Erna Solberg (H): Denne interpellasjonen er stilt til miljøvernministeren i dag fordi det er en voksende bekymring på Vestlandet, både i oljemiljøet og blant befolkningen i kystnære kommuner, for at styrkingen av oljevernberedskapen man så frem til etter Stortingets behandling av St.meld. nr. 25 for 1993-94, ikke har kommet, og at man derimot opplever en svekket beredskap, for dårlig koordinering og svekket interesse for problemstillingene fra sentrale miljøvernmyndigheter.
Forventningene etter Stortingets behandling i 1994 var noe helt annet. Den daværende arbeiderpartiregjeringen gav signaler om en styrking av oljevernberedskapen i stortingsmeldingen. Et samlet storting ønsket en enda klarere styrking, ikke minst i de utsatte områdene på vestlandskysten.
La meg få sitere fra Innst. S. nr. 152 for 1993-94:
«Komiteen mener at oljevernet på Vestlandet bør styrkes utover det som er foreslått. Beredskapsstasjonen på Mongstad vil ha en sentral funksjon i denne sammenheng. Komiteen mener beredskapsstasjonen bør ha døgnberedskap, økt bemanning og nødvendig kompetanse. – Omfanget av tiltakene bør ses i sammenheng med opprettelse av et indre kystoppsyn, hvilke oppgaver kystoppsynet skal tillegges og eventuelt lokalisering av administrasjon og ledelsesfunksjoner i det indre kystoppsyn.»
I forbindelse med etableringen av det indre kystoppsyn er basen flyttet til Haakonsvern. Basen har hatt ansvar for å ivareta beredskapsfunksjonen for staten, men samtidig føre tilsyn med at kommunene og industrien ivaretar sine beredskapsforpliktelser.
Gjennomgående var Stortinget i 1994 opptatt av at det i oljevernberedskapen måtte være en klar og tydelig ansvarsfordeling mellom de tre nivåene i beredskapssammenheng: private aktører i olje- og skipsnæring, kommuner og staten. Og det kanskje aller viktigste var at det måtte være en god koordinering mellom disse nivåene.
Behovet for å styrke oljevernberedskapen er ikke blitt mindre i de seks årene som er gått siden Stortinget behandlet denne meldingen. Olje- og gassproduksjonen øker, og aktiviteten og trafikken til og fra installasjonene på kontinentalsokkelen er meget høy. Dette skal være noe av den tyngste konsentrasjonen av oljevirksomhet til havs noe sted på vår jordklode. Ingen andre steder i Europa blir det transportert så mye olje i rørledninger og på skip som i området Mongstad-Sture i Hordaland. I 1999 skal det ha blitt fraktet 90 mill. tonn råolje forbi Fedje i Nordhordland.
Samtidig er betydningen av kystsonen på Vestlandet både i form av næringsvirksomhet knyttet til ømfintlig matvareproduksjon, og som rekreasjons- og feriested økt, og det finnes også flere viktige vernede områder for bl.a. sjøfugl langs kysten. For knapt en måned siden så vi hvilken miljøkatastrofe oljeutslipp kan være, i forbindelse med havariet på franskekysten. Med vår kystlinje ville oppgaven fremstått som flerdobbelt vanskelig. De direkte kostnadene med oppryddingen etter «Exxon Valdez»-ulykken skal nå ha oversteget 15 milliarder kr, og fortsatt er ikke alle erstatningsspørsmålene i den sammenheng løst.
En ulykke langs vestlandskysten vil skje langs en vanskeligere kystlinje enn ved begge disse ulykkene, med mulighet for ekstreme værforhold og i områder hvor en av Norges største eksportnæringer er avhengig av rene vannforhold for å sikre kvalitet og fremtidig internasjonalt omdømme for sine produkter. Det er grunn til å legge seg på minne at havbruksnæringen i dag er den næringen som antas å ha størst fremtidig vekstpotensial av de næringer Norge har særlig kompetanse på nå.
Det skulle ikke være grunn til å understreke nærmere behovet for særlig å fokusere på Vestlandet i oljevernberedskapssammenheng og betydningen av at vi sikrer best mulig forebyggingsarbeid og oppryddingsberedskap. Andre tragiske ulykker de senere månedene er en påminnelse om at sikkerhetsrutiner og -arbeid må gjennomgås regelmessig for å sikre at rutinene fungerer, og at organiseringen er god nok. Det bør være en påminnelse om at den trygghet vi tror vi har – og det er fokusert på Norge – ikke alltid er der.
Dessverre er det en økende engstelse i de berørte områder for at oljevernberedskapen ikke er godt nok organisert, og at Stortingets ønsker fra 1994 ikke er fulgt tilstrekkelig opp.
