Presidenten: Etter ynske frå energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at debatten vert avgrensa til 40 minutt, og at taletida vert fordelt slik på gruppene:

Arbeidarpartiet 10 minutt, Framstegspartiet 5 minutt, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre til saman 10 minutt, Høgre 5 minutt, Sosialistisk Venstreparti 5 minutt og representanten Benn Mikalsen 5 minutt.

Vidare vil presidenten foreslå at det vert gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikkar med svar etter innlegg av hovudtalarane for kvar partigruppe og etter innlegg frå medlemer av Regjeringa.

Vidare vil presidenten foreslå at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Dette vert sett som vedteke.

Aud Blattmann (A) (ordfører for saken): Dagens innstilling behandler del IV og V av St.meld. nr. 37 for 1998-99, en tilleggsmelding til St.meld. nr. 46 for 1997-98, petroleumsmeldingen. Del IV vedrører Investeringsutvalgets rapport. Del V behandler kostnadsoverskridelsene i Åsgardkjeden.

Investeringsutvalget ble oppnevnt 29. august 1998, bl.a. fordi det i mange utbyggingsprosjekter er påløpt betydelige kostnadsøkninger i forhold til budsjettert anslag. Utvalget skulle også vurdere intensjoner og foreløpige resultater av NORSOK-samarbeidet.

Utvalgets rapport viser at for de 13 prosjektene i perioden 1994-98, som Investeringsutvalget har sett særlig på, har det vært en overskridelse på 29,9 milliarder kr på det tidspunktet utvalget avleverte sin rapport. Overskridelsene utgjør ca. 27 pst. i forhold til hva som var grunnlaget i planene for utbygging og drift.

Det kanskje mest iøynefallende er at borekostnadene utgjør om lag en tredjedel av kostnadsoverskridelsene. For noen av prosjektene er kostnadsøkningen også et resultat av at rettighetshaverne har ønsket å foreta tilleggsinvesteringer som har bidratt til økt lønnsomhet.

Komiteen slutter seg til utvalgets anbefalinger av tiltak. De fleste tiltak som utvalget foreslår, må næringen selv ta stilling til og gjennomføre, men det påhviler også myndighetene ansvar for tiltak. Komiteen slutter seg også til disse tiltak og understreker viktigheten av å redusere kostnadene i alle faser av oljevirksomheten uten at dette fører til svekkelse når det gjelder bl.a. hensynet til helse, miljø og sikkerhet.

Investeringsutvalgets rapport vil danne en del av erfaringsgrunnlaget for arbeidet med petroleumsmeldingen, som planlegges forelagt Stortinget våren 2000.

Jeg forutsetter at særmerknadene redegjøres for av de respektive partier.

Kostnadsoverskridelsene for Åsgard-prosjektene er alvorlige, så alvorlige at departementet avsatte styret, og konsernsjefen valgte å gå av. Det kan synes som om prosjektene har vært uten økonomisk styring. Siden utbyggingen av Åsgard-prosjektene ble godkjent av Stortinget i 1996, har det til sammen vært rapportert kostnadsøkninger på nær 18 milliarder kr.

Komiteens flertall, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, SV og Venstre, påpeker at det har forekommet kostnadsøkninger innenfor de fleste delprosjekter og på et stort antall budsjettposter i løpet av utbyggingsperioden fram til nå.

På den ene side kan kostnadsøkningen dels skyldes at det er bygd større og flere anlegg på Kårstø enn det som lå i de opprinnelige planer, og dels underbudsjettering av kostnader.

På den annen side er dette flertallet oppmerksom på at det i dette prosjektet har vært satset på løsninger som forutsatte omfattende teknologiutvikling. Usikkerhet og risiko i den forbindelse ble nok for lite vektlagt. På tross av de store kostnadsøkningene prosjektene i Åsgardkjeden har pådratt seg, er utbyggingen fortsatt lønnsom. Komiteen forutsetter at ferdigstillelse av prosjektene innenfor de nye kostnadsrammene gis høyeste prioritet.

Det er fra komiteens side reist spørsmål om departementet har hatt tilstrekkelig oppfølging av prosjektene, slik statsråden varslet i november 1997. Komiteens flertall – medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV – kan ikke se at det er godtgjort at departementet har hatt så tett kontakt som tidligere varslet, og det hefter usikkerhet ved hvorvidt departementet har hatt god nok kvalitetskontroll av den informasjon og de kostnadsanslag departementet har mottatt, og som – som tidligere nevnt – har resultert i en kostnadsøkning på nærmere 18 milliarder kr.

Komiteens flertall mener det fortsatt er sider ved Åsgard-saken som bør vurderes nærmere, deriblant beslutningsprosessen, informasjonsadgangen, departementets og de øvrige parters oppfølging av prosjektet. Flertallet forutsetter at Riksrevisjonen er oppmerksom på disse forhold, og flertallet legger til grunn at kontroll- og konstitusjonskomiteen ivaretar Stortingets kontrollansvar i denne saken.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Hallgeir H. Langeland (SV): Me behandlar, som saksordføraren her sa, ei overskriding på 18 milliardar kr. Ein kan seia at 11 milliardar av dei ville vera direkte tap i forhold til statskassa, og for eit slikt beløp kunne ein f. eks. pussa opp 3 300 skular for 3,3 mill. kr. På det området har altså fleirtalet her ikkje høve til å gjera prioriteringar; når det gjeld denne saka, må ein liksom berre betala rekninga.

SV har gjennom mange år gjort framlegg om eit tempoutval, nettopp for å kunna styra tempoet i oljeinvesteringane for å sikra seg ei stabil sysselsetting, for å sikra seg at det ein held på med, har høg tryggleik, og dessutan sjølvsagt for å sikra omsynet til miljøet. Då trur eg bl.a. at den krisa som ein nå har hatt i verftsindustrien, ville blitt ein god del mindre.

SV er òg med på ein svært kritisk merknad i forhold til Regjeringas oppfølging når det gjeld Åsgard. Me meiner det er heilt på sin plass å gå inn og sjå på om ein kan læra noko av dei feila som ein nå har gjort.

Mitt spørsmål til Arbeidarpartiet er om ein nå, med utgangspunkt i den merknaden, erkjenner at det burde ha vore ei anna styring på verksemda i dei føregåande åra – også då ein sjølv sat i posisjon – gjennom at ein ikkje lot marknaden styra, men sytte for å ha eit tempo så det var mogleg å ha kontroll med kostnadsutviklinga i ein heilt annan grad enn nå – dette med tanke på framtidige prosjekt.

Aud Blattmann (A): Ja, det er alltid hyggelig å kunne si at penger kunne ha vært brukt til noe annet enn til bare å betales ut, som Hallgeir Langeland sier, og jeg går ut fra at han på en måte viser til en slags etterpåklokskap. Han har vært kritisk til Tempoutvalget. Etter hva jeg kan erindre å ha lest av innstillingen da Åsgard-prosjektene ble godkjent i Stortinget, var det stor enighet om Åsgard-prosjektene. Det er mulig at SV hadde en noe annen og reservert holdning til dette, men la meg si det slik at i ettertid, når oljepengene kommer inn i henhold til det tempo en har bygd ut i, ser det ikke ut som om SV har noen reservasjoner mot å bruke midlene.

