Jan Tore Sanner (H): Miljøverndepartementets beslutning om at det skal bygges 500 flere boliger på Fornebu enn det Bærum kommune har åpnet for, reiser flere spørsmål:

• 1. Hvilke nasjonale interesser er det som tilsier at det er riktig å bruke statens makt for å tvinge en kommune til å åpne for 500 ekstra boliger?

• 2. I hvilken grad har partipolitikken vært avgjørende for statsrådens beslutning?

• 3. Hvilke konsekvenser har det at Miljøverndepartementet etter å ha gitt en fylkeskommune myndighet til å avgjøre innsigelser etter plan- og bygningsloven, tar myndigheten tilbake fordi man ikke liker avgjørelsen i en enkeltsak?

• 4. Er det riktig å gi Statsbygg innsigelsesrett samtidig som Statsbygg ivaretar statens grunneierinteresser?

• 5. Hvilke konsekvenser får det for det lokale selvstyret at Arbeiderpartiet senker terskelen for bruken av statens makt?

• 6. Har statsråden ryggdekning i Stortinget for den beslutningen som er tatt?

Bolig- og næringsutvikling griper inn i lokalsamfunnets hjerte og lokaldemokratiets ryggrad. Høyre legger nærhetsprinsippet til grunn for sin politikk. Beslutninger skal ikke tas på et høyere nivå enn nødvendig; beslutninger som kan tas av kommunen, skal tas av kommunen.

Samtidig tilsier både lokale, regionale og nasjonale interesser at det legges til rette for bolig- og næringsutvikling. Før var både selskapsskatten og kommunens andel av personskatten, skattøren, gulrøtter som fremmet utvikling. Etter at Arbeiderpartiet og sentrumspartiene har gitt selskapsskatten til staten og svekket verdien av skattøren, har man redusert kommunenes egeninteresse i å legge til rette for bolig- og næringsutvikling.

Det kan virke som om Arbeiderpartiet har erstattet en politikk som skal stimulere kommunene, med en politikk som skal tvinge kommunene.

I juni 1999 vedtok Bærum kommune kommunedelplan 2 for Fornebu. Bærum kommunestyre vedtok et rammetall på 5 000 boliger og 15 000 arbeidsplasser. Statsbygg vil ha 6 000 boliger. I et meklingsmøte med fylkesmannen i Oslo og Akershus la Bærum kommune frem forslag om en økning på 500 boliger slik at det samlede boligtallet blir 5 500. Da Akershus fylkesting behandlet saken i februar 2000, sluttet de seg til Bærum kommunes nye forslag.

Differansen mellom Bærum kommune og Statsbygg var på dette tidspunkt 500 boliger. En utbygging på Fornebu vil gå over en tiårsperiode. Det betyr at den årlige tilvekst staten oppnår ved å bruke tvang, er om lag 50 boliger. Når vi vet at behovet i Oslo og Bærum er mellom 2 000 og 3 000 nye boliger pr. år, blir det helt meningsløst å snakke om regionale eller nasjonale interesser for å forsvare bruken av statens makt.

Da blir mitt spørsmål til miljøvernministeren: Var det partilojalitet som til slutt ble utslagsgivende i denne saken ? Det er nemlig en realitet at Arbeiderpartiet ved behandlingen av saken både i Bærum kommune og i Akershus fylkesting ønsket langt flere boliger på Fornebu. Det bør også legges til at Arbeiderpartiet utgjorde et lite mindretall både i kommunen og i fylket.

De fleste trodde at saken var avgjort da fylkestinget i Akershus gav sin støtte til Bærum kommune. Akershus fylke har nemlig som en prøveordning fått delegert myndighet til å avgjøre innsigelser etter plan- og bygningsloven. Men den gang ei. Miljøvernministeren var ikke bare uenig med politikerne i Bærum og i Akershus, hun var også villig til å ta tilbake den myndighet som var delegert til Akershus fylke. For å oppnå hva? Om lag 50 flere boliger pr. år.

Det er ikke så rart at mange mener at dette lukter mer av partilojalitet enn av hva som med rimelighet kan defineres som nasjonale interesser.

Jeg vil spørre miljøvernministeren: Hvilke konsekvenser mener statsråden det vil få at Miljøverndepartementet etter å ha gitt en fylkeskommune myndighet til å avgjøre innsigelser etter plan- og bygningsloven, tar myndigheten tilbake fordi man ikke liker avgjørelsen i en enkeltsak?

Statsbygg har hele tiden ønsket flere boliger på Fornebu. Statsbygg påklaget derfor Bærum kommunes beslutning og fikk saken inn for fylkestinget. Og igjen var det Statsbygg som påklaget fylkestingets beslutning slik at saken kom på miljøvernministerens bord.

Her oppstår imidlertid en meget uheldig rolleblanding. Statsbygg opptrer både som grunneier og som et forvaltningsorgan med innsigelsesrett. Selv om boligene primært kommer på Oslos eiendom, er det en realitet at området skal vurderes samlet, og at staten og Oslo kommune som grunneiere har felles interesser.