Selv om det er forurenseren som etter forurensningsloven har primæransvaret for tilstrekkelig beredskap, er det staten ved SFT som har ansvar for å koordinere offentlige og private aktiviteter. SFT skal føre tilsyn med at hele systemet fungerer. Det er selvfølgelig en egen debatt å sørge for å rendyrke rollene slik at ikke samme etat har tilsyn og operativt ansvar. Det har Høyre vært opptatt av tidligere, og det skal jeg la ligge nå. Men det er et tema for seg selv. Det viktigste for meg her er å understreke at det er staten som må sikre best mulig koordinering av ressursene og sikre at det både finnes overvåkning og øyeblikkelig beredskap. Oljevernberedskap er så mye mer enn det å ha oljelenser liggende i depoter. Er ulykken først ute, er det den raske reaksjonen og de gode rutinene som avgjør hvor vellykket en aksjon blir.
Da vil jeg gjenta hva Stortinget sa i 1994. De sa: Døgnberedskap. De sa: Økt bemanning og nødvendig kompetanse. Og de sa – ikke minst: Bedre koordinering av ressursene. Er det blitt slik?
Bemanningen skal være økt fra tre til fire personer. Det er vel neppe nok eller i tråd med Stortingets intensjoner. 22 kommuner i Interkommunalt utvalg mot akutt forurensning hevder at «staten har latt dem i stikken», ifølge Bergens Tidende 14. januar i år. Det er heller ikke i tråd med bedre koordinering og sterkere beredskap.
Ministerens statssekretær trøster vestlendingene med at selvsagt er statens ansvar å stille opp hvis en oljetanker eventuelt havarerer. Men når man får slike anklager mellom ulike aktører med roller i beredskapen, er det et signal om at det må svikte i den klare ansvarsfordelingen og i koordineringsarbeidet, som altså staten har ansvar for. Tidlig i sommer rapporterte media også om lekkasje på rørledningen mellom Kollsnes og Sture. Heldigvis var den ikke så stor, men den avslørte at rutinene for å oppdage og håndtere slike situasjoner sviktet. Tilsynsansvaret for dette er altså statens.
Jeg mener det er rimelig klart at Stortingets syn fra 1994 ikke er fulgt tilfredsstillende opp. Her deler miljøvernministeren ansvar med andre ministere i tidligere regjeringer. Det viktigste er ikke å diskutere det, men å se fremover på hva som kan gjøres for å få en bedre oljevernberedskap i fremtiden. Både innen oljebransjen og innenfor de berørte lokale myndigheter i Hordaland har det vært tatt opp om ikke det som finnes av offentlige og private ressurser for oljevernberedskapen, bør få en sterkere regional organisering for bedre samkjøring og effektivitet. Dagens modell synes for desentralisert til å få organisert og dimensjonert for å kunne bekjempe uhell, om de er offshore, i kyst- og strandsonen eller – som nå kan skje ved rørledninger – på land.
En bedre samlokalisering og samordning av dagens ressurser i stasjoner langs kysten vil gi en vesentlig økt beredskap og mer effektiv økonomisk ressursbruk. Høyre mener det er nødvendig med en slik nytenkning. Det er naturlig at slike stasjoner også lokaliseres der trusselen er størst, f.eks. i Fedje-/Fensfjord-området.
Det er et tankekors at et oljetankerhavari i dårlig vær nær vestlandskysten kan gi Norge den største forurensningskatastrofen vi har opplevd. Likevel har det bredt seg en usikkerhet om beredskapen er god nok, og om staten faktisk har en skikkelig strategi for å sikre en godt fungerende beredskap. I den forbindelse er det påkrevd med lydhørhet fra statsråden, som berørte kommuner har hevdet at statsråden ikke har, men også med klare signaler om at dette område skal ha høy prioritet i årene fremover. Da må som et absolutt minimum de kravene og ønskene Stortinget satte i 1994, oppfylles, med døgnkontinuerlig beredskap, styrket bemanning, økt kompetanse og en bedre koordinering. I en slik sammenheng bør man også tenke på omorganisering, med mer regionale enheter, og ikke den desentraliserte strukturen som er i dag, som viser seg kanskje ikke helt å fungere fordi det blir for mange som skal ta del i arbeidet, og for liten prioritering av en helkontinuerlig beredskap i tilfelle ulykker skulle inntreffe.
Statsråd Guro Fjellanger: Totalberedskapen mot oljesøl består både av sikkerhetstiltak for å forebygge at ulykker inntreffer, og en beredskap for å begrense skadene når et akutt oljesøl først skjer. Jeg er opptatt av at vi til enhver tid skal ha en tilfredsstillende oljevernberedskap. Styrking av sikkerheten innenfor petroleumsvirksomheten, overfor skipsfarten så vel som ved landbaserte anlegg, er derfor et kontinuerlig arbeid. Det samme gjelder arbeidet for å styrke oljevernberedskapen, basert på et samspill mellom de ulike aktører med ansvar for beredskapen, som til sammen utgjør et nasjonalt beredskapssystem.
