Siv Jensen (Frp): I Dagens Næringsliv tirsdag 16. mai kunne man lese følgende kommentar:

«Det er nesten blitt et slagord på Stortinget: Økte utgifter på ett område skal dekkes inn krone for krone på et annet område. Det er kanskje politisk meningsfylt, men økonomisk meningsløst.»

Man fortsetter – og viser til finansministeren:

«Finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen klarte det han også: Han valgte å kutte litt i bistandsbudsjettet for å oppnå den rette budsjettbalansen.»

– uten at man her har skjelt til de ulike konsekvensene av én krone brukt i utlandet, kontra én krone brukt i Norge.

Og Dagens Næringsliv skriver videre, klokt:

«Det som skurrer, er at krone-for-krone-opplegget ikke holder faglig mål. En krone er ikke lik enhver annen krone i budsjettsammenheng. Bevilgninger til veiinvesteringer har andre sysselsettingseffekter enn kontantstøtte og innkjøp av utstyr fra utlandet til helsesektoren.

Stortinget og regjeringen tar ikke slike smålige hensyn. Derfor er det hver høst etter at nasjonalbudsjettet og statsbudsjettet legges frem, en diskusjon som til tider er helt uten mening. Det samme gjentar seg etter fremleggelsen av revidert nasjonalbudsjett om våren.

Må det være slik?»

Nei, det må ikke det! Og det er en av grunnene til at vi har fremmet dette forslaget: for å få en meningsfylt og nyansert finanspolitisk debatt om hvilke utslag ulik pengebruk gir på norsk økonomi. Det er faktisk slik i dag i den politiske og økonomiske debatten: Den er preget av en sørgelig uforstyrrethet når det gjelder evnen til å skille mellom penger brukt innenlands, og penger brukt utenlands.

Det blir nesten enda mer kostelig når man leser brevet som Finansdepartementet har skrevet i sakens anledning. Finansministeren viser til prosessen og de helhetlige makroøkonomiske beregningene som man åpenbart foretar i departementet, men som Stortinget aldri får se. Når finanskomiteen og Stortinget begynner å jobbe med budsjettet, om det skriver statsråden:

«I denne fasen av budsjettbehandlingen tilsier hensynet til oversiktlighet at en reduserer ambisjonsnivået noe med hensyn til å kartlegge virkninger på aktivitetsnivået og i stedet lar alle inntekts- og utgiftsposter «telle likt».»

Han skriver videre:

«Denne framgangsmåten ivaretar at

– offentlige utgifter må finansieres.»

Så kommer det enda mer kostelige:

«–...de reelle politiske prioriteringene vil kunne bli forstyrret dersom en i budsjettdrøftingene skulle «vekte» ulike utgiftsposter.»

Å skrive det til en finanskomite og et storting som i dypt alvor går inn i en budsjettprosess og forsøker å bidra til en ansvarlig budsjettbehandling, synes jeg egentlig er å rakke litt ned på Stortingets evne til å skille mellom penger brukt her, og penger brukt der. Jeg skulle gjerne like å høre finansministerens begrunnelse for hvorfor Stortinget ikke skulle evne å foreta den type avveininger, i en større økonomisk og politisk debatt. Men noen har åpenbart latt seg forlede av skredderne i Finansdepartementet. Det skal altså ikke være en del av den politiske debatten å diskutere hvordan pengene virker inn på økonomien. Det er nemlig ikke sånn at én krone brukt i utlandet har samme effekt som én krone brukt i Norge. Det er heller ikke sånn at én krone brukt til investeringer har samme effekt som én krone brukt til drift. Og det er heller ikke sånn at én krone brukt i økonomien hvor det er ledig kapasitet, har samme effekt som én krone brukt i økonomien der det er sprengt kapasitet. Og den delen av debatten får vi aldri tatt, for det er jo de regnestykkene som Finansdepartementet ikke vil at Stortinget skal ha som grunnlag for sine budsjettdrøftelser. Andre land skiller, andre land har en klar og tydelig diskusjon på disse områdene, også fordi de må. De er jo i en helt annen situasjon enn Norge, som er i en helt unik situasjon som har penger nok, men masse sosial elendighet. Og så prøver man blant flertallet i komiteen å skape et inntrykk av at dette kan komme til å forstyrre debatten om den reelle pengebruken fordi de kan komme til å prioritere bruk av penger i utlandet fremfor penger i Norge. Nei, de kan komme til å klare å få en riktig vurdering og en riktig balanse når det gjelder hvordan kronene virker i økonomien. Men her skal altså alt ha den samme finanspolitiske virkningen, og man bidrar effektivt til å hindre en fornuftig pengebruk og en nyansert debatt.

Og det er mulig at departementets analyser er helhetlige og makroøkonomisk sammenhengende. Det er mulig det. Men hvilket grunnlag frembringer man til Stortinget for å ta stilling til det? Man får det jo ikke. Og hvorfor skulle man ikke kunne nyansere føringen av statsbudsjettet på en fornuftig måte? Hvorfor skal man ikke kunne få lov til det? Jeg ser at man viser til at bistandspenger f.eks. er beregnet av noen til å ha den effekt at ca. 40 pst. faktisk har virkning på norsk økonomi. Ja, det er kommet en ny analyse nå som tyder på det stikk motsatte. Men om det så skulle være sant at 40 pst. av bistandspengene faktisk virker inn på norsk økonomi, betyr det fortsatt at 60 pst. av dem ikke gjør det. Hvorfor får ikke vi det verktøyet når vi lager budsjetter, slik at vi virkelig kan ta de sonderingene og de avveiningene når vi lager budsjettet? Hvorfor kan ikke de avveiningene ligge til grunn når vi f.eks. velger å investere i kjøp av utstyr i utlandet for å modernisere sykehusene slik at vi får effektivisert og får behandlet flere pasienter? Det må vel også være en samfunnsøkonomisk gevinst. Når det gjelder bruk av penger for å kjøpe studieplasser i utlandet eller kjøpe sykehusoperasjoner i utlandet eller kjøpe eldreomsorgstjenester i utlandet, hvorfor kan ikke vi få beregnet hvilke effekter det vil ha på norsk økonomi? Jeg skjønner ikke det, og jeg synes det bidrar til å fordumme en kjempeviktig debatt som vi burde ha.

Og jeg blir litt skuffet over finanskomiteens flertall, som når det gjelder et så viktig spørsmål og et så gjennomarbeidet forslag, klarer å lire av seg noen få setninger med kommentarer til dette og avviser fullstendig at dette vil bidra til å gjøre den finanspolitiske debatten mer meningsfylt. Jeg gleder meg til å høre innleggene fra de andre partiene og deres forsvarsverk for hvorfor de ikke vil være med på en mer nyansert og helhetlig debatt. For det trenger vi, vi trenger å kunne forklare, ikke bare ha en debatt som dreier seg om at stramheten må holdes og at balansepunktet ligger akkurat der. Vi må også kunne ha en debatt, for vi er alle enige om én ting, nemlig at vi ønsker å opprettholde en lav og stabil inflasjon. Men så er spørsmålet: Hvordan gjør vi det?

