Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten forslå at lengste taletid for saksordfører og regjeringsmedlemmer settes til 10 minutter og for øvrige talere til 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

– Det anses vedtatt.

Einar Steensnæs (komiteens leder og ordfører for saken): Stortingsmeldingen som beskriver aktiviteten i OSSE i 1998 og 1999, dekker en viktig periode for OSSE som en sentral organisasjon i arbeidet for fred og forsoning i ulike regioner, og for å fremme menneskerettigheter og demokrati. Men denne perioden var også viktig for Norge. Vi kom inn i ledertroikaen i denne perioden og overtok lederansvaret i 1999 – et år med betydelige utfordringer for organisasjonen og dermed også for Norge som formann i OSSE.

Den perioden som dekkes av meldingen, viser på mange måter klart de muligheter som OSSE har på den internasjonale politiske arena, men også de begrensninger som organisasjonen møter i den praktiske utøvelsen av OSSEs mandat. Dette kom ikke minst til uttrykk under OSSEs innsats i Kosovo.

Da Norge overtok OSSE-formannskapet i 1999, stod OSSE overfor den mest krevende perioden i organisasjonens historie. To vanskelige, fastlåste og blodige konflikter utspilte seg i Kosovo og i Tsjetsjenia. Samtidig var det konflikter i Georgia, i Moldova og i Nagorno-Karabakh. Men det var konfliktene i Kosovo og Tsjetsjenia som i første rekke kom til å prege formannskapsperioden. OSSEs formann, tidligere utenriksminister Knut Vollebæk, avla en rekke besøk til ulike ledere i konfliktområdene og forsøkte å legge til rette for en politisk løsning på konfliktene. Men når forhandlingsviljen ikke er til stede for slike løsninger, kunne selv ikke OSSE forhindre at voldsbruken og overgrepene fortsatte.

Det norske formannskapet gjorde likevel en meget respektabel innsats og høstet anerkjennelse for det. OSSE ble tillagt den viktige, men krevende oppgaven å opprette Kosovo Verification Mission (KVM). Det ble selvfølgelig et betydelig tilbakeslag for organisasjonen da KVM den 19. mars måtte evakueres fra Kosovo til den tidligere jugoslaviske republikken Makedonia. Etter fredsavtalen fikk OSSE en viktig rolle i å bygge opp den sivile administrasjonen i Kosovo, med organisering av valg, opplæring av politi og personell fra rettsvesenet, og å sørge for å dyktiggjøre nøkkelpersonell til en vel fungerende lokal administrasjon. Komiteen fikk ved selvsyn anledning til å studere dette nærmere under sitt besøk i Kosovo i forrige måned.

Under det norske formannskapet ble det også lagt stor vekt på å ha et godt forhold til og et nært samarbeid med Russland. Konflikten i Tsjetsjenia med blodige kamphandlinger gjorde imidlertid dialogen med Russland vanskelig. OSSE-formannens klare oppfordringer til og arbeid for å få en våpenhvile samt forhandlinger om en politisk løsning ble ikke imøtekommet.

Terrorismen må selvsagt bekjempes. Men det har vært viktig å understreke overfor Russland at de bastante og omfattende russiske militæroperasjonene har representert et klart overgrep og en uakseptabel belastning på sivilbefolkningen. Stabilitet og varig fred i Tsjetsjenia kan bare oppnås gjennom forhandlinger og dialog mellom de russiske myndighetene og de demokratisk lovlig valgte ledere på tsjetsjensk side. Dagens situasjon viser at vi fremdeles ikke er i mål, og at en del av de problemer som her er beskrevet, fortsatt dessverre er en realitet i Tsjetsjenia i dag.

