Jan Petter Rasmussen (A): Jeg vil gjerne få stille et spørsmål
til justisministeren:
«Organisasjonen mot offentlig diskriminering,
OMOD, har overfor Justisdepartementet lansert et forslag om en «kvitteringsordning» der
personer med minoritetbakgrunn raskt kan framlegge bevis for sin
identitet ved politikontroll.
Kan statsråden tenke seg å gå inn
for dette forslaget?»
Statsråd Odd Einar Dørum: Først vil jeg understreke at hensikten
med utlendingskontroller er å begrense antall personer
som er her ulovlig, med de negative konsekvenser dette medfører
for samfunnet. Ulovlig innvandring og menneskesmugling representerer
et økende problem både i Norge og i andre europeiske
land. Jeg ønsker derfor at politiet skal opprettholde et
rimelig kontrollnivå, slik at ulovlig opphold kan begrenses
så mye som mulig.
Jeg har imidlertid stor forståelse
for at kontroller kan føles som en ubehagelig inngripen
i den enkelte persons frihet, særlig hvis personer med
minoritetsbakgrunn blir utsatt for gjentatte kontroller uten at
de har opptrådt på en måte som gir grunnlag
for mistanke om at de oppholder seg her ulovlig. Blant annet på denne
bakgrunn gav Justisdepartementet i oktober 1999 ut nye retningslinjer for
utlendingskontroll etter innreise.
Av retningslinjene fremgår det at
utlendingskontroller etter innreise ikke skal foretas utelukkende
på grunnlag av utseende, språk, navn eller fordi
en person er utlending eller har utenlandsk opprinnelse.
Organisasjonen mot Offentlig Diskriminering – OMOD – lanserte
for flere år siden et forslag om å innføre
en «kvitteringsordning», slik at personer med
minoritetsbakgrunn som ble kontrollert, kunne fremlegge en kvittering
som viste at de tidligere var kontrollert. Departementet fant ikke
grunn til å gå inn for forslaget, bl.a. fordi
en slik kvitteringsordning ikke ville kunne forhindre at personer
som oppholder seg på steder hvor politiet har mistanke
om at det oppholder seg utlendinger ulovlig, blir kontrollert. En
kvittering kan heller ikke føres som bevis for at politiet
har utført kontrollen på en klanderverdig måte.
Som sagt har jeg stor forståelse for
at den som opplever kontroll av sin person, ser dette som en negativ
opplevelse. Dette stiller store krav når det gjelder å skape forståelse
hos de kontrollerte for formålet med kontrollene. Kontrollene
må dessuten gjennomføres på en smidig og
høflig måte.
På bakgrunn av de nye retningslinjene
samt de hensyn i forhold til en kvitteringsordning som jeg har referert
til, ser jeg fortsatt ingen grunn til å innføre
en slik kvitteringsordning som representanten Jan Petter Rasmussen refererer
til i sitt spørsmål.
Jeg er imidlertid sterkt opptatt av at politiet
ikke skal diskriminere, og inviterte derfor bl.a. til en åpen
drøfting om dette på politisjefmøtet
sist høst, der sekretariatsleder i Senter mot etnisk diskriminering
orienterte og innledet til en samtale om disse spørsmålene.
Ut fra den samtalen som fant sted – som var meget direkte,
meget konkret, og som bar preg av vilje til å bekjempe
diskriminering hos politilederne – vil jeg følge
opp dette. Jeg vil bl.a. aktivt bygge på de erfaringene
som Senter mot etnisk diskriminering har samlet. Dette senteret
er jo opprettet bl.a. for å ta vare på erfaringer
som handler om diskriminering, og OMOD har vært en av fødselshjelperne
her. Så de skal ha stor ros for at de har vært
aktive og for at de står på. Men det praktiske
forslaget slik det er formulert, oppfatter jeg ikke nå som
det mest velegnede for å komme diskrimineringen til livs.
Jan Petter Rasmussen (A): Jeg takker for svaret.
Det skulle gå klart fram av debatten
tidligere i dag i den muntlige spørretimen at Arbeiderpartiet
og jeg også er enig i at vi skal ha en rimelig kontroll,
og et trykk på kontroller, i forhold til det som går
på ulovlig opphold her i landet. Det er vi fullstendig
enige om. Men poenget i dette tilfellet er jo at de personene som
har gyldig opphold og har rent mel i posen, stadig vekk blir utsatt
for kontroller. Politiet i Oslo har jo faktisk også innrømmet at
det kan være tendenser til at det kan skje.
Når det gjelder Senter mot etnisk
diskriminering, så var vel både statsråden
og jeg selv i sin tid på hver side av bordet i forhold
til etableringen, så jeg tror vi har samme målsetting
når det gjelder det.
Statsråd Odd Roger Enoksen har sagt
at en skal ta bl.a. organisasjoner som jobber mot diskriminering
i samfunnet, på alvor, samtidig som en skal ta rapporter fra
UDI og andre forhold alvorlig når det gjelder dette. Så her
synes jeg det er skikkelige muligheter for å ta OMOD på alvor,
og det gjør en ikke. Den ordningen som jeg referer til,
er etablert i England og fungerer godt, så jeg vil be statsråden
igjen å vurdere dette på nytt.
Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg sa at jeg ikke vurderer det på nytt
nå. Men jeg har samtidig sagt at jeg er åpen for
alle praktiske forslag, og grunnen til det er følgende:
Det er bl.a. i Oslo-politiet, men også i
andre politidistrikt, laget strategiplaner for å bekjempe
diskriminering ut fra en enkel filosofi, nemlig den samme som representanten
Rasmussens, at en borger er en borger. Og det er ikke noe poeng
for politiet å ha færrest mulig venner. Man trenger
flest mulig venner, og man trenger å ha venner for å bekjempe
dem som er fiender, nemlig kriminelle.
Jeg har selv vært til stede på en
rekke møter hvor det som virkelig gjør inntrykk,
er når folk personlig forteller om diskriminering. Her
er representanter for politiledelsen til stede og hører
på. Jeg konstaterer at det gjør inntrykk. Jeg
har tro på slike tiltak.
Jeg har også tro på den dialogen
som ble skapt da Senter mot etnisk diskriminering deltok på politisjefmøtet. Fordi
jeg ønsker å ha trykk på saken, ønsker
jeg å følge det opp, og jeg ønsker spesielt å legge
vekt på de erfaringene senteret innhenter, for alle slike
erfaringer, som er vitnefaste erfaringer, tvinger dem til hele tiden å se
på praksis.
Jeg støtter selvfølgelig
også politiet i arbeidet med å rekruttere fra
etniske minoriteter, så spørsmålet fra
min side handler ikke om vilje eller holdning, men om å finne de
praktiske tiltakene som varer. Og på det grunnlaget vil jeg
til enhver tid vurdere åpent hva som er det mest effektive.
Men jeg avventer videre innspill fra dem som har praksisen, både
hos politiet og bl.a. Senter mot etnisk diskriminering, som jeg
legger stor vekt på å lytte til.