Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg må be om presidentens og representantenes forståelse for at redegjørelsen blir relativt lang. Jeg har funnet det riktig på grunn av sakens karakter.

Presidenten: Med Stortingets godkjennelse får statsministeren den tid han trenger til å redegjøre for denne saken.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Torsdag 16. desember 1999 ble den norske og svenske regjering enige om at arbeidet med å slå sammen Telenor AS og Telia AB måtte avbrytes. Det ble enighet om å starte forhandlinger om en avtale om hvordan en frivillig avvikling av selskapet kan skje raskest mulig og i full enighet mellom landene. Det er også enighet om at verken eierne eller selskapene skal fremme krav om erstatning i forbindelse med avvikling av samarbeidet.

Jeg har anmodet om å få gi denne redegjørelsen fordi jeg ønsker å informere Stortinget om en del faktiske forhold som ligger bak denne beslutningen. Jeg vil omtale utviklingen i saken så langt det er mulig på den korte tid vi har hatt til rådighet etter bruddet. Jeg vil berøre både gangen i forhandlingene om sammenslutning slik de ble ført, og vår oppfatning av innholdet i avtalene. Jeg vil også kort redegjøre for Regjeringens videre arbeid med Telenors framtid. Regjeringen vil så tidlig som mulig neste år komme tilbake til Stortinget med oppfølging av disse spørsmål i egnet form.

Først om gangen i forhandlingene.

Det er nesten to år siden fusjonsplanene først ble offentlig kjent. Daværende samferdselsminister Odd Einar Dørum opplyste i en pressekonferanse 21. januar 1998 at det hadde vært kontakt mellom Telenor og Telia om samarbeid, men at samtalene var avbrutt. Dagen etter, den 22. januar, sa jeg bl.a. følgende i Stortinget:

«Jeg registrerer at ledere for partier som utgjør et flertall i Stortinget, gjennom media har gitt uttrykk for en annen oppfatning. Dersom dette bekreftes i Stortinget i dag, vil selvsagt Regjeringen rette seg etter dette og ta initiativ til å gjenoppta samtalene.»

Dette ble som kjent bekreftet i Stortinget, og samtalene mellom Telenor og Telia ble deretter gjenopptatt, men de ble 20. februar samme år avsluttet uten enighet. Bakgrunnen var at man ikke lyktes i å oppnå enighet om et resultat som i tilstrekkelig grad ivaretok de norske interessene i et sammenslått selskap. Beslutningen var i tråd med råd som var gitt av et samlet Telenor-styre.

Forsommeren 1998 innledet selskapene nye samtaler. Samferdselsdepartementet ble orientert om dette. Samtalene ble avsluttet. For å komme videre med en mulig sammenslåing, innledet Samferdselsdepartementet høsten 1998 forhandlinger med det svenske næringsdepartementet om en intensjonserklæring. Disse forhandlingene var bl.a. basert på det forhandlingsgrunnlag selskapene hadde forberedt. Intensjonserklæringen ble undertegnet av statsrådene Dørum og Björn Rosengren 20. januar 1999. Den var basert på full likeverdighet mellom eierne. Bytteforholdet ble fastsatt til 40/60 pst. for den norske og svenske stat. Delprivatisering og børsnotering var en forutsetning, og likeverdighetsprinsippet var lagt til grunn for stemmerett, styrerepresentasjon og sammensetning av den øverste ledelsen i selskapet. Det var lagt opp til at gjenstående avtaleelementer skulle avklares innen åtte uker fra undertegningstidspunktet. Det ble videre avtalt at forretningsenhetene ved sammenslutningen skulle legges til Norge og Sverige i samsvar med de såkalte integrasjonsprinsippene som skulle utarbeides.

De forhandlingene som ble ført i tidsrommet fra intensjonserklæringen ble undertegnet 20. januar i år og fram til undertegning av sammenslutningsavtalen 30. mars, var svært omfattende og involverte mange personer. Både de to eierne og de to selskapene deltok i forhandlingene. De fire partene hadde hver sine juridiske og finansielle rådgivere.

Så om bakgrunnen for at stemmerettsreglene ble gjort gjeldende for relokalisering av forretningsområdenes ledelse.

Utarbeidelse av prinsippene for den faktiske integrasjonen av Telenor og Telia, og herunder spørsmålet om lokalisering av forretningsenhetene, ble i forståelse mellom de to eierne overlatt til de to selskapene. Prinsippene skulle ferdigstilles før sammenslutningsavtalens undertegnelse 30. mars i år, med sikte på å inngå som vedlegg til denne avtalen. Det viste seg i andre halvdel av mars at de to selskapene ikke kom fram til enighet i tide. Dette var en viktig årsak til at de spesielle stemmerettsreglene i aksjonæravtalens punkt 4.3 b (i) ikke bare ble gjort gjeldende for det nye selskapets forretningsplan, konsernbudsjett og endring i integrasjonsprinsippene, men også gjort gjeldende uttrykkelig for «reorganisering, restrukturering og relokalisering av Ny ABs datterselskaper og forretningsenheter». Disse reglene sier at beslutninger skal fattes med et flertall som inkluderer minst én av de aksjonærvalgte representantene fra hvert land.

For ordens skyld refererer jeg den aktuelle bestemmelsen, som lyder slik:

«Følgende beslutninger krever et flertall i Styret som inkluderer ett Styremedlem nominert av den svenske stat og ett Styremedlem nominert av den norske stat.

– Godkjennelse, før Paritet er oppnådd, av Ny AB-konsernets forretningsplan og konsernbudsjett, inkludert endringer i Integrasjonsprinsippene, reorganisering, restrukturering og relokalisering av Ny ABs datterselskaper og forretningsenheter.»

Regjeringen fant det riktig og forsvarlig å undertegne sammenslutningsavtalen 30. mars uten at lokaliseringen av forretningsområder var endelig fastlagt, fordi lokaliseringen ville være en sentral del av styrets ansvar for den overordnede forvaltningen av selskapet. Dette spørsmålet burde derfor vurderes av styret ut fra et helhetlig syn på hva som ville tjene selskapet best. Beslutningen skulle styret treffe ut fra en kommersiell vurdering, og ut fra hensynet til det likeverd mellom partene som samarbeidet var tuftet på. Likevektshensynet var etter Regjeringens syn godt ivaretatt gjennom stemmerettsreglene i aksjonæravtalen.

Etter Regjeringens vurdering var avtalen balansert, og det var et godt forhandlingsresultat for Norge. Formålet var å skape et sterkt telekommunikasjonsselskap med basis i Norden. Som vedlegg til sammenslutningsavtalen lå aksjonæravtalen. Det er i denne avtalen stemmerettsreglene står. Den ble ikke undertegnet i mars. Forutsetningen var at den skulle undertegnes når alle nødvendige tillatelser – bl.a. fra de to lands nasjonalforsamlinger og fra EU-kommisjonen – forelå. Det siste skjedde som kjent 19. oktober i år.

16. april i år ble St.prp. nr. 58 Om sammenslåing av Telenor AS og Telia AB lagt fram for Stortinget. Den ble behandlet her 3. juni i år. Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra Sosialistisk Venstreparti, støttet forslaget om å slå sammen Telenor AS og Telia AB i samsvar med inngått avtale. Et tilsvarende flertall ble det her i stortingssalen.

Så om en del nye krav som etter hvert kom fra svensk side.

I august ble det klart at EU-kommisjonen ikke ville gi tillatelse til sammenslutningen hvis ikke selskapene avhendet sin kabel-TV-virksomhet. I samme periode ble det arbeidet med forberedelse til børsintroduksjon. Det ble bl.a. drøftet hvordan bankene som skulle avhende aksjene, skulle organiseres. For å drøfte disse spørsmål møttes representanter fra det norske og det svenske departementet i Oslo 20. august i år. Det ble da fra svensk side fremsatt muntlige krav som ville ført til endringer i aksjonæravtalen. Som oppfølging av dette møtet mottok Samferdselsdepartementet 24. august et brev fra det svenske næringsdepartementet. Det ble bl.a. fremsatt krav om at salg av kabel-TV skulle foretas slik at Telia og Telenor skulle overlate kabelvirksomheten til sine eiere til bokført verdi pr. 31. desember 1998, og at eierne deretter hver for seg kunne selge dette og beholde provenyet. Dette ville ha innebåret at det avtalte bytteforholdet – 40/60 – ville blitt endret i norsk disfavør, fordi Telias kabel-TV-virksomhet er langt mer verdt enn Telenors. Også spørsmålet om lokalisering av ulike forretningsområders hovedkontorer ble tatt opp, i tillegg til spørsmål som gjaldt forretningsstrategi, børsintroduksjon m.v. Fra svensk side var det et ønske om å løse disse spørsmålene i forbindelse med at den svenske staten måtte ta stilling til om den ville godta EU-kommisjonens krav om salg av Telias kabel-TV-virksomhet.

På bakgrunn av kravene i dette brevet fant statsråd Dag Jostein Fjærvoll det nødvendig å skrive til statsråd Rosengren og be om hans skriftlige bekreftelse på at aksjonæravtalen og sammenslåingsavtalen gjaldt. En slik bekreftelse ble mottatt i brev av 30. august. To dager senere, 1. september, sendte statsråd Fjærvoll brev til statsråd Rosengren der kravene om endring i avtalen ble avvist, og der det ble presisert at stemmerettsreglene gjaldt for spørsmål vedrørende plasseringen av hovedkontor for de ulike forretningsområdene. Statsråd Rosengren bekreftet at aksjonæravtalens regler skulle gjelde i brev av 23. september dette år – og dette ble så bekreftet fra norsk side i brev av samme dato. Jeg skal senere komme nærmere inn på innholdet i denne korrespondansen.

Tillatelsen fra EU-kommisjonen til å slå sammen selskapene forelå 13. oktober 1999. Aksjonæravtalen ble undertegnet 19. oktober. Dette foregikk heller ikke uten at det oppstod en forhandlingssituasjon. Rett forut for undertegningen ble det klart at styreleder Jan-Åke Kark skulle ansettes som spesialrådgiver, i tillegg til sin rolle som styreleder. Samtidig krevde de svenske tilsattes representanter tre av de fire styremedlemmene som skulle utpekes av de tilsattes organisasjoner. Dette ville være i tråd med svensk aksjelovgivning. Men også på dette punktet hadde partene i aksjonæravtalen lagt til grunn at to av de tilsattes representanter skulle utpekes fra svensk side og to fra norsk side. Aksjonæravtalen skulle vært undertegnet 18. oktober 1999. Statsråd Fjærvoll valgte imidlertid å utsette sin reise til situasjonen var drøftet med Telenors styre. Disse forhold ble drøftet med Telenors styre. Etter behandling i styret ble et notat fra styrelederen av 18. oktober 1999 med følgende konklusjon lagt til grunn for den norske holdningen:

«Med det grunnlaget som nå foreligger kan styret bare anbefale closing (sammenslutning) når man har funnet en tilfredsstillende løsning på følgende gjenstående spørsmål:

• Formålet med virksomheten skal være å utvikle et langsiktig industrielt vekstselskap med internasjonal orientering. Dette formålet skal ha prioritet fremfor kortsiktige finansielle verdihensyn.

