på hvordan vi tenkte og argumenterte for å forsvare at det var mulig å kutte 100 mill. kr innenfor det store forsvarsbudsjettet uten at det kunne bli vurdert som noe annet enn revisjon, slik prosessen tilsier. Fra Fremskrittspartiets og Høyres side ble det sett på som en endring av politikk. Det tok vi til etterretning, og etter disse to partiers innvendinger rettet vi det opp. Det samme gjaldt de 20 mill. kr som kom på plass i forhold til driftsbudsjettet for Politiet. Der hadde vi også en annen oppfatning, men for å være på den helt sikre side, var vi også her villig til å rette det opp. Dette skulle vise at sentrumspartiene er til å stole på når en inngår i avtaler med disse.

Så vil jeg også føye til at denne avtalen hadde en viktig klausul, nemlig at om noen av partene hadde behov for å endre forutsetninger og komme med andre forslag enn det som avtalen rommet, var det anledning til å gjøre det etter forutgående drøftinger. Vi har etter vårt syn opptrådt ryddig i det. Regjeringen tok kontakt med de to aktuelle partiene og drøftet dette. Også etter at budsjettet ble lagt fram gikk vi inn i tilsvarende drøftinger, og det førte altså til det positive resultat som det er referert til – pluss 120 mill. kr.

Kjellaug Nakkim (H): Representanten Steensnæs takket for godt samarbeid, og ønsket oss god sommer. Jeg er ikke så sikker på om jeg hadde kunnet returnere det ønsket hvis det ikke hadde vært slik at regjeringspartiene hadde imøtekommet oss på det vi mente var brudd på avtalen, ved at de bevilget mer penger til Forsvaret, Politiet og innsatsstyrt finansiering, som det var veldig viktig for oss å få på plass. Men vi har allerede hørt Steensnæs" forklaring på dette, og vi sier oss fornøyd med avtalen slik den er blitt.

Det jeg gjerne ville ta opp, var at sist høst skrev Regjeringen i forbindelse med budsjettet at generasjonsregnskapet var i nær balanse. I revidert budsjett skriver Regjeringen at balansen burde vært 10-25 milliarder kr. bedre, for å unngå å velte byrdene over på fremtidige generasjoner. Det vil egentlig si at neste generasjon må betale mer i skatt.

Uansett burde egentlig generasjonsregnskapet vist et klart overskudd nå som vi er nær en konjunkturtopp. Det er ikke holdbart å være i nær balanse eller å ha underskudd i gode tider, og enda større underskudd når vi har lavkonjunkturer, for det vil si at vi kommer skikkelig på etterskudd når det gjelder generasjonsregnskapet.

I svar til Høyre i forbindelse med dette sier finansministeren at Regjeringen legger vekt på langsiktige hensyn ved utformingen av finanspolitikken, og viser for øvrig til at disse spørsmålene vil bli drøftet i langtidsprogrammet for 2002-2005. Men når man sier at man legger vekt på langsiktige hensyn, og så presenterer et budsjett med et klart underskudd i generasjonsregnskapet, på tross av at man er på toppen av en høykonjunktur må man vel si at Regjeringen har lagt bort de langsiktige hensyn som de sier de legger vekt på.

Er det ikke moralsk forkastelig å velte dette over på kommende generasjoner?

Einar Steensnæs (KrF): Det kan gå veldig hardt for seg i dette huset, men aldri bør det vel gå så hardt for seg at vi ikke kan unne hverandre en god sommerferie – det håper jeg ikke jeg misforstod representanten Nakkim på.

Men så synes jeg nok at representanten Nakkim er dristig. Hun viste til generasjonsregnskapet. Det er riktig at Regjeringen har referert til at for å få det i balanse, kunne det være behov for ytterligere innstramming på 10-20 milliarder kr. Høyre er i sitt alternative budsjettforslag ikke i nærheten av å gjøre dette. Det er ikke noen kvalitetsforskjell på det Regjeringen gjør, og det Høyre gjør. De har riktignok en forbedret budsjettbalanse på 1,7 milliarder kr – det er så. Men det er langt igjen fra 1,7 milliarder kr til de 10-20 milliarder kr som nå representanten Nakkim på en måte gjør sentrumspartiene alene ansvarlig for.

Så vil jeg også si at aldri har vi brukt så lite av oljepengene som i år – 11 milliarder kr. Vi har aldri tatt mindre av oljepengene våre enn denne gangen. Regjeringen har vært meget bevisst på nettopp det som representanten Nakkim forsøker å minne oss om, at vi ikke skal bruke mer oljepenger enn det som strengt tatt er nødvendig, og at det skal spares opp for fremtidige generasjoner. Det kunne kanskje representanten Nakkim ha kvittert ut.

Og så i forhold til å holde budsjettavtaler: Det forslaget som Høyre har lagt fram, bryter etter mitt syn – og det har jeg sagt gjentagne ganger – med helt klare avtaler om og forståelse av hva et revidert budsjett skal være. Det går på omfattende politikkområder, som jeg ikke skal referere. Men ved siden av dette har også Høyre lagt inn 30 mill. kr i reduksjon på kontantstøtten fordi de ønsker en helt annen forvaltning av kontantstøttemodellen, en ren trygdemodell. Det er i hvert fall helt klart i strid med den avtale vi inngikk med Fremskrittspartiet og Høyre når det gjaldt kontantstøtten. Så jeg synes ikke representanten Nakkim skulle komme til oss og snakke om å bryte avtaler.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Grete Knudsen (A): Det er gledelig at Arbeiderpartiet i den innstillingen vi drøfter i dag, har fått tilslutning til ganske mye av sin næringspakke og utdanningspakke. Disse to hører veldig nøye sammen, fordi kompetanse kanskje er den aller viktigste næringspolitikken og samtidig også den beste distriktspolitikken.

Vi har fått et utdanningssamfunn, og det er grunn til å tro at vi i tiden fremover i enda sterkere grad vil bli et utdanningssamfunn. Det er heller ingen grunn til å bagatellisere det vi har oppnådd ved å kunne heve det generelle utdanningsnivået i vår egen befolkning. Resultatene er synlige fra bunn til topp i utdanningssystemet vårt. Det har skjedd en enorm kvantitativ vekst, som også har vært en demokratiseringsprosess, fordi vi vet at utdanning spiller en stor rolle når det dreier seg om fordeling av goder. Skolemotivasjon har tradisjonelt veldig nøye sammenheng med bakgrunnen en kommer fra, fra hjemmet, og vi må fra samfunnet og myndigheters side sørge for å ta alles ressurser i bruk. Og da har vi en stor utfordring når det gjelder å legge om innholdet i skolen og også gå igjennom hele kvalitetssiden. Derfor slår vi til lyd for ti nye år på utdanningssiden.

Men det betyr også at vi skal ta hensyn til hvilket samfunn våre barn og unge i neste omgang skal møte. Derfor har det vært så viktig i dette hus at vi har lagt vekt på enhetsskolen – samvær selv om man kommer fra ulik bakgrunn. Og hvis vi nå bare ser på de siste årene, altså 1997 og 1998, ser vi at mellompartiene, altså regjeringspartiene, økte tilskuddet til de private skoler med 150 mill. kr. Dette året har de økt tilskuddet til private skoler med 70 mill. kr. Og samtidig som de sier at de satser på den offentlige enhetsskolen, har de redusert tilskuddene til denne skolen med 328 mill. kr. Enkelte steder ser vi også at den private skolen utfordrer den offentlige skolen og faktisk blir nærskolen, men en skole som ikke alle kan søke seg inn i.

I dag har Vårt Land et oppslag om at vesle Kåfjord kommune i Troms står i fare for å miste en av sine fem skoler hvis privatskole der blir en realitet. På flere småsteder foreslås det nå nye private skoler: i Sveio, Balsfjord, Volda og Kåfjord, som jeg nevnte. I Volda sier Høyre-ordføreren, Knut Bere, at den nye Sunnmøre ungdomsskole «kan komme til å utarme de tre bygdeskolene» hvis den blir etablert.

Vi mener at når vi opplever dette i små samfunn, må vi ha et felles ansvar for å sikre at enhetsskolen er nærskolen og det felles samlingspunktet. I tillegg skal vi selvfølgelig nå ha en offensiv for å ruste opp enhetsskolen både innholdsmessig og bygningsmessig.

Forleden dag avgav også kirke-, utdannings- og forskningskomiteen sin innstilling til St.meld. nr. 32 for 1998-99 om videregående opplæring, der vi gikk igjennom Reform 94, og der gjentok en samlet komite at vi skal ha en IT-plan. Og vi har gitt Regjeringen beskjed flere ganger om at vi skal ha den planen, og nå har vi gitt dem beskjed om å komme med det i statsbudsjettet, og de får en gjennomføringsperiode på fire år.

Når alle snakker om, og alle er enige om, at utdanning er et viktig distriktspolitisk virkemiddel, er det merkelig og ganske utrolig at regjeringspartiene ikke er med på økning når det gjelder desentralisert utdanning, og dessverre heller ikke er med på å øke antall studentboliger. Statsministeren er opptatt av å lage et utvalg for ungdomsboliger, og det skulle jo også bare mangle, for det har faktisk Stortinget gitt beskjed om at statsministeren skal komme med.

Børge Brende (H): Jeg må få lov til å si at det var et ganske eiendommelig innlegg som representanten Einar Steensnæs holdt her i sted – på flere punkter, men man må jo velge ut noe. Det som kanskje var mest oppsiktsvekkende, var hans påstand om at Høyre ikke har forholdt seg til budsjettavtalen. Det sier altså den parlamentariske leder i Kristelig Folkeparti, som er representant for en regjering som nå har foretatt dramatiske endringer på sin egen innstramming som den la opp til i fjor høst.

I salen her er det bare Høyre som fremmer et revidert nasjonalbudsjett som inneholder den samme innstrammingen som Regjeringen selv foreslo i fjor høst. Det er angivelig å bryte budsjettavtalen å forholde seg til den innstrammingen som var det bærende elementet i årets budsjett. Forstå det den som vil!

Det er derimot en ganske øredøvende taushet i denne salen her i dag fra sentrumspartienes side når det gjelder begrunnelsen for hvorfor det nå er riktig å stramme inn mindre i norsk økonomi. Det spørsmålet er ikke besvart. Poenget er at det er ingen grunn til å stramme inn – men å slippe løs. Det er heller stikk motsatt hvis man skal nå den målsettingen som finansministeren vifter med stadig vekk: Vi skal komme ned mot europeisk rente i løpet av året, sier finansministeren. – Nå ser jeg at han rister på hodet, da er vel jeg kanskje også en av de mange som har misforstått ham. Men det er ganske oppsiktsvekkende hvis målet fra finansministerens side ikke lenger er å komme ned mot europeisk rentenivå i år. Det er kanskje utsatt til neste år? Det må i så fall være som en følge av at Regjeringen nå strammer inn mindre i revidert nasjonalbudsjett enn man la opp til i fjorårets budsjett. For hva er årsaken til at rentenedgangen vil ta lengre tid, og at renten eventuelt ikke vil nå ned mot europeisk nivå? Det er selvsagt at Regjeringen har valgt å endre innstrammingen fra 9 milliarder kr til 3,7 milliarder kr. Og dette skyldes jo selvsagt at man internt i Regjeringen har problemer, fordi det er så mange som vil øke utgiftene.

Resultatet da blir jo at det er markedet som bestemmer, det er markedet som foretar innstrammingene. Og markedet gjør det gjennom at vi i Norge fortsatt skal leve med et altfor høyt rentenivå. Det synes jeg er en veldig høy pris å betale.

Dette kommer i tillegg til at Regjeringen ikke tar spørsmålet om generasjonsregnskap på alvor. Jeg synes det var voldsomt som representanten Einar Steensnæs fór over det hele med harelabb. Han nærmest ironiserte og harselerte over representanten Nakkim da hun påpekte at siden statsbudsjettet i fjor høst og frem til revidert nasjonalbudsjett nå har vi beveget oss fra et budsjett i generasjonsmessig balanse til et budsjett hvor Regjeringen selv understreker og fastslår at det mangler 10 – 25 milliarder kr for at det skal kunne forsvares generasjonsmessig.

Og når man svekker generasjonsregnskapet, bruker mer penger og sender regningen til neste generasjon på det tidspunkt hvor oljeinntektene er som høyest, og det fortsatt ikke er like mange pensjonister som skal motta folketrygd som det vil bli om 20 år, hva burde Regjeringen gjøre da? Jo, man burde selvsagt ha strammet til og lagt opp til et bærekraftig opplegg. Men tilsvaret på sin egen utfordring om at generasjonsregnskapet må tas på alvor, er å slakke opp, doble utgiftsveksten, doble bruken av oljepengene og halvere innstrammingen. Det er sentrumspartienes bidrag i den økonomiske politikken nå. Det er forhold som vi kan gjøre noe med, og det er der Regjeringen burde ha satt inn innsatsen, men der svikter de punkt for punkt. Og som jeg sa innledningsvis: Det eneste av partiene som samarbeidet om statsbudsjettet i fjor høst som oppfyller budsjettbalansen, er Høyre, så de som bryter budsjettavtalen på den mest grunnleggende måte, er sentrumspartiene, som svekker budsjettet med 4 milliarder kr.

Statsråd Gudmund Restad: I fjor høst spådde mange en bråstopp for norsk økonomi, med en kraftig økning i arbeidsledigheten. Heldigvis har det ikke gått slik. Det ligger an til en myk landing for norsk økonomi etter den langvarige oppgangskonjunkturen.

Balansen i norsk økonomi er i ferd med å bedres. Et stramt statsbudsjett har virket som forutsatt. Vårens inntektsoppgjør resulterte i moderate tillegg. Valutakursen er gradvis kommet tilbake til utgangsleiet, og renten er gått ned med 2 prosentpoeng siden nyttår. Oljeprisen har økt til nær 130 kr pr. fat de siste dagene. Prisstigningen er lav, og arbeidsledigheten er den laveste på over 10 år.

Hvis vi viderefører moderate inntektsoppgjør og fører en finanspolitikk som bidrar til å stabilisere utviklingen i norsk økonomi, har vi gode muligheter til å beholde høy sysselsetting og lav arbeidsledighet også i tiden framover.

Gjennom 1997 og inn i 1998 ble det klart at arbeidskraftreserven i deler av arbeidsmarkedet var i ferd med å bli uttømt. Fallet i ledigheten i 1998 var vesentlig sterkere enn tidligere år, og lønnsveksten tiltok kraftig. Årslønnsveksten fra 1997 til 1998 anslås til 6,2 pst., som er det dobbelte av lønnsveksten hos våre handelspartnere.

Samtidig falt oljeprisen kraftig – fra et gjennomsnitt på 136 kr pr. fat i 1997 til 96 kr i 1998. Dette bidrog, sammen med sterk importvekst, til at et overskudd på driftsregnskapet med utlandet i 1997 på om lag 56 milliarder kr ble snudd til et underskudd på om lag 16 milliarder kr i 1998.

Sterk lønnsvekst, lav oljepris og internasjonal finansuro førte til en kraftig svekkelse av kronekursen og en dobling av det norske rentenivået i fjor sommer.

Hovedutfordringen er nå å sikre en balansert utvikling i norsk økonomi. Pris- og kostnadsveksten må bringes raskt ned på samme nivå som hos våre handelspartnere. Hvis ikke, reduseres muligheten for å opprettholde høy sysselsetting.

De positive utviklingstrekkene hittil i år må føres videre. Det er derfor viktig å gjennomføre et stramt finanspolitisk opplegg for å dempe presset i økonomien.

Utsiktene for 1999 og 2000 peker i retning av en klar avdemping av den økonomiske veksten. Etter en oppgang i BNP for Fastlands-Norge på om lag 3¼ pst. i fjor, anslås veksten i år til ¾ pst. Det er først og fremst en nedgang i investeringene, både i oljesektoren og i deler av fastlandsøkonomien, som vil bidra til lavere vekst.

Det ville uansett ikke ha vært mulig å opprettholde like høy økonomisk vekst som i de senere årene. Den sterke lønnsveksten i fjor var et tegn på betydelige presstendenser og svært høy kapasitetsutnyttelse i økonomien. Derfor representerer lavere vekst i en begrenset periode ikke noen dramatisk utvikling.

Pr. 16. juni var det registrert 55 500 arbeidsledige, eller 2,4 pst. av arbeidsstyrken. Dette var 1 800 færre ledige enn for ett år siden. Antall personer på sysselsettingstiltak var redusert med nesten 8 000 i samme periode. Finansdepartementets økonomiske prognose indikerer en moderat økning i ledigheten i løpet av året, men langt fra en økning på 30 000 personer, slik Arbeiderpartiet har hevdet også her i dag. Ledighetstallene de siste ukene gir ikke grunnlag for å oppjustere ledighetsanslaget i revidert nasjonalbudsjett.

Regjeringens hovedprioritet har vært å gjennomføre et stramt finanspolitisk opplegg for 1999. Samtidig måtte en finne plass til helt nødvendige bevilgninger til formål som ikke var kjent da statsbudsjettet ble vedtatt. Dette gjelder i første rekke utgifter i forbindelse med Kosovo-krisen. Etter en samlet vurdering av norsk økonomi, og i lys av problemene knyttet til å gjennomføre store endringer og betydelige utgiftsreduksjoner midt i budsjettåret, fant Regjeringen det forsvarlig å svekke budsjettbalansen noe.

De endringene på statsbudsjettet som i dag blir vedtatt, svekker statsbudsjettet utenom olje med om lag 2,2 milliarder kr før anslagsendringer og regnskapstekniske omlegginger. Dette er om lag 450 mill. kr mer enn i Regjeringens opplegg. Det finanspolitiske opplegget innebærer dermed en innstramning i 1999 på om lag ½ pst. av BNP for Fastlands-Norge.

Jeg er meget tilfreds med at Regjeringens forslag til endringer i statsbudsjettet i hovedsak får tilslutning i Stortinget. Regjeringen får støtte til sine hovedprioriteringer. Samtidig opprettholdes en stramhet i budsjettet som er forsvarlig i forhold til de utfordringene vi har i norsk økonomi.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Vi er kanskje flere som i løpet av debatten har ventet på finansministerens innlegg, ikke minst for å få høre hans vurdering av budsjettet som er lagt fram, og som blir vedtatt i dag, og dets virkning på norsk økonomi. For som det er blitt sagt, det har så langt i dag vært taust fra regjeringspartiene med hensyn til å vurdere hvorvidt det faktum at innstramningen i budsjettet er mer enn halvert, har en gunstig eller en ugunstig virkning på norsk økonomi.

Finansministeren sa for kort tid siden her at hvis man fører en finanspolitikk som bidrar til en balansert utvikling i økonomien osv., kan man få en myk landing. Og finansminister Restad kom helt på slutten av innlegget inn på at det var et forsvarlig opplegg som ble vedtatt. Betyr det at Gudmund Restad, som er vår finansminister, mener at det budsjettet som blir vedtatt i dag, er godt tilpasset den økonomiske situasjonen, når det opplegget han kom med til Stortinget sist høst, med en innstramning på 9 milliarder kr, som da ble vurdert som nødvendig, nå er redusert til 3,7 milliarder kr? Da er mitt spørsmål: På hvilket punkt var det da finansministeren tok så fundamentalt feil i høst, da behovet for innstramning ble vurdert helt annerledes?

Det kan – til slutt – være interessant å høre finansministerens vurdering av hvordan det budsjettet som blir vedtatt i dag, kommer til å virke på renten framover.

Gudmund Restad: Representanten Hill-Marta Solberg påstår at innstramningen i budsjettet som synes å bli vedtatt i dag, er mer enn en halvering i forhold til det budsjettet som ble vedtatt i fjor høst. Det er ikke riktig. Det budsjettet som ble vedtatt i fjor høst, hadde en innstramning på ¾ pst. av BNP. Det budsjettet som vil bli vedtatt i dag, har en innstramning på ½ pst. Dermed er altså påstanden fra Hill-Marta Solberg feil.

Jeg har også hørt tidligere i dag at man driver med talleksersis. Man tar utgangspunkt i 9 milliarder kr, som er noe høyere enn det Regjeringen foreslo, og ender med et tall på under 4 milliarder kr. I det siste tallet – altså under 4 milliarder kr – ligger det bl.a. 1 milliard kr som rett og slett skyldes en annen måte å beregne innstramningsfaktoren på. Og det gjør ikke at man bruker mer penger eller at budsjettet blir mindre stramt i realiteten.

Og så syns jeg nok at det er litt påfallende at ikke bare Arbeiderpartiet, men også Høyre kritiserer Regjeringen for at vi har lagt opp til et for lite stramt budsjett. Hver for seg har de to riktignok et noe strammere opplegg – på en litt finurlig måte, vil jeg nok hevde. Det spiller imidlertid ingen rolle hva de i teorien gjør, men hva de i praksis gjør her i salen. For her i salen bidrar jo vitterlig de partiene til at budsjettet svekkes med ytterligere 450 mill. kr. Hvis Regjeringens opplegg var for lite stramt, så burde det ikke være nødvendig å svekke det ytterligere med 450 mill. kr, slik opposisjonen nå gjør.

Siv Jensen (Frp): Jeg har tre spørsmål til finansministeren. Det første er i tilknytning til mitt hovedinnlegg, hvor jeg bad statsråden redegjøre for Regjeringens oppfatning knyttet til tilleggsbevilgningen på 20 mill. kr til drift av Politiet. Vil disse midlene bli brukt nettopp til det – lønninger og drift – eller vil de bli brukt til noe annet?

Neste spørsmål er knyttet til renten. Vi har ved flere anledninger sett og hørt finansministeren uttale hvordan han har tenkt å få det norske rentenivået ned mot det europeiske. Spørsmålet er: Er det slik at finansministeren nå har begynt å instruere Norges Bank i forhold til når, hvor mye og hvordan renten skal settes ned, eller er det fortsatt slik at det er Norges Bank som tar denne vurderingen basert på den økonomiske utviklingen, eller kanskje innenfor forskriften, som altså skal være i forhold til kronekursens utvikling?

Mitt tredje spørsmål dreier seg om Folketrygdfondet. Hva er årsaken til motviljen i Regjeringen knyttet til å åpne for at Folketrygdfondet får adgang til å investere i utenlandske selskaper? Hvorfor skal det være ulik praksis mellom Folketrygdfondet og petroleumsfondet hva gjelder denne plasseringsadgangen? Og hvis det er sånn at Regjeringen vurderer å åpne for dette, når har man da i så fall tenkt å gjøre det?

Statsråd Gudmund Restad: Jeg fulgte godt med i Siv Jensens innlegg tidligere i dag, og når jeg i mitt hovedinnlegg ikke svarte på den oppfordringen hun gav da, var det rett og slett av tidsnød – 5 minutter er 5 minutter. Uansett om spørsmålet ville komme, var jeg forberedt på å svare i replikkrunden.

Spørsmålet fra Siv Jensen var om de 20 mill. kr som nå blir bevilget ekstra til Politiet, vil bli brukt til politiarbeid og ikke til administrative oppgaver eller andre ikke-politirelaterte formål. Jeg går jo uten videre ut fra at enhver statsråd som får økte bevilgninger på budsjettet sitt, vil sørge for å benytte de pengene på den måten Stortinget har forutsatt. For sikkerhets skyld har jeg likevel sørget for en kontakt med Justisdepartementet etter Siv Jensens innlegg i dag, for å være 100 pst. sikker på at det vil skje også denne gangen. Der har vi da fått opplyst at de 20 mill. kr – hver eneste krone – vil bli fordelt til politidistriktene. Så blir det opp til den enkelte politimester å anvende midlene der de trengs best, og da er jeg nokså sikker på at de vil gå nettopp til politiarbeid.

Så var det et par andre temaer – først renten. Jeg vil benytte anledningen her og nå til igjen å avvise at det er lovt noe som helst i forhold til renteutviklingen. Men jeg har hatt en del synspunkter på hva jeg tror vil være en sannsynlig renteutvikling. Og når jeg har sagt at norsk rente vil gå ned mot – jeg har ikke sagt ned til, men ned mot – et europeisk nivå, har jeg alltid presisert at det skjer ikke i år, men i løpet av neste år.

Det siste temaet jeg skal komme inn på i løpet av det siste halvminuttet, er Folketrygdfondets muligheter til å investere i utlandet. Jeg syns at en hensiktsmessig arbeidsfordeling mellom Folketrygdfondet og oljefondet er at Folketrygdfondet holder seg i Norge og har sin kompetanse her, mens oljefondet/petroleumsfondet holder seg i utlandet, hvor de har sin kompetanse. Det er unødvendig å bygge opp kryssende kompetanse. Så hvis det er et poeng å investere mer i utlandet, kan man heller endre reglene for hvor mye petroleumsfondet skal investere der.

Per-Kristian Foss (H): Man skal høre meget, og jeg forstår nå at den nye definisjonen av blokkuavhengighet er en parlamentarisme der opposisjonspartiene, som er i flertall, skal ha ansvaret for å berge Regjeringens forslag gjennom uendret. Det er en ny, interessant parlamentarisme. Da kunne man kanskje vurdere om man behøver å sitte i regjering?

Her er det en regjering som først inviterer til forhandlinger. Vi møter og ønsker å forhandle, legger frem en serie kuttforslag for å kunne holde balansen – nå snakker jeg på vegne av Høyre – og så kommer den beskjeden at nei takk, vi vil ikke forhandle med dere, vi vil ikke ha noen avtale med dere. Så gir man oss ansvaret for at resultatet av den strategi regjeringspartiene selv velger, er overskridelser i størrelsesorden 450 mill. kr. Den holder ikke! Man må selv ta ansvar for det man gjør. Jeg vet ikke om det har vært kontakt mellom finansministeren og partiene her, men det er det som faktisk har skjedd.