Det er ikke så veldig mange dagene siden vi hadde møte med én næring som virkelig har ledig kapasitet, som står klar til å bygge veier, f.eks., men som ikke har oppdrag. Der er det permitteringer, der er det ledighet. Og så snakker man om denne stramheten og denne hellige budsjettbalansen som om det har den samme virkning på den næringen som på den næringen som er sprengt. Og det resonnementet gleder jeg meg til å høre, særlig fra finansministeren, for jeg har ennå til gode å høre en saklig og klar forsvarstale for hvorfor man skal opprettholde det bestående.

Jeg tar opp forslaget fra Fremskrittspartiet, med unntak av II, for revidert nasjonalbudsjett er allerede framlagt.

Presidenten: Siv Jensen har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Lars Gunnar Lie (KrF): Eg meiner det gjennom innstillinga frå komiteen kjem klårt fram kva stortingsfleirtalet meiner om ei form for tilleggsbudsjett, slik forslagsstillarane tek til orde for.

Eg vil særleg peika på to hovudargument som må telja mykje i vurderinga av dette framlegget.

Det eine er faren for ei framprioritering som i seg sjølv ikkje er grunngjeven i trong eller ynske, men ut frå ei form for «automatikk», ut frå at det ikkje gjev same presset i norsk økonomi.

Det andre og kanskje vel så viktige argumentet, slik eg ser det, er at i høve til penge- og valutamarknaden vil vurderingane av finanspolitikken som vert ført til kvar tid, verta gjorde ut frå dei reelle verknadene av aktivitetsnivået.

Når dette er sagt, må vi samstundes vera villige til å ha dei nyansane som kjem fram ved at vi veit at der er investeringar og utgifter som har ulik innverknad på presset i norsk økonomi. Og eg meiner at det utrekningsgrunnlaget som vert bruka ved budsjettarbeidet, har teke og skal ta omsyn til at offentlege utgifter har ulik verknad på den innanlandske økonomien, vidare at desse analysane heile tida kan forbetrast for å få fram den reelle verknaden av budsjettet.

Så er det spørsmål om i kva grad finanskomiteen og vi her i Stortinget skal ha detaljkunnskap omkring verknadene for dei enkelte postane det er snakk om. Det har vi høve til å få greie på ved å stilla spørsmål til Finansdepartementet, slik at vi har dei opplysningane vi treng.

Med dette viser eg til tilrådinga frå komiteen.

Børge Brende (H): Først vil jeg si at det iallfall er kommet én positiv ting ut av denne debatten så langt, og det er at det er avdekket at det er tverrpolitisk aksept i Stortinget for at det er sammenheng mellom hva vi bruker gjennom offentlig sektor, og presset i økonomien. Det har Siv Jensen også sagt i sitt innlegg. Men det uenigheten går på, er hvordan ulike utgiftsposter teller i forhold til pressvirkningene.

Det er riktig at en del offentlige utgifter, og spesielt investeringer, bidrar til mindre press enn andre. Det har vært brukt som et argument at det man strammer til i f.eks. bistandsbudsjettet, har ingen virkning i forhold til norsk økonomi. I den senere tid er det imidlertid vist gjennom en rapport at det faktisk er slik at 40 pst. av det man bruker gjennom bistandsbudsjettet, også har virkninger innenlands. Og det er jo interessant å ta med seg.

Men når det gjelder dette med å telle likt i forhold til virkningene i norsk økonomi, må man også være klar over at i det makroøkonomiske verktøyet som Finansdepartementet benytter seg av, og som av enkelte blir fremstilt som det reneste abrakadabra, er det jo allerede lagt inn og tatt høyde for at ulike investeringer og driftsutgifter teller ulikt. Det er slik at hvis det offentlige har omfattende bygge- og investeringsarbeider, har det en mye kraftigere virkning på innenlandsk etterspørsel enn f.eks. investeringer i sykehusutstyr. Men det er jo situasjonen i dag. Poenget er at hvis en summerer hele budsjettet, som består av ulike komponenter med ulik virkning, blir summen stort sett det man i dag utstyrer seg med når det gjelder de budsjettøkonomiske indikatorer. Det viser seg også at hvis man går til andre land, som da har en noe annen vurdering av dette i forhold til indikatorene, blir ikke summen mye annerledes enn hva vi har i Norge.

Jeg la merke til at representanten Siv Jensen i forbindelse med presentasjonen av revidert nasjonalbudsjett sa at det var mye å ta av når det gjaldt offentlige utgifter, og at Fremskrittspartiet ville ha en kraftig reduksjon av disse. Hvis Fremskrittspartiet ønsker en kraftig reduksjon av offentlige utgifter, som de i og for seg foreslår i sine alternative budsjetter, er det selvsagt ikke noe problem å bruke mer på de områdene man ønsker det, fordi man da dekker opp gjennom utgiftskutt. Det tror jeg faktisk er en fornuftig fremgangsmåte også fremover.

Jeg hørte at representanten Jensen mente at finansministeren gjennom sitt brev «rakket ned» på Stortinget – jeg så på presidenten og forstod at uttrykket ble akseptert. Jeg hørte også at Siv Jensen sa at når vi i finanskomiteen hadde kommet med våre merknader med hensyn til Fremskrittspartiets forslag, hadde vi «liret» av oss noen setninger. Jeg tror vi skal forholde oss til debatten om offentlige investeringer fremover på den måten vi så langt har gjort, nemlig at hvis vi ønsker å bruke mer på ett område, kan vi finne dekning gjennom kutt eller reduksjoner på andre områder. Det mener mange av oss faktisk er mulig gjennom de årlige prioriteringene vi legger frem, og det er også det mest fornuftige i forlengelsen.

Jeg tror faktisk at hovedproblemet i norsk økonomi i dag er at vi har en eksplosiv utvikling når det gjelder detaljomsetning. Vi har en eksplosiv utvikling i boligpriser, vi har mangel på arbeidskraft, og hvis vi i en periode – som vi nå er inne i – øker temperaturen i økonomien ytterligere, vil vi kunne få en særnorsk inflasjon og svekke konkurranseevnen vår. Da vil vi kunne få både arbeidsledighet og svekkede muligheter til å ta vare på det som er bra i velferdssamfunnet vårt. Det er det som er utfordringen vår nå.

Når det gjelder de store overskuddene, er det jo verdt å minne om de tabellene som nå ligger i revidert nasjonalbudsjett, og som faktisk gjør de finanspolitiske og makroøkonomiske vurderingene som Finansdepartementet bruker, tilgjengelige. Der står det at hvis vi ser på nåverdien av akkumulerte krav som vi som fremtidige pensjonister har i forhold til folketrygden, dvs. hva folketrygden og staten skylder oss som fremtidige pensjonister, vil vi se at det er 2 300 milliarder kr. Det har vi ikke satt av én krone til, utenom petroleumsfondet, som kanskje i heldigste fall vil komme på litt over 300 milliarder kr i inneværende år.

Når vi så får de store pensjonsutbetalingene, vil vi mest sannsynlig, iallfall i henhold til revidert nasjonalbudsjett og de makroøkonomiske analysene som finansministeren har vært så vennlig å dele med oss, ha kommet i den situasjon at antall pensjonister har økt kraftig, pensjonsutbetalingene har økt kraftig, og trolig har oljeinntektene samtidig begynt å gå kraftig ned. Da kan det være greit å ikke ha lagt seg til et utgiftsnivå som vi ikke kan svare for. Iallfall kan det være godt å ha noe i reserve til ikke minst å møte de store akkumulerte krav som vi som fremtidige pensjonister har i forhold til det norske pensjonssystemet og folketrygden.

