Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Jon Lilletun (KrF) (ordførar for saka): Stortinget behandlar i dag ei svært viktig sak for ei av våre framtidsnæringar. Statkorn Holding ASA skal utviklast til eit såkalla heilintegrert selskap i havbruksnæringa. Statkorn er allereie mellom dei største fôrprodusentane i verda og vil no gå sterkt inn i havbruksnæringa også på oppdrettsnivå.

Komiteen har delt seg i eit gjennomgåande fleirtal av Arbeidarpartiet og Kristeleg Folkeparti. Framstegspartiet og Høgre er imot kapitalutvidinga og vil at staten skal selje seg ut av selskapet. Senterpartiet og Venstre går på noko forskjellige premissar imot statleg deltaking i kapitalutvidinga, men er samd med fleirtalet når det gjeld framtidig konsesjonspolitikk.

Stortinget har tidlegare fatta vedtak om at selskapet skal delprivatiserast, og at staten kan selje seg ned til 51 pst. I dag er den statlege eigardelen 80 pst. Med dei vedtaka vi gjer i dag, vert det sett ei absolutt grense. Det statlege eigarskapet skal ikkje verte mindre enn 34 pst.

Havbruksnæringa er i vekst. Hydro Seafood vart seld ut av landet. Med Statkorn har vi høve til å sikre eit solid norsk selskap som kan medverke til å utvikle næringa m.a. gjennom å styrkje forskingsinnsatsen og auke kompetansen. Statkorn har funne det føremålstenleg å gå inn i oppdrettsselskap i fleire andre land og har avtalar om å kjøpe selskap m.a. i Chile og Canada. Uavhengige rapportar tyder på at verdien av selskapet vil stige etter ei slik investering.

For at Statkorn skal kunne gjennomføre dei avtalte investeringane, er dei avhengige av kapital. Det er difor fremma forslag om ei kapitalutviding retta mot dagens eigarar på 1,5 milliardar kr. Staten sin del av dette vert 1,2 milliardar kr. Uavhengige rapportar tyder på at dette vil vere ei god investering, og at verdien av den statlege eigardelen vil auke etter kvart som selskapet vert betre etablert i havbruksnæringa. Det er også viktig at staten opptrer som profesjonell eigar i høve til dei private investorane som alt har varsla si deltaking. Kristeleg Folkeparti og fleirtalet har difor etter ei samla vurdering funne det rett å slutte seg til forslaget om kapitalutviding.

Ein av premissane for kapitalutvidinga er at staten etter kvart skal selje seg ned frå dagens 80 pst. eigardel og ned mot 34 pst. For Kristeleg Folkeparti har det vore viktig at det vert ein del av vedtektene at staten skal eige minst 34 pst. Det er den einaste garantien vi kan ha for at hovudkontoret, og dermed strategiutviklinga, ligg i Noreg, og at selskapet vert verande norsk.

Kristeleg Folkeparti er oppteke av å sikre ei nasjonal og lokal forankring av havbruksnæringa. Stortinget har tidlegare slutta seg til framlegget i forskingsmeldinga om at marin sektor skal vere eitt av fire hovudsatsingsområde. Kristeleg Folkeparti meiner det er svært viktig å styrkje innsatsen for forsking og utvikling i havbruksnæringa. Eit nytt Statkorn må ta eit hovudansvar for forsking i næringa, både gjennom eiga forsking og som strategisk alliansepartnar for små og mellomstore verksemder i næringa.

Kristeleg Folkeparti og fleirtalet meiner det er viktig for utviklinga av den norske havbruksnæringa at det vert utvikla sterkare industrielle miljø, og at kompetansemiljøa vert styrkte. Det er òg viktig at kommunikasjonen og samarbeidet mellom dei kompetansemiljøa vi har innan næringa, vert betre. Det er eit mål at det vert etablert samarbeid mellom ulike kommersielle aktørar i næringa, og at samarbeidet mellom kompetansemiljø for fisk og landbruk vert betra for å få fram synergieffektar. Eit fullintegrert Statkorn Holding må kunne medverke som ei industriell drivkraft i utviklinga av den norske biomarine næringa.

Havbruksnæringa er i utvikling. Mange små verksemder og familiar sel konsesjonane sine til større selskap. Regjeringa la i statsbudsjettet opp til at nye konsesjonar som skal delast ut neste år, skal delast ut etter auksjonsprinsippet. Saman med Arbeidarpartiet og med støtte av Senterpartiet og Venstre har vi kome fram til ei betre løysing. Auksjonsprinsippet vert lagt bort. I staden må vi sjå på fleire andre alternativ, f.eks. ei fast avgift eller ein grunnrenteskatt. Ei avgift på andrehandsomsetninga kan òg vere aktuelt. Det vil opne næringa langt meir enn auksjon vil gjere. Med ei avgift kan dei som driv godt, klare seg, medan det med auksjon vil vere dei med kapital som får tilslaget ved nye konsesjonar, ikkje dei med lokal tilknyting. No må departementet arbeide grundig, men raskt med denne saka og så kome attende til Stortinget på eigna måte.

I den planlagde tildelingsrunden som no snart kjem, skal konsesjonar i fyrste rekkje gjevast til dei små aktørane i næringa som har ein eller to konsesjonar frå før. I tillegg vil fleirtalet opne for gründarar og nye aktørar som vil inn i næringa. Ein bør òg tilgodesjå område der tilhøva ligg godt til rette for havbruk, men som har fått få konsesjonar ved tidlegare tildelingsrundar. Vi har i dag òg nokre skular som underviser i havbruk. Dei skulane som treng ein eigen konsesjon for å betre undervisningstilhøva, må få eigen konsesjon.

Det har òg vore ein stor del av denne debatten at vi ikkje treng eit selskap med sterk statleg kapital som skal kjøpe opp dei aktørane som er i næringa no. Eg vil minne om at grunnlaget for denne kapitalutvidinga er å gå tungt ut internasjonalt, først og fremst i Canada og Chile. Næringskomiteen var i går på ein studietur i Østfold, ikkje berre på grensehandel, slik som det kan sjå ut i media i dag, men for å sjå på fleire framtidsretta næringar. Det som går igjen, er at dei næringane som internasjonaliserer seg, òg i stor grad har klart å verte livskraftige næringar. Etter Kristeleg Folkeparti sitt syn er det viktig at på dei områda der vi skal vere tunge og store som industrinasjon i framtida, må vi internasjonalisere oss. Då er det òg viktig med nokre lokomotiv innanfor dei næringane der vi veit at framtida kan sikrast på den måten at vi har eit nasjonalt eigarskap, ein nasjonal strategi og eit nasjonalt hovudkontor. Det er altså ikkje for å raide småkonsesjonar at dette selskapet får kapitalutviding. Det er ikkje for å øydeleggje den lokalbaserte strukturen at denne kapitalutvidinga kjem, men det er for å opptre som profesjonell eigar og setje selskapet i stand til å løyse dei oppgåvene dei har internasjonalt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det er interessant å merke seg at Kristelig Folkeparti har inngått ekteskap med Arbeiderpartiet i denne saken og skiller lag med de andre sentrumskameratene på viktige og vitale punkter. Det forbauser mange, og det forbauser veldig mange Kristelig Folkeparti-velgere, særlig i Distrikts-Norge.

Vi har mange små aktører ute som driver godt innenfor denne virksomheten, står på egne ben uten å belaste noen andre og gjerne vil gjøre det også i framtiden. Mange av Kristelig Folkepartis velgere forstår ikke at Kristelig Folkeparti skal bidra med 1,2 milliarder kr i statskapital til å bygge opp en koloss på dette området. Det man frykter, og etter Fremskrittspartiets mening med rette, er at det vil – enten man liker det eller ikke – bety en sentralisering av denne virksomheten og en kapitalkonsentrasjon som Distrikts-Norge ikke er tjent med. Det vi ser, er at vi også har noen store aktører i distriktene, men disse utfyller hverandre godt på privat side, og det trengs ikke en slik koloss, er det man hører unisont fra Distrikts-Norge. Har Kristelig Folkeparti nå endret sitt program på dette området om å være distriktsvennlig overfor sine egne velgere og aktører i distriktene? Hvordan henger dette sammen?

Jon Lilletun (KrF): Eg må nok stille meg litt undrande til den analysen og definisjonen som representanten Hedstrøm her hadde av kva som er eit ekteskap. Det at ein inngår avtale med nokon om viktige saker i det sivile, har vel aldri eg oppfatta er det same som å inngå ekteskap med dei ein inngår avtalane med. Så her trur eg at representanten Hedstrøm på ein måte treng ei viss vaksenopplæring i forhold til kva det å gå inn i eit ekteskap er for noko.

Så til spørsmålet om vi har endra vårt program. Nei, sjølvsagt har vi ikkje det. Kristeleg Folkeparti trur på eit privat engasjement i næringslivet. Samtidig har vi ikkje statsskrekk. Vi har sagt gjennom ganske lang tid at på dei områda der vi skal vere tunge i framtida, er det òg naturleg at vi har norske selskap med norske hovudkontor og norsk eigarskap.

Vi fekk tydeleg demonstrert med Hydro Seafood at det ikkje var nok berre at staten var inne, men at vi òg trengte å ha det i vedtektene og i formåla, slik som her. Difor går vi inn for dette. Dette selskapet skal altså ikkje fyrst og fremst raide små konsesjonar i distrikta. Tvert imot skal dette selskapet kunne verte ein samarbeidspartnar som gjer at det kjem både ny forskingskunnskap og ny marknadskunnkskap, som kan nyttast òg av dei små internasjonalt.

Eg meiner dette er eit eksempel på at ein faktisk tek ei distriktsnæring som denne næringa på alvor, når vi i dette tilfellet går inn i ein strategisk allianse med Arbeidarpartiet i ei viktig sak.

Ivar Kristiansen (H): Representanten Lilletun har gått over til den reneste tungetale i spørsmålet om Statkorn Holdings kapitalutvidelse. Jeg må få tillate meg å stille spørsmålet om Lilletun i det hele tatt har satt seg inn i hva slags forretningsidé hele denne kapitalutvidelsen er bygd på. Den er bygd på det stikk motsatte av det som representanten Lilletun fremfører fra Stortingets talerstol her i dag. Han sier at kapitalutvidelsen først og fremst er begrunnet med behovet for å få et større internasjonalt engasjement. Nei, det internasjonale engasjementet utgjør kun en tredjedel av denne gigantiske statlig finansierte muskelen som skal inn også i det norske markedet. Det skal brukes et sted mellom 5 og 6 milliarder kr, i Norge to tredjedeler og en tredjedel i utlandet.

Han bruker også begrep som at det er behov for å sette selskapet «i stand til» å løse oppgaver. Det er ikke kapital som er mangel innenfor norsk havbruksnæring i disse tider. Det trodde jeg faktisk at også Kristelig Folkeparti hadde klart å oppfatte, når man har sett denne næringens utvikling i løpet av de siste ti år.

Det blir jo rent patetisk når vi ser at Kristelig Folkeparti ikke løftet en finger da det statlig majoritetseide Hydro sørget for at Hydro Seafood ble flagget ut av landet med sine 200 direkte og indirekte eide oppdrettskonsesjoner. Så skal man altså gjenta suksessen nå med å være inne i en gigantisk statskapitalistisk finansiert satsing. Hvordan kan Lilletun forsvare at man nå skal i gang med å raide opp langs kysten og flytte eierskap, styring og kapital fra kysten og inn til hovedstaden?

Jon Lilletun (KrF): Eg registrerer at representanten Kristiansen meiner at det er kompetanse og kunnskap om saka som er mangelvare hos Kristeleg Folkeparti og hos representanten Lilletun. Det må han sjølvsagt ha høve til å meine.