Det kan derfor settes spørsmålstegn ved om det er de nasjonale interessene eller grunneierinteressene som har vært styrende for Statsbygg. Når Statsbygg opptrer som grunneier, ville det vært ryddigere om innsigelsesretten ble flyttet til et annet organ.

Jeg har derfor to spørsmål til miljøvernministeren. For det første: Ser statsråden det prinsipielt betenkelige i at Statsbygg i slike saker opptrer både som grunneier og som fagorgan med innsigelsesrett? Og hvis svaret på det spørsmålet er ja, vil statsråden ta initiativ til en opprydning i Statsbyggs ulike roller?

I arbeiderpartiregjeringens trontale heter det:

«Regjeringen vil styrke det lokale demokratiet.»

Og videre:

«Så mange avgjørelser som mulig bør tas der folk lever og arbeider.»

Hvilket innhold har disse ordene når det ikke skal mer til for å overkjøre to forvaltningsnivåer enn hva den aktuelle saken har vist?

Leder i Kommunenes Sentralforbund og aktiv arbeiderpartipolitiker Halvdan Skard gav i Asker og Bærums Budstikke følgende beskrivelse av Miljøvernministerens beslutning:

«Et sterkt inngrep fra sentralmakta overfor lokaldemokratiet.»

Og videre:

«Signalet fra statsråden er at vi får lov til å ta beslutninger så lenge vi gjør som staten ønsker.»

Og dette er sakens kjerne. Med Fornebu-saken strammer arbeiderpartiregjeringen grepet om kommunene. Terskelen for når staten kan gripe inn, er senket. Signalet er klart: Det kommunale selvstyret gjelder så lenge kommunene gjør som staten sier, eller, som i dette eksempelet, så lenge kommunene gjør som Arbeiderpartiet vil.

Jeg vil spørre statsråden: Hvilke konsekvenser ser hun for det lokale selvstyret sett i lys av Fornebu-saken?

Det er også andre eksempel som illustrerer at Arbeiderpartiet vil bruke statens makt og sette det lokale selvstyret til side. La meg i den forbindelse begrense meg til å nevne debatten om strandsonen.

Jeg ser med interesse frem til statsrådens svar på mine spørsmål.

Til slutt: I denne debatten er det viktig at også andre partier klargjør sin holdning. For det første: Mener man at det var riktig av miljøvernministeren å bruke statens makt for å tvinge Bærum kommune til å åpne for 500 flere boliger på Fornebu, og samtidig overkjøre også det andre forvaltningsnivået, Akershus fylkesting, som hadde fått delegert myndigheten fra departementet til å avgjøre slike saker? Og for det andre, dersom svaret på dette spørsmålet er ja – at man støtter arbeiderpartiregjeringens bruk av statens makt – hvilke konsekvenser mener man det vil få for det lokale selvstyret at terskelen for når staten kan gripe inn, nå er senket?

Statsråd Siri Bjerke: Det knytter seg betydelige og til dels motstridende interesser til planleggingen og etterbruken av Fornebu-området. Som kjent eies området av staten og Oslo kommune, mens Bærum kommune er reguleringsmyndighet. Både kommunale og statlige retningslinjer gjelder for utviklingen av dette sentrale området i Oslo-regionen.

Bærum kommunestyres vedtak av kommunedelplan 2 for Fornebu er viktig for nødvendige planmessige avklaringer for utviklingen av området.

Planen fastlegger hovedgrepet i planutformingen for Fornebu og er et resultat av en omfattende planprosess med aktivt samarbeid med berørte myndigheter og interesser. Planen framstår som gjennomarbeidet og gir etter min vurdering et meget godt grunnlag for utviklingen av Fornebu til et attraktivt område for boliger, arbeidsplasser og rekreasjon.

Det er viktig å understreke at departementet har godkjent selve kommunedelplanen. Den sentrale konflikten i planen, som gjorde at saken til slutt havnet i Miljøverndepartementet, var spørsmålet om hvor mange boliger som bør bygges på Fornebu.

Bakgrunnen var som følger: Bærum kommunestyre vedtok bestemmelser til planen som innebar et rammetall på ca. 5 000 boliger og 15 000 arbeidsplasser. Statsbygg, som ansvarlig for å ivareta de statlige interessene ved etterbruken av Fornebu, fremmet innsigelse til kommunens vedtak med krav om minst 6 000 boliger og 20 000 arbeidsplasser.

Etter mekling hos fylkesmannen i Oslo og Akershus ble saken oversendt Akershus fylkeskommune – dette i tråd med det forsøk som pågår i Akershus fylkeskommune med delegering av Miljøverndepartementets myndighet til å avgjøre innsigelser etter plan- og bygningsloven. Fylkestinget vedtok en økning i antall boliger til minimum 5 500 i tråd med Bærum kommunes forslag i forbindelse med fylkesmannens mekling. Statsbygg opprettholdt sin innsigelse til boligtallet, men frafalt innsigelsen knyttet til antall arbeidsplasser, ettersom fylkestinget i sitt vedtak presiserte at det skal legges til rette for etablering av et IT- og kunnskapssenter i tråd med Stortingets ønske.