Lars Rise (KrF): Representanten Blattmann refererte fra flertallets merknader, hvor det heter at «det fortsatt er sider ved Åsgardsaken som bør vurderes nærmere».

Jeg har lyst til å spørre representanten Blattmann om hun tenker seg at man også skal vurdere det som skjedde i forkant av 15. desember 1995, og det som skjedde i forkant av at Stortinget godkjente prosjektet 14. juni 1996.

Representanten Blattmann nevnte også at det ikke har vært så tett kontakt som det ble lovet, og at det heller ikke har vært god nok kvalitetskontroll. Jeg vil gjerne be representanten Blattmann si litt nærmere om hva som er grunnlaget for disse bemerkningene. Hva er grunnlaget for at hun opplyser at det ikke har vært så tett kontakt som det ble lovet?

Aud Blattmann (A): La meg sitere hva som står i den flertallsmerknaden som representanten Rise nå sikter til:

«Flertallet mener derfor det fortsatt er sider ved Åsgardsaken som bør vurderes nærmere, deriblant beslutningsprosessen, informasjonsgangen, departementets og de øvrige parters oppfølging av prosjektet.»

Når det står at man deriblant skal vurdere beslutningsprosessen, ser jeg helt klart at det også må omfatte de vedtak som ble gjort den gangen prosjektet ble vedtatt i Stortinget. Og når det gjelder det at det ikke virker som om prosjektet er blitt fulgt opp tett nok, er det mitt syn at hvis prosjektet var blitt fulgt opp tett nok, så ville vi, tror jeg, på et tidligere tidspunkt ha fått informasjon om disse kostnadsoverskridelsene. Og den informasjon som er kommet, har altså nå til sist resultert i en overskridelse på 18 milliarder kr. Nå er det faktisk slik at det ikke er opp til Stortinget å vurdere hva slags informasjonssystem departementet velger seg. Forholdet til Stortinget er at man blir orientert på et skikkelig vis, og at departementet og statsråden har et redskap for å kunne informere og gjøre jobben sin.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Øyvind Vaksdal (Frp): Det har de senere år vært en rekke utbyggingsprosjekter på norsk kontinentalsokkel som har hatt enorme kostnadsoverskridelser. Dette var også bakgrunnen for at en opprettet det såkalte Investeringsutvalget for å få belyst hva som gikk galt, og forhåpentligvis få analysert noen av årsaksforholdene.

I rapporten fra dette utvalget slås det fast at for 13 utbyggingsprosjekter som utvalget har sett på fra perioden 1994-98, hadde det vært en gjennomsnittlig kostnadsoverskridelse på 27 pst. i forhold til det som ble lagt til grunn i planene for utbygging og drift, det såkalte PUD. Det slås også fast i rapporten at en del av overskridelsene skyldes kostnadsøkninger på bakgrunn av at rettighetshaverne har ønsket tilleggsinvesteringer for å øke lønnsomheten i prosjektene, og at økte borekostnader også er en vesentlig del av de økte kostnadene. Rapporten hevder i tillegg at et gjennomgående trekk i disse prosjektene var at beslutningsgrunnlaget var svakt da utbygging ble igangsatt, og plan for utbygging og drift ble godkjent.

Åsgard-prosjektet er et av de utbyggingsprosjekter hvor kostnadsoverskridelsene har vært enorme, og det ser dessverre ut til at vi ikke har sett slutten på dette ennå. En del av overskridelsene i dette prosjektet kan selvfølgelig også skyldes det jeg tidligere har nevnt, men det er åpenbart at det også har vært mangelfull oppfølging, kostnadskontroll og oversikt i dette prosjektet. Man må heller ikke glemme at ved utbygging av Åsgardkjeden er staten, gjennom sine store eierandeler gjennom SDØE, kraftig eksponert for de betydelige overskridelser som har funnet sted.

En samlet komite ser alvorlig på de store kostnadsoverskridelsene ved dette prosjektet, og gjør videre oppmerksom på de store utfordringene som gjenstår når det gjelder å fullføre utbygging innenfor de foreliggende planer og frister. Og et stort flertall i komiteen, bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre og SV, finner det heller ikke godtgjort at departementet har hatt den tette kontakten med og oppfølging av dette prosjektet, slik det tidligere har vært hevdet. Det hersker stor usikkerhet om hvorvidt departementet har hatt god nok kvalitetskontroll av den informasjon og de kostnadsanslag departementet har mottatt, da det stadig har dukket opp nye og omfattende kostnadsoverskridelser til tross for den angivelig tette oppfølging fra departementets side.

Jeg håper at de klare signalene fra Stortinget blir tatt alvorlig, slik at vi i framtiden kan unngå overskridelser i denne enorme størrelsesorden.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Bror Yngve Rahm (KrF): Det er en samlet komite som har uttrykt bekymring over de betydelige overskridelser som har skjedd i forbindelse med Åsgard-utbyggingen, og det er derfor også en samlet komite som ser behovet for en gjennomgang av hele prosjektet. Jeg regner med at også Fremskrittspartiet da ser behov for å gå tilbake til beslutningstidspunktene, og at man her også er villig til å gå inn på oppfølgingen umiddelbart etter at prosjektet ble satt i gang i 1995, og framover.

Det er et punkt som jeg ber Vaksdal utdype i forbindelse med merknadene som Fremskrittspartiet har sammen med Høyre, hvor det står:

«Det har vært pekt på at sammensetningen kan ha medvirket til at enkelte forhold ikke har blitt tilstrekkelig belyst.»

Kan representanten Vaksdal konkretisere hvilke forhold som eventuelt ikke er belyst, og hvordan han tenker seg at sammensetningen av Investeringsutvalget burde sett ut?

Øyvind Vaksdal (Frp): Bror Yngve Rahm var inne på sammensetningen av dette utvalget. Jeg vil bare si kort at det står i merknaden at sammensetningen «kan» ha påvirket at ikke alt har blitt belyst, men det er ikke påstått at ikke alt er blitt belyst.

Hallgeir H. Langeland (SV): Framstegspartiet har saman med m.a. Høgre og Arbeidarpartiet vore pådrivar for å ha eit høgt tempo i oljeverksemda, og slik sett kan ein seia at dei har vore pådrivarar når det gjeld å skapa uvisse omkring enkelte prosjekt. Resultatet av denne pådrivinga ser ein m.a. i dag, der me får tilbake ei rekning til det norske folk på ca. 11 milliardar kr.

Med utgangspunkt i Framstegspartiet sin politikk for å redusera offentlege utgifter burde nettopp dette vera ei sak som fekk dei til å tenkja seg om når det gjeld oljetempoet. Så mitt spørsmål i og med at Framstegspartiet òg er med på den kritiske merknaden, blir: Blir det nå varsla ein ny politikk frå Framstegspartiet si side, der ein òg er opptatt av dei store rekningane som kjem i etterkant av oljeutvinningsprosjekt? Og betyr dette at dei vil delta i ein debatt om å redusera tempoet i oljeverksemda i Nordsjøen, og ha eit tempo som er meir forsvarleg og meir i pakt med den røyndomen me i dag har?

