Inger Lise Husøy (A) (ordfører for saken): Aller først må jeg få lov til å si at ved en inkurie er det i teksten vist til et vedlegg fra Statens arbeidsmiljøinstitutt som ikke har blitt vedlagt.

Jeg vil måtte bruke litt tid på denne saken. Det er en stor og viktig sak, som fortjener en grundig gjennomgang. Det er ganske skarp kritikk Riksrevisjonen legger fram, og det er en enstemmig komite som ikke akkurat har mildnet kritikken. Tvert imot er det sjelden komiteen uttaler så klart at en etat ikke gjør jobben sin godt nok. Komiteen har både Riksrevisjonen, LO, NHO, Arbeidsmiljøinstituttet og Sosialdepartementet på sin side i store deler av kritikken.

Da gjenstår det å se hvordan trygdedirektøren og departementet takler kritikken videre. Man kommer med veldig mange konstruktive innspill i så måte. Trygdeetaten sier at de er på riktig vei, og det ser vi fram til at de også skal vise. Men jeg må si at jeg ble litt betenkt da jeg oppdaget at Rikstrygdeverket innkalte til pressekonferanse samme dag som komiteen skulle avgi innstilling. Dagsrevyen viste noen dager etterpå en reportasje hvor det ble vist til 60 pst. økning i bruken av aktiv sykmelding i løpet av de to siste årene. Jeg må understreke at all økning er bra. Poenget til komiteen er at det er for få tiltak sett i forhold til det totale antall sykmeldte. Det er i overkant av 6 pst. i dag. Men hvis tidsregningen startet etter at den forrige sjefen ble helseminister, er jo 60 pst. bra, for det er riktig at det har vært en bra økning de to siste årene.

Men jeg vil advare mot en kampanje for å pynte på tallene. Dette er en stor og viktig sak som gjelder enkeltmennesket, og det er løsninger for den enkelte som er viktig – ikke tallsjonglering og demonstrative øvelser. Vi må finne bedre måter å organisere ordningene på. Det må ikke bety at de ansatte på trygdekontoret nødvendigvis ikke har gjort jobben sin. Jeg vet at de allerede har gjort mye. De er presset, og jeg er overbevist om at de har gjort så godt de kan. Problemene er mer strukturelle enn som så. Vi må ikke ende opp med at også trygdeansatte blir så overbelastet at de havner i statistikken over sykefraværet.

Vi kan gjøre mye på dette området. Det er mye å hente ved å følge opp den sykmeldte, attførte eller uføretrygdede på en annen og bedre måte enn i dag. Poenget er å gå fra passivitet og trygdeytelser til aktivitet, og kombinere arbeid og trygd i perioder hvor det er nødvendig. Men det skal fortsatt være lov å være syk. Det er viktig å skape åpenhet og ikke mobbe eller gjøre det vanskelig for folk å være delvis sykmeldt. Det er en utfordring både for den sykmeldte og de ansatte – ikke minst for fagforeningene, for dette handler om menneskers livskvalitet. Og det handler om penger, mange penger: 70-80 milliarder kr i totale kostnader, ifølge NHO, så bare 10 pst. forbedring kan faktisk gi noen milliarder.

Undersøkelsen viser at sykefraværet har vært stigende siden 1994, og at flere går lenger sykmeldt på tross av målet om redusert sykefravær. Bruken av tiltak er samlet sett lav, og resultatene er ikke i samsvar med målsettingene i attføringsmeldingen.

Komiteen framhever spesielt arbeidslinjen, dvs. tiltak for å holde folk i arbeid eller hjelpe dem inn i arbeid framfor å motta trygdestønad, som et viktig virkemiddel. Arbeidslinjen betyr å ta vare på dem som står i fare for å bli støtt ut i passivitet og trygdeordninger, og på den annen side å sikre at flest mulig kan være i arbeid. All erfaring og forskning viser at jo lenger sykefraværet varer, jo mindre er sannsynligheten for å komme tilbake i ordinært arbeid. Passivitet kan forverre sykdomsfølelsen. Man er ikke syk, men heller ikke helt frisk. Man skal kunne være sykmeldt uten å måtte holde sengen. Man kan jobbe litt mens man venter på behandling.

Den lave bruken av tiltak må ses i sammenheng med at trygdekontorene i praksis ikke har etablert tilstrekkelig nær kontakt med den sykmeldte, behandlende lege og arbeidsgiver, i tråd med intensjonene i attføringsmeldingen. Nesten samtlige trygdekontorer i undersøkelsen opplever at mangel på ressurser hemmer dem i deres oppfølgingsarbeid, og mange har opplyst at oppfølging av sykmeldte krever mer ressurser enn trygdekontoret mener det er forsvarlig å bruke. Jeg syns det er merkelig ettersom dette i mange år har vært blant de høyest prioriterte områdene i trygdeetaten. Ifølge trygdekontorene går dette i særlig grad ut over kontakten med de sykmeldte og arbeidsgiverne. Rikstrygdeverket forklarer den lave innsatsen med mangel på kompetanse og personalressurser, og stor misnøye med datautstyr og datastøtte. Dette går mest ut over den sykmeldte og arbeidsgiverne samt at tidsfristen for 12-ukersvedtakene gjør at kvaliteten blir salderingspost.

Rikstrygdeverket erkjenner at den kvalitative siden i oppfølgingsarbeidet har vært for lite vektlagt.

Undersøkelsen viser også at av de 100 stillingene som ble tilført etaten i forbindelse med attføringsreformen, er bare en tredjedel brukt utelukkende til oppfølging av sykmeldte.

Satsingen på oppfølging av sykmeldte har til nå gitt seg utslag i en større andel 12-ukersvedtak fattet til riktig tid og en viss økning i bruken av aktiv sykmelding: fra 0,8 pst. til 3,9 pst. i den perioden Riksrevisjonen har sett på, og med 60 pst. økning i bruken de to siste årene er vi vel oppe i litt over 6 pst.

