Petter Løvik (H): I «Tankar og utsyn» i 1878 sa Arne Garborg følgjande:

«Det hjelper korkje timeplanar elder instruksar elder nokon ting; det som gjer skulen til det han er, det er læraren.»

120 år etterpå viser omfattande forsking omtrent det same, vi er komne til same konklusjon, at lærarane er den einaste enkeltfaktoren som eintydig og klart påverkar kvaliteten på undervisninga og resultatet av denne. Denne samanhengen er vist fleire plassar og er grundig dokumentert. I ei gransking som blei utført ved Høgskulen i Buskerud og gjengjeven i Aftenposten 26. september 1999, er m.a. to funn heilt klare:

• 30 pst. av forskjellen i karakterar mellom dei beste og dei dårlegaste videregåande skulane kan forklarast med kor god utdanning lærarane har.

• Det er påvist ein klar og positiv samanheng mellom lærarane sitt kompetansenivå og elevane sine prestasjonar.

Den same granskinga viser også at det er svært store forskjellar på utdanningsnivået hjå lærarane i norsk vidaregåande skule. Når det gjeld den delen som har lektorkompetanse, varierer denne mellom 15 og 77 pst. – ein ganske stor variasjon. Dessutan har Lærarforbundet sett nøye på alderssamansetning og rekruttering av lektorar, og godt over halvparten av dei heiltidstilsette lektorane i vidaregåande skule er over 50 år. Eg vil ikkje seie noko gale om den aldersgruppa som eg sjølv tilhøyrer, men det er vel veldig lite å satse, iallfall fullt og heilt, framtida på.

Rekruttering er altså eit problem. Spesielt ille er det på ein del fagområde, aller verst i nokre av realfaga.

Tala for realistar med hovudfag som takka ja til praktisk-pedagogisk utdanning ved dei fire universiteta våre i 1999, var i biologi tolv, i kjemi fire, i matematikk tre, i fysikk tre og i informatikk null. Dette dekker langt frå behovet for nye lektorar til å oppretthalde dagens situasjon, og vi bør vel ikkje berre ha som ambisjon å oppretthalde det nivået vi har i dag, men også å få ein auke i talet på lektorar i åra framover.

Det kjem altså fram eit klart bilete av ein vidaregåande skule med for få lektorar i dag, høg alder på dei vi har, og svært dårleg rekruttering av nye, spesielt i realfag. Og dessutan burde vi vel hatt eit sterkare innslag av lektorar også i grunnskulen, der vi i dag har berre ca. 1 700 som har lektorkompetanse, ein stor del av desse i ungdomsskulen, men dei utgjer ein veldig liten del av den totale lærarmassen.

Når vi koplar saman dei to funna eg skisserte ovanfor, at talet på lektorar betyr veldig mykje for læringa, og at vi ser ein svikt i rekrutteringa til læraryrket, er det grunn til uro, ikkje fordi at andre grupper ikkje kan gjere ein veldig god jobb, men såpass klare utslag når det gjeld samanhengen mellom kunnskapsnivå, formell kompetanse hos lærarane og dei resultata som undervisninga gir, burde vere ein alvorleg tankevekkjar som vi som storting ikkje kan oversjå.

I Dokument nr. 8:8 for 1999-2000 tok Høgre opp desse problemstillingane, og vi oppmoda Stortinget til å stimulere rekrutteringa av lektorar gjennom å forbetre studiefinansieringa for praktisk-pedagogisk utdanning.

I brev til kyrkje-, utdannings- og forskingskomiteen datert den 23. februar i år viser statsråd Lilletun til at Regjeringa har forplikta seg til å sjå på kva som kan gjerast spesielt på fagområda matematikk og fysikk. Han såg ikkje bort frå at ein i den samanhengen også ville kunne vurdere forbetringar i studiefinansieringsordninga som eit verkemiddel.

I den interpellasjonen eg reiser i dag, har eg valt å ikkje fokusere spesielt på studiefinansieringa, sidan det var debattema ganske nyleg, men eg vil stille spørsmålet litt meir ope. Det er fleire tankar ein kan gjere seg, fleire mulege alternativ. Kan det t.d. tenkjast at ein kan gå tilbake til ei praktisk-pedagogisk utdanning på eit halvt år i staden for eitt år? Kan det leggast betre til rette for at fleire kan nytte tilbodet om å ta praktisk-pedagogisk utdanning ved sida av vanleg arbeid? Og har statsråden andre tankar om rekruttering av lektorar til norsk skule i åra framover?

