Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten bli begrenset til 35 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 5 minutter, Fremskrittspartiet 5 minutter, Høyre 5 minutter, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre til sammen 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og representanten Steinar Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Terje Knudsen (Frp) (ordfører for saken) :I innstillingen til dette forslaget om tilskudd til fiskebruk konstaterer komiteen at 79 bedrifter vil få problemer med å oppfylle EUs bestemmelser om helse, hygiene og kvalitet. Imidlertid vil de øvrige –ca. 686 av 775 fiskeindustribedrifter – ikke få nevneverdige problemer i så måte.

I tillegg til Vedlegg 1 til EØS-avtalen av 1994 overtok Norge de øvrige bestemmelsene om handel med dyr og animalske produkter, herunder fisk, i og med veterinæravtalen fra 1. januar 1999, slik at vi i dag er fullt harmonisert med EU på dette området. Dette har positiv virkning på vår fiskeeksport til EU. Fordi EUs regelverk baseres på internasjonale standarder, er gevinsten ved å oppfylle disse kravene også i realiteten en inngangsbillett til andre markeder i verden.

Komiteen fastslår at de fleste anlegg som ikke oppfyller EØS-regelverket når det gjelder standard, er mindre bedrifter med gammel bygningsmasse. Komiteen er også innforstått med at ikke alle de 79 bedriftene som må oppgraderes, vil ha økonomisk bæreevne til å investere i nytt anlegg. Det skal imidlertid tilføyes at flere av disse bedriftene er lokalisert til steder med mer enn ett fiskebruk, slik at en eventuell nedleggelse ikke vil medføre avsetningsproblemer for fiskerne.

Det kan også være grunn til å minne om at den økonomiske situasjonen for fiskeindustrien i dag er betydelig bedre enn på lang tid, med økt inntjening og en egenkapital som har økt de siste år. Dessuten kan en oppgradering av fiskebruk vurderes innen rammene av det offentlige virkemiddelapparatet vi har i dag.

Det skal også nevnes at komiteen ber departementet i revidert nasjonalbudsjett legge fram en oversikt over aktive fiskerisamfunn og en plan for hvordan departementet mener disse skal sikres et funksjonelt mottaksanlegg.

Imidlertid står det en samlet komite bak tilrådingen om ikke å bifalle forslaget.

Morten Lund (Sp) (komiteens leder): Dette er en sak som det er et stort engasjement for lokalt langs kysten. Det er slett ikke av liten betydning om et lite mottaksanlegg greier å fortsette, og engasjementet er deretter.

Jeg er fornøyd med resultatet av det forslaget vi har hatt til behandling. Selv om Bastesens forslag ikke blir bifalt, resulterer det i at vi vil få en rapport tilbake til Stortinget fra fiskeriministeren om hva som skal gjøres for at alle aktive fiskerisamfunn skal sikres et funksjonelt mottaksanlegg. Det er det vi ønsker. Vi ønsker at SND skal vektlegge at ringvirkningene når det gjelder nedlegging av et fiskebruk, er ulike på forskjellige steder i landet. Der de bare har ett fiskebruk igjen, er ringvirkningene langt mer dramatiske enn der hvor de har flere. Og komiteen – slik jeg leser innstillingen i hvert fall – mener derfor at Regjeringen må bidra til at SND vektlegger situasjonen på hvert enkelt sted spesielt. Stortinget ønsker å komme tilbake til denne saken.

Det EUs direktiv handler om, er krav til kvalitet på varer som leveres. En kan jo da stille spørsmål om det i dag er dårlige varer som leveres, når Fiskeridirektoratet har kommet til at man trenger å investere 2-3 milliarder kr for at alle anlegg skal bli gode nok. Selv om det blir investert 2 milliarder kr, og noen står igjen, er det ennå ikke bra nok, fordi antakelig 80 bruk må forsvinne hvis en ikke har evne til å investere enda mer.