Når det gjelder bruken av øvrige virkemidler, viser undersøkelsen at trygdeetaten har kommet kort, og at de forventningene og kravene som ble stilt til etaten i forbindelse med Stortingets behandling av attføringsmeldingen, ikke synes å være tilstrekkelig oppfylt.

I 40 pst. av sakene utover tolv ukers sykmelding er det ikke dokumentert kontakt mellom etaten og andre aktører. Kontakten mellom sykmeldte og lege består vesentlig i utveksling av standardblanketter. Mulige oppfølgingsvedtak diskuteres lite mellom lege og trygdekontor. Også kontakten med arbeidsgiver er lav og stort sett begrenset til aktiv sykmelding. Rådgivende lege brukes lite og i liten grad til mulige oppfølgingstiltak.

Vi trenger mer praktiske løsninger. I dag er ordningene for byråkratiske og for regelstyrte, med preg av skjemavelde. Vi trenger raskere behandling og raskere iverksettelse av tiltak, og vi må også se på regelverket. Vi må finne bedre metoder for kontroll, men selvfølgelig ta hensyn til prinsippet om likebehandling. Det er et spørsmål om det er for mange aktører, slik at ansvaret pulveriseres. Målingen av resultater må bli mer kvalitativ. Trygdekontorene har blitt for mye konfrontert med kvantitet. Poenget var å telle mest mulig avsluttede saker. Slik kan det ikke være lenger, og derfor må vi ha en gjennomgang av rutiner på lokale trygdekontorer.

Videre må vi tenke mot en vridning av økonomiske virkemidler mot bedrifter, og vurdere kompensasjon eller en form for belønning til bedrifter som har ansatte med nedsatt arbeidsevne. Bruk av gulrot og pisk kan også være aktuelt for å få ned fraværet. Dette skal innrettes slik at vi fortsatt kan ivareta arbeidslinjen. Det skal ikke være et sugerør i statskassen eller gi gevinst til dem som bare ansetter unge og friske mennesker. Det er det faktisk en del som gjør i dag, og dessverre er det også statlige bedrifter blant dem.

Vi må bruke bedriftshelsetjenesten bedre og fokusere mer på restarbeidsevnen – fra det folk ikke kan gjøre, over til det de kan gjøre selv om de har plager og skader. Vi må bruke bedriftshelsetjenesten mer i det forebyggende arbeidet.

Vi har i forbindelse med høringene fått høre at det ofte er en kulturkollisjon mellom trygdeetaten og arbeidslivet, og da brister jo noe av forutsetningen for tiltakene. Manglende samhandling mellom trygdeetat, helsevesen og arbeidsplasser må vi ta tak i på en helt annen måte enn det har vært gjort til nå.

Det ser ut som om mål- og resultatsystemet ikke fremmer den politiske målsettingen om arbeidslinjen. Målbare, kvantitative størrelser går som sagt på bekostning av oppfølging av syke mennesker, for det er tidkrevende, og det er heller ikke gode systemer for å måle dette kvalitativt. Det virker også som om det går for mye tid med til kontroll, rapportering og administrasjon.

Det er nok mangel på ressurser, og Stortinget er flink til å underbudsjettere ved regelendringer og nye tiltak. Det er vi klar over. Men det er også et spørsmål om hvorvidt trygdeetaten er i stand til å nå målsettingen med dagens virkemidler. Et annet spørsmål er hvilke grupper syke som bør følges opp, altså hvem som skal prioriteres når det gjelder tiltak.

Jeg var så vidt inne på bedriftshelsetjenesten. Fysioterapeutene kan antakelig brukes på en bedre måte, og kan kanskje avdekke problemer i en tidlig fase. Arbeids- og administrasjonsdepartementet vurderer bedriftshelsetjenestens framtid. Både LO og Arbeidsmiljøinstituttet var inne på mulige endringer som jeg mener departementet bør vurdere, og jeg håper at departementet ikke fremmer forslag før vi ser helheten i dette.

Et annet spørsmål er om det er trygdekontorene som er de beste til å ha kontakt med de andre aktørene, både næringslivsledere og tillitsvalgte.

Årsakene til omfanget av sykmeldte og uføretrygdede er sammensatte. Det er tøffe krav på arbeidsmarkedet, men vi vil i større og større grad trenge arbeidskraften, og i en periode også de med nedsatt arbeidsevne. Det mønsteret vi ser i dag, med muskel-, skjelett- og hjerte- og karsykdommer og mentale lidelser, vil nok øke i framtiden. Derfor er det veldig viktig at disse tilbys aktivitet framfor passivitet. Man kan faktisk bli mer frisk ved aktivitet, og derfor er disse tiltakene veldig viktige. Etter komiteens mening bør vi i større grad fokusere på hvor friske folk er og hvor mye de kan arbeide i sykeperioden, framfor å henvise folk til passivitet.

Mangel på alternative jobber, særlig i mindre bedrifter, er selvfølgelig et problem. Holdninger til kollegaer er et annet, og enhver arbeidsgiver bør kunne svare på om det er forhold i den daglige driften som kan skade helse, alt fra yrkessykdommer til personalkonflikter. Det er en plikt for enhver ledelse å danne seg et bilde og iverksette tiltak i så måte. Vi trenger altså en ny måte å tenke på. Det er et tankekors at mennesker med ganske harde funksjonshemminger slåss for å være i jobb, mens andre med langt mindre skader eller plager går sykmeldt over lang tid.

Utfordringen er å finne arbeidsoppgaver som passer til funksjonsevnen. Aktiv sykmelding gjør det enklere å tilpasse arbeidet for en sykmeldt med restarbeidsevne. Ved Nøtterøy trygdekontor har man 20 pst. aktiv sykmelding – et resultat av systematisk arbeid. De bruker tid til å gjøre ordningen kjent, og antallet kan fortsatt økes. Aktiv sykmelding er en myk overgang til vanlig arbeid, og flere steder har bruk av dette gitt bedre arbeidsmiljø og økt trygghet for de ansatte. Det er altså et stort potensial for bruk av tiltak. Folkehelsa laget en undersøkelse i 1996 som viste at 90-100 pst. av de spurte med erfaring ville fortsette å bruke ordningen, og tre fjerdedeler mente at ordningen er et effektivt tiltak for å forhindre langvarig sykmelding, så det mangler ikke på potensial.