Miljøverndepartementet konkluderte etter en grundig behandling av saken med at det er rom for en økning av boligtallet utover den økningen som framgår av fylkestingets vedtak. Det ble gitt som premiss for det videre planarbeidet at det skal legges til rette for minst 6 000 boliger på Fornebu.

I avgjørelsen framgår det også at det bør legges opp til en sosial boligpolitisk profil for utbyggingen. Det forutsettes at et betydelig antall boliger, minst 20–25 pst., tilfredsstiller Husbankens kriterier for kvalitet og prisnivå.

Interpellasjonen fra representanten Sanner reiser spørsmål om Regjeringens syn på kommunenes rett til å fatte lokale vedtak etter plan- og bygningsloven og min avgjørelse i denne konkrete saken. Jeg mener at plan- og bygningsloven ivaretar hensynet til lokaldemokratiet på en god måte. Kommunene har ansvar for å fatte bindende vedtak om arealbruk. Det er kun i saker hvor vedtaket kommer i konflikt med nasjonale eller viktige regionale interesser at staten kan gripe inn. Av de om lag 1 500 arealplaner som årlig vedtas av kommunestyrer i Norge, er det bare 30–40 som bringes inn for Miljøverndepartementet til avgjørelse, og i ca. halvparten av disse sakene opprettholder departementet kommunenes vedtak. Lokale prioriteringer dominerer planprosessen i Norge.

Et slikt desentralisert plansystem krever likevel en sikkerhetsventil som gjør det mulig å få avklart saker der det oppstår konflikter mellom nasjonale og lokale prioriteringer. Innsigelsesinstituttet i plan- og bygningsloven er et slikt virkemiddel.

Det er knyttet vesentlige statlige og regionale interesser til utviklingen av Fornebu-området. Med utgangspunkt i Stortingets behandling av ny hovedflyplass på Gardermoen ble det gitt egne rikspolitiske retningslinjer for etterbruk av Fornebu. Disse tilsier at arealdisponeringen på Fornebu bør vurderes i et helhetlig perspektiv, og at arealbruken skal ses i regional sammenheng. I retningslinjene sies det videre at det i hovedsak bør legges til rette for boligbebyggelse med god arealutnyttelse.

De statlige interessene knyttet til området kommer også klart til uttrykk i forbindelse med Stortingets engasjement i spørsmålet om etablering av et IT- og kunnskapssenter på Fornebu. Stortingets vedtak i denne saken gir klare føringer i forhold til arealbruken på Fornebu.

Arealutnyttingen og gjennomføringen av en restriktiv parkeringspolitikk på området er også viktige brikker for å løse de betydelige transport- og miljøproblemene i Vestkorridoren.

Representanten Sanner sier i interpellasjonen at departementets avgjørelse er i strid med vedtak fattet av fylkestinget i Akershus og råd fra Statens forurensningstilsyn og Nærings- og handelsdepartementet.

Jeg vil peke på at Akershus fylkeskommune ved fylkesutvalget i høringsuttalelsen til planforslaget ber om at

«boligandelen i planen økes til opp mot 6000 boliger for å få en best mulig arealutnyttelse og for å dekke et stort behov for boliger i regionen. Dette vil også være et viktig bidrag til å øke driftsgrunnlaget og kapasitetsutnyttelsen for kollektivtrafikkløsningen».

Av fylkestingets vedtak framgår det også at fylkeskommunen gjerne ser at den samlede boligbyggingen blir høyere enn det de selv har vedtatt:

«Akershus fylkeskommune ber partene vurdere hvorvidt en større del av næringsarealet kan gjøres om til boliger slik at den samlede boligbyggingen kan bli høyere.»

Mitt vedtak om å tilrettelegge for 6 000 boliger kan neppe sies å være i strid med den politiske intensjonen Akershus fylkeskommune har gitt uttrykk for.

Uttalelsen fra Nærings- og handelsdepartementet ble innhentet som grunnlag for min avgjørelse. Deres motstand mot et høyere boligantall var bekymring for at dette ville gå på bekostning av nødvendige arealer til IT- og kunnskapssenteret. Mitt vedtak klargjør dette forholdet og har tilslutning også fra næringsministeren.

Statens forurensningstilsyn anbefaler at innsigelsen fra Statsbygg ikke tas til følge. Denne konklusjonen er gitt med utgangspunkt i de rikspolitiske retningslinjene for areal- og transportplanlegging. Min konklusjon bygger på et bredere grunnlag enn dette, der også hensynet til de rikspolitiske retningslinjene for etterbruk av Fornebu og boligbehovet i Oslo-regionen ligger til grunn. SFT sier for øvrig at en bør vurdere en ytterligere økning av boligantallet i det videre planarbeidet.

Departementet hadde i forbindelse med behandlingen av innsigelsessaken tett kontakt med Bærum kommune. Det har vært viktig for meg å gi Bærum kommune stor handlefrihet i det videre planarbeidet. Det framgår av vedtaket at kommunen skal ta stilling til innenfor hvilke delområder og på hvilken måte en best kan legge til rette for den forutsatte økningen i boligtallet. Jeg er derfor ikke enig i at departementet i denne saken har overkjørt verken Bærum kommune eller Akershus fylkeskommune. Derimot er jeg rimelig trygg på at innholdet i min avgjørelse, som betyr prioritering av boliger og et høyt innslag av rimelige boliger, har bred politisk tilslutning.

