Rolf Reikvam (SV): Jeg erkjenner at både Stortinget og statsråden har begrensede muligheter til å øve innflytelse på hva slags lærebøker vi skal ha. Så lenge det er et marked for den type lærebøker som utgjør den alt overveiende del i dag, er det lærebokforfatterne og forlagene som vil avgjøre lærebøkenes innhold.

Dagens type lærebøker har en lang tradisjon i skolen. For 30 år siden var læreboka som eliminerte læreren med alle hans eller hennes svakheter, også det pedagogiske idealet. Læreren fikk rollen med å legge på transparenter, trykke på knappen for å få båndet til å spille og be elevene åpne læreboka på en bestemt side. Den lærersikre læreboka var ei god lærebok for 30 år siden.

I dag går vi heldigvis i motsatt retning. Lærebokavhengighet fører til at læreplanen, som skulle være det fremste pedagogiske dokument, blir fordøyd av en lærebokforfatter og ikke av den utøvende lærer. Unnfangelse av de pedagogiske ideene bør og skal skje på læreplannivå, og det er derfor til det nivået lærerene må gå for å kunne planlegge og evaluere det som foregår i klassen. Hvis ikke ender vi opp med fremmedgjorte utøvere av andres planer. Det er dessuten grunn til å minne om at prinsippene i de nye læreplanene er at det er læreplanene som skal bestemme innholdet i timene og arbeidsøktene i skolen, ikke lærebokforfatterne.

Den følgeforskningen som fulgte Reform 94, viser at en er kommet kort når det gjelder innholdsreformen i videregående skole. Det er heller ikke grunn til å tro at situasjonen er vesentlig annerledes i grunnskolen, spesielt på ungdomstrinnet.

De strukturelle endringene har vi fått på plass. Elevene får i stor grad sitt førsteønske oppfylt. De gjennomfører utdanningen innenfor den tilmålte tiden, tre-fire år, og det er etter hvert nok læreplasser for de aller fleste lærefag.

Forskerne peker på to områder som hemmer den omfattende innholdsendringen som er forutsatt i læreplanene. For det første er det vurderingssystemet. Eksamen og karakterer styrer i stor grad læringsarbeidet i klasserommet og i verkstedet. For det andre: Den tradisjonelle læreboka blir en sovepute og er styrende for arbeidet. Den er praktisk for lærerene fordi den vanligvis dekker hele læreplanen. Den gir en trygghet, for når en har arbeidet seg gjennom en lærebok, vet en stort sett at læreplanen er dekket, de mål som er stilt opp i læreplanen, har en vært igjennom. Det er denne tryggheten som lett virker hemmende både på kreativitet og refleksjon i forhold til målene i læreplanen. Den tradisjonelle læreboka vil også virke hemmende på å ta i bruk nye og andre læremidler. Den sterke utviklingen innenfor teknikk og teknologi har økt tilgangen på andre informasjonskilder. Det er også grunn til å minne om at i den generelle delen av læreplanen er lærebøker nevnt bare én gang og da i kombinasjon med andre læremidler. I læreplanverket for øvrig er det begrepet «læremidler» som for det meste brukes. Læremidler brukes om alt som tas i bruk i en læringssituasjon, og som er meningsbærende i seg selv. Læremidler omfatter tekster, programvare, lyd, bilder og lærebøker som er produsert for å ivareta bestemte opplæringsmål, men det er også materiell som opprinnelig hadde andre formål, som f.eks. avisartikler, spillefilmer og skjønnlitteratur. Idealet i læreplanene er ikke lenger læreren med læreboka under armen, men læreren med trillevogna, den som markerer mangfold av læremidler.

Hvorfor blir vi så hengende i de gamle rollene? Hvorfor blir det oppstandelse hvis en i et fag mangler lærebøker til skolestart? Jeg har mange ganger inntrykk av at det er krise hvis læreboka ikke er kommet, slik at elevene og lærerne ikke har den ved skolestart. Det ideelle hadde vært at det ikke fantes lærebøker ved starten på skoleåret. Da hadde lærerene sammen med elevene vært nødt til å sette seg ned med læreplanen for å bli enige om hva som er målene i faget, hvorledes en skal finne aktuelt lærestoff og hvorledes arbeidet skal legges opp med de læremidler en har tilgjengelig, og som en ønsker å bruke.