Øystein Djupedal (SV): Statsråd Schjøtt-Pedersen føyer seg inn i en fin tradisjon som finansminister ved å framheve budsjettbalansen som det viktigste, og man skal jo ikke kimse av budsjettbalansen. Men samtidig er det åpenbart elementer av fornuft i et resonnement som sier at penger brukt på ulike deler av økonomien har forskjellig virkning.

La meg ta et eksempel: Hvis man investerer i et varehus, et kjøpesenter, så er det en privat krone investert i norsk økonomi. Det har en virkning på økonomien. Hvis man velger å investere i en barnehage eller en skole, har det, sett ut fra en makroøkonomisk beregning, sannsynligvis bortimot den samme effekt. Men for samfunnet som helhet har det selvfølgelig helt forskjellig effekt. Det er spørsmål om man ønsker å tenke langsiktig eller kortsiktig, spørsmål om privat og offentlig forbruk – det er jo den evige diskusjonen.

På samme måte vil jeg tro at det er åpenbart for alle relativt vettuge mennesker at penger brukt i utlandet, har en annen virkning på økonomien enn penger brukt i Norge.

Så er spørsmålet: Fins det noe realisme i å lage et budsjett over norske penger bevilget over statsbudsjettet, eller eventuelt norske borgeres bruk av penger ute, som kan gi noe fornuftig bidrag til en økonomisk debatt? Jeg tror det er åpenbart at det elementet kan man bruke. Men det finnes ingen eksakt vitenskap i økonomien, like lite som det finnes en eksakt vitenskap i politikken.

Når man på den ene siden argumenterer med budsjettbalansen og sier at budsjettbalansen er hellig – det er det viktigste nå i revidert nasjonalbudsjett – så velger man å trekke tilbake 541 mill. kr, i all hovedsak brukt som u-hjelp i andre land. Så trekker man det inn i norsk økonomi og sier at det skal vi bruke på flyktninger i Norge, så da vil 100 pst. forbrukes i Norge. Det er klart at alle ser at det åpenbart er – delvis i hvert fall – et «bløffet» regnestykke, det har mer med psykologi å gjøre. Og psykologien i budsjettbalansen så vi veldig godt gjennom fjoråret, for vi hadde akkurat de samme øvelsene her i Stortinget både ved revidert nasjonalbudsjett og ved statsbudsjettet siste år – budsjettbalansen var det eneste viktige. Men da nasjonalregnskapet skulle gjøres opp med plusser og minuser, viste det seg at Det norske storting hadde bevilget seg mer enn 10 milliarder kr mer. 13 milliarder, hvis jeg ikke husker helt feil, hadde vi altså i overforbruk. Allikevel hadde renten gått ned hele perioden, inflasjonen var holdt i sjakk, og arbeidsledigheten hadde ikke steget. Det betyr at det her fins elementer av psykologi. Og enkelte vektlegger etter min mening elementene av psykologi altfor mye, for det må også finnes et element av realpolitikk eller realøkonomi i dette. Det betyr i så måte at Schjøtt-Pedersen føyer seg inn i en fin historisk tradisjon, nemlig at budsjettbalansen er det viktigste. Hvis jeg ikke husker helt feil, var det Thorbjørn Berntsen som en gang sa om en tidligere finansminister at det burde stå på hans bauta at han gav sitt liv for budsjettbalansen. Om det er så viktig for Schjøtt-Pedersen, skal jeg ikke ha sagt.

Så er det det som er kjernepoenget etter mitt skjønn i forslaget, og som gjør at SV ikke ønsker å støtte forslaget, selv om vi også i fremtiden vil argumentere for at økonomien brukt i utlandet og hjemlandet har forskjellig virkning, det at jeg ikke tror at det er mulig å sette opp et slikt regnestykke med noenlunde substans. De eksemplene som trekkes fram i Dokument nr. 8-forslaget, er penger brukt ute, noe av det. I hvor stor grad de brukes ute, er det helt umulig å ha noen formening om.

Hvis man kjøper sykehusutstyr i utlandet, er det klart at før det sykehusutstyret kan installeres på et norsk sykehus, har det påløpt mange norske kroner forbrukt innenlands. Det er kanskje en norsk befrakter som har fraktet det inn, det er norske firmaer som har omarbeidet det til norske standarder, norske bruksanvisninger skal trykkes, mv. Slik tror jeg det vil være med veldig mange ting.

Så er spørsmålet: Skal man da ta med norsk forbruk i utlandet i et slikt regnskap? Det er klart at hvis en pensjonist i Norge velger å bruke hele sin pensjon i Norge, fins det en annen etterspørselsvirkning i norsk økonomi enn om pensjonisten bor et halvt år i Syden og forbruker sin pensjon der. Skal det trekkes inn i et slikt utenriksregnskap? Utenlandske turister som ferierer i Norge og forbruker penger i Norge som i utgangspunktet ikke er skapt i Norge, skal det trekkes inn som et minus i et slikt regnskap? Poenget er at hvis man skal gå inn på den måten og ta hver enkelt komponent i et slikt regnskap, så tror jeg man kommer ille ut. For hvis vi sier at vi bruker mange penger ute, så vil enkelte bruke penger i Norge.

Det som da gjenstår, er ikke økonomien. Det som da gjenstår, er politikken. Og politikken er som følger: Budsjettbalansen med en så bunnsolid økonomi som vi har i Norge, skal man selvfølgelig respektere og ikke kimse av, men det betyr at balansepunktet i økonomien er langt mer fleksibelt – som all historisk erfaring viser – enn det alle finansministre sier. Samtidig er også det en erfaring at vi som et veldig rikt land selvfølgelig har muligheten til å forbruke mer penger ute, f.eks. i solidaritet til u-hjelp, eller for den saks skyld også til å kjøpe sykehusutstyr. Det betyr at det vil være SVs tilnærming til den typen investeringer også i framtiden, men vi mener at et selvstendig budsjett, som forslagsstillerne her har foreslått, ikke nødvendigvis er det riktige svaret.

Statsråd Karl Eirik Schjøtt-Pedersen: Det er jo hyggelig å kunne føye seg inn i en historisk tradisjon, som representanten viste til.

Jeg må også få lov til å vise til at det er ikke slik at den utgiftsglidning som har skjedd i løpet av året de siste årene, nødvendigvis har vært uten virkning. Det er altså slik at kostnadspresset i Norge er større enn i de land som vi sammenligner oss med, og en av årsakene til det vil kunne være denne utgiftsglidning.

Som jeg også har understreket i brev til finanskomiteen, kan det reises en rekke innvendinger mot å etablere et eget budsjett for finansiering av kjøp av varer og tjenester fra utlandet. En praksis med postering av enkelte utgiftsposter på et slikt «utenlandsbudsjett» vil kunne tilsløre hvordan den økonomiske politikken er tilpasset målsettinger om en stabil økonomisk utvikling. Prioriteringene mellom ulike områder ville bli påvirket på en uheldig måte, og det ville bryte med hensynet til en helhetlig budsjettering.