Etter komiteens mening bør departementet gjennomgå trygdekontorenes rolle, oppgaver og virkemidler i oppfølgingen av sykmeldte og de ulike aktørenes ansvar og rolle med tanke på å finne ut hvorvidt det er hensiktsmessig bruk av ressurser, og hvorvidt de reelle problemene blir riktig fokusert. Komiteen utelukker ikke at det kan være for mange aktører som er involvert, som jeg tidligere har pekt på.

Komiteen mener at arbeidsgivere bør ta et større ansvar for oppfølging av sykmeldte, og mener man også bør gjennomføre en mer omfattende undersøkelse av alle aktørenes innsats.

Komiteen ber departementet fremme tiltak som bidrar til at passive stønadsmottakere i større grad kan komme over i aktivitet, og viser til at erfaring og forskning viser at jo lenger et sykefravær varer, jo mindre er sjansen for å komme tilbake til ordinært arbeid. Over halvparten av dem som er sykmeldt i mer enn tre måneder, kommer ikke tilbake i jobb. Derfor er tidlig intervensjon kjempeviktig, og det er viktig å komme tidligst mulig i gang med tilrettelegging og aktiviteter på arbeidsplassen.

Komiteen ønsker en bred vurdering av om vi i dag har de rette strukturer og det rette regelverk for å nå målsettingen.

Komiteen ber departementet utrede ordningen med oppfølging av sykmeldte, slik at den kan fungere tilfredsstillende, og undersøke hvorvidt vi har det praktiske oppfølgingsapparatet som er nødvendig. Trygdekontoret har en godkjennings-, kontroll- og veilederoppgave. Oppfølgingen bør nødvendigvis ikke være overfor den enkelte sykmeldte, men kanskje overfor organiserte, etablerte samarbeidsorganer. Det vil også innebære at legens rolle må aktiviseres og involveres på en mer hensiktsmessig måte, og Arbeidsmiljøinstituttet skisserer hvordan dette kan gjøres.

Komiteen foreslår at Stortinget nå gjennom et vedtak ber Regjeringen gjennomgå konsekvensene ved kjøp av helsetjenester med tanke på hvorvidt de fortrenger dem som allerede står på venteliste. Vi lurer på hvem det kan gå ut over – barn, trygdede eller pensjonister. Det er noen som mener at ventelisten må bli lengre når problemet er mangel på fagfolk. På et mindre sykehus med én spesialist kan ikke utvidet åpningstid være tilstrekkelig. Vi vil også vite mer om hvilke typer tjenester det er snakk om, og i hvilken grad kjøpet skjer ved offentlige eller private helsetilbud.

Videre ber vi Regjeringen regne ut de samfunnsøkonomiske besparelsene som oppnås ved kjøp av helsetjenester. Komiteen foreslår også at det fremmes en stortingsmelding om sykefraværet, uførepensjonering, virkemidler, kunnskap, kompetanse, ressurser og samarbeid mellom etater, helsetjeneste og den sykmeldte.

Jeg skrøt av Riksrevisjonen i forrige uke i forbindelse med behandlingen av lokale lønnsforhandlinger, og hadde også denne saken i tankene. Jeg er svært godt fornøyd med at Riksrevisjonen gjør jobben sin – avdekker realiteter og påviser at stortingsvedtak ikke blir fulgt opp.

I denne saken har vi alle et ansvar for at målsettingen i attføringsmeldingen og velferdsmeldingen blir nådd. Det er fremmet mye kritikk av trygdeetaten, men jeg tror vi kan få det til dersom vi greier å tenke nytt og mer problemløsende. Men da må det komme mer offensive tiltak fra trygdeetatens side, mer målrettede handlinger og klarere prioriteringer. Jeg har brukt litt tid på dette, for jeg syns det var viktig med en skikkelig gjennomgang. Innstillingen er enstemmig på alle punkter, og jeg anbefaler hermed innstillingen.

Kari Økland (KrF): Det er et viktig område Riksrevisjonens undersøkelse griper fatt i – for den sykmeldte, men også for bedrifter, arbeidsgivere og samfunnet som helhet.

Nyere forskning viser at passivitet ofte kan forverre tilstanden for den sykmeldte. Langvarig sykmelding er gjerne inngangen til uførepensjon, og jo lenger et sykefravær varer, jo mindre er sjansene for å komme tilbake i ordinært arbeid. Derfor er det ekstra viktig at bruken av de øremerkede stillingene konsentreres om den tidlige fasen. Ved mange sykdommer og plager er det bedre med aktivitet framfor passivitet. Vi bør derfor i større grad fokusere på hvor frisk en er og hvor mye en kan arbeide i sykepengeperioden, fremfor å henvise folk til passivitet.

I tillegg til de menneskelige aspektene ved sykmelding og det å bli satt utenfor arbeidslivet kommer de samfunnsmessige kostnader. NHO antyder et årlig beløp på 70-80 milliarder kr om man tar med utbetaling til sykepenger, uføretrygd og rehabilitering. I 1998 var utgiftene på sykepengekapitlet 16,6 milliarder kr, og mer enn 80 pst. av det samlede antall sykefraværsdager innehas av 5 pst. av arbeidstakerne. Den personlige oppfølging er derfor særdeles viktig og synes å inneha et stort potensial for kvalitetsforbedring. Her er det vesentlig at alle parter bidrar. Jeg vil også understreke at det å ha mennesker med lav arbeidsevne i arbeid, er ønskelig, selv om det innebærer samfunnsmessige kostnader.

For øvrig er det positivt at bruken av aktiv sykmelding har økt, og undersøkelsen viser at dette er det tiltaket trygdekontorene prioriterer høyest. Men bruken er fortsatt beskjeden.

Når det gjelder IT-systemet i etaten, bør Rikstrygdeverket bidra til en bedring av kompetansen og kvaliteten på systemet, slik at det ikke lenger oppleves som nødvendig for trygdekontorene å operere med manuelle systemer ved siden av.