Så kunne det være interessant å få vite hva det er finansministeren mener når han snakker om nødvendig innstramming. I fjor startet den nødvendige innstrammingseffekten på 9 milliarder kr, ble redusert til 7,7 milliarder kr, og er nå ytterligere redusert i retning av en halvering – hvis man skal tolke det i beste mening. Men en rekke av dette er jo ikke kutt, det er bare fond man tømmer i år, som man må fylle på neste år. Tar jeg det i aller beste mening, er halvparten av innstrammingseffekten igjen. Skal vi tro på finansministeren neste gang han kommer og forteller oss hva som er en nødvendig innstrammingseffekt, når vi vet at definisjonen av det er halvert etter et halvt år? Det var ikke slik vi var vant til å ha finansministere i gamle dager – og det er ikke så lenge siden!

Jeg vil avslutningsvis be finansministeren definere hva han mener med neste år. I fjor sa han at vi skulle ned mot europeisk rentenivå neste år. Det er i år! Riktignok er det slutten av året, men han kan ikke holde på med å si neste år hvert år!

Statsråd Gudmund Restad: For å ta det siste først vil jeg gjerne at Per-Kristian Foss dokumenterer at jeg i fjor høst sa at vi skulle ned mot et europeisk rentenivå i løpet av neste år. Det har jeg aldri sagt. Men jeg har sagt det i år. Jeg har bl.a. overfor TV 2 sagt at jeg fortsatt har den tro at norsk rente vil kunne komme ned mot europeisk nivå i løpet av neste år, og det er år 2000 – så vi ikke skal være i tvil, neste år er det år 2000. Jeg har for øvrig ikke definert hvor nær ned mot europeisk rentenivå man vil kunne komme.

Så finner Per-Kristian Foss det utrolig at de som faktisk bidrar til å øke utgiftene, også burde ha ansvar for å anvise en tilsvarende inndekning. Det har da ikke vært noe urimelig krav tidligere her i Stortinget at de som bidrar til utgiftsøkninger, også må forsøke å bidra til inndekningen. Hvis det er noen nye spilleregler her, må det være noen som har oppstått nå i år.

Per-Kristian Foss peker på noen fond som angivelig er tømt. Det er riktig at noe inntekter kommer fra et fond. Og så sier Per-Kristian Foss: Det er nytt, det hadde man ikke med tidligere finansministere. Jeg husker tilbake til f.eks. høsten 1996, da Arbeiderpartiets finansminister den gangen bidra til å tømme tre fond, altså tre ganger så mange fond som det vi nå berører. Så det er heldigvis ikke noe nytt det heller.

Når det gjelder nødvendig innstramming: Jeg vil vel si det slik at hva som er nødvendig innstramming, er det markedet som bedømmer best – jeg tror faktisk bedre enn Per-Kristian Foss. Hva har så markedet ment om den innstrammingen vi nå har fått etter at Regjeringen la fram sitt reviderte budsjett, og etter at innstillingen fra finanskomiteen forelå? Det har tydeligvis ikke mistet tilliten. Kronen har styrket seg, og renten har gått ned.

Øystein Djupedal (SV): I motsetning til mange replikanter her som harselerer over at innstrammingen ikke ble så sterk som man anviste i fjor høst, vil jeg si at det er bra. Det balansepunktet som Stortinget nå er i ferd med å vedta – Regjeringen har lagt fram noenlunde det samme – er det punktet som SV anviste i fjor høst. Vi mente den gangen at innstrammingen ble for stor. Den ble ikke så stor som Regjeringen hadde ønsket. Det bidro også til at arbeidsledigheten ikke steg så mye gjennom vinteren som det var grunn til å frykte på det tidspunktet.

Men det som også har skjedd, som er det viktigste, og som alle sammen velger å se bort fra, er at fra november-desember i fjor og til nå ved behandlingen av revidert nasjonalbudsjett har oljeprisen steget med 6 eller 7 dollar. Det har bidratt til at tilliten til norsk økonomi har økt som den har. Det har bidratt til at renten heldigvis har gått nedover, og det har bidratt til å stabilisere tilliten. Det viser med all mulig tydelighet at mange av de øvelsene som Stortinget og Regjeringen gjør, nemlig å drive med hasardiøs innstramming i offentlige budsjetter, for, som det sies, å opprettholde tilliten til norsk økonomi, er øvelser som i beste fall ikke opprettholder tilliten.

Oljeprisen er dessverre altoverskyggende for norsk økonomi. Det har høsten, våren og vinteren vist. Det som da bør være den store utfordringen for Stortinget og Regjeringen, er: Hvordan kan vi klare å ha en økonomi som er mindre oljeavhengig, som er mindre sårbar for svingninger i oljeprisene? Hvordan klarer vi å beskikke vårt eget hus framover i det neste årtusen uten å være så veldig avhengig av om oljeprisen er 16 dollar eller 10 dollar fatet? Det er både den store finanspolitiske utfordringen og den store utfordringen for nasjonen, for alle vet at olje- og gassalderen på et tidspunkt vil ta slutt, og da må nasjonen ha andre ben å stå på. Min utfordring til finansministeren er da: Hva tenker han? Det ligger jo ingenting i de budsjettene som han så langt har lagt fram, som peker på hvordan vi skal gjøre oss mindre oljeavhengig inn i det neste århundre. Tvert imot viser både realøkonomien og også budsjettene med all mulig tydelighet hvor ekstremt oljeavhengig nasjonen er. Det er vår store utfordring, og det vil jeg gjerne utfordre finansministeren på.

Statsråd Gudmund Restad: Representanten Djupedal peker på oljeprisens betydning for tilliten til norsk økonomi. Jeg vil faktisk gi ham rett. Jeg prøvde i all beskjedenhet i fjor, da presset mot kronen ble enormt sterkt og det ble nødvendig med runde etter runde med renteøkninger, å si at alt dette kan i hvert fall Regjeringen ikke ta ansvar for, for vi har ikke herredømme over oljeprisen. Den gangen ble dettte blankt avvist av opposisjonen. Det ble kalt for ansvarsfraskrivelse og unnskyldning. Derfor er det hyggelig å høre at oljeprisen nå helt klart er en forklaringsfaktor for at det går bedre, at kronen styrker seg, og at renten kan gå ned, så nå er det i hvert fall vilje til å se at oljeprisene betyr mye.

Men jeg vil ikke gå hen, som Djupedal gjorde, og bagatellisere det vi gjør innenlands. Det er ingen tvil om at den finanspolitikken som føres, og de lønnsoppgjørene man får, har stor betydning for markedenes vurdering av norsk økonomi, og dermed for spørsmålet om hvilken styrke kronen skal ha og hvilket rentenivå vi får. Hvis Djupedal mener det, er uten betydning hva vi gjør innenlands, og det tror jeg vel egentlig ikke at han innerst inne gjør, vil i hvert fall jeg erklære meg dypt uenig med ham i det. Derfor må vi fortsatt håpe på, og jeg har god tro på at det vil skje, at man får moderate lønnsoppgjør neste og senere år, i tråd med Arntsen-utvalgets anbefalinger. Og Regjeringen, med bistand fra Stortinget, må sørge for at vi fører en tilstrekkelig stram finanspolitikk, slik at vi opprettholder tilliten.

Jeg er ikke blind for at det er behov for en del økte bevilgninger over offentlige budsjetter. Hvor store de kan bli, skal vi vurdere når vi skal legge fram budsjettet for neste år.

Jens Stoltenberg (A): Finansministeren hevdet i sitt svar til Hill-Marta Solberg at hun tok feil når hun sa at innstramningen var mer enn halvert siden nasjonalbudsjettet. Det er finansministeren som tar feil. På side 35 i revidert nasjonalbudsjett står det en veldig fin oversikt. Utgangspunktet var at Regjeringen hadde lagt opp til 9 milliarder kr, om lag 1 pst., i innstramning, og så har man punkt for punkt gått igjennom dette på side 35, og ender opp der med en innstramning på 5,2 milliarder kr før tekniske justeringer. Så er budsjettet svekket med 0,5 milliarder kr her i Stortinget, og dermed er altså resultatet en halvering i forhold til det Regjeringen opprinnelig la opp til.

Nå kan man spørre hvor interessant det er å diskutere den type tekniske budsjettindikatorer som dette rente- og aktivitetskorrigerte underskuddet er. Men når det er viktig å være opptatt av den type tall, er det fordi det handler om hvor raskt og hvor mye rentene kan komme ned. Det er viktig for folk, og det er viktig for norsk økonomi.

Regjeringen er glad for at den har fått rentene ned. Det er vi andre også. Men utgangspunktet er at rentene ble satt veldig mye opp først. Norge har gjennom hele 1990-tallet ligget på et rentenivå om lag på linje med rentenivået i Europa for øvrig. Så spratt vi opp fra i overkant av 3 pst. høsten 1997 til 8 pst. Og så har Regjeringen nå fått rentene ned til 6 pst. Men vi ligger altså på det dobbelte av hva man har ellers i Europa. Da er problemet at budsjettpolitikken stadig svekkes, for da vil det ta tid før vi igjen kan komme ned på europeisk nivå.

Så sier finansministeren at det er opposisjonens skyld. Det som er nytt, er at opposisjonen har et strammere budsjett enn Regjeringen. Det hendte aldri før. Siste gang Restad var ansvarlig for et budsjett i opposisjon, svekket han det med 8 milliarder kr. Men nå tar altså ikke Regjeringen ansvaret for svekkelsen, men legger skylden på opposisjonen. Og opposisjonen fraskriver seg ansvaret, i hvert fall den delen av opposisjonen som stemte for budsjettet.

Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Gudmund Restad: Jeg tror jeg får begynne bakfra i temaene.

Jeg vil først avvise Jens Stoltenbergs påstand om at opposisjonen tidligere ikke hadde tilsvarende stramhet i budsjettoppleggene som regjeringen hadde. Jeg har ikke studert alle de andres, men i Senterpartiets opplegg, som jeg selv hadde et betydelig ansvar for, sørget vi alltid for å ha samme stramhet eller samme budsjettbalanse som regjeringen. Hva som så skjedde her i Stortinget, er en annen sak.

Jeg har registrert at Arbeiderpartiet mener at man burde stramme inn mer, og det gjør de teoretisk med ca. 600 mill. kr, men dette – og mer enn det – skyldes at man foreslår å fjerne kontantstøtten. Det gir en liten milliard bare det. Også Høyre har kritisert oss sterkt. De har for sin egen del et strammere budsjettopplegg på ca. 1,7-1,8 milliarder kr. Men hva hjelper det så lenge de to partiene går sammen om å øke utgiftene med 450 mill. kr og ikke finner hverandre i inndekning? Det er jo det vedtatte budsjett som teller, og ikke de teoretiske budsjettene som hvert enkelt parti opererer med.

Så er spørsmålet hvor raskt man kan komme på et rentenivå ned mot europeisk nivå. Det har jeg sagt tidligere at jeg for min del tror vil kunne skje i løpet av neste år, hvis det ikke oppstår uforutsette ting. Renteutviklingen så langt har vært helt i tråd med det Regjeringen beskrev i nasjonalbudsjettet i fjor høst. Hvis det fortsetter, vil man altså kunne komme ned mot europeisk rentenivå i løpet av år 2000 – hvis det fortsatt skulle være noen tvil om hva «neste år» er.

Så vil jeg vel tro at Jens Stoltenberg ikke er særlig stolt over det rentenivået vi fikk i hans tid som finansminister. I 1997 fikk man riktignok en meget lav rente, men med det presset man allerede da hadde i økonomien, bidrog rentereduksjonen den gangen til å forsterke presset. Den rentereduksjonen kunne man nok kanskje like godt ha unnvært.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Thorbjørn Jagland (A): Akkurat nå er det mye som går bra, og vi får glede oss over det. Men politisk lederskap er å sørge for at kortsiktigheten ikke får fotfeste i samfunnet. Det er nå framtiden skapes. Dette burde det være lettere å forstå enn noen gang tidligere. For fakta står klart og tydelig skrevet: Et faktum er at Norge må innstille seg på å bli mer oljefattig, samtidig som det hvert år framover blir flere eldre mennesker som trenger omsorg og har krav på gode pensjoner. Et annet faktum er at omstillingene i næringslivet går svært fort. Det blir hevdet at om 20 år vil 80 pst. av de bedriftene vi i dag har, være nedlagt. Det betyr at vi må starte rundt 200 000 nye bedrifter i denne 20-årsperioden.

Disse to utfordringene kan vi bare klare ved å føre en politikk som bygger på arbeid og utdanning. Men hva skjer? Regjeringen administrerer fra dag til dag uten å ta disse langsiktige utfordringene alvorlig. Det fremste mål synes å være at vi alle skal dysse oss i søvn under det gamle slagordet «Nu går alt så meget bedre». Jeg syns for øvrig at Høyres Børge Brende hadde et meget godt innlegg om nødvendigheten av å tenke framover. Det er kanskje fordi han tilhører den yngre aldersgruppen, som interesserer seg mer for framtiden og ikke er med på denne kortsiktigheten.

Forholdet er at industrisysselsettingen igjen går ned, for første gang på fem år. Det private forbruket vokser sterkt. De offentlige budsjettene blåses opp. Innstrammingen, som det er blitt påpekt her, er mer enn halvert. Utgiftsveksten blir fordoblet, og bruken av oljepenger blir fordoblet fra budsjettet ble vedtatt, til det revideres midt i året.

De borgerlige partiene i denne sal er etter min oppfatning igjen i ferd med å blåse opp en ballong som kan komme til å sprekke. Arbeiderpartiet må spørre: Hva skjer hvis oljeprisene på nytt skulle falle? Dette måtte vi spørre om i hele fjor, helt til man innså at man måtte legge om. Man slår seg på brystet over at rentene blir satt ned. Først fører man en finanspolitikk som fører til at rentene nesten tredobles, og så får man rentene ned 2 pst., men de er fortsatt mye høyere enn hos våre handelspartnere. Med den finanspolitikk som nå føres, vil rentene sannsynligvis forbli på et altfor høyt nivå, og tonene fra finansministeren er annerledes nå enn de var bare for få måneder siden.

Statens utgifter – utgiftsveksten – brukes ikke først og fremst til det som er framtidsrettet.

  • 10 års satsing på utdanning avløses nå av satsing på privatskoler

  • Barnehageutbyggingen stopper praktisk talt opp. Barnehagene og skolefritidsordningen blir etter hvert så dyre at mange ikke har råd til å benytte seg av tilbudene.

  • Regjeringen sitter passiv og ser på at deler av industrien glir inn i en krise. Det er faktisk opposisjonen som må gripe inn.

  • Uføretrygdingen øker igjen. I fjor ble over 30 000 nye uføretrygdet. Utviklingen fortsetter i år. Nå er rundt 10 pst. av befolkningen i yrkesaktiv alder uføretrygdet.

De yrkesaktive må belage seg på en betydelig skatteøkning når den store økningen i antall pensjonister kommer over århundreskiftet, hvis vi i mellomtiden har svekket industrien, hvis vi i mellomtiden har skjøvet enda flere ut av arbeidslivet, og hvis vi lar være å satse på barn og ungdom nå.

Arbeiderpartiregjeringene sørget for å bringe økonomien i generasjonsmessig balanse. De politikere som ikke lever bare i nuet, men som har interesse for framtiden, bør merke seg at det i revidert nasjonalbudsjett nå står at det ikke lenger er generasjonsmessig balanse i økonomien. Arbeiderpartiets vei er derfor en annen enn det stortingsflertallet legger opp til:

  • Arbeiderpartiet vil stimulere ungdom til å ta utdanning.

  • Arbeiderpartiet vil stimulere kommunene til å satse på den offentlige skolen.

  • Arbeiderpartiet vil stimulere alle som kan velge, til å velge arbeid framfor trygd.

  • Arbeiderpartiet vil gjøre det lettere for folk å ha arbeid ved å satse på barnehager og bygge videre ut foreldrepermisjonen.

  • Arbeiderpartiet vil ta vare på den industrien vi har, og legge grunnlag for entreprenørskap, teknologiske framskritt og kompetanseheving av arbeidstakerne.

Styring i våre dager er først og fremst å sørge for at arbeid og utdanning lønner seg. Det er bare da framtiden trygges. Derfor går Arbeiderpartiet inn for å fortsette satsingen på den offentlige skolen. Arbeiderpartiet er ikke imot private skoler, men det kan ikke være en offentlig oppgave å finansiere private skoler som undergraver den offentlige skolen. Den offentlige skolen er noe av det mest dyrebare vi har i vårt samfunn i en tid da kunnskap betyr mer og mer, og i en tid da vi har behov for felles møteplasser for barn og ungdom med forskjellig religiøs og etnisk bakgrunn. Vi må skape mer fellesskap. Det er også det som gjør at Norge blir et lærende samfunn. Læring skjer i gode fellesskap.

Derfor vil Arbeiderpartiet også fortsette satsingen på barnehager. Barnehagene må bli billigere og mer tilgjengelige for alle. Barnehager er bra for barna og bra for samfunnet. Barnehagene gjør det mulig for de voksne å delta i arbeidslivet og samtidig være trygge for barna. Det er trist å se at utviklingen i barneomsorgen privatiseres til et uoversiktlig dagmammamarked.

Arbeid til flere er også utgangspunktet for det forslaget Arbeiderpartiet varsler om en omfattende omfordeling av skattene. Vi vil gi de lavtlønte flere tusen kroner i skattelette, slik at de kan få mer å leve av. Dermed blir det også mer lønnsomt å gå fra trygd til arbeid. De som i dag vil gå fra trygd til en jobb med lav lønn, opplever enten å tape på det, eller de har lite å tjene på det. Derfor er det god fordelingspolitikk å gi skattelette til de laveste inntektene.

Det er også vår politikk for å bedre økonomien og bomulighetene for ungdom. De beste virkemidlene her er å gjøre skolebøkene billigere og å bygge flere studentboliger. Flere studentboliger vil også være et nødvendig skritt for å få tilbake en sosial boligpolitikk. Problemet nå er at det bygges for få boliger, særlig utleieboliger. Det å bygge boliger for de titusener av nye studenter vi har fått de siste årene, er derfor sosial boligpolitikk i dobbelt forstand.

Arbeiderpartiet skaffet ungdommen studieplass. Nå vil vi arbeide for å skaffe ungdommen bolig.

Arbeiderpartiet har fått gjennomslag for nesten alle våre tiltak overfor industrien. Det er vi glad for. Vi har fått mer penger til desentralisert utdanning, til flere studentboliger, sykehusene og barnehagene. Det tas med andre ord noen skritt i riktig retning for arbeid og utdanning. Men flertallet lar seg bare bevege litt. Det er f.eks. uforståelig at Arbeiderpartiet ikke får flertall for 560 flere studieplasser innenfor informasjonsteknologi.

En politikers første plikt er å innse sammenhengen mellom nåtid og framtid. Framtidens samfunn skapes av dem som lever nå. Generasjonene må sørge for hverandre i tur og orden. Arbeiderpartiet må derfor tenke på ungdommen og framtiden. Skal vi skape et samfunn som er trygt for dem som bygde samfunnet, må vi skape muligheter for dem som bygger samfunnet nå. Slik er sammenhengen mellom den store satsingen som vi må foreta på eldreomsorgen i årene framover, og arbeid og utdanning. Arbeid og utdanning må lønne seg – vi må føre en politikk for det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil gjerne gå over til litt mer overordnede ting som gjelder hvor Arbeiderpartiet nå egentlig står, og følge opp en meget interessant debatt som var mellom Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet for noen dager siden. Det dreier seg om den tredje vei, som er et uttrykk som er benyttet særlig av Tony Blair i England. Både Jagland og Stoltenberg misforstod og trodde jeg henviste til Giddens’ bok, og det var jo feil. Jeg henviste til en felles erklæring fra Tony Blair og Gerhard Schröder som ble lagt fram for en fjorten dagers tid siden, som heter «The Third Way/Die Neue Mitte». Det er et åtte-siders dokument med mye politisk ideologi og praktiske problemstillinger.

Mitt spørsmål til Thorbjørn Jagland er: Hvor står Det norske Arbeiderparti og han i forhold til denne erklæringen, som snakker om den moderne sosialdemokrat, og som er et oppgjør med tidligere dogmatisk sosialdemokratisk tenkning, og hvis politiske innhold er slik at i hvert fall jeg kan slutte meg til det alt vesentligste. Utfordringen er å finne ut hvor Arbeiderpartiet og Thorbjørn Jagland står.

Blant annet sies det:

«We want a society which celebrates successful entrepreneurs just as it does artists and footballers – and which values creativity in all spheres of life.»

Man ønsker altså et samfunn som har det samme positive syn på dem som skaper bedrifter, som har suksess i næringslivet og som derved også greier seg veldig bra, som man har på fotballstjerner og idrettsstjerner som vår egen Bjørn Dæhlie og andre. Er Thorbjørn Jagland enig med meg og Tony Blair og Gerhard Schröder i at det vil være fornuftig med en endring i det norske samfunn, slik at vi også gjorde det populært og fortjenstfullt å skape arbeidsplasser selv om man også blir rik?

Thorbjørn Jagland (A): Carl I. Hagen befinner seg ikke i «die neue mitte», han er det nye Høyre. Jeg tror ikke Tony Blair eller Gerhard Schröder ville ta med Fremskrittspartiet og Carl I. Hagen på sitt lag. Når det gjelder det som står i det dokumentet, kan jeg for min del skrive under på hvert eneste ord. Vi har ikke noe behov for å ta et oppgjør med Arbeiderpartiets historie, slik man f.eks. har i England. For vi ble aldri det gamle Arbeiderpartiet. Grunnen til det er at det – som vi sa her i salen for et par dager siden – i den boken som den tredje vei bygger på, står at Arbeiderpartiet i Norge førte an i den moderniseringen av sosialdemokratiet som var nødvendig.

Når det gjelder det med entreprenørskap, er jeg 100 pst. enig. Hvis man skal få etablert mange nye bedrifter i Norge – noen sier at man må ha 200 000 nye bedrifter den neste 20-årsperioden – klarer man ikke å få til det uten at folk tjener penger på det. Etter Arbeiderpartiets landsmøte ble jeg f.eks. kritisert for at jeg i den talen jeg holdt der, nettopp sa at kapitalen er vår venn. Men det må skje samtidig med at man skaper sosial rettferdighet. Det kan man først og fremst gjøre ved å sikre folk arbeid og utdanning – spesielt utdanning. For hvis folk skal kunne henge med i den teknologiske utviklingen, må de jo ha muligheten til å kunne ta de nye arbeidsplassene som skapes i alle disse nye bedriftene. Og det er her Fremskrittspartiet svikter så totalt, fordi man ikke skaffer til veie de midlene som er nødvendige for at man skal kunne satse på utdanning, slik at man får både entreprenørskap, skaper nye bedrifter og sosial rettferdighet.

Einar Steensnæs (KrF): Representanten Jagland har hele dette stortingsåret uttrykt bekymring, for ikke å bruke et sterkere uttrykk, over den økonomiske politikken som Regjeringen fører. Og det blir gjerne vist til både rente og til arbeidsledighetstall i den sammenheng. Nå går det jo riktig vei både når det gjelder rentereduksjon og når det gjelder utviklingen av arbeidsledighetstallene så langt, men med alle de forbehold vi tidligere har gitt uttrykk for.

Under budsjettbehandlingen i fjor så representanten Jagland for seg en helt annen utvikling i arbeidsledighetstallene enn den som faktisk har skjedd. Han har også brukt tall som vi ikke helt finner ut av. Ifølge Regjeringens tall skulle det ved årets utløp være 30 000 flere arbeidsledige. Dette har vi gjentatte ganger bedt om å få en forklaring på, uten å lykkes.

Nå venter vi ikke at Arbeiderpartiet skal ta bølgen for Regjeringens framlegg til revidert nasjonalbudsjett, men etter en kort og positiv innledende merknad er likevel representanten Jagland tilbake med den svartmalingen som jeg synes også har skjemmet denne debatten fra arbeiderpartirepresentantenes side. I Arbeiderpartiets merknad i innstillingen til revidert nasjonalbudsjett står det at:

«Regjeringens eneste tiltak mot økende ledighet er å bevilge 400 mill. kroner mer til dagpenger.»

Mener Jagland at dette er en dekkende beskrivelse av det som faktisk er lagt inn i budsjettet? Hva da med de forslag som vi står sammen med Arbeiderpartiet om å fremme: 100 mill. kr mer til petroleumsindustrien, teknologiprosjekter, 3 milliarder kr til et næringsfond, nye skip som skal settes i produksjon – bare for å nevne noe. Mener representanten Jagland at også dette er tiltak som ikke har noen betydning for en eventuelt økende arbeidsledighet?

Thorbjørn Jagland (A): De to siste forslagene som Steensnæs nevnte, var forslag fra Arbeiderpartiet som sentrumspartiene stemte mot i sin tid. Vi er glad for at de har tatt dem opp i Regjeringens forslag, men jeg må si at jeg tror ikke det får noen umiddelbar virkning med hensyn til problemene i oljeindustrien og ved skipsverftene våre. Der er det ordretørke nå, og permisjoner og arbeidsledighet kan komme. Det er faktisk allerede i ferd med å komme og vil komme utover året og inn i neste år. Det er bakgrunnen for at vi har snakket om arbeidsledigheten. Regjeringen sier at arbeidsledigheten er så lav nå – så hva er det dere maser om? Jeg har brukt Verdal som eksempel på hva som kan komme til å skje. Der er det nå full sysselsetting. Aker Verdal går så det suser, men de har ikke hatt en eneste ordre siden april. Da vil 1 100 mann gå ut i arbeidsledighet, og da ser man jo at det ikke nytter å argumentere med arbeidsledigheten akkurat nå.

