Inge Lønning (H): Det er to grunner til at jeg har reist denne interpellasjonen.

Den ene er av generell art og henger sammen med de fremtidsutfordringene det norske samfunnet står overfor, og som det er tverrpolitisk enighet om at vi står overfor. Det gjelder norsk næringslivs fremtid, og det gjelder dermed også pr. definisjon det norske utdanningssystemets fremtid. Hvis vi skal lykkes med å hevde oss i en stadig sterkere internasjonal konkurranse på alle områder, er det helt klart at det norske utdanningssystemet også må tilpasse seg en ny internasjonal virkelighet.

Jeg registrerte også med glede at statsråden i sin utdanningspolitiske redegjørelse for Stortinget for en tid siden, la betydelig vekt på at utdanningspolitikken må sees i et internasjonalt perspektiv og ikke bare i et innadvendt norsk perspektiv.

Dette er den generelle bakgrunnen, men det er også en mer spesifikk grunn til at jeg fant tiden inne til å reise en slik interpellasjon, og det er at jeg kjenner til at det er en del skoler som har søknader liggende i departementet om godkjenning i henhold til dels privatskoleloven og dels opplæringsloven, for å kunne fortsette med å gi tilbud til elever. Dette gjelder både på videregående skoles nivå og på grunnskolens nivå. Problemet vi står overfor, er at verken den ene eller den andre lov er utformet med dette for øye. Både privathøyskoleloven og privatskoleloven bærer preg av at de er formulert i en tid hvor dette var en problemstilling som ikke ble opplevd som aktuell. Problemet er videre at det av samme grunn ikke finnes noen etablert praksis som forvaltningen kan holde seg til når det gjelder å håndtere søknader av denne typen.

La meg nevne nok et eksempel på at vi derfor er i en situasjon hvor vi stort sett forholder oss defensivt og problemorientert til denne type utfordringer, istedenfor offensivt og mulighetsorientert: Departementet har allerede tapt én rettstvist når det gjelder tolkningen av privathøyskoleloven. Det dreide seg om hvorvidt privathøyskoleloven også omfatter utdanningstilbud som gis utenfor kongerikets grenser. Departementets tolkning av loven var at slike tilbud pr. definisjon faller utenfor. Domstolen gav ikke departementet medhold. Allerede det burde være et varsku om at vi følger en altfor defensiv linje når det gjelder å forholde oss til utfordringene fra det internasjonale samfunn.

I øyeblikket er det tre grunnskolesøknader som ligger i departementet. Den ene er fra Skagerak International School i Sandefjord som har søkt om adgang til, og godkjennelse for, en international baccalaureate-linje på grunnskolenivå. Skolen har drevet i mange år med gode resultater med IB-tilbud på videregående skoles nivå. Det er et sterkt ønske fra det lokale næringsliv, fra kommunen og også fra nabokommunene i Vestfold om at det kan etableres et slikt engelskspråklig tilbud på grunnskolenivå. Det er altså ingen strid lokalt om behovet for et slikt skoletilbud.

De to andre sakene er søknader fra Den Franske Skolen og fra Den Tyske Skole her i Oslo. Det dreier seg begge deler om veletablerte skoler med lange pedagogiske tradisjoner med solide kvalitetskontrollordninger fra de opprinnelige hjemland, henholdsvis Tyskland og Frankrike. Det som er det nye i senere år, er at et økende antall elever i disse skolene har enten en eller begge foreldre som er norske, dvs. det er norske foreldre som av ulike grunner anser dette som et spesielt interessant skoletilbud å sende sine barn til.

Det kan heller ikke være noen tvil om at dette ut fra Norges utenrikspolitikk er et særdeles kjærkomment tilskudd til å styrke samarbeidet med de landene det dreier seg om, respektive Tyskland og Frankrike. Utenriksdepartementet har nettopp utarbeidet en omfattende strategiplan for å styrke Norges samarbeidsforhold til Tyskland. Vi har tidligere lagt planer for omfattende kultursamarbeid med Frankrike i forbindelse med norsk næringslivssamarbeid med Frankrike.