• De ansattes styrerepresentasjon skal på varig basis løses slik at det er to representanter fra Sverige og to fra Norge.

• Formålsbestemmelsene i vedtektene skal ikke ha noen geografisk begrensning.

• Styreleders rolle og ansettelsesforhold skal løses slik at det ikke reelt sett representerer en arbeidende styreleder, og slik at det som forutsatt etableres et normalt forhold mellom styreleder og administrasjon.

• Inngangsverdien på tingsinnskuddet skal være slik at selskapets verdi blir så stor som mulig innenfor den rammen som revisor aksepterer.

• For styret er det, i tillegg til løsningen på disse spørsmål, avgjørende at det gis forsikringer fra den svenske eier og den svenske styreleder om at de vil anstrenge seg for å legge til rette arbeidet på en slik måte at de grunnleggende prinsipper i avtaleverket om likeverd og balanse blir respektert og etterlevd.»

Disse forhold ble drøftet med det svenske departementet natt til 19. oktober. I forhandlingene deltok Telenors styreleder sammen med statsråd Fjærvoll og embetsmenn fra Samferdselsdepartementet. Enighet ble oppnådd tidlig om morgenen 19. oktober. Avtalen ble undertegnet uten at det ble foretatt endringer i eller gitt innsigelser mot de spesielle stemmerettsreglene eller deres anvendelsesområde. Etter at avtalen ble undertegnet, ble selskapet etablert, og styre og ledelse trådte i funksjon.

Ved viktige hendelser i denne prosessen ble det innhentet råd fra Telenors styre, og Telenors ledelse og rådgivere deltok aktivt i forhandlingene. På nærmere angitte vilkår gav Telenors styre således både i tilknytning til inngåelsen av intensjonsavtalen i januar, før underskrivingen i mars, etter det svenske reforhandlingsforsøket i september og før gjennomføringen av sammenslåingen i oktober tilslutning til videre framdrift og undertegning av avtalene. De betingelser Telenors styre har satt for sin tilslutning, har blitt oppfylt i avtalene, og det har således ikke vært motstrid mellom rådene fra Telenors styre og de avtaleinngåelser Regjeringen har gjort.

Så nærmere om det styrevedtaket som utløste krisen og bruddet:

Det ble som kjent avholdt styremøte i det nye selskapet 8. desember i år. Lokalisering av forretningsenhetenes ledelse var ikke satt opp på dagsordenen som beslutningspunkt. Statsråd Fjærvoll var orientert om dette av styrets leder. Etter forslag fra et norsk styremedlem realitetsbehandlet styret lokaliseringssaken. Under styrets drøftinger ble det klart at styret delte seg etter nasjonalitet når det gjaldt hovedkontor for mobilenheten. Styrelederen valgte å benytte sin dobbeltstemme for å

• fremtvinge en avstemming av hovedkontorenes lokalisering i møtet 8. desember

• forhindre et forslag om en ukes utsettelse for utdyping av et kompromissforslag

• få gjennomslag for det svenske forslaget om lokalisering

Dette gjorde han til tross for klare advarsler fra norsk side mot en slik fremgangsmåte. De norske styremedlemmene laget umiddelbart en protokolltilførsel om at beslutningen var fattet i strid med stemmerettsreglene i aksjonæravtalen.

I brev av 13. desember til statsråd Rosengren bad statsråd Fjærvoll ham instruere sine styremedlemmer i forkant av neste styremøte, slik at det som er nedfelt i avtalen, kunne oppnås. Dagen etter sendte statsråd Fjærvoll et nytt brev der han viser til at det skulle holdes styremøte fredag 17. desember, der administrerende direktørs posisjon skulle være et tema. Han bad statsråd Rosengren instruere sine styremedlemmer i forkant av dette møtet, slik at alle styremedlemmer i dette møtet, og så lenge aksjonæravtalen gjelder, skulle stemme slik at det som er nedfelt i avtalen, oppnås. Disse brevene er ikke blitt besvart. Det ble imidlertid som kjent ført samtaler mellom de to statsrådene i forrige uke med sikte på nok en gang å oppnå enighet om at aksjonæravtalens regler skal gjelde. Fra svensk side ble det stilt krav om at en aksept av at stemmerettsreglene skulle gjelde, ikke ville bli gitt uten at to krav ble innfridd: for det første at ledelsen av forretningsenheten mobil skulle ligge i Stockholm uavhengig av ny og korrekt behandling i et nytt styremøte, og for det andre at det skulle foretas utskifting i selskapenes ledelse og styre. Statsråd Fjærvoll gav på bakgrunn av dette følgende svar til statsråd Rosengren over telefon 16. desember 1999:

«Det er et absolutt krav fra norsk side at stemmerettsreglene i aksjonæravtalens punkt 4.3.b følges. Dette gjelder både i forbindelse med det vedtak som ble fattet onsdag 8. desember, eventuelt i styremøte 17. desember, og for fremtiden. Det vises i den anledning til brev fra meg til deg av henholdsvis 13.12. og 14.12., som jeg venter skriftlig svar på. Det vil si at beslutningen onsdag 8.12.99 om fordeling av ledelsen av forretningsområder må fattes på nytt, i tråd med disse reglene, og at reglene skal følges for fremtiden. Uten en klar bekreftelse fra den svenske regjeringen på dette punkt, og uten kobling til de øvrige sakene som er tatt opp, vil vi ikke kunne foreta reelle drøftinger om øvrige spørsmål av vesentlig betydning for selskapet.

Fra norsk side ser vi også at det er nødvendig å foreta endringer som kan løse de alvorlige samarbeidsproblemer som har vist seg å eksistere i selskapets styrende organer, noe som kan innebære endringer i selskapets styre og ledelse. Dette kan vi fra norsk side ikke koble til aksjonæravtalens stemmerettsregler.

Du har bedt om en eller annen form for garanti for at det materielle innholdet i styrebeslutningen onsdag 8. desember, nemlig at ledelsen for mobilenheten skal ligge i Stockholm, opprettholdes. En slik garanti kan og vil vi ikke gi. Fordelingen av ledelsen for forretningsenhetene må skje i henhold til reglene i aksjonæravtalens punkt 4.3 b, og skal fattes ut fra forretningsmessige hensyn, tatt i betraktning at balanse og likeverdighet skal ivaretas.

Jeg oppfatter situasjonen nå slik at vi må vurdere å ta skritt som beskrevet i aksjonæravtalens kapittel 8 om voldgift. Alternativt kan det drøftes om det nå bør innkalles til generalforsamling om frivillig oppløsning av selskapet, i tråd med aksjonæravtalens bestemmelser i kapittel 4.1 c (ii), forutsatt enighet mellom eierne om dette.

Situasjonen vurderes nå å være så alvorlig at den norske statsministeren i formiddag vil ta kontakt med den svenske statsministeren.»

Så langt statsråd Fjærvolls tilbakemelding.

Disse samtalepunktene ble for øvrig på Rosengrens anmodning oversendt ham.

Jeg finner her grunn til å understreke at de norske innsigelsene altså gikk på hvordan selskapets styre traff sin beslutning, innholdet i slike vedtak er selvsagt styrets ansvar.

Senere samme dag hadde jeg telefonkontakt med statsminister Göran Persson. Situasjonen var fastlåst. Det var på dette tidspunkt meget vanskelige samarbeidsforhold i styre og ledelse, og situasjonen for selskapene var alvorlig. Jeg viser i denne forbindelse også til at Tormod Hermansen i et intervju med NTB 17. desember har beskrevet situasjonen slik:

«Alle i styret var klar over eller burde være klar over konsekvensene. Likevel ble vedtaket gjort. Jeg innså da at kløften var for dyp til at fusjonen kunne gjennomføres.»

Resultatet av min dialog med statsminister Persson ble enighet oss imellom om frivillig oppløsning av selskapet. Regjeringen var ut fra en totalvurdering enig i dette. De fire norske aksjonærvalgte styremedlemmene i selskapet var også enig i denne konklusjonen. Resultatet ble meddelt i en felles pressemelding fra statsminister Persson og meg 16. desember 1999 kl. 19.00.

Så nærmere om innholdet i avtalene.

Jeg understreker at det verken i Norge eller Sverige er uvanlig med aksjonæravtaler som supplerer aksjelovens regler. Sammenslutningen av Telia og Telenor dreide seg om to heleide statlige selskaper som skulle slås sammen og delprivatiseres. Det er etter mitt skjønn naturlig at det var behov for å avtale ordninger som supplerer den svenske aksjelovens regler. La meg også understreke at stemmerettsreglene skulle være en del av en tidsavgrenset overgangsordning i forbindelse med sammenslåing og delprivatisering. Regelen skulle gjelde inntil paritet var oppnådd, dvs. maksimalt 18 måneder etter børsintroduksjonen.

De spesielle stemmerettsreglene som styret skulle benytte i spørsmål av særlig stor betydning for eierne, var nedfelt i intensjonserklæringen. På det tidspunktet den ble vedtatt – altså 20. januar i år – var ikke plassering av forretningsenheter inkludert som en slik beslutning. Det var enighet om at hovedkontoret skulle være i Sverige og et internasjonalt senter i Norge. Andre virksomhetsavdelinger eller enheter skulle legges til Sverige og Norge i samsvar med integrasjonsprinsippene.

De norske forhandlerne fremmet i februar 1999 forslag om at stemmerettsreglene skulle omfatte beslutninger om relokalisering. Kravet ble avvist. I midten av mars ble kravet framsatt på nytt. Da krevde den norske siden i tillegg at dersom et spørsmål som omfattes av de særskilte flertallskrav, ikke oppnådde tilstrekkelig flertall, skulle hver aksjonær ha rett til å innkalle til ekstraordinær generalforsamling. I denne skulle hver aksjonær forplikte seg til å instruere sine styremedlemmer til å stemme slik at bestemmelsene om kvalifisert flertall ble fulgt.

Formålet med stemmerettsreglene var ikke at eierne skulle gripe inn og ta over saksbehandling og avgjørelser fra styret i vanskelige saker. Formålet var at styret selv skulle kunne komme fram til løsninger som var balanserte, slik at de kunne få tilslutning fra styremedlemmene i begge land. En slik regel gir store utfordringer til styrelederen.