Eg håpar at statsråden deler mitt og Høgre sitt syn på at dette er ei viktig sak. Dersom Høgre sitt syn ikkje gjer inntrykk på statsråden, som eg kanskje av og til kan ha ein mistanke om, vil eg minne om at partileiar Thorbjørn Jagland uttala til Skolefokus nr. 13 i 1999 at det heilt klart må vere eit mål at det skal løne seg å bli lektor i skulen, slik at folk med hovudfag ikkje vel andre karrierevegar enn skulen.

Kanskje går Jagland litt langt. Det er klart at folk med hovudfag også må kunne få velje andre yrke, men akkurat på dette punktet er eg heilt einig med Jagland: Vi må få fleire av dei som sit med eit høgt kunnskapsnivå fagleg, til å ta ei pedagogisk utdanning, slik at vi kan få nytte av dei i norsk skule, både den enkelte elev og heile samfunnet.

Eg er veldig spent på å høyre statsråden sitt syn på om han er einig med oss i at det er spesielt viktig å rekruttere lærarar med hovudfag til skulen framover. Og om svaret er ja, er eg vel så spent på korleis han vil medverke til at vi kan oppnå dette.

Lodve Solholm hadde her igjen teke over presidentplassen.

Statsråd Trond Giske: La meg først få avlive en eventuell myte om at jeg ikke skulle være lydhør overfor Høyres utspill i skolepolitikken, som representanten Løvik her antydet. Tvert imot, jeg lytter alltid med stor interesse til hva Høyre sier i utdanningspolitikken, delvis fordi Høyre har et stort engasjement i utdanningspolitikken med sterke meninger, men først og fremst fordi jeg svært ofte er uenig i de meningene og dermed bidrar diskusjonene med Høyre til å skjerpe mine egne standpunkt og også til kritiske spørsmål til min egen politikk. Så derfor er det ofte en stor glede å lytte til Høyre i skolepolitikken, selv om vi svært ofte er uenige.

Det er vi derimot ikke i den saken som interpellanten i dag tar opp. Jeg tolker interpellasjonen fra representanten Løvik som at han er opptatt av kvalitet i skoleverket. Det er også jeg. I min utdanningspolitiske redegjørelse for Stortinget den 4. mai i år poengterte jeg sterkt nettopp kvalitet i norsk utdanning. Jeg understreket at kravet om kvalitet vil være styrende for min og Regjeringens utdanningspolitikk.

Kvaliteten på lærerne er en av de viktigste nøklene til kvalitet i skolen. Jeg er derfor enig med representanten Løvik i at skolen trenger høyt kvalifiserte lærere. Det er viktig at vi arbeider aktivt både for å sikre rekrutteringen til læreryrket og for at dyktige lærere som er i yrket, ser seg tjent med å fortsette som lærere. Stortinget behandlet, som også representanten Løvik var inne på, en rekrutteringsmelding i vår med en rekke tiltak for å få flere og dyktige lærere. Og som jeg før har sagt fra denne talerstolen, vil Regjeringen arbeide aktivt med å følge opp målsettingen om bedre lærerrekruttering.

Representanten Løvik er spesielt opptatt av tiltak for å sikre flere lektorer, dvs. lærere med hovedfag i skolen. Som Løvik selv sier, avviste Stortinget tidligere i vår Høyres forslag om løsninger innen studiefinansiering spesielt for lærere med hovedfag. Jeg deler Løviks syn på at det er viktig å ha lærere også med hovedfag i skolen. Jeg vil imidlertid legge til at det primære må være å sikre oss lærere i skoleverket som har den faglige og pedagogiske bakgrunn som kreves i de ulike undervisningssituasjoner. Innen denne hovedmålsettingen er det naturlig at vi også vurderer nøye forholdet mellom tilgang på og behov for lærere med hovedfag.

Mange mener at høyere lønn til lærerne er løsningen på en sviktende rekruttering. Jeg tror også at lønn har betydning, men jeg er også overbevist om at god tilgang på lærere avhenger av langt flere faktorer enn bare lønn. Forhold knyttet til arbeidsmiljø, til arbeidsforhold generelt og til søkning og kapasitet i lærerutdanningen har også innvirkning.

Det har i de siste dagene vært forholdsvis stor fokusering på lærernes framtidige lønnsforhold. Så langt har vi i hvert fall kommet til et tariffoppgjør i staten som partene har anbefalt, og jeg håper at den opptrappingsplanen for lærerne som vi nå skal meisle ut, vil vise seg å gi den effekt på lærernes lønnsnivå som mange har etterlyst. Samtidig vil jeg minne om at lokale tilsettingsmyndigheter ved tariffoppgjøret pr. 1. mai i fjor fikk en ny og friere stilling til å bruke lønn som virkemiddel for å sikre seg ønskede lærere.