La meg også nevne at det burde være et tilleggsargument at vi i mange år har slitt i vårt norske skolesystem med opplæringen i annet fremmedspråk. Alle norske barn som gjennomgår den offentlige skolen, lærer på rimelig godt vis å beherske engelsk. Men det er åpenbart ikke tilstrekkelig i den fremtid vi går inn i, at unge nordmenn er i stand til å gjøre seg forstått på engelsk. Vi vil i fremtiden ha et økende behov for at nordmenn også behersker andre hovedspråk, både i vår egen verdensdel og i andre verdensdeler.

Etter mitt skjønn kan det ikke være noen tvil om at disse skolene faller inn under det kriterium som privatskoleloven opererer med når den taler om pedagogisk alternativ. Men jeg har forstått at det som gjør at behandlingenav disse søknadene trekker i langdrag – den franske skolen sendte sin søknad i mars i fjor, det har altså gått vesentlig mer enn ett år uten at det er kommet noe resultat, den tyske sendte sin søknad i juni i fjor, det nærmer seg altså ettårsjubileum også der – er at departementet har problemer med å få regnestykket til å gå i hop, nærmere bestemt på den ene siden hvorvidt dette er forskjellig nok i forhold til den offentlige skolens tilbud til at det kan kalles et pedagogisk alternativ, og på den annen side hvorvidt det er likt nok, dvs. hvorvidt det tilfredsstiller de læreplankrav som man ellers opererer med i den offentlige norske skolen. Det er ikke lett for institusjoner som ønsker godkjennelse å forholde seg til så motstridende forventninger – på den ene siden at man skal dokumentere at man er tilstrekkelig forskjellig, og på den annen side at man samtidig skal dokumentere at man er tilstrekkelig lik den vanlige norske skolen.

Det er mitt håp, og det er bakgrunnen for at jeg har levert interpellasjonen, at den nye statsråd vil følge opp den overordnede profil som regjeringen Stoltenberg presenterte seg med overfor Stortinget da den la frem sin regjeringserklæring. Der het gjennomgangsmelodien «Norge er mulighetenes samfunn». Etter mitt skjønn er muligheten for å ta inn et mer mangfoldig både språklig og kulturelt tilbud i det norske skolebildet en av de mest positive mulighetene for å lykkes i internasjonaliseringen av det norske samfunn.

Jeg håper at statsråden i sitt svar vil velge å se mulighetene og dermed skjære gjennom når det gjelder problemene. Det er mitt håp at statsråden når det gjelder denne utfordring, ikke vil tolke dette inn i den tradisjonelle innadvendte diskusjonen om private skoler som fenomen, for det er ikke det denne saken dreier seg om. Denne saken dreier seg om hvorvidt vi ønsker å bruke det eksisterende lovverk til å løse problemer som det ikke opprinnelig var laget med sikte på å løse. Etter mitt skjønn gir både opplæringsloven og privatskoleloven mulighet for dette. Det eneste det står på, er politisk vilje. Det er mitt håp at den politiske viljen er til stede.

Statsråd Trond Giske: Etter opplæringsloven § 2-1 kan pliktig grunnskoleopplæring skje i den offentlige grunnskolen eller ved annen tilsvarende opplæring. Det er et krav at private opplæringstilbud gir en kompetanse som tilsvarer den kompetansen elevene får i den offentlige skole.

Private grunnskoler kan godkjennes etter opplæringsloven § 2-12 eller etter privatskoleloven § 25 nr. 3.

Internasjonale grunnskoler i Norge er uttrykkelig nevnt i opplæringsloven § 2-12. En internasjonal grunnskole som oppfyller minstevilkårene i opplæringsloven, vil som andre privatskoler ha rett til godkjenning etter opplæringsloven, men godkjenning utløser ikke statlig tilskudd til driften. Stortinget har gitt departementet hjemmel for å gjøre unntak fra enkelte av kravene i opplæringsloven når det gjelder internasjonale og utenlandske skoler, men ikke fra kravet om at den private opplæringen skal gi en kompetanse som kan sies å tilsvare den elevene får i norsk offentlig skole. Departementet må ta stilling til problemstillinger som dette under behandlingen av søknader om godkjenning.

