Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 15 minutter hver, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Venstre og representanten Bastesen 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe, og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmene av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, har en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Gunnar Breimo (A) (ordfører for saken): Innledningsvis finner jeg grunn til å minne om at St.meld. nr. 19, Om norsk landbruk og matproduksjon, bl.a. tok utgangspunkt i St.prp. nr. 8 for 1992-1993, Landbruk i utvikling. Meldingen videreførte den politikken som var ført på 1990-tallet av Arbeiderpartiet. Når Regjeringen Bondevik gjorde det, kan det bare skyldes erkjennelsen av at den prosessen som ble igangsatt av tidligere landbruksminister Gunhild Øyangen, var nødvendig.

Etter Arbeiderpartiets mening gir St.meld. nr. 19 en god beskrivelse av de utfordringene norsk jordbruk står overfor. Den skisserer også en rekke tiltak som godt kunne vært foreskrevet av en arbeiderpartistatsråd.

Regjeringen Bondevik pekte bl.a. på følgende politiske hovedsatsingsområder:

• Å møte forbrukernes krav om lavere priser og å opprettholde konkurransekraft i markedet er avgjørende for å sikre norsk matproduksjon framover. Forskjellene i matvarepriser til våre naboland burde derfor reduseres.

• Konkurransesituasjonen for norsk næringsmiddelindustri er forverret de siste årene. En del av denne industrien er avhengig av konkurransevilkår på linje med industrien i EU.

• Det er også avgjørende for jordbruket å ha et marked i balanse. Og det sies i meldingen at prisfastsetting skal være hovedvirkemiddelet for å unngå permanente overskuddsproblemer.

• Regjeringen Bondevik pekte også på at det ved WTO-forhandlingene ville bli størst press mot produktivitetsrettet støtte som omfatter både skjermingsstøtte og prisstøtte over budsjettet.

Stortinget sluttet seg til Bondevik-regjeringens ovennevnte konklusjoner. På grunn av de tidligere regjeringspartienes opptreden i tilknytning til dagens sak, finner jeg grunn til å minne om dette.

En av næringens hovedutfordringer ser vi i dag klarest i den økende grensehandelen med våre naboland, spesielt Sverige. Og der skal prisene bli enda lavere. Denne utviklingen må næringen møte aktivt. Det er bare gjennom en forutseende og offensiv holdning vi kan unngå å bli overkjørt.

Et av de virkemidlene som Regjeringen Bondevik beskrev, var behovet for en moderat utvikling i retning av større driftsenheter, noe komiteflertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, sluttet seg til. I meldingen sies det bl.a. at de økonomiske virkemidlene knyttet til type produksjon, antall dyr, areal og produksjonsmengde i mindre grad bør gjøres gjeldende for de mindre brukene. På bruk hvor det ligger til rette for yrkesmessig drift, er inntektsmulighetene i større grad knyttet til produksjonen av jordbruksprodukter, og regjeringen Bondevik ville prioritere denne type driftsenheter ved utformingen av de økonomiske virkemidlene. Det er dette dagens regjering tar på alvor.

Også i framtiden vil norsk jordbruk være fullstendig avhengig av store offentlige overføringer. Men overføringene kan ikke bli større enn i dag, nærmere 13 milliarder kr, tvert imot. Stortinget har tidligere sagt at overføringene må ned. Da blir vi nødt til å prioritere, i den forstand at skal noen få mer, må andre få mindre. Å forespeile noe annet vil være å lure både seg selv og næringsutøverne.

Det er beklagelig at organisasjonene brøt årets jordbruksforhandlinger. Næringen ville uten tvil tjent på å komme fram til en avtale, både på kort og lang sikt. De burde vite at det ikke nyttet å gå til Stortinget for å få et bedre resultat. Som følge av bruddet er også samarbeidsklimaet mellom næringen og myndighetene blitt forsuret, for å si det mildt. Det har ikke gjort situasjonen bedre at de tidligere regjeringspartiene ikke har gjort annet enn å piske opp stemningen etter at forhandlingsbruddet var et faktum. Som representanter for de ansvarlige myndighetene burde de ha bidratt til å dempe motsetningene, ikke forsterke dem.

Da er det et langt mer konstruktivt bidrag Bonde- og Småbrukarlaget kommer med når de gir uttrykk for at utfordringene ikke kan møtes med økte overføringer, men at det bør foretas omprioriteringer innenfor den gitte rammen. Den utfordringen bør myndighetene ta imot ved neste korsvei. La meg presisere at jeg ikke dermed tar Bonde- og Småbrukarlaget til inntekt for det som i dag ligger på bordet; det har jeg ikke grunnlag for.

Jeg håper at det, på tross av sentrumspartienes partipolitiske råkjør, vil være mulig å gjenskape et godt samarbeidsklima mellom myndighetene og organisasjonene. Etter mitt syn vil det være viktig for bl.a. å hindre at de tunge prioriteringene som fortsatt må gjøres, får utslag som ingen ønsker. Det kan organisasjonene bidra til ved sin nærkontakt til den enkelte utøver. Og det er som kjent når endringene skjer, at muligheten for innflytelse er størst.

Sentrumspartiene har brukt hardt skyts mot Arbeiderpartiet i denne saken. Ord som løftebrudd, utroskap, uærlighet og svik har svirret i luften. Saklig sett finnes det ikke grunnlag for en slik overreaksjon. Årsaken kan bare finnes i deres partitaktiske vurderinger, hvor behovet for å distansere seg fra Arbeiderpartiet og deres egne standpunkter i regjering har vært avgjørende. Det forhold at partiene i dag ikke fremmer egne alternative forslag, men bare vil sende hele saken tilbake til Regjeringen, underbygger en slik antakelse.

I motsetning til Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre mente Arbeiderpartiet alvor med å støtte de tiltakene som vi ble enige om:

• Da vi støttet meldingens understreking av at det var viktig å sikre inntektsmulighetene på bruk der selve næringsdriften har betydning for rekrutteringen, mente vi alvor.

• Da vi skrev at yrkesutøverne i landbruket er selvstendig næringsdrivende og at næringens egen tilpasning ville ha avgjørende betydning for den faktiske inntektsutviklingen, mente vi det.

• Da vi sa at vi ville sikre aktive utøvere en inntektsutvikling på linje med andre grupper og samtidig pekte på at en god utnytting av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger i økende grad ville få betydning for at en slik inntektsutvikling kunne oppnås, mente vi det. Vi mente ikke at inntektsutviklingen utelukkende skulle sikres gjennom overføringene eller bevilges over statsbudsjettet på linje med lønnsøkningen for statsansatte.

• Da vi støttet Bondevik-regjeringens konklusjon om at de økonomiske virkemidlene i jordbruksavtalen måtte omfordeles, mente vi det.

Og alt dette var vi sammen med sentrum om.

Selvsagt kan graden av strukturvirkningene diskuteres. Dersom sentrumspartiene virkelig hadde ønsket å dempe virkningene, kunne de oppnådd det. Arbeiderpartiet var villig til å diskutere det. Men de valgte å kjøre en kynisk partipolitisk taktikk uten å ta hensyn til dem som nå blir berørt av endringer som de samme partiene tidligere har vært med på å åpne for. Da partiene så at det de hadde vært med på, uansett ville få konsekvenser, våget de ikke å ta medansvar, men valgte total ansvarsfraskrivelse.

Som sagt må noen få mindre når andre skal få mer av samme kaken. Det er ingen grunn til å legge skjul på at dagens forslag kan ramme ulikt, og at noen gårdsbruk som vi ønsker å ta vare på, kan få en vanskeligere situasjon. Jeg vil derfor henstille til departementet å vurdere de praktiske og økonomiske utslagene som tilskuddsendringene vil få, spesielt for kombinasjonsbrukene, fram mot neste forhandlingsrunde.

Tidspunktet for når skattefradraget skal få full virkning, har også utløst en kraftig ordbruk. Dersom en leser meldingens formuleringer i sammenheng, er det vanskelig å forstå at det kan tolkes annerledes enn departementet gjør. Skattefradraget skal kompensere for tapte inntektsmuligheter når målprisene reduseres. Skattefradraget og reduksjonen skal tilsvare hverandre. Dessuten finnes det ikke en eneste stavelse som kan tolkes dit hen at halvparten av fradraget, flere hundre millioner kroner, er ment som ren nettooverføring uten noen form for gjenytelse.

Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre har også kjørt hardt på at bondens inntekt vil gå ned med 5 000 kr. Jeg hadde forventet at de, som ansvarlige politiske partier, samtidig ville gjort det klart at det regnestykket ikke var basert på de reelle inntektene. For ærlighetens skyld burde de samtidig ha sagt at hvis de faktiske inntektene og skattefradraget legges til grunn, tilføres jordbruket 200 mill. kr, noe som tilsvarer et pluss på 5 000 kr.

Avslutningsvis vil jeg gi honnør til Høyre. Det er ikke ofte jeg gjør det. Da sentrumspartiene sviktet, stilte Høyre opp og tok ansvar, slik at næringen også kommende år vil ha et oppgjør å forholde seg til. Det står det respekt av.

Min konklusjon på dette innlegget vil være:

For det første: Det er ikke grunnlag for sentrumspartienes anklager om at Regjeringen bryter med Stortingets vilje. Heller ikke er det grunnlag for å hevde at Arbeiderpartiet forlot sin politiske linje ved samarbeidet med sentrumspartiene. At de ikke våget å stå løpet ut, kan ikke lastes Arbeiderpartiet.

For det andre: Samarbeidet mellom organisasjonene og myndighetene må snarest gjenopprettes, slik at vi i fellesskap kan møte framtidas utfordringer.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg kunne være enig med saksordføreren i en god del av det han sa, og særlig det at matvareprisene må ned i forhold til Sverige. Det er nok en god del politikere i denne sal som ikke er opptatt av at vi i Norge skal få så lave matvarepriser, men Kari og Ola nordmann protesterer mot norsk landbrukspolitikk ved å valfarte til Sverige, for der har de faktisk en mulighet, en sikkerhetsventil, til å unngå det som politikerne bestemmer her i Norge. Her må vi gjøre noe, hvis vi i det hele tatt skal få solgt store deler av vår produksjon og det som i dag er overproduksjon.

Jeg er enig med saksordføreren og det som er sagt i landbruksmeldingen her, prisforskjellene mellom Norge og våre konkurrenter må ned. Men da stiller jeg spørsmålet: Hvordan skal vi klare det? Vi har jo dette skattegrepet og reduksjonen av målprisene, men i og med at markedsprisene i Norge ligger relativt langt under målprisene på en del varer, er jo mye av det alt tatt ut. Og når vi vet at Agenda 2000 og andre ting internasjonalt gjør at prisene blir redusert ganske mye der, vil vel det bidra til, med det som ligger i jordbruksoppgjøret, at prisforskjellene vil øke. Hva kan Arbeiderpartiet bidra med for å bøte på det, som jeg ikke har oppdaget i jordbruksoppgjøret?

Og så en annen ting. Jon Olav Alstad, arbeiderpartimedlem og bonde, går ut i Nationen i dag og sier: «Dropp jordbruksoppgjøret.» Han sier nøyaktig det samme som Fremskrittspartiet har foreslått i to av sine forslag, at man skal oppheve den eksisterende ordning med jordbruksavtale og få bevilgningene over statsbudsjettet. Norge er faktisk det eneste landet i verden, så vidt jeg vet, som beholder en antikvert ordning. Vil Arbeiderpartiet nå følge opp kollega Alstad og forsøke å vurdere å oppheve denne antikverte ordningen?

Gunnar Breimo (A): Når det gjelder spørsmålet om hvordan vi skal klare å få prisene ned slik at vi kan konkurrere med Sverige, er det på mange måter et tusenkronersspørsmål som det ikke finnes noe enkelt svar på. Det finnes slett ikke noe enkelt svar på det hvis vi skal opprettholde jordbrukets multifunksjonelle rolle slik som den er i dag. Det er det jo stort flertall for her i denne salen.

Da vi behandlet jordbruksmeldingen, merket jeg meg at til og med Fremskrittspartiet var med på formuleringer om livskraftige bygder over hele landet, vakre kulturlandskap osv. Det sier seg selv at det her ligger vanskeligheter når vi skal få ned prisene.

Jeg tror det er veldig viktig at vi klarer å få til en balanse, og at alle ledd i kjeden må medvirke med det de har å gi. Da er det veldig bra at statsråden allerede har tatt initiativ til å få en dialog med aktørene, for det er jo i alles interesse å møte denne utfordringen, det er ikke bare i politikernes interesse. Det er i primærlandbrukets interesse, det er i Rimi-Hagens interesse, og det er i alle i næringsmiddelindustriens interesse å møte denne konkurransen.

Når det gjelder å avskaffe oppgjøret og forhandlingene, må jeg bare si at det er lov til å tenke høyt i Arbeiderpartiet. Jeg merket meg at én begrunnelse var at bonden Alstad faktisk ikke følte at Bondelaget ivaretok hans interesser da de brøt forhandlingene. Han hadde rett og slett ikke råd til en situasjon der organisasjonene på vegne av bøndene gav avkall på store midler gjennom et brudd.

La meg bare til slutt si at Arbeiderpartiet fastholder at vi skal ha forhandlingsinstituttet.

Jon Lilletun (KrF): Dagen i dag er ein trist dag. Eit godt forhandlingsresultat dei to siste åra, eit godt forlik om landbruksmeldinga mellom sentrum og Arbeidarpartiet som gav optimisme og tru på at det var mogeleg å satse igjen i landbruket, er med eitt slag endra.

Det er òg ein annan ting som er trist. Det er det at det er representanten Gunnar Breimo som til dei grader må gå i felten og gå til angrep på oss andre, når vi veit at han har stått for haldningar i denne saka som har hatt veldig mykje til felles med sentrums.

Eg skal ikkje trøyte representanten Breimo eller forsamlinga med sitat i forhold til heile den utviklinga, men dei er mange, dei er interessante, og dei er heilt konsekvente på at dei i utgangspunktet har gått ut på det same som sentrumspartia har stått for, heilt til det har vore ei intern partibehandling i Arbeidarpartiet. Difor skal eg ikkje strø meir salt i opne sår i forhold til det.

Eg har lyst til å stille representanten Breimo to spørsmål. Det eine gjeld inntektsutviklinga. Med det resultatet som ligg føre i år, vil ein då oppnå det som vi var einige om at ein skulle ha i inntektsutvikling, på linje med andre? Dersom ein ser dette over tid, vil utviklinga i år føre med seg at ein får den stigninga som andre grupper får, som er rekna til ca. 5 000 kr?

Det andre spørsmålet går på det som representanten Breimo sa i debatten. Han var glad for at Høgre var parkert. At resultatet no fører med seg at Høgre støttar det, at Høgre gjev ros til resultatet, mens dei gav sterk kritikk av forliket, er ikkje det ein indikasjon på at framlegget til oppgjer har nærma seg Høgre, eller er det Høgre som har snudd?

Gunnar Breimo (A): Hvis det er en trist dag i dag, må det være fordi vi opplevde et brudd i forhandlingene. Det var organisasjonene som brøt. Det var ikke staten. Ifølge media var det et betydelig beløp som staten var villig til å legge inn i tillegg til det første tilbudet.

Det er mulig det har vært gode forhandlingsresultat i to år tidligere, med økte overføringer. Men samtidig er situasjonen den at overproduksjonen aldri har vært større. Markedssituasjonen har aldri vært vanskeligere enn den faktisk er i dag, og det har den blitt i løpet av de samme to årene. Jeg stiller spørsmålet: Er det en sammenheng? Iallfall er det avslørende at det ikke er nok bare å pøse offentlige penger inn; det må også andre grep til for å håndtere det.

Ellers kan man ikke garantere en inntektsutvikling. Den formuleringen som var lagt inn, var ment over en tid. Det er veldig mye opp til næringen selv å forholde seg slik at de kan ta ut gevinsten, slik at de kan følge med. Men vi skal drive en aktiv jordbrukspolitikk som legger forholdene til rette. Jeg må minne om at forhandlingene handler om inntektsmuligheter. Som jeg sa i innlegget mitt: Det er ikke opplegget at det skal være et spørsmål om bevilgning over statsbudsjettet om denne næringen skal ha den samme inntektsutvikling som andre næringer.

Ansgar Gabrielsen (H): Det ble brukt en del sterke ord i innlegget til Breimo om de interne forholdene med sentrum, og det er klart på en dag som Lilletun betegner som en «trist dag» – det er kanskje en skilsmissedag, eller jeg vil heller si at ekteskapet blir erklært ugyldig, for det er inngått på premisser som viser seg ikke å stå seg i virkelighetens lys.

Jeg må spørre Breimo om noe rundt hele forhandlingsinstituttet. Arbeiderpartiet har så vidt jeg vet, på de 20 siste årene bare greid én gang – muligens to ganger – å komme til enighet med begge organisasjonene. Har det noen hensikt å fortsette med dette skuespillet, som dette i realiteten har utviklet seg til, når vi ser på hva som har skjedd, ikke minst i år? Nå hørte jeg Breimo svare på en tidligere replikk at Arbeiderpartiet gikk for det. Men det jeg kunne tenke meg å spørre om, er: Er Breimo styrket i troen på dette instituttet? Føler han at disse to organisasjonene tar det totale ansvar for de prioriteringene vi må gjøre også innenfor dette området, ved å bruke 13 milliarder kr i direkte tilskudd og 7 milliarder kr i skjermingsstøtte? Føler han at f.eks. næringsmiddelindustriens interesser blir tilstrekkelig ivaretatt? Føler han at man er tilstrekkelig opptatt av konkurranse i den industrien som skal produsere av de varene som den norske bonden fremstiller? Føler han at man er opptatt av kostnadene mellom det punkt da bonden avleverer varen, og til den forefinnes i forretningene?

Har vi et institutt som tar det totale samfunnsansvar i forhold til disse tingene? Eller kan det tenkes at vi på dette området burde gjort som vi gjør i forbindelse med statsbudsjettet for øvrig? Vi diskuterer beløpene, prioriterer mellom alle formål, legger premisser og føringer, og Regjeringen får forestå detaljfordelingen av pengene. Er han styrket i troen, eller er han svekket?

Gunnar Breimo (A): Jeg må innrømme at jeg kanskje brukte noen harde ord i innlegget mitt, og det gjorde jeg fordi jeg føler en viss bitterhet over at vi ikke klarte å få til et samarbeid med sentrum fortsatt. Det var et sterkt ønske for meg å få det til, for jeg mener fortsatt – og det mener Arbeiderpartiet også – at et samarbeid mellom Arbeiderpartiet og sentrum vil være det beste med tanke på alle de samfunnsinteressene som jordbruket skal ivareta for oss.

Når det da ble brudd, er jeg også litt bitter fordi vi, som jeg sa i innlegget mitt, kunne, hvis sentrum hadde villet, fått til en litt mykere start med strukturvirkningene. Vi kunne ha dempet strukturvirkningene litt – det som går på areal og antall dyr. Vi var villige til å diskutere det, men vi ble møtt med en kald skulder.

Når det gjelder forhandlingsinstituttet, må jeg bare si at jeg ikke betrakter det som et «skuespill». Det arbeid som organisasjonene legger ned i forkant av disse forhandlingene, viser helt tydelig at de også mener alvor med sitt engasjement. Men jeg må også innrømme at hvis vi opplever stadige brudd framover, vil de som ønsker å kvitte seg med dette instituttet, klart kunne få vann på mølla. Her har organisasjonene også en stor utfordring.

Jeg ser det som utrolig viktig at vi tar vare på dette forhandlingsinsituttet. Hvis vi skal møte de svære utfordringene som denne næringen må møte, må vi få til samarbeid mellom disse aktørene og myndighetene. Det er helt avgjørende. Hvis vi ikke får til det, tror jeg at vi bare kan skyte en pil etter de fine målsettinger vi har satt oss om landbruk over hele landet osv.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Hedstrøm (Frp): Om våren vies landbruket spesiell oppmerksomhet i samband med forhandlingene mellom myndighetene og jordbrukets organisasjoner om jordbruksoppgjøret. Særlig i år er det skapt store forventninger på grunn av tolkninger av signaler som er kommet fra ulikt hold. Og da går det som det går: Organisasjonene reagerer svært negativt på statens tilbud og kaller det «løftebrudd». Dette følges opp med ulovlige aksjoner med møkkaspredning, organisert traktorkjøring på gjennomfartsårer, strømnektaksjoner og andre markeringer for misnøye.

Det er ikke første gangen bøndene truer med aksjoner fordi de ikke er fornøyd med beløpenes størrelse på de sjekker Stortinget skriver ut, og er grinete for at det ikke er fritt fram for årelating av det norske folk. La meg ta noen eksempler.

Vi husker alle Malvik-aksjonen og Dovrefjell-aksjonen våren 1995, som bl.a. resulterte i en skattenektaksjon. Men bøndene har mange muligheter til å vise oppfinnsomhet når det gjelder aksjonsformer. Dovrefjell-aksjonen antydet at det kunne bli aktuelt å dra møkkaspredere ut på veiene. I tillegg vurderte man å blokkere meieriene, slik at melken ikke kom ut til forbrukerne.

Det eneste de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonsbransjen vil oppnå med flere aksjoner, utenom å få oppmerksomhet, er å komme på kant med Forbruker-Norge og hisse opp folk flest mot landbruksnæringen. Det eneste aksjonistene kan oppnå, er å sette fortgang i nedskjæringene av overføringene, og at bøndenes organisasjoner setter seg utenfor når det gjelder innflytelse overfor utviklingen i næringen. Mange forbrukere vil selvfølgelig juble over et slikt resultat.

Det er også oppsiktsvekkende at landbruksorganisasjonene ikke tar avstand fra alle former for ulovlige aksjoner, både i navnet og gavnet. Dette bidrar til å redusere tilliten til organisasjonene, slik vi ser det. Man skulle nesten tro at organisasjonenes frontfigurer hadde skylapper for øynene, fordi man ikke ville snakke om virkelighetens verden. Det er faktisk grunnlag for å bruke ord som «problemblindhet». Man er mest opptatt av å la tingene gå som før, og det betyr gigantoverføringer til de mange som med den største fornøyelse er villig til å årelate samfunnet, koste hva det koste vil. Det virker som om konservative krefter i organisasjonene er villig til å risikere vår felles fremtid, forbruke arvesølvet på norsk sokkel, isolere oss fra Europa og sette oss tilbake i økonomisk utvikling bare de kan beholde sine egne privilegier. Istedenfor å diskutere en overlevelsesstrategi for norsk landbruk og en nødvendig reformpolitikk, tviholder man på historien, og satser alt på at skuta skal stå av stormen denne gangen også.

Slik vi ser det, burde man konsentrere oppmerksomheten om hvordan man kan utvikle et norsk konkurransedyktig landbruk som vil kunne stå imot konkurransen når importvernet ytterligere svekkes. Men det er bare Fremskrittspartiet som er villig til å gå inn for en del upopulære tiltak med omstillinger av tilstrekkelig styrke. Istedenfor å gå inn i den helt nødvendige gjennomdrøftingen, videreføres det meste av gammelt tankegods i et ordrikt jordbruksoppgjør der man truer med å gjennomføre ulovlige aksjoner når man ikke får det som man vil. Det er da folk flest bør være glade for at rørleggerfirmaer ikke har et tilsvarende lønnsoppgjør med staten.

Går vi til Regjeringens tilbud i jordbruksforhandlingene, er hovedinnholdet en marginal endring blottet for nødvendige reformer. Bøndene får fortsatt omkring 13 milliarder kr i overføringer, og importvernet koster norske forbrukere 7 milliarder kr, til sammen ca. 20 milliarder kr. Tingene går stort sett som før. Påstanden fra organisasjonshold om at Regjeringen svikter landet og bøndene må betegnes som ren propaganda.

Vi i Fremskrittspartiet mener Regjeringen ikke gir signaler til jordbruket om nødvendigheten av en kraftig kursomlegging. Vi opplever likevel et sosialdemokratisk forsøk, selv om det betyr mye ord og liten endring til å bryte en negativ trend. En kompensasjonsordning i skatteligningen i den størrelsesorden det legges opp til, vil ikke være tilstrekkelig til å forhindre at de prisforskjeller vi i dag har mellom Norge og våre naboland, vil øke ytterligere når Agenda 2000 gjennomføres. EUs landbrukspolitikk har klare målsettinger om å redusere prisene med 10 til 20 pst. de nærmeste år. Og når det anslås at virkningen av full gjennomføring av Agenda 2000 blir mer enn 1 milliard kr, betyr det at norske forbrukere må belage seg på større prisforskjeller, slik at det blir enda mer lønnsomt å handle matvarene f.eks. i Danmark og Sverige.

Internasjonale avtaler burde også være en god anledning til å fremtvinge helt nødvendige endringer i norsk landbruk. I de forestående WTO-forhandlinger vil Norge bli møtt med sterke krav om tollreduksjoner på landbruksprodukter, og i de mest ekstreme tilfeller kan tollsatsene bli halvert. Rimi-Hagen og andre vil ikke unnlate å ta inn matvarer som i andre land er billigere enn dem som produseres her hjemme. Derfor bør de riktige grep tas i nær fremtid, slik at næringen kan rasjonalisere, effektivisere og senke prisene lenger frem.

