Inge Lønning (H): Denne sak har en lang forhistorie. Flere ganger har spørsmålet om forskjellige ordninger for å bedre situasjonen for elever i videregående skole vært utredet. Det er særlig to typer tiltak som har vært utredet. Det ene er en utlånsordning for lærebøker, og det andre er en stipendordning som setter elevene i stand til selv å kjøpe de lærebøkene de har bruk for til undervisningen.
De gangene spørsmålet om utlånsordning har vært vurdert av sakkyndige instanser, har konklusjonen hver eneste gang vært et entydig nei. Det er noe ulike grunner til det. Én av de tungtveiende grunnene er at en slik ordning vil bli meget krevende å administrere, og at den vil ha svært store administrasjonskostnader. De steder hvor man har gjort beskjedne forsøk, bl.a. i Vest-Agder fylke for en del år siden, har konklusjonen også vært entydig negativ. Det er ikke noe rimelig forhold mellom administrasjonskostnadene og utbyttet ved en slik ordning.
De andre innvendinger som er kommet, både fra bokhandlersiden og fra forlagssiden, har med vilkårene for norsk lærebokproduksjon og valgfriheten når det gjelder å velge mellom alternative læreboktilbud, å gjøre.
Nå er det så langt ikke klarlagt hvorledes reglene for denne utlånsordningen skal se ut, og det er ikke gitt svar på en hel rekke av de praktiske spørsmålene som reiser seg, bl.a. hvem som skal fatte beslutning om hvilke lærebøker som skal innkjøpes. Skal dette gjøres enhetlig av skoleeier, fylkesskolemyndighetene, eller skal det gjøres av den enkelte skole, eller skal man som hittil overlate til den enkelte lærer å velge blant de ulike læreboktilbud som foreligger innenfor de forskjellige fag? Alt etter hvorledes svaret på dette kommer til å se ut når departementet har laget regelverket for ordningen, vil man kunne se for seg en effekt av en slik ordning som gjør norsk lærebokproduksjon enda vanskeligere enn den allerede er. Vi er jo nemlig i den situasjon, som jeg har tatt opp i Stortinget tidligere, at de forlagene som skal ha ansvaret for å frembringe gode læreboktilbud, er i en ganske presset situasjon, bl.a. fordi læreboktilbudet på det øverste nivå i norsk skole, universitetets- og høyskolenivået, mer og mer blir presset av den internasjonale konkurransen, hvor store internasjonale, engelskspråklige forlag vil være i stand til å utkonkurrere den norske lærebokproduksjonen relativt enkelt. Det er de samme forlagene som skal leve av å tilby lærebøker på videregående skoles nivå og på grunnskolens nivå.
I fjor høst vedtok Stortinget å bevilge 100 mill. kr til dette formål. Når Høyre stemte imot, var det fordi vi ikke anser det som riktig å prioritere formålet så høyt innenfor det samlede skolebudsjett som flertallsvedtaket forutsetter. Men vi tar til etterretning at Stortinget har bevilget disse pengene til formålet. Da er mitt spørsmål: Hvorledes kan man få mest mulig igjen for pengene? Mitt håp er at statsråden er villig til å vurdere andre måter å anvende pengene på, som i mindre grad lar pengene gå opp i kompliserte administrasjonsordninger, og som i sterkere grad kan komme de elevene til gode som har det største behov for å få hjelp til å dekke utgiftene til læremateriell i videregående skole.
Spørsmålet er om ikke en eller annen utgave av bokstipend vil være å foretrekke både når det gjelder anvendelsen av midlene for det primære formål, og når det gjelder å avbøte mulige skadevirkninger for norsk lærebokproduksjon av denne reformen. La meg også peke på at de problemene som vil knytte seg til en utlånsordning for lærebøker, er såpass store at det må være grunn til for alle parter, både de faginstansene som er involvert, Stortinget som bevilgende myndighet og Regjeringen som utøvende myndighet av Stortingets budsjettvedtak, å tenke seg om nok en gang før man sjøsetter en ordning som kan få så mange uheldige virkninger som en utlånsordning.