Både Stortinget og Regjeringen er opptatt av arbeidsmiljøet og arbeidsforholdene i skolen. I tillegg til det ansvaret staten har på dette feltet, kommer de lokale skoleeiernes ansvar for at arbeidsmiljøspørsmål blir fulgt opp på de enkelte skolene. Eventuelle endringer i lover og regler som sikrer elevenes arbeidsmiljø, vil bli tatt opp i andre sammenhenger. Når det gjelder lærernes arbeidsmiljø, samarbeider departementet nå med Kommunenes Sentralforbund om å få en ny separat kartlegging av lærernes arbeidsmiljø inn i Statistisk sentralbyrås store levekårsundersøkelse i 2001. Jeg vil i tillegg nevne at departementet hvert år legger fram for Stortinget forslag om betydelig statlig innsats med hensyn til etterutdanning for lærere.

Det har lenge vært et mål å øke utdanningskapasiteten innenfor praktisk-pedagogisk utdanning for å gjøre det lettere for personer med hovedfag og cand.mag.-grad å få undervisningskompetanse. Fra 1998 til 1999 økte opptaket både ved universiteter og høgskoler til den praktisk-pedagogiske utdanningen. I inneværende studieår er det registrert om lag 1 650 studenter i denne utdanningen. Det er også lagt til rette for at praktisk-pedagogisk utdanning kan tas som en del av cand.mag.-graden. Fra og med 1998 gir ettårig praktisk-pedagogisk utdanning full vekttallsuttelling i grad. For studenter som sikter mot en cand.mag.-grad, vil inkludering av praktisk-pedagogisk utdanning i fagkretsen innebære en hensiktsmessig yrkesretting av utdanningen.

Rekruttering av studenter med hovedfagsbakgrunn varierer mellom fagområder og institusjoner. Ved universitetene har opptil 50 pst. av studentene i praktisk-pedagogisk utdanning utdanning på hovedfagsnivå. Andelen er spesielt høy innenfor språkfagene og de samfunnsvitenskapelige fagene.

Derimot er det særlig utfordringer knyttet til rekruttering av lærere fra enkelte realfag. Ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, NTNU, er det derfor igangsatt flere prosjekter for å styrke rekrutteringen av kandidater fra realfagene til praktisk-pedagogisk utdanning. De siste årene har andelen studenter i praktisk-pedagogisk utdanning med slik fagbakgrunn økt. Det er nylig etablert et nasjonalt senter for rekruttering innenfor matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske fag, lagt til NTNU. Et av hovedmålene for senteret er å øke rekrutteringen av lærere med kompetanse i realfag. Over departementets budsjett har det i 2000 vært tildelt midler til dette senteret.

Til slutt vil jeg igjen få komme tilbake til rekrutteringsmeldingen. Stortingets behandling vil bli fulgt opp av Regjeringen. I tillegg vil Regjeringen også legge til rette for at den enkelte skole kan få større frihet til å organisere arbeidet og arbeidstiden, bl.a. for å gi rom for mer lokalt utviklingsarbeid og bedre plass for den enkelte lærers kreativitet.

Petter Løvik (H): Eg vil takke statsråd Giske for svaret. Eg vil takke statsråd Giske for dei gode orda han sende om Høgre som eit aktivt parti i utdanningspolitikken. Den gleda som han har ved å diskutere med oss, den har vi også når vi diskuterer med andre. Men håpet er jo at litt meir av det vi seier, skal slå ut i praktisk handling i departementet, og ikkje minst i norsk skule.

Det som blei sagt om kvalitet, er eit av dei områda der vi har ein veg å gå i norsk skule. Det blir gjort innmari mykje bra arbeid i norsk skule i dag, men det er store mulegheiter for forbetringar, og kanskje gjeld dette spesielt på allmennfag i vidaregåande opplæring, der lektormangelen etter kvart vil gjere størst utslag.

Vi treng høgt kvalifiserte lærarar. Det er Giske einig i. Han nemner rekrutteringsmeldinga, han nemner at vårt forslag om endringar i studiefinansieringa blei avvist – det blei vedlagt protokollen, og der er det vel ein liten nyanse, om ikkje anna – og han nemnde lønnsspørsmåla. Men statsråden unngjekk meir eller mindre å svare iallfall på nokre av dei spørsmåla som eg reiste i interpellasjonen, nemleg om han er einig med Høgre i at det er eit spesielt behov for å få inn lærarkrefter i vidaregåande skule, og også i delar av grunnskulen, med ein høgare fagleg kompetanse, altså hovudfag med praktisk-pedagogisk utdanning i tillegg. For å seie det enkelt: Er det ønskeleg at fleire lektorar kjem inn i skulen? Eg vil gjerne ha ei stadfesting av at han er på line med oss der.

