Jørgen Kosmo (A) (komiteens leder): Med noen ganske små endringer er budsjettinnstillingen fra komiteen i overensstemmelse med de beslutninger som tidligere er tatt av Presidentskapet hva angår Stortingets budsjett, Riksrevisjonens budsjett, EOS-utvalgets budsjett og Sivilombudsmannens budsjett.

Komiteen har i samarbeid med Stortinget for øvrig, gjort noen ganske små endringer. Det har først og fremst tilknytning til hvordan partigruppene i Stortinget er forutsatt å skulle fungere i en forholdsvis utfordrende tid for stortingsrepresentantene.

Budsjettet for partigruppene er plusset på, og man har bestemt at man skal gå bort fra den tidligere ordningen der man hadde særskilte bevilgninger til budsjettarbeidet og EOS-arbeidet. De tidligere bevilgningene og den økningen som har vært på spesielle poster, forutsettes nå å ligge inne i de ordinære representant- og gruppetilskuddene.

Komiteen har imidlertid pekt på at Stortinget står overfor ganske store utfordringer i framtiden, med å søke å tilpasse Stortingets virksomhet til de utfordringene som foreligger. Dette er utfordringer som ligger i både miljøutviklingen, utviklingen i forholdet mellom stortingsrepresentantene og velgerne, og den generelle samfunnsutviklingen som gjør at presset på den enkelte stortingsrepresentant gradvis er økende i forhold til det å kunne være tilgjengelig og representativ for de meget ulike gruppene som stortingsrepresentantene representerer. Det er ikke lenger tilstrekkelig kun å forholde seg til de tradisjonelle partilinjene, slik som det har vært tidligere. Til det er samfunnet i for stor endring.

Ved siden av dette har vi opplevd en ganske betydelig globalisering, ikke bare av økonomien, men også av politikken, hvilket gjør at Stortinget og stortingsrepresentantene på mange måter er nødt til å forholde seg til en rekke internasjonale organisasjoner og institusjoner og til en del internasjonale utviklingstrekk. Komiteen mener derfor at hvis det skal være mulig for den enkelte stortingsrepresentant å fungere i nær kontakt med sine velgere samtidig som man skal ta inn over seg de store utfordringene som ligger i framtiden, er det behov for en bredt sammensatt komite – på stortingsrepresentantenes premisser, hadde jeg nær sagt – som gjennomgår de store arbeidsutfordringene som ligger foran oss, og ser på om Stortingets administrasjon, Stortingets struktur og partigruppenes struktur er tilpasset de behov den enkelte stortingsrepresentant har.

Stortingets institusjon som sådan, og partigruppene, har til dels fått store økonomiske påplussinger i sine bevilgninger gjennom de siste årene. Påplussingene har vært nødvendige, men det er selvsagt grunn til fra tid til annen å sette seg ned og se på om påplussingene og endringene som er blitt gjort, har vært riktige, og om det er de endringene vi skal leve med i framtiden. Møter vi stortingsrepresentantens utfordringer ved å bygge ut Stortingets administrasjon ytterligere, eller er det andre virkemidler som vi bør iverksette? Vi har ikke konkludert, langt derifra, men vi har bedt Stortingets presidentskap nedsette et bredt sammensatt utvalg som får i oppdrag å vurdere disse utfordringene.

Det som imidlertid kanskje er litt bemerkelsesverdig i komiteinnstillingen, er at Fremskrittspartiet prinsipielt mener at det offentlige ikke skal yte støtte til partier eller partigrupper på Stortinget. Jeg syns dette er veldig spesielt. Jeg tror den eneste måten man kan sikre de politiske partiers plass i den framtidige demokratiutviklingen på, er at man gjennom det offentlige sørger for at de ulike partiene har en økonomi som gjør at de kan drive forsvarlig. Å gjøre de politiske partier i Norge helt og holdent avhengig av støtte og bevilgninger fra ulike institusjoner og næringsvirksomheter, vil, slik jeg ser det, være en meget uheldig utvikling. En fornuftig tilpasset strukturert offentlig støtte til partiene derimot tror jeg er den eneste måten man kan beholde partienes uavhengighet på, samtidig som man legger til rette for at partiene – som har sin naturlige plass, sin selvfølgelige plass og sin nødvendige plass i demokratiutviklingen – får mulighet til å kunne ta innover seg og bearbeide de nye utfordringene. Derfor må jeg si at jeg er meget forundret over at Fremskrittspartiet på prinsipielt grunnlag mener at den offentlige støtten til de politiske partier gradvis bør avskaffes, uten at de på en eller annen måte tilkjennegir hvordan man eventuelt skal sørge for at partiene skal kunne fungere i vårt demokrati.

En annen forunderlig ting er at Fremskrittspartiet heller ikke er med på det generelle ønske om å nedsette et utvalg som skal se på de utfordringene som den enkelte stortingsrepresentant vil stå overfor i framtiden. Det kan være helt andre ting enn større bevilgninger som er løsningen på de utfordringene, og det er forunderlig at Fremskrittspartiet ikke ønsker å være med. Jeg håper at Fremskrittspartiet, med den størrelsen det har i Stortinget, tross alt velger å delta i dette arbeidet når utvalget blir etablert.

Med disse ordene anbefaler jeg vedtatt Stortingets budsjettforslag slik det foreligger.

Jeg vil også kort få si noen ord om Stortingets ombudsmann for forvaltningen og om Riksrevisjonen. Det er helt åpenbart at etter hvert som samfunnet blir mer komplisert, etter hvert som det enkelte menneske på en rekke forskjellige måter blir nødt til å forholde seg til ulike institusjoner, styrkes behovet for og nødvendigheten av at vi har en ombudsmann for forvaltningen som fungerer etter intensjonene.

Veksten i antallet saker og kompleksiteten i de sakene som ombudsmannen får til behandling, understreker dette. Det er derfor viktig at Stortinget ikke bare deler ut penger, men også stiller krav til hvordan de midler som fordeles til Sivilombudsmannen, blir brukt. Men selvsagt er det viktig at vi gjennom de årlige bevilgninger sørger for at man har både lokale, utstyr og bemanning som gjør at man kan møte de framtidige utfordringene. Jeg tror ombudsmannen blir viktigere i de årene som kommer, enn i de foregående år. Det har med samfunnsutviklingen å gjøre.

På samme måte er det med Riksrevisjonen. Vi ønsker alle at Stortinget skal kunne trekke opp retningslinjene for hva som skal være den offentlige forvaltnings prioriteringer i bruk av midlene, og at de ulike vedtak, enten det er lovvedtak eller andre vedtak, som Stortinget gjør, skal følges opp av forvaltningen. For å ha en fornuftig kontroll med at Stortingets intensjoner følges opp, er Riksrevisjonen en meget viktig institusjon. At man nå i større grad går over til forvaltningsrevisjon, er, slik som jeg ser det, en positiv utvikling, fordi det gjør at vi ikke bare fører kontroll med hvordan pengene brukes, men også med om Stortingets intensjoner følges opp, og om pengene brukes på rett måte i forhold til det som har vært Stortingets intensjoner. Dette ser jeg på som en meget viktig del av Riksrevisjonens framtidige arbeid. Også på dette området er det nødvendig for Stortinget å sørge for at Riksrevisjonen har de ressurser som må til, for at man skal kunne gjøre dette viktige arbeid.

Jeg tillater meg imidlertid å si at dette ikke må gjøres slik at Stortinget medvirker til at kontrollysten helt tar overhånd i det norske samfunn. Vi må ikke fra Stortingets side sette så store krav, ei heller være så spesifikke i våre retningslinjer, at mesteparten av ressursene går med til å kontrollere at ressursene blir brukt på en riktig måte. Vi er selvsagt interessert i at de ressursene som settes inn i dette samfunnet, i så stor grad som mulig brukes til tjenesteproduksjon og offentlig service overfor de innbyggerne vi representerer. Derfor må selvsagt kontroll- og revisjonsvirksomheten avstemmes i forhold til de overordnede tiltak. Det må ikke rotes altfor mye i detaljer. Detaljstyring kan det være forholdsvis enkelt å forholde seg til, men jeg tror ikke det er på den måten vi skal møte framtidens utfordringer.

Når det gjelder EOS-utvalget, har det vært nødvendig å skaffe dem nye lokaler og gi dem nytt datautstyr, bl.a. for å ivareta behovet for sikkerheten. Og vi føler oss trygg på at med de tilleggsinvesteringer som nå foreslås, vil EOS-utvalget være i stand til å fungere innenfor de rammer som Stortinget har trukket opp.

Vidar Kleppe (Frp): Det er, som komitelederen redegjorde for, ikke de store uenighetene om den budsjettinnstillingen vi har her, og der vi er uenige, er det Fremskrittspartiet som er framsynt, og som har kommet med en rekke endringsforslag. Grunnen er at vi ser at med den samfunnsutviklingen som vi nå har, er det viktig at både Riksrevisjonen og ikke minst Sivilombudsmannen får de nødvendige midlene og ressursene og den menneskelige kapasitet som gjør at de kan være rustet til å møte utfordringene i samfunnet. Men det er ikke slik som komitelederen sa i sitt hovedinnlegg, at Fremskrittspartiet ikke er av den oppfatningen at kravene til den enkelte stortingsrepresentant og kravene til det enkelte politiske parti har endret seg og er blitt større nå, slik som samfunnet har endret seg. Men vi i Fremskrittspartiet er av den oppfatningen at når vi i budsjettsammenheng skal prioritere, skal vi prioritere ut fra helheten. Vi må først ta det som er viktigst, ut fra de økonomiske rammene vi har. Da er det betegnende at det komiteen har brukt mest tid på ved behandlingen av vårt særbudsjett, og som også gruppelederne og de enkelte sekretariatsledere som organiserer gruppearbeidet på Stortinget, har brukt tid på, er å skaffe større økonomiske midler til de enkelte partigruppene. Jeg må si at vi i Fremskrittspartiet stiller oss tvilende til at det er den enkelte stortingsrepresentant og de enkelte partigruppene her i denne sal som har de dårligste arbeidsvilkårene innenfor det området som vi behandler i vårt budsjett. Faktisk talt mener vi i Fremskrittspartiet at stortingsrepresentanter og partier som er representert i denne sal, har både god hjelp fra de ansatte her på Stortinget, med den servicen de kan gi oss, og god teknologi. Mulighetene finnes også for noen partier til å ansette folk på bakgrunn av den gruppestøtten de enkelte partiene får. Så det er ikke der presset er størst.

Så vil jeg redegjøre litt om hvorfor Fremskrittspartiet har endringsforslag. Vi har et endringsforslag som går på at vi ikke synes det er riktig at partiene skal prioritere seg selv foran bl.a. Sivilombudsmannen. Vi vet at sakstallet hos Sivilombudsmannen har økt fra 1998. Vi vet også at saksbeholdningen har økt, og i og med at saksbeholdningen har økt, så har også saksbehandlingstiden økt. Det er et generelt problem innen offentlig forvaltning og offentlige etater.

Det er grunn til å merke seg at klagene som kommer nå, også kommer fra personer som tidligere ikke har benyttet ordningen, og gjelder saker som Sivilombudsmannen tidligere ikke har vært så mye borte i. Derfor er det viktig at de systematiske undersøkelsene, de besøkene som Sivilombudsmannen av eget tiltak skal foreta seg, gis de rammene som gjør at de kan følge opp dette.

I tillegg vet vi at Sivilombudsmannen også har ansvaret for å stille til disposisjon bl.a. en egen sekretær for EOS-utvalget. Det er klart at med denne sakskompleksiteten og med de oppgavene som kontoret må ta seg av i tillegg til den omleggingen man også har, er det viktig at vi er føre var på dette området, og at vi gir Sivilombudsmannen den håndsrekningen han fortjener. Det har vi fra Fremskrittspartiets side gjort, og derfor har vi forslått en økning med over 2 mill. kr til det.

Ellers er det verdt å merke seg, som også komitelederen understreket, at det er viktig at Riksrevisjonen får rammer som gjør at den kan utføre det viktige arbeidet for oss i komiteen. Riksrevisjonen er jo den etaten som bidrar til de fleste sakene som kontroll- og konstitusjonskomiteen behandler, og fra Fremskrittspartiets side er vi meget godt fornøyd med det arbeid som Riksrevisjonen utfører på dette området. Det er viktig å videreføre dialogen med Riksrevisjonen, og det er godt å se at Riksrevisjonen får gjennomslag, at etatene – både indre og ytre – tar Riksrevisjonen på alvor. Vi ser at alle de viktige sakene Riksrevisjonen har påpekt, får som konsekvens at forvaltningen og andre som er innbefattet i de undersøkelsene som Riksrevisjonen har foretatt, retter seg etter dem.

Ellers har det også i tilknytning til vårt budsjett vært en diskusjon om Nobelkomiteen. Vi vet at det er Stortinget som utnevner Nobelkomiteen, men Stortinget har ellers ingen tilknytning til denne komiteen. Stortinget kan ikke pålegge Nobelkomiteen noe når det gjelder utnevnelse eller andre ting, det er en uavhengig stiftelse, som vi må ta vare på. Men i kjølvannet av de økonomiske midlene som er blitt gitt på vårt budsjett, har Nobelkomiteen fått bevilgninger som bl.a. går til bibliotekdriften. Fra Fremskrittspartiets side har vi en komitemerknad som går på at vi ikke synes det er riktig at Nobelinstituttets bibliotek skal få økonomiske midler direkte fra vårt ansvarsområde og under våre budsjettkapitler. Det er ikke fordi bibliotekets arbeid ikke er viktig, det synes vi det er, men det er fordi det utenfor landets grenser, og av andre, aldri skal kunne bli stilt spørsmål ved den uavhengigheten som Nobelinstituttet har. Derfor har vi sagt i en merknad at vi synes det er naturlig at fremtidige bevilgninger til Nobelinstituttets bibliotek gis gjennom ordinære budsjettposter, der også andre biblioteker inngår. Så det er ikke vond vilje fra vår side når det gjelder å gi midler, men jeg vil minne om at stiftelsen er ganske rik, at de har masse penger.

På bakgrunn av de merknadene vi har, vil jeg ta opp Fremskrittspartiets endringsforslag, som står på side 7 i innstillingen.

Presidenten: Vidar Kleppe har tatt opp de forslag han refererte til.

Kari Økland (KrF): Utgiftene til investeringer og drift i Stortinget har økt betydelig i løpet av 1990-årene. Kjøp og rehabilitering av Nedre Vollgate 18, oppussing av kontorer, fornyelse av ventilasjonsanlegg og forbedring av internkommunikasjon er noe av det som har blitt gjort, og som også har vært med på å forbedre arbeidsforholdene for oss som jobber her.

Regjeringens budsjettforslag for Stortinget, Sivilombudsmannen, EOS-utvalget og Riksrevisjonen er i samsvar med institusjonenes forslag. Stortinget har imidlertid gjort vedtak om å øke rammeområde 14 utover proposisjonen med 2 647 000 kr. 370 000 kr av dette foreslås til EOS-utvalget på grunn av flytting til nye lokaler og 2 277 000 kr som tilskudd til partigruppene.

Prinsippet om å bevilge offentlig økonomisk støtte til partigruppenes virksomhet i Stortinget mener jeg det er all grunn til å holde fast ved. Både for at de praktiske og politiske forhold representantene jobber under, skal være best mulig, og for at ingen utenforstående interesser skal kunne gis innflytelse gjennom økonomiske bidrag.

De store forandringer vi ser i samfunnet, preger også det daglige arbeid i Stortinget. Papirflommen er enorm. Mengden av saker og kompleksiteten i disse ser ut til bare å øke. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien har gitt nye muligheter, men medfører også mange henvendelser å forholde seg til.

Stortinget ønsker åpenhet og kontakt med publikum og velgere. Samtidig er det da viktig å sikre at den enkelte stortingsrepresentant har arbeidsvilkår som muliggjør dette, muliggjør å være tilgjengelig, holde kontakten med eget fylke, eget parti og å ta opp nye saker.

Omstilling er in for tiden. Tiden er også inne til å sette søkelyset på hvordan Stortingets plass i fremtidens norske demokrati skal utvikles og sikres. Derfor støtter Kristelig Folkeparti forslaget om å nedsette et bredt sammensatt utvalg som får i oppdrag å vurdere disse utfordringene og fremme forslag om fremtidige tiltak knyttet til arbeidsordninger for stortingsrepresentantene. I så henseende er det også interessant å undersøke hvordan andre sammenlignbare parlamenter møter denne utfordringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.