Jeg har merket meg at statsråden flere ganger etter at han tiltrådte som utdanningsminister, har gått ut og solgt dette budsjettvedtaket fra i fjor under overskriften: Gratis lærebøker i videregående skole. Det er i beste fall en upresis overskrift. Det folk vil forbinde med en slik overskrift, er ikke en utlånsordning hvor bøkene skal sirkuleres gjentatte ganger uten noen bestemt tidsfrist for hvor lenge de skal være i sirkulasjon. Det folk vil forbinde med et løfte om gratis lærebøker, er naturligvis noe helt annet. Selv om beløpet er altfor lite til å dekke en fullstendig stipendiering av lærebokformålet for alle elever, vil det etter mitt skjønn være langt mer treffende å kalle en slik stipendordning for gratis lærebøker enn en utlånsordning, som statsråden arbeider med.
Det er en god fjellvettregel blant mange gode fjellvettregler som sier at det er ingen skam å snu. Nå vet jeg jo at statsråden som tidligere AUF-leder har hatt dette som en flaggsak i svært mange år, men jeg har faktisk ikke registrert at det er særlig mange utenfor AUF som har tro på at dette er svaret på de utfordringene man her står overfor. Inntil budsjettforliket i fjor høst trodde heller ikke noen av sentrumspartiene at dette var svaret. Hver gang ordningen tidligere har vært utredet, har også de tidligere regjeringspartiene vært enige med Høyre om at dette er den dårligste av de virkemidlene som står til rådighet, dersom man vil gjøre noe med læreboksituasjonen for elever og foreldre i videregående skole.
Det er mitt håp at statsråden er villig til å vurdere den praktiske tilnærming og den praktiske bruk av de 100 mill. kr som Stortinget har bevilget på inneværende års budsjett.
Statsråd Trond Giske: Jeg skal være forholdsvis kort, ikke bare fordi komiteen skal ha middag senere i kveld, men også fordi jeg føler at dette er en omkamp i forhold til det som skjedde under budsjettbehandlingen i desember i fjor.
Utlånsordningen for lærebøker er vedtatt av Stortinget i budsjettbehandlingen for 1999-2000. Jeg har ikke til hensikt å få det vedtaket revurdert. Tvert imot ønsker jeg å arbeide for at utlånsordningen bygges ut slik at den kan gjelde alle elever. Som jeg også tok opp i den utdanningspolitiske redegjørelsen, vil jeg arbeide for en fellesskole. Utlånsordningen er ett av mange virkemidler for å få det til.
Representanten Inge Lønning antyder flere mulige negative sider ved utlånsordningen i sin interpellasjon. Det fins ingen holdepunkter for at ordningen skal føre til svekket pedagogisk kvalitet. Jeg har tvert imot et håp om at også utlånsordningen vil bidra til å bevisstgjøre om lærebokens rolle i læringsarbeidet, og at lærebok- og læremiddeltilbudet blir langt mer mangfoldig og variert i framtiden. Jeg vil presisere at i tillegg til at utlånsordningen har som mål å redusere elevenes utgifter til lærebøker, legges det også opp til at den skal gi en pedagogisk gevinst. Utlånsordningen har, sammen med de øvrige sentralinitierte tiltak i videregående opplæring, som målsetting å høyne kvaliteten på opplæringen, spesielt knyttet til aktiv elevdeltakelse, differensiering og bruk av ulike læremidler som verktøy og faktaressurs i læringsarbeidet. Etter min mening vil ny teknologi ha større innvirkning på læremiddelmarkedet og læremiddelutformingen enn utlånsordningen. Et mer mangfoldig læremiddeltilbud vil jeg ikke betegne som en utarming, men som en berikelse for skolene.
Spørsmålet om midlene heller burde komme vanskeligstilte elever eller familier til gode, inneholder de samme synspunktene som de som ble fremmet av Høyre og Fremskrittspartiet i budsjettbehandlingen. Gjennomføringen av stortingsvedtaket vil bygge videre på prinsippene om fellesskolen, med samme tilbud til alle elever. Ordningen med behovsprøving og særordninger for elever fra økonomisk vanskeligstilte hjem vil jeg derfor unngå.
Jeg vil selvfølgelig følge nøye med i dette arbeidet. Skulle det vise seg at ordningen ikke har den tilsiktede virkningen, vil jeg se nærmere på om det kreves forbedringer. Men jeg håper at vi en dag skal komme fram til målet, nemlig gratis skolebøker til alle i videregående skole.
Inge Lønning (H): Jeg takker statsråden for svaret, men ikke for særlig mye mer enn at han gav et svar, for innholdet var ikke særlig mye å bli oppmuntret av.