En enstemmig komite støtter Regjeringens syn på OSSEs arbeidsform og rolle i konfliktforebyggende og fredsskapende arbeid, slik dette kommer til uttrykk i meldingen. OSSEs styrke ligger i en liten, ubyråkratisk organisasjon med et sterkt politisk formannskap. Det gir organisasjonen en nødvendig fleksibilitet til å kunne handle raskt når kritiske situasjoner oppstår. Selv om OSSE bygger på konsensus-prinsippet, har det vist seg at OSSEs handlekraft og evne til å reagere i kritiske situasjoner har fungert tilfredsstillende forholdene tatt i betraktning. Det er likevel behov for en viss styrking av OSSE når det gjelder det mer langsiktige arbeidet for demokratisering og styrking av menneskerettighetene. Derfor støtter også komiteen på dette punktet Regjeringens arbeid med å styrke OSSEs sekretariat og gi støtteapparatet en viss økning i budsjettet. Ut fra de erfaringer som Norge har hatt under sitt formannskap, men også under henvisning til tidligere formannskap og deres erfaringer er det viktig at OSSEs sekretariat har både nødvendig fleksibilitet og handlekraft til å sette inn tiltak og finansiere dette omgående uten omfattende konsultasjonsrunder med medlemslandene.

1998 og 1999 var som nevnt preget av store og krevende konfliktsituasjoner i Europa der OSSE var sterkt involvert. Men OSSE har også betydelige oppgaver utover de mer direkte konfliktforebyggende tiltakene. Under det norske formannskapet ble det lagt stor vekt på å utvikle OSSEs engasjement for den menneskelige dimensjonen. En rekke seminarer og særskilte møter om kultur og konfliktavverging, religionsfrihet, likestilling osv. ble gjennomført og understreket dermed bredden i OSSEs engasjement. Jeg tror at OSSE i økende grad må ha disse oppgavene for øye som ledd i et langsiktig arbeid for å hindre konflikter og for å skape forsoning og stabilitet innenfor sitt område. Også på dette punkt støtter en enstemmig komite det norske initiativet til å videreutvikle denne siden av OSSEs oppgave. Ikke minst er det viktig å dyktiggjøre OSSE til å håndtere nye typer konflikter bl.a. innenfor medlemslandenes egne grenser, slik vi har identifisert det i dag. Dette ble også understreket sterkt under OSSE-toppmøtet i Istanbul. Til tross for ulike vurderinger og prioriteringer endte dette toppmøtet med en enighet om å styrke OSSEs evne til tidlig varsling, konfliktforebygging, krisestyring og demokratibygging.

OSSE er en viktig organisasjon i konfliktforebyggende og fredsskapende arbeid innen sitt område. Men det er også nødvendig at OSSE arbeider nært sammen med andre organisasjoner for å oppnå sine mål, f.eks. har et nært samarbeid med NATO og med ulike organisasjoner i FN-familien. Gjennom et bedre koordinert og strukturert samarbeid med slike organisasjoner kan også OSSE bedre og mer effektivt møte de forventninger og den funksjon OSSE er tiltenkt i freds- og sikkerhetssamarbeidet i Europa.

Fridtjof Frank Gundersen (Frp): Jeg kan i det vesentlige slutte meg til det forrige taler har uttalt, selv om jeg nok er noe mindre optimistisk når det gjelder denne organisasjonens betydning, enn han er.

Jeg tror en svært viktig del av OSSE er at man sender valgobservatører etter anmodning fra forskjellige stater som vil ha en viss kontroll med og en viss garanti for at valgene blir oppfattet som demokratiske og ordentlige. Jeg har selv deltatt i noen slike operasjoner. Det som er problemet, synes jeg, med disse valgobservasjonene, er at man er der for kort tid på forhånd, slik at man egentlig får lite inntrykk av hvordan kampanjen foran valget har vært, og hvilke muligheter det har vært for å uttrykke sin mening før stemmegivningen. Jeg tror nok det hadde vært en fordel, hvis man skulle gjøre dette litt mer seriøst fra parlamentarikeres side, at man iallfall fikk et par-tre dager til å vurdere og snakke med folk om selve valgkampen.