Norsk beredskap mot akutt forurensning er i medhold av forurensningsloven basert på tre beredskapsnivåer. Privat virksomhet skal sørge for nødvendig beredskap og selv iverksette tiltak overfor egne akutte utslipp. Kommunene skal sørge for nødvendig beredskap mot mindre tilfeller av akutt forurensning som kan inntreffe eller medføre skadevirkninger innenfor kommunen, og som ikke dekkes av privat beredskap. Staten skal sørge for at beredskap mot større tilfeller av akutt forurensning som ikke dekkes av privat eller kommunal beredskap, er på plass. Dette innebærer i praksis at oljeselskapene har krav om en beredskap som skal håndtere akutt oljesøl fra petroleumsvirksomheten, fra både plattformene til havs og landbaserte anlegg. Kommunene har en beredskap for mindre søl, mens den statlige beredskapen i praksis er rettet mot oljesøl fra skip. Ved store akutte utslipp som ikke ivaretas av privat beredskap, skal staten sikre at private, kommunale og statlige ressurser utgjør et felles nasjonalt beredskapssystem.
Operatørene på sokkelen har etablert en egen beredskapsorganisasjon, NOFO – Norsk Oljevernforening for Operatørselskaper – som disponerer egne oljeverndepoter og beredskapspersonell.
Den kommunale beredskapen er organisert i 34 interkommunale beredskapsområder, hvor kommunene samarbeider om beredskapen innenfor sitt område. Det er utpekt vertskommuner i hvert område som skal ha et særlig ansvar for samordning.
Fra statens side er det i dag etablert 15 statlige materielldepoter langs kysten. Av disse er fem lokalisert på Vestlandet. Sammen med betydelige private og kommunale beredskapsressurser representerer dette den høyeste konsentrasjonen av beredskapsressurser i landet. Stortingsrepresentant Solberg tar opp i interpellasjonen at det er ønskelig med en regional base som kan ta et sterkere ansvar for beredskapen langs kysten på Vestlandet. Det er allerede etablert to større regionale beredskapsområder i Norge – et i Hordaland og et i Oslofjorden. Hensikten er nettopp å koordinere de totale beredskapsressursene i disse områdene, slik at vi kan få utnyttet den samlede kompetansen og det utstyret som finnes i regionen. Øvelser avholdes årlig, og alle beredskapsplaner er samordnet med henblikk på felles organisering og innsats.
Statens forurensningstilsyn har etablert en egen beredskapsstasjon på Haakonsvern, samlokalisert med Kystvakten, som er den viktigste bidragsyteren til statens sjøgående beredskap. Med bakgrunn i en samordningsavtale mellom staten og de største beredskapspliktige virksomhetene gjennomføres regelmessige samordningsøvelser med bruk av de samlede beredskapsressurser på Vestlandet. Det har samtidig skjedd en økt vektlegging på tiltak for å unngå ulykker i det samme området. Forebyggende tiltak er f.eks. trafikksentralen på Fedje.
For tiden pågår en styrking av den kystnære beredskapen bl.a. på Vestlandet ved at operatørselskapene i Nordsjøen etablerer en samordnet regional beredskap for kyst- og strandsonen i tilfeller der utslipp fra oljeinstallasjoner eller rørledninger truer kysten.
Det har de siste årene også skjedd et økt samarbeid på tvers av sektorene for å få et mer effektivt statlig beredskapsapparat ved en eventuell oljekatastrofe. Sentralt i dette står samarbeidet mellom forsvars- og miljøvernmyndighetene med utplassering av oljevernutstyr på kystvaktfartøy, opplæring av personell, bistandsavtaler og etablering av Det indre kystoppsyn og Organisasjon for kystberedskap og aksjonsledelse. Det er i dag et tett og godt samarbeid mellom de to myndighetene.
Jeg vil til slutt nevne at miljøvernmyndighetene, ved Statens forurensningstilsyn, for tiden arbeider med en miljørisiko- og beredskapsanalyse der statens bidrag til den nasjonale beredskapen evalueres. Risiko- og beredskapsanalysen er planlagt ferdigstilt i løpet av våren 2000. Deretter vil Statens forurensningstilsyn foreslå eventuelle endringer i statens beredskap, inkludert depoter. Dette arbeidet forventes ferdigstilt i løpet av høsten 2000. Vi skal ikke se bort fra at dette arbeidet vil føre til at det vil bli foretatt justeringer av dagens beredskap. Vi arbeider kontinuerlig med målet om at beredskapen til enhver tid skal være optimalt dimensjonert med hensyn til sannsynlighet for utslipp, de miljøkonsekvenser utslippene vil kunne representere, og de kostnadene som er involvert.