I Norge har vi til ulike tider og under skiftende regjeringer lagt betydelig vekt på hensynet til helhetlig budsjettering. Det ligger f.eks. også bak konstruksjonen av Statens petroleumsfond, der det ble understreket at fondet måtte være en integrert del av budsjettopplegget. Det samme hensynet bør fortsatt tillegges avgjørende vekt. Dette gir i seg selv tunge argumenter mot etablering av et såkalt «utenlandsbudsjett».

I Finansdepartementet er det en lang tradisjon for at arbeidet med finanspolitikken bygger på helhetlige makroøkonomiske analyser, basert bl.a. på omfattende bruk av makroøkonomiske modeller. I dette analyseverktøyet er det ikke slik at alle utgifter teller likt med hensyn til hvordan de stimulerer etterspørselen. I det makroøkonomiske analysearbeidet tas det tvert om hensyn til at ulike offentlige utgifter – direkte og indirekte – har forskjellig virkning på den innenlandske økonomien, slik også flere talere har vært inne på. Ulike utgiftskomponenter har bl.a. ulikt importinnhold. Offentlige investeringer i bygg og anlegg vil ifølge analyseapparatet gi relativt sterke impulser mot innenlandsk produksjon og sysselsetting, mens kjøp av utstyr til løpende drift eller investeringer i større grad fører til import fra utlandet. Endringer i offentlig sysselsetting virker direkte inn på det norske arbeidsmarkedet, mens ulike typer overføringer vil ha indirekte virkninger både på import og innenlandsk produksjon. I praksis vil de fleste utgifter påvirke den innenlandske økonomien i større eller mindre grad. Det gjelder både utenlandsopphold for pensjonister, kjøp av utstyr i utlandet og bistandsbevilgninger. For eksempel viser, som flere har vært inne på, beregninger fra NORAD at om lag 40 pst. av de samlede bistandsbevilgningene ble brukt til kjøp av varer og tjenester produsert i Norge i 1995 og 1996.

Så bruker vi finanspolitiske indikatorer til å supplere de makroøkonomiske analysene, ved at de på en enkel måte gir en indikasjon av innretningen av finanspolitikken. En bestemt tilråding om finanspolitikken bygger imidlertid på en bredere tilnærming, der ulike etterspørselseffekter fra bl.a. privat forbruk, oljesektoren og kommunesektoren trekkes inn. En bestemt politikkanbefaling målt ved indikatoren avhenger også av sammensetningen av budsjettets utgifter.

Når et slikt bredt vurderingsgrunnlag er etablert, fungerer derimot budsjettindikatoren som en krittstrek i den videre budsjettprosessen. Og det er da – i en slik sammenheng – at alle inntekts- og utgiftsposter bør telle likt. Og det er flere grunner til det, for det første fordi alle offentlige utgifter må finansieres. Selv om staten på kort sikt har solide finanser, tilsier langsiktige budsjetthensyn, og spesielt behovet for å kunne dekke den sterke veksten i pensjonsutgifter som vi alle vet vil komme, at betydelige midler settes til side i perioder med stort overskudd. I denne sammenheng er det viktig at en krone er en krone.

Jeg står også fast ved at de reelle politiske prioriteringene vil kunne bli forstyrret dersom en i budsjettdrøftingene skulle vekte ulike utgiftsposter ulikt. Utgifter som i stor grad kan kanaliseres ut av landet, ville få forrang i forhold til økte bevilgninger til undervisnings-, helse- og omsorgstjenester produsert i Norge.

Dersom en likevel valgte å trekke ut utgifter f.eks. til bistand fra indikatorberegningene, måtte en jo også gjøre det for årene bakover i tid. Man kunne altså ikke gjøre det bare for ett år, og så la beregningen bakover stå. Da ville utslagene naturlig nok bli feil. Siden bistand utgjør om lag en konstant del av bruttonasjonalproduktet over tid, ville indikatoren i liten grad bli påvirket av det.

Det er statens samlede finansielle situasjon som må være i fokus. En oppsplitting av statsbudsjettet og utskilling av et nytt utenlandsbudsjett ville gjøre en slik oversikt vanskeligere og ville over tid kunne undergrave tilliten til budsjetteringssystemet. Prioriteringene mellom ulike områder ville bli påvirket på en uheldig måte, og det ville bryte med hensynet til helhetlig budsjettering. Det er heller ikke grunn til å tro at aktører f.eks. i penge- og valutamarkedene ville la vurderingene av finanspolitikken bli påvirket av at det settes en merkelapp på slike utgiftsposter. Snarere vil det være de reelle virkningene av aktivitetsnivået som vil være avgjørende for markedsaktørene.

Det er derfor min vurdering at det er en klok beslutning når et bredt flertall i Stortinget har slått fast at det ikke er en hensiktsmessig måte å organisere budsjettsystemet på å utskille et eget utenlandsbudsjett.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg vil først få lov til – kanskje litt uvanlig – å rette en trykkfeil i innstillingen. Det kan være at trykkfeilen i innstillingen har kommet fordi den samme trykkfeilen muligens har vært i Dokument nr. 8-forslaget. Det gjelder tabellen på side 2 i innstillingen. Der står det «Kjøp av operasjoner i utlandet med mer enn 3 års ventetid i Norge». Det skal selvsagt være «3 måneder» og ikke «3 år». Jeg ber om at dette blir notert, slik at man er klar over det.

Så må jeg si at nå er vi inne i en virkelig merkverdig debatt. Jeg var veldig glad for innlegget til Øystein Djupedal, for han har den samme tilnærmingen som oss, nemlig at denne hellige kua som balansen i realiteten er for de andre, må vi se på når det gjelder de enkelte forslags virkning på økonomien, vi må ikke bare se på det tallet. Det er for så vidt også vårt utgangspunkt.

Problemet svarte ikke hr. Djupedal på. Problemet er nettopp at hvis noen nå foreslår noe som ikke har noen innvirkning på aktiviteten i norsk økonomi, begrunner ikke Arbeiderpartiet, Høyre og de tre tidligere regjeringspartier sitt nei gjennom å se på den saken som er oppe til behandling, men de viser til at dette vil øke etterspørselen i norsk økonomi og påvirke balansen. Det er jo det som er problemet, at det å få flertall for helt åpenbart fornuftige forslag, stoppes av skredderne i Finansdepartementet, som har innbilt en del politikere at en krone er en krone uansett hvordan den er brukt, og hvor den er brukt. Og så må balansen holdes uansett. Det er en politisk argumentasjon, hvor man har lært noen setninger av disse skredderne. Siden prøver Djupedal og vi å si at jamen, keiseren er egentlig naken. Dette dere går rundt og sier, er ikke riktig, han har ikke flotte klær. Balansen er heller ikke slik. Det er forskjell på en krone brukt i utlandet og en krone brukt i hjemlandet. Det er forskjell på å øke offentlige utgifter og å redusere avgifter. Vi må se på virkningen av det enkelte forslag til bevilgning og se hvorledes det virker inn på totaløkonomien. Vi fikk det, som Siv Jensen sa, meget godt illustrert i et møte i vår gruppe med Byggenæringens Landsforening for noen dager siden. De sa at når det gjelder byggemarkedet for nye hus, er det ganske bra balanse. Der er det full sysselsetting, og der har de kapasitet til det de nå gjør. Men på anleggssiden er det vel 71 av 74 borerigger i landet som står stille, og det er permisjon i entreprenørenes anleggsavdelinger. Med andre ord: Økt bevilgning til å bygge noen flere veier, bruer og tunneler ville hindret permitteringer. Det ville ikke hatt noen annen virkning på norsk økonomi enn at vi ville fått hindret permitteringer og utnyttet den kapasitet på mennesker og maskiner som er tilgjengelig. Det er først i det øyeblikk man bevilger mer enn det er kapasitet til, at man eventuelt kan få lønnsglidning og etterspørselsvirkning fordi etterspørselen er større enn tilbudet. Der er det altså en slik situasjon.