Jeg vil våge den påstanden at den tradisjonelle læreboka sammen med vurderings- og eksamenssystemet er den største hindringen for å få til en nødvendig innholdsreform. Det undrer meg ofte at lærere som roper på større pedagogisk frihet til den enkelte skole og enkelte lærer, ikke i samme grad er kritisk til lærebokas rolle. Det er ikke læreplanene, selv om de er fastsatt i forskrift, som styrer opplæringen, men det faktum at lærerne lar en lærebokforfatter tolke de ulike planene. Mitt håp er at den nye teknologien vil gjøre den tradisjonelle læreboka overflødig. På den måten blir det lettere å få tilgang til supplerende opplæringsmateriell. Jeg tror dette kan drive fram en ny type bøker fra forlagene fordi det ikke lenger vil være marked for den læreplandekkende læreboka.

Til slutt en liten oppfordring til det nye læresenteret når de kommer i gang: En skikkelig og grundig debatt om nye læremidler må stå høyt på deres dagsorden. Å initiere en diskusjon blant lærere og andre interesserte i skolen om lærebokas plass, bør være et godt utgangspunkt for å gjøre noe med den tradisjonelle læreboka.

Statsråd Trond Giske: Jeg er enig i representanten Reikvams beskrivelse av at lærebøkene fortsatt er det viktigste grunnlaget når lærerne planlegger og lager undervisningsopplegg. Jeg er også enig i at i mange tilfeller kunne lærebøkene vært utformet slik at de var med på å stimulere til økt elevmedvirkning.

I den generelle delen av læreplanen sies det på følgende måte:

«Aktive formidlere trenger gode hjelpemidler. Lærebøker og andre læremidler er vesentlig for undervisningens kvalitet. De må derfor utformes og brukes i samsvar med prinsippene i den nasjonale læreplanen.»

Det er to viktige områder i videregående opplæring som representanten Reikvam berører, det ene er lærebøkenes kvalitet, det andre er opplæringens kvalitet.

Det vi vet, er at i klasser og grupper der reell elevmedvirkning praktiseres, og hvor læreplanmålene er utgangspunktet for elevenes deltakelse i planleggingen, gjennomføringen og vurderingen av læringsarbeidet, brukes lærebøkene i stor grad som verktøy og for å innhente fakta. Det er med andre ord godt mulig å bruke dagens lærebøker sammen med andre læremidler, slik lov-, regel- og læreplanverket forutsetter.

Når det er sagt, vil jeg også gi uttrykk for at lærebøkene selvsagt kan bli både bedre og annerledes. Det vil til enhver tid være interessant å fokusere på arbeidsmåter i skolen og på lærernes og elevenes roller og ansvar. Det å starte en debatt som kan få betydning for læremiddelbruk og læremiddelutvikling i fremtiden, slik representanten Reikvam nå gjør, er meget prisverdig. Dersom godkjenningsordningen nå blir opphevet, er det en ytterligere markering av at det er læreplanene som er styrende for opplæringen, ikke lærebøkene. Det legges vekt på at skolebøker er ett av flere læremidler som skal brukes i læringsarbeidet. Med økt tilgang til og bruk av elektroniske hjelpemiddel vil valgfriheten bli større i årene framover. Det valget er i første rekke en del av lærernes profesjonelle ansvar, men det er også ønskelig at både elevene og foreldrene tar del i arbeidet. Ett fylkesting har vedtatt en prøveordning som sier at elevene selv har rett til å velge læreverk. Når elevene i en klasse eller gruppe kan delta på den måten, vil det kunne få positive pedagogiske konsekvenser.

Den forrige regjeringen tok initiativet til å sette i gang et prosjekt om valg, vurdering og kvalitetsutvikling av lærebøker og andre læremidler i grunnskolen og videregående opplæring. Det vil jeg følge opp. Prosjektet starter om kort tid og skal foregå som en systematisk, forskningsbasert kunnskapsinnhenting. Jeg mener dette kan bidra til økt kunnskap og bevissthet om kvalitetskriterier og prosedyrer i forbindelse med utvikling, valg og bruk av læremidler.

I budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og den forrige regjeringen ble det – som vi var inne på i forrige interpellasjonsdebatt – satt av 100 mill. kr til en utlånsordning for lærebøker i videregående opplæring. I tillegg til at elevers utgifter til lærebøker reduseres betydelig, legges det opp til at lærere og elever bevisstgjøres om lærebokens rolle i læringsarbeidet.

Det er mitt håp at bl.a. disse tiltakene vil føre til et mer mangfoldig valg av læremidler. Det vil igjen kunne føre til at lærebokforlag og lærebokforfattere utvikler andre typer læremidler. Tematiske lærebøker vil, slik jeg ser det, være en naturlig del av et slikt mangfold. Det nye læringssenteret vil også få oppgaver knyttet til at skolene i større grad skal ta i bruk nye og andre typer læremidler.