Erna Solberg (H): Jeg lyttet til det statsråden sa, og jeg føler ikke at statsråden svarte på det ene elementet i interpellasjonsteksten, nemlig: Mener statsråden at Stortingets synspunkt fra 1994 er fulgt opp? Jeg minner om at man da ønsket seg bl.a. døgnkontinuerlig bemanning på basen for å sikre en bedre overvåkning. Jeg vil stille miljøvernministeren spørsmål knyttet til statens ansvar som tilsynsansvarlig, hvordan det er fulgt opp i forhold til de ulykker der det har vist seg at rutinene faktisk ikke har fungert, noe som heldigvis ikke har hatt store konsekvenser. Men når man har hatt glipp i rutinene, hvilke oppfølgingstiltak har da staten iverksatt i forhold til de eksemplene?
Jeg har lyst til å kommentere det faktum at da statsråden snakket, var det fremdeles veldig mye om lenser i depoter og lite om det overvåkningsarbeidet som er nødvendig for å ha en rask reaksjon. Jeg må si at med den dialogen – eller mangel på dialog – som nå er bl.a. mellom kommunene og departementet, synes det som om det er noe kommunikasjonssvikt både i forhold til den klare ansvarsfordelingen som var understreket, og hvilket koordinerende ansvar staten skal ha. Ser statsråden at det er behov for en bedre dialog med kommunene for at man ikke skal komme i en situasjon hvor kommunene mener at oljevernberedskapen er truet av at staten nå trekker bl.a. tilbake penger som de tidligere har fått til beredskapen? Ser statsråden at den typen kommunikasjon kan ha den innvirkning at den koordinerende funksjonen som staten faktisk skal ha mellom de tre ulike nivåene, ikke kan fungere, hvis det er stor usikkerhet, og – som det uttales bl.a. fra havnesjef Standal i Bergen – det kan synes som om staten ikke trekker ut pengene, men så vil komme tilbake igjen med ansvar på kommunene og de lokale hvis noe faktisk skjer? Ser statsråden at det her burde vært en bedre kommunikasjon? Ser statsråden at Stortingets synspunkt ikke er fulgt opp, og i så fall, vil det bli en bedre overvåking og en raskere reaksjonsform og større fokusering på den delen av oljevernberedskapen enn det som er tilfellet i dag? Og hva mener statsråden i forhold til spørsmålet om at man ikke bør ha en så desentralisert struktur, men kanskje etablere en sterkere regionalisering av oljevernberedskapen, slik at man kan samle kompetansen bedre enn det man gjør i dag?
Statsråd Guro Fjellanger: Som vesteråling er jeg vant til å snakke fort, og jeg skal prøve å få svart på mesteparten av spørsmålene som representanten stilte, på tre minutter. Hvis jeg ikke rekker det, så får jeg komme tilbake til noe litt senere.
Jeg mener at det ikke er noen tvil om at Stortingets intensjon om at oljevernberedskapen på Vestlandet skulle styrkes utover det som er foreslått i meldingen, er fulgt opp. La meg nevne følgende eksempler: Det er laget en samarbeidsavtale mellom SFT og Forsvaret, hvor hensikten med avtalen er å regulere ansvar og oppgaver for henholdsvis Forsvaret og SFT i tilknytning til oljevernaksjoner som ledes av staten ved SFT. Avtalen gjelder bl.a. Forsvarets deltakelse i SFTs aksjonsledelse for å sikre rask aktivisering av ressurser fra Forsvaret. Det er plassert permanent oljevernutstyr på tre av de større kystvaktfartøyene som opererer under Kystvaktskvadron Sør sitt ansvarsområde. Den indre kystvakten er etablert, og to av fartøyene som opererer på vestlandskysten, har fått innredet fartøyene på en slik måte at de kan fungere som skadestedslederfartøy.
Det er utarbeidet og satt i kraft en samordningsplan, en plan for samordning av ressurser ved store oljevernaksjoner, som ledes av staten ved SFT, og omfatter ressurssamarbeid og skadestedsledelse sammen med Statoil Mongstad og Norsk Hydro Stureterminalen og Interkommunalt utvalg mot akutt forurensning i Bergens-regionen.
Jeg sa også i mitt innlegg at vi er i gang med en evaluering av det arbeidet som vi har gjort, hvor vi bl.a. ser spesielt på ting som kanskje ikke har fungert godt nok så langt, f.eks. det å ha god nok overvåking og oversikt. Vi ser også på om det er behov for ytterligere samordning og koordinering av den beredskapen vi har, og de ressursene som kan settes inn.