Øyvind Vaksdal (Frp): Representanten Langeland påstår at Fremskrittspartiet har vært pådriver for et høyt oljeutvinningstempo på norsk kontinentalsokkel. Jeg vil jeg bare minne om at det har hersket en bred enighet i dette hus om det tempoet vi har hatt på norsk sokkel, så der er ikke Fremskrittspartiet verken i bresjen eller i slutten. Det er et bredt flertall som har ønsket det tempoet vi har hatt.

Fremskrittspartiet ønsker ikke å redusere det tempoet vi har, og vi finner det heller ikke godtgjort at det er press på tempoet som er årsaken til at vi i dag diskuterer store overskridelser.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Lars Rise (KrF): Bakgrunnen for opprettelsen av Investeringsutvalget var som kjent de store kostnadsoverskridelsene på norsk sokkel. Det fremgår av rapporten at det har vært en overskridelse på 27 pst. i forhold til det som ble lagt til grunn i planen for utbygging og drift for de prosjektene utvalget har sett nærmere på. Økte borekostnader og tilleggsinvesteringer utgjør hovedårsaken til kostnadsoverskridelsene. Sentrumspartiene legger vekt på at det arbeides videre med å redusere kostnadene i alle faser av virksomheten, samtidig som man opprettholder de mål og betingelser som er satt for virksomheten, bl.a. i forhold til helse, miljø og sikkerhet.

Når det gjelder vurderingen av de tiltak som Investeringsutvalget foreslår, er det naturlig at det er næringen selv som må ta stilling til å gjennomføre mange av disse tiltakene. Det er imidlertid naturlig at også myndighetene følger opp, bl.a. når det gjelder forbedringer i forholdet mellom aktørene.

Det vil også bli utarbeidet en ny veileder for plan for utbygging og drift – PUD – og plan for anlegg og drift – PAD. Det vil bli lagt opp til at rettighetshavere skal kunne få svar på utbyggingssøknader som tilfredsstiller kravet til forenklet myndighetsbehandling, innen åtte uker fra innlevering av PUD.

Ifølge Investeringsutvalget har det vært et gjennomgående trekk for prosjektene at beslutningsgrunnlaget var svakt da utbyggingen ble igangsatt, og plan for utbygging og drift ble godkjent. Det er viktig å redusere usikkerheten i anslagene for planen for utbygging, samtidig som man bevarer myndighetenes handlefrihet. Vi ser det derfor som en viktig oppfølging at departementet hvert år gir Stortinget en samlet redegjørelse om kostnads- og lønnsomhetsutviklingen på de enkelte prosjekter der planen for anlegg og drift er levert.

Kostnadsoverskridelsene i forbindelse med utbyggingen av Åsgard har vært betydelige, men det er viktig å påpeke at det ikke kan tilskrives enkelthendelser eller avgrensede forhold. Kostnadsøkning har forekommet innen de fleste delprosjekter i løpet av utbyggingsperioden. Utbyggingen har vært meget stor og svært komplisert. Den representerer den største undervannsinstallasjonen som er gjennomført noe sted i verden, på et sted som medfører store utfordringer i forhold til trykk og temperatur. Dette endrer likevel ikke det faktum at overskridelsene er store, og at det derfor har vært nødvendig å følge utviklingen spesielt nøye. At overskridelsene er alvorlige, underbygges av det faktum at eieren som generalforsamling har gjort ansvar gjeldende overfor Statoils styre.

Når det gjelder overskridelsene, er det viktig å se på prosjektet i sin helhet. Grunnlaget for prosjektet og kostnadsutviklingen ble lagt før selskapets utbyggingsplaner ble innsendt til departementet 15. desember 1995. Av hensyn til den videre vurdering av utviklingen kan det derfor være viktig med en full gjennomgang av prosjektet. Denne må også omfatte en vurdering av om det beslutningsgrunnlaget som forelå, var tilstrekkelig da prosjektet ble godkjent i Stortinget i juni 1996. I den forbindelse har vi merket oss uttalelser fra Statoils styre om at flere av de forutsetninger som lå til grunn, var for optimistiske.

Det er i denne saken også naturlig å vise til det svarbrev som er sendt fra olje- og energiministeren til komiteen. Av dette brevet fremgår det at departementet har fulgt dette prosjektet svært tett. Det er etablert en særskilt ordning som innebærer at departementet møter representanter fra Statoils ledelse så snart nye kostnadsoppdateringer foreligger, for å bli orientert om disse.

Åsgard-prosjektet har også blitt spesielt fulgt opp av Oljedirektoratet. Det er også sentralt i denne sammenheng at man for å sikre en grundig undersøkelse av utviklingen i Åsgard-prosjektet, nedsatte Investeringsutvalget. Kostnadsutviklingen i Åsgardkjeden har altså vært underlagt en svært tett oppfølging fra departementets side.

På bakgrunn av de betydelige overskridelsene ser vi det som naturlig at en grundigere vurdering av kostnadsutviklingen tar for seg hele prosjektet. Jeg konstaterer også at det er gitt tilslutning til dette i flertallets merknad, i og med den tolkningen vi fikk fra representanten Blattmann. Det innebærer også en vurdering av det beslutningsgrunnlaget som forelå ved stortingsbehandlingen i 1996.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Jan Johnsen (H): Jeg har forstått det slik at de samarbeidende partiene i Regjeringen ikke kan være med på den flertallsmerknaden som Høyre, Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og SV har. Nå forstod jeg representanten Rise slik at han muligens kunne tenke seg å gå inn på denne merknaden likevel. Det er mulig at jeg har forstått han feil, men jeg skjønner ikke hvorfor ikke representanten Rise og de samarbeidende partier i Regjeringen kan slutte seg til den flertallsmerknaden som står her:

«Flertallet mener derfor det fortsatt er sider ved Åsgardsaken som bør vurderes nærmere, deriblant beslutningsprosessen, informasjonsgangen, departementets og de øvrige parters oppfølging av prosjektet.»

Det skulle være fullstendig ufarlig, og det er full anledning for regjeringspartiene til å slutte seg til denne. Det blir litt mer troverdig hvis de gjør det framfor å stille seg på sidelinjen.

Lars Rise (KrF): Jeg får ta denne utfordringen på strak arm og bare si at representanten Johnsen også er velkommen til å vurdere merknadene fra regjeringspartiene.