Departementet har tidligere godkjent International School of Bergen etter en noenlunde tilsvarende bestemmelse i § 14 i den tidligere grunnskoleloven. Vi har nå to søknader om godkjenning som internasjonal grunnskole i Norge under behandling. Det finnes ellers en rekke internasjonale skoler i Norge som ikke har søkt departementet om formell godkjenning ennå. Jeg regner med at det kan ha sammenheng med at opplæringsloven trådte i kraft først 1. august 1999, og at de aktuelle skolene kan ha behov for noe tid til å utarbeide søknader. For øvrig kan jeg opplyse at departementet ikke har avslått noen søknad om godkjenning av internasjonal skole etter opplæringsloven.

Dersom en internasjonal skole søker om godkjenning og tilskudd etter privatskoleloven, må departementet på vanlig måte ta stilling til om skolen tilfredsstiller lovens minstekrav. Departementet må da vurdere om skolen fyller ett av kravene om formål i privatskoleloven § 3, og om undervisningsplanene kan godkjennes etter privatskoleloven § 4. Dersom skolen oppfyller minstevilkårene, må departementet etter en samlet vurdering avgjøre om skolen skal godkjennes med rett til tilskudd, slik det går fram av privatskoleloven § 25 punkt 3.

Privatskoleloven har altså ingen særskilt bestemmelse om godkjenning av internasjonale grunnskoletilbud i Norge, og departementet har til nå ikke godkjent noe internasjonalt grunnskoletilbud i Norge etter privatskoleloven. Vi har imidlertid under behandling en søknad om godkjenning av en internasjonal grunnskole etter denne loven. At den behandlingen har tatt tid, tror jeg ikke at jeg skal ta på meg ansvaret for. Jeg har ikke sittet i denne jobben i så mange uker at jeg føler at det er mitt ansvar. Jeg har heller ikke til hensikt å ta den saksbehandlingen direkte fra Stortingets talerstol. De søknadene som kommer etter privatskoleloven, skal behandles på en ordentlig måte i departementet.

Privatskoleloven har en eksplisitt lovbestemmelse om godkjenning av norske skoler i utlandet. Disse skolene, med unntak at tre norske avdelinger ved internasjonale skoler, følger norske offentlige planer. Departementet yter tilskudd til en rekke slike skoler både i og utenfor Europa.

Videre kan norske statsborgere som er elever ved utenlandske eller internasjonale grunnskoler i Norge eller utlandet, få tilskudd til kompletterende undervisning på tre fagområder: norsk, kunnskap om det norske samfunnet og kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Dette tilskuddet blir gitt i samsvar med privatskoleloven, og kan i visse tilfeller også bli gitt til EØS-borgere.

Etter mitt syn er dagens offentlige grunnskole i stand til å ta imot og gi elever fra andre land et tilpasset og likeverdig skoletilbud, enten elevene og deres familier tar sikte på å blir boende i Norge eller bare oppholder seg her midlertidig. Jeg kan i den sammenheng vise til at elever med andre morsmål enn norsk og samisk har rett til et alternativt opplæringstilbud i form av særskilt norskopplæring, morsmålsopplæring og tospråklig fagopplæring inntil de har tilstrekkelige kunnskaper i norsk til å følge den vanlige opplæringen i vår offentlige grunnskole.

Når det gjelder norske statsborgere som skal oppholde seg varig eller midlertidig i utlandet, finnes det, som nevnt, en rekke norske skoler i utlandet som den norske stat yter tilskudd til.

Enkelte foreldre kan ha et ønske om at barna deres skal få opplæring ved en internasjonal grunnskole, slik at de kan følge den samme læreplanen og ha det samme undervisningsspråket gjennom hele grunnskoleopplæringen, uavhengig av hvilket land familien bor i. Jeg mener at § 2-12 i opplæringsloven, som jeg tidligere har vist til, ivaretar det hensynet.

Representanten Lønning antyder at departementets godkjenningsprosedyrer må bli mer tidsmessige og relevante. Her er jeg ikke enig. Jeg viser til at departementet fortløpende behandler søknader fra norske skoler i utlandet og andre privatskoler som søker om godkjenning etter privatskoleloven. Videre har vi en opplæringslov som er satt i kraft for mindre enn ett år siden, og som bl.a. omhandler godkjenning av internasjonale grunnskoler. Jeg mener derfor at vi i dag ikke har grunnlag for å konkludere med at departementets godkjenningsprosedyrer når det gjelder internasjonale grunnskoletilbud, ikke er tilfredsstillende.