Tallet 30 000 framkommer på en veldig enkel måte. Det er at Regjeringen skriver at arbeidsledigheten vil gå opp til et gjennomsnitt på 3,5 pst. dette året. For at den skal være på gjennomsnittlig 3,5 pst. i år, må arbeidsledigheten være rundt 4 pst. ved slutten av året, og det er 30 000 mer enn det var ved inngangen av året. Vi har holdt oss til Regjeringens tall. Vi får håpe at det går bedre, men når det gjelder arbeidsledighet, tror jeg ikke man skal håpe. Vi må motvirke at det blir arbeidsledighet, for dynamikken i økonomien er så sterk nå. Hvis den øker med 30 000 ett år, vet vi ikke om det kan bli 100 000 neste år. Det var jo det vi så på 1980-tallet, og smertelige erfaringer bør tilsi at vi setter inn tiltak tidsnok. Jeg er glad for at vi har fått stortingsflertallet med på mange av våre tiltak, men det er ufattelig at sentrumspartiene ikke har vært med på alle de tiltakene som vi fremmet.

Jan Petersen (H): To ting: Først til den ideologiske debatten om den tredje vei som nå utvikler seg. Den er nok av de mer uklare. Hvis man ser hva både Schröder og Blair gjør, er det primært å ta et oppgjør med hvordan sosialdemokrater har tenkt før. Det viktigste er at man ikke lenger er «old labour», men innrømmer at sosialdemokratene på viktige punkter tok feil.

Så spørsmålet om hva de har puttet inn isteden. Det er jo ting som høyresiden har snakket om i all tid. Den tredje vei er på mange måter et slags skalkeskjul for etter hvert å innrømme at jammen har høyresiden hatt rett. Så sier Jagland at det som skiller den tredje vei fra høyresidens løsninger, er vel rettferdigheten, og så gikk han opp og snakket om arbeid og utdannelse. Men der er han midt inne i kjernen av det vi har snakket om i tiår etter tiår etter tiår. Hele vårt næringslivsengasjement er nettopp et spørsmål om å skape arbeidsplasser. Og når det gjelder utdannelse, er det ikke tvil om at det er sentralt i vårt budskap.

Men la meg så teste hva Jagland snakker om. Han snakket mye om utdannelse, og han skal ha ære for det. Men hva er det han egentlig har å tilby? Ja, det han har å tilby, er kampen mot privatskolene. Denne bitte lille delen av norsk skolevesen har hisset Jagland opp. Men hva mer har han? Hvorfor snakker han ikke om det aller viktigste, nemlig lærerressursen? Hvorfor sier han i dette reviderte nasjonalbudsjettet nei til Høyres forslag om å bruke mer penger på etterutdanningen. Det er jo det sentrale. Og hvordan kan han greie å snakke om billigere lærebøker når han samtidig, så vidt jeg skjønner, er en begeistret tilhenger av avtaleverket som gjør at bøkene blir dyrere enn det de ellers burde være. Nei, han har nok funnet en bitte liten flik, og jeg tror at han er langt fra å ta det helt sentrale i hva Utdannelses-Norge krever.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg skal ikke beskylde representanten Jan Petersen for det jeg nå skal si, men jeg har lagt merke til at karakteristikkene av meg har skiftet noe i den borgerlige leir. I svært mange år fikk jeg ansvaret for å stå for den såkalte moderniseringen av Arbeiderpartiet. Jeg hadde inntrykk av at det så å si skulle skade Gro Harlem Brundtland litt, at hun ikke var så ivrig på det. Etter at jeg ble leder, får man det for seg at det egentlig er noen andre som står for den moderniseringen.

Faktum er at de europeiske sosialdemokratene har lært veldig mye av det Gro Harlem Brundtland og jeg satte i gang på 1980-tallet. Det var i erkjennelse av at det kom nye tider, og at det trengtes nye løsninger. Det er det som er Arbeiderpartiets force, at vi tilpasser oss de tidene som er der, og ikke henger fast i virkemidler som ikke lenger er brukbare. Men det betyr ikke at de virkemidlene som var, var ubrukbare i den tiden de virket, men man må hele tiden forandre på det.

Jeg har lagt merke til at Høyre også har snakket om arbeid og utdanning i alle år, og det er vi glade for. Høyre har hatt et helhetlig perspektiv på samfunn og politikk, men vi har vært uenige om løsningene. Men det er positivt at begge partier har hatt et helhetlig perspektiv.

Når det gjelder privatskolene, er det et faktum at de nå begynner å skape problemer for den offentlige skolen. Der er vi uenige. Vi vil prioritere den offentlige skolen. Vi mener det er det som vil heve kunnskapsnivået i befolkningen. Hvis det er slik at privatskolene ikke er noe problem, for de er så få, da skjønner jeg ikke helt argumentasjonen, for man argumenterer samtidig med at privatskolene er så veldig fine og nødvendige. Da burde Høyre gå inn for at det skulle bli veldig mange av dem, og da vil det i hvert fall oppstå et stort problem.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Kristin Halvorsen (SV): Jagland la vekt på å ha et framtidsperspektiv for all den politikken som drives. Det er et utgangspunkt for politisk debatt som jeg er helt enig i. Egentlig var det slik at man hver gang burde spørre seg: Hva bringer dette vedtaket om 20 år? Det er også det som gjør situasjonen så fortvilt, at man har en politisk allianse i norsk politikk som gjør at sentrum, Høyre og Fremskrittspartiet nå inngår sitt fjerde budsjettforlik. Vi må spørre oss selv: Er det slik vi vil ha det i to år til?

Da kan vi risikere at det som blir lagt mest vekt på, er at ingen skal betale en krone mer i skatt, uansett hvor rike de er, og at prisen blir for dårlig kommuneøkonomi og økte egenandeler. Det er faktisk slik at de som betaler den største prisen for kontantstøtten, er de litt større ungene. Rapportene fra kommunene viser at det er i forhold til skole og andre tiltak for barn og unge det blir skåret ned – også i forhold til SFO, skolefritidsordningen, som Stortinget direkte har vært med på. Derfor er det slik at det er de litt større ungene som betaler for kontantstøtten.

I tillegg har vi en politisk situasjon der Regjeringen kan planlegge for en halv dag av gangen og kretse rundt Carl I. Hagens spill. Og hvis ikke Regjeringen kretser rundt Carl I. Hagen, er det Arbeiderpartiet som gjør det. Sentrum har valgt side i norsk politikk. Det er kontantstøtten de har satt foran alle andre saker, og det betyr pr. i dag høyrepolitikk på alle andre områder også. Det valget må sentrum ta ansvaret for selv. De må ikke skylde på andre. Men jeg syns jo de slipper altfor lett unna med å skylde på Jagland og Arbeiderpartiet hver eneste gang. Rundt juletider syntes jeg ikke vi hørte noe annet. Hver gang det var et eller annet som var galt, som regjeringspartiene skulle skylde på, var omkvedet: Det er Jaglands skyld. Hvis en har mot og styrke og lyst til å drive en regjering, må man selv ta ansvar for den politiske alliansen man inngår i.

Nå er spørsmålet til SV og Arbeiderpartiet: Skal også vi sette kontantstøtten foran alle andre saker i de neste to årene i Stortinget? Som SV ser det, har vi tre store utfordringer som vi ikke kan vente med å starte å løse. Det ene er at forskjellene i Norge øker. Det fins folk som sliter enormt i et velstandssamfunn. På den andre siden er det noen som blir enormt mye rikere. De som har inntekter fra aksjeutbytte, har fått et kjempeløft i løpet av de siste årene. Det går an å omfordele i Norge. Det er ikke mange milliardene som skal til for å avskaffe fattigdommen i Norge hvis det fins politisk vilje til det.

For det andre trengs det en omfattende skolereform, særlig i ungdomsskolen. Når 25 pst. av elevene i ungdomsskolen sier at de mistrives, når avstanden mellom standarden på det veldig mange unger har hjemme, og det de møter på skolen, er et kjempegap, og når vi sliter med å rekruttere lærere og få dem til å stå på med entusiasme i skolen, da trengs det en kjempereform.

For det tredje trenger vi å gjøre en kursomlegging når det gjelder miljøpolitikken. Det er ikke noe land i Europa som bruker så lite på kollektivtrafikk som Norge. Det merker folk som bor i byene, hver eneste dag. Og det merker særlig ungdom i distriktene når de må ringe til pappa og be om å bli hentet. I distriktene er det mye ungdomspolitikk i forhold til kollektivtrafikken.

Jeg lurer på om det egentlig er slik at sentrumspartiene er veldig uenige seg imellom om hvilke samarbeidspartnere de egentlig ønsker. Når Kristelig Folkeparti og Kjell Magne Bondevik på Kristelig Folkepartis landsmøte sier at de ønsker å bli det ledende borgerlige partiet, er det kanskje slik at Kristelig Folkeparti ønsker å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet, mens Senterpartiet har andre interesser. Så langt har de faktisk klart å slippe unna med den utfordringen det kunne vært, på grunn av kontantstøtten.

Det som er den store utfordringen for flertallet i denne salen, er om det er mulig å finne noen måter å samarbeide på, slik at det går an å ta tak i de viktigste utfordringene for framtiden, eller om de neste to årene fortsatt skal gi Høyre og Fremskrittspartiet mer innflytelse over norsk politikk enn det velgerne vil ha.

Vi har nå brukt 2,2 milliarder kr pr. år til kontantstøtten. I løpet av en fireårsperiode er det nesten 10 milliarder kr. Det ville finansiert en hel ungdomsskolereform. Med det kunne man gått løs på en av de viktigste oppgavene vi står overfor. Det er å kaste bort både tid og penger i forhold til en av de store oppgavene. Spørsmålet er om ikke kontantstøtten i seg selv er ille nok, og om ikke velgerne skal få høyrepolitikk i fordelingspolitikken, i skolepolitikken og miljøpolitikken med på kjøpet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tom Thoresen (A): Jeg var enig i svært mye av det Kristin Halvorsen sa om kontantstøtten. Men Øystein Djupedal har altså i et avisintervju i dag, og for så vidt også i innlegg i denne debatten, uttalt seg slik at man må forstå det slik at SV nå kan støtte kontantstøtten. Nå vil jeg jo tro at det er problematisk for SV i forhold til den rent familiepolitiske siden ved det. Men det har altså Djupedal sagt at han skal løse ved å holde seg for nesa. Men det er jo kanskje også en innrømmelse til en type politisk argumentasjon som Kristin Halvorsen selv var inne på. Arbeiderpartiet har sagt ved de korsveiene det har vært aktuelt, at vi er villige til også å snakke om kontantstøtten. Men Regjeringen har stilt ultimatum. Regjeringen har forlangt at kontantstøtten skal gjennomføres fullt ut. Det vil si at en av kjepphestene til ett av regjeringspartiene har forhindret samtaler med Arbeiderpartiet, og for så vidt også SV, om å finne fram til samlende løsninger. Det er beklagelig i seg selv. Men jeg tror ikke det kan løses ved at vi ved framtidige forhandlinger og debatter skal bøye oss for dette ultimatum på dette ene felt i forhold til alle de andre områder som det er aktuelt å diskutere. På tross av at SV også har noen interessante inntektsforslag, det skal jeg medgi, er det altså slik at ved å binde seg opp til over 2 milliarder kr i årlige overføringer på denne måten, ville det i virkelighetens verden redusere våre muligheter til å føre en fornuftig barne- og familiepolitikk på andre felter. Der eksisterer det dessverre ikke noen sareptakrukke. Det må vi også ta inn over oss ved framtidige budsjettbehandlinger.

Kristin Halvorsen (SV): Arbeiderpartiet og SV er helt enige når det gjelder synet på kontantstøtten, og jeg tror at det ved neste stortingsvalg meget mulig kan bli flertall for de partiene som er imot kontantstøtte. Jeg tror ikke at skattebetalere flest finner seg i over lang tid at de skal være med på å finansiere et system som er slik at alle som ikke velger barnehageplass til sine barn, uansett hva de velger som alternativ, skal belønnes.

Men så er spørsmålet: Skal vi la det være den saken som forhindrer at Arbeiderpartiet, SV og sentrumspartiene kan drive fornuftig politikk på andre områder i løpet av denne stortingsperioden? Det kommer aldri til å være slik at SV legger fram et forslag til budsjett der vi støtter kontantstøtten. Men spørsmålet er om vi kan klare å bli enige med sentrumspartiene om et forslag til en omfordeling fra de rike i Norge og til dem som sliter mest, f.eks. få til et skikkelig løft når det gjelder boligpolitikk. Og hvis vi kan klare å få til en politisk enighet om en ungdomsskolereform, skal vi da si nei takk på grunn av kontantstøtten? Da blir det enda verre for dem som er avhengig av en mer solidarisk fordelingspolitikk.

Jeg syns at Arbeiderpartiet i altfor stor grad har blitt sittende med svarteper når det gjelder kontantstøtten. Det er urettferdig, syns jeg. Sentrumspartiene har selv valgt å sette den foran alt annet. Men jeg tror at SV og Arbeiderpartiet kunne utfordret sentrumsregjeringen mye mer offensivt ved å stille noen helt klare politiske krav om noe som kunne måles om 20 år – mindre forskjeller, bedre miljø, skikkelig skolepolitikk. For da ble det jo klart for alle og enhver også hvor dyr denne kontantstøtten egentlig er, hvor mye lenger vi ville ha kunnet komme hvis man kunne tatt hele eller deler av denne kontantstøtten. Da tror jeg rett og slett at man, både SV og Arbeiderpartiet, hadde kommet mye mer offensivt ut i å utfordre det Regjeringen plages mest med, nemlig at den må føre høyrepolitikk på nesten alle områder.

Randi Karlstrøm (KrF): Jeg oppfatter SV som en viktig alliert i miljøspørsmål, og litt av poenget med kontantstøtten var å hjelpe folk med tidsklemma og stress. Alt dette henger jo sammen med arbeidet med å finne en annen utvikling enn den hyperaktive, miljøødeleggende stresskulturen som vi lever i i dag.

SV er det opposisjonspartiet som tydelig uttaler at de har som mål å få ned forbruket av hensyn til miljøet og av hensyn til fordelingen globalt. Kristelig Folkeparti mener også at dette er veldig viktig. Ja, dette er et stort verdispørsmål for vår generasjon, og det er det virkelig store utviklingsdilemmaet.

Statsbudsjettet har både kortsiktige og langsiktige elementer, som Kristin Halvorsen kjenner godt til fra sin tid i finanskomiteen. SV kritiserer Regjeringas miljøpolitikk i statsbudsjettet, men hvis man ser på våre – sentrumspartienes – og SVs forslag, er det kanskje mest på tekniske og begrensede økonomiske områder vi ser forskjellen.

Jeg tror at Kristin Halvorsen og SV vil være enig med meg og Kristelig Folkeparti i at arbeidet med å redusere forbruket i den rike verden og redusere energiforbruket, som er forurensningens tvillingbror, er viktige delmål for virkelig å få dreid økonomien og utviklingen i en mer bærekraftig retning. Mitt spørsmål til SVs parlamentariske leder er derfor: Hvilke faktorer, hvilken satsing på enkeltelementer i SVs budsjettopplegg mener du er med på i praksis å få redusert forbruk og energiforbruk i Norge? Ser Kristin Halvorsen noen systemfeil i vårt økonomiske system som gjør det vanskelig, ja kanskje umulig, faktisk å få gjort noe med de lange linjer i den store miljøpolitikken?

Presidenten: Presidenten minner om at all tale skal rettes til presidenten.

Kristin Halvorsen (SV): Først til noe av begrunnelsen for kontantstøtten. Ja, jeg tror at mange ikke forstod før den var innført, hva kontantstøtten egentlig var. Jeg tror at mange trodde at det skulle være for at foreldre og barn skulle bruke mer tid sammen, ikke at man skulle belønne alle som ikke valgte barnehageplass. Man kan jo jobbe 100 pst. og mer enn det og få kontantstøtte, bare man ikke har barnet sitt i en barnehage.

Men det som jo er baksiden for veldig mange, slik kommuneøkonomien ser ut nå, er at barnehageplassene blir så dyre. Når vi ser hva kommunene rapporterer inn, er det at barnehagene blir kjempedyre. 3 800 kr var prisen for en barnehageplass, fortalte en ung mor jeg traff for ikke så lenge siden. Og hva betydde det? Jo, det betydde at foreldrene måtte jobbe mer for å klare de utgiftene de hadde. Så der legger man jo inn en utgiftsøkning direkte til barnefamiliene som gjør at de må henge mer i stroppen enn det de ellers ønsket. Vi trenger rimeligere og mer fleksible barnehager for å imøtekomme det forholdet som representanten Karlstrøm var inne på.

Så til de litt mer langsiktige spørsmålene i energipolitikken. SV har jo tort å legge inn en økning når det gjelder elavgiften. Prisen er i snitt 6 prosent rimeligere i år enn i fjor. Og det vi ser, er jo at det som øker mest, er de private husholdningenes strømforbruk. Jeg tror at nordmenn hadde hatt mye å lære bare av dansker, som slår av lyset når de forlater et rom, og som blir helt sjokkert over oss fordi lyset flommer overalt hele tiden. Men da kan man både bruke pris, og man kan gjøre slik SV har foreslått, få et lån gjennom energiselskapet som man kan betale ned på strømregningen, og på den måten legge om energiforbruket i huset. Dermed kommer man ut med et langsiktig lavere energiforbruk uten at det i første runde koster en mer i investeringer. Godt forslag!

Lars Arne Ryssdal (H): Kristin Halvorsen var i sitt innlegg opptatt av utjevning for de svake gruppene, og da vet vi at rentenedgang er viktig. Hvordan rimer det da at SV i sine budsjetter pøser på med penger i økonomien slik at rentenedgang blir umulig?

Riktignok var ikke SVs budsjett i høst verre enn at de forverret balansen med drøyt 4,5 milliarder kr. Men i tillegg ville noen av de inndekningene de hadde for sine forslag, bl.a. et kutt på Forsvaret på 3 milliarder kr, som først og fremst gikk på investeringer, betydd at aktivitetsøkningen i økonomien deres ville vært nær doblet. Det ville sørget for at barnefamilier og andre med store lån fortsatt ville slite med de høye rentene vi hadde i fjor høst, og antakelig et enda høyere rentenivå.

Kristin Halvorsen tar til orde for bedre kommuneøkonomi. Hvis vi husker tilbake til kommuneøkonomien i 1998, delvis i 1997, var det jo en ganske høy vekst i økonomien til kommunene, men mye av dette ble spist opp fordi temperaturen i økonomien gav ekspansive lønnsoppgjør i kommunene. Det ble ikke noe særlig igjen av det.

Så snakker Kristin Halvorsen om kontantstøtten, som i dag er noe som en holder seg for nesen av i SV, men som allikevel ikke skal være til hinder for forlik. Og hun sier også mellom linjene at det gode med kontantstøtten det er de tilfellene hvor foreldrene bruker mer tid sammen med barna. Men hvordan rimer det med at SV i sitt opplegg til revidert nasjonalbudsjett, og sist høst, sier at det er helt greit å kutte kontantstøtten fullstendig ut fra 1. august? De foreldrene som har tatt permisjon fra jobb, som ikke har en jobb i høst fordi de vil bruke mer tid sammen med barna, skulle de eventuelt – hvis SVs forslag skulle bli vedtatt – bare finne seg i å stå uten jobb og uten kontantstøttepengene? Er det god utjevningspolitikk?

Kristin Halvorsen (SV): Det viktigste SV gjør i sine alternative statsbudsjett, er å bremse den voldsomme økningen i det private forbruket og sørge for at de offentlige tjenestene, som skole, helse, barnehager osv., er med i veksten. Vi driver omfordelingspolitikk. Det er det vesentligste kjennetegnet ved SVs politikk. I revidert nasjonalbudsjett er SVs forslag i sum 1 milliard kr i forbedring av balansen i forhold til det som stortingsflertallet til syvende og sist her i kveld vedtar. Så det er omfordeling og ikke utdeling som er det vesentligste ved SVs forslag. Og det tror vi faktisk er veldig viktig, for hvis vi tar 1990-tallet over ett, kan man se at økningen i det offentlige forbruket har vært mye lavere enn økningen i det private forbruket. Det er det skolebarn f.eks. møter hver eneste dag, når man ser hvor mye dårligere standard det er ved veldig mange barns hverdag på skolen, i forhold til det de er vant til hjemme.

Jeg tror at hvis vi ikke klarer å få omfordelt på det, kommer mange til å ønske å legge noen egne kroner ekstra til og kjøpe seg inn i en privat skole. Jeg tror faktisk ikke at folk flest vil finne seg i at det er en så stor standardforskjell. Det er det absolutt vesentligste. Derfor vil SVs forslag når det gjelder rentenivå, ikke variere stort fra verken Høyre eller stortingsflertallet her. Dessuten tror vi at man kunne være mer offensiv i forhold til å få satt ned renta.

Så når det gjelder kontantstøtten: Det er klart det ville betydd problemer for folk hvis man overraskende her i kveld skulle få flertall for å fjerne kontantstøtten fra 1. august. Men vi syns at det er en vesentlig sak å vise hvordan de kronene ellers kunne vært brukt til ting som barnefamiliene er opptatt av. Det er det vesentlige ved SVs forslag. Man har faktisk valg mellom andre måter å gjøre det på, som ville skapt mer fleksibilitet i barnefamilienes økonomi.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sylvia Brustad (A): Etter å ha hørt på debatten her i dag, må en kunne slå fast at sentrumspartiene mener at situasjonen i Kommune-Norge er såre vel. Dette til tross for at 1998 så langt er det dårligste året for kommunene på hele 1990-tallet, og 1999 ser ut til å bli enda verre, alt dette mens Senterpartiet har hatt – og har – kommunalministeren.

Barnehageutbygginga har stoppet opp, prisene går til værs, skolefritidsordningene har blitt mye dyrere, noe som gjør at foreldre må ta barna sine ut, og den offentlige skolen i en del kommuner forringes eller legges ned til fordel for satsing på privatskoler. Samtidig er det mange kommuner som har problemer med å innfri egenandelene for å kunne ta ut de nødvendige penger til helse og eldre. Det er selvfølgelig et framskritt at Regjeringa nå bevilger mer penger til eldresatsinga, men det hjelper lite hvis kommunene ikke har mulighet til å legge egenandelen i potten, som de er nødt til for å få ut de pengene.

Det er på denne bakgrunn Arbeiderpartiet har foreslått å styrke kommuneøkonomien – mer frie midler og mer satsing på barnehager og skoler.

Det er interessant at Senterpartiet og regjeringspartiene ikke vil være med på dette, men velger å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet har til og med sagt at de ikke har noe engasjement overfor kommunene – for dem som skulle være overrasket over det! Og det er kanskje derfor representanten Holte syns det er litt beklemmende og derfor har en litt lettvint omgang med fakta, som vi har hørt fra denne talerstolen tidligere i dag. Han sa bl.a. i forbindelse med debatten om kommuneopplegget for neste år, som vi hadde for to dager siden, at det var full støtte til Regjeringas opplegg. Dette er faktisk feil. Hvis representanten Holte hadde lest innstillinga og hørt på debatten, så hadde han oppdaget det. For Arbeiderpartiet har sagt klart fra at det kommuneopplegget som Regjeringa har lagt fram, er for dårlig. Vi er nødt til å bevilge minst 1 milliard kr mer for neste år for å ivareta det tjenestetilbud som vi mener er riktig. I tillegg har vi sagt at vi må ha en bedre fordeling mellom kommunene. Vi vil ikke, slik Senterpartiet er med på å legge opp til nå, at barn og unge skal betale regninga for at de rikeste blant oss skal bli enda rikere.

Så sa representanten Holte at lav rente er viktig for kommunene, og han brukte det som argument for at Senterpartiet ikke har gitt mer til kommunene. Ja, det er klart at lav rente er viktig for kommunene, som det er for folk flest. Men Senterpartiet kunne ha vært med på et opplegg som hadde gjort at vi ikke hadde hatt det rentenivået vi har i dag, og som kunne ha gjort at renta hadde vært lavere, og at vi samtidig hadde fått mer i reelle overføringer til kommunesektoren. Men det har Senterpartiet og Regjeringa valgt bort, og da forventer jeg faktisk at partiets representanter står oppreist i forhold til det. Og jeg vil ha meg frabedt at Arbeiderpartiet blir tatt til inntekt for et kommuneopplegg som vi har gitt klart uttrykk for er altfor dårlig.

Representanten Holte sa også at Senterpartiet skal være til å stole på for kommunene, og at Senterpartiet er forutsigbart og gjenkjennelig. Til det har jeg bare lyst til å nøye meg med å sitere senterpartiordfører Thor Tøllefsen fra Karlsøy, som sa følgende om statsbudsjettet for i år:

«Nå er en grense nådd for svikefull handling overfor partiets egne velgere. Det er nemlig intet mindre enn et svik, dersom partiets statsråder skal godta bruk av 3 mrd. kr. til kontantstøtte for småbarnsforeldre, mens distriktene og Kommune-Norge samtidig vil bli rasert.»

På meg virker det ikke som om Thor Tøllefsen og andre senterpartiordførere jeg møter, kjenner igjen sitt eget parti. Tenk om Senterpartiet heller kunne være med på å sikre kommunene bedre rammevilkår, isteden for å anklage Arbeiderpartiet for at vi skaper usikkerhet og er uansvarlige fordi vi sier at vi vil gi mer penger til kommunene for resten av dette året og for neste år.

Vi i Arbeiderpartiet syns ikke det er å skape usikkerhet eller å være uansvarlig når vi sier klart fra at vi vil bygge flere barnehager, vi vil få ned prisene i barnehagene og i skolefritidsordningen, vi vil styrke den offentlige skolen, og vi vil sørge for at de eldre får sin nødvendige omsorgsbolig og sjukehjemsplass når de trenger det. At Senterpartiet har en annen oppfatning om dette, må vi bare ta til etterretning.

Per Erik Monsen (Frp): Utgangspunktet for denne debatten er revidering av det vedtatte budsjettet for 1999. Når jeg nevner dette, er det fordi det foreligger en rekke forslag i innstillingen som Fremskrittspartiet ikke har sluttet seg til til tross for at forslagene er i tråd med Fremskrittspartiets politikk. Vi mener altså at f.eks. store endringer i skatter, avgifter og bevilgninger som ikke er begrunnet i faktiske endringer i forholdene etter at budsjettet ble vedtatt, ligger utenfor rammen av denne behandlingen.

