Kristin Halvorsen (SV) (ordfører for saken): Denne saken, som kontroll- og konstitusjonskomiteen har hatt til behandling, er egentlig en ganske oppsiktsvekkende sak. Den er oppsiktsvekkende fordi det er så pass bred politisk enighet i komiteen når det gjelder den videre bruk av øremerkede midler i kommunesektoren, og fordi Riksrevisjonens kritikk av hvordan øremerking har fungert i forholdet mellom stat og kommune, egentlig er ganske drepende.

Det som Riksrevisjonen slår fast, er at samtidig som Stortinget har ment at andelen av øremerkede midler skulle ned – det mente man i 1988 – så har andelen av de pengene kommunene får, som kommer i form av øremerkede midler, i samme periode – fra 1988 til 1998 – økt fra 20 til 40 pst. Det betyr at kommunene i meget stor grad er detaljregulert fra statens side.

Nå fins det mange ulike øremerkede tilskudd, og det er slik at de 20 største tilskuddene utgjør 90 pst. av det totale beløp, mens de 50 minste utgjør bare to pst. Så når man snakker om øremerkede midler, snakker man om et bredt spekter av store og små øremerkinger. Vi snakker også om forskjellige måter å øremerke på. Vi snakker f.eks. om prisvridende tilskudd. Det er øremerkinger fra stat og kommune der staten forutsetter at kommunene stiller med en viss egenandel. Det Riksrevisjonen kan dokumentere, er at prisvridende tilskudd i større grad går til kommuner med god økonomi enn til kommuner med dårlig økonomi. Og det er jo ikke så rart når man tenker seg om. For når man krever en viss egenandel, vil det være en del kommuner som ikke har råd til den egenandelen som utløser de statlige midlene. Og dermed har man altså et system hvor ganske store deler av de øremerkede midlene fungerer slik at forskjellene mellom kommunene øker og ikke minskes. Det er stikk i strid med de argumentene som har vært for å ta i bruk øremerkede midler.

La meg ta ett eksempel på prisvridende tilskudd og hvordan det fungerer. Innsatsen når det gjelder eldreomsorgen – og det er først og fremst på helse- og sosialområdet vi har et stort omfang av øremerkede midler og av prisvridende øremerkede midler – er egentlig et veldig godt eksempel på hvordan ting fungerer, fordi man der forutsetter en kommunal egenandel. I stor grad har det betydd at kommuner har støvsugd budsjetter på andre områder for å få penger til den egenandelen som kreves. Det betyr at disse pengene i mange kommuner er tatt fra skolesektoren. Det er den andre store utgiftsposten som kommunene har. Og jeg tror ikke det fins en eneste bestemor og bestefar og ikke en eneste oldemor og oldefar i dette land som mente at det var barnebarn eller oldebarn som skulle betale for en verdig eldreomsorg i form av at de skulle få dårligere skoletilbud. Det tror jeg ikke. Så her er et typisk eksempel på hvordan vridningen slår inn.

Når det gjelder prisnøytrale tilskudd, er det mest oppsiktsvekkende at Riksrevisjonen dokumenterer hvor lite kunnskap man har om hvordan det faktisk slår ut. Her har man altså benyttet virkemidler i forholdet mellom stat og kommune uten å vite om de fungerer etter hensikten, uten å vite eller ha kunnet dokumentere om det har ført til aktivitetsøkning på det feltet som det er øremerket til, eller hvordan det egentlig har fungert. Det er oppsiktsvekkende.

Dette er en riksrevisjonsrapport som er et viktig tankekors for regjering, men også i veldig stor grad for Stortinget. Jeg har selv foreslått øremerkede midler i mange runder i Stortinget og vet at det er grupper rundt omkring i kommunene – som ikke er store grupper – som har trøbbel med å få gjennomslag i forhold til kommunal administrasjon og kommunalpolitisk ledelse, og som ofte trenger drahjelp fra en sentral organisasjon og fra Stortinget for i det hele tatt å bli sett og hørt.

Det er selvsagt slik at den enkelte innbyggers rettigheter må styrkes på en del områder innenfor kommunesektoren og innenfor tjenester som kommunesektoren har ansvar for å utføre. Men det kan gjøres på flere måter. Antakelig er øremerking av midler med på å øke forskjellen mellom kommunene, men vi vet ikke helt hvordan det fungerer, fordi man har for dårlige systemer for tilbakemelding. Man har ofte heller ikke systemer for når det skal avsluttes, og det er for byråkratisk i forhold til hva som er effektiv bruk av midler. Man kan heller tenke seg et system med mer gjennomarbeidede minstestandarder for tjenester på en del områder, f.eks. slik stortingsflertallet har vedtatt når det gjelder skolesektoren. Man kan tenke seg lignende minstestandarder på en del andre områder, men den innstillingen som ligger til grunn her i dag, og som det er bredt flertall for på Stortinget, tror jeg gjør at man må gå i en retning av at Stortinget konsentrerer seg om å lage mer generelle retningslinjer for hva som er rimelig standard, og så la være å blande seg borti hvordan kommunene og innbyggerne i de enkelte lokalsamfunn og kommuner faktisk ønsker å utføre dette. Den balansegangen er krevende, men det er i den retningen vi må gå. Det er mer effektiv bruk av pengene. Vi må likevel ikke lure oss selv til å tro at det da ikke kan by på konflikter. For det vil også bety at man i større grad må godta ulikt lokalt mangfold i hvordan tjenestene utformes – ikke i standard, men i hvordan tjenestene utformes. Det må bety at man ut fra en standard godtar ulike måter å legge opp undervisningen på i ulike kommuner, så det ikke blir full gambling mellom kommunene.

Etter SVs oppfatning er det også viktig at man tenker desentralisering av makt og myndighet ut fra den erkjennelse at vettet er omtrent likt fordelt her i landet – tro det eller ei! Det betyr at man kan ta kloke beslutninger mange andre steder enn i Stortinget, og at folk som har innsikt i egen arbeidssituasjon, egen brukergruppe, ofte er nærmere til å finne løsninger som er bedre for dem det gjelder, og at innbyggere har både vett og forstand til å si noe om hva slags tjenester de ønsker.

Etter SVs oppfatning er dette derfor mer et første skritt mot en desentralisering av makt, myndighet og penger, men noe som ikke trenger å stoppe på kommunenivå. Det kan også bety at man i større grad gir frihet for – la oss si – den enkelte skole eller den enkelte eldreinstitusjon til å utforme tjenestene med betydelig mulighet for påvirkning for de ansatte, med betydelig mulighet for påvirkning for brukerne og med betydelig mulighet til påvirkning for pårørende, for eldre eller hvem det måtte være rundt om.