Vi ønsker ikke lenger at oljepengene skal bli brukt til å slippe å ta upopulære avgjørelser og problemer med omstillinger i landbrukssektoren. Landbrukets tillagte distriktspolitiske oppgaver, slik som å sikre bosetting utenfor sentrale strøk, har vært en til dels mislykket og åpenbart kostbar måte å forsøke å oppnå dette på. Basert på tilgjengelige tall fra OECD og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning for perioden 1972 til 1996, er et anslag for den samlede støtten på 900 milliarder kr målt i 1996-kroner. I denne perioden forsvant nesten halvparten av alle bruk her i landet.

Hva har så det norske folk fått igjen for å avstå fra denne formuen? Skal en være velvillig, kan en si at landbrukspolitikken er en meget dyr måte å bremse sentraliseringstendensene på her i landet. Men det vil være mer riktig å hevde at man egentlig utarmer distriktene, gjør dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig næringsliv og således bidra til å forsterke sentraliseringstendensene. Mange konkurranseutsatte virksomheter finnes i distriktene. Store deler av denne virksomhet kjemper en hard kamp for å overleve i den internasjonale konkurransen, og verre vil det bli. I denne kampen må den i tillegg til egne kostnader bære sin del av utgiftene til verdens dyreste landbrukspolitikk.

Landbruksnæringen vil gradvis bli utsatt for konkurranse i årene som kommer, enten man liker det eller ikke. Det logiske vil da være å liberalisere lovverket og redusere ambisjonen om å styre bruksstrukturen i takt med denne utvikling. Når landbrukets utøvere i tiden fremover må ta større ansvar for egen inntekt, burde forholdene legges til rette istedenfor å tviholde på et lite hensiktsmessig lovverk. Dette kan gjøres gjennom å redusere omfanget av de reguleringer som hindrer landbruket i å være rasjonelt og effektivt. Jord- og konsesjonslovgivningen står sentralt i dette bildet.

Landbrukspolitikken har kjørt landbruket opp i et hjørne. Bøndene har etter hvert blitt fratatt sin eiendomsrett, sin selvråderett og gjort avhengig av politikernes gunst. De er blitt fratatt alle vesentlige eierfunksjoner av politikere og byråkratiet gjennom konsesjonslover, slik at bøndene ikke fritt kan kjøpe eller selge landbrukseiendommer, velge driftsform, ikke selv bestemme antallet høner eller antallet svin de ønsker å produsere, ikke kunne begynne melkeproduksjon uten å få kjøpt melkekvote av staten og mye, mye mer. Den norske bonde er bastet og bundet på hender og føtter av kvote- og reguleringsordninger, og hvis de ikke følges, og han tenker og handler selv, blir han kriminalisert. Det er derfor et sterkt behov for en ny landbrukspolitikk som krever radikale endringer av rammebetingelser for jordbrukets og bygdenes samlede næringsliv. Det som etter vår mening må gjøres, er å gi driftige bønder mer spillerom for egen utvikling gjennom bl.a. å oppheve alle produksjonsbegrensninger, oppheve konsesjonsgrenser for ervervsmessig husdyrhold, avvikle restriksjoner på salg av jord- og skogeiendommer, oppheve konsesjons-, bo- og drivepliktsbestemmelsene osv. Og like viktig: Særlovgivningen innenfor bondesamvirket begrenser konkurransen og presser prisene oppover, og må derfor avvikles.

Ut fra det som er sagt, ønsker vi også å avvikle ordningen med næringsavtaler, enten det gjelder en jordbruksavtale, fiskeriavtale eller en reindriftsavtale. I en nedbyggingsfase for støttetiltak kan bevilgningene foretas over det ordinære statsbudsjettet. Vi fremmer forslag om dette. Vi er også imot å gi en hel yrkesgruppe av næringsdrivende eksklusive inntektsgarantier et helt år fremover. Vi har ingen hotellavtale eller byggmesteravtale.

Jordbruksavtalen er en omfattende og uoversiktlig næringsavtale, en komplisert affære med stort byråkrati koblet til helt uoversiktlige forhold, hvor kun noen ganske få personer har den fulle oversikt når viktige detaljspørsmål blir avgjort. Til denne avtalen er knyttet over 100 tilskudds- og støtteordninger som er kombinert med et enormt og detaljert regelverk. Alle disse landbruksbyråkratene som sysler med dette, må bøndene bære på ryggen. Det er et sterkt bidrag til at rasjonelle, konkurransedyktige og profesjonelle matvareprodusenter i Norge glimrer med sitt fravær.

Deregulering og konkurranseeksponering vil være nøkkelord dersom norsk landbruk skal ha livets rett i noen større utstrekning i tiden som kommer. Vi er alle interessert i en blomstrende og fremtidsrettet landbruksnæring som kan stå på egne ben uten å belaste noen andre i samfunnet. Svaret på hvor mange som har livets rett, hvor brukene ligger og størrelsen på dem finner vi ikke hos byråkrater og politikere, men gjennom en styrt og gradvis eksponering av næringen for vanlige konkurransevilkår.

Jeg vil ta opp Fremskrittspartiets forslag som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Representanten Hedstrøm har tatt opp de forslag han refererte til.

Randi Karlstrøm (KrF): Årets jordbruksoppgjør var imøtesett med forventning og spenning fra Kristelig Folkeparti og sentrum, som hadde fått til et politisk kompromiss om landbruksmeldinga. Innstillinga innebar visse justeringer i konsesjonsgrensa, la føringer for odelslovutvalget, la opp til lette i vilkår for samdrift og gav en åpning mot å satse mer på de bruk som lever av dette, enn det statsråd Gjønnes hadde lagt opp til. Kompromisset vektla likevel de mindre bruks store betydning for distriktspolitikken og vektla behovet for gode vilkår for de 80 pst. av brukerne som i dag kombinerer jordbruksinntekt med annen inntekt. Vi anså dette kompromisset som viktig for næringa og svært viktig distriktspolitisk.

Stor var derfor skuffelsen da statens tilbud kom med negativt utslag på inntektsmuligheter for ni av ti sauebruk og to av tre melkebruk. Bruk under 100 dekar som er ryggraden i landbruket, har alle fått et negativt tilbud som forskrekker. Jeg oppfatter dette som en uvennlig tolkning av komiteflertallets syn da innstillinga om den nye landbrukspolitikken ble behandlet.

Det er likevel godt og i tråd med kompromisset at Regjeringa følger opp flertallets syn på skattefradraget. Dette støttes sjølsagt av sentrum, og vi er glad for at dette kommer på plass på riktig måte fra 2001. Men vi forutsatte at skattefradraget, slik som innstillinga foreviser, skulle gjøres fullt ut for år 2000, som en del av omstillingsgrepet med skatt og målprisreduksjon. Det er derimot ikke tilfredsstillende at Regjeringa halverer dette for år 2000. En slik tolkning av meldinga og innstillinga hadde vi ikke trodd var mulig da det står ordrett hvordan dette skal gjøres. Spesielt vanskelig ble hele oppgjøret når Regjeringa heller ikke putter noen friske penger inn i ramma. Hvordan i all verden tenkte Regjeringa at den skulle få med seg organisasjonene først og i etterkant sentrum på et slikt opplegg?

Vi har nå erfart at i løpet av to uker har Stoltenberg-regjeringa klart å bryte ned den tilliten, optimismen og det pågangsmotet sentrumsregjeringa møysommelig hadde bygd opp i forhold til landbruksnæringa og Bygde-Norge. Men rett skal være rett: Arbeiderpartiet bidrog sjøl til en forsterket optimisme ved at de stilte seg bak landbruksmeldinga, og vi var sammen om flertallsmerknader i innstillinga til landbruksmeldinga. På bakgrunn av dette er det utrolig trist, og jeg vet at mange i Arbeiderpartiets egne rekker hadde helt andre forventninger til oppgjøret enn det tilbudet som ble lagt på bordet fra deres egen regjering. Distrikts-Arbeiderpartiet vant kampen om meldinga og innstillinga, og de urbane sosialøkonomer i partiet vant oppgjøret.

Vi er enig i og viser til lang praksis for at Regjeringa ved brudd i forhandlinger fremmer statens opprinnelige tilbud som forslag fra Stortinget. Vi vil fastholde dette som en hovedregel og normal praksis. Imidlertid må vi presisere og understreke at ved forhandlingene i år var det en helt spesiell situasjon da Stortinget like før hadde behandlet hovedlinjene i en framtidig landbrukspolitikk gjennom behandling av St.meld. nr. 19 for 1999-2000, Om norsk landbruk og matproduksjon.

Etter at Regjeringas tilbud ble lagt fram, har de i realiteten ikke vist vilje til å rikke seg en millimeter, verken når det gjelder rammer eller skattegrep for år 2000. Vi er flere som har undret oss over hva strategien til Arbeiderpartiet egentlig var, hvis den ikke var å få subsidiær støtte fra Høyre i siste runde. Hva var det som gikk galt? Hvilken taktisk feilbedømming begikk regjeringa Stoltenberg hvis den hadde til hensikt å få avtaler med partene eller med sentrumspartiene? Eller var strategien å få alle på plass med rå maktbruk og trusler om å gjøre alt mye verre om vi ikke ble med på det?

Min vurdering er at enten ville ikke Arbeiderpartiet, eller så har de utøvd et dårlig stykke politisk håndverk i forhandlingene. Uansett, dette er bare trist for det forhåpningsfulle politiske kompromisset, det er trist for næringa og for den delen av verdiskapingspotensialet og entusiasmen som nå er skuslet vekk. Jeg skulle gjerne ha sett at sentrum var uten dette nærings- og distriktspolitiske valgkampkortet ved neste stortingsvalg. Dette oppgjøret gjør meg bare trist og motløs.

Arbeiderpartiet er bitter på sentrum, ifølge flere utspill i media. Ja, angrep er det beste forsvar. Men det hjelper så lite på situasjonen. Jeg forstår at det er forbitrelse i Arbeiderpartiet, sjøl om den nå rettes mot oss, fordi jeg vet at det egentlig er en intern forbitrelse i Arbeiderpartiet over at den politiske ledelsen i statens delegasjon skuslet bort denne muligheten til å iverksette det politiske kompromisset med sentrum. Vi kan ikke godta denne uvennlige tolkningen av kompromisset av 9. mai. For oss i sentrum var ikke dette politiske kompromisset en avtale om sekundær støtte.

Regnestykket er blitt en het sak i etterkant av forhandlingene. Dette har tatt litt oppmerksomhet fra de store linjene, men saka i seg sjøl har etter hvert blitt en viktig krig om virkelighetsbeskrivelse og skyldspørsmål. Her spilles det på fordommer mot landbruksorganisasjonene, at de alltid har regnet seg fram til hva de vil. Jeg reagerer veldig sterkt på at landbruksministeren ikke bare er uenig i landbruksorganisasjonenes beregninger, men regelrett beskylder dem for å jukse.

I virkeligheten er det Regjeringa som har endret regnemåte undervegs, slik at et minus blir et pluss etter at en har sett bort fra at en har tatt bort 200 mill. kr som bøndene har fått i tidligere avtaler til utkjøp av melkekvoter. Jeg har selv deltatt i dette oppgjøret i flere år og tror jeg kjenner maktspillet rundt tallgrunnlag og utregninger ganske godt. Her har vel alle parter sine metoder for framstilling, men ingen slår staten i framstillingsteknikker. Det har jeg lært. Når deres maktposisjon nyttes til å framstille bøndene som dumme i tillegg, fordi de ikke forstår forskjell på pluss og minus, er dette et spill vi ikke kan delta i. Jeg er klar over at dette er harde ord, men noen må fortelle at keiseren ikke er kledd i 9. mai-klær. Nei, keiseren er naken. Så får de som vil, lukke øynene og tro på landbrukshoffets uttalelser: Se hvor fin han er, og bonden får pluss 5 000 kr! Selv om vi ikke blir enige om hva som måtte være rett, bør en kunne komme fram til en enighet om hvordan dette skal regnes, og det må regnes på inntektsmuligheter, fordi det er det som er målsettinga i landbruksmeldinga.

Det var veldig positivt under forrige oppgjør, da jordbruket presset staten til å øke målprisen på sauekjøtt vesentlig, og at jordbruket faktisk lyktes med å få ut denne prisen. Det er altså ikke slik at målprisene automatisk ikke oppnås, slik det kan høres ut på diskusjonen rundt regnemåten. Alt er ikke bare luft.

En viktig kritikk av statens opplegg går ut på at det i praksis etter all erfaring vil øke overproduksjonen i landbruket og svekke muligheten til å ta ut målpris. Avstanden mellom inntektsmulighetene og det som i praksis er mulig å få ut av markedet, vil dermed øke. Ved den regnemåten departementet har lagt seg på her, har de en egeninteresse i å øke overproduksjonen for å få til et prisfall for å få et gunstigere utgangspunkt for å måle inntektsutvikling ved neste avtale. Dette er et nakketak på næringa som heller ikke bidrar til å øke inntekter på gårdene til tross for økt produksjon pr. driftsenhet. Man setter jordbruket til å grave sin egen økonomiske grav.

Oppgjøret straffer sliterne i norsk landbruk. De som møysommelig har bygd opp et 12-14 kyrs bruk i håp om å skaffe en årsinntekt på det, er nå svært usikker på sin framtid. Jeg tror ikke det bare skyldes sentrums og faglagenes orientering. De kan regne selv. Likeså de som har bygd opp et allsidig bruk med flere husdyrproduksjoner. Den store skuffelsen var at det var veldig liten vilje til å endre på disse skjevhetene.

Behovet for omstilling nevnes ofte som en trylleforklaring på alt som ikke er greit i dette oppgjøret. Spørsmålet er ikke om en trenger omstilling, men hvordan og hvor fort. Ting tar tid, og det tar tid også å omstille. Man kan heller ikke omstille 75 000 småbedrifter fra et departementskontor med diktat. Hvis behovet for omstilling er så stort, er det jo desto viktigere å ha en konstruktiv dialog med næringenes organisasjoner og utøvere. Jeg opplever oppgjøret som en kortsiktig tenkning rundt omstilling av 75 000 småbedrifter. Dette opplegget motiverer ikke, men det skaper derimot frykt og usikkerhet, og det var det vi ikke trengte nå.

Turisme er også nevnt som en tilleggsnæring. Men selv her vet vi at vi har store problemer med å få god lønnsomhet. Det krever mer markedsføring og mer perfeksjonering, og det tar tid. Spesielt for næringssvake områder vil det ikke være annen mulighet enn et 12 kyrs bruk eller 80 vinterfôrede sauer. Opplegget blir så brutalt for dem som sitter i næringssvake områder med 12 kyr og får beskjed om at de ikke har en framtid i denne næringa heller. De ser ingen omstillingsmuligheter på kort sikt. De føler seg sviktet. Kunne vi ikke unngått dette?

Alt er ikke tapt selv om noen muligheter er tapt. Som landbruksministeren ser også jeg store nærings- og verdiskapingspotensialer på gårdene, i landbruket og i Bygde-Norge. Det er viktig framover å ta vare på de gode mulighetene. Vi i Kristelig Folkeparti vil gi full støtte til arbeidet med verdiskapingsprogrammet og håper departementet lykkes med å gjøre dette brukerorientert, og at det gir faktisk støtte til å øke verdien også på 12 kyrs bruk som vil skape noe mer av råvarene sine. For all del: Hold konsulentfirmaene unna.

I all framtid vil det være viktig å produsere mat i Norge, selv på de områder som ikke er høyeffektive. Det er noe grunnleggende i all natur- og ressursforvaltning i en verden med stadig økende befolkning og stadig redusert produksjonskapasitet.

Til slutt vil jeg fremme mindretallsforslagene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre.

Presidenten: Representanten Karlstrøm har tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Gunnar Breimo (A): Jeg vet ikke om jeg skal driste meg til noe humoristisk i denne sammenheng. Men jeg satt og tenkte da man ble beskyldt for utroskap, på mannen som gav uttrykk for at han hadde store nok problemer med å være tro om han ikke skulle være utro også. Det passer vel kanskje i denne sammenhengen.

Jeg synes nok at representanten Karlstrøm tegnet et veldig dystert bilde av situasjonen, for det er ikke slik etter dette oppgjøret, tross alt – og det må Karlstrøm også kunne innrømme – at det bare er å slå av lyset over det ganske land. Det er ikke engang begynnelsen til en slik utvikling. Jeg tror at hvis vi ikke foretar oss noe, vil man kanskje fortere komme i den situasjonen.

Jeg har et par spørsmål. Det gjelder det med skattefradraget og full virkning for hele året. Der har jeg i et innlegg gitt uttrykk for at leser man bare siste passusen i det avsnittet, kan man tolke det dit sentrumspartiene gjør. Men hvis man går inn og ser sammenhengen dette står i – jeg gikk selv på den smellen og misforstod, jeg leste bare den biten da jeg ble spurt av en journalist – vil man se at det ikke kan tolkes på annen måte enn slik departementet gjør. Mitt spørsmål blir da: Hva er det som egentlig tilsier at man skulle mene på den måten å gi flere hundre millioner kroner til denne næringen, uten noe slags vederlag, for det vil jo bli konsekvensen?

Så vil jeg også spørre: Kan ikke Randi Karlstrøm innrømme iallfall at hvis man legger faktiske inntekter til grunn og skattefradraget, blir det et pluss generelt sett?

Randi Karlstrøm (KrF): Nå er det slik at mange ikke har råd til å skru av lyset heller. Mange er jo bundet opp i gjeld i landbruket, så de kan jo ikke bare slutte. Jeg ser heller ikke det store poenget i det å tyne bøndene lengst mulig for å se hvor lenge de holder seg i næringen. Jeg synes signalene er ganske tydelige fra det vi har fått fra praktikere, som har regnet på hva dette har å si for dem selv, hva slags faktisk utslag det har og hvordan de vurderer sin situasjon og sin framtid. Det tar jeg faktisk på alvor.

Når det gjelder skattefradraget og operasjonen der, har det i hele vinter når dette har vært diskutert, vært snakk om at man skal ha det fra 1. januar år 2000. Dette er en engangsoperasjon, og det var en del av den operasjonen å innføre skattefradraget samtidig som man reduserte målprisene. Og det å redusere målprisene er ganske vanskelig for landbruket å gå inn på, men i den operasjonen er det da en gest med det at man får det gode først – altså skattefradraget kommer, full pakke år 2000. Det har hele tiden vært snakket som om det var dealen, det var avtalen.

Jeg reagerer veldig på at man så lett omtaler den forskjellen mellom inntektsmuligheter som er fremforhandlet året før, og de faktisk oppnådde prisene. For hvis man hele tiden tar utgangspunkt i hva man faktisk har oppnådd, viser det seg at man faktisk har tatt fra jordbruket, eller man underslår på en måte det de har forhandlet seg til året før. Man må ikke blande. Når man regner, bør man være konsekvent med å snakke om inntektsmuligheter eller faktisk utvikling, og så må man navngi det med rette ord og ikke blande de to regnemåtene for å finne den framstillingen som passer best.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg vil i likhet med Breimo også komme inn på skattegrepet.

Fremskrittspartiet var imot denne kompensasjonsordningen i skatteligningen, fordi vi ser på bønder som selvstendig næringsdrivende, og vi vil at alle selvstendig næringsdrivende skal ha lik behandling skattemessig. Men Kristelig Folkeparti hadde en annen oppfatning. Dessuten oppfattet vi det slik at dette ikke bidrog til å løse noen strukturproblemer i landbrukspolitikken. Men Kristelig Folkeparti var også, som representanten nevnte, enig i at man skulle ha denne ordningen, og at den skulle gjelde for hele året. Og da kom jeg til å tenke på at i en god del utkantkommuner i Norge er kanskje et sted mellom 10 og 20 pst. av de som skatter til kommunen, bønder. Vi vet jo at inntektsskatten er totalt 28 pst., og så vidt jeg husker, er over halvparten av dette beløpet til kommuner og fylkeskommuner. Og det vil jo bety at en rekke utkantkommuner vil få reduserte inntekter på grunn av denne ordningen. Vi vet jo at kommuner og fylkeskommuner i Norge har hatt store problemer – ja, i fjor var det vel samlet underskudd på 12 milliarder kr. Og mitt spørsmål til Kristelig Folkeparti blir da: Hvordan ønsker man å kompensere for dette inntektsbortfallet til kommuner og fylkeskommuner?

Og så var det jo en annen mening med dette skattegrepet, og det var at man skulle få økt rekruttering i en del kommuner. Men vil det ikke være sånn at en del hobbybønder og deltidsbønder som sitter med noen teiger her og der, nå vil sitte med dette fordi det vil lønne seg for dem, for de får mindre skatt? Hvordan ser Kristelig Folkeparti på den problematikken, og vil de intensjonene som Kristelig Folkeparti har i landbrukspolitikken, bidra i den retning?

Randi Karlstrøm (KrF): Litt av tankegangen bak skattegrepet er jo det at man skal hjelpe folk med å klare seg sjøl. Og landbruket er jo en lavinntektsnæring, og det er det i de fleste land. Det er ikke sånn som med fiskeri, der man kan ta den store lotten. Dette er en lavinntektsnæring med forholdsvis lav avkastning på kapitalen. Blant annet har Tyskland en slik ordning der man har et skattefradrag. De første 200 000 man tjener kan man bruke til å leve på.

Et annet alternativ var at man kunne øke budsjettstøtten. Man kan jo også kombinere begge deler. Men jeg tror faktisk det var et nødvendig og et riktig grep å gjøre.

Når det gjelder dette med skatteinntektene i kommunene, har ikke dette noen direkte innflytelse på skatteinntektene i kommunene, for de fleste kommunene er jo minsteinntektskommuner der det er skatteutjamning. I tillegg beregner man jo skatteinntektene til kommunen på en slik måte at dette ikke vil slå direkte inn.

Ivar Kristiansen (H): Ordet trist har gått veldig mye igjen i dagens debatt, og ikke minst rakk representanten Karlstrøm å benytte ordet opptil flere ganger.

Jeg synes at mest trist er det jo at det ser ut til, hvis representanten Karlstrøm er representativ for sentrum, at man har valgt å melde seg ut av hele landbruksdebatten. Man har samtidig valgt å fri seg fra Gjønnes, som har farskapet til landbruksmeldingen, og som helt klart slo fast at norske matvarepriser måtte ned på grunn av våre WTO-forpliktelser. Og det er trist at man ikke fra sentrums side anviser en eneste ambisjon annet enn mer penger. Men jeg har ikke sett 50 flate øre mer fra sentrumspartiene i denne debatten enn det som Regjeringen og Høyre subsidiært kommer på bordet med.

Det er forunderlig at man fra Kristelig Folkeparti velger å bruke hovedinnlegget til å fokusere på bruk opp til 100 dekar. Og det er forunderlig at man ikke bruker ett sekund på å nevne behovet for lavere matvarepriser, og at man ikke bruker ett sekund på å fokusere på hvordan man skal få bukt med overproduksjonsproblematikken og få en balanse i markedet. Men det jeg registrerer, er at man akter aktivt å rendyrke en politikk som viderefører overproduksjon, og som skaper ytterligere pessimisme hos norske bønder.

Hvorfor ønsker ikke Kristelig Folkeparti i en situasjon hvor kapasiteten i norsk landbruk må noe ned, å prioritere bonden som henter sin hovedinntekt fra gården? Men jeg registrerer at heller ikke sentrumspartiene til denne bonden bidrar med 50 øre mer enn Regjeringen og Høyre bidrar med.

Randi Karlstrøm (KrF): Nå tror jeg kanskje ikke at representanter fra Høyre er helt enig i den virkelighetsbeskrivelsen, for jeg syns Gabrielsen hadde andre kommentarer når det gjaldt om Arbeiderpartiet fulgte Gjønnes, eller om vi fulgte Gjønnes.

Når jeg omtaler disse brukene på under 100 dekar, er det fordi det er en gruppe på 32 000 private næringsdrivende i Norge som driver bruk på den størrelsen, og de er ganske viktige for næringsstrukturen i veldig mange bygder over hele landet. At de får et negativt signal i denne avtalen, føler jeg blir veldig galt, for flere av disse driver faktisk heltidsvirksomhet på brukene. Det er vanskelig i avtalen å treffe godt, det skal jeg innrømme, og derfor bør man kanskje være litt forsiktig med de grep man gjør i en avtale, for det kan fort virke for – la meg bruke ordet brutalt. Mange vet ikke hvordan de skal klare å skaffe seg inntekt framover; bl.a. de som bor i en del næringssvake områder, har ikke andre alternativ.