Men Regjeringen prøver seg på noen grep som Fremskrittspartiet synes er alvorlige. Særlig er det grunn til å reagere på forslaget om å fjerne hovedstadstilskuddet på 150 mill. kr., med en begrunnelse som faktisk smuldret opp under behandlingen i komiteen. Utgangspunktet var en skattesak hvor det ble anslått at Oslo kommune var skyldig 128 mill. kr, og at det skulle trekkes ytterligere 22 mill. kr, fordi Oslo kommune har et inntektsnivå som ligger forholdsvis høyt, og fordi Regjeringen har et generelt inndekningsbehov i budsjettet.

Når det så den 4. juni i år, midt under behandlingen i komiteen, kommer et brev fra finansministeren som forteller at beregningene nok var feil, og at det korrekte beløp sannsynligvis ikke skulle være 128 mill. kr, men i underkant av 50 mill. kr, blir dette med respekt å melde for useriøst. Hovedstadstilskuddet som ble innført i budsjettet for i år, skulle være en delvis kompensasjon for Oslos tap av inntekter ved overgang til statlig selskapsskatt. Å fjerne dette nå, midt i året, er uansett begrunnelse helt urimelig, ikke minst fordi alle andre kommuner som er i samme situasjon, som altså skylder skatt til Hydro-selskapene, får strøket denne skattegjelden. Fremskrittspartiet vil naturligvis stemme mot dette forslaget.

Når det gjelder reduksjonen i tilskudd til omsorgsboliger og sykehjemsplasser, som vi var med på i høst, bygde dette på anslag fra Regjeringen på den faktiske aktiviteten i kommunene, og ikke på noe ønske fra vår side om å utsette gjennomføringen av planen. At disse tallene viste seg å være feil, og at planen nå ser ut til å kunne gjennomføres innenfor den opprinnelige tidsrammen, ser vi på som positivt. Men det er også viktig at de kommunene som ikke greier det, nå kan få noe lengre tid på seg.

Fremskrittspartiet har i mange år arbeidet for å få til stykkprisfinansiering innen bl.a. helsevesenet. Med ISF, innsatsstyrt finansiering, har vi kommet et stykke på vei. Ordningen har vært en suksess. Aktiviteten har økt, og det er ikke blitt påvist noen uheldige effekter av ordningen. Men det har vært uheldig at systemet for registrering av pasienter, diagnoser og behandlingsopplegg ikke er så klart at feil kan unngås. Om dette ikke ryddes opp i, kan det bidra til å skade den innsatsbaserte finansieringens omdømme, noe som ville være uheldig for norsk helsevesen, med 300 000 pasienter i sykehuskø.

Jeg tolker det slik at når flertallet i innstillingen mener at det bør skje oppgjør for effekt av registreringsomlegging, og at dette bør legges til grunn for oppgjøret for 1998, og videre legger til grunn at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med nødvendige forslag til bevilgning høsten 1999, betyr dette at fylkeskommunene vil få dekket det de har til gode.

Fremskrittspartiet mener at dagens budsjetteringsordning fører til en uakseptabel rasjonering av helsetjenester, og at kap. 730 post 60 må gjøres om til overslagsbevilgning. Det er et syn som deles av flertallet i komiteen, alle bortsett fra Sosialistisk Venstreparti.

Neste skritt må være å få økt stykkprisandelen til minst 60 pst., og at stykkprisfinansieringen går direkte til sykehusene, slik Fremskrittspartiet har foreslått. På den måten vil vi kunne få et mindre komplisert system og mer forutsigbare budsjetteringsopplegg for sykehusene.

Til slutt noen ord om kommuneøkonomien, og da holder jeg Oslo utenfor. Arbeiderpartiet foreslår i innstillingen å øke rammetilskuddet til kommunene over post 60 Innbyggertilskuddet med 100 mill. kr, og antyder at dette skal kunne løse problemer i barnehagesektoren og i skolefritidsordningen, og samtidig gjøre det lettere for kommunene å benytte seg av de øremerkede tilskuddene innenfor bl.a. eldreomsorg og helseplaner.

Av en samlet kommuneøkonomi på rundt 200 milliarder kr utgjør dette 0,5 promille. Det er som å gi en med 200 000 kr i årslønn 100 kr i lønnspålegg. Det er i beste fall symbolsk og vil neppe løse noe som helst. Samtidig går Arbeiderpartiet imot å gi kommunene mulighet til å konkurranseutsette deler av sine oppgaver for på den måten å kunne spare det mangedobbelte beløp. Forstå det, den som kan.

Jan Petersen (H): Det er en del som har undret seg over at Høyre har flyttet på såpass mye i dette reviderte nasjonalbudsjettet, og har forsøkt å bruke en slags form for formalprosedyre på at det ikke burde gjøres. Men jeg vil gjerne understreke at når det er gjort, er det fordi det oppfyller en av de mest sentrale målsettinger ved årets budsjett, det Regjeringen selv kalte sitt overordnede mål, og det var å beholde stramheten. Og skal man nå dette som Regjeringen for et år siden kalte sitt overordnede mål, er man faktisk nødt til å gjøre grep i den størrelsesorden som Høyre har gjort.

Renten er riktignok i ferd med å gå rett vei, men vi ligger fortsatt betydelig over det europeiske nivået og tilnærmingen kommer ut i fremtiden. Derfor må det understrekes at for hver dag disse differansene består, for hver dag renten ikke kommer ytterligere ned, betaler enkeltpersoner, bedrifter og kommuner mer enn nødvendig. Det er derfor vi har ment at det er riktig å fastholde denne overordnede målsetningen.

Det har vært snakket litt om de forhandlinger som har vært ført. Til det er det å si at det ikke egentlig har vært noen forhandlinger. De samtalene vi har hatt med regjeringspartiene, har dreid seg om å få regjeringspartiene til å fremme forslag i overensstemmelse med den avtalen vi inngikk i høst. Derfor ble det oppretting når det gjelder Forsvaret, når det gjelder innsatsstyrt finansiering av sykehusene, og når det gjelder Politiet. Det kan man vel egentlig ikke si er forhandlinger, det er simpelthen å rette feil i budsjettopplegget. Men vi må konstatere med skuffelse at regjeringspartiene ikke har vært villig til å gå inn i reelle forhandlinger om de tingene vi ønsket å legge på bordet, for nettopp bl.a. å møte den overordnede målsetting som Regjeringen understreket i fjor. Det må vi bare konstatere, og det er underlig at finansministeren bebreider Stortinget for sluttresultatet, når regjeringspartiene selv ikke har vært villig til å ta noe som helst grep for å møte den situasjonen. På den måten understreker finansministeren Regjeringens rolle som sekretariat mer enn som ledende organ, og det har jo vært en av innvendingene til måten regjeringspartiene har forvaltet sitt mandat på.

Selv om det er mye som går bedre, er jeg uten videre enig med Thorbjørn Jagland i at det ikke må få oss til å sette kortsiktigheten i førersetet. Problemet er at når utviklingen går i riktig retning, blir man så opptatt av og begeistret over dette, at man glemmer at det er enkelte viktige grep som må gjøres for fremtiden, og i vårt budsjettopplegg er det tatt slike grep for fremtiden. Vi understreker at vi må satse mer på norsk skole. Bare i begrenset grad kan skolen forbedres gjennom mer penger, men på kjerneområdet er faktisk også penger en viktig faktor, og kjerneområdet er å heve læreryrkets status og forbedre lærernes situasjon. Derfor er mer penger til etterutdanning en del av det som ligger i forslaget.

Jeg tror at Arbeiderpartiet er på fullstendig feil vei når de gjør kampen mot privatskoler til det store poenget. Riktignok sa Jagland i replikksvar til meg i sted at han ikke kunne skjønne hvorfor vi la sånn vekt på den betydning privatskolene kunne ha, når de var så få. Men det er omtrent som saltet i grøten. Det er nødvendig å ha det der, men det har en funksjon selv om man ikke putter oppi en hel kilo, ja, kanskje poenget nettopp er ikke å putte oppi en hel kilo.

Vi legger vekt på infrastruktur, på veibygging. Jeg legger merke til at Senterpartiet i avisene går inn for dette, men det er altså i avisene. Også på dette området dobbeltkommuniserer Regjeringen. I praksis gjør de ikke noe på dette området.

Vi tar på alvor at vi taper markedsandeler ute, og vi fremmer forslag for å bedre sokkelens konkurransedyktighet. På det området er Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet enige, og Regjeringen har sin vane tro tenkt å ha meninger om dette til neste år.

Asmund Kristoffersen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tom Thoresen (A): Jeg er uten videre enig med Jan Petersen i det faktum at det at ulike kryssende flertall nå gjør dette budsjettet mer ekspansivt ved revidert, er regjeringspartienes fulle ansvar. Skal man ha en helhet i budsjettet nå under revidert nasjonalbudsjett, er det opplagt at det ansvaret må ligge entydig hos Regjeringen og hos Regjeringens støttespillere i Stortinget. En opposisjon kan ikke påta seg totalansvar for økonomien hvis Regjeringen og regjeringspartiene selv ikke gjør det.

Men det er slik at ved en rekke korsveier nå har nettopp Høyre inngått forpliktende budsjettopplegg, senest ved budsjettbehandlingen sist høst. Da har man sikkert fått gjennomslag for mye god høyrepolitikk – det vil si, det vet jeg at man har – men man må også ta ansvaret for de totale resultatene. Og det var da budsjettbalansen for dette året fikk sin første alvorlige svekkelse. Vi har fått en situasjon hvor tiltak overfor en verkstedindustri som har svarte hull i ordrebøkene i tiden framover, er kommet i gang altfor seint. Vi har fått se at økende problemer med gjennomgangstrafikk og grensehandel fortsetter å øke i mitt hjemfylke. Dette har Høyre en vesentlig del av ansvaret for, ikke fordi Høyre ikke hadde andre primære standpunkter, men fordi Høyres interne prioriteringer i forhold til et kompromiss gjorde at dette var man villig til å ofre. Jeg vet at det kan være vondt å høre, men det gjelder faktisk også når man bøyer seg for de parlamentariske maktmidler, slik det skjedde her på disse tider i fjor vår.

Jan Petersen (H): Jeg er selvfølgelig uten videre enig i at det vi stemmer for, det skal vi også ta ansvar for.

På kort sikt er det svært mye som går bedre i norsk økonomi, og det tror jeg ikke minst det budsjettvedtaket vi fikk i høst, har vært medvirkende til. En ting er at vi beholdt om lag den stramheten som var – det var ikke store forskjellene – og hvis jeg ikke tar veldig mye feil, har vel Arbeiderpartiet også ved det de nå har lagt frem, akseptert at dette nivået ikke var så galt når alt kommer til alt. Men jeg vil også legge vekt på at vi fikk skatteprofilen vår igjennom. Det tror jeg faktisk har vært svært viktig for at det lønnsoppgjøret vi nå fikk, ble så gunstig som det ble, fordi de prisimpulsene som Regjeringen hadde bakt inn i budsjettet, jo ikke lå der. Vi syns derfor at vi har all grunn til å ta en del av æren for at tingene går i riktig retning.

Men jeg deler den bekymringen som dreier seg om fremtiden, som også Thorbjørn Jagland gav uttrykk for. Derfor er det nødvendig å sørge for å holde fast ved det vi oppnådde i høst. En av grunnene til at vi har foretatt så store forandringer, var jo nettopp behovet for å beholde den stramheten som budsjettet har. Det var derfor vi ønsket å komme i forhandlingsposisjon med regjeringspartiene – som de altså ikke ønsket å gå inn i. Nettopp av hensyn til grensehandelen, som Tom Thoresen snakket om, har vi nå konkrete forslag på det punktet, og vi mener f.eks., i motsetning til Fremskrittspartiet, at dette er en så pass akutt utfordring at vi bør gjøre noe nå, og ikke skjerme oss bak rent formelle regler om hva man egentlig bør gjøre ved en budsjettrevisjon.

Så vi mener at den måten vi nå håndterer revisjonen på, ivaretar det verdifulle og det gode i det vi oppnådde i høst. Og så må vi altså evne å se utover dagen, for nettopp å fortsette på rett kurs.

Siv Jensen (Frp): I innstillingen foreligger det særlig tre mindretallsforslag fra Fremskrittspartiet som det på mange måter undrer meg litt at Høyre ikke har sluttet seg til.

Det første gjelder et forslag om å be Regjeringen fremme forslag om å legge om til en innsatsbasert finansiering av eldreomsorgen. Hva er grunnen til at Høyre ikke kan tenke seg å få en utredning av et slikt system, når Høyre i all sin argumentasjon knyttet til eldreomsorgen er opptatt av konkurranseutsetting også på dette området?

Videre foreligger det et mindretallsforslag om å be Regjeringen utrede ulike modeller for en omorganisering av Folketrygdfondet, slik at man får sett på eierskapsstrukturen i Norge, på forvaltningen av norsk kapital, og ikke minst på hvordan vi skal løse de fremtidige pensjonsforpliktelsene. Dette burde være et viktig punkt også for Høyre, og det er kanskje litt overraskende at de ikke gir sin tilslutning til det.

Så til det tredje forslaget. Det dreier seg om å be Regjeringen redegjøre for på hvilke områder norsk lovgivning og norske rammebetingelser divergerer vesentlig i forhold til EUs, og dermed blir et direkte hinder for næringsutvikling fordi Norge blir liggende etter utviklingen i EU.

Det kunne være interessant å høre Jan Petersens forklaring på hvorfor Høyre ikke har gitt sin tilslutning til disse tre forslagene, som altså ikke får noen konsekvenser for inneværende års budsjett, men som vil være viktige grep og viktige føringer både for statsbudsjettet for 2000 og ikke minst inn i det nye årtusen.

Jan Petersen (H): Jeg vil tippe at jeg nå kommer til å høres forferdelig arrogant, men jeg må ærlig innrømme at akkurat disse utredningsforslagene til Fremskrittspartiet ikke er det som har ligget aller øverst i min bunke når vi har behandlet spørsmål i revidert nasjonalbudsjett.

Det er en ganske forunderlig forskjell i tilnærmingsmåte mellom Fremskrittspartiet og Høyre når det gjelder dette budsjettet. Høyre legger på bordet en rekke forslag om handling nå, vi vil gjøre konkrete ting – f.eks. når det gjelder grensehandelen, hvor vi går løs på alkoholavgiftene. Og hva er det Fremskrittspartiet – det partiet som en gang var til for å bekjempe statlig byråkrati – kommer med? Jo, de spør oss hvorfor vi ikke kan være med på utredninger! De høres omtrent som regjeringen Bondevik, som møter alle utfordringer med utredninger istedenfor handlinger.

Jeg skal nå kikke litt på disse forslagene, men du store all verden, dette er jo langt fra hva som nå burde gjøres. Det er nemlig helt konkrete forslag om å møte utfordringene som burde vedtas i dag. Fremskrittspartiet viker altså unna, og så later de som om utredning er handling.

Du store all verden, i det partiet har det foregått en underlig utvikling!

Johan J. Jakobsen (Sp): Jan Petersen var opptatt av stramheten i budsjettet. Jeg må minne om at da Regjeringen la fram sitt reviderte nasjonalbudsjett, styrket den norske kronen seg, og da innstillingen fra komiteen forelå, fikk vi først en rentesenkning, og deretter ytterligere en styrking av den norske kronen. Så vi må kunne ta utgangspunkt i at markedet iallfall har reagert positivt både på det reviderte nasjonalbudsjettet fra Regjeringen, og på den innstilling som foreligger.

Ellers hadde jeg egentlig tenkt å gi honnør til Høyres leder for det medansvar som Høyre tross alt har tatt i en vanskelig periode. Men det må også bli en noe betinget honnør, for Høyres alternativ i revidert nasjonalbudsjett er i sannhet et studium verdt. En del av de kuttene som Høyre foreslår, er etter min oppfatning ganske useriøse og for en stor del uakseptable for sentrumspartiene. For hva skal en si når Høyre foreslår 330 mill. kr i kutt i SND og næringsutvikling, 540 mill. kr i kutt i FN og bistand, en halv milliard, 500 mill. kr, i kutt i en framforhandlet jordbruksavtale, 860 mill. kr i kutt, sjablonmessig, i forhold til administrative utgifter?

Mitt spørsmål blir: Hvem andre enn Fremskrittspartiet mener Petersen kan tenke seg å sluke dette agnet? Dette er forslag som for sentrumspartiene, som jeg sa, er helt uakseptable.

Jan Petersen (H): Jeg syntes det var hyggelig det representanten Jakobsen sa om medansvar. Og det er riktig, vi inngikk i budsjettforhandlingene i fjor nettopp for å bidra til det felles beste. Og så må vi altså registrere at da budsjettet i år skulle revideres, kom vi ikke i posisjon til å forhandle. Det eneste vi kom i posisjon til, var å slå i bordet og si at nå må dere i hvert fall nullstille budsjettet til det vi ble enige om i fjor. Men lenger kom vi altså ikke.

Vi hadde ønsket å gå inn i og snakke om flere ting som burde gjøres, fordi det er en del ting som kommer til å glippe ut mellom fingrene på oss hvis vi ikke nå adresserer dette. Og da vil jeg gjenta den advarselen Thorbjørn Jagland gav, nemlig at nå må vi passe på at vi ikke blir så begeistret over at en del ting går i riktig retning, at vi lar kortsiktigheten sitte i førersetet. Jeg er dessverre redd for at det hefter med Regjeringens forslag.

Når det så gjelder de forslag som nå Jakobsen var dypt uenig i, må jeg si at jeg synes han beskriver på en aldeles forbilledlig klar måte, men en trist måte, hvorfor det er så vanskelig å foreta nødvendige omprioriteringer i forhold til det som er hovedoppgaver i det norske samfunn. Ja, det er nettopp denne manglende vilje til å flytte seg som gjør at vi har mangler i skolevesenet, mangler når det gjelder veibygging, mangler i politiet, mangler i Forsvaret, kort sagt på det som er våre kjerneområder. Det er så vanskelig å foreta omprioriteringene fordi de ikke er såkalt realistiske, fordi bl.a. Senterpartiet har så lite mot til å gjøre noe annet enn det de gjorde i fjor. Det er derfor vår oppgave med å forsøke å brøyte ny vei på disse områdene er så viktig, det er nettopp for å få oss ut av vanetenkningen og endelig forsøke å få prioritert de offentlige midlene til de oppgavene som er de aller viktigste.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Det er grunn til å uroa seg over sysselsetjingsutviklinga i einskilde sektorar i Noreg. Dette gjeld spesielt oljerelatert sektor, det gjeld verftsindustrien, og det gjeld bygg og anleggssektoren. Regjeringa har lagt fram eit revidert budsjett utan særlege tiltak for å møta dette. I staden for å sjå problema i augo legg dei framfor alt vekt på å forklara vekk realitetane. Det hjelper folk som er eller vil verta permitterte eller oppsagde, svært lite. Dei treng å veta at aktive tiltak vert sette inn. Nokre av tiltaka må skje på kort sikt for å hindra dramatiske fall i sysselsetjinga, andre tiltak må vera meir langsiktige.

Finansminister Restad sa ved framlegginga av revidert budsjett at alle pilene som skulle peika oppover, peikte oppover. Han må då ha gløymt tal for arbeidsløysa, eller meiner han at det er bra for norsk økonomi at arbeidsløysa stig, og at dei arbeidslause og permitterte i tilfelle skal betala for dette? Eg vonar at det ikkje er tilfellet. Det vil aldri vera Arbeidarpartiet sin veg.

Arbeidarpartiet har teke utviklinga i dei utsette næringane på alvor lenge. Me gjekk imot reduksjon i verftsstøtta i 1997 og 1998, me gjekk imot auka CO2-avgift på norsk sokkel i 1998 og elles imot alle forslag om auka avgifter for næringslivet. Me har arbeidd hardt for å leggja fram ei næringspakke i samband med revidert nasjonalbudsjett. Det har me gjort i samarbeid med dei utsette næringane, og forslag til tiltak har vorte godt mottekne.

Pakka inneheld element som er viktige både på kort og lengre sikt, f.eks.:

  • auka løyvingar til fornying av fiskebåtar

  • auka løyvingar til fornying av ferjer

  • ombygging av landgangsfartøy

  • løyving til havforskingsfartøyet «G. O. Sars»

  • auka løyvingar til fiskerihamner

  • auka løyvingar til studentbustader

  • auka løyvingar til utviklingstilskot i SND og til kontrollordning for skjel

  • mellombels fjerning av investeringsavgift på bygging og opprusting av vasskraftverk i to år

  • ekstraordinære sysselsetjingstiltak – 4 000 fleire plassar

I tillegg kjem tiltak overfor petroleumsnæringa, eit område andre talarar har gjort greie for tidlegare.

Arbeid og utdanning for alle er dei viktigaste fordelingspolitiske verktøya me har. I tillegg til å sikra inntekt og velferd for den einskilde sikrar det inntekt til vår felles velferd.

Omstillingane i samfunnet går stadig fortare, og me må heile tida vidareutvikla og fornya vårt næringsliv. Det gjer me ved å nytta, ta vare på, vidareutvikla og fornya vår felles kompetanse. Det gjer me ved å leggja til rette for idémakarar og nyskaparar. Det gjer me ved å satsa på forsking og utdanning. Det gjer me ved aktive tiltak. Men det gjer me ikkje, som Regjeringa og regjeringspartia i stor grad legg opp til, ved å setja oss ned, lukka augo og vona at det heile går over.

Arbeidarpartiet er glad for å ha fått fleirtal for ein del tiltak som går i rett lei. Lat meg nemna bygging av fleire ferjer, fiskerihamner, barnehagar og studentbustader samt reduserte avgifter på bygging og opprusting av vasskraftverk. I tillegg er me med i eit fleirtal for auka rassikring. Alt dette er gode føremål i seg sjølv. I tillegg gjev det sysselsetjing i utsette næringar, ikkje minst i den hardt ramma verftsindustrien, der permisjonsvarsla har byrja å tikka ut.

Eg vil òg nemna at me får fleirtal for høgare rammer for forskings- og utviklingskontraktar, for desentralisert utdanning og for kontroll med blåskjelnæringa. Forskings- og utviklingsarbeid er ein føresetnad for framtidige arbeidsplassar, og kontroll med skjel kan vera med på å skapa og sikra viktige arbeidsplassar i Distrikts-Noreg.

Eg er lei for at ikkje regjeringspartia er med på å sikra fleirtal for å stoppa nedgangen i løyvingane til SND sine utviklingskontraktar. Løyvingane har vorte halverte sidan 1997, og midlane for inneverande år vil knapt vara til over sommaren. Dette er å stikka hovudet i sanden.

Regjeringspartia går imot dei fleste av dei tiltaka eg har omtalt. Dei vil visst framleis sitja passive og venta og vona på betre tider. Dei lukkar på den eine sida augo for redusert industrisysselsetjing og auka arbeidsløyse og konsentrerer debatten om om tala er rette eller ikkje. På den andre sida aukar dei anslaga for dagpengar. Arbeidarpartiet sitt alternativ er aktive tiltak og 4 000 nye tiltaksplassar.

Eg vil vona at «forklaringens lys» vil skina over Regjeringa i løpet av sommaren og gje dei den naudsynte innsikt, slik at me kan sjå eit meir framtidsretta og aktivt budsjettforslag i møte til hausten. Dette er ikkje spørsmål om svartmaling, dette er spørsmål om å ha ein realistisk og framtidsretta politikk.

Johan J. Jakobsen (Sp): Stortingets behandling av revidert nasjonalbudsjett for 1999 viser at sentrumsregjeringen har lyktes med det økonomiske opplegget som ble lagt fram i fjor høst.

For mindre enn ett år siden var den økonomiske situasjonen for Norge dramatisk. Turbulens i internasjonal økonomi, en ekstremt lav oljepris og ettervirkningen av et kostbart lønnsoppgjør førte til press mot den norske kronen og et høyt rentenivå. Regjeringen var villig til å ta belastningen ved å foreslå innstramninger i statsbudsjettet på nærmere 9 milliarder kr for å gjenskape stabiliteten i norsk økonomi som grunnlag for en lavere rente.

Ved avslutningen av denne stortingssesjonen kan vi slå fast at tilliten til norsk økonomi er gjenvunnet. Norges Bank har senket signalrenten fire ganger i løpet av fem måneder, kronen er fortsatt sterk, Oslo Børs har styrket seg med over 25 pst. i løpet av 1999, og ved utgangen av mai var ledigheten ca. 1 800 lavere enn for ett år siden – stikk i strid med hva pessimistene spådde i fjor høst.

Det skal selvsagt ikke stikkes under stol at økt oljepris har bidratt til å «smøre» de positive økonomiske trendene. Men det hører også med til historien at Regjeringen har gått i bresjen for at Norge skulle ta sin del av de produksjonskutt som har bidratt til den sterke økningen i oljeprisen. For å gjøre det økonomiske bildet komplett må vi ikke glemme at samarbeidet med partene i arbeidslivet om et moderat lønnsoppgjør også har bidratt til at norsk økonomi er «friskmeldt» når Stortinget i dag tar ferie.

Æren for den økonomiske stabiliseringsprosessen må selvsagt deles med flere, først og fremst med de opposisjonspartier som i Stortinget har vært villige til å ta medansvar for et stramt økonomisk opplegg, men også med partene i arbeidslivet, som har bidratt til en moderat lønnsutvikling som grunnlag for fortsatt sterk konkurransekraft.

Sammenlignet med fjorårets behandling av revidert nasjonalbudsjett og statsbudsjettet for 1999 har det vært lite dramatikk knyttet til årets budsjettrevisjon. Sentrumspartiene fant det denne gang hensiktsmessig å søke vekslende samarbeid med opposisjonspartiene i Stortinget for å finne samlende løsninger. Det reviderte budsjettopplegget for 1999 viser et marginalt avvik i forhold til Regjeringens forslag. Markedet har reagert positivt på stramheten i Regjeringens opplegg og de moderate endringene som ble resultatet av Stortingets behandling. Grunnlaget er med andre ord lagt for en ytterligere rentenedgang i andre halvår 1999.