Dernest unngjekk han også å svare på spørsmålet mitt om det kan vere aktuelt å kutte ned den praktisk-pedagogiske utdanninga frå eitt til eit halvt år. For hugs at når ein student er ferdig med hovudfag, kan han gå ut i arbeidslivet. Alternativet til å gå rett ut i arbeidslivet er å ta eit år ekstra med pedagogisk utdanning for å gå inn i utdanningssystemet som lærar. Då er dette ein veldig høg barriere.

Det blei også nemnt at det var i gang ein del tiltak både ved NTNU og andre plassar for å prøve å stimulere fleire med realfag til læraryrket. Som eg var inne på i interpellasjonen, er kanskje det største problemet at store delar av lærarkreftene er over 55 år. Men eg vil gjerne har litt meir utdjuping av dette: Kor viktig meiner statsråden lektorane er? Og korleis kan ein jobbe med den praktisk-pedagogiske utdanninga og finansieringa av denne?

Statsråd Trond Giske: Jeg kan godt gjenta at jeg syns det er viktig å ha lærere med hovedfag i den norske skolen. Det er viktig med den faglige dyktighet som de representerer i sin egen undervisning, men det er også viktig med tanke på den faglige tyngde som de kan tilføre et samlet lærerkollegium i en skole. Der tror jeg representanten Løvik og jeg ikke er særlig uenige.

Så til rekruttering av lærere med hovedfag. Jeg tror ikke det egentlig er så veldig ulike tiltak som skal til for å rekruttere lærere med hovedfag, og det som skal til for å rekruttere andre dyktige lærere til skolen. Jeg tror det er veldig mange av de samme virkemidlene som går igjen for begge disse gruppene. Mange av disse virkemidlene var man igjennom i forbindelse med rekrutteringsmeldingen.

Lønn er selvsagt viktig. Jeg tror at det lønnsoppgjøret som vi fikk i havn i forrige uke, kan bidra, og også den opptrappingsplanen som vi i samarbeid med lærerorganisasjonene skal gå inn i i en periode framover de neste tre årene. Jeg tror arbeidsforholdene i skolen er viktig. Jeg tror det å ha gode skolelokaler, det å ha gode utstyrsforhold og det å ha et godt arbeidsmiljø også stimulerer til at flere ønsker seg inn i læreryrket, men kanskje mest av alt at lærere ønsker å forbli i yrket når de først har blitt lærere.

Det er også veldig mange andre tiltak innenfor rekrutteringsmeldingen, som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg – jeg trenger ikke å gjenta alle her. Men vi er helt enige om at dette er viktig.

Så til hvorvidt den praktisk-pedagogiske utdanningen skulle ha vært ekstra støttet av Lånekassen eller andre tiltak som representanten Løvik er inne på. Jeg tror at det at man nå kan ta praktisk-pedagogisk utdanning med full vekttallsuttelling som en del av sin cand.mag.-grad, kan bidra til at flere velger dette yrket, for da blir det ikke et tillegg, da blir det ikke på toppen av alle de andre fagene man tar for å oppnå sin grad. Da blir det som en del av den samlede utdanningen som man tar på universitetet. Det tror jeg vil være et nyttig bidrag til at flere fra universitetet tar den praktisk-pedagogiske utdanningen, og dermed kvalifiserer seg for å gå inn i den norske skole.

Ulf Erik Knudsen (Frp): Fremskrittspartiet var med i flertallet som gikk imot Høyres forslag i Dokument nr. 8:8 for 1999-2000. Vi vil imidlertid understreke at det faglige nivået som lærere med hovedfag, lektorer, representerer, er svært viktig å sikre i skolen; det er viktig å sikre at vi har det nødvendige tilfang av denne typen lærere.

Hvis vi skal klare det, må vi sikre at skolen er en attraktiv arbeidsplass, som disse menneskene ser som et alternativ i forhold til resten av arbeidsmarkedet. I denne sammenhengen har vi mest tro på generelle tiltak som kan gjøre skolen til denne attraktive arbeidsplassen. Vi vil imidlertid ikke kategorisk avvise ethvert spesielt tiltak med tanke på gruppen.

Høyre foreslår en nedkorting av praktisk-pedagogisk utdanning. Det er noe som absolutt bør vurderes. Statsråden peker på tiltak som allerede er igangsatt i forhold til realfag og rekruttering fra denne faggruppen. Det vil vi heller ikke avvise.