Jeg har bare lyst til å si litt om bakgrunnen for at vi ikke sluttet oss til disse flertallsmerknadene. Her mener flertallet at «det fortsatt er sider ved Åsgardsaken som bør vurderes nærmere». Vi fant behov for å uttrykke at vi gjerne ville ha en vurdering av hele prosjektet. Jeg synes også det er grunn til å peke på at når man skriver «deriblant beslutningsprosessen», kan det også tolkes som om man mener den beslutningsprosessen som foregår løpende i den gruppen som tar beslutningene. Det var derfor jeg stilte spørsmål til representanten Blattmann om hvordan man tolker dette. Jeg fikk da et greit svar som går ut på at flertallet tolker beslutningsprosessen som både utarbeidelsen av beslutningsgrunnlaget i forkant av at departementet fikk innsendt planene, og at Stortinget tok beslutningen og godkjente prosjektet. Det er slik jeg har forstått representanten Blattmann.

Da må mitt motspørsmål være: Hvorfor kan ikke flertallet slutte seg til merknaden fra regjeringspartiene, hvor vi presiserer nøye hva vi mener med en full gjennomgang av prosjektet? Det er forskjell i norsk språkbruk og forståelse på at flertallet mener det er «sider ved Åsgardsaken som bør vurderes nærmere», og at man vil ha «en full gjennomgang av prosjektet» fra begynnelse til slutt.

Aud Blattmann (A): Nå har faktisk flertallet laget denne merknaden, og det var naturlig, hvis en var enig i det som stod der, at regjeringspartiene hadde sluttet seg til flertallsmerknaden, for da hadde dette stått mye sterkere.

Ellers har jeg lyst til å knytte en kommentar til regjeringspartienes merknader, hvor de minner Stortinget om at det er Statoils representant i styringskomiteen som skal ivareta statens interesser i styringen av prosjektene. Betyr det at man på en måte legger skylden på Statoil eller fritar departementet og statsråden for deres ansvar for å skaffe seg den nødvendige informasjon?

Lars Rise (KrF): Vi legger ikke skylden på Statoil, men det var faktisk nødvendig å komme med noen presiseringer etter at flertallet i en merknad lager et stort nummer av hvor dårlig oppfølgingen har vært fra departementets side. Man skriver:

«For eksempel deltok ikke departementet på mer enn halvparten av styringskomitemøtene til tross for at departementet selv mente at deltakelse på alle disse møtene var en del av den tette oppfølgingen.»

Da er det viktig å presisere at departementets representant i denne komiteen ikke har hatt talerett eller stemmerett. Det er bare et faktisk forhold vi opplyser om, at det er Statoils representant i styringskomiteen som har hatt talerett og stemmerett på vegne av staten. Det betyr ikke at man legger skyld på Statoil. Men det ser ut til at flertallet har misforstått hvordan staten har fulgt opp sine interesser gjennom styringskomiteen.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg trur at sentrumspartia hadde vore tente med ikkje å legge opp til ein forsvarstale i ein eigen merknad, slik dei faktisk gjer. Eg trur ikkje statsråden i utgangspunktet treng den forsvarstalen som dei har i den merknaden. Eg meiner dei slik sett forsøker å dekka over problemet på eit eller anna vis. Eg trur ein i denne saka er tent med nettopp å gjera det som fleirtalet her peikar på, å få ein grundig gjennomgang på alle nivå. Då vil ein finna ut at det jo ikkje berre er ei sentrumsregjering dette dreier seg om. Det dreier seg om ei historie som går langt tilbake. Då synest eg denne merknaden frå sentrumspartia blir litt rar, ikkje minst det som gjeld Statoil som representant i styret. Eg vil gjerne ha ytterlegare ein kommentar til det.

Det andre er knytt til tempoproblematikken generelt, som eg har vore inne på fleire gonger allereie, og som eg trur er viktig for å forstå den rekninga som det norske folket nå får, i forhold til overskridingane på 18 milliardar kr – ikkje minst når ein veit kor mange gode formål det er å bruka dei pengane til, f.eks. innafor skuleverket.

Då Kristeleg Folkeparti ikkje sat i regjering, hadde dei ei rimeleg kritisk haldning til eit oppdrive tempo i Nordsjøen. Mitt spørsmål er: Vil ein nå syta for at det blir ei anna styring på prosjekta i tida som kjem, slik at ein ikkje risikerer å få slike rekningar som me diskuterer her i dag?

Lars Rise (KrF): Representanten Langeland spør om vi ikke hadde vært tjent med en felles merknad. Jeg kan faktisk være enig i det. Jeg tror det hadde vært greit hvis vi hadde kunnet samle oss om en felles merknad.

Nå ble det lagt opp til konfrontasjon fra flertallets side – i hvert fall fra enkelte partier som er med på å utgjøre flertallet. Jeg merket meg bl.a. at representanten Stoltenberg rykket ut i media både dagen før og samme dag og la opp til konfrontasjon. Da vi hørte hvilke tolkninger man la i flertallsmerknaden, fremstod det som nødvendig å svare ved å gi en del faktiske opplysninger. Vi har søkt ikke å være polemiske på noen måte, men å gi en del faktiske opplysninger og få sagt at vi støtter en full gjennomgang av prosjektet. Men det fremgår ikke helt tydelig at det er det man ønsker i flertallets merknad. Men det har vi fått bekreftet her i dag, og jeg synes det har vært nyttig at vi nå kan konstatere at vi står sammen om at vi ønsker en full gjennomgang av prosjektet.

Så er representanten Langeland inne på investeringsnivået. Det er klart at man ikke kan se bort fra at det høye investeringsnivået har vært en del av forklaringen på den store overskridelsen. At det bl.a. kanskje har vært vanskelig å finne all den kompetansen man trenger for å gjennomføre utbygginger i størrelsesorden 70 milliarder kr på ett år, sier seg selv, og det blir kanskje dyrere når man skal ha mange store utbygginger samtidig. Med det investeringsfallet vi nå har hatt, er vel ikke det det mest presserende behovet vi har nå, hvis jeg kan få lov til å minne representanten Langeland om det. Nå er vel heller problemet at vi kunne ønsket oss mer aktivitet ved en del verft.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Tore Sanner (H): Hensikten med å sette ned Investeringsutvalget var å finne årsaker til de store kostnadsoverskridelsene på sokkelen og å finne forslag som kan bidra til at vi unngår store kostnadsoverskridelser i fremtiden. Om utvalgets analyse er riktig, og om de fremsatte forslag er tilstrekkelige, vil kun fremtiden vise.

Høyres bekymring er at heller ikke denne rapporten fokuserer på det som er hovedproblemet, nemlig de grunnleggende forutsetningene for kostnadsoverskridelsene. I innstillingen har Høyre pekt på en rekke elementer i rammebetingelsene som kan være med på å redusere kostnadsfokus på sokkelen. La meg bare stikkordsmessig nevne: skattesystemet, det betydelige statlige eierskapet på sokkelen, det fragmenterte eierskapet i lisensene og konsentrasjonen av operatørskap på sokkelen.

For å ta et eksempel på hvordan rammebetingelsene reduserer kostnadsfokus: Dersom en operatør sitter med kun 10 pst. i den aktuelle lisens og er i full skatteposisjon, vil selskapet gjennom en effektivisering på 100 mill. kr kun sitte igjen med 2 mill. kr i gevinst. Det burde være åpenbart at slike rammebetingelser i for liten grad stimulerer til effektivisering på sokkelen. Høyre forutsetter at Regjeringen kommer tilbake til disse problemstillingene i forbindelse med den varslede petroleumsmeldingen.