Året 1999 vil gå over i historien som et tøft innstramningsår. Det er ingen grunn til å legge skjul på at innstramningene har hatt sin pris. Men den økonomiske gevinsten, som er resultatet av den stramme finanspolitikken, er også betydelig. Ved revisjonen av 1999-budsjettet kan en trygt slå fast at Regjeringens linjevalg i den økonomiske politikken har vært forsvarlig.

Innenfor et stramt budsjett har det allikevel vært mulig å ivareta viktige fordelingspolitiske oppgaver. Senterpartiet er tilfreds med at eldresatsingen videreføres, at de nye helsereformene er i rute, at kommuneopplegget er skjermet, og at den sterke distriktssatsingen i hovedsak er sikret. Dessuten er det grunn til å berømme Regjeringen og stortingsflertallet for viljen til å støtte den humanitære innsatsen i forbindelse med krigen i Kosovo.

Sentrumsregjeringen har etter min oppfatning vist en handlekraft og en styringsdyktighet det står respekt av. Selv med et smalt parlamentarisk grunnlag har Regjeringen fått gjennomslag for et økonomisk opplegg som har gjenreist tilliten til norsk økonomi. Når sentrumsregjeringen ved vårsesjonens avslutning kan vise til gode resultater, skyldes det bl.a. at sentrum har valgt en samarbeidslinje som har gjort det mulig å finne gode løsninger med vekslende flertall i Stortinget.

For sentrumspartiene vil det politiske regnskapet Regjeringen kan legge fram ved sesjonsslutt, være et godt utgangspunkt for den forestående valgkamp.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg føler trang til først å si at når man i debatter i denne salen hører på de parlamentariske lederne for regjeringspartiene, så kommer det en slags hallelujastemning i salen. Det er liksom bare «amen» som mangler. Det er kolossalt som man øser ut med «halleluja» i forhold til Regjeringen. Det kan kanskje være mange grunner til at det trengs.

Ellers er det blitt slik at det er kommet noe fremmed over Senterpartiet. Før partiet var en del av Bondevik-regjeringen, var Senterpartiet det partiet som kom med stadige utfordringer til Arbeiderpartiet om en bedre fordelingspolitikk. Det var en sikker konfrontasjon i enhver politisk debatt at Senterpartiet nærmest så det som sin oppgave og sin rolle å holde Arbeiderpartiet i ørene i fordelingspolitikken. Vi husker det alle sammen.

Nå snakker Senterpartiet lite og sjelden om fordelingspolitikk. I så måte var representanten Johan J. Jakobsen mer som en revisor å nevne i det innlegget vi hørte. Det er kanskje forståelig, ikke minst fordi det er svært mange som merker virkningen av den negative fordelingspolitikken som sentrumsregjeringen har stått for sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. De merker det de som ikke får barnehageplass, de som ikke har råd til skolefritidsordning når kuttene er gjennomført fra Regjeringens side, de lavtlønte som blir fratatt retten til sykelønn og de barnefamiliene som har fått en renteregning på 15 000 kr.

Nå kommer det en fordelingsmelding, som også er kalt «forskjellsmeldingen». Jeg vil gjerne utfordre Johan J. Jakobsen og Senterpartiet: Ser Jakobsen og Senterpartiet i det hele tatt noen mulighet til å snu utviklingen når det gjelder fordelingspolitikk, hvis Senterpartiet og resten av Regjeringen skal fortsette med å gjøre opp budsjettene sammen med Høyre og Fremskrittspartiet? Eller er Johan J. Jakobsen og Senterpartiet enig i at det er en annen allianse der Arbeiderpartiet inngår som må til dersom man skal sikre en bedre fordeling?

Johan J. Jakobsen (Sp): Jeg har vanskelig for å forstå at Hill-Marta Solberg kunne oppfatte mitt innlegg som et halleluja. Jeg mener faktisk at jeg gav klart uttrykk for at den tøffe innstrammingspolitikken vi har vært gjennom, har hatt sin høye pris. Jeg synes også, når man har tatt den belastningen, at det må være lov til å glede seg over at de økonomiske pilene nå i hovedsak peker i riktig retning.

Når det så gjelder det spørsmål som Hill-Marta Solberg reiste, nemlig om Senterpartiets engasjement i fordelingspolitikken, brukte jeg faktisk en del av mitt innlegg til å si meg tilfreds med at eldresatsingen skal videreføres, at de nye helsereformene er i rute, at kommuneopplegget er skjermet, og at den sterke distriktspolitiske satsingen også i hovedsak er tatt vare på. Jeg mener faktisk at alle disse sektorene av den praktiske politikk har med fordelingspolitikk å gjøre.

Så er det helt riktig som representanten Solberg sier, at det nå skal legges fram en utjevningsmelding. Det skjer vel om nøyaktig en uke fra i dag. Siden representanten Solberg er så opptatt av at Senterpartiet bør søke andre allianser, må jeg minne om at det grunnlagsmaterialet som ligger i bunnen for denne utjevningsmeldingen, er utviklingen i fordelingspolitikken fram mot 1997. Det omfatter ikke minst den perioden hvor Arbeiderpartiet har hatt ledelsen av landet.

Det som er realiteten, og som er det bildet som vil gå fram av grunnlagsmaterialet, er at vi i denne perioden har hatt en utvikling med sterk økning i forskjellene i det norske samfunn. Det er den utfordringen vi nå tar i den nye utjevningsmeldingen, og det er den utfordringen som denne regjering – det føler jeg meg ganske sikker på – vil møte på en offensiv måte, slik at vi kan få en utvikling som kan bidra til å dempe den utviklingen av ulikhetene som vi fikk ikke minst under Arbeiderpartiets regjeringstid.

Per Erik Monsen (Frp): Siden representanten Jakobsen har vært under ganske kraftige angrep, tenkte jeg at jeg skulle komme med noen trøstens ord. Jeg har registrert at i løpet av debatten har Senterpartiet fremstilt seg som kommunenes beste venn. Som mangeårig kommunepolitiker og fremdeles aktiv på den fronten synes jeg det er moro å komme med en melding om at det er ikke like elendig i alle kommunene i landet.

I den kommunen jeg kommer fra – jeg har ikke tenkt å si hvilken det er av redsel for at kommunen i etterkant skal bli straffet for det – er det faktisk slik at det er en tverrpolitisk forståelse at kommuneøkonomien er god. Det er slik at samtlige barneskoler er bygd ut og fornyet i forhold til 6-årsreformen, utbygging av samtlige ungdomsskoler er finansiert, og det er stort sett en tilfreds befolkning med de tilbudene som kommunen gir. Det er bare et problem: Når det gjelder å sikre overskuddet i år, som ligger an til å kunne bli ganske stort, får vi en rentenedgang. Det vil kommunen tape betydelige penger på.

Da spør jeg meg: Hva er det som gjør at det for noen kommuner er slik, mens det for andre kommuner er katastrofe? Jeg har funnet to forklaringer. Den ene er at i den kommunen jeg nå omtaler, har det aldri vært en sosialist som har hatt fingrene borti budsjettet – ikke noen gang! Den andre forklaringen må være at denne kommunen aldri har tatt opp mer lån enn den har hatt penger i banken, slik at det har alltid vært pluss på finansregnskapet. Det er antagelig mange kommuner som ikke har hatt det slik.

Mitt spørsmål er: Kan det være utgiftskåte politikere fra mange partier som har lånt seg til fant, som gjør at Kommune-Norge stort sett ligger dårlig an i dag?

Johan J. Jakobsen (Sp): La meg først si at Senterpartiet og jeg ikke i dag når vi behandler revidert nasjonalbudsjett, føler noe sterkt behov for trøstens ord fra Fremskrittspartiet. Vi synes den økonomiske utvikling det siste halve året har vært så positiv og de økonomiske resultater av den politikk som har vært ført, har vært så positive, at vi ikke trenger noe trøstens ord fra Fremskrittspartiet.

Nå sa Monsen at situasjonen i Kommune-Norge ikke er like elendig overalt, og det er vel et riktig bilde. Men når Monsen legger til at den kommunale økonomien generelt sett er god, må jeg si at det er et utsagn man må ta med opptil flere reservasjoner. Senterpartiet har aldri lagt skjul på at den kommunale økonomien er vanskelig for tiden, og at Kommune-Norge også har måttet være med og ta en del av de nødvendige innstramninger for å få en bedre stabilitet i økonomien. Men så har vi den situasjon at 2 pst. rentesenkning gjennom 1999 – bare i et halvt år – tilsvarer en lettelse for Kommune-Norge i størrelsesorden 1,2 milliarder kr. Senterpartiet har derfor egentlig ganske god samvittighet når det gjelder den linje vi har ført overfor Kommune-Norge.

Jeg vet også at den kommune som Monsen tydeligvis refererte til, nok er en unntakskommune, som ifølge Monsen taper på den positive rentesenkning vi har hatt det siste halve året.

Kjellaug Nakkim (H): Når det gjelder distriktene, er Senterpartiet svært positive i sin omtale. Spesielt Jørgen Holte var det i sitt innlegg. Det har da også resultert i at de har hatt utallige forslag til distriktspakker, fordi de har en målsetting om å opprettholde bosettingen overalt. Den siste pakken inneholder bl.a. positivitetsagenter og kvinnerettede tiltak, bl.a. innen fiskeindustrien.

Ifølge statsråd Enoksen omsettes distriktspakkene nå i konkrete prosjekter, og det vises i et avisinnlegg i Nordlys entusiastisk til et prosjekt i Nord-Troms, der man skal finne på tiltak som skal få ungdom til å bo, utdanne seg og arbeide i Nord-Troms. Samtidig går representanten Ringstad ut med en sviende kritikk av Regjeringens samferdselspolitikk og sier at det ikke nytter å spre litt penger på kvinnerettede tiltak og positivitetsagenter uten at næringslivet er liv laga. Og så fremhever hun videre at den store distriktspolitikken må på plass før smådistriktspolitikken. Veibevilgningene er for små, næringslivet i distriktene er avhengig av gode veier for å få kutt i avstandskostnadene, hevder hun.

Dette har Høyre hevdet lenge og fremmet forslag om, men den invitasjonen er ikke mottatt verken av Regjeringen eller regjeringspartiene. Veibygging er god distriktspolitikk, god sysselsettingspolitikk og god næringspolitikk. Men så har jo også de parlamentarisk lederne Johan J. Jakobsen og Einar Steensnæs sagt seg enig i at veibudsjettene er for snaue, mens derimot parlamentarisk leder Gunnar Kvassheim sier at samferdselsministeren har jobbet hardt for å øke budsjettene, men at det er Stortinget som må kritiseres for at de ikke er større.

Nå må jeg spørre Jakobsen: Sier han seg enig i representanten Ringstads kritikk av den distriktspolitikk som Senterpartiet nå fører?

Johan J. Jakobsen (Sp): Det er helt riktig, som Kjellaug Nakkim sier, at Senterpartiet, både i Stortinget og i regjering, har sett det som et viktig mål å styrke distriktspolitikken. Det har bl.a. ført til at den distriktspolitiske innsatsen for inneværende år, målt på den tradisjonelle måte gjennom disposisjonsrammen i budsjettet, i år er den største på nærmere ti år. Iallfall var den det i utgangspunktet, og den rammen er i liten grad blitt justert.

Når det så gjelder samferdselspolitikken, er det ingen grunn til å legge skjul på – og det har litt å gjøre med det jeg sa i mitt svar til Hill-Marta Solberg tidligere i dag– at når vi er i den situasjon at vi er nødt til å gjenskape stabiliteten i økonomien og er nødt til å foreta innstramninger i størrelsesorden 9 milliarder kr, er det ikke mulig å unngå at også en så stor og ressurskrevende sektor som samferdselssektoren blir rammet av det.

Vi har sett på året 1999 som et vanskelig år for samferdsel. Jeg har også uttrykt stor forståelse for den utålmodighet som Senterpartiets medlem av samferdselskomiteen offentlig har gitt uttrykk for. Derfor har også de parlamentariske lederne for sentrumspartiene sagt at det blir viktig å oppgradere samferdselspolitikken i den tiden som kommer, og jeg har store forventninger om at det skal skje.

Når det så gjelder Høyres alternativ, kan vi ikke se på Høyres samferdselsalternativ uten å se på hvilken måte Høyre finansierer dette. Og da må jeg tilbake til den replikkvekslingen jeg hadde med Jan Petersen tidligere. Med 0,5 milliarder kr i kutt på en framforhandlet jordbruksavtale, med 330 mill. kr i kutt i SND- og næringsoverføringer – synes jeg, når disse distriktsrettede tiltakene brukes for å finansiere annen distriktspolitikk, at Høyre bør ligge litt lavere i terrenget når en løfter fram de relativt begrensede forslagene som ligger i revidert nasjonalbudsjett.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jens Stoltenberg (A): Vi har kommet et godt stykke ut i debatten om revidert nasjonalbudsjett, og mange talere fra Arbeiderpartiet har presentert vårt alternativ. Jeg skal prøve å kommentere noen av de påstandene som har kommet fra talere fra andre partier.

Først en åpenbar misforståelse fra finansministeren: I replikkordvekslingene etter hans innlegg hevdet han at da Senterpartiet var i opposisjon, hadde man alltid lagt seg på samme balanse i det økonomiske opplegget som det Regjeringen foreslo. Det er ikke riktig! Det har vært galt i mange år mens sentrumspartiene var i opposisjon. Jeg kjenner spesielt godt til arbeidet med budsjettet som vi vedtok høsten 1996, og revideringen av det samme budsjettet våren 1997. Da snakket vi om svekkelser i størrelsesorden 8-9 milliarder kr netto, etter at vi hadde tatt hensyn til det sentrumspartiene kalte inndekning. Brutto var det mye mer enn det. Men da hadde vi tatt med alt det som var foreslått av inndekningsforslag fra bl.a. Senterpartiet, og så gjenstod det fortsatt en svekkelse i størrelsesorden 8 milliarder kr høsten 1996 for 1997, og i samme størrelsesorden da vi skulle revidere det samme budsjettet. Nå er situasjonen en helt annen, nå er altså situasjonen den at man har opposisjonspartier på Stortinget som foreslår mer ansvarlige budsjetter enn Regjeringen. Likevel greier ikke Regjeringen å manøvrere seg slik i Stortinget at de får vedtatt budsjetter som er ansvarlige. Tvert imot svekkes budsjettene hver gang de er gjennom en behandling her i Stortinget. Det viser at Regjeringen ikke har den styringsdyktighet som er nødvendig for å få ansvarlige budsjetter igjennom. Derfor har vi fått svekkelse, både gjennom budsjettbehandlingen i fjor høst og gjennom revideringen nå i vår.

Det andre, som flere talere fra regjeringspartiene har hevdet, er at sentrumspartiene så alvoret i situasjonen for verkstedindustrien. Vel, det som er åpenbart, er at de i hvert fall ikke så det i fjor høst, og da hadde oljeprisen begynt å falle. Problemene var allerede varslet, og i fjor høst brukte mange av oss mye taletid gjennom debattene på å si følgende: Vi ser en todelt utvikling i norsk økonomi. Det er høy temperatur, god utvikling i totaløkonomien og i de fleste bransjer, men det er fare for tilbakeslag og økende ledighet, spesielt i verkstedindustrien langs kysten. På tross av dette fremmet Regjeringen så sent som i fjor høst – og stod på det gjennom budsjettforhandlingene – flere forslag som ville forverret situasjonen. De fremmet forslag om 20 pst. økning i CO2-avgiften, de fremmet forslag om å øke bedriftsskattene, slik at f.eks. oljeselskapene ville stå overfor en marginalskatt på 79 pst., og de fremmet forslag om å redusere grensen for forenklet behandling av utbyggingssøknader fra 5 til 3   milliarder kr. Hver for seg er alle disse forslagene alvorlige, men summen av dem gav en klar melding om at Regjeringen ikke så alvoret i verkstedindustrien. Nå er det litt bedre, i den forstand at man i hvert fall har erkjent at det kan være noen problemer, og man har i hvert fall latt være å fremme forslag om forverringer – slik man altså gjorde i fjor – og i stedet har man forsøkt å fremme forslag til noen forbedringer som skal dempe problemene innenfor industrien.

Men da er det slik at bl.a. representanten Steensnæs kommer opp – i likhet med andre representanter fra sentrumspartiene – og skryter av en lang rekke tiltak som man fra Regjeringens side bør være litt forsiktig med å skryte av. Det ene Steensnæs nevnte, var at det var avsatt 3 milliarder kr til et forskningsfond som skulle hjelpe norske bedrifter. Det er et utmerket forslag – et forslag vi er store tilhengere av i Arbeiderpartiet. Vi er faktisk så mye tilhengere av det at vi foreslo det i fjor høst. Sammen med Høyre fikk vi flertall for det, et pålegg til Regjeringen om å komme med et forslag om et slikt forskningsfond. Sentrumspartiene stemte mot, slik at når Regjeringen nå kommer med det forslaget, så er det noe de er tvunget til av opposisjonen. Vi er glad for at de gjør som vi ber dem om å gjøre, men vi synes de skal være litt forsiktige med å skryte av forslagene, når de strengt tatt har argumentert mot dem og stemt mot dem.

Noe av det samme ser vi når det gjelder teknologifondet. Vi foreslo et teknologifond i fjor høst. Sentrumspartiene var mot det, nå kommer de med et forslag på 100 mill. kr. Det er fint, det er vi alle glade for og stemmer for, og det er bra! Det burde kommet i fjor høst, men det er bedre at det kommer nå enn aldri. Problemet der var at finansieringen var helt uakseptabel. Man valgte å ta pengene fra kontantstrømmen fra oljevirksomheten før pengene ble ført inn i oljefondet, og dermed ble de utgiftene skjult på statsbudsjettet, selv om de skulle brukes til ordinær forsknings- og utviklingsvirksomhet. Og energiministeren svarte her da vi debatterte oljemeldingen, at de bl.a. kunne brukes til utvikling av bioenergi på Tjeldbergodden, og da er det altså helt ordinære forskningsmidler som er tatt inn i budsjettet og inn i norsk økonomi, uten at de kommer til syne i statsbudsjettet. Derfor gikk vi mot finansieringen, fordi det å ta pengene før de føres inn i budsjettet og inn i oljefondet, var en måte å undergrave ideen om oljefondet på.

Så er en lang rekke av Regjeringens talsmenn veldig fornøyd med renteutviklingen. Vi andre er også glade for at rentene nå går ned, at de har gått ned i flere omganger, og at de sannsynligvis fortsatt vil gå noe ned. Men det skulle i og for seg også bare mangle! Rentene i Norge har gjennom 1990-tallet, med noen få unntak i korte perioder, hele tiden fulgt rentene for det øvrige Europa. Og det betyr at når vi ligger over rentenivået i Europa, så er det høye renter for Norge. Situasjonen er den at etter at sentrumsregjeringen overtok, ble rentene i Norge økt kraftig, og innskuddsrentene i Norges Bank ble satt opp til 8 pst. Det førte til boligrenter opp mot 10 prosentpoeng. Nå er de altså satt ned til 6 pst., boligrenter er på 7-7,5 prosentpoeng, mens innskuddsrenten i Norges Bank altså er kommet ned i 6 prosentpoeng, og mange håper at de kanskje skal komme nedover mot 5. La oss si at vi får rentene ned i 5 prosentpoeng. Da er de fortsatt klart over det som var nivået da Bondevik-regjeringen overtok, og de er det dobbelte av hva de er i EU, der rentenivået er 2,5 prosentpoeng.

Det er klart at hvis man først tredobler rentene og så setter dem ned, slik at de bare er dobbelt så høye som nabolandenes, kan man jo si at man er stolt over at man har fått rentene ned. Men da vil jeg anbefale at man først firedobler dem, for da kan man sette dem enda mer ned etterpå og likevel havne på det dobbelte av det nabolandene har. Så problemet er i og for seg ikke at rentene går ned – det er vi alle glade for – problemet er at de gikk så veldig mye opp først, slik at de skal gå ganske mye ned før de kommer ned på det nivået de har pleid å være på i forhold til våre naboland.

Og da er vi tilbake til budsjettbalansen, i den forstand at når man nå sklir i budsjettpolitikken, halverer innstrammingen, og ikke er i stand til å gjennomføre et stramt økonomisk opplegg, er det ikke et umiddelbart problem så lenge oljeprisen er høy, fordi den er viktig både for rente- og kursutvikling, men det er et problem i det øyeblikket oljeprisen igjen kan komme til å falle. Da vil vi altså kunne oppleve at rentenedgangen kommer mye senere, blir mye svakere, og at faren for ny renteoppgang en gang i framtiden øker for hver gang denne regjeringen ikke er i stand til å gjennomføre forsvarlige budsjettopplegg.

Så har flere talsmenn for sentrumspartiene vært opptatt av at kostnadsutviklingen er kommet under kontroll. Ja, det blir igjen avhengig av hva man sammenlikner med. Men det er altså slik at vi har hatt en kostnadsvekst i to år, som har ligget omtrent på det dobbelte av det våre naboland har ligget på, over 6 pst. i fjor, opp mot 5 pst. i år. Det er bra at det er lavere i år enn i fjor, men det er altså slik at i løpet av de to årene som nå er gått, har vi tapt hele forbedringen i den kostnadsmessige konkurranseevnen, som vi vant de ti foregående årene gjennom moderasjonslinjen og solidaritetsalternativet. Resultatet er nå at vi ser en ganske skummel utvikling i norsk økonomi, der det er veksten i det private konsumet og veksten i skjermet sektor som nå holder aktiviteten oppe, mens industrien taper, investeringene faller og konkurranseutsatt sektor faller tilbake både i sysselsetting og produksjon. Det betyr at vi bryter med det som var tendensen og utviklingen på begynnelsen av 1990-tallet fram til 1997, der vi hadde vekst i industrien, og der det var eksporten og investeringen i virksomheten i konkurranseutsatt sektor som drev veksten. Nå er det det private konsum som gjør det, og det har vi sett tidligere at det er det farlig å basere seg på.

Så har få fra regjeringspartiene snakket om velferd. Det er kanskje ikke så rart, fordi kommuneøkonomien er stram. Kanskje først og fremst fordi kostnadene er høye, rentene er høye. Barnehageutbyggingen har fått en bråstopp, skolefritidsordningen er kuttet med 25 pst., og sykelønnsordningen for dem som tjener minst er fjernet helt. Dette er alvorlige tilbakeskritt i forhold til viktige velferdstiltak. Det er ikke en rasering av norske velferdsordninger, men det er et skritt i feil retning. Det er skritt som bør reverseres og rettes opp i neste års statsbudsjett, men da må sentrum velge å samarbeide – ikke til høyre, men til venstre, med sosialdemokratene.

Gunnar Kvassheim (V): «Opposisjonen slakter budsjettet», det var overskriften Aftenposten brukte da revidert budsjett ble presentert. Et visjonsløst og svakt budsjett, forklarte Per-Kristian Foss, mens Siv Jensen la til at budsjettet var kjedelig og uten vesentlige politiske grep. At Arbeiderpartiets Thorbjørn Jagland og Hill-Marta Solberg heller ikke var begeistret, framgikk av samme artikkel.

I dag diskuterer vi et budsjett som er endret med 0,1 pst. gjennom behandlingen i finanskomiteen. Det betyr at Regjeringens opplegg i det alt vesentlige får tilslutning. Nærmere blink er det vanskelig å komme. I nok en sak følges tøff retorikk opp med at Regjeringens opplegg i det alt vesentlige legges til grunn for det vedtak som blir gjort.

Det har på mange felter blitt fast mønster. Vi har sett det senest denne uken, hvor vi har hatt en debatt om rammevilkårene for olje- og gassvirksomheten. Hvor Regjeringens opplegg var utgangspunkt for de vedtak som ble fattet, og hvor en del av de bebudede forslagene ikke fikk flertall. Og vi så det når det gjaldt rammevilkårene for den kraftkrevende industrien, hvor det i det alt det vesentlige var Regjeringens opplegg som fikk flertall, til tross for at det var en forutgående og til dels hard debatt.

Dette bekrefter at Regjeringens forslag er avbalanserte og godt gjennomarbeidet. Dessuten viser det at opposisjonen kan ønske å endre på Regjeringens opplegg, men å makte å bli enig om hvordan det skal skje, ja, det er vanskelig. En sentrumsregjering har det beste utgangspunkt for å finne balansepunktet i økonomisk politikk. Det er et utgangspunkt som både høyrepartiene og Arbeiderpartiet mangler, det framgår også av de budsjettoppleggene de har presentert. Sentrum er det maktpolitiske veikryss i økonomisk politikk, man må innom sentrum for å finne de balanserte løsningene.

Da 1999 budsjettet ble behandlet, sa Venstre at det viktigste for oss var å bidra til rentenedgang. Renteøkningen er den mest usosiale måten å foreta innstramning på. Renteøkning er en klar belastning også for bedrifter og for kommunene. Det er meget tilfredsstillende at renten nå er på vei ned. Regjeringen er i ferd med å nå det som var et av de viktigste målene med 1999-budsjettet.

Det er også en positiv utvikling når det gjelder ledighetstallene, som holder seg lave tross spådommer fra Arbeiderpartiet og SV. Jeg håper man er i stand til å glede seg over at vi har de laveste mai-tallene for ledighet på ti år.

Da revidert budsjett ble lagt fram, var det noen som etterlyste sentrumsprofilen. Som om en skulle spa om budsjettet fullstendig og gi det en skjerpet eller annen profil i forbindelse med revideringen! Jeg går ut fra at det er bred enighet om at den beste karakter et revidert budsjett kan ha, er at det har den samme profil og den samme innretning som det budsjett som ble vedtatt i desember. Der var sentrumsprofilen tydelig på mange viktige områder, og den profileringen er fortsatt i behold.