Eg skal prøve å forklare kva eg meinte då eg sa at ein må setje selskapet i stand til å løyse oppgåvene. Staten er altså inne i eit selskap som eigar. Det er òg private inne i dette selskapet som eigarar. Det vert av selskapet utvikla ein strategi som uavhengige konsulentar seier er ein strategi som faktisk er ein god forretningsidé, nemleg å internasjonalisere seg og bli eit integrert selskap. Det medfører ein monaleg verdiauke for selskapet. Så vil ein moglegheit vere å seie at staten ikkje går med. Det vil seie at ein på ein dårleg måte forvaltar selskapet sine behov ut frå dei strategiske måla som det har sett seg. Kva slags tillit skal private investorar få til statleg medeigarskap dersom ein ikkje fyrst og fremst tek omsyn til å vere profesjonell eigar? For her vil ein òg ha teke stor verdiauke bort frå dei private investorane som finst i dette selskapet. Altså trengst det her auka kapital. Ein kunne ha valt ein annan veg. Her gjekk altså selskapet fyrst til sine eigne eigarar, for at dei eigne eigarane skulle få del i verdistigninga. Eg synest at dei der har opptredd profesjonelt, og det synest eg òg Stortinget skal gjere.

Så skal eg gjenta ein gong til: Det står ingen stad i proposisjonen, det står ingen stad i innstillinga at ein her skal raide dei små selskapa langs kysten. Tvert imot seier fleirtalet at det ikkje er det som skal vere målet. Sjølvsagt forventar eg at departementet følgjer opp det som eit fleirtal her seier.

Rolf Reikvam (SV): Jeg merket meg at da Jon Lilletun var ferdig med å lese opp innlegget sitt, hadde han behov for å understreke at dette selskapet skulle opptre stort sett internasjonalt. Jeg oppfatter at det var en del av indremedisinen, for jeg går ut fra, etter det som ligger i innstillingen, at dette selskapet skal opptre nasjonalt.

Når Høyre snakker om tungetale, føler jeg sterkt at det er Høyre som driver med tungetale om et selskap som skal raide oppover langs kysten. Dette er en vekstnæring. Det er helt klart at i en vekstnæring vil det være sterke kapitalinteresser som står klare til å hoppe inn. Her står sterke kapitalinteresser klare til å kjøpe opp etter hvert som det blir mulighet til å skaffe seg markedsandeler innenfor dette området. Da regner jeg med og antar at Kristelig Folkeparti også mener at Statkorn Holding skal kunne brukes for å være med og strukturere på en fornuftig måte hvis det er behov for det, når sterke kapitalinteresser er på vei oppover langs kysten, for å prøve å samordne, for å prøve å utnytte fordeler som måtte finnes. Jeg synes det er viktig at Lilletun understreker dette, slik at det ikke bare fremstår som at dette er et selskap som skal opptre i Chile og i Canada, men at det også har og vil få en rolle innenfor norsk havbruksnæring.

Jon Lilletun (KrF): Ja, det kan eg gjerne stadfeste. Sjølvsagt skal det det. Og grunnen til at Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti har litt ulik konklusjon, sjølv om premissane er ganske like, er, meiner eg, at dette selskapet skal vere i stand til, når det kjem konsesjonar på sal, å kjøpe dei opp, like godt som utanlandskeigde Nutreco, som elles er eit glimrande selskap, og som sjølvsagt skal finnast her i denne konkurransen – med nasjonal eigarskap, nasjonalt hovudkontor og nasjonal strategi.

Det som ligg i det atterhaldet eg tok, heng saman med det inntrykket som ein prøver å skape, at dette selskapet først og fremst skal gå laus på dei små konsesjonane, at dei skal kome til å selje nesten mot sin vilje. Eg reknar sjølvsagt med at ein går inn i denne marknaden på ein anstendig måte, og at hovudmålet eigentleg må vere å inngå strategiske alliansar, samarbeid o.l. med dei grupperingane som allereie finst. Det er det absolutt grunn til.

Så eg stadfestar gjerne det som låg i representanten Reikvam sitt hovudspørsmål, at sjølvsagt skal dette selskapet ha høve til å gå inn i denne marknaden når det er behov for det, men samstundes ønskjer eg ikkje at dette selskapet – og det går fram av merknadene – skal vere eit selskap som vert oppfatta som lite venlegsinna, for å bruke forretningsspråket, i forhold til dei små og mellomstore i Distrikts-Noreg. Og det trur faktisk eg at representanten Reikvam og eg ser ganske likt på.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Rita Tveiten (A): Denne saka dreiar seg om å gje Statkorn Holding høve til å utvida verksemda si frå å vera verdas største fiskefôrprodusent til å verta eit fullintegrert oppdrettsselskap. Til dette treng Statkorn Holding ei kapitalutviding retta mot dei noverande eigarane på 1,5 milliardar kr. Staten sin del av denne kapitalutvidinga vil vera 1,2 milliardar kr, då staten eig 80 pst. av Statkorn Holding no.

Statkorn Holding vart etablert for å ta vare på og vidareutvikla dei verdiane som staten hadde lagt ned i sine verksemder innanfor korn-, mjøl- og kraftfôrbransjen i tida med statsmonopol. Målet for selskapet har vore å oppnå høgast mogeleg avkasting på aksjonærane sin investerte kapital. Med 80 pst. statleg eigarskap er det altså det norske folket sine pengar det er tale om, i all hovudsak.

Ved fleire høve vert staten kritisert for å vera ein dårleg eigar. Utviklinga har synt at Statkorn Holding gjer profesjonelle vurderingar og tek avgjersler som varetek eigarane sine interesser på ein forretningsmessig forsvarleg måte. Det er tydeleg at det fell einskilde tungt for brystet. Slik sett må me berre akseptera at det er ideologiske skilje som avgjer synet på om staten skal involvera seg i forretningsdrift eller ikkje.

Eg er viss på at om Statkorn Holding hadde gjort noko anna, ville dei kritiske røystene som er imot at staten skal ta del i utvidinga av aksjekapitalen, også lata høyra frå seg, men då ved å nytta saka som døme på staten som ein dårleg eigar. Her gjeld det gamle feministslagordet «damned if you do and damned if you don"t».

Eg vil vidare hevda at Statkorn Holding er eit godt døme på samspel mellom statleg og privat kapital, noko det bør verta meir av i framtida.

Siktemålet er å leggja til rette for eit tilstrekkeleg nasjonalt eigarskap i den viktigaste framtidsnæringa i landet. Siktemålet er også å skapa eit selskap som kan vera ei drivkraft når det gjeld arbeidet med å skapa ei biomarin klyngje i Noreg. Dette er ei djerv oppgåve som vil fordra evne til utvikling og samarbeid i eit langsiktig perspektiv. Mange vil hevda at dette kan også private aktørar gjera, og det vil eg ikkje seia meg usamd i. Sjølvsagt kan dei det, og det bør dei gjera.

Men det er berre ved at det er mange med ei klar målsetjing om å ta på seg denne pådrivarrolla, at me kan lukkast.

Havbruk er peika ut som eit næringsområde med eit stort potensial. Noreg har naturgitte føresetnader som vil kunna sikra oss vekst og verdiskaping langs heile kysten vår i åra framover. Det vil vera ein føresetnad at denne utviklinga vert tufta på havet si bereevne, og at aktørane i næringa syner ei ansvarleg haldning til omgjevnadene sine, ikkje minst ved at samfunnskontrakten mellom dei som får tilgang til eit knapt gode som ein konsesjon er, og fellesskapet, vert halden og vidareutvikla.

På det reint forretningsmessige planet er formålet å forvalta staten sine verdiar på ein god måte ved at Statkorn Holding raskt vert bygt opp til eit stort og slagkraftig oppdrettsselskap med eigarskap i både ut- og innland.

Ein uavhengig konsulentrapport frå Christiania Markets og KPMG som vart lagd fram for Landbruksdepartementet 11. september, tilrår klart at staten bør ta del i kapitalutvidinga. Her står det:

«Det er vår klare anbefaling at Staten deltar med sin proratariske andel på 80 % i den rettede emisjonen, slik at statens verdier kan maksimeres på noe lengere sikt. Ved ikke å delta proratarisk i den rettede emisjonen, mener vi Statens verdier vil bli uforhåndsmessig utvannet i denne fase.»

Planen er å selja seg ned til 34 pst. eigarskap raskt, ved m.a. å innlemma eit stort norsk oppdrettsselskap og betala med aksjar i Statkorn Holding. På denne måten kan det etablerast samarbeid med andre langsiktige private aktørar. Ynske om langsiktig næringsmessig åtferd er avgjerande etter mitt syn.

Dette punktet er ein svært viktig suksessfaktor, ettersom strukturen innan næringa er i rask endring. Det vert avgjerande at Statkorn Holding sine strategiske val er forretningsmessig tufta, og at dei oppfører seg som eit anstendig selskap med reelle ambisjonar om å ha ei leiande rolle innan utviklinga av den biomarine næringsklyngja som me skal ha i Noreg.

Fleirtalet har fremja følgjande forslag:

• Det skal vedtaksfestast at hovudkontoret for selskapet skal lokaliserast i Noreg – det er faktisk eit sjølvstendig poeng.

• Det skal vedtaksfestast at den statlege eigardelen i selskapet skal vera på minimum 34 pst.

• Det skal vedtaksfestast at selskapet skal ha ei aktiv side knytt til forsking og utvikling i marin sektor og oppdrettsnæring.

Eg er glad for at me har nådd ei semje med Kristeleg Folkeparti i denne saka. Det er i skjeringspunktet mellom Arbeidarpartiet og sentrum at mange av dei beste løysingane for landet ligg, også på dette feltet.

Likevel er det med undring eg konstaterer at Senterpartiet er samd i at Statkorn Holding kan vera ein tung aktør innan norsk havbruk, men berre dersom selskapet avstår frå å opptre som andre profesjonelle selskap, ved at det ikkje skal kunna kjøpa ein majoritetslut i norske oppdrettsselskap som er til sals.

Det vert heilt feil. Det kunne gje som resultat at eitkvart anna selskap kan kjøpa selskap som er til sals, medan Statkorn Holding ikkje har høve til det same. Det går ikkje.

Venstre er både for og imot, for at staten skal eiga 34 pst., men mot at staten skal kunna ta ut verdiauken som eitkvart privat selskap ville ha gjort.

Høgre og Framstegspartiet er imot og vil heller selja Statkorn Holding.

Alt i alt er det gledeleg at eit solid fleirtal uttrykkjer semje om at staten skal vera med som ein tung aktør for å sikra norsk eigarskap i havbruksnæringa, ei berande næring i framtida.

Når det gjeld framlegg nr. 4, frå representanten Rolf Reikvam på vegner av Sosialistisk Venstreparti, har eg ikkje problem med å slutta meg til det. Det er opplagt at alle oppdrettsselskap skal ha ein miljøstrategi, også Statkorn Holding. Det vil vera naturleg at forskingsinnsatsen når det gjeld fôrutvikling, vert intensivert for å redusera bruken av råstoff som kunne gått til konsum. Det vil vera ei utfordring som denne næringa vil stå overfor i åra som kjem, og som berre vil auka på etter kvart som auka vidareforedling vert ein viktig del av utviklinga av verdiane frå havet i Noreg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Det går klart fram av innstillingen at Arbeiderpartiet ønsker å bruke 1,2 milliarder kr av offentlige midler. I første omgang skal midlene brukes til en rettet emisjon, slik at Statkorn Holding beholder 80 pst. av eierandelene. Men det er også Arbeiderpartiets intensjon på et senere stadium å få til en børsnotering, og at staten skal eie minimum 34 pst. i dette selskapet. Man sier også at det er viktig å sikre nasjonalt eierskap, og at det kan gjøres i samarbeid med andre, mindre norske eiere. Men Norge har jo tiltrådt EØS-avtalen, og det gjør at man når det gjelder børsnoterte selskaper, ikke kan ha et diskriminerende regelverk. Så mitt spørsmål til representanten Tveiten er: Hvordan skal man sikre et nasjonalt eierskap, når 66 pst. av eierandelene legges ut på børs og vi har et ikke-diskriminerende regelverk? Vi kan i praksis oppleve at alle de 66 pst. kjøpes opp av utenlandske eiere.

Rita Tveiten (A): Eg vil minna representanten Hedstrøm om at i denne saka er det viktig for oss å leggja til rette for at ein skal behalda 34 pst. Det er eit negativt fleirtal. Det vil seia at ein i dei store avgjerdene vil måtta halda seg til det den aksjeposten gjev rom for. Det er eigentleg svaret til Hedstrøm.