En annen pussig ting som jeg har registrert, er at etter at det har vært telt stemmer langt utover natten og nesten ut på morgensiden, har OSSEs folk allerede gjort seg opp en mening om dette var et demokratisk valg. De har hatt observatører rundt omkring i landet, og de har hatt parlamentarikere som stort sett har konsentrert seg om hovedstadens valglokaler, men OSSE kaller sammen til en pressekonferanse hvor det møter opp en masse journalister og andre personer, og gir en vurdering av dette valget, en vurdering som man etter min mening umulig kan ha hatt tid til å foreta på en betryggende måte. Så blir det henvist til at det skal komme en grundigere rapport en måned eller to senere. På tilbakeveien fra Ukraina satt jeg i et fly og leste i Frankfurter Allgemeine Zeitung OSSEs vurdering av dette valget jeg hadde vært med på dagen i forveien. Det er klart at det er ingen som kommer til å ha noen interesse av den endelige vurdering som kommer en eller to måneder senere. Men OSSE er, som alle andre i vår tid, veldig opptatt av publisitet. Organisasjonens ansatte og tillitsfolk er selvfølgelig interessert i publisitet og har følelsen av at de gjør et veldig viktig arbeid, og da har man hastverk. All verden lurer på hvordan dette valget var, og da må man straks sammenkalle til en pressekonferanse for å komme med en vurdering som man tidsmessig umulig kan ha noen forutsetninger for å gjøre på forsvarlig måte.

Dette var bare et aspekt ved en veldig viktig side ved OSSE som jeg vil henlede oppmerksomheten på.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Siden Fridtjof Frank Gundersen henledet oppmerksomheten på det han gjorde, vil jeg henlede oppmerksomheten på det faktum at det nok bare er parlamentarikerne til OSSE som har så kort tid som det han snakket om. OSSE er lenger til stede enn det som han gav uttrykk for i det innlegget i forbindelse med valgobservasjon, og det gås grundigere til verks.

Jeg har først lyst til å først si at da den forrige arbeiderpartiregjeringen tok initiativ til at Norge skulle påta seg formannsskapet i OSSE, var vi selvfølgelig oppmerksom på at det ville bli en veldig krevende oppgave. Jeg har lyst til å si at det formannskapet ble gjennomført på en veldig god måte, som det står respekt av, og jeg har lyst til spesielt å berømme og fremheve den viktige innsatsen som tidligere utenriksminister Knut Vollebæk gjorde i egenskap av OSSEs formann.

Under Norges ledelse var OSSE en viktig aktør, både under krisen i Kosovo og i arbeidet med å begrense omfanget av fiendtlighetene i Tsjetsjenia. Gjennomføringen av OSSEs toppmøte i Istanbul i november utgjorde et politisk høydepunkt under det norske formannsskapet. Formannsskapet gav også verdifull erfaring på en rekke viktige områder, noe som bl.a. vil kunne være til nytte under Norges arbeid i FNs sikkerhetsråd de neste to årene.

Utviklingen av OSSE fra et forum for dialog og normsetting til en handlingskraftig organisasjon med et aktivt nærvær i ulike konfliktområder nådde sitt foreløpige høydepunkt under det norske formannsskapet. Det er det ikke noe tvil om. De tragiske konfliktene i Kosovo og Tsjetsjenia stilte store utfordringer til organisasjonen og formannsskapet. Konfliktene fremhevet det grunnleggende faktum at det først og fremst er partenes vilje til å finne fredelige løsninger som er det avgjørende. Det har ingen hensikt å påtvinge partene politiske løsninger de selv ikke ønsker.

Under toppmøtet i Istanbul ble det besluttet å styrke OSSEs feltvirksomhet særlig. Dette var i tråd med det norske formannsskapets ønske om å gjøre OSSE til et mer effektivt redskap for konflikthåndtering og institusjonsbygging. OSSE vil fortsatt være blant de mest sentrale aktører i arbeidet for å fremme fred, stabilitet og demokrati i Europa. Resultatet fra Istanbul-toppmøtet legger føringer på OSSEs fremtidige oppgaver og utvikling. Den såkalte sikkerhetspakten gir retningslinjer for tiltak som vil bedre organisasjonens evne til konfliktforebygging, konflikthåndtering og institusjonsbygging.

Samtidig er det klart at OSSE alene verken kan eller vil kunne løse mange av de omfattende oppgaver det internasjonale samfunn står overfor i forbindelse med håndteringen av mange vanskelige konflikter, ikke minst i forbindelse med etterfølgende gjenoppbyggingsarbeid. Erfaringene fra Kosovo, hvor FN, EU, NATO og OSSE sammen med en rekke andre internasjonale aktører og frivillige organisasjoner har gått sammen om en arbeidsdeling for å få mest mulig ut av begrensede ressurser, er etter Regjeringens oppfatning en fornuftig tilnærming som det bør satses videre på.