Men det tas også noen nye grep i revidert, som viser hvilken politikk denne sentrumsregjeringen ønsker å legge om i retning av. Det tas grep som vil gjøre det lettere å gjennomføre generasjonsskifte i bedrifter ved at dokumentavgift kan trekkes fra i arveavgiften. Det foreslås 1   milliard kr av oljefondet som skal investeres med miljøføringer, og det er et område som flertallet tidligere ikke har vært villig til å gå inn på. Vi ser endog at Arbeiderpartiet, som før har vært mot dette, nå dobler for å få en profil i forhold til Regjeringen. Og det er en del av denne Regjeringens politiske misjon, å føre til nytekning også i opposisjonen.

Med dette budsjettet og med denne revisjonen er vi i ferd med å oppfylle flere av de løftene som Venstre og andre regjeringsparti gikk til valg på. Dagsavisen oppsummerte for kort tid tilbake det politiske arbeidet som Bondevik-regjeringen har gjort, og sa at en var om lag halvveis i forhold til det som var ambisjonsnivået i Voksenåserklæringen. Det må være en god status midt i perioden.

Så litt tilbake til en replikkveksling jeg hadde med Øystein Djupedal fra SV tidligere i dag, hvor jeg påpekte det meningsløse i at man kritiserer Regjeringen for ikke å ta tak i forhold til petroleumsnæringen, for så ikke å følge opp med noen forslag selv. Da svarte Djupedal at det ikke var korrekt når jeg sa at de var mot reduksjon i produksjonsavgiften. Det framgår i innstillingen fra energi- og miljøkomiteen at SV nå ikke er beredt til å støtte opp om dette forslaget fra Regjeringen, men vil avvente og ta stilling til det på et senere tidspunkt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Både i dette innlegget og i diverse innspel i media går det fram at representanten Kvassheim er svært godt fornøgd med alt Regjeringa gjer. I ei tid med store, mørke skyar, til dels uvêr i verkstadindustrien, i oljerelatert industri og i delar av bygg og anleggssektoren, gjev han inntrykk av at alt er såre vel. Det stemmer lite med den frustrasjonen og den bekymringa eg møter hos dei tillitsvalde i f.eks Umoe Haugesund og Kværner Rosenberg og Kværner Egersund. Er verkeleg Kvassheim så lite bekymra for situasjonen som han gjev inntrykk av? Gler han seg til å koma heim og treffa dei Kværner-tilsette i Egersund?

Eg tykkjer elles at Kvassheim er på kanten av det uheiderlege i sin iver etter å framstilla ei passiv og nølande regjering som det beste som har skjedd dette landet. Han framstiller, som representanten Stoltenberg sa, tidlegare arbeidarpartiforslag som Regjeringa sin idé, f.eks. teknologifond, han framstiller pålegg frå eit fleirtal i Stortinget som Regjeringa sin idé, f.eks. forskingsfond, han seier det ikkje er forskjell mellom det vedtekne budsjettet og Regjeringa sitt forslag, og underslår at regjeringspartia her i dag går imot auka løyvingar til f.eks. ferjer, utbygging av barnehagar og studentbustader, for å nemna noko. Om det er nødvendig med referanse, kan eg m.a. syna til diverse lesarbrev i Stavanger Aftenblad.

Politisk usemje er ein føresetnad for demokratiet. Eg har respekt for politiske motstandarar som står for det dei gjer, og ikkje prøver å forklara vekk eller feilinformera. Ville det ikkje vore meir realt av representanten Kvassheim å informera om det Regjeringa og regjeringspartia er for og imot, og har han ikkje eit ekstra stort ansvar i så måte som parlamentarisk leiar?

Gunnar Kvassheim (V): Jeg gleder meg til å komme hjem til Rogaland og møte dem som er opptatt av de utfordringene som en har innenfor petroleumsnæringen og verkstedindustrien, for jeg er ikke av den oppfatning at alt er vel, og jeg er innstilt på å medvirke til å finne løsninger på de utfordringene vi står overfor. Men jeg er opptatt av å si at det er feil når en sier at Regjeringen ikke tar noen grep, ikke fremmer et eneste forslag som er rettet inn mot disse næringene, og det var det Arbeiderpartiet sa da revidert nasjonalbudsjett ble lagt fram. Jeg gleder meg til å komme hjem og si at det er ikke store spennet mellom det som Regjeringen har lagt fram som sine forslag, og det som blir vedtatt i dag.

Når det gjelder eksempelvis produksjonsavgiften, er spennet mellom innretningen på forslaget fra Regjeringen og det som blir vedtatt i dag, ikke all verden. Det er en viss faseforskyvning i tid, men det er snakk om gradvis nedtrapping og en feltvis nedtrapping.

Når det gjelder CO2-avgiften, som verkstedarbeiderne ble lovt skulle reduseres nå, har ikke flertallet klart å bli enige om en reduksjon, fordi Høyre og Arbeiderpartiet har ulike innretninger her, og dermed klarte en ikke å innfri dette. I sum betyr det at en står tilbake med det Regjeringen har foreslått, pluss noen tiltak til, men ikke to vidt forskjellige bilder av dette.

Det andre som hører med i dette bildet, er at for å finansiere deler av de formålene som representanten viste til, har en kuttet i refusjonsordningen for sjøfolk. Det er en lite begeistret for i Rogaland – svært lite begeistret – og det er et av de områdene hvor det er størst engasjement når det gjelder LO, fordi en mener det er en trussel mot norske arbeidsplasser på norske skip.

Per Erik Monsen (Frp): Det er ikke alltid så lett å stille spørsmål til Venstre, for de er egentlig veldig vanskelig å få øye på. Men jeg regner med at de i hvert fall stiller seg bak de forslagene som er kommet fra Regjeringen, og føler et visst ansvar for dem.

Jeg har derfor et par spørsmål til representanten Kvassheim.

Det første går på politiet. Riktignok er det slik at Regjeringen har fulgt opp budsjettavtalen ved å foreslå 275 nye stillinger i politi- og lensmannsetaten. Men det har kommet en rekke uttalelser fra organisasjoner og politimestere som klart sier at Regjeringens forslag om 42 mill. kr ikke vil være tilstrekkelig til å opprettholde aktiviteten. Det er kort og godt for lite penger til å dekke de variable kostnadene, noe som fører til at en rekke politimestere har vært nødt til å gi instruks om at det ikke skal rykkes ut på kvelds- og nattetid med mindre liv og helse står i fare. Har en innbrudd ved nattetid, kan en altså ikke regne med at politiet vil rykke ut i store deler av landet. Nå har riktignok sentrum etter et visst press foreslått en tilleggsbevilgning på 20 mill. kr, men det er åpenbart også helt utilstrekkelig. Mener Venstre at det skal være slik her i landet at vi ikke kan forvente at politiet rykker ut når vi blir utsatt for innbrudd og andre overgrep utenom kontortid?

Det andre spørsmålet går på Oslo kommune. Her foreslår Regjeringen å fjerne 150 mill. kr, som utgjør hovedstadstilskuddet. Delvis ble det begrunnet med at Oslo hadde en skattegjeld, en gjeld til Hydro, på 128 mill. kr. Denne ble kort tid senere redusert til under 50 mill. kr i et brev fra finansministeren, men forslaget om 150 mill. kr opprettholdes uten noen ny begrunnelse. Sentrumspartiene støtter Regjeringens forslag, også etter at mesteparten av begrunnelsen da har blitt borte. I tillegg er det en rekke andre kommuner i samme situasjon som uten videre får strøket sin gjeld. Er dette seriøs behandling, og ville Venstre vært med på å behandle noen annen kommune på denne måten?

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Gunnar Kvassheim (V): Det var skuffende at fremskrittspartirepresentanten mente det var vanskelig å få øye på Venstre. Da er det trøst å hente i en del lederartikler i arbeiderpartiaviser den siste uken hvor en sier at Venstre nå er mer profilert og har større innflytelse enn Arbeiderpartiet. Det gjør godt for selvtilliten, men la nå det være.

Når det gjelder polititjenesten og den påplussingen som kom på budsjettet, gav finansministeren en fyllestgjørende og god redegjørelse for det i et innlegg tidligere i debatten, og jeg stiller meg bak det. Det er klart at disse midlene skal brukes til aktiv polititjeneste.

Jeg registrerer at det er uenighet knyttet til den begrunnelsen som Regjeringen gav for å kutte i hovedstadstilskuddet i forbindelse med revisjon av budsjettet – at en har hatt ulike synspunkter på det. Det som i alle fall står igjen, og som er betryggende i den situasjonen, er at Oslo kommune har en så stor økning i skatteinngangen at en vil være i stand til å leve godt med en slik justering. Det er derfor en forsvarlig justering som Regjeringen foreslår.

Per-Kristian Foss (H): Representanten Kvassheim var så vennlig å sitere min betegnelse på revisjonen av budsjettet. Det var en meget god formulering, synes jeg, selv i ettertid, nemlig «visjonsløst». Jeg må innrømme at det er ikke alltid jeg liker formuleringer i ettertid, men jeg synes i grunnen den er blitt bedre og bedre, og jeg synes debatten har bekreftet den til fulle. Det eneste Regjeringen er fornøyd med, er seg selv – altså at de har klart å bli enige – og de er fornøyd med å ha fått budsjettet gjennom Stortinget med bare å ha svekket det med 400-500 mill. kr. Det er ingen henvisninger til om det går bedre i landet, ingen henvisninger til om det hjelper industrien, de ledige verftsarbeiderne, offshore-industrien, og om det blir flere investeringer av dette. Jeg trodde i alle fall en kystens mann ville ha litt blikk for kystens næringer, men det har han ikke.

Derimot har hr. Kvassheim blikk for en merkelig form for parlamentarisme. Han sier til Nationen i går som forklaring på hvorfor det ikke blir noe særlig samferdselsbevilgninger med denne regjering:

«Derfor er det først og fremst Stortinget og dernest regjeringen som må kritiseres for at det ikke satses nok på vei.»

Har denne regjeringen tenkt å gå av, eller hvor lenge vil den bli sittende? For en regjering som sier at det er ikke vår skyld at vi ikke foreslår noen ting, må jeg si at mitt uttrykk «visjonsløst», som ble brukt om budsjettet da det ble lagt frem, kanskje ville være for svakt – den har jo gitt helt opp.

Jeg får avslutte med et spørsmål da, i erkjennelse av at jeg tror kanskje Regjeringen kan bli sittende sommeren igjennom. Jeg får sitere Terje Johansen igjen – han er populær, fordi han er opphav til en del sitater som er interessante. Han sa i fjor sommer: Jeg er livredd for at Regjeringen skal prøve å støtte seg til Arbeiderpartiet i budsjettet, da vil vi forsvinne ned i et sort hull.

Mitt spørsmål er om den parlamentariske leder og hans parti kan slutte seg til denne formulering.

Gunnar Kvassheim (V): Erfaringen fra budsjettarbeidet i fjor viste at det ikke var mulig å komme til en løsning med Arbeiderpartiet, fordi Arbeiderpartiet ikke var innstilt på å finne en løsning med sentrumspartiene. Derfor var det en god advarsel når det gjaldt å satse på det kortet, for det kunne ikke føre fram.

Så er det en henvisning til noen få linjer jeg var sitert på i Nationen i går, der mitt hovedbudskap var at når et budsjett ikke inneholder nok midler, eksempelvis til vei, er det Regjeringens ansvar, og det ville være feil å utpeke en statsråd som den ansvarlige for det. Så understreket jeg også at det er Stortinget som til slutt vedtar budsjettet. Jeg får ta ansvaret for at det var formulert slik som det var i Nationen. Som tidligere journalist ville det ikke falle meg inn å legge ansvaret til noen andre.

Når det gjelder budsjettet og den hovedprofil det har, har jeg ikke problemer med å møte kystens folk, som Foss sier. Jeg mener det er et budsjett som tar på alvor den situasjonen som verkstedindustrien og petroleumsnæringen står overfor. Og det er godt dokumentert i debatten tidligere i dag.

Høyre har i sitt opplegg flere elementer som jeg vet er omstridt, og som jeg beklager, på nettopp disse områdene, bl.a. de meget omfattende kuttene når det gjelder SND. Jeg mener totaliteten i vårt budsjett utmerket godt kan måle seg med det som Høyre legger fram, som i tillegg forutsetter kutt i sykelønnsordningen på 755 mill. kr, noe Høyre visste det ikke var mulig å få flertall for da de la fram budsjettforslaget.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Carl I. Hagen (Frp): Statsbudsjettet som gjelder for 1999, og som vi nå skal foreta de helt nødvendige revideringer av, kom i stand gjenom en avtale mellom regjeringspartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, undertegnet 25. november i fjor. Forut for det var det imidlertid en relativt turbulent tid, og jeg synes det er fornuftig om det er flere av oss som prøver å lære en del av den prosessen som skjedde i fjor høst. I hvert fall har Fremskrittspartiet lært en del ting, og jeg har valgt å dele noe av lærdommen med Stortinget og med statsministeren.

Dette kompromisset og den avtalen som gjorde at Høyre og Fremskrittspartiet subsidiært sluttet seg til et endret opplegg fra regjeringspartiene i forhold til det av Regjeringen fremlagte statsbudsjett, kom også i stand med delaktighet fra statsministeren. Det var forhandlinger i regjeringsbygget noen sene nattetimer, og det var meget, meget hektisk stemning, med knappe tidsfrister. Det vil ikke Fremskrittspartiet være med på en gang til.

Skal vi føre seriøse forhandlinger om viktige ting for berørte bedrifter, personer, landsdeler og næringsgrener, skal det ikke være under tidspress. Vi har et godt ordspråk som heter «hastverk er lastverk». Det er også viktig at man skal få anledning til fullstendig ryggdekning i partigrupper, foreta nødvendige diskusjoner, foreta nødvendige beregninger istedenfor å gå igjennom et tyvetalls kapitler på 20 minutter fordi pressekonferanse var tillyst. Det er ikke noe særlig fornuftig – man må altså ha den nødvendige tid.

Jeg tror derfor at jeg vil gi Regjeringen det råd når den legger frem sitt statsbudsjett til høsten, at den ikke kaster bort tid før det settes i gang eventuelle forhandlinger, som vi alle forventer vil være nødvendig, i og med at det om høsten er en hel pakkevotering for hele budsjettet.

Vi har merket oss at mange av regjeringspartiene – selv om vi også har merket oss at statsministeren er veldig påpasselig med ikke å være med på det, og det tror jeg er fornuftig – er veldig ivrig på å si at det er Arbeiderpartiet de helst vil samarbeide med. Hvis det er slik at man velger det, og det står Regjeringen fritt til selvsagt, tror jeg at vårt utgangspunkt vil være at vi skal ha tid til våre forhandlinger tilsvarende den tiden man bruker fra man begynner å forhandle med Arbeiderpartiet til man eventuelt kommer til Høyre og oss, uavhengig av eventuelle frister som måtte være.

Den andre lærdommen er at utformingen av en budsjettavtale må vi nesten være litt mer juridisk pirkete på enn det vi var sist. Det er en del formuleringer som skapte forhåpninger hos oss, som ikke helt har slått til. Vi har reagert relativt sterkt på Regjeringens forslag på nytt om å redusere Forsvaret, og på at det ikke ble innfridd på den positive måte vi hadde forventet når det gjaldt det vi fikk til med hensyn til politiet. Vi hadde ikke forventet at vi fremdeles skulle ha overskifter i Aftenposten, slik vi hadde forleden dag, om manglende utbetaling av innsatsbasert finansiering til sykehusene, at det fortsatt skulle være debatter om hvorvidt det er aksjene i Arcus som skal selges, eller om det bare er deler eller datterselskaper. Jeg kunne også nevne en del andre ting, f.eks. barnehagene, hvor vi hadde håp om langt mer rettferdighet mellom kommunale og private barnehager. Så jeg vil si at en slik avtale nok må være langt klarere og mer entydig enn slik den sist var formulert.

Det er et par av hovederfaringene, slik at vi ikke kommer til å gå frem på samme måte.

Det er også klart at vi heller ikke kan forvente det vi hadde sist, nemlig et landsmøte i Arbeiderpartiet som gjorde at Senterpartiet plutselig fant frem et par ekstra milliarder i kutt og et par andre ting, av frykt for at det skulle bli regjeringskrise.

Så helt til slutt: Jeg synes at Arbeiderpartiet nå skal slutte å late som, slik de også gjør i denne debatten, at 0,5 pst. mer til kommunesektoren bringer alle tjenestene innen kommunesektoren opp på et akseptabelt nivå for Arbeiderpartiet. Med den svartmaling som brukes, vil ikke 0,5 pst. ha noen særlig innvirkning, og jeg håper at vi ikke får høre så mye om det under kommunevalgkampen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A): Jeg syns Carl I. Hagen nå holdt et veldig interessant og godt innlegg, i den forstand at han beskrev nøye og i minste detalj hva som var hans erfaringer med budsjettavtalen med regjeringen Bondevik i fjor høst, og hvordan han mente en framtidig budsjettavtale måtte se ut. Den skulle være juridisk bindende, så vidt jeg fikk med meg, og det nærmer seg vel noe som da nærmest må tinglyses og kanskje betales dokumentavgift for.

Men mer alvorlig og viktigere var at avtalen skulle gå på alle detaljer, være veldig presis og omfatte alle områder, for å være helt sikker på at det ikke på noen måte kunne være misforståelser eller tolkningsrom, og man skulle ha god tid til å fastlegge alle disse enkelthetene. Og det kan jeg i og for seg forstå at Carl I. Hagen ønsker. Men det betyr jo at Fremskrittspartiet da i tilfelle ønsker at Carl I. Hagen skal være både opposisjonsfører og forhandlingsmotpart og samtidig nærmest inngå i rollen som statsminister og finansminister i den regjeringen han ikke er medlem av, fordi alt her skal fastlegges igjennom en detaljert avtale. Så egentlig er det ikke hva jeg sier som er interessant, men det er hva sentrumspartiene sier til det kravet, som blir det interessante, fordi det er åpenbart at det nå stilles veldig strenge krav til et framtidig budsjettsamarbeid med Fremskrittspartiet.

Jeg vil bare komme med ett spørsmål til Carl I. Hagen, og det er om det er partiprogrammet eller om det er det Fremskrittspartiet til enhver tid sier, som gjelder. Det er altså slik at i partiprogrammet står det at Fremskrittspartiet mener man skal ha stabil valutakurs, og at det er et veldig viktig mål. I den økonomiske debatten sier Fremskrittspartiet at man skal ha inflasjonsmål, som er det stikk motsatte.

I debatten om kommuneøkonomien i forrige uke var det mange talere fra Fremskrittspartiet som skrøt av at de ville bruke mer penger på barnehager. I partiprogrammet står det at de skal avskaffe all statsstøtte til barnehager. Hva er det som gjelder – det som sies, eller det som står? Fremskrittspartiet er imot masse avgifter, men de stemte for alle sammen i budsjettforliket i fjor høst.

Det hadde vært greit før vi nå går inn i sommerferien, og før valgkampen, å få en klargjøring av om det er det Carl I. Hagen til enhver tid sier, vi skal forholde oss til, eller om det er det som står i partiprogrammet.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg er glad for at Jens Stoltenberg bruker mye tid på vårt partiprogram – jeg er helt overbevist om at han vil få mange gode ideer og fornuftige tanker ut av det, hvis han leser det på en positiv måte istedenfor å lese det som en viss person leser Bibelen. Jeg sa ingenting om «juridisk bindende», jeg sa at vi ønsket noe mer juridisk klarhet, noe mer i den retningen. Det er noe helt annet enn juridisk bindende. Grunnen til at jeg sa det er at vi ikke senere skal få store diskusjoner om hva som egentlig er ment, krangel om oppfølging og slikt, pluss at vi har ganske god erfaring når det gjelder kontantstøtteavtalen, i hvert fall når det gjelder et par formuleringer som jeg var delaktig i å utforme, og som har låst situasjonen for hele fireårsperioden. Så litt mer av den type ting tror jeg vi vil være på jakt etter.

Når det så gjelder dette budsjettet som Jens Stoltenberg refererer til, var det altså regjeringspartienes endrede budsjett, som vi gav subsidiær tilslutning til. Det var ikke slik at vi gikk jublende inn i det. Som Jens Stoltenberg utmerket godt vet, hadde vi betydelig skatte- og avgiftslettelser i vårt eget primære budsjett, og det er det man i tilfelle får måle oss på. Så kan man spørre hvilken budsjettpolitikk Fremskrittspartiet har stått på: Det er vårt primære budsjett som gjelder, og der hadde vi betydelige reduksjoner både i skatter og avgifter. Men som hr. Stoltenberg også vet, for jeg har fortalt ham det i mange debatter etter hvert, har vårt partiprogram aldri vært ment å skulle gjennomføres på fire år – «mest mulig», står det i forordet, men det er også et langsiktig program.

Jeg har ikke noe håp om at ikke Stoltenberg på nytt kommer til å snakket om dette på utallige møter til høsten, men slik er det altså.

Når det gjelder barnehagestøtten, det statlige driftstilskuddet, har vi sagt at vi ønsker det avviklet og erstattet med kontantstøtte. Og det er i realiteten gjort for de aller minste barna, fordi statstilskuddet og kontantstøtten er det samme beløpet. Vi ønsket en modell hvor alle fikk det utbetalt, og de som hadde barnehageplass, betalte det så videre til barnehagene. Der har vi meget godt fulgt opp det som står i partiprogrammet. Og vi gjør så godt vi kan, etter beste evne, også på de andre områdene i partiprogrammet, som er gjeldende for vår politikk.

Per-Kristian Foss (H): I sitt innlegg gav Hagen en beskrivelse av erfaringer med samarbeidet med sentrumsregjeringen. Jeg tror vi langt på vei deler disse erfaringene. Og det understreker jo det råd vi gav Regjeringen i fjor, nemlig å velge kurs på forhånd, ikke late som de ville samarbeide med Arbeiderpartiet – hvilket vi vel knapt trodde var mulig – for så å snu seg til oss i siste runde. Det gav en veldig uryddig prosess og en veldig tidspresset prosess. Det tror jeg vi er enige om.

Nå må jeg nok legge til at fullt så ille som å samarbeide med Arbeiderpartiet i regjeringsposisjon var det tross alt ikke. Jeg erindrer jo så langt tilbake at jeg husker at sentrumspartiene fikk sin store seier ved å få innvilget et par milliarder kr – og det er ikke et lite beløp – i såkalt momskompensasjon, som Bondelaget hadde krevd. Men det varte ikke mer enn halve året, for i revidert nasjonalbudsjett snappet regjeringen hele greia tilbake igjen, og sa at nå er det ny runde, nå må dere prøve om igjen. Så fullt så ille var det ikke. Jeg synes kanskje Stoltenberg også bør minnes om dette.

Vi, Høyre og Fremskrittspartiet, har jo hatt et godt samarbeid på mange områder. Jeg undrer meg likevel bare litt over Fremskrittspartiets nye holdning nå til revidert nasjonalbudsjett, hvor de skriver at de ikke vil foreta budsjettendringer «med mindre det foreligger klare begrunnelser for å foreta helt nødvendige justeringer». Dette er jo en politisk formulering som kan inneholde alt, og som kan dekke alt, fra å foreslå 3,8 milliarder kr i skattelettelser, som de har foreslått for sokkelen – et interessant forslag, vi går også i den retningen, om ikke fullt så dramatisk – til på andre områder ikke en gang å være med på 20 mill. kr.

Jeg skal ta et eksempel: Fremskrittspartiet og vi er enige om at det gis altfor lite støtte til lærlinger. Og her har det skjedd ting det siste halve året. Søkningen er dårlig, det er sviktende rekruttering til fagopplæringen. På det store Småtinget, ble det vel kalt, hvor småbedriftene var samlet, var vi faktisk sammen om å love lettelser i forhold til lærlinger. Vi har gjort det nå gjennom å øke lærlingetilskuddet. Men her er Fremskrittspartiet ikke med, på tross av at de sa de skulle være med i meget nær fremtid. Der kjenner jeg ikke Fremskrittspartiet helt igjen.

Carl I. Hagen (Frp): Når det gjelder hovedspørsmålet til Per-Kristian Foss, gav Siv Jensen et meget godt og grundig svar på det både i sitt hovedinnlegg og i replikkrunden, og jeg ser ingen grunn til å prøve en gang til, for hr. Foss kommer ikke til å oppfatte dette likevel.

Kristin Halvorsen (SV): Nå tror jeg kanskje Carl I. Hagen trenger en aldri så liten ferie snart!

Jeg synes egentlig at det innlegget han holdt her nå, var et ganske sutrete og defensivt innlegg. Og det lurer jeg på om er fordi at det begynner å gå opp for Carl I. Hagen at det går opp for ganske mange velgere også etter hvert at Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet faktisk har stemt for mer enn det de fleste partier har stemt for på dette Stortinget, og at veldig mye av den politikken som faktisk er gjennomført, er gjennomført med – og ikke mot, som de trodde – Fremskrittspartiets stemmer.

Da er det interessant å spørre seg: Hva er det Fremskrittspartiet bruker sin makt til når de har så stor innflytelse som de faktisk har i dette Stortinget? Jo, det er veldig mange av dem som ble rammet av endringen i sykelønnsbesemmelsene som tror at Carl I. Hagen har stått på deres side og slåss mot. Så sier jeg: Nei sorry, det var med Carl I. Hagens stemmer. Ha, ha – det lurer de nå på. Så sier jeg: Vær så god, se her!

Så er det fryktelig mange eldre mennesker som lurer på hvordan de i all verden skal klare disse økningene i egenandelene på medisiner, og tror at Carl I. Hagen er deres mann. Så sier jeg: Han har stemt for, sier jeg. Det er han, i forhandlinger med regjeringspartiene, som har sørget for dette.