Ei anna sak er at dei prosentane som vil liggja ute til sals, er avgrensa. Så lenge det ikkje er ein seljar, hjelper det ikkje om det er ein kjøpar, når 34 pst. faktisk blir verande på staten si hand.

Ivar Kristiansen (H): Representanten Tveiten var prisverdig klar i sitt innlegg. Det syns jeg hun fortjener all honnør for. For hun erkjenner, dog ikke med særlig unnskyldende fortegn, at det er ideologiske skiller i salen i dette spørsmålet, og argumenterer ut fra sitt ståsted for prinsippet om et aktivt statlig engasjement innenfor både norsk og internasjonal forretningsutvikling. Og Statkorn Holding faller inn i denne terminologien.

Jeg ser jo at de ideologiske parallellene er nokså klare. Vi har for ikke så svært lang tid siden behandlet spørsmålet om IT Fornebu, en klar ideologisk og politisk parallell, da med et litt annet politisk partnerskap enn det man har vært i stand til å prestere i dag.

Men siden Lilletun i sitt innlegg understreket at dette ikke innebar noen slags nasjonal raiding, på tross av at det i innstillingen fra flertallet klart står at dette «ikkje skal føre til at selskapet raidar norske konsesjonar og medverkar til fleire oppkjøp av konsesjonar enn det som elles ville vorte resultatet», er mitt spørsmål til Tveiten: Betyr det at man ikke i det hele tatt skal bruke 3-4 milliarder kr på oppkjøp nasjonalt av norske konsesjoner som ligger i Kyst- og Distrikts-Norge? Eller betyr det, som det står når det gjelder selskapets forretningsideer, at man skal nøye seg med å bruke 3-4 milliarder kr, eller nå et produksjonsvolum nasjonalt på 60 000 tonn, hvilket i dag vil innebære et oppkjøp, flytting til hovedstaden og styring av et 100-talls konsesjoner?

Rita Tveiten (A): Eg vil prøva å forklara at det som er strategien, er at dei selskapa som eventuelt går inn i Statkorn Holding, då får betaling i form av aksjar frå Statkorn Holding – det betyr at dei vert verande i same båten. Det er hovudprinsippet her.

Når det gjeld spørsmålet om raiding, er det lagt vekt på at dette selskapet skal oppføra seg forretningsmessig anstendig. I uttrykket «raiding» legg eg at det skal utøvast ei eller anna form for press på aktørar som finst i næringa, anten dei er små eller store, for at dei nærast skal selja mot sin vilje. Poenget her er at Statkorn Holding på lik linje med andre selskap skal kunna kjøpa på linje med andre aktørar i marknaden. Eg ser ikkje for meg at det skal foregå raiding langs kysten, og eg synest det er ein unødvendig ordbruk for å skremma dei langs kysten – no trur eg ikkje dei vert spesielt redde, for det er dei for tøffe og robuste til, for dei er vande til uver. Men eg trur ikkje at denne debatten står seg på at ein utbroderer dette og snakkar om eit raid langs kysten – eg vil iallfall ta heilt avstand frå det.

Morten Lund (Sp) (komiteens leder): Jeg synes dette er en meget spesiell situasjon – vi diskuterer havbruksnæringens framtid, og fiskeriministeren er ikke i salen. Fra Fiskeridepartementet er det sendt ut kun én pressemelding i høst, som går ut på at en forsvarer et forslag om bruk av auksjonsprinsippet, noe som Arbeiderpartiets landsmøte totalt avviste.

Dette dreier seg om det som skal bli den viktigste næringen i Norge i framtiden, og så behandles det som en hastesak fordi Statkorn har snublet over et tilbud i Chile som de sier er gull verdt, og det er helt nødvendig for Statkorn i fortsettelsen at det skjer raskt. Hele næringen har reagert mot det som skjer, og de sier at det må ikke skje – de har advart oss. De mener at det halvstatlige selskapet vil være en trussel mot den strukturen som er bygd opp, og mot de planene som foreligger. Og Arbeiderpartiet fortsetter med å mene at denne næringen skal styres etter «Doris Day»-prinsippet: Det som skjer, det skjer – det som direktørene kommer på, det skal få lov til å bli politikken.

Jeg synes det er synd, jeg synes det er forferdelig synd, og jeg synes det er rart at det ikke skal gå an å si i vedtaks form det som jeg mener bør skje i denne næringen. Hvis en mener at det er viktig at dette selskapet ikke opptrer som en raider, så må det gå an å gjøre vedtak om det, likså vel som en gjør vedtak om at hovedkontoret skal være i Norge. Eller er det slik at Rita Tveiten tror, som Lilletun, at Regjeringen selvsagt vil se til at Statkorn ikke opptrer som en raider, uten at det forelegges som noe annet enn som en merknad i en innstilling?

Rita Tveiten (A): Det er streka under frå dei aller fleste at eit statleg selskap eller statleg deleigd selskap må opptre profesjonelt. Den sterkaste kritikken eg har opplevd når det gjeld selskap med statleg eigarskap, har gått ut på at dei har opptredd uprofesjonelt eller som ein dårleg eigar.

Eg synest det er merkeleg at når det er eit selskap som no viser at dei oppfører seg som ein profesjonell eigar, så er det gale det òg. Og eg må seia at i tida som no kjem, reknar eg med at Statkorn Holding vil opptre som eit ansvarleg, anstendig selskap som vil ha ei forretningsframferd som er fullt på høgd med det andre selskap i denne bransjen har.

Eg har ikkje høyrt at det er andre selskap som har vorte karakteriserte som «raidarar», det er eit uttrykk som har dukka opp no.

Når det gjeld havbrukspolitikken framover, vil Stortinget rett over nyttår få seg presentert ei havbrukspolitisk utgreiing, og det vil verta mogleg i fullt monn å få diskutert kva som skal vera vilkåra for denne næringa framover. Det er ein debatt som eg trur vil vekkja stor merksemd, og som mange vil engasjera seg i, noko som denne næringa fortener, og eg ser fram til den debatten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øystein Hedstrøm (Frp): Enkelt sagt ønsker Regjeringen å gjøre Statkorn Holding til et sterkt, fullt integrert selskap innen havbruksnæringen med et nasjonalt eierskap. Det foreslås en rettet kapitalutvidelse i selskapet hvor staten kan delta med inntil 1,2 milliarder kr for å opprettholde sin eierposisjon med 80 pst. i første omgang.

Fremskrittspartiet ser det ikke som en primæroppgave for det offentlige å delta i spekulativ forretningsvirksomhet, men man bør heller konsentrere seg om å etablere gode, langsiktige og forutsigbare rammebetingelser for næringslivet. Norge har i dag et langt mer dominerende innslag av statlig eierskap enn andre land – ja, vi ligger faktisk bak Kina i privatiseringsprosessen. Erfaring fra de siste 20-30 år har vist at staten ikke er velegnet til å drive forretningsvirksomhet. Næringslivet synes tvert imot å blomstre proporsjonalt med at politikerne reduserer sitt engasjement. Det bør ikke være en offentlig oppgave å delta i milliardklassen som eier i et selskap som tar mål av seg til å bli et av verdens ledende innen fiskefôr og fiskeoppdrett.

I oppdrettsnæringen er det mange små og mellomstore aktører som driver godt, og som ekspanderer. Kapitaltilgangen er god, og det er ingen grunn til at staten skal engasjere seg til fortrengsel for dem som allerede driver i næringen. Det kan bidra til å presse prisen på oppdrettsbedrifter opp gjennom å skape et kunstig press i næringen. Det er en fare for at staten som storaksjonær kan betale overpris når den kjøper opp selskaper. Mange private i denne bransjen reiser spørsmål når det gjelder dette.

Statkorn Holding vil i sin oppkjøpsiver måtte konkurrere med private bedrifter som driver godt, med sunne og solide arbeidsplasser. De ønsker å bringe denne næringen videre på egen hånd. Det er derfor ikke behov for et stort norsk statsselskap for å videreutvikle denne næringen. Et betimelig spørsmål vil være: Hvorfor skal politikere bidra til å skape et slikt monster, direkte i konkurranse med og til fortrengsel for næringens små og mellomstore aktører? Vi finner ikke et eneste argument som er godt nok til å utvikle et statlig oppdrettseventyr.

Jeg er forbauset over Kristelig Folkepartis standpunkt – det har jeg kommet inn på tidligere – over at de kan være med på dette grepet, et grep som smaker av konsentrasjon, kapital, ressurser og mulig sentralisering.

Statkorn Holding har foretatt kjøp av oppdrettsselskap i Chile og er i ferd med å gjøre det samme i Canada, men med forbehold om at en rettet kapitalutvidelse blir gjennomført. Det fremheves at prisen for det chilenske selskapet Mainstream er gunstig, og den foreslåtte løsning gir utsikt til en betydelig verdiøkning.

Fremskrittspartiet mener at Statkorn Holdings disposisjoner, med tanke på at det muligens vil få tilført disse midlene, ikke kan ha betydning for den vurdering Stortinget skal gjøre. For det første er disposisjonen gjort med forbehold om bevilgning. Dette er derfor uproblematisk. For det andre forpliktes ikke Stortinget av prosesser som statsbedrifter innleder, før det er ordnet med finansiering. En slik går det, så går det-holdning kan ikke tjene som pressmiddel for å støtte denne bevilgningen.

Så til spørsmålet om nasjonalt eierskap. Regjeringen ønsker en endelig løsning, hvor staten sammen med norske private industrielle partnere skal sikre nasjonal flertallskontroll i et børsnotert selskap, med en permanent statlig eierandel på 34 pst. Dette er i seg selv et underlig og uholdbart argument.

En konsekvens av å være børsnotert er at man ikke har kontroll med hvem som eier aksjene. For den saks skyld kan utenlandske eiere kjøpe opp majoriteten i Statkorn Holding over børs, slik at det ikke blir full nasjonal kontroll. 66 pst. av selskapet skal tross alt flyte på børs, som igjen betyr at utenlandsk kapital med enkelhet kan kjøpe opp majoriteten i selskapet og bestemme annerledes i en del saker enn det staten vil.

Hvis Landbruksdepartementet vil sikre nasjonale eiere, må man i hvert fall ikke børsnotere selskapet. Nasjonalt eierskap kan således ikke være et holdbart argument for denne bevilgning.

Regjeringen mener at et fremtidig konsern, et StatkornAqua, kan fremstå som et redskap for å sikre nasjonalt eierskap i en fremtidsrettet havbruksnæring. Dette er Fremskrittspartiet motstander av. Hvis Regjeringen vil at Statkorn Holding skal bli et instrument i havbrukspolitikken, krever dette en nøye utredning fra myndighetenes side. Proposisjonen foretar ingen inngående drøfting av det grunnleggende spørsmål om staten skal tre inn i denne næringen nær sagt på nytt. Først er staten med på å selge Hydro Seafood, for så seks måneder senere å ville investere i denne næringen på ny – og til en høyere pris. Dette mener vi ikke kan være gjennomtenkt. Derfor må forslaget primært avvises av Stortinget eller sendes tilbake til Regjeringen.

På vegne av Fremskrittspartiet og Høyre tar jeg opp forslag nr. 1, og på vegne av Fremskrittspartiet tar jeg opp forslag nr. 2. Begge forslagene er inntatt i innstillingen.

Ursula Evje hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Øystein Hedstrøm har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kjell Opseth (A): Etter den siste tidas hendingar i denne salen hadde eg faktisk fått det inntrykket at Framstegspartiet hadde begynt å få eit anna syn på samarbeidet mellom staten og dei private. Men så viser det seg igjen at Framstegspartiet er særdeles tilpassingsdyktige, ut frå kva dei reknar med veljarane meiner er best.

Men det som forundrar meg mest, er at representanten Hedstrøm seier at dette er ei «spekulativ» verksemd, når dei fremste konsulentane vi har på dette området, seier det stikk motsette! Dersom ein skal opptre som profesjonell eigar, skal ein gjere nettopp det som Regjeringa her foreslår, og som Stortinget kjem til å vedta seinare i dag: gå inn med ein kapitalauke før ein sel seg ned eller går inn i samarbeid med andre i næringa. Så her er det Framstegspartiet og Høgre som spekulerer med staten og det norske folk sine ressursar, ikkje fleirtalet. Det synest eg at vi i alle fall bør vere samde om.