Det er viktig å iverksette nødvendige tiltak for å nå de målsettinger Stortinget allerede har vedtatt. Som et ledd i behandlingen av Riksrevisjonens dokument bad komiteen om en redegjørelse av tiltak som er iverksatt av trygdeetaten etter at Riksrevisjonen avsluttet sine undersøkelser. I brev fra sosialministeren av 17. desember 1999 går det fram at det i etterkant av og som følge av handlingsplanene for oppfølging av sykmeldte er gjort vesentlige forbedringer. Blant annet er de kvantitative resultatkrav erstattet av mer kvalitative resultatmål, og det er større fokusering på samhandling med den sykmeldte, helsetjenesten og arbeidsgivere. Departementet har også bedt Rikstrygdeverket starte opp et arbeid for å finne fram til resultatindikatorer som måler effekten av etatens arbeid og bruk av virkemidler på sykefraværet. Dette er positivt, og det tyder jo på at man er på riktig vei.

Det er positivt at Regjeringen i utjamningsmeldingen har tatt til orde for en mykere arbeidslinje, med tiltak som innebærer større fleksibilitet og bedre tilpasning til den enkeltes helse og arbeidsevne, og at Regjeringen har nedsatt et bredt sammensatt offentlig utvalg til å utrede sykefravær og uføretilgang. Samtidig synes det som om arbeidet med oppfølging av sykmeldte har gitt små dokumenterte resultater foreløpig. Komiteen ber derfor Regjeringen fremme en stortingsmelding om sykefravær og uførepensjonering, herunder vurdering av virkemidler, kunnskap, kompetanse og ressurser samt samarbeid mellom etater, arbeidsplass og den sykmeldte.

For øvrig anbefales komiteens enstemmige tilråding.

Britt Hildeng (A): Ved utløpet av 1998 utgjorde utgiftene til sykepenger under folketrygden 16 milliarder kr, og dette er et ganske betydelig beløp. Fra 1994 har vi hatt en konstant økning i sykefraværet til tross for at den uttalte målsetting har vært å redusere det. Det mest betenkelige er at det er særlig langtidssykefraværet som øker. Det har vært en større økning i kvinners sykefravær enn menns, og mange av de langtidssykmeldte har muskel- og skjelettsykdommer. Flere av de langtidssykmeldte er også folk som venter på behandling eller kirurgiske inngrep. Dette siste har man forsøkt å gjøre noe med ved at det er åpnet for at trygdeetaten skal kunne bruke sykepenger for å kjøpe helsetjenester. Men som komiteen også bemerker, bør en være veldig påpasselig med at dette ikke går på bekostning av andre som venter på behandling.

Det er betenkelig at langtidssykefraværet synes å øke mer i offentlig sektor enn i privat, og det er spesielt knyttet til omsorgssektoren. Det er rimelig å anta at dette henger sammen med tungt omsorgsarbeid, men også med en sektor som preges av lav lønn og underbemanning. Det offentlige må ha et særskilt ansvar for utviklingen av arbeidsmiljøet innenfor denne sektoren.

All erfaring viser at jo lenger sykefraværet varer, jo mindre er sjansen for at en skal komme tilbake til ordinært arbeid. Over halvparten av de som er sykmeldt i mer enn tre måneder, kommer ikke tilbake til jobb. Derfor må en komme tidlig, og tidligst mulig, i gang med aktivitet og tilrettelegging på arbeidsplassen.

Trygdeetaten er gjennom bevilgninger styrket for å kunne følge opp dette arbeidet, og arbeidet med langtidssykmeldte. 100 stillinger ble tilført etaten for å følge det opp. Riksrevisjonen peker imidlertid på at trygdekontorene i praksis ikke har etablert nær kontakt med den sykmeldte, med legen og arbeidsgiver, slik Stortinget forutsatte. Og Riksrevisjonen peker også på at bare en tredjedel av stillingene er brukt etter intensjonen. Dette er ganske uforståelig når en vet hvor massivt en har uttrykt politisk vilje og ønske om å gjøre noe med sykefraværet, og den vekt en har lagt på å få til individuelle løsninger for den enkelte langtidssykmeldte. Dersom det ligger begrensninger i selve trygdeetatens organisasjon som har vanskeliggjort, og vanskeliggjør, en individuell oppfølging, burde det ha vært meldt fra om det. Når en vet hvilken betydning det har at en på et så tidlig tidspunkt som mulig får et tilpasset arbeid ut fra sin helsesituasjon, er det nettopp viktig å få til en slik individuell oppfølging når en ser og forstår at sykdomsforløpet kan bli langvarig. Derfor er det viktig, slik komiteen foreslår, at en får en gjennomgang av trygdeetaten med tanke på hva som skal til for at etaten skal kunne følge opp Stortingets intensjon om individuell oppfølging av de langtidssykmeldte.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Riksrevisjonen har evaluert trygdeetaten sitt arbeid med oppfølging av sjukmelde frå 1994 og inn i 1998. Eg er i hovudsak samd i Riksrevisjonen sine vurderingar og konklusjonar. Det har teke for lang tid før trygdeetaten har innretta oppfølgingsarbeidet på meir kvalitative sider, det vil seia individuell oppfølging av den einskilde sjukmelde i samarbeid med lækjar og arbeidsgjevar. Det var nødvendig å få det formelle grunnlaget for oppfølgingsarbeidet på plass fyrst, men også det gjekk for tungt. Trygdeetaten er no på rett veg. Eg vil sjølvsagt syta for at det som er påpeikt av Riksrevisjonen, vil bli følgt ytterlegare opp. Betre kvalitet i oppfølgingsarbeidet, herunder betre samarbeid med helseteneste og arbeidsgjevar, vil bli prioritert i 2000. Fylkestrygdekontora skal laga konkrete fylkesplanar innan august 2000. Når det gjeld bruken av dei 100 stillingane som vart tilførte trygdeetaten frå 1994, utgangspunktet for Riksrevisjonens rapport, viser eg til brev til komiteen. Av same korrespondanse går det òg fram at styringssignala mellom Sosial- og helsedepartementet og Rikstrygdeverket har blitt meir detaljerte. Fokus er flytta frå kvantitet til kvalitet.

