Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre 10 minutter hver, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 10 minutter og representanten Steinar Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra hovedtalerne for hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre foreslås det at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Etter at Stortinget fikk et nytt budsjettsystem, er hovedtallene fastlagt allerede i finansdebatten uken før justisdebatten. Det gjør at budsjettbehandlingen i Stortinget får en litt ny form, og det gjør også at vi får en mulighet til i justisdebatten å kunne konsentrere oss om justispolitiske hovedlinjer for det neste år. Kanskje blir den aller viktigste jobben til justiskomiteen å prøve å skaffe flertall for noen viktige politikkområder, der vi gir føringer for den utøvende makt, departementet ved justisministeren.

I år har justiskomiteen konsentrert seg om hvordan vi skal få en raskere reaksjon mot kriminell atferd. Den allmennpreventive effekten av straff avhenger jo like mye av oppdagelsesrisiko som av rask reaksjon og straffenivå. Vi har fra justiskomiteen sagt at straffenivået i Norge er generelt lavt, og at det er viktig å justere det noe opp. Men det er like viktig å sikre høyere oppklaringsprosent ved økt oppdagelsesrisiko, og iverksette en langt raskere reaksjon enn det som er tilfellet i dag.

Vi sier i innstillingen:

«Det er et mål at ingen sak skal vente mer enn 3 måneder for domstolene, enten det dreier seg om ventetiden ved byretten eller lagmannsretten.»

Dette krever domstolsledelse, det krever effektive berammingsrutiner, det krever tett oppfølging av forsvarsadvokater, og det vil være det viktigste virkemiddelet til å bringe varetektsdøgnene i Norge ned.

Vi sier videre at tiden fra anmeldelse inngis til påtalemyndigheten oversender saken til domstolene, må kortes ned. I dag tar dette 200 dager for oppklarte saker. Den normen bør komme ned mot de samme 90 dager som vi setter som norm for domstolene.

Vi er kjent med at noen politidistrikt har svært lang saksbehandlingstid. Vi har fått detaljert statistikk, og vi kommer til å bruke statistikken i årene fremover. Noen av disse politidistriktene må endre sin måte å følge opp kriminelle handlinger på, men det er også en god del politidistrikt som må få flere midler. De har helt klart for lav bemanningsfaktor i forhold til antall saker, og det har å gjøre med at folk flytter på seg, men at strukturen til Politi-Norge ikke har flyttet på seg like raskt.

Vi vet også at det kan ta unødig lang tid fra domsavsigelse til dommen forkynnes for tiltalte. Det gir forsinkelse i hvor raskt man kan få sone. Vi må påse at det gis en fullbyrdelsesordre straks dommen er rettskraftig. Vi ser helt tydelig at tiden fra domfellelse til kriminalomsorgen for saken må ned, og vi vil måle tidsbruken. Og tiden som den dømte venter i kriminalomsorgen før han får begynne soning, må ned, og tiden skal måles. Var det noe komiteen ble minnet om og lærte i New York, så var det at rask reaksjon er like viktig som en tilstrekkelig streng reaksjon, og at det må prege de virkemidlene vi setter inn i justissektoren.

Vi ser også at når det gjelder ungdom, er det særlig viktig å reagere hurtig, og det er viktig å reagere før de treffer den kriminelle lavalder. Derfor er jeg svært spent på resultatet av det utredningsarbeidet justiskomiteen påla departementet, om å komme tilbake med en sak om bl.a. straffereaksjoner for folk under den kriminelle lavalder. Det er avgjørende for å kunne reagere tidlig.

Et annet tema justiskomiteen er enstemmig om, er behovet for å se på taushetspliktpraktiseringen. Vi må ikke oppleve at ulike offentlige etater ikke snakker sammen fordi de dekker seg under taushetspliktbestemmelsene. Skal vi gjøre noe for det enkelte individ, må ulike faggrupper tørre å snakke individ overfor hverandre for å komme frem til en konkret handlingsplan for det enkelte barn som det her gjelder.

Det er ulike tallforslag fra de ulike partier. Jeg gjennomgikk Høyres alternative justisbudsjett grundig i forrige uke under finansdebattens andre dag. Vi overfører penger fra andre departement og fordeler flere av midlene over på straffesakskjeden. For skal vi kunne gjøre noe for effektiv oppfølging i alle ledd, må det også være tilstrekkelige midler og tilstrekkelige driftsmidler, ikke minst, til politiet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Petter Rasmussen (A): Jeg er glad for at komiteens leder tok for seg alle de feltene det er enighet om i komiteen når det gjelder bekjempelse av kriminalitet, det være seg voldsproblematikk eller gjengangerproblematikk. Jeg la også merke til at hun la an en helt annen tone i dag enn hun gjorde sist uke under finansdebatten, som hun selv nevnte avslutningsvis. Jeg vil gripe litt fatt i det som ble sagt sist uke.

Når det gjelder politiet, innebærer det forslaget som nå ligger inne fra Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, en styrking og en reell økning i forhold til det vi vedtok i fjor høst, og det som skjedde under revidert nasjonalbudsjett i fjor vår.

Arbeiderpartiet ønsker et sterkt politi. Det har vi også gjort klart med flertallsmerknaden i innstillingen, som går på at vi også vil sikre det store studentkullet som kommer ut neste år fra Politihøgskolen, arbeid i etaten. Høyre syntes å være godt fornøyd i fjor. Men under finansdebatten gav Kristin Krohn Devold uttrykk for stor bekymring over svekkelsen av budsjettet for politiet. Betyr den styrking som faktisk skjer nå i år, at en allikevel ikke var så fornøyd i fjor?

Et annet punkt gjelder det primære opplegget Høyre har til budsjett, der det også er en tendens til å svekke en del velferdstilbud i samfunnet ellers. Det bekymrer meg i forhold til helheten. Derfor blir neste spørsmål til Kristin Krohn Devold om hun ikke ser forbindelsen mellom velferdsordninger og fellesskapstilbud og et trygt samfunn når det gjelder å legge et grunnlag for å forebygge kriminalitet. Ser ikke Kristin Krohn Devold denne sammenhengen?

Kristin Krohn Devold (H): Takk for spørsmålene.

Først til politibudsjettet. Ja, det er riktig at Høyre og Fremskrittspartiet fikk til en styrking av politibudsjettet i fjor. Vi trodde det skulle være nok til å gi økninger på den variable driften til politiet, den de kan bruke når de skal ut og aksjonere på konkrete kriminelle handlinger. Det viste seg, når man fikk regnet over og bl.a. justert for utgifter til Schengen-avtalen, at politiet manglet 50 mill. kr i driftsmidler for å opprettholde det variable driftsbudsjett fra året før. Det viste tall fra politiet. Det gjorde at både Høyre og Fremskrittspartiet i fjor var villig til å etterbevilge 50 nye millioner, som vi foreslo i mai, og som vi ble nedstemt på fra de andre partiene.

Det budsjettet som er lagt fram i år, viderefører det som lå inne i fjor. Det vil si, det ligger ikke inne noen oppjustering av de variable driftsinntektene i politiet, slik vi hadde ønsket, og det ligger inne en betydelig post som handler om Schengen – en avtale alle har vært enige om at vi skal ha, men som altså ikke innebærer en ekstrapott på driftsinntektene, eller det politiet kan bruke til å utøve aktivt politiarbeid. Jeg kan ikke forstå at det skal være noen stor uenighet om det faktum, som selv justisministeren har understreket flere ganger, at politiets driftsbudsjetter er presset. Det har justisministeren innrømmet. Nettopp fordi komiteen satser så aktivt på effektivitet i hele straffesakskjeden, vil vi også gi 100 mill. kr for at de kan ta ut effekten av det gjennom å kunne ha et variabelt driftsbudsjett som gir mulighet for aktivitet.

Til det andre spørsmålet som går på velferdstilbud, vil jeg bare si at de viktigste forebyggende tiltakene ligger i familien og i skolen. På begge de områdene har Høyre alternative budsjett som innebærer en meget, meget bred satsing og stort sett påplussing i forhold til det som ligger fra Regjeringens side.

Presidenten: Skulle Kristin Krohn Devold som komiteens leder ta opp forslag?

Kristin Krohn Devold (H): Takk for påminnelsen. Selvfølgelig benytter jeg anledningen til å ta opp forslagene fra Høyre og fra Høyre og Fremskrittspartiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg avsluttet i fjor høst min innledning i tilsvarende debatt om justisbudsjettet med å understreke de holdninger og løsninger som samler bred politisk oppslutning. Jeg tror det i seg selv bidrar til å skape trygghet for folk flest og troverdighet hos politikere.

Politikk består ofte i å rendyrke motsetninger. Selvsagt er det meningsforskjeller, men det forventes – og jeg mener vi politikere her har et ansvar – at en finner de samlende løsninger som gir resultater i arbeidet mot kriminalitet og for et tryggere samfunn. Som i fjor er det min oppfatning at justiskomiteens innstilling legger vekt på dette. Ja, det er hovedinntrykket – hvis en da ser bort fra den lille kappestriden mellom Høyre og Fremskrittspartiet om å fremvise de største økningene i sitt alternativ.

I kriminalitetsbekjempelse er årsaker og virkemidler sammensatt og krever av oss politikere at vi beveger oss under overskrifter og symbolpolitikk. Det finnes ingen enkle løsninger.

Jeg er tilfreds med at komiteen legger til grunn to hovedstrategier, nemlig forebygging og reaksjon. Søkelyset må rettes både mot det ansvar den enkelte har for egne handlinger, og mot de forhold i samfunnet som innvirker på kriminalitetsutviklingen. Det sier seg selv at dette ikke kan løses innenfor justissektoren alene.

Arbeiderpartiets strategi er derfor en helhetlig politikk, der arbeid til alle, sosial trygghet og rettferdighet står sentralt. Det forebygger og demper sosiale og etniske motsetninger, kriminalitet og vold.

Et godt oppvekstmiljø for barn og unge er også god kriminalpolitikk – faktisk sentralt – for å forhindre en kriminell løpebane. Vi trenger en forsterket innsats for barn og unge i risikosonen, i samspill mellom hjem, skole, frivillige, barnevern, politi og andre offentlige etater. Det skal settes grenser og reageres på uakseptabel atferd.

Arbeiderpartiet mener det er nødvendig med et tettere og mer forpliktende samarbeid mellom de aktuelle etater når det gjelder tidlig innsats overfor utsatte barn og unge. Vi må bryte grensene. I komiteinnstillingen har vi påpekt at taushetsplikten ikke må bli et hinder for å gi barn nødvendig hjelp. Tvangstiltak og reaksjoner ved alvorlige atferdsproblemer bør settes inn tidligere enn dagens regelverk gir mulighet for. Jeg ser med interesse fram til Regjeringens forslag til en handlingsplan for å motvirke kriminalitet blant barn og unge.

Det er en nær sammenheng mellom utøvelse av kriminelle handlinger og bruk av rusmidler. Arbeidet med å bekjempe kriminalitet kan derfor ikke skilles fra arbeidet mot rusmiddelmisbruk og – ikke mindre viktig – tilbudet for rusmiddelmisbrukere. På den annen side må dårlige livsvilkår aldri få bli en unnskyldning for å skade andre.

Vi har som utgangspunkt at kriminalitet og vold er uakseptabelt og skal reageres raskt på. Her er mye ugjort. Arbeiderpartiet mener at en helhetlig politikk må legges til grunn også innenfor justissektoren. Vi trenger forbedringer innenfor alle ledd, fra politi og etterforskning via domstolene til Kriminalomsorgen. Her er det ikke bare snakk om flere ressurser, men også om organisering og rutiner. Komiteen har i denne sammenheng utførlig understreket behovet for resultatmåling i de ulike etater, ut fra en målsetting om raskere saksavvikling. Flaskehalser må avdekkes og ansvar plasseres.

Hurtigere straffesaksavvikling er også viktig for å redusere behovet for varetektsfengsling. En har over lengre tid – og jeg mener med rette – kritisert praktiseringen av brev- og besøkskontroll eller -forbud og lengden på varetektsperioden for en del tilfeller. Jeg mener det nå er på tide å drøfte i Stortinget bruken av varetekt i sin helhet, på bakgrunn av bl.a. Europarådets torturovervåkningskomites rapport.

Bekjempelse av og reaksjon mot voldskriminalitet må fortsatt være et av de høyest prioriterte områdene innenfor straffesakskjeden. Jeg vil her trekke fram vold mot kvinner og seksualisert vold, former for overgrep som dessverre altfor lenge har fått liten oppmerksomhet. En handlingsplan er bra og vil forhåpentligvis også bidra til endrede holdninger og fokusering. Tall fra politiet viser at vold i privat bopel utgjør den største gruppen av anmeldte voldstilfeller. Vi vet at det er store mørketall. Dette kan også knyttes til saker om overgrep mot kvinner med annen etnisk bakgrunn. Krisesentrene opplever urovekkende økning i antall innvandrerkvinner som søker ly og hjelp. I et forebyggende perspektiv skal vi ta med oss tall som viser at 90 pst. av ungdom som er registrert som voldsutøvere, selv har vært vitne til eller blitt utsatt for vold i hjemmet.

Både seksuelle overgrep og annen hjemmevold kan være vanskelig å dokumentere, etterforske og føre for retten. Mens voldtektsanmeldelser øker, synker antall saker som resulterer i tiltale og iretteføring. Ut fra voldtektssakenes karakter og hensynet til offeret mener Arbeiderpartiet at det bør være særlig aktuelt å vurdere frister på dette området når det gjelder tiden mellom anmeldelse og til saken kommer opp for domstolene, tilsvarende den prøveordning de har i Sverige.

Dette minner meg på den alvorlige utviklingen av organisert kriminalitet i nynazistiske miljøer og i MC-miljøer i vårt naboland, miljøer som bruker trusler og kriminelle handlinger for å lamme rettssystemet. Dette skal vi være på vakt mot, selv om slike miljøer ikke har fått tilsvarende omfang i Norge. Men vi ser tendenser. Det understreker at vi må ha et fungerende overvåkningspoliti, at politiet må sikres metoder og internasjonale samarbeidsmuligheter, og at en når det gjelder beskyttelse av vitner og personer i straffesakskjeden, må møte denne utfordringen.