I tillegg til i Kosovo driver OSSE i dag feltarbeid i nær 20 land og konfliktområder. Feltaktiviteten er OSSEs store styrke. Et utstrakt nærvær på bakken gir god kjennskap til lokale forhold og gode muligheter til å spille en konstruktiv rolle for å avverge konflikter, samt å påvirke myndigheter til å vise større respekt for OSSE-forpliktelsene. Opprettelsen og driften av feltnærvær er imidlertid ikke et mål i seg selv. Målet er at OSSE-nærvær på sikt skal bidra til å gjøre seg selv overflødig. Når OSSE avslutter sitt engasjement, vil dette kunne være et uttrykk for at organisasjonen har lyktes med sine målsettinger.

Til slutt har jeg lyst til å si: Vi vil også i fremtiden støtte aktivt opp om OSSEs virksomhet. Samtidig er det ønskelig at OSSE beholder sin fleksible og ubyråkratiske arbeidsform, som er noe av grunnlaget for at organisasjonen er i stand til å handle raskt i krisesituasjoner.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Einar Steensnæs (KrF): I mitt innlegg gav jeg uttrykk for at det er et samlet storting som står bak de vurderinger og de initiativ som Regjeringen har tatt på ulike områder for å utvikle OSSE til en handlekraftig aktør når det gjelder stabilitet og sikkerhet i Europa. Norge er fremdeles med i ledertroikaen som tidligere leder i OSSE og har derfor fremdeles nær tilknytning til organisasjonens strategi. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å spørre utenriksministeren om koordineringsbehovet for ulike aktører innenfor det sikkerhetspolitiske arbeidet i Europa. Her er det ulike organisasjoner som bidrar, og hvis en får et vellykket samarbeid, godt strukturert og med gode informasjonskanaler, kan disse organisasjonene til sammen utgjøre et handlekraftig verktøy for slikt fredsskapende og stabilitetsskapende arbeid.

EU har større ambisjoner og er i ferd med å utvikle sitt eget konsept for stabilitet og forsvarspolitisk samarbeid i Europa. FN arbeider gjennom sin egen strategi og autoritet som den viktigste globale aktøren når det gjelder freds- og sikkerhetssamarbeid. Jeg vil gjerne spørre utenriksministeren hvordan OSSE nå kan arbeide for i sterkere grad å kunne koordinere de ulike initiativene, slik at en ikke dublerer initiativene og dermed på en unødig måte kaster bort ressurser, men sørger for at disse ulike aktørene i sterkere grad utfyller hverandre i de forskjellige oppgavene som er innenfor dette området.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Som Steensnæs pekte på, er dette en formidabel oppgave. Det har det vært i flere sammenhenger i tillegg til den oppgaven det er å sørge for at et internasjonalt engasjement og nærvær i et område ikke fryser fast situasjonen, at man rett og slett blir avhengig av et omfattende internasjonalt nærvær, som kan synes å være noe av problemet f.eks. i Bosnia.

Koordineringsbehovet er veldig stort. I Kosovo har man lyktes, men det har vært en formidabel oppgave å få alt dette til å henge sammen med FNs nærvær, med OSSEs nærvær, med NATOs nærvær, og ikke minst med de mange hundre frivillige organisasjoners nærvær.

Jeg hadde nettopp i dag tidlig et møte med NATOs SACEUR, som gav en rapport om hvordan han ser på situasjonen i Kosovo. Den er langt bedre enn det den tilsvarende situasjonen var i Bosnia. Man har klart betydelige resultater på grunn av at man har fått til dette koordineringsarbeidet. Jeg vil her si at OSSE kan nok ikke spille rollen som koordinator. Det må, som Steensnæs nevnte, være et samarbeid mellom alle disse organisasjonene som må koordinere seg selv. Og som jeg sier, har man fått til dette på en brukbar måte i Kosovo, men det er en kjempeutfordring å kunne få det til å henge sammen på en god måte, slik at alle får utnyttet sine fortrinn på en best mulig måte – FN, OSSE, NATO og ikke minst de frivillige organisasjonene, som jo har spilt en betydelig rolle både i Bosnia og nå også i Kosovo.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.