Én viktig oppgave for kommunesektoren framover kommer til å være å få folk til å ønske å jobbe innenfor kommunesektoren. En viktig motforestilling mot å jobbe der dreier seg selvsagt om lønn – det skal jeg la ligge i denne omgangen – og arbeidsmiljø – det skal vi også la ligge – men det dreier seg om et byråkratisk system, at de føler at de jobber i et for byråkratisk system, et for topptungt system, at det tar for lang tid å nå fram, at man har for liten påvirkning på egen arbeidssituasjon. Og det tror jeg må være neste skritt i forhold til den retningen som dette gir.

Det som kontroll- og konstitusjonskomiteen gjør, er å gå gjennom den rapporten som Stortinget har fått fra Riksrevisjonen, men det er Stortinget, og egentlig andre komiteer her i huset, som framover må ta utformingen av hvordan dette skal gjøres, og som må huske den kritikken som kommer fra Riksrevisjonen og ha den i bakhodet, ikke bare første året, men neste året også, fordi det er så skrikende manglende sammenheng mellom hva Stortinget har laget seg av retningslinjer i generelle termer, og hva man faktisk har vedtatt. Det har Riksrevisjonen dokumentert. Nå er det opp til oss å gjøre jobben.

Gunnar Skaug (A) (komiteens leder): Bruken av øremerkede tilskudd i kommunesektoren var, som vi husker, et hovedtema under Stortingets behandling av nytt inntektssystem i 1986, altså for ca. 14 år siden. Målet den gangen var å bedre kommunenes økonomiske handlefrihet ved å øke rammeoverføringene på bekostning av øremerkede tilskudd. Som saksordføreren, Kristin Halvorsen, på en utmerket måte har redegjort for, har det motsatte i realiteten skjedd. Øremerkede tilskudds andel av statlige overføringer er økt fra 20 pst. i 1988 til 40 pst. i 1998, mens denne tilskuddsformens andel av Kommune-Norges totale inntekter i samme tidsrom er økt fra ca. 10 pst. til 17 pst.

Utgangspunktet for den saken kontroll- og konstitusjonskomiteen har hatt til behandling, er, som redegjort for av saksordføreren, Riksrevisjonens undersøkelse av øremerkede tilskudd som virkemiddel for staten i styring av kommunene, og om staten gjennom bruk av denne type tilskudd oppnår de virkninger man har ønsket.

I likhet med saksordføreren vil jeg da understreke at konklusjonen av undersøkelsen er tankevekkende. På den ene side er store reformer, ikke minst innenfor helse- og sosialsektoren, dratt i gang ved hjelp av øremerkede tilskuddsordninger, forsøksprosjekter har latt seg gjennomføre, osv. På den annen side framgår det at utstrakt bruk av øremerkede tilskudd som forutsetter kommunal medfinansiering, har bidratt til å øke inntektsforskjellene mellom kommunene. At kommuner med svak økonomi gjennomsnittlig mottar 30 pst. mindre i øremerkede tilskudd enn kommuner med god økonomi, gir virkelig grunnlag for ettertanke. Det kan umulig ha vært Stortingets intensjon.

Videre er kommuner som på et tidlig tidspunkt har prioritert viktige områder, som f.eks. eldreomsorg, i ulik grad blitt kompensert. En særskilt undersøkelse av to tilskuddsordninger uten krav om kommunal egenandel, såkalte prisnøytrale ordninger, til henholdsvis psykiatri og lønnstilskudd til omsorgstjenester, viser at bare 40 pst. og 2 pst. av de økte tilskuddsmidlene lar seg finne igjen i økte utgiftsrammer til formålene i kommunene samme år.

Likeledes rapporterer mange kommuner, og da særlig de mindre, om betydelige administrasjons- og planleggingskostnader som er tunge å bære. Det er også liten sammenheng mellom tilskuddenes størrelse og de kontroll- og oppfølgingsrutiner som forutsettes ivaretatt.

Alt dette tilsier at det må skje en gjennomgang og omlegging av de statlige overføringene til kommunene, og at bruken av øremerkede tilskudd bør reduseres. En enstemmig kontroll- og konstitusjonskomite slår fast at

«Regjering og Storting bør bestrebe seg på å utvikle andre og mer egnede styringsmekanismer for å nå overordnede målsettinger og for å sikre en viss standard for grunnleggende velferdstjenester – mens hvordan målene skal nås i større grad overlates til lokale folkevalgte organer. Dette betyr at Stortinget må godta større variasjoner i utformingen av tjenestetilbudet utfra lokale variasjoner.»

Så langt er det full samstemmighet. Uenigheten oppstår først når spørsmålet om hvilke tilskuddsordninger som skal fjernes, bringes på banen.

Det såkalte Carlsen-utvalget, eller ad hoc-utvalget for kommunesektorens inntektsgrunnlag, fra 1996 viser etter min oppfatning til tre viktige hovedkategorier av tilfeller hvor det vil være hensiktsmessig å benytte øremerkede tilskudd. Disse er når tjenesten er i en oppbyggingsfase med svært ulik dekningsgrad, f.eks. satsingen på barnehager, når tilskuddet har karakter av en forsøksordning med en klar tidsavgrensning, eller når tilskuddet bare omfatter et fåtall kommuner og det er vanskelig å tro at kriterier i en generell kostnadsnøkkel kan fange opp utgiftsbehovet for disse kommunene. Utvalget konkluderer for øvrig med å tilrå en betydelig reduksjon i antall øremerkede tilskuddsordninger og også volum. Den oversikten jeg viser til, er sikkert på ingen måte utfyllende, men den synliggjør på en grei måte at øremerkede tilskudd kan ha en positiv effekt hvis de benyttes på en bevisst og gjennomtenkt måte.

Skal man foreta en omlegging i retning av å la en større andel av de statlige overføringer skje i form av rammeoverføringer, tror jeg det er viktig å finne alternative måter å sikre de helt grunnleggende velferdstilbudene i kommunene på. I dette arbeidet kreves det selvfølgelig medvirkning fra alle parter. Også kommunene selv må være villige til å gi signaler om hvilke ordninger som bør utgå.

Skal man få til en reell styrking av det kommunale selvstyret, som jeg tror alle er enige om at vi skal slåss for, må man, som kontroll- og konstitusjonskomiteen påpeker, samtidig akseptere større ulikheter i tjenestetilbudet kommunene imellom. Forholdet mellom samfunnets plikt til å sikre først og fremst enkeltindividets rett til velferdstilbud uansett hvor i landet han eller hun bor, og den kommunale handlefriheten er, som vi alle vet, en meget vanskelig balansegang.

Den nye regjeringen med kommunalministeren i spissen er opptatt av disse problemstillingene. Kommunalministeren har allerede hatt møte med Kommunenes Sentralforbund bl.a. om et opplegg for å innlemme en del av de øremerkede tilskudd i de statlige rammeoverføringer. Dette synes jeg er et viktig initiativ som det blir interessant å følge videre.