Når Stortingets flertall retter Riksrevisjonens og Stortingets kontrollkomites oppmerksomhet mot Åsgard-saken, understreker det alvoret i saken. Stortingets flertall føler seg ikke trygg på at alle sider av denne saken er belyst. Komiteen har sendt en rekke brev til statsråden. Statsrådens svar har reist vel så mange spørsmål som de har gitt oss svar. Å få belyst beslutningsprosessen, informasjonsgang og oppfølging av prosjektet bedre enn hva vi hittil har fått, er viktig for å få avsluttet denne saken, men også for å unngå tilsvarende saker i fremtiden.

Og la meg understreke: Denne saken dreier seg om langt mer enn om hvem som har deltatt på hvilke møter. Saken er at flertallet ikke føler seg trygg på at alle sider ved Åsgard-saken er belyst. Vi ønsker å få satt søkelyset på departementets kvalitetssikring av den informasjonen som ble gitt, og hvilke konsekvenser som ble trukket i departementet av den informasjonen man fikk. Statsråden, som Statoils generalforsamling, trakk jo en konsekvens, og det er kanskje den ytterste konsekvens som kan trekkes, nemlig at man gjorde ansvar gjeldende overfor Statoils styre. Men spørsmålet er jo: Hva gjorde man før man trakk den ytterste konsekvens som kan trekkes, nemlig at man gjør ansvar gjeldende?

Høyre har ved flere anledninger uttrykt bekymring over de store kostnadsoverskridelsene i Åsgardkjeden. Særlig bekymringsfullt er de store overskridelsene fordi staten er så kraftig eksponert gjennom den betydelige SDØE-andelen. Det betyr at staten og skattebetalerne blir sittende igjen med en stor del av regningen for de store overskridelsene.

Denne saken illustrerer igjen hvilken risiko staten og skattebetalerne utsettes for gjennom et betydelig statlig eierskap. Dette er imidlertid et generelt problem, som vi vil kunne komme tilbake til under vårens debatt om delprivatisering av Statoil og en ny organisering av SDØE.

Hallgeir H. Langeland (SV): SV har på 1990-talet vore veldig kritiske til det høge tempoet innafor oljeutvinninga. Me har stadig kritisert dei mest utbyggingskåte partia – altså Framstegspartiet, Høgre og Arbeidarpartiet – for å halda eit for høgt tempo. Dette har me gjort med utgangspunkt i så vel miljøpolitiske som sikkerheitspolitiske innvendingar. Derfor har me fleire gonger foreslått eit tempoutval, for å få ei sterkare styring med aktiviteten i Nordsjøen, bl.a. ut frå økonomiske argument.

I SV trur me at dersom dette hadde blitt gjennomført, og dersom Stortinget hadde tatt seg tid til å diskutera det høge tempoet me til nå har hatt, og som av og til har ført til overskridingar og av og til faktisk også til ulykker, så trur eg ikkje me hadde stått her med den svære rekninga som me sender til det norske folket pr. i dag. Eg trur heller ikkje at me hadde hatt ei så sterk krise som me har sett tendensar til innafor leverandør- og verftsindustrien. Det blir dessverre etterpåklokskap i dag, men me kan ikkje unngå å nemna det.

Me har hatt eit investeringsutval som bl.a. har gått gjennom Åsgard-prosjektet, og der ser ein at ein har brukt folk som har vore sentrale bl.a. i Statoil. For komande utval trur me det må vera ein fordel for statsråden at ein ser nøye på og prøver å skapa eit utval som folk kan ha mest mogleg tillit til.

SV har slutta seg til eit fleirtal i komiteen som kjem med kritikk av Regjeringa, men som også kjem med generell kritikk av prosjektutviklinga i Nordsjøen, noko som gjer det nødvendig med ein skikkeleg gjennomgang av Riksrevisjonen og av kontroll- og konstitusjonskomiteen for å sikra ei omstrukturering, for å sjå på dei prosessane me har, for å sjå på dei styringsmodellane me har, slik at ein garderer seg mot liknande tilfelle i framtida. Det er riktig at det nok vil bli fleire moglegheiter på grunn av færre prosjekt, men det er likevel viktig å få ein gjennomgang.

SV får svært ofte kjeft fordi me bruker mykje pengar på skulen, og det er sjølvsagt heilt urettvist. Me kan heller seia at dei som bør ha kjeft, er dei som har vore pådrivarar til at me har tapt netto 11 milliardar kr pr. i dag, som nettopp kunne vore brukt til noko av det som SV har blitt kritisert for, nemleg til å satsa på skulen. Me kan berre tenkja på lærarlønningane som det har vore klaga på. Ein kunne auka betalinga for kvart einaste av dei 94 000 årsverka me har, med 11 000 kr kvart år i ti år framover, om me hadde hatt desse 11 milliardar kr til disposisjon. Dette er etterpåklokskap, men det er viktig å få det fram med tanke på det tempoet som har vore i Nordsjøen, og som i hovudsak altså har vore styrt av partia Høgre, Framstegspartiet og Arbeidarpartiet.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Jan Johnsen (H): SV får mye kjeft, sier Hallgeir H. Langeland. Jeg vil si det slik: SV trenger mye kjeft! Den lettvinte omgangen med arbeidsplasser som SV presterer fra denne talerstolen, synes jeg er ansvarsfraskrivelse. Det er greit nok at de ikke har gått inn for å få folk arbeidsledige på verft og i forbindelse med oljeindustrien, men akkurat i dag er det tusenvis av arbeidere som er ledige i denne industrien. Det hadde vært bedre at representanten Langeland snakket om disse, framfor lærerne og lønningene deres. Vi er alle opptatt av dem, men vi snakker altså om oljeindustrien akkurat nå.

Jeg etterlyser det engasjementet SV burde hatt for de arbeidsplassene som etter hvert står tomme på verftene og innenfor oljeindustrien. Hadde vi hatt den pågående Hallgeir H. Langeland som vi vanligvis har med hensyn til arbeidsledige, hadde vi hørt noe helt annet her enn det vi hører i dag. Det er nemlig en villet situasjon vi nå har innenfor oljesektoren, innenfor verftsindustrien – en villet situasjon som bl.a. SV har vært med på.

Hallgeir H. Langeland (SV): Representanten Johnsen har for vane å høra etter når eg held innlegg. Denne gongen har han svikta litt.

Hovudpoenget med å snakka om m.a. tempo og tempoutval, var nettopp for å illustrera at det er representanten Jan Johnsen og Høgre og dei andre pådrivarane for eit høgt tempo, og dermed eit stort volum innanfor verfts- og leverandørindustrien, som sit med ansvaret for at ein i dag har ei høg arbeidsløyse innanfor den industrien. Derfor har SV i sitt budsjett kome med tiltakspakker for denne industrien. Hadde ein hatt eit lågare tempo på 1990-talet, hadde ein ikkje hatt det store behovet for å gjera noko innanfor verfts- og leverandørindustrien. Det ansvaret er det Høgre som må ta, saman med dei to andre mest utbyggingskåte partia.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til replikk.