Trygdekontora har forvaltingsansvaret for trygdeytingane. Dei skal syta for at den einskilde får dei ytingane dei har rett til, og samstundes at trygdeytingane blir brukte på rett måte. Så lenge folketrygda skal yta sjukepengar, må det vera trygdekontora sitt ansvar å følgja opp den sjukmelde, kontrollera at reglane blir følgde og hjelpa den sjukmelde til å koma attende til arbeid så raskt som mogleg. Førebygging av sjukefråvær, oppfølging og tilrettelegging av arbeid for sjukmelde arbeidstakarar må gjerast på arbeidsplassen. Dette følgjer òg av arbeidsmiljølova, og er eit leiaransvar i bedriftene. Trygdekontora si rolle er å vera vegvisar og pådrivar. Dette inneber at trygdekontora må ha god kontakt både med den sjukmelde og med arbeidsgjevaren.

I mange bedrifter er førebygging av sjukefråvær ein integrert del av helse-, miljø- og tryggingsarbeidet. Mange bedrifter har gode rutinar for oppfølging av sjukmelde. Det er viktig at andre bedrifter som ikkje har fått det like godt til, kan dra nytte av desse erfaringane. Til forsøksverksemda i trygdesektoren, i samarbeid med arbeidslivet, løyver departementet årleg om lag 10 mill. kr til ulike prosjekt. For å få fram dei gode eksempla har eg teke initiativ til å oppretta ein idébank i arbeidslivet. Det er eit samarbeidsprosjekt mellom offentlege styresmakter og partane i arbeidslivet. Idébanken skal samla inn og systematisera kunnskap om sjukefråværsarbeid og spreia kunnskap og erfaringar til arbeidslivet.

Aktiv sjukmelding er eit godt verkemiddel for å prøva ut kor mykje den sjukmelde klarer trass i sjukdom. Arbeidstakaren har høve til å halda kontakten med jobben på ein fleksibel måte. Han eller ho kan koma tidlegare attende i vanleg arbeid. Det er difor både gledeleg og ynskjeleg at ordninga blir meir brukt. I 1997 brukte 2 pst. av dei sjukmelde aktiv sjukmelding. I løpet av 1999 var 24 000, eller 5,4 pst. av alle sjukmelde, på aktiv sjukmelding. Det er 9 000 fleire enn i 1998. 5,4 pst. er då gjennomsnittet, så det betyr at det her var eit høgare tal på slutten av året. Eg er einig med komiteen i at her er det framleis eit stort potensial.

Eg er oppteken av å utvikla verkemiddel som betrar samarbeid og samordning på tvers av sektorar og etatar. Det er viktig og heilt avgjerande for at mange med meir samansette problem skal få den hjelpa dei treng for å kunna halda fram i eller koma attende til arbeid. Som Regjeringa orienterte Stortinget om i budsjettframlegget i fjor haust, er det allereie i gang mykje arbeid som nettopp har samarbeid på tvers av forvaltingsnivå og område som tema. Stortinget har bede om ein plan for å betra samarbeidet mellom arbeidsmarknadsetaten, trygdeetaten og sosialtenesta i kommunane med sikte på å hindra at enkelte personar blir såkalla kasteballar mellom dei ulike etatane. Eg ser på det som ei støtte til eit engasjement for betre samarbeidsformer, og vil koma attende til det i budsjettsamanheng. Brukarkontor på Grünerløkka i Oslo opnar no i mars. Det er eit eksempel på og ei synleggjering av samarbeid på tvers av etatar.

Regjeringa vil i løpet av våren 2000 gjennomgå ordninga med kjøp av helsetenester. Målet er ei landsomfattande og permanent utforming av ordninga i samsvar med vedtak i Stortinget. Gjennomgangen vil byggja på ei omfattande evaluering og på erfaringar i trygdeetaten. Dette er i samsvar med det Regjeringa gav uttrykk for i St.prp. nr. 65 for 1997-98, som vart lagt fram saman med revidert nasjonalbudsjett våren 1998. På bakgrunn av dette arbeidet vil Regjeringa leggja fram saka for Stortinget i løpet av 2000. Ei vurdering av bl.a. dei momenta som komiteen peikar på, vil sjølvsagt stå sentralt i den gjennomgangen som skal gjerast i departementet. Det er eit mål at tiltaket skal vera fullt integrert i trygdeetatens arbeid med oppfølging av sjukmelde fra 2001.

Komiteen reiser spørsmål om vi har regelverk og verkemiddel tilpassa dagens situasjon og utfordringane framover. Komiteen ynskjer ei brei vurdering. Fyrste delen av det har vi alt sett i gang. Sandman-utvalet har fått mandat til å greia ut årsakene til auken i sjukefråværet og til nytilgangen til uførepensjon. Utvalet skal føreta ei samla vurdering av dei tiltak og regelendringar som er sette i verk. Tiltak som kan hjelpa til å redusera sjukefråværet og uføretilgangen, skal drøftast. Vidare skal utvalet drøfta miljøtiltak i bedriftene, behandlings- og oppfølgingstiltak overfor sjukmelde samt tiltak som kan styrkja den enkelte og bedriftene sitt ansvar for helse, miljø, sjukefråvær og arbeidstilknytting. Utvalet er breitt samansett, og NHO og LO er med i utvalet. Innstillinga skal liggja føre innan 1. juni 2000. Regjeringa legg til grunn at utvalsinnstillinga skal følgjast opp. Ei stortingsmelding vil vera ei tenleg form.

Lat meg òg nemna to andre viktige dokument i forhold til det temaet som vi drøftar i dag. Det eine er oppfølging av rehabiliteringsmeldinga, som Stortinget har vedteke, og det er forslag som ligg i utjamningsmeldinga, som bl.a. set søkjelyset på større moglegheit til å kombinera arbeid og trygd, og det er ei melding som skal behandlast av Stortinget no i vår.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inger Lise Husøy (A): Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om statsrådens, departementets og også trygdeetatens gode vilje, og jeg er også godt fornøyd med at statsråden imøtekommer komiteen slik som hun gjør.