Jan Tore Sanner (H): La meg takke for statsrådens redegjørelse, som i sitt innhold er høyst oppsiktsvekkende, idet statsråden ikke svarer på de spørsmålene som interpellanten stiller i interpellasjonen.

Statsråden sa imidlertid innledningsvis at det i denne saken er betydelige og motstridende interesser, og det er jeg enig i. Men det statsråden ikke klargjorde, er hvordan statsråden og departementet har ivaretatt det som kan kalles for nasjonale interesser, hvordan man kan definere 500 ekstra boliger som skal bygges over en tiårsperiode, som nasjonale interesser, når vi vet at det vil gi 50 ekstra boliger i et område som krever 2 000–3 000 boliger. Da har man en meget romslig betegnelse på hva som kan karakteriseres som nasjonale interesser.

I forhold til Akershus fylkeskommune, la meg bare sitere hva Arbeiderpartiets egen fylkesordfører i Akershus har uttalt i denne saken. Han sier at statsrådens handling «bekrefter at staten alltid har rett». Så når statsråden tar Akershus fylkeskommunes beslutning til inntekt for sitt syn og sin tolkning, er det høyst oppsiktsvekkende og sterkt i strid med hva Arbeiderpartiets fylkesordfører også har uttalt, og han var i mindretall i Akershus. Han var i mindretall i Akershus, men har allikevel integritet nok til å si at statsråden i denne saken har overkjørt Akershus fylke.

Jeg savner som sagt svar på det spørsmålet som er reist om hvilke nasjonale interesser det er som tilsier at det er riktig å bruke statens makt. Dernest savner jeg svaret på hvilke konsekvenser statsråden mener at det vil ha at man gir myndighet til Akershus fylkeskommune til å avgjøre slike saker, for så å ta myndigheten tilbake når man ikke liker avgjørelsen i en enkeltsak.

Jeg savner også en prinsipiell vurdering fra statsrådens side når det gjelder Statsbyggs ulike roller i denne saken, nemlig at Statsbygg både har innsigelsesrett som et forvaltningsorgan og samtidig skal ivareta statens grunneierinteresser. Statsbygg sitter på begge sider av bordet, og jeg synes det hadde vært ryddigst i denne saken om man hadde lagt innsigelsesretten til et annet fagorgan.

Jeg savner også en prinsipiell vurdering fra statsrådens side av hvilke konsekvenser det har for det lokale selvstyret at man nå senker terskelen for bruken av statens makt. Både Bærum kommune og Akershus fylkesting mener at man er overkjørt i denne saken. Arbeiderpartiets opposisjonsleder i Bærum kommune og Arbeiderpartiets fylkesordfører i Akershus er av samme oppfatning, nemlig at her har statsråden brukt statens makt og overkjørt det lokale selvstyret.

Statsråd Siri Bjerke: I denne saken tar jeg utgangspunkt i mitt ansvar som miljøvernminister i plansaker. Dette dreier seg ikke om å skyve til side det lokale selvstyret. Det dreier seg ikke om å endre prinsippene om at det lokale selvstyret skal styrkes. Tvert imot arbeider jeg med en rekke reformer for å styrke miljøvernarbeidet i kommunene og gi dem større ansvar i miljøsaker. Vi har også satt i gang omfattende prøveordninger i forhold til kommunene på dette området, og det skal vi få anledning til å diskutere med Stortinget når vi legger fram den neste stortingsmeldingen om rikets miljøtilstand og Regjeringens miljøvernpolitikk.

Men i noen reguleringssaker er det motstridende interesser, der både lokale og nasjonale interesser er representert. Det er få saker – som jeg sa, er det bare noen titalls saker av 1 500 saker i året. Derfor har vi altså denne sikkerhetsventilen, som gjør det mulig at saker der det er konflikt, kan avklares. Fornebu-saken er en slik, og jeg redegjorde for tre helt konkrete, spesielle nasjonale interesser som det må tas hensyn til.

Det ene er det jeg nevnte om de rikspolitiske retningslinjene for etterbruk av Fornebu og det å se arealdisponeringen i et helhetlig perspektiv der boliger står sentralt. Det andre er de statlige interessene knyttet til at det skal etableres et IT- og kunnskapssenter i dette området. Og det tredje, som i høyeste grad også er et viktig miljøargument, er koblingen mellom det å ha en god arealutnyttelse og en restriktiv parkeringspolitikk for å få til gode kollektivutbyggingsløsninger. Dette tilsier et høyere antall boliger enn det som lå inne i plansakene i utgangspunktet, og det gir oss også muligheten til å få en stor andel av boligbebyggelsen i dette området, boliger til en rimelig pris, og gjør det mulig å ha en variert boligbebyggelse i dette området.