Vi tror imidlertid at det bør påpekes at det er mange grunner til at lærere generelt, lektorer kanskje spesielt, ikke søker seg til skolen. Det kan være at man er skremt over de stadig negative fokuseringene rundt skolen i samfunnsdebatten. Det kan være andre grunner, som f.eks. at man ikke kjenner seg igjen i organisering, innhold, lønns- og personalpolitikk i skolen.

Fremskrittspartiet ønsker å øke skolens attraktivitet som arbeidsplass ved å øke yrkesstoltheten i lærergruppen. Dette vil igjen kunne øke rekrutteringen, tror vi. Fremskrittspartiet tar til orde for en strengere evaluering av virksomheten i skolen og en liberalisering av oppsigelsesvernet. Skolen vil aldri bli en attraktiv arbeidsplass dersom det er slik at hvem som helst kan få jobb i skolen og kan forbli i skolen livet ut.

Vi mener også det må legges til rette for et lønnssystem som motiverer dyktige personer til å søke læreryrket og til å bli i yrket. Tidligere har jeg i denne sal vist til undersøkelser utført av Markeds- og Mediainstituttet, som viser at et flertall av dagens ungdom er negative til å gå inn i yrker der individuell prestasjon og kapasitet ikke premieres. Man må derfor få til et fleksibelt lønnssystem som belønner ekstra innsats og kunnskap. Fremskrittspartiet tror en fri og fleksibel skole med positiv konkurranse vil øke skolens attraktivitet som arbeidsplass. I tillegg må det gjøres de nødvendige korrigeringer, så vi sikrer ro og orden i skolen og gjeninnfører det læreren ser ut til å ha mistet i autoritet.

Arne Lyngstad (KrF): Jeg opplever denne interpellasjonen langt på vei som en generell debatt om rekruttering til læreryrket. Men i likhet med interpellanten ønsker også Kristelig Folkeparti lærere med hovedfag i norsk skole. Hovedfaget representerer en faglig fordypning som skolen trenger. De er nødvendige i videregående skole, og vi trenger dem også i ungdomsskolen.

Mjøs-utvalget har kommet med forslag om å endre gradsstrukturen i høyere utdanning. De foreslår at Norge tilpasser seg internasjonal standard med mastergradsstudium etter en 3+2-modell. Fortsatt beholdes hovedfaget, men den gamle lektorutdanningen reduseres med ett år. Jeg har lagt merke til at lederen i Lærerforbundet advarer mot en slik endring. Jeg er ikke av dem som tror at trusselen mot lektoren i norsk skole først og fremst ligger i Mjøs-utvalgets forslag. Det hadde faktisk vært litt interessant å utfordre Høyre og interpellanten på den problemstillingen knyttet til lektoren og virkningen for lektoren i skolen. Jeg opplever at utfordringen heller ikke er å få ungdom til å ta hovedfag. Utfordringen er å få hovedfagsutdannede til å velge skolen som arbeidsplass.

Vi står framfor en akutt utfordring når det gjelder å rekruttere lektorer med hovedfag i realfag. For å gjøre skolen mer attraktiv som arbeidsplass for lektorer er det nødvendig med flere tiltak. Stortinget har nettopp behandlet en stortingsmelding om lærerrekruttering, og flere tiltak her er relevant også for rekrutteringen av lektorer. Ett av tiltakene er konkurransedyktig lønn. Årets lønnsoppgjør gir også signaler om at man vil forhandle fram et mer differensiert lønnssystem. Det er en utvikling Kristelig Folkeparti vil støtte. Det er også åpnet for forhandlinger om arbeidstidsavtalen, og det er en utvikling som flertallet i Stortinget ønsker. Nå har også Arbeiderpartiet kommet etter på dette punkt. Her har faktisk statsråd Giske snudd Arbeiderpartiets politikk. Det er videre viktig at læreren og lektor får frihet til å organisere arbeidet og til å disponere arbeidstiden for bl.a. å gi rom for mer lokalt utviklingsarbeid og mer plass til den enkelte lærers kreativitet.

Kristelig Folkeparti har i lang tid sagt at vi trenger å styrke den profesjonelle lærer. Det kan vi gjøre gjennom å gi avlastning med hensyn til en del sosialpedagogiske oppgaver og administrative gjøremål, slik at lektoren og læreren kan konsentrere seg om fag og undervisning. Vi kan også bidra ved å tilrettelegge faglig etterutdanningstilbud. Sabbatsår vil også være tiltak som her vil hjelpe. Jeg tror vi også skal se på selve utdanningen av lektoren og se på hvor skolerettet denne er (presidenten klubber). Jeg er åpen for å vurdere de tiltak som Løvik skisserer, men jeg tror likevel at formidling av faglige resultater, fagbokkritikk og fagdidaktiske problemstillinger kan være en del av fagutdanningen (presidenten klubber).