Samtidig er vi opptatt av å holde fast på prinsippet om at det skal være en ansvarsdeling, og at ikke minst også private aktører fremdeles skal ha et ansvar for å kunne ta hånd om sine egne utslipp. Så jeg tror ikke svaret nødvendigvis er en sentralisering, for vi har også behov for å ha beredskapen spredt utover et stort område, men det viktige er selvsagt at koordineringen er god nok.
Når det så gjelder dette med at kommunene mener at dialogen ikke er god nok, så er vel det i veldig stor grad knyttet opp til at de ikke lenger får det øremerkede tilskuddet til kommunale beredskapstiltak mot akutt forurensning. Jeg vil da understreke at dette hele tiden har vært meningen. Kommunene har helt siden denne posten ble opprettet, visst at dette var ment som et oppstarttilskudd og ikke et driftstilskudd, slik at her har det i hvert fall ikke vært mangel på tydelige signaler fra myndighetene – i den grad det har vært en forvirring rundt dette punktet. Men jeg er selvsagt alltid opptatt av å ha en så nær og god dialog med kommunene som overhodet mulig, og vil i oppfølgingen av dette arbeidet sørge for at de som ønsker en nærmere dialog med statsråden og departementet, får det.
Tore Nordtun (A): Jeg må innledningsvis si at jeg syns det er veldig bra at dette nå blir tatt opp, slik Erna Solberg har gjort. Vi på Vestlandet har i aller høyeste grad felles interesse i denne saken. Det er klart at vi følger godt med med hensyn til de vedtakene som ble gjort i juni 1994 om oljevernberedskapen. La meg også si at aktiviteten innenfor utvinnings- og petroleumssektoren generelt heldigvis vil fortsette, også de nærmeste årene, og det er forventet en økt geografisk spredning. Dermed er det også helt klart at denne beredskapen må tilpasses aktiviteten.
Jeg vil også understreke at det ikke bare er oljeaktiviteten som må ses i denne sammenhengen. Vi har også en skipsflåte, og den sterke trafikken utenfor kysten er foruroligende. Det er ikke bare en økende trafikk som bekymrer, men skipene som trafikkerer kysten, er blitt stadig eldre, og standarden er synkende. Dette gjør at vi må se på mange ledd i beredskapen vår og det forebyggende arbeidet. Det gjelder ikke da bare oljelenser, men det gjelder krav til skipsfarten, det gjelder krav til mannskapene som skal betjene utstyret, og det gjelder også i aller høyeste grad krav til trafikksentralene. Det er ikke bare på Fedje vi har fått en trafikksentral, vi har nå heldigvis også fått en god trafikksentral på Kvitsøy. Vi ser at aktiviteten på Kårstø – Kårstø-anleggene, de store raffineriene og mottakene som er der – også medfører en økt trafikk, og dermed også økt kompetanse.
Det som interpellanten også var inne på, og som befolkningen er veldig opptatt av, er hvordan vi skal beskytte den nye næringen, nemlig havbruksnæringen, hvis en ulykke skulle oppstå. Det er her viktig at vi har det klart for oss at vi også må ha en koordinering av beredskapen innenfor dette området. Jeg skal ikke trekke inn den siste store hurtigbåtkatastrofen som var der borte, men det er klart at miljøvernministeren også må skjele til andre statsråder her, og se hvordan de prioriterer sine oppgaver og sin tilrettelegging av sikkerheten i disse områdene. Det er altså ikke bare én statsråd dette henger på, men det er et totalt ansvar for Regjeringen når det gjelder de ulike koordineringer som må skje her.
La meg helt til slutt si at det ikke må herske tvil om at det er staten som har det overordnede ansvaret for koordineringen, og da viser jeg til det som interpellanten sa, og det som også står i innstillingen fra mai 1994.
Torill Haaland Horpestad (Frp): Behovet for en god og fungerende oljeberedskap er svært viktig for et land med stor oljetransport og lang kystlinje. Vår kystlinje med stedvis meget kompliserte navigasjonsforhold sammen med vårt klima og våre værforhold gir en betydelig økning av faren for uhell sammenliknet med andre kystnasjoner. Det er viktig å være seg bevisst at dette er et problem som også omfatter annen skipsfart, ikke minst flytting av russiske rustholker, med eller uten atomreaktorer om bord.
Ut fra en samlet vurdering må en spesielt vektlegge en god og effektiv flyovervåking av kysten med tanke på varsling av uhell og forurensning. Det er også bekymringsfullt at oljeverndepotene har utilstrekkelig med lenser og annet materiell for en situasjon der større uhell rammer. Spesielt kan en spørre seg om kapasiteten og sikkerheten ved utlegging av nødvendige lenser er tilstrekkelig. En kan ikke forutsette at alle større ulykker skjer i godt vær. Spesielt er bølger over fem meter problematiske. Det er ikke en uvanlig bølgehøyde i våre farvann. Jeg vil henvise til miljøvernministerens svar til representanten Bastesen i onsdagens spørretime.