Det er ikkje slik at dette selskapet skal «raide opp» små og store oppdrettsanlegg langs kysten. Når det gjeld dei som er i privat eige, er det dei private som avgjer om dei vil selje! Det er ikkje Statkorn Holding i dag eller i ei framtidig form, men det er dei som eig dei i dag, som avgjer om dei vil selje. Og dersom det er slik at dei vil selje, er det betre at Statkorn Holdning kjøper enn at Nutreco gjer det, i alle fall sett med mine auge.

Øystein Hedstrøm (Frp): Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet stod sammen i Fornebu-saken, men den skiller seg på vesentlige punkter fra denne saken, fordi Fremskrittspartiet mener på generell basis at når det gjelder forskning, utvikling, opplæring, utdannelse osv., har det offentlige et ansvar. Vi ser på denne saken som ren spekulativ forretningsvirksomhet, og vi er helt uenig i at Statkorn Holding skal være et instrument i oppdrettspolitikken uten at man i hvert fall først har utredet det på en grundig måte, på samme måte som man gjorde med Statoil da det skulle være et instrument i oljepolitikken. Det er nemlig full forvirring ute i oppdrettsnæringen, ikke bare blant norske aktører, men også blant utenlandske aktører, fordi staten har deltatt i mange forskjellige roller her og på forskjellige plan.

Jeg skal se om jeg kan finne noen eksempler på det. Det er ikke bare det at Statkorn Holdning gav en høyere pris for fôrselskapet EWOS, sier de private, enn det som de private tilbyderne kunne by fordi de måtte foreta en 100 pst. forretningsmessig vurdering, noe staten ikke i alle sammenhenger bør, Statkorn Holdning vil nå i neste omgang kjøpe opp selskaper i Chile og Canada, og man er med i Fjord Seafood gjennom SND, og vi har også fôrselskapet Biomar, der staten gjennom Norsk Hydro er inne på eiersiden. Så her er det et fullstendig sammensurium i forhold til statens rolle. Så jeg vil anbefale at Stortinget og flertallet ser på vårt forslag om at vi får en grundig utredning med hensyn til hva som skal være statens rolle i oppdrettspolitikken, før vi tillegger Statkorn Holding den rollen det i dag skal ha. Det er derfor vi har den klare linjen at spekulativ forretningsvirksomhet skal dette selskapet ikke drive med, for vi vil snakke med én tunge til aktørene i denne næringen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg deler komitelederens syn på og undring over at fiskeriministeren ikke er til stede under behandlingen av denne saken. Når man ser på det som var den opprinnelige proposisjonen, skulle en kanskje ikke tro det var nødvendig, men etter den behandlingen saken fikk i komiteen, hvor alt mulig, mer eller mindre relevante ting, ble dratt inn, hadde det vært meget naturlig at fiskeriministeren hadde vært til stede i dag og kunne ha forsvart Regjeringens standpunkt om auksjon, som er det motsatte av det som flertallet nå går inn for i innstillingen. Det kunne jo for så vidt ha vært en interessant øvelse.

Etter å ha hørt innleggene så langt og ikke minst etter å ha hørt saksordføreren, kan jeg ikke undertrykke den følelsen at Kristelig Folkeparti må føle at de har vært med på noe som de i ettertid med fordel skulle ha vært foruten. At dette er begynnelsen på IT Fornebu 2, tror jeg ikke det skal herske noen særlig tvil om. Nå er det jo for så vidt veldig bra, som Hedstrøm sa, at Fremskrittspartiet ikke deltar i spekulativ næringsvirksomhet. Det så jeg mer på som en erkjennelse enn som et standpunkt som de har hatt over tid. Men det er for så vidt bra.

Alt dette som står i denne innstillingen, og delvis det som er sagt fra denne talerstolen i dag, ser jeg på som juletrepynt rundt et Statkorn Holding ASA som er et aggressivt selskap i et aggressivt marked i en aggressiv bransje. Det er det det dreier seg om. Denne innstillingen og en del av de utsagnene som har kommet her, vil jeg kalle havbrukspolitisk lapskaus. Det tror jeg ikke vil bli lett å spore i de handlingene som dette selskapet i neste omgang skal foreta seg. Det er også interessant at to av sentrumspartiene har lagt seg på en annen linje enn Kristelig Folkeparti i dette, og det betyr at en sak til, så er det kanskje full samling også på den siden.

Hva er konsekvensene av det som står her, og hva er konsekvensene av den strategien som selskapet har valgt? Ja, det hersker det kanskje litt uklar oppfatning om, og jeg syns saksordføreren bidrog til å gjøre det mer uklart enn det som er nødvendig, for det som er en helt åpenbar konklusjon fra dem som har vurdert dette før Statkorn kom med en egen vurdering, er at dette selskapet skal vokse gjennom oppkjøp. Så kan man kalle det raiding, eller man kan kalle det hva man vil, men man skal vokse gjennom oppkjøp. Det er dette man skal ha egenkapital til, og man skal kjøpe eller raide på den sørlige halvkule og på den nordlige halvkule. Man skal ta to tredjedeler i Norge og en tredjedel i Chile. Det er hele filosofien for vekst, og man har sågar fått den anbefalingen at dette må skje raskt, meget raskt, for at det i det hele tatt skal kunne gjøres, og at det skal bli den internasjonaliseringen som det er sagt at det skal bli. Som en konsekvens vil dette være med på å drive opp prisen på konsesjoner langs kysten, derom hersker det ingen tvil.

Flertallets standpunkt er ikke etterspurt, så vidt jeg har kunnet oppfatte, i noen distrikter. Nå har jeg hatt seks høringer med bransjen fra absolutt alle hold om dette i seks forskjellige fylker, og bortsett fra folk som har sitt levebrød i Statkorn, har jeg ikke møtt noen som står opp for dette standpunktet. Jeg syns også det har en link til den eierskapsmeldingen vi behandlet i fjor og den prinsipielle gjennomgangen vi hadde med hensyn til statlig deltakelse og hvor den skal være, om det skal være i utøvelse av eierskap eller innenfor forskning og utvikling, som også er sauset litt inn i dette. Det ser ut til at det ene sentrumspartiet ikke har lest den innstillingen, det kan jo skyldes at de ikke var med i komiteen den gangen.

Jeg tror at den konsesjonstildelingen vi nå skal få, også muligens i en viss grad vil være farget av dette. Om en skal kalle det spekulativ virksomhet eller ikke – jeg kan ikke akkurat si at jeg føler meg veldig betrygget av at en eller annen avdeling i Landbruksdepartementet mer eller mindre skal kokkelimonke med aktørene på Aker Brygge for å komme fram til hva man skal gjøre for å berike statskassen og skattebetalerne. Det har jeg veldig lite tro på. Og i den grad man måtte treffe innertieren, tror jeg neppe det skyldes kompetansen, men mer tilfeldigheter når en bransje er i veldig vekst.

Jeg syns for øvrig det er interessant at Arbeiderpartiet relativt ensidig legger vekt på rådene fra Aker Brygge i denne saken, og ikke på hva som er sagt ellers langs kysten.

Forankringen for det faktum at dette skjer gjennom oppkjøp og raiding, eller hva en vil kalle det, er uomtvistelig, og det står i innstillingen veldig klart. Det er noe man i hvert fall ikke kan komme utenom.

Så har det vært snakket litt om kapitalkreftene. SV gav i sin hyllingstale til Lilletun uttrykk for at sterke kapitalkrefter langs kysten osv. var alternativet. Det er nettopp de kapitalkreftene, gründerne som har satt hus og hjem i pant, som har frambrakt denne bransjen. Det er i hvert fall ikke staten. Hvis vi nå skal få staten inn på eiersiden og staten skal få en rolle i utviklingen av norsk havbruk, er jeg meget skeptisk. Det Reikvam imidlertid peker på i forhold til forskning og utvikling på dette området, er helt riktig. Det har vi mer eller mindre alle sagt i 17. mai-taler utover hele 1990-tallet, men det har vært en jevn tilbakegang i Forskningsrådets tildeling av midler til akkurat dette.

Så til Arbeiderpartiets fiskeripolitiske talskvinne som snakket om at man skulle ikke kjøpe, man skulle betale med aksjer. Om man får betaling i dollar, i kroner eller aksjer spiller ingen rolle. Dette er jo et børsnotert selskap hvor man får betaling om mandagen i aksjer som kan selges om tirsdagen. Man må ikke underslå det faktum at vi istandsetter dette statsselskapet for nettopp raiding. Konklusjonen er at det vi da gjør, er å putte inn 1,2 milliarder kr i Statkorn for at de på kort sikt skal kunne gjennomføre raidet i Chile, slik at de i neste omgang skal kunne gjøre det de selv har sagt at de skal gjøre i Norge.

Og så er spørsmålet: Var det et alternativ til å ta ut denne gevinsten? Selvfølgelig var det det. Det var i juni måned man la denne strategien, og det er jo helt åpenbart at hvis dette med å kjøpe Mainstream i Chile har en sånn fenomenal «upside» som det kan se ut som, ville det jo være veldig rart hvis ikke investorer gjennom sin pris ville diskontert den verdien allerede i sommer. Man kunne selvfølgelig ha valgt en annen strategi enn man har gjort. Og jeg tror, når jeg ser på innstillingen og romertallsvedtakene og formuleringene der i forhold til hvor mye man skal selge seg ned til og hvor lite man skal selge seg ned til, at Arbeiderpartiet har det handlingsrommet de trenger for å oppnå sin langsiktige visjon om å eie mest mulig i flest mulige bransjer i flest mulige landsdeler, på hvert nes og på hver odde. Så jeg tror de langt på vei har oppnådd det som har vært hensikten.

Det vi burde konsentrere oss om generelt, og som vi konsentrerte oss om i forbindelse med eierskapsmeldingen og som burde ha materialisert seg i den enkeltsaken, er statens ulike hatter, også innenfor denne næringen. Nå skal altså staten bli en stor eier i det som skal være et slags lokomotiv inntil videre, i hvert fall så langt fram det er skinnegang. Det neste er at vi skal tildele konsesjoner, og så skal vi være kontrollører for denne bransjen.

Jeg er helt enig i den merknaden som Høyre har sluttet seg til, som kom fra Venstre, om disse tingene. Jeg er glad for at det i en del av sentrumspartiene er en viss grad av erkjennelse av den virkeligheten som bør omgi oss i disse spørsmål. Så all honnør til Venstre i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Rita Tveiten (A): Det er ikkje overraskande at skiljelinjene i denne debatten i dag går der dei går, men av og til kunne ein vel ha roa seg ned litt. Representanten Ansgar Gabrielsen stiller spørsmål om ein ikkje kunne ha nytta seg av ein annan strategi og late private i staden for staten koma inn når det galdt kapitalutviding, og på den andre sida snakka han om å «berika» statskassa.

Heile denne saka dreiar seg om at staten skal få høve til å vera med på ein opptur, og at dei verdiane som ligg der, må kunna koma det norske folket til gode framfor at det nødvendigvis skal koma private aktørar til gode. At det skal vera noko som fell representanten Ansgar Gabrielsen så tungt for brystet, synest eg er rart, for han er ein av eksponentane for at staten i altfor liten grad opptrer som profesjonell eigar. I denne samanhengen er det jo akkurat den profesjonelle eigarskapen som kjem til uttrykk ved at staten er med på å ta inn dei verdiane det er snakk om. I råd som er komne frå heilt uavhengige konsulentselskap som andre selskap nyttar seg av, slår ein akkurat dette fast.

Så eg har berre eit lite spørsmål til representanten Gabrielsen: Kva er det som er så vondt med at eit statseigd selskap oppfører seg 100 pst. profesjonelt og maksimerer verdiane for sine eigarar, både private og offentlege?

Ansgar Gabrielsen (H): Etter mitt skjønn er det som står i innstillingen, ikke i nærheten av det som menes med en profesjonell eier. All den juletrepynten som er hengt på denne saken, innebærer ikke utøvelse av profesjonelt eierskap. Det som er proposisjonens budskap, kan jeg vel være med på å kalle et forsøk på å utøve profesjonelt eierskap. Alt det andre som man prøver å henge på, som skal inn og vedtektsfestes osv., vil være en hemsko for dette selskapet i ettertid. Derom kan det ikke være noen tvil. Og er det en ting jeg er sikker på, er det at styret i Statkorn Holding ville ha vært all den juletrepynten foruten.