Jeg kan dermed avslutte med å si at jeg ikke ser behov for å endre opplæringsloven eller privatskoleloven for å ivareta de utfordringene vi står overfor når det gjelder internasjonalisering. Jeg deler representanten Lønnings syn, at vi må ivareta den større grad av internasjonalisering som vi ser, at det er viktig at elever og ungdom i Norge kan andre språk enn engelsk, og også at vi legger til rette for familier som ønsker å flytte til Norge og bo her i kortere eller lengre tidsperioder, men jeg mener dagens regelverk fullt ut ivaretar de hensynene.

Inge Lønning (H): Jeg takker for et meget detaljert svar, men kan ikke helt undertrykke en liten undring over at en så ung statsråd i løpet av så kort tid i statsrådstolen kan bli så byråkratisk og tilegne seg byråkratiets tilnærmingsmåte og språk på en så hundre prosent dekkende måte. Hvis jeg oppfattet statsrådens svar riktig, mente han faktisk å hevde at på dette området har vi ingenting å lære i Norge, han mente å hevde at både lovgivningen og den forvaltningsmessige praksis er helt up to date.

Det må være tillatt å erklære seg grunnleggende uenig i en slik virkelighetsbeskrivelse. Jeg har hatt anledning til å følge departementets arbeid med en del enkeltsøknader – dette var før den nåværende regjerings tid, men det spiller for så vidt mindre rolle i denne sammenheng – og jeg vet at blant mange av de ildsjeler som forsøker å trekke i gang skoleinitiativ i dette land – det er jo i utdanningspolitikken som på andre områder at det er ildsjelene som skaper noe – er det en grunnleggende følelse av at man ikke når frem i et ugjennomtrengelig byråkrati. Det er ikke akseptabelt etter mitt skjønn at gjennomsnittlig saksbehandlingstid for søknad om godkjenning skal ligge på fra halvannet til to år. Det er rett og slett ikke akseptabelt – ikke i noen del av den offentlige forvaltning – og jeg kan ikke se at de faglige vurderingene som utføres, er av en så komplisert art at de behøver å legge beslag på så lang saksbehandlingstid. Det må være mulig å vurdere slike søknader og gi et svar tilbake i løpet av vesentlig kortere tid. Den forrige statsråden uttalte her i Stortinget at han var opptatt av problemet, og at han tok mål av seg til å nedkorte saksbehandlingstiden. Det hørtes dessverre ikke ut som om etterfølgeren oppfatter det som et problem at saksbehandlingstiden er så lang som den er.

Jeg gjentar: Etter min oppfatning er det ikke et lovteknisk, juridisk problem, og det er heller ikke et forvaltningsmessig problem vi står overfor, det er simpelthen et spørsmål om politisk vilje. Ønsker man større mangfold inn i det norske utdanningstilbudet? Ønsker man at foreldre også skal kunne ha den muligheten å sende sine barn til f.eks. den tyske eller franske skolen? Det er jo det som må være det avgjørende spørsmål. Og hvis man ønsker det, må det være mulig å tilrettelegge for en langt mer effektiv saksbehandling og en noe mer visjonær politisk målsetting enn det statsråden gav uttrykk for i sitt svar.

Statsråd Trond Giske: Jeg beklager at representanten Lønning syns svaret ble litt byråkratisk, men slik blir det gjerne når man skal være nøyaktig og gå i detalj om de reglene som gjelder.

Det er fullt mulig i Norge å starte opp en fransk skole, en tysk skole, en japansk skole, eller en hvilken som helst slags skole, hvis man blir godkjent etter opplæringsloven. Jeg sa at det at saksbehandlingen har tatt lang tid, kan knapt jeg ta ansvaret for. Jeg har sittet i min jobb i ti uker – ti uker bør i hvert fall være minimum av en forsvarlig saksbehandlingstid når det gjelder enhver skole. Jeg har arvet en del saker som lå fra den tidligere ledelsen av departementet, og som vi selvsagt vil prøve å behandle så fort som det er forsvarlig.