Men mitt spørsmål er: Når disse tiltakene for oppfølging av sykmeldte har hatt høyeste prioritet i mange år og vi har for dårlige resultater og bruken av tiltak er for beskjeden, hva er da nytt? Hva er forskjellen på tidligere prioriteringer og dagens prioriteringer? Det er antakelig ikke noe hokuspokus, men jeg ville tro at det kanskje er foreskrevet noe vidundermedisin som gjør at en nå plutselig skal klare målsettingene. Er det ressurser, er det kompetanse, eller er det andre tiltak som gjør at alt skal gå så mye bedre i år 2000? Jeg håper det. Men spørsmålet mitt er: Hva konkret, som ikke har vært gjort før, er det som skiller tidligere lovnader og dagens, slik at vi ikke bare får en ny omgang med verbale prioriteringer og festtaler?

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Lat meg fyrst understreka at i forhold til dei måla som er sette i attføringsmeldinga, skuldast nok den auken som er i sjukefråvær, fleire høve, t.d. det faktum at det er fleire arbeidstakarar enn nokon gong som har høve til å ta del i arbeidslivet, og at det er auka utgifter til løn osb. Men her er ei klar erkjenning av at skal ein kunna måla resultatet av det oppfølgingsarbeidet som skal finna stad, må ein òg ha indikatorar som gjer at ein kan føreta ei slik måling. Og her har vi altså no vore gjennom ein periode der trygdeetaten har vore oppteken av å få formalitetar på plass, dei vedtaka som skal gjerast, osb., og så har ein etter kvart kome over på å setja søkjelyset på måten ein følgjer opp på, og måten ein kan måla dette på, og faktisk kva som pr. dato så langt ikkje er målbart.

Noko av det som er nytt, er for det fyrste eit forsterka engasjement t.d. i forhold til aktiv sjukmelding og andre tiltak, og ein har sett søkjelyset på det ansvaret som er på arbeidsplassen. Ei anna side er utvikling av resultatindikatorar, som no trygdeetaten har som oppgåve. Det aller viktigaste er den handlingsplanen for samarbeid med andre instansar, det vera seg helseteneste eller arbeidsgjevar, som fylkestrygdekontora no skal utarbeida innan august 2000.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jørgen Kosmo (A) (komiteens leder): Ja, vi vil, vi vil, og vi vil, men vi får det ikke til – det er nå en realitet. I dette tiåret har det vært en utstrakt politisk vilje i Stortinget, og i hele samfunnet som sådant, til å satse på arbeidslinjen, altså at det skulle gis prioritet at folk skulle utnytte det de hadde av kompetanse og kunnskap i arbeidslivet. Man skulle få til kombinasjonsløsninger som gjorde at det var mulig å leve opp i dette samfunnet uten å være helt frisk eller helt syk – sånn er det jo ikke, for stort sett er vi vel litt syke alle sammen – og få til den fleksibiliteten som er nødvendig for at vi skal få det som vi vil. Men vi har ikke fått det til, det blir bare verre og verre. Stortinget, og det gjelder i en mengde saker, har voldsomme ambisjoner om hva vi skal få til, og hva vi skal lykkes med, noe som skaper forventninger ute i befolkningen. Så går det ti år, og så må man gå i seg selv, og ser at det ikke har gått slik vi ønsket. Riksrevisjonens rapport synliggjør på en rekke områder, men på dette området spesielt, at vi må gjøre ting på en annen måte skal vi ha mulighet til å lykkes. Det er ikke bare spørsmål om å putte inn penger og ressurser, det er ikke bare spørsmål om å lage systemer for å måle kvantitet for derigjennom å kunne måle kvalitet, det er også et spørsmål om hvordan dette samfunnet er organisert.

Jeg blir litt bekymret når statsråden sier at når vi bare får til disse handlingsplanene, som liksom skal vise hvordan de ulike aktører i dette skal samarbeide, skal det bli bra. Vi har jo hatt ambisjoner og laget planer for hvordan de skal samarbeide, men Riksrevisjonens rapport viser at det ikke er kontakt mellom trygdeetaten, arbeidsgiveren, behandlende lege og den sykmeldte – alle de som skal virke sammen for å få dette til å lønne seg. Og jeg tror ikke at vi lykkes ved bare å vedta noen nye handlingsplaner. Det må foretas noen organisatoriske grep, der vi bl.a. er villige til å gå inn og se om det er de riktige institusjonene som behandler disse spørsmålene. Er det mulig å få til et samarbeid mellom trygdeetat, arbeidsmarkedsetat, bedriftshelsetjeneste, arbeidsgiver, behandlende lege og i enkelte tilfeller sosialkontoret og den sykmeldte selv på en slik måte at vi får dette til å fungere? Da må i hvert fall trygdeetaten flytte ut av sine kontorer og delta aktivt i tilknytning til det arbeidslivet man egentlig skal tjene. Derfor håper jeg inderlig at vi i forbindelse med de fremtidige stortingsmeldinger på dette område er realistiske, at vi beskriver mål som det er mulig å nå, og at dette ikke bare blir ønsketenkning, der vi skaper nye forventninger som vi ikke greier å innfri, for det gjør vi på en rekke områder.

Riksrevisjonens rapport beskriver på mange måter hvorfor vi ikke får det til, selv om Riksrevisjonen ikke har som oppgave, og vil heller ikke ha det i fremtiden, å fortelle hva vi skal gjøre annerledes. Men de beskriver hvordan virkeligheten virker. Det får vi ta innover oss.

Når komiteen ber Regjeringen fremme en stortingsmelding om sykefravær og uførepensjonering, herunder vurdering av virkemidler, kunnskap, kompetanse og ressurser, samarbeid mellom etater som trygdeetat, arbeidsmarkedsetat, sosialtjenester, helsetjenester, arbeidsplasser og den sykmeldte, så ønsker vi ikke tilbake handlingsplaner om hvordan dette skal være om ti år – da ønsker vi oss konkrete forslag til hvordan man i fremtiden skal organisere disse støttefunksjonene i dette samfunnet for å få et resultat som gjør at det virkelig kan bli slik at arbeidslinjen er det som prioriteres.