Når jeg ikke snakker så veldig mye om å få matvareprisene ned, er vel ikke det helt riktig. Jeg følger helt Gjønnes" opplegg. Poenget med skattegrepet var jo at det skulle gjøres sammen med målprisreduksjoner. Det var jo det som var poenget. Så Gjønnes var i høyeste grad opptatt av det. Kristelig Folkeparti var i høyeste grad opptatt av at vi skulle lykkes i dette oppgjøret – og det på en måte som også ble en god måte for næringa.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg føler at sjelden har det vært en mer dyster stemning i denne salen. Nå har jo ikke jeg vært her i så mange år, men jeg kan ikke huske det har vært et så dystert bilde knyttet til en næring – og det før Senterpartiet har hatt ordet! Men jeg må jo si at det denne våren har vært nærmest et landbrukspolitisk vårslipp. Yrheten var meget stor hele vinteren. Bondelaget hadde prisverdige initiativ i de fleste fylkene, der vi hadde meget interessante og givende debatter med mange bønder til stede. Vi hadde innstillingen til landbruksmeldingen, St.meld. nr. 19, med saksordfører Breimo. Vi har nå innstillingen om jordbruksoppgjøret med den samme saksordføreren. Verdien av den innstillingen vi hadde da vi behandlet St.meld. nr. 19, er med den innstillingen som nå foreligger, lik null.

Jeg sa i mitt innlegg den 9. mai at de klamme omfavnelsene som sentrum og Arbeiderpartiet der stod for, var noe av det mest naive skuespill jeg noensinne hadde sett. Hvis man virkelig trodde at det ut fra det skulle være mulig å få til et landbruksoppgjør som disse to partene kunne slutte seg til, så må jeg si at da levde man totalt i naivitetens verden.

Det var applaudering fra organisasjonene i vår for dette fantastiske forliket. Organisasjonene kunne ikke få hyllet det nok. Verdien av det ser vi nå – det er verdt null. Aldri i mine sju år på Stortinget har jeg sett at to parter som så ut som turtelduer halvannen måned tidligere, har hatt en innstilling hvor de bare slår hverandre i hodet med sitater fra den forrige innstillingen, hvor de ikke var uenige om én setning. Det er trist at ikke arbeiderpartiregjeringen lyttet til forhenværende saksordfører Hanssen og trakk den meldingen slik at vi kunne hatt en reell behandling av norsk landbrukspolitikk for de neste år.

Men hvem er det som er blitt lurt av Arbeiderpartiet og sentrum? Det er det ikke min jobb å gå inn og prøve å skille på engang, det ser ut til at de greier å klore ut øynene på hverandre på en aldeles utmerket måte – og da blir det få klarsynte til stede etter at de er ferdig med det. De som er blitt lurt, er selvfølgelig først og fremst bøndene, som representerer en næring som har behov for langsiktighet i forhold til det de skal til med. Nå har man altså ikke en landbrukspolitikk, etter mitt skjønn, som er nedfelt i en stortingsinnstilling som er noe å støtte seg på når en ser de tolkningalternativene som foreligger, og som en kan lese i dagens innstilling. Det er svart-hvitt. Og dette såkalte ekteskapet tror jeg vi herved skal anse som ikke inngått.

Det er selvfølgelig også fristende i dag å ta fram en del sitater, ikke minst fra saksordføreren, men jeg skal la det ligge; jeg har bare ti minutter – hadde jeg hatt en time eller to, kunne jeg jo tatt fatt på det. Men en ting vil jeg allikevel ta med. I dagens lederartikkel i Nationen kan man lese at Arbeiderpartiets Breimo den 20. mai mente at tilbudet i forhandlingene brøt med Stortingets vedtak – og det sier en representant for regjeringspartiet – og i dag forsvarer han det heltemodig, men sier likevel i en replikkordveksling at Arbeiderpartiet var villig til, gjennom forhandlinger med sentrum, å dempe de største utslagene av strukturvirkningene av Regjeringens eget forslag. Det syns jeg kanskje er litt spesielt å si i en debatt der saksordføreren, fra regjeringspartiet, i hvert fall skal prøve å forsvare det som måtte komme. Men det skilsmissebrevet som vi i dag behandler, er det etter mitt skjønn ingen grunn til å lage en dyster stemning rundt. Den eneste muligheten norsk landbruk har, er at vi tar vekk det bindet vi har for øynene, tar skylappene til side og lager en politikk beregnet på virkelighetens verden og ikke luller oss inn i forestillinger som ikke forefinnes. Etter mitt skjønn bør vi avvikle forhandlingsinstituttet. Når Høyre i kveld likevel kommer til å stemme imot det, er det ikke fordi næringspolitisk talsmann er imot det, men vi har ikke debattert temaet. Jeg vil undres om vi etter dette til neste år vil gå inn for å beholde det. Jeg registrerer også at kombinerte bønder og stortingsrepresentanter i Arbeiderpartiet nå begynner å komme på tanker som er interessante.

Men hva mener så Høyre om landbrukspolitikken, om det som er materialisert i den proposisjonen som vi i dag har til behandling? Ja, da har vi altså valgt ikke å kaste blår i øynene på de næringsutøverne som står i den næringen. Det er en 70 000 – 75 000 årsverk som er knyttet til dette. Spørsmålsstillingen vi etter mitt skjønn må ha, er: Hvordan skal vi innrette denne næringen for å møte de utfordringene vi har i framtiden? De utfordringene vi står overfor, er vel kjent for alle i denne salen. De er nedfelt i St.meld. nr. 19, beskrevet av Gjønnes på en aldeles grei og objektiv og fornuftig måte, der det står at vi må møte forbrukernes krav om lavere priser. Hvorfor må vi det? Er det fordi det er veldig viktig for oss å få ned matvareprisene? Selvfølgelig er det hele den virkeligheten som omgir oss i våre naboland; der faller prisene på disse produktene. Den grensehandelen vi nå opplever, er først og fremst et problem ikke for handelsstanden i Østfold, men for den norske bondestanden. Derfor må vi legge det til grunn.

Konkurransesituasjonen for norsk næringsmiddelindustri er helt avgjørende for titusener av arbeidsplasser i de samme distriktene. Det må vi også ta hensyn til. Vi må få et jordbruk som produserer i balanse, og vi har WTO-forhandlinger å ta hensyn til. Vi kan ikke fristille oss fra den virkeligheten som det er. For å lage en politikk for å nå de målene må man selvfølgelig, som når man lager en omelett, knuse noen egg. Det er jo kul umulig å få gjort kursendringer uten at man for å komme på den nye kursen må bort fra den gamle, og da betyr det selvfølgelig en omfordeling mellom dem som er i landbruket pr. i dag. Og da må man foreta prioriteringer mellom dem som etter mitt skjønn driver mer hobbypreget enn andre. Så får man velge hva man vil.

Så er jeg klar over at det er andre hensyn å ta i landbrukspolitikken enn bare til den enkelte bonde. Man snakker om sysselsetting, bosetting, miljø, beredskap, kulturlandskap osv. Det andre spørsmålet vi må stille, er: Er det slik at det for all framtid er gjennom liter og kilo til norske bønder at vi kan oppnå disse målene? Svaret er selvfølgelig nei. I år 1900 var det altså 500 000 bønder, i 1950 var det 300 000, i år 2000 er det 75 000, og om femten år – hvis vi følger St.meld. nr. 19 fra sentrumsregjeringen, er det 35 000 bønder. Da sier det seg selv at det er ikke disse 35 000 bøndene som kan opprettholde bosettingen i Distrikts-Norge. Da må vi være villig til å se på alternative anvendelser av noen av disse kronene for at vi i de samme distriktene kan få arbeidsplasser som står seg mot framtidens utfordringer, som også distriktene i Norge vil stå overfor.

For Høyre er det derfor gledelig at vi har fått inn flertallsmerknader som sier at departementet fram mot jordbruksoppgjøret i 2001 skal se på om vi kan ha en måloppnåelse med alternativ anvendelse av dette.

Man må jo spørre seg: Har landbrukspolitikken i dette landet vært vellykket, når man ser på de parametrene man har vært enige om skal oppnås? Da er det veldig vanskelig å si at det har vært meget vellykket. Når man ser på det antall milliarder man har brukt, er det ganske åpenbart at det er mange av de målsettingene man har hatt, som man ikke oppnår. Man luller seg etter mitt skjønn for lenge inn i en forestilling om at landbruket skal løse alle disse oppgavene. Det vi må gjøre, er å sørge for at vi har en strukturutvikling som minst har det tempoet som det legges opp til her, og da betyr det kort og godt at folk som driver hobbypreget virksomhet, får finansiere det med andre ting enn over statsbudsjettet. Vi kan ikke holde på med å bruke offentlige midler for å finansiere folk som synes det er festlig å ha 15 sauer gående rundt huset. Hvorvidt folk har 15 sauer eller samler på frimerker, er skattebetalerne totalt uvedkommende.

Når det er slik at de som i dag og i kveld ringer inn, folk som driver med to årsverk innenfor kjøttproduksjon og melk, og irriterer seg grønne over naboer rundt som driver hobbypreget virksomhet og har økonomisk utbytte langt mer enn det de selv har, og når det er slik at nesten halvdelen av norske bønder har næringsinntekt på 36 000 kr og mindre, så må en jo forstå at det er jo ikke dette som bærer distriktene. Og hvis vi ikke tar i bruk de strukturgrep, de teknologiske utviklingsmulighetene som ligger i bygdene, kommer vi til å dø en stille død, de av oss som bor på bygdene.

Til sentrum vil jeg bare si helt til slutt: Jeg kan ikke begripe, etter den retorikken og sigarføringen, at man ikke har evnet å fremme et forslag til endring av de fire kapitlene i statsbudsjettet som har med landbruksmeldingen å gjøre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Opseth (A): Det er ikkje noko nytt for oss som har opplevd representanten Gabrielsen i salen her, at han og Høgre som regel har dei rette svara på det meste – i deira eigne auge, vel å merke.

Men dersom vi tek utgangspunkt i St.meld. nr. 19, må representanten Gabrielsen vere samd i at den la til rette for ei utvikling i retning av det som også Høgre ønskjer, nemleg at dei som har landbruk som hovudyrke, skulle få ein større del av dei overføringane som vi yter tilskot til i dag og i framtida. Dersom det er nokon som har hoppa av St.meld. nr. 19, må det vere sentrumspartia. For det er nettopp den retninga oppgjeret no har, nemleg at vi må prioritere overføringane i retning av dei som har dette som yrke, eller som i alle fall har den vesentlege delen av inntekta si frå landbruksnæringa.

Høgre vil avvikle forhandlingsinstituttet. Eg må ærleg vedgå at etter det som har hendt i år, begynner òg eg å stille spørsmål om det er den rette måten å gjere det på i framtida. Det kunne vere greitt å få vite om Høgre har gjort seg nokon tankar om kva som skal kome i staden.

Ansgar Gabrielsen (H): At Høyre har de rette svarene i egne øyne, kan ikke komme som noen overraskelse. Og tidvis kan man få det inntrykk også når man hører Opseth, at han ikke er helt ubesnæret av egne utsagn.

Når det gjelder retningen på norsk landbrukspolitikk, er den beskrevet i St.meld. nr. 19. I tillegg til å ha lest meldingen har jeg reist land og strand rundt sammen med bl.a. Gjønnes, hans statssekretær og hele hans horde fra Landbruksdepartementet, og jeg har debattert dette sammen med Bondelaget og med daværende saksordfører Hanssen. Det var noen svært trivelige seanser vi hadde. Vi var selvfølgelig ikke enige om alt, men det var trivelig og lærerrikt – i hvert fall for meg.

Det som er helt sikkert: I St.meld. nr. 19 anvises det ingen kurs tilbake fra en strukturutvikling som har det i seg at det går sju bruk ut av produksjon hver dag, og at det er en avgang på 2 500 årsverk. Det er vanskelig objektivt å fastslå om den vil resultere i 2 700 eller i 3 100 i en periode, om det vil bli mer enn disse 2 000.

Men det er ingen tvil om fremskrivingen av strukturen i norsk landbrukspolitikk, basert på St.meld. nr. 19 – det er bare spørsmål om man skal bruke 12 år, 15 år eller 17 år på å komme dit. Det er tempoet vi diskuterer, ikke «om». Det er ingen innstillinger på hele 1990-tallet om norsk landbrukspolitikk som jeg kan se peker tilbake til den virkelighet som en gang var, men det er noen som prater som om det er det de gjør. Det er det inntrykk en får når en hører at e-mailen nesten har brutt sammen i dag, og telefonene, og når de refererer til folk de har snakket med i salen – det er som om de har lansert en alternativ vei. Det er ikke gjort. Vi diskuterer ikke retning, vi diskuterer tempo.

Presidenten: Før Gabrielsen går ned: Presidenten er litt usikker på om forslagene fra Høyre er tatt opp.

Ansgar Gabrielsen (H): Det er ikke gjort. Jeg tar herved opp Høyres forslag.

Presidenten: Representanten Gabrielsen har da tatt opp de forslagene han refererte til.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg kan forstå at representanten Gabrielsen er utålmodig, for norsk landbrukspolitikk rikker seg omtrent ikke av flekken. Det er ett steg fram og to tilbake. Selv om han er ny i denne komiteen, har han grunn til å være utålmodig.

Men én ting kan være positivt ved at det går så langsomt: Da må vi regne med at det relativt raskt vil fremtvinges nye initiativ for å endre politikken, på grunn av internasjonale forhold, WTO osv., som Gabrielsen var inne på.

Det er også positivt, sett fra vår side, at man neste år kan regne med at Høyre støtter Fremskrittspartiets forslag om å avvikle ordningen med jordbruksavtaler, et forslag vi har fremmet i hele denne perioden. Vi har gått foran, trukket opp løypa og bidratt til å fjerne en del gammel vanetenkning og noen hellige kuer – og tatt belastningen med det. Så kommer de andre etter.

Men hvorfor skal alltid vi her i Norge være den dårligste gutten i klassen? Vi ser at det i Norden og ellers i Europa er konkurransepolitikken som kommer hele veien. Til og med Finland, som har langt dårligere økonomi enn Norge, er nå inne i en kraftig strukturendring innenfor landbrukssektoren. De skjønner at det er nødvendig. De kan ikke fortsette i de gamle sporene og betale det dette koster, når det ikke egentlig er nødvendig. Det er ikke noen fornuftig politikk på sikt heller, sier man i stort sett alle andre land.

Så noe annet – jeg regner med at vi får støtte fra Høyre til neste år: Vi har en annen lov som også gjør mye vondt på landbrukssektoren, og det er omsetningsloven. Konkurransetilsynet sa i sin årsmelding for 1999 at den bidrar til langt høyere matvarepriser i Norge enn det som er nødvendig, fordi den hemmer konkurransen. Da tenker jeg på den interne konkurranse – vi har jo et tollbasert vern. Kan vi regne med at Høyre internt vil jobbe med denne saken, slik at vi kan få støtte fra Høyre også når det gjelder å avvikle omsetningsloven?

Ansgar Gabrielsen (H): La meg si i forhold til dette med å støtte og ikke støtte: Hvis vi skulle komme til at her bør noe gjøres annerledes, er det primært ikke for å støtte noen som helst, da er det fordi vi mener at det er rette måten å gjøre det på. Det at Fremskrittspartiet har dette standpunktet, verken påskynder eller forsinker en slik prosess.

Jeg vil betegne det som ikke riktig det som Hedstrøm sier, at strukturutviklingen i norsk landbruk står på stedet hvil. Det er feil. Det er bare å lese statistikk, så ser man at bruksstørrelsen øker år for år, man ser utviklingen når det gjelder antall årsverk osv. Der er det definitivt en utvikling.

Skal man gjøre endringer i en hel næring, som omfatter så mange enkeltindivider, kan man ikke ta 180 -vendinger. Fremskrittspartiet har spesialisert seg på dette med at hvis man i 100 km fart framover plutselig bråvender uten egentlig å stoppe, så er man på vei andre veien. Så enkelt er det ikke. Her har man tross alt en del man skal ta hensyn til.

Når det gjelder omsetningsloven og reguleringen: Omsetningsrådet, i all sin prakt, kan vel ikke akkurat sies å være det mest vellykkede vi har. Jeg mener definitivt at flere av de produksjoner som i dag er strengt regulert i forhold til omsetning, burde frigis – definitivt. Jeg ser ingen grunn mot det, og jeg registrerer at også produsentene innenfor kraftfôrkrevende produksjoner begynner å komme på disse tankene.

Jeg fikk ikke besvart siste del av Opseths spørsmål, om hva jeg vil ha isteden for jordbruksforhandlinger. I debatten om statsbudsjettet, i desember, vil jeg prioritere dette opp mot alt mulig annet og legge visse føringer for hvilke premisser Regjeringen skal legge til grunn når de fordeler disse tingene – i en alminnelig landbrukspolitisk debatt, ikke i en slik sandpåstrøingsaffære som vi har nå.

Jon Lilletun (KrF): Høgre sine representantar har vore veldig opptekne av at det er mykje «tristhet» her i dag. No er jo ikkje dette ei mentalhygienisk øving, og eg er ikkje veldig forundra over at ikkje representanten Gabrielsen er trist, for han har fått tilbake Arbeidarpartiet så nær seg som han ikkje hadde tort å håpe på sjølv då han brukte store ord då vi diskuterte her den 9. mai. Så at han har ein god kveld, det er ikkje noko overraskande.

Han snakka om den feststemninga som hadde vore ute i landet då ein debatterte landbruksmeldinga. Det er ein fenomenal jobb som er gjord med førebuinga til meldinga, med dei debattrundane som har vore, der mange har delteke, med behandlinga her i Stortinget, og det var i ferd med å verte skapt ein optimisme. Og så seier Gabrielsen og andre: Det er heiltidsbøndene vi ville støtte denne gongen. Men heller ikkje dei får støtte i dette opplegget! Det vi ser no, er at melding etter melding – seinast i kveld på Dagsrevyen – tyder på at dei som driv på heiltid, faktisk går ned i inntekt dei òg. Er det feil, etter representanten Gabrielsens meining, eller er det slik?

Og kva med kombinasjonsbrukarane – meiner representanten Gabrielsen at det berre er spekulasjon at ein driv fleire produksjonar, eller kan det vere at ein utnyttar ressursgrunnlaget på ein god måte? Og med den naturen vi har, vil vi nokon gong kunne produsere like billig i heile landet som ein kan i nabolanda våre, f.eks. Danmark? Representanten Gabrielsen har vore med og sagt i innstillinga at vi skal ha eit levedyktig landbruk i heile landet.

Så til slutt ei lita filosofisk vurdering. Det er heilt rett, det representanten Gabrielsen seier, at Arbeidarpartiet ikkje på mange år har klart å få eit landbruksoppgjer i hamn med ein avtale. Sist vi klarte det før sentrumsregjeringa, var under regjeringa Syse, der Høgre/sentrum hadde regjering. Er Høgre innforstått med at dei må innta ei ganske anna holdning, og at dei faktisk må føre ein annan landbrukspolitikk, dersom det skal bli ei alternativ regjering til arbeidarpartiregjeringa der Høgre er inkludert, eller skal dei halde fram med å ture fram som no?

Ansgar Gabrielsen (H): Hvem som turer fram, avhenger tydeligvis av – jeg holdt på å si – hvem som turer.

Den feststemningen jeg snakket om på disse debattmøtene, må endelig ikke tolkes dit hen at det kom av det innholdet som forefantes i St.meld. nr. 19, for uansett hvor jeg kom, hadde Bondelaget naturlig nok samme standpunkt, uansett i hvilket fylke jeg var, hadde de samme manus. Og det som gikk igjen, og som drev daværende statsråd Gjønnes til vanvidd, var karakteristikken av inntektsmålsettingene i meldingen. Det var det verste Norges Bondelag hadde sett siden krigen – og da fikk man inntrykk av at det var krigen 1940-45 det dreide seg om, og ikke noen priskrig om et eller annet på 1990-tallet. Så det var ikke akkurat hælene i taket overalt hvor en kom. Men jeg hadde inntrykk av, særlig da jeg i kaffepausene stod og snakket med bøndene, at det ikke var vanskelig å få aksept for at her må det dramatiske omprioriteringer til blant dem vi overfører penger til i norsk landbruk – og det var ikke hobbybøndene de hadde i tankene.

Når det gjelder kombinasjonsbruk, er dette helt klart bruk som kommer dårligere ut enn andre. Hvorfor gjør de det? Jo, fordi overkompensasjonen har vært bort i natta. Nå blir det mindre ille enn det har vært. Men det er jo ikke et lineært system, det er fremdeles en kraftig overkompensasjon for dem som driver smått og urasjonelt – definitivt er det det, det er ennå langt å gå. Og er det én ting jeg er sikker på, er det at i kommende landbruksoppgjør eller i kommende landbrukspolitikk vil man måtte fortsette dette. Det er det helt åpenbart at man må. Når det gjelder om det er spekulasjon i kombinasjonsbruk: Det er både–og. Det er veldig mange som driver kombinasjonsbruk, som sammen med vedkommende byråkrat på landbrukskontoret slår opp og ser etter hvor mye en bør ha av hvert for å få maks ut. Det er vel kjent. Spør dem som er leverandører av utstyr til disse, og du vil få svar. Men mange driver kombinasjonsbruk som eneste mulighet. Derfor har jeg uttalt at dette er en av de tingene man må se på – ved siden av en del av svineprodusentene, som kan synes å komme dårligere ut enn man muligens har hatt til hensikt.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Morten Lund (Sp): Rindal kommune skriver:

«Dersom årets avtale blir lik Statens tilbud vil man kunne stille spørsmål om Stortingets troverdighet.»

Det spørsmålet stilles nå overalt. Så upålitelig kan ingen være uten at det får følger. Det gikk en uke fra Arbeiderpartiet var del av flertallet som beskrev en samlet felles oppfatning om landbrukspolitikken her i salen, til Regjeringen la fram tilbud i jordbruksforhandlingene. Ingen utenom den indre kretsen i partiet er enig i at det var den samme politikken. Forskjellen er så dramatisk stor at det er utenkelig for sentrumspartiene å støtte det forslaget som nå ligger her. Ingen utenfra har gjort forsøk på å få oss til det, og slett ikke de organisasjonene som så seg nødt til å bryte forhandlingene.

Hvilken bonde kan nå føle seg trygg i en næring der det må tenkes langsiktig, men der det ikke er en flertallsenighet om de lange linjer? Det innledes nå en kraftig omlegging med usikker retning. De minste brukene vil Arbeiderpartiet ha bort. Men at de allsidig drevne heltidsbrukerne som er ryggraden i distriktsjordbruket, også skulle rammes, var overraskende. Enda mer overraskende var det at moderne og store grisefjøs skulle gjøres ulønnsomme. Ved neste korsvei kan Arbeiderpartiet, frivillig eller under tvang fra høyre, rykke stolen bort under dem som denne gangen ble vinnere. Kanskje blir det de mange som nå kan bli lurt til å satse på store fellesfjøs ut fra meget gunstige støttevilkår, men som i neste omgang kan miste disse.

La meg sitere fra et annet brev, et seks siders brev håndskrevet natt til 4. juni fra en kubonde med tre årsverk:

«Enten vet dere ikke hva dere gjør, eller så er dere ekstremt kyniske.»

Slik startet det brevet. Det er mye sorg, sinne og utrygghet i de mange henvendelser som er kommet. Det ikke å bli verdsatt, og få økonomien enda mer forverret med beskjed om at det dreier seg om beskjedne justeringer til beste for landbruket, må være bittert. Arbeiderpartiet fortjener at den eneste rosen kommer fra Hegnar, VG, Dagens Næringsliv og Gabrielsen.

Arbeiderpartiet har oppfunnet en ny matematikk ved presentasjonen av årets tilbud. Den 9. mai sa Arbeiderpartiet og sentrum at aktive brukere skal sikres en inntektsutvikling på linje med andre grupper. Det er enighet om at andre grupper har en inntektskurve som peker tydelig oppover. Etter Hanssens nye matematikk kan bondens inntektskurve gå bratt nedover og gjerne havne under 100 000 kr pr. årsverk, og likevel ha betydelig vekst hvert eneste år. Jeg håper at Arbeiderpartiet snarest mulig innser at slik talltriksing aldri vil bli akseptert som noe annet enn det det er.

Arbeiderpartiet og høyrepartiene påstår at Norge er i en tvangssituasjon, og at vi må redusere overføringene av hensyn til WTO og produsentprisene av hensyn til prisene i Sverige. En ny rapport fra OECD viser imidlertid at overføringene har økt i alle EU- og OECD-land med 30 pst. på to år, og i USA med 70 pst. på de samme to årene. I Norge går overføringene nedover, som i Australia – denne gang med 860 mill. kr i gul boks. Presset kommer ikke utenfra.

Grensehandelen er meget tapsbringende for norsk landbruk og samfunnet ellers. Drivkreftene er høy matmoms og høye avgifter på tobakk, alkohol og bensin. Prisundersøkelser viser at svenske priser er 12 pst. lavere enn i Norge, det samme som forskjellen i matmoms. Verdens Gang dokumenterte 27. oktober i fjor at den norske matkurven er den billigste i verden målt i arbeidstid og uten moms. Med moms havnet Oslo på 8. plass, 2 pst. bak Stockholm. Men grensebutikkene har mye lavere priser, særlig på utvalgte kjøttvarer. Senterpartiet mener det er dokumentert at omsetningen av kjøtt fra butikker som etableres inntil grensen, kan rammes av de internasjonale reglene for dumping. Senterpartiet vil legge fram slik dokumentasjon og kreve at Regjeringen følger opp både dette spørsmålet og et allment krav om redusert matmoms.