Nå vil jeg gjerne, i likhet med saksordføreren, konkludere med å si at det er neppe aktuelt å si et klart ja eller nei til bruk av øremerkede tilskudd. Som virkemiddel for å få i gang ønskede forsøk, få fortgang i nasjonale satsinger osv., kan denne type overføringer spille en positiv rolle. Forutsetningen er imidlertid at man er seg bevisst når slike tilskudd skal benyttes, om den enkelte ordning skal ha en tidsbegrensning og i tilfelle hvor lenge den skal vare, hvilke kriterier for mål og resultater ordningene skal vurderes ut fra, og hvorledes man sikrer at de øremerkede tilskuddene faktisk benyttes til de formål som de er forutsatt å skulle styrke. Helt til slutt synes jeg også man videre må vurdere muligheten for å forenkle kontrollordningene, slik at mest mulig av de øremerkede midlene kan benyttes direkte til de formål som myndighetene ønsker å prioritere.

Vidar Kleppe (Frp): Innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen er viktig på mange områder. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har gjennomgått det arbeidet som Riksrevisjonen har gjort, og ECON Senter for økonomisk analyse har undersøkt de ulike formene for økonomisk tilskudd og hvordan de påvirker kommunene. Det har gitt en bekreftelse på at situasjonen i Kommune-Norge i dag er slik at man bruker veldig mange økonomiske midler og menneskelige ressurser på å finne ut av og jobbe med de forskjellige ordningene, og at det en får i gjenytelse fra staten, ofte er veldig lite. Derfor øker variasjonene. Fra Fremskrittspartiets side vil jeg understreke at vi er opptatt av, som også saksordfører Halvorsen var inne på, at når det gjelder basistjenestene som kommunene skal dekke, og som de har ansvaret for, som helsesektoren og ikke minst skolesektoren som er de store sektorene, ser vi at når Kommune-Norge ikke prioriterer på en skikkelig måte og ikke finner nye måter for å løse utfordringene i Kommune-Norge, blir det ofte en kamp mellom disse to viktige sektorene for kommunene. Vi i Fremskrittspartiet er veldig bekymret over de forskjellene vi ser mellom kommunene i Norge når det gjelder tjenestetilbudet på skolesektoren og helse- og sosialsektoren. Derfor er Fremskrittspartiet kommunepolitikernes beste venn når det gjelder å bevilge økonomiske rammer som gjør at kommunene over hele landet, uavhengig av hvor man bor, kan gi et likt tilbud på disse to viktige områdene. Derfor har vi en særmerknad i innstillingen som går på at vi vil opprettholde ordningen med øremerkede midler overfor kommunene for å styrke disse basistjenestene. Det er ikke fordi vi ikke stoler på at kommunepolitikerne vil prioritere, men det kan ikke være slik i et land som Norge at det skal være avhengig av hvor man bor, om man får et skikkelig skoletilbud, og ikke minst om man får trygghet med en god helse- og sosialpolitikk. Det er grunnlaget for at vi har den særmerknaden.

Ellers er det veldig mye godt i denne innstillingen. Den utviklingen som har skjedd siden det nye inntektssystemet til kommunene, har vært oppe i ulike former, og den store gjennomgangen som var i 1986, bekrefter jo at på dette området er det Fremskrittspartiet som har ligget i forkant når det gjelder hvordan vi skal løse disse utfordringene. Men jeg er overbevist om, og jeg tar det som en selvfølge, at når vi får kommuneøkonomiproposisjonen for 2001, kommer vi til å få både forslag og ideer fra Regjeringen om hvordan dette skal løses, og at vi får en bred politisk diskusjon i fagkomiteen som egentlig styrer med disse spørsmålene. Vi i Fremskrittspartiet er overbevist om at det blir en nyttig og god runde. Også kommunepolitikerne gjennom KS og de innspillene de vil komme med, vil bidra til at vi får rettet søkelyset mot det at vi har et system som ikke har fungert godt nok i et land med litt over 4,3 millioner innbyggere, og at vi har all verdens slags regler når det gjelder øremerking av midler, der kommunene må gå inn med veldig mye egenandeler.

Vi håper at dette kan bidra til at vi får en bred, grundig og god diskusjon om dette, slik at demokrati og Kommune-Norge kan være styrket når det gjelder basistjenestene, og at vi åpner for større frihet for de enkelte kommuner – som det også er blitt sagt før her – til å organisere tjenestetilbudet på andre områder, som ikke er lovpålagt og som er basistjenestene.

Med dette takker jeg Riksrevisjonen for nok et godt bidrag når det gjelder å sette viktige ting i fokus.

Odd Holten (KrF): Jeg skal ikke nå starte en polemikk med representanten Vidar Kleppe om hvem som er kommunenes beste venn. Men jeg vil nok tro at de som nøye leser Fremskrittspartiets budsjettforslag, vil se at det er visse kuttforslag også på kommunesektoren som ligger til grunn for betydelige omfordelinger.

Vi behandler nå en sak med sterke følelser knyttet til hvem som skal styre, og der mye kan tyde på at kommuner med god økonomi får bedre nytte av øremerkede midler enn kommuner med stram økonomi. Ikke minst kommer det klart til uttrykk en generell negativ holdning til statlig styring av kommunenes overføringer, uten at de som spørres, klarer helt ut å definere presist på hvilken måte disse øremerkede midlene slår ut, bortsett fra at de henviser til at selve tidspunktet av og til kan være det som er utfordringen i forhold til kommunene når det gjelder dagsbehovet for de enkelte oppgaver. Kritikken går mest på at handlefriheten reduseres og at lovpålagte oppgaver kan bli skadelidende der hvor det ikke er øremerkede midler å få til de konkrete oppgavene.

Riksrevisjonens undersøkelse er bredt anlagt, og ved hjelp av ECON blir en kjent med hvordan øremerkede tilskudd påvirker kommunenes prioriteringer i tiden fra 1985 til 1997. Ønsket fra staten var ifølge Innst. S. nr. 305 for 1983-1984 i større grad å legge til rette for lokale prioriteringer. Antall øremerkede ordninger skulle reduseres og i stedet få en dreining over til rammefinansiering. Vi har hørt fra saksordfører klart hvordan dette har utviklet seg. Vi har nemlig sett at vi har fått en økning fra 20 pst. i 1988 frem til 40 pst. i 1998.

Veksten synes å kunne forklares med store økninger innen Sosial- og helsedepartementet, mens de andre departementer har en reell reduksjon fra 1992 til 1998. Positivt er det at det ikke har vært noen økning i antall tilskuddsordninger etter 1986. Det er grunn til å merke seg at de største tilskuddsordningene dekker 90 pst. av samlede øremerkede utbetalinger, mens de 50 minste tilskuddsordningene bare utgjør 2 pst. av overføringene.

Her ligger det et betydelig potensial for å kunne luke unna et betydelig antall ordninger.