Og så er det en del velgere som kommer og sier: Hvordan i all verden kan det ha seg at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet driver og kryper for Fred. Olsen? Hvordan kan det ha seg at de er i ferd med ikke å kreve markedspris for en tomt og selge billig til en reder? Hvordan kan dette ha seg? Dette er Fremskrittspartiets politikk, det, sier jeg. Det er bare sånn at når de store karene kommer, hører de godt, men kommer det småfolk som tror at Fremskrittspartiet er de som slåss for deres sak, får de ingen ting.

Sannheten er at Fremskrittspartiet er det partiet på dette Stortinget som har ansvaret for mest! Kan vi …

Presidenten: Taletiden er omme.

Carl I Hagen (Frp): Kristin Halvorsen sier at det var et litt surmulende innlegg. Jeg prøvde å være litt rolig for en gangs skyld jeg, og ikke hisse meg opp til de store høyder. Det har jeg tenkt å gjøre litt senere i aften, når vi skal ta et oppgjør med Stein Ørnhøis fanklubb i denne salen! (Munterhet i salen)

Men ferie skal jeg med glede innrømme at jeg gleder meg til, og jeg er helt overbevist om at det norske folk gleder seg til at både Kristin Halvorsen og jeg og Jagland og en del andre skal ha ferie, slik at de også får ferie fra oss! (Munterhet i salen)

Så til at det var et defensivt innlegg. For øyeblikket må jeg innrømme at jeg ikke føler at det er jeg som har det store behovet for å være så veldig offensiv. Når hun snakker om de mange velgere, har de faktisk skjønt, tror jeg, hva vi har gjort, og resultatene er faktisk for oss tilfredsstillende når det gjelder meningsmålinger og oppslutning. Så at det skulle være vi som har det store behovet for å være så voldsomt offensive, kan jeg faktisk ikke se at det er noe særlig grunnlag for.

Det er vel heller andre som eventuelt blir preget av litt nervøsitet når det gjelder en del velgere. Og at vi har ansvaret for så mye – ja, jeg tar det fortsatt som en kompliment at vi har innflytelse. Og vi skal med glede bruke Kristin Halvorsen som sannhetsvitne: Ja, hvis man stemmer Fremskrittspartiet, får man også innflytelse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Behandlingen av revidert nasjonalbudsjett for 1999 står i skarp relieff til fjorårets budsjettrevisjon, som politisk var en svært krevende oppgave.

I fjor var det etter Regjeringens oppfatning nødvendig å markere at vi måtte påbegynne den innstramming som så ble fulgt opp gjennom budsjettopplegget for inneværende år. I dag har det vært en på mange måter udramatisk debatt. Regjeringen får, som det går fram av innstillingen, med små justeringer gjennom hovedprioriteringene i sitt opplegg.

Ved framleggelsen av nasjonalbudsjettet i fjor høst betonte Regjeringen usikkerheten i den økonomiske utviklingen. Betydelig uro i den internasjonale økonomi og i finansmarkedet, lave oljepriser kombinert med et tiltakende press her hjemme, var bakgrunnen for det.

Nå, nær halvveis ut i året, kan vi registrere følgende:

  • Oljeprisen har tatt seg betydelig opp.

  • Norges Bank har fire ganger satt ned signalrentene, med til sammen 2 prosentpoeng.

  • Den norske kronen er tilbake – og vel så det – der den var før valutauroen i fjor.

  • Vi har på det nærmeste bak oss et lønnsoppgjør med et lavt konfliktnivå og en synkende lønnsvekst. Regjeringens initiativ til et bredt inntektspolitisk samarbeid, der alle viktige parter trekkes med, har bidratt til dette.

  • Den registrerte arbeidsledigheten så langt i år viser lavere tall enn i fjor. Denne uken var det 1 800 færre ledige enn for 12 måneder siden.

Jeg synes det er ganske utrolig at deler av opposisjonen ikke klarer å glede seg mer over disse utviklingstrekk, men bare fokuserer på uro og negative trekk. Opposisjonen skal riktignok være kritisk, men det – jeg holdt på å si – må nesten være litt trist å leve hvis en ikke klarer å registrere det som går bra, men straks må fokusere ensidig på de faresignal som måtte være der.

Arbeiderpartiet har beskyldt oss for ikke å se framover når det gjelder arbeidsmarkedet og ledighet, men bare på situasjonen her og nå. Slik låt det også i fjor høst. Da skapte partiet inntrykk av at ledigheten ville stige relativt fort og sterkt. Jeg registrerer nå at flere miljøer, bl.a. Arbeidsdirektoratet, som Arbeiderpartiet sverget slik til i fjor, har endret sine prognoser til å bli mindre dystre. Regjeringen tar likevel faren for ledighet på alvor, fortsatt full sysselsetting er vårt mål nr. 1 i den økonomiske politikken.

Jeg tror vi skal ha en viss ydmykhet i forhold til økonomiske prognoser. Vi snakker ikke om eksakt vitenskap, og en må til enhver tid bygge på et sett av forutsetninger, der forutsetningene kan endre seg.

Regjeringen er også ydmyk i forhold til alene å skulle ta æren for den positive utviklingen i norsk økonomi. Det ville være like galt som å gi Regjeringen skylden i fjor da vi hadde betydelige problemer. Det er flere faktorer som medvirker til at det nå går bra, og som medvirket til at det i fjor gikk dårligere. Det skal medgis at det er enklere å håndtere den økonomiske politikk når utviklingen går i riktig retning. Men det har vært en lang og til dels smertefull vei å gjenvinne tilliten til norsk økonomi og legge grunnlaget for lavere rente og for fornyet vekst.

Den økonomiske politikken er et virkemiddel, ikke et mål i seg selv. Den er et virkemiddel for å skape det samfunn som vi i Voksenåserklæringen beskrev slik:

«Et solidarisk og humant samfunn bygger på mennesker som viser medmenneskelighet, har omsorg for de svakeste og tar ansvar for andre, for miljøet og for kommende generasjoner.»

Dette er vår visjon.

Skal vi lykkes i å utvikle et slikt samfunn, må vi – som jeg også sa i min redegjørelse ved Stortingets partilederdebatt i februar – satse på et nyskapende Norge, et solidarisk Norge og et tryggere Norge.

Et nyskapende Norge utvikles gjennom utdanning som gir kompetanse, og forskning som gir ny teknologi. Regjeringens nylig framlagte forskningsmelding er en oppfølging av dette.

Et solidarisk Norge må gjelde både innad i Norge og over landegrensene. Vi har tatt konsekvensene av det, bl.a. ved betydelige bidrag i forbindelse med konflikten på Balkan. Nasjonalt vil Regjeringen følge opp bl.a. gjennom stortingsmeldingen om utjamning av levekår.

Et tryggere Norge har med trygghet for helse, liv og eiendom å gjøre. Dette har vi fulgt opp gjennom eldrereform, flere helsereformer og økt satsing på kriminalpolitikk. Og resultatene begynner å vise seg.

Sentrumsregjeringen har nå styrt halvveis ut i stortingsperioden. Vi vil om kort tid legge fram en oversikt over hvor mye av Voksenåserklæringen vi har gjennomført eller tatt opp. Jeg tror den vil vise at vi ligger godt an.

Det å være mindretallsregjering setter også sine grenser for hva vi kan få gjennom. Men målt mot tidligere mindretallsregjeringer fra Arbeiderpartiet, mener jeg faktisk at vi står oss godt og slettes ikke bare sitter for å sitte. Det er ikke noe grunnlag for noe annet enn mindretallsregjeringer nå, og da tror jeg faktisk sentrum er den mest styringsdyktige.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Thorbjørn Jagland (A): Norge står overfor to fundamentale utfordringer. Den ene er at det hvert år framover i en svært lang periode blir flere eldre som har krav på omsorg og pensjoner. Den andre er at næringslivet er inne i store omstillinger basert på kunnskap og ny teknologi. Disse utfordringer deler vi med de aller fleste andre land. Derfor leder statssjefer over hele Europa og i USA an i satsingen på utdanning. Det er for at ungdommen og voksne skal kunne ta de mange nye arbeidsplassene som kommer, slik at man kan sikre de eldres velferd inn i framtiden.

Men hva skjer her i Norge? Den store satsingen på utdanning avløses nå av småsatsing på privatskoler, mens de offentlige skolene får mindre bevilgninger. Skolefritidsordningen blir dyrere. Barnehagene blir dyrere. Med andre ord: Fellesskapene svekkes og blir mindre tilgjengelige i en tid da vi mer enn noen gang trenger felles møteplasser, særlig for barn og ungdom, og trenger en sterk offentlig skole, som man snakker om over hele verden.

Regjeringen har gjort det til en vane å møte slike betraktninger med at det er svartmaling. Jeg vil rett og slett spørre statsministeren om han denne gangen kunne legge det til side og være med på noen betraktninger om framtiden: Er statsministeren bekymret for at skolefritidsordningen blir dyrere, slik at de som har dårligst råd, først tar sine barn ut, og for at barnehagene blir dyrere, slik at det samme skjer der, og for at den offentlige skolen kan komme til å bli svekket? Det som i hvert fall ikke skjer, er at man fortsetter den sterke satsingen som Arbeiderpartiet hadde i ti år på den offentlige skolen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Det er litt vanskelig å få tak i Arbeiderpartiets prioriteringer i politikken for tiden. For ett år siden het det: eldre og helse først, eldre og helse først, eldre og helse først. Nå heter det: arbeid og utdanning først, arbeid og utdanning først, arbeid og utdanning først. Hva er Arbeiderpartiets prioritering?

Tidligere het det at vi ikke har råd til å bruke disse pengene på kontantstøtten. Nå bruker Arbeiderpartiet selv det meste av pengene til kontantstøtten og til andre familiepolitiske tiltak. Så nå har vi plutselig råd til det. Det er veldig vanskelig å finne en linje i dette, og jeg må fastholde at jeg syns Arbeiderpartiet til tider svartmaler. Jaglands innlegg i dag var et eksempel på det. Det var et par setninger om at det går bra, og så var det alt som det var fare med. Et litt lysere syn på tilværelsen vil jeg anbefale for opposisjonens leder, ikke minst når han går inn i sommerferien.

Når det gjelder utdanning, får vi høre at vi ikke satser på offentlig utdanning, at vi isteden satser på private skoler. Men de beløp som brukes til private skoler, er jo ytterst små i forhold til de beløp som brukes på de offentlige skolene. 98,5 pst. av elevene går i offentlig skole, 1,5 pst. i private skoler. Man må ikke tro det er noe billigere å satse på offentlige skoler for disse elevene, som utgjør 1,5 pst. Gjennomgående er de private skolene faktisk billigere og sparer i så fall samfunnet for ressurser. Dette er en rar økonomisk betraktning. At Arbeiderpartiet er imot private skoler, har vi jo visst gjennom mange tiår. Arbeiderpartiet har gått imot statsstøtte til private skoler, og det betyr jo at bare barn av rike kan gå der, og det har jeg aldri skjønt er sosialdemokratisk politikk.

Det er ikke riktig at ikke Regjeringen satser på utdanning. Vi har i samarbeid med partene i arbeidslivet lansert en kompetansereform som vi vil satse betydelige midler på. Vi har fremmet en stortingsmelding med større lokal handlefrihet i utdanningssektoren, vi er i ferd med å kartlegge høyere utdanning, det er foreslått et forskningsfond på 3 milliarder kr, vi har prioritert et betydelig antall nye studieplasser innenfor IT og innenfor helsefag, det er lagt opp til et økt samspill mellom skole og samfunn og entreprenørskap, og vi har forbedret studiefinansieringen.

Vi skal gjerne drøfte en ytterligere bedring av utdanningspolitikken med Arbeiderpartiet, men da syns jeg vi skal ha et mer realistisk bilde før vi starter diskusjonen.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil gjerne etterkomme statsministerens ønske om å snakke litt om det som går bra. Og det er noe som går bra: Innsatsbasert finansiering i sykehusene går bra, med økt aktivitet på sykehusene som følge av at de får betalt for det de gjør. Dess flere de opererer og behandler, dess mer penger får de, dvs. de skal i hvert fall ha det, hvis ikke da fylkeskommunen rapper pengene i og med at flertallet her sender dem via fylkeskommunen. Men det går bra! Det har vært en økt aktivitet og et vellykket system. Fremskrittspartiet mener at når vi har funnet på noe som går bra, måtte vi jo kunne bruke det kanskje på andre områder. I innstillingen har vi lansert ideen om å få et slikt system utprøvd og iverksatt også for eldreomsorgen, og det er jo langt enklere.

Innsatsbasert finansiering i sykehusene etter DRG-metoden: Det er hundrevis av forskjellige takster, for det er massevis av forskjellige ting som gjøres på et sykehus – det er meget komplisert, men på langt nær så komplisert som det er i det vanlige næringsliv, det er derfor det offentlige har hatt litt problemer med det, for de er ikke vant til denne måten å gjøre det på, men de begynner å få det til.

Men innen eldreomsorgen er det mye lettere å måle antall timer for en hjemmehjelp, en hjemmesykepleier. Det er mye lettere å finne frem til en standardsats, varierende litt over landet, for hva en sykehjemsplass av god kvalitet etter autoriserte krav dekker. En regelstyrt ordning også for eldreomsorgen, som gjelder sykehjem, omsorgsboliger, hjemmesykepleie, hjemmehjelp og andre tjenester, er selvsagt basert på at det er det offentlige som skal godkjenne om dette skal innvilges. Dette må det offentlige selvsagt kontrollere og godkjenne, akkurat som en lege må godkjenne at en pasient trenger en hofteoperasjon. Så mitt spørsmål til statsministeren er: Kan han fortelle noe om hva som eventuelt er grunnen til at Regjeringen ikke bør støtte innsatsbasert finansiering i eldreomsorgen?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Regjeringen og regjeringspartiene vil være åpne for å diskutere måter å forbedre også eldreomsorgen på. Men som Carl I. Hagen vet, og som vi har tatt konsekvensen av når det gjelder sykehusfinansieringen, kan vi ikke basere all virksomhet der på innsatsbasert finansiering. Noe er en klar omsorgsdel, som ikke kan baseres på utførte operasjoner eller andre målbare oppgaver, og det vil også i veldig stor grad være tilfellet i eldreomsorgen. Det ligger også i begrepet «omsorg». Det er rett og slett snakk om i stor grad en medmenneskelig omsorg, hvor det gjelder å være til stede, og hvor en ikke på samme måten kan måle resultatet og kreve refusjon fra staten for det.

Men vi skal være åpne for å se om deler av den i tilfelle kan baseres på nye prinsipper og ideer, men det må aldri komme dit hen at hele helsestellet og hele eldreomsorgen legges om til et effektivitetsbasert system. Behovet for omsorg og tid, både til eldre og pasienter, skal fortsatt utgjøre et hovedelement i så vel helsetjenesten som i eldreomsorgen.

Jan Petersen (H): Finansministeren har i dag hårdnakket fastholdt at han aldri har forespeilet at renten skal ned mot europeisk nivå i løpet av 1999. Han har gjort det klart at målet er år 2000. Men i Stortingets spontanspørretime den 17. februar i år sa han:

«Så mitt svar er fortsatt det samme: Det viktigste med budsjettet var å legge til rette for en reduksjon av rentene ned mot europeisk nivå i løpet av 1999, og det har vi fortsatt forhåpninger om skal skje.»

Det er jo noe helt annet enn det finansministeren hårdnakket benektet tidligere i dag, og jeg skal ikke oppholde meg ved det formelle alvoret i det. Men det er jo virkelig et alvor når finansministeren ikke husker hva som er det viktigste målet med budsjettet for 1999.

Mitt spørsmål til statsministeren er da: Hvorfor har man nå endret denne målsettingen, skutt ut oppfyllelsen av den til år 2000? Skyldes det at man enten ikke har greid, villet eller hatt ryggrad til å holde den innstramningen som Regjeringen selv sa var et overordnet mål for budsjettet for 1999? Er han klar over hva dette koster for familiene som skal betale en høyere rente gjennom lengre tid, for bedriftene som skal skape arbeidsplasser, og for kommunene som skal tilrettelegge for eldre og skole?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Finansministeren har uttalt forhåpninger om rentenivået. Men hvis en leser presist det han har sagt, har han ikke – og det gjør enhver finansminister klokt i – lovt et bestemt rentenivå, men han har uttalt seg om forventninger og forhåpninger til hvordan det vil utvikle seg.

Jeg tror ikke det er justeringene i budsjettinnstrammingen som gjør at en kan komme ned mot europeisk nivå i år 2000, til forskjell eventuelt fra ved utgangen av 1999, for hvis vi ser på markedets tillit til norsk økonomi, er den nå meget sterk. Selv etter den siste rentereduksjonen på onsdag, styrket kronen seg. Hvis markedet hadde hatt en sviktende tillit til finanspolitikken, altså til budsjettet, hadde det gitt seg helt andre utslag på kroneverdien. Men vi vet at Norges Bank, og det har sentralbanksjefen åpent redegjort for i avisartikler, legger flere kriterier til grunn når det gjelder spørsmålet om renteutviklingen, bl.a. aktiviteten i norsk økonomi, inflasjonspress osv. Dette har han åpent redegjort for.

Aktiviteten i norsk økonomi er fortsatt såpass høy, og ledigheten er altså lavere enn i fjor, til tross for det noen spådde, at dette også er medvirkende. Denne regjeringen akter ikke å bruke en økende arbeidsledighet som virkemiddel for å få ned f.eks. inflasjon eller rentenivå. Men vi mener at budsjettet, slik det nå blir, er tilpasset den økonomiske situasjonen. Det mener vi markedets reaksjon tyder på. Tilliten er solid til norsk økonomi og til den norske kronen. Vi har også blitt hjulpet av en økende oljepris. Det legger vi ikke skjul på. Og vi tror at dette legger grunnlaget for en fortsatt rentereduksjon i 1999 og inn i år 2000.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg leste et intervju med statsministeren i Dagsavisen her om dagen, en strålende fornøyd statsminister som gjerne ville sitte i seks år til. Det var for så vidt en selvskrytende statsminister, og det en vet kommer fra hjertet, skal man jo lytte til. Jeg skjønner også Regjeringens behov for å skryte av det de oppnår, for det er det ikke så mange andre som gjør, og da må en gjøre det selv! Men jeg lurer på om han innerst inne er godt fornøyd.

Nå har jeg brukt litt tid på å gå gjennom Voksenåserklæringen. Det er egentlig oppsiktsvekkende hvor høyt ambisjonsnivå Regjeringen hadde når det gjaldt skole- og utdanningspolitikk og andre områder som er viktige for barn og unge, og hvor lite av dette som er gjennomført. Det er faktisk bare én ting som er gjennomført, og det er kontantstøtten, mens det andre er forsømt.

Hvis vi tar for oss det som dreier seg om barn og unge, så skulle man ha barnehageplass til alle innen år 2000, egenbetalingen skulle ned, ikke opp, som er virkeligheten rundt omkring, og det skulle være mer rettferdighet når det gjelder permisjonsordninger for fedre. Alle de tre punktene stod før punkt fire, som var kontantstøtten.

Når det gjelder skolepolitikk, skal man redusere antall elever i klassene, man skal satse på IT, og man skal sikre alle grendeskoler. Det er ingenting å si på ambisjonsnivået. Jeg tror at den viktigste grunnen til at et økt antall elever går på private skoler, er at det er for dårlig standard i den offentlige skolen. Det kommer ikke til å være slik i tiden framover at folk finner seg i at standarden er så dårlig som den er mange steder. Og da lurer jeg på: Hvem skal Regjeringen alliere seg med for å få hevet standarden i skolen og på andre fellesarenaer for barn og unge? Har statsministeren noensinne hørt at Fremskrittspartiet har tatt til orde for en slik standardheving?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Hvor lenge denne regjeringen blir sittende, er selvsagt helt opp til Stortinget. Vi har betydelig ydmykhet overfor det at vi er en klar mindretallsregjering. Jeg har ikke spådd seks år, men det jeg ble spurt om, var hvis denne regjeringen går ut denne perioden, hva da? Da sa jeg at jeg ser ikke bort fra at vi kan påbegynne en ny periode, og så la avisen sammen to år og fire år, som blir seks. Det får være avisens versjon.

Det jeg i hvert fall vet, er at Voksenåserklæringen, som Kristin Halvorsen nå ville ha et fullt regnskap for, er en erklæring for fire år, ikke for to. Vi skal legge fram oversikt over hva vi har gjennomført etter halvgått løp av denne perioden. Jeg vil påstå, som jeg også sa i mitt innlegg, at det blir en ganske bra oversikt, som vi kan være bekjent av. Så har vi to år til til å gjennomføre mest mulig av det øvrige. Det er jo komplett feil når Kristin Halvorsen skaper inntrykk av at det bare er kontantstøtten som er gjennomført fra Voksenåserklæringen. Jeg har ikke tid til å ramse opp alt det øvrige, men jeg kan nevne noe:

  • Vi har økt minstepensjonen, som vi lovte.

  • Vi har fått i stand en økonomisk opptrappingsplan for psykiatrien.

  • Vi har fått tilsvarende for kreftomsorgen.

  • Vi har fått tilsvarende når det gjelder sykehusutstyr – altså tatt konsekvensen av at helse skulle komme først.

  • Vi har myket opp asylkriteriene.

  • Vi har fått vedtatt en gjeldsplan for utviklingsland.

  • Vi har økt stipendandelen i Lånekassen.

  • Vi har skapt mer offentlighet i forvaltningen.

  • Vi har økt bekjempelsen av vold på offentlig sted, og det begynner faktisk å gi resultater i et par av de større byene.

  • Vi har økt satsingen på flere distriktspolitiske tiltak.

  • Vi har økt satsingen på alternativ energi og enøk.

Jeg kunne ramset opp enda mer. Jeg får heller henvise til senere skriftlige dokumenter. Men det er altså komplett feil at det bare er kontantstøtten som er gjennomført.

Når det gjelder skolen, fedrerettigheter og andre saker som Kristin Halvorsen etterlyste, får vi se hva vi nå får til i de to år vi har igjen. Vi kommer med en barnehagemelding til høsten, som kommer til ta opp en del tiltak som jeg tror også vil møte velvilje hos Kristin Halvorsen. Vi kan gjerne samarbeide om ytterligere forsterkning av skolebudsjettet innenfor ansvarlige økonomiske rammer.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg må si jeg er skuffet og overrasket over at også statsministeren – det har gått igjen i debatten her fra flere av representantene fra sentrumspartiene – bruker markedet i sin argumentasjon så mye som han gjør. Det er veldig kortsiktig. Bare på de to siste dagene har markedet svingt betraktelig når det gjelder vurdering av norsk økonomi, fordi det er kommet fram hva som faktisk er i ferd med å skje med statsbudsjettet. Nå har Regjeringen svingt med markedet i to år, og vi bør helst ikke ha noe særlig mer av det.

Så er jeg litt skuffet over måten statsministeren møtte min invitt på. Mitt spørsmål var: Er statsministeren bekymret over at foreldrebetalingen i skolefritidsordningen øker sterkt, slik at de som har dårligst råd, må ta barna ut først? I Ski kommune har foreldrebetalingen økt med 11,5 pst. hittil i år, og det foreligger forslag om ytterligere økning. Er statsministeren bekymret over at prisene i barnehagene øker sterkt, slik at de barna med foreldre med dårligst råd også der blir tatt først ut?

De private skolene er billigere, sier statsministeren. Arbeiderpartiet er ikke ute etter hva som er billigst. Man kan ikke legge det til grunn for hva som er best for skolen. Vi er ute etter hva som er best for samfunnet, og hva som – framfor alt – er best for de barna vi har her i landet. Vi er ute etter hva som skaper fellesskap.

Jeg vil utfordre statsministeren på følgende: Kan Regjeringen sende en klar melding til kommunene om at de ikke trenger å planlegge ytterligere økning i foreldrebetalingen i skolefritidsordningen og barnehager og ikke skjære ned på skolene i neste års budsjett, fordi Regjeringen vil fylle opp med penger slik at dette ikke blir nødvendig?

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Nå har jo Stortinget nettopp behandlet kommuneøkonomiproposisjonen og lagt rammene for veksten i kommuneøkonomien neste år. Innenfor de rammene må selvsagt kommunene nå planlegge sine kommunebudsjett for år 2000. Vi kan ikke frata kommunene selvstyret på slike områder som representanten Jagland nevnte. Det er klart at vi deler bekymringen over at viktige ordninger for barn og unge øker i pris. Det er betydelige variasjoner mellom kommunene, og det er en bekymring vi deler. Men vi kan ikke sette det kommunale selvstyret ut av spill gjennom statlige direktiver.

Når det gjelder barnehageutbyggingen og også kostnadene ved å ha barn i barnehage, vil Regjeringen satse på det området, og vi går gjerne inn i et samarbeid også med Arbeiderpartiet om det. Vi kommer til å legge fram en barnehagemelding ut på høsten, hvor vi vil legge fram forslag som kan dra i riktig retning, og jeg ser ikke bort fra at det også kan komme tiltak i selve statsbudsjettet tidlig på høsten.

Så til de private skoler. Her er det litt vanskelig å få tak i hva som er Arbeiderpartiets innvendinger og argumentasjon. Arbeiderpartiet sier fra tid til annen, og Jagland sa også i dag, at Arbeiderpartiet ikke har imot private skoler. Men det Arbeiderpartiet alltid har hatt imot, er å gi de private skoler skikkelig økonomi. Arbeiderpartiet har konsekvent stemt for lavere bevilgninger. Konsekvensen av å si at det er all right at barn går i private skoler, men skolene skal ikke få skikkelig statsstøtte, er at foreldrebetalingen da må settes opp for de private skolene. Altså det blir barn av rike foreldre som kan gå i private skoler. Det har alltid vært Arbeiderpartiets privatskolepolitikk. Den syns vi er usosial, og jeg kan ikke skjønne at den er sosialdemokratisk heller. Det er sosialdemokratiske partier i andre land, f.eks. Danmark, som står for en helt annen linje.