La meg minne om at priskuttet denne gang gir en innsparing på 600 kr årlig for en familie på tre. En halvering av matmomsen vil for den samme familie utgjøre 5 000 kr. Det monner, hvis prisene skal ned.

Til slutt vil jeg minne om sentrale prisfakta fra Norge: Pris på svinekjøtt i butikk har steget med 7 pst. de siste fire år, til tross for en reduksjon på 14 pst. i prisen til bonden. Bildet er det samme for storfekjøtt. Tallene er fra Statistisk sentralbyrå og Budsjettnemnda for jordbruket.

Disse tallene skyldes kraftig effektivisering i primærproduksjonen, og primærprodusentene – bøndene – fortjener ros. De har gjort jobben.

Det mangler ikke vilje til omstilling og nyskaping i landbruket. Jeg er overbevist om at landbruket ønsker et samarbeid med myndighetene og ikke en konfrontasjon, som det nå er blitt under den nye statsråden. Det må innebære at statens tilbud i jordbruksoppgjøret ikke skal være å oppfatte som diktat. Det må gis anledning til å ta ut prisgevinster på varer der hensynet til markedsbalansen tåler det – f.eks. nå på poteter, grønnsaker og sauekjøtt. Det må også innebære at det ikke brukes statlige penger på en måte som øker en rådyr overproduksjon. Et fullt frislepp når det gjelder størrelse på fellesfjøs, er også et dårlig signal, når næringen selv ønsker begrensninger.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kjell Opseth (A): Sjølv om eg er djupt usamd i den framstillinga som representanten Lund har av det som har skjedd her i huset på jordbrukspolitikkens område i vår, vil eg absolutt ikkje påstå at representanten Lund og sentrumspartia fer med triksing. Men eg vil så sterkt eg kan få understreke at landbruksministeren og Regjeringa har full støtte for det jordbruksoppgjeret som no er lagt fram i St.meld. nr. 19, og ikkje minst i innstillinga.

Dei som prøver å bortforklare det, kan gjerne få lov til å gjere det til dei er både blå og grøne, men dei kjem ikkje noko lenger av den grunn. Det er dekning – så lenge har eg vore i dette huset at eg veit korleis innstillingar skal lesast. (Munterheit i salen)

Kva var det så som skjedde i 1998? Jau, avtaleprisane vart heva med 325 mill. kr, og i 1999 vart dei heva med 330 mill. kr. Kva vart resultatet? Jau, i 1998 mangla det 338 mill. kr på at avtaleprisane vart oppnådd, i 1999 var det 846 mill. kr som mangla på at målprisen vart oppnådd – og i 2000 blir det om lag 1 milliard kr. Og så er det i denne situasjonen vi får den agitasjonen, med Bondelaget og sentrumspartia i spissen, som går på at bøndene tapar i titalls tusen. Men dersom ein reknar på den faktiske avtalen og på inntekta, går det i pluss.

Eg begrip ikkje kvifor sentrumspartia og bondeorganisasjonane skal skape den pessimismen i norsk landbruk som dei no medverkar til kvar einaste dag.

Morten Lund (Sp): Vi får mange henvendelser fra hele landet i saker som denne. Det fikk vi da vi hadde meldingen til behandling, og det får vi nå. Og det er ingen av dem som henvender seg til oss, som synes at dette er greit. Vi har ikke fått noen henvendelser hvor en har sagt at Senterpartiet og de andre sentrumspartiene nå skal gå i forhandlinger og gå tilbake på det vi har sagt, at dette ikke er bra nok. Det er full enighet om at dette er dramatisk for norsk landbruk, og det er ikke få vi har fått henvendelser fra.

Opseth påstår fortsatt at det er de som står for det vi ble enige om i forbindelse med meldingen. Ansgar Gabrielsen har ikke vært så triumferende i dag når han har beskrevet hva som har skjedd med Arbeiderpartiet siden 9. mai. Men jeg tror – og det er min bestemte oppfatning – at det er denne beskrivelsen som er rett: Arbeiderpartiet har lagt fram et forslag til jordbruksoppgjør som muligens Høyre hadde tort å legge fram – men sannsynligvis tøffere enn det Høyre hadde tort å legge fram. Og siden vi trodde at vi hadde kommet til en enighet med Arbeiderpartiet som holdt vann, er det da jeg sier at neste gang må vi tinglyse avtalene vi har med Arbeiderpartiet. Og sånn kan vi ikke ha det i Stortinget.

Så må vi få lov til å si fra om at inntektsmålsettingen ikke bare var ment for de aller største brukene, den var ment ned til «de bruk», som det er formulert, «der jordbruket bidrar vesentlig til inntekt og arbeid». Og det er ikke bare de brukene som er over to årsverk. Det er de brukene som er ryggraden i distriktsjordbruket, som har allsidig produksjon, og som vi nå får beskjed fra om at også de går kraftig ned i inntekt, til tross for at det var dårlig nok fra før.

Øystein Hedstrøm (Frp): Komiteens leder, Morten Lund, har i dag kommet med et utspill i mediene der han har kritisert svenske matvarepriser og har påstått at svenskene bedriver dumping. Han har også kritisert at de har bygd butikker der det nesten ikke bor folk. Det er riktig at det er mange steder på den svenske siden av grensen hvor det bor lite folk, og hvor det kanskje bor mer elg. Men markedet for disse svenskene er Kari og Ola nordmann.

Jeg har aldri hørt denne påstanden før, at svenskene har bedrevet dumping i dumpingordets rette forstand. Jeg har undersøkt litt i dag, og det er riktig at man har høyere priser i f.eks. Stockholm enn i Strømstad. Men dette er jo en helt logisk og normal markedstilpasning i et land der man har konkurransepolitikk og man ikke har den styringen og reguleringen som i Norge. Og at det er litt lavere priser i Strømstad-området, tjener jo Kari og Ola nordmann på, og alle svensker som bor i dette området, så det er i grunnen en glimrende politikk.

Men jeg vil forfølge dette, for jeg føler at det er en ganske alvorlig påstand å si at svenskene bedriver dumping. Kan Morten Lund på noen måte dokumentere det, for jeg har aldri hørt dette tidligere?

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Morten Lund (Sp): Norge er medlem av WTO. Vi er med der fordi vi vil ha kjøreregler for internasjonal handel, og mange ganger har vi sagt at de kjørereglene er viktige ikke minst for de små landene. De kjørereglene skal beskytte næringslivet i landene mot konkurranse som ikke er lovlig, og det å sende varer inn i et annet lands område til en pris som er lavere enn det som kan forsvares, er å betrakte som dumping.

Da komiteen var hos HSH, fikk vi lagt fram prisundersøkelser som viste at om vi satte inn en pris på null kroner pr. kg til norske matvareprodusenter, så ville produktene likevel fortsatt bli altfor dyre i forhold til dette. Senterpartiet har dokumentasjon som tyder på at prisene på den svenske siden av grensen er langt, langt lavere enn det som kan tillates ut fra WTOs regelverk. Og det skal vi legge fram.

Jeg har brukt som eksempel at hvis vi i Norge la ut laks til salg i store mengder på norsk side av grensen til 20 kr pr. kg, når 50 kr pr. kg var vanlig pris, kom vi til å bli anklaget for dumping.

Jeg tror at den handelen som nå er i ferd med å utvikle seg i og med utbyggingen på svensk side, kan bli et langt, langt større problem for oss hvis vi ikke reagerer nå. Derfor har vi tatt opp denne saken i dag, bl.a. ut fra det vi hørte på radioen i morges fra Kjell Opseth, at nå må vi ned på svenske priser. Men svenske priser er ikke bare én pris, det er et helt spesielt prisnivå inn til den norske grensen, og jeg snakker ikke om Strømstad.

Ansgar Gabrielsen (H): Morten Lund hadde en opplysning som jeg synes er trist: Senterpartiet hadde ikke fått noen telefoner fra noen som var fornøyd. Det viser jo hvilket negativt bilde de må ha spredd, for vi har faktisk fått opptil flere telefoner til Høyres sekretariat, og det er faktisk blomsterkvaster på kontoret mitt som kan tyde på at det i hvert fall er noen bønder som er fornøyd. Men om det er det at de ikke er fornøyd med Senterpartiet, eller at de ikke har fått noe tilskudd til å kjøpe blomster, vet ikke jeg – eller om det ikke er linjer nok.

Men onde tunger har tidligere sagt at Senterpartiet ikke har noen landbrukspolitikk, de er imot alt. Enhver endring er de imot, og de lanserer ikke egne alternativer. Det kan ikke jeg si noe om, for jeg har bare syv års erfaring fra dette huset. Hva som har foregått tidligere, vet jeg ikke.

I forbindelse med den innstillingen vi behandler her, var det jo en utmerket anledning for Senterpartiet til å vise Stortinget, det norske folk og den norske bondestand hva Senterpartiet og sentrum eksakt ønsker å gjøre på de fire kapitlene i statsbudsjettet som har med landbruksoppgjøret å gjøre – satt inn hvor grensen skal gå for grovfôrtilskuddet, hva som skal være dyretilskuddet, hva man ønsker å endre. Man kunne fått votert over et helt konkret tilfelle. Hadde man brukt energien på å lage et alternativ istedenfor på mye av det andre man har brukt den til, så hadde man virkelig hatt noe å slå i bordet med etter mitt skjønn. Men nå er det retorikk og tomme ord etter mitt skjønn når man i forslags form går inn for å sende dette tilbake til Regjeringen for nye forhandlinger, hvilket man vet ikke blir vedtatt. Men det hadde vært interessant å se et fullstendig opplegg over hva Senterpartiet ønsker.

Til slutt kunne jeg tenke meg å spørre: Hva er årsaken til at Senterpartiet vil begrense den frie bondens anledning til å drive i samdrifter, som de 350 samdriftene som er etablert, er så veldig begeistret for, og som jeg også tror presidenten er begeistret for?

Presidenten: Presidenten skal ikkje kommentera det, men gir ordet til Morten Lund.

Morten Lund (Sp): Grunnen til at vi er skeptiske til samdrifter, er at det har landbruket vært, det har staten vært, det har flertallet i denne salen vært, fordi en har sett at det å drive sin egen gård, drive i sitt eget fjøs, er noe helt annet enn å bygge ut store fjøs som om noen år blir til ett fjøs og ikke lenger er samdrift.

Vi ser at det blir store strukturomlegginger i landbruket framover hvis det ikke blir innført begrensninger, og det er ikke mer enn én uke siden det var et stort flertall i Stortinget som mente at vi trengte begrensninger på samdrifter når det gjelder volum, og når det gjelder antall deltakere. Og det mener vi fortsatt, og vi får sterke signaler utenfra om det.

At folk ringer til Høyre og sier at det er fint at Høyre nå har fått nakketak på Arbeiderpartiet, er det klart at Høyres medlemmer er glad for – det fins jo mange medlemmer av Høyre. Jeg syns det er kjekt for representanten Gabrielsen at han får de telefonene. Og representanten Gabrielsen har da hatt en fin tid, fordi det har skjedd det som har skjedd med Arbeiderpartiet den senere tiden.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor vi ikke har lagt fram et detaljert opplegg for inntektsmulighetene i landbruket neste år, er det fordi vi ikke er på Stortinget for å sitte og lage beregninger og komme med disse detaljene. Det skal andre gjøre. Vi skal trekke opp de politiske retningslinjene for jordbrukspolitikken, og vi skal godkjenne jordbruksforhandlingene og resultatet derfra. Det er det vi nå har foreslått, og vi ser at det som kommer, ikke er i samsvar med de retningslinjene flertallet har trukket opp, og som ble godkjent i Stortinget 9. mai. Derfor har vi sagt at Regjeringen får starte forfra, finne fram innstillingen, prøve å lese den og så gjennomføre forhandlingene fram til 15. juli.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Karin Andersen (SV): Det jordbruksoppgjøret som vi er invitert til å diskutere og vedta i dag, betyr store endringer for landbruket. Det er en retningsendring, men jeg tror dessverre at Arbeiderpartiet har rett når de sier at de har dekning for det de gjør i den stortingsmeldinga som foreligger. Det var en av grunnene til at SV var svært kritisk til den og til dels hadde et svært avvikende syn på hvordan meldinga skulle ha vært. Nå har vi i hvert fall i den perioden jeg har hatt ansvaret for dette området, hatt det slik at vi har stemt for de avtaler som er framforhandlet. Det hadde vi også gjort i år hvis det hadde vært en enighet. Det er det ikke i år, og i og med at SV ikke sitter i næringskomiteen og det heller ikke har vært mulig å påvirke noe av det som har skjedd der, så har vi sett oss nødt til å legge fram et eget forslag for å skissere hvordan vi mener dette skulle ha vært. Og jeg er faktisk enig i at hvis dette skulle kunne vedtas i Stortinget, så måtte det ha vært framlagt med endringer på statsbudsjettet. Jeg ber om forståelse for at jeg ikke har hatt mulighet til å gjøre det.

Den hovedretningen som SV ønsker på dette, er at norsk landbruk er nødt til å konkurrere på kvalitet og ikke på pris og mengde. Der tror jeg at flertallet går i en retning som rett og slett ikke lar seg gjennomføre, for norsk landbruk kan aldri klare den konkurransen. Den eneste konkurransestrategien vi kan klare, er at man konkurrerer på kvalitet, og at man gir forbrukeren den maten forbrukeren vil ha, og at det er en allianse mellom landbruket og forbrukeren på kvalitet, som kan sikre at man kan ta ut en pris i markedet. Jeg ønsker altså et miljø- og dyrevennlig norsk landbruk som garanterer forbrukeren trygg mat.

For å klare å gjennomføre dette innenfor forsvarlige rammer – og SV mener at vi skal ha de samme totalrammene som Regjeringa nå har – har vi ment at det har vært nødvendig å sette et tak på overføringene til de store brukene. Jeg er også klar over at dette ikke er like populært i alle kretser, men vi mener faktisk at det er riktig. Vi ønsker å satse på kombinasjonsbrukene, og vi gjør det fordi vi vet at det er der man får flest arbeidsplasser ut av pengene, det er der man får mest distriktspolitikk for pengene, og vi ser også at det er i disse produksjonene det er enklest å få til en økologisering av produksjonen og å kunne satse på kvalitet.

Vi frykter industrialiseringen av landbruket, som vi tror at den retningen man nå har gått inn på, kommer til å fremme. Vi ser at det er en konkurransestrategi som vi tror vil mislykkes, og da ender vi opp med et minimalt landbruk. Vi ender opp med at landbruket betyr svært lite for distriktspolitikken, og det er trist, og vi ender opp med store problemer med å kunne holde oppe alle de andre gode funksjonene som landbruket har i Norge.

SV har også vært fundamentalt uenig i at man skal innføre et skattefradrag, rett og slett fordi vi er prinsipielt uenig i at man skal gå inn med fradrag i inntekt til yrkesgrupper. Jeg er klar over at organisasjonene har sett at dette har vært en mulighet de har til å øke sin totale avkastning av bruket, og det ser ut til at det er i denne retning man tenker å gå. Men ved denne korsveg velger SV å markere sin prinsipielle motstand mot den vegen man har gitt seg ut på. Før har man fjernet investeringsavgiften – det var mest til de store og minst til de små – det var feil retning. Så tok man vekk avgiften på kunstgjødsel – det var feil retning. Og så gjør man nå et skattegrep. Og jeg spør: Hvor ender man? Hvilken yrkesgruppe er den neste hvor man skal gjøre dette? Og hvor er da skattefundamentet for velferdsstaten, som vi er opptatt av?

Jeg må også si at jeg er litt skuffet over at både denne regjeringa og den forrige ikke har vist litt mer oppfinnsomhet når det gjelder å bruke de avgiftsmuligheter man faktisk har lov til innenfor WTO-systemet, der man kan legge avgift på miljøuvennlige produksjonsformer eller oppførsel, og legge det tilbake igjen i oppgjøret krone for krone uten at det påvirker rammen. Det kan man, nemlig. Og SV hadde ønsket at man hadde gjort det, og at man hadde brukt disse pengene til å styrke det økologiske landbruket.

Jeg tar opp det forslaget som er omdelt i salen.

Presidenten: Representanten Andersen har teke opp det forslaget ho gjorde greie for.

Det vert replikkordskifte.

Bjørn Hernæs (H): Man kan selvfølgelig lure på hvorfor Høyre tar replikk på SV i en landbruksdebatt, for vi vet jo at vi er uenig i de aller vesentligste spørsmålene på det området. Karin Andersen tilhører et parti som fortsatt bruker ordet «sosialistisk», og vi vet jo det at det første sosialister gjør, er å legge private næringsdrivende i lenker. Og de aller første som blir lagt i lenker, er alltid bøndene. Sånn sett får vi bare respektere at vi der har en noe forskjellig innfallsvinkel til dagens debatt.

Ellers var dette et meget ærlig innlegg. Det satte jeg pris på – med en liten reservasjon kanskje. Karin Andersen sa at SV ønsker et miljø- og dyrevennlig norsk landbruk. Jeg synes nok det lå en underliggende premiss i den formuleringen om at så ikke er tilfellet i dag. Hvis det er riktig, vil jeg meget sterkt ta avstand fra det. Vi har et særdeles miljø- og dyrevennlig og kvalitetsbasert norsk landbruk i dag. Hvis det er slik – og det er det vel – at SV med de samme rammene vil gjøre det enda mer ulønnsomt å være liten og urasjonell, at man skal produsere på kvalitet istedenfor på pris og mengde, betyr jo det i alle andre næringer at man skal ta ut en høyere pris. Men er det slik at man skal leke litt gammeldags landbruk, og det er statsbudsjettet som skal betale for den type virksomhet, blir vi selvfølgelig uenige. Men hvis det er slik som det alltid er ellers i produksjon hvis man legger vekt på høy kvalitet istedenfor mengde og pris, er det alltid med det formål å ta en høyere pris fra forbruker. Så hvis Karin Andersen kan bekrefte at det er det hun vil, vil jeg gjenta det jeg sa innledningsvis: Da er det nok et nokså urealistisk forslag, men det er i hvert fall et ærlig forsøk.

Karin Andersen (SV): Det er helt riktig at SV ønsker et mer miljøvennlig og dyrevennlig landbruk enn det vi har i dag. Vi har sagt at vi ønsker en stor satsing på generell økologisering. Vi ønsker å styrke det økologiske landbruket, ikke først og fremst fordi vi tror det er usunt å spise den vanlige maten, men fordi vi mener at det er mer miljøvennlig i forhold til naturkvalitetene å produsere på økologisk måte, og derfor satser vi på det.

Jeg har òg vært svært opptatt av å øke dyrevelferden. Det er nødvendig, spesielt i forbindelse med dyretransport. Det dør svært mange – altfor mange – dyr bl.a. i transport. Det er tall som jeg kan opplyse Hernæs om. Jeg har tallene liggende nede hos meg. Jeg synes at vi alle burde være opptatt av det. Vi har òg vært opptatt av hvordan f.eks. forholdene er i kyllingproduksjonen. Jeg kan ikke skjønne at vi ikke skal greie å få til en mer dyrevennlig produksjon på det området. Det tror jeg faktisk at forbrukerne etter hvert vil etterspørre. Det er nok slik at svært mange forbrukere ikke har den minste sans for at den maten man har spist, ikke har vært håndtert på en verdig måte, som de levende vesener de faktisk har vært.

Så spør Hernæs om SV fortsatt ønsker å ha overføringer fra statsbudsjettet til landbruket. Ja, vi gjør det. Jeg har sagt at vi ikke har tenkt å bruke mer penger enn det Regjeringa gjør, men vi tror at vi må opprettholde en ganske stor støtte over statsbudsjettet til landbruket. Der er vi helt ærlige. Men vi ønsker faktisk å dreie disse pengene. Grunnen til at vi ønsker å satse på kombinasjonsbrukeren, er at vi tror det er en framtidsstrategi med hensyn til rekruttering, fordi bondeyrket er ensomt. Veldig mange ungdommer ønsker å kombinere bondeyrket med et annet yrke, og det synes vi er bra.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Lars Sponheim (V): Det har vært diskutert hvorvidt dette er en trist dag eller ikke. Jeg har registrert så langt i debatten at her er det ulike oppfatninger, og jeg vil bidra med en vurdering av konsekvensene av det som skjer her i dag. Det vil bli en vanskelig situasjon for mange, og for noen vil det kanskje til dels bli en dramatisk situasjon. Jeg frykter at altfor mange, kanskje flere enn det som har vært vanlig de siste årene, vil velge å legge nye planer for sitt liv framover, planer som ikke vil tjene verken jordbruket eller de distriktene hvor de har bodd tidligere. Det er noen av de konsekvensene som en må innse skjer etter en såpass kraftig endring i jordbrukspolitikken som skjer i dag.

Det er alltid interessant å prøve å forstå det som skjer i et historisk perspektiv. Det er ikke så lett å vurdere dagens jordbruksoppgjør, som skjer i Stortinget og ikke gjennom forhandlingsinstituttet, i en slik sammenheng, for det er så sterke strukturelle krefter som virker på jordbruket, helt uavhengig av dette, kanskje vel så sterke utenfor jordbrukspolitikken som innenfor. Men det er like fullt grunn til å legge merke til at det har vært en betydelig avvikling av store deler av norsk jordbruk gjennom de siste 20-30 årene. Dagens oppgjør vil definitivt bidra til å forsterke en slik utvikling. Arbeiderpartiet har ikke brukt forhandlingsinstituttet mange ganger – jeg tror i moderne tid svært sjelden – for å oppnå framforhandlede løsninger. Arbeiderpartiets historiske rolle er ikke å bruke forhandlingsinstituttet, men å gi et relativt dårlig åpningstilbud og så bringe det inn for Stortinget til en avklaring, slik vi opplever her i dag.

Sannsynligvis er mye av dette en villet utvikling, men også en utvikling som ville ha skjedd på grunn av andre strukturelle virkninger. Jeg synes allikevel det er en observasjon – det må være lov å reflektere fra denne stol – at selv om dette til tider har gått fort, ikke minst i tidligere landbruksminister Øyangens periode, har det foregått med en viss stil. Jeg må si at statsråd Hanssens debut ikke har hatt den samme stilen. Jeg tror nok at han kommer til å skrive seg inn i historien som en som har tatt noen grep han ikke helt overskuer konsekvensene av. Jeg skal ikke legge meg bort i rammene for dette oppgjøret. Jeg opplever at det er en regjerings ansvar å legge også jordbruksoppgjøret inn i et samlet finanspolitisk grep, og at en har respekt for det fra Stortingets side, selv om en kan ha meninger om at den forrige regjering var i stand til å komme fram til anstendige jordbruksoppgjør innenfor stramme og gode finanspolitiske opplegg.

Det jeg vil ta fatt i, er de – dramatiske er et for sterkt ord – relativt kraftige strukturgrep som tas i den sammenheng, og som tas i kombinasjon. Jeg tror jeg tør våge den påstand at det ikke er noen som overskuer konsekvensene av det som skjer på dette området. Skattegrepet, som isolert sett ville være et spennende grep fordi det vil være robust, kombineres med veldig sterke strukturelle grep i tilskuddsordningene. Virkningene i sum av såpass kraftige grep som dette er så store at jeg i dag gjerne vil ha nevnt at dette tror jeg ikke noen – selvfølgelig ikke landbruksministeren, som ikke har vært så mye borti dette, men heller ikke hans fagfolk i Landbruksdepartementet – tør spå konsekvensene av. Skattegrepet – som i seg selv var et ganske radikalt grep – burde en ha prøvd isolert ett år før en gikk inn og målte noen priser, og ikke gått inn i de sterke strukturelle endringene i tilskuddsordningene.

Det interessante er at mange av dem som ikke leser det politiske spillet, men ser på dette fra utsiden, hadde nok forventninger til landbruksmeldingen som ble behandlet denne våren, og trodde at nå var det et taktskifte. Arbeiderpartiet skulle gå vekk fra sin historiske rolle i jordbrukspolitikken og begynne å føre en annen politikk sammen med sentrum. Jeg sitter ikke i næringskomiteen og kan ikke sette ord på de følelser og avtalebrudd som jeg forstår både komiteens leder og andre har gitt uttrykk for. Jeg registrerer det og tror at det kommer til å ha politiske konsekvenser når Arbeiderpartiet skal ha venner.

Jeg tror rett og slett det er så enkelt som at Stoltenberg-regjeringen, som brøytet seg fram i mars, hadde behov for å avpolitisere mye denne våren ved rett og slett å akseptere de fleste politiske saker den forrige regjering hadde liggende til behandling i Stortinget, og som Stortinget har arbeidet med nesten hele denne våren. Og så er det jo slik at en stortingsmelding langt på vei er for et seminar å regne – eksamen er ved anledninger som denne, og det er det en skal følge med på.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Gunnar Breimo (A): Representanten Sponheim tegnet et veldig negativt bilde av Arbeiderpartiet som forhandlingsmotpart, og jeg vil gjerne at han dokumenterer at Arbeiderpartiet historisk sett ikke har oppnådd å få til avtaler. Det var vel en tid på 1990-tallet vi ikke oppnådde avtaler med begge partene. Men at vi har framforhandlet avtaler som har blitt lagt fram for Stortinget og blitt godkjent, er vel regelen og ikke unntaket.