Presidenten: Presidenten vil be representanten om å respektere taletida.

Inge Lønning (H): Representanten Lyngstad har nok rett i at det ikke er Mjøs-uvalget som er den største trusselen mot rekrutteringen av lærere med lektorkompetanse til fremtidens norske skole. Men la meg minne om at Mjøs-utvalget selv peker på at en eventuell omlegging av gradsstrukturen ved universitetene vil kreve en ny utredning av universitetenes rolle som lærerutdanningsinstitusjoner. Og det er av de ting som jeg håper statsråden vil følge opp, for etter mitt skjønn er en gjennomgang av lærerutdanningen – det gjelder både allmennlærerutdanningen og universitetenes lærerutdanning – høyst påkrevet dersom vi skal være på høyde med fremtidens utfordringer.

Høyre fremmet det konkrete forslaget som interpellanten viste til, i forbindelse med lærerrekrutteringsmeldingen. Det ble avvist av stortingsflertallet med den begrunnelse at man er prinsipielt mot selektive tiltak. Og det har jeg forståelse for. På den annen side, hvis problemet er av selektiv natur, er det vel strengt tatt bare selektive tiltak som kan løse det. Og jeg var ikke i stand til ut fra statsrådens i og for seg velvillige svar å høre nevnt et eneste operasjonelt grep, et eneste praktisk tiltak som faktisk kan bidra til å øke rekrutteringen av kandidater med hovedfag i realfag til fremtidens norske skole.

Det kritiske punkt i dag er jo at den som har tilbakelagt en realfagsutdanning med hovedfag, i de fleste tilfeller allerede har lånefinansiert en utdannelse på fem til seks år, og vedkommende står da overfor valget mellom enten å gå ut i et arbeidsliv hvor etterspørselen etter slike kandidater er økende, hvor lønnstilbudene er meget attraktive, eller å velge å lånefinansiere enda et studieår for å få lov til å gå inn i et lavtlønnsyrke. Man skal være meget idealistisk for å velge det siste. Og det er på dette punkt jeg gjerne vil utfordre statsråden til i sitt sluttinnlegg å komme i nærheten av det operasjonelle nivå. Hvis det ikke er flertall for å bruke studiefinansieringsordningen som et virkemiddel, må jo alternativet etter mitt skjønn f.eks. være å binde seg til noen års kontrakt som lektor i skolen, en ordning som medfører at man får tilbud om en ekstra avskrivning av studiegjeld. Det som er helt sikkert, er at rekrutteringskrisen når det gjelder lektorer med realfag, ikke løses gjennom gode ønsker, det må operasjonelle grep til.

Rolf Reikvam (SV): Det er bred enighet om at skolen trenger lærere med tung faglig fordypning, og også lærere med hovedfag. Det er det viktig å få understreket. Jeg var likevel litt bekymret for denne interpellasjonen, fordi den lett kan spore av. Og jeg føler nok også at Inge Lønnings innlegg var på vei til å spore av, fordi han sa at selektive problemer må løses med selektive tiltak. Men dette er ikke et selektivt problem. Det er jo det som er det faktiske forhold.

Vi mangler lærere generelt i skolen. Opp mot 7 pst. av dem som underviser, mangler formell utdanning. Det er det faktiske forhold. Derfor må vi ta i bruk de virkemidlene som kan virke. Og jeg er litt overrasket over statsråden fordi han på mange måter er litt vag med hensyn til de virkemidlene som vi vet kan virke for å rekruttere flere til skolen. Vi har noe som vi vet virker både ut fra teoretiske modeller og ut fra erfaring, og det er å bruke lønn som virkemiddel, bruke prisen som virkemiddel. Det er det virkemidlet vi har, og det kan vi bruke. Da snakker jeg generelt i forhold til lærergruppene. Det betyr at vi må ta et krafttak i forhold til en generell lønnsheving. Jeg føler nok også at når det gjelder de forhandlingene vi har hatt nå, slik som jeg opplever det og er kjent med, er vi på et riktig spor. Jeg føler at departementet har tatt de signaler som Stortinget sendte i forbindelse med rekrutteringsmeldingen. Vi har ikke fått alle svarene ennå, det har vi ikke gjort, men jeg føler at man er i ferd med å gi en del svar. Jeg håper at man i de videre forhandlinger og de videre drøftinger med organisasjonene vil gi de svarene som Stortinget pekte på, nemlig lønn og en større lokal frihet til å organisere skoledagen for på den måten å utvikle en mer spennende skole, en skole som kan konkurrere med andre om arbeidskraften. Så det virkemidlet vi må ta i bruk, er lønn.