Jens Stoltenberg (A): Sakens ordfører, representanten Blattmann, har redegjort for Arbeiderpartiets syn på Investeringsutvalgets rapport og på utviklingen i Åsgard-prosjektet. Jeg skal bare føye til noen refleksjoner og merknader i tillegg til det representanten Blattmann allerede har sagt fra Arbeiderpartiets side.

Først vil jeg understreke at Åsgard-prosjektet var og er en milepæl i norsk petroleumsvirksomhet. Det brakte gassvirksomheten for fullt inn i Norskehavet, gjorde at vi fikk utviklet omfattende transportsystemer som knyttet Norskehavet til Nordsjøen, og slik sett var et viktig og historisk prosjekt i forhold til å flytte tyngdepunktet i norsk petroleumsvirksomhet nordover. Derfor var det også bred politisk tilslutning til prosjektet da det ble behandlet våren 1996. Det var knapt noen oppmerksomhet rundt kostnadsanslagene og usikkerheten rundt det. Det vi i all hovedsak diskuterte, var CO2-utslippene, om det ble mer eller mindre CO2-utslipp i verden totalt av å bygge ut Åsgard-prosjektet.

Samtidig var det åpenbart at prosjektet var teknologisk avansert, det var teknologisk nybrottsarbeid, og det var derfor også beheftet med usikkerhet, både teknologisk og økonomisk. Det har vist seg i ettertid at den usikkerheten så absolutt var til stede, og at det har blitt en del betydelige kostnadsoverskridelser. Det er helt riktig som mange har påpekt, og som det også står i innstillingen, at kostnadsoverskridelsene skyldes mange ulike forhold og er knyttet til mange ulike faktorer. Dels er de knyttet til at vi snakker om et større og mer omfattende prosjekt, og da er det vel strengt tatt galt å bruke ordet «overskridelser» – det er en utvidelse av prosjektet. Dels er det overskridelser i klassisk forstand, at investeringer, virksomheter, tiltak og prosjekter har blitt dyrere enn opprinnelig forutsatt, og det er gjennom mange ledd og over lang tid at dette har skjedd. Derfor er det ikke komiteflertallets vurdering – og i hvert fall ikke Arbeiderpartiets vurdering – at vi i dag har visshet for at alt var utmerket og at alt var i orden så lenge Arbeiderpartiet satt i regjeringskontorene, og at kostnadsoverskridelsene og problemene startet dagen etter regjeringsskiftet. Her er det åpenbart at det kan ha vært problemer over lang tid, også knyttet til beslutningsgrunnlaget.

Det er ikke energi- og miljøkomiteens oppgave å gå igjennom i detalj hvordan Riksrevisjonen skal se på dette prosjektet. Det er strengt tatt heller ikke energikomiteens oppgave å tildele Riksrevisjonen oppgaver. Riksrevisjonen definerer helt på egen hånd hva den vil gjøre. Det er i tilfellet hvis noen skal mene noe om dette, kontrollkomiteen som skal gjøre det. Det komiteflertallet gjør i innstillingen i dag, er ikke å beskrive et konkret mandat for Riksrevisjonen, men bare å legge til grunn at Stortingets kontrollorganer nå vil undersøke denne saken videre, fordi vi mener at det ikke nå lenger er en ordinær sak for komitebehandling i en vanlig stortingskomite. Det handler om en mye mer detaljert gjennomgang av enkeltheter i prosjektet, som vi simpelthen mener at denne komiteen ikke er egnet til å gjøre. Denne avsluttes som sak fra energi- og miljøkomiteen, og så vil Stortingets kontrollkomite, eventuelt Riksrevisjonen, følge saken videre opp.

Når jeg sier det slik, er det fordi denne brevvekslingen og diskusjonen om hvorvidt det har vært en tett oppfølging osv., på en måte illustrerer at komiteen, med det apparatet og de ressurser vi har til rådighet, ikke er egnet til å foreta den gjennomgangen som Riksrevisjonen ventelig vil gjøre av prosjektet. Det handler f.eks. om: Hva er en tett oppfølging? Vel, det har ikke vi en helt presis oppfatning av i komiteen, vi har bare lagt merke til at mediene stadig bringer fram ny informasjon, som f.eks. at man har uttrykt fra departementets side at en del av den tette oppfølgingen – det var faktisk hovedpoenget i det notatet som beskrev dette som mediene har kommet fram til – var deltakelse i styringskomiteen. Så kom det også fram i Dagens Næringsliv at man hadde deltatt på noe sånt som halvparten av møtene. Så sier man at det ikke er vesentlig. Det har ikke vi noen sterke meninger om. Hovedpoenget er i alle fall at slik vi har oppfattet at den tette oppfølgingen er blitt beskrevet, er den ikke blitt fulgt opp. Men å ettergå dette i alle detaljer, om deltakelse på møter og hvem som har forholdt seg til hvilken informasjon på hvilke tidspunkt, det er en sak som mer hører hjemme i kontrollkomiteen eller Riksrevisjonen enn i energikomiteen. Og det er det som er hovedbudskapet i innstillingen i dag, når vi avslutter saken fra vår komite.

Til slutt vil jeg bare si at dette er en alvorlig sak. Det har også Regjeringen markert ved å avsette styret i Statoil, og det er derfor vi også forutsetter at Stortingets kontrollorganer følger dette videre opp.

Statsråd Marit Arnstad: De siste årene har vi erfart en betydelig og bekymringsfull kostnadsøkning når det gjelder utbyggingsprosjektene i oljesektoren. Derfor valgte jeg å nedsette det såkalte Investeringsutvalget i august 1998 for å se nærmere på årsaken til disse økningene. At investeringene har blitt så mye høyere, skyldes både at prosjektenes omfang har blitt større, som enkelte har vært inne på, og – det som har vært særlig bekymringsfullt – at det har vært kostnadsoverskridelser. Ansvaret for disse forholdene ligger sjølsagt hos dem som bygger ut feltene, men enten utbygger eier anleggene alene eller de bygges ut med statlige midler, er det staten som må bære en stor del av kostnadene ved overskridelsene.

Investeringsutvalget påpekte mange årsaker til kostnadsøkningene, og de er ikke helt de samme for alle felt. Men en åpenbar konklusjon er at utbyggerne må bruke mer tid i den tidlige fasen av hvert enkelt prosjekt for å få et bedre grunnlag for sine beslutninger. Hvis utbyggerne bruker mer tid før beslutningene tas, vil det også gjøre at plan for utbygging og drift, PUD, og dermed myndighetenes behandling av prosjektene blir bedre fundert.

Sjøl om kostnadsøkningene for noen felt har vært meget alvorlige, må vi ikke stille oss slik at det viktigste momentet for myndighetene blir å unngå enhver endring i kostnadsbildet. Det viktigste er tross alt at feltene blir bygd ut lønnsomt, og at vi skaper et klima som gjør det mulig også å kunne prøve ut ny teknologi og nye løsninger.