Lars Sponheim (V): Det er bare å se på statistikken fra de siste 10, 15, 20 årene, så ser vi at Arbeiderpartiet har lyktes usedvanlig sjelden med å nå fram til avtaler med begge partene i jordbruksoppgjøret. Vi fikk en endring i hovedavtalen som gjorde det mulig å komme fram til avtale med én, og det har skjedd ved noen få anledninger, men en kan ikke si at Arbeiderpartiet har noen ærerik historie når det gjelder å komme fram til en jordbruksavtale slik som det er tenkt gjennom hovedavtalen – gjennom forhandlinger og et framforhandlet resultat med begge partene. Det er ganske påfallende at det har måttet andre regjeringer til i denne perioden for å få det til.

Jeg må også få si at jeg tror det vi opplever i dag, er et uttrykk for en maktkamp som foregår internt også i regjeringspartiet, hvor det er sterke krefter som faktisk ser annerledes på betydningen av distriktsjordbruk. Da snakker jeg ikke om det marginale hobbyjordbruket som representanten Gabrielsen trakk fram, men om de mange virkelige sliterne rundt omkring i distriktene som driver med ti-tolv kyr og noe annen husdyrproduksjon, kanskje kombinert med planteproduksjon, som drar årsverket opp til det dobbelte av det de fleste andre opplever, og som nå får et sviende slag. Jeg vet at representanten Breimo gjerne skulle ha sett at det var en annen ordning for dem, og det er ganske dramatiske virkninger for akkurat disse. Hvis ikke representanten Breimo ser det, skal jeg gjerne invitere ham med på en studietur til Hardanger i sommer. Han skal få et behagelig opphold også.

Bjørn Hernæs (H): Det var heldigvis en helt annen undertone i Lars Sponheims innlegg enn i innleggene til representantene fra de to andre tidligere regjeringspartiene. Bortsett fra formuleringen «sviende slag» om den type produksjoner som han definerte, så var innlegget holdt i en svært nøktern og ordentlig tone.

Jeg er litt skuffet over at det ikke er mulig å utfordre de tidligere regjeringspartiene litt på hva slags oppgjør de hadde tenkt å legge frem. Selvfølgelig er det Stortingets ansvar, men det er ikke så enormt lenge siden disse partiene var i regjering. De må ha gjort seg noen tanker i forbindelse med landbruksmeldingen om hvilke rammer de skulle gå inn for i det tilstundende jordbruksoppgjøret. Det hadde blitt litt mer kjøtt på benet hvis vi hadde ant litt om dette – for det må være ganske mange milliarder kroner de ønsker seg i økte overføringer for å få til den retorikken de forsøker å legge opp til.

Om dette er en trist dag eller ikke, kommer jo litt an på øynene som ser. Jeg synes at det tristeste i denne debatten er at en næring i Norge som, i likhet med i de fleste land, er meget avhengig av politisk konsensus, politiske overføringer og økonomisk støtte, velger å legge seg ut med det store stortingsflertallet og søker allianse med partier som ikke er i nærheten av å kunne få avgjørende innflytelse på den politikken som blir ført. Jeg har lyst til å minne om – jeg må ta et lite forbehold – at det var noen titusener postkort som Bondelaget sendte til regjeringen Bondevik, og som den daværende landbruksminister satte særdeles liten pris på. Vi har altså med en næring å gjøre som står bak den politikken som føres, som ikke akkurat utmerker seg med stor optimisme.

Lars Sponheim (V): Jeg takker jo for den smule rosende ord at jeg holdt et innlegg i en nøktern og ordentlig tone. Jeg må innrømme at jeg aldri har brukt anledningen gjennom de årene jeg har vært her, til å engasjere meg mye i landbrukspolitiske debatter. Det har delvis sammenheng med at dette er noe så sjeldent som selve faget jeg er utdannet i. Det gjør at en blir så nyansert at det ikke er lett å engasjere seg med de store ord, som det ofte kreves i politikken. Og grunnen til at jeg synes det er viktig å ta ordet i dag, er at det i dag er et tidsskifte. Det tror jeg nok en del kommer til å oppleve framover.

Det er selvsagt slik at det ikke vil være mulig for meg å stå her i dag og reflektere rundt hva en sentrumsregjering ville ha gjort, men jeg er helt overbevist om at vi ikke ville ha kommet med et slikt åpningstilbud som dette, først og fremst på de strukturelle sidene, med de dramatiske virkningene det har. Det kan jeg være ganske kategorisk på, for dette er etter mitt skjønn et hasardiøst løp, og virkningene kan bli ganske vanskelige. Skrittene må nok gås i en noe mer forsiktig retning enn det som her skjer, selv om man ønsker gå i en slik retning.

La meg si at jeg har vært veldig mye opptatt av at jeg synes det er en tone – hvis en skal være positiv på slutten av svaret i denne replikken – som ligger i den stortingsmeldingen som ble behandlet i mai, som jeg håper og tror at også regjeringspartiet står ved videre framover. Det er de mange muligheter som ligger for bøndene i kraft av at de er næringsdrivende og kan være næringsdrivende. De kan leve av et regnskap og ikke av en lønn. Det har begynt å bli en eksklusiv kunnskap, og det gir noen muligheter til verdiskapingsprogram eller hva man måtte kalle det.

Uansett ligger det noen muligheter her som jeg iallfall tror det bør kunne samles et bredt flertall om at flere bønder bør kunne utnytte. De er dyktige mennesker som vet å kunne snu seg når de ser mulighetene.

Kjell Opseth (A): Det var jo konstruktivt at representanten Sponheim på tampen av førre svar på replikken frå representanten Hernæs gav uttrykk for at bøndene er sjølvstendig næringsdrivande, og at dei har høve til å skaffe seg inntekter på andre måtar, og også til å påverke sine inntekter på bruket på ein heilt annan måte enn mange andre har. Verdiskapingsprogrammet er nettopp det at ein legg til rette for at det er mogleg. Vi kombinerer altså ei endring i struktur gjennom overføringar med å ta til orde for eit verdiskapingsprogram som det er mogleg å gjere seg nytte av.

Så seier representanten Sponheim at vi har hatt ein nedgang i talet på bønder. Ja, det har vi hatt kvart einaste år i lang tid. Men det faktiske forholdet er at det aldri har vore meir produktiv jord på bruka enn det er i dag. Og det er jo det som er det viktige for nasjonen Noreg, at det dyrka og produktive jordbruksarealet blir brukt. Og det er eg heilt sikker på kjem til å skje også i framtida, sjølv om vi får strukturendringar.

Eg merkar nok på tonen til den tidlegare næringsministeren at han i noko større grad enn dei to andre representantane frå den tidlegare sentrumsregjeringa som var oppe på talarstolen, har forståing for dei strukturendringane som no skjer.

Lars Sponheim (V): Igjen synes jeg det er viktig å si at det langt på vei i dag er innrømmet direkte her fra talerstolen av saksordføreren at han gjerne skulle sett en del av de kraftige strukturgrepene annerledes. Og det er disse jeg først og fremst peker på er ganske dramatiske, ikke minst for kombinasjonsbrukene.

Nå skyldte saksordføreren først og fremst på at hadde sentrum villet, så skulle man gjort noe med det. Men det er faktisk slik at Arbeiderpartiet står fullt og helt bak det som nå er sagt. Og vi har sagt at vi ikke kan ta ansvar for så kraftige grep. Jeg vil gjerne understreke igjen at jeg tror ikke alle helt forstår konsekvensen av virkningene av dette i sum.

Ellers så er jeg en ihuga tilhenger av de kombinasjonene som representanten Opseth her gir uttrykk for. Jeg tror de er mange, og jeg tror de kommer til å bli flere. Men det er jo nettopp kombinasjonene innenfor jordbruket som i ganske dramatisk grad i dag angripes gjennom de vedtak som gjøres. Likevel får vi håpe og tro at det kan bli andre interessante næringskombinasjoner med utgangspunkt i et gårdsbruk med en viss jordbruksproduksjon. Vi får håpe for manges vedkommende at det kan åpne seg andre muligheter for kombinasjoner.

Jeg har en gang spøkefullt sagt at det for bygdene kan være like bra med 20 mål og IT som med 100 mål og ku. Jeg håper det vil være rom for begge deler framover, men etter de vedtakene som gjøres i dag, er jeg ikke så sikker på om 100 mål og ku vil bli like vanlig framover.

Presidenten: Då er replikkordskiftet omme.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg vil starte med å si meg lei for at det ikke var mulig å komme fram til en forhandlingsløsning ved årets jordbruksforhandlinger. Regjeringen strakk seg etter min vurdering langt både når det gjelder ramme og i fordelingsspørsmål for å få til en avtale. I en bruddsituasjon har Regjeringen fulgt vanlig praksis ved å fremme en proposisjon for Stortinget, basert på statens tilbud. Skal forhandlingssystemet fungere, må det være slik at jordbruket oppnår mer med en avtale, enn når det blir brudd.

Regjeringens forslag til jordbruksoppgjør følger opp St.meld. nr. 19, Om norsk landbruk og matproduksjon. Forslaget er i tråd med flertallsinnstillingen til denne meldingen, som ble behandlet her i salen den 9. mai i år. Sentrumspartiene hevder i klare ordelag i innstillingen vi behandler i dag, at dette på flere punkter ikke er tilfellet. Det gjelder bl.a. inntektsutvikling, koblingen målpris og skattegrep, fordelingsprofil og vektlegging av markedsbalanse. Dette er påstander jeg tar klar avstand fra. Jeg mener situasjonen er den motsatte av det sentrumspartiene hevder. Når sentrumspartiene ser konsekvensene av flertallsinnstillingen til landbruksmeldingen i praksis, løper de fra ansvaret. Det kan ikke vi være med på.

For å ta inntekt først. Stortinget har lenge understreket at jordbruket består av selvstendig næringsdrivende, med stort ansvar for egen inntektsutvikling. Det gjorde Stortinget – inkludert sentrumspartiene – senest ved behandlingen av landbruksmeldingen. Som premiss for inntektsutviklingen sa Stortinget:

«God utnytting av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger vil i økende grad få betydning for at en slik inntektsutvikling kan oppnås.»

Stortinget har aldri garantert jordbruket en inntektsutvikling uavhengig av effektivitet, kostnadsutvikling eller markedstilpasning.

Og dette er selvfølgelig viktig. Årsaken til at det har vært en svak inntektsutvikling i jordbruket de siste årene, skyldes jo forhold jordbruket for en stor del selv har ansvaret for. Det er først og fremst overproduksjonsproblemene som har ført til sviktende inntekt. Derfor er det også slik at markedstiltak nå vil være svært inntektsbringende.

Det blir videre vist til at vi trikser med tall når vi viser til at forslaget i praksis vil gi inntektsøkning i avtaleperioden for de fleste typer bruk. I proposisjonen er det vist både endrede inntektsmuligheter og faktisk utslag i avtaleperioden. Det faktiske inntektsutslaget for jordbruket blir vesentlig forskjellig fra de minus 400 mill. kr i budsjettkutt av to grunner:

• 1. Det faktiske prisutslaget anslås å bli minus 300 mill. kr av de 900 mill. kr som målprisene reduseres med. Dermed vil inntektene kunne øke med 200 mill. kr i forhold til det faktiske nivå før oppgjøret.

• 2. Mye av bevilgningsreduksjonen på 400 mill. kr kan i tillegg gjennomføres gjennom innsparinger på områder som ikke rammer den enkelte bondes inntektssituasjon.

Det er riktig at vi i jordbruksoppgjøret bare kan forhandle om inntektsmuligheter. Men i resultatkontrollen registreres den faktiske utviklingen. Og den faktiske utviklingen er for selvstendig næringsdrivende også avhengig av utviklingen på områder som ikke omfattes av jordbruksavtalen.

Når det gjelder pris- og skattegrepet, hevder sentrumspartiene at vi ikke følger opp behandlingen av landbruksmeldingen. For det første: La oss slå fast at skatteordningen har en inntektsverdi for jordbruket før skatt på 900 mill.kr, eller 14 000 kr. pr. bruk. Det la også jordbruket til grunn i sitt krav.

For det andre: I innstillingen til landbruksmeldingen sa flertallet, som inkluderte sentrumspartiene, følgende:

«Flertallet slutter seg til at det innføres et inntektsfradrag ved beskatning som gir kompensasjon tilsvarende de reduserte målpriser.»

Det er derfor meget godt grunnlag for å si at Regjeringen følger opp både innstillingens ordlyd og intensjon. Hensikten med skatteordningen er å kompensere for de reduserte målprisene. Målprisene reduseres med 900 mill. kr, og skatteordningen vil bli foreslått innført med tilbakevirkende kraft fra 1. januar 2000, men med halv virkning for skatteåret 2000, fordi målprisreduksjonene får jo også halv virkning i år 2000. Dermed kompenserer skatteordningen fullt ut for målprisreduksjonene både i år 2000 og i påfølgende år.

Når det gjelder fordelingsprofil har årets jordbruksoppgjør to hovedutgangspunkt:

• 1. gjennomføring av pris- og skattegrepet, inkludert utflating av strukturprofilen i produksjonstilskuddene til areal og husdyr, som Stortinget har bedt om, og

• 2. ordinær fordeling av oppgjørets ramme, som må baseres på Stortingets generelle forutsetninger om fordelingsprofil

Prisreduksjoner og skatteordningen alene vil gi en omfordeling til fordel for de minste brukene. Derfor var Stortingets premiss at strukturprofilen i produksjonstilskuddene skulle flates ut, slik at dette grepet kunne gjennomføres mest mulig strukturnøytralt. Om fordelingsprofil generelt sa flertallet, som igjen inkluderte sentrumspartiene:

«Flertallet er enig i at det er nødvendig å omfordele jordbruksavtalens økonomiske virkemidler i retning av bruk som har ressursgrunnlag til å gi et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt.»

Regjeringens forslag følger opp dette. Gjennom fordelingsprofilen ønsker vi å legge til rette for at det skal være mulig å ha et yrke som bonde. Dette er også i tråd med de vurderinger sentrumspartiene gjorde omkring rekruttering i landbruksmeldingen.

Samtidig vil jeg peke på at det fortsatt er en sterk strukturprofil igjen i de økonomiske virkemidlene. Regnet pr. ku, vil budsjettstøtten til bruk med mellom 5 og 10 kyr på Vestlandet fortsatt være dobbelt så stor som for bruk med mellom 30 og 40 kyr. Endringene i produksjonstilskuddene må vurderes sammen med det faktum at skatteordningen virker som et produksjonsnøytralt tilskudd på 14 000 kr pr. bruk – en budsjettstøtte med samme verdi for jordbruket som en tilskuddsordning på 900 mill. kr.

Samlet sett gir årets jordbruksoppgjør en beregnet faktisk inntektseffekt for enkeltbruk på pluss 5 000 kr pr. årsverk – ikke minus 5 000 kr, slik jordbruksorganisasjonene og representanter for sentrumspartiene påstår. De aller fleste bruk får en positiv inntektsutvikling når en tar hensyn til den faktiske markedssituasjonen, og tar hensyn til alle relevante forhold. Det undrer meg at organisasjonene og sentrumspartiene gir en så feilaktig framstilling av disse forholdene. På den måten villeder de etter min mening næringens utøvere og offentligheten.

Jeg har sett det som nødvendig i mitt innlegg å imøtegå de urimelige påstandene fra sentrumspartiene om oppfølgingen av landbruksmeldingen. La meg til slutt si at gjennom Regjeringens forslag til jordbruksoppgjør legges det et godt grunnlag for videreutvikling av landbruket, et landbruk i tråd med det forbrukerne etterspør. Gjennom den sterke satsingen på et verdiskapingsprogram skal vi bidra til økt mangfold, spennende variasjon og økt aktivitet på nye områder. Det finnes et kjøpekraftig marked for dette i dag som ikke er godt nok utnyttet. Samtidig skal prisreduksjoner på volumvarene gi økt marked også for disse. Det vil bidra til redusert grensehandel og trygghet for investeringer i næringsmiddelindustrien i Norge. Det gjennomføres viktige forbedringer i markedsordningene for melk og korn, og det foretas en målrettet forbedring av virkemidlene overfor økologisk landbruk. Slike forbedringer og effektivisering er også et viktig grunnlag for fortsatt legitimitet for landbrukspolitikken og et sterkt jordbruk med aktive produsenter.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Først en kommentar til statsrådens forklaring av virkninger og tolkninger av avtalen. Det styrker meg i min tro på at modellen med en jordbruksavtale er svært lite egnet. Når det er så mange forvillelser og forskjellige tolkninger ute og går etter at vi har jobbet med først landbruksmeldingen og så jordbruksavtalen, er det et tydelig bevis på at denne ordningen ikke fungerer som den skal, og bør avskaffes.

Jeg skal ta opp et annet tema som er nevnt i proposisjonen, og det er dette med markedsordningen for melk, som vi nå har hatt i ca. tre år, og som har vært kritisert. Tine Norske Meierier er regulator, og bl.a. Synnøve Finden har kritisert ordningen, fordi hun mener at Tine har kommet med gale kalkyler og at det har vært kryssubsidiering. Jeg tok opp saken i Stortingets spørretime i januar 1999 med den foregående landbruksministeren, som innhentet informasjon fra Tine, som konkluderte med at det ikke var noe mislighold på området. Så har vi fått en rapport fra NILF som sier det helt motsatte. Her har vi hatt både prisdumping og kryssubsidiering, altså helt uakseptable forhold. Dette skulle være en markedsordning som skulle likestille aktørene konkurransemessig på foredlingssiden.

Nå skal det gjøres noe med dette systemet. Vi kan ikke fortsette å ha det slik at Tine først feilinformerer departementet, og at statsråd Gjønnes så feilinformerer Stortinget. Så mitt spørsmål til statsråden blir: Når man nå skal endre disse utjevningssystemene innenfor markedsordningen, tar man da høyde for at man får en uavhengig kontroll, slik at man sikrer seg for dette i framtiden, og ikke stoler på Tine, som ikke er tilliten verdig? Det er jo bevist gjennom rapporten fra NILF.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Vi har jobbet veldig mye med den nye markedsordningen for melk i tilknytning til årets oppgjør. Staten la selvfølgelig mye arbeid i det i forkant av vårt tilbud, og vi var i en dialog med organisasjonene så lenge at dette var ett av de temaene som Statens forhandlingsutvalg og organisasjonene snakket ganske grundig igjennom. Et av de momentene man da var opptatt av, var å få korrekte tall, slik at man kunne forholde seg til størrelser som man kunne gå god for beskrev virkeligheten på en rett måte. I så måte har man bygd opp en betydelig kompetanse på dette området i Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, som også ble trukket inn i forbindelse med forhandlingene.

Når vi nå er ferdig med dagen i dag, skal vi gå videre med å utrede hvordan den nye markedsordningen formelt skal fungere i praksis. Det er i hvert fall min intensjon at for å få dette til å fungere i tiden som kommer, vil det være viktig at man kan trekke inn ressurspersoner i gjennomgangen av tallmaterialet, slik at alle parter kan føle trygghet knyttet til hvordan de faktiske forhold beskrives.

Jon Lilletun (KrF): Kristeleg Folkeparti og sentrum står sjølvsagt bak dei premissane som vi var med og skreiv inn i innstillinga, og som statsråden siterte frå i sitt innlegg. Men samstundes er det slik at når ein skriv ut ein medisin, er det òg vanlegvis ei dosering knytt til den medisinen. I den grad ein begynner å ta heile medisinglaset eller heile medisinpakka på ein gong, vil det kunne få ganske dramatiske konsekvensar. Difor vert det for lettvint når statsråden meiner at ein kan gå så langt ein vil i den retninga som ein er samla om og seier ein skal gå i, og at ein kan ta ut dei grepa med ein gong. Det er vel òg slik at når ein behandlar ei melding, reknar ein med å ha lagt ei retning for ganske lang tid. Difor reagerer eg på korleis ein brukar dei premissane.

Så til taldiskusjonen. Eg registrerer at statsråden seinast på Dagsrevyen i dag skulda faglaga for å jukse med tal. I den siste delen av innstillinga er det eitt brev frå Bondelaget, og det er eitt brev frå departementet. Slik som eg ser det, har ikkje brevet frå departementet nekta for realitetane i det som Bondelaget greier ut om. Og den måten faglaga greier ut om tal på, tek utgangspunkt i dei åra som no ligg bak oss, heilt frå 1995.

Så er det klart at den reelle oppgangen er 5 000 kr ut frå dei oppnådde prisane. Det er rett, men då har ein altså endra måten å skildre på kva inntektsmoglegheiter som ligg der ut frå forhandlingane. Så eg vil spørje statsråden: Er det feil i historieskrivinga til Bondelaget her? Er ikkje det som går føre seg, ein diskusjon om korleis tal kan brukast? Og vil ikkje det å skulde nokon for juks vere eit svært dårleg bidrag til å skape eit samarbeidsklima mellom statsråden og ei næring?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg har lyst til å starte svaret til representanten Lilletun med å sitere fra et intervju med landbruksministeren i VG, som har følgende ingress:

«Færre kyr, færre bønder, større gårdsbruk og billigere mat. Det er fremtidens landbrukspolitikk».

La meg også dra noen få korte sitat. Landbruksministeren sier:

«Jeg er overbevist om at den avskallingen vi har hatt av gårdsbruk de siste årene vil fortsette. Det betyr større driftsenheter. Dette vil føre til et mer effektivt landbruk, som er nødvendig for å få ned matvareprisene.»

Det står videre:

«Landbruksministeren mener norske bønder fortsatt skal tjene omtrent det samme som sammenlignbare grupper.

Dette målet skal fortsatt ligge der, men det går ikke an å garantere en inntekt til landbruket. Derimot skal myndighetene gi mulighet for inntekt, dette betyr at den som er kreativ vil tjene mest. Vi må i mye større grad stille krav til kreativitet og nytenkning i landbruket.»

Og et siste sitat:

«Ja, jeg tror overføringene til landbruket blir redusert på sikt.»

Dette sa landbruksministeren den 27. august 1999, og hans navn var Kåre Gjønnes.

Jeg synes at landbruksministeren her gjør rede for en svært god landbrukspolitikk, som jeg føler at jeg kan stille meg helt og fullt bak, og som jeg mener vi har fulgt opp i årets jordbruksoppgjør.

Når jeg har brukt begrepet «fusk», har jeg brukt det med utgangspunkt i følgende: Når landbruksorganisasjonene har gått ut og sagt at staten har gitt sine egne ansatte 5 000 kr i økt lønn, mens vi får 5 000 kr i minus i inntekt, er det en faktisk feil beskrivelse. Og det er gjentatt gang på gang til tross for at i hvert fall jeg har forsøkt å korrigere det ved å si hvordan den faktiske utviklingen blir. Da opplever jeg det som å beskrive virkeligheten bevisst feil.

Ansgar Gabrielsen (H): Ja, dette er ikke enkelt, skjønner jeg. Jeg så at lederen i Bondelaget og generalsekretæren ristet på hodet da statsråden nå prøvde å forklare dette og vice versa.

Det jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om, er akkurat det som går på tolking av den innstillingen som vi hadde i forbindelse med St.meld. nr. 19. I den innstillingen vi i dag behandler, har sentrumspartiene en særmerknad, ja det er i realiteten bare særmerknader i hele innstillingen. En ting er at det står at Regjeringen mislykkes totalt, men det er en åtte-ti ganger det gjentas at Regjeringen bevisst legger opp til en politikk som står i direkte motstrid til det Stortinget har sagt. En regjering som bevisst legger opp til en politikk klart i motstrid til det Stortinget har sagt, og sågar har sagt det for meget kort siden, er relativt alvorlige greier.

Det som etter mitt syn også er alvorlig, og som jeg også sa i innlegget mitt, er at denne landbruksmeldingen og denne innstillingen vil måtte få begrenset verdi for ettertiden ved at det er en så total uenighet om forståelsen av disse tingene. Føler statsråden at det på en måte er med på å svekke hele muligheten til å forankre den landbrukspolitikken som skal føres, i det Stortinget har sagt?

Det jeg kunne tenke meg å spørre om til slutt, er i forhold til det som går på det saken dreier seg om i dag, nemlig jordbruksoppgjøret. Er det instituttet etter statsrådens syn et velegnet virkemiddel å bruke på dette området? Eller deler han stortingspolitiker Alstads syn om at dette kanskje har kommet til vegs ende? Andre talere fra Arbeiderpartiet har gitt uttrykk for at de i hvert fall ikke har fått noen styrket tiltro til det, snarere tvert imot.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Til det første spørsmålet fra Gabrielsen vil jeg si at jeg har ment at den innstillingen som Stortinget vedtok i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 19, danner et godt grunnlag for å forankre utviklingen av norsk landbrukspolitikk i årene som kommer.