Det er vanskelig for meg å skjønne hvorledes statsråden kan få det til at en utlånsordning, administrert av skoleeier – fylkeskommunen – skal bidra til å skape større mangfold enn tidligere når det gjelder valg av lærebøker. Jeg må nesten be om statsrådens hjelp til å få logikken til å gå i hop. Hvorledes mener han at dette vil være et bidrag til større mangfold, både i lærebokproduksjonen og i valget av lærebøker?
Nå sa statsråden ingenting om hvorledes de retningslinjene departementet har under arbeid, kommer til å se ut – for mye avhenger jo av hvordan de retningslinjene kommer til å se ut. Og jeg vil bemerke at det synes meg å være i seneste laget hvis man skal forvente at skoleeierne fra begynnelsen av skoleåret til høsten skal være i stand til å iverksette en krevende nyordning, når de på det nåværende tidspunkt, ved utløpet av vårsemesteret, ennå ikke har fått noen klarhet fra departementets side om hvorledes ordningen skal se ut, og hvorledes ordningen skal praktiseres. Jeg har meget vanskelig for å forstå at skoleeierne, i dette tilfellet fylkeskommunene, vil ha et særlig godt grunnlag for å treffe de tiltak som er nødvendig for å sjøsette en så vidt omfattende og krevende reform administrativt, når de på det nåværende tidspunkt ikke har fått klar beskjed fra departementet om hvordan ordningen skal se ut.
Det er ikke riktig at denne interpellasjonen er ment som en invitasjon til omkamp. Jeg har registrert helt klart at det vedtaket som er gjort i budsjettbehandlingen i fjor høst, står ved lag, men det vedtaket er ikke et detaljert vedtak om hvorledes man skal anvende pengemidlene. Og jeg vil fastholde at det er og blir grunnleggende vindskjevt å kalle en påbegynnelse av en utlånsordning, som bare vil kunne dekke en meget begrenset del av skoleboktilbudet til en del av elevene i videregående skole, for en reform som sikrer gratis skolebøker.
Nå sa statsråden, og det er det eneste punkt hvor jeg øynet et aldri så lite håp, at han selvfølgelig er innstilt på, dersom det skulle vise seg at ordningen har de motsatte effekter av det han beskrev, å revidere den. Mitt poeng, som jeg trodde statsråden også hadde sans for, var at det ikke er nødvendig å gjøre tabbene før man korrigerer, undertiden er det bedre å være føre var.
Statsråd Trond Giske: Det siste kan jeg i og for seg slutte meg helhjertet til. Jeg har av og til når vi arbeider med saker, følelsen av at vi kanskje skulle sette ned en granskingskommisjon før vi starter med iverksettelsen av vedtak, istedenfor å vente til vi har overskredet budsjettet og gjort alle tabbene. I denne saken er jeg derimot ikke så bekymret for det.
Jeg synes det er en uholdbar situasjon at foreldre og elever hver eneste høst må bruke mange tusen kroner på å kjøpe nye bøker, når man ofte kunne hatt de samme bøkene som elvene året før hadde brukt. Når jeg sier at dette vil føre til et større mangfold, tror jeg det vil utløse bruk av også andre læremidler. Jeg tror det vil føre til et større mangfold i skolen, og det er også det som ligger i læreplanene, at det skal være læreplanene som er styrende, og ikke læreboken.
Representanten Lønning etterlyser retningslinjene. Jeg kan informere representanten om at retningslinjene for bruken av de 100 mill. kr som Stortinget har bevilget til bøker i videregående skole, for lengst er sendt ut til skoleeierne – til fylkeskommunen. Der har vi lagt til grunn at det er elevene i VK I og VK II som skal prioriteres. Man skal også prioritere bøker i felles allmenne fag, fordi det vil nå flest mulig elever, og sørge for at det både er yrkesskoleelever og elever på allmenne studieretninger som skal nyte godt av det. Grunnen til at vi har valgt å prioritere VK I og VK II-elevene, er at flest mulig da vil nyte godt av ordningen. Hvis vi hadde begynt med den på grunnkurs, hadde vi hatt to kull som ikke hadde fått nyte godt av ordningen. Hvis vi begynner høyt oppe i årskullene, vokser på en måte elevene inn i ordningen, og dermed får flere nyte godt av den.