Det blir ofte for enkelt å være bare kritisk mot øremerkede overføringer. Utvilsomt er disse ordningene med på å gi et tilnærmet likt tjenestetilbud i de enkelte kommuner, og fremskynder store, tunge reformer, som f.eks. PU-reformen, eldreomsorgstilbudet, barnehageutbyggingen og skolefritidsordningen, for å nevne noen satsingsområder.

I Stortinget er det dog bred enighet om at øremerkede tilskudd skal begrenses. Riksrevisjonen reiser etter min mening et viktig spørsmål om hvorvidt staten bruker øremerkede tilskudd i styringen av kommuneforvaltningen på en hensiktsmessig måte. Her er det all grunn til ikke minst å legge vekt på det som saksordfører var inne på i sitt innlegg.

Ved å redusere antall øremerkede ordninger kan virkningen av de gjenværende bli bedre, noe som må være et hovedansvar for oss alle.

Kommunal- og regionaldepartementet peker på at øremerking kan påvirke kostnadseffektiviteten, og at det er viktig å ta hensyn til at de frie inntektene er store nok for å gi kommuner mulighet til medfinansiering, og at handlingsplanen for eldreomsorg og opptrappingsplanen for psykiatri i henholdsvis 1998 og 1999 må tas med i vurderingene for rammene for øremerkede overføringer etter 1997.

Kristelig Folkeparti er enig i intensjonen ved å tilrettelegge for at overføringer fra staten til kommunene i størst mulig grad bør inngå i inntektssystemet. I denne forbindelse er det naturlig å redusere antall overføringsordninger.

Dette vil naturlig føre til større variasjoner i kommunetjenestetilbudet. I denne forbindelse er det viktig at en fjerner øremerkede tilskudd som krever at kommunene selv må delfinansiere ordninger som blir prioritert fra Stortinget, og at en i denne forbindelse utvikler resultatmålinger for å avdekke at prioriterte områder blir ivaretatt uten øremerking.

Jeg anbefaler forslag til vedtak, noe jeg antar også saksordfører har gjort ved sitt innlegg.

Svein Ludvigsen (H): Høyre er svært tilfreds med at det er en samlet komite som slår fast at Riksrevisjonens undersøkelse gir argumentasjon og grunnlag for å redusere antall øremerkede tilskuddsordninger. Høyre har for så vidt lenge hevdet at Regjeringen så vel som Stortinget må komme frem til mer egnede styringsmekanismer for å oppnå overordnede målsettinger i kommunesektoren.

Komiteleder Skaug sa nettopp at Riksrevisjonens konklusjoner er «tankevekkende», og jeg er for så vidt enig med han i det. Det er mer enn et tankekors når man konstaterer at f.eks. i 1998 utgjorde de øremerkede tilskuddene ca. 32 milliarder kr, mens rammeoverføringene utgjorde ca. 47 milliarder kr.

Sett i denne sammenheng er det derfor svært gledelig, sett fra Høyres ståsted, at hele komiteen slår fast at Stortinget må godta større variasjon i utformingen av tjenestetilbudene ut fra lokale variasjoner rundt om i landets kommuner. Så er det å håpe at alle partiene følger opp i praktisk politikk gjennom konkrete vedtak her i Stortinget.

I likhet med saksordfører Kristin Halvorsen vil jeg minne Stortingets øvrige komiteer om å ta med seg Riksrevisjonens synspunkter når de behandler saker hvor øremerkede tilskudd og målstyring av kommunene er tema. Den nye kommunalministeren og Arbeiderpartiet får jo sin første sjanse i revidert nasjonalbudsjett om en måneds tid, for ikke å snakke om den glimrende anledningen som høstens budsjett vil være til å følge opp Riksrevisjonens anmerkninger og kontrollkomiteens klare anbefalinger om å avvikle noen av de øremerkede tilskuddsordningene.

I Høyre har vi, som jeg var inne på, lenge vært opptatt av disse ordningene og av nærhetsprinsippet, hvilket betyr at kommunene og lokalsamfunnene i større grad skal kunne velge sin egen kurs når det gjelder f.eks.

• grensen mellom kommunalt og privat ansvar for lokale oppgaver

• hvilken standard kommunen skal tilby innenfor de enkelte tjenester, selv om man har minstestandarder utformet av Stortinget

• løsningsmodeller og utforming av det enkelte kommunale tilbudet

• lokale styringsformer

Når representanten Kleppe i sitt innlegg ville avvikle øremerkede tilskuddsordninger, men likevel ha samme tilbud i alle kommunene, forstår ikke jeg det på annen måte enn at det er innbyrdes motstrid i hans argumentasjon.

Fra Høyres side innebærer nærhetsprinsippet en sterk tiltro til at lokalsamfunnene skal kunne finne egne løsninger på sine egne oppgaver. Staten må slutte å overstyre og detaljstyre kommunene gjennom utstrakt bruk av øremerkede tilskuddsordninger, og Riksrevisjonens rapport viser jo med all tydelighet at det bærer galt av sted når kommunen bruker øremerkede tilskudd slik den nå gjør.

Det virker også som om stadig flere kommunepolitikere ber om større lokal frihet, ikke om flere øremerkede tilskuddsordninger. Med lavere statlige styringsambisjoner og færre regler kan kommunene bruke sine inntekter bedre og bidra til mer velferd for dem som bor i kommunen.

ECON-rapporten 63/98 – Effekter av øremerkede tilskudd – som ble laget på oppdrag fra Riksrevisjonen, mener å kunne slå fast at effektene er tilfredsstillende hva angår de prisvridende tilskuddene, dvs. de tilskuddene som beregnes ut fra faktisk aktivitet, særlig når disse er gitt som driftstilskudd. Det er bra.

Når det derimot gjelder de ikke-prisvridende tilskuddene, med andre ord de tilskuddene som er gitt på objektive kriterier, er resultatet nedslående. Altfor ofte skjer det en lekkasje, mener ECON-rapporten, og fastslår den til over 50 pst., ved at tilskuddet går til noe annet enn det det var ment til. Slikt bekrefter at øremerkede tilskudd absolutt ikke er et vidundermiddel for å styre aktiviteten i kommunene.

En annen uheldig virkning av øremerkede tilskudd avhengig av egenandel fra kommunen er at det faktisk forfordeler de kommunene som har best økonomi, og at de positive virkningene avtar over tid.

Dette er selvsagt ingen nyhet for oss, og jeg viser til den særmerknad jeg på Høyres vegne har funnet grunn til å komme med, i tillegg til at vi står sammen med resten av komiteen i innstillingen. Allerede på begynnelsen av 1990-tallet påpekte vi nødvendigheten av å redusere nivået på øremerkede tilskudd.

På den annen side skal jeg ikke benekte at øremerkede tilskudd riktig innrettet og riktig dosert faktisk kan være et godt og riktig virkemiddel. Man må ikke bli dogmatisk i disse spørsmålene. I denne sammenheng viser jeg til Rattsø-utvalget, som vurderte finansieringsordninger som f.eks. stykkprisfinansiering, som innsatsstyrt finansiering, og at dette ville være økonomisk effektive ordninger uten negative sider, som de tradisjonelle former for øremerkede tilskudd har. Det samme sier for øvrig ECON-rapporten, som altså ligger til grunn for Riksrevisjonens rapport.