I det svenske avtaleutkastet av 25. mars 1999 ble det norske kravet om at relokalisering av selskapets forretningsenheter bare kan gjøres av styret etter de særskilte stemmerettsreglene, i hovedsak akseptert, og resultatet var de tekster som nå er formulert i aksjonæravtalens punkt 4.3 b) (i) og 4.5. Bakgrunnen for at kravet ble akseptert antas å være at selskapene på dette tidspunktet, når de åtte ukenes frist hadde utløpt, fremdeles ikke var enige om lokaliseringsspørsmålet. Det var således nødvendig at det nye selskapets styre måtte ta stilling til dette. Derfor satte de norske forhandlerne fram et absolutt krav om at det eksplisitt skulle gå fram av avtaleteksten at endringer i forretningsområdene skulle omfattes av bestemmelsen om kvalifisert flertall, slik resultatet også ble.

Så har det vært reist spørsmål om stemmerettsreglene burde vært inntatt i vedtektene. En vedtektsfesting av aksjonæravtalens bestemmelser ville imidlertid ikke i seg selv avverge de problemer som oppstod, gitt at det er tolkningen av bestemmelsene det synes å være uenighet om. I forbindelse med forhandlingene om stemmerettsreglene ble det av den norske eieren vurdert hvorvidt en skulle fremsette krav om at stemmerettsreglene skulle inntas i det nye selskapets vedtekter. Det svenske advokatfirmaet Vinge ble forespurt om det var mulig å innta i vedtektene at spørsmål av særlig viktighet skulle kreve et flertall hvor minst en av de fra henholdsvis norsk og svensk side utpekte styremedlemmer stemte for. Vurderingen var at en slik bestemmelse ikke kunne registreres i et svensk selskaps vedtekter. Videre ble ulike alternative reguleringer vurdert, men de ble ikke tilrådd av våre rådgivere. Uansett fastslår aksjonæravtalen i punkt 9.8 at avtalen har forrang foran vedtektene ved eventuell motstrid. De norske juridiske rådgiverne støttet opp om vurderingen av at stemmerettsreglene mest hensiktsmessig burde legges inn i aksjonæravtalen. Dette er for øvrig en helt vanlig ordning.

Slik aksjonæravtalen er utformet – og ut fra i hvert fall mitt selvsagte utgangspunkt at en avtale binder de parter som har undertegnet den – er det min klare vurdering at det verken var nødvendig eller hensiktsmessig å vedtektsfeste stemmerettsreglene.

Så litt om innholdet i proposisjonene.

Stortinget fikk som kjent avtalen som trykt vedlegg til St.prp. nr. 58 for 1998-99 i full tekst. I tillegg var følgende tekst tatt inn i selve proposisjonens punkt 6.2.4:

«Det nye selskapets styre vil på et senere tidspunkt beslutte hvordan ledelsen av forretningsområdene skal lokaliseres. Beslutningen underlegges de spesielle stemmerettsregler som er etablert i aksjonæravtalen, dvs. at minst en aksjonærvalgt representant fra hvert land må være enig i beslutningen.»

Dette er etter mitt skjønn helt ut dekkende for innholdet i avtalen på dette punkt. Jeg tilføyer for ordens skyld at alle som deltok på norsk side, inkludert Telenors styreleder og administrerende direktør, hadde og har samme oppfatning av at dette er korrekt.

Den svenske proposisjonen peker også på at det er innført spesielle stemmerettsregler for visse avgjørelser, og bruker følgende formulering:

«De beslut som kräver särskilda regler er bl a den nya bolagskoncernens affärsplan och dess koncernbudget, godkännande av större organisatoriska förändringar samt tillsättande och entledigande av verkställande direktörer och vice-värkställande direktörer.»

La meg her peke på to forhold. I den svenske teksten heter det altså at stemmerettsreglene omfatter «større organisatoriske forandringer», mens avtalen ikke bruker en slik kvalifikasjon. Når det er sagt, vil jeg legge til at det neppe kan være tvil om at fordeling og flytting av ledelsen for selskapets forretningsenheter innebærer større organisatoriske forandringer.

Nå er det selvsagt ikke slik at to lands regjeringer gjensidig godkjenner hverandres dokumenter til nasjonalforsamlingene. Men i dette tilfellet ble utkastene til proposisjoner likevel utvekslet på forhånd og gjennomgått i møte i Stockholm 9. april i år. To tjenestemenn fra hvert departement deltok. Det kom ingen innvendinger eller kommentarer til teksten om lokalisering av forretningsenheter, verken fra svensk eller norsk side.

I pressen er en av de berørte tjenestemenn intervjuet. Jeg registrerer at hans forklaring blir brukt til å påstå at jeg skulle ha fremstilt dette feil. Det kan jeg ikke se å ha gjort. Det jeg har sagt, er at proposisjonstekstene ble gjensidig utvekslet og forevist for at de to departementer skulle være innforstått med hverandres fremstilling, men at det ikke var noen godkjenningsordning. I møtet deltok for øvrig en svensk departementsjurist. Samferdselsdepartementet har opplyst at formålet med møtet var en gjensidig gjennomgang av norsk og svensk proposisjon om sammenslåing av Telia AB og Telenor AS for å sikre at de respektive lands departement var innforstått med innholdet i de to lands proposisjoner. Utkastene var på forhånd distribuert til det svenske respektive norske ansvarlige departement. Møtet var ikke et forhandlingsmøte, og det var ikke meningen at møtet skulle ende opp i noen form for direkte godkjennelse av innholdet i proposisjonene fra de respektive lands side.

Fordi det i de to land synes å være noe ulik tradisjon i utforming av proposisjoner, var det fra norsk side viktig å forklare oppbyggingen av den norske proposisjonen, bl.a. hvorfor den norske proposisjonen hadde et større omfang enn den svenske. Fra norsk side var det også viktig å få fram den likeverdighet og balanse som var grunnlaget for sammenslåingen, og som lå til grunn i de avtalene som var fremforhandlet, herunder de avtalte integrasjonsprinsipper. Det var enighet om at innretningen av virksomheten i det nye selskapet skulle skje ut fra kommersielle og forretningsmessige prinsipper, samtidig som en skulle oppnå balanse mellom selskapene når det gjelder innflytelse, ledelse og lokalisering. Dette var det viktig å få fram fra norsk side. Det fremkom ingen innsigelse fra svensk side når det gjaldt formuleringer i den norske proposisjonen rundt disse spørsmålene, herunder formuleringer om stemmerettsregler i aksjonæravtalen.

La meg føye til at enkelte andre formuleringer i utkastene til proposisjoner ble endret etter gjennomgangen i møtet, men det kom altså ikke innsigelser med hensyn til vår forståelse av stemmerettsreglene.

Det er likevel blitt stilt spørsmål ved hvorfor de to proposisjoner ikke har helt identisk tekst på dette punktet. Svaret på dette kan være at de to land har noe ulik tradisjon når det gjelder proposisjonsutforming, og det var aldri hensikten at prosateksten i proposisjonene skulle være identiske, men at begge skulle være dekkende. Den identiske teksten lå jo i avtalene, som i full tekst var vedlagt begge proposisjonene. Poenget var at meningsinnholdet skulle være det samme. I pressen skilles det tydeligvis mellom en «teknisk» gjennomgang og andre former for gjennomgang. En gjennomgang forutsetter uansett at tekstene er gjennomlest, og det har jeg forsikret meg om at de var. Muligheten til å reagere var utvilsomt til stede, både på dette tidspunktet og senere.

En formulering tilsvarende den som finnes i den norske stortingsproposisjonen, som understreket at stemmerettsreglene skulle gjelde lokalisering av ledelsen for forretningsområdene, ble for øvrig også brukt i Samferdselsdepartementets pressemelding om avtaleinngåelsen den 30. mars 1999. Pressemeldingen ble oversendt det svenske næringsdepartementet, og ble delt ut til pressen ved avtalesigneringen i Stockholm. Pressemeldingene ble ikke gjensidig godkjent, men var kjent for begge parter.

Stortingsproposisjonen ble umiddelbart etter at den gikk i statsråd i april, oversendt det svenske næringsdepartementet i 50 eksemplarer. Dersom det skulle ha vært vesentlige innvendinger mot den norske forståelsen av avtaleteksten, ville det etter mitt skjønn vært naturlig at det svenske departementet hadde tatt kontakt om dette før Stortinget ferdigbehandlet saken den 3. juni i år. Det ble ikke gjort. Samferdselsdepartementet hadde etter dette ingen grunn til å anta at ikke næringsdepartementet i Sverige hadde samme intensjon med avtalen som den norske stat.

Det har også vært spekulert i om de svenske formuleringene i aksjonæravtalen kunne ha andre nyanser enn de norske, og om oversettelsen fra engelsk til svensk og norsk er helt ut presis. Her vil jeg peke på at avtalene var forhandlet på engelsk. I tilfelle det skulle være noen tvil om den svenske eller norske oversettelsen, ville man gå tilbake til den engelske teksten. På dette punktet lyder den engelske teksten slik:

«4.3 b) (i) prior to parity, approval of the Newco group business plan and consolidated budget of Newco including changes to the integration principles, reorganizations, restructurings and relocations of Newco"s subsidiaries and business units.»

Jeg vil også komme tilbake til det forhold at den svenske siden i perioden mellom 30. mars og 19. oktober ønsket å ta opp spørsmål som ville medført endringer i flere punkter i aksjonæravtalen. Dersom de hadde vært uenige i den norske tolkningen av stemmerettsreglenes betydning for avgjørelse av lokaliseringen av forretningsområdenes hovedkontorer, hadde det ikke vært unaturlig om de hadde tatt opp også dette i den forbindelse. Det gjorde de ikke.

Når det gjelder innholdet i proposisjonen, vil jeg til slutt si at det i media i dag er forsøkt gjort et poeng av at enkelte departementers høringsuttalelser til proposisjonsutkastet ikke er omtalt i proposisjonen. Men de forhold som er tatt opp i departementenes høringsuttalelser, er, så langt jeg kan se, imidlertid ivaretatt i den endelige proposisjonstekst.

Så til brevveksling om avtalens innhold, siden den også har spilt en viss rolle: La meg derfor kommentere den brevveksling som fant sted mellom de to statsråder i høst. La meg her understreke at brevene klart viser at det svenske næringsdepartement måtte vite at man fra norsk side la til grunn at styrebeslutninger om lokaliseringen av ledelsen av forretningsområdene var omfattet av de spesielle stemmerettsreglene i aksjonæravtalens punkt 4.3 b.

Den 24. august 1999 mottok Samferdselsdepartementet et brev underskrevet av departementsråd Dag Detter i det svenske næringsdepartement. I dette brevet ble det framsatt krav som ville måtte medføre reforhandling av deler av aksjonæravtalen. Jeg har tidligere nevnt at bytteforholdet var et tema. Et annet krav gjaldt det kommende styret som ennå ikke var formelt valgt, og som derfor på dette tidspunktet ikke kunne fatte bindende beslutninger for selskapet. Dette kravet var formulert slik:

«Interrimsstyrelsen skal främlägga detaljerade planer for organisationerna, hovudkontorens och affärsområdernas lokalisering, såväl initialt som på 2 – 3 års sikt.»