Målsettingen vår er at man skal prioritere bøker med antatt lang levetid, og også at man skal ha størst mulig besparelse for elevene i form av kostnader. På den måten tror jeg vi får en mer rettferdig skole. Vi kommer nærmere målet om lik rett til utdanning for alle, og det er det som ligger til grunn for dette forslaget. Og denne saken har, som representanten Lønning riktig sa, vært en kampsak for undertegnede i lang tid.
Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.
Synnøve Konglevoll (A): At partiet Høyre er motstander av skolereformer, er jo en kjent sak, men med respekt å melde ble jeg litt forbauset da jeg leste den interpellasjonen som vi diskuterer i dag. Det er liksom ingen grenser for hvor mye som er galt med at det nå er blitt bevilget penger til innkjøp av læremidler i den videregående skolen. Jeg blir litt forbauset, men jeg klarer liksom ikke å hisse meg ordentlig opp.
Nå er det faktisk sånn at det endelig har blir flertall i Stortinget for at det offentlige skal ta ansvar for både bøker og andre læremidler også i den videregående skolen. De 100 mill. kr som Arbeiderpartiet fikk sentrumspartiene med på i fjor høst, er ikke bare midler til innkjøp av bøker, det er faktisk starten på en læremiddelreform i den videregående skolen. Da må det jo være mye mer interessant å diskutere hvordan vi skal gjennomføre denne reformen, enn å bruke tid og krefter til å gråte over tapte slag.
Sånn sett passer det bra at interpellasjonen til Inge Lønning kommer før interpellasjonen til Rolf Reikvam, for da kan vi få slått fast at dette er vedtatt, og at dette er det flertall for. Når vi er ferdig med det, kan vi ta den interpellasjonen som kommer etterpå, og diskutere hvordan vi nå skal legge dette opp for å nå målet om en bedre skole. Da mener vi at fri tilgang til spennende lærebøker, både gjennom utlånsordninger, opprustning av skolebibliotekene og bruk av andre typer læremidler som Internett, CD-ROM og film er en del av de tiltakene som må til.
I debatten om den utdanningspolitiske redegjørelsen var flere inne på faren for kommersialisering i skolen. Jeg mener at det i seg selv er et selvstendig argument for innkjøp av skolebøker og andre læremidler, nettopp for å unngå reklame i skolebøker og andre måter for sponsing av læremidler.
Dersom vi i stedet for en utlånsordning der bøker kan lånes ut i tre-fire år, skulle gått inn for et skolebokstipend som kanskje dekker 1/4 eller 1/3 av de utgiftene elevene har hvert år, ville vi ikke på samme effektive måte kunne motvirke en slik kommersialisering. Derfor er dette en læremiddelreform som er viktig, og derfor håper jeg at vi nå kan legge bak oss debatten om vi skal ha en satsing på læremidler, og i stedet stå sammen om den satsingen som dette kommer til å være for den videregående opplæringen i Norge.
Ursula Evje (Frp): En omkamp når det gjelder budsjettbehandlingen fra i fjor høst, sa statsråden med klar adresse til Fremskrittspartiet og Høyre. Store deler av revidert budsjett samt opphevelse av vedtak er helt korrekt en stor politisk omkamp som er satt i verk av den regjering som statsråden er medlem av. Men det kommer vi forhåpentligvis sterkere tilbake til ved debatten i juni.
Representanten Lønning har redegjort for mange av de forholdene som bør bemerkes, men konsekvenser for det offentlige selv berørte han ikke. Opplæringsloven har bygd inn i seg et gratisprinsipp, men unntaket var lærebøker i den videregående skole. Det som det da er verdt å stille spørsmål ved, er: Hva med elevenes utgifter til andre typer læremidler, f.eks. de råvareprodukter som trengs i opplæringen, og som det blir krevd inn betaling for i dag – skal de også dekkes av stipendordninger, mon tro? Eller går de ikke inn under gratisprinsippet?
Videre er det her snakk om utvidelse av den enkelte skoles bibliotekarealer, utvidelse av antall ansatte til å administrere ordningen, dele ut bøker, reparere etc. Man har ikke tatt stilling til omløpstiden for bruk av bøkene m.m.