Det blir forresten god anledning til å drøfte bruken av øremerkede tilskudd i forbindelse med en interpellasjon som Erna Solberg har reist til kommunal- og regionalministeren den 21. mars i år. Hennes tilnærming er at kommunene må få beholde mer av skatteinntektene, og hun utfordrer Regjeringen til å endre det kommunale inntektssystemet slik at en større del av verdiskapingen blir igjen i kommunene.

Slik dagens inntektssystem er utformet – og her er dessverre øremerkede tilskudd flittig brukt av flere regjeringer – får kommunene altfor lite incentiver til bl.a. å tilrettelegge forholdene for næringsutvikling og dermed forbedre grunnlaget for økte skatteinntekter.

Senest i fjor høst foreslo Høyre å legge 14 øremerkede tilskudd inn i rammene. Vi fikk ikke flertall den gang, men nå håper jeg at innsikten hos de øvrige partiene er bedret, og at kritikken mot bruk av øremerkede tilskudd som en samlet kontrollkomite står bak, skal gi Regjeringen ryggdekning til en grundig rydding i disse tilskuddsordningene allerede i neste budsjettframlegg.

Marit Tingelstad (Sp): Dokument nr. 3:5 om Riksrevisjonens undersøkelse angående øremerkede midler i kommunesektoren er et grundig og viktig dokument. En må slå fast at Stortingets intensjon om mer rammefinansiering og mindre øremerking på langt nær er nådd. Øremerkede midler utgjorde i 1998, som vi allerede har hørt, 32 milliarder kr og rammefinansieringen 47 milliarder kr. Det er ikke rart at Kommune-Norge sier de er bundet på hender og føtter. Det er særlig de store helsereformene som drar av gårde med det meste av øremerkingen. Handlingsrommet for kommunene blir derfor svært lite når egenandeler kreves for at statlige midler skal kunne utløses. Senterpartiet har stor forståelse for kommunenes frustrasjon på dette området, og tidligere kommunalminister Odd Roger Enoksen begynte en prosess for å bedre situasjon, noe jeg vil komme tilbake til.

Øremerking av tilskuddsmidler har også vært et gjennomgangstema i denne salen. Meningen var jo å redusere disse betraktelig. En må derfor spørre hvorfor vi ikke har klart å endre dette etter intensjonen.

Jeg deler Senterpartiets parlamentariske leder Odd Roger Enoksens utsagn om at vettet er rimelig godt fordelt utover i landet. Det skulle nettopp tilsi at Stortinget overlot mer styring til regional- og kommunepolitikerne. Men det har altså gått i motsatt retning.

Om øremerking har ført til bedre tjenestetilbud totalt, kan diskuteres. For om en sikrer ett tjenesteområde i kommunen, kan det gå ut over andre områder. For eksempel når det gjelder helsereformen, har vi hørt skolens folk si at det har gått ut over skolesektoren. Da kommer det krav om øremerking på dette området også – og dermed er vi inne i en ond sirkel. Det er ikke rart at enkelte lokalpolitikere og KS av og til i ren frustrasjon sier at staten like godt kan ta over hele greia.

Det var interessant å høre saksordfører, Kristin Halvorsen, gi uttrykk for at SV nå, i stedet for øremerking – som det partiet har stått for i lang tid, slik jeg kjenner det – heller vil utvikle generelle standarder for å sikre likeverdige tilbud. Men hvordan slike standarder skal utformes uten at en knebler det lokale selvstyret, er noe det blir interessant å studere. Jeg har ikke svar på det i dag, men jeg er sikker på det er en prosess vi må gå inn i.

Ikke minst er det kommet kritikk av at en del øremerkede midler ikke har vært prisjustert på mange år. Det har verken regjeringen som gikk av, eller regjeringen som satt før, fått gjort noe med. Jeg tror det er fem-seks år siden satsene ble prisjustert. Det er svært uheldig.

Senterpartiet er opptatt av det lokale selvstyret og vil styrke dette, men da må vi samtidig ville og tørre stole på lokalpolitikernes vurderingsevne.

Øremerking krever ofte handlingsplaner for at øremerkede tilskudd skal kunne oppnås. Dette gjøres for å sikre bruken av midlene. Det er krevende, og det koster både tid og penger med flere årsverk i administrasjonen, noe som kan gå ut over tjenesteproduksjonen. Det bør vurderes nøye om slike plankrav kan reduseres i tråd med kravet om mer frihet for kommunene.

Sentrumsregjeringens invitasjon til forsøk på mer rammefinansiering i kommunene ble veldig godt mottatt. Hvis jeg ikke husker feil, var det 160 kommuner som meldte sin interesse for dette, mens bare 20 fikk muligheten. Så skuffelsen var sikkert stor hos de 140 som ikke fikk bli med på forsøket med å prøve mer rammefinansiering. Motivasjonen var, som vi skjønner, svært stor for å ville styre etter andre modeller enn dem vi har i dag. Det skal bli interessant å studere evalueringen av disse forsøkene.

Det nye informasjonssystemet, som kalles KOSTRA, vil sikkert gi bedre oversikt over hvordan midler blir brukt. Jeg registrerer imidlertid at Riksrevisjonen reiser spørsmål om hvorvidt KOSTRA vil ivareta departementenes behov for resultatinformasjon. Jeg legger til grunn at det er kvalitative resultater som her menes. Dette er det sannsynligvis vanskelig å fange opp i et dataprogram, men det bør nettopp være et viktig mål å få vite hva slags omsorgs-, helse- og opplæringstjenester som gis til den enkelte borger. Jeg er sikker på at vi mer og mer vil etterspørre kvaliteten på tjenestene. Det må vi som er opptatt av å ha et godt offentlig utbygd tjenestetilbud, være særlig oppmerksom på.

Jeg har merket meg at komiteen i en merknad påpeker at Riksrevisjonens undersøkelse avdekker store mangler når det gjelder å måle faktisk aktivitetsøkning ved bruk av prisnøytrale tilskudd. Kommuner med svak økonomi mottar i gjennomsnitt 30 pst. mindre i øremerkede midler enn de som har god økonomi. Og jeg er helt enig med komiteen, som sier at øremerkede tilskudd som krever kommunal medfinansiering, bør trappes ned, og at det må utvikles resultatmåling for effekten av prisnøytrale tilskudd.