Det ble også krevd at resultatet av interimsstyrets vedtak skulle framlegges for partene for stillingtagen senest 5. september. Dette ville med andre ord ha medført at eierne, og ikke styret, ville ha besluttet lokaliseringsspørsmålet, i strid med det som var avtalt i integrasjonsprinsippene.

På bakgrunn av dette brevet fant statsråd Fjærvoll å måtte sende et brev til statsråd Rosengren den 26. august, der han bad ham bekrefte at avtalen fremdeles gjelder. Han fikk svar fra statsråd Rosengren den 30. august. Rosengren tok forbehold om at EU-kommisjonen ville gi sin tillatelse, men bekreftet for øvrig at avtalen skal gjelde. Jeg siterer:

«Om sådant tillstånd trots allt skulle komma att lämnas fortsätter avtalet givetvis att gälla.»

Tillatelsen fra EU-kommisjonen ble gitt den 13. oktober. Altså skulle avtalen gjelde.

I sitt svarbrev av 1. september skriver samferdselsministeren til statsråd Rosengren:

«De spørsmål som her omtales er regulert i aksjonæravtalens punkt 5.1 og vedlegg 3A. I henhold til avtalen skal beslutninger vedr disse forhold underlegges de spesielle stemmerettsregler som framgår av aksjonæravtalens punkt 4.3 b (i). Disse forhold kan derfor ikke endelig avklares før etter sammenslåingen, når styret kan fatte en formell beslutning.»

Den 23. september 1999 skrev statsråd Rosengren et brev til statsråd Fjærvoll. Jeg siterer fra dette brevet:

«Mot bakgrund av den diskussion vi och våra tjänstmän har haft under senare tid rörande vissa grundläggande frågor när det gäller det sammanslagne Telia/Telenor vill jag understryka att de avtal som träffats och som godkänts av de parlamentariska församlingarna i våra både länder liksom tillhörande integrationsprinciper, självfallet skall respekteras.»

I det samme brevet tok han opp forholdet mellom eiere, styre og konsernledelse:

«Jag vill också understryka att förhållanden mellan ägare, styrelse och verkställande lädningen skall följa gängse principer som följer av den svenska aktiebolagen.»

Statsråd Fjærvoll bekreftet i brev samme dag at han delte statsråd Rosengrens synspunkter.

Jeg ser i pressen at det er gjort et poeng av at statsråd Fjærvoll har sluttet seg til at svensk selskapsrett skal gjelde. La meg derfor først presisere: Statsråd Rosengren henviste ikke til den svenske aksjelovs regler og bokstaver. Han henviser til lovens «gängse principer». Ett slikt prinsipp er at aksjeeiere kan inngå aksjonæravtaler som utfyller og presiserer lovens regler på de områder der aksjeloven ikke er ufravikelig. Et annet slikt prinsipp er at slike aksjonæravtaler selvsagt er bindende for aksjonærene og skal etterleves av disse. Forholdet mellom eiere, styre og konsernledelse er regulert i aksjonæravtalens kap. 4 og 5 og følger for øvrig av ordinær, svensk aksjelovgivning. Det rokker altså ikke ved at man hadde avtalt seg fram til at spesielle regler skulle gjelde ved visse beslutninger. På dette punktet pliktet derfor den svenske eier å sørge for, om nødvendig ved instruksjon, at reglene ble fulgt. Jeg vil minne om at vi snakker om et svensk registrert selskap. Da gjelder selvsagt svensk aksjelov for de forhold som ikke er spesielt omtalt i aksjonæravtalen. Men vi hadde altså en aksjonæravtale, og i den var det avtalt spesielle stemmerettsregler. Dette var gjort for å sikre balansen mellom de to land i en begrenset periode, fram til nedsalg til såkalt «paritet» var oppnådd. I sitt brev av 23. september 1999, hvor statsråd Rosengren viste til «gängse principer» i svensk aksjelovgivning, fastslo han altså at de avtaler som ble inngått, selvsagt skulle respekteres.

Jeg vil også nevne at styreleder Jan Åke Kark i et intervju i Telecom Revy den 30. september 1999 fikk følgende spørsmål:

«Vil denne dobbeltstemmen kunne være utslagsgivende i lokaliseringsvalg av deler av virksomheten ved ulikt syn fra de to land?»

På dette svarte han – og jeg synes faktisk det var godt svart – følgende:

« Nei, det kan den ikke. I strategiske spørsmål må det være enighet og aksept fra begge land og fra selskapet om hva som er det best forretningsmessig tjenlige.»

Dette skulle vise at det også på svensk side var aksept for at aksjonæravtalens stemmerettsregler skulle gjelde med hensyn til lokalisering av ledelsen av forretningsenheter.

For ordens skyld vil jeg opplyse at jeg selvsagt stiller til disposisjon alle de brev som er omtalt i denne redegjørelsen, dersom Stortinget skulle ønske det.

Så noen ord om tolkning av avtalen. Det har også vært stilt spørsmål ved forstavelsen «re» i begrepet «relokalisering» i stedet for begrepet «lokalisering». Før jeg går inn på de mer filologiske detaljer her, vil jeg gjenta at allerede det som hittil er sagt om bakgrunnen for avtalebestemmelsen og brevvekslingen mellom eierne, viser at vi ikke hadde grunn til å betvile at det var en omforent forståelse av avtalen – den hadde jo støtte fra styreleder Kark så sent som i slutten av september.

Jeg skal likevel si litt om forholdet mellom ordene «lokalisering» og «relokalisering». For det første har selskapet allerede fra etableringstidspunktet forretningsenheter som er lokalisert, det er jo bestående virksomhet det nye selskapet overtar. Enhver geografisk endring i forhold til det bestående på avtaletidspunktet vil derfor være å anse som relokalisering. For det andre går det fram av forhandlingene hva partenes målsetting har vært. For det tredje ville det være nokså meningsløst om først avgjørelse om lokalisering av forretningsenhetene kan gjøres med simpelt flertall, mens man deretter når som helst kan ta opp et relokaliseringsspørsmål for avgjørelse, men da måtte fatte avgjørelsen med kvalifisert flertall.

Det har også vært reist spørsmål om stemmerettsreglene burde vært inntatt i vedtektene. Jeg har allerede nevnt at det ble gjort en særskilt juridisk vurdering av det, som viste at en slik direkte refleksjon av aksjonæravtalens bestemmelser ikke ble ansett som mulig. Løsningen ble at aksjonærene i henhold til aksjonæravtalens punkt 4.5 ble forpliktet til å instruere sine styremedlemmer til å stemme i overensstemmelse med stemmerettsreglene i aksjonæravtalen.

For å oppsummere når det gjelder forståelsen på norsk og svensk side av at aksjonæravtalens stemmerettsregler skulle ligge til grunn, vil jeg si følgende:

• 1. Avtalepunktet ble på norsk initiativ framforhandlet fordi selskapene ikke i tide ble enige om lokalisering av ledelsen av forretningsenhetene.

• 2. Den norske stortingsproposisjonen, hvor vår forståelse av aksjonæravtalen og stemmerettsreglene er gjengitt, var forelagt det svenske næringsdepartementet og for øvrig gjennomgått på møte med to tjenestemenn fra hvert departement, uten at det kom innsigelser på dette punkt fra Sverige.

• 3. Statsråd Rosengren bekreftet i brev av 30. august 1999 at aksjonæravtalen skal gjelde hvis EU-kommisjonen godtok sammenslåingen. Det gjorde som kjent EU-kommisjonen. Statsråd Fjærvoll presiserte i brev av 1. september 1999 at de spesielle stemmerettsreglene gjaldt ved spørsmål om lokalisering.

• 4. Statsråd Rosengren gjentok i brev av 23. september at avtalen skulle respekteres.

• 5. Styreleder Jan Åke Kark sa i et intervju den 30. september at det ikke var aktuelt å bruke dobbeltstemme i styret i spørsmål om lokalisering av deler av virksomheten, og at det må være enighet og aksept fra begge land.

Etter dette mener jeg det var gjort det som med rimelighet kunne forlanges for å sikre at det var den samme forståelse på svensk og norsk side av at aksjonæravtalens stemmerettsregler skulle følges av styret.

Men selv om forsikringer og bestemmelser er klare, så kommer i tillegg: Et konstruktivt samarbeid må baseres på gjensidig tillit og trygghet for at avtaler holdes.

Når vi så på det omstridte styremøtet den 8. desember opplevde at så ikke skjedde, tross styrelederens forsikring i et intervju så sent som den 30. september, oppstod det en uholdbar situasjon. Samarbeidsforholdene i det nye selskapets ledelse og styre ble etter dette også uholdbare. Derfor måtte vi som eiere gripe inn. Når det ikke ble mulig å få den svenske eier til uten forbehold å instruere de svenske styremedlemmene om å følge aksjonæravtalens stemmerettsregler, kunne vi risikert nye, lignende konflikter senere. Da var det etter vår vurdering det beste for Telenor å avbryte arbeidet med sammenslåing og forhandle om en frivillig oppløsning av selskapet.

Jeg må konkludere med at etter min mening er vår holdning på dette punktet den eneste rimelige, og fullt i samsvar med proposisjonsteksten. Jeg mener også det jeg nå har redegjort for, viser at vi har gjort det som med rimelighet kan forlanges for å sikre oss at det var felles forståelse av tolkningen på akkurat dette punkt, og at vi inntil styrevedtaket den 8. desember ikke hadde grunn til å tro at de svenske eierne ikke hadde samme forståelse.

Dette har vært en stor og komplisert sak. Så langt jeg kjenner til, er dette første gang to statsselskaper skulle slås sammen over landegrensene, og derfor hadde vi selvsagt på norsk hold ikke erfaring med slike prosesser.

Før jeg så til slutt sier noe om hvilke planer Regjeringen nå har for Telenor, vil jeg igjen minne om dette klare utgangspunktet: Den norske og den svenske stat hadde inngått en bindende avtale seg imellom om rettigheter og plikter i det sammenslåtte selskapet. Avtalene inneholdt også nærmere regulering av stemmegivning i styret. Sentrale styremedlemmer hadde selv vært med på å utarbeide avtalen og hadde også offentlig uttalt at stemmereglene gjaldt ved lokalisering av forretningsområdene. Det er grunnleggende i alle forhold at man etterlever slike avtaleforpliktelser. Det har heller aldri vært bestridt at aksjonæravtalen er gyldig og bindende for partene. Antydninger om at Norge er blitt «lurt», er etter mitt syn å snu saken på hodet. Vi må legge til grunn at avtaler skal holdes.