Så sier representanten Konglevoll at disse fattige hundre millioner kroner av en kostnad på nær en milliard er starten på en læremiddelreform. Hva i all verdens land og rike betyr det? Skal en tiendedel av den reelle kostnaden være starten på en reform? Jo, det kan man kanskje si at det er, men jeg vil be statsråden redegjøre for hvordan denne starten kan bli noe annet enn en spinkel start, og hvordan han har tenkt å fullfinansiere dette nå og i fremtiden med tanke på arealutvidelse, antall ansatte, omløpstid osv. Ikke minst vil jeg be om at han samtidig tenker litt på råvarene, som elevene pr. i dag også må betale selv.
Arne Lyngstad (KrF): Kristelig Folkeparti hadde primært ønsket en stipendmodell framfor en utlånsordning. Vi valgte imidlertid å bli med på en utlånsordning for å få vedtatt et budsjett for år 2000.
Når jeg nå har hørt statsråden redegjøre for gjennomføringen, må jeg innrømme at jeg ble noe overrasket. Jeg ville tro det hadde vært best å begynne med grunnkurs framfor videregående kurs I og II for at det skulle komme alle elevene i et årskull til gode. Videre har Kristelig Folkeparti vært opptatt av at når først ordningen er der, skal alle elever i videregående opplæring få del i ordningen. Dette er i tråd med Arbeiderpartiets argumentasjon om en læremiddelreform for en gratis videregående skole. Derfor bør ordningen også inkludere elevene i friskolene. Jeg forutsetter derfor at statsråden kan bekrefte at det vil skje. Hvis ikke, må vi vurdere å komme tilbake på en egnet måte.
Kristelig Folkeparti oppfatter ikke dette som en reform for bedre kvalitet i videregående skole. Vi oppfatter det faktisk som en velferdsreform. Kristelig Folkeparti ønsker å prioritere kvalitetstiltakene i årene framover, og da vet jeg om mange gode formål som bør iverksettes framfor velferdstiltak.
Til slutt vil jeg påpeke at tenåringsfamiliene nå faktisk får en bedre økonomi ved at det fra mai i år også gis barnetrygd for 16- og 17-åringer.
Marit Tingelstad (Sp): Jeg skal være veldig rask. Vi ville fra Senterpartiets side helst hatt en annen ordning for skolebøker i videregående skole enn det som ble inngått i avtalen i fjor høst. Det har jeg sagt før. Vi ønsker et skolebokstipend slik som elevorganisasjonene ønsker det. Men når vi har inngått en avtale, står vi på den. Jeg er enig med Høyre i at pengene kunne vært brukt på en bedre måte. Men noen piller må en altså tåle å svelge, og Arbeiderpartiet har jo tålt kontantstøtten, så vi får tåle utlånsordningen.
Jeg vil til slutt bare si at jeg er overrasket over statsrådens valg av prioriterte elevgrupper. Han prater om en rettferdig skole. Jeg kan ikke se at det er rettferdig at en ordner en utlånsordning for VK I. Det er for så vidt greit nok, men hva med VK II? Det er svært få elever i VK II yrkesfag – de er stort sett lærlinger, de har unnagjort lærlingskolen og de har nesten ikke bruk for skolebøker. Jeg hadde derfor virkelig forventet, når dette er en så stor sak for Arbeiderpartiet og for statsråden, at de hadde gjennomført, som jeg ønsker, en rettferdig begynnelse på ordningen.
Inge Lønning (H): Forløpet av interpellasjonsdebatten viser det jeg antok, nemlig at det er et flertall i Stortinget som mener at en utlånsordning for lærebøker ikke er det beste svaret. Antagelig er det også et flertall som mener at det ikke er det riktige svaret i det hele tatt på utfordringen, og det konstaterer jeg med tilfredshet.
Jeg synes representanten Lyngstad traff spikeren på hodet da han karakteriserte det forliket man inngikk på dette punkt i fjor, dels som en nødvendighet for i det hele tatt å få gjennom et budsjett – og det respekterer jeg, selvfølgelig – og dels som ikke en skole- og utdanningsreform, men en velferdsreform. Det synes jeg treffer spikeren helt nøyaktig på hodet.