Når en ser andre lands beredskap og regelverk, vil jeg bl.a. henvise til USA og Oil Pollution Act, som ble utformet etter de store skipshavariene, med store oljeutslipp og forurensning som resultat. Denne tar spesielt opp befrakters og eiers ubegrensede objektive ansvar for trygg befraktning av varer. Her er også ansvaret for langtidsvirkninger uten tidsavgrensninger tatt med.
Et slikt regelverk som klart viser til hvem som har ansvaret, og som legger ansvaret på forurenseren, har også preventive effekter. Dette ses spesielt på den økte fokusering befrakterne nå har på det miljøvernmessige aspektet ved frakt der dette regelverket gjelder.
En kan derfor konkludere med at en må se regelverk og beredskap i sammenheng. Det er viktig med god beredskap når uhellene er ute, men en må også ha et klart regelverk som kan forebygge uheldige uhell.
Hallgeir H. Langeland (SV): SV har vore opptatt av denne problematikken i samband med budsjettbehandlinga, bl.a. ved å gå inn for ei styrking av SFT reint økonomisk, slik at ein har midlar til styrkt beredskap også på dette området. Det trur eg det er viktig at me alle her på Stortinget grip fatt i framover. Me har første sjanse alt ved revidert.
Det er eit paradoks at me her på Stortinget snakkar om at Nordsjøen er mogen, altså me er på hell, samtidig som me framleis driv og diskuterer om me har ein skikkeleg beredskap. Det er eit skikkeleg paradoks. Då kan ein seia at hellet har vore betre enn forstanden så langt. La oss sjå på kva som skjedde med f.eks. «Exxon Valdez», og nå seinast i Biscayabukta. Dersom me hadde fått noko slikt i Noreg, ville konsekvensane vore enorme ut frå bl.a. klimatiske forhold, som fleire her har peikt på, for bl.a. oppdrettsanlegg og forhold generelt sett.
Det som eg trur er viktig å koma fram til, er nettopp å ta den bekymringa som interpellanten har når det gjeld ansvarsforhold og for så vidt òg økonomi. Det må bli det statsråden konkluderer med, nemleg at staten her har eit overordna ansvar, og at det er viktig for Stortinget å syta for at SFT, som den som utfører dette, blir styrkt gjennom budsjettbehandlingane, slik at ein får råd til å justera opp beredskapen. Samtidig må ein òg syta for at det blir strengare krav til oppfølging frå selskapa si side. Dei slepp alltid for billig. Det er hovudutfordringa til denne interpellasjonen.
La meg seia meg einig i det som representanten Nordtun her var inne på. Me har ein bråte med skip som går langs norskekysten, utflagga skip, som er reine rustholkar, og som stadig vekk skaper problem for oss. Her òg er det eit ansvar internasjonalt for å gripa fatt i den skurkebransjen det ser ut til å vera, nemleg reiarbransjen.
Harald Hove (V): Da blir det ytterligere en vestlending som går opp her for å uttrykke glede over at interpellanten reiser denne interpellasjonen, for dette er et sentralt og viktig spørsmål for hele den norske kysten, fra Svinesund til Grense-Jakobselv. Men det er vel ikke tvil om at bekymringen for en katastrofe vil være aller størst nettopp på Vestlandet og kanskje akkurat i området fra Rogaland til og med Sogn og Fjordane.
Mongstad og Sture er store oljeanlegg som ligger i værharde områder og med til dels vanskelige navigasjonsforhold. Kort sagt: Stor trafikk, værforhold, viktigheten av kystområdet, bl.a. med hensyn til havbruk, men også fiske, bosetting og rekreasjon, gjør at det å hindre skader og eventuelt å reparere i tilknytning til at en ulykke måtte ha skjedd, er uhyre viktig.
I den sammenheng må det også vises til at forebygging er helt sentralt og på mange måter det aller viktigste. Da er det grunn til bekymring når man ser på både størrelsene på de skipene som trafikkerer opp mot Mongstad, for å ta det konkret, og også kvaliteten på de båtene som går. Da er det viktig både å stille krav til skipene og å sikre best mulige navigasjonsforhold. I tillegg er det også viktig å sikre overvåking og skadeforebygging dersom uhell først inntreffer.
Nå er det heldigvis skjedd en god del, og jeg tror nok at situasjonen i dag på grunn av bl.a. trafikksentralen på Fedje og andre trafikksentraler er bedre enn det den har vært tidligere. Her er det også absolutt grunn til å understreke det forhold at man også nyttiggjør seg Forsvaret som en viktig del av oljevernberedskapen.