Likeså er Senterpartiet enig med komiteen når den sier at det er hensiktsmessig å dempe kontrollkravene ved de små tilskuddsordningene for å redusere administrasjonskostnadene i kommunene. Dette er i tråd med signaler vi får når vi møter kommunepolitikere og rådmenn. Det blir ikke forstått at staten krever masse arbeid på dette området, samtidig som kommunebudsjettene for reell tjenesteyting må strupes. Vi må aldri glemme hva som er hovedsaken, nemlig å gi gode tilbud til barn, unge, syke og eldre. For den enkelte er det likegyldig hvor pengene kommer fra, men de må være der for at tjenestene skal kunne ytes. Jeg tror jeg tør si at diskusjonen om øremerkede midler egentlig ikke er interessant for andre enn politikere, rådmenn og interesseorganisasjonene.

Stortingets og Regjeringens plikt til å påse at offentlige midler blir brukt mest mulig hensiktsmessig, er denne saken et godt eksempel på. Vi har bl.a. Riksrevisjonen til å hjelpe oss med dette. Og nok en gang har de kommet med en svært nyttig og god rapport, som vi alle må legge oss på minne.

Jeg har merket meg at det har blitt sagt at kommunal- og regionalministeren allerede har tatt kontakt med KS om dette med øremerking av midler. Det synes jeg er veldig bra. Det må jo være et svært aktuelt tema å ta opp i de konsultasjonene som den forrige regjering fikk satt i gang på dette området.

Laila Kaland (A): Eg synest Riksrevisjonen har gitt oss ei god oversikt over korleis øyremerka tilskot verkar i Kommune-Noreg. Eg vil også seie at saksordføraren frå SV, Kristin Halvorsen, har gitt oss ein grundig gjennomgang av det fleirtalet meiner.

Vidare må eg seie at eg blir noko matt når eg høyrer Framstegspartiets talsmann seie at dei er kommunane sin beste venn. Det er ofte det Framstegspartiet prøver å framstille seg sjølve som: bestevenn med dei fleste. Men les ein programmet og ser ein på kutta dei har i budsjetta, også overfor kommunesektoren, som skal ta vare på vanlege folks livssituasjon, er det ganske hårreisande å komme med ein slik påstand. Eg trur at stykkprissystemet, som Framstegspartiet framheva her, får vi gode høve til å diskutere seinare.

Når det gjeld øyremerkte tilskot, er det vel riktig å seie at ikkje minst politikarane og organisasjonane har vore veldig opptekne av å få øyremerkte tilskot til kommunesektoren. Men etter kvart trur eg det også kjem fram ein del tankar om at dei øyremerkte tilskota kan verke hemmande på lokaldemokratiet, og ikkje minst hemmande på politikarane som sit i kommunestyret og som ser at det allereie er bestemt kvar pengane skal gå. Derfor er eg einig med alle dei som har sagt at vi må sjå meir på dei øyremerkte tilskota. Det er vel riktig som det også har vore sagt, at vi brukar ca. 32 milliardar kr til øyremerkte tilskot, medan rammeoverføringa er på ca. 47 milliardar kr.

Frå Arbeidarpartiet si side har vi iallfall sagt at dei frie inntektene til kommunane må aukast, og det må bli mindre til øyremerkte tilskot, og det håpar eg også kommunalministeren vil følgje opp på det punktet. Dette er også teke inn i fleirtalsmerknadene i innstillinga.

Eg har lyst til å nemne litt om mitt eige fylke, der vi veit at alle kommunane faktisk er minsteinntektskommunar. Eitt av problema med å oppfylle dei vedtaka som blir gjorde på Stortinget innanfor dei ulike områda der ein har øyremerkte pengar, er rett og slett at kommunane ikkje har eigendelen å betale med. Då blir det slik at dei pålegga som er gitt frå Stortinget, som kommunane gjerne vil følgje opp, både på eldresatsing, på helse, til HVPU og til skulesektoren, det har dei rett og slett ikkje råd til. Derfor ser vi at det blir større ulikskap mellom rike og fattige kommunar når dei ikkje kan innfri det Stortinget har sagt. Det må også vere riktig, trur eg – når vi veit at vi i Kommune-Noreg i dag har ein del rike kommunar – at vi kan ha ei større utjamning mellom rike og fattige kommunar.

Det er også sagt her at det er grunnleggjande behov som er nødvendig for kommunane å oppfylle, og det er god eldrepolitikk, det er gode skuletilbod, det er barnehageplassar, og at kommunane også kan støtte ein del av dei ulike kulturtilboda som er i Kommune-Noreg. Vi ser faktisk i dag på ein del av budsjetta at er det noko det går ut over, er det faktisk kulturtilboda ute i distrikta. Det er synd, for vi veit at blir det liten aktivitet og kulturtilbod ute i kommunane, vil folk ikkje bu der. Kommunesektor og kommuneøkonomi er vel ting vi kan kome tilbake til, og det får vi rikeleg høve til seinare. Elles vil eg tilrå innstillinga.

Statsråd Sylvia Brustad: Stortinget har etter min mening gjennom Riksrevisjonens undersøkelse fått en god redegjørelse rundt bruken av øremerkede tilskudd som statlig virkemiddel overfor kommunesektoren. Og det er riktig som flere har påpekt i debatten, at mens Stortinget for veldig mange år siden sa klart ifra at vi i sterkere grad skulle styre kommunene gjennom mål og resultatstyring kombinert med frie inntekter, dvs. skatter og rammetilskudd, så har storting og regjering i den perioden stort sett gjort det motsatte, nemlig øremerket mer og mer.

Jeg har merket meg at komiteen mener at det nå er grunnlag for å redusere antall øremerkede tilskuddsordninger. Det er Regjeringa enig i. Jeg er derfor glad for at komiteen så klart og bredt sier at regjering og storting bør bestrebe seg på å utvikle andre og mer egnede styringsmekanismer overfor kommunesektoren for å nå de målsettinger en er enig om. Hvordan målene skal nås, skal i større grad overlates til lokale folkevalgte organer, og Stortinget må da i større grad godta variasjoner også i utforminga av tjenestetilbudene lokalt. Jeg er enig i dette, og jeg vil vise til at det i kommuneøkonomiproposisjonen for 2001, som blir presentert for Stortinget den 19. mai, vil bli lagt fram forslag om innlemming av øremerkede tilskudd i inntektssystemet, og det vil også kunne bli aktuelt å avvikle enkelte øremerkede tilskudd. Videre viser jeg til det forsøket som nå pågår i 20 kommuner, hvor flere øremerkede tilskudd tildeles som rammetilskudd.

Jeg merker meg også at det blir pekt på at de øremerkede tilskuddene som forutsetter en kommunal egenandel og aktivitetsøkning, øker inntektsforskjellene mellom kommuner i favør av rike kommuner. Jeg merker meg at komiteen mener at øremerkede tilskudd som krever kommunal medfinansiering, bør trappes ned, selv om disse ordningene anses som de mest effektive for raskt å styrke et tjenesteområde. I stedet, sier komiteen, må det utvikles resultatmåling for effekten av prisnøytrale tilskudd, og det tar selvfølgelig Regjeringa med seg i det videre arbeidet som vi nå er midt oppe i. Komiteen sier at tilskudd som fullfinansierer den kommunale satsinga, virker bedre i forhold til fattige kommuner, og det tar vi selvfølgelig også med oss.