Så om de videre planer for Telenor som selskap: Det foreligger som kjent en budsjettavtale mellom Regjeringen og Høyre og Fremskrittspartiet, som innebærer delprivatisering av Telenor AS. Også denne avtalen har jeg til hensikt å holde. Regjeringen vil senere komme tilbake til Stortinget med forslag om hvordan dette bør skje, siden sammenslåingen mellom Telenor og Telia ikke blir gjennomført.

Jeg ser det som svært viktig at Telenor snarest mulig kommer i normal funksjon. Det er derfor opprettet et midlertidig styre for Telenor AS uten representanter for de svenske eierne. Tilsvarende er gjort for Telia AB. For å få styret raskt etablert vil dette inntil videre bestå av de fire norske eierrepresentantene i det felles selskapets styre pluss ansatterepresentanter fra Telenor. Det vil senere bli utnevnt et ordinært styre.

Arbeidet med å klarlegge hvordan aksjene i Telenor og Telia skal tilbakeføres til henholdsvis den svenske og den norske stat og det sammenslåtte selskapet oppløses, er allerede igangsatt. Statene har felles interesse av at dette skjer så raskt som mulig. Det er imidlertid en rekke praktiske og juridiske forhold som må avklares gjennom nærmere forhandlinger, dels mellom statene og dels mellom selskapene. Jeg kan ikke nå si på hvilket tidspunkt forhandlingene vil være avsluttet.

Det arbeides både i Samferdselsdepartementet og i Telenor med å kartlegge hvordan påløpte kostnader og avviklingskostnader skal fordeles. Det må også avklares om det kan oppstå spørsmål av skattemessig art i forbindelse med avviklingen.

Telenors styre vil nå på forretningsmessig grunnlag behandle de spørsmål hvor Telia/Telenor i fellesskap eller i det nye selskapets regi har forpliktet seg i investeringsprosjekt m.v., og hvor begge parter anser det nødvendig med rask avklaring av styrings- og ansvarsmessige forhold for å kunne videreføre prosjektet. Dersom Telia og Telenor selv finner løsninger som anses tilfredsstillende for begge parter, anser departementet det som naturlig og riktig at slike løsninger implementeres så snart det er praktisk mulig, for å unngå verdiforringelse og mulig tap av anseelse for begge parter.

Det undersøkes også om oppløsningen krever notifikasjon til EU-kommisjonen etter EØS-reglene om fusjonskontroll. Uansett om slik notifikasjon skulle være nødvendig, er det ikke grunn til å vente innvendinger mot selve oppløsningen. Utover kostnader innenfor de ordinære driftsbudsjettene til Samferdselsdepartementet er det gitt en ekstra bevilgning på 18 mill. kr for 1999. I 1998 er det regnskapsført 1,8 mill. kr og hittil i 1999 nærmere 15 mill. kr i forbindelse med sakkyndig bistand. Mer konkret oversikt over påløpte kostnader vil Regjeringen kommet tilbake til Stortinget med.

I denne situasjonen må Telenor ha anledning til å gjøre bindende avtaler på forretningsmessig grunnlag med tanke på at selskapene raskest mulig skal komme i normal drift hver for seg. Regjeringen vil selvsagt redegjøre for Stortinget for resultatet av disse forhandlingene så snart som mulig etter at de er fullført.

Det har gjennom media vært stilt spørsmål ved at en frivillig oppløsning av selskapet skal skje uten at det skal fremmes krav om erstatning i forbindelse med avvikling av selskapet, verken av eierne eller selskapene. Utgangspunktet for dette er at når bruddet var et faktum, stod valget mellom et oppgjør gjennom rettsapparatet, eventuelt voldgift, og et oppgjør basert på avtale. Jeg så det slik at det første alternativet ville åpnet for en langvarig prosess med fremsettelse av ulike krav fra partene mot hverandre. En slik prosess ville etter all sannsynlighet vart i årevis og skapt store sår både mellom de to selskap og de to stater, som ingen ville vært tjent med. Det ville uansett fort bli fremmet motkrav, og det å ha et mulig erstatningskrav mot seg ved en børsintroduksjon ville utvilsomt ført til verdiforringelse for Telenor.

Til slutt – og nå går det mot slutten: Jeg har nå gitt en redegjørelse som mange sikkert mener er detaljert og omfattende, ikke minst når det gjelder aksjonæravtalen og stemmerettsreglene. Dette har jeg funnet riktig på grunn av den fokusering som har vært på nettopp disse forhold, og sakens store betydning.

Som redegjørelsen har vist, har det i den senere tid vært stigende samarbeidsproblemer i det nye selskapets ledelse. Dette var i seg selv en uheldig situasjon for et selskap som skulle børsnoteres. Vi opplevde gjentatte forsøk fra svensk side på å gjøre det som i praksis ville innebære endringer i avtaleverket.

I det omtale styremøtet 8. desember ble styret gjennom votering splittet på midten, noe som i seg selv er uheldig. Det viste seg også umulig å få respekt for aksjonæravtalens stemmerettsregler. Da ble situasjonen uholdbar, og det ble umulig å komme videre i sammenslutningsprosessen. Det hadde vært sterkt ønskelig at dette prosjektet hadde lyktes. Men i den foreliggende situasjon og ut fra det ansvar Regjeringen har som eier, kom vi til at det beste er forhandlinger om frivillig oppløsning.

Presidenten: Presidenten vil nå åpne mulighet for de ulike partigruppene til å komme med en kommentar til denne redegjørelsen. Kommentarene kan ha en varighet på inntil 5 minutter.

Thorbjørn Jagland (A): Jeg vil først takke for redegjørelsen. Den var lang og detaljert, men den gir etter min oppfatning ikke fullgode svar på de mange spørsmål som reises. Den bør derfor sendes til komite for behandling.

Saken har mange alvorlige sider. Ideen bak sammenslutningen, å utvikle et nordisk flaggskip innen telekommunikasjon og IT-industri som kunne klare seg i den stadig sterkere internasjonale konkurransen, kom jo nettopp på grunn av de forholdene som har utviklet seg rundt oss. Det var etter Regjeringens oppfatning, slik det ble presentert i proposisjonen til Stortinget, store gevinster å hente ut av en slik sammenslutning. Når den nå ikke blir noe av, går vi glipp av tilsvarende muligheter. Også andre statsbedrifter kan tape seg i verdi og få vanskeligheter med å lage allianser til utlandet.

Vi må nå for å forebygge at noe lignende kan skje igjen, spørre oss om hvordan det har vært mulig å bringe Norge inn i det kaoset vi så før sammenbruddet kom. De spørsmålene som må besvares i den etterfølgende behandling, er:

• Var samarbeidsforholdene allerede før avtalen ble inngått så dårlige at man ikke burde ha inngått den?

• Når ble man klar over at samarbeidsforholdene i det nye selskapet som ble dannet, var uholdbare?

• Korrespondansen mellom statsrådene Fjærvoll og Rosengren avdekket at det var forskjellige tolkninger av aksjonæravtalen. Hvorfor sørget man da ikke for å få den nødvendige avklaring?

• I dag er det kommet fram gjennom Aftenposten at flere departementer advarte mot uklarheter i fusjonsavtalen. Hvorfor ble det da ikke gjort noe, og hvorfor kom ikke dette fram for Stortinget?

Arbeiderpartiet har hele tiden forsvart de norske interessene. Vi advarte endog i sterke ordelag Regjeringen mot å forhandle – med den norske ledelsen i selskapet som innsats. Når det gjelder krav fra den svenske regjering om å koble godtakelse av stemmerettsreglene og endringer i selskapets ledelse, som statsministeren nå redegjorde for, er vi glad for at Regjeringen avviste dette; det var for øvrig etter råd og påtrykk fra flere parlamentariske ledere.

Vi stilte aldri spørsmål ved den norske regjerings forberedelser og håndtering av saken mens striden med Sverige pågikk. Men nå må vi kunne spørre om også den norske regjering har gjort en for dårlig jobb.

Jeg har merket meg at noen hevder at flertallet på Stortinget bør ligge lavt fordi det var dette flertall som ville ha sammenslåingen. Til det vil jeg si: Det var Regjeringen som gjenopptok forhandlingene høsten 1998 etter at det var blitt brudd i forhandlingene i februar. Regjeringen har gjennomført forhandlingene med Sverige, Regjeringen har gitt Stortinget råd om å slutte seg til avtalen, Regjeringen har ansvaret for at de informasjoner den gir Stortinget, er korrekte. Hvis Regjeringen ikke ville tilrå avtalen, eller på noe tidspunkt ikke kunne ta ansvar for gjennomføringen av den, måtte Regjeringen ha meddelt dette til Stortinget. Det har den ikke gjort. De partiene som mente det var viktig å gjennomføre forhandlingene om en sammenslutning, gikk selvfølgelig ikke god for ethvert sluttresultat eller for Regjeringens håndtering av saken. Personlig sa jeg følgende til NTB i februar 1998: Jeg ønsker en sammenslutning, men ikke for enhver pris.

I Regjeringens framlegg for Stortinget ble det ettertrykkelig slått fast at det var klare regler i aksjonæravtalen som skulle sikre at det var to likeverdige selskaper som skulle slås sammen. La meg si at jeg støtter statsministerens forståelse av selve avtalen. Problemet er bare at dette ikke gikk helt klart fram av den svenske regjerings proposisjon til Riksdagen, og dessuten at brevvekslingen ikke brakte klarhet i dette, men tvert imot avdekket at det var uklarhet og ikke samme forståelse på de to sider av Kjølen, slik bl.a. også Torger Reve har understreket. Denne uklarhet ble det ikke brakt klarhet i, det synes å være kritikkverdig.

Arbeiderpartiet vil ha svar på alle de spørsmålene jeg her har reist, og andre spørsmål. Vi vil behandle saken uten andre hensyn enn sakens fakta.

Til slutt: Flere saker i det siste tyder på at Regjeringen har problemer med å håndtere det faktum at Norge er en del av en internasjonal økonomi. Det er faktisk ganske viktig at vi klarer å være det på en god måte.

Carl I. Hagen (Frp): Etter å ha hørt statsministerens meget grundige og gode redegjørelse for situasjonen, har jeg meget sterk lyst til å fremsette et forslag med denne ordlyd: Stortinget beklager at den svenske regjering under ledelse av statsminister Göran Persson og hans næringsminister Björn Rosengren ikke overholdt aksjonæravtalens bestemmelser om å instruere de svenske styremedlemmer om å følge stemmerettsreglene i punkt 4.3 b), og at den svenske regjering dirigerte sine styremedlemmer via sin politiske kommissær, departementsråd Dag Detter, til å la nasjonale politiske hensyn gå foran de forretningsmessige fremført av konsernadministrasjonen i forbindelse med relokaliseringen av de 12 forretningsenhetene. – Jeg sa jeg har lyst, men jeg skal ikke fremsette et slikt forslag, da det vel ikke er vanlig med forslag etter en redegjørelse i den type debatt vi har, og det er vel heller ikke vanlig med forslag som retter seg mot et annet lands regjering og ikke egen.