Det er viktig at staten tar det overordnede ansvaret. Det er også viktig å understreke det ansvaret den enkelte aktør har i dette bildet. I den sammenheng tror jeg det er grunn til å fremheve betydningen av å ha erstatningsregler og sikkerhet for at erstatningsansvar vil bli fulgt opp, bl.a. fordi det vil skjerpe forsikringsselskapenes krav til de skipene som får lov å være aktører.
Vidar Kleppe (Frp): Det er hyggelig at det er tverrpolitisk glede, og at alle uttrykker vilje til å gjøre noe når det gjelder oljevernberedskapen langs den langstrakte kysten vi har. Men vi i Fremskrittspartiet – som er veldig opptatt av sikkerheten og at vi skal ha et system som er «up to date» og som kan ta seg av dette hvis ulykken skulle være ute – er ikke fornøyd med at dette arbeidet, etter vår mening, er blitt prioritert ned. Vi er ikke fornøyd med at vi har en miljøvernminister som er mer opptatt av andre ting og holdningsskapende arbeid på mange andre områder, men når det gjelder den langstrakte kysten vi har, ser vi at Regjeringen, selv om de har sagt at en av de viktigste kampene deres er å få gjort noe på miljøsiden, ikke følger opp i tilstrekkelig grad.
Interpellasjonen og initiativet fra Høyre gleder også oss i Fremskrittspartiet. Vi syns at det nå er på tide at vi setter oss ned og at Stortinget kommer med pålegg overfor miljøvernministeren og koordinerer arbeidet på dette området på en langt bedre måte enn det vi ser i dag. Vi vet at det er forskjellige etater som er med i bildet når det gjelder beredskapen. Vi vet at det offentlige og de private har et ansvar. På samme måten som en ser det i den offentlige forvaltningen, enten det gjelder pasienter eller andre som skal ha tjenester fra det offentlige, ser vi at de enkelte etatene skylder på hverandre, og at ikke noen går tindrende klart inn og tar et ansvar her. Derfor syns vi i Fremskrittspartiet at det er viktig at en også i praktisk politikk lytter til, og hører på, de lokale aktørene.
Vi syns det er bra at vi har Kvitsøy. Vi syns det er bra at vi har trafikksentral på Fedje, som har vist seg å være veldig bra ut fra det antallet seilinger som går både til Mongstad og Sture. Dette må videreutvikles, for vi er avhengig av kysten. Vi er avhengig av at vi har en regjering som har troverdighet og i tillit kan utføre dette arbeidet i praksis. Det er faktisk for sent å gjøre noe når katastrofen er ute. Derfor syns vi i Fremskrittspartiet at denne regjeringen som nå sitter, må ta lærdom av det beste som en har gjort internasjonalt – US Coastguard er blitt nevnt her, Forsvaret er også nevnt som viktig aktør – for å følge opp og koordinere dette arbeidet. Men først og fremst: Hvis Regjeringen ikke har råd til å bruke penger på dette i en slik grad som er nødvendig for å få dette «up to date», bør en iallfall sette alt inn på å få en bedre koordinering av arbeidet mellom de ulike etatene. Her er det viktig at miljøvernministeren holder presset oppe, slik at vi får gjort noe på dette området.
Vi i Fremskrittspartiet skal selvsagt følge dette arbeidet videre, og det skal ikke stå på oss når det gjelder sikkerhet. Jeg håper også at vi tverrpolitisk kan enes om at det tross alt er viktig for oljenasjonen Norge å ha en miljøvernberedskap som er oss verdig.
Erna Solberg (H): Jeg er enig i at erstatningsregler og klare regler for det har en preventiv virkning, men når uhellet først er ute, er det liksom ikke så stor glede i det å kunne sende regningene et eller annet sted. Det viktigste er det andre vi også gjør for å sikre at ulykken ikke har så stort omfang hvis den først skjer, og at vi organiserer arbeidet bra i det øyeblikket vi vet om en ulykke.
Jeg tror heller ikke det kommer til å bli noen slager i våre eksportmarkeder å begynne å selge laks i råolje. Det er et eller annet som sier meg at det ikke kommer til å bli oppfattet som ren mat eller andre ting i andre land.
Jeg konstaterer at statsråden på en måte har unngått å kommentere mine opplysninger om hva Stortinget faktisk sa i 1994 når det gjaldt basefunksjonen bl.a., nemlig døgnberedskap, økt bemanning, nødvendig kompetanse. Jeg oppfatter det som en indirekte innrømmelse av at på det området iallfall har ikke Stortingets ønsker blitt oppfylt. Det tror jeg vi også ganske klart kan se når vi ser hvordan den faktiske utviklingen har vært.
Så registrerer jeg også at miljøvernministeren sier at det pågår en evaluering og en gjennomgang av beredskapen for å se også på koordineringsfunksjonene. Ved å se på den debatten vi har hatt her, forutsetter jeg nesten at det rapporteres tilbake til Stortinget om resultatet av den evalueringen, slik at det blir mulighet for en bred debatt om organiseringen av beredskapen også i årene fremover og hvilke områder en må fokusere mer på.