At jeg hittil ikke har nevnt budsjettet, skyldes ikke at jeg vil unndra meg ansvar. Jeg mener tvert imot at budsjettforslaget fra Regjeringen og avtalen mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene innebærer en videre satsing på justissektoren. De som karakteriserer rammene som uansvarlig lave, bidrar samtidig med en kraftig selvkritikk når det gjelder inneværende års budsjett og kompromisset fra i fjor høst.

I fordelingen innad på justissektoren har vi tidligere sagt at vi i utgangspunktet kunne ønske oss mer på kriminalomsorgens område, særlig fordi et samlet storting etter behandlingen av kriminalomsorgsmeldingen i fjor høst hadde ambisjoner. Vi har imidlertid gjennom justeringer sørget for at bl.a. driften i kriminalomsorgen er noe styrket. Når det nye lovverket for kriminalomsorg kommer på plass neste år, må vi fylle det med aktivitet og innhold. Det krever personell og penger. Kriminalomsorg er viktig først og fremst av hensyn til folks behov for trygghet, lov og orden, men også av hensyn til lovbryteren. De innsatte skal på et eller annet tidspunkt tilbake til samfunnet. I dag er ny kriminalitet det sannsynlige resultat for de aller fleste.

Politi- og lensmannsetaten har en svært viktig oppgave i kriminalitetsbekjempelse, og har de senere årene derfor fått – og får – betydelige bevilgningsøkninger. En særlig oppmerksomhet har vært knyttet til mulighetene for nyutdannede studenter fra Politihøgskolen. Med dagens enstemmige komiteinnstilling kan alle nyutdannede politistudenter i år 2000 se fram til en arbeidsplass i etaten.

Oslo politidistrikt har spesielle utfordringer når det gjelder bekjempelse av kriminalitet. Jeg er fornøyd med at Oslo-politiet er sikret økte midler til sine arbeidsoppgaver. Når dette politidistriktet nå er skilt ut som egen budsjettpost, vil vi igjen etterlyse en klargjøring av kostnadsmessige behov når det gjelder de spesielle hovedstadsoppgavene Oslo-politiet skal ivareta. I denne sammenheng vil jeg imidlertid også legge vekt på at flere byer og bynære områder registrerer noe av den samme kriminalitetsutviklingen som hovedstaden – et forhold som må ivaretas i den interne ressursfordelingen.

Samtidig vil jeg påny gjenta at politi- og lensmannsetaten skal være synlig og tilgjengelig i nærmiljøet. Vi skal sikre et desentralisert politi og operative tjenestesteder integrert i lokalsamfunnet. Videreutvikling og effektivisering av politi- og lensmannsetaten må ha som en viktig målsetting å frigjøre ressurser til å styrke den utadrettede og direkte kriminalitetsbekjempende virksomheten.

I trontalen gav vi uttrykk for et ønske for kriminalitetspolitikken inn i et nytt århundre – offeret i sentrum. De fleste blir heldigvis ikke utsatt for kriminelle handlinger, men for den som blir det, er det en tragedie, og det skaper utrygghet for langt flere. Vi skal ta på alvor frykten mange har – begrunnet eller ikke – for å bli offer for kriminalitet. Alt arbeid og alle tiltak som rettes inn mot vold og kriminalitet, må dypest sett gjøres for å beskytte og gi støtte til ofrene, eller for å unngå at noen blir offer for overgrep mot egen person eller eiendom. Jeg søker her felles politisk målsetting.

Offeret i sentrum betyr å styrke hjelpen, støtten og erstatningsordningen til ofrene. Offeret i sentrum betyr større oppmerksomhet i rettssystemet og at det er viktig med raskere saksbehandling. Offeret i sentrum betyr å gjøre en større innsats der problemet er størst, f.eks., som jeg har nevnt, ved vold knyttet til den private sfære. Offeret i sentrum betyr at vi setter sterkere søkelys på forhold som bidrar til utvikling av kriminalitet for å øke tryggheten og unngå at noen blir offer. Kort sagt: Offeret i sentrum understreker at vi må legge vekt på helheten i kriminalitetspolitikken.

Da er jeg tilbake ved utgangspunktet: justiskomiteens innstilling, som gir uttrykk for felles målsettinger og bred politisk enighet. Det er det beste utgangspunkt for at vi skal lykkes i å bekjempe kriminalitet og sikre tryggheten i vårt velferdssamfunn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørn L. Stang (Frp): Arbeiderpartiet går som kjent inn i budsjettforlik for å skape trygghet for folk flest. Jeg hengte meg opp i uttrykket til Bjørnstad: «folk flest». Nå er det slik at Arbeiderpartiet sammen med sentrumspartiene innfører ordninger som ikke er for folk flest. De er med på å opprette særskilte organer som skal ivareta asylsøkere og utlendinger som søker opphold i landet på

(Stang)

såkalt humanitært grunnlag. Partiene oppretter en klagenemnd for utlendinger med en foreløpig kostnadsramme på 30 mill. kr i år 2000. Regjeringspartiene og Arbeiderpartiet vil tvinge norske kommuner til å ta imot 8 000 flyktninger neste år, og det er en økning på 1 000 fra i år. Kan Bjørnstad fortelle det norske folk – og spesielt Arbeiderpartiets velgere – hvor langt man ønsker å gå i sine prioriteringer på disse områder? Og hva skal det gå på bekostning av? Sannsynligvis blir det de eldre, syke og pleietrengende i landet som må betale.

Vidar Bjørnstad (A): Dette kunne ha vært grunnlag for en hel dags debatt, og jeg vil ikke rekke å svare på det i et replikksvar. Vi vet at det er store forskjeller mellom flertallet på Stortinget og Fremskrittspartiet når det gjelder å ta ansvar for flyktninger, asylsøkere og de som er på flukt fra forfølgelse med fare for eget liv. Det er ingen uenighet mellom oss og Regjeringen og myndighetene når det gjelder hvordan man tar ansvar for dem som kommer som flyktninger og asylsøkere til Norge, og hvordan vi behandler dem som faktisk er reelle asylsøkere med sikte på eventuelt opphold på grunn av forfølgelse, eller det kan dreie seg om tilfeller av opphold på humanitært grunnlag på grunn av barn.

Når det gjelder antallet, er det noe vi aldri kan fastslå på forhånd, fordi vi vet at situasjonen forandrer seg. I vår mottok vi bl.a. en god del kosovoalbanere på grunn av krigssituasjonen i landet deres. Vi mener det var riktig, men det er klart at det setter vårt forvaltningsapparat på en sterk prøve. Og vi har hatt kritiske merknader til hvordan Regjeringen håndterer og samordner innsatsen i forhold til å behandle asylsøknader og sikre at en får til en effektiv integrering ute i lokalsamfunnet.

Når det gjelder spørsmålet om klagenemnd, mener vi at den blir opprettet først og fremst for å styrke rettssikkerheten og unngå at en får politisk behandling av enkeltsøknader.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jan Simonsen (Frp): Midt i valgkampen i sommer lekket justisministeren ut tallene for politibudsjettet for år 2000. Under overskriften krig mot krim kunne han fortelle om 137 mill. kr ekstra til 275 nye politistillinger. Jeg antar at velgerne jublet, og Kristin Krohn Devold sa seg iallfall fornøyd. Men de 275 nye stillingene viser seg ikke å være nye stillinger, men midler til å lønne de politihøyskolestudentene som fikk jobb i 1999 – altså allerede eksisterende stillinger. De må selvfølgelig ha lønn også i år 2000. Det viser seg at justisministeren hadde ført velgerne bak lyset gjennom en delvis styrt og unøyaktig budsjettlekkasje i håp om å sikre noen ekstra velgere til sitt parti. Istedenfor 275 nye stillinger inneholdt budsjettforslaget kun 100 nye stillinger, alle øremerket oppfølging av Schengen-avtalen. Dessuten ble 47 stillinger overført fra overvåkingspolitiet til ordinært politiarbeid. En svekkelse av overvåkingspolitiet er selvfølgelig ingen styrking av politiet.

For andre året på rad la Bondevik-regjeringen frem et politibudsjett uten forståelse for at et land som opplever at utenlandske bander presser folk for penger, at butikker, kiosker, privatpersoner og banker ranes nesten daglig, at en tredjedel av befolkningen i Oslo sier de har opplevd innbrudd eller tyveri, at politiet ikke stiller opp for å beskytte personer som er utsatt for trusler, og at enkelte lensmannskontorer har stående ordre om ikke å rykke ut etter kl. 16 uten at det er fare for liv og helse, rett og slett trenger flere stillinger i politiet.

Det tar i dag gjennomsnittlig 200 dager fra en sak blir anmeldt, til påtalemyndigheten avgjør om det skal tas ut tiltale. Det går flere måneder før saken berammes for en domstol, og det går nærmere tre måneder fra en dom er avsagt, til den dømte kan starte soningen. I mellomtiden går livsfarlige mennesker ute på gatene og er en trussel mot sine omgivelser; voldtektsmenn voldtar på nytt mens de venter på soning.

I dag er folk uten beskyttelse. Hederlige forretningsfolk blir truet på livet uten at politiet makter å stille opp, som denne historien, som jeg skal bruke resten av innlegget på å gå igjennom, illustrerer.

Tirsdag ringte telefonen på kontoret til en av mine stortingskolleger. En forretningsmann fra hans hjemfylke fortalte følgende: Han hadde bygd en hytte gjennom et byggefirma i Oslo og betalt 170 000 kr. En tid senere kom en tilleggsfaktura på 350 000 kr som han nektet å betale, og han sendte saken over til sin advokat. Etter en tid ringte en torpedo med beskjed om at han hadde å betale dersom han ønsket å beholde livet. Det ble fortalt i telefonen at også hans kone og to mindreårige barn var i livsfare.

Forretningsmannen bestemte seg for å avtale et møte på et hotell i Oslo – kl. 16 tirsdag for tre dager siden. Via det lokale politiet ble Oslo-politiet bedt om å være til stede på hotellet. De første tilbakemeldingene på denne forespørselen var imidlertid så uklare at forretningsmannen valgte å holde seg hjemme. Han varslet det lokale politiet for å få beskyttelse – fordi torpedoene ville oppdage at han uteble fra avtalen, var han selvfølgelig redd. Det lokale politiet sa at de ikke kunne avse ressurser til å beskytte forretningsmannen og hans familie, men prøvde i stedet å overtale Oslo-politiet til i det minste å sende spanere til hotellet for å kartlegge torpedoene. Oslo-politiet sa nei – en og en halv times forvarsel var for kort tid til nødvendig planlegging.

Min kollega, Torbjørn Andersen, satte seg også i kontakt med Oslo-politiet for å be om hjelp. Toppledelsen var det umulig å få tak i – de var på seminar. Han fikk imidlertid snakke med en tjenestemann, som noterte saken. Men ikke noe skjedde, Oslo-politiet møtte ikke opp. Det gjorde imidlertid stortingsrepresentanten. Han observerte at en Mercedes med samme registreringsnummer som på bilen som ble sett utenfor forretningsmannens hus tidligere, og som tilhørte en jugoslavisk restauranteier, stanset utenfor hotellet få minutter før avtalt tid. De tre jugoslavene i bilen hadde kontakt med to jugoslaver i en BMW som stanset foran Mercedesen. Jugoslavene gikk inn på hotellet og kom like etter tilbake, etter åpenbart å ha observert at forretningsmannen ikke var på plass. Deretter, presis kl. 16, ringte telefonen hjemme hos forretningsmannen. Han fikk beskjed om at det ville komme fem personer etter ham, og at han igjen var i livsfare. Dessuten ble han fortalt at disse torpedoene til nå hadde tatt seg av 125 saker, og at 95 pst. av dem var løst.

Det er altså dagens norske virkelighet. 100 forretningsfolk har latt seg tvinge til å gi fra seg penger på grunn av trusler mot seg selv og sine familier – uten å tore å varsle politiet – bare til denne ene banden.

Det lokale politiet kunne fortsatt ikke prioritere vakthold, Oslo-politiet kunne ikke prioritere spaning eller pågripelse av torpedoene. Forretningsmannen og hans familie måtte gå i dekning.

Onsdag dukket som forventet torpedoene opp i forretningsmannens hjemkommune i den samme bilen som dagen før ble observert av min kollega utenfor hotellet i Oslo. Til alt hell skjedde dette i politiets ordinære arbeidstid. De ble arrestert etter en effektiv aksjon fra det lokale politikammer. Tre av de fire arresterte ser det ut til å være umulig å få varetektsfengslet. De er sluppet løs og har gjentatt truslene mot forretningsmannen ifølge dagens nummer av Agderposten. Den fjerde fikk i september en dom på 6 måneder for frihetsberøvelse og grov vold. Han burde ha sittet i fengsel på det nåværende tidspunkt, men politiet har ikke fått tak i ham for å forkynne dommen.

Resultatet er at forretningsmannen fortsatt er i dekning med sin familie. Andre ansatte ved bedriften er sykmeldt.

For å hjelpe denne familien og de ansatte ved bedriften tilbake til et noenlunde normalt liv bør politiet ha vakthold utenfor bedriften og boligen døgnkontinuerlig i en tid fremover. Det er selvsagt ikke mulig innenfor de budsjettrammene politikammeret har. Jeg forventer derfor at justisministeren tar kontakt med dette politikammeret senere i dag og gjør det klart at nødvendige midler vil bli tilleggsbevilget, slik at disse menneskene kan få den hjelpen de trenger, og at det om nødvendig kan omdisponeres tjenestemenn fra andre politidistrikter.

Hva forteller så denne historien oss? For det første forteller den oss at vi står overfor en langt tøffere kriminalitet i dag enn for få år siden, med personer fra det tidligere Jugoslavia som sentrale aktører, dernest at politidistriktene har for lite midler til overtid og derfor ikke kan tilby publikum den sikkerheten de burde ha krav på. Kanskje forteller den også litt om Oslo-politiets evne og vilje til å stille opp på kort varsel når noe skjer.