Det vil være viktig for meg å få avklart hvorledes statsråden etter denne debatten, som klart viser at premissgrunnlaget for det flertallet som fattet budsjettvedtaket i fjor, spriker og til dels er direkte i motstrid med hverandre, ser for seg at dette skal være begynnelsen på en kraftig opptrapping av den samme ordning. Det er vel ingenting som tyder på at det, forutsatt at statsråden kommer tilbake i budsjettforslaget til høsten med et forslag om en kraftig opptrapping etter de samme linjene, vil være noe flertall i Stortinget for det. Også det taler for at denne såkalte utdanningsreformen kan komme til å ligne ganske sterkt på Venus fra Milo – en statue som kommer til å bli stående uten særlig mange kroppsdeler. Jeg skulle ønske at statsråden tok innover seg den politiske realitet i dette og allerede nå var villig til å revidere noe på utlånsordningen.
Til sist: Det er riktig som representanten Evje peker på, at denne regjering i forslaget til revidert nasjonalbudsjett har gått tilbake på en rekke av de ting som man inngikk budsjettforlik på i fjor. Man har f.eks. vedtatt å kutte hele 10 mill. kr på en såre tiltrengt omstillingsreform innenfor universiteter og høyskoler, man har ganske glatt tatt fjerdeparten av bevilgningen til de kirkelige fellesråd, uten noen annen begrunnelse enn budsjettsituasjonen. Da forekommer det meg litt patetisk at man er opptatt av å frede en bevilgning på 100 mill. kr, når man vet at stortingsflertallet ikke engang har felles oppfatning av begrunnelsen for reformen.
Statsråd Trond Giske: Både høsten 1997 og høsten 1998 foreslo Arbeiderpartiet første trinn i en gratis utlånsordning for skolebøker i videregående skole. Da fikk vi ikke støtte fra andre partier enn SV i stortingssalen, på tross av at i hvert fall undertegnede mange ganger i løpet av valgkampen 1997 møtte representanter, særlig fra sentrumspartiene, som var sterke tilhengere av enten en utlånsordning eller en stipendordning. Høsten 1999 lyktes det oss endelig å få en enighet, sentrumspartiene ble heldigvis med oss på det som Lyngstad karakteriserer som en velferdsreform, men som jeg også mener er en skolereform. Og for bare å ha sagt det: Det at det er en velferdsreform, gjør det vel ikke mer beundringsverdig å gå imot den, som Høyre gjør. Det er greit nok at de mener at det er en dårlig skolereform, men hvis de innrømmer at det er en god velferdsreform, burde det være en begrunnelse for å gå for den, ikke for å gå imot den. Men Høyres historie tatt i betraktning er det selvsagt en viss konsistens i å gå imot hvis det er en velferdsreform.
Vi har laget noen retningslinjer for hvordan det skal være. Det er i overensstemmelse med den debatten som var i Stortinget. Selvsagt kunne kanskje andre statsråder fra andre partier laget andre retningslinjer, men mitt mål var at man skulle nå flest mulig elever, at det skulle komme flest mulig til gode, og at en skulle spare mest mulig penger på det, og at man også skulle satse på bøker som har en viss varighet. Derfor prioriterte vi VK I og VK II for, som jeg sa i mitt forrige innlegg, å nå flest mulig elever, at det ikke på en måte skulle bli som reformer ofte blir, at det er et årskull som liksom får det positive hvert eneste år, men at det også skulle komme flest mulig av dem som allerede var i skolen i dag, til gode.
Jeg kan ikke helt henge med på representanten Tingelstads argument om at det blir urettferdig for yrkeselevene fordi de ikke har så mange lærebøker. Det at yrkeselevene ikke bruker mange tusen kroner på bøker, gjør det ikke mindre rettferdig å gi gratis skolebøker til dem som faktisk bruker mange tusen kroner på lærebøker. Det vi i så fall burde ha sett på i forhold til yrkeselevene, er dem som har store utstyrsutgifter. Det tror jeg heller er en relevant problemstilling i forhold til yrkeselevene på VK II, i hvert fall i enkelte fag, men VK II-elevene på allmenne studieretninger bør også få den muligheten som gratis skolebøker innebærer.
Hva som skjer i budsjettet for neste år, skal jeg ikke stå her og verken love eller spekulere i. Det får vi se når budsjettet legges fram. Mitt mål er i hvert fall å fortsette opptrappingen av gratis skolebøker, slik at vi en dag kan gi den rettferdige velferdsreformen, og etter mitt syn også skolereformen, en god framtid, slik at alle kan få lik rett til utdanning.
Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.