Så er spørsmålet: Er det en berikelse at vi får flere typer skoler? Det kan det selvsagt være, men det kan også være at det er en like stor berikelse at franske barn som kommer til Norge, eller tyske barn som kommer til Norge, faktisk går inn i den vanlige norske offentlige skolen og møter alle de norske barna som går på de skolene. Jeg har selv hatt slike gjesteelever i kortere og lengre perioder i min klasse, og det gav grunnlag for livslange vennskap og kontakt på tvers av landegrensene og var også språklig berikende for klassen. Det kan godt hende at det er like berikende og skaper like stort mangfold som at man plasserer alle de japanske barna i en japansk skole osv. Her er det forskjellige hensyn å ta, og opplæringsloven åpner, som sagt, for at det kan skje.

Så er spørsmålet: Skal skolene godkjennes etter privatskoleloven, dvs. skal norske skattebetalere betale for disse skolene? Ja, se det er et annet spørsmål. Da må skolene oppfylle en del andre kriterier i henhold til privatskoleloven. Departementet skal nå gå gjennom dette for å se om de kriteriene er oppfylt, og også om det helhetshensynet som departementet skal ta i sin vurdering, er til stede for å kunne godkjenne en skole etter privatskoleloven. Og jeg har sagt at jeg ikke vil ta den saksbehandlingen her fra Stortingets talerstol, den skal vi ta i departementet og foreta på en ordentlig måte. Men det er jo interessant at det partiet som som oftest er svært opptatt av at skattebetalernes penger skal brukes fornuftig, er de første til å mase om at forskjellige tilbud, som har full anledning til å opprettes på privat initiativ, også skal få skattebetalernes penger. Jeg må si at hvis vi skal få en utvikling generelt, litt uavhengig av akkurat disse skolene, hvor jeg skal bli nødt til å ta penger fra den offentlige skolen for å betale en stadig vekst i forskjellige private skoler, tror jeg at vi rammer det fellesskapet vi har stått for i dette landet, hvor barn skal gå sammen i skolen og hvor vi har det fellesskapet som den skolen skaper.

Ursula Evje (Frp): Representanten Lønning har på en utmerket måte fokusert på en meget viktig del av vårt skolesystem, og det går på disse internasjonale skolene. Men jeg merket meg at statsråden på ny sementerer sin holdning til private skoler og foreldrenes mulighet til å foreta kvalitative valg om skolering på vegne av sine barn. Jeg vil igjen anbefale statsråden å se på menneskerettighetsloven, som ble enstemmig vedtatt av Stortinget i fjor og iverksatt straks. Hvis foreldre ikke finner den offentlige skole tilfredsstillende, skal det i henhold til denne lov være mulig å velge noe annet. For å gjøre valget reelt må derfor ikke foreldrenes personlige økonomi og formuesforhold være det som er av avgjørende betydning. Og det er jo faktisk det statsråden her legger opp til. Han har åpenbart en helt annen fortolkning av at alle barn har rett og plikt til utdanning i Norge, og den skal være gratis, uavhengig av geografi, tro og personlig økonomi. Dette må det kunne gå an å se i sammenheng.

Det jeg imidlertid i tillegg hadde lyst til å sette fingeren litt på, er den franske, den engelske, den tyske og andre private skolers mulighet for å gi elever spesialundervisning. Her er man også inne i et merkelig uføre, for loven sier at spesialundervisning følger barnet, etter enkeltvedtak. Men hvis barnet som har behov for det, og har fått innvilget spesialundervisning etter enkeltvedtak, ikke befinner seg i den offentlige skolen, så faller denne rettigheten bort. Det er i seg selv underlig. Den faller også i enkelte sammenhenger bort når skolene er godkjent etter privatskoleloven, med tilskudd, og derved til en viss grad er likestilt. Dette er for meg et utrolig viktig tilleggsspørsmål, ikke fordi spesialundervisning, noe vi bruker 6 milliarder kr på pr. år, i utgangspunktet og ukritisk kan sies å være et gode – for det finnes ikke noen vurdering av det – men fordi en rettighet skal følge barnet uansett hvor det måtte være, når den er knyttet opp til det enkelte barn.