Jeg er imidlertid overbevist om at det skal mer til enn å endre lærebøkene for at aktiv elevdeltakelse skal bli en del av skolens hverdag. Vi må fortsette satsingen på en bredere front enn som så. Som en del av det arbeidet er det igangsatt et treårig prosjekt, «Differensiering og tilrettelegging i videregående opplæring». Målet er å bidra til at opplæringen i størst mulig grad er tilpasset den enkelte elevs forutsetninger og behov. I dette og en rekke andre sentralinitierte tiltak er målsettingen å høyne kvaliteten på opplæringen, spesielt knyttet til differensiering, aktiv elevdeltakelse og bruk av ulike læremidler som verktøy og faktaressurs i læringsarbeidet.

I tillegg planlegger departementet og Elevorganisasjonen en felles konferanse om elevmedvirkning og elevinnflytelse. Konferansen legger opp til å motivere og skolere elever, lærere, skoleledere og skoleeiere til å utnytte og ta i bruk det handlingsrommet som rammer og regelverk gir.

Som representanten Reikvam forstår, er jeg svært opptatt av å videreutvikle kvaliteten i videregående opplæring, også gjennom å stimulere til bevisst bruk av læremidler, der lærebøker er én av flere typer læremidler. Læreplanene skal alltid være styrende for opplæringen.

Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret. Jeg er også veldig glad for det, jeg synes det var et godt svar, som åpner for mange spennende utfordringer i tiden framover. At departementet er innstilt på å sette i gang ulike prosjekter for å øke elevmedvirkningen i skolen, synes jeg er viktig, og det skal vi holde fast på.

Det er flere ting som er aktuelle når det gjelder økt elevmedvirkning. Det ene går på de formelle styringsorganene i skolen. Det er viktig at elevene får større innflytelse innenfor disse strukturene og dette systemet. Men det som er den største utfordringen – og jeg oppfattet vel også statsråden slik at det er det han er mest opptatt av – er å sikre økt medvirkning i det som foregår i den enkelte klasse, på det enkelte verksted, at elevene blir trukket med i selve planleggingsprosessen, i gjennomføringen av læringsarbeidet, og ikke minst også i vurderingen av læringsarbeidet. Jeg ser fram til de spennende prosjektene som da kommer i gang.

Hvis vi tar den debatten som vi hadde for litt siden, omkampen om denne bevilgningen på 100 mill. kr, håper og tror jeg at en slik utlånsordning på mange måter vil bli dødsstøtet for den tradisjonelle læreboka. Jeg tror nok at den vil ha problem med å overleve, iallfall i dagens form og på dagens måte, ved en utlånsordning. Så selv om jeg i utgangspunktet ønsker stipend, ser jeg at en utlånsordning kan være et viktig virkemiddel for å ta knekken på dagens lærebok, så slik sett kan det virke bra.

Jeg skulle ønske at vi klarte å gi et sterkt signal fra Stortinget ut til de som jobber med lærebøker, de som skriver lærebøker, de som gir ut lærebøker, om at den typen lærebøker vi har hatt i Norge, der læreboken dekker hele læreplanen fra a til å, ønsker vi ikke, og at vi ønsker at forlagene og forfatterne bruker mer tid og krefter på å utvikle nye typer lærebøker, tematiske lærebøker, andre læremiddel osv. Da er jeg sikker på at vi kunne komme et stykke videre med både demokratiseringen av det som skal skje i klasserommet og på verkstedet, og økt engasjement fra elevenes side.

Statsråd Trond Giske: Jeg tror ikke det er så veldig stor uenighet mellom interpellanten og statsråden i denne saken. Når interpellanten sier at det nesten ville vært en fordel om lærebøkene aldri var klare til skolestart, er det kanskje å gå litt langt. Men bevisstgjøringen om at det er læreplanen og innholdet der som skal være styrende, bevisstgjøringen om at det er elevene som skal ta del i planleggingen av undervisningen, og bevisstgjøringen om at det er målene for undervisningen og ikke læreboken som er det styrende redskap, deler jeg fullt ut.

Hvordan og hvor fort vi klarer å få til en slik utvikling og videreføre den utviklingen som allerede er i gang, kan ikke jeg si her og nå, men jeg vil i hvert fall gjøre mitt ytterste for å utvikle og være med på å få det til å bli en realitet. Den teknologiske utviklingen gir jo enorme muligheter for å innhente informasjon, både faktainformasjon, sammenhenger og ulike synspunkter på ulike spørsmålsstillinger, som kanskje aldri noen generasjon har opplevd før. Og hvis man ser hvordan unge mennesker håndterer data og informasjonsteknologi, Internett, må vel mange voksne nærmest stille seg i skammekroken i forhold til den kunnskapen som ungdommen har om bruk av en slik teknologi.