Jeg husker også fra debatten den kvelden at jeg var utfordret på hvorvidt jeg trodde at samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og sentrum ville vedvare. Spørsmålet var særlig knyttet opp til spørsmålet om overføringsnivået i norsk landbruk i årene som kommer. Da gjorde jeg det klart at jeg er en statsråd som representerer et parti som har et program som sier at overføringene i norsk landbruk sakte og gradvis må bygges ned, og at det nok vil bli krevende å få dette samarbeidet til å fungere, ikke minst med den premissen som ligger der for regjeringspartiet.

Jeg beklager som sagt at vi ikke greide å få til en avtale. Jeg synes det er synd at vi her i Stortinget ikke greier å bygge videre sammen med dem som vi greide å lage innstillingen sammen med. Like fullt føler jeg at den innstillingen som ligger der, gir et godt nok grunnlag for styringen i årene som kommer.

Så kort til det siste spørsmålet fra Gabrielsen. Det står i den innstillingen veldig klart at jordbruksforhandlingene skal opprettholdes som et instrument, og det er et standpunkt jeg har. Samtidig skal jeg innrømme at i den grad jeg noen gang har vært i tvil om det standpunktet, har det vært en tvil som har oppstått de siste dagene.

Morten Lund (Sp): Før det ble bestemt at landbruksmeldingen ikke skulle trekkes, hadde vi en del møter med Arbeiderpartiet for å finne ut hva som kunne forandres den ene eller andre veien, for at vi kunne stå sammen om en innstilling til landbruksmeldingen. Og et av punktene som Arbeiderpartiet gav litt på, var at distriktshensynet skulle forsterkes, altså betydningen av distriktsjordbruket. Nå har da komiteen, med unntak av Fremskrittspartiet, sagt at det ser ut som at vi ikke helt har lyktes med det. Departementet skal derfor til de neste forhandlingene se etter om det ikke kan lykkes litt bedre.

Et annet område der det ble forsterket og forbedret i forhold til meldingen fra Gjønnes, var inntektsmålsettingen. Det ble sagt at politikken skal sikre inntektsmuligheter på linje med andre. Og det betyr at det skal være en økning i avtalte inntektsmuligheter fra ett år til det neste når de andre gruppene har en økning i sin inntektskurve. En inntektskurve som går nedover for bøndene på grunn av at inntektsmulighetene det ene året blir dårligere enn det andre, er ikke innenfor en slik målsetting.

Når det da oppdages rundt omkring i landet at det er sånn, at inntekten neste år blir mindre enn før, er det ikke fordi sentrumspartiene villeder, men det er rett og slett fordi bønder kan regne. Som selvstendig næringsdrivende har de lært seg å regne. De kan å telle penger, de kan å sette opp regnestykker, og det er derifra det kommer signaler om at sånn utvikler det seg.

Så til slutt et spørsmål: Hva er årsaken til at det ikke er mulig å øke prisene på poteter, sauekjøtt og grønnsaker nå, når det ikke er overproduksjon på de produktene som jeg nevnte her?

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Jeg har ingen problemer med å sitere målene knyttet til inntektsutviklingen i norsk landbruk. Men det som forbauser meg, er at fra sentrumspartiene siterer man aldri hele merknaden, men bare innledningen. For etterpå sier man også, som jeg siterte i mitt innlegg, og som jeg gjerne vil gjenta her nå:

«God utnytting av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger vil i økende grad få betydning for at en slik inntektsutvikling kan oppnås.»

– Så er hele merknaden sitert.

Det betyr at årets jordbruksoppgjør legger til grunn at det kan sikres en god inntektsutvikling også i norsk landbruk gitt at vi i sum greier å iverksette de tiltakene som sentrumspartiene sammen med Arbeiderpartiet har påpekt er nødvendig for å få det til.

Og i proposisjonen er det krystallklart gjort rede for to måter å se virkningene av årets jordbruksoppgjør på. Det ene er å se på virkningene knyttet opp til inntektsmuligheter, og det andre er å stille følgende spørsmål: Hva slags økonomisk situasjon har en bonde i dag i ulike produksjoner? Hva får han i pungen i dag, og hva vil han få som følge av den nye jordbruksavtalen? Og det jeg har forsøkt å påpeke som en del av virkeligheten i hvert fall, er at i forhold til de faktiske inntektene i dag vil de aller fleste bønder faktisk få mer inntekt som følge av jordbruksoppgjøret. Og det synes jeg tilhører sannheten når man vurderer virkningene av årets jordbruksoppgjør.

Karin Andersen (SV): Jeg vil spørre statsråden om virkningene av dette jordbruksoppgjøret på et av de områdene som jeg og SV mener er en viktig, framtidsrettet markedsstrategi for landbruket, nemlig økologi.

Norge er en økosinke, og jeg har erfaring for at diverse landbruksministre bruker økologi som pynt bare ved festtaler. De har en strategi som heter Godt Norsk, og Godt Norsk er ikke godt nok når en skal møte den store forbrukeretterspørselen som kommer til å komme på økologi. Det ser vi rundt omkring ellers i verden. Og da skulle man jo tro at man ønsket å bu seg på dette og være god på det, slik at det ikke blir importen som skal ta dette volumet når det kommer.

I 1999 var det 10 pst. av økostorfekjøttet som kom fram til forbruker. For lam var det 20 pst. Og økoprodusentene skal altså mer enn andre leve av det de produserer i et marked som nesten ikke eksisterer. I statens opprinnelige tilbud lå det 3,5 mill. kr i støtte til de økologiske organisasjonene. Og det vi vet, er at det er de beste medspillere statsråden og Landbruksdepartementet kan ha hvis vi skal nå målet om 10 pst. økologisk areal om ni eller ti år. Det var det enighet om i behandlingen av landbruksmeldingen.

Og erfaringer fra andre land viser også at det må være sterke organisasjoner i bunnen for å få dette til. Hva er grunnen til at man har tatt dette bort, og er det statsrådens mening at her bør man styrke mer framover? Og i tillegg til det: Hvorfor er ikke økologisk landbruk koblet opp mot verdiskapingsprogrammet? Verdiskapingsprogrammet er svært bra, SV støtter det av hele sitt hjerte, men hva er grunnen til at man har valgt å ikke legge det inn allerede fra starten?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det som er hovedproblemet innenfor norsk økologisk landbruksproduksjon akkurat nå, er at bare litt mindre enn 2 pst. av arealet i dag er økologisk dyrket. Det er ikke spesielt mye, og målsettingen er at vi skal opp til 10 pst. Men så er det slik at bare ca. 20 pst. av de dyrene som tilhører dette økologisk dyrkede arealet, er økologiske husdyr. Og bare ca. 20 pst. av det kjøttet kommer fram til markedet som økologiske produkter. Derfor har vi i oppgjøret vært veldig opptatt av at vi nå først og fremst må prøve å stimulere til at i det minste de dyrene som sokner til det arealet som er økologisk dyrket, blir fullt økologisert kjøtt. Som et virkemiddel for det har vi flyttet arealtilskuddet for økologisk produksjon over fra areal- til husdyrtilskudd, nettopp med sikte på å få fram mer kjøtt av det økologiske arealet som finnes. Vi tror at det er et hensiktsmessig virkemiddel, og det får vi evaluert når vi har sett på det en stund.

Når det gjelder spørsmålet om økologi og satsingen på økologi som en del av verdiskapingsprogrammet, tror jeg at jeg er helt enig med representanten Karin Andersen, satsingen på økologisk produksjon hører hjemme i verdiskapingsprogrammet. Men verdiskapingsprogrammet kommer først i gang nå utover høsten og vil vel ikke være oppe og gå skikkelig før rundt årsskiftet, mens det med å satse på økologiske markedsstrategier på en måte er et arbeid som er i gang, og en prosess som må få gå på egne bein i år, men som så bør integreres i verdiskapingsprogrammet når det er oppe og går skikkelig.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Bastesen (TF): Det meste er vel for så vidt sagt i denne debatten, vi er kommet langt på natt, men jeg synes jeg må delta jeg også.

For Kystpartiet handler landbruksoppgjøret om bosettingsmønsteret i dette landet. Det handler om sysselsetting, og det handler om Bygde-Norge og kulturlandskap. Det handler om matsikkerhet, og det handler om matdistribusjon og ikke minst beredskap.

Vi hadde en liten demonstrasjon utenfor huset her i dag, og det gikk på dette med patentdirektiv. Det er jo en debatt som pågår akkurat nå om det. Hvis det blir vedtatt, som forespeilet, står vi i den situasjonen at vi ikke har kontroll med vår egen matforsyning lenger. I dag er det fire distributører av mat i dette landet. Det er de som bestemmer om det skal bli mat til folket rundt i distriktene. Forsvinner de små landbrukseiendommene ute i distriktene, hvordan kan man da være sikker på at man i det hele tatt får mat? Er det en handelsmann som ikke er medlem i en av disse kjedene, får han simpelthen ikke fatt i produkter å selge til befolkningen. Dette er store kjeder, og jeg vet at i hvert fall en av kjedene forhandler med utenlandske selskap for å bli oppkjøpt. Vi risikerer at det er utenlandske selskap som kjøper opp kjedene, og som skal stå for matdistribusjonen rundt i landet. Patentdirektivet på toppen – full kontroll! Det er det vi diskuterer når vi diskuterer jordbruksoppgjør. Det diskuteres mattrygghet og i det hele tatt matdistribusjon. Jeg synes det blir litt rart når det i motsatt Gjest Baardsen-stil blir tatt fra de små og gitt til de store. Det hjelper lite med skattelette hvis det ingenting er å beskatte.

Det er også et trekk i tiden at rovdyrproblematikken vokser. Staten tar en del, rovdyrene tar sin del. Det blir lite igjen å slakte og få på salgslaget, slik at man kan betale sine lån og sine forpliktelser. Det må gå an å se disse tingene i sammenheng.

Jeg må minne om at dette ser mer ut som ren avfolkningspolitikk. Jeg har sagt det før fra denne talerstolen, det ser nesten ut som vi ikke har råd til å ha folk i dette landet. Det er det spørsmålet som melder seg. Alt skal gjøres om i penger. Alt skal selges, bit for bit. Hvis sunn mat blir en mangelvare i dette landet og vi ikke har kontroll med vår egen situasjon, at vi har blitt husmenn i vårt eget land, da hjelper det lite at vi har mange millioner på bok i utlandet.

Jon Lilletun (KrF): Regjeringa Stoltenberg har sett seg som mål å omstille offentleg sektor. Statsministeren har sagt at for å få det til er det ein viktig føresetnad at dei tilsette er med på laget. Det krev at det vert investert i å lage ei felles plattform og forståing både for behovet for omstilling og for måten å gjennomføre det på. Eg er einig i ein slik strategi. Eg trur det er heilt nødvendig.

Når vi skal satse på å omstille landbruket, er det ikkje eit godt utgangspunkt å satse på ei linje med konfrontasjon og skuldingar om juks og fanteri. Eg vil håpe at ein er villig til å endre denne strategien og kome tilbake til det som var ei felles plattform.

Det er vidare stadig diskusjonar om utrekninga av inntektene. Skal ein rekne med det potensialet for inntekt som ligg der, eller skal ein berre gå ut frå arealprisane, som departementet har sagt er grunnlaget for desse 5 000 kronane? Eg synest ein burde grunngje korfor ein har endra måten å rekne ut på, og beskrive den endringa. Og ein burde kunne leggje vinn på å kome fram til ei felles forståing i forhold til det.

Så hadde statsråd Hanssen eit sitat frå tidlegare statsråd Gjønnes. Sjølvsagt stiller Kristeleg Folkeparti seg bak det han har sagt. Men igjen vil eg tilbake til medisineringa, som statsråden ikkje kommenterte – han sa ikkje at dette skulle skje i neste oppgjer. Det var ei utvikling på sikt det var snakk om.

Statsråd Hanssen sa akkurat no at det tek ei stund før vi får verdiskapingsprogramma opp og stå. Ja, det gjer det. Det gjeld òg dei andre nye inntektsmoglegheitene som ligg der. Då må det verte heilt urimeleg at ein for å nå inntektsmålsetjinga skal klare å ta ut dei tinga allereie no og seie at det er ein føresetnad for å nå inntektsmålet. Eg meiner at det må brukast tid, og ein må bruke lengst tid i oppstartingsfasen. Det burde vere ein rimeleg måte å gjere det på.

Statsråd Hanssen svarte òg på eit spørsmål frå representanten Gabrielsen i forhold til forståinga av fellesinnstillinga. Det galdt om ein skulle skjere ned på ramma, om ein skulle vidareføre eller auke. Då seier statsråd Hanssen at han hadde sitert Arbeidarpartiet sitt program, og at det òg ville vere viktig i tillegg til fleirtalsinnstillinga. Då har eg eit spørsmål til statsråd Hanssen: Er det slik når ein har skrive ei felles innstilling, at Arbeidarpartiet sitt program tel like mykje som den innstillinga? Då vil eg seie at vi må begynne å skrive fellesinnstillingar på ein annan måte, og det må stå ein fotnote: I dette tilfellet gjeld fellesinnstillinga, og ikkje Arbeidarpartiet sitt program.

Eg vil seie det på den måten at innstillinga seier ikkje noko om nivået, og då går det an å tolke det i to retningar. Men ut frå dei andre måla ein skal nå, skal eg erkjenne at det som òg Gjønnes sa, er ei utvikling som er logisk på sikt. Men då er spørsmålet: Kor mykje skal ein starte med å ta ut? Og då er det slik at dei fleste som har innsikt i eit landbruksoppgjer, og dessverre er det eit fåtal som har det, erkjenner at større grep ikkje har vore teke i ein jafs enn det som er teke i år.

Det er sagt her frå saksordføraren at det er sørgjeleg at vi ikkje ville vere med og dele kaka litt annleis for å få vekk dei verste utslaga. Det er interessant å høyre at saksordføraren seier dette i forhold til noko som hans regjering har lagt fram. Problemet med det er jo at her var det altså ete ganske mykje av kaka før ein skulle begynne å fordele. Derfor var det vanskeleg å få til ei skikkeleg fordeling.

Eg ser at tida er ute, men eg skulle til slutt spurt om: Kva med dei som går ned dramatisk, som t.d. svineprodusentane?

Erling Brandsnes (A): Som ny representant etter regjeringsskiftet i mars og som medlem av næringskomiteen synes jeg det har vært interessant å være med på behandlingen av landbruksmeldingen og andre næringssaker, og jordbruksavtalen, som vi har i dag. Men jeg har også hatt en spesiell opplevelse om hva slags politisk retorikk som blir brukt, og språkbruk som ikke er spesielt avklarende, men som kanskje heller tilslører. Her gjelder spesielt bruken av begrepene «målpris» og «markedspris». Det er ikke lett for folk som leser aviser og ser på TV, å skjønne forskjellen og skjønne virkningen av den forskjellen når vi bruker disse begrepene i våre resonnementer. I aviser landet over har vi sett at bøndene får en inntektsnedgang på 5 000 kr, mens statsråden påstår at han skal snu fortegnet og si at det er pluss 5 000 kr.

Jeg hadde en interessant samtale med en lønnsmottaker som mente han hadde prøvd å sette seg inn i landbruksoppgjøret via aviser og TV. For ham var det i hvert fall helt klart – nå er det mulig at han var tungnem – at når det ble sagt inntektsnedgang, så var det et reelt tall. Sånn var det i hvert for ham hvis han fikk 5 000 kr mindre. Det var et reelt tall.

Randi Karlstrøm var jo opptatt av at vi skulle være presise i språkbruken, slik at vi forstod det, og at andre kunne forstå det. Det er jo ikke så ofte vi har sett i mediene at de 5 000 kronene er en nedgang i inntektsmulighet. Det kunne være en oppgave å gå gjennom alle aviser og TV og se hvor mange ganger det har vært sagt og skrevet. Det er jo ikke vanskelig å forstå at den lønnsmottakeren som jeg hadde en diskusjon med, tok det bokstavelig, at det var 5 000 kr ned i kontanter i pungen, og ikke en inntektsmulighet som var borte.

Når forskjellen i markedspris og målpris har blitt så stor som den har blitt, sies det at det er bittert å måtte innse at den kanskje må ned. Men hva slags alternativer er det? Når pristapet i 1998 er på 338 mill. kr, i 1999 på 846 mill. kr og i 2000 er beregnet til 1 248 mill. kr, så er vel det en situasjon og en utvikling som gjør at noe må gjøres. Og det er jo det Arbeiderpartiet her har forsøkt å få til.

Så har Arbeiderpartiet blitt fratatt all troverdighet i denne debatten, og ganske store ord har blitt brukt. Da er det interessant å se hva lederen for Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Leif Forsell, har sagt. Jeg regner ham som en troverdig person. Jeg har lest mye om hva han har sagt, både i EU-saken og i landbrukssaker. Han sier at

«statens tilbud ikke fører til en nedgang på 5.000 kroner per årsverk med de markedsprisene som er i dag».

Da tar han jo tak i den reelle situasjonen og prøver å beskrive den, som landbruksministeren har gjort.

Jeg kan godt sitere hva Leif Forsell sa til Hamar Arbeiderblad til slutt i det samme intervjuet:

«Grensehandelen har økt mye og de internasjonale handelsbetingelsene endrer seg. Det peker sterkt i retning av at norske jordbruksvarer er for dyre. Industrien krever også lavere råvarepriser. De bøndene som nå skyter på landbruksministeren ser bort fra de utenforliggende problemene. Summen av utfordringene er formidable».

Så er det gjort et poeng av her at det aldri blir et omforent oppgjør i landbruksforhandlingene med Arbeiderpartiet, og at det er gjort store prestasjoner ved å få det til. Det er klart at alle ønsker at det skulle ha vært et omforent oppgjør, som kan godtas. Men når vi ser på de tallene som Bondelaget presenterte for oss, at etter et slikt jubeloppgjør blir den reelle nedgangen i 1999 på 7 800 kr, da må det være lov til å stille spørsmål om dette kan være et så veldig godt oppgjør. Men så er det jo slik at om et år eller noe, hvis vi bare smører oss med tålmodighet, får vi se det virkelige resultatet. Da får vi alle sammen huske hva vi sa på forhånd, og så får vi gå tilbake og se hvem som har fått rett.

Ivar Kristiansen (H): For nøyaktig et år siden uttalte komiteflertallet, bestående av Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, at

«Regjeringen i det videre arbeidet med stortingsmeldingen om landbrukspolitikken også må legge til grunn målsettingen om lavere næringsoverføringer».

Statsråd Hanssen har jo tidligere i dagens debatt sitert tidligere landbruksminister Gjønnes på hans tilsvarende målsetting.

Denne merknaden kom etter at Stortinget hadde sørget for at den samlede innsats fra det offentlige til norsk landbruk – i form av budsjettstøtte og avgiftslettelser – økte med hele 1 765 mill. kr for de to foregående år.

Det var allerede klart for et år siden at trenden med økning i budsjettstøtten måtte snus. Videre innså en enstemmig komite for et år siden at Norge i de da kommende WTO-forhandlingene ville bli møtt med krav om reduserte tollsatser og begrensninger i anledningen til å fortsette med markedsregulering gjennom subsidiert eksport. Disse åpenbare fakta synes sentrumspartiene å ha glemt i dag, og velger bevisst eller ubevisst å se bort fra den virkelighet vi befinner oss i. Ja, vi må nesten gå så langt som å minne dagens sentrumspartier om tidligere statsminister Lars Korvalds korrekte observasjon om at Norge er et land i verden. Dette megetsigende utsagn åpenbares iallfall i dag for norske bønder.

Dette er åpenbart blitt kvelden for de store klisjeer. Begrep som «fjerning av småskalajordbruket» og «rasering av distriktsjordbruket» dukker opp. Og representanten Odd Roger Enoksen forteller i media i dag at årets jordbruksavtale betyr en rasering av jordbruket i store deler av landet. Jeg vil si til Enoksen og hans likesinnede: De sitter med et hovedansvar for dagens situasjon. Varsellampene burde ha vært tent for lengst.

Konsekvensene av våre internasjonale avtaler er ikke av ny dato. De har dyrket en politikk som har avlet overproduksjon. De har rendyrket en statisk landbrukspolitikk, der alle er blitt tapere – både bøndene, forbrukerne og skattebetalerne. Dette har skapt en pessimisme i norsk landbruk som er større enn på mange år. Og det skjer samtidig som den samlede støtten til norsk landbruk aldri har vært større enn i dag. De har forhindret konkurranse i norsk landbruk. De har overlatt til omsetningsråd og landbrukets organisasjoner etter det reneste bukken og havresekk-prinsippet å passe på balansen i markedet.

Landbrukspolitikken har vært feilslått. Derfor velger de samme representantene i dag å krydre debatten med elendighetsbeskrivelser som driftige norske bønder burde ha vært spart for i dag.

Det finnes ingen objektive kriterier som er relevante i debatten i dag. Når noen av landets fremste politikere vet om, men lukker øynene for de mange strukturelle problemer norsk jordbruk sliter med, så er dette alvorlig. Det er i dag rett og slett ikke lenger mulig å betale seg ut av norsk landbruks politikerskapte problemer, enten vi liker dette forhold eller ikke. Debatten føres på et nivå hvor jeg forstår at bonden har grunn til å føle seg skuffet – fordi det har vært stilt store forventninger, fordi jordbruksoppgjørsdebatten handler mer om hvem som skal vinne billige politiske poeng, enn om hvilke politiske grep som må foretas overfor norske bønder og norske forbrukere.

Som Høyre tidligere har gjort rede for, er det noe uvirkelig over det som har skjedd i landbrukspolitikken, og det som har skjedd i dette hus fra forrige måned og til i dag. Jeg minner igjen om at sentrum og Arbeiderpartiet skrev seg sammen i hvert bidige ord i en 100 siders innstilling om landbruksmeldingen. I dag er sensuren, som Høyre advarte mot, at det egentlig er behov for en ny melding – bare vel en måned etter at den forrige behandlingen var avsluttet – fordi sentrum i dag velger å se bort fra de strukturelle problemene som norsk landbruk allerede står opptil knærne i, og fordi sentrum lager et utadrettet skuespill ved å appellere til kryssende interesser som rett og slett ikke lar seg forene. Sentrum velger faktisk også å annullere sin egen landbruksmelding som utkom i regi av tidligere landbruksminister Gjønnes.

Til slutt: Jeg registrerer at på tross av at den norske stat bruker over 20 milliarder kr i støtte til norsk landbruk, et utgangspunkt med stor kvalitet i produksjonen og svært gode miljøbetingelser, er det ingen som snakker om mulighetene. Jeg tror ikke norske bønder skal vente at Stortinget skal være best i stand til å dra opp denne mulighetsdebatten. De er best i stand til å gjøre det selv.

Statsråd Jørgen Kosmo: Som vi har hørt tidligere i debatten, er det ingen grunn til å betvile at utviklingen i de handelsavtalene som vi er tilsluttet, de handelslekkasjer som vi ser som følge av en økende grensehandel, og de problemene som vi ser norsk næringsmiddelindustri stadig sliter med i forhold til konkurransesituasjonen, gjør at det er behov for dramatiske strukturendringer i norsk landbruk, fordi norsk landbruk er råvareprodusenten i forhold til de utfordringene som jeg listet opp, men også for de produktene som skal videreforedles.

Vi ønsker at vi skal være i stand til å ha et aktivt jordbruk, som er levende rundt omkring i Distrikts-Norge, som samtidig kan sikre stabil og trygg matforsyning, men som også kan sørge for at vi gir forbrukerne et produkt som de finner akseptabelt innenfor det som kan sies å være konkurranseutsatte priser. Dette er de elementene som har vært viktige for Regjeringens utgangspunkt for det tilbud som vi har lagt fram for jordbruksorganisasjonene.

Jeg er ikke overrasket over at en slik omlegging kan oppfattes som dramatisk og vanskelig å håndtere, og jeg er heller ikke overrasket over at en slik omlegging er problematisk for jordbruksorganisasjonene. Det vil alltid være slik at interesseorganisasjoner kan synes det er vanskelig å fremme politikkendringer, som nødvendigvis må være ubehagelige for de enkelte medlemmer av organisasjonen. Men fordi utfordringene er så store, hadde jeg likevel både håpet og forventet at organisasjonene skulle se nødvendigheten av det som er foreslått, og søke å støtte opp om denne omleggingen, og at vi sammen gjennom forhandlingsinstituttet skulle søke å skape en plattform for det videre arbeid. Jeg er derfor veldig skuffet over at det ikke var mulig å komme fram til en avtale med organisasjonene på dette grunnlag.

Jeg skjønner at det er vanskelig. Men det kommer til å bli enda vanskeligere i årene som kommer, for behovet blir bare større og større. Vi kan ikke utsette disse strukturendringene. Det gjør bare problemene større i årene som kommer. Men jeg har vanskelig for å se hvordan vi skal få dette til hvis vi ikke kan greie å dra organisasjonene og alle partier på Stortinget med i denne prosessen, der vi gjennom forhandlingsinstituttet skal kunne diskutere oss fram til de løsninger som gjør at vi kan oppnå de målsettingene som faktisk også mellompartiene her i dag har sagt at de ser at vi må. Men det tar bare litt tid før de er villig til å ta takene. Da kan det blir for sent. Da kan strukturendringene faktisk komme for sent. Da er det mange som har forlatt yrket før man får på plass strukturendringene.