I denne situasjonen, med slike lovløse tilstander i landet vårt, hvor politiet ikke kan beskytte folk tilstrekkelig, er Bondevik-regjeringen uvillig til å satse på den kanskje aller viktigste sektoren som det offentlige har ansvaret for. Samtidig sendes milliarder av kroner ut av Norge.

Både i fjor og i år har stortingsflertallet vært nødt til å gripe inn for å hindre en katastrofe for politietaten, og dermed også for publikum. I fjor tvang Høyre og Fremskrittspartiet Regjeringen til å bevilge 100 mill. kr mer enn det Regjeringen opprinnelig foreslo samt til å bevilge nok penger i forbindelse med revideringen av budsjettet til å sikre jobb for samtlige avgangselever ved Politihøgskolen.

I år har en enstemmig justiskomite presisert at vi forventer at det samme skjer. Samtlige avgangsstudenter skal ha jobb.

Aller helst burde selvfølgelig pengene vært bevilget i budsjettet. Det ville gjort planleggingen enklere, fordelingen av stillingene ville vært klar tidligere og utlysingen av de nye stillingene kunne begynt før. Uansett er politibudsjettet for lavt. Det trengs midler til flere stillinger for å øke etterforskningskapasiteten og forebygge kriminalitet gjennom synlig tilstedeværelse i sentrum av storbyene og foran boligene til personer som er truet på livet. Dessuten trengs det driftsmidler, slik at politiet og lensmannsetaten kan stille opp når noe skjer, også etter kl. 16. Det trengs nye biler, og i enkelte distrikt, som f.eks. Sunnmøre, trengs det også politibåt.

Fremskrittspartiet foreslår i finansinnstillingen en økning på 270 mill. kr til politiet i forhold til Regjeringens forslag, inkludert 40 mill. kr ekstra til Oslo politidistrikt, noe som burde gjøre det mulig for Oslo-politiet i fremtiden å sende noen mann på spaningsoppdrag når folk ber om det.

Selv innenfor de uansvarlig lave rammene som stortingsflertallet allerede har vedtatt, har Fremskrittspartiet funnet rom for å foreslå en økning til politiet, domstolene og kriminalomsorgen på til sammen 183,3 mill. kr, som er mer enn den påplussingen eksempelvis Høyre foreslo i finansinnstillingen. Det forteller en del om hvordan de ulike partiene prioriterer. Kampen mot kriminalitet er Fremskrittspartiets viktigste kampsak. Det er beklagelig at de andre partiene fortsatt ikke ser alvoret.

Til slutt vil jeg fremsette forslaget fra Fremskrittspartiet som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Jan Simonsen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Ane Sofie Tømmerås (A): På kjent vis har representanten Simonsen igjen gitt uttrykk for at han mener at justisbudsjettet er uansvarlig, og at politiet vårt er utilstrekkelig. Men hva er årets framlagte justisbudsjett? Jo, det er fjorårets justisbudsjett pluss 7,7 pst.! Og som kjent stod Fremskrittspartiet bak fjorårets justisbudsjett. De stemte for det. De sikret det et flertall i denne salen. Da må jo det bety at Fremskrittspartiet var enda mer uansvarlig i fjor enn det Arbeiderpartiet og regjeringspartiene er i år, ettersom vi nå legger inn enda mer penger enn det Fremskrittspartiet stemte for i denne salen i fjor.

Men Fremskrittspartiet følger det vanlige auksjonsprinsippet – det er det de driver med på justissektoren. De tar den til enhver tid sittende regjerings forslag, plusser på Høyres forslag til tillegg, og så plusser de på litt selv. Det gjentar seg hvert eneste år uansett. Og det lille de plusser på, hvor tar de det fra? Jo, i år tar de det f.eks. fra ungdomstiltak i storbyene, som det var meningen skulle fange opp ungdom som går inn i ungdomsgjenger, de tar det fra språkopplæring til minoriteter, som trenger å kunne norsk språk for å kunne integreres, de tar det fra hjelpeapparatet for kriminalitetsofre, de tar det fra kommunene, som skal hjelpe de samme, og de tar det fra arbeidsmarkedstiltak, som skal sørge for at folk kommer i jobb istedenfor å skli ut på skråplanet. Var det noen som sa uansvarlig? Har det aldri slått Jan Simonsen og Fremskrittspartiet at det går an å prøve å hindre kriminalitet i stedet for å komme løpende etter den, at det går an å forebygge? Det vil være mye billigere for samfunnet, men i tillegg vil det også spare veldig mange mennesker for veldig store lidelser.

Gunnar Breimo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Jan Simonsen (Frp): Fremskrittspartiet var selvfølgelig ikke fornøyd med fjorårets politibudsjett. Det var bl.a. derfor man senere på året kom med et forslag om tilleggsbevilgninger.

Fremskrittspartiet hadde også i fjor vesentlige økninger i forhold til Regjeringens opprinnelige forslag på flere hundre millioner kroner til politiet og nye politistillinger. Vårt forslag ble nedstemt i finansdebatten. Vi måtte da selvfølgelig stemme på det nest beste forslaget, og det var det endrede forslaget fra de tre regjeringspartiene, som tross alt var 100 mill. kr bedre på politibudsjettet enn forslaget fra Arbeiderpartiet. Det var det som skjedde i fjor.

Årets budsjett er for dårlig. Prosentvis ser det ut som det er en vesentlig økning, men mye av dette er øremerkede midler til gjennomføringen av Schengen-avtalen, som regjeringspartiene i utgangspunktet for øvrig var imot, og resten er til økt lønn til eksisterende politistillinger som ble vedtatt i revidert budsjett i fjor.

Det er godt mulig at skolefritidsordninger er fornuftig for foreldre som ønsker å plassere barna et sted kl. 8 og hente dem når de drar hjem fra jobb kl. 16. Det er godt mulig at ungdomsklubber kan være trivelige oppholdssteder for ungdom. Men det er ingen tvil om at de mest målrettede virkemidlene for å forebygge kriminalitet, er de rent kriminalpolitiske virkemidlene. Når vi styrker politiet, er det ikke bare for at politiet skal ta kriminelle i ettertid. Det er også for å gjøre det vanskelig for ungdom å gli inn på en kriminell løpebane.

Kristin Krohn Devold (H): Jeg vil benytte anledningen til å gi representanten Jan Simonsen ros. Jeg synes han holdt et meget godt innlegg. Han pekte konkret på noe som er riktig, nemlig hvordan årets budsjettbevilgning til politiet fremkommer, ganske enkelt ved at man har inkludert de tilleggsstillingene som Høyre og Fremskrittspartiet fremforhandlet i budsjettavtalen fjor.

Dernest påpekte Simonsen noe viktig som alle partier bør lytte til, også Arbeiderpartiet. Han pekte på den økende tendens til bruk av trusler mot alminnelige, lovlydige borgere. Vi vet fra før at det er en økende tendens til bruk av grove trusler, også mot politifolk og deres barn. Da vil jeg ikke anbefale at man går i strupen på en representant fordi han tilfeldigvis kommer fra Fremskrittspartiet, men da skal vi lytte til beskrivelsen av problemet, og så skal vi konsentrere oss om å finne løsninger.

Justiskomiteen bad i fjor, også som en konsekvens av budsjettforliket Regjeringen hadde med Høyre og Fremskrittspartiet, om at det ble lagt fram en egen sak om anonyme vitner, om økt beskyttelse av vitner og ofre. Den vet vi kommer. Og mitt spørsmål til representanten Simonsen i den sammenheng er: Kan representanten Simonsen love at Fremskrittspartiet da vil ha en like edruelig linje som den Jan Simonsen hadde i sitt innlegg i dag, slik at vi kan få konsentrert oss om å få samlende gode flertallsløsninger om å gjøre noe, istedenfor det alternativet som Fremskrittspartiet av og til har valgt, nemlig demonstrasjonsløsninger som ikke fører noe sted hen?

Jan Simonsen (Frp): Jeg takker for den konstruktive replikken.

Fremskrittspartiets forslag i Stortinget er selvfølgelig ikke på noen områder ment å være demonstrasjonsforslag. Vi setter fram forslag som vi er ganske sikre på vil redusere kriminaliteten dersom de blir vedtatt, og som vi derfor har et håp om at andre partier skal slutte seg til. Men selv om våre forslag ikke alltid blir vedtatt, hender det at komiteen samler seg om en eller annen løsning som ligger i den samme retningen, og som er en forbedring i forhold til dagens situasjon, og jeg vil selvfølgelig være svært glad om det skjer også ved senere anledninger.

Når det gjelder den saken med disse truslene som jeg nevnte i mitt innlegg – jeg håper justisministeren la merke til mitt ønske om at han skal ta kontakt med Grimstad politikammer og hjelpe til slik at vi kan gi tilstrekkelig vakthold for denne familien – illustrerer den også en del andre ting hvor komiteen har vært samlet. Eksempelvis skriver Agderposten i dag at den ene personen som ble varetektsfengslet, fikk en dom i september for grov legemsbeskadigelse under særdeles skjerpende omstendigheter og forsøk på frihetsberøvelse. Men så opplyser avisen at til tross for at dommen er tre måneder gammel, har ikke Oslo-politiet klart å få den forkynt for mannen.

Komiteen har en enstemmig merknad om at dommen skal begynne å gjelde fra det tidspunktet den avsies, slik at politiet slipper å løpe rundt og lete etter folk for å forkynne en dom. Jeg tror det vil være et meget viktig skritt i riktig retning om man får nødvendige lovendringer på dette området. Men rent personlig – også fordi Fremskrittspartiet går lenger, det er riktig – mener jeg jo at en person som får en dom, umiddelbart skal settes i varetekt, og deretter, når dommen er rettskraftig, overføres til alminnelig soning, slik at en ikke har anledning til å gjemme seg vekk på denne måten.

Harald Hove (V): Jeg kan langt på vei være enig i komiteens leders kompliment til representanten Simonsen. Det var et ganske ryddig og – til Fremskrittspartiet å være i denne type debatt – edruelig innlegg han holdt.

Til replikkvekslingen mellom Jan Simonsen og Kristin Krohn Devold vil jeg bare bemerke at jeg tar det som en selvfølge at politiet vil bekjempe mafiavirksomhet.

Så mer direkte til det som er hovedtemaet for replikken. I komiteinnstillingen på side 21 heter det:

«Flertallet» – alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet – «vil igjen påpeke utfordringen når det gjelder rekruttering av tjenestemenn med flerkulturell bakgrunn til etaten, og ber om at konkrete planer framover og tiltak som allerede er gjennomført presenteres i statsbudsjettet for 2001.»

I tilknytning til budsjettdebatten i fjor utfordret jeg representanten Simonsen nettopp i forhold til den samme problemstillingen som flertallet her gir en positiv argumentasjon for. Jeg stilte spørsmål til representanten Simonsen om det ikke ville være riktig og gi et bedre kvalifisert politi dersom man også fikk inn flere personer med fremmedkulturell bakgrunn i politiet. Så langt jeg oppfattet svaret i fjor, gav representanten Simonsen en meget positiv tilbakemelding – og jeg kan gjerne legge til: overraskende gledelig og positiv – i forhold til det spørsmålet jeg tok opp da, rett nok med den presisering at man ikke ønsket en kvoteringsordning. Det står intet i flertallsmerknaden her om kvotering. Jeg utfordrer derfor representanten Simonsen til å fortelle hva det er som gjør at han har en mindre positiv holdning i år.

Jan Simonsen (Frp): Ja, jeg husker utmerket godt spørsmålet fra representanten Hove i fjor.

Jeg synes den formuleringen som ble brukt av flertallet, gikk noe langt i retning av å be om spesielle typer tiltak, og det er grunnen til at jeg under tvil ikke kunne godta den. Men mitt syn er det samme som jeg gav uttrykk for i fjor. Med så mye kriminalitet begått av personer med utenlandsk bakgrunn, er det nyttig for politiet å ha en del polititjenestemenn med spesielle kunnskaper om deres måte å tenke på og om den kulturen de kommer fra.

Det kan man etter min mening oppnå på følgende måte: Politiet har jo en spesiell måte å oppta studenter på. Til syvende og sist blir det avgjort gjennom et intervju. Man vurderer så den enkelte søkers personlige kvalifikasjoner og kvaliteter og personlige bakgrunn og gjør seg opp en helhetsvurdering av søkeren. I en slik helhetsvurdering vil det etter min mening telle positivt at søkeren har en bakgrunn som gjør at han mestrer et språk som andre søkere ikke mestrer, og at han har spesiell innsikt i et miljø som andre søkere ikke har spesiell innsikt i. På den måten kan man få rekruttert flere med fjernkulturell bakgrunn uten å innføre noen form for kvoteringsordninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): En av de fangene i norsk fengsel som jeg har samtalt med flere ganger i det siste, er en 19-åring. Han satt nå inne for bruk av stoff – ikke av det sterkeste slaget riktignok, men uønsket og ulovlig i vårt samfunn. Gutten hadde en noe problematisk oppvekst som kulminerte med at han ble plassert på barnehjem ni år gammel. Grunnen til at jeg kom dit, sier han selv, var at jeg hadde så sterkt temperament. Slik han selv opplevde det, var tiden i barnehjem preget av mangel på kjærlighet og av voksnes maktbruk for å stagge temperamentet hans. Fra han ble 16 år har han tilbragt en tredjedel av livet i fengsel.

Ble du ikke skremt fra å begå ulovligheter når du mistet friheten og ble underlagt fengselsregimet? spurte jeg. Nei, hvorfor skulle jeg det? svarte han. Det var i fengslet jeg for første gang møtte noen som brydde seg om meg og viste meg det! Da jeg satt som en forskremt guttunge i et hjørne av luftegården første gang jeg satt inne, kom en eldre fange bort til meg og spurte om jeg ville ha en røyk.

Når jeg begynner mitt innlegg med denne personskildringen, skyldes det at jeg vil la mine ulike kommentarer til budsjettet ha 19-åringens historie og utsagn som bakteppe.

Som justispolitiker i Kristelig Folkeparti vil jeg understreke den store betydningen av det forebyggende arbeidet. De investeringene som blir gjort for å stimulere offentlig og frivillig innsats til bygging av inkluderende, varme lokalmiljø der enkeltpersoner blir sett, respektert og positivt stimulert og utviklet, har avgjørende langtidsvirkning. Det er vår oppgave både i familien og i nærmiljøet å bidra til å bygge samfunnet med gode verdier. Jeg frykter en omseggripende individualisering der naboskap og nærmiljø blir andres oppgave, andres ansvar og ikke mitt – jeg som er en av dem som bor der. Også politiet skulle være en del av nærmiljøet, som en trygghetsfaktor og en stabiliserende og veiledende voksenkontakt i barne- og ungdomsmiljøene.

Men vi trenger også justispolitikk for å regulere, avsløre og straffe de krefter som bryter fellesskapets lover for en god og fruktbar måte å leve sammen på. 9-åringen ble sendt på barnehjem fordi han hadde så sterkt temperament. Meningen til hjemmet og barnevernet – og PP-tjenesten for alt det jeg vet – var nok at på barnehjemmet ville de være i stand til å ta ham og holde ham i sjakk, dvs. å utøve makt for å disiplinere. Kristelig Folkeparti tror ikke på maktutøvelse og maktdemonstrasjon som måten å lære akseptabel atferd og disiplin på. Det er kjennetegnet på framferd i diktaturstater som vi tar avstand fra.

Kanskje tar jeg feil med hensyn til hva de ulike instansene vurderte og mente da gutten endte på barnehjem. Kanskje var det ingen som tok ansvar for samordning og utveksling av faglige synspunkter på tvers av etater når guttens situasjon ble kartlagt, vurdert og avgjort. Jeg har inntrykk av at forholdene har bedret seg de senere år, men fortsatt er det nødvendig å understreke at man uten å undergrave taushetsplikten kan samarbeide til beste for en klient. Taushetsplikten skal ivareta klientens interesser og ikke være et hinder for effektiv og faglig tilrettelegging av det som faktisk kan skje gjennom samarbeid. La meg også for sikkerhets skyld føye til at 19-åringen har gitt meg full frihet til å bruke ham som eksempel der det måtte være tjenlig.

Det var politiet som pågrep tenåringen jeg snakker om. Det gjorde de rett i, for han forbrøt seg mot norsk lov. For Stortinget er det viktig å gi politiet det verktøy og de økonomiske rammer som setter dem i stand til å forebygge og bekjempe kriminalitet. Gjennom bevilgninger og andre vedtak har politiet blitt tilført viktige ressurser de senere årene. Dette videreføres i det budsjettet som nå vedtas.

Men satsingen på politiet må også gi resultater som viser seg målbare og som viser seg i tilstedeværelse. Det målbare dreier seg om behandlingstid for saker og om oppklaringsprosent, mens tilstedeværelsen handler om synlig politi og tid når hverdagsmennesket opplever innbrudd eller annen mindre kriminalitet. For politiet kan det være smårusk, mens det for offeret kjennes dramatisk.

Jeg vurderer det særlig nødvendig å kommentere fellesmerknaden om politihelikopter. Det fremgår av St. prp. nr. 1 på side104 at departementet går bort fra tanken om egen helikoptertjeneste i politiet og vil heller videreutvikle alternativet med innleie av helikopter. Ettersom prøveprosjektet med politihelikopter ble igangsatt etter initiativ fra Stortinget, finner vi det naturlig at Stortinget også får vurdere erfaringer og kost-nytteeffekten ved henholdsvis det å leie og det å eie. Uten å foregripe Kristelig Folkepartis valg i en slik sak vil jeg likevel peke på beredskapsforhold, øvelsesbehov og tidsfaktoren i konkrete saker. Dessuten vil det sannsynligvis være mulig å samarbeide f.eks. med samferdselsetaten i forebyggende trafikkovervåking, ved uniformert helikopter og rask tilstedeværelse i enkeltsituasjoner.

Fra politiet og tiltale kom klienten i mitt eksempel til domstolen. Han opplevde aldri skolemekling, som er en mulighetenes ordning før en mindreårig blir kriminell. Også ordningen med konfliktråd viser positive resultater, særlig i forhold til mindreårige lovbrytere. Dette er ordninger Kristelig Folkeparti ser svært positivt på.

Vi støtter fullt ut påpekingen i merknadene om at saker ikke må bli liggende og vente, enten årsaken er at ønsket forsvarer er kjendis og opptatt i månedsvis eller et halvår framover, eller det kan tilskrives andre grunner, som f.eks. mangel på dommere. Dette siste har vi lagt grunnlag for å avhjelpe gjennom betydelig bedring av lønnsvilkår. Vi ser også at det må tas fatt i faktorer knyttet opp til andre sider ved arbeidsforhold og arbeidsmiljø, for å lette arbeidssituasjonen for dommerne. Det vil bli viktig å fortsette med å rehabilitere og nybygge tinghus, der dette ennå henger igjen.

Med utgangspunkt i et par artikler i Drammens Tidende-Buskeruds Blad i november tillater jeg meg også å peke på den uheldige situasjonen enkelte leke meddommere kan komme opp i. Sterke skildringer som meddommeren er dårlig forberedt for, kan gi behov for etterfølgende bearbeiding hos fagperson. Kostnadene dekkes ikke av det offentlige, og godtgjøringen for å være meddommer er 250 kr pr. dag. Det kan ikke være riktig at man må belaste egen økonomi for å tjenestegjøre som meddommer.

Fra dom er falt skal det være kortest mulig tidsrom til soningen begynner. 19-åringen hadde ikke for mye positivt å si om fengslet etter egne erfaringer. For liten bemanning gjorde at betjentene ikke hadde tid til å samtale eller hjelpe, og dessuten var han ikke sikker på om de ønsket det heller.

Kristelig Folkeparti har stor tro på det norske fengselsvesenet og vil bidra til å gjøre det enda bedre. Det vi har sagt i forbindelse med meldingen om kriminalomsorgen, forplikter oss. Målsettingen med fengselsvesenet er å sørge for gjennomføring av den idømte straff, men også å bidra til at den straffedømte rehabiliteres til et kriminalitetsfritt liv etter soningen.

Hva er de viktigste redskaper for å oppnå målsettingen?

For det første er det de ansatte. Deres funksjon er viktig i dag og vil bli enda viktigere framover. Jeg tenker her på oppgaven som kontaktbetjent, på fengselsprestene og på andre grupper. La meg også føye til: Ettersom fengselsprestene gjennom dette budsjettet er overført til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, håper jeg at deres status innenfor etaten ikke reduseres, men at de fortsatt vil være en del av systemet slik de har vært til nå, til klientenes beste. Dernest er det selvsagt den innsatte selv som er vesentlig for måloppnåelsen. Motivasjonen for å endre atferden må være til stede. Det gjelder ikke minst viljen til å gjennomføre det som skal til for å leve uten å begå kriminelle handlinger.

Rammevilkårene er også av svært stor betydning. Da tenker jeg ikke minst på økonomien i systemet og de program som må tilpasses den enkelte innsatte.

Det siste punktet jeg vil henlede oppmerksomheten på, som også 19-åringen nevnte, er nettverket utenfor fengslet. Dette må etableres, eventuelt reetableres, når den dømte sitter inne. Bortsett fra i en av filmene om Olsenbanden, brukte Egon tiden i fengslet til å pønske ut nye forbrytelser. Slik utnyttelse av tiden i fengslet er et nederlag for alle parter. For i utfordringen om å minske tilbakefallet blant kriminelle må alt være nøye «timet og tilrettelagt».

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørn L. Stang (Frp): Det er mer og mer tydelig at sentrumsregjeringen i dette budsjettet for justissektoren markerer sin iver etter økte avgifter og gebyrer også på dette området.

Min påstand er at sentrumsregjeringen ikke eier magemål. Fra nyttår foreslår Regjeringen å øke rettsgebyrene med hele 13,2 pst. – fra 530 kr til 600 kr. Dette innebærer at man må ut med 70 kr mer når man eksempelvis skal fornye passet. Når man kjøper bolig, vil tinglysing av skjøte og pantobligasjon koste 245 kr mer bare i gebyrer. Alle søksmål ved herreds- eller byrettene, f.eks. om en tvist i forbindelse med kjøp og salg av bolig, blir 420 kr dyrere. Dersom et dødsbo havner i skifteretten, vil gebyret til retten øke med 1 750 kr. Disse gebyrøkningene vil gi rettsvesenet 145 mill. kr i økte inntekter neste år.

Det virkelig graverende ved forslaget er at de økte gebyrinntektene i hovedsak skal dekke økte dommerlønninger og økt advokatsalær. Konsekvensene vil være at enda flere nordmenn vil kvie seg for å gå rettens vei når de føler seg urettmessig behandlet. Økte gebyrer til rettsapparatet er derfor et av de mest umoralske vedtak sentrumsregjeringen har foretatt i denne sammenheng, men jeg går ut fra at Kristelig Folkeparti ikke er enig i dette, selv om det er umoral det her er snakk om.

Finn Kristian Marthinsen: Jeg synes det er interessant å få en belæring om moral og umoral fra representanten Stang, og jeg vil gjerne svare på spørsmålet.

Ja, det er lagt inn økte gebyrer og avgifter i dette budsjettet, det er helt riktig. I stor grad skal det dekke opp for omkostningene som er knyttet opp mot det disse gebyrene dekker. Men det er også midler, som representanten Stang ganske riktig påpekte, som går utover det som handler om konkrete utgifter i forbindelse med det enkelte gebyrområdet. Det er ingen som har forsøkt å legge skjul på det. Hvis man forsøkte å legge skjul på det, kunne man snakke om at moralen var tvilsom. Det er andre som skjuler ting, og da blir det mer tvilsomt.

Vi må hente inn midler for å kunne stå for de økte utgiftene vi vedtar. Dette er noen av dem, riktignok av lite omfang, men jeg skal gi representanten Stang rett i at ikke alle disse midlene er for å dekke konkrete utgifter i forbindelse med de respektive gebyrområder. Jeg vil på det sterkeste avvise at dette handler om umoral. Dette handler om politikk og om økonomisk politikk for å gjøre ting bedre på ulike områder.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Tor Nymo (Sp): Kampen mot kriminalitet og for et tryggere samfunn er viktig for Senterpartiet. Trygghet og rettssikkerhet er fundamentale forutsetninger for at et velferdssamfunn skal fungere. Den enkeltes behov for grunnleggende trygghet i hverdagen, lov og orden, må og skal tas på alvor.

Årsaker til kriminalitet og virkemidler til bekjempelse av den er svært sammensatte og kompliserte, og krever av oss politikere at vi nærmer oss problemstillingen med ydmykhet. Det finnes ingen enkle og lettvinte løsninger når det gjelder bekjempelse av kriminalitet. God kriminalpolitikk betyr at søkelyset rettes både mot den enkeltes ansvar for egne handlinger og mot de forhold i samfunnet som virker inn på utviklingen av kriminalitet.

Vi skal ikke akseptere kriminelle handlinger, men vi har et ansvar for å motvirke og forebygge ulovlige handlinger. Kriminalitetsbekjempelse er mer omfattende enn bare et spørsmål om økte politimannskaper og strengere straffer. Vel så viktig er utviklingen av den enkeltes holdninger til rett og galt.

Det er ingen grunn til å legge skjul på at neste års budsjett fremstår som et godt budsjett. Budsjettet reflekterer ambisjonen om høy aktivitet og betydelig vilje til innsats fra departementets side. Det fortjener departementet ros for. I neste års budsjett legges det opp til en styrking av politi- og lensmannsetaten. Regjeringen vil gi 7,4 pst. mer til politiet i 2000 i forhold til inneværende år.

Domstolene er også styrket i budsjettet. Det er all grunn til å være tilfreds med at Regjeringen i budsjettforslaget har satt av midler til å dekke en betydelig lønnsøkning for dommerne i første og annen instans. Lønnsøkningen vil utvilsomt bidra til redusert saksbehandlingstid gjennom bedre rekruttering til dommerstillingene.

Arbeidet med å innføre en ny organisasjonsstruktur i kriminalomsorgen er i gang i tråd med omtale i kriminalomsorgsmeldingen. Jeg er ikke i tvil om at den foreslåtte regionalisering vil føre til at en oppnår en mer hensiktsmessig og effektiv organisasjons- og etatsstruktur. I tråd med dette må også kriminalomsorgen tildeles ressurser for å unngå at etaten blir en flaskehals i straffesakskjeden.

Under budsjettbehandlingen i komiteen har det vært mulig å styrke kriminalomsorgen med 11 mill. kr. Det er jeg svært tilfreds med. Jeg er også svært tilfreds med at det har vært mulig å få til en startbevilgning til Tromsø kretsfengsel. Det vil gjøre slutt på de uverdige soningsforhold for de innsatte og ikke minst imøtekomme de ansattes krav om skikkelige arbeidsforhold.

Det er gledelig å konstatere at det i 1999 har vært en nedgang i registrert voldskriminalitet i forhold til samme tid i fjor. Vinningskriminaliteten, som utgjør den største delen av lovbruddene, har også hatt en betydelig nedgang på landsbasis. Årsakene er flere og kan f.eks. være politi- og påtalemyndighetenes innsats mot gjengangere innen vinningskriminalitet. Politiets forebyggende arbeid kan være en annen årsak.

Stortinget har bedt Regjeringen om konkrete tiltak for å redusere tiden mellom lovbrudd og straffereaksjon. Komiteen er kjent med at Regjeringen har igangsatt et arbeid for å effektivisere straffesaksbehandlingen, og at arbeidet med å utforme tiltak pågår for fullt.

Det er grunn til å merke seg at komiteen i år sterkere enn noen gang tidligere har vært opptatt av organisering og resultatstyring innenfor de forskjellige ledd i straffesakskjeden. Det er en dreining bort fra den noe ensidige fokuseringen på om etatene har tilstrekkelige ressurser til å leve opp til de forventningene de blir stilt overfor, til en dreining mot svært tydelig å kreve resultater. Det gledelige er at etatene og organisasjonene selv sterkt ønsker å bidra til en slik dreining.

At det i løpet av neste år vil skje mye spennende innenfor justissektoren, bærer budsjettproposisjonen klart bud om. Det er nok å nevne:

• Regjeringens bebudede samlede plan for innsats mot kriminalitet blant barn og unge

• Ot.prp. nr. 7 for 1999-2000 om opprettelse av et politidirektorat

• Ot.prp. om organisasjon av vaktvirksomhet

• forslag om bruk av anonyme vitner

• meldinger om oppfølging av innstillingen fra domstolkommisjonen og Strukturutvalget og utredningen om den sivile rettspleie på grunnplanet

Dette er noen av de viktigste sakene justiskomiteen får til behandling.

Jeg tillater meg å gi uttrykk for at innstillingen og de signaler og føringer som ligger i den, sammen med statsrådens og departementets offensive holdning, i sum er et godt grunnlag for å håndheve lov og orden, og gi borgerne trygghet for liv og eiendom.

Til slutt vil jeg si at jeg kjenner ikke den spesielle saken som representanten Simonsen løftet fram her. Men én ting er klinkende klar: Verken justisministeren eller justiskomiteens medlemmer aksepterer slik kriminell atferd, og vil slå hardt ned på den slags.

Kristin Halvorsen (SV): SV har i sitt alternative statsbudsjett forslag til endringer og styrking av justissektoren, først og fremst fokusert på det som dreier seg om ettervern og oppfølging etter soning og forebyggende arbeid.

Når vi vet at over 80 pst. av dem som soner en dom i fengsel, har sittet inne før, er det noe alvorlig som ikke fungerer i forhold til ettervern av kriminelle. Nå vet vi at kriminalomsorgen er i endring rent administrativt, og at man får en sammenslåing av Kriminalomsorg i frihet og Kriminalomsorg i anstalt og en ny organisasjonsmodell. Det vi synes det er tatt for lite hensyn til, er behovet for å øke innsatsen innen Kriminalomsorg i frihet med oppfølging av innsatte som har sonet ferdig. Det er et meget sterkt behov for ytterligere innsats på dette området.

SV hadde også forslag om å styrke politi- og lensmannsetaten og om å styrke ordningen med fri rettshjelp, fordi det er en ordning som stadig har blitt innsnevret, og der terskelen for dem som har lite å rutte med, antakelig er så høy i forhold til å kunne kreve sin rett, at det går på rettssikkerheten løs.

Et annet område som burde ha hatt større innsats, er konfliktrådsordningen, da vi vet at både konfliktråd og skolemekling er ordninger som fungerer godt. Jeg har merket meg at flere andre talere også har vært inne på det. Jeg har sett det på nært hold selv også, hvordan man f.eks. i forbindelse med skolemekling har forholdsvis kompromissløse motparter, som stiller mye strengere krav til hva som skal følges opp, og hvordan ting skal ordnes, enn noen voksne noen gang ville finne på, men at det er løsninger som oppfattes som rettferdige av de ungdommene som er involverte i en konflikt. Bare det å bli trenet i å løse konflikter på andre måter enn å ty til represalier i skolegården er en veldig viktig del av det forebyggende arbeid.

Vi kommer ikke til å fremme forslag utenfor eller innenfor rammene i dag, men SVs gruppe kommer til å stemme for det forliket som er inngått av sentrum og Arbeiderpartiet på dette feltet.

Vi har lyst til å rette Stortingets oppmerksomhet mot en annen sak som jeg tror kan bli mer diskutert framover. Senter mot etnisk diskriminering har kommet med sin første rapport som sier noe om omfanget av etnisk diskriminering i Norge. Jeg har lyst til å henlede justisministerens og politiets oppmerksomhet på den konflikten som kan være mellom ulike etniske grupper og politiet i mange sammenhenger. Det er veldig viktig at politiet internt har ekstremt god oppmerksomhet på disse spørsmålene, fordi et skikkelig politiarbeid krever at man både har tillit og setter grenser på samme tid. Når det gjelder det tillitsforholdet politiet har behov for å ha i alle grupper av befolkningen, er det meget viktig at man ikke med noen rot i virkeligheten kan beskyldes for å diskriminere eller henge ut enkelte etniske grupper.

SV har også merket seg at komiteens flertall gir nye signaler når det gjelder hvilke områder sivilarbeidere skal kunne jobbe på. Dette er et felt som SV har tatt opp i mange sammenhenger, fordi en del organisasjoner har mistet muligheten til å få sivilarbeidere til sin praksis. Vi har merket oss at flertallet i komiteen gir uttrykk for at både kulturarbeid og arbeid i ungdomsorganisasjoner kan være en del av et forebyggende sikkerhetspolitisk arbeid, og flertallet i justiskomiteen gir et viktig signal på denne sektoren.

Til slutt har jeg lyst til å si at justiskomiteen i mange sammenhenger har understreket nødvendigheten av å ha lokale politistasjoner. I Oslo har man gått fra å ha 20 lokale politistasjoner, men er nå i ferd med i bygge opp fem igjen. Det betyr at et befolkningsgrunnlag på 100 000 mennesker ikke har det man oppfatter som en lokal politistasjon. Jeg vet at en sak, nemlig en ny politistasjon på Carl Berners plass, har vært i komiteens søkelys i forbindelse med behandlingen av denne innstillingen. Jeg ser også av svaret fra departementet at man leter etter en løsning som ikke er for kostbar, men jeg tror det er mange viktige grunner til at det må bli fortgang i den saken.

Harald Hove (V): På vegne av Venstre vil jeg innledningsvis gi uttrykk for at Regjeringens budsjettforslag representerer en gledelig satsing på justissektoren. Forslaget fra Regjeringen har en betydelig styrking av de fleste områder under dette departementet. Det er vel kanskje derfor både årets komiteinnstilling og dagens debatt på mange måter har vært mer nøkterne enn de har vært de to foregående år.

Venstre har i begge de to siste års budsjettdebatter understreket at Justisdepartementet har ansvaret for hele rettsstaten, og at det er langt mer enn politi, straffesaker og kriminalomsorg. Det arbeidet som er gjort i Justisdepartementet det siste året, viser at departementet i høyeste grad er klar over dette – etter min oppfatning i langt større grad enn komiteen er det, og kanskje særlig det komiteen har vært de to tidligere årene.

Venstre har også vært opptatt av en god og effektiv bekjempelse av kriminalitet. Samtidig har vi framhevet at man må være opptatt av de tiltak som virker. Derfor vil jeg gi uttrykk for glede over at komiteen, og da kanskje særlig Høyre og Fremskrittspartiet, under besøket i New York oppdaget at en rask reaksjon på mange måter er viktigere enn lengden av straffene. I all ubeskjedenhet: Det har Venstre påpekt i begge de to siste års budsjettdebatter her i Stortinget.

Jeg vil videre understreke at det er gledelig at bevilgningene til politiet fortsatt styrkes. Det vil styrke oppklaringen av saker, og det vil bedre muligheten for et synlig politi. Men det er også viktig å framheve at det er viktig å bruke midlene på en effektiv og god måte, og jeg er derfor glad for at departementet, så vidt jeg har forstått, også er opptatt av å sikre en god effektivitet i politiet.

Innledningsvis viste jeg til at Justisdepartementet har ansvaret for langt mer enn politi og straffesaker. Venstre oppfatter det som meget gledelig at arbeidet i departementet det siste året, og det arbeidet som er i gang, viser bredden i departementets arbeidsfelt med hensyn til å sikre og styrke rettsstaten i vid forstand. Jeg vil her nevne noen eksempler på dette – noen saker som har store budsjettmessige konsekvenser, og andre saker som har svært begrensede budsjettmessige konsekvenser:

• For det første: Man har oppnådd økte salærer til advokater ved de ulike ordningene med fri rettshjelp. Dette er viktig for å sikre tilgang på kvalifiserte advokater nettopp til disse sakene. Det gjelder både straffesaker og en rekke andre viktige saker under rettshjelp, som barnevernsaker, ekteskapssaker, andre saker vedrørende barn osv.

• Man har videre oppnådd økte dommerlønninger som vil styrke dommerrekrutteringen og dermed styrke domstolene.

• Det er videre kommet forslag om å utrede en egen kommisjon for gjenopptagelse av straffesaker, noe som trolig vil sikre den problemstillingen på en bedre måte enn dagens ordning gjør.

• Videre har man vært opptatt av en handlingsplan for å bekjempe vold mot kvinner og en handlingsplan for å bekjempe tvangsekteskap.

• Man har arbeidet for å sikre større representantivitet ved valg av lekdommere, for øvrig en oppfølging av en interpellasjon fra meg.

• Man har vært opptatt av å sikre evaluering av lovgivning.

• I budsjettet styrker man personvernet gjennom ny lov om personregister og ved styrking av Datatilsynet.

• Videre styrker man rettssikkerheten i asyl- og fremmedsaker ved oppretting av en egen nemnd, i tillegg til den oppmykning som har funnet sted innen visse spørsmål knyttet til fremmedsaker, og man arbeider med spørsmål om arbeidsinnvandring i forlengelsen av dette.

• Videre vil jeg også framheve arbeidet med styrking av offentlighetsloven.

Listen med eksempler kunne vært gjort lenger. Men det er ett spørsmål det er særlig grunn til å framheve, og som det må arbeides videre med. Det er spørsmålet om bruk av varetekt. Regjeringen har gjort noe i forhold til bruken av arrestbevaring og varetekt, men det er nok et felt som også krever videre årvåkenhet.

Astrid Marie Nistad (A): Årets budsjettinnstilling frå justiskomiteen syner at det er rimeleg stor semje mellom partia om kriminalpolitikken her i Stortinget. Vi peikar på kor viktig det er at den enkelte tek ansvar for eigne handlingar og arbeider mot forhold som påverkar kriminalitetsutviklinga. Vi understrekar at det er avgjerande og svært viktig at den som gjer noko gale, vert stilt til ansvar og må svare for sine handlingar. Det er riktig og vel og bra, men i den seinare tida har vi sett gjennom presse og andre media, at dette ikkje alltid stemmer i realiteten. Eg syner her til alle dei melde sakene om vald mot kvinner som vert lagde vekk og som bringar mange kvinner til maktløyse. Når vi ser at kvinner vert bringa til teiing med motsøksmål for ærekrenking, og dei vert dømde til å betale før etterforskinga av valdtekta er ferdig, skjønar eg vel at folkeopinionen misser trua på at rettsstaten tek vare på ein. Og når ein vert straffa av dei som skal ivareta den enkelte sin rett til å få saka si prøvd, vert det berre flaue ord frå oss politikarar når vi snakkar om kor viktig det er å styrke rettsstatens oppfatning hos folk flest. Det støyter også mi rettskjensle når vi ser at ei kvinne som melder ei valdtekt, vert dømd til å betale den melde for ærekrenking i storleik med ei «kvinneårsløn». Det vert også endå meir provoserande når vi ser at valdsoffera ikkje får tilsvarande erstatningar av retten.

Det er difor svært viktig at kvinners rettar vert sette på dagsordenen, og eg vil syne til at justiskomiteen har bede om at det vert sett ned eit offentleg utval for å gje dette problemet det rette offentlege ansikt som det har krav på å få. Eg vart noko forundra då eg såg at justisminister Dørum i to ulike program på fjernsyn som handla om tvangsgifte og vald mot kvinner av tidlegare menn og sambuarar, ikkje hadde aning om omfanget av desse problema. Eg vil peike på at problemstillinga korkje er ny eller overraskande. Same kva, så er det eit offentleg ansvar å sikre rettstryggleiken til desse kvinnene som opplever noko av det mest nedverdigande i eit menneske sitt liv, nemleg overgrep i form av vald og tvang. Eg la merke til at berre få dagar etter det siste fjernsynsprogrammet der justisministeren vart konfrontert med desse problema, la ei tverrdepartemental arbeidsgruppe fram ein handlingsplan, «Vald mot kvinner».

Eg vart ikkje så veldig imponert av forslaga til tiltak i handlingsplanen. At det er viktig å få slege fast kven som har ansvar for koordinering i departementet, eller for å få sett i gang prosjekt for å utarbeide modellar som kommunane kan bruke, eller at politiet skal drive førebyggande arbeid, halde seminar for fylkeslækjarar og lage kursopplegg for dei som arbeider på krisesenter, er vel og bra. Men her var ikkje eitt tiltak som retta seg mot straffekjeda, ikkje eitt tiltak for at politiet kan sikre bevis, syte for systematisk registrering av enkeltopplysningar og påverke at offeret melder oftare ifrå om alvorleg heimevald. Heller ikkje var det krav om at påtale skal verte prioritert i familievaldssaker, eller at ein skal bruke media systematisk til å informere allmenta om idømde straffereaksjonar for familievald og liknande, eller t.d. krav om å opprette eit tverrfagleg leiarforum for politi, helse og sosialtenesta i byane og kommunane, tiltak som ville kunne både førebygge vald og hjelpe valdsofferet. Å prioritere oppfølging der besøksforbodet ikkje vart halde, vart heller ikkje nemnt, heller ikkje oppretting av eigne kontakttelefonar for valdsoffer på politikammera, også for valdsofferets familie eller vener som vil varsle om valden, vart nemnt.

Krisetelefonen i Sogn og Fjordane hadde i 1998 totalt 521 telefonar frå namngjevne kvinner og i tillegg 104 telefonar frå kvinner som ikkje våga å oppgje namnet sitt. Over 30 pst. av dei melde valdssakene i Oslo i 1998 var om vald utført i heimen, med andre ord: Det er tryggare for dei same kvinnene å gå i Oslos gater midt på natta. Her ser vi kor store mørketal vi snakkar om. Frå i grisgrendte bygder til i dei største byane går det føre seg trakassering og vald mot kvinner i dagens velfriserte velferdssamfunn. Dette kan ikkje halde fram utan ei offensiv haldning frå myndigheitene. Tek vi ikkje dette på alvor og syner at vi er villige til å gje denne valdsforma eit offentleg ansikt, har vi ikkje eit rettssamfunn som tek ansvar for kvinner og heller ikkje for menn. Vi har ikkje eit likestilt samfunn før vi tek dette problemet på alvor i alle ledd av strafferettskjeda og i alle førebyggande fora. Difor etterlyser eg på nytt at det vert sett ned eit offentleg utval. Vi kan ikkje gå inn i eit nytt tusenårsskifte utan å sette dette skikkeleg på dagsordenen, og slik syte for at kvinnene våre får den rettstryggleiken dei har krav på. Å sikre og betre levevilkåra for kvinner er også ein innsats for tryggare heimar, for ei betre samfunnsutvikling, for auka verdiskaping og for demokratiutviklinga i vårt land inn i eit nytt årtusen.

Statsråd Odd Einar Dørum: Regjeringens hovedsatsingsområder for justissektoren i 2000 er: Redusert kriminalitet, trygghet og rettssikkerhet, åpenhet og demokrati, og en human asyl- og flyktningpolitikk, og det er vel kjent at budsjettforslaget innebærer en offensiv satsing med en nominell utgiftsvekst på 7,7 pst. innenfor mitt ansvarsområde.

I et rettssamfunn må enhver borger ha trygghet mot overgrep på liv, helse, personlig integritet og eiendom. Tryggheten er en helt sentral velferdsfaktor. Tryggheten styrkes ved å iverksette effektive tiltak for å forebygge kriminalitet, ved rask reaksjon fra samfunnets side på kriminelle handlinger, og ved å bygge ut støtteapparatet og bistandsordningene for dem som har blitt offer for kriminalitet.

Og da må jeg spørre direkte med det samme om representanten Nistad ikke har oversett noe i den handlingsplanen som ble framlagt, for der legges det betydelig vekt på straffesakskjeden, oppfølging i politiet og en gjennomgang av politiets atferd på alle plan. Jeg har offentlig gitt uttrykk for det.

Det er heller ikke slik at jeg har gitt uttrykk for at jeg ikke har hatt noen anelse om at det er mørketall, men jeg gav i to TV-programmer uttrykk for at når jeg fikk vitner, så var det usedvanlig viktig. For det er med vitner vi kan handle så effektivt som representanten med sitt engasjement gav uttrykk for at hun ønsket, og jeg deler hennes engasjement.

Regjeringen vil sørge for raskere straffesaksbehandling og et bedre samspill mellom de ulike ledd i straffesakskjeden. Det legges opp til rask iverksetting av tiltak av både lovmessig og administrativ karakter for å få ned saksbehandlingstiden. Det er nedsatt to arbeidsgrupper som fortløpende vil utarbeide konkrete tilrådingsrapporter, hvorav noen av forslagene er kommentert av tidligere talere i denne debatten. Gruppene skal vurdere lov- og forskriftsendringer, administrative endringer, rutineforbedringer samt forslag til konkrete tiltak basert på de forsøksordninger og prosjekter som tidligere har vært gjennomført.

I forslaget til statsbudsjettet for år 2000 er det tatt en rekke grep for å realisere en hurtigere straffesaksavvikling. Politi- og lensmannsetaten får ytterligere økte ressurser i år 2000, og det er helt naturlig og selvfølgelig at jeg er innforstått med de formuleringer som komiteen har lagt til grunn når det gjelder politihøgskolestudentene i år 2000. Påtalemyndigheten foreslås også styrket. Og det er i budsjettforslaget satt av midler til å dekke en betydelig lønnsøkning for dommere i første og annen instans. Dette vil forbedre rekrutteringen til dommeryrket. Dette, sett i sammenheng med at det satses videre på å utvikle et nytt saksbehandlingssystem i første og annen instans, vil kunne redusere saksbehandlingstiden.

Den offentlige advokatsalærsatsen økes for å sikre rekruttering av godt kvalifiserte offentlig oppnevnte advokater som forsvarere i straffesaker og som advokater i saker som kommer inn under ordningen med fri rettshjelp. Dette er nødvendig for å sikre at de svakeste i vårt samfunn har tilgang på godt kvalifisert advokatbistand når dette trengs.

Departementets vide saksfelt, mange enkeltsaker og omfattende etatslederrolle gjør det svært krevende å opprettholde en sterk fokusering på de største justispolitiske utfordringene. For å få et sterkere styringsgrep om de justispolitiske hovedutfordringene, og en mer effektiv oppgaveløsning, har Regjeringen ansett det som nødvendig ikke bare å vurdere endringer i justissektoren, men også om Justisdepartementets oppgavehåndtering kan forenkles, effektiviseres og moderniseres.

Ansvaret for å avhøre asylsøkere skal i løpet av 2000 overføres fra Politiet til Utlendingsdirektoratet. I budsjettet er det også lagt opp til at den uavhengige klagenemnda for utlendingssaker skal opprettes fra 1. november i år 2000.

I kriminalomsorgen etableres det fra 1. januar 2001 en struktur med tre nivåer i stedet for dagens to. Stortinget har dessuten til behandling lovproposisjonene om opprettelse av et Politidirektorat og et eget Statens Lotteritilsyn som et direktorat. Lotteritilsynet skal arbeide for en forsvarlig fordeling av inntektsmulighetene fra spill og lotterier, og for at en størst mulig andel av omsetningen fra lotterier skal gå til samfunnsnyttige og humanitære formål.

I budsjettet for år 2000 er det også varslet at Regjeringen neste høst vil fremme stortingsmeldinger om den fremtidige strukturen i herreds- og byrettene, den fremtidige organiseringen av den sentrale domstolsadministrasjonen samt en melding om Politiets ressurser og lokale organisering. Regjeringen vurderer også om oppgaver som i dag er tillagt Justisdepartementet, bør tas ut av departementet, f.eks ved at de overføres til andre deler av forvaltningen.

Jeg ser det som en hovedoppgave å modernisere justissektoren. Det vil jeg oppnå ved å effektivisere straffeavviklingen og endre organiseringen av justissektoren, som jeg tidligere har vært inne på. Videre er det nødvendig å oppnå en mer effektiv ressursutnyttelse i hele sektoren. Med nye etterforskningsmetoder, med en modernisert og effektivisert Politiets overvåkingstjeneste, med betydelig ressurstilfang de siste årene og ny og større fleksibilitet, f.eks. når det gjelder utnyttelse av lønnsmidler gjennom den nye arbeidstidsordningen, må vi forvente at de enkelte politidistrikter må kunne nå målene om bl.a. synlig politi og kortere saksbehandlingstid. Jeg viser for øvrig til den varslede stortingsmeldingen om Politiets ressurser og lokale organisering. Videre er en fokusering på de interne organisatoriske forhold i domstolene, med vekt på effektivitet, ressursutnyttelse og kvalitet på avgjørelser og den service som ytes, samt mulighet til å nå overordnede mål, viktig. Justisdepartementet og den enkelte domstol må derfor legge vekt på en løpende utvikling av den interne organisasjonen.

Kriminalomsorgen vil fortsatt rette mye oppmerksomhet mot bedre utnyttelse av ressursene. Justisdepartementet planlegger framleggelse av en stortingsmelding primo 2000 vedrørende redningshelikoptertjenesten. Jeg vil også prioritere arbeidet med å få etablert den nye ordningen med søk etter omkomne. Dette er tiltak som er blitt viktige etter den tragiske «Sleipner»-ulykken.

Til slutt, la meg kort si følgende: Jeg er glad for at det i dag blir fattet vedtak for justissektoren som i all hovedsak er i tråd med Regjeringens forslag til budsjett for år 2000. Vedtaket betyr at vi får en sterk satsing på justissektoren med prioritering av en raskere saksbehandling i hele straffesakskjeden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vidar Bjørnstad (A): Jeg nevnte i mitt hovedinnlegg at organisert kriminalitet også hadde fått fotfeste her i Norge, og at vi har behandlet en del virkemidler knyttet til å bekjempe organisert kriminalitet, økt mulighet for økonomisk inndragning, mer effektive metoder for politiet og økt internasjonalt samarbeid.

Situasjonen i Sverige er tydeligvis en helt annen. Der beskrives det alvorlig, omfattende kriminalitet blant personer knyttet til det nynazistiske miljøet og MC-miljøet. De kommer med trusler og begår kriminelle handlinger i et forsøk på å lamme deler av rettssystemet, noe som direkte truer demokratiet, slik det ble sagt direkte i et program i svensk TV i går. Det skjer altså i vårt naboland.

Jeg vet vi venter på en sak knyttet til sikkerhet for polititjenestemenn og anonyme vitner, men kunne statsråden komme med noen refleksjoner om slik aktivitet som vi nå får beskrevet som svært alvorlig i Sverige, knyttet opp mot norske forhold. Har vi en god nok beredskap? Har vi en god oversikt over tilsvarende aktiviteter her, slik at vi ikke plutselig vil stå i den situasjon at vi ser en økning i kriminelle handlinger à la det som vi nå observerer i Sverige, og som er svært alvorlig?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg kan orientere Stortinget om at senest i går ble det i regi av Justisdepartementet holdt et møte med representanter for Politiet, Riksadvokaten og andre for å diskutere grenseoverskridende organisert kriminalitet. Ett av temaene var den praktiske oppfølgingen av det som står i budsjettproposisjonen, om å jobbe sammen i Økokrim, KRIPOS, Oslo politidistrikt og alle andre deler av Politiet for å bekjempe slik kriminalitet på en praktisk måte, noe jeg skal komme tilbake til Stortinget med senere. Jeg bare understreker det, slik at det er trykk på det.

1. desember gikk høringsfristen ut for alt som går på økte straffebud mot de som truer vitner, folk i rettsapparatet og politiet, samt anonyme vitner og kildevern. Jeg legger stor vekt på det.

Jeg vil også understreke at vi legger vekt på å bekjempe alle former for organisert kriminalitet. Den odelstingsproposisjonen som ble behandlet her om etterforskningsmetoder, trer delvis i kraft 1. januar – dvs. viktige deler av den skal raskt kunne være tilgjengelig for politiet.

Når det gjelder de ulike delene av kriminalitetsbildet som representanten Bjørnstad beskrev, og som knytter seg til høyreekstreme grupper – og vi kan tilføye MC-kriminelle, vi kan tilføye kriminelle som driver med organisert narkotikavirksomhet – er det gitt ulike operative oppdrag i Politiet om at de ulike deler av Politiet skal både systematisere etterretningsinformasjonen og se på alle operative tiltak. Jeg legger stor trykk på dette, og er veldig opptatt av det, men jeg ønsker ikke å gå i detaljer. Jeg vil si det på den måten at vi føler selv at vi ikke bagatelliserer det, men at vi tar det med det største alvor. Og jeg oppfatter det prinsipielt slik at enhver trussel som retter seg mot en person, f.eks. slik som representanten Simonsen skildret det, er uakseptabel. Det er ikke kvantiteten som er avgjørende her, det er kvalitativt en grense som krysses, og den grensen aksepterer vi ikke blir krysset.

Kristin Krohn Devold (H): Justiskomiteen bruker hvert år mye tid på behandling av det fremlagte budsjettet. Vi tar til i begynnelsen av oktober, og vi har budsjettdebatt i begynnelsen av desember. Vi går inn på hver eneste budsjettpost, og vi gjør et grundig arbeid, slik at vi innestår for helheten.

Det regnes som en merkbar kursendring politisk hvis man klarer å flytte på beløp i størrelsesorden 150 mill. kr – det var vel omtrent det man ved budsjettforliket i fjor flyttet om på i justissektoren. I år har rammene blitt fastsatt med et annet flertall. Men vi får rammene to uker før avgivelse av innstillingen, så vi legger også da mye arbeid i å slåss om de smulene som vi får til fordeling.

I sterk kontrast til dette står den praksisen som har utviklet seg med at det blir fremlagt et salderingsbudsjett for det inneværende år helt på tampen av stortingssesjonen. Dette er ikke et spesielt problem for justiskomiteen, det er et problem for alle Stortingets komiteer. I år sies det at det for de ulike departementer nå foreligger omdisponeringer i størrelsesorden et par milliarder kroner for inneværende år. Når vi ser det i lys av de budsjettendringene som man ved budsjettforlikene klarer å få til, så reiser det et grunnleggende spørsmål omkring demokratiet. Vi foretar da på tampen av hvert budsjettår flytting av store beløp nesten uten debatt, nesten uten tidsbruk.

Og mitt spørsmål til justisministeren er: Kan vi f.eks. neste år forsøke å få til at salderingsproposisjonen for inneværende år på justissektoren kommer to uker tidligere, slik at vi med hensyn til de 200 mill. kr til økte utgifter som ligger inne i nysalderingen i år, kan foreta en litt grundigere behandling – fordi dette er i en slik størrelsesorden at det kan omtales som en politisk kursendring, hvis vi ønsker å se på det?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg må ta med meg representanten Krohn Devolds refleksjoner og spørsmål. Men det er helt rett at ved nysalderingen gjør vi det som er nødvendig. Vi må dekke kostnader som politiet hadde ved president Clintons besøk – jeg går ut fra at det skjønner alle. Vi bebudet i budsjettet at vi ville komme tilbake til bevilgninger med hensyn til GSM-avlytting, og det gjør vi. Vi bebudet at vi ville dekke ekstraordinære kostnader ved Kosovo-innsatsen, og det gjør vi. Vi bebudet i budsjettet at vi ville gjøre noe med de ekstraordinært store asylkøene, og det gjør vi. Jeg er helt enig i at i sum er dette et betydelig beløp, men det er varslet i budsjettet.

Det alminnelige spørsmål som representanten stiller, skal jeg ta med meg. Jeg ser at det på mange måter etterlater seg refleksjoner som jeg som regjeringsmedlem ikke bare skal høre her, men også bringe videre i andre sammenhenger. Og jeg kan love at jeg skal gjøre det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jan Petter Rasmussen (A): Det er ikke tvil om at det er i skjæringspunktet mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet/SV at mulighetene for en mer rettferdig fordelingspolitikk ligger. I så måte er årets budsjettforlik mellom Arbeiderpartiet og regjeringspartiene et steg i riktig retning.

Fordelingspolitikken og det offentlige tilbud til befolkningen, og da spesielt til barn og unge, har avgjort en meget stor betydning for kriminalitetsutviklingen i samfunnet vårt. Forebyggende arbeid må prioriteres, noe en også fra kompetent politihold legger vekt på.

Årets budsjett legger opp til en ytterligere styrking av politiet.

For Arbeiderpartiet er en helhet i straffesakskjeden av meget stor betydning, og derfor er økningen av dommerlønningene og tiltakene for rekruttering og opplæring av nye dommere viktige elementer i årets budsjett, som legger til rette for at domstolene skal kunne utføre sin funksjon på en bra måte. Funksjonelle og gode rettslokaler er også av stor betydning for en effektiv domstol. I den forbindelse er det gledelig at vi nå får på plass en startbevilgning for nytt tinghus i Tromsø.

Det tredje leddet i straffesakskjeden – kriminalomsorgen – har nå langt på vei blitt «the missing link» i kjeden. Regjeringen har ikke lagt til rette for en ordentlig oppfølging av kriminalomsorgsmeldingen.

Ved det interne budsjettsamarbeidet i komiteen har vi greid å rette opp noe, men på langt nær nok. På dette felt ligger det store utfordringer i de kommende års statsbudsjett. Også på dette området har vi funnet plass til en startbevilgning til Tromsø, nemlig til den høyst tiltrengte rehabiliteringen av Tromsø kretsfengsel.

Representanten Jørn Stang tok tidligere i dag opp temaet om rettsgebyr. Jeg vil også komme inn på dette felt. I fjorårets budsjettinnstilling bad vi Justisdepartementet vurdere om størrelsen på rettsgebyret virker ekskluderende på enkelte menneskers mulighet til å benytte seg av rettssystemet. Justisdepartementets svar går ut på at dette i liten grad er tilfellet. Ut fra innspill som vi i Arbeiderpartiets fraksjon har fått, føler jeg meg ikke helt trygg på dette. Det må være en grunnleggende demokratisk rett at mennesker har en reell mulighet til å ivareta sine rettigheter, selv om økonomien ikke er den beste.

På bakgrunn av dette vil jeg be statsråden og departementet om å følge nøye med på hvordan det nivået vi nå får på rettsgebyret, vil virke inn på den enkeltes mulighet til å benytte seg av vårt rettssystem.

Gjennom budsjettforliket ble det mulig å etablere ordningen med et fond for søk etter omkomne på havet. Regjeringen hadde selv ikke greid å følge opp den tempoplan Stortingets justiskomite hadde lagt opp til for dannelsen av et eventuelt slikt fond. I mellomtiden har vi dessverre hatt en ny stor tragisk ulykke på vår værharde kyst, som rammer mange mennesker. Selv om dannelsen og bruken av fondet ikke har noen tilknytning til dette forliset, så minner det oss meget sterkt om berettigelsen av et slikt fond.

Mange er de langs kysten som har engasjert seg i dette arbeidet. Fiskarlaget og Fiskarkvinnelaget spesielt kan nå være tilfreds med at arbeidet for å få dette til er kronet med hell. Etableringen av fondet må likevel ikke ta oppmerksomheten fra det som er det viktigste av alt, nemlig en effektiv redningstjeneste som best mulig skal kunne fungere for å redde folk i nød, det være seg til havs eller på land. I den forbindelse savner jeg i denne proposisjonen Justisdepartementets status for innstrammingen med hensyn til det å reise refusjonskrav ved redningsaksjoner som iverksettes etter uaktsomme eller risikofylte handlinger.

Implementeringen av Schengen-samarbeidet ligger inne i neste års budsjett. For Norge er dette samarbeidet av meget stor betydning både i forhold til bevegelsesfriheten over de indre grenser og en effektiv yttergrensekontroll.

Viktig er det å slå fast at Norge fremdeles står fritt i å fastsette norsk asyl- og flyktningpolitikk.

Politisamarbeidet innen Schengen vil sammen med annet internasjonalt politisamarbeid som Europol og Interpol bli viktige redskaper i bekjempelsen av den stadig mer grensekryssende alvorlige internasjonalt organiserte kriminaliteten. I forhold til denne gjerne kynisk rå kriminaliteten er det viktig at vi har et effektivt og robust politi, der vi også må være i stand til å gi politiet og den enkelte polititjenestemann den nødvendige beskyttelse når det trengs.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Bjørn Hernæs (H): På Norsk Narkotikapolitiforenings konferanse i Trondheim 2. og 3. oktober fikk jeg en grundig innføring i hvordan MC-miljøet arbeider, og jeg er glad for at statsråden tok det opp – det er en av de aller farligste pilarene i internasjonal kriminalitet. De gjør også aktive forsøk på å menneskeliggjøre sin egen virksomhet, og den taktikken de bruker, er å lime seg inn på og få oppmerksomhet fra kjente personer – i politikken, i kunstnermiljøet og hos andre artister. Derfor håper jeg at statsråden vil sette i gang voksenopplæring i Regjeringen om den aktiviteten MC-miljøene har på disse områdene. Og jeg legger ikke skjul på at jeg ser dette i forhold til dagens oppslag i Aftenposten – statsministeren trenger åpenbart å forstå at dette ikke er å ta i bruk alle gode krefter i samfunnet, tvert imot er det de nedbrytende krefter man legitimerer på denne måten. Jeg tillater meg å stille et spørsmål i spørretimen om den samme saken.

Tradisjonelt er det slik at en av de viktigste konfliktlinjene i norsk politikk gjelder justispolitikken i videste forstand. Det er derfor gledelig at partiene på Stortinget, et godt stykke på vei, er kommet frem til felles standpunkter i mange vanskelige spørsmål. Det er ingen tvil om at dette skyldes at mye av den urealistiske snillismen er forlatt av de aller fleste partier. Det er berettiget å snakke om en klar innskjerpelse av holdningen til kriminell virksomhet. Høyre vil ha en stram, men rettferdig og forutsigbar kriminalpolitikk, tuftet på et humant menneskesyn og rettsstatens prinsipper. Jeg er glad for å kunne fastslå at Høyres syn har vunnet frem både i opinionen og i Stortinget.

Allikevel er det fortsatt noen konfliktområder av stor betydning som står tilbake. Det mest skuffende er kanskje Arbeiderpartiets holdninger til Politiets overvåkingstjeneste og til innsynsloven.

Høyre er dypt bekymret over den holdningen Regjeringen viser i forhold til POT, og finner bare en begrenset trøst i at en samlet komite understreker at departementet ikke kan gjøre vesentlige endringer i overvåkingstjenesten før Stortinget har fått dette til behandling gjennom politilov og politimeldingen. Når flertallet allikevel aksepterer å overføre hele 47 stillinger fra POT til annen politioperativ virksomhet, og samtidig hevder at dette ikke vil svekke overvåkingstjenestens evne til å løse pålagte oppgaver, vitner dette om en holdningsløs tilnærmelse til denne viktige tjenesten. Det er alvorlig når en så lojal og forsiktig embetsmann som overvåkingssjefen i Aftenposten den 18. november «stiller spørsmål om hva slags overvåkingspoliti politikerne ønsker seg.» Betenkelighetene blir ikke mindre når flertallet fortsatt opprettholder en rigorøs håndhevelse av innsynsloven og bevilger betydelige beløp, som kunne gått til bekjempelse av virkelig kriminalitet, til etablering og drift av et behandlingsorgan, selvsagt med eget sekretariat, og til en klagenemnd, og for sikkerhets skyld tar man skyldspørsmålet på forskudd og bevilger penger til erstatninger.

Høyre er imot innsynsloven og fremmer forslag i overensstemmelse med dette.

Etter min mening er det vanskelig, for ikke å si umulig, å forene hensynet til overvåkingstjenestens kilder og arbeidsmetoder med et nesten ubegrenset innsyn. Høyre vil ha drivende gode hemmelige tjenester, og det som nå burde stått på dagsordenen, for et samlet storting, var arbeidet med å gjenreise tilliten til de hemmelige tjenestene, arbeidet for å anskueliggjøre behovet for disse tjenestene i en uoversiktlig og farlig verden, og selvfølgelig også sikre at systematiske regelbrudd ikke skjer i fremtiden. De erstatningssaker som eventuelt kunne komme til å oppstå, kunne enkelt vært løst gjennom de alminnelige erstatningsreglene i vårt land.

Landets våpeneiere har pådratt seg myndighetens griskhet. Høyre er sterkt uenig i den kraftige økningen av gebyrene til pass og ikke minst av våpengebyrene. Den behandlingen som landets våpeneiere er utsatt for, først gjennom en våpenlov som på enkelte områder går langt i å stigmatisere noen av landets mest lovlydige borgere, og hvor sjikanen i etterkant følges opp med en gebyrøkning fra 125 kr til 600 kr, gjør at begeret er fullt. Reaksjonene fra hele Skytter-Norge er sterke og etter min mening meget berettiget.

Under behandlingen av siviltjenesten i fjor innførte stortingsflertallet æresbetegnelsen «vernepliktige» på landets militærnektere. De virkelig vernepliktige i dette landet, som er villig til å forsvare landet med våpen i hånd og med livet som innsats, oppfatter dette som krenkende. Samtidig innførte flertallet, som bekjent, en ordning med egenmelding for at man skal kunne bevise sin «overbevisning». Jeg tillater meg å sette ordet i anførselstegn. Selvsagt gikk det som Høyre forutsa: Vi har fått en kraftig økning i fritaket på toppen av den kraftige økningen som var året før.

Ane Sofie Tømmerås (A): Budsjettproposisjonen og debatten viser at vi hanskes med store utfordringer og alvorlige ting som er avgjørende for folks liv, helse og livskvalitet. Derfor syns jeg det er bra at vi på nesten alle punktene i innstillingen har en samlet komite. Vi er enige om hovedlinjene, vi er enige om hva vi ikke kan tolerere, enten vi snakker om organisert kriminalitet, trusler, hjemmevold eller utrygghet. Vi er enige om at det trengs innsats på flere områder, slik som bedre organisering av straffesakskjeden, bedre flyt av sakene, raskere reaksjoner, bedre samarbeid etatene imellom i kommunene, bedre tilstander for ofrene, bedre innhold i soningen.

Det er bra at vi er enige om disse viktige tingene innenfor justissektoren. Men for å finne de beste løsningene kan man ikke ta på seg skylapper og tro at disse utfordringene kan løses bare innenfor justissektoren. Jeg syns det er ødeleggende når Fremskrittspartiet på populismens alter karakteriserer andre som uansvarlige.

Det har i det siste vært fokusert mye på voldsofre, særlig kvinner og barn, og det er bra. For det er noe grunnleggende galt når det statistisk sett er farligst for en kvinne å oppholde seg i sitt eget hjem. Her er det mye ugjort. Vi må sette inn flere tiltak, vi må ha et bedre hjelpeapparat, vi må foreta ytterligere lovendringer, men vi snakker også om holdninger, som må endres. Det er mer enn fem år siden vi behandlet proposisjonen om kriminalitetsofres stilling her i huset. Der satte vi ofrene i sentrum og foretok en rekke lovendringer og tiltak. Men, som jeg har vist til tidligere, bl. a. i en interpellasjon, det hjelper lite hvis endringene fra vår side ikke blir fulgt skikkelig opp. Det hjelper lite å kreve en bedre oppfølging av politiet overfor ofre og å ha lokale informasjonspakker og voldsansvarlige hvis politiet helst vil se vekk når voldsofre oppsøker dem. Det hjelper lite å ville gjøre rettssaken lettere for ofre hvis det er veldig få dommere som bruker adgangen til lukking av rettssalen, til utvisning av voldsovergriperen osv. Det hjelper lite å vedta regler om besøksforbud og bevilge penger til voldsalarm hvis slikt i liten grad blir brukt. Og det hjelper lite at vi stadig vekk gir signaler om at strafferammen skal brukes i større grad når vi ser at domstolen følger opp sent og med små skritt.

Vi snakker om holdninger til den kriminaliteten som pågår bak de private dørene, vi snakker om holdninger til noen kvinners krav til grunnleggende menneskerettigheter.

En viktig del av kriminalitetsforebyggingen er å få voldsmenn på fote igjen. Det hjelper lite å putte dem i fengsel et visst antall måneder av året hvis de kommer ut igjen i det samme miljøet, med den samme innstillingen, kanskje bare enda mer aggressive og ødelagte. Derfor er det viktig at vi systematiserer og utvider voldsprogrammene som Regjeringen også har varslet.

Også for andre lovbrytere må det være et mål å komme bedre ut etter soningsoppholdet enn da de gikk inn. Det stilles store krav til ansatte, det er viktig at de er faglært og at de er mange nok. I Arbeiderpartiet stoler vi på Regjeringen med hensyn til at det er riktig at fire nye klasser på KRUS vil dekke både forventet avgang og en nødvendig økning av antall ansatte. En gjennomgang av utdanningen og en eventuell høyskolemodell har nå vært varslet i tre år, og det er nødvendig at denne snart kommer på bordet.

Som på så mange andre områder kunne man også innen kriminalomsorgen gjort stor nytte av flere kroner. Forliket mellom Arbeiderpartiet og Regjeringen presset ut noen ekstra millioner kroner til kriminalomsorgen, men jeg hadde håpet justisministeren kunne bekrefte at dette må følges opp med enda mer for at meldingen om kriminalomsorg skal bli fulgt opp på en ordentlig måte, og at det må følge penger med lovverket som nå skal komme på plass.

Den sivile verneplikten hadde vi, som nevnt, en gjennomgang av her i Stortinget for tre år siden. Da ble det slått fast at den skal være en del av totalforsvaret. Og i den sammenhengen ble det vist til at innholdet i tjenesten må være relevant i forhold til at den skal være fredsskapende, konfliktløsende og ha en rolle i en kriseberedskap. Flertallet pekte den gangen på at det måtte gjelde også innenfor sektoren kultur og vitenskap. Mange av oss ble derfor paffe da retningslinjene kom og det der stod at man skulle få tjeneste innenfor kultursektoren bare når aktiviteten retter seg direkte mot barn og unge. Det har vi nå presisert i innstillingen, og det regner jeg med følges opp.

Helt til slutt vil jeg få si at jeg støtter Krohn Devolds syn på hvordan nysalderingen fungerer. Det er udemokratisk når så store summer flyttes på uten en skikkelig politisk behandling, og jeg støtter derfor hennes syn med hensyn til om vi kunne få proposisjonen tidligere eller finne andre måter å løse det på, slik at vi får en skikkelig behandling.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Jørn L. Stang (Frp): Det ligger inne en økning på 7,7 pst. for justissektoren i forhold til inneværende år, med en totalramme på nærmere 10,8 milliarder kr for år 2000. Selv om politiet, domstolene og rettsvesenet styrkes, styrkes også deler av byråkratiet vesentlig med flere mennesker engasjert i den offentlige justissektor.

Fremskrittspartiet har med stor skepsis gått inn på de enkelte kapitler som styrker byråkratiet, og omprioritert midler til funksjonelle områder for å styrke påtalemyndigheten, den utøvende myndighet og den dømmende myndighet. Fremskrittspartiet mener at Kosovo-krisen ikke kan være et delargument for å øke utgiftene i Justisdepartementet med 10 mill. kr. Isteden ønsker vi at midlene skal gå til samfunnsnyttige organisasjoner, som Norsk Narkotikapolitiforening, som har som hovedmål å bekjempe narkotikamisbruket, spesielt blant den yngre del av befolkningen. Vi vil også styrke budsjettet for lagmannsrettene og herreds- og byrettene, mer enn Regjeringens forslag. Det vil føre til kortere saksbehandlingstid og dermed bedre kontinuitet i domstolenes dømmende virksomhet.

Vi ønsker videre en raskere utbyggingstakt når det gjelder nye fengsler i Fengselsvesenet. Jeg vil minne om at Stortinget har vedtatt at det skal bygges et nytt fengsel i østlandsområdet, i Østfold. Dessverre går denne prosessen meget tregt. Og vi beklager departementets begrunnelse, at man følger normal byggesaksgang. Etter Fremskrittspartiets mening haster det med en rask igangsettelse av byggeprosjektet for å få dette fengselet ferdig.

Det er en vesentlig forskjell mellom prioriteringene til regjeringspartiene og deres nye budsjettvenner fra Arbeiderpartiet kontra Fremskrittspartiet. Det norske folk bør merke seg at disse fra år 2000 vil opprette en utlendingsnemnd til en foreløpig kostnad på 30 mill. kr årlig. Nemnden er tenkt opprettet som en klageinstans for asylsøkere og øvrige utlendinger og gir dermed disse et særlig rettsvern i Kongeriket Norge, som norske statsborgere ikke har. Denne nemnden blir svært ressurskrevende når det skal opprettes en direktørstilling, 16 nemndmedlemmer og et sekretariat. Videre blir advokater, tolker og nemndmedlemmer engasjert med uante kostnader på sikt. Utlendingsnemnda vil faktisk bestå av 101 årsverk samt hele 600 nemndmedlemmer, som skal oppnevnes for fire år av gangen, altså en permanent ordning. En slik ordning, sammen med øvrige spesialordninger, fører til at det blir grobunn for rasisme når man innfører spesielle rettigheter for utlendinger og fremmedkulturelle.

Einar Holstad (KrF): Det er med glede jeg registrerer komiteens vilje til å se nærmere på behovet for og nytten av en egen helikoptertjeneste i politiet.

Stortinget vedtok den 5. november 1996 å igangsette et prøveprosjekt med helikoptertjeneste i politiet. I tilbakemeldingen til Stortinget etter avsluttet prøveprosjekt er erfaringer med forebyggende effekt ikke vektlagt. Likeledes er ikke verdien av beredskap trukket inn i departementets vurdering.

Flere tragiske hendelser det siste året har aktualisert bruk av eget helikopter i politiet, senest den mye omtalte ulykken på Ringveien i Oslo, hvor en ung mor ble drept. Igjen har en politijakt med bil endt i en ulykke. Han som var skyld i ulykken gjennom å kjøre mot kjøreretningen i flere kilometer, skylder på politiet. Politiet er ofte utsatt for de «umulige» oppgavene som skal løses i løpet av sekunder og under meget sterkt press. Det er lett å kritisere politiets valg av løsninger når tragedien inntreffer. Jeg tillater meg å minne om at de fleste oppgaver politiet står overfor, løses tilfredsstillende, uten at vi leser om det i avisene.

I 17 måneder fram til 1. mai i år hadde politiet et svært godt virkemiddel i forebyggende trafikksikringsarbeid gjennom et eget politihelikopter. Det var innleid privat helikopter, bemannet med politiets egne mannskaper, godt utstyrt og forberedt på svært mange situasjoner som kan oppstå. Politihelikopteret bidrog i prøveperioden til å redde menneskeliv. Hvor mange alvorlige trafikkulykker som ble avverget gjennom å være synlig langs de store veiene i Oslo-området, er vanskelig å fastslå, av den enkle grunn at de aldri ble registrert. Erfaringer fra Sverige som har hatt en egen helikoptertjeneste i politiet siden 1963, viser at bruk av ett helikopter i trafikkovervåking er like bra som flere titalls politibiler for å skape den samme forebyggende effekten. Dessverre var Justisdepartementets holdning til prosjektet meget negativ fra starten av. Det ble ikke funnet midler til å fortsette ordningen med eget helikopter i politiet etter 1. mai i år.

En annen side ved det omtalte politihelikopterprosjektet som Justisdepartementet ikke har vektlagt i sin rapport til Stortinget, er verdien av beredskap. Når slike biljakter som den jeg omtalte i begynnelsen, starter, viser all erfaring fra utlandet at bruk av helikopter i stedet for bruk av politibil i jakt på rømlinger reduserer faren for ulykker vesentlig. Fra kilder i politiet er jeg blitt fortalt at den nevnte dødsulykken kunne vært unngått om politiet hadde hatt tilgang til eget helikopter i det aktuelle tidsrommet. Det er derfor med glede jeg leser justiskomiteens budsjettinnstilling til Stortinget. En enstemmig komite ber departementet foreta en ny gjennomgang av kost-nytteeffekten ved egen helikoptertjeneste i politiet. Jeg forventer en rask tilbakemelding til Stortinget. Skal vi nå nullvisjonen om ingen drepte eller hardt skadde i trafikken, må vi bruke alle tilgjengelige hjelpemidler. Stortinget imøteser en ny gjennomgang av prøveprosjektet hvor nytteverdiene blir synliggjort. Det synes alt nå å være mange argumenter for å etablere en egen helikoptertjeneste i politiet.

Torbjørn Andersen (Frp): Det er et alvorlig tilbakeskritt for folks rettssikkerhet i dette landet når flere ting nå tyder på at østeuropeisk og russisk mafia er i ferd med å forgrene seg for fullt her i Norge. Jeg viser for øvrig til det som min partikollega, Jan Simonsen, nevnte i sitt hovedinnlegg om Grimstad-mannen som nå trues på livet av torpedoer. Jeg vil få understreke at problemet med kriminell torpedovirksomhet og regelrett pengeutpressing synes å være i ferd med å bli en svært så innbringende geskjeft for hensynsløse og brutale utenlandske pengeinnkrevere her i landet. Blant de metodene som medlemmene i disse torpedomiljøene benytter for å inndrive penger, er altså å fremsette trusler om lemlestelse og likvidasjon av sine ofre. Det verste er at disse truslene også rettes mot offerets familie, kone og barn.

I Agderposten for i dag kan vi på forsiden se en bedriftsleder i Grimstad som sammen med sin familie måtte gå i dekning for torpedoer. Disse utenlandske torpedoene har fremført de groveste trusler, både mot familien til denne personen og mot ham selv. Etter at torpedoene ble pågrepet i en storstilt politiaksjon ved forretningsmannens bedrift i Grimstad onsdag, ble de altså sluppet fri dagen etterpå og fortsetter med å fremføre sine trusler. Videre kan vi se i avisen at «Torpedoer truer med hevn» og «Torpedo siktet for drapstrusler». De lover videre at når de går fri, skal han ikke få sove godt om natten, at han kan vente seg flere ubehageligheter og at han skal betale uansett. Til slutt truer torpedoene selvsagt med å komme tilbake. Likevel kan disse torpedoene, etter å ha fremført sine trusler i all offentlighet, etter løslatelsen fritt dra fra Grimstad i sine nye, råflotte Mercedeser og sette kursen mot Oslo for å fortsette sin virksomhet der.

Dette er altså Norge i 1999, og Fremskrittspartiet forventer at justisministeren foretar seg noe for å stoppe dette og den skumle utviklingen som vi nå er vitne til. Jeg mener at denne forretningsmannen og andre som måtte bli utsatt for å komme i samme situasjon, har et klart behov for særskilt politibeskyttelse. Jeg håper justisministeren nå vil se spesielt på den situasjonen jeg beskriver her – og vi må forvente at det kan bli flere slike situasjoner framover – og foreslå at det gjøres noe for å beskytte disse personene ekstra. Samtidig bør han se på ordningen med å kjøpe opp gjeldsbrev, som disse miljøene driver med. Jeg vet at noe er på gang her, men der bør det skje noe raskt.

Jan Simonsen (Frp): Justisministeren sa i sitt innlegg at det viktigste for denne regjeringen er å sikre trygghet for liv og helse. Så langt kan man vel konstatere at Regjeringen har mislyktes. Når forretningsfolk gir etter for pengeutpressing fordi man ikke er sikre på at politiet kan gi den nødvendige beskyttelsen mot jugoslaviske torpedoer, føler ikke folk seg trygge. Når en forretningsmann i Grimstad må gå i dekning fordi det lokale politikammer sier at det ikke har ressurser til å garantere døgnkontinuerlig vakt, men må begrense vaktholdet rundt boligen til å kjøre runder på nattetid med politibilen, føler ikke folk seg trygge. Og hvordan kan vi føle oss trygge når Oslo-politiet sier at det er umulig å rykke ut på et oppdrag for å hjelpe en person som er i nød, å drive med aktivt spaningsarbeid, fordi 1 ½ time er for liten tid til forberedelser?

Jeg har bare dette enkle spørsmålet til justisministeren, og han kan lett gi meg et svar som jeg blir svært fornøyd med: I denne ene store, men samtidig lille saken i den forstand at det er en enkeltsak, men den er stor og alvorlig for dem det angår, kan justisministeren garantere at Grimstad-politiet nå kan bruke alle de økonomiske midlene som er nødvendig for å sikre liv og helse til denne forretningsmannen, hans familie og hans arbeidskamerater, uten å få kritikk for budsjettoverskridelser? Jeg venter bare på et enkelt, lite ja.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er vel demokratiet på sitt sterkeste når vi stiller budsjettspørsmålene i åpen sal basert på en enkeltsak, og jeg skal ta det som det er. Vi sørger for at kriminelle blir tatt der de er, og jeg skal se på denne saken og få den gjennomgått, slik at disse torpedoene ikke får være i fred. De sider av det som handler om beskyttelse for det mennesket det gjelder, skal også bli fulgt opp. Hvilke praktiske politioperative grep det er, tror jeg representanten får overlate til meg som ansvarlig for politiet å se på.

Så vil jeg gjerne si at hvis poenget var å få meg til å handle, kunne man også oppnådd det ved en telefon til meg, i den forstand at jeg er meget kjent for å kunne handle overfor organisert kriminalitet, og fordi jeg også leder et politikorps som har evnen til å gjøre det. Så hvis det var hensikten, kunne man gjort det på en annen måte. Hvis hensikten var å gi ett eksempel på noe vi ikke godtar, er det strålende greit. Hvis dette var et forsøk på å tegne et eksempel på at det generelt er slik, og å generalisere, kan jeg ikke godta det. Jeg kan ikke godta det som en beskrivelse for min holdning, for Regjeringens holdning eller for Stortingets holdning. Men den gode pedagogikk tar jeg i demokratiets navn. Man kan regne med at jeg skal gjennomgå saken, for jeg avskyr organisert kriminalitet, jeg avskyr dets vesen, og jeg avskyr truslene bak den.

Jeg føler meg så fri å si at statsministeren vår trenger ingen voksenopplæring. Statsministeren, som alle andre mennesker, må gå ut fra at de som møter ham, er ordentlige. Hvis det så viser seg at noen er frekke nok til å lure et menneske, får man lære av det etterpå. Jeg har selv vært utsatt for episoder – jeg skal ikke gå i detalj på det. En del av disse miljøene har en frekkhetens nådegave som er velutviklet. En skal ha god radar for av og til å fange dem opp, i tillegg til god kunnskap. Noe radar har jeg, og jeg kan forsikre at statsministeren også har det i rikt monn. Det syns jeg han har markert på førstesiden av Aftenposten i dag, og jeg vil bruke ord som frekkhetens nådegave når man slik prøver å gå inn på en statsminister på et arrangement mot voldskriminalitet.

Så vil jeg si: En del av innsatsen for å bekjempe kriminalitet handler også om Politiets overvåkingstjeneste, som er viktig. Den er meget viktig bl.a. i spørsmål om høyreekstreme, og Stortinget må ikke legge noe annet til grunn enn at denne statsråden og Regjeringen mener det. Jeg mener at jeg med god samvittighet kunne flytte på de 47 stillingene, men vi har aldri tenkt noe annet enn at Politiets overvåkingstjeneste skal være viktig. Jeg har gitt uttrykk for det senest i debatten om EOS-utvalget her i salen, og det har vært vår selvsagte linje at alle endringer kommer til Stortinget, og de to naturlige anledningene er politiloven og politimeldingen. Det har komiteen gitt uttrykk for – det er ingen motsetning mellom Stortinget, komiteen og undertegnede om dette. Vi tenker likt om det: Vi trenger en effektiv tjeneste. Hvis den føler at den er blitt satt tilbake på grunn av oppgjøret om fortiden, skal den ikke føle det på noen som helst måte med denne justisministeren og med denne regjeringen og med det Stortinget har gitt uttrykk for. En kan rette ryggen og gå ut og ta de kriminelle og de hardkokte hvor det er nødvendig. For det trengs.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

(Votering, se side 863)