Når det gjelder prøveordningen som pågår i Akershus fylkeskommune, som ble startet i 1998, skal den evalueres etter tre år. Det ligger helt klart i den ordningen at det er åpnet for at en også med denne prøveordningen har en mulighet til avgjørelser fra Miljøverndepartementets side. Nå får vi også muligheten for å diskutere sider ved planprosessen framover. Det offentlige Planlovutvalget leverer sin første delinnstilling ved nyttår, og jeg ser fram til å gå inn i planprosessen for å effektivisere den framover med sikte på både å styrke den lokale delen av den og se på forholdet mellom den kommunale og den mer sentrale delen av planprosessen.

Vidar Bjørnstad (A): Den saken som interpellanten tar opp, dreier seg om to forhold. Det ene er om beslutningsmyndighet og prosedyre, og det er det Jan Tore Sanner legger hovedvekten på. Det andre er sakens innhold, altså resultatene: spørsmålet om antall boliger.

Jeg syns statsråden har gitt en god beskrivelse av og begrunnelse for prøvingen. Det er ingen tvil om at staten har legitim rett og interesser i prøving, og jeg vil avvise at det her er snakk om «overkjøring» og brudd på løfter om større lokalt selvstyre. Statsrådens statistikk viser da også at dette ikke er noen generell trend i forhold til prøving fra departementet.

Jeg vil også betegne dette som en justering i et omfattende planarbeid, der hovedlinjene ligger fast. Jeg kan vanskelig betegne etterbruken av Fornebu som et rent lokalt spørsmål, bl.a. på bakgrunn av alle de rundene vi har hatt her i denne salen. Jeg vil heller ikke si at regionale hensyn kan begrenses til Akershus i denne saken, og statsråden har også redegjort for ulike oppfatninger i en utvidet regional sammenheng. Hele prosjektet Fornebu involverer også statlige forpliktelser i framtida.

Så til hovedinnholdet og det jeg mener er det viktigste: spørsmålet om boligbygging. Det innvendes at 500 boliger ikke er av nasjonal interesse. Vel, det er i hvert fall en viktig nasjonal oppgave for Arbeiderpartiet å bygge flere og billige boliger, og jeg har registrert at det også har oppslutning i de fleste partier. Ikke minst er det viktig i pressområder som Oslo og Akershus.

Da må vi se på alle muligheter. Da er heller ikke 500 nye boliger en detalj, da er det snakk om 500 nye muligheter for boligsøkende som ellers ikke ville ha fått et tilbud. En sammenligning: Før sommeren engasjerte jeg meg for et prosjekt i Bærum kommune. Det gjaldt 130 utleieboliger for unge. Etter manges medvirkning var det tilnærmet jubel da prosjektet ble sikret husbankfinansiering. Asker og Bærums Budstikke skrev at det er et gjennombrudd for billige boliger og en aksept av den statlige forpliktelsen at det bygges for unge også i et høykostområde som Asker og Bærum.

Det er denne statlige forpliktelsen om påvirkning som også er intensjonen med et justert boligtall på Fornebu. Det er en samstemt politisk oppfatning også lokalt i kommunen Bærum at en må bygge flere boliger, og det letes med lys og lykte etter nye muligheter for flere boligprosjekter i et område hvor det er vansker med rekruttering til omsorgssektoren og andre tjenesteytende yrker på grunn av press i boligmarkedet og skyhøye boligpriser. I en slik sammenheng er myndighetenes vedtak i denne saken positivt. Jeg merker meg statsrådens vektlegging av sosial boligpolitisk profil og muligheter for husbankfinansiering. (Presidenten klubber.) For boligsøkende er det resultatet som teller, for boligsøkende er et boligtall på 6 000 på Fornebu positivt. Jeg håper at Høyre og Bærum kommune griper denne muligheten for de boligsøkendes skyld.

Presidenten: For presidenten teller også tiden!

Vidar Bjørnstad (A): Beklager!

André Kvakkestad (Frp): Det er viktig at styrking av lokaldemokratiet ikke kun blir tomme ord i relativt svulstige taler. Dersom en gir det inntrykk at lokaldemokrati er viktig, må dette også følges opp i praksis. Hvis ikke vil det kunne føles som en villeding av lokalsamfunnene og de som forvalter de offentlige midler og regler på dette nivå. Det er en situasjon som neppe er hensiktsmessig dersom en ønsker et livskraftig og utviklende demokrati.

Fremskrittspartiet er ikke av den oppfatning at jo flere instanser som kan overprøve et demokratisk vedtak i kommunene, jo mer demokrati får en. Det er bekymringsfullt å se med hvilken iver fylkesmannen peprer kommuner med innsigelser i nær sagt enhver større sak av en viss betydning. Bedre blir det ikke av at statlige selskaper som Statsbygg og Jernbaneverket har selvstendig innsigelsesmyndighet.

Kommunene er den instans som har den største og lengste prosessen i plansaker, ofte med mye folkelig engasjement. Da er det underlig at jo lenger man kommer vekk fra denne kunnskap og innsikt, jo større er tiltroen til egen ufeilbarlighet.