Mitt første spørsmål til statsministeren er: Vil han bekrefte i klartekst – han har brukt nesten en time på å gjøre det indirekte i litt uklar tekst – at det er Regjeringens oppfatning at dette ble et sammenbrudd fordi den svenske regjering ikke overholdt aksjonæravtalens bestemmelser? Jeg synes det bør komme i klartekst, fordi på slutten av redegjørelsen da det var snakk om søksmål, ble det hevdet at det kunne være søksmål mot begge parter. Jeg er ikke i stand til å se noe grunnlag for noe søksmål fra den svenske regjering eller Telia AB mot Telenor eller den norske regjering og den norske stat.

Det er den svenske regjerings brudd eller mangel på oppfølging av en avtale som næringsminister Rosengren sa «självklart» skal følges, som er årsaken til at dette ikke gikk. Og jeg har også lyst til å understreke det statsministeren redegjorde for, fordi næringsminister Rosengren i den svenske riksdag i går gav uttrykk for at hadde han vært kjent med den norske forståelse, ville han ikke ha undertegnet avtalen. Han har jo selv innrømmet at han ikke har lest et brev fra den norske samferdselsminister. Jeg tillot meg å stille et litt flåsete spørsmål om det var fordi han ikke kunne lese. Men han kan jo heller ikke ha lest sin egen proposisjon til den svenske riksdag, som også statsministeren siterte fra, hvor det står:

«De beslut som kräver särskilda regler er bl a den nya bolagskoncernens affärsplan och dess koncernbudget, godkännande av større organisatoriska förändringar samt tillsättande och entledigande av verkställande direktörer og vice-värkställande direktörer allt så länge det sker före paritet.»

«Godkännande av større organisatoriska förändringar» – mener man virkelig på svensk side at relokalisering av de 12 forretningsenhetene ikke omfattes av større organisatoriske forandringer? Det er jo en selvsagt ting, og det sier hans egen proposisjon. Jeg vet ikke om ordet frekkhet er godkjent parlamentarisk, det får jeg vel vite etterpå, men jeg vil bruke det uttrykket om den svenske næringsministeren når han etter å ha skrevet dette, plutselig oppkonstruerer problemer.

Det er også slik at når man fra svensk side sier at de tok forretningsmessige hensyn, og ikke politiske, nasjonale hensyn, så er det faktisk det omvendte forholdet som er det riktige. De har jo sin egen departementsråd, som har ansvaret for saken i departementet, som styremedlem, og ifølge viseformannen i styret, Hofstad, har han gjennom nikking og vinking dirigert styreleder Kark bl.a. til å bruke dobbeltstemmen, på tross av at Kark selv har sagt at det skulle han ikke kunne gjøre akkurat i den saken.

Så mitt sluttspørsmål til statsministeren er: Hvorfor i all verden har den norske regjering allerede frasagt seg adgangen til å rette et søksmål mot den svenske stat? Det har vært snakk om en merverdi ved fusjonen på 100 milliarder kr. Det betyr at man allerede har frasagt seg muligheten til en erstatning på mellom 10 og 20 milliarder kr. Det er et par rikshospital, det. Hvorfor har den norske regjering så lettvint og uten noen flere drøftelser frasagt seg retten til å gå til søksmål mot den svenske stat for avtalebrudd i aksjonæravtalen?

Presidenten: Representanten Hagen har nok rett i at dette er en debatt hvor man kanskje ikke skal fremsette forslag, spesielt ikke mistillitsforslag mot et annet lands regjering. Presidenten vil vel også være av den oppfatning at man skulle forbeholde skjellsordene til dem som var til stede, og heller ikke kaste dem over Kjølen.

Einar Steensnæs (KrF): Selskapsdannelsen gjennom sammenslåingen av Telia og Telenor strandet den 16. desember etter en ganske turbulent forhistorie. Hvordan kunne det skje at dette selskapet, som det var knyttet så mange forventninger til, hvor eierne syntes å være skjønt enige om at sammenslåingen både industrielt og næringsmessig hadde vært riktig for de to selskapene, og hvor det gjennom forhandlinger også var oppnådd enighet om alle viktige hovedspørsmål, likevel kunne gå mot et brudd?

Det er kanskje ikke lett å finne fram til fullgode svar, men vi mener at statsministerens redegjørelse i dag svarer på en rekke av de spørsmål som representanten Jagland stilte, og gjør det også klart at det verken er evnen hos partene til å fatte hva avtalen faktisk gikk ut på, manglende juridisk og formell forankring i avtalens dokumenter når det gjelder forståelsen av hovedspørsmålene, eller en mangelfull kommunikasjon mellom eierne som kunne være årsak til ulik tolkning av avtaleforholdet.

Den detaljerte gjennomgangen fra statsministeren når det gjelder alle disse forholdene, godtgjør etter min mening at Regjeringen og den ansvarlige statsråden har gjort det som med rimelighet kan forlanges, for å sikre seg mot at slike mangler og misforståelser skulle oppstå.

Derimot er det mye som tyder på manglende vilje hos de svenske styremedlemmene til i praksis å følge opp avtalens ånd og bokstav. Når styreleder Jan Åke Kark til Telecom Revy den 30. september i et intervju eksplisitt bekrefter at det ikke er aktuelt å bruke dobbeltstemmen i styret i spørsmål om lokalisering av deler av virksomheten, for deretter nettopp å tvinge igjennom et slikt vedtak med sin dobbeltstemme når det gjelder mobilenheten bare vel to måneder senere, da er dette et talende uttrykk for mangel på vilje til å følge opp avtalen – eventuelt tro på at selskapet kan lykkes, og kanskje er det begge deler – som er en grunnleggende forutsetning for å kunne lykkes med ideen bak selskapsdannelsen. Dette var jo ikke et vedtak gjort i vanvare eller i god tro; tvert om ble styrelederen kraftig advart mot de alvorlige konsekvensene dette kunne få for det videre arbeidet med sammenslåingen. Når det så heller ikke var mulig å få de svenske eierne til å gripe inn og instruere sine styremedlemmer om å følge inngåtte avtaler, da kunne det ikke lenger være grunnlag for å gå videre med sammenslåingen. Det gjør heller ikke saken bedre at den ansvarlige svenske fagstatsråden hevder ikke å ha sett viktige brev i denne sammenheng, adressert til ham.

Det kan sikkert diskuteres hvor mange ganger og på hvor mange måter en skal gjenta en viktig premiss dersom det er grunn til å tro at den andre parten skulle ha vanskelig med å oppfatte realitetene i et saksforhold, men styrebeslutningen den 8. desember med styreleder Jan Åke Karks dobbeltstemme, sammenholdt med hva han forklarte i nevnte intervju, viser at dette ikke er poenget. Her mangler det ikke på forståelse, men ganske enkelt på vilje til å følge avtalen og de spillereglene som er nedfelt der, og da manglet også den grunnleggende forutsetningen for å kunne få virksomheten til å lykkes slik eierne hadde forventning om.

Det er selvfølgelig på sin plass at det stilles kritiske spørsmål i Stortinget når et slikt viktig prosjekt ikke kan gjennomføres. Har Regjeringen på tilfredsstillende vis ivaretatt alle viktige formelle og juridiske forhold i fusjonsprosessen? Har den gjensidige informasjon og forståelsen mellom eierne blitt sikret på en god nok måte? Er informasjonsplikten og dokumentasjonen overfor Stortinget ivaretatt?

Jeg mener at statsministerens grundige redegjørelse i dag godtgjør at Regjeringens håndtering fullt ut har vært tilfredsstillende, både i forhold til selskapet og hva som med rimelighet kan forlanges når det gjelder en forsvarlig oppfølging i forhold til eierne. Dette har verken med selvsikkerhet eller rent mel i posen å gjøre, slik VG hevder i dag. Det har å gjøre med en jobb som skal utføres på en forsvarlig måte.

La meg bare til slutt få understreke et viktig poeng som også statsministeren nevnte i sitt innlegg, at all verdens finjuss og formaliteter kan ikke redde et selskap dersom det ikke bygger på et tillitsfullt samarbeid og en felles strategi mellom eierne og i styret og i forholdet mellom ledelse og styret. Det var dessverre ikke tilfellet her.

Jan Petersen (H): La meg også takke for denne redegjørelsen. Det var en meget omfangsrik og detaljrik redegjørelse, men jeg tror det var et riktig valg av statsministeren å benytte anledningen til å gi så mange detaljer som overhodet mulig i denne saken.

Det er ikke noen tvil om at den situasjonen vi har kommet opp i, er sterkt beklagelig og bør ses på med atskillig alvor, fordi selve ideen om en fusjon, en sammenslutning, var en svært riktig idé. Det ville gitt et mer slagkraftig selskap, og det ville gitt betydelige ekstra verdier, som også Norge som aksjeeier ville hatt direkte glede av. Derfor er det meget beklagelig ut fra de tapte muligheter og de tapte verdier, og for Telenors vedkommende også den tapte tiden, at det ikke ble noe av denne sammenslutningen. Jeg tror også det er et tilbakeslag for et tilsvarende norsk-svensk samarbeid, fordi det naturlig vil være en tilbakeholdenhet overfor nye prosjekter.

Det er også et spørsmål om ikke alvoret siger inn når det gjelder andre av statens interesser. Det kan, slik rektor Reve har påpekt i avisen, være negativt for verdien av andre statlige interesser, fordi omverdenen får et inntrykk av at det i Skandinavia er en blanding av forretning og politikk som ikke er hensiktsmessig.

Og da er spørsmålet: Hvordan i alle dager kunne det gå slik at det minste ondet i en slik situasjon ble en oppløsning? Nå var statsministeren ganske diplomatisk på dette punktet, men jeg oppfattet ham allikevel slik at det var den manglende vilje fra Sverige til å følge opp intensjonene som er selve sakens kjerne. Men det er underlig at det som det var 100 pst. riktig å få til for en tid tilbake, er det altså nå riktig å gå ut av. Derfor er det i seg selv viktig at Stortinget går nøye inn i denne saken og at den sendes til komite.

Også jeg har reagert på at noen utenfor denne sal har vært opptatt av at siden et flertall ønsket at vi skulle undersøke sammenslutningene, må Stortinget være forsiktig i sin gjennomgang av saken. Jeg deler ikke denne oppfatning, ja det er snarere slik at når Stortinget hadde en visjon og intensjon i denne saken, er det viktig at denne intensjonen også gjennomføres. Når et vedtak er fattet, har Regjeringen selvsagt ansvaret 100 pst., slik statsministeren i andre sammenhenger fortjenstfullt har gitt uttrykk for. Men når jeg har fulgt debatten bl.a. knyttet til budsjettet gjennom et par år, virker det som om ansvarsbegrepet er under press. Når det gjelder både opplysninger og embetsførsel, er det selvsagt at det er bare 100 pst. ansvar som gjelder.