La meg ta en annen situasjon, som er enda verre. Stortingsflertallet sier stadig vekk at det er et problem i sykehusene på grunn av mangel på kapasitet i form av faglig kvalifisert personell, sykepleiere, hjelpepleiere og kanskje også leger o.a. Og Arbeiderpartiet har sagt at det kommer ikke sykepleiere opp av borehullene. Det er helt riktig, det, men det kommer noe opp av borehullene som kan gjøre at vi får en langt bedre utnyttelse og større produktivitet av de sykepleierne vi har, nemlig nytt, moderne utstyr. Hvis man har en situasjon i et sykehus – og det har man i mange sykehus – hvor en sykepleier på en jobb bruker fire timer med det utstyret de har i dag, for å gjøre en operasjon eller en behandling, kan kanskje nytt utstyr få den sykepleieren til å gjøre fire behandlinger på de fire timene, med en firedobling av effektiviteten. Da har vi ikke fått noen nye sykepleiere, men kapasiteten på arbeidsutøvelsen til den sykepleieren er gått opp til det firedobbelte, eller over det dobbelte, fordi vi har brukt oljepengene til å kjøpe moderne utstyr i utlandet og skiftet ut det gamle. Det ville være nøyaktig den virkningen at, ja, da kommer det faktisk flere sykepleiere opp av borehullene i form av penger til å kjøpe sykehusutstyr i utlandet, som ikke har noen innvirkning på norsk økonomi. Og så sier Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett at det er nettopp der de skal spare, på en av de mest produktive og nødvendige investeringer vi har som kan bedre kapasiteten der hvor det er mangel på arbeidskraft, og få mer ut av den arbeidskraften vi har.

Nå sier de at det skal spares inn krone for krone. Finansminister Schjøtt-Pedersen har nesten ikke snakket sant her oppe. For under revidert er det krone for krone, og det er ikke noen forskjell på å bruke en krone til sykehusutstyr og en krone i økt støtte eventuelt til produksjon av matvarer, hvor sysselsettingen er tredobbelt så stor som det er behov for, og man har masse arbeidskraftreserver. Det er det vi prøver å sette søkelyset på. Denne tanken om at man ser det slik at hver enkelt krone har samme virkning – Lars Gunnar Lie var vel inne på dette med makroøkonomiske modeller. Ta hensyn til dette, sies det fra Schjøtt-Pedersen. Det er her jeg kommer inn på skredderne, for det er ingen andre enn noen få mennesker i Finansdepartementet som vet hvordan de makroøkonomiske modellene er konstruert, og tenk om noen av de skredderne har gjort noen alvorlige feilvurderinger? Da bygger de hele den økonomiske politikken på disse ukjente makroøkonomiske modellene, de fem, åtte, fjorten folkene oppe i Finansdepartementet som ingen kontrollerer, og så går flertallet rundt og sier at de må se på dem, fordi skredderne der oppe i Finansdepartementet har sagt at slik er det. Og så går man rett på, selv om man ikke skjønner noe som helst selv. Det er det vi vil ha slutt på. For det er ikke slik. Schjøtt-Pedersen glemte å si at når han reviderer nasjonalbudsjettet, det planøkonomiske styringsverktøyet vårt, i revidert, behandler han krone for krone. Hvis man ikke vil tro meg på mitt ord, kan man se på side 7, tabell 1.2, som nettopp viser krone for krone hvorledes man skal dekke inn de 5 218 mill. kr som er – skal vi si – gamle, arvede regninger, eller regninger som må dekkes.

Det som er enda morsommere, eller tristere, er at man ikke skal dekke inn det totale beløp gjennom utgiftskutt. Man regner med at man får økte renteinntekter fra statsbankene på 855 mill. kr, økt aksjeutbytte på 866 mill. kr og en foreslått avgiftslettelse motsatt vei på 47 mill. kr, slik at det blir 3 544 mill. kr som skal dekkes inn krone for krone. Og så glemmer man at skatte- og avgiftsøkningsanslaget er gått opp med over fem milliarder kr. Altså: Anslag på utgiftene som blir høyere, skal dekkes inn. Men det skal ikke kunne dekkes inn av den tilsvarende post på den andre siden, nemlig skatte- og avgiftsinntekter, som også anslaget har vært galt for. Det er – huff, hr. president, jeg må passe meg for ikke å bruke uparlamentariske uttrykk – en måte som kun har ett formål, og det er å sørge for at det blir verre for det norske samfunn og verre for norske borgere enn det det burde ha vært.

La meg også nevne et annet forhold – så skal jeg komme tilbake til denne saken om et øyeblikk – dette med å dekke inn regelstyrte ordninger under folketrygden. Jeg har sittet åtte år i finanskomiteen jeg også, og det var aldri snakk om å gjøre noe med anslagsendringer i revidert nasjonalbudsjett – aldri. Der hvor det gjaldt reelle vedtak, fattet man vedtak, men det var aldri snakk om at anslagsendringer hadde noe med budsjettstyring å gjøre, at man skulle dekke inn feilberegninger om utviklingen når det gjaldt hvor mange biler som ble solgt, hvor mange pensjonister som holdt liv i seg litt lenger enn skredderne i Finansdepartementet hadde regnet med, at det ble røkt og drukket litt mer eller litt mindre, og at noen hadde kjøpt litt mer varer og tjenester og dermed påvirket momsen. Plutselig nå skal man bruke det som begrunnelse for å kutte i fornuftige utgiftsområder.

Hr. Børge Brende sa at også Fremskrittspartiet vil kutte i utgifter. Ja, selvsagt vil vi det. Men vårt kriterium for å kutte utgifter i de offentlige budsjetter er at det er utgifter som er enten ufornuftige, eller som på en annen måte ikke er verdt det kostnaden er. Det er ikke fordi vi ønsker å bruke mer penger på et annet område. Hvis det andre området i seg selv ikke har noen negative konsekvenser, vil vi gjerne gjøre det, men hvis det er ufornuftige bevilgninger, kutter vi dem.

Det å skille mellom unødvendige investeringer og nødvendige investeringer til beste for det norske samfunn, de menneskene som bor i dette land, er for oss veldig viktig. Og når begrunnelsen for å si nei til fornuftige ting er at det påvirker presset i norsk økonomi, vil vi forsøke oss med å si: La oss ta ut det som ikke har noen innvirkning på norsk økonomi. Selvsagt kan man ikke her finne ut nøyaktig på kronen eller prosenten virkningen på norsk økonomi, men vi vet en del hovedting. Vi vet, som det er sagt, at en stor del av u-hjelpen ikke får noen innvirkning på norsk økonomi – det gjelder selvsagt ikke NORAD og alle lønninger osv., men størstedelen.