Akershus fylkesting har fått en forsøksfullmakt til å avgjøre saker der det er innsigelser. Man kan mene hva man vil om dette, men når man gir en fullmakt, bør den tas på alvor, spesielt fra den instans som har gitt fullmakten – staten. Det blir uomtvistelig lite igjen når Regjeringen velger å overkjøre både kommunen og fylket hver gang enten Jernbaneverket eller Statsbygg har noe å innvende mot de politiske prioriteringene. Når det har vært spørsmål om bruk av fullmakt, og det har kommet spørsmål fra Statsbygg eller Jernbaneverket, har staten valgt å overkjøre fylket.

På samme måte som i Bærum ble spørsmålet om jernbanens trasé for det nye dobbeltsporet gjennom Ski kommune behandlet av Regjeringen. Også der valgte man en fremgangsmåte som gav lite rom for forståelse eller tillit i forhold til ønsket om et minstemål av lokalt selvstyre. En kan vel neppe hevde at trasévalget gjennom Ski kommune hadde stor nasjonal betydning. Det var også her et stort og klart flertall både i kommunen og fylkestinget. Likevel valgte altså staten å overkjøre vedtaket. Det er neppe på bakgrunn av folkelig engasjement eller ønsket om lokalt selvstyre at dette blir gjort.

Nå ligger det også en annen sak på Regjeringens bord, nemlig en sak mellom Nannestad kommune og Oslo lufthavn. Den har også vært til behandling i fylkestinget. Det kan bli interessant å se om ikke Regjeringen også der velger den samme fremgangsmåte som i Ski og Bærum.

Erna Solberg (H): I løpet av dette året kommer vi sannsynligvis til å bygge 23 000 boliger i Norge. I løpet av de neste ti årene kommer vi til å bygge mellom 150 000 og 200 000 boliger, gitt at det ikke blir et økonomisk krakk i dette landet. Det er det boligstatistikken viser. I en slik situasjon finner altså staten det nødvendig å gå inn og definere 500 boliger på Fornebu som å være av «nasjonal interesse». Det betyr at nesten alle reguleringsplanene i Oslo som kommer de neste årene for å bygge ut større boligområder, må defineres som å ha nasjonal interesse. Det betyr at all fortetningsbebyggelsen i Fana, min bydel i Bergen, må defineres som å være av nasjonal interesse. Det går rett og slett ikke an! Jeg synes egentlig at eksemplet fra Bærum er et overgrep mot det kommunale selvstyre. Det er ikke i tråd med de premisser Stortinget har forsøkt å legge. 26. mars 1998 hadde Stortinget en prinsippdebatt om lokaldemokrati her i salen. Vi sa da at det var viktig ikke å bruke innsigelsesinstituttet for mye, og at det var viktig å sørge for – iallfall med så mye øremerkede midler og så lite handlingsrom på den økonomiske siden i kommunene – å styrke lokaldemokratiet med hensyn til større innflytelse nettopp på de områdene som bl.a. gikk på arealplanlegging og på utformingen av eget nærmiljø. Stortinget vedtok den gangen å be

«Regjeringen foreta en gjennomgang av plan- og bygningsloven med særlig vekt på å redusere og samordne ulike statlige etaters mulighet til å gripe inn i en planprosess. Formålet må være å øke det lokale selvstyret gjennom forenklet planprosess, redusert behandlingstid, og en klargjøring av premissene for når statlige myndigheter kan gripe inn f.eks. gjennom en klarere definisjon av begrepet «nasjonal interesse»».

Den gjennomgangen har vi ikke fått ennå. Den kommer i forbindelse med Planlovutvalget, som statsråden også har nevnt i sitt tilleggssvar. Jeg håper at den inngripen som statsråden nå har gjort, vil stå som et grelt eksempel etterpå på inngripen i lokalt selvstyre. Det finnes ingen grunn til å definere 500 boliger som å være av nasjonal interesse. At det kanskje finnes en mulighet eller en legitim rett til å være med i en dialog om utnyttelsen av arealene på Fornebu basert på Arbeiderpartiets og Fremskrittspartiets engasjement for spesielle løsninger knyttet til dette området, kan så være, men når statsråden i det endelige faktisk også overprøver et vedtak som har vært gjennom megling, da synes jeg hun har gått til et drastisk angrep på det kommunale selvstyret. Og i forhold til boligbyggingen og det innlegget Vidar Bjørnstad hadde, må jeg si at det ikke finnes noen grunn til at staten skal kunne definere bygging av 500 boliger i løpet av en tiårsperiode som å være av nasjonal interesse. Da er det nesten ikke én boligfeltutbygging i Norge som ikke må bli behandlet i Miljøverndepartementet for eventuelt å diskutere fortetningsgraden. Og da har vi sagt opp lokaldemokratiet i Norge.

John Dale (Sp): Interpellanten har i dag sett søkjelyset på ei konkret sak i sitt fylke, og det er vel og bra. Men det er i eit prinsipielt lys spørsmålsstillinga vert interessant også for folk og lokalsamfunn i andre delar av landet. Difor bør debatten ha utgangspunkt i to føresetnader: for det fyrste at konfliktar mellom lokale og nasjonale interesser er uunngåelege, og for det andre at staten skal vera svært forsiktig med å overprøva lokale politiske vurderingar.