Elsa Skarbøvik (KrF): Jeg er enig med interpellanten Lønning i at vi står overfor nye internasjonale utfordringer, som også gjør det mer nødvendig enn før med internasjonale skoletilbud. Kristelig Folkeparti er opptatt av den økende internasjonaliseringen og de utfordringene den stiller oss overfor. I et globalt samfunn er språkforståelse og etnisk kompetanse viktige forutsetninger for å skape et godt samfunn. I et slikt samfunn er det viktig å legge til rette for dette også i skoleverket. Derfor er det behov for internasjonale tilbud for barn og unge så tidlig som mulig, altså også på grunnskolenivå. Det er viktig å møte denne utfordringen gjennom å sikre tidsmessige og relevante godkjennelsesprosedyrer også for denne type skoler.

I stedet for å gå baklengs inn i framtida, ved å se bort fra dette, er Kristelig Folkeparti opptatt av at hver privatskole som søker om godkjenning, skal sikres en rettferdig og korrekt behandling. Det kan ikke være en subjektiv behandling basert på ukritisk bruk av skjønn. En kan ikke sette loven til side. Skjønn må jo ha basis i lovens kriterier.

Internasjonale skoler beriker det norsk mangfoldet, uten å true den offentlige skoles hovedrolle. Eksempler på slike skoler er nettopp den franske og den tyske skolen i Oslo og den internasjonale skolen i Sandefjord, som har full backing fra sin egen kommune. Det er ikke lenger bare utenlandske familier som har interesse i slike skoler. Det er også mange norske familier som ønsker å bruke slike skoler som et alternativt pedagogisk tilbud, og da må det vises respekt for foreldres valg. Vi må da se utover den pedagogiske ramme som vi tidligere har godkjent, nemlig Steinerskoler og Montessori-skoler. For 10–15 år siden ble det sett på som ganske eksotisk, kanskje spesielt, at norske familier dro ut og bosatte seg utenlands, men slik er det ikke lenger. Det er en ny tid, og flere og flere ser verdien av kontakt på tvers av landegrensene.

Da jeg var lærer ved den norske skolen i Katmandu for 14 år siden, måtte vi vente på brev som kunne ta 10–12 dager fra Norge, eller vente en hel dag på en telefonlinje til Norge. I dag mottas brevet idet det blir sendt på e-mail, eller man plukker opp en mobiltelefon hvor som helst. Det er ikke i dag snakk om rike barn, flinke barn, kristne barn, men hvem som helst av barn som ønsker eller har fått en internasjonal erfaring på denne måten – barn har gått på skole i utlandet og kommer hjem bare på korte opphold, eller føler det naturlig å følge opp et internasjonalt miljø.

Manglende godkjenning av private skoler som oppfyller lovens faglige og pedagogiske krav, kan føre til eliteskoler eller utestengelse av norske elever. Skolepengene blir så høye at kun noen få kan betale, og det kan føre til utestengelse av norske elever fordi man ser seg nødt til å kutte kostnadene ved disse skolene.

Skoler med et internasjonalt tilbud er praktiske eksempler på samarbeid og samkvem uavhengig av kultur, etnisk opprinnelse og økonomiske status. Skolene bidrar til økt gjensidig respekt og forståelse, og tilbudene bidrar til å gi elevene et godt grunnlag for møtet med et stadig mer internasjonalt orientert samfunn. Det ønsker Kristelig Folkeparti å være med på.

Rolf Reikvam (SV): «Internasjonalisering må være et viktig element i norsk utdannelse» – det står i første setning i interpellasjonen til Inge Lønning. 99 pst. av de 10 minuttene brukte han til å snakke om godkjenning av to-tre privatskoler i Norge.

Han var så vidt inne på den offentlige skoles ansvar i forhold til internasjonalisering. Han nevnte annet fremmedspråks stilling i skolen – og stillingen for fremmedspråkene generelt. Han var så vidt innom morsmålsopplæringen. Det var det som gikk på internasjonalisering. Altså dreier det seg om privatskoleloven igjen, private skoler og godkjenning av private skoler.