Så til dette med at staten skal være med på oppturen. Hvem har sagt at det om ett år er samme stoda i denne næringen som det er i dag? Hvis en skal se de siste ti årene under ett, er det i løpet av de siste ti-tolv månedene vi har vært på det prisleiet vi er nå, og som en gjennomsnittsbetraktning har ikke dette vært noen særegen, god butikk. Man kjøper i troen på en gitt utvikling. Det er det som er tilfellet her også. Men poenget mitt er at staten kunne ha tatt den gevinsten ut i forkant uten å være med på kapitalforhøyelsen, ved at man hadde en emisjon uten å selv gå inn, og så selge ut. Man hadde selvfølgelig fått diskontert denne verdien og troen på framtida og dette oppkjøpet. For det er helt åpenbart at om staten hadde sagt nei til å gå inn med 1,2 milliarder kr, så hadde dette selskapet allikevel kunnet få til en finansiering så man kunne ha raidet tidlig det omfanget som man ønsket.

Til slutt: Hele intensjonen om å bygge murer langs dette landet for å unngå utenlandsk eierskap i norsk oppdrett, synes jeg for så vidt er et greit standpunkt. På den annen side, hvis en samtidig og i samme innstilling maksimerer det statlige selskapets muligheter til å raide på den sørlige halvkule, da er dobbeltmoralen satt i system.

Jon Lilletun (KrF): Representanten Gabrielsen snakkar i dag om denne juletrepynten. Han er inspirert av at det snart er advent, og det er forståeleg det. Men eg har lyst til å definere kva denne juletrepynten består av.

Representanten Gabrielsen var oppteken av kva folket på kysten er opptekne av. Jo, folket på kysten er opptekne av den juletrepynten som heiter auksjonar. Dei ynskjer ei anna form for tildeling av konsesjonar, og det er ein del av denne juletrepynten. Eg trur at folket på kysten er godt nøgde med den pynten. Eg trur dei synest at den er ualminneleg bra.

Så til ein annan del av pynten: Korleis skal konsesjonar delast ut når det gjeld struktur? Kva seier folket på kysten om det? Oppdrettarane sine organisasjonar har sagt at dei fyrst bør gå til dei som har ein og to konsesjonar frå før, og så til gründerar. Like eins er det teke inn det med å setje skulane i skikkeleg stand. Ja, eg trur folket på kysten er nøgde med den. Og eg trur at representanten Gabrielsen har heilt rett i at folket på kysten ikkje utan vidare, spesielt ikkje etter den skremselspropagandaen som har vore driven frå enkelte, er trygge på kva Statkorn Holding vil gjere. Difor har vi skrive ein del om det.

Det er klårt at det er ein skilnad i synet på eigarskap, og det går faktisk mellom sentrum og Høgre og Framstegspartiet. Det er rett at vi har skilt lag i dag, men når ein ser på kva dei partia skriv, ser ein at dei er einige i at ein skal kunne ha strategiske mindretal som kan skape nasjonale hovudkontor, nasjonal eigarskap og ein nasjonal strategi. Ein kunne høyre den nye leiaren i NHO uttale på fjernsynet i går at det er av umåteleg stor verdi at vi beheld ein god del selskap, og at det spesielt er viktig for Noreg i framtida med norske hovudkontor og norsk eigarskap.

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg kan bekrefte at kalenderen viser at det nærmer seg jul, men representanten Gabrielsen er ikke i nærheten av julestemning ennå, for smultringbaksten har ikke begynt, så det ligger noe frem i tid.

Juletrepynten i denne sammenheng er ikke de formuleringene som går på auksjoner og alt det som for så vidt er irrelevant i forhold til selve saken om Statkorn, men de reduksjonene av handlingsrommet til selskapet, som ethvert selskap og styre ønsker å ha maksimalt, uten beskrankning utover aksjelovens bestemmelse. I den innstillingen og i det romertallsvedtaket som vi har i dag, ligger det noen føringer som virker innsnevrende for handlingsrommet til selskapet, og som vil redusere muligheten for å utøve eierskapet – som representanten Lilletun selv karakteriserte det som innledningsvis – på forretningsmessige vilkår. Det er noen andre hensyn som skal tas, og som har sin pris, og som vil avleire seg i verdien av aksjene på dette selskapet, enten det skyldes de private eller de offentlige aksjonærene.

Så til dette med NHO-presidenten. Nå så jeg ikke han på TV i går, men han sa vel neppe noe som ikke har vært sagt tusen ganger før fra NHO om behovet for å beholde norske hovedkontor og norsk eierskap. Det er noe vi alle er enige om er viktig. Det vi er litt uenige om, er på hvilken måte det skal skje. Jeg deler ikke den filosofien at vi skal gjøre det gjennom å vedtektsfeste det selskapet som vi skal inn og ha en eierandel i, for så å selge oss ut. Det vi må gjøre, er selvfølgelig å lage rammebetingelser som gjør at folk gjør dette frivillig, at de blir i dette landet og finner det formålstjenlig å drive næringsvirksomhet fra Norge, både som eiere og som driftsorganisasjon. Det gjør vi gjennom de rammebetingelsene som vi stort sett vedtar i forbindelse med budsjettet. Og etter forlydende kan vel forhandlingsresultatet, så langt det er lekket ut, tyde på at det blir en forbedring i forhold til det det opprinnelig kunne se ut til, og det er jo prisverdig fra hr. Lilletun.

Rolf Reikvam (SV): Med jevne mellomrom blir SV, iallfall deler av partiet, beskyldt for å være museumsbestyrere. Etter å ha hørt representanten Gabrielsens innlegg, må de ha ganske mange museumsbestyrere i Høyre også. For hva er den faktiske situasjonen? Den faktiske situasjonen er at dette er en næring som vi regner med blir en stor og tung næring i Norge. Når vi er feststemte, snakker vi om at denne næringen skal ta over for oljen. Det er det vi snakker om.

Dette er en næring som er skapt bl.a. ved hjelp av offentlig forskningsinnsats. Det er de offentlige forskningsinstitusjonene, høyskoler og universitet, som gjennom en sterk og god innsats har utviklet og er i ferd med å utvikle denne næringen til å bli en kommersielt sterk og god næring for landet. Det er det faktiske forhold. Og så er vi i en situasjon hvor den norske stat også sitter på en ganske stor finanskapital – en kapital som vi plasserer i utlandet, som på en eller annen måte må plasseres. Det er det faktiske forhold. Høyre har tydeligvis ikke noe problem med at vi plasserer den i private selskap i utlandet, som eventuelt også engasjerer seg i havbruk hvis det er aktuelt.

Vi er nå i en situasjon hvor vi har et norsk selskap som skal drive innenfor det som vi antar blir en vekstnæring. Og så får Høyre veldige aversjoner mot at statlig finanskapital, som staten sitter på, skal gå inn på eiersiden i selskapet. Det kan ikke være annet enn fordommer og museumsbestyrelse som er årsaken til at en har slike holdninger, for det må jo være i alles interesse at den kapitalen blir satt inn der hvor den kan gi god avkastning, og der hvor den vil gi vekst og arbeidsplasser. Det må jo være målet. Derfor blir standpunktet til Høyre litt merkelig. Det blir uforståelig, og det blir merkelig.

Ansgar Gabrielsen (H): At det er museumsvoktere og -bestyrere i flere partier, ser jeg ikke bort fra. De er mer synlige i enkelte partier enn i andre.

Men når det blir snakk om at vi må bruke den statlige finanskapitalen til å kjøpe opp vekstnæring i Norge, så er jeg uenig. Jeg tror det er meget uheldig om vi skulle endre på den politikken som det var bred enighet om i denne salen, at opphoping av kapital på statens hånd og som Norges Bank bestyrer, skal spres til eierandelen er oppe i et par prosent. Her snakker vi om å oppkapitalisere et selskap som vi eier 80 pst. av, og som skal bli et lokomotiv. Og det er klart at hvis det neste eksempelvis blir dette fondet som ble utredet av Opseth, som skulle ha 100 milliarder kr til å kjøpe opp matvarekjeder og forskjellig i inn- og utland, tror jeg ikke det er den beste måten å forvalte statens midler på.

I næringsvirksomhet i dette landet bør vi etter mitt skjønn avvikle det statlige direkte eierskapet. Jeg ser ingen grunn til at vi skal gå inn i en oppdrettsnæring og begynne å bruke milliarder. Da ville det jo ikke vært unaturlig om en sa, hvis en har det standpunktet som SV har, at vi deler ikke ut flere oppdrettskonsesjoner, la staten ta den gevinsten som det er et så veldig potensial i.

Når det gjelder hvem som har bygd opp norsk havbruksnæring, er det klart at det har skjedd ved forskning og ved privat kapital, som det har vært over alt i verden. Norge står for mellom 1 og 2 pst. av verdens oppdrett, og en må ikke ha den forestillingen at det er norske offentlige midler som har lært verden oppdrett. Det er ikke slik at nødvendigvis vi har tenkt alle tankene først. Når det gjelder rød fisk, er vi langt fremme, har 10 pst. av verdensmarkedet og er i front – og bør være i front. Vi er dessverre hemmet av avtalen med EU for å ekspandere enda mer.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Morten Lund (Sp) (komiteens leder): Fortsatt er tydeligvis ikke fiskeriministeren blitt informert om at nå legges retningslinjene for framtiden i havbruksnæringen. Jeg synes det er merkelig.

Senterpartiet er mer opptatt av oppdrettsnæringens og Kyst-Norges framtid enn av Statkorns framtid. Fordi samtlige av svært mange henvendelser fra næringen har uttrykt enten sterk skepsis eller sterk motstand mot statlig kapital til oppdrettsnæringen etter Statkorn-modellen, går Senterpartiet mot dette forslaget. Næringen frykter en ny raider som er tøffere enn dem som har vært på ferde tidligere, er det som er sagt. Totalt unyttig av staten, sier de fleste.

Når Senterpartiet går mot denne bevilgningen og denne medvirkningen, skjer det til tross for at Senterpartiet er sterkt opptatt av å sikre nasjonalt eierskap i en næring der det offentlige må satse tungt på forskning og utvikling de nærmeste årene, og der vi ikke ønsker at resultatet av det skal bli flagget ut. Det er en næring der aktørene må få disposisjonsretten over betydelig areal i kystsonen for å kunne få den utviklingen som vi har bestemt oss for.

Senterpartiet innser at strategisk plassering av statlig eierkapital i selskap som disponerer konsesjoner, er ett av få virkemidler som en har igjen for å hindre utflagging av viktige selskap. Dette skyldes EØS-avtalen, eller rettere sagt manglende motforestillinger mot den avtalen som en ønsker om fri forkjørsrett for kapitalinteressene.

Det andre effektive virkemiddelet vi har mot slik utflagging, er lovfestet krav, eller vedtektsfestet krav, om lokalt forankret eierskap i selskap som disponerer viktige naturressurser. Et slikt lovkrav fins i dagens oppdrettslov. Inntil det dukker opp politisk sterk nok vilje i departementet til å bruke den lovbestemmelsen, er det den enkelte lokale eiers vilje til å beholde eierskapet i bygdas oppdrettsselskap som er den beste sikkerheten for å forhindre at sentralt plassert eller utenlandsk kapital får overta, og på det viset fjerner nettoverdien fra kystfolket.

Senterpartiet vil slå ring om de lokale eierne vi har igjen. Vi vil beskytte dem mot raiding fra dem som har det aller mest travelt.

Senterpartiet retter seg i denne saken etter de små eiernes syn, de som ikke har gitt etter for oppkjøpstilbudene til nå, heller ikke da statens eget selskap, Hydro Seafood, lokket med de beste tilbudene. Vi ønsker å stå på de små, lokale næringsutøvernes side mot sentral kapitalmakt. Vi ønsker at mest mulig av nettoen må bli igjen i merdkommunene. Og det er ikke så rart at de små aktørene er skremt og skeptiske. De sier at hvis staten går inn i et selskap som sier at de i løpet av kort tid vil bli store ved å kjøpe opp, da er det et signal om at det er den strukturen staten ønsker. Og antakelig kommer nok denne frykten som uttrykkes, også fra fiskerinæringen. Vi har i dag forbud mot vertikal integrering i fiskerinæringen vår, og så ønsker staten å bidra med et selskap som er vertikalintegrert i havbruksnæringen, uten noen nærmere diskusjon om hvorvidt det er rett, om det er det vi vil. Det er sensasjonelt.