Når det gjelder de ting som det nærmere må gåes inn i under komitebehandlingen og stortingsbehandlingen, er det ikke minst spørsmålet om avtaleverket var godt nok. Statsministeren la nå på bordet en ganske omfattende forklaring på hvorfor avtaleverket er blitt som det er blitt, men det gjenstår det faktum at dette avtaleverket ikke har stått imot det presset som har vært i saken. Nettopp når det er problematisk i utgangspunktet, og det har man jo visst, må avtalene skrives ytterst påpasselig, og det er derfor viktig at Stortinget går inn og forsikrer seg om at dette virkelig er gjort i dette tilfellet. Jeg registrerer at statsministeren sier at alle dokumenter vil bli gjort tilgjengelig, og det synes jeg er bra.

Det andre er: Når så store interesser er ute og går, hvordan har man da allikevel kommet i en situasjon hvor det åpenbart måtte improviseres en del på slutten? Og ikke minst kan man etter å ha hørt redegjørelsen undre seg over at det ble improvisert så mye på slutten som det ble gjort, og jeg fikk vel ikke helt tak i strategien på ethvert tidspunkt.

Jeg er ikke i tvil om at den svenske regjering i aller høyeste grad er å bebreide i denne saken, men nettopp derfor er det også viktig at strategien er klar: Hva har man nærmere gjort for at vi ikke skulle ende i den situasjonen som har oppstått?

Statsministeren var også innom en rekke ting vedrørende fremtiden. Det tror jeg er bra, ikke minst at han bekrefter børsnoteringen og delprivatiseringen, slik vi er blitt enige om. Det vil komiteen videre måtte gå inn i.

Johan J. Jakobsen (Sp): Et drøyt halvår etter at Stortinget behandlet sammenslåingen av Telenor AS og Telia AB, drøfter Stortinget i dag oppløsningen av det sammensluttede selskapet. Den grundige og detaljerte redegjørelsen fra statsministeren illustrerer på mange måter hvorfor det Stortinget i mai beskrev som et «sterkt nordisk telekonsern», allikevel ikke var sterkere enn at det havarerte før det var kommet ordentlig på skinner. Det hovedinntrykket en sitter igjen med, er at de svenske eierne ikke var villige til å etterleve reglene i den aksjonæravtale som fra norsk side var en grunnleggende forutsetning for at de to selskapene kunne slås sammen.

I innstillingen til proposisjonen som Stortinget behandlet i juni, var flertallet i samferdselskomiteen krystallklar i sine presiseringer av forutsetningene for at avtalen kunne godtas. Flertallet forutsatte nemlig at plasseringen av ledelsesfunksjonen skulle skje på en slik måte at det sikret balanse mellom aktivitetene i de to land, og at beslutningen om fordeling av ledelsesfunksjoner skulle «underlegges de spesielle stemmerettsregler som er etablert i aksjonæravtalen, dvs. at minst en aksjonærvalgt representant fra hvert land må være enig i beslutningen». Klarere kan det ikke sies. Og hvorfor Fremskrittspartiet og Høyre ikke ville være med på denne presiseringen, er et mysterium som bare partiene selv kan oppklare.

Som det gikk fram av statsministerens redegjørelse, var det aksjonæravtalens stemmerettsregler og de nevnte forutsetninger fra Stortingets side som de svenske eierne ikke var villige til å bekrefte, enn si respektere. Regjeringen hadde full politisk ryggdekning da den krevde svensk vilje til å etterleve aksjonæravtalens bestemmelser, og at konsekvensene i motsatt fall måtte bli en oppløsning av de sammenslåtte selskapene. Da dette ble en uunngåelig konklusjon, tjener det begge de to regjeringer til ære at beslutningen om oppløsning ble gjort i minnelighet og uten de sterke utfall som inntil da hadde preget debatten. Dette betyr forhåpentligvis at også den praktiske deling av boet kan skje på en rask og ryddig måte som ikke skader de to selskapene unødig.

Jeg ser ingen grunn til å gå nærmere inn på den omfattende brevveksling som har funnet sted mellom de to lands eiere, representert henholdsvis ved den norske samferdselsministeren og den svenske næringsministeren. Jeg kan ikke se at denne korrespondansen rokker ved det som er hovedspørsmålet, nemlig om de svenske eierne var villige til å instruere sine styremedlemmer i samsvar med forutsetningene i aksjonæravtalen. At statsråd Fjærvoll i brev av 23. september sier seg enig i sin statsrådskollega Rosengrens synspunkter, kan ikke være oppsiktsvekkende når Rosengren i brevet bl.a. understreker at den avtale som er godkjent av de to lands parlamenter, «självfallet skall respekteras». At svensk aksjelovgivning gjelder for et selskap som har hovedkontor i Sverige, er ubestridt. Men aksjonæravtalen kom jo i stand nettopp fordi den svenske aksjelovgivningen alene ikke ivaretok norske interesser på en god nok måte. I punkt 9.8 i avtalen står det til og med at avtalen har forrang dersom det oppstår motstrid mellom bestemmelser i avtalen og bestemmelser i vedtektene.

Ingen regjering rår over maktmidler som kan tvinge et annet lands regjering til å instruere sine styremedlemmer om å etterleve en inngått avtale. Regjeringen har etter min oppfatning opptrådt meget ryddig. Jeg kan vanskelig se at Regjeringen kunne ha håndtert denne saken på en annen og en bedre måte, og redegjørelsen og de innlegg som har kommet så langt i debatten, rokker etter min mening ikke ved denne hovedkonklusjonen.

Kristin Halvorsen (SV): Statsminister Bondevik har prosedert sin egen sak i en drøy time. SV er enig i at redegjørelsen sendes til komite, og vi kan på det nåværende tidspunkt ikke utelukke svakheter i den juridiske gjennomgang av det statsministeren har gitt. Men SV er også enig i det som Steensnæs fra Kristelig Folkeparti var inne på, nemlig at ikke all verdens finjuss nødvendigvis gir oss alle svar. Vi mener at den viktigste feilvurderingen Regjeringen har gjort, er bedømmelsen av om det lå et faktisk samarbeidsklima til grunn for å fusjonere de to selskapene Telia og Telenor. Det er ikke finjuss, det er en politisk vurdering. Og etter vår mening er statsministerens grundige gjennomgang en evig beskrivelse av gjentakende maktkamper. Dette har ikke vært en hemmelighet før nå. Det som er sakens kjerne i forhold til at fusjonen havarerte, nemlig manglende respekt for likeverdsbestemmelsen i avtalen, var grunnen til at avtalen havarerte første gang i 1998. Det er den stadig gjennomgående kampen mellom forståelsen av hva slags avtaler som skal ligge til grunn.

Etter SVs oppfatning er den dårligste vurderingen Regjeringen har gjort, at den ikke har stilt seg spørsmålet underveis hver gang disse kampene har kommet opp: Hør her, er det egentlig grunnlag for en sammenslåing av disse selskapene? Da tror SV at man på et tidligere tidspunkt hadde kommet til at det var det faktisk ikke. I SV frykter vi også at den lite ærerike runden som Regjeringen opplevde i Stortinget i 1998 – da stortingsflertallet bad daværende samferdselsminister Dørum om å gå videre i forhandlinger med Telia og Telenor – spøkte i Regjeringens bakhode. Det er ikke det samme som å frata Regjeringen ansvar for hva som faktisk skjer. Men det kan gi oss et lite innblikk i at Regjeringens politiske vurderingsevne har blitt lammet av taburettåke. Det gir ikke sikkerhet for at saken er grundig nok vurdert underveis.

Vi synes heller ikke at stortingsflertallet kommer særlig ærerikt ut av behandlingen av avtalen. Det har vært offentlig kjent hva slags strid det har vært mellom svenske og norske eiere og svensk og norsk selskap i denne saken. Det er merkelig i ettertid at det bare er SVs Inge Myrvoll som påpeker den svakheten i innstillingen at man lager en konstruksjon som baserer seg på samarbeid, fordi eierne på forhånd ikke har blitt enige.

Det er mange som har sammenliknet dette med et havarert ekteskap. Hvis vi skulle ta en lokaliseringssak fra ekteskapsfronten som mange vil kjenne seg igjen i, nemlig om hvor man skal feire jul i år, så vet alle at man ikke går til ekteskapskontrakten dersom det er slik at ens kjære ektemann insisterer på å reise hjem til mamma slik som han gjorde i fjor, og at fordi han har bilnøkkelen, så har han dobbeltstemme. (Munterhet i salen) Da ringer man hjem til sin egen mor og sier: Han respekterer meg ikke, dette kan ikke gå. Det er den vurderingen regjeringspartiene har latt være å gjøre.

I SV mener vi det er en svært dårlig idé å privatisere Telenor. Vi mener tvert imot at Regjeringen burde stå på det den egentlig og innerst inne mener: bryte avtalen med Høyre og Fremskrittspartiet og ikke la seg lede inn i privatiseringsfristelser, og at alle husker på at dette ikke engang hadde vært en sak hvis ikke Telenor hadde vært et statlig eid selskap. Hvis Telenor hadde vært et privatisert selskap, hadde man heller ikke kunnet ha diskusjonen om lokalisering av mobiltelefoni.

Til slutt har jeg en bønn å komme med til mine medrepresentanter. Det er å slutte med den groveste svenskehetsen. I en nabokrangel er det ofte sånn at de andre naboene gjerne legger litt skyld både på Hansen og Svensson. Det hefter derved ved begge.

Fra hjemmefronten kan jeg rapportere at blånissene ikke lenger er redde for rødnissene, og jeg anbefaler de avsluttende kapitler i julesagaen på NRK på begge sider av Kjølen.

Gunnar Kvassheim (V): Statsministeren gav en god og gjennomarbeidet redegjørelse og fokuserte på det som har vært de omdiskuterte spørsmålene. Det var litt underlig å høre Thorbjørn Jaglands innlegg. Det virket ikke spesielt tilpasset redegjørelsens solide dokumentasjon.

Jeg synes redegjørelsen er en god opptakt til Stortingets behandling av det som er skjedd før og etter telefusjonen. Redegjørelsen bekrefter inntrykket av at Regjeringen har håndtert denne saken på en grundig og skikkelig måte. Jeg kan iallfall så langt ikke se at det har blitt avdekket kritikkverdige forhold. Likevel er det naturlig å se på det som har skjedd, i et kritisk lys. Sakens alvorlige karakter tilsier det. Det er viktig å gå grundig gjennom saken og hendelsesforløpet for å se om man kan høste nyttig erfaring fra det som har skjedd. Det kan òg være betimelig å se på måten et så stort prosjekt er organisert på, og på måten forhandlingene er lagt opp på.