Det overrasker meg en del at når vi skal diskutere internasjonalisering i norsk utdannelse, konsentrerer vi oss om en to-tre private skoler. Jeg tror det er viktig med internasjonalisering. Jeg tror det er viktig at vi i den offentlige skole styrker fremmedspråkene. Jeg tror det er viktig at vi tar vare på dem som kommer inn i skolen med en annen kulturbakgrunn og med et annet morsmål, og at de får muligheten til å ta vare på sitt morsmål – at vi er villig til i den offentlige skolen å stille opp for dem og gi dem opplæring på sitt morsmål.

Da vi diskuterte dette for en tid siden, stilte ikke Høyre opp til forsvar for de gruppene – våre nye landsmenn – som har et annet morsmål enn norsk, slik at de kan få ta vare på sitt morsmål, og at de kan få opplæring i en lengre periode enn det det nå er lagt opp til. Det er viktig, for de representerer også et språk som næringslivet og andre vil ha bruk for for at vi skal kunne kommunisere med omverdenen. Men når det gjelder to skoler, den franske og den tyske skole, blir det spesielt viktig å godkjenne dem.

Jeg er enig i statsrådens vurderinger. Jeg ser ikke behovet for å endre privatskoleloven. Jeg vil også tro at de skolene vi her snakker om – det er to, den tyske og den franske skolen – ligger på grensen i forhold til det som var intensjonen i alle fall, og det som også er formulert i loven, nemlig at det skal være et religiøst eller et pedagogisk alternativ. Og jeg ville vært veldig betenkt om statsråden brukte et skjønn som gikk lenger enn det han har utøvd tidligere når det gjelder godkjenning av private skoler. Jeg tror det skal mye fantasi til for å si at disse skolene representerer et religiøst eller et pedagogisk alternativ.

Petter Løvik (H): Dei påstandane som representanten Reikvam nettopp kom med, at Høgre ikkje stiller opp for elevar med eit anna morsmål enn norsk, er med respekt å melde nokså tøvete. Det er ikkje korrekt. Men det får vi ta opp igjen når Reikvam får forklart kva han meiner her.

Det eg bad om ordet for, var det statsråden sa i sitt innlegg om økonomi, der han prøvde å vere litt ironisk på partiet Høgre sine vegner. Han konstaterte sjølvsagt heilt korrekt at Høgre er oppteken av skattebetalarane sine pengar, men så sa han at når ein så startar eit tilbod, så kjem Høgre og bed om statsstøtte.

Dette er å snu problemstillinga fullstendig på hovudet. Dei som har elevar i desse skulane, er skattebetalarar og er med og betaler den offentlege skulen på linje med alle andre. Men i tillegg må ein del av dei vere med og betale ekstra for den skulegangen som deira barn skal ha.

Her er vi inne på ei problemstilling som vi har vore inne på gong etter gong: Kva er det vi vil med privatskulane? Ingen kan nekte oss å starte privatskular i Noreg, men det som er det vesentlege spørsmålet, er: Kven er det desse skulane skal vere for? Om vi ikkje har eit system med ei statsstøtte som dekkjer vesentlege delar av drifta, vil vi få skular der berre dei mest ressurssterke når det gjeld økonomiske midlar er i stand til å ha sine barn. Og det er eit skuleslag som Høgre ikkje vil ha.

Vi vil at foreldreretten skal vere heilt reell. Vi vil at privatskulane skal vere tilgjengelege for alle ungar utan omsyn til om foreldra har god råd eller ikkje, slik at om vi ikkje har støtteordningar som sikrar at foreldreretten blir reell, vil vi få skular som eg håpar og trur at heller ikkje statsråden ønskjer, nemleg skular for eit lite fåtal. Alternativet med privatskular må vere eit ope alternativ. Det er grunnlaget for at Høgre har forsvart desse støtteordningane og kjem til å forsvare desse støtteordningane også i tida framover.