Nå har man, fordi det har vært et såkalt press i økonomien – som jeg mener er selvoppfunnet av disse skredderne når en ser på arbeidsledigheten på 90 000 – foreslått at vi skal la være å kjøpe jagerfly for å få dekning for noen innenlands utgifter. Som om kjøp av jagerfly skulle ha noen innvirkning på norsk økonomi! Flygerne skal vi jo allikevel ha til de flyene vi allerede har. De skal bare få nytt materiell. De skal selvsagt få en viss opplæring, men i forhold til investeringskostnadene, som er mange hundre millioner pr. fly, så vidt jeg vet, er det bagatellmessig. Men man går altså inn for å redusere kjøp av jagerfly fra utlandet fordi det har vært noe mer utbetaling av uføretrygd.

Og så skulle man i hvert fall tro – la meg ta det til slutt – at Finansdepartementet og finansministeren hadde vært helt konsekvente i alt det de gjør her, og behandlet alle utgifter og inntekter likt. Men det står på side 7:

«Regjeringen har tidligere i år foreslått en gjeldsnedskriving på 6,7 mdr. kroner for NSB Gardermobanen AS. Beløpet tilbakeføres til statskassen i forbindelse med sletting av gjelden i kapitalregnskapet. En har valgt å holde disse transaksjonene utenfor når en vurderer etterspørselsimpulsene fra finanspolitikken mot norsk økonomi.»

Når det passer Regjeringen å holde noen milliarder utenfor, gjør de det! Men så kan man jo si at det var i tidligere tider. Ja, det var 2 milliarder i året de tre årene det tok å bygge denne banen. Der får jeg vise til det som Djupedal sa, om at denne finstyringen som man legger opp til i revidert, er fullstendig meningsløs.

Dette viser hvordan ting som ses på isolert, har en helt annen virkning enn slik Regjeringen nå fremstiller det. Altså: Bare det å organisere et investeringstiltak som aksjeselskapsmodell i stedet for som stat, fjerner milliarder av kroner hvis det er et relativt stort prosjekt. Og denne finstyringen, hvor man nå har gått ned til et beløp som er 0,1 pst. av BNP som må strammes inn krone for krone – hvis vi sier vi har et nasjonalbudsjett på omtrent 1 200 milliarder kr, er altså 1,2 milliarder kr, som er 0,1 pst., et beløp som får finansministeren til å si at dette er overoppheting av økonomien. Det er fullstendig meningsløst at man har opphøyet denne balansen til en sånn hellig ku at man gjør dumme ting med det norske samfunn i form av å kutte ut helt nødvendige utgifter og øke skatter og avgifter helt unødvendig i et land som ikke har noen økonomiske problemer. Og nå lar vi den finanspolitiske, makroøkonomiske etterspørsel og snakk om press i økonomien, som ikke er noen «fin» vitenskap, styre oss ned i sluttdetaljene. Det er bare én sammenligning som er relevant, og det er «Keiserens nye klær».

Vi i Fremskrittspartiet er glade for at vi tilhører den lille gjengen med den lille gutten som sier fra om at vi ikke vil være med på dette lenger. Vi vil gjøre hva vi kan for å få dette flertallet til selv å bruke hodet, ikke bare følge noen makroøkonomiske modeller som man selv aldri har sett innholdet av eller vet hvordan virker, men bare stoler på noen i Finansdepartementet som har den filosofi at enhver krone brukt i Norge, er en bortkastet krone. Det synet deler ikke vi!

Presidenten: Presidenten mener å ha oppfattet at det kan være en meningsskilnad mellom finansministeren og hr. Hagen. Presidenten vil påtale hr. Hagens bruk av ordene «nesten ikke snakket sant», og vil advare hr. Hagen mot å gjenta det som gjennom dette kan være en parlamentarisk uakseptabel påstand.

Dag Terje Andersen (A): Jeg tegnet meg før representanten Hagen gikk på talerstolen, men mens han stod der, kom jeg til å tenke at egentlig er det vel kvelden nå. Men jeg skal likevel kommentere noe av det som er blitt sagt i løpet av denne debatten, fordi representanten Siv Jensen sa at det selvfølgelig er forskjell på investeringer og drift, at det er forskjell på å sette inn penger der det er ledig kapasitet og der det er full utnyttelse av kapasiteten, og at vi ikke tar den debatten, f.eks. mellom bygg- og anleggssektoren.

Jeg vet ikke hvordan det er i Fremskrittspartiet, men vi gjør i hvert fall det. Det virket nå både på representantene Jensen og Hagen som om det liksom var en ny erkjennelse som skulle føre til at vi må splitte opp budsjettet i to – et innenlands- og et utenlandsbudsjett. Men for oss har det bestandig vært slik at vi har tatt hensyn til det. Vi drog i gang og løftet opp f.eks. veginvesteringene først på 1990-tallet som et ledd i sysselsettingspolitikken fordi det var ledighet på anleggssektoren. Det er ikke nye diskusjoner. Vi har ført slike diskusjoner bestandig. Det var derfor vi i fjor prøvde å få til en pakke som passet i forhold til verftsindustrien og offshoresektoren, for vi så for oss at det der kunne bli ledig kapasitet. Og så vred vi penger over dit i budsjettet. Det er ikke noen ny måte å tenke på i det hele tatt. Det er i hvert fall for vår del gammelt og kjent.

Men det som er litt pussig i debatten, er at vi nå i kveld har vært igjennom en lang rekke Dokument nr. 8-forslag. En kan jo stille spørsmål om hvor lurt det er å holde på med alle de Dokument nr. 8-forslagene som egentlig hører hjemme i budsjettet mellom budsjettet og revidert. Men la nå det ligge. I den forbindelse var representanten Hagen oppe og latterliggjorde nasjonalbudsjettet, som er et planøkonomisk verktøy, som han sa var et forsøk på finstyring som bare eliten – senere omtalt som skredderne – i Finansdepartementet kunne betjene. Så skiftet vi saksnummer, og så kommer Fremskrittspartiet og forslår at vi må ha mer detaljer, mer finstyring og mer nyanser i nasjonalbudsjettet. Det henger jo ikke i hop fra den ene til den andre saken.

Så er det selvfølgelig slik at i budsjettberegningene i dag er det forskjell på pressvirkninger av penger brukt ute og penger brukt innenlands. Det vises jo i det forslaget som Fremskrittspartiet selv har lagt fram. I punkt I står det at en skal lage et eget budsjett for de postene som ikke har noen innenlandsk innvirkning. Representanten Hagen gjentok det nå. Han understreket: det som ikke har noen innvirkning. Hvis jeg ikke husker helt feil, står det på side 3 i dokumentet. På side 2 i dokumentet står det en liste med eksempler på saker som kan føres på utenlandsbudsjettet, der alle eksemplene i større eller mindre grad også har innvirkning på innenlandsbudsjettet. Ingen av de eksemplene Fremskrittspartiet har brukt, kommer i den kategorien som de selv snakker om i forslaget til vedtak under I – de som ikke har noen innvirkning. Det viser at dette i grunnen blir en teori. Jeg tror heller det handler om det jeg f.eks. hørte i forbindelse med et Dokument nr. 8-forslag høsten 1997, da oljeprisene hadde gått opp: Vi har vunnet i Lotto. Da var det snakk om at vi skulle bruke av de ekstra pengene, fordi de liksom skulle ha kommet i tillegg. Og når representanten Hagen sier at dette er teorier som Finansdepartementets skreddere har bygd opp, og som det ikke er dokumentert virker i det hele tatt, er jo det feil. Høsten 1997 fikk representanten Hagen og Fremskrittspartiet med seg sentrumsregjeringen på å øke budsjettet utover det som fagmiljøene mente var ansvarlig, og da fikk vi akkurat den virkningen som representanten Hagen påstår ikke er der. Renteøkningen kom ganske umiddelbart utover i 1998.