Hvis vi kan legge til rette for at den teknologien kan brukes aktivt i skolehverdagen, vil det gi enorme muligheter for å oppnå akkurat det som interpellanten er opptatt av. Så jeg tror at dette kommer til å bli en meget god utvikling for skolen. Det vil understreke og legge til rette for at læreplanens generelle del kan bli en virkelighet, at vi skal utvikle det skapende, det selvstendige, det kritiske mennesket som er i stand til å innhente ulike opplysninger og ulike synspunkter, vurdere dem kritisk og behandle dem i sin egen læring. Så jeg tror denne debatten bare er starten på en meget viktig og omfattende prosess for å realisere det målet.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Det herskar ingen tvil om at læreboka er eit viktig verkemiddel i arbeidet med å utvikle ei opplæring med kvalitet. Slik sett skal læreboka sjølvsagt vere eit sentralt hjelpemiddel i undervisninga.

Når det gjeld Reform 94, var intensjonen bak innhaldsreforma at ein skulle kome bort frå den lærebokstyrte undervisninga. Likevel opplever me at læreboka framleis er det viktigaste grunnlaget for mange lærarar når dei skal utarbeide sine opplæringsopplegg. Slike opplegg stimulerer ikkje akkurat til kreativitet, verken fagleg eller pedagogisk. Derfor er det eit viktig spørsmål interpellanten tar opp.

Det er nå eingong slik at dei lokale forholda varierer frå landsdel til landsdel. Derfor må det nødvendigvis òg bli slik at dersom det er meininga at delar av opplæringa skal tilpassast lokale forhold, vil dette òg krevje bruk av andre bøker og læremiddel. Her kan det vere snakk om å bruke leksikon, aviser, skjønnlitteratur, bygdebøker, Internett, CD-rom, video osv.

Når det gjeld bruk av Internett, gjorde ALLFORSK ved NTNU i Trondheim ei interessant undersøking på oppdrag frå Nasjonalt læremiddelsenter. I denne undersøkinga kom det fram at mange lærarar framleis er negative eller usikre når det gjeld å bruke Internett i skuletimane. Berre 10 pst. av lærarane har til nå lukkast med å integrere ny datateknologi i opplæringa. Undersøkinga viser at lærarane ligg bak elevane, både i forhold til tilgang til PC og Internett og i forhold til interesse og evne til å bruke det nye mediet. Over halvparten av elevane i niande klasse bruker nå Internett i skulearbeidet, og om lag 80 pst. av desse meiner at dette er til god hjelp. Men for ordens skuld: Læreboka held stand i grunnskulen. Nesten alle elevar brukar bøker når dei gjer lekser.

Denne undersøkinga er gjennomført blant 1 800 lærarar og 3 000 elevar i heile Noreg, slik at den er særs omfattande og skulle gje eit godt bilete av situasjonen.

Skulen si framste oppgåve blir å ta vare på vitelyst, undring, skapande verksemd og ettertanke. Me skal lære våre barn å takle det å lære på så mange ulike arenaer. Læring i skulen er ei førebuing til deltaking i arbeids- og samfunnsliv. Endringane og den nye teknologien elevane møter allereie før dei møter skuleporten, set større krav til kunnskapar i breidd og djupleik, større krav til kvalitet i læringsarbeid, lagarbeid og sjølvstende. Som framtidige arbeidstakarar vil alle møte IT-revolusjonen, og i ein arbeidssituasjon vil dei måtte ha høg grad av sjølvstende og samarbeidsevne.

Elsa Skarbøvik (KrF): Interpellanten har en viktig fokusering i skoledebatten her, ved nettopp å spørre om hva som brukes av læremidler, og hvordan de brukes. Lærebøker har en sentral rolle, kanskje for sentral mange ganger. Lærebøker i seg selv er ikke obligatoriske, men kun et hjelpemiddel, og skoler tar ikke slavisk i bruk bøker uten undersøkelser av de ulike typer det tross alt er å velge i. Det er kun læreplanene som er fastsatt av departementet.

Formen og inndeling av stoff i hefter eller bøker er opp til forfatterne, og gjennom salg av bøkene vil det vise seg om bøkene holder mål for undervisningen. En må ikke glemme den store variasjonen blant elevene når det gjelder evner og motivasjon, og derfor ønsket Bondevik-regjeringen å oppheve godkjenningsordningen for lærebøker og få et mindre stivt system. Nettopp da skyves fokuseringen fra at det er læreboka som er pensum, til at det er læreplanen som er det. Stoff kan hentes fra ulike kilder også i dag, men ikke alle lærere er like trygge på å velge bort stoff fra læreboken. I 1998 tok departementet initiativ til forskning på pedagogiske tekster, som også ble nevnt av statsråden. Høgskolen i Vestfold fikk knutepunktfunksjonen nettopp for dette.