Fleirtalet i Stortinget står bak ei slik politisk linje, og hovudinntrykket er at dette vert følgt opp i praksis. Det kom f.eks. fram i Stortinget då ein drøfta eit Dokument nr. 8-forslag – som eg elles var ordførar for – og der vart spørsmålet om nasjonale interesser i utbyggingssaker vurdert opp mot lokaldemokratiet. Miljøvernminister Guro Fjellanger la då fram materiale som viste at statlege styresmakter grip inn sjeldnare enn før i lokale planar, og denne trenden forsterka seg gjennom dei åra sentrumsregjeringa sat ved roret. Og me må kunna rekna med at regjeringa Stoltenberg følgjer aktivt opp i same spor.

Men, som sagt, konfliktar er ikkje til å unngå, og av og til må sentrale styresmakter ta nødvendige initiativ. Difor finst det utarbeidd rikspolitiske retningslinjer som utdjupar og konkretiserer den nasjonale arealpolitikken innan spesielle geografiske område eller saksfelt. Ei av desse retningslinjene skal samordna areal- og transportplanleggingar. Det som då er poenget, er at det skal leggjast stor vekt på å presentera klare grunngjevingar i dei aktuelle tilfella. Det er òg viktig at dei statlege interessene kjem fram så tidleg som råd i prosessen, slik at det sentrale og lokale nivået heile tida er på det reine med kva som er situasjonen.

Det kan her vera interessant om statsråden i klartekst kan slå fast at desse premissane har vorte respekterte i den konkrete saka som representanten Jan Tore Sanner har reist her i dag. Spørsmålet er også aktuelt fordi det jo finst eit planlovutval som har til oppgåve å foreslå tiltak for å redusera den statlege detaljstyringa av kommunar og fylkeskommunar, og i den samanhengen er det naturleg at heile planprosessen vert sett i fokus.

Så vil eg svara Jan Tore Sanner på eit spørsmål, eller lat oss kalla det ei utfordring. Senterpartiet vil ikkje senka terskelen for statlege inngrep. Senterpartiet vil sjølvsagt arbeida for ei utvikling som går i motsett retning.

Gunnar Kvassheim (V): Det er en viktig problemstilling interpellanten inviterer til debatt om. Ikke minst er den interessant i forhold til miljørelaterte problemstillinger. Strandsone, rovdyr og arealutnyttelse er i den forbindelse aktuelle stikkord. Venstre har et sterkt engasjement for å styrke lokaldemokratiet. Derfor slutter jeg meg til den konklusjonen som Senterpartiets talsmann trakk, nemlig at man ønsker mindre statlig overstyring, ikke mer. Og dette sterke lokaldemokratiske engasjementet er også bakgrunnen for at vi har tatt til orde for å grunnlovsfeste lokalt selvstyre. Vi har også tatt til orde for mindre øremerking og ulike lokale valgdager, nettopp for å vektlegge tiltak som kan styrke lokaldemokratiet. Men i noen sammenhenger er det legitimt at nasjonale interesser ivaretas, og det bør primært skje ved dialog og samarbeid. Og det er selvsagt et spørsmål om den muligheten er utprøvd i stor nok grad i denne saken.

Den sikkerhetsventil som nasjonal overstyring representerer, må brukes uhyre varsomt, og det er positivt og et uttrykk for en reell prioritering at antall saker hvor det var overstyring, ble redusert under sentrumsregjeringens tid.

Denne saken viser dilemmaet i konfliktinteressen mellom stat, kommune og fylke, men det er også en god illustrasjon på den manglende evne og vilje det er regionalt til å løse konflikter hvor ulike kommuner har ulike interesser. Og jeg har registrert at mens interpellanten Jan Tore Sanner raser mot avgjørelsen, så var det jubel i Oslo Høyre. Så det er heller ikke slik at dette er et entydig partipolitisk bilde. Det er litt avhengig av hvilket ståsted man har.

Bærum og Oslo har lagt stor vekt på at utbyggingen på Fornebu må være basert på en god kollektivløsning. Det er for Venstre helt avgjørende. Jeg har registrert at næringsministeren åpner for en bussløsning. Venstre syns det er en dårlig løsning å betjene dette området med det antall arbeidsplasser og boliger det er snakk om – det tilsvarer en middels stor norsk by – via buss på E18. Og jeg vil utfordre miljøvernministeren til å være en pådriver for å få en god banegående kollektivløsning til å betjene dette området. Hvis man ikke følger opp den forpliktelsen, vil det være en overstyring av de lokale interessene som er meget dramatisk, og det ønsker ikke Venstre å være med på.

Jan Tore Sanner (H): Jeg har forsøkt å fokusere på tre hovedspørsmål. Det ene er hvorvidt denne konkrete saken er så betydningsfull at man kan snakke om nasjonale interesser, det andre er Statsbyggs ulike roller, og det tredje er konsekvensene for det lokale selvstyret av å overkjøre Bærum kommune, slik departementet nå har gjort.

Jeg sitter igjen med litt av den samme følelsen som Kristin Halvorsen, som en sen nattetime på Stortinget sa at det å diskutere med arbeiderpartistatsråder er som å bokse i bomull. Jeg må innrømme at de svarene som har kommet fra miljøvernministeren, har vært meget uklare, og statsråden har unngått å svare på noen konkrete spørsmål bl.a. knyttet til Statsbyggs ulike dobbeltroller.