Så det er altså slik at selv om vi splitter opp budsjettet i to, klarer vi rett og slett ikke å fri oss fra det som jeg tror egentlig er Fremskrittspartiets klemme, nemlig at vi må prioritere for å få plass til de sakene vi alle kan være enige om er gode formål. De gangene vi har valgt bare å ta dem inn uten å prioritere, har kostnadene blitt store og resultatene svake, både for de kommunene som skulle bruke f.eks. helseutstyr og eldreplaner, og i den private økonomien. Det er mulig livet hadde vært enklere uten de såkalte skredderne, at en da kunne følt seg noe friere. Men da spørs det vel om det ikke er nettopp de som ikke vil ha de reelle skredderne, som blir stående igjen som de nakne.

Olav Gunnar Ballo (SV): Representanten Djupedal har på en grei måte redegjort for SVs syn når det gjelder selve Dokument nr. 8-forslaget, så jeg skal for så vidt ikke gå inn og kommentere konkrete forhold i forslaget.

Grunnen til at jeg tok ordet, var at jeg hørte finansministerens redegjørelse mens jeg var på kontoret og holdt på med noe ganske annet enn denne saken. Nokså uavhengig av hva Carl I. Hagen her sa, fikk jeg også assosiasjoner da jeg hørte den redegjørelsen. Keiseren har da overhodet ingen klær på, tenkte jeg. Det kan da virkelig ikke være slik at sosialøkonomi nå skal være opphøyd ikke bare til en vitenskap, men til en religion, der eksempelvis midler til utlandet, til de mest underutviklede landene, skal fremstå som en trussel for Norge. I forhold til de rike skal altså de fattige være en trussel mot vår rikdom, og i forhold til de overskuddene vi har, og som finansministeren redegjorde for at man skal ta vare på, blir de psykisk syke en trussel for rentenivået. Det må jo være slik det skal forstås når man nå ser det i forhold til forslaget til revidert nasjonalbudsjett, der Regjeringen foreslår kutt i størrelsesorden 100 mill. kr.

Uavhengig av dette forslaget må man etterlyse anstendigheten også fra finansministeren knyttet til konkrete virkemidler mot de svakeste i en befolkning, også på sykehussektoren. Det kan da umulig være slik at man innenfor sykehussektoren ikke skal bevilge midler til inventar og utstyr for at befolkningen på en anstendig måte skal få den behandlingen de har krav på. Det vi nå registrerer i intervjuer i ulike nyhetssendinger med befolkningen rundt i Norge, og også med folk som møter som vararepresentanter her på Stortinget, men som har sine ordførerverv i norske kommuner, er at dette går over deres forstand – eller jeg hadde nær sagt under deres forstand. Den redegjørelsen man får når det gjelder sosialøkonomisk vitenskap, er ikke til å forstå uansett hvor langt man måtte strekke godviljen, da vil jeg faktisk si meg enig med representanten Hagen. Når man leser mellom linjene i den redegjørelsen som finansministeren gav, er dette ingenting, en ren nudistredegjørelse – uten klær på.

Børge Brende (H): Først to hjertesukk: Det ene er knyttet til at det i alle fall er siste gang vi fra Høyres side vil gå inn for fri debatt, knyttet til et Dokument nr. 8-forslag, noen uker før behandlingen av revidert budsjett.

Dette er jo i ferd med å utvikle seg til en alternativ revidertdebatt, og det tror jeg faktisk ikke var meningen.

Det andre hjertesukket mitt er knyttet til den debattformen vi har hatt i dag. Jeg har forståelse for at Fremskrittspartiet er uenig i finansministerens fremstilling, men det må gå an å diskutere en sak knyttet til om ulike driftsformål og investeringer har forskjellige virkninger på norsk økonomi og etterspørselspress, uten at man karakteriserer finansministeren som at han har stått her oppe og nesten ikke snakket sant. Det var vel hr. Hagen som sa det og fikk påpakning fra presidenten. Så omtalte Siv Jensen finansministerens brev som å rakke ned på Stortinget, og sa at finanskomiteen i sine to setninger, som hun kommenterte, lirte av seg et eller annet. Dette er jo ikke en debattform som går an! Hvorfor skal man karakterisere politiske motstandere på den måten? Jeg trodde faktisk at Fremskrittspartiet hadde et minimum av respekt også for dem som inntok et annet standpunkt. Det er greit nok å argumentere mot det andre står for, men å gå til den type karakteristikker synes jeg faktisk svekker saken og burde vært helt, helt unødvendig.

Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet nå har synspunkter på hvordan man i større grad skal kunne finjustere virkemidlene i norsk økonomi i det ene åndedraget, mens man i det andre tar et kjempeoppgjør med det som åpenbart har vært holdningen i norsk politikk, at det skal være mulig å drive finanspolitikken gjennom konjunkturstyring.

Representanten Hagen var oppe på talerstolen og sa at han nå hadde hatt et møte med bygg og anleggsnæringen, hvor de sa at nå kan vi dempe presset på bygg, men satse mer på anlegg. Da skal vi kunne finjustere det gjennom offentlige bevilgninger. Jeg tror at det er litt overoptimistisk, men Carl I. Hagen har et poeng: Det er forskjellig press på de to områdene. Men da aksepterer også Fremskrittspartiet at det faktisk er mulig å stabilisere den økonomiske utviklingen gjennom finanspolitikken. Og Fremskrittspartiets forslag her i dag tar jo faktisk utgangspunkt i at det er mulig å stabilisere norsk økonomi gjennom finanspolitikken. Men uenigheten er, som jeg sa også i mitt forrige innlegg, knyttet til at ulike bevilgninger kan virke forskjellig på økonomien.

Men hvis det er slik at Fremskrittspartiet ønsker at investeringer som hovedsakelig er knyttet til utlandet, nå skal få en forrang i en situasjon hvor presset er stort i norsk økonomi, hvordan skal man da i et slikt budsjettsystem som de ønsker, behandle utgifter som faktisk har større etterspørselsvirkning i norsk økonomi enn andre investeringer?

Representanten Hagen var jo bl.a. inne på anleggsnæringen. Vi vet at offentlige oppdrag knyttet til anleggsnæringen tradisjonelt har en veldig sterk etterspørselsvirkning på norsk økonomi. Skulle man da lage ett budsjett for det som medfører sterke presstendenser på økonomien, ett for det som virker middels, og ett for det som virker mindre? Det er jo selvsagt en helt håpløs måte å tenke på. Det man faktisk har gjort for enkelhets skyld, og som det også er en faglig god begrunnelse for, er å samle dette i en sekkepost og så utjevne de forskjellige tingene mot hverandre, og derfor får vi et ansvarlig opplegg.