Inge Lønning (H): Jeg registrerer med en viss undring at representanten Reikvam gjerne ville ha hatt en annen interpellasjon, som skulle ha dreid seg om noe helt annet enn det jeg har reist interpellasjon om. Hvis han hadde lest teksten til interpellasjonen på forhånd, ville han jo ha sett at den munner ut i akkurat den konkrete problemstilling som gjelder et begrenset antall skoler, men som gjelder et stort antall familier i dette land. Det gjelder også flere kommuner i dette land, bl.a. hovedstaden – den største og mest folkerike av alle – som uttrykkelig har ønsket at man skal få et positivt svar fra departementet. Det samme gjelder Sandefjord. Der gjelder det så vidt jeg vet også Rolf Reikvams eget parti, som i likhet med de øvrige partiene har lagt vekt på at det ut fra kommunens behov er av vital betydning å få aksept for dette. Og det er faktisk kommunen som har anmodet den private skolen om å påta seg oppgaven. Det gjør at man i et slikt tilfelle i hvert fall må kunne se bort fra sine allergier mot alt som kommer i nærheten av adjektivet «privat». Når kommunen ber en privat skoleinstitusjon om å løse et problem på kommunens vegne, skulle man tro at også sosialister kan akseptere det.

Jeg må også si at det forbauser meg at man gang etter gang etter gang kommer trekkende med det særdeles primitive økonomiargument om skattebetalerne, som om de samme elevene som velger et alternativ, ville ha vært gratis for skattebetalerne hvis de hadde gått i den offentlige skolen. Det er økonomisk sett et meningsløst argument. Det er også et dypt urettferdig argument, etter mitt skjønn, fordi det i sin konsekvens nettopp leder til det den sittende regjering og Arbeiderpartiet alltid har vært imot, nemlig sosiale forskjeller og sosiale eliteskoler. Hvis man ønsker sosiale utvalgsskoler, er jo oppskriften nettopp å si at det får foreldrene betale fullt ut selv, uansett hva det koster, for det raker ikke det norske samfunn. Det er det samme som å si at f.eks. den franske og den tyske skolen slett ikke behøver å være eliteskoler i faglig forstand, men de skal være forbeholdt de norske familiene som har en sterk nok privatøkonomi til at de har råd til å velge et slikt alternativ. Dette er etter mitt skjønn å gå baklengs inn i fremtiden. Og jeg må si at det skuffer meg at statsråden ikke er interessert i å gå forlengs.

Statsråd Trond Giske: Jeg registrerer at representanten Lønning mener at argumentet om skattebetalernes penger ikke klinger så godt når det er andre partier enn hans eget som bruker det; Høyre har jo nærmest utviklet det til en kunstart å bruke det argumentet i enhver sammenheng. Og det er et relevant argument, fordi vi skal være meget bevisste på hva vi bruker de begrensede offentlige ressursene til som vi har til å bruke til utdanning her i landet. Derfor har privatskoleloven klare regler for hvilke skoler som skal få støtte, og den har et trangere nåløye enn opplæringsloven, som gjelder godkjenning av skoler uten offentlig støtte. Derfor er det fritt fram for mangfoldet etter opplæringsloven, men litt trangere i forhold til om det er skattebetalerne som skal betale. Og jeg tror ikke at det er noe pedagogisk eller mangfoldsmessig minus at barn fra forskjellige land kommer inn i den norske offentlige skolen og går sammen med det store flertallet av barn i Norge, som går i den skolen.

Representanten Skarbøvik fra Kristelig Folkeparti viser til at hun har hatt barn i den norske skolen i Katmandu, det synes jeg er helt utmerket. Og den fikk sikkert noe støtte fra Norge også, regner jeg med. Men fikk den skolen støtte fra de lokale myndighetene, var det skattebetalerne i Katmandu som betalte for den skolen? Det er jeg mer usikker på. Og det samme gjelder når Inge Lønning drar inn utenrikspolitiske hensyn i dette spørsmålet. Vi må ta vår utdanningspolitiske vurdering ut fra et helhetlig utdanningspolitisk perspektiv. Så får vi selvsagt åpne for at vi får forskjellige lands skolesystem inn i Norge gjennom opplæringsloven, hvis de gir et tilbud som tilfredsstiller de kravene, men det er ikke noe krav at det skal være de offentlige utdanningspengene som skal brukes til dette.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten avsluttet.