Når det gjelder nasjonale interesser, synes jeg at stortingsrepresentant Erna Solberg satte saken i et riktig perspektiv, nemlig at her bruker man statens makt for å få 500 flere boliger over en tiårsperiode. Når vi så vet at det i dette landet skal bygges nærmere 200 000 boliger i løpet av de samme ti år, skal man ha en meget romslig håndtering av begrepet nasjonale interesser for å definere det inn i en slik sammenheng.

Representanten Kvassheim understreket behovet for dialog og samarbeid. Ja, Bærum kommune sa i utgangspunktet 5 000 boliger, Statsbygg 6 000, Bærum foreslo 5 500. Da mener jeg at Bærum kommune strakk seg meget, meget langt.

Spørsmålet som står igjen etter denne debatten, er: Hadde statsråden ryggdekning i Stortinget for sin avgjørelse? Jeg registrerer at Fremskrittspartiet er på linje med Høyre. Jeg har også vanskelig for å tolke Senterpartiet og Venstre dit hen at de støtter statsrådens overkjøring av Bærum kommune. Da sitter vi igjen med ett parti. Det er Kristelig Folkeparti, og de er ikke til stede i denne debatten. Det er også litt oppsiktsvekkende, i og med at de har en representant fra Akershus i Stortinget. Jeg registrerer at Kristelig Folkeparti ikke har deltatt i debatten, men hvis Kristelig Folkeparti hadde deltatt og gitt uttrykk for de samme synspunkter som sentrumspartiene, kan man vanskelig si annet enn at statsråden mangler ryggdekning for den beslutning som er tatt.

Til slutt: Vidar Bjørnstad gav sin støtte til statsråden. Jeg konstaterer at det er i strid både med opposisjonsleder i Bærum kommune, Halvdan Skard, som har uttalt at statsrådens håndtering er et «sterkt inngrep fra sentralmakta overfor lokaldemokratiet», og med Arbeiderpartiets fylkesordfører i Akershus, som også var i mindretall, og som uttalte at dette viser at «staten alltid har rett». Så det er arbeiderpartipolitikere, selv om de har vært i mindretall, som erkjenner og gir sterkt uttrykk for at her har Arbeiderpartiet overkjørt det lokale demokratiet.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Siri Bjerke: Det har vært mange konstruktive innspill i denne debatten. Jeg er helt enig i at staten bør være forsiktig med å gripe inn i lokale planprosesser. Det er slik det fungerer i dag. Jeg er også enig i at miljøansvaret i kommunene må styrkes, bl.a. på områder knyttet til utslippstillatelser for avløp, friluftslivsspørsmål, rovdyrpolitikk og kulturminner. Dette vil være en viktig oppfølging av debatten om reelt kommunalt selvstyre i Norge framover.

Men innsigelsesinstituttet i plansakene fungerer som en sikkerhetsventil i de sakene der det er konflikter mellom nasjonale interesser og lokale prioriteringer. Noen slike vil vi opplagt også ha framover. Jeg ser imidlertid behov for en gjennomgang av planprosessen. Det kan stilles spørsmål ved behovet for å tydeliggjøre de nasjonale interessene i planleggingen. Det er også et behov for å samordne og klargjøre de ulike etaters grunnlag for å gripe inn i kommunale planprosesser. Dette er spørsmål som vil bli diskutert i forbindelse med oppfølgingen av innstillingen fra det offentlige Planlovutvalget. På den måten kan vi gå inn i diskusjonen om hvordan innsigelse i større saker kan ivaretas på en mer tilfredsstillende måte. I denne saken er det ingen tvil om Statsbyggs anledning til innsigelse som ivaretaker av de statlige interessene ved etterbruken av Fornebu.

Kollektivløsningene har vært tatt opp. Jeg slutter meg til det som er sagt om betydningen av å få dem på plass. Det er fra Regjeringens side nå satt i gang tilleggsutredninger som ikke skal forsinke tidsplanen for avklaringer av kollektivløsningene, noe som vil være viktig for helheten på Fornebu.

Avslutningsvis er det grunn til å peke på at det fortsatt gjenstår veldig mye arbeid før nye Fornebu kan ferdigstilles. Jeg har tro på at de overordnede føringene som nå er gitt i forbindelse med kommunedelplanen, kan bidra til at vi får en forutsigbar og rask avklaring av de mange reguleringsplaner som vil komme for de ulike delområdene på Fornebu i tiden som kommer. Det er noe jeg tror både Bærum kommune og staten vil se seg tjent med, og jeg er overbevist om at vi vil få en god dialog i det videre arbeidet med dette.

Presidenten: Dermed er sak nr. 1 ferdigbehandla.

Stortinget har no kome til sak nr. 2. Presidenten vil opplyse at innstillinga til denne saka ikkje har lege ute i den tida som reglementet fastset, dvs. 48 timar. Med heimel i forretningsordenens § 32 vil presidenten føreslå at Stortinget likevel handsamar denne saka no. Ingen innvendingar har kome mot det, og ein ser det som vedteke.