Jeg er enig i den selvkritikk som ligger i at komiteen konstaterer at Stortinget selv ikke har fulgt opp egne målsettinger i overføringene mellom staten og kommunene, og at en også er oppmerksom på at den måten å styre på medfører en fare for å passivisere kommunene ved utstrakt bruk av nasjonale handlingsplaner. Kommuner som har vært tidlig ute med å prioritere et område, og som senere ser at andre kommuner får mer inntekter gjennom nasjonale handlingsplaner, vil kanskje være mer avventende ved neste korsvei.

Komiteen etterlyser videre at det foretas en gjennomgang av de øremerkede ordningene med sikte på å etablere gode rapporteringsrutiner, og en gjennomgang av rapportering av økonomisk informasjon fra kommuneforvaltninga til staten for de øremerkede tilskuddene. Det vises her til at det er liten sammenheng mellom tilskuddsstørrelsen og den administrative belastninga. Dette mener jeg er et viktig punkt, for vi har etter hvert utviklet så mange øremerkede ordninger som krever så mye byråkrati, at det er på tide nå å gå den andre veien, i forhold til både å redusere antall øremerkede midler og også å redusere byråkratiet rundt det. Jeg har selv møtt representanter for små kommuner som f.eks. sier at de pengene de har fått som de skulle bruke til psykiatrien for å hjelpe folk som har psykiske lidelser, utelukkende har gått med til å ansette de folkene som skulle sitte og sørge for at planene, rapportene, søknadene osv. var i orden. Det er et eksempel på at vi er på ville veier når det gjelder bruken av øremerkede midler, og ikke minst det byråkratiet som vi har bygd opp rundt det. Derfor er det et klart mål også for denne regjeringa at vi er nødt til å minske byråkratiet rundt ordningene, få færre øremerkede midler og sørge for at de folkene vi har til disposisjon i kommunesektoren i mye større grad brukes i direkte tjenestetilbud til folk flest, i stedet for at de skal administrere, rapportere og lage planer og søknader i forhold til øremerkede midler.

Utfordringa er med andre ord å finne gode rapporteringsrutiner for øremerkede tilskudd uten at det belaster kommunene i for sterk grad, og her må det etter min mening betydelige forenklinger til. Det kan gjøres på flere måter. Når det gjelder de store øremerkede tilskuddene som benyttes over flere år til løpende driftsoppgaver i kommunene, som f.eks. barnehagetilskuddet, kan rapporteringa knyttet til tilskuddet integreres i den ordinære rapporteringa som nå utvikles gjennom det såkalte KOSTRA-prosjektet. For de mange små øremerkede tilskuddene som er vanskelig å fange opp i den ordinære rapporteringa gjennom KOSTRA, mener jeg, som Riksrevisjonen, at det kan være forsvarlig å forenkle rapporteringskravene i stor grad, f.eks. ved at det ikke kreves særskilte regnskapsdata for slike tilskudd. Dette er Regjeringa innstilt på å gå nøye gjennom for å få til ei forenkling, også på dette området.

Jeg har også merket meg at komiteen legger til grunn at det i vurderinga av nye øremerkede tilskudd skal tas med opplegg for evaluering av tilskuddet og vurderinger om når det skal avsluttes eller innlemmes i inntektssystemet. Det er jeg helt enig i at vi er nødt til.

Oppsummert virker det nå som om det er bred enighet om å gi et klart signal om at det nå skal settes et mye sterkere og mer kritisk søkelys på bruken av øremerkede tilskudd, både fra Regjeringas og Stortingets side. Dette er i tråd med det som sies i Regjeringas tiltredelseserklæring om at den statlige detaljstyringa må reduseres, og at kommunesektoren må gis økt handlingsrom. Den første milepælen vil vi ha i tilknytning til behandlinga av kommuneøkonomiproposisjonen for år 2001, hvor Regjeringa som nevnt vil legge fram forslag til en plan for innlemming/avslutning av øremerkede tilskudd.

Jeg vil til slutt understreke at dette er en krevende prosess, slik flere også har vært inne på. I den offentlige debatten tror jeg svært mange etter hvert er enige om at bruken av øremerkede midler må ned, men når en kommer til de praktiske og konkrete forslagene, er det dels en ganske øredøvende stillhet, dels motstand mot å innlemme akkurat det øremerkede tilskuddet. Et lite eksempel på det er at når vi i flere omganger har forsøkt å innlemme leirskoletilskuddet, har alle de ordførere som hadde leirskoler, umiddelbart vært på døra og sagt at akkurat det tilskuddet kan vi ikke innlemme. Det er bare ett eksempel på at dette er en krevende prosess.

Når vi på tvers av partigrensene nå er enige om at bruken av øremerkede midler må ned, håper jeg vi kan stå sammen om at det følger noen konkrete forslag i kjølvannet av det, som jeg håper vi også kan stå sammen om ved senere korsveger.

Vidar Kleppe (Frp): Jeg må si jeg er litt forundret over enkelte av medlemmene i kontroll- og konstitusjonskomiteen. Vi i Fremskrittspartiet har lagt vekt på og vil når det gjelder kommunenes primæroppgaver – og det er et faktum, enten Kristelig Folkeparti, Høyre og Arbeiderpartiet liker det eller ei – at pengene skal følge automatisk, enten det dreier seg om pasienten eller skoleeleven, for vi skal ha et likt tilbud for hele Norge. Derfor kan vi med stolthet hevde at vi er kommunepolitikernes og kommunenes beste talsmenn i Stortinget, fordi vi vil ha et likt tilbud. At andre ikke liker det, er greit nok.

Når vi ser på de reformene som Stortinget, flertallet i denne sal, har vedtatt på mange områder, enten det gjelder Reform 97, HVPU-reformen eller andre reformer, ser vi at det har vært et problem for kommunepolitikerne i samtlige partier å gjennomføre reformene, på bakgrunn av de økonomiske rammene som partifellene i denne salen har bevilget dem.

Riksrevisjonen har tidligere fokusert bl.a. på 6-åringsreformen og Reform 97 og gjennomføringen av den, og slått fast at Kommune-Norge ikke har fått nok penger av Stortinget til å gjennomføre disse. i forbindelse med den diskusjonen som var da, vil jeg si at det nytter ikke med flotte festtaler og å hevde at en er opptatt av primæroppgavene og at kommunene skal gis muligheter til å gi et tjenestetilbud og en undervisning som er lik over hele landet, når det ikke følges opp i praksis. Vi vet at Oslo kommune, Kristiansand kommune, Trondheim kommune og svært mange andre kommuner har påpekt at de ikke har fått nok midler, penger, av staten når de har gjennomført disse reformene.