Jeg er enig i at vi er nødt til i månedene som kommer, bare å bitene tennene sammen og gå inn i en dialog med organisasjonene for å se om det ikke er mulig gjennom den dialogen å få til det som gjør at vi skal lykkes bedre i forhandlingsinstituttet til neste år. Men i likhet med landbruksministeren er jeg av den oppfatning at hvis vi heller ikke i den videre prosess lykkes med å få til en dialog om det som faktisk er utfordringene, kan det bli slik at det er organisasjonene selv som spiller forhandlingsinstituttet ut av den politiske bane.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Jeg syns det var et meget godt innlegg av statsråden. Han grep fatt i problemstillingene – at vi ikke kan se oss tilbake her, det må foregå strukturendringer og i en relativt rask hastighet hvis det norske landbruket skal overleve. Hvis vi utsetter dette i tid, er det jo den norske bonden og det norske samfunnet som vil tape. Det burde være et minste felles multiplum som alle partier egentlig burde forstå og gå inn for, og ikke bruke all verdens vikarierende argumenter for å sementere en struktur som den norske bonde og det norske samfunn ikke er tjent med. Jeg leste en betenkning fra LO Industri, tror jeg det var, som hadde en del gode synspunkter på det, som jeg håper at Arbeiderpartiet vil jobbe videre med.

Det er gjort en del undersøkelser, bl.a. fra Bergensforskere, som sier at vi kan opprettholde alle vesentlige mål som det politiske miljø er enig i når det gjelder landbrukspolitikken, men ved å dyrke 5 mill. dekar istedenfor 10 mill. dekar og med halve antallet bønder. Vi vet også at professor Normann Aanesland ved Landbrukshøgskolen i Ås sier at vi med beste teknikk kan opprettholde 10 mill. dekar full produksjon, men med 23 000 bønder. Det er altså fullt mulig å gjøre dette annerledes enn i dag. Og vi vet jo, og det har jo tidligere statsråder som har ansvaret for arbeidsmarkedet, sagt, at det er store områder i Distrikts-Norge der man mangler arbeidskraft. Ville det ikke da etter en viss omskolering og omstilling av særlig yngre arbeidskraft være fornuftig å kanalisere dem inn innenfor nye områder der de kan bidra til en større økonomisk verdiskaping? Det blir mitt spørsmål til statsråden.

Statsråd Jørgen Kosmo: Vi skal ha et landbruk i framtiden også, vi skal ha unge krefter som skal inn og drive dette landbruket videre, vi skal satse på bruk som er levedyktige, og som kan skape et inntektsgrunnlag som gjør at det er til å leve av, og vi skal også sørge for at det blir mulig å kombinere ulike næringer på en slik måte at man kan skaffe seg et yrke som gjør at man faktisk kan leve av dette, og ha en inntektsutvikling som står noenlunde i stil med det resten av samfunnet har.

Problemet er altså i og for seg ikke å omskolere folk som i dag er i landbruket, til å gjøre noe annet. Problemet er å få landbruket omskolert slik at vi kan bruke de ressursene som er i landbruket, på best mulig måte for både landbruket og befolkningen for øvrig. Og jeg ser ikke bort fra at det må være mulig å kombinere arbeid i landbruket og den familiestrukturen vi har der, med mange av de store oppgavene som vi har innenfor offentlig sektor i framtiden, men det er ikke først og fremst et landbrukspolitisk spørsmål, det er også et spørsmål i forhold til skole, utdanning og arbeidsmarked.

Jon Lilletun (KrF): Det gler sjølvsagt både meg og Kristeleg Folkeparti og sentrum at statsråd Kosmo no slår heilt klart fast at han ynskjer at vi skal ha eit landbruk også i framtida, at vi skal ha mange som er sysselsette der, og at vi skal ta vare på det multifunksjonelle. Men så understrekar han sterkt den omstillinga som trengst. Og det har mange gjort her i dag, og vi har erkjent at det trengst omstilling. Men eg har lyst til – sidan Kosmo er utnemnd til superministeren som skal omstille offentleg sektor – å prøve eit resonnement på statsråd Kosmo. Når han no skal omstille offentleg sektor, har både han og statsministeren sagt at det er nødvendig å ha dei tilsette med. Det er punkt 1. Eg går ut frå at han er samd i at det også gjeld i landbruket. Punkt 2 er at det er sagt at det er ynskjeleg å få meir over frå administrative ting direkte til teneste, pleie, undervisning og liknande, og det høyrest veldig logisk og rett ut. Men er det slik at ein då fyrst budsjetterer inn gevinsten og så omstiller etterpå, eller er det faktisk slik at ein fyrst finn ut korleis ein skal gjere det, ein gjennomfører tiltaka, og når ein har fått ein avtale som gjer at ein får omstilt folka, kan ein òg kome vidare? Kva er det som gjer at ein innanfor landbruket kan ta ut gevinsten fyrst og så forvente at dette skjer etterpå?

Vi er samde om eit verdiskapingsprogram. Det er viktig. Det er ikkje oppe og står enno, men det skal i gang. Ein del andre nye inntektsmoglegheiter er òg skisserte i meldinga og i innstillinga. Dei er ikkje oppe og står enno. Men her tek ein altså fyrst ut gevinsten, og så seier ein at landbruket sjølv er ansvarleg for at det blir inntekt nok. Spørsmålet mitt til statsråd Kosmo er: Ville det ikkje vere klokt å bruke same tenking og metodikk her som ein gjer når ein skal omstille elles?

Statsråd Jørgen Kosmo: Først må jeg understreke at folk som jobber i landbruket, er selvstendig næringsdrivende og ikke offentlig ansatte. Så det er helt umulig å bruke den samme strategien på omstilling av offentlig sektor i forhold til dette med å dra de ansattes organisasjoner og rettigheter og plikter som de har behov for i en omstillingsprosess, og sammenligne det med jordbruket. Det er jo derfor jeg sier at det er så intenst viktig at vi får med jordbruksorganisasjonene i denne jobben, og at de ikke setter seg på utsiden og driver kampanjepolitikk istedenfor forhandlingspolitikk. Det må være tillatt å si såpass.

Så har landbruksministeren redegjort for hvilken inntektspolitisk utvikling dette landbruksoppgjøret vil gi. Noen selvstendig næringsdrivende vil selvsagt få større utfordringer og få en dårligere inntektsutvikling enn andre, basert på de strukturpolitiske målsettinger for hvor vi skal, som Kristelig Folkeparti var med og la i landbruksmeldingen. Men jeg syns, som landbruksministeren har redegjort for, at staten og Stortinget bør ha god samvittighet også for den inntektspolitiske utviklingen i sektoren, samtidig som vi peker på de store strukturendringene. Så skal vi alle sammen innrømme at det er noen som får det tøffere enn andre. Det er fordi omstillingen for disse brukene og behovene i forhold til dette er så betydelig større enn det er for andre. Men jeg vil avslutte med å si at jeg er helt enig med representanten Lilletun i at dette blir ekstremt vanskelig hvis vi ikke får organisasjonene med oss, men det betyr ikke at organisasjonene har veto, det betyr at vi inviterer til et samarbeidsprosjekt som de også inviteres til å delta i.

Ivar Kristiansen (H): Jeg er nødt til å starte med det såkalte forhandlingsinstituttet, spesielt siden statsråd Kosmo var inne på at han trodde det kom til å bli enda vanskeligere for fremtiden å komme fram til avtaler mellom stat og landbrukets organisasjoner. Nå er vel ikke Kosmo her først og fremst for å skulle fremstå som spåmann, men er det Arbeiderpartiets historikk han har i bakhodet, eller betyr det uttrykket han brukte, «enda vanskeligere», at statsråden er på søk etter andre og mer tjenlige instrumenter i denne sammenhengen?

Det andre jeg har lyst til å spørre statsråd Kosmo om, er den jobb som han prisverdig har tatt fatt på, hvor han ønsker å modernisere den norske stat, sett i forhold til at hver bidige dag går sju gårdsbruk ut av produksjon i nasjonen. Rundt 2 500 årsverk forsvinner ut av norsk landbruk pr. år. Vi vet at vi har nokså mange tusen ansatte i offentlige veiledningsinstitutt i stat, fylke og kommune – jeg kjenner ikke til hvor mange tusen, jeg går ut fra at Kosmo kan hjelpe meg med å finne det korrekte tallet innenfor en viss feilmargin. Vil statsråden i denne moderniseringsjobben som han prisverdig tar fatt på, også sørge for å slanke dette såkalte veiledningsinstituttet? Dette innebærer nokså brutale såkalte overheadskostnader som rammer bondens status, når alt dette blir slått i sum med de totale offentlige overføringer.

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg er tilhenger av at man søker å begrense et statlig regelverk, den statlige administrasjon og det statlige byråkrati også når det gjelder landbruket. Landbruket skal ikke være unntatt fra de ambisjoner vi har om å gjøre forvaltningen slik at den tjener brukerne. Det betyr at det også må ha betydning for den landbruksadministrasjon som vi har i fylker og kommuner. Men vi kan ikke fjerne stillingene, strukturen og pengene før vi har vedtatt de regelendringer som må til, apropos det som representanten Lilletun var inne på tidligere. Derfor er dette prosesser som i og for seg må gå hand i hand.

Hva jeg mente med at dette blir enda vanskeligere, er at kravet om billigere mat, lavere priser både til forbruker og til næringsliv, kommer til å bli betydelig i årene framover, det kaster seg over oss med full tyngde. Vi er for seint ute. Derfor blir det vanskeligere og vanskeligere å få dette til. Det krever større grad av kreativitet fra organisasjonene, men det krever også at vi fra statens side er villig til kanskje å bruke noe mer tid på å forberede de årvisse oppgjørene enn vi har hatt muligheten til å gjøre i år.

Odd Roger Enoksen (Sp): Nå må jeg innrømme at jeg er i ferd med å få problemer med å vite hvordan man skal forholde seg til det Regjeringens representanter sier i denne debatten. Mens landbruksministeren i hele kveld har gjort et nummer av å hevde at Regjeringen forholder seg til St.meld. nr. 19 for 1999-2000 og innstillingen, sier nå den statsråden som er forhandlingsansvarlig, at det er nødvendig å gjøre dramatiske endringer i struktur og understreker dette med at det kommer til å smerte for ganske mange. Det kommer til å føles ubehagelig, men dette har Regjeringen til hensikt å gå inn i med krum hals når man skal ta fatt på dette utover høsten, koste nærmest hva det koste vil. At han så i et replikkordskifte etterpå sier at landbrukets utøvere skal utgjøre en arbeidskraftressurs i omsorgsyrkene, etter at strukturendringer sannsynligvis skal innebære at man ikke skal arbeide bare to, men kanskje tre og fire årsverk innenfor landbruket, og at det dermed ikke henger på greip, får nå være så sin sak. Men står Regjeringen fast på det som står i innstillingen? Hvem av fagstatsrådene er det vi skal høre på? Er det fagstatsråden for landbruket, som sier at vi skal ha en moderat strukturendring, eller er det den forhandlingsansvarlige statsråden, som sier at det må til dramatiske strukturendringer?

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg synes representanten Enoksen skal lytte til begge statsrådene, for vi sier ikke noe som står i motsetning til hverandre. Jeg sier bare i forhold til norsk næringsmiddelindustri at landbruket er avhengig av å ha en industri å levere varer til. Hvis den industrien ikke eksisterer lenger, eller hvis den industrien kjøper varene fra utlandet, er det landbruket som først og fremst lider tap, og det må vi søke å unngå. Derfor blir utfordringene, slik som jeg ser det i hvert fall, ganske store i årene som kommer.

Det er jo en grunn til at Arbeids- og administrasjonsdepartementet som forhandlingsansvarlig legger fram denne proposisjonen. Dette dreier seg om landbrukspolitikk i hovedsak, men det dreier seg også om forbrukerpolitikk. Det dreier seg om distriktspolitikk. Det dreier seg om næringspolitikk. Det dreier seg på mange måter om landbrukspolitikken, og dette området dreier seg på mange måter om hele samfunnspolitikken. Det er derfor jeg er så opptatt av at vi skal greie å få til en prosess for dette som blir slik at vi kan ha organisasjonene og forhåpentligvis også flere av partiene på Stortinget med oss. Jeg ser for meg at det blir vanskelig. Man kan jo vektlegge ordene på forskjellig måte, men jeg ser de utfordringene vi står overfor, som ganske dramatiske, og de utfordringene har faktisk Stortinget beskrevet gjennom behandlingen av St.meld nr. 19.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Kjell Opseth (A): Lat det ikkje herske nokon tvil om at Arbeidarpartiet ønskjer eit oppegåande landbruk. Vi ønskjer velpleidde kulturlandskap. Ja, vi ønskjer alt det eit multifunksjonelt landbruk skal stå for. Men vi ønskjer også at dei som driv i næringa og har dette som hovudinntekt, skal sikrast ei inntekt i framtida. Når vi veit at overføringsnivået må nedover, må vi ta grep som gjer at dei som har dette som hovudinntektskjelde, får ein større del av overføringane. Noko anna ville vere heilt uansvarleg.

Så kan ein gjerne seie som representanten Lilletun har gjort, at vi skulle ha starta før, men at vi skulle ha teke mindre steg. Ja, hadde den regjeringa representanten Lilletun sjølv har vore medlem av, lagt eit anna løp i dei to forhandlingsrundane den regjeringa har hatt, hadde vi kanskje hatt ein litt annan situasjon i dag enn den vi har. Det kan rett og slett vere mangel på forståing i regjeringa Bondevik av dei problema vi står overfor, som gjer at vi no tek det grepet som vi er nøydde til å ta. For vi må kome i gang, og så kan vi diskutere til vi truleg er blå, kor omfattande dette i realiteten er.

Bøndene er sjølvstendig næringsdrivande. Det må vi ikkje gløyme. Den største utfordringa for næringa i dag er overproduksjon. Bøndene har med utgangspunkt i avtaleprisen eller målprisen dei siste åra gått glipp av ca. 2 milliardar kr på grunn av overproduksjonen. Dei har ikkje greidd å nå desse såkalla avtaleprisane eller målprisane. Så opplever vi i dag at dei bruker desse målprisane som ein ikkje har oppnådd på fleire år, som eit utgangspunkt for å gjere klart kor mykje dei taper på bakgrunn av det oppgjeret som no vart lagt fram. Eg må seie at eg finn ikkje nokon annan måte å beskrive det på enn at det iallfall, for å seie det forsiktig, er å villeie både sine eigne og ikkje minst den delen av befolkninga som ikkje kjenner dette godt.

På toppen av det heile må eg seie at eg reagerte sterkt i dag då eg såg ein heilsides annonse som har vore trykt i nesten alle landets aviser, der dei med namns nemning på enkelte bønder seier at dei tapar så og så mykje, men med akkurat det same utgangspunktet. På toppen av det har dei late vere å ta omsyn til skattegrepet. Det er rett og slett for ille at hovudorganisasjonane i landbruket driv på denne måten. Det tener ikkje korkje Norges Bondelag eller Norsk Bonde- og Småbrukarlag til ære når dei argumenterer på den måten. Det gjer det ikkje lettare i tida som kjem. Det er som statsråd Kosmo har sagt: Vi er nøydde til å dra i lag. Dette er ikkje eit lyft som styresmaktene kan ta åleine. Dei skal ikkje ta det åleine. Vi er nøydde til å ha organisasjonane med oss. Mi oppmoding er, og den vil eg understreke så sterkt eg kan, at bondeorganisasjonane no går i seg sjølve og stakar opp ein ny kurs saman med styresmaktene framover. Det er berre på den måten vi kan oppnå levande bygder og eit multifunksjonelt landbruk i tida som kjem.

Så vil eg gjerne også få lov å kommentere til representanten Lilletun og desse grisebøndene som lir så veldig. Det har vore sagt at dei tapar 90 000 kr på dette om dei har 600 slaktegrisar eller der omkring. Det faktiske forholdet er at om ein tek utgangspunkt i det reelle talet, vinn dei med nesten 27 000 kr. Dersom vi hadde lagt det same reknestykket som Bondelaget gjer på deira krav for bruk av denne storleiken, hadde dei kravt ein nedgang på 73 000 kr. Ingen skal fortelje meg at Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag hadde gjort det.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sigrun Eng (A): Debatten har pågått lenge, og eg skal ikkje forlengje den noko særleg. Men eg føler behov for å imøtegå den desinformasjonen som Bondelaget og Småbrukarlaget prøver å gi sine medlemer, i godt lag med sentrumskameratane.

Det var bondeorganisasjonane som braut jordbruksforhandlingane. Det reknar eg med at vi alle saman og dei òg kan stå ved. Grunnen til det har vi fått servert gjennom media i vekevis, ja så mange gonger er det sagt at det nesten er blitt ei sanning for yrkesutøvarane.

Nå er det likevel slik at i det taktiske spelet som er ved slike drøftingar, legg partane inn sine tilbod og krav. Under forhandlingar møtest ein så ved ein gyllen mellomveg. Det burde også ha late seg gjere ved dette årets jordbruksforhandlingar.

Men gallupen for Senterpartiet var så vidt over sperregrensa under forhandlingane, og skulle dette særinteressepartiet reddast fram mot neste års val, måtte bondelagsleiaren ta på seg den politiske kappa og velje bort eller rettare sagt ofre medlemene sine i dette taktiske spelet.

Vi er alle kjende med talmagien i årets oppgjer. Men dei friske 200 millionane som kom inn på forhandlingsbordet i siste runde, og opninga som blei gitt om korleis prioriteringane skulle gå, til store eller mindre bruk, har vi høyrt svært lite om.

Bondelagsleiaren spelte eit høgt spel med medlemsmassen sin. Difor tapte svært mange brukarar på dette. Dette bør yrkesutøvarane merke seg. Bondelagsleiaren burde heller ha halde på ballen til ho hadde fått den inn i mål, i staden for å henge spelaren ut, når feilen ligg i eige lag.

Regjeringa tok landbruksmeldinga på alvor. I den stod det noko om kven ein skulle prioritere. Så vaksne burde dei òg ha vore i Bondelaget.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Terje Knudsen (Frp): Fremskrittspartiet mener den nåværende kompliserte jordbruksavtale hvor produsentene legger opp sin virksomhet basert på tilskudds- og reguleringsordninger, og hvor et stort byråkrati er koblet til generelt uoversiktlige forhold, må erstattes av et markedsbasert konkurransesystem.

Likeledes vil Fremskrittspartiet peke på at landbruket lenge har blitt tillagt distriktspolitiske oppgaver, så som å sikre bosettingen utenfor sentrale strøk. Det synes klart at å tildele landbruket et betydelig ansvar for bosettingen har vært en til dels mislykket og åpenbart kostbar måte å forsøke å oppnå dette på.

Basert på tilgjengelige tall fra OECD og Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning for perioden 1972-96 er et anslag for den samlede støtten 900 milliarder kr målt i 1996-kroner. I denne perioden forsvant ironisk nok nesten halvparten av alle bruk i landet.

Fremskrittspartiet mener derfor at landbrukspolitikken har bidratt til å svekke distriktene og gjort dem mindre i stand til å utvikle et bærekraftig næringsliv og således medvirket til å forsterke sentraliseringstendensene. Den førte politikk har gitt en skjev fordeling av offentlige ressurser i distriktene, med det resultat at lokalsamfunnet har fått for få ben å stå på med lite varierende arbeidstilbud.

Fremskrittspartiet er overbevist om at behovet for en alternativ jordbrukspolitikk blir innlysende etter hvert som kostnadene oppfattes av flere og flere som uakseptable, selvdekningsgraden for de fleste tradisjonelle jordbruksprodukter overgår 100 pst. og overskuddsproduksjonen fortsatt dumpes i det internasjonale marked.

Vi mener derfor at det foreligger et sterkt behov for å gjennomføre radikale lov- og regelendringer som gjør at omsetning, produksjon og struktur i landbruket kan tilpasse seg det fremtidige marked.

En landbrukspolitikk som ikke krever forbrukerne for overføringer gjennom budsjettstøtte, forbrukersubsidier eller skjermingsstøtte, vil gi produkter til lavest mulig pris. Gjennom en nedbygging av monopoler og innføring av reell konkurranse sikres forbrukerne valgmuligheter mellom ulike produkter.

Fremskrittspartiet mener de selvstendig næringsdrivende i matvareproduksjonen må basere sin virksomhet på produksjon som er bedriftsøkonomisk riktig, og ikke på subsidierte særordninger.

Helt til slutt: Fremskrittspartiet vil stille seg svært positivt til modeller som i sterkere grad skiller hobbydrift fra yrkesutøvere med heltids innsats i jordbruket.

Karin Kjølmoen (A): Til tross for harde påstander om linjeskift, rasering og svik i forhold til landbruksmeldingen vil jeg hevde at både når det gjelder inntektsformuleringene og nødvendigheten av strukturelle endringer, følger Regjeringen opp intensjonene i flertallsmerknadene fra Arbeiderpartiet og sentrumspartiene.

Når det gjelder skattegrepet og tidspunkt for full virkning, vises det til at skattelettelsen skal kompensere for tapte inntektsmuligheter ved reduksjon av målprisene. Dette går klart fram av St.meld. nr. 19, hvor det bl.a. sies at inntektsfradraget skal kompensere for reduserte inntektsmuligheter «når målprisene reduseres».

Det samme stortingsflertallet har ikke forutsatt at det er bare gjennom de offentlige overføringene at jordbruket skal sikres samme inntektsutvikling som øvrige grupper i samfunnet. Flertallet understreket følgende:

«God utnytting av markedsmulighetene, økt mangfold, et balansert marked, strukturelle endringer og fornuftige kostnadstilpasninger vil i økende grad få betydning for at en slik inntektsutvikling kan oppnås.»

Ved behandlingen av landbruksmeldingen gav Stortinget sin tilslutning til etablering av et verdiskapingsprogram for norsk matproduksjon. Programmet vil bli finansiert med i alt 500 mill. kr i den første femårsperioden. Med de endringer som må foretas dersom norsk landbruk skal kunne møte framtidas utfordringer, vil dette etter mitt syn være en svært viktig satsing.

Etter bruddet i jordbruksforhandlingene har det oppstått en påstand om at en i snitt pr. bruk vil få en inntektsnedgang på 5 000 kr. Dette vil jeg hevde er desinformasjon. I forhold til de reelle inntekter som bonden oppnådde i fjor, innebærer statens tilbud en gjennomsnittlig inntektsøkning på 5 000 kr.

Ifølge Nationen 2. juni dette år har Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag dessuten ved bruddet i forhandlingene sagt nei til ytterligere 200 mill. kr på vegne av norske bønder.

Bent Høie (H): Dette jordbruksoppgjøret er et lite skritt i retning av å gi bonden en større frihet. Jeg synes Lars Sponheim i replikkordskiftet hadde en korrekt fremstilling av den enkelte bonde som en selvstendig næringsdrivende som raskt ser nye muligheter. Dette er Høyre helt enig i. Det er derfor en viktig del av vår landbrukspolitikk å gi bonden et større armslag og større muligheter til å velge nye bruksløsninger. Vi er derfor veldig glad for at vi i denne saken har fått gjennomslag for å fjerne en del av grensene for sambruk. Åpningen for sambruk har allerede vært en suksess, og vil forhåpentligvis bli en enda større suksess etter denne saken.

Sambruk gir brukerne et større faglig og sosialt arbeidsmiljø, mulighet for mer fleksible arbeidstidsordninger og ikke minst gir det mulighet til å dele på investeringene. Det er derfor veldig skuffende at Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre ikke viser bøndene denne tilliten og lar dem velge størrelsen på sambruket selv. Dette er en holdning som står i sterk kontrast til det representanten Sponheim viste til i replikkordskiftet, og viser at ideen om bonden som selvstendig næringsdrivende i realiteten ikke stikker noe særlig dypt i sentrumspartiene. Dette ble godt illustrert av representanten Jon Lilletun, som snakket om landbruket som offentlig sektor.

Jon Olav Alstad (A): Jeg har fulgt med i den debatten som har vært her i dag, og jeg har etter hvert blitt veldig bekymret. Det er tydelig at svartmaling av fremtiden for landbruksnæringen er blitt en politisk kunstart som spesielt mellompartiene perfeksjonerer seg i i dag, og det i langt større grad enn tidligere. Med de signalene som disse partiene sender ut, godt sekundert av organisasjonene, skjønner jeg at folk tenker seg om flere ganger før de gjør alvor av å velge denne yrkesveien. Det til tross for at den landbrukspolitikken som i dag vedtas, faktisk er en videreføring av de vedtakene som sentrumsregjeringens landbruksminister la opp til. Og det mismotet som nå formidles ut, er i seg selv dramatisk for denne næringen. Det kan være en fordel om alle begynner å forholde seg til det som faktisk er inntekten til bøndene, og ikke til teoretiske modeller – også kalt målpriser – for prissetting som ikke har noe med bøndenes overlevelse eller inntekt å gjøre. Det er altså ikke inntektsmuligheter vi lever av, men inntekter. Men det er mulig at jeg er alene i dette landet om å være optimist på vegne av den næringen jeg kommer fra.

Vi må i det minste slutte å tro at vi lever i en planøkonomi der politikerne bestemmer prisen på en vare. Slik har det aldri vært, og sånn vil det heller aldri bli. Bønder har alltid måttet leve av markedet og skal selvsagt gjøre det i tiden fremover også.

Det som slår meg, er at vi de ti siste årene har kranglet om hvordan oppgjørene egentlig slår ut, og det er i seg selv grunn nok til å se på denne formen for øvelser. Men når forhandlingene da er ferdig, enten gjennom en løsning eller gjennom brudd, må vi i hvert fall følge opp dette slik vi alltid gjør, med respekt for de resultatene som kommer ut av det enten det er enighet eller ikke. Dersom organisasjonene ikke er i stand til å ta ansvaret for det de gjør, så er det ikke vår jobb å gjøre det så lenge man driver med forhandlingssystemet.

Derfor tror jeg vi etter hvert ser slutten på landbruksforhandlingene, og at bøndene snart vil få den samme muligheten som andre næringsdrivende til å påvirke rammebetingelsene. Det har siden 1990 vært fem brudd i landbruksforhandlingene, og det har bøndene tapt mye penger på. Jeg er sikker på at landbruket ikke har råd til gang på gang å la sine organisasjoner bryte forhandlingene. Ingen andre fagorganiserte ville funnet seg i det, og jeg tror ikke distriktene heller har råd til den slags markeringer.

Jeg registrerer at andre næringsdrivende lykkes bra med å nå fram med sine synspunkter her i huset, uten at de er avhengig av egne forhandlinger med staten og med de begrensningene det legger for det senere arbeidet med rammene i Stortinget. Jeg synes det er på tide at bøndene får den respekten som andre næringsdrivende også har.

Jeg tror som sagt det bare er et tidsspørsmål før også den enkelte bonde oppdager hva det er som skjer, hvor meningsløst det er å forholde seg til teoretiske modeller som ikke gir en krone verken fra eller til i inntekt, hvor håpløst det er å ha organisasjoner som til stadighet sørger for at bøndene taper penger gjennom forhandlingssystemet og gjennom manglende ansvarstaking. Da tror jeg også tiden er moden for landbruket til å legge ned landbruksforhandlingene.

Kari Økland (KrF): Svartmaling eller rosemaling – vi må forholde oss til virkeligheten. Jeg syns St.meld. nr. 19 har en klar og realistisk erkjennelse av det, både når det gjelder prisgrep og strukturtilpasninger. Derfor er det alvorlig og brutalt om det er slik representanten Gabrielsen hevdet, at verdien av forliket om landbruksmeldingen er lik null. Jeg konstaterer òg at det ikke bare er sentrumspartiene som mener at statens tilbud bryter med meldingens intensjon, og at det er ulike syn på hvem det er som har hoppet av St.meld. nr. 19.

At bøndene aksjonerer og protesterer, er forståelig. De mener at statens såkalte tilbud i årets jordbruksforhandlinger innebærer reduserte inntektsmuligheter på 5 200 kr pr. årsverk, og at staten neppe hadde våget å gi andre grupper et minusoppgjør. Nå er landbruksministeren av en annen oppfatning, men det er oppsiktsvekkende at regjeringen Stoltenberg forandrer beregningsmåten i forhold til tidligere år og fremstiller det slik at Regjeringens forslag innebærer en inntektsvekst, når innarbeidet beregningsmåte viser en redusert inntektsmulighet. Og det er sterk kost når landbruksministeren hevder at bøndene fusker med tall. Ingen kan vel med sikkerhet beskrive hvordan de reelle tall for inntekten blir for neste år, men det kan sies en del om inntektsmulighetene.

I St.prp. nr. 82 sies det at «Regjeringen bygger sin økonomiske politikk på Solidaritetsalternativet». Jeg må spørre: Solidaritet med hvem? I en langsiktig næring er forutsigbarhet av vesentlig betydning. Det handler om mer enn å skifte jobb. Innstillingen innebærer dramatiske endringer for distriktsjordbruket. Middels store bruk med flere dyreslag er de store taperne, noe som ikke er i tråd med de føringer som ble lagt i landbruksmeldingen om en gradvis og moderat prioritering til fordel for bruk hvor jordbruksproduksjonen utgjør et viktig bidrag til sysselsetting og inntekt. Derfor er jeg glad for at saksordføreren sier han vil be departementet vurdere konsekvensene for middels store bruk med allsidig produksjon. Jeg tolker dette som en erkjennelse av at man har gått lenger enn landbruksmeldingen la opp til.

Konsekvensen av at bøndene stadig får redusert inntekt er ikke at vi får billigere mat enn svenskene. Med våre naturgitte forhold, klima, topografi, avstander og alle våre forskrifter, ikke minst vedrørende miljø, bygninger, arbeidsmiljø osv., kan vi verken konkurrere om mengde eller pris. Når det gjelder kvalitet og renhet derimot, har vi fortrinn fremfor mange andre land. Derfor bør vi satse mer på å utnytte de mulighetene vi har, og i så måte – for å ta med en positiv ting – er det bra med verdiskapingsprogrammet.

Per Sandberg (Frp): Jeg har fulgt debatten med interesse. Og det som interesserer en representant fra Nord-Trøndelag, er jo at en prøver å fange opp signal, ikke minst når statsråden også har tilhørighet i samme fylke og vi opplever representanter fra samme fylke – jeg sikter da til representanten Alstad – som på en måte har motstridende signaler, men ut fra debatten prøver å framstå med et forent signal.

Men ut fra det synes jeg det er veldig interessant, for mange ord og uttrykk som jeg kjenner igjen, har kommet fram i debatten. Særlig synes jeg det er interessant at representanten Opseth direkte sier fra talerstolen at overføringsdelene må ned. Flere representanter fra Arbeiderpartiet har tatt i bruk uttrykket selvstendig næringsdrivende om bønder – og det synes jeg er veldig bra. Jeg synes også at det er på sin plass at flere representanter fra Arbeiderpartiet nå tar et oppgjør med organisasjonene som representerer landbruket.

Det er klart at i losjen i dag er det mange utsendinger fra landbruksorganisasjonene som kanskje vrir seg i stolene sine. Men jeg mener det er på sin plass. Men når jeg har sagt det, er det for sent. Fremskrittspartiet har sagt i ti år at kanskje den store hemskoen i forhold til at vi får lov til å betrakte bøndene som selvstendig næringsdrivende, og at de skal få lov til å drive som selvstendig næringsdrivende og bli tatt på alvor og bli respektert – som representanten Alstad fra Arbeiderpartiet prøver å gi uttrykk for – den skyldes kanskje organisasjonene.

Jeg syns – uten at jeg skal foregripe de forslagene som ligger til behandling – at jeg i hvert fall ser at det er grep her som går i retning av at vi kanskje kan oppnå at bøndene får lov til å opptre som selvstendig næringsdrivende. Men jeg har en liten utfordring til statsråden, for jeg har tatt meg den frihet å hente ut morgendagens utgave av det som heter Trønder-Avisa, og da blir jeg litt skuffet. Statsråden er som kjent blitt angrepet veldig sterkt i sitt eget fylke, og da bruker han den skremselspropagandaen at hvis de ikke gjør som man vil nå, så er det Fremskrittspartiet som får viljen sin. Det står i Trønder-Avisa i dag. Jeg vil utfordre statsråden på hva i all verden det er han mener med det, når Fremskrittspartiet tross alt ikke er med på noen flertallsinnstilling på noen slags måte. Og jeg vil i tillegg også spørre: Når er Arbeiderpartiet villig til å gå videre i forhold til å lette reglementet for de selvstendig næringsdrivende nå – som vi er enige om at bøndene skal bli?

Tor Nymo (Sp): Jeg må tilstå at jeg opplever denne debatten som uvirkelig – ja, som en kamp om virkeligheten, en kamp om tall.

Da landbruksministeren tiltrådte og behandlingen av landbruksmeldingen tok fatt, var det mange næringsutøvere i landbruket som ble positivt overrasket over de signaler som kom fra statsråden, og at han ønsket å få til et samarbeid med sentrumspartiene. Den virkeligheten varte dessverre ikke lenge.

Gjennom media har vi fått inntrykk av hvordan stemningen nå er blant næringens utøvere i forhold til hvordan landbruksavtalen blir seende ut, og det er fortvilelse og pessimisme som råder.

Statsråd Kosmo sa ærlig nok at næringen står foran dramatiske strukturendringer, og at det ville smerte den omleggingen man stod foran. Så sa han også samtidig at han fortsatt ønsket levende bygder. De samme signalene sendte Kosmos partivenner, sosialdemokratene i Sverige, ut da de klarte å avfolke landsbygda gjennom råe strukturendringer i landbruket, og fikk støtte fra Moderaterna. Kosmo vet akkurat like godt som jeg hva resultatet er.

Det er slik at mange uffer seg over måten næringen har gått ut på, og ikke minst organisasjonene. Men ærlig talt: Næringsutøverne og landbruksorganisasjonene har jo også en selvfølgelig rett til å uttrykke bekymring i forhold til den virkelighet de står overfor. Men hva blir de så møtt med? Jo, karakteristikker og juks. Det blir de møtt med. Det er den totale mangel på respekt som blir uttrykt gjennom slike karakteristikker, som ikke bidrar til at man får gode løsninger gjennom samarbeid, som begge de to statsrådene har gitt uttrykk for ønske om.

At Fremskrittspartiet og Høyre er svært glad for det som nå ligger i jordbruksavtalen, vil ikke overraske noen. Men jeg tror faktisk statsråden og regjeringen Stoltenberg skal være litt forsiktig med å la seg omfavne av disse partiene, for det er ikke veldig lenge siden at en tidligere landbruksstatsråd i Arbeiderpartiet førte en landbrukspolitikk som gjorde at Carl I. Hagen tilbød æresmedlemskap i Fremskrittspartiet.

Ola D. Gløtvold (Sp): Saksordfører Breimo var bekymret for strukturutviklingen i forbindelse med dette jordbruksoppgjøret. Det har han all grunn til.

De små og mellomstore allsidige kombinasjonsbrukene blir de skadelidende ved dette oppgjøret. Det er langt mer enn hobbyjordbruk det her er snakk om, slik representanten Gabrielsen prøvde å uttrykke det. Det er mange som har sitt yrke og sitt eksistensgrunnlag på slike bruk i det norske landbruk.

Representanten Kristiansen sa at dette var et utadrettet skuespill. Jeg synes kanskje det var noe drøyt sagt. Ethvert skuespill pleier gjerne å ha ingredienser som narrer og bødler, og i tilfelle synes jeg vel det er andre som også er svært aktive aktører på denne scenen i kveld.

Jeg synes Gabrielsen har hovert ganske bra over at han har lagt sin hånd over Arbeiderpartiet – som han sa på fjernsynet for noen kvelder siden – og også over norsk landbruk, vil jeg tilføye.

Og Hedstrøm vil ikke bare avvikle, han vil avrette norsk landbruk, slik han skisserer det.

Det er bekymringsfullt at vi har den handelslekkasjen vi har. Men det er ikke bare norsk landbruks skyld. Hvorfor vil ikke de som bekymrer seg så sterkt for matvareprisene, gjøre et grep som de kan gjøre selv uten problem, nemlig å ta vekk den høye skatten vi har på norsk mat, ved å redusere matmomsen. Det utgjør cirka en fjerdedel av sluttprisen på norsk mat.

Ansgar Gabrielsen sier at vi skal bruke offentlige midler alternativt og få annen virksomhet i distriktene. Hvordan harmonerer det med Høyres politikk når det gjelder f.eks. SND? Verdiskapingsprogrammet i forbindelse med dette oppgjøret var jo bra. Men det gjenstår å se hvor lenge det vil vare, jf. det som nå skjer med SND og virkemiddelbruken der.

Når Hedstrøm snakker om norsk matvarepris og sammenligner med svensk pris, burde han kanskje også ta med lønns- og skattenivået i Sverige. Er det en slik utvikling Hedstrøm vil ha?

Multifunksjonelle roller i landbruket har blitt nevnt. Men beredskapspolitikken har vært svært lite berørt – matvareberedskap og selvforsyningsevne. Vi har egentlig ingen overproduksjon hvis vi tenker globalt, og i denne salen blir vi svært ofte minnet om at vi skal tenke globalt.

Det er i stor grad en feil fordelingspolitikk. Småskalalandbruket er den beste garantist for et robust og sterkt landbruk. Tsjernobyl-ulykken viste det. Ren mat produseres bedre i småskalalandbruk enn i et industrielt landbruk. Jeg synes dette også burde telle når vi legger strukturen gjennom et slikt jordbruksoppgjør.

Randi Karlstrøm (KrF): Jeg følte at det var nødvendig å forlenge debatten med i hvert fall tre minutter til, for jeg har lyst til å kommentere statsråd Kosmos innlegg.

Han laget et poeng av at det var stor forskjell mellom å forhandle med lønnsmottakere og å forhandle med private næringsdrivende. Jeg fikk inntrykk av – av måten ministeren uttalte seg på – at det visstnok ikke var så nøye hvordan man forhandlet med private næringsdrivende, at man egentlig forhandlet med dem av ren snillisme. Det hørtes slik ut av måten det ble formulert på. Jeg synes det er litt merkelig, og det er i høyeste grad historieløst.

Dette er en samfunnsavtale med private næringsdrivende. Det burde være like hensiktsmessig og fornuftig å forhandle med dem. Dessuten må bøndene bære konsekvensene av en slik forhandlingsavtale i større grad enn kanskje mange lønnsmottakere må. Det er en annen type forhandlinger. De har ikke arbeidstakerrettigheter som i NNN, men de har stolthet, sjøltillit, sjølbergingsevne, egenkapital – og de har arv som de stiller med. Det skal forhandles om en samfunnsavtale som man har forhandlet om i hele etterkrigstida. Den er historisk. Det er ikke noe nytt at man forhandler, og at bøndene er private næringsdrivende. Dette er ikke noe nytt som noen har oppdaget. Det har vært slik hele tida.

I forhandlinger må regel nr. 1 fortsatt være at man skal skape tillit, og at man skal sørge for å finne fram til en vinn-vinn-løsning. Man kommer kanskje ikke så langt ved å legge seg på en belærende og allvitende linje, der man har fasit på folks beste, nemlig at de ikke skjønner sitt eget beste.

Det er kommet påstander om svartmaling. Svartmaling har det vært på hele 1990-tallet. Jeg har sett utviklingen i mitt eget fylke, Finnmark, på 1990-tallet. Det kan jo sies å være et ganske marginalt område, der man kan teste litt effekter. Her har jeg i løpet av 1990-tallet sett at underskogen av små bruk er vekk. Oppgjøret i 1996 gav en inntektsreduksjon på minus 30 000 årsverk på sau. Året etter spikret sauebøndene i Loppa igjen døra. På samme tid økte saueholdet i sentrale strøk. Og dette løpet fortsetter.

Men det som er det alvorlige, er at det skjer så mye raskere. Og det skjer i en takt som blir vanskelig for de private næringsdrivende som må bære kostnadene av dette selv og følge med.

Det kan kanskje se ok ut på papiret, men effekten for bønder som ser at det er minus 5 000 kr og regner på det, er at det kan variere mellom 10 000, 15 000 og 20 000 kr – begge veier. Det skaper frykt. Det var ikke det vi trengte nå når vi skulle drive omstilling.

Øystein Hedstrøm (Frp): I store deler av denne debatten har jeg vært veldig skuffet fordi det har vært mye preik, lite realisme og lite visjoner over politikernes innlegg når det gjelder fremtiden for den norske landbrukspolitikken.

Men etter at jeg hørte statsråd Kosmo, ser jeg lysere på fremtiden. Jeg kommer til å sitere Kosmo i landbruksdebatter og distriktspolitiske debatter fremover. Som jeg sa i et tidligere innlegg: LO Industri har et program for distrikts- og landbrukspolitikken som jeg håper Arbeiderpartiet vil jobbe videre med framover. Han sa det jo helt riktig: Norsk næringsmiddelindustri er en viktig industri med mange tusen arbeidsplasser som vi er helt avhengig av. Den kan ikke overleve hvis de ikke får råvarer til konkurransedyktig kostnad. Og kan ikke den norske bonde skaffe det, må de gå andre steder. Og får ikke den norske forbruker matvarer til konkurransedyktige priser, reiser han over grensen til Sverige. Jeg har sagt det før: Det har alt etablert seg flere «Little Norway» på andre siden av grensen, som er blitt en lang handledisk. Der treffer du naboene dine, søskenbarnet fra Gjøvik osv. Dette kommer til å utvikle seg, det kommer til å akselerere hvis ikke norske politikere tar dette innover seg og bekjenner seg til virkelighetens verden, uavhengig av hva komiteens leder og Senterpartiet ønsker når de snakker om dumping av svenske matvarer. Det vil bare være et forbigående fenomen, de vil bli dyktigere og dyktigere. Svenskene ligger flere lysår foran oss her hjemme – matvareprisene i Sverige ligger 27 pst. over gjennomsnittet i EU, og de vil ha enda mer konkurranse i sitt system. Så dette må vi norske politikere ta innover oss og lære av andre land, for at den norske bonde skal kunne overleve og være konkurransedyktig i tiden framover.

Men har vi noen gründere og industrialister som vi politikere kan lære av? Ja, personlig føler jeg at vi har det. I Gausdal har vi en bonde som heter Simen Fougner, som produserer uten å behøve å ta imot noe støtte. Han har til og med hatt realistiske planer for eksport av gris. Men han blir kriminalisert, for han holder seg litt over konsesjonsgrensene.

Og så har vi på Østre Toten Per Idar Vingebakken, som ble stoppet av norske politikere. To tidligere statsråder, landbruksministre, var og priset hans integrerte konsept, primærproduksjon og meierivirksomhet. Også en statsminister var der og sa: Vi trenger et korrektiv til Tine. Han satte i gang fullt lovlig utenfor kvotesystemet for melk, men politikerne klarte å drepe virksomheten hans ved å innføre en ny lov om at alle skulle produsere innenfor konsesjonsgrensen. Der kan vi politikere lære hvordan norske bønder kan utvikle seg.

Odd Roger Enoksen (Sp): Den 9. mai hadde vi en debatt som flere av oss trodde skulle komme til å bli viktig for landbruksnæringen. For første gang etter behandlingen av St.prp. nr. 8 på begynnelsen av 1990-tallet var det enighet mellom sentrum og Arbeiderpartiet i noe så viktig som spørsmålet om landbrukets framtid. Og resultatet av behandlingen av den stortingsmeldingen gav grunn til optimisme i næringen, selv om selvfølgelig ikke alle var fornøyde. Jeg holdt også et innlegg hvor jeg uttrykte tilfredshet med at Høyre endelig var parkert i landbrukspolitikken. Det som har skjedd etter behandlingen av innstillingen til St.meld. nr. 19, er omtrent som X-Files: Du tror det ikke før du ser det. Jeg hadde faktisk ikke drømt om at jeg så raskt skulle bli nødt til å spise i meg mitt utsagn om Høyres plass i landbrukspolitikken.

Arbeiderpartiet gjentar i dag i denne debatten til det kjedsommelige at det er sentrum som har ansvaret for det begredelige oppgjøret som Regjeringen har presentert næringen. Jeg hadde faktisk trodd at man i Arbeiderpartiet var voksen nok til å ta ansvar for sine handlinger og ikke følte et behov for å skylde på andre når man har gjort en brøler. Jeg trodde man også var voksen nok til ikke å komme med den type meningsløse påstander som vi hørte representanten Sigrun Eng komme med tidligere i kveld om Bondelagets leder.

I kveld har vi opplevd at landbruksministeren er blitt omfavnet av Høyres Ansgar Gabrielsen – ikke bare i kveld, det er landbruksministeren blitt konstant etter presentasjonen av tilbudet til landbruksnæringen. Og vi har på toppen av det hele sett at Øystein Hedstrøm nå også har omfavnet arbeids- og administrasjonsministeren og øynet håp om en ny retning. Det står stadig klarere for meg hvorfor Høyre så det som viktig å bidra til et regjeringsskifte den 9. mars. Vi har sett det tidligere i dag i behandlingen av kommuneøkonomiproposisjonen. Vi har opplevd det nå under behandlingen av jordbruksoppgjøret. Det har vært en svart dag for Distrikts-Norge, og til tross for at flere av Arbeiderpartiets representanter sier at innstillingen til landbruksmeldingen står fast, må jeg si at jeg er sterkt i tvil, og jeg heller vel dessverre til samme oppfatning som representanten Ansgar Gabrielsen har gitt uttrykk for flere ganger i tidligere debatter, den innstillingen er lagt død, med støtte fra Høyres side.

Vi har fått en sminket versjon av hva vi kan forvente av utvikling i landbruket framover fra landbruksministeren og fra Arbeiderpartiets landbrukspolitiske talsmann. Vi har fått en usminket versjon fra administrasjonsministeren. Jeg syns i det aller minste Arbeiderpartiet på slutten av denne debatten kan være voksent nok til å gi næringen og Stortinget en pekepinn på hva man kan forvente seg i årene framover. Jeg har også registrert at landbruksministeren i et intervju i media har sagt at man tar et første forsiktig skritt i kveld. Det har også Jørgen Kosmo nå bekreftet, og jeg syns Arbeiderpartiet kunne være voksent nok til å erkjenne det.

Ansgar Gabrielsen (H): Enoksen sa at det var en svart dag for Distrikts-Norge. La meg i hvert fall si at noe særlig lysere og lystigere hadde det i hvert fall ikke blitt om Senterpartiet i større grad hadde hatt en hånd på dette rattet. Det er i hvert fall helt sikkert. Det å gå med bind for øynene er ikke akkurat noen lys opplevelse.

Jeg har et spørsmål til Senterpartiet på slutten av denne debatten – eller til sentrum for så vidt, men la meg stille spørsmålet til parlamentarisk leder for Senterpartiet. I den innstillingen vi behandler i dag, er det etter mitt skjønn åtte-ti merknader fra sentrum som hver for seg innebærer mistillit til statsråden, eller for den saks skyld til Regjeringen. Det gjentas åtte ganger at stortingsvedtak effektivt er satt til side av Regjeringen. Mitt spørsmål til Enoksen er enkelt: Har Senterpartiet tillit til den statsråden som har lagt fram denne proposisjonen?

Kjell Opseth (A): Det er ikkje noko hyggeleg å vere med og forlengje møtet på denne tida av døgnet, men ein del av det representanten Enoksen sa, krev at ein tek til motmæle.

Når representanten Enoksen framstiller dette som ein svart dag for norsk landbruk og for Distrikts-Noreg, er det fullstendig feil. Det verste vi kan gjere for norsk landbruk og for Distrikts-Noreg, er jo å late som ingenting og ikkje gjere noko som helst, som Senterpartiet har ein tendens til – å ville bevare det beståande og ikkje sjå på kva som krevst av endringar, er kjenneteiknet til Senterpartiet.

Det er jo snarare tvert om slik at ein skal vere glad for at Stortinget har tatt inn over seg at det trengst endringar. Og dersom vi ikkje gjer desse endringane no, som vi har vore inne på fleire gonger i denne debatten, er det å gå mot eit stup som vi kjem til før eller sidan, og då har vi ingen kontroll eller styring på kva veg ein ramlar. Så eg trur vi skal vere glade for at nokon tek ansvar og set i gang ein prosess som no har stått stille i to år på grunn av at Bondevik-regjeringa ikkje har følgt opp det ein starta med i 1986.

Odd Roger Enoksen (Sp): Jeg trodde faktisk at representanten Opseth hadde registrert at i innstillingen til St.meld. nr. 19 er det trukket opp linjer for utvikling av norsk landbruk i tiden framover – retningslinjer som vi står sammen om, retningslinjer som ligger i framtid, og som gir grunnlag for optimisme i næringen.

Og når representanten Opseth nå presterer å si at Senterpartiet ønsker at alt skal være som det har vært, er det faktisk feil. Da bør Opseth ta seg bryderiet med å lese innstillingen, som han selv har vært med på å skrive, på nytt.

Så til representanten Ansgar Gabrielsen. Den første som i denne salen sa at innstillingen til landbruksmeldingen ikke lenger gjaldt, og at Regjeringen hadde tilsidesatt den gjennom tilbudet til landbruksnæringen, var nettopp representanten Ansgar Gabrielsen. Jeg går ut fra at det er like viktig for Høyre som det er for Senterpartiet at vedtak gjort i denne sal blir etterlevd. Og hvorvidt statsråden har min og Senterpartiets tillit, blir først interessant i det øyeblikk også Høyre kan svare på det spørsmålet, om det er viktig for Høyre at vedtak gjort i Stortinget blir etterlevd, vedtak som representanten Gabrielsen gjentatte ganger har sagt er tilsidesatt gjennom det tilbudet som landbruksministeren har lagt fram.

Så det kunne være kjærkomment å returnere spørsmålet til representanten Gabrielsen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 15.

(Votering, se side 3784)