Regjeringspartiene i komiteen har pekt på at en ønsker at departementet skal undersøke hvorvidt det kan gis unntak fra enkelte av reglene for de minste fiskebrukene som er basert på lokale, innenlandske markeder. På slike anlegg er det mulig å holde kvaliteten på topp, god nok i forhold til de helsekrav som stilles, med mindre innsats av kapital, fordi en har bedre oversikt enn andre steder på grunn av at en har en annen omsetningsform.

I forbindelse med et møte i Brussel, med bl.a. ESAs leder til stede, ble mulighetene for å gi slike unntak tatt opp. Han fant da fram de detaljerte reglene som viser at det i det rådsdirektivet som omhandles her, kap. I artikkel 2.15, står omtalt det som i dette tilfellet kan benyttes i Norge, og som gir grunnlag for at man i Frankrike selger ost i store mengder på de franske landsbytorgene, ost som slett ikke er laget i EU-godkjente meierier, men som likevel kan omsettes. De er gode nok ut fra franske nasjonale regler. Denne omsetningen av ost er ikke et problem for fransk osteeksport. Den er heller ikke et problem for dem som spiser landsbyostene, viser det seg – tvert imot. Folk som kommer til Frankrike, og de som bor der, liker denne slags omsetning.

Det var nylig et fjernsynsprogram om produksjon av smør på en fjellgård i Norge, og der hadde de anledning til å selge smør rett fra gården. Men brakte de smøret til bygds, hadde de oppfattet reglene slik at det bare måtte selges til meieriet og så omsettes som dyrefôr. Men i dette programmet var det en fra Landbruksdepartementet som stod fram og sa at hvis de bare hadde søkt, hadde de fått lov til å selge smøret gjennom lokale omsetningsledd. Ut fra det kan det synes som om Norge er strengere enn alle andre når det gjelder å oppfylle reglene, selv om det skulle gå på bekostning av det som vi ønsker å få til av næringsvirksomhet.

Jeg håper at vi i denne saken kan få se eksempler på at vi har evne til å være fleksible, at vi prøver å tilpasse reglene slik som andre land tilpasser reglene, og slik at vi ikke trenger å få en nedlegging av fiskebruk utover det som er absolutt nødvendig. Jeg vil understreke at helsekravet til produktene må være de samme selv om produktene omsettes lokalt. Men jeg har tro på at det går an å få bra kvalitet selv om en bare har én truck på et fiskeanlegg og ikke to eller tre, slik reglene faktisk krever.

Steinar Bastesen (TF): Da jeg forrige gang fremmet forslag om midler til oppgradering av fiskebruk, fremmet jeg det som et forslag om å opprette et fond. Det ble selvfølgelig nedstemt. Men jeg ser at komiteen og departementet har blitt enige om å legge overlegningene om fond ved denne innstillingen.

Men jeg husker det som ble sagt i den debatten – nettopp den samme ordbruken, at man må finne midler innenfor det vanlige systemet – SND-systemet. Ja vel, tenkte jeg med meg selv, det er vel og bra. Men det etablerte systemet har for lite penger, det er det som er problemet. Det er ikke penger nok til å få oppgradert disse fiskebrukene. Derfor tenkte jeg i min enfoldighet at jeg skulle fremme dette forslaget, slik at det kunne bli penger til disposisjon.

Det er vel riktig som det står i innstillingen, at det er ca. 2,5 milliarder kr som skal til for å oppgradere alle fiskebrukene. Det er en veldig god slump penger. Jeg er skjønt enig i det. Akkurat i disse dager snakkes det i ord og vendinger om et nytt løft for fiskeindustrien, fiskeindustrien skal overta etter oljeeventyret når det er ferdig, en nasjonalplan må til. Ja vel, vi kunne starte her med den nasjonale planen. Her er restriksjoner og forordninger tredd nedover hodet på folk ute i distriktene, folk som har små fiskebruk, lokale fiskebruk, «basert på et sesongbetont fiske» – som det står i innstillingen. Ja, i Lofoten er det en rekke fiskebruk som baserer seg på sesongbetont lofotfiskeri. De er også en del av dem som står på denne dødslisten.

Så sies det fra departementet at oppgraderingen av disse fiskebrukene vil kreve tilføring av mer råstoff, og det betyr kapasitetsøkning. Nei, det er ikke tilfellet. Det er ikke snakk om kapasitetsøkning, men om å oppgradere fiskebruk i henhold til regelverket som vi har fått tredd nedover hodet av EU. Men det er klart at hvis man skal ha fisken opp på land for å dekke kostnadene, så blir det kapasitetsøkning. Men det er ingen som har bedt om disse reglene. Og det er klart at når det er et regelverk som er så firkantet at det er det samme regelverket som gjelder for 100 ansatte som når det i realiteten bare er 25 ansatte, eller under det, på et lite fiskebruk som er konvensjonelt og i hovedsak baserer sin produksjon på henging og salting og ferskfiskforsendelser, så blir det feil. Det regelverket passer ikke for Norge, og da må man bruke de mulighetene som er innenfor ESAs regelverk, og gjøre unntak.

Komitelederen var oppe her og snakket om at man kan gjøre unntak for bruk som produserer for innenlandsmarkedet. Ja, det er riktig. Ferskfiskforskriftene hjemler nettopp det. Ferskfiskforskriftene omtaler spesifikt produksjon av fisk for eksport. Morten Lund vet utmerket godt hva som skjedde i hans egen kommune, der et fiskebruk var i ferd med å bli nedlagt, nettopp ut fra en tolkning av regelverket som var helt borti hør og heim i forhold til det som var virkeligheten. Det var en liten krabbebedrift. Ved å bruke regelverket slik det skal brukes, lot den bedriften seg berge. Det skjedde i sommer.

Når det da sies at alle aktive fiskerisamfunn skal ha sitt eget fiskebruk, har jeg et enkelt spørsmål: Ingøy-samfunnet i Finnmark, er det et aktivt fiskerisamfunn? De har fått avslag på sin investeringsplan for å oppgradere fiskebruket der. Det er en sentral plass midt i hjertet av der torsken er på vandring inn mot kysten. De har allerede satt garn i egga der, folk fisker, og de pjasker med sitt. Blir bruket nedlagt, må de gå til Havøysund, selvfølgelig – så lenge de greier å ta imot – eller de må gå til Hammerfest. Det dreier seg om at småbåtflåten skal ha mulighet til å levere uten å kjøre i timevis for å komme seg til et fiskebruk et eller annet sted. Det er det det dreier seg om, og det tas det ikke nok hensyn til i den politikken som nå føres.

Statsråd Peter Angelsen: For å ta det fra starten av: De siste årene har det skjedd en tilpasning til det internasjonale hygieneregelverket, og parallelt en omfattende oppgradering av norsk fiskeindustri. Dette har vært en vesentlig forutsetning for norsk fiskerinærings muligheter til å produsere mest mulig trygg mat og til å selge fisk på det internasjonale markedet. Slik bidrar denne prosessen til å realisere vekstmulighetene, gjennom å øke verdiskapingen og trygge sysselsettingen i næringen som helhet.

Fiskeridirektoratets rapport om status for oppgraderingen av fiskeindustrien ligger til grunn for Dokument nr. 8-forslaget som nå er til behandling. Denne rapporten konkluderer med at langt de fleste fiskeindustribedriftene ikke vil ha nevneverdige problemer med å oppfylle hygienekravene. Denne rapporten er utarbeidet etter henstilling fra Fiskeridepartementet for at vi skal få full oversikt over situasjonen før vi iverksetter politiske tiltak.

Som det er nevnt, viser rapporten at rundt 80 bedrifter er i så dårlig forfatning at det vil være mer lønnsomt å bygge nye anlegg enn å investere i oppgradering av de gamle. Flere av disse anleggene er lokalisert til steder med mer enn ett fiskebruk, slik at en eventuell nedleggelse ikke vil medføre avsetningsproblemer for stedets fiskere. Men det er eierne av anleggene som må ta en beslutning om hva som skal gjøres, om det skal bygges nytt anlegg eller om de tross alt går til en fullstendig oppgradering av de gamle anleggene.

I komiteinnstillingen ber mindretallet om at departementet vurderer unntak fra standard hygienekrav til produksjon for lokale, innenlandske markeder. Jeg frykter imidlertid at en diskusjon om et mindre strengt regelverk for innenlandsomsetningen enn for eksport av fisk vil kunne gi negative reaksjoner fra norske forbrukere. Man vil lett kunne påstå at vi eksporterer den beste fisken, mens norske forbrukere tilbys mindre trygg sjømat av dårligere kvalitet. Og det norske marked er også viktig. Ut fra internasjonalt regelverk på området er en slik innfallsvinkel heller ikke aktuell, og vil neppe være innenfor den avtalen som vi har med EU om å tilpasse oss dette regelverket.

Nå er det heller ikke slik at regelverket er likt for store og mindre bruk. Det er betydelig mindre krav til fasilitetene knyttet til et mindre fiskemottak enn det er for et produksjonsanlegg som driver med videreforedling – filet eller videre utover det.

I går drøftet jeg oppfølgingen av Fiskeridirektoratets rapport i et møte med SND og Fiskeridirektoratet. Et hovedspørsmål var forutsetningene for at alle aktive fiskerisamfunn skal kunne opprettholde minst ett mottaksanlegg for fisk. Vi følger nå opp komiteinnstillingen, og vil komme tilbake til dette i revidert nasjonalbudsjett.

Satsing på fortsatt drift av fiskebruk krever aktive eiere og lokalt engasjement. Det er nødvendig at eierne selv forplikter seg økonomisk for at statlige finansieringsordninger gjennom SND skal kunne vurderes. Kommunene må bidra ved å legge forholdene til rette gjennom grunnlagsinvesteringer, og fylkeskommunene bør vise nødvendig engasjement for oppbygging på stedet, eksempelvis gjennom såkalte regionale utviklingsprogram. På den måten styrkes fundamentet for framtidig drift av mottaket med hensyn til ønsket næringsstruktur i fylket.

Det vil alltid være begrensede midler som SND har til rådighet, og det vil være ulike regler geografisk i forhold til hva støttebidraget kan være. Men fra Fiskeridepartementets side legger vi opp til et samarbeid med Kommunaldepartementet for å gi nødvendige retningslinjer til SND for bruk av investeringsmidlene, slik at dette med oppgradering av fiskeindustrien, spesielt i såkalte ensidige fiskerisamfunn der man bare har ett mottaksanlegg, gis prioritet. Jeg tror nok vi skal komme i havn med det.

Rapporten fra Fiskeridirektoratet er kanskje blitt dramatisert litt utover det nødvendige. Det er ikke slik at 2,5 milliarder kr i investeringer er noen katastrofe for norsk fiskerinæring. En næring som har 35 milliarder kr i årlig omsetning og vel så det, må kunne tåle 2,5 milliarder kr i investeringer over noen få år. Det er ikke mer enn det som antakelig vil være det normale årlige investeringsnivået i en slik næring.

Ivar Kristiansen (H): Jeg slutter meg til det som fiskeriministeren uttalte i denne saken.

Dette har jo sin bakgrunn i en mangel på offentliggjøring av en liste over bedrifter som ikke tilfredsstiller de hygienekrav som skal oppfylles i tråd med EØS-avtalen. For øvrig synes jeg den listen gjerne kunne ha vært offentliggjort – det hadde ikke skadet i det hele tatt.

Så til saken. Jeg tror dette er et forslag som overhodet ikke er gjennomførbart. Det vil skape urettferdighet. Det vil skape ulike vilkår for de bedriftene som allerede har tatt høyde for å gjennomføre de krav som er satt, slik at man har den adgangen til markedet som man skal ha i tråd med de inngåtte avtalene.

I likhet med statsråd Angelsen tror jeg heller ikke man skal se på det forholdet at denne næringen står foran et investeringsbehov på 2,5 milliarder kr, som noe ekstraordinært, og noe som skulle gi behov for ekstraordinær statlig innsats. Dette er en vekstnæring som sikkert vil ha behov for langt større investeringer i fremtiden enn de nevnte økonomiske størrelsene.

Jeg tror vi kanskje i forhold til den forrige sak vi behandlet, vil finne et lite paradoks ved å se på mindretallsmerknadene fra mellompartiene. Her stiller man mindre hygieniske krav til produkter fra såkalte små anlegg enn det man målbar i den forrige saken. Jeg tror heller ikke dette er gjennomført i det hele tatt.

Og hvordan man er i stand til, som regjeringspartiene i komitemerknadene, å skille mellom anlegg som kun har et lokalt marked og anlegg som i en eller annen situasjon sannsynligvis er i stand til å gjennomføre eksport, og som vil gjennomføre eksport – det er for meg nærmest et eventyr.

Konklusjonen gir seg på mange måter selv. Dette er en næring som eksporterer mer en 90 pst. av den totale produksjonen, og vi må i alle fall ikke stelle oss slik at de bedriftene som allerede har tatt høyde for de krav markedet stiller, og de som planlegger å gjøre det, kommer i en situasjon hvor de ikke vil kunne være i stand til å tilfredsstille de krav som markedet setter.

Inge Myrvoll (SV): Komiteen vektlegger sterkt dette med at man for det meste er fullt harmonisert. Det at ting er fullt harmonisert, betyr ikke at ting nødvendigvis er harmoniske. Jeg må si at hvis man har et regelverk som behandler industriell produksjon og håndverk med samme målestokk, blir ting litt feil i det virkelige liv.

Jeg er enig med representanten Lund, og jeg vil gå lenger: Tar du osten fra franskmennene, tror jeg at de opprørene vi har sett fra før av både på fiskens og på landbrukets område, blir småtteri mot det man da får se. Her er det snakk om en kultur som har utviklet seg, og som er en håndverksmessig tradisjon. Jeg er ikke bare opptatt av, som man snakker om, størrelsen på produksjonsenhetene. Hvorledes reglene bør være, har egentlig mye med produktspekteret å gjøre. Det er klart at et produktspekter som det å lage tørrfisk, er noe helt annet enn en industriell produksjon av produkter som skal ned i kjølediskene i Europa. Og det er klart at hvis det nå blir sånn – eller det har kanskje allerede blitt sånn – at de må frakte fisken i hermetiske containere opp på bergene, så henger fisken i vær og vind, med fluer og alt som er der, og så må en pakke den ned i hermetiske containere igjen når en skal ta den ned, da er virkeligheten blitt sånn at det er vanskelig å kjenne seg igjen og å se fornuften i det.

Det som er litt viktig, syns jeg, er å se på hvilke muligheter som ligger i unntaksbestemmelsene. Det har ikke nødvendigvis å gjøre med størrelsen på produksjonsstedet, men produktspekteret. Det er der man må prøve å se om det fins noen muligheter for å være litt mer fleksibel enn det av og til kan virke som, når man skal følge opp direktivene.

Det er også litt positivt at komiteen gir signal om et mottaksanlegg i alle fiskerisamfunn. Jeg håper at slike signaler blir oppfattet av dem som på en måte skal styre midlene, at det ikke bare blir ord i en innstilling.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.