Vi tror ikke at det supplementet de private skolene representerer i dag, er en trussel mot fellesskapet. Vi mener at en bør ha denne adgangen, ut fra livssyn, alternative pedagogiske opplegg eller kvantitative behov, til å kunne supplere det offentlige. Men jeg er helt enig med Arbeiderpartiet i at det er en fordel at hovedtyngden av barn går i den offentlige skole og opplever det fellesskapet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dag Terje Andersen (A): Jeg syns den siste replikkvekslingen var litt interessant. Representanten Thorbjørn Jagland inviterer statsministeren til et konstruktivt samarbeid om å sikre den offentlige skolen, noe statsministeren svarer veldig lite på, men han forteller hvor ille han syns Arbeiderpartiets synspunkter på den private skolen er. Dette syns jeg kanskje er noe av budsjettdebatten i et nøtteskall. Det er tydelig at statsministeren hadde bestemt seg for før han kom hit, og før han hadde hørt på debatten, at han skulle si at Arbeiderpartiet driver med svartmaling – det er tydelig at det stod i manus – til tross for at det gang etter gang fra parlamentarisk leder Jagland inviteres til samarbeid om de utfordringene vi står foran.

Så var statsministerens innlegg et sammenhengende selvskryt for alt Regjeringen har fått til, uten noen analyse av hvilke utfordringer vi akkurat nå står foran. Et eksempel på det er næringspolitikken. Der hører vi det gjentatte ganger, ikke minst fra statsministeren selv, framstilt som om noen har drevet med enorm skremselspropaganda i forhold til hva som kommer til å skje på ledighetsfronten i løpet av året. Men hvis noen kunne være så snill å se på hva som faktisk ble sagt fra Arbeiderpartiets side i fjor høst, ville de se at det var moderat, og det pekte konkret på de sektorene som Regjeringen nå i sitt eget reviderte nasjonalbudsjett på side 6 sier at vi har begynt å få problemer på. Regjeringen sier det selv: Ledigheten kommer til å øke, og de områdene som først og fremst får problemer, er verftsindustrien og muligens bygg- og anleggssektoren – helt spesifikke områder som får problemer, akkurat det samme som vi sa før jul i fjor. Men svaret fra Regjeringen er ikke å drøfte hva vi kan gjøre med det – nei, det er å prøve å framstille det som om noen drev med svartmaling i fjor høst. Det er veldig lite konstruktivt.

Så prøver Regjeringen å gi inntrykk av at den har gått inn for de samme tiltakene overfor verftsindustrien som vi nå går inn for. Punkt for punkt i innstillingen går det fram at våre forslag ikke blir støttet av sentrumsregjeringen. Allikevel dukker statsministeren opp og skryter av alt den får til, og det kommer han til å gjøre bare vi får vedtatt dette også, mot sentrumspartienes stemmer.

Men det beste eksemplet på dette problemet syns jeg er renteutviklingen. Finansministeren har i dag sagt at han ikke har lovet rentenedgang i 1999. Det Jan Petersen akkurat siterte, rentenedgang «ned mot europeisk nivå», viser at det stikk motsatte av det Restad sa, er riktig. Men statsministeren forsvarer det også.

Det er i det hele tatt litt pussig det med rentepolitikken. Først har Regjeringen altså sørget for at renten gikk opp, gjennom dårlig økonomisk styring, slik bl.a. Per-Kristian Foss har redegjort godt og grundig for. Renten var da Regjeringen overtok, på 3,5 pst, så gikk den opp til 8 pst., og så har den gått ned igjen til 6 pst. Og så opplever vi altså at statsministeren skryter og egentlig syns det er litt synd at han ikke blir hyllet av opposisjonen fordi han har fått renten ned igjen med 2 pst. Det blir omtrent som en pyroman som har fyrt opp, slukker halve brannen og venter skryt for det. Men realiteten er at det er finansstyringen som har ført til at vi har fått en renteoppgang i Norge.

Finanspolitikken blir drevet etter «Doris Day-doktrinen», som er kjent for de fleste her: Det som skjer, det skjer. Før jul i fjor, da Regjeringen la fram budsjettet, var det helt avgjørende for finansministeren å få en innstramming på 9 milliarder kr. Da budsjettet ble vedtatt, var det veldig bra å ha fått til en innstramming på 7,8 milliarder kr. Da Regjeringen la fram revidert nasjonalbudsjett, var innstrammingen på 5,2 milliarder kr korrigert for tekniske omlegginger, og når det nå blir vedtatt, er en nede i 4,7 milliarder kr – altså halvparten av den innstramming som Regjeringen sa var tvingende nødvendig for et halvt år siden. Da kan jo ingen bli forundret over at en vanlig familie i Norge i løpet av dette året har vært nødt til å betale 15 000 kr ekstra i renteutgifter, og de som har minst, har betalt mest. Det er resultatet av den politikken som blir ført.

Men så sier Regjeringen at nå vil den samarbeide med Arbeiderpartiet – kanskje. Ja, vi får håpe det er riktig. Hittil har den konsekvent blinket til venstre, men svingt til høyre i hvert eneste kryss.

Bjarne Håkon Hanssen hadde her overtatt presidentplassen.

Kjellaug Nakkim (H): Den gjengse oppfatning er nok at regjeringen Bondevik har fått gjennom sitt reviderte nasjonalbudsjett ved en form for politisk slalåmkjøring. Men en kan jo spørre seg: Er det det? Har det vært noen politisk slalåmkjøring? Regjeringspartiene har stort sett etter min oppfatning lent seg tilbake og inntatt holdningen: Det som skjer, det skjer. Regjeringens blokkuavhengighet har vært viktigere enn å beholde den allerede svekkede stramheten i budsjettet.

Representanten Jørgen Holte gav klart uttrykk for dette i Dagsavisen, der han uttaler: «Vi kan ikke forhindre at et flertall finner sammen om økte utgifter», og han gir Høyre skylden for budsjettsprekken. De kunne jo ha forhindret det hvis de hadde inngått avtale med en eller annen part.

Jeg vil komme tilbake til kontantstøtteavtalen mellom regjeringspartiene og Høyre og Fremskrittspartiet. Der forutsatte man en større likebehandling av private og kommunale barnehager, og at Regjeringen skulle komme med forslag. Det som i virkeligheten har skjedd, er at man har forverret de private barnehagenes økonomi ved et pennestrøk, ved å forandre reglene underveis. Det ser ut til at Regjeringen har for vane å endre reglene underveis, slik at man ikke oppfyller de forpliktelsene man har etter forutsetningene når budsjettet blir vedtatt. Det gjelder poliklinikksatsene, det gjelder også den innsatsstyrte finansieringen, og nå også barnehagene.

I det reviderte budsjettet får man en forklaring på hvordan man har spart 56 mill. kr. Det, sier de, kommer av at kontantstøttesatsene i 1999 er noe lavere enn satsene for driftstilskuddet. Så tar de 40 mill. kr av disse og skal gi til de private barnehagene. Men hva er det som egentlig har skjedd? Jo, man har laget en regelendring som gjør at de under tre år skal registreres på nytt fra 1.   august. Det vil si at de private barnehagene taper ca. 130 mill. kr. Vi har fått brev fra departementet om at hvis man ville videreføre reglene fullt ut, koster det 260 mill. kr. 50 pst. av barnehagene er private, ergo er det 130 mill. kr man har tatt fra de private barnehagene, og det har man da forsøkt å dekke opp med et engangstiltak på 40 mill. kr.

Jeg må si at jeg er litt forundret over den barnehagepolitikk som Regjeringen her fører. De private barnehagenes økonomi vil ikke kunne bli ivaretatt på den måten. Nå har vi foreslått at man burde øke driftstilskuddet med 75 mill. kr fra 1. august. Det er andre som har høyere tilskudd, men det viktige er nå at man prioriterer den aldersgruppen som man har fjernet så mange penger fra i denne kategorien. De private barnehagene bør sikres fordi de utgjør 50 pst. av samtlige barnehageplasser.

Regjeringen skal ha ros for at de har foretatt en opprydding vedrørende avgiftene på forbrenning av spillolje. Men det jeg ikke kan forstå, er den vrangviljen som departementet har utvist overfor en organisasjon som UNICEF hva angår momsavregningen. Der har komiteen skåret gjennom og sagt at salg av UNICEF-kort skal være fritatt for moms. Men jeg håper at Finansdepartementet kan rydde opp og foreta en avregning for de tre årene som er forut for dette, i tråd med tidligere praksis.

Ellers er Høyre meget bekymret for den avgiftsmessige forskjellsbehandling av flyselskap som man har her i Norge. Er flyselskapene registrert i utlandet, slipper de å betale moms på varer og tjenester. Er de registrert i Norge, må de gjøre det. Det er en meget alvorlig situasjon, og vi mener at her burde Regjeringen vært langt raskere med å komme med forslag som ivaretar konkurransenøytralitet selskapene imellom. Nå ser det ikke ut til at Regjeringen klarer å få dette til, men det er en mulighet for Regjeringen til å imøtekomme dette ved å bruke merverdiavgiftsloven § 70, og på den måten skape konkurransenøytralitet selskapene imellom.

Trond Giske (A): Denne debatten har i hvert fall gitt meg et lite déjà vu – en følelse av å ha opplevd den før. Alt går bra, sies det. Det er ikke så farlig å svekke budsjettet, det er ikke så farlig å bruke mer penger. Fra budsjettet ble lagt fram i fjor og til nå er statsbudsjettet svekket med kanskje 4-5 milliarder kr. Utgiftene økes og inntektene svekkes. Men det er ikke så farlig fordi – som statsministeren stod her og sa – alt går så bra. Det er nøyaktig den samme argumentasjonen vi hørte høsten 1997, etter at Bondevik-regjeringen tiltrådte. Da ble også budsjettet svekket med ganske nøyaktig 5 milliarder kr. Resultatet vet vi nå i etterkant. Regningen ble sendt til unge i etableringsfasen med store boliglån og folk som satset på utdanning, og som derfor satt med store studielån. Renteøkning ble måten å stramme inn på. Da slapp Regjeringen å ta sitt ansvar. Andre måtte betale. Og renten er ennå ikke kommet ned på det nivået den lå på før Bondevik-regjeringen satte i gang.

Nå er man i gang igjen. Budsjettet svekkes. Utgiftene økes og inntektene svekkes. Det skjer uten inndekning, som det heter. Men det er jo ikke riktig. Alle penger vi bruker, må komme fra et sted. Man tar fra oljefondet. Man tar fra de kommende generasjoner. Jeg lurer på om det hadde vært like lett å ta fra oljefondet hver gang Bondevik skal finansiere sine gode saker, hvis det hadde hett ungdomsfondet, generasjonsfondet eller pensjonsfondet – som det jo faktisk er. Det er ikke sikkert det hadde vært like lett å saldere budsjettet med fondet hver gang hvis det hadde hett det.

Regjeringen skriver selv at det må til en innstramming på kanskje 10-15 milliarder kr for at generasjonsregnskapet skal være i balanse. Da er det lett å regne ut at vi i løpet av 20 år kanskje har 200-300 milliarder kr mindre på oljefondet enn vi ville hatt med en mer ansvarlig politikk. Det betyr at den generasjonen som da skal betale, vil måtte betale mer i skatt eller redusere sitt forbruk for å ta igjen det Bondevik-regjeringen påfører oss. I stedet for at dagens generasjon betaler for sitt eget forbruk, er det de som er unge i dag, som skal betale for det i framtiden. Og det hadde vært helt i orden dersom de pengene var blitt brukt på å satse på framtiden, på skole osv. Men det er de jo ikke. Det er vel nesten ingen grupper som så til de grader har fått oppleve sentrumsregjeringens løftebrudd som ungdommen. Studielånsrenten skulle ned, den gikk opp. Stipendandelen skulle opp på 40 pst., den har stoppet opp. Boliger skulle bygges. Ungdomsgarantien har Regjeringen fjernet, skolebøker i den videregående skolen, eller stipend, som man lovte i valgkampen, har forsvunnet som dugg for solen, osv. osv.

De fleste foreldre bruker gjerne å hjelpe de unge i etableringsfasen, i utdanningsfasen, støtte dem i oppveksten, sette av litt sparepenger. Regjeringen Bondevik er de eneste i foreldregenerasjonen som faktisk tar av ungdommens sparepenger og bruker dem til sitt eget overforbruk.

Sentrumspartiene kunne ha støttet forslaget vårt om flere studentboliger, men svaret var nei. De kunne ha støttet forslaget vårt om IT-studieplasser, men svaret var nei. De kunne ha støttet forslaget vårt om forskning, men svaret var nei. De kunne ha støttet forslaget vårt om næringslivssatsing, men svaret var nei. Nei, nei og nei. I stedet brukes pengene på en kjøpefest vi sjelden har sett maken til. Dagbladet og VG fra i går er fulle av overskrifter som «Dette blir pengesommeren 1999» og «Forbruket tar av i en dimensjon vi aldri før har sett».

Mitt spørsmål er: Hvorfor syns Kristelig Folkeparti det er riktig at vi bruker pengene på en dans rundt gullkalven, i stedet for en framtidsrettet satsing på ungdom og utdanning, og hvorfor sender man regningen til ungdomsgenerasjonen? Mitt spørsmål er: Er det riktig å ta de pengene, for hvem er det vi tar dem fra? Oljeformuen, som ble bygd opp gjennom millioner av år, spiser vi og drikker vi, skatteletter vi og kontantstøtter vi bort – fortere og fortere. Det er statsmannskunst 1997.

Det er ingen kunst å bruke pengene fortest mulig, kunsten må være å satse på framtiden, slik at også flere generasjoner får nyte godt av oljerikdommen. Det er et moralsk spørsmål. Det kommer ikke til å være noen som klager, ikke politikerne, ikke velgerne, ikke redaktørene, ikke journalistene – fordi de vi tar pengene fra, ikke er til stede i denne sal, mange av dem er ikke engang født. Og vi som er her, bryr oss ikke. Vi har det nemlig så altfor travelt med å bedrive statsmannskunst.

Gunhild Øyangen (A): Statsminister Bondevik harselerte over Arbeiderpartiets leder i kjent stil. Tillat meg å si at det er ganske ekkelt å høre på. Men også statsministeren bør merke seg at det nettopp er for å trygge de velferdsreformene Stortinget enstemmig allerede har vedtatt, at vi må sørge for at arbeid og utdanning lønner seg. Det er derfor ingen motsetning mellom eldre og helse først, og at arbeid og utdanning må lønne seg – tvert imot.

Gjennomføringen av velferdsordningene innen helsevesen og eldreomsorg er avhengig av kommuneøkonomien. Jeg tror ikke jeg tar for sterkt i når jeg sier at mange hadde ventet seg mer, ikke minst av Senterpartiet, på dette området. Men Regjeringen har selv valgt å samarbeide med Høyre og Fremskrittspartiet.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet legger opp til et bedre kommuneøkonomisk opplegg, ikke minst av hensyn til kommunenes evne til å sikre egenandelene til handlingsplanene innen eldreomsorg og helsevesen.

Sentrumsregjeringen, godt oppbakket av Høyre og Fremskrittspartiet, la opp til en forskyvning av Jagland-regjeringens eldreplan og det enstemmige stortingsvedtak om utbygging av en verdig eldreomsorg. Forskyvningen innebar 2 100 færre plasser i år. Dette var et av de groveste løftebrudd overfor våre eldre, og i revidert budsjett må Regjeringen innrømme at å skylde på kommunene for manglende planer rett og slett ikke var riktig.

Den innsatsstyrte finansieringen i sykehussektoren skaper stor uro og usikkerhet, og jeg har registrert at det skiller flere hundre millioner mellom det KS mener er riktig nivå, og Regjeringens faktiske tall. Fra Arbeiderpartiets side må vi legge til grunn at helseministeren ikke feilinformerer Stortinget, at aktivitetsveksten blir på 1,5 pst., og at eventuelle brudd på denne forutsetningen rettes opp ved første anledning.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet får gjennomslag for 33 mill. kr mer til poliklinisk pasientbehandling.

Høyre og Fremskrittspartiet har presset fram en stadig forhøyning av innsatsstyrt finansiering uten forutgående evaluering og på tvers av Senterpartiets motstand mot hele ordningen. Men Senterpartiets meninger synes å telle lite. Dette blir klarest i innstillingen ved behandlingen av saken om nytt regionsykehus i Trondheim, RIT 2000. Senterpartiets leder Enoksen skryter til Adresseavisen av at han er innforstått med at prosjektet blir dobbelt så dyrt. Men dette blir jo bare tomt prat når regjeringspartiene ikke engang støtter flertallsmerknader i Stortinget som åpner for en ny vurdering av kostnadene fra 1996. Det som ryster meg aller mest, er at regjeringspartiene faktisk ikke tar inn over seg at helt nødvendig fornyelse av sykehuset ikke må belastes fylkeskommunens øvrige virksomhet. Senterpartiet er helt overkjørt av Kristelig Folkeparti i denne saken, og jeg finner det både rimelig og naturlig at fylkesordfører Frøset vil trekke seg, som han selv har varslet.

Det blir avgjørende at regionene kan ha fullt ut konkurransedyktige tilbud når fritt sykehusvalg nå skal innføres. Ellers vil både pasienter og personell flykte til østlandsområdet, hvor Bondevik-regjeringen ikke akkurat har spart på konfekten når det gjelder å etterbetale regninger for et førsteklasses nytt rikshospital i Oslo.

Velferdsstaten, med enstemmige opptrappingsplaner på eldreomsorg, psykiatri, kreftomsorg og nytt utstyr til sykehusene samt utgifter til folketrygden, vil kreve svære økonomiske uttellinger i årene framover. Skal vi greie alle disse løftene, må vi ha et langsiktig og troverdig program for verdiskaping. Derfor er det så viktig at arbeid og utdanning må lønne seg.

Presidenten: Presidenten gjør oppmerksom på at de talere som heretter får ordet, har en taletid begrenset til 3 minutter.

Hill-Marta Solberg (A): Jeg hadde egentlig tenkt å ta et kort innlegg tidligere om sider ved budsjettet, om hvordan finansministeren fra denne talerstolen i dag nærmest krever bevis fra Stortinget for uttalelser som han selv har kommet med i denne salen.

Men etter at statsministeren hadde hatt sitt innlegg og sine replikkvekslinger, blir jeg helt nødt til i stedet å ta et innlegg om statsministeren. Én ting er at vår statsminister har lagt seg til en form for selvskryt. Det kan kanskje tilgis. Det er også blitt en innøvd retorikk for statsminister Bondevik å kalle Arbeiderpartiets advarsler i alle sammenhenger for svartmaling. Det kan også skrives på kontoen for politisk retorikk. Men det jeg aller mest føler trang til å si etter å ha vært til stede og overhørt replikkvekslingen her i sted, er følgende: Hva er det som gjør at statsministeren må komme til Stortinget med en slik arroganse som den han demonstrerte i sin første replikkveksling med representanten Thorbjørn Jagland? Hva er det som gjør at statsministeren må møte det største opposisjonspartiet i Stortinget med en slik debattform? Det vil forundre meg om det ikke er flere enn jeg i denne salen som reagerer på at statsministeren finner det nødvendig å møte saklige replikker med harselas.

Det er sjeldent for meg å si slikt fra denne talerstolen, men jeg synes det måtte sies. Det måtte sies fordi det slett ikke er første gang, men det blir ikke bedre av at det gjentas. Det er, slik jeg vurderer det, knapt en statsminister verdig, og det er heller ikke den politiske debatten verdig. Så jeg må virkelig få lov til å uttrykke et håp og et ønske om at dette ikke blir den formen som statsministeren skal møte oss på i kommende debatter. Det lover i så fall dessverre ikke godt.

Karin Andersen (SV): Jeg skal ta opp og begrunne det forslaget fra SV som ligger på bordet i dag, fordi en del av balansen i revideringen er inntekter fra forretningsdrift. Da budsjettet ble gjort opp før jul, hadde man behov for mer penger, og forliket mellom regjeringspartiene, Fremskrittspartiet og Høyre gav seg bl.a. uttrykk i å øke avkastningskrav på noen små bedrifter, AS-er, som staten eier. Styrets advokat i disse bedriftene sier det tørt slik:

«Stortingets forslag til utbytte er begrunnet i andre hensyn enn de som normalt ligger til grunn for utbetaling av utbytte fra et aksjeselskap i et konkurranseutsatt marked.»

Det betyr vel i klartekst at noen trengte penger og tok dem uten å vite om det var mulig, riktig, ønskelig eller forsvarlig. Det var vel ingen som satt med inngående kjennskap til det akkurat der og da.

Jeg kjenner best den ene av disse bedriftene. Den ligger i Åsnes kommune, den kommunen i Hedmark som har slitt lengst med arbeidsledighet, nedgang i folketall og arbeidsplasser. Det er ikke akkurat noen investeringsboom der som gjør at man kan tro at det spretter flere arbeidsplasser opp om staten ødelegger sine.

Det ble lagt vekt på, da bedriften ble opprettet, at den skulle være selvfinansierende. De fikk egenkapital, og staten fraskrev seg forpliktelser til kapitaltilførsel om nødvendig. Derfor har bedriften altså spart og spart fordi de må investere – de konkurrerer jo i et marked. De har hatt god og forsiktig forretningsskikk, slik som det står i aksjeloven. Takken for det er at når de har spart penger til å investere, kommer staten og tar pengene. Beskjeden til de ansatte er nå at hvis dere har en krone til overs, får dere se å bruke den så fort som mulig, ellers kommer de og henter den. Jeg syns ikke at en vettug eier skal oppføre seg slik. En langsiktig og ikke spekulativ eier, som staten bør være, bør ha et fornuftig utbyttekrav. SV har ikke noe imot at staten driver forretningsdrift og at den tjener penger på det. Vi ønsker med forslaget at Stortinget skal gi Regjeringen rom for å kunne vurdere dette utbyttekravet mer på grunnlag av det som er realisme, enn på grunnlag av det som er salderingsbehov i en sein nattetime.

Hvis det er slik at det er et ønske fra Regjeringen eller flertallet om å selge bedriftene, syns jeg at de heller må si det åpent, slik at det er klart for alle. Men jeg velger å tro at de som var med på dette økte utbyttekravet, egentlig ikke var klar over hvordan det ville slå ut eller om driften ville kunne leve med dette på sikt. Alternativet til det er jo planlagt mord, og det kan jeg overhodet ikke forestille meg. Derfor ber jeg om tilslutning til og positive signaler på det forslaget som jeg har lagt fram, slik at det blir mulig for Regjeringen å kunne vurdere dette utbyttekravet ut fra realistisk forretningsdrift og langsiktighet.

Jeg tar opp forslaget.

Presidenten: Karin Andersen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Ranveig Frøiland (A): Johan J. Jakobsen sa tidlegare i dag at i ein så spesiell situasjon som ein er i no, må ein få kontroll med økonomien, og då må ein akseptera kutt på samferdsel. Men neste år skulle det, etter det eg forstod, verta auka satsing på samferdsel. Vel, den som lever, får sjå.

Men kvifor må ein vera med og kutta når det gjeld rassikring? Eg hugsar alle lovnadene som vart gjevne frå Senterpartiet. Om ein ikkje satsa på samferdsel, skulle ein iallfall sikra at dei som budde på strekningar der dei var utsette for ras, skulle sikrast.

Kvifor kan ein ikkje rette opp igjen den feilen som eg føler òg regjeringspartia har akseptert at dei gjorde, at dei tok frå dei som tente minst, retten til sjukepengar? Ein seier at ein skal retta det opp, men ikkje før til neste år. Alle desse 200 000 stort sett deltidsarbeidande kvinnene, som endå eit år skal måtta venta på at Regjeringa har økonomi til å ordna opp for dei som tener under 58 000 kr.

Skulefritidsordninga kan dei ikkje vera med på å heva. Desentralisert utdanning kan dei ikkje vera med på å gje sitt bidrag til. Eg synest det er trist at Senterpartiet i heile denne budsjettrunden vel å gå til høgre, vel å satsa på dei tinga som ikkje gjev meir til dei nære tinga, til kommunar, til skular, til born, men til heilt andre ting, fordi dei har vendt seg til Høgre og Framstegspartiet for å få støtte.

Så har det i dag vore brukt mange ord på at arbeidsløysa faktisk ikkje er høgare. Alle statistikkane som ein viser til, alle dei tala som ein har i prognosane, kan vi seia viser at det ikkje er høgare arbeidsløyse. Men ein treng ikkje reisa langt frå Oslo. På Vestlandet, langs heile kysten veit ein at når det ikkje vert investert i offshoresektoren, når det ikkje vert investert i verftsindustrien, er det ikkje arbeidsplassar til neste år. Det må ein vera klar til å gjera noko med no. Det er derfor vi har lagt inn alle desse forslaga òg i revidert, det vi sa i fjor haust var nødvendig å gjera. For dei som arbeider på Stord, og for dei som arbeider på Aker Verdal, er ikkje slike prognosar teori. For dei er det røyndom at dei til neste år står utan oppdrag og dermed utan arbeid.

Heilt til slutt: Arbeidarpartiet og Høgre har gått inn for å auka tilskotet til fiskerihamner med 20 mill. kr, og dette er ført opp på ein feil post. Det gjer ikkje noko. Ein treng ikkje å retta det opp med vedtak, for desse to postane, post 30 og post 60, er overførbare mot kvarandre. Men det som er heilt klart, er at Stortinget ønskjer at ein skal gje meir pengar til statleg utbygging av hamner, og det er den posten som skal aukast – post 30.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF): Me veit at det alltid knyter seg interesse til dei signala som styresmaktene gjev gjennom revidert nasjonalbudsjett. I år er ein del av denne interessa knytt til signal om tiltak og rammevilkår for skipsbyggings- og leverandørindustrien. Desse næringane dannar ryggrad og hjørnestein for ganske mange flotte lokalsamfunn langs kysten vår.

På grunn av denne bransjen si rolle veit me at dei tiltaka som m.a. Kristeleg Folkeparti står bak i denne saka, vert helsa velkomne både av næringsliv og av lokalsamfunn. Summarisk nemner eg:

  • 100 mill. kr til prosjektretta teknologiutvikling for petroleumssektoren