Så tror jeg at jeg vil gi et råd til miljøvernministeren, i perspektiv av at dette sannsynligvis kunne blitt den største katastrofen vi vil kunne oppleve i Norge – det er høyst sannsynlig at den kan skje på grunn av den høye aktiviteten vi har – nemlig et større f.eks. tankbåtforlis langs vestlandskysten. Da kan nesten ikke en statsråd leve med at de viktige aktørene i kommunene opplever henne som arrogant, ikke til å kommunisere med. Jeg vil derfor få lov til å gi det rådet at statsråden kanskje ganske raskt bør komme i dialog med de 22 kommunene som utgjør hovedgruppen i den grunnleggende beredskapen på kysten på Vestlandet. Jeg tror ikke vi kan ha kommunikasjonsforhold hvor man opplever det at man ikke kommer i dialog om hvordan det faktisk fungerer.
Jeg håper som sagt at statsråden har lagt seg på hjertet at det her er bred politisk tilslutning til at det man mente i 1994, faktisk står ved lag. Man ønsker en styrking av beredskapen, og man er kanskje også villig til å se på eventuelle andre måter å organisere dette på for å få det bedre. Overvåking og mer effektiv koordinering – og det påpeker jeg spesielt – er viktig, og at man kommer tilbake til Stortinget med den gjennomgangen man har gjort, slik at man får en bred debatt om hva som skal til for å styrke beredskapen.
Statsråd Guro Fjellanger: La meg starte med å understreke at jeg mener at jeg både i mitt første svar til interpellanten og i oppfølgingssvaret har redegjort for at man i oppfølgingen av stortingsmeldingen har gjort mer når det gjelder oljevernberedskap på Vestlandet, enn det stortingsmeldingen la opp til og slik som Stortinget har bedt om – bare så det er sagt klart ifra.
Jeg er helt enig i at det er viktig ikke å bli oppfattet som arrogant og å ha en god dialog med kommunene, men jeg har lyst til å understreke at det fra min side aldri har vært uttrykt at jeg ikke er villig til å komme i dialog, at det aldri har vært unnlatt å svare på direkte henvendelser. Jeg er litt redd for at noe av dette – oppfattelsen av arroganse – skyldes at man ikke uten videre har vært villig til å gå tilbake på at posten på statsbudsjettet er kuttet ut, og det blir for meg litt for enkelt i forhold til mangel på dialog. Men jeg er opptatt av god dialog med kommunene og vil selvsagt også i framtida legge vekt på det.
Så sier interpellanten at når uhellet først er ute, er det utrolig viktig å minske omfanget av ulykken. Det er jeg helt enig i. Jeg tror at jeg – med all respekt, jeg er født i Bergen og vokst opp i Vesterålen – har en viss forståelse for kystens både utfordringer og problemer. Det er ikke noen tvil om at en av våre største utfordringer i dette spørsmålet er at vi har en lang og vanskelig kyst, og det er værhardt. Det betyr at vi alltid, når vi legger til rette for ulike typer næringsvirksomhet, må veie ulike hensyn opp mot hverandre. Og det betyr selvsagt, som det har vært sagt her, at vi må legge stor vekt på det forebyggende arbeidet. Vi er dessverre i den situasjon, selv om vi har det beste tilgjengelige utstyret som fins, at med bølgehøyder over et visst antall meter og med vindhastighet over et visst antall meter pr. sekund, er det begrenset hva vi kan gjøre for å samle opp søl og utslipp når ulykken først har skjedd. Det betyr at både statsråden og Stortinget må ta innover seg at når man åpner for ulike typer virksomhet langs kysten, er det også forbundet med en viss risiko. Det gjelder skipsfarten, men ikke minst oljevirksomheten.
Jeg tror også at vi i den evalueringen vi nå foretar, må legge spesielt vekt på spørsmål som overvåking og koordinering, som interpellanten har vært inne på. Det er vi også i ferd med. Jeg sa at dette arbeidet nå er i gang, og at resultatet vil foreligge høsten 2000. Denne rapporten vil selvsagt være offentlig, og jeg er også innstilt på å ta dette opp i en runde i Stortinget hvis det er et ønske fra Stortingets side om det.
Så ble det sagt her at det var viktig å lære av andre land når det f.eks. gjaldt samarbeid med Forsvaret. Og da vil jeg få lov å si, som jeg sa i mitt første svar, at dette nettopp er et av de områdene hvor vi har godt og nært samarbeid, og hvor vi antakeligvis ligger i første rekke også internasjonalt.
Presidenten: Vi går da til sak nr. 2, og presidenten vender seg fra salens kystside til salens innlandsside. (Munterhet i salen)