Jeg vet at dette er vanskelige valg. Det er ikke så lett å gå på et trygdekontor og si at dere er ikke kvalifisert til å gjøre denne jobben, dette får arbeidsmarkedsetaten gjøre – eller omvendt, gå til arbeidsmarkedsetaten og si at dette er ikke dere kvalifisert til å gjøre, dette får trygdeetaten gjøre. Men jeg tror at man må innse at noen etater er nødt til å ha et overordnet ansvar – bestille en tjeneste og få den, uten bare å ha et ønske om at man på regionalt og lokalt nivå skal raske sammen en gruppe som er sammensatt av de ulike etatene, som skal sitte der og ha møter, og så blir det ikke noe resultat. Det er jo slik det som oftest skjer. Det blir en rekke møter, og det hjelper ikke den sykmeldte det grann.

Jeg har lyst til å si dette fordi det nå forhåpentligvis må være slutt med at vi ønsker oss, og gir uttrykk for i stortingsmeldinger og stortingsbeslutninger ønskemål, uten å ha en klar oppfatning om hvordan vi skal nå målet.

Dette kommer til å koste penger, men muligheten for at dette også skal gi inntekter, er enorm. Bare 2-3 pst. forbedring i sykefraværet vil jo gi, ikke bare staten, men samfunnet som sådant enorme inntekter til omfordeling. Her tror jeg nok at både regjering og storting må være innstilt på at vi er nødt til å sette inn også noen økonomiske ressurser hvis vi skal nå resultater, og så hente ut gevinsten av dette etterpå. Da blir det selvsagt spørsmål om prioritering, dette målt opp mot andre ting, men da må man stille krav.

Dette er ikke noen kritikk av den nåværende sosialminister, ei heller kritikk av tidligere sosialministre. Stortinget kan ikke finne seg i at man sier det skal brukes 100 stillinger til et bestemt formål, og så finner etaten det hensiktsmessig å bruke mesteparten av disse stillingene til noe annet, fordi man er nødt til å lage bedre kvalitet på beslutningsgrunnlaget. Jammen – Stortinget visste ikke at trygdeetaten ikke hadde et godt nok system for å kunne fatte beslutninger. Det er det aldri noen som har fortalt dette huset! Det er først gjennom Riksrevisjonens rapport vi er blitt klar over at man måtte jobbe intenst for å få et rapporteringsskjema som gjorde at man hadde full oversikt. Det visste vi ikke! Derfor er det viktig når vi nå skal få en ny stortingsmelding, at all informasjon som er nødvendig for at Stortinget skal kunne treffe den riktige beslutning, er på plass, og så kan man kanskje forhåpentligvis fatte de politiske vedtak og foreta de økonomiske prioriteringer som gjør det mulig for oss å nå målet, slik at vi det neste tiåret ikke bare vil og vil, men også får det til!

Vidar Kleppe (Frp): Nå er vi langt inne på premissene og diskusjonen om den nye stortingsmeldingen som skal komme. Det er vel det som gjør at også sosialkomiteens medlemmer er med i diskusjonen og debatten, noe som jeg for øvrig synes er hyggelig og bra.

Det er klart at på dette området har det gått sånn som vi i Fremskrittspartiet har hevdet over lang tid, at dette arbeidet ikke er tatt på alvor og den enkelte sykmeldte ikke er prioritert på en skikkelig måte. Derfor er det gledelig å konstatere av Riksrevisjonens gjennomgang av trygdeetatens oppfølging av sykmeldte at både LO og NHO er enig i de advarslene som vi i Fremskrittspartiet i årevis har kommet med.

Statsråden sa i sitt innlegg at hun i hovedsak var enig med Riksrevisjonen. Det skulle bare mangle at ikke statsråden var enig med Riksrevisjonen, for den kritikken som Riksrevisjonen har kommet med i sitt dokument, viser at trygdeetaten og departementet ikke – i hvert fall ifølge den informasjonen de har kommet med overfor Stortinget – har hatt en god nok oversikt over dette pilotprosjektet, som det var i sin tid, der de skulle øremerke til og med stillinger – 100 i tallet – for å følge opp dette arbeidet.

Når vi ser hvordan en har fulgt opp til nå, er det klart at innenfor trygdeetaten og departementet er dette arbeidet satt i fokus, og våren 2000 skal vi få en evaluering og gjennomgang av dette systemet med de erfaringene de har gjort seg.

I og med at det er blitt lagt premisser videre på den stortingsmeldingen som skal komme, vil jeg på vegne av Fremskrittspartiet si at det må ikke bli slik at trygdeetaten ikke følger opp det overordnede ansvar de har på dette området, og at det er arbeidsgiveren som igjen skal dekke ekstrakostnadene ved et system når ikke trygdeetaten følger opp og gjør det arbeidet de skal. Her må vi ha et samspill, men det kan ikke være tvil om at det er trygdeetaten som skal følge opp og legge premissene, og som skal sette seg inn i den enkeltes situasjon for å koordinere den med enten trygdeetaten, arbeidsmarkedet, sosialtjenesten, helsetjenesten eller arbeidsplassen og den enkelte sykmeldte. Det er et klart budskap fra Fremskrittspartiet når vi først er inne på premissene for stortingsmeldingen: ikke flere laster på arbeidsgiver i en slik situasjon. Da får heller Regjeringen komme tilbake til Stortinget og be om nødvendige ressurser til å gjennomføre dette prosjektet – i respekt for den sykmeldte, som trenger å få et system som er skreddersydd og som gjør at en kan være med i arbeidslivet, og at en kan bli inkludert og ha en mulighet til å lykkes sosialt.

Vi er også på linje med det som er uttalt fra flere her i salen, og ser fram til den meldingen som kommer. Vi ser fram til at handlingsplanene i praksis skal settes ut i livet, og at systemet skreddersys for den enkelte.