Som tidligere lærebokgransker vil jeg gjerne si litt om dette. Arbeidet er i gang, og prosjektmidler for år 2000 er nå fordelt. Forskere møtes akkurat i dag til oppfølging på dette. Noen av prosjektene skal vurdere læremidler i norsk, matematikk og pedagogikk for 6-åringer, andre vurderer lærebøker for KRL-faget. Ett prosjekt tar opp hvordan det ideologiske innhold i naturfag oppfattes av forfattere og elever, og ellers blir det vurdering av lærebøker og andre læremidler innenfor kunst- og kulturhistoriefaget og av norsklærernes valg av lærebøker. Det er et bredt spekter av prosjekt der Forfatterforeningen og Forleggerforeningen samarbeider med Nasjonalt læremiddelsenter og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet. Høgskolen i Vestfold har det overordnede ansvar og den daglige ledelsen. Mandatet som ble gitt, er at prosjektet skal bidra til økt kunnskap om og økt bevissthet omkring valg, vurdering, bruk og kvalitetsutvikling av lærebøker og andre læremidler i grunnskolen og videregående opplæring. Når dette er et treårig forskningsprosjekt som er finansiert av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet med 1 mill. kr pr. år, regner jeg med at både statsråd og interpellant følger disse prosjektene nøye. Når nye medier som data og Internett gir nye vilkår for læreboken, og når godkjenningsordningen for lærebøkene faller bort, er vi i en annen situasjon enn før i forhold til valg av lærestoff og valg av pedagogisk metode. Da er jeg også trygg på at vi får en sterkere elevmedvirkning.

Rolf Reikvam (SV): Jeg skal ikke dra dette ut noe særlig lenger, men etter å ha hørt på Elsa Skarbøvik får jeg en sterk følelse av at det er godt ikke å ha sittet i regjering, for da har en ikke så veldig mye å forsvare og fortelle om hvor bra det egentlig er, og hvor langt en har kommet – for det har vært brukt som argument hver gang i forhold til det jeg har tatt opp i dag. I den generelle utdanningsdebatten ble det også argumentert med at ting er i gang, vi slipper å gjøre noen vedtak, verden er egentlig god, stort sett. Vi er i gang med det som jeg ønsker. Det er bra, og det er jeg glad for. Jeg håper at vi får en utvikling slik som både statsråden og nå også representanten Skarbøvik orienterte oss om – hvor langt den forrige regjeringen var kommet.

Jeg er enig med dem som sier at tiden er inne til å fjerne godkjenningsordningen. Så jeg er for så vidt enig i det lovendringsforslaget som nå ligger i komiteen. Jeg tror ikke det vil endre dramatisk på det som jeg er opptatt av, nemlig den tradisjonelle læreboka, som er skrevet med utgangspunkt i en læreplan som departementet og andre har fastsatt. Jeg tror iallfall at det er ønskelig å avvikle ordningen, for den har overlevd seg selv.

Så håper jeg inderlig at det som er tatt opp, blir fulgt opp, og at vi får en utvikling der den tradisjonelle læreboka får mindre plass. Jeg vil gjerne ha lærebøker i skolen – for all del. Det er ikke dem jeg er på jakt etter. Men det jeg jakter på, er den tradisjonelle læreboka som gir skinn av å dekke hele læreplanen og dermed blir en sovepute for lærerne og ikke inviterer elevene til å delta i planleggingen av undervisningen eller opplæringen i klassen.

Statsråd Trond Giske: Jeg skal heller ikke bidra til å gjøre denne debatten noe lengre, særlig tatt i betraktning at jeg er siste taler. Det gjenstår bare å si at jeg tror det er en forholdsvis bred enighet om det som er læreplanenes mål, nemlig å utvikle alternative læremidler.

Det var sikkert mange som trakk et lettelsens sukk da representanten Reikvam klargjorde at han ikke var prinsipielt imot læreboka, men at han ønsket andre lærebøker og en utvikling av læreboka som redskap. Jeg tror at vi med det utgangspunktet har et bra grunnlag for å jobbe videre med det som er vårt felles mål.

Det gjenstår vel egentlig bare å ønske komiteen god middag; den begynner om 10 minutter, langt unna her, så jeg er glad for at debatten nå er ferdig.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdigbehandlet.