Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 40 minutter, og at taletiden blir fordelt med 5 minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder og ordfører for saken): Jeg skal ikke bruke mye tid på denne saken, for jeg tok opp temaet allerede i justisbudsjettdebatten 3. desember i min replikk til statsråden.

Det som har vært komiteens anliggende i denne saken, er å peke på et uheldig misforhold mellom de beløpsstørrelser vi er i stand til å flytte på under den ordinære budsjettbehandlingen i forhold til beløpsstørrelsene som flyttes på i endringsproposisjonen. Jeg skal ikke gjenta hele innlegget mitt fra 3. desember, men bare peke på at flertallet i komiteen ber om at det neste år må bli større anledning også til en politisk gjennomgang av elementer i endringsproposisjonen, og spesielt når beløpsstørrelsene er så store, hadde det vært ønskelig.

Når det gjelder de enkelte elementer i innstillingen utover det, vil jeg knytte noen få kommentarer til bevilgninger for å jobbe ned asylrestanser. Det er bred enighet i komiteen om at det er viktig å få tatt unna den bunken som ligger der, og det er bred enighet om at det ikke er noe ønske om at folk skal vente unødig lenge på svar på asylsøknad og eventuell uttransportering etterpå, men det er klart at når den ekstrakostnaden som ligger inne for politiet knyttet til gjennomføring av asylavhør og uttransporteringer er på over 50 mill. kr på et års driftsbudsjett, er det – for å sammenligne med noe – like mye som politiet manglet på hele sitt totale driftsbudsjett i fjor for å kunne opprettholde driften fra året før. Det er så store beløp at det etter min mening er positivt at flertallet sier at det hadde vært ønskelig både med mer detaljert informasjon om den økte tilstrømningen, og at vi kanskje kunne få anledning til å gå dypere ned i saken i sin helhet.

Slik situasjonen er nå, med dette akutte behovet for å jobbe ned restansene, er det enighet om å bevilge beløpet, men, som sagt, det er en generell henstilling fra komiteens flertall om å få større anledning til å jobbe seg ned i dybden i de spørsmål som tas opp i endringsproposisjonen, og at mest mulig av de politiske temaene må knyttes til den ordinære budsjettproposisjonen.

Vidar Bjørnstad (A): På vegne av Arbeiderpartiet har jeg lyst til å knytte to kommentarer til endringsproposisjonen. Det ene går på det som ble tatt opp først av komiteens leder, forholdet mellom ordinær budsjettbehandling og endringsproposisjonens innhold, som kommer helt på tampen av året. Justisbudsjettet bare anskueliggjør et generelt problem som også gjelder øvrige departementsområder, at man her bidrar til en større utgiftsvekst uten at man får sett ting i sammenheng. Jeg har ikke i tankene alle de gode formål som for så vidt kunne være berettiget til støtte på de årlige budsjettene, men det er egentlig et problem at dette blir presentert for Stortinget og de enkelte komiteene så sent på året at man ikke får mulighet til å gå særlig grundig inn i de enkelte sakene, og man vil heller ikke kunne ha en mulighet til å prioritere mellom dem.

Store omdisponeringer og påplussinger på slutten av året er et problem. Det er knyttet mye oppmerksomhet til den generelle budsjettbehandlingen hver høst, og jeg synes også vi må være opptatt av hvordan det faktiske budsjettet blir mot slutten av året.

Det andre spørsmålet gjelder et krafttak for å avvikle asylsøkerkøen, som vi slutter helt og fullt opp om. En kan imidlertid stille seg spørsmål om dette kom så overraskende som en vil ha det presentert. Jeg har mer inntrykk av at dette har blitt omtalt og kommet gjennom hele året, og synes kanskje det er litt overraskende at en trengte tiden helt fram til omgrupperingsproposisjonen før en fikk fram ønsket om større midler for å kunne få en raskere saksbehandling av asylsøkersakene.

Fra Arbeiderpartiets side har vi ingen merknader i den forstand at vi går inn og drøfter årsakene til den økte flyktning- og asylsøkerkøen, fordi vi ikke synes dette er tidspunktet eller at vi har mulighet til å gå grundig inn i dette nå, og fordi det heller ikke er gitt noe godt grunnlag i proposisjonen for det. Men skal jeg først kommentere det, vil jeg si at det for så vidt er noe riktig både i merknadene fra Høyre og Fremskrittspartiet og fra sentrumspartiene i den forstand at selv om det er mange ulike årsaker til flyktning- og asylsøkerkøen, og at vi må leve med en variasjon her gjennom året og i forhold til de enkelte år, ligger det nok noe i presentasjonen fra den nye regjeringen, spesielt i fjor vår, som også ble dokumentert gjennom artikler i internasjonal presse. En ønsket å framstille endringene av asylkriteriene som mer liberale enn det faktisk var grunnlag for, og som kunne gi folk et inntrykk av at her var det bare å komme, dørene var åpne. Når vi samtidig også fikk den presentasjonen fra f.eks. Fremskrittspartiets side, kunne det gi et grunnlag for at en i hvert fall på kort sikt fikk en økning. Men jeg understreker at det er mange årsaker til økningen av asylsøkerkøen, og en skal ikke dra den presentasjonen for langt.

Jeg har merket meg at Regjeringen og regjeringspartiene i mange sammenhenger ønsker å legge vekt på at de har bidratt til oppmykninger og en mer liberal praksis på egen kjøl. Når så kritikken kommer, er de veldig raske til å si at her har vi fått tilslutning fra et flertall i Stortinget i hvert fall, og det vil egentlig si, lagt et bredere grunnlag. Det synes jeg er fornuftig.

Det er enighet om hovedlinjene i norsk flyktning- og asylpolitikk, og det må også gjenspeile seg i regelverket. Men det er klart at innenfor regelverket er det en stor grad av skjønn. Og jeg vil ønske at en på et eller annet tidspunkt får en gjennomgang av virkningene av den praksisen og de endringene som nå i to år har ligget på bordet, spesielt fordi en har endret praksis knyttet til vektlegging av humanitære hensyn, at vi får en gjennomgang spesielt da av den gruppen som får opphold på humanitært grunnlag, og de som får opphold på familiegjenforeningsgrunnlag, slik at vi fra Stortingets side har mulighet til å kunne gi synspunkter på den praksisen og de endringene en ønsker å legge opp til. Jeg kunne godt tenke meg å avslutte med å spørre statsråden om hvilket tidsperspektiv en har på en slik presentasjon overfor Stortinget.

Jan Simonsen (Frp): I fjor høst under budsjettforhandlingene ville det trolig blitt regjeringskrise dersom Fremskrittspartiet og Høyre hadde stått på et krav om 10-20 mill. kr mer til politiet. Finansministeren var opptatt av den hellige budsjettbalansen. Noen ekstra politistillinger eller tilstrekkelig med midler til overtid ved landets politidistrikt ville ifølge Regjeringen resultere i overoppheting av økonomien, renteøkninger, svak kronekurs og totalt kaos.

Nå er året snart slutt, og Regjeringen foreslår utgiftsøkninger på justissektoren på ca. 220 mill. kr. Jo visst går pengene til gode formål, sterkt prioritert av Fremskrittspartiet. Men ekstra midler til avlytting av mobiltelefoner og til raskere behandling av asylsaker kunne selvfølgelig vært foreslått i år 2000-budsjettet, og dessuten har problemet med lang ventetid for asylsøkere vært kjent lenge, og var kjent da budsjettet for 1999 ble behandlet.

Regjeringspartiene viser i merknadene til at stortingsflertallet allerede i 1998 gav sin tilslutning til en oppmyking av asylreglene, som selvsagt har ført til økt tilstrømming av asylsøkere. Men det visste også Regjeringen da budsjettet for 1999 ble behandlet. Med andre ord burde enkelte av de nå foreslåtte tilleggsbevilgningene vært framlagt til politisk behandling i forbindelse med budsjettet for 1999, mens andre burde vært tatt med i budsjettforslaget for år 2000.

Den useriøse budsjettpraksisen som Regjeringen har lagt seg på, får da også en velfortjent smekk fra flertallet i justiskomiteen. Det er svært gledelig. Denne regjeringen er ikke den første som budsjetterer på denne måten. Dette er ikke første gang det har vært fremmet tilleggsbevilgninger på slutten av et år som i de ordinære budsjettforhandlingene lett kunne ført til krisestemning. Derfor er det så gledelig at stortingsflertallet nå sier fra både i finanskomiteen og i fagkomiteene.

Stortinget er i ferd med å ville ta tilbake den makten som vitterlig tilligger den bevilgende myndighet, og som Regjeringen gjennom sine budsjettriks har forsøkt å frata Stortinget. Det er svært viktig. Desto mer forbausende, patetisk og tragisk er det å bivåne den totale underdanige holdningen regjeringspartiene inntar. De tør ikke kritisere noe som helst, og godtar uten videre millionoverskridelsene uten å mukke. De viser en feighet og servilitet som man knapt har sett maken til, selv fra regjeringspartier. Det får for så vidt bli deres eget problem. Ønsker regjeringspartienes representanter, billedlig sagt – jeg understreker at dette bare er et bilde – å krype rundt på alle fire som kosedyr for justisministeren og hans byråkrater, får de heller gjøre det. Stortingsflertallet har i alle fall sagt fra – det bør Regjeringen ta til etterretning.

Åse Wisløff Nilssen (KrF): Komiteens tilråding til endringer på statsbudsjettet for 1999 følger proposisjonen. Likevel er det laget merknader på alt, og nyansene partiene imellom vises på enkelte av områdene.

Jeg vil kommentere de punktene der Kristelig Folkeparti ikke er med i merknadene. Det gjelder bl.a. starten på merknadene på side 2 i innstillingen. Vi anser det som en selvfølgelig arbeids- og ansvarsoppgave for komiteen å nedlegge et betydelig arbeid med neste års justisbudsjett. Like selvfølgelig er det at komiteen og Stortinget legger de politiske prioriteringer i den ordinære budsjettbehandlingen. Vi tar det også som en selvfølge at endringsproposisjonen i hovedsak bør være opp- og nedjusteringer av tidligere anslag for utgifter og inntekter. Det er heller ingen tvil om at endringsproposisjonen blir behandlet under tidspress. Med andre ord er det en felles forståelse av disse utsagnene, som utgjør ca. annenhver setning i de første flertallsmerknadene.

Nyansene dreier seg vel egentlig om hvorvidt man i merknads form trenger å belære Regjeringen og departementet på disse områdene, og om det er nødvendig å gi kritikk for iverksetting av Stortingets vedtak på en rask og effektiv måte, og at Regjeringen da velger å bruke endringsproposisjonen til et par slike saker. Nyansene går også på hvor mye opplysninger som må følge med hvert endringsforslag. Kristelig Folkeparti er fornøyd med de opplysninger som foreligger, med ett unntak, det gjelder salg av boliger ved Ullersmo landsfengsel. Der burde det vært både en forklaring på hvorfor budsjettvedtaket om salg ikke er fulgt opp, og på hvordan gjennomføringen er tenkt fulgt opp videre.

Flertallet ønsker at det i neste års endringsproposisjon tas med eksempelvis forholdet mellom budsjett og regnskap de siste tre år for de postene som har store avvik. Kristelig Folkeparti har ikke sett det som et behov, så lenge det følger med forklaringer på hvorfor endringer må skje. Derimot var min frustrasjon ved de første budsjettbehandlingene stor, fordi jeg savnet eksempelvis de tre forrige års regnskapstall for å se om prioriteringene over tid hadde den helhetstenkning som var nødvendig for å unngå flaskehalser og ubalanse i budsjettet, f.eks. straffesakskjeden.

Til slutt: Når det gjelder ekstrabevilgningen til de ordinære asyl- og utlendingssaker, vil jeg vise til Kristelig Folkepartis og Senterpartiets merknader og bare uttrykke at vi er tilfreds med at det nå gjøres en ekstrainnsats for å få ned restansene. Det er en stor menneskelig belastning å måtte vente, både på behandling av saken og også på en eventuell uttransportering. Det dreier seg om respekt for menneskeverdet. Derfor ser Kristelig Folkeparti fram til en asyl- og flyktningpolitikk der det ikke hoper seg opp restanser, og der den enkelte asylsøker sikres en rask og effektiv behandling av søknadene, noe som i tillegg er kostnadsbesparende.

Statsråd Odd Einar Dørum: I Regjeringens tilleggsbevilgningsproposisjon på Justisdepartementets område for høsten 1999 er det i hovedsak fremmet forslag som gjelder anslagsendringer og endringer av mer teknisk karakter. Disse forslagene er lagt fram slik det har vært gjort tidligere. Jeg har merket meg komiteens ønske for kommende års endringsproposisjon, og vil selvfølgelig etterkomme ønsket om å legge fram opplysninger som f.eks. forholdet mellom budsjett og regnskap for de siste tre år for de postene som har store avvik.

Det er tre forslag jeg vil kommentere særlig, som alle gjelder politiets driftsbudsjett:

• 1. 17 mill. kr til en særskilt aksjon for nedarbeiding av asylavhørsrestanser i politiet

• 2. 27 mill. kr for tilrettelegging for avlytting av mobiltelefonnettet

• 3. 18 mill. kr i forbindelse med minnemarkeringen for Yitzhak Rabin

La meg først få kommentere det siste punktet, som i hovedsak gjaldt å ivareta sikkerheten for et stort antall internasjonale politiske ledere, med den amerikanske presidenten i spissen, og hvor det var nødvendig med særskilt høyt sikkerhets- og beredskapsnivå. Det var mitt og norsk politis ansvar at de ulike arrangementer og tilstelninger kunne gjennomføres innen en betryggende ramme. Store sikkerhetsforanstaltninger er en nødvendighet i slike sammenhenger. Jeg nøler derfor heller ikke med å gi politiet toppkarakter for måten denne store utfordringen ble håndtert på. Det er mitt håp at de erfaringer vi har fått ved dette, kan være med og bidra til at Norge også i fremtiden kan være en aktuell arena for fredsskapende tiltak og prosesser. De midler som bevilges til minnemarkeringen, vil bli utgiftsført inneværende år.

Når det gjelder de to andre områdene, dvs. asylrestanseproblematikken og avlytting av mobilnettet, vil kun en begrenset del av tilleggsbevilgningene bli nyttet inneværende år. Slik det også går fram av proposisjonen, vil midler måtte overføres til år 2000.

Jeg har merket meg at et flertall i justiskomiteen i innstillingen har noen prinsipielle synspunkter på at det fremmes forslag om så vidt store beløp i tilleggsbevilgningsproposisjonen. Jeg vil understreke at en relativt stor del av økningen som er foreslått på politibudsjettet, er tilnærmet regelstyrte utgifter, som f.eks. politiets sideutgifter på kap 440, post 21, i forbindelse med asylsaksbehandlingen. Jeg er imidlertid ikke uenig i at summen av alle beløpene er betydelig, og på politikapitlet er det jo særlig asylrestanseaksjonen og saken om avlytting av mobiltelefonnettet som representerer store beløp. Ikke desto mindre er det grunn til å forvente betydelige resultater av de tiltak som ligger til grunn for forslagene.

Jeg må vise til at det i Justisdepartementets budsjettproposisjon for år 2000 ble opplyst at man ville følge utviklingen innen asylområdet nøye og løpende vurdere eventuelle ekstraordinære tiltak. Situasjonen tilsier at ekstraordinære tiltak er høyst påkrevd. Politiets restanser for 1999 har økt kraftig, ikke minst som en følge av den merbelastning som Kosovo-krisen representerte for norsk politi, bl.a. med gjennomføring av registrering og oppfølging av 6 000 kosovoalbanske flyktninger. Dette kom samtidig med et svært stort antall asylankomster generelt. Regjeringen ser det som avgjørende viktig, særlig av hensyn til søkerne, at saksbehandlingstiden på asylavhør blir redusert.

Når det gjelder representanten Bjørnstads spørsmål til meg, er det slik at Regjeringen løpende evaluerer de oppmykninger som har funnet sted. Når det gjelder asyl, hvor vi har hatt forhold til FNs høykommissær, har vi i 1999 sagt at vi finner det naturlig å vurdere og evaluere oppmykningen av asylkriteriene i løpet av 2001. Vi har de samme planer når det gjelder andre forhold, nemlig spørsmål som knytter seg til humanitært opphold, og når det gjelder familiegjenforening. Vi er tjent med å ha en gjennomgang av utviklingen, men også etter en viss periode. Selvfølgelig vurderer vi løpende utfordringer, og med hensyn til f.eks. situasjonen som knytter seg til et stort antall unge menn som kommer fra Irak og snakker svensk, tysk og dansk, har vi en særskilt utfordring. Vi vurderer også spørsmålet om vi må sette en grense for hvor lenge man skal kunne bli i Norge i forhold til antall omgjøringsbegjæringer. Dette er spørsmål som løpende vurderes, og som Stortinget vil få svar på på en egnet måte. Vi følger opp spørsmålene; det er vår plikt å gjøre det.

Forslaget om 27 mill. kr til nødvendige investeringer for å kunne avlytte mobiltelefonnettet representerer en viktig nyvinning innen politiets kriminalitetsbekjempelse. Jeg viser også til justiskomiteens merknader i Innst. O. nr. 3 for 1999-2000. De kriminelle, og i særdeleshet de som bedriver organisert kriminalitet, bruker i svært liten grad det faste telefonnettet, og det er av avgjørende betydning for politiets etterforskning at mobilnettet også gjøres avlyttbart. Dette må selvsagt skje i nært samarbeid med de berørte selskaper, dvs. Telenor og NetCom. Avtalen om utgiftsdeling mellom selskapene og staten kom i stand i høst, og Regjeringen hadde derfor ikke grunnlag for å fremme budsjettforslag til dette formålet på et tidligere tidspunkt og således heller ikke i budsjettproposisjonen for år 2000, som ble lagt fram tidlig i oktober. For øvrig tillater jeg meg å påpeke at avtalen innebærer at staten dekker en tredjedel av utgiftene for hvert av selskapene.

Jeg vil også nevne at Regjeringen i forbindelse med «Sleipner»-ulykken den 26. november har lagt fram en tilleggsproposisjon for 1999.

Avslutningsvis er jeg glad for at en samlet justiskomite er enig i de tilleggs- og omdisponeringsforslag som er fremmet i proposisjonen, og jeg skal selvfølgelig ta mitt ansvar for at disse bevilgningsvedtak følges opp på beste måte.

Jeg vil til slutt si at jeg husker godt representanten Devolds spørsmål til meg under den ordinære budsjettbehandlingen, og fordi jeg har en fortid som stortingsrepresentant, innser jeg også berettigelsen av spørsmålet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.