Statkorn-satsingen kunne ha bidratt positivt til både å styrke de lokalt forankrede selskapene og hindre at de større selskapene våre flagget ut, ved å opptre som en minoritetseier. I vanskeligere økonomiske tider, som helt sikkert vil komme for oppdrettsnæringen, vil det trengs tålmodig kapital, som statens kan være, også i de mindre selskapene.

Senterpartiet ønsker at Statkorn skal kunne bli et redskap i oppdrettsnæringen, slik vi ønsker at det halvstatlige Investeringsfondet skal kunne bli i andre næringer, ved å være med i eiernettverk i Norge som bidrar til stor satsing på forskning og utvikling, ved å sikre mot utflagging og bidra til å skaffe internasjonale allianser. I et slikt opplegg ville ikke staten kunne være hovedeier i enkeltselskap, men medspiller i mange sammen med private eiere som deler den samme forretningsfilosofien, en forretningsfilosofi som da må stå i vedtektene i investeringsselskapet.

Et tilleggsmoment i denne saken: Konserntillitsvalgte fra Statkorn-gruppen har i brev uttrykt stor uro over den fisjoneringen av Statkorn-gruppen som det legges opp til, og som i liten grad er utredet og besluttet i samsvar med det som en slik stor omlegging skulle forutsette. Det skyldes også hastverket, fordi Statkorn har snublet over noe som de mener er gull verdt.

Jeg tar herved opp Senterpartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Morten Lund har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kjell Opseth (A): Eg registrerer at Senterpartiet og Morten Lund gjer seg til talsmenn for dei små i oppdrettsnæringa – det var kanskje for så vidt oppdrettsnæringa generelt – men det er jo ikkje slik at Senterpartiet i alle saker som har hatt med oppdrettsnæringa si framtid å gjere, har stått på næringa si side. Eg trur representanten Morten Lund må studere si forhistorie i sitt forsvar av oppdrettsnæringa generelt og dei små oppdrettarane spesielt.

Så er Senterpartiet mot vertikal integrering i denne næringa. Ja, det må Senterpartiet og representanten Morten Lund gjerne få vere, men den integrasjonen er i full gang. Det skjedde ved at Nutreco kjøpte opp Hydro Seafood – rett nok etter protest frå mange her i salen, men det er det som er realiteten. Og dersom det er slik at Senterpartiet trur at ein kan leve vidare i all framtid utan at ein får ein vertikal integrasjon i denne næringa, ja, då må dei gå i tenkjeboksen. Det er heilt openbert at det er kome for å bli. Då er det viktig at vi også har eit nasjonalt selskap som kan gjere sitt i den samanhengen.

Det har vore mange som har etterlyst fiskeriministeren. Kan det ikkje rett og slett vere det at fiskeriministeren ikkje sit som eigarens representant for Statkorn Holding og heller ikkje skal gjere det etter at dette har kome på børs? Han skal vere den som forvaltar fiskeriinteressene og også havbruksinteressene, både i dag og i framtida, så dette burde vere eit klart uttrykk for at her vil ein skilje rollene.

Morten Lund (Sp): Ja, Senterpartiet er talsmann for de små i oppdrettsnæringen, og det trengs.

Jeg kjenner næringen på nært hold, og jeg har sett hva som har skjedd gjennom de oppkjøpene som har vært, bl.a. ved Hydro Seafood. Det har vært negativt – det har vært negativt for bygdene, og det har vært negativt for produksjonen i de selskapene. Enkelte som jeg kjenner, var på topp – de var helt på topp. Det ble noe helt annet da eierne ble sittende i en by langt borte og det ikke lenger var noen som gikk ned på anlegget på kveldstid. De små selskapene er de som er mest lønnsomme, fordi det ses så godt etter det som hender. De greier også å få ut stordriftsfordeler ved å samarbeide, de greier å bidra til forskning og utvikling, og de greier så til de grader å få solgt produktene sine.

Jeg synes det har gått i lengste laget når det gjelder utvikling mot de store, og jeg synes de har vært hardhendte. Jeg tror at det godt kan komme til å vise seg at de enorme kapitalinnsprøytningene som har vært nødvendige, kan bli tunge nok å bære.

Så er det så mye som er i gang, og derfor er vi bare nødt til å gjøre det som skjer! Det var ikke nødvendig å si ok til Nutreco, som er de som introduserer vertikal integrering i denne næringen i Norge. Det gikk an å si nei. I England ble den saken stoppet – den er ikke godkjent i England ennå, fordi Nutreco får for stor makt på fôrsiden. Det kunne også vi ha gjort. Det er ikke nødvendig å la utviklingen bestemme over politikken. Det må gå an at vi som sitter på Stortinget, tar tak i og bestemmer hva som skal være utviklingen innenfor det som vi sier skal være framtidsnæringen vår.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Rolf Reikvam (SV): Som en liten innledningsbemerkning er det interessant å registrere at i denne saken, som er en viktig næringspolitisk sak, skiller sentrumskameratene lag.

Havbruksnæringen er en framtidig vekstnæring. Potensialet er stort, voldsomt stort hvis vi skal tro forskerne ved SINTEF. Produksjonspotensialet er på flere hundre milliarder kroner, og strategien til Statkorn er å utvikle selskapet til et fullintegrert selskap. Fra å være stor, ja verdensledende, som fôrprodusent skal selskapet gå inn på havbrukssiden. Vi i SV mener dette er en riktig strategi og en riktig politikk.

For det første må statlig kapital brukes til å utvikle norsk næringsliv. Staten sitter på og vil bli sittende på en tung kapitalbase i årene framover, og det må være riktig at den blir brukt til å utvikle norsk næringsliv og norske arbeidsplasser, og at vi også går inn på eiersiden og ikke bare går inn i et selskap med fremmed kapital.

Statlig kapital skal sikre norsk eierskap. Vi i SV tror det er viktig at vi sikrer at havbruksnæringen, i alle fall deler av den, får et tungt norsk eierskap. Det er dessuten viktig at statlig kapital kan bli en pådriver for å utvikle næringen videre, med store utfordringer både på produksjons-, miljø-, markeds- og transportsiden. Statkorn må da bli et selskap som blir ledende på FoU innenfor havbruk.

Selskapet skal brukes til å spille på lag med de lokale eierinteressene. Det er viktig at næringen klarer å opprettholde et tungt lokalt eierskap. Det blir likevel galt dersom en gjør som Senterpartiet ønsker, vedtektsfester at selskapet ikke skal bli majoritetseier når det inngår eierfellesskap med andre norske selskaper. Dersom Senterpartiet er opptatt av å forsvare det lokale eierskap, bør det være mer opptatt av hva de store private aktørene kan representere av trussel mot lokalt eierskap. Statkorn skal være en aktiv eier som skal ta både bedriftsøkonomiske hensyn og også nasjonale hensyn i forhold til norsk eierskap.

Vi i SV tar til etterretning at det er flertall for å redusere den statlige eierandelen ytterligere ned, fra 51 pst. til et gulv på 34 pst. For statens eierinnflytelse har dette liten betydning. Jeg vil gjerne understreke at det er vanskelig å finne gode bedriftsøkonomiske grunner til dette dersom dette er – og vi mener det er det – en næring som har et stort vekstpotensial. Vi kommer likevel til å stemme for dette forslaget.

Vi har lagt inn et forslag som går mer på miljøsiden av denne næringen. Hele næringen har store utfordringer på miljøsiden, det gjelder ikke bare Statkorn. Og næringens vekstmuligheter vil først og fremst være avhengige av om den klarer å utvikle seg som en bærekraftig næring. Vi mener det er viktig at Stortinget gir et klart signal til Statkorn, som er et statlig selskap med for tiden 80 pst. statlig eierskap, om at de må utvikle en skikkelig og god miljøstrategi. Vi tror ikke at dette vil bli en kostnad for selskapet, men at det vil bli et konkurransefortrinn. Det er gjort mye bra arbeid når det gjelder medisinbruk, rømming osv. Vi synes likevel det er riktig når vi diskuterer denne saken, å gi dette klare signalet til dette statlige selskapet.

De største utfordringene for selskapet blir likevel å utvikle råstoff i fôr som ikke har alternativ bruk, slik tilfellet er i dag. Statkorn er stor på fôrproduksjonssiden, og dette blir derfor den helt sentrale utfordringen for selskapet. I den miljøstrategien som vi ønsker å signalisere inn til selskapet, ønsker vi at det skal være en prioritert oppgave å finne fram til alternative råstoff på fôrsida.

Så tar jeg opp det forslaget som vi har lagt inn. Ut fra det som er signalisert, har jeg også godt håp om at dette kan bli vedtatt.

Presidenten: Representanten Reikvam har tatt opp det forslaget han refererte til.

Leif Helge Kongshaug (V): Over hele verden stiger etterspørselen etter ren, sunn mat, produsert på bærekraftig vis av fornybare ressurser. Norge har verdens beste naturgitte forutsetninger for å levere slik mat. Vi eksporterte i fjor sjømat til utrolige 150 land, og ingenting tyder på at vi har nådd toppen. Det er et verdiskapingspotensial i de marine næringer i de neste tiårene som er kolossalt, sannsynligvis på flere hundre milliarder kroner.

Det spørsmålet vi da må stille oss, er hvordan dette verdiskapingspotensial best kan utløses. Jeg registrerer at flertallet i denne saken mener at omfattende statlig eier-skap og statlig kapital til å drive oppkjøp i eksisterende bedrifter er en nødvendig og hensiktsmessig veg å gå. Venstre deler ikke det synet. Jeg tillater meg å minne om at heller ikke Kristelig Folkeparti og Senterpartiet gjorde det da Stortinget for halvannet år siden diskuterte eierskapspolitikk ut fra eierskapsmeldingen. Da pekte sentrum sammen med Høyre på at mange statlige selskap er tidligere monopolbedrifter for produksjon av visse tjenester, at disse monopolene i stor grad er avviklet, og at de statlige selskapene nå opptrer i et vanlig konkurransemarked. Vår felles konklusjon var at dette svekket behovet for statlig eierskap. Det prinsippet Venstre stod for den gang, legger vi også til grunn for statens eierskap i Statkorn Holding, særlig fordi dette er et eksempel tatt ut av læreboken om mulige rollekonflikter mellom staten som eier og staten som regulator. Dersom ikke den prinsipielle holdning til statlig eierskap har noen verdi, er det vanskelig å se at den har noen verdi overhodet. Jeg deler videre de gode synspunkter som representanten Gabrielsen har i denne forbindelse.

Havbruksnæringen er ikke skapt av den norske stat. Den er skapt av et mangfold av store og små private eiere som har gjort en glimrende jobb i å utvikle næringen til det den er i dag. Jeg kan ikke se hva som skulle tyde på at de ikke vil fortsette med det også i årene framover. At staten pr. definisjon skal være en mer høyverdig eier enn alle disse store og små aktørene, tror jeg er feil innfallsvinkel. Hvorfor er det så avgjørende å pumpe inn 1,2 milliarder statlige kroner til én av de mange aktørene på den banen, har for meg vært en gåte, og jeg har ikke hørt noe godt svar på det i denne debatten heller. Jeg ventet også i spenning på en fornuftig forklaring på skillet mellom å kjøpe opp norske selskaper, som flertallet åpner for, og raiding av de samme selskapene, som flertallet ikke ønsker.