Gunhild Øyangen (A): Jeg lyttet med interesse til statsråden om hva som var de forestående planer, og om hva som var nytt, nye grep. Statsråden viste til et forsterket engasjement, men det engasjementet tror jeg faktisk har vært der helt fra behandlingen av velferdsmeldingen i hvert fall, om at her bør ting gjøres mye annerledes enn i dag.

Så var det utvikling av resultatindikatorer og en handlingsplan for samarbeid. Det er godt at det blir samarbeid, for det er vel mangel på samarbeid. Men spørsmålet er: Er det samarbeid i seg selv som er målet, eller er det den sykemeldte? Og det jeg har lyst til å spørre statsråden om helt konkret, er: I det samarbeidet vi nå snakker om, hvem er det av instansene – trygdeetaten, sosialkontoret eller arbeidsmarkedsetaten – som har ansvaret? Er det slik at det er én som er utpekt til å ha ansvar for hver enkelt, eller er det et flytende ansvarsbegrep der alle har litt ansvar, og ingen har ansvaret fullt ut? Det er jeg veldig interessert i å få vite, for det tror jeg ikke kan fortsette, for da kan vi stå her på Stortingets talerstol og prate og prate, og så skjer det absolutt ingenting. Her må en ha en ansvarsklargjøring i tiden framover.

Jeg er helt overbevist om at vi er nødt til å ta en del nye grep, og jeg håper statsråden kan bekrefte at man i behandlingen av utjamningsmeldingen også vil gå inn i denne problemstillingen. Og jeg vil spørre statsråden om hun er enig i at det kan bli nødvendig at arbeidslivet selv tar et større ansvar for å legge til rette, slik at en unngår de utstøtingsmekanismene som vi ser i dag, som er så kostbare både for arbeidslivet og for samfunnet, og at et større ansvar også kan følges med en økonomisk kompensasjon. Jeg er helt overbevist om at hvis vi får redusert sykefravær, og det kan koste noe, er det utgifter til inntekts ervervelse eller store besparelser både for samfunnet og for våre bedrifter, og ikke minst vil det innebære et kvalitativt bedre samfunn. En av de viktigste oppgavene vi står overfor, er å tilpasse arbeidslivet til de menneskene vi har.

Statsråd Magnhild Meltveit Kleppa: Trygdeetatens oppfølging av sjukmelde er det som i dag er hovudtemaet. Når det gjeld sjukefråværsarbeid, er det den sjukmelde sjølv som må stå i sentrum – på den eine sida når det gjeld ordningar som gjev grunntryggleik i høve til det å vera sjuk, på den andre sida i høve til den arbeidsplassen der den enkelte er tilsett.

Arbeidsplassen bør ha eit inkluderande arbeidsmiljø der både leiinga og kollegaer er imøtekomande, ikkje minst i høve til ei ordning som aktiv sjukmelding, som føreset litt andre oppgåver enn den sjukmelde vanlegvis har. No har vi ein situasjon der 6 pst. av dei langtidssjukmelde står for 80 pst. av langtidsfråværet. Det er ikkje minst viktig i ein slik situasjon å setja søkjelyset på arbeidsplassen, enten det gjeld sjølve haldninga eller det t.d. har med lyfteinnretningar i omsorgssektoren og mykje anna å gjera. Både arbeidsplassen og søkjelyset på det faktum at 6 pst. står for 80 pst. av langtidsfråværet, var av mine fyrste tema i mitt møte med partane. Då lærte eg òg å kjenna det store engasjementet som har vore der over lang tid. Som òg Gunhild Øyangen understreka, her har vore eit engasjement frå svært mange, og ikkje minst frå partane sjølve, og her har vore ulike prosjekt med og utan Regjeringas støtte i mange år.

Eg minnest tilbake til to tiltak som blei drøfta i møtet. Det eine var ein ansvarleggjeringskampanje på leiarnivå, for at leiarane sjølve skulle bli seg enda meir bevisste sitt ansvar på arbeidsplassen, men det blei avvist av den største av arbeidsgjevarorganisasjonane. Idébanken gjekk ein i fellesskap vidare på.

Så var det spørsmålet: Kven har ansvar for kva? Til det vil eg seia: Trygdeetaten har eit ansvar for oppfølging av sjukmelde, fordi trygdeetaten har ansvar for utbetaling av sjukepengar – det er kortversjonen. Samtidig vil det vera slik at det ikkje er trygdeetaten som skal gå inn og instruera den enkelte arbeidsplassen; på arbeidsplassen har arbeidsgjevaren sin del av ansvaret, ikkje minst ut frå det som frå før er nedfelt i arbeidsmiljølova og i anna ansvar på ein arbeidsplass. Så er det viktig at vi framover klarar å fokusera meir enn i dag på både korleis ein kan samarbeida – den sjukmelde sjølv, trygdeetaten, arbeidsgjevar, helseteneste, arbeidsmarknadsetat, lokalt næringsliv, kven det måtte vera – ikkje for samarbeidet si eiga skuld, men til beste både for den enkelte sjukmelde dette gjeld, og for den enkelte arbeidsplassen.

Eg møtte folketrygden sine utgifter til sjukepengar som ei kurve som stadig stig, med ein gong eg kom inn i departementet. Eit sjukefråvær er eit stort dilemma for den enkelte sjuke, og det må som saksordførar sa, framleis vera lov å vera sjuk. Det er eit dilemma for den enkelte arbeidsplass, det er eit dilemma for mange leiarar, det er ikkje minst eit dilemma i forhold til offentlege budsjett, som ein gjerne skulle ha sett til mange andre gode tiltak. Og ut frå dette er det no bra både at Sandman-utvalet er i rute med si innstilling, og at det er så brei semje i Stortinget om ei stortingsmelding som ytterlegare set søkjelyset på dette. Men lat meg understreka: Eg er audmjuk i forhold til det arbeidet som vidare skal gjerast. All erfaring tilseier at det ikkje finst noko sesam-sesam for å få til betre ordningar, men vi må fokusera på det som er bra, og prøva å gjera det betre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.