Inger Lise Husøy (A): Jeg vil stille følgende spørsmål
til utenriksministeren:
«FN-koordinator for den humanitære
hjelpen til Irak har nylig gått av i protest mot sanksjonene.
Det samme gjorde hans forgjenger. Tidligere i år uttalte
von Sponeck at sanksjonene bør oppheves, og at straffetiltakene
mot Irak er «en virkelig humanitær tragedie».
Ifølge den tidligere amerikanske justisministeren Ramsey
Clark har krigføringen og sanksjonene tatt livet av 1,5
mill. irakere siden 1990. WHO og UNICEF melder også om
de grusomme resultatene.
Står Regjeringa fortsatt fast på sin
støtte til sanksjonene?»
Utenriksminister Knut Vollebæk: Saddam Hussein er en diktator som i løpet
av et tiår førte sitt folk inn i to angrepskriger.
Det irakiske militære har ødelagt store landbruksområder
som et ledd i målrettede angrep mot egen befolkning. Selv
om det er vanskelig å komme med presise tall, antas at
5 000 mennesker døde umiddelbart etter ett av
myndighetenes angrep med kjemiske våpen mot byer i Nord-Irak
i 1988.
Siden innføringen av sanksjonene har
Irak motarbeidet alle forsøk fra FNs side på å skjerme
sivilbefolkningen mot virkningen av tvangstiltakene. Mat og medisiner var
unntatt fra sanksjonene fra første dag. Den irakiske regjeringen
la fra første stund vansker i veien for humanitære
organisasjoners arbeid. Tilbudet om olje for mat-programmet som
ble fremsatt i 1991, kunne ikke iverksettes før i 1996,
fordi Irak ikke aksepterte de betingelser som var stilt. Store summer
har gått til militære forskningsprogrammer
og bygging av presidentpalasser.
FNs egne representanter har understreket at
arbeidet med olje for mat-ordningen ikke er fulgt opp tilstrekkelig fra
irakisk side. Nødvendige produkter for utsatte grupper
er utelatt fra bestillingslister, mens det oppfordres til helsemessig
uheldig og dyr kostholdsprofil bl.a. for nyfødte. Mat og
medisiner har vært lagret unødvendig lenge.
En kan ikke se bort fra at Irak i vesentlig
grad har medvirket til den vanskelige humanitære situasjonen
i den hensikt å utnytte dette som et pressmiddel i forhold til
det internasjonale samfunn for dermed å få opphevet sanksjonene.
Jeg finner det nødvendig å minne
om disse forhold. Jeg vil imidlertid samtidig understreke at jeg
deler bekymringen for den humanitære situasjonen i Irak.
Til tross for at olje for mat-ordningen har bidratt til å forbedre
situasjonen i den tid den har fått virke, er det grunn
til uro over situasjonen for sivilbefolkningen.
Under de meget vanskelige forhandlinger som
foregikk i FNs sikkerhetsråd i 1999, og som 17. desember
i fjor førte til vedtak av Sikkerhetsrådsresolusjon
nr. 1284, mente et stort flertall av medlemslandene at olje for
mat-ordningen ikke fungerte godt nok. Videre ble det pekt på at
Irak fortsatt ikke hadde oppfylt FNs krav om nedrustning. Den resolusjonen
som er vedtatt, viderefører derfor våpeninspeksjonene
og sanksjonene. Samtidig er det gjort vesentlige endringer i olje
for mat-ordningen. Man har søkt å finne en balanse
som bidrar til forbedringer i det humanitære arbeidet,
samtidig som det muliggjør kontroll med bruk av de midler
som genereres ved oljesalget.
Fra norsk side har vi flere ganger understreket
betydningen av å forbedre den humanitære situasjonen
i FNs fortsatte arbeid med Irak.
Endringene i olje for mat-ordningen er i ferd
med å bli iverksatt. Det er mitt håp at de vil
føre til forbedringer i den humanitære situasjonen
i Irak. Dette er imidlertid fremdeles avhengig av irakiske myndigheters
samarbeid.
Fra norsk side ble det gitt betydelig humanitær
bistand til Irak i etterkant av Golfkrigen. Siden har støtten
til Irak stort sett vært opprettholdt på et høyt
nivå, og siste år var bistanden på 33
mill. kr. Vi har bl.a. gitt midler til innkjøp av spesialnæring,
til rehabilitering av vannforsyning, minerydding og matvarehjelp.
Vi holder nær kontakt med miljøer og organisasjoner
som kan gi informasjon om situasjonen i Irak, og om hvordan man
best kan bistå.
Sikkerhetsrådet har tilkjennegitt
at man vil være villig til å vurdere en suspensjon
og mulig senere opphevelse av sanksjonene dersom Irak samarbeider
med det nye inspeksjonsorganet og IAEA over en periode på 120
dager. Det er mitt håp at Irak vil benytte denne muligheten.
Inger Lise Husøy (A): Jeg takker statsråden for svaret,
selv om jeg synes det var litt tynt i forhold til at man fører
en slags utmattelsesstrategi overfor regimet i Irak. Regimet er
selvfølgelig hovedproblemet sett fra vestlig side, men
katastrofen rammer jo vanlige folk, og det er mitt poeng. Det er
ikke bare regimet der som har fått folk verden over til
si at sanksjonspolitikken er totalt mislykket. Det er ikke så lenge
siden Hans von Sponeck gikk av og kalte det som skjedde der, en
menneskelig tragedie. Dagen etterpå fikk han også følge
av lederen for Verdens Matvareprogram i Irak. Det må mer
til enn bare å vente. Så spørsmålet
mitt er om man ikke fra norsk side skal gjøre noe mer aktivt
enn bare å vente og vente, for det var jo det statsråden
også egentlig sa sist, at en holder på å prøve
seg litt fram i Sikkerhetsrådet, men det skjer lite.
Utenriksminister Knut Vollebæk: Nå er det representantens privilegium å spørre
og min plikt å svare. Men det er riktig som representanten
påpeker, at det ikke er lett å gi et godt svar
på hvordan vi skal forholde oss til Irak og situasjonen
der. Jeg vil imidlertid avvise at vi bare sitter og venter. Jeg
synes jo det faktum at vi i 1999 bidrog med 33 mill. kr, at vi har
vært aktivt engasjert i FN-miljøet i New York
for å se på hvordan man kan endre sanksjonene
slik at man i større grad ivaretar de humanitære
hensyn, og det faktum at vi også har arbeidet aktivt for å få kontakter
politisk gjennom frivillige organisasjoner inn i Irak for å se
hva man kan gjøre for å støtte positive
grupper, viser at vi prøver å gjøre noe.
Men igjen står vi altså overfor et regime noe à la
det vi har i Jugoslavia, som ikke er villig til å samarbeide
med det internasjonale samfunn, og da er det svært vanskelig å komme
frem til en forbedret situasjon.