Venstre mener at det er på helt andre områder staten har en rolle å spille. Vi ønsker at statlig kapital ikke skal brukes til oppkjøp, men til å satse stort og langsiktig på forskning, utvikling og kommersialisering også innenfor nye næringer. Staten skal bidra til mer mangfold, ikke til mindre. Jeg synes i den forbindelse det er urovekkende at Arbeiderpartiets budsjettforslag ikke følger opp forskningsmeldingens mål om opptrapping av forskningsinnsatsen. For Venstre og de andre sentrumspartiene er dette en helt sentral prioritering. Venstres konklusjon er at staten ikke bør delta i den planlagte kapitalutvidelsen i Statkorn Holding, men sørge for at emisjonen skjer ved privat kapital. Vi deler imidlertid flertallets oppfatning om at det er riktig å opprettholde en langsiktig statlig eierandel på over 33 pst. for å ivareta stabilitet og langsiktighet på eiersiden, og sikre at funksjoner knyttet til ledelse og strategi, blir i Norge.

Til slutt vil jeg kommentere et viktig punkt i merknadene, hvor Venstre står sammen med Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti. Det gjelder vrakingen av fiskeriministerens forslag om å auksjonere bort nye oppdrettskonsesjoner og i stedet legge til grunn kriterier som tilgodeser gründere og de små aktørene i næringen. Dette er positivt, og jeg er glad for at Arbeiderpartiets komitemedlemmer her har lyttet mer til signaler fra partifeller langs kysten enn til sin egen fiskeriminister. Kombinasjonen av et auksjonsprinsipp som favoriserer de store, kapitalsterke aktørene og massiv statlig drahjelp til Statkorn Holding, ville ha vært det verst tenkelige scenariet for strukturen i oppdrettsnæringen.

For Venstre er det særlig gledelig at stortingsflertallet nå åpner for at skoler som er avhengig av et oppdrettsanlegg, kan få egne konsesjoner. Det kan gi et helt nødvendig løft for rekrutteringen til de maritime næringer og bør være et politisk signal om viktigheten av å ha attraktive utdanningstilbud innenfor fiskeri og havbruk.

Så registrerte jeg den visitten som Rita Tveiten hadde til meg og Venstre. Jeg synes det var en litt flåsete bemerkning og et forsøk på å skaffe seg et billig poeng. (Presidenten klubber.) Rita Tveiten kan ikke ha forstått den flertallsinnstillingen hun er med på, for i svaret til Hedstrøm etterpå begrunnet hun jo nettopp hvorfor det var viktig å ha 34 pst. eierskap i selskapet.

Presidenten: Presidenten vil minne om at det er fredag, og da blir overholdelse av taletiden kanskje viktigere enn den er andre dager.

Det blir replikkordskifte.

Rolf Reikvam (SV): Kongshaug var opptatt av at statlige midler skulle brukes oppstrøms, og han nevnte spesielt forskning og utvikling. Det var der staten skulle sette inn sine ressurser.

Det er jeg enig med ham i. Jeg er enig i at staten skal bruke forskningsmidler på å utvikle næringer – for all del – og at de offentlige utdanningsinstitusjonene skal være sentrale i dette utviklingsarbeidet, at de må være det. Men når han mener at staten skal gå inn oppstrøms, undrer det meg at han ikke har en viss forståelse for at staten også bør ha muligheten til å gå inn nedstrøms. Men i den grad det er aktuelt for staten å gå inn på eiersiden, og i den grad dette blir en vekstnæring, noe som vil gi avkastning på kapital – uten at en skal raide noe som helst langs kysten – er det ikke da rett og rimelig at staten får en rimelig avkastning av det som blir skapt, at en etter å ha gått inn tungt oppstrøms også kan få være med og høste nedstrøms? Hva er det som er prinsipielt vanskelig med å akseptere det? Nå tar jeg ikke stilling til hvorledes denne næringen skal se ut i fremtiden. Men her legger en inn statlige penger i et selskap som skal være aktivt, og da må en også kunne ta ut fortjeneste nedstrøms. Hva er det som er så prinsipielt galt med det, når staten skal være tung og viktig oppstrøms?

Leif Helge Kongshaug (V): Venstre vil ha et samspill mellom staten og næringslivet, men vi vil ikke ha en ubalanse der staten blir en mastodont som på politiske premisser skal dirigere en næringsutvikling og med statlig kapital overkjøre andre. Venstre vil ikke ha et samrøre med et aksjeselskap som har skattebetalernes penger i ryggen, og som er med på å så tvil om reell frihet og forretningsmessig sunn konkurranse. Det er dette som er de viktige skillelinjer. Forskningsinnsatsen kan settes inn på helt andre områder enn å legges inn i et slikt selskap som her blir foreslått, med de mål og visjoner som selskapet har med tanke på såkalt raiding av norske oppdrettsselskap langs kysten.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Statkorn Holding ASA ble etablert den 12. desember 1994 som morselskap for statens virksomheter i korn-, mel- og kraftfôrmarkedet. Dette skjedde etter at statens kornmonopol opphørte fra årsskiftet 1994-95.

Statkorn-gruppen har helt siden starten i 1995 omstilt og utviklet seg betydelig. Dette har vært grunnleggende for å lykkes i markedene. Dagens hovedvirksomheter er innen kornhandel, fiskefôrindustri og mølleindustri. Relativt nylig kjøpte konsernet seg inn i oppdrett i utlandet. Statkorn har som kjent som siktemål å bli et globalt og fullintegrert havbruksselskap.

I desember 1999 ble Statkorn Holding ASA delprivatisert med 20 pst. Selskapet NorgesInvestor kjøpte seg inn i Statkorn og sitter i dag i styret.

Statkorn-gruppen har helt siden 1995 gått med overskudd, noe som ikke er en selvfølge for en fristilt statsbedrift i et deregulert marked. Den samlede inntjeningen i Statkorn-gruppen har – med få unntak – vært god og tilfredsstillende. Likevel har man de siste to år opplevd at inntjeningen i de tradisjonelle landbruksmarkedene har sviktet. Dette har fordret ytterligere omstilling. Blant annet har svikt i avkastning resultert i avhending av tradisjonell landbruksvirksomhet. Frigjort kapital er blitt benyttet til nyerverv innen marin sektor. EWOS-selskapene i Norge og utlandet ble ervervet våren 2000. 100 pst.-eierskap i fiskefôrselskapet NorAqua AS ble oppnådd på ettersommeren i år.

Da konkurrentene på maritim sektor fullintegrerte seg vertikalt i oppdretts- og havbruksnæringen våren 2000, innebar dette at Statkorn-gruppen også måtte foreta en samlet vurdering av selskapets strategi. Sommeren 2000 ble de nye selskapsstrategiene om vertikal integrasjon i havbruksnæringen vedtatt. Det er fra styrets side foreslått en rettet emisjon overfor selskapets nåværende eiere på inntil 1,5 milliarder kr for å møte de nye selskapsstrategiene om å bli et fullintegrert og globalt fôr- og havbrukskonsern.

Kjøp av to mindre havbruksselskap i Canada er sluttført. I Chile foreligger det nå kjøpsopsjon på oppdrettsselskapet Mainstream. Sluttføring av denne transaksjonen er avhengig av om den rettede emisjonen blir fullt ut gjennomført innen 30. november i år.

Regjeringen er godt tilfreds med at innstillingen fra næringskomiteen danner grunnlag for et flertall i Stortinget for de strategivalg styret legger opp til. Det er også flertall for å bevilge 1,2 milliarder kr over statsbudsjettet for at staten skal kunne delta proratarisk i den rettede emisjonen. Dette innebærer at staten på kort sikt opprettholder sin eierposisjon i selskapet med 80 pst.

Regjeringen har innhentet råd fra ledende konsulenter på marin sektor i forbindelse med emisjonen. Vi har valgt å vektlegge de samme forretningsmessige kriterier som en stor og langsiktig privat investor ville ha gjort. En statlig investering i Statkorn Holding, gjennom den fortrinnsrett som nå foreligger, er entydig anbefalt av de innleide konsulentene. Sannsynligheten for at dette er en meget god investering, er stor. Det bør, også for staten, være naturlig å ta vare på sine eierinteresser på en god måte.

Staten som hovedaksjonær i Statkorn Holding bør være en profesjonell, ryddig, rasjonell, ansvarlig og industriell investor som opptrer på tilsvarende måte som en stor og langsiktig privat investor ville ha gjort. Andre prinsipper for statlig medvirkning på aksjesiden ville ha vært galt ut fra grunnleggende forretningsmessige prinsipper. Om staten som aksjonær skal lykkes med den omstilling av en tidligere statsbedrift som er påbegynt – og som det tidligere har vært bred enighet om i Stortinget – fordrer dette en kontinuerlig omstilling av virksomheten på samme måte som resten av næringslivet i Norge og i utlandet. Dette er nøkkelen til økt verdiskaping.

Selskapet NorgesInvestor, som har høye krav til avkastning, har valgt å følge i den rettede emisjonen gjennom å tegne seg for sin andel. Tilsvarende har jeg fått signaler om at investeringsselskapet Odin Forvaltning, som er den tredje største investoren i Statkorn Holding, vil gjøre.

Verdien av Statkorn-konsernet har på under ett år økt fra 700 mill. kr til en totalverdi på 2 milliarder kr pr. i dag. Dette er stadfestet av nye og uavhengige verdivurderinger. Det er påpekt ytterligere merverdier utover 2 milliarder kr dersom industrielt partnerskap og finansiell likviditet i aksjen oppnås.

Når slike merverdier sannsynliggjøres, er det viktig at staten som enhver annen investor tar del i denne verdistigningen gjennom å tegne seg for nye aksjer. En opprettholdelse av statens eierposisjon i selskapet på kort sikt vil ivareta statens samlede verdier i selskapet på en best mulig måte på noe lengre sikt. En utvanning av statens eierbrøk i selskapet før selskapets nye forretningsstrategier blir implementert, er frarådet av statens konsulenter.

At staten tegner seg i emisjonen, sikrer også at selskapet får beholde det chilenske selskapet Mainstream som det foreligger opsjon på, og som ellers ville gått tapt.

Så over til de politiske sidene av denne saken: I tillegg til de rent forretningsmessige aspektene har denne saken et stort nasjonalt og politisk perspektiv. Regjeringen mener at det vil være viktig å legge til rette for et tilstrekkelig nasjonalt eierskap i en av landets viktigste fremtidsnæringer for eksport og verdiskaping.

Dette temaet tar Regjeringen på alvor. Jeg mener at statlig og privat industriell nasjonal kapital bør kunne arbeide side om side, for til sammen å sikre nasjonal flertallskontroll i et fremtidsrettet norskbasert selskap i en global næring. Et nasjonalt eierskap bør kunne utøves langsiktig gjennom industrielt partnerskap mellom norsk kapital og statlig langsiktig kapital.

Globaliseringen av næringslivet generelt og i havbruksnæringen spesielt setter partnerskap mellom statlig og norsk privat kapital i nytt lys og perspektiv som bør kunne bære frukter.

En gjennomføring av de selskapsplaner som nå foreligger i Statkorn-gruppen, fremstår etter Regjeringens vurdering som et mulig redskap for å sikre et slikt nasjonalt og langsiktig eierskap. Det fremtidige havbrukskonsernet som det her er snakk om, vil kunne bli et lokomotiv for øvrig nasjonal virksomhet. Opplegget innebærer en virkeliggjøring av et slagkraftig norskbasert selskap i en av landets fremtidsnæringer.

Jeg har notert meg flertallets merknader med hensyn til utøvelse av det langsiktige statlige eierskapet, herunder plassering av hovedkontoret i Norge, og videre den aktive rolle Statkorn Holding skal ha i forhold til forskning og utvikling. Komiteens føringer samsvarer med Regjeringens syn og vil bli fulgt opp på egnet måte.