Så en liten kommentar til det som Petter Løvik spilte ut på slutten av sitt innlegg, om vi kan se litt på den praktisk-pedagogiske utdanningen. Jeg tror at Petter Løvik var inne på et viktig tema. Jeg tror også vi bør se på den praktisk-pedagogiske utdanningen, og om vi kan forkorte den til et halvt år. Da forutsetter jeg at en del av den fagdidaktiske delen går inn i selve faget, i fagutdanningen. Hvis vi kan få til en slik kombinasjon – jeg følte at statsråden også var inne på det – så tror jeg vi kan se på om vi ikke kan kutte ned den praktisk-pedagogiske utdanningen til et halvt år.

Odd Einar Dørum (V): Jeg har nettopp i dag tidlig vært på en konferanse om IT-kriminalitet hvor man som et bakteppe fikk skildret IT-utviklingen. En av toppfolkene som presenterte det, sa at dette ville bli en del av folks hverdag, og det er ikke så farlig om de ikke skjønner hvorfor det er slik. Men hvis man skal oversette IT og ikke minst kommunikasjonen på data og mobiltelefoner til norsk, bruker man kryptering, og bak kryptering ligger det matematikk. Da er det veldig viktig å skjønne så mye matematikk at man ikke blir forfjetret av utviklingen, men at man føler at det er dette man er nysgjerrig på.

Jeg føler at det er dette som ligger som et bakteppe for den sak representanten Løvik reiser. Han er opptatt av en skole, også en videregående skole, hvor lærerne, i dette tilfellet lektorene, er så godt skolert at elevene skjønner at de kan så mye at lærerne i seg selv blir begeistret av det vedkommende kan. Denne verden blir etter hvert full av mennesker som kan trykke på en tast, lese en setning og gjenta setningen til andre. Dette heter høytlesning, selv om man leser det på en skjerm. Men derimot å se noe på en skjerm, skjønne om det som står der, er rett eller galt, krever en type fordypning, og representanten har det som sitt hovedanliggende. Da må man også gjenreise respekt for fag, og da er det et annet møte som trer fram hos meg, møtet med dekanene for alle de som skal utdanne realister i Norge, på Svalbard av alle steder, hvor de snakket til oss og sa at et av de store problemene er at lærerne ikke kan nok til å begeistre elevene, fordi kunnskapsbasisen er for grunn. Dette er jo helt elementært. De lærerne som har gjort inntrykk på meg, kunne så mye at jeg ble stille. Så ble jeg nysgjerrig, og så fikk jeg lyst til å ta tak i det. De som jeg hadde følelsen av bare hadde en bunke som de snudde, koblet jeg mentalt ut og holdt på med noe annet selv om jeg satt på pulten min eller hvor det nå var.

Jeg tror ikke det er stor forskjell på det annet enn at vi nå har en generasjon foran oss som gjennom den moderne informasjonsteknologien får tilgang til mye kunnskap. De forventer selvfølgelig å møte lærere som mestrer det, men som også har en slik dybde bak det at de kan tenne en begeistring. Da er det min store bekymring at det er en så sterk svikt innenfor allmennlærerutdanningen i grunnskolen når det gjelder god nok kvalitet, men spesielt i den videregående skolen, både på realfag og fremmedspråklige fag – vi er inne på allmennlinjene. Hvis vi ikke får gjort noe med det, kommer vi ingen vei. Jeg tror det er to viktige virkemidler. Det ene tok representanten Reikvam opp. Det er å snakke så tydelig om lønn til akademikere, som jeg er enig med Reikvam i at statsråden har begynt med, at man nå tar innover seg at vår tids proletar er en forhutlet forskningsassistent som står på et universitet med en luselønn og driver grunnforskning, eller det kan være en lærer som sliter med å holde seg oppe, det er ikke lenger fortidens mann som stod og kostet gaten hver kveld. Hvis man forstår det og gjenreiser respekten for fag, kommer man videre. Man må gjenreise respekt for fag så det skinner, og lønnen må opp.

Petter Løvik (H): Representanten Reikvam sa til liks med fleire andre at fleire av desse problemstillingane er generelle for all lærarrekruttering. Det er til ei viss grad sant. Det er veldig mange ting vi kjenner igjen frå den lærarrekrutteringsmeldinga vi behandla for ca. tre månader sidan. Men representanten Reikvam gjekk lenger på denne vegen. Han sa noko slikt som at det er talet på lærarar, den totale rekrutteringa av lærarar, som er det største problemet. Her må eg nok seie meg litt ueinig med representanten Reikvam, fordi det er kvaliteten på lærarane som er det viktigaste, og som det vil vere viktig å heve i åra framover.

Evalueringa av Reform 94 viser, sjølv om ikkje alle likar å innrømme det, at det i alle fall på allmennfagleg studieretning har vore ei senking av det faglege nivået i tida etter Reform 94. Det trur eg ikkje det er tvil om etter den debatten vi hadde i haust om den saka. Akkurat det som representanten Dørum var inne på, å gjenreise respekten for fag, gjenreise den respekten for fag og den entusiasmen for fag som ein treng for å bli ein god formidlar, er for oss eit kjernepunkt i og med at vi seier at her må det ein del selektive tiltak til.

Lyngstad var bekymra for kvaliteten hjå lektorane med ein ny gradsstruktur. Det er klart at med kortare utdanning kan det bli eit problem, men eg trur ikkje vi skal sjå på dette som eit hovudproblem. Eg trur vi vil finne løysingar, men problemet med omsyn til lengda på den praktisk-pedagogiske utdanninga gjenstår, og det har ikkje statsråden kommentert enno. Derimot har eit par andre innlegg gitt støtte til dei tankane som eg har kome med om akkurat dette.

Her har det vore veldig mykje velvilje, og eg trur dei fleste innser at desse problemstillingane er vi nøydde til å gripe konkret fatt i. Eg vil gjerne heilt på tampen utfordre statsråden på desse problemstillingane og den bekymringa vi har for lektorane, og stille konkrete spørsmål. Kan det vere aktuelt å ta initiativ til å forkorte den praktisk-pedagogiske utdanninga? Kan det vere aktuelt å stimulere til meir deltid ved sida av fullt arbeid, og er det også aktuelt å vurdere studiefinansiering når det gjeld den praktisk-pedagogiske utdanninga?

Statsråd Trond Giske: La meg først få si at jeg er glad for at det er så bred enighet om at vi må ha den faglige dyktigheten og dybden som lærere med hovedfag representerer, og at vi fortsatt står sammen her i huset i forhold til det som var konklusjonene i rekrutteringsmeldingen i vår.

Jeg tror at det vi fikk til i forhold til lærerne i forrige uke, den opptrappingsplanen vi skal inn i, kan gi det lønnsgrunnlaget vi trenger for å rekruttere gode lærere og beholde de gode lærerne i skolen, og ikke minst gi en stemning og en situasjon i samarbeidet mellom de som er ansvarlige myndigheter for skolen, og lærerne som gjør at vi kan markedsføre yrket som det interessante og spennende yrket som det faktisk er å være lærer.

Så til de mer konkrete spørsmålene som interpellanten og andre har vært inne på. Jeg vil for det første si at i behandlingen av Mjøs-utvalgets innstilling og det som skal følges opp der i forhold til gradsstruktur, lengden på studiet osv., er det en selvfølge at også lærerutdanningsspørsmålet i forbindelse med høyere utdanning inngår. Hva slags innvirkning det får på sammensetningen av lærerstudiet, på hvilken måte det skal omformes i forhold til den praktisk-pedagogiske utdanningen, får vi komme tilbake til. Men det er helt naturlig at dette er en integrert del av den diskusjonen.

Når det gjelder endringer i studiefinansieringen, var det oppe til behandling i Stortinget for ikke så lenge siden. Det er sikkert riktig, som representanten Løvik sier, at forslaget ble vedlagt protokollen og ikke avvist. Det er ingen ubetydelig forskjell på det, men realiteten er at det ikke ble vedtatt, og at man dermed iallfall for en tid har avklart det spørsmålet.

Jeg skal gjøre mitt for å bidra til at skolen har den faglige stimulansen som det innebærer å ha lærere med hovedfag. Jeg deler fullt ut det Odd Einar Dørum sier fra denne talerstolen om at lærere med en faglig dybde også ofte har en entusiasme for faget sitt som kanskje er langt viktigere enn mange andre pedagogiske grep, fordi det smitter over på elevene både i form av engasjement og nysgjerrighet. Ikke minst er det også viktig at man har en person i et lærerkollegium som kan være en faglig støttespiller og en samarbeidspartner for andre lærere. Så jeg tror denne debatten har vist at det fortsatt er bred enighet både om de faglige kravene vi skal stille til dem som skal undervise barn og unge, og også om hvor viktig lærerrollen er i den norske skole.

Presidenten: Dermed er sak nr. 6 ferdighandsama.