Departementet fikk oversendt utbyggingsplanene for prosjektene i Åsgardkjeden 15. desember 1995, og disse ble godkjent av Stortinget sommeren 1996. Utbyggingskostnadene for prosjektene i Åsgardkjeden var i utbyggingsplanene anslått til ca. 48 milliarder kr. I det siste kostnadsanslaget som departementet mottok av Statoil i høst, og som det er redegjort for i St.prp. nr.1 for 1999-2000, er kostnadene anslått til 67,1 milliard kr.

Når det gjelder status for prosjektene pr. i dag, har oljeproduksjonsskipet Åsgard A vært i drift siden 19. mai i år, og gasseksporten gjennom Europipe 2 startet opp 1. oktober i år. Planlagt ferdigstillelse av de øvrige prosjektene er 1. oktober neste år. Ifølge Statoil har borearbeidene på feltet nå god framdrift. Den siste prognosen for arbeidene ligger innenfor de tidligere rapporterte tids- og kostnadsrammer, og Åsgard B vil bli ferdigstilt med start av gassleveranser innenfor den kostnadsrammen som er angitt i St. prp. nr. 18 for 1999-2000.

Det er klart at prosjektene i Åsgardkjeden har hatt en kostnadsutvikling som departementet ser alvorlig på. Dessverre er ikke dette enestående. Vesentlige kostnadsoverskridelser har også forekommet i flere utbyggingsprosjekter de senere årene. For eksempel har prosjektene Balder og Visund opplevd større prosentvise kostnadsoverskridelser enn prosjektene i Åsgard. Og som sagt: En vesentlig årsak til den senere tids kostnadssprekker har vært for dårlig kvalitet i planleggingen.

Generelt settes alle utbygginger i gang av rettighetshaverne når myndighetene har behandlet utbyggingsplanene. Operatøren i gruppen av rettighetshavere forestår sjølve utbyggingen, mens rettighetshaverne for øvrig følger opp arbeidet gjennom ulike komiteer. Departementet vil normalt bli informert om prosjektene gjennom regelmessige anslag for kostnadsutvikling og framdrift. Det vil være vår hovedkilde for informasjon om utviklingen av utbyggingsprosjektene i olje- og gassvirksomheten generelt.

For prosjektene i Åsgardkjeden har departementet i tillegg iverksatt en del ekstra tiltak for oppfølging. For det første etablerte departementet mot slutten av 1997 – i lys av rapporter fra operatøren om betydelige kostnadsøkninger på Kårstø – en ordning hvor departementet møter representanter fra Statoils ledelse når kostnadsoppdateringer foreligger og gjennomgår disse. I tillegg skal Statoils ledelse informere departementet dersom det framkommer ny informasjon utenom de regulære kostnadsoppdateringer.

Departementet har også, utover dette, pålagt Oljedirektoratet å følge opp Åsgard-prosjektet spesielt. Direktoratet har derfor foretatt flere gjennomganger av prosjektet, og har på bakgrunn av dette utarbeidet tre rapporter som er oversendt departementet i løpet av året.

I tillegg til den særskilte oppfølgingen av Åsgard-prosjektet og den ordinære oppfølgingen, vil departementet og Oljedirektoratet også ha anledning til å møte som observatører i lisenskomiteene i alle utbyggingsprosjekter på sokkelen. Lisenskomiteen er det stedet der partnerne møtes for å diskutere prosjektutviklingen, og det har i en årrekke vært en etablert praksis at departementet møter, men da som observatør uten stemmerett og talerett. Jeg vil presisere at departementets deltakelse som observatør på disse møtene aldri har vært sett på som en sentral informasjonskilde for investeringsanslag.

Kostnadsutviklingen i Åsgard har som nevnt hatt et forløp som det er grunn til å se alvorlig på. Den kan ikke tilskrives noen få enkelthendelser, og det har forekommet kostnadsøkninger innenfor de fleste delprosjektene. Jeg deler det syn at det vil være nyttig med en full gjennomgang av hele prosjektet. Grunnlaget for prosjektet ble lagt før selskapenes PUD ble innsendt til departementet, og når prosjektet gjennomgås, vil det være fornuftig å gå gjennom både beslutningsgrunnlaget og de ulike faser av prosjektet.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Blattmann (A): Departementets deltakelse som observatør på styringskomiteens møter er ikke og har aldri vært en sentral informasjonskilde for kvalitetssikrede investeringsanslag, sier statsråden i et brev til komiteen, og det har hun også nettopp redegjort for her i Stortinget. Det opplyses faktisk fra statsrådens side at hensikten med departementets deltakelse i styringskomiteens møter er å drive opplæring av saksbehandlere i departementet. Men mens departementet vurderte eventuell møtedeltakelse ut fra møteagendaen og valgte å delta på 7 av 13 møter, løp altså kostnadene i dette prosjektet løpsk.

Det er ikke Stortingets sak å blande seg borti hvilke informasjonskanaler og systemer departementet har. Det er departementets ansvar. Men det er også departementets ansvar å skaffe seg den informasjonen som er nødvendig for at statsråden kan gjøre sin jobb overfor Stortinget. Og mitt spørsmål til statsråden er: Føler statsråden at den oppfølgingen som har vært på Åsgard-prosjektet, har vært tett nok?

Statsråd Marit Arnstad: La meg få lov å si det på denne måten: Når det gjelder prosjektet Åsgard, som var så nytt og uprøvd i norsk sammenheng da det ble vedtatt i 1995, tror jeg nok det kan være mulig i etterpåklokskapens lys å erkjenne at en hele veien kanskje kunne hatt en tettere oppfølging. Men så vil jeg også legge til, i likhet med representanten Stoltenberg, at da kommer en inn på et enda viktigere spørsmål: Hva er en tett oppfølging i forhold til denne type prosjekt, som er et prosjekt med kommersielle utbyggere?

Departementet deltar som sagt ikke i lisenskomiteer spesielt knyttet til Statoils prosjekter eller spesielt i forhold til Åsgard, men vi har en mulighet til å møte som observatører i forhold til alle typer utbyggingsprosjekter på sokkelen. Det er en praksis som er etablert gjennom en årrekke, og som er brukt av departementet som en mulighet for departementets arbeidstakere til å få bedre kunnskaper om de prosjekter som en senere skal håndtere eller på annen måte skal ha med å gjøre. Jeg ser at det kan settes spørsmålstegn ved det, men jeg mener at den praksisen har blitt etablert for mange år siden og har vært brukt på den måten. Dermed har det også vært et varierende oppmøte knyttet til Åsgard. Det kan jeg se er uhel-dig, og derfor har også departementet etter det som skjedde i løpet av våren 1999, funnet grunn til å snu alle steiner og gjennomgå de rutiner vi har for oppfølging av Åsgard. Da er det slik at man fra departementets side mener at man må bestemme seg: enten møter man eller så møter man ikke i disse komiteene. Vi tok en avgjørelse om at det var riktigst at departementet møtte i framtiden. Men disse komiteene kommer ikke til å bli hovedkilden for departementets informasjon, for det er det systemet som er etablert spesielt mellom departementet og Statoil.

Jan Tore Sanner (H): La meg først si at jeg synes det er interessante erkjennelser som kommer i debatten fra statsrådens side. Vi har gjennom de svarbrevene vi har fått og også gjennom pressedebatten fått et inntrykk av at statsråden mener at kvalitetskontrollen og oppfølgingen har vært god nok fra departementets side, mens statsråden i denne debatten sier at det kan være grunn til å se nærmere på Åsgard-saken. I siste replikk ble det også sagt at det i etterpåklokskapens lys kan stilles spørsmålstegn ved om oppfølgingen har vært god nok. Det er en viktig erkjennelse som jeg føler har kommet i denne debatten.

Mitt spørsmål blir da om det betyr at statsråden vil ta initiativ til nye rutiner for oppfølging, for nå er det da erkjent at det kan være grunn til å se på Åsgard-saken. Det har vært sagt at oppfølgingen kanskje ikke har vært god nok. Og da er mitt spørsmål: Hva vil man nå gjøre for å sørge for at oppfølgingen og kvalitetskontrollen blir bedre for fremtiden? Det er jo det som er årsaken til at flertallet i komiteen setter søkelyset på denne saken. Det er ikke bare fordi man ønsker å jakte på syndebukker, men det er fordi man ønsker å unngå at dette skal skje igjen. Det er store summer vi snakker om, og det er skattebetalerne som til syvende og sist betaler regningen.

Statsråd Marit Arnstad: La meg si det slik at departementet er av den oppfatning at vi har etablert en oppfølging som var tett nok, men som representanten Stoltenberg sa i sitt innlegg, er det klart at det kan diskuteres hva som er en tett oppfølging av den type prosjekter. Når man ser hele prosessen med Åsgard samlet, fra man begynte i 1995 og fram til i dag, ser man at det har vært en meget omstendelig prosess og et stort og vanskelig prosjekt. Jeg ønsker at vi skal gå inn i de undersøkelsene som vil bli gjort omkring det prosjektet, med et åpent sinn – også fra min side.

Noe av det vi kanskje bør problematisere, som jeg synes er viktig, er hvordan myndighetene i det hele tatt etter at PUD er godkjent, har mulighet til å bidra til å unngå overskridelser på den type prosjekter som drives av kommersielle utbyggere, uten at det påfører utbyggerne enda mer forsinkelser eller økte kostnader.

Delingen mellom det forretningsmessige og forvaltningsmessig er også et viktig spørsmål her. Vi har få håndtak å holde i etter at PUD er behandlet. Vi har en mulighet etter petroleumsloven § 4-2 til å be om en ny behandling av PUD, men det er klart at et slikt grep aldri har vært brukt av tidligere oljeministre, og det ville ha skapt sterke reaksjoner i industrien fordi det kan føre til kostnader, forsinkelser og økte vanskeligheter med å realisere prosjektene.

Jeg tror at det å skille mellom det forretningsmessige og det forvaltningsmessige er en del av de forhold vi som myndigheter bør problematisere. Det samme gjelder forholdet til hvor endelig en PUD-behandling faktisk er for Stortingets og Regjeringens del. Det tror jeg at vi bør få muligheten til bl.a. gjennom den oppfølgingen av saken som det nå legges opp til.

Hallgeir H. Langeland (SV): Eg synest for så vidt det var klargjerande både det statsråden sa her, og det Stoltenberg sa i sitt innlegg, nemleg at denne saka har ei historie. Denne saka dreier seg ikkje om sentrumsregjeringa sin politikk på dette området, det dreier seg altså om ein politikk som går over mange år.

Eg er kjend med at Senterpartiet då dei ikkje satt i posisjon støtta opp om den politikken som SV hadde på dette området når det galdt bl.a. tempoproblematikk og miljøproblematikk.

Då har eg ei utfordring til statsråden i forhold til moglege tapskontoar framover, som òg Sanner var inne på. Eg ser av proposisjonen at statsråden ønskjer å gje ei utgreiing til Stortinget ein gong i året som eit tiltak for å gje Stortinget større innverknad. Men eg vil gjerne ha ei vurdering når det gjeld Statoil og eigarskap. Dette kan ein sjølvsagt òg koma tilbake til i den debatten, men eg synest at statsråden – med unntak av avsetjinga av styret – har vore passiv i forhold til kvar ein ønskjer at Statoil skal gå, og eg fryktar at me kjem til å sjå rekningar som er ganske store i forhold til dei utanlandsinvesteringane som me har vore med på.

Så utfordringa er: Korleis vil ein i sterkare grad medverka til styring der ein faktisk er generalforsamling, og korleis blir den utgreiinga som ein ønskjer å ha ein gong i året i framtida?

Statsråd Marit Arnstad: La meg for det første få lov å si at jeg ønsker ikke å pålegge Statoil andre vilkår når det gjelder utbygginger enn det andre aktører på sokkelen opplever. Også staten blir nødt til å skille sin rolle som myndighet og eier i forhold til Statoil, på den måten at vi som myndighet må forholde oss på samme måte til Statoil som til andre selskap. Som eier må vi gi Statoil de mulighetene som andre selskap har. Jeg må klargjøre det, som jeg har gjort overfor representanten Langeland en rekke ganger tidligere når det gjelder andre saker om Statoil.

Så jeg er opptatt av problemstillingen: Hvilke håndgrep er det vi kan ta for at myndighetene skal kunne følge opp denne type prosjekter bedre? Jeg ser at det er vanskelig å reversere eller endre beslutninger når PUD er vedtatt, når kontrakter er inngått, og når en får en kostnadsproblematikk knyttet til det. Derfor tror jeg at Investeringsutvalget har helt rett i at en må bruke mer tid og gå grundigere gjennom beslutningsgrunnlaget før regjering og storting behandler PUD. Det vil gi et bedre beslutningsgrunnlag, for etter PUD-behandlingen blir det vanskeligere.

For min del har jeg vurdert den paragrafen i petroleumsloven som går på å innkalle PUD til ny behandling, men jeg ser også vanskelighetene knyttet til det. I tillegg til at det vil skape motstand i industrien, tror jeg det også kan komme til å skape motstand her i salen blant en del av partiene.

Jeg deler ikke nødvendigvis Høyres og Fremskrittspartiets syn på skatt eller statlig eierskap, for overskridelsene har også vært knyttet til helt private felt, som f.eks. Balder-feltet, som ikke har noen statlig utbygger knyttet til seg. Men jeg deler Høyre og Fremskrittspartiets syn på ett punkt, og det vil vi komme tilbake til i oljemeldingen. Det gjelder den andelen i et felt som en operatør sitter med, og at incitamentet til å gjøre ting bedre kan være sterkere om en også sitter med en større andel enn det som er tilfellet i dag for operatørenes del.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til denne saken.