Med bakgrunn i sakens karakter har jeg ikke problemer med å forstå at Høyre, Fremskrittspartiet og SV har en kritisk, men avventende holdning. Jeg er noe mer undrende til at Arbeiderpartiet har valgt å la bombastiske og meget kritiske kommentarer være deres bidrag helt fra fusjonsbruddet ble kjent. Med et slikt utgangspunkt er det fare for at man tolker de opplysninger som framkom i ettertid, med utgangspunkt i den relativt fastlåste posisjonen man har satt seg i. Det må være anledning til å undre seg over at Arbeiderpartiets fremste talsmann i denne saken, Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, allerede få minutter etter at han var gjort kjent med fusjonsbruddet, mente å vite nok til det media kalte en knusende kritikk, og hudflettet Regjeringen fordi den angivelig hadde gjort en dårlig jobb og skadet norske interesser.

I dag hører jeg at Thorbjørn Jagland sier at det er grunnlag for nærmere undersøkelser for å se om Regjeringen har gjort en dårlig jobb. Det går i alle fall rette veien. Jeg stiller meg spørrende til hva som var årsaken til at Arbeiderpartiet hadde slik bråhast med å være skråsikker i denne saken. Statsministeren har på en god måte redegjort for de faktiske forhold og belyst den juridiske ryggdekning Regjeringen mener å ha. Men dersom det ikke er vilje til å etterleve en avtale, er det ikke grunnlag for et tillitsfullt samarbeid.

Jeg legger for øvrig til grunn at ingen, aller minst Arbeiderpartiet, kan mene at det er kritikkverdig av Regjeringen å ha tillit til og stole på svenske sosialdemokrater. Det er dokumentert at svenskene var klar over fortolkningen når det gjelder de omstridte punktene i avtalen, bl.a. framgår det med den ønskelige tydelighet av styreformann Karks intervju med Telecom Revy den 30. september, hvor han uttaler seg om bruk av dobbeltstemmen helt identisk med det som er den norske oppfatningen.

Det er hevdet at fusjonen brøt sammen fordi avtalen var for dårlig og mangelfull. Mitt bestemte inntrykk er at det som skapte problemer for svenskene, er at avtalen var for god for Norge. Svenskene var misfornøyd med bytteforholdet, og svenskene var misfornøyd med at aksjonæravtalens bestemmelser om stemmerett gav et godt vern for de ulike aktørene.

Det framgår av statsministerens redegjørelse at svenskene har gjort forsøk på endring både på bytteforhold og aksjonæravtale. Når man ble klar over at Norge ville bruke avtalens klare bestemmelser aktivt, forstod man at ambisjonen om å gjøre selskapet totalt svenskdominert, ikke kunne gjennomføres. Det er etter min oppfatning bakgrunnen for at fusjonen brøt sammen.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg skal prøve kort å kommentere noen av de spørsmål som er stilt fra de parlamentariske ledere i den runden vi nå har hatt. Jeg syns det er naturlig og klokt, selv om jeg ikke skal blande meg inn i Stortingets behandling av saken, at redegjørelsen går til komitebehandling. Det har jeg intet imot.

Arbeiderpartiets parlamentariske leder, Thorbjørn Jagland, stilte spørsmålet om ikke samarbeidsforholdene var så dårlige før avtaleinngåelse at avtalen ikke burde vært inngått. Som jeg redegjorde for, har vi i dette spørsmålet på alle avgjørende punkter hatt et nært samråd med Telenors styre og senere de fire norske aksjonærvalgte medlemmene i det felles styret. De anbefalte Regjeringen å gå videre i fusjonsplanene og prosessen hvis bestemte krav ble oppfylt. De var også, som kjent, selv med i forhandlingene og så til at slike krav ble oppfylt, og derfor fant vi det riktig i samråd med Telenors styre å gå videre med sammenslåingen.

Dette vil også være svar på et av de spørsmål SVs parlamentariske leder, Kristin Halvorsen, stilte. Vi holdt altså nær kontakt med Telenors styre, senere de aksjonærvalgte styremedlemmene i det felles styret, og opptrådte i samsvar med dem. Når Telenors styre valgte å ville gå videre hvis krav ble innfridd, og det ble de, skulle det ha vært veldig sterke grunner til at en regjering skulle ha gått imot en slik anbefaling, når vi vet hvilke gevinster fusjonen kunne ha skapt. Jeg vil i hvert fall tro det kunne ha skapt grunnlag for betydelig kritikk om vi så hadde gjort.

Jagland stilte også spørsmålet om når det oppstod en uholdbar situasjon. Som det framgikk av min redegjørelse, var samarbeidssituasjonen vanskelig allerede før det omtalte styremøtet den 8. desember, men det var under og etter det styremøtet at situasjonen ble uholdbar, slik vi vurderte det, fordi vi hadde grunn til å tro – jf. intervjuet med styreleder Kark så sent som 30. september – at stemmerettsreglene ville bli fulgt også når lokalisering av forretningsenheters ledelse ville komme opp. Derfor ble situasjonen først uholdbar etter at det som man altså tidligere hadde sagt skulle skje, ikke skjedde.

Jagland reiste også spørsmålet om høringsuttalelser fra flere departement, som bl.a. er gjengitt i mediene i dag. Jeg gjør da oppmerksom på at disse uttalelsene er slike som kommer ved helt normal departementshøring når en proposisjon utarbeides. Og som jeg sa i redegjørelsen, mener jeg at innholdet i de merknadene som kom fra disse departementer, er ivaretatt i den endelige proposisjonsteksten.

Jeg forstod det også slik at Jagland mente Regjeringen ikke hadde gjort det som var nødvendig for å bringe uklarhet i forståelse av stemmerettsreglene til klarhet. Som jeg la hovedvekt på i min redegjørelse, mener jeg faktisk at vi har gjort det som med rimelighet kan forlanges for å bringe fram en slik klarhet. Og vi mener det er all grunn til å tro at de på den svenske side var klar over innholdet i disse stemmerettsreglene. Det fremgikk, som sagt, bl.a. av intervjuet med Jan Åke Kark, styrelederen på svensk side. Da kommer en til et punkt hvor det vel ikke kan være snakk om å avkreve enda flere forsikringer, men at en rett og slett må bygge på tillit og tro på at avtaler holdes, og at det som er sagt, blir gjort, slik som også de parlamentariske ledere fra Kristelig Folkeparti og SV, Einar Steensnæs og Kristin Halvorsen, sterkt understreket.

Så sa vel også Arbeiderpartiets parlamentariske leder at flere saker tyder på at Regjeringen ikke makter å håndtere saker i en åpen internasjonal økonomi. Jeg må si at jeg stiller meg ganske undrende til en slik generell karakteristikk. Jeg mener faktisk at Regjeringen generelt har håndtert internasjonal politikk på en god måte, og også håndtert internasjonale økonomiske spørsmål på en betryggende måte. Hvorfor denne saken endte som den gjorde, har jeg redegjort for, og mener at det ikke er den norske regjering å klandre.

– Jeg skjønner at tiden er ute, men jeg ber om lov til å svare på spørsmålene fra et par parlamentariske ledere til. Hvis ikke, beklager jeg det, men …

Presidenten: Med Tingets tillatelse vil presidenten åpne for det. – Det ser det ut til at statsministeren har.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Da vil jeg gjerne også kommentere Fremskrittspartiets parlamentariske leder, Carl I. Hagens, spørsmål om jeg i klartekst vil si at det ble brudd fordi den svenske regjering ikke fulgte opp aksjonæravtalen. Det var ganske gjennomtenkt det jeg sa på dette punkt, som jeg også mener det var det jeg sa på de andre. La meg si det igjen: Jeg mener at de svenske aksjonærvalgte styremedlemmene ikke opptrådte i samsvar med aksjonæravtalens stemmerettsregler. Det viste seg heller ikke mulig å få den svenske eier til uten forbehold å instruere disse styremedlemmene om ny behandling etter aksjonæravtalens stemmerettsregler. Da finner jeg det som statsminister ikke nødvendig eller riktig av meg å gå nærmere inn på dette.

Til Hagens spørsmål om hvorfor Regjeringen har frasagt seg retten til erstatningskrav: Fordi, som sagt, slike krav ville ha ført til en årelang rettskonflikt, som i seg selv, tror jeg, ville ha vært skadelig for Telenor. Eventuelle motkrav, som en i en slik sak måtte regne med, selv om de ikke skulle være godt begrunnet, ville virke verdiforringende for et selskap som skulle børsnoteres. Av disse grunner fant vi det best å avslutte denne saken i minnelighet med den svenske regjering.

Til Høyres parlamentariske leder, Jan Petersen, vil jeg si at jeg selvsagt er helt enig med Petersen i at når det er fattet et vedtak i Stortinget, så er det Regjeringens ansvar 100 pst. å følge det opp. Det ansvaret mener jeg at Regjeringen har ivaretatt. Det er derfor vi har gått så grundig inn i saken og gitt en så grundig redegjørelse for Stortinget i dag.

Det var også et spørsmål fra Petersen om hvorfor såpass mye har blitt improvisert. Som det vel fremgikk av min redegjørelse, opplevde vi at det flere ganger kom opp spørsmål fra svensk side som vi trodde for lengst var avklart, og som også i praksis ville ha innebåret endringer av avtaleverket. Det hadde vi egentlig ikke grunn til å tro når avtalen skulle være klar, og da må man takle situasjonen der og da. Vi har ment, og det har redegjørelsen vist, at vi stod fast. Statsråden utsatte også en avreise til Stockholm, fordi vi ikke aksepterte det som ville ha vært endringer i avtalen. Det falt da på plass på grunn av vår faste holdning. Så jeg mener vi har hatt en fasthet og en strategi i dette.

Når det gjelder SVs parlamentariske leders innlegg, så var vel det naturlig nok preget av at SV stemte imot sammenslåing, og hennes spørsmål om vi ikke underveis stilte spørsmål ved om det var grunnlag for sammenslåing, har jeg svart på. Vi stilte det spørsmålet flere ganger, fordi det kom opp forslag fra svensk side som ville ha innebåret endringer av avtalen. Vi holdt altås tett samråd med Telenors styre om dette, og jeg har svart på hvorfor vi valgte å gå videre.

La meg til slutt si at det også etter den norske regjerings vurdering var uheldig at dette prosjektet ikke lyktes. Jeg mener altså at Regjeringen har gjort det en med rimelighet kunne forlange for at det skulle lykkes. Når det ikke nådde fram, hadde Regjeringen ansvar for en best mulig utgang på saken, og i forståelse med den svenske regjering mener jeg at vi har funnet den best mulige utgangen, og vi skal fortsatt leve med og ha et godt forhold til vår svenske nabo.

Presidenten: Presidenten vil nå foreslå at statsministerens redegjørelse i henhold til Stortingets forretningsordens § 34 a første ledd bokstav c sendes til behandling i samferdselskomiteen. – Dette anses vedtatt.