Til slutt: Det er skissert en ambisiøs og omfattende tempoplan i proposisjonen som Regjeringen vil gjøre sitt ytterste for å følge opp. Jeg vil legge stor vekt på å følge opp innstillingen fra næringskomiteen. Jeg er veldig glad for at det foreligger en flertallsinnstilling mellom Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet. Sett fra mitt ståsted vil også forslaget fra SV bidra til en utvikling av Statkorn Holding i positiv retning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Øystein Hedstrøm (Frp): Havbruk kan bli Norges viktigste næring om noen år, når de ikke-fornybare ressursene, olje og gass, svinner hen. Derfor er det veldig viktig hvordan storting og regjering håndterer denne saken. Det lyder ganske flott når man hører statsråden si at dette skal bli et globalt og integrert selskap som skal handle forretningsmessig og fullt ut profesjonelt. Likevel er næringen veldig forvirret over statens rolle innenfor havbruksnæringen – jeg var inne på det tidligere – fordi staten har så mange forkledninger. Dette med Nutreco er én ting som har vært gjentatt nesten til det kjedsommelige, men også det at staten betalte overpris for EWOS. I hvilken utstrekning vil staten som investor i framtiden betale overpris for selskaper, og dermed ikke være fullt ut profesjonell og forretningsmessig på lik linje med andre virksomheter basert på private interesser? Vi har også statens rolle innenfor SND-systemet, de er bredt inne innenfor havbruk der også, og gjennom Hydro har de ennå interesser innenfor fôrselskaper, f.eks. Biomar, som jeg nevnte tidligere. Når statens representanter kommer med sin koffert, forvirrer det bransjen både i Norge og utlandet. Hvilken forkledning har staten i dag?

Mener ikke statsråden, nå som dette selskapet er ment å bli et instrument i denne politikken, at vi først burde ha en fullstendig utredning om hva som skal være statens rolle og klarlegge den, slik at andre aktører kan vite dette med noenlunde sikkerhet før vi går inn i Statkorn Holding og bevilger dette store beløpet?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Hovedsvaret på spørsmålet fra representanten Hedstrøm vil være at staten også overfor oppdrettsnæringen, som i forhold til mange andre næringer, vil ha ulike roller å spille i ulike sammenhenger. Derfor er det viktig at staten opptrer ryddig. Jeg tror sikkert det ville være i tråd med Fremskrittspartiets politikk, men ikke med Regjeringens, å si at staten bare skulle ha ett engasjement overfor en næring. Det er klart at også overfor oppdrettsnæringen vil man ha et engasjement i forhold til SND, et engasjement i forhold til forskning og utvikling, i forhold til skattepolitikken, i forhold til arealpolitikken, og også som eier av en aktør. Dette tror jeg er en naturlig situasjon i et samfunn som det norske. Det er viktig at vi er ryddige når vi utøver de ulike rollene, og det er det absolutt intensjonen å være også i forhold til Statkorn Holding i framtida.

Det som er viktig for meg å understreke, er at jeg vil bestride veldig klart at Statkorn Holding har betalt en overpris for EWOS og nærmest kommet med statens pengekasse i hånden da det selskapet ble kjøpt. Selskapet er kjøpt på et rent forretningsmessig grunnlag i konkurranse med andre, men også med basis i at man har hatt en partnerskaptenking i arbeidet med å kjøpe det. Og nettopp idéen om å bruke partnerskap som byggestein er jo det bærende i de planer som Statkorn Holding har lagt for framtida, at man ønsker å se om man kan finne aktører i det norske oppdrettsmarkedet å samarbeide og bygge partnerskap med. Det har jeg stor tillit til også vil være den politikken som blir utøvd.

Ansgar Gabrielsen (H): Statsråden sa mot slutten av sitt innlegg at han var veldig glad, og så viste han til det han hadde fått til sammen med Kristelig Folkeparti. Ingenting er jo triveligere for oss i Stortinget enn å ha glade statsråder. Det har de også vært de statsrådene som ned gjennom tidene har lagt frem forslag om saker som Stortinget burde engasjere seg i for å ta del i gevinsten, som man sa. Det var koksverk, jernverk, Sydvaranger, IT Fornebu, Gardermobanen, språksenter på Voss – en kan holde på så lenge en har pust og taletid – og nå altså Statkorn.

Jeg har et veldig enkelt spørsmål til statsråden – det er ikke av politisk art engang: Hvor mange konsesjoner utgjør den veksten man skal ha i Norge etter de rådene man har fått om det, som styret har tiltrått? Statsråden sa at Regjeringen har valgt å vektlegge de råd man har fått, og at man har lagt det inn i proposisjonen. Hvor mange konsesjoner utgjør den veksten man i dag oppkapitaliserer for skal være grunnlaget i Norge, ikke i Chile? Hvor mange konsesjoner ligger det i strategien at man skal ha i Norge?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: La meg først få starte med at Gabrielsen i starten av sin replikk er inne på et forhold som det er viktig at vi er klar over, nemlig at det ikke finnes et eneste engasjement i næringslivet som med 100 pst. sikkerhet er garantert suksess. Det er ingen tvil om at selv om vi her har entydige anbefalinger og råd fra konsulentene om å delta, og har sannsynlighetsutgreiing for at ting vil kunne gå bra, likevel også står overfor en situasjon som vil bli krevende og utfordrende. Det er selvfølgelig ikke sånn at man har hånd om alle de ulike forholdene som til slutt vil danne sannheten om Statkorn Holding om noen år. I den grad jeg har framstilt det slik at dette er uproblematisk og ikke utfordrende og krevende, vil jeg gjerne benytte denne anledningen til å understreke at det er det. I konsulentrapportene er det også gitt ganske klare føringer for på hvilke områder Statkorn Holding har et klart forbedringsbehov.

Så til den andre delen av spørsmålet fra Gabrielsen. Jeg er ikke i stand til å si eksakt hvor mange konsesjoner det vil være snakk om. Meg bekjent foreligger det ikke den type tall fra Statkorn Holding heller. Selskapets overordnede strategi, slik jeg opplever det, er jo at man nå er opptatt av å knytte partnerskap med norske selskap. Man er opptatt av å finne seriøse aktører i den norske næringen som en kan inngå langsiktig alliansebygging med, og man har da ikke på forhånd en bestemt oppfatning om hvor stort selskapet skal være, og hvordan det pr. i dag ser ut.

Jon Lilletun (KrF): Det har for Kristeleg Folkeparti vore ein del avgjerande premissar for å gå inn i den fleirtalsinnstillinga som ligg føre i dag. For Kristeleg Folkeparti er nasjonal eigarskap viktig. På dei områda vi skal vere store i framtida, er det viktig med ein nasjonal eigarskap i forhold til hovudkontor og strategi. Det er òg klargjort i innstillinga. I ei næring som skal internasjonaliserast og er internasjonalisert, er det vidare viktig med privat kapital i selskapet. Den er der allereie, og den vil verte auka etter ei stund. Samstundes er det viktig for Kristeleg Folkeparti at ein opptrer profesjonelt i forhold til og ved eigaren, men vi ser det òg i samanheng med ein struktur i ei næring.

Eg er vel tilfreds med innlegget til statsråden, slik det kom fram, og eg er òg tilfreds med at han har merka seg det som står i innstillinga. Likevel vil eg gjerne ha eit utdjupande svar frå statsråden når det gjeld nokre punkt. Det eine er der komiteen følgjer opp det som er oppdrettsnæringa sin politikk når det gjeld framtidig tildeling av konsesjonar, at fyrst skal dei som har ein til to konsesjonar frå før, få konsesjon, så gründerar og dei aktuelle skulane, og så skal ein føre det vidare. Eg vil gjerne utfordre statsråden til å stadfeste at det høyrer med i den delen som han har merka seg godt i forhold til innstillinga, at det her vil verte ein grundig gjennomgang på det, at det med auksjon på konsesjonar er lagt vekk, slik det står skildra i innstillinga, og at det vil kome ei grundig utgreiing tilbake til Stortinget på eigna måte.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det er i utgangspunktet ikke naturlig for meg å kommentere det; det ligger klart til et annet departement, som daglig er satt til å styre. Men det er selvfølgelig slik – og det tror jeg Lilletun er veldig klar over, men jeg skjønner behovet for å få det bekreftet – at flertallsmerknader av denne type fra en stortingskomite tillegges stor vekt. Vi har selvfølgelig merket oss det, og det vil være helt naturlig for meg å ta dette spesielt opp med statsråd Gregussen. Jeg føler meg veldig trygg på at Regjeringen ikke vil ha noen problemer med å følge opp intensjonen i de flertallsmerknadene som ligger til grunn også på disse områdene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Bastesen (TF): Vi behandler i dag innstillingen om hvorvidt Statkorn Holding skal bli et stort selskap med statlige midler som skal gå inn i næringen når det gjelder oppdrett, både til lands og til vanns, hadde jeg nær sagt, både innenlands og utenlands.

Alle har vel i friskt minne hva som skjedde da Nutreco kjøpte opp Hydro Seafood. Det er antakelig et resultat av den debatten som kom etter det oppkjøpet, at denne saken er kommet på kartet. Og jeg syns at tankene som ligger bak, med kapitalinnsprøytninger i Statkorn Holding, i utgangspunktet er fornuftig. Hadde vi hatt et slikt selskap da Hydro Seafood ble solgt, hadde det nok ikke skjedd at det kom på utenlandske hender.

Vi opplever i dag at mer og mer av norsk næringsliv selges til utlandet. Pengene for salgene sendes etter, fordi vi har altfor mye penger i dette landet, de må brukes i utlandet, for så igjen å bli brukt til nye oppkjøp her i landet, hvor så igjen overskuddet blir sendt til utlandet, for igjen å bli brukt til å kjøpe opp bedrifter i Norge. Det er en merkverdig situasjon. Jeg vil ikke være med på dette. Jeg forstår ikke hva slags politikk som føres når det er så viktig å få solgt alt som finnes av næringsliv og verdier til utlandet – å bli kjøpt opp og eid i utlandet – og så sende pengene etter. Det er jo en politikk som fører til nedlegging av nasjonalstaten i raskt voksende tempo.

Opsjoner og konsesjoner har vært et hett tema. I forarbeidene til havbruksloven står det klart at konsesjoner ikke skal ha noen verdi i seg selv. At vi nå har opplevd at det selges aksjer og selges anlegg og handles med dette, er noe som man ikke kan regulere med lov. Det er markedet som bestemmer det. Men når staten skal begynne å selge konsesjoner, da bryter de jo sitt eget lovverk. Det blir jo helt mot sin hensikt, mot det som var intensjonen med loven. Loven må i så fall forandres.

Punkt nummer to: Så begynner man å snakke om arealavgift, at staten skal kreve inn arealavgift. Arealavgift for hva? Skal de kreve inn arealavgift for et område som de ikke eier? Staten eier ikke havet, det er allmenning. De kan ikke kreve inn arealavgift for et område som staten ikke eier. Det er en merkverdig problemstilling. Loven må i så fall endres, og så må staten få eierrett til havet. Det har ikke staten i dag. Det er allmenning – alle har rett til å bruke havet. Hvis vi foretar en lovendring slik at det blir mulig å eie havet, slik som forslaget i forbindelse med havbeiteloven legger opp til, blir det i så fall første gang det prinsippet blir innført at det kan bli eierskap til et område der det er utsatt en art som kravler og kryper – da innfører vi et nytt prinsipp. Hva er da i realiteten til hinder for at man i fremtiden vil oppleve at hele norsk økonomisk sone kan kjøpes opp av et eller annet fond ute i verden som Norge kanskje har bidratt med kapital til? Vi er på et kjør som jeg tror folk ikke forstår.

I dag snakkes det om at det skal bli så stor vekst. Vi må bruke tre kilo fisk for å få ut ett kilo fôr – hvis man bruker fisk. Hvis vi øker oppdrett til 2,5 mill. tonn, må vi ha 7,5 mill. tonn med fisk – mat som kan fôre den sultne verden. Er det realistisk?

Lodve Solholm hadde her igjen teke over presidentplassen.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Morten Lund (Sp): Dette er i stedet for replikk, for det ble ikke plass til flere replikker. Jeg håper at svaret ikke blir det at det ikke kan besvares fordi det gjelder en annen statsråd.

Det gjelder den saken vi har til behandling, og det som står i innstillingen. Når vi diskuterer staten som eier og på hvilken måte staten skal opptre som eier sammen med private og likevel få fram sin vilje som eier, så kommer man tilbake til at den måten det er ryddig for staten å gi beskjed om sin vilje på, er gjennom vedtektene i selskapet. Hvis man sitter som eneeier i selskapet og det skal privatiseres, så må statens formål med å være eier komme fram i vedtektene og bygges inn i vedtektene. Det er en ryddig måte i forhold til de nye private eierne som kommer inn i selskapet. Det er jo det som skjer i en viss utstrekning i dette tilfellet.

Så er det altså ett punkt som det har vