Johan J. Jakobsen (Sp) (ordfører for saken): Innstillingen til meldingen om nordisk samarbeid viser at det i Stortinget er bred enighet om hovedlinjene i det nordiske samarbeidet, slik det kommer til uttrykk gjennom Nordisk Råd.

Unntaket er Fremskrittspartiet, som mener Nordisk Råd i sin nåværende form bør legges ned eller omorganiseres. Men Fremskrittspartiet fremmer ikke noe forslag om å avvikle Nordisk Råd, og jeg er heller ikke kjent med at partiets representanter i rådet seriøst har reist spørsmålet om avvikling på sesjonene i Nordisk Råd.

Når vi drøfter nordisk samarbeid, er det viktig å presisere at samarbeidet innen rammen av Nordisk Råd bare er en del av det omfattende og tette samarbeidet som skjer mellom de fem nordiske land. Et godt eksempel på det fikk en for to uker siden da de nordiske lands felles ambassadekompleks i Berlin ble innviet. Dette samarbeidsprosjektet har naturlig nok vakt stor interesse, også internasjonalt. Her demonstrerer den nordiske regionen i «regionenes Europa» at fem land, med en felles nordisk identitet, har vilje og evne til å forene krefter om felles mål og oppgaver. Norden viser på denne måten også veg når det gjelder nye former for diplomatisk-politisk samarbeid.

Innvielsen av den felles nordiske Berlin-ambassaden den 20. oktober illustrerer også noe av bredden i det unike nordiske samarbeidet. Det er nemlig i kombinasjonen av det folkelige, frivillige samarbeidet og det offisielle samarbeidet at dynamikken i dette samarbeidet ligger. Ambassadekomplekset i Berlin og et forsterket nordisk samarbeid om bl.a. fredsbevarende operasjoner er to av flere eksempler på at det nordiske samarbeidet gradvis har fått en forsterket internasjonal dimensjon. Det er interessant å registrere at den positive utviklingen i samarbeidet har skjedd til tross for at de nordiske land har valgt ulike løsninger både når det gjelder sikkerhetspolitisk samarbeid og tilknytning til EU.

Til tross for ulike vegvalg når det gjelder NATO og EU, synes det å være stor vilje til å opprettholde og videreutvikle det nordiske samarbeidet. At dette samarbeidet, som nevnt, har fått en sterkere internasjonal profil, bl.a. gjennom samarbeidet i nærområdene og Europa for øvrig, er en naturlig utvikling sett på bakgrunn av det som har skjedd i Europa på 1990-tallet. Jeg deler ikke Fremskrittspartiets oppfatning om at de nordiske lands ulike vegvalg i EU-saken har gjort Nordisk Råd til et uegnet samarbeidsforum. Tvert om: Nettopp fordi de nordiske landene har valgt ulike tilknytningsformer, fungerer Nordisk Råd også som et nyttig forum for samråd og koordinering.

I meldingen om det nordiske samarbeidet, som er til behandling i dag, gir Regjeringen uttrykk for at det nordiske samråd har ført til felles nordiske holdninger og innflytelse på EUs lovgivningsarbeid, bl.a. på områder som miljø, forbrukervern, matvaresikkerhet og likestilling.

En hovedutfordring for Norden, og herunder Nordisk Råd, er å bygge bru over det gamle øst-vest-skillet i Europa – ikke minst med tanke på å trekke Russland med i et bredt internasjonalt samarbeidsmønster. Det finske initiativet om den nordlige dimensjonen krever etter min oppfatning en felles nordisk oppfølging, bl.a. fordi de nordiske land gjennom den mangeårige fellesnordiske innsatsen i Baltikum, Nordvest-Russland, Østersjøregionen og det arktiske området har opparbeidet seg viktige erfaringer og kunnskaper og et bredt kontaktnett, som bør koordineres med utviklingen av den nordlige dimensjonen i EU.

Midtengruppen i Nordisk Råd har tatt et initiativ for å gjøre det nordiske samarbeidet til en aktiv partner i utviklingen av den nordlige dimensjonen. Den nordlige dimensjonen bør utvikles i samråd med både parlamentarikere, frivillige organisasjoner og eksisterende nordiske, baltiske og russiske nettverk. Den nordlige dimensjonen må med andre ord få en parlamentarisk og folkelig forankring.

Under Nordisk Råds sesjon i Stockholm kommende uke er globaliseringen og Norden tema for en egen debatt på grunnlag av en egen rapport om globaliseringens konsekvenser for de nordiske velferdssamfunnene. Den voksende uro over den destabiliserende kraft globaliseringen representerer, favner i dag nesten hele det politiske spekter. Det er viktig at Nordisk Råd har satt dette tema på den nordiske agendaen. Det er en stor utfordring hvordan en, bl.a. gjennom det nordiske samarbeid, kan gjenvinne den demokratiske og regionale kontrollen med globaliseringens negative sider.

Det norske formannskapet i Nordisk Råd tok i 1997 initiativet til et nordisk IT-politisk samarbeid. Under det islandske formannskapet er et eget ministerråd og en egen embedsmannskomite for IT-politikk etablert. Norden har som region en stor geografisk utfordring knyttet til den arealmessige spredningen av bosetting, arbeidsplasser og kompetanse. Mot denne bakgrunn blir en utbygging av informasjons- og kommunikasjonsteknologien, IKT, et viktig grep i arbeidet for å sikre næringsliv og bosetting i hele Norden.

«Den digitale allemannsretten» er i ferd med å bli etablert som begrep både i Sverige og i Norge, som et uttrykk for hvilket ambisjonsnivå en vil legge seg på når det gjelder den nye teknologien. Nordisk Ministerråd har tatt initiativ til at det på nordisk plan skal satses på samarbeid i Norden om bygging av IKT-infrastruktur og videreutviklingen av IKT, bl.a. innenfor utdanningssektoren.

Innenfor deler av Norden har det på 1990-tallet foregått en sterk sentralisering av næringsliv og bosetting. Både i Finland, Sverige, Island og Norge er politikerne opptatt av langtidsvirkningen av en fortsatt sterk sentralisering i Norden. Samarbeid om regionalpolitikken har i flere tiår vært definert som et nordisk samarbeidsområde. Utviklingen på 1990-tallet vil trolig føre til at dette samarbeidet nå blir satt høyere på den politiske dagsordenen i Nordisk Råd. Dette er et område hvor de nordiske land virkelig kan dra nytte av å utveksle ideer og erfaringer. Det kan være grunn til å merke seg at da den finske riksdagen siste uke debatterte sentralisering og distriktspolitikk, ble det vist til den norske modellen og de ulike tiltak som den norske regjeringen har iverksatt for å motvirke den sterke sentraliseringen og legge til rette for en positiv utvikling i hele landet. Også når det gjelder dette samarbeidsområdet, vil utbyggingen av et allment tilgjengelig IT-nett i hele Norden være et framtidsrettet virkemiddel.

Det nordiske samarbeidet har de senere år gjennomgått en omfattende reformprosess. Siktemålet med denne prosessen har vært både å effektivisere og vitalisere Nordisk Råd og tilpasse rådets arbeid til de nye rammer som de nordiske lands medlemskap i henholdsvis EU og EØS setter.

Neste år har det gått fem år siden Nordisk Råd vedtok den nye organisasjonsstrukturen. Komiteen mener nå at tiden er inne til å evaluere reformprosessen og drøfte nærmere erfaringene med den nye rådsstrukturen. Blant annet vil det være nyttig å få en vurdering av i hvilken grad de nordiske lands tilknytning til EU og EØS har påvirket arbeidet i Nordisk Råd. Komiteen ber derfor om at Regjeringen i neste års stortingsmelding om det nordiske samarbeidet gir en vurdering av reformene og den nye strukturen som grunnlag for en behandling i Stortinget. Komiteen ønsker dessuten at delegasjonen til Nordisk Råd utarbeider en rapport om parlamentarikernes erfaringer med den nye strukturen og utvidelsen av arbeidsområdet i lys av reformprosessen i Nordisk Råd og integrasjonsprosessene i Europa.

Jeg viser for øvrig til komiteens innstilling.

Marit Nybakk (A): Den årlige meldingen om nordisk samarbeid legger denne gangen avgjørende vekt på utviklingen og endringene i samarbeidet som følger av nye eksterne rammevilkår gjennom 1990-tallet. Både på ministernivå og i Nordisk Råd bærer arbeidet i økende grad preg av de utenriks- og sikkerhetspolitiske endringsprosessene i vårt grannelag og i Europa. Derfor snakkes det nå i nordisk sammenheng om nærområdedimensjonen og Europa-dimensjonen.

Mens det opprinnelige offisielle Norden-samarbeidet dreide seg om interne nordiske forhold, slik som felles arbeidsmarked o.l., preges arbeidet både i Ministerrådet og i Nordisk Råd i økende grad av samordning og samarbeid, som bl.a. skyldes de nordiske lands ulike tilknytning både til EU og til NATO.

Nærområdesamarbeidet kommer som en konsekvens av Sovjetunionens oppløsning og Murens fall. Her er Barentssamarbeidet, arbeidet i Østersjørådet og bidrag til å kvalifisere de baltiske stater til EU-medlemskap sentrale oppgaver for nordisk samarbeid.

Det er lett å slutte seg til meldingens understreking av at et hovedmål for nærområdesamarbeidet er å sikre fred og stabilitet i et utvidet Norden. Både demokratisk, sosial og økonomisk utvikling er nødvendige forutsetninger for en slik stabilitet.

Det er ikke minst Nordisk Råd som har presset fram en opptrapping av Ministerrådets nærområdesatsing. Som en konsekvens av endrede forutsetninger, ikke minst integrasjonsprosessen i Europa, fikk Nordisk Råd i 1995 en ny organisasjonsstruktur der tidligere fag- og sektorutvalg er erstattet med tre hovedutvalg: Nordenutvalget, Nærområdeutvalget og Europautvalget.

Det er i Norges interesse å spille en aktiv rolle for å legge premisser for utviklingen i våre nærområder, også gjennom et nordisk samarbeid. Helt utrolige forandringer skjer. Vi opplever mangfold, demokrati, samarbeid og integrering, men også usikkerhet og uforutsigbarhet. Vi ser hvordan sosiale skillelinjer forsterker seg. En sølvmur eller en fattigdomsmur – litt avhengig av hvor man står – går også gjennom våre nærområder, ikke bare lenger sør. Både i de tre baltiske statene og i Russland har vi fått nye sett med interne sosiale skillelinjer. Vi opplever at fattigdomsproblemet setter seg fast. Vi opplever langtidsledige og store grupper som er permanent fattige, samtidig som nye overklasser med ufattelig rikdom vokser fram. Mye av dette kan nok tilskrives mangelen på effektive forvaltninger og offentlige og sivile organisasjoner, men også få eller ingen tradisjoner med hensyn til privat næringsutvikling, økonomiske spilleregler og et demokratisk lovverk. Det er derfor viktig at Norden bidrar i samarbeid med EU til institusjonell fornyelse, og det er kanskje vel så viktig og et like effektivt bistandselement i samarbeidet med disse landene som innsprøyting av kapital.

Når det gjelder Østersjøregionen, representerer den én av de mest dynamiske regionene i Europa med et stort vekstpotensial. De nordiske land samarbeider også i Østersjørådet, som er viktig bl.a. på grunn av sin sammensetning, for her sitter de fem nordiske land med sin ulike tilknytning til EU, her er de tre baltiske stater, og her er Polen, Tyskland og Russland. Rådet holder på en måte Russland fast i nærområdesamarbeidet, og blir derfor også et viktig bindeledd mellom EU og Russland.

Etter modell av Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd er det etablert et Baltisk Ministerråd og en Baltisk Parlamentarikerforsamling. Samarbeidet mellom Nordisk og Baltisk Ministerråd er intensivert både på politisk nivå og på tjenestemannsnivå. Det siste året har det også vært en felles parlamentarikersesjon mellom Nordisk Råd og Baltisk Forsamling. Fra og med 1999 inngår også det arktiske samarbeidet i Ministerrådets nærområdeprogram. I april 1999 arrangerte Stortinget og Nordisk Råd i fellesskap den første parlamentariske Barentskonferanse i Alta.

Likevel er det nok Europa og EU-saker som er mest framtredende, og som kommer til å bli det i det nordiske samarbeidet. EUs videre utvikling og takten i integrasjonsarbeidet berører alle de nordiske land, også Norge. Det er interessant at Regjeringen mener at det nordiske samarbeidet har ført til at felles nordiske holdninger og vurderinger har hatt innflytelse på EUs lovgivningsarbeid, bl.a. på områder som miljø, arbeidsmiljø, forbrukervern, matvaresikkerhet, sysselsetting og likestilling.

I Nordisk Råds Europautvalg har vi bl.a. behandlet EUs sysselsettingspolitikk, innføring av euro, forbrukervern i EU, EUs utvidelsesprosess, Schengen og EUs nordlige dimensjon.

Det har vært viktig ved iverksettelsen av Amsterdam-traktatens bestemmelser å ha nær nordisk kontakt. Ikke minst er dette tilfellet i forbindelse med forhandlinger om den institusjonelle avtalen mellom EU på den ene siden og Norge og Island på den andre siden om Schengen.

De nordiske EU-landene vil i årene som kommer, i tur og orden inneha formannskapet i EU. Finnene har allerede vist tenner som EU-ledere og satt seg i respekt. Sverige kommer i lederposisjon våren 2001 og Danmark høsten 2002. Jeg savner en felles nordisk strategi for hvordan vi best kan utnytte de fordeler formannskapene åpenbart vil gi Norden som region, inkludert våre nærområder, også fordi medlemskap for de baltiske stater og Polen og flytting av Tysklands hovedstad til Berlin vil flytte tyngdepunktet i EU nordøstover.

Vi må i Norden sterkt bidra til at vi får en substans, et innhold i den nordlige dimensjon, og at det må innebære en fokusering på Nordvest-Russland, ikke bare Østersjøområdet. Vi må trekke EU inn i et forpliktende samarbeid nordover.

De siste to årene har forsvars- og sikkerhetspolitikken blitt satt på dagsordenen i Nordisk Råd. Det mest spennende vi kommer til å stå overfor framover på den sektoren, er EUs initiativ for en forsvars- og sikkerhetsidentitet. Med de ulike utgangspunkt de nordiske land har, både i forhold til EU, Vestunionen og NATO, vil dette temaet måtte bli sentralt og debattene også spennende i tida som kommer.

Jeg sa i mitt innlegg om nordisk samarbeid for et år siden at «limet i samarbeidet i Norden har vært kulturelle og språklige likheter, demokratiske samfunnsmodeller og sammenfallende verdivurderinger». Vårt felles verdigrunnlag, basert på bl.a. solidaritet, likeverd og demokrati, har muliggjort en nordisk samordning av holdninger, tiltak og politikk i ulike internasjonale fora, ofte med konstruktive og vellykkede resultater. Nordiske initiativ har preget utviklingen av arbeid, mål og virkemidler i en rekke flernasjonale institusjoner, langt utover det Nordens størrelse og geografiske plassering skulle tilsi. Eksempler på dette er Verdensbanken og IMF, reformer i FN-systemet og internasjonal handel. De nordiske land har bl.a. engasjert seg sterkt i videreutviklingen av det såkalte HIPC-programmet for å lette u-landenes gjeldsbyrde, og her er også kontakten ganske sterk inn mot de enkelte EU-land.

Til slutt: De endrede ytre og indre rammebetingelsene gjør at komiteen mener tida er inne til å drøfte nærmere erfaringene med den reformprosessen og den omstruktureringen som Nordisk Råd har gjennomgått på 1990-tallet, slik også saksordføreren understreker. En enstemmig komite ber derfor om at meldingen i 2000 gir en vurdering av situasjonen, og at delegasjonen til Nordisk Råd også utarbeider en egen rapport.

Dag Danielsen (Frp): Som representanten Jakobsen ganske riktig bemerket, har Fremskrittspartiet i en merknad til denne meldingen gjentatt vårt tidligere standpunkt, at Nordisk Råd bør legges ned. Det er en merknad og ikke et konkret forslag, og det skyldes at det ikke er noe flertall i denne sal for å fremme et forslag om nedleggelse. Vi fant det likevel riktig å legge inn en merknad om dette for å markere at vi vurderer den praktiske gjennomføringen av det nordiske samarbeidet annerledes enn flertallet i denne sal.

Det er ikke uenighet mellom Fremskrittspartiet og flertallet i Stortinget om betydningen av det nordiske samarbeidet. Norden er en sentral arena, også ifølge Fremskrittspartiets vurdering. Jeg vil imidlertid understreke at dette samarbeidet etter vår mening blir utmerket ivaretatt på regjeringsplan. Det er få områder i verden hvor samarbeidet nettopp fungerer så godt som det gjør i Norden.

Slik det tidligere er blitt sagt bl.a. i denne sal, er Norge, som kjent, et lite land i verden, og det betyr at det er nødvendig for Norge å prioritere sin bruk av ressurser og hvor man skal sette inn de sentrale utenrikspolitiske virkemidlene for å få mest mulig igjen for ressursene.

Det har skjedd en dynamisk utvikling av politikken, og Sverige og Finland er nå, som representanten Jakobsen ganske riktig bemerket i sitt innlegg, medlemmer av EU. Og dette er en del i den dynamiske utviklingen som gjør at man etter Fremskrittspartiet mening bør konsentrere ressursene om øvrige internasjonale fora.

Einar Steensnæs (KrF): Det nordiske samarbeidet er et samarbeid i utvikling. Det heter gjerne at Norden ikke bare er et geografisk begrep, det uttrykker også en kulturell og verdimessig identitet, en samhørighet mellom folk som er sterkt sammenbundet gjennom felles historiske og kulturelle røtter. En del grunnleggende politiske premisser for dette samarbeidet har endret seg betydelig de senere årene. De nordiske landene har f.eks. valgt ulike løsninger for en tilknytning til EU. Det har likevel ikke hindret en dynamisk utvikling av det nordiske samarbeidet også etter de siste EU-tilslutningene med Sverige og Finland. I Nordisk Råd har f.eks. det opprinnelige internt nordiske samarbeidet blitt supplert med en nærområdedimensjon og en Europa-dimensjon. I Nordisk Råd-sammenheng ser vi også stadig nye eksempler på at den nordiske velferdsmodellen, sysselsettingspolitikken og satsingen på de frivillige organisasjoner – gode eksempler på viktige nordiske prioriteringer – blir supplert med nye initiativ for å vedlikeholde viktige fellesnordiske politikkområder og videreføre en felles nordisk strategi og identitet. Og dette er ikke symbolpolitikk. De dokumenter som er til behandling i Nordisk Råd i sesjonen i Stockholm som starter opp neste uke, viser at det dreier seg om viktige realiteter. Verdifulle erfaringer i ett land i Norden kan inspirere andre nordiske land til å prøve ut tilsvarende løsninger. Gjennom utredningsarbeid og komitearbeid nedfelles det nyttig kunnskap og verdifull informasjon som andre land kan bruke.

Men det må innrømmes – det blir utrolig mye papir og mange ord! Nordisk Råd kan bli mer målrettet. Det kan bli mer effektivt og sikkert også økonomisere bedre både med papir og med ord. Men vi trenger denne plattformen som Nordisk Råd representerer, som et instrument både for å synliggjøre og for å videreføre viktige elementer i den nordiske identiteten. Derfor er arbeidet med nordiske saker gjennom Nordisk Råd fremdeles høyt prioritert i de nordiske landene. Derfor er det også gledelig at de nordiske regjeringene blir så tungt representert på den forestående sesjonen i Stockholm.

Utviklingen av det nordiske samarbeidet har også gått i retning av et mer regionalt utsyn. Globale og regionale spørsmål preger mer og mer den politiske dagsordenen, og vi blir oss stadig mer bevisst at vi står i et klart avhengighetsforhold til tilstøtende regioner både hva gjelder miljø, handel, transport og sikkerhetspolitiske forhold – for å nevne noe. Det er interessant å følge utviklingen av det regionale samarbeidet både rundt Østersjøen og i Barentsregionen. Her har det over kort tid blitt bygd opp gode samarbeidsrelasjoner først og fremst på politisk nivå, men nå drøftes det hvordan en også kan komme i gang med et mer målrettet folk til folk-samarbeid. Erfaringene fra det mangeårige samarbeidet i Norden kan være nyttige også for andre regioner. Mangel på kommunikasjon, nettverksbygging og kontakt over landegrensene avler mistro og bidrar ofte til å holde den politiske spenningen på et jevnt høyt nivå. Et felles samtaleforum, et møtested hvor regionale spørsmål kan drøftes og hvor de enkelte landenes posisjoner og standpunkter kan bli nærmere utdypet, vil kunne åpne for bedre relasjoner landene imellom.

Men det er tross alt de internt nordiske sakene som vil ha størst oppmerksomhet i det nordiske samarbeidet. Ministerrådet understreker selv sterkt at arbeidet med Europa-spørsmål bør ha mer preg av samråd og informasjonsutveksling enn av beslutninger og iverksetting av vedtak, slik det ellers gjøres i de nordiske sakene. Men det er ingen tvil om at Regjeringens melding om det nordiske samarbeidet i sterk grad preges av en større vektlegging av regionale spørsmål. Det nordiske samarbeidet og samholdet kan neppe ivaretas på en tilstrekkelig god måte uten at en tar hensyn til at den nordiske dimensjonen må forholde seg til andre regionale og globale forhold. Derfor er det naturlig at den politiske dagsordenen i Nordisk Råd får et stadig større spenn når det gjelder tema. På sesjonen i Stockholm skal rådet bl.a. behandle globaliseringens betydning for kulturpolitikk og sosialpolitikk sett ut fra et nordisk perspektiv.

I meldingen fra Regjeringen nevnes det at Ministerrådet har drøftet politiske retningslinjer for en ny strategiplan for utdannings- og forskningsarbeidet i fem år framover. Jeg tror de nordiske landene har mye å hente når det gjelder samarbeid innen utdanning og forskning. Elevutvekslingsprogrammene legger grunnlaget for at den nordiske identiteten får nødvendig oppmerksomhet hos nye generasjoner av ungdommer som i stadig sterkere grad vil søke mot utenlandske utdanningsinstitusjoner for hele eller deler av sin utdanning. Tilsvarende kan også et nærmere forskningssamarbeid tilføre forskningen verdifulle impulser, samtidig som dette vil bidra til å styrke den nordiske samhørigheten.

Vi har i Norge valgt en treleddet struktur for den totale FoU-innsatsen for næringslivet gjennom en fordeling mellom universitet/høgskole, forskningsinstitutter og næringslivet selv. De fleste andre industrinasjoner, deriblant Sverige, har valgt en toleddet struktur, der den naturvitenskaplige og teknologiske forskningen er lagt til universitetene i et samlet miljø med nær kontakt til industrien. Norsk næringsliv har styrket sin forskningsandel gjennom de siste årene, men fortsatt er det slik at det er et relativt lite antall bedrifter og foretak som står for den vesentligste andelen av den næringsfinansierte forskningen. Disse bedriftene representerer gode, solide selskaper. Problemet er at de er så få.

Om Norge henter hjem flere gullmedaljer enn Sverige og Finland fra De olympiske vinterlekene, blir vi til gjengjeld grundig slått når det gjelder satsing på FoU. Svensk næringsliv bidrar med nærmere 2 pst. av BNP til FoU, dvs. det dobbelte av hva som satses i Norge. I Finland er forskningen kommet øverst på prioriteringslisten både hva de offentlige budsjettene og næringslivets budsjetter angår. Budsjettforslaget for 2000, som nå er til behandling i Stortinget, er et av de beste forskningsbudsjettene på 1990-tallet. Det gir håp for fremtiden. Likevel er det et godt stykke igjen før målsettingen er nådd, nemlig å komme opp på gjennomsnittet av hva OECD-landene bruker til forskning. Her står vi faktisk overfor en dobbel utfordring: både å heve den offentlige FoU-innsatsen og samtidig trekke norsk næringsliv sterkere inn i en satsing på FoU. Jeg tror for min del at det er mye inspirasjon å hente her for Norge i det nordiske samarbeidet. Den bevisste satsingen på forskning, slik vi ser det i Finland, vil utvilsomt gi positive resultater for verdiskapingen i det landet. Det er åpenbart at finnene har forstått at det vil være en nødvendig modningstid fra kapitalen gjøres tilgjengelig for forskningen til resultatene kan høstes i form av innovasjoner, effektivisering og forbedringer i næringslivet som grunnlag for konkurransedyktig verdiskaping. I Norge er dessverre denne tålmodige kapitalen i dag tilgjengelig i mer begrenset omfang både i offentlig og privat sektor. Det må være en målsetting både for oss som politikere og for norsk næringsliv generelt å få opp denne tålmodigheten og forståelsen for at det vil gå tid fra satsing gjøres til resultatene blir synlige.

Nordenutvalget i Nordisk Råd behandlet i 1998 et ministerrådsforslag om nordisk forskningspolitisk strategi. Målsettingen var å samle det nordiske FoU-samarbeidet i en overordnet forskningspolitisk strategi, innføre en systematisk initieringsprosess for FoU-virksomhet og innføre en ny finansieringsmodell. Jeg kjenner ikke for min del til hvordan dette er blitt fulgt opp i praksis. Men jeg ser klart muligheten for at de nordiske landene, og ikke minst Norge, gjennom en slik felles nordisk strategi kan inspireres og motiveres til å hente ut det beste av erfaringene når det gjelder forskningsstrategi og innretningen av de midler som settes av til forskning på de offentlige budsjettene.

Komiteen peker i sine merknader på at mobilitetsprogrammene innen utdanning og forskning er viktige virkemidler for å realisere et velfungerende utdannings- og forskningsfellesskap i Norden. Da må vi innrette oss slik at ny mobilitet i forskningssamarbeidet i Norden ikke fører til en sjenerende ubalanse i utveksling av forskningsaktiviteten og forskningstalenter, men at vi kan opptre som likeverdige partnere i et forsterket forskningsnettverk mellom de nordiske landene.

Per-Kristian Foss (H): Det nordiske samarbeidet er heller ikke upåvirket av alle de endringer som har funnet sted i de senere årene, fra oppløsningen av Sovjetunionen til naboland som aspirerer til medlemskap i ulike europeiske organisasjoner. Den økende grad av europeisk integrasjon, globaliseringen og regionaliseringen, som flere har vært inne på i debatten så langt, er alt med på å skape nye utfordringer, politisk, økonomisk og kulturelt.

På mange ulike plan er det omstillinger som vi må igjennom både mentalt og politisk når vi skal reformere det nordiske samarbeidet. Det seneste uttrykk for de endringer som har skjedd, er på et vis illustrert gjennom president Ahtisaaris besøk i Norge i egenskap av formannsvervet i EU. Det er et eksempel på at nye europeiske rammebetingelser skaper endringer i forholdet mellom de nordiske land, bare et nytt eksempel i rekken av mange på at i denne sammenheng er også for nordiske politikere EU-tilknytningen det overordnede.

Innen det nordiske samarbeidet har en rekke nye saksområder også kommet til i de senere årene. Det er helt sikkert også rom for flere etter hvert, ikke minst er det gledelig at forsvars- og sikkerhetspolitikken nå med økende grad av intensitet preger debatten. Det gjelder både det økte samarbeidet om fredsbevarende operasjoner og på mer direkte forsvarsrelaterte områder. Her er det helt sikkert mer å gå på. Utviklingen både i NATO og EU tvinger oss her i større grad til også å ha en felles dialog. Det kan være den eneste dialogen vi faktisk får på det nordiske torg med dem som står EUs nye og utvidede sikkerhetspolitiske samarbeid nærmere enn Norge har valgt å gjøre. For det er riktig som president Ahtisaari også sa: Vi har selv valgt å stå utenfor.

Utviklingen av de tre dimensjonene i det nordiske samarbeidet har vært både riktig og nødvendig: Den tradisjonelle nordiske dimensjon som bygger på historiske og kulturelle fellesverdier, en nærområdedimensjon, hvor arbeidet overfor de baltiske landene og Nordvest-Russland er særlig viktig, og sist, men ikke minst en europeisk dimensjon, hvor tre av de nordiske landenes medlemskap i EU er åpenbar og dominerer. Men det er et interessant forum også for oss ikke-medlemmer, hvor vi i noen grad kan henge på og henge med.

En uke før den 51. sesjon i Stockholm er det naturlig også å komme inn på det budsjettet for nordisk samarbeid som skal vedtas. Kravet til såkalt nordisk nytte må ligge til grunn for det samarbeidet som finner sted. Det gjelder både samarbeidet i regi av Nordisk Råd og Ministerrådet. Det betyr ikke bare at samarbeidet skal fokusere på det som har betydning og er nyttig for våre nordiske innbyggere, vi skal stille krav til at midlene også brukes målrettet og effektivt.

Jeg er ikke like opptatt som Regjeringen av å fremheve motsetningene mellom de tre dimensjonene man kan si gjenspeiles i dagens nordiske samarbeid, den nordiske, nærområdedimensjonen og den europeiske. Vi skal selvfølgelige ta vare på de nordiske kulturtradisjonene, men det er ingen motsetning i dette i forhold til å koordinere den nordiske innsatsen i EU, eller å trekke våre nærområder mer med i også det nordiske samarbeidet. Snarere tvert imot er det stor nordisk nytte i å samordne vår innsats i disse områdene. Derfor mener jeg også at det er rom for ytterligere prioriteringer av samarbeidet med våre nære venner i de baltiske land og i Nordvest-Russland.

Høyre har bidratt gjennom den konservative gruppen i Nordisk Råd til å finne rom for ekstra prioriteringer av nærområdesamarbeidet i det nordiske budsjettet som skal behandles på sesjonen. Det ligger mange utfordringer og venter, og det mangler ikke på områder hvor vi kan samarbeide mer, det gjelder både informasjons- og kontaktvirksomhet, demokratiutvikling, miljøsamarbeid og kanskje ikke minst energisamarbeidet. Den forankring det nordiske samarbeidet har hos folk flest, er ikke minst manifestert gjennom et bredt frivillig samarbeid med et mangfold av organisasjoner. Den betydningen en slik frivillig innsats har for det sivile samfunn, kan knapt måles i kroner. Noe av det som kanskje på en positiv måte skiller det nordiske samarbeidet fra andre typer regionalt samarbeid, er nettopp denne folkelige forankringen og tradisjonen.

Vi har ved flere anledninger vært opptatt av og understreket behovet for at de baltiske land får muligheten til nå å knytte seg nærmere både til NATO når de ønsker det, og EU når de åpenbart også ønsker det. Vi, og kanskje særlig de nordiske land som er medlemmer av disse organisasjonene, særlig EU, har vært opptatt av å skape et rom for at de tre baltiske landene kan forhandle ikke minst parallelt i tid. Men spørsmålet er – og her ligger det kanskje visse paradokser – om vi i like stor grad er åpne for at også Nordisk Råd kan åpnes for nye medlemmer utover det tradisjonelle nordiske området. Den islandske presidenten inviterte for noen uker siden til en slik debatt i samtale med den latviske presidenten. Det er en debatt jeg synes det er grunn til å ta. Våger vi ikke å ta debatten, er det et svakhetstegn. Det kan være et tegn på at Nordisk Råd igjen har stivnet hvis vi ikke våger å ta utfordringen som ligger i en slik debatt. Svaret på utfordringen er ikke nødvendigvis gitt. Men jeg tror kanskje det er viktig å starte arbeidet ved å skape rom for ytterligere møteplasser med bred deltakelse fra nordiske og baltiske parlamentarikere. Felles sesjoner er begynt. Når det gjelder felles komiteer og arbeidsgrupper, støter vi nok på noe større motstand så langt.

Den reform av nordisk samarbeid som har funnet sted, har nå noen år åpenbart fungert positivt etter flertallets oppfatning – kanskje etter alles oppfatning, bortsett fra Fremskrittspartiets. Jeg registrerer at Fremskrittspartiet mener at samarbeidet mellom regjeringene fungerer så positivt at det derfor ikke trenger en parlamentarisk ballast. Det er et resonnement jeg ikke helt forstår, fordi jeg tror noe av årsaken til at dette samarbeidet har utviklet seg positivt, er at det har vært en balanse mellom en parlamentarisk pådriverrolle – kontrollrolle, i noen grad initiativtakende – og et tett og forpliktende samarbeid på embetsmannsplan, det politisk plan mellom regjeringene.

Men igjen tilbake til rådet. Det er viktig med en reform av rådet som har gjort at man har blitt mer resultatorientert. Presidiet har nå mulighet for å sortere saker, ikke alt må bringes frem, og man får prioriteringer. Faren er selvfølgelig at man også bruker denne adgangen til å stanse saker foran rådet, til å sortere ut alt som er kontroversielt. Flertallet kan altså i grunnen bestemme om forslag skal komme frem eller ei på sesjonen. Det er en fare hvis man med dette stanser kontroversielle debatter, for Nordisk Råds mulighet til å leve og utvikle seg er avhengig av at man i større grad tar kontroversielle spørsmål også opp i Rådet. Det avspeiler den nordiske parlamentariske politiske situasjon, noe annet ville være kunstig.

Til slutt et par ord om temaet mange har vært inne på, globaliseringens utfordringer. Dette er kanskje et område hvor man med respekt å melde må si at lite skjer på nordisk plan. Vi opplever nå egentlig mellom de nordiske land en relativt tøff konkurranse om skatte-, etablerings- og rammebetingelser for å tiltrekke seg virksomheter. Jeg har det utgangspunkt at frie kapitalbevegelser krever et tettere regionalt, for ikke å si internasjonalt, samarbeid også om rammebetingelsene for kapitalen. Det gjelder skatt, grader av skatteharmonisering, det gjelder lovgivning for finansinstitusjonene mv. Dette er et tema høyt oppe på EUs dagsorden – ikke full skatteharmonisering, men åpenbart sterk innsats for å unngå at de frie kapitalbevegelser fører til at landene driver en uhemmet konkurranse om etableringer seg imellom, at de skaper såkalte skatteparadiser. På nordisk plan er dette egentlig kommet relativt kort, og de nordiske land deltar fritt og uhemmet i denne konkurransen. Vi registerer at når nordiske skadeforsikringsselskaper etablerer en felles enhet, så uttaler representanter for de norske eierne som går inn, at dette selskapet aldri kunne vært etablert i Oslo, men i Stockholm, fordi der er det bedre rammebetingelser. Sverige og Finland hadde en tilsvarende diskusjon da Merita Nordbanken ble etablert som et felles selskap, fordi det var annerledes rammebetingelser i Finland enn det det fortsatt er i Sverige. Danmark driver en tiltrekning av internasjonale og multinasjonale selskaper basert på meget gunstige skattebetingelser for datterselskapene i forhold til morselskapene, og har fått virkninger av dette, altså en etablering av en form for skatteparadis innenfor EU, men også i Norden.

Innen finanslovgivningen og lovgivningen på andre områder har vi møtt på ganske ulike kulturer og ulike tradisjoner i de nordiske land, og integreringen av det norske og det svenske teleselskapet har også vist at på dette området er egentlig en harmonisering av lovgivningen kommet relativt kort.

Min konklusjon på disse observasjoner er at skal man få noe til når det gjelder harmonisering for å møte frie internasjonale kapitalbevegelser, så kreves det en betydelig grad av overnasjonalitet. Selv EU har her kommet kort, men allikevel mye lenger. Det skjer gjennom meget tøffe tak og til dels bruk av overnasjonale muligheter.

Representanten Steensnæs var avslutningsvis opptatt av at vi i Norge måtte ha mer tålmodig kapital, privat kapital, og viser til at det har man vel bl.a. i vårt naboland Sverige. Det tror jeg er en helt riktig observasjon, men den mangler ett historisk perspektiv, og det er at hvis Wallenberg hadde eksistert i Norge, hadde han betalt mer skatt. Derfor er han i Sverige. Historisk sett er han selvfølgelig svensk, men kapitalen, også den tålmodige, flytter etter hvert relativt lett på seg, og flytter dit hvor det er best, mer tålmodig er den ikke. Så også på dette området finner det faktisk sted – og har vel funnet sted i mange, mange år – en konkurranse mellom de nordiske land om å ha betingelser for tålmodig nasjonal kapital. Derfor har også kanskje Sverige mer av det enn oss.

Erik Solheim (SV): Når man hører Per-Kristian Foss’ innlegg, må en bare konstatere det gamle, gode at uansett hvilket tema som står på dagsordenen, så er skatt viktigere for Høyre og det det til sjuende og sist kommer ned til.

For SV er det ikke slik. Derimot har vi noe annet som så å si kommer foran nordisk samarbeid, og det er vårt eget partis slagord, nemlig «Barn og unge først!». Og når jeg ikke holder noe langt innlegg her i dag på vegne av SV, er det fordi SV tar det slagordet så alvorlig at vår nestleder Øystein Djupedal, som er vårt medlem av Nordisk Råd, har valgt å prioritere sitt nyfødte barn framfor denne edle forsamling. Og Djupedal jr. har sikkert glede av det.

At jeg skulle holde noe innlegg i stedet for Øystein Djupedal, ville ikke gi mening. Det er bedre at dette er en debatt mellom informerte mennesker med erfaring fra Nordisk Råd, enn at jeg skal komme med innspill fra sidelinja. Men jeg vil ikke på noen måte gi uttrykk for at SV ikke vektlegger det nordiske samarbeidet, det har partiet gjort i hele vår historie, og altså i en slik grad at vår nestleder er vår hovedtalsperson i slike spørsmål.

De to hovedpoengene jeg vil nevne, og som har vært berørt av nesten alle i debatten, er på den ene siden at det nordiske samarbeidet er utrolig viktig, det har utrettet veldig, veldig mye. Når en ser på det i de tiårene det har vart, er det kommet ufattelig mange konkrete praktiske resultater ut av det. På den annen side er det innlysende for alle at man står ved et veikryss nå. De andre nordiske land vektlegger sitt forhold til EU mer enn det nordiske samarbeidet, og for Norge er også selvsagt EU det altoverskyggende politiske fenomen i Europa, og man må diskutere på nytt hvordan det nordiske samarbeidet kan struktureres og organiseres, slik at det blir effektivt i denne nye tid og kan produsere nye tilsvarende resultater i tiårene framover.

Jeg har ikke noe vesentlig selv å melde med hensyn til hvordan en slik organisering av Nordisk Råd kan foretas, men jeg tror det er avgjørende at de som er der, hele tiden tenker gjennom det.

Harald Hove (V): Både meldingen fra Regjeringen og innstillingen fra utenrikskomiteen viser at der er et bredt nordisk samarbeid med en bred politisk tilslutning. Det er grunn til å glede seg over det, selv om det kanskje er noe til ettertanke at hvis det hadde vært noen flere konfliktsaker, ville det også i noen grad ha økt den offentlige interessen for arbeidet i Nordisk Råd.

Som en forlengelse av arbeidet i Nordisk Råd har vi også et vestnordisk samarbeid mellom Island, Færøyene og Grønland. I det vestnordiske samarbeidet mellom disse tre landene er det en rekke spørsmål som også er av norsk interesse. Det gjelder felles havområder og felles fiskeriressurser som i denne sammenheng er særdeles viktig, men også det forhold at Norge språklig og kulturelt på mange måter står nærmere Færøyene og Island enn det det øvrige Norden gjør. Mye kan tale for at det i det vestnordiske samarbeidet er en del spørsmål som vi fra norsk side kanskje burde vie større oppmerksomhet enn vi så langt har gjort, og at det kunne være riktig av den norske delegasjonen i Nordisk Råd å følge opp det arbeidet noe nærmere enn det man til nå har gjort.

Når det gjelder det nordiske samarbeidet, er det ved siden av det mer interne nordiske samarbeidet, som flere har påpekt, også et samarbeid knyttet til nærområdene og forholdet til Europa, da særlig EU. Jeg vil i det vesentlige slutte meg til saksordførerens synspunkter når det gjelder disse to samarbeidsorienteringene, nærområdet og samarbeidet om Europa-spørsmål. Jeg vil særlig framheve nærområdesamarbeidet som et viktig samarbeid i et mer direkte sikkerhetspolitisk perspektiv.

Hvis vi tar utgangspunkt i et sikkerhetspolitisk perspektiv, så gjelder det en mer tradisjonell sikkerhetspolitikk, det gjelder spørsmål om miljøsikkerhet og det gjelder særlig spørsmålet om sikkerhet innenfor helse. Da er det ikke minst viktig å framheve at det å få til en utvikling av levekårene i nærområdene er viktig i de perspektivene som jeg her har nevnt, både når det gjelder helse og når det gjelder mer tradisjonell sikkerhet.

Erik Solheim understreket i sitt innlegg at SV prioriterer barn. Barn har også vært prioritert i det nordiske samarbeidet. Dette gjelder både i nærområdesamarbeidet og i det mer direkte nordiske samarbeidet. I desember 1998 hadde man konferansen «BARNforum» i Stockholm som særlig tok for seg barns situasjon i nærområdene. Det var svært interessant å være til stede på den konferansen og få et nærmere innblikk både i barns situasjon i nærområdene og også i deler av det arbeid som man fra nordisk side har drevet i disse områdene. Det er gledelig, som det framgår av meldingen og innstillingen, at Ministerrådet har fulgt opp denne konferansen i ettertid.

Men også i det mer direkte nordiske samarbeidet har barn stått sentralt i den senere tid. I 1998 tok Nordenutvalget initiativ til en utredning om barns situasjon i Norden gjennom å oppnevne en arbeidsgruppe. Arbeidsgruppen leverte innstilling i juni måned i år, og Nordenutvalget har fremmet tre medlemsforslag til sesjonen i Stockholm i neste uke. Det som har vært sentralt i dette arbeidet, har vært å ta for seg barns situasjon i Norden mer generelt og kanskje ikke spesielt fokusere på særlige problemområder som kan knytte seg til barns situasjon. I den sammenheng er det i disse medlemsforslagene bl.a. tatt opp spørsmålet om gjennomgang av lovgivningen i de nordiske land med sikte på å styrke barns situasjon. Noe av oppfordringen ligger i at man der hvor det måtte være ulikheter, bør legge seg på nivået til det land som måtte ha den mest gunstige lovgivning. I den sammenheng er det et poeng at man også setter Barnekonvensjonen i fokus og tar den mer alvorlig i ulike sammenhenger, ikke minst det forhold at barn skal høres i spørsmål som gjelder det enkelte barn mer individuelt, f.eks. i en sak hvor foreldrene går fra hverandre og det er spørsmål om barnets situasjon i forhold til sine to foreldre, men det gjelder også barn mer generelt i samfunnsmessig sammenheng, f.eks. i spørsmålet om på hvilken måte barn skal kunne fremme sine synspunkter i forhold til kommunale saker. Det er et av de spørsmål som medlemsforslaget oppfordrer landene til å arbeide videre med. Jeg kan nevne at man i Sverige, men også i Finland, har hatt interessante erfaringer med at kommunene har tatt opp Barnekonvensjonen og stilt spørsmål om hvordan den kan etterleves på en bedre måte i den enkelte kommune.

I tillegg tas det også opp medlemsforslag om mobbing og om barns situasjon i spredt bebygde områder. Og det er vel all grunn til å regne med at når et enstemmig nordenutvalg fremmer disse forslagene, vil de også bli vedtatt av sesjonen.

Flere har nevnt det nordiske samarbeidet knyttet til lovgivning, og det står også sentralt i meldingen og innstillingen. Ikke minst fremheves det at forholdet til EU og EØS-området medfører at det nordiske lovgivningssamarbeidet står overfor nye utfordringer. Jeg tror i denne sammenheng at det kan være et poeng å løfte blikket litt, fra å la samarbeidet bare dreie seg om lovgivning alene, til også å være opptatt av det som jeg kanskje vil kalle rettssamarbeidet mellom de nordiske land i videre forstand.

Jeg var til stede på Nordisk Juristmøte her i Oslo i august i år, og det var gjennomgående i flere av de innlegg som ble holdt der, at man på en rekke områder nettopp fremhevet den brytning som vi fra Nordens side i dag står overfor i møtet mellom en nordisk rettstradisjon og andre rettstradisjoner i Europa. Og da kan det være grunn til å understreke at vi ikke bare snakker om én annen rettstradisjon, men at vi kan snakke om flere rettstradisjoner. Og det kunne kanskje være en tanke å ta opp spørsmålet etter en del år, når også Sverige og Finland har vært medlemmer i EU, om det kunne være aktuelt å styrke det nordiske rettssamarbeidet.

Til slutt er det grunn til å fremheve at det nordiske samarbeidet fungerer godt. Det ble også fremhevet fra representanten for mindretallet i komiteen, Fremskrittspartiet. Det er kanskje litt underlig at når et samarbeid fungerer godt, så er man opptatt av å gjøre endringer i bredden av dette samarbeidet. Og som Per-Kristian Foss påpekte, kan det tenkes at det at vi også har et bredt parlamentarikersamarbeid, nettopp er en del av styrken i det nordiske samarbeidet. Og hvis man er opptatt av rasjonalitet, er det vel ikke særlig tvil om at Norge i mange sammenhenger fungerer bedre i det større internasjonale samarbeidet fordi man har det nordiske samarbeidet i bunnen, og at det også gjelder et bredere parlamentarikersamarbeid.

Berit Brørby (A): Først en kommentar til Fremskrittspartiets representant, Danielsen, som begrunner hvorfor de ikke fremmer forslag om å nedlegge Nordisk Råd, med at det ikke er flertall for dette i denne sal. Da er min kommentar til det at dersom det skal være malen og motiveringen for Fremskrittspartiets forslag heretter, blir det nok få forslag og mange merknader. Og det kan kanskje være til glede for mange av oss.

Men Norden spiller en rolle i verden omkring oss, i vårt eget nærområde, omkring Østersjøen og i Barentsregionen. Vi har også et sterkt engasjement i det arktiske samarbeidet. Blant annet derfor har rådet de siste årene gitt utenrikspolitikk og forsvars- og sikkerhetspolitikk en større og større plass.

Sett i lys av utviklingen på 1990-tallet, er det utvidede sikkerhetsbegrepet mer relevant enn noen gang. Sikkerheten er ikke lenger forbeholdt nasjonalstater og militærallianser. I dag er et stort antall aktører involvert i det sikkerhetspolitiske spill, både på godt og på ondt. Aktørene omfatter religiøse grupperinger, ikke-statlige militser og frivillige organisasjoner. Også emnemessig er bildet mer komplisert. I dag handler de sikkerhetspolitiske utfordringer om langt mer enn militære og geopolitiske forhold. Sikkerheten dreier seg også om å håndtere alvorlige miljøtrusler, om å trygge demokratiet og menneskerettighetene og om å sørge for en rettferdig sosial og økonomisk utvikling. Derfor må sikkerheten bygges nedenfra.

Utfordringen ligger i å tilby en helhetlig strategi som dekker hele feltet, fra demokratibygging til næringsutvikling og sosial utjamning. Vi har en felles utfordring på tvers av landegrensene i kampen mot organisert kriminalitet, smugling og økonomisk kriminalitet. Og vi må unngå at modernisering og økonomisk utvikling i Sentral- og Øst-Europa følges av sosial dumping og urettferdig fordeling. Vi må ta et felles ansvar for å løse de dramatiske miljøtruslene som bl.a. utrangerte kjernekraftverk representerer. Vi må på nær sagt alle samfunnets områder bidra til at spirende demokratier og velferdssamfunn skal få bæredyktige livsvilkår. Bare ved å bygge samfunnsstrukturer, stein for stein, vil konfliktene kunne forebygges og stabile samfunn etableres. Og det er bare ved å se den regionale utviklingen i helhet og på tvers av landegrenser at et slikt prosjekt kan lykkes.

Forholdet til Russland er av åpenbare grunner viktig for hele Norden. Å trekke Russland med i et forpliktende europeisk samarbeid må fastholdes som et overordnet mål, til tross for eller nettopp på grunn av den usikkerhet vi opplever i dag. Levekårene utvikler seg ujevnt. Det er en dyp velstandskløft langs grensen mellom Nordvest-Russland og de nordiske landene på den andre siden av grensen.

Den forestående utvidelsen av EU innebærer flere endringer enn de fleste av oss nok er klar over i dag. En vellykket utvidelsesprosess vil gagne stabiliteten i Europa og forhåpentligvis styrke Europas bidrag i verdenssamfunnet.

Et stort EU vil uten sammenligning bli den mest vitale organisasjon for europeisk utenriks- og sikkerhetspolitisk samordning og handling. Men et EU som består av et tjuetalls medlemsland, er nødt til å basere seg på en mer utstrakt desentralisering og delegering. Enkelte spørsmål vil være for store for nasjonalstatene, og de vil heller ikke høre hjemme på et overnasjonalt nivå. De vil snarere tilhøre det naturlige virkefeltet for regionale samarbeidsorganisasjoner. Jeg tror det derfor er viktig at sikkerhetsspørsmålene enda tydeligere bringes inn i den interparlamentariske dialogen. Nordisk Råd er et slikt forum.

Jeg har sett av utenrikskomiteens innstilling at komiteen ber både Regjeringen og Nordisk Råds delegasjon om en rapport om den nye strukturen og arbeidsmåtene i rådet. Til det vil jeg si: Vi trenger i Nordisk Råd et mye tydeligere partifundament for de sakene som tas opp. Dette gjelder alle partier. Vi trenger en enda bedre politisk forankring i de nasjonale parlamentene for saker som fremmes i rådet. Vi trenger en enda bedre oppfølging av de beslutninger vi fatter i rådet, både i forhold til Ministerrådet og også i forhold til de nasjonale parlamentene. Vi trenger å prioritere bedre, og vi trenger å forenkle.

Vi har i den sosialdemokratiske gruppen i Nordisk Råd allerede nedsatt en arbeidsgruppe som vil analysere og foreslå tiltak for et fornyet Nordisk Råd. I den gjennomgangen er det viktig å ha med seg at Nordisk Råd er kanskje det mest velutviklede eksempel i verden på et regionalt parlamentarisk fellesorgan, og vi har resultater å vise til.

Nordisk Råd er et forum hvor man kan reise og løse problemer som i sin natur er regionale mer enn nasjonale. Det er en arena for kontakt, meningsutveksling og koordinering som gjennom en lang historie har vært med og etablere en felles nordisk identitet i stadig nye generasjoner av politikere. Det gir en styrke i større internasjonale sammenhenger, som man lett kan ta for gitt, men som like lett kan mistes. Nordisk Råd gir en unik mulighet til kontakt og dialog med landene i våre nærområder gjennom sitt utstrakte og til tider hyperaktive regionale engasjement. Dersom man ikke er stats- eller utenriksminister, er det f.eks. få steder man får en tettere og mer personlig kontakt med politikere fra våre baltiske, russiske og polske naboland enn gjennom en plass i Nordisk Råd.

Et av de beste utviklingstrekkene i rådets virksomhet er den mentale omstillingen medlemmene har vært gjennom, fra å være sitt lands representanter til å bli sitt partis representanter. Vi opererer i dag med partifraksjoner i utvalgene, og ikke med fraksjoner delt inn etter geografi.

Vi har behov for å definere vår egen virksomhet på nytt. 1990-tallet har først og fremst vært preget av en enorm internasjonalisering av Nordisk Råd. Vi har i dag tre hovedutvalg under presidiet, hvorav ett er Europautvalget og et annet er Nærområdeutvalget. Europa-spørsmål og samarbeid med Sentral- og Øst-Europa tar en stadig større del av vår oppmerksomhet og ressursbruk. Men organisasjonen henger etter og krever endringer som en følge av denne utviklingen. Og da må man stille spørsmålet: Hvor går grensene for vårt engasjement? Og hvor går balansepunktet mellom det rent nordiske og våre omgivelser og Europa? Hvor går grensen? Det er vi også nødt til å diskutere. Vi må sette på dagsordenen: Hva nå, Nordisk Råd? Hvordan forberede seg på å bli en internasjonal organisasjon i et sterkt regionalisert Europa? Det blir den største utfordringen for rådets videre «skjebne» inn mot 50-årsjubileet i år 2002.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Peter Angelsen: St.meld. nr. 30 for 1998-99 om nordisk samarbeid gir et bilde av hva fem land med nære bånd til hverandre kan gjøre i fellesskap i sin region. Det er knapt noe område der de nordiske land ikke har et nært samarbeid, og la meg her nevne det samarbeid som skjer blant forskere, kulturarbeidere, i forvaltningen, på regjeringsplan og sjølsagt blant parlamentarikerne. Ikke minst er de frivillige organisasjonene en viktig del av det mellomfolkelige samarbeid i Norden.

Det er viktig å slå fast dette, fordi disse nære forbindelsene eksisterer på tross av vår ulike tilknytning til de to viktigste internasjonale organisasjonene i vår del av verden, EU og NATO. Spådommene fra EU-kampen i 1994 om at det kun var innenfor EU at det nordiske samarbeid kunne utvikle seg, har ikke slått til. På samme måte som Island og Norge samarbeider nært med EU-landene gjennom EØS-avtalen, samarbeider Sverige og Finland med NATO.

Det er kanskje først og fremst nærstående lands behov for å løfte i flokk og håndtere problemer og utfordringer i samarbeid med hverandre som gjør at det nordiske samarbeid vokser på alle områder, både innenfor og utenfor de formelle rammer som Nordisk Råd og Nordisk Ministerråd setter. Når det gjelder det formelle nordiske samarbeidet, er kjerneområdene som før arbeid for barn og ungdom, og samarbeid om miljø, forskning og kultur. Av særlig betydning innenfor det tradisjonelle samarbeidet er kanskje arbeidet for å rydde av veien de siste gjenværende grensebarrierer for nordiske borgere som vil arbeide i et av nabolandene. Her gjenstår det ennå hindre på mange områder.

Det nordiske samarbeidet er pragmatisk og endrer derfor karakter i takt med utviklingen av de samarbeidsbehov vi har. I tillegg til de tradisjonelle kjerneområdene er nå samarbeid om Europa-spørsmål og våre nærområder kommet til, slik det har vært nevnt tidligere i debatten.

Når det gjelder Europa-spørsmål, er gjensidig informasjon og meningsutveksling på dagsordenen i alle møter, til stor nytte ikke minst for oss og Island, som står utenfor EU. Verdien av disse kontaktene bør man ikke undervurdere. Det er etter mitt syn tvilsomt om de hadde fått et slikt omfang hvis vi ikke hadde hatt det formelle nordiske samarbeid som en forpliktende ramme.

Når det gjelder nærområdene, omfatter det nordiske samarbeid nå Nordvest-Russland, Baltikum og Kaliningrad. Dette arbeidet tar ca. 20 pst. av Nordisk Ministerråds budsjett, og representerer et viktig bidrag til å sikre norske interesser ved å bygge opp under en videre demokratisk samfunnsutvikling på en rekke sentrale områder. Ikke minst er miljøsamarbeidet i vår interesse for å bekjempe grenseoverskridende forurensing av hav og luft.

Men det er ikke bare mot øst vi kan bruke det nordiske samarbeidet til å fremme våre interesser utover de tradisjonelle grenser for det nordiske samarbeid. Som kjent har det islandske formannskap for 1999 lagt fram et program – «Folk og Hav i Nord» – med tanker om hvordan forbindelsene kan utvikles til de spredt bebygde arktiske og vestnordiske områder. Mellom Norge, Island, Grønland og Færøyene er det klare felles interesser, slik representanten Hove gav uttrykk for. Jeg vil her særlig nevne samarbeid om miljø, havforskning og om ressursene i de vestnordiske områdene.

Det vil være viktig fra norsk side å ha en bevisst holdning til hvordan samarbeidet om nærområdene skal utvikles videre. Norge har f.eks. foreslått å øke Nordisk Ministerråds budsjett for å ta høyde for de viktige oppgavene som nærområdene pålegger oss – uten å få full tilslutning til det fra alle de nordiske land. Det er vanskelig å se hvordan Nordisk Ministerråds arbeid i nærområdene kan utvikles videre uten mer penger.

Etter mitt syn er det i våre nærområder at det nordiske samarbeid først og fremst vil utvikles videre i åra som kommer, både fordi de nordiske land har sterke interesser i en positiv og bærekraftig utvikling av samfunn, miljø og ressurser, og fordi vi har mulighetene til å yte viktige bidrag. Det gjelder ikke bare de østlige nærområder som tidligere lå under sovjetisk innflytelse. Ikke minst i Arktis er det viktig å utvikle nye samarbeidsmønstre for å redde miljøet i disse særlig sårbare områdene.

For Norge, med våre fiskeri- og fangsttradisjoner i disse områdene, betyr bærekraftig utvikling også å kunne fortsette å høste overskuddet av de naturlige, fornybare ressursene. Som vi alle vet, forutsetter dette et effektivt samarbeid om forvaltningen av disse ressursene mellom de land som deltar.

Innstillingen fra utenrikskomiteen er et klart uttrykk for den brede politiske enighet det er om å utvikle det nordiske samarbeid i takt med de utfordringer samarbeidet vil bli stilt overfor.

Utenriksminister Knut Vollebæk: Stortingets delegasjon til Nordisk Råd har bedt Regjeringen om å redegjøre for oppfølgingen av Barentssamarbeidet og Østersjøsamarbeidet.

Barentssamarbeidets første parlamentarikerkonferanse i Alta 7.–9. april i år er en viktig milepæl. Der fikk det seks år gamle samarbeidet mellom sentrale og lokale myndigheter, næringsliv og folk flest sin parlamentariske forankring.

Siden det ble etablert i 1993, har Barentsrådet vært et viktig redskap i vårt forhold til Russland. Gjennom dette samarbeidet er det skapt åpenhet og tillit, som er grunnleggende forutsetninger for praktisk og målrettet arbeid i denne regionen. Samtidig har vi sett at utfordringene i nord bare kan løses gjennom langsiktig innsats. Vi har lært at vi også må trekke inn land og institusjoner utenfor regionen.

Utenriksdepartementet har en løpende dialog med nordnorske fylkesmyndigheter om aktuelle spørsmål i Barentssamarbeidet. Jeg er imponert over det sterke engasjementet på lokalplanet. Dette engasjementet er viktig og er en grunnpilar i Barentssamarbeidet.

Barentssamarbeidet krever at vi setter av økonomiske ressurser. Mye kan oppnås gjennom økt koordinering av de ulike regionale virkemidlene som i dag er tilgjengelige. Dette gjelder ikke minst i forhold til EUs regionale programmer, som Alta-konferansen pekte på.

Energisektoren står sentralt i engasjementet vårt både i Barentsregionen og Østersjøregionen. Bedre ressursutnyttelse og et bærekraftig regionalt energisystem er avgjørende for å styrke den økonomiske utviklingen i området. Stabil energitilgang er også et viktig bidrag til langsiktig politisk stabilitet. Vi har bl.a. bidratt til prosjekter for energiøkonomisering og utnyttelse av vindkraft.

Norge har nå formannskapet for miljøsamarbeidet i Barentsrådet. Vi arbeider ut fra en sektorovergripende tilnærming, med det såkalte Lokal Agenda 21-programmet som paraply. Vi vil også legge vekt på å trekke EU aktivt med. Vi ønsker å bidra til oppbyggingen av frivillige miljøvernorganisasjoner og til å stimulere utviklingen av kommune til kommune-samarbeidet. Videre vil vi legge stor vekt på bevaring av det biologiske mangfoldet.

Økt atomsikkerhet i Nordvest-Russland forblir et hovedsatsingsområde. Vi er engasjert i en lang rekke konkrete prosjekter for lagring, transport og behandling av atomavfall. Som et eksempel kan jeg nevne det norsk-russiske anlegget i Severodvinsk for flytende radioaktivt avfall, som ble åpnet i september i år.

Utfordringene når det gjelder atomsikkerhet i Nordvest-Russland, er enorme. Et bredt internasjonalt samarbeid er nødvendig, og derfor er den multilaterale erklæringen om dette som ble undertegnet i Alta, så viktig. Vi legger derfor stor vekt på å engasjere andre land og EU-kommisjonen i dette arbeidet.

Helt siden Barentssamarbeidet ble innledet i 1993, har vi gått inn for å legge forholdene til rette for økt økonomisk samarbeid i regionen. Dette er de små skritts vei, men resultatene går i riktig retning. Det er både vanskelig og tidkrevende å få fart på det økonomiske samarbeidet med Nordvest-Russland. Her må vi være tålmodige og ha en langsiktig strategi.

De siste årene har vi sett en alvorlig forverring i helsesituasjonen i dette området. For å snu denne utviklingen vedtok Barentsrådet i Bodø i mars i år et eget helsesamarbeidsprogram for perioden 1999-2002. Det er stor interesse i norske helsemiljøer for å delta i konkrete prosjekter.

Satsing på ungdom og utdanning er også viktig for varig fremgang i Barentsregionen. Et overordnet mål er å sikre at studenter og forskere i regionen kan utnytte best mulig de stipendordningene som allerede er tilgjengelige fra de nordiske land, fra Nordisk Ministerråd og fra EU-systemet. Barentsrådet etablerte våren 1999 en arbeidsgruppe for mer effektiv oppfølging av arbeidet på det ungdomspolitiske området.

Barentsrådets aktiviteter er også innrettet mot regionens urfolk og deres kultur, levesett og næringsliv. Et samlet program for urfolksdimensjonen har imidlertid manglet. Vi arbeider nå med å få dette inn i det nye Barentsprogrammet.

Det må også legges økt vekt på å bedre kvinnenes stilling i Nordvest-Russland, bl.a. slik at de i større grad kan engasjere seg politisk. Vi har derfor tatt initiativ til en kvinnekonferanse i Murmansk i april neste år.

Som Stortinget vil være kjent med, har Norge i år formannskapet i Østersjørådet. I den forbindelse hadde jeg gleden av å delta på den parlamentariske Østersjøkonferansen i Mariehamn i september i år, hvor jeg presenterte det norske formannskapsprogrammet.

Arbeidet i Østersjørådet og andre regionale organer er et viktig instrument i norsk utenrikspolitikk, ikke minst når det gjelder forholdet til Russland. Det bidrar til sikkerhet og stabilitet i våre viktigste nærområder. Jeg har stor tro på at slike regionale organer vil få økt betydning i årene som kommer, som fora for politisk dialog og konkret samarbeid.

Det er likevel behov for å demonstrere Østersjørådets betydning for folk flest. Som formann vil jeg derfor legge stor vekt på å oppnå konkrete resultater på områder hvor medlemslandenes innbyggere kan merke dem.

Norske hovedsatsingsområder under formannskapet er demokratibygging og grenseregionalt samarbeid, energi, økonomisk samarbeid og sivil sikkerhet.

EUs arbeid med utviklingen av en nordlig dimensjon vil selvsagt stå sentralt. På ministerkonferansen om den nordlige dimensjon i Helsingfors i neste uke vil jeg fremheve at Østersjørådets og Barentsrådets betydning nettopp ligger i at de omfatter alle land som geografisk dekkes av den nordlige dimensjon. De vil derfor kunne spille en viktig rolle i gjennomføringen og videreutviklingen av dette samarbeidet, noe som også understrekes i resolusjonen fra parlamentarikerkonferansen.

Som et ledd i arbeidet med demokratiutvikling bidrar Østersjørådet til å bygge opp demokratiske strukturer både i forvaltningen og i ulike organisasjoner i regionen. Her står arbeidet med å styrke lokaldemokratiet sentralt. Norge vil i tillegg prioritere subregionalt og grenseoverskridende samarbeid. Her vil vi trekke på erfaringene fra Barentsrådet. Jeg har stor tro på folk til folk-samarbeid på alle nivåer. Norge er bl.a. aktivt engasjert i prosjekter knyttet til forholdet mellom de baltiske landene og Russland.

Et av hovedpunktene i parlamentarikerkonferansens resolusjon berører energi, og et eget energiministermøte mellom østersjølandene ble avholdt 25. oktober i år. Parlamentarikerkonferansens resolusjon vil inngå som et av bakgrunnsdokumentene i det videre arbeidet. Arbeidet med miljøforslagene som er omtalt i resolusjonen, vil også videreføres. Vi tar sikte på å bruke Østersjøregionen som et prøveområde for gjennomføringen av Kyoto-avtalen om klimagasser.

Behovet for å etablere stabile rammebetingelser for handel og industri vil stå sentralt under det norske formannskapet og i forberedelsene til et handelsministermøte i Bergen i februar neste år. Målsettingen er å komme frem til enighet om konkrete tiltak som bidrar til økt handel og investeringsnivå. Usikkerhet omkring rammebetingelsene for næringslivet har spesielt vært et problem for små og mellomstore bedrifter.

Det parlamentariske samarbeidet mellom østersjølandene inngår i et stadig mer utbredt regionalt samarbeid. Målsettingen er sikkerhet, stabilitet og bærekraftig utvikling. Parlamentarikerkonferansens arbeid og de forslagene som er presentert i resolusjonen, vil være viktige premisser for det videre samarbeidet. Som i Mariehamn vil Norge delta aktivt i dette samarbeidet.

Kari Økland (KrF): Nærområdesamarbeidet i Nordisk Råd er utviklet videre i 1998-99. Programmene innen dette arbeidsfeltet utgjør i dag om lag 20 pst. av Ministerrådets totalbudsjett og omfatter tiltak først og fremst i de baltiske land, men også i Nordvest-Russland og i Arktis.

Færøyene har reist spørsmål om ikke nærområdeprogrammet burde utvides vestover til også å omfatte prosjektarbeid med bl.a. Shetlandsøyene, Orknøyene, Hebridene, Irland og de kanadiske nordvestprovinser.

Innsatsen i Barentsregionen og Østersjøregionen må ses på som to sider av samme sak. Hittil har Ministerrådets arbeid i stor grad vært rettet mot Østersjøregionen. Det er svært viktig fra norsk side å sørge for å fokusere på Barentsregionen og den nordlige dimensjon dette samarbeidet representerer. Grensen mellom de nordiske land og Den russiske føderasjon representerer et av verdens største velferdsgap økonomisk, og dette er en stor utfordring for hele regionen.

Nærområdesamarbeidet er tilført mer midler, og dette har medført økte midler til samarbeid mellom Russland og de nordiske land. Dette er etter mitt syn en riktig prioritering og en prioritering som er særlig viktig for Norge og Finland, som har grenser til Russland. Å ta tak i disse problemene er virkelig å ta fatt på arbeid med den nordlige dimensjon i Europa.

Den første Barents-parlamentarikerkonferanse i Alta var et viktig skritt for å tydeliggjøre Barentssamarbeidet i nordisk sammenheng. Prosjektvirksomheten i nærområdeprogrammet i Nordisk Råd skal også i Barentsregionen fremme demokratisering, velferd, kulturformidling, bærekraftig miljø og ressursutnyttelse samt overgang til markedsøkonomi. Kvinnemøtet i forkant av konferansen og selve konferansen gav nyttige innspill til det videre samarbeidet i Barentsregionen.

Kristelig Folkeparti har i denne sammenheng vært spesielt opptatt av kvinnenes rolle i de store utfordringene det russiske samfunn står midt oppe i. Mange forhold tyder på at det er riktig å målrette prosjektmidler mot kvinner og kvinneorganisasjoner for å nå mål som velferd, helse og demokratisering. Kvinnene utgjør en stor del av dem som lever under fattigdomsgrensen i Russland, samtidig som kvinner i Russland generelt har høy utdanning. De russiske kvinner utgjør således en stor utviklingsressurs i form av vilje, entusiasme og kunnskap. De bærer i dag de største byrdene ved at det russiske statsapparatet har store omstillingsproblemer og ikke klarer å fylle sine forpliktelser i form av å utbetale lønninger og opprettholde basale velferdsfunksjoner.

Russiske kvinner må bli satt mer i fokus i Barentssamarbeidet og ved prioritering av prosjektmidler i nordisk sammenheng. De samme argumenter for kvinnerettet bistand til utviklingsland kan i stor grad nyttes for å argumentere for en sterkere målretting av nordiske prosjektmidler mot kvinner i nærområdene.

En slik satsing må komme parallelt med de store og livsviktige miljøprosjektene på Kola og samtidig med satsing på å utvikle et nærings- og handelsmessig samarbeid i Barentsregionen. I alt dette arbeidet må det utøves stor tålmodighet, og det må arbeides etter langsiktige perspektiv. Å skape en positiv utvikling i denne regionen er av stor sikkerhetspolitisk og miljømessig betydning for hele Norden. Barentsregionen representerer et av vår tids aller største forurensningsproblem, men er også Europas største spiskammer.

På kvinnekonferansen i Reykjavik i oktober i høst møtte store delegasjoner fra Russland og de baltiske land. Forsamlingen var entydig positiv til å nytte nettverkskreditt som redskap for å nå ubemidlede kvinner. Oppgaven for å få dette iverksatt i den russiske delen av nærområdet er den vanskeligste delen av arbeidet. I Nærområdeutvalget i Nordisk Råd ligger et forslag om å komme i gang med arbeidet med å finne en modell for dette, så vel som partnere på russisk side. Som utenriksministeren sa i sitt innlegg, vil den norske regjering arrangere en næringskonferanse for kvinner i Murmansk til neste år for å fokusere på dette viktige arbeidsområdet. De russiske kvinnene trenger drahjelp for å få dette opp på agendaen i sitt eget land.

Fra og med 1999 inngår arktisk samarbeid i Ministerrådets nærområdeprogram. Her skal først og fremst løses oppgaver som best lar seg løse innen en nordisk samarbeidskrets. Dette gjelder særlig spørsmål knyttet til urbefolkning, levekår, helse, miljø og polarforskning.

Kristelig Folkeparti mener det også er viktig i dette arbeidet å fokusere kvinneliv og kvinneressursen, og målrette arbeidet mot kvinneorganisasjoner. Vi vet at forurensningen i Arktis gjør det påkrevd med endringer i tradisjonelt kosthold og spisevaner. For flere av urbefolkningsgruppene representerer dette en trussel mot kultur og tradisjon. Å bidra til at de selv får arbeide konstruktivt med disse store spørsmålene, må være prioritert arbeid fra nordisk side.

Nærområdeprogammet i Nordisk Råd representerer en viktig og for befolkningen synlig del av det nordiske samarbeidet. Programmet er i stor grad med på å gi det nordiske samarbeidet ny legitimitet i et Europa i rask endring. Arbeidet med å kanalisere prosjekter og ressurser gjennom frivillige organisasjoner er viktig og må ikke svekkes.

Erik Dalheim (A): I Nordisk Råds og Nordisk Ministerråds Årsberetning 1998 var årets miljøspørsmål «Vi kan – vil vi?». Vi kan nå i ettertid si at prosessen så langt viser at vi både vil og kan. Men vi må være bevisst i hvert skritt for å nå de mål vi har satt oss. Framskyndelsen av arbeidet med innføring av et system med nordisk miljøregnskap og systemer som kan sikre at det felles nordiske elmarked får en bedre utnyttelse av de nordiske lands el- og energiproduksjon, for derigjennom å minimere utslippet av CO2, er en utfordrende oppgave, spesielt hvis vi ser på den virkeligheten vi er midt oppe i.

Det er mye prat i dette storting også om reduksjon i energiforbruk. Men hvis vi ser på virkeligheten, har vi en årlig vekst i elforbruket ikke bare her i Norge, men i de nordiske land på ca. 3,5 pst. Hvis vi ser på politikernes evne til å skape rammevilkår for å øke produksjonsevnen i de samme systemene, ser vi konturene av at det evner vi med ca. 0,5 pst.

Hva har så skjedd i Nordisk Råd, og hvor står vi? Det vi i såkalte rekommandasjoner har besluttet, er at vi innen år 2001 skal ha gjennomført tiltak i det nordiske elmarked for innføring av et enhetlig system der miljøkostnadene prises i produksjonsleddet, og videre at det til år 2001 etableres et nordisk miljøregnskap for energi som et verktøy for å oppnå miljøgevinster gjennom en optimal utnyttelse av de enkelte lands energikilder med det formål å begrense miljøskadelig utslipp. Dette høres kanskje, for dem som følger med, enkelt ut, men vi går her rett inn i rammebetingelser som det er enkelt å prate om, men veldig krevende å få på plass. Hvis vi ser på noe så enkelt som å få på plass et nordisk miljøregnskap, står vi altså overfor den store utfordringen det er å få et felles virkelighetsbilde i forhold til de oppgavene vi står overfor når det gjelder miljø- og energisiden. Vi opplever i hver eneste debatt, selv her i Stortinget, at virkelighetsoppfatningen spriker. Hvis vi ser på den virkeligheten som vi kan registrere i de andre nordiske land, er atferden der veldig lik, men vi har altså tatt mål av oss til å få fram et enhetlig nordisk miljøregnskap, som ikke skal være noe som skal stå i en hylle, men som skal følge beslutningene i de nordiske lands parlamenter.

I tillegg til det har vi til behandling i Stockholm om en uke også en rekommandasjon, hvor vi sier at det i arbeidet med å etablere et felles system for prising av miljøkostnader ved produksjon av elektrisitet, skal utformes et felles system for handel med CO2-kvoter, og at når et nordisk kvotesystem er etablert, altså når vi har kommet så langt at vi har greid å lage et kvotesystem som kan fungere i det ekstremt rike Norden, skal vi arbeide for å inkludere andre land i Østersjøregionen i et slikt marked.

Hvis vi ser på arbeidsordningene våre og samarbeidet Nordisk Råd/Ministerrådet i dette veldig krevende området, er det for meg veldig synliggjørende å vise til den rapport som foreligger om evaluering av nordisk miljøstrategi for perioden 1996-2000. Den evalueringen pågår, og jeg har selv fått mulighet til å delta i møter i København i den sammenheng. Det som der har vært tankevekkende, er at den miljøstrategi Ministerrådet har kjørt i noen år, i liten grad er forankret i de saker som vi som parlamentarikere setter høyt på agendaen i vårt arbeid. Da blir det jo gjerne slik at når Ministerrådet litt for seg selv lager en strategi, vil nok Ministerrådet for sin del kunne vise til gode resultater. Men noe særlig målrettet i forhold til de utfordringer vi står overfor som parlamentarikere, blir det ikke, for å si det pent.

I den evalueringsrapport som nå foreligger, er et lite avsnitt som jeg gjerne vil referere fra, for det går på viktigheten av dialogen med parlamentarikerne. Der står det:

«Der bør skabes en tættere dialog med parlamentarikerne, først og fremmest i Nordisk Råd, men også på nationalt niveau. Dialogen bør føres om den overordnede strategi for et bæredygtigt Norden, om den rullende 3 års miljøstrategi og om sektorernes tilsvarende planer.»

Det foreslås også konkret i denne rapporten – som altså er en rapport gjort av noen personer, og ikke noen politisk beslutning så langt – at

«der skabes en samarbejdsmekanisme med parlamentarikerne i Nordisk Råd, hvor man bl.a. kan drøfte gennemførelsen af bæredygtighedsstrategien og den årlige revision af den rullende 3 års miljøstrategi, herunder de opnåede resultater. Samarbejdsmekanismen kunne f.eks. have form af et rådgivende parlamentarisk udvalg for miljø og bæredygtighed.»

Jeg skal ikke si at dette konkret er det vi til syvende og sist skal legge oss på. Men det disse små avsnittene viser, er at den måten Ministerrådet – og Nordisk Råd for den saks skyld, for vi har også et medansvar – har arbeidet på så langt, har vært å se dokumenter uten å ta tilstrekkelig på alvor det som står i dem. Da starter det altså opp en veldig kostnadskrevende prosess, som i liten grad har mål og mening i forhold til de beslutninger vi står overfor i de enkelte nordiske land.

Vi har altså mye å vinne på å være mer beslutningsdyktige og resultatorienterte. Produksjon av rapporter og mer papir, som også Einar Steensnæs var inne på, bør kunne skje andre steder enn ved bruk av Nordisk Råds og Ministerrådets penger og tid. Hvis vi kunne greie å komme over den kneiken, ville vi legge nye, gode føringer også i forhold til de praktiske oppgaver vi skal løse i Nordisk Råd.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Nordisk Råd er engasjert i tre regionale samarbeidsprosesser: Barentssamarbeidet, Østersjøsamarbeidet og det arktiske samarbeidet. Samtidig har rådet et engasjement i forhold til det finske initiativ for en nordlig dimensjon i EU, en dimensjon som jo favner over alle de nevnte regionale prosessene.

Norske myndigheter har naturlig nok rettet et særlig søkelys mot de utfordringene som finnes i Barentsregionen. Jernteppets fall og åpningen mot øst gjorde det mulig å gjenoppta en bredere kontakt med våre naboer i Russland. Dette området rommer enorme muligheter, med rike ressurser innen fisk, mineraler, skog og sannsynligvis petroleum. Men det rommer også enorme utfordringer, med betydelige sosiale og velferdsmessige problemer, og ikke minst belastninger på og trusler for miljøet, som er blant de største miljøutfordringene i verden.

Barentssamarbeidet gav en arena for å utvikle et fellesskap i området og for å utvikle et felles engasjement for å løse utfordringene og å utløse mulighetene i regionen. Etter min vurdering har samarbeidet minst fire dimensjoner:

• en sikkerhetsdimensjon hvor vi gjennom gjensidig tillit bygger felles sikkerhet

• en miljødimensjon hvor vi retter søkelys mot de enorme utfordringene, ikke minst når det gjelder atomsikkerhet og lagring av atomavfall

• en utviklingsdimensjon, hvor vi gjennom næringsutvikling legger til rette for velferdsforbedring

• en demokratidimensjon, der samspillet mellom det nye demokratiet i Russland og de etablerte vestlige demokratiene kan befeste demokratiet i Russland

Barentssamarbeidet har to pilarer – et samarbeid på regjeringsnivå ved kontaktene mellom regjeringenes representanter i Barentsrådet, og en unik regional dimensjon ved kontakten mellom regionale representanter og urfolkene i Regionrådet. Dette er det viktig å bygge videre på. Det regionale samarbeidet gir en direkte kontakt mellom folkene som bor nær hverandre, som utvilsomt virker stabiliserende og utviklende.

Samtidig har samarbeidet manglet en parlamentarisk dimensjon. Det er viktig at parlamentarikerne involveres, ikke i stedet for eksisterende samarbeid, men i tillegg til det. Det er viktig at parlamentarikerne også deltar i bæringen av den tanken og den visjonen som ligger bak samarbeidet. Og det er nå engang slik at det er de nasjonale parlamentene som vedtar de budsjetter som stiller ressurser til disposisjon for samarbeidet, og som vedtar de lover som legger rammebetingelsene for samarbeidet.

Jeg tror dessverre at vi må slå fast at samarbeidet i Barentsregionen har vært mindre i fokus i Nordisk Råd enn de andre regionale prosessene. Jeg tror det er tre forklaringer på det. For det første er det en noe ulik vektlegging mellom ulike land av de ulike prosessene. For det andre er utfordringene, f.eks. i Østersjøområdet, mer oversiktlige og lettere å håndtere enn de enorme dimensjonene som preger utfordringene i Nordvest-Russland. For det tredje har man, ikke minst, manglet en parlamentarisk dimensjon, en parlamentarisk kanal i Barentsregionen.

Det var derfor svært viktig at presidenten i Det norske storting, sammen med den daværende presidenten i Nordisk Råd, bar fram en parlamentarisk konferanse for Barentsregionen i Alta i april.

Denne konferansen gav så langt ikke en tilsvarende parlamentarisk organisering som vi ser i Østersjøsamarbeidet, selv om det etter mitt syn må være det langsiktige mål at Nordisk Råds engasjement i disse prosessene skal behandles likt.

Like fullt gav det en parlamentarisk kanal. Konferansen vedtok et omfattende sluttkommuniké som markerer vilje til å gripe fatt i og bidra til løsning av utfordringene i regionen. Samtidig ble Nordisk Råds nærområdeutvalg i nært samarbeid med Barents regionråd og med representanter fra relevante russiske folkevalgte organ bedt om å følge opp anbefalingene.

De fleste av de temaene som reises i kommunikeet, er under arbeid. Utenriksministeren har redegjort for mange av dem her i dag. Parlamentarikerne må naturlig bidra til å stimulere, påskynde og overvåke dette arbeidet. Samtidig må vi spørre hvordan vi som parlamentarikere kan gi samarbeidet en tilleggsdimensjon utover det som i dag skjer i Barentsrådet og Regionrådet. La meg her peke på fire forhold.

For det første: Selvsagt vil parlamentarikernes engasjement og deres kontakt i seg selv kunne bidra til å legge til rette for regjeringenes samarbeid – ganske enkelt på grunn av at enhver regjering trenger politisk støtte for å få gjennomslag for sin politikk.

Det andre er at parlamentene naturlig er demokratiets kjerne i de enkelte land. Parlamentarikerne vil derfor kunne forsterke demokratiutviklingen både generelt og ved å løfte fram en kontakt mellom bl.a. kvinnelige parlamentarikere, slik utenriksministeren viste til, med sikte på å oppnå reell likestilling, og mellom unge parlamentarikere.

Det tredje er utveksling av erfaringer og kompetanse. Det må fokuseres på hindringene som begrenser internasjonal handel og investeringer i Nordvest-Russland. En viktig årsak til dette er mangelfull lovmessig beskyttelse for investeringer, manglende langsiktighet i lovgivningen, skatte-, avgifts- og tollregler og hyppige endringer i disse. Men lovgivning og skattlegging er jo nettopp blant parlamentenes kjerneområder. Vi må derfor spørre hvordan nordiske parlamentarikere kan bidra til at russiske parlamentarikere får et bredere grunnlag for å treffe beslutninger som fremmer nødvendige investeringer.

Og for det fjerde: Vi vet stort sett hva som må gjøres for å løse miljøutfordringene i Nordvest-Russland. Vi vet stort sett hva som må gjøres for å bygge ut infrastrukturen. Vi vet stort sett hva som må gjøres for å skape næringsutvikling. Vi vet stort sett hva som må gjøres for å styrke velferdstilbudet. Men det grunnleggende problem er mangel på finansiering. Spørsmålet er da om vi som parlamentarikere kan bidra til å fokusere på finansieringsutfordringene ved å bringe sammen internasjonale kapitalmiljøer og parlamentarikere som bevilgende myndighet i aktuelle land. Og ikke minst: Barentssamarbeidet består jo ikke bare av Russland, Finland, Sverige og Norge. Barentssamarbeidet består også av andre nordiske land, av EU – av de fleste EU-landene, av USA, av Japan, for å nevne noen. Kan nordiske parlamentarikere da bidra til å skape sterkere engasjement i samarbeidet og sterkere forpliktelser for et bredt internasjonalt løft for finansiering av nødvendige strategiske prosjekt ved å knytte kontakt med parlamentarikere i EU-parlamentet, den tyske Forbundsdagen, det franske parlamentet, den amerikanske Kongressen eller det japanske parlamentet? Kan vi skape en parlamentarisk opinion som presser på regjeringene for å bidra til en slik finansiering av strategiske prosjekter, som er helt fundamental hvis vi skal få til den nødvendige opprydding og utvikling?

Etter mitt syn må vi ha som ambisjon at vi skal kunne bruke denne parlamentariske kanalen aktivt. Men da må vi gjøre ting noe annerledes enn det som kanskje er tradisjonen i Nordisk Råd. Kanskje kan vi også på den måten bidra til å vitalisere Nordisk Råd. Begge deler bør være i norsk interesse.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.