Når Fremskrittspartiet går ut og nærmest tar avstand fra at vi nå har presstendenser i norsk økonomi, som om det skulle være noe som enkelte «skreddere» i Finansdepartementet har kommet på, så er jo det en karakteristikk av den økonomiske tenkingen som råder også i andre land. Når Federal Reserve med Greenspan i spissen nå igjen øker renten med 0,5 pst – og det er en renteøkning som kommer oppå mange andre – er det fordi man er redd for etterspørselspresset. Det er mangel på arbeidskraft, boligprisene stiger, detaljomsetningen øker, og det som Federal Reserve sier, er at hvis man ikke nå greier å stoppe presstendensene i amerikansk økonomi, vil det kunne føre til at man får en særamerikansk prisstigning, at man svekker konkurranseevnen, og at det på sikt vil ødelegge de grunnleggende forutsetningene for videre vekst og velstand. Det er jo ikke noe annet vi sier i Norge heller. Vi går inn og sier at hvis vi nå skal bevare det gode vi har oppnådd i norsk økonomi, må vi være noe tilbakeholdne og prioritere innenfor rammene. Vanskeligere er det ikke.

Og hva er alternativet? Hvis vi nå lar det koke over i norsk økonomi, vil det skje at renten ytterligere vil bli satt opp. Og en ytterligere renteøkning kommer til å ramme de svakeste, fordi renteøkningen rammer blindt. Det ligger ingen sosial vurdering til grunn for den, den rammer som oftest de som har minst formue, de som er i etableringsfasen eller som etablerer seg for andre gang. Det vil bli virkningen hvis man nå legger an til økt press i norsk økonomi, og det vil være en meget usosial løsning. Derfor skal vi nå prøve det beste innenfor de rammene vi har, og da er det muligheter for faktisk å få ned presstendensene i norsk økonomi og beholde den høye sysselsettingen. Vi tenker ikke noe annet på dette området enn det vi også ser i alle andre land. Storbritannia sliter jo med akkurat de samme problemene, de er i en konjunkturfase som er lik den amerikanske og den norske.

Siv Jensen (Frp): Først til en åpenbar misforståelse: Når finanskomiteens leder, Dag Terje Andersen, henviste til budsjettbehandlingen høsten 1997 og antydet at den subsidiære enigheten mellom Høyre, Fremskrittspartiet og sentrum skulle ha ført til de kommende renteøkningene, så vet komiteens leder bedre! Situasjonen den gang var helt ekstraordinære omstendigheter i internasjonal økonomi, hvor altså pengepolitikken var styrt etter kronekursutviklingen og ikke som i dag, hvor man legger mer vekt på den innenlandske inflasjonsforventningen.

Men så til saken. Det var en svært opprørt Børge Brende som var på talerstolen. Hvorfor kan vi ikke ha en systemdebatt? Det er ikke slik at det er bred uenighet i denne salen om en del viktige ting. Alle partiene ønsker stabil økonomisk utvikling, alle partiene ønsker å bidra til å sikre lav og stabil inflasjon. Men jeg har også registrert av debatten at flere av innleggene nettopp har gått i retning av at man ønsker å ta de ulike elementene innover seg og vurdere og vekte dem forskjellig. Hvorfor kan man ikke da bidra til å få utredet om det er mulig å lage nettopp det systemet som vekter de økonomiske indikatorene forskjellig? Det var jo nettopp en av de tingene som også ble omtalt i den artikkelen fra Dagens Næringsliv som jeg refererte til i stad, for der viste man til at så lenge verken de økonomiske forskningsmiljøene, Norges Bank, Statistisk sentralbyrå eller Finansdepartementet engasjerer seg og vil finne på noe nytt, blir ting slik som de er. De skriver også at det «nytter ikke at alle stortingsmenn og -kvinner hver for seg skal veie den ene typen utgift eller inntekt mot den andre og konkludere med at én krone her er det samme som 67 øre der». De skriver at det må lages et system som vi alle kan akseptere og forstå samlet sett, og det er jeg helt enig i. Skal den økonomiske debatten og nyansene, prioriteringene, komme videre, må vi faktisk lage et litt mer komplisert system. Jeg hørte at Dag Terje Andersen forsøkte å skape et inntrykk av at vi i den ene saken ville ha mer finstyring og i den andre saken mindre. Men vi ønsker et system som kan bidra til nyanser i debatten om den økonomiske utviklingen i Norge, og den nyansedebatten vil en ikke få så lenge en krone er en krone uansett hva den brukes til, for det blir jo realiteten i det øyeblikket Stortinget får budsjettet til behandling. Så kan vi gjerne sitte og diskutere politiske prioriteringer som – ja – vi skal drive med, men vi skal altså også drive med ansvarlig budsjettering, og da er ikke en krone brukt her eller der nøyaktig det samme, det har forskjellig virkning, og den delen av debatten burde man også kunne føre i finanskomite og storting, fordi disse organene er så viktige at det bør de få anledning til å gjøre. Jeg synes faktisk det er et paradoks, som også representanten Hagen var inne på, at vi på en måte skal være prisgitt at noen andre lager analysen, og at vi må forholde oss til noen streker som er satt under noen svar uten at vi kan være med på å påvirke og diskutere våre egne politiske prioriteringer. Hvis stortingsflertallet mener det er nødvendig å gjøre andre prioriteringer enn det Regjeringen har anbefalt, kunne det jo være greit å vite hvilken effekt det fikk på økonomien. Men det får man jo ikke. Det er ikke snakk om å lage forskjellige budsjetter, men om innenfor det eksisterende budsjettsystem å ha en mer nyansert føring av en del elementer som faktisk er viktige. Så sa Dag Terje Andersen at dette dreide seg om å prioritere, at vi må prioritere. Ja, det er nettopp det vi må, men nettopp fordi vi må prioritere, er det jo greit å vite at de prioriteringene vi faktisk gjør, har den økonomiske konsekvens og effekt på økonomien som vi faktisk tror de har, at vi ikke baserer oss bare på antakelser og synsing, men faktisk på noe mer styringsverktøy enn det vi har i dag. Og jeg synes det er rart at ikke et flertall i denne salen vil være med og bidra til at vi kan få et system som vil nyansere og skape en mer interessant økonomisk debatt. Det er det vi har bedt om. Vi har ikke bedt om at vi nå plutselig skal begynne å pøse masse milliarder inn i økonomien. Det er ikke det vi snakker om. Vi snakker om at vi vil ha en nyansert økonomisk debatt, og jeg synes det er rart at man ikke her vil bidra til det.

Så bringer man inn som et hovedargument at man da plutselig skal få en sånn forrangsordning hvor altså Stortinget plutselig aktivt skal begynne å prioritere ting som man bruker penger på i utlandet fremfor i Norge. Nei, men også der kan jeg være med på å nyansere debatten, på alle de andre områdene. Jeg tror vi kan slå fast at det er en bred politisk enighet om lav, stabil inflasjon, men la oss nå ikke kludre til vår egen debatt ved ikke å ha evne til å kunne diskutere detaljene, til å nyansere, til å kunne se forskjellen på hvordan kronene blir brukt. Det hadde jeg håpet at også Høyre så var fornuftig, for det vil faktisk bidra til å gjøre hele den økonomiske debatten mer interessant.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9. Votering, se s 3162

Den reglementsmessig tid for kveldens møte er straks omme, og presidenten vil foreslå at vi fortsetter møtet inntil vi har fattet de vedtak som Stortinget skal gjøre, og anser det for vedtatt.