Vi er glad for at vi har fått denne innstillingen. Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, er vi enige om at vi tar denne debatten. Det var betryggende å høre at statsråden nå sa at hun ville komme tilbake til dette i forbindelse med kommuneøkonomiproposisjonen for 2001. Det synes vi er redelig og greit, for da får fagkomiteen en grundig drøfting av de forskjellige tiltakene og måtene vi kan gjøre det på.

Jeg skal ikke provosere noen eller tilegne andre noen synspunkter som de ikke har. Men faktum er at når det gjelder både selskapsskatten og primæroppgavene, vil Fremskrittspartiet at midlene skal følge automatisk, og det skal gis et tilbud som er likt for hele landet. Jeg mener at vi kan hevde at det er vi som tar kommunene på alvor. At andre partier ikke har innsett dette, får vi bare ta til etterretning. Vi mener noe med det vi sier. Når vi har primæroppgaver som skal dekkes i hele kongeriket, skal de dekkes på en skikkelig og grundig måte. Da må det også følge penger med.

Kristin Halvorsen (SV): Jeg har med vilje prøvd å holde hele diskusjonen om kommuneøkonomien unna denne diskusjonen, fordi jeg har på følelsen at hver gang man diskuterer kommunesektoren, ender det i en diskusjon om kroner og øre. For at man skal kunne rendyrke noen spørsmål som dreier seg om struktur og system, har jeg prøvd å holde det utenfor.

Det er klart at hvis man gjennomfører en betydelig desentralisering, samtidig som det er et veldig gap mellom forventningene om hva slags tjenestetilbud kommunene skal gi, og de pengene de faktisk har til disposisjon, vil det oppleves lokalt som en strategi for ansvarsfraskrivelse fra Stortingets side, og ikke en strategi for desentralisering. Men når det gjelder diskusjonen om kommuneøkonomi, mener SV det må en betydelig satsing til hvis standarden på de kommunale tjenestene skal være i nærheten av hva vi – man kan si moderne, oppegående mennesker med betydelig vekst i privat forbruk i løpet av de siste årene – forventer når det gjelder valgmuligheter, hvis man sammenligner med standarden på andre områder. Det standardgapet bekymrer oss veldig, og vi tror det legger grunnlag for en omfattende privatisering hvis vi ikke klarer å gjøre noe med det.

Når det gjelder systemet for overføringene til kommunene, skal ikke jeg gå i noen markant polemikk mot det som Høyre og Fremskrittspartiet i større grad tar til orde for, nemlig stykkprisfinansiering. Det er motsatt system av det som jeg ser for meg i forbindelse med våre konklusjoner etter Riksrevisjonens rapport, for da lager man på en måte en pakke, en pris, og det betyr at tjenesten skal koste det samme rundt omkring i det ganske land, med en sjekk og en rettighet – en helt firkantet rettighet – knyttet til det, mens hvis man diskuterer lokaldemokrati og muligheten for i større grad å kunne påvirke ut fra at tjenestene utformes lokalt, må man også nettopp legge vekt på det som er de ulike lokalmiljøenes fortrinn i forhold til hvordan tjenestene skal utformes. Det betyr at ungdomsskolen i Lofoten kan være på en fiskebåt, mens ungdomsskolen på Grünerløkka kan være hos en stukkatør, en gyllenlærmaker, en møbelsnekker eller på en kafé – for å ta utgangspunkt i nettopp det.

Det jeg føler at stortingsflertallet har kommet fram til, er erkjennelsen av å burde flytte beslutningene i forhold til hvordan tjenester skal utformes, et hakk lenger i retning av kommunenivået, men vi må se i øynene at på dette området er det og skal det være dragkamper mellom ulike interesser. Det er gode konflikter, hvis en kan bruke det mest mulig offensivt. Det er ulike interesser, og det er gode konflikter som gjør at en kan lage rimelige kompromisser som ivaretar de ulike brukerne. Vi skal ikke være redd for at det ligger motsetninger i disse spørsmålene, men vi skal flytte fokus et hakk nærmere lokale beslutninger.

Jeg takker Riksrevisjonen for å ha åpnet mine øyne, som førte til en smertefull, men antakelig nødvendig politisk prosess. Dette er bare fortsettelsen av en dragkamp som egentlig går mellom storting og regjering på den ene siden og kommunene på den andre siden – en nødvendig konflikt, men hvor jeg oppfatter at stortingsflertallet har flyttet fokus et hakk lenger i retning av kommunal og lokal innflytelse på hvordan tjenestetilbudet skal utføres.

Marit Tingelstad (Sp): Jeg beklager at jeg, som ikke er i komiteen, skal ta ordet to ganger. Representanten Vidar Kleppe sa at han ikke ønsket å provosere noen i komiteen, men han greide å provosere meg.

Han skal ha ros for én ting, og det er at han sier ting på en enkel og tilforlatelig måte. Der har kanskje mange av oss andre noe å lære. Men det må ikke bli så enkelt at vi lurer både oss selv og andre. Det er det jeg er redd for, og det er jeg ganske sikker på at representanten Vidar Kleppe gjør, for når han sier at Fremskrittspartiet er kommunenes beste venn fordi de gir en lik sum til alle enten det gjelder omsorg eller skole – den samme summen enten en bor i Bærum eller Skjåk eller Engerdal, uavhengig av geografi, av andre rammefaktorer – er det klart at det blir veldig vanskelig å få til likeverdige tilbud. Joda, summen kan være den samme, men når vi vet at bruken av penger til skoleelever i de ulike kommuner varierer fra 120 000 kr pr. år til ca. 35 000 kr, hvordan i all verden skulle det gå hvis vi delte ut 35 000 kr i alle kommuner, uansett hvor det var i Norge? Dette viser bare hvor urimelig påstandene fra representantene fra Fremskrittspartiet er når de sier at de er kommunenes beste venn. Dessuten vil de jo også sentralisere veldig mye av helsetjenestene til staten, så det er altså ren sentralisering som ligger i disse forlokkende tonene fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Vidar Kleppe har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Vidar Kleppe (Frp): Vi kommer sikkert tilbake til denne debatten. At Fremskrittspartiet vil sentralisere alt som har med helsetjenester å gjøre, er ikke korrekt. Det vi vil sentralisere, er det økonomiske ansvaret, at staten garanterer å betale det det koster for at de personene som er syke og dårlige i hele Norge, skal ha en lik juridisk bindende rettighet til å få den hjelpen de trenger, når de trenger den, og ikke må stå i disse uendelige køene.

At tilskuddet skal være det samme på skolesektoren, har ikke vi sagt. Vi skal nok finne en løsning på det. Det er også forskjell på elever. Når det gjelder elever som har et handikap, som er funksjonshemmede, er det klart at den økonomiske satsen må økes slik at vi kan legge forholdene til rette og ha respekt for menneskeverdet til disse menneskene. Og jeg hadde håpet og trodd at Senterpartiet var interessert i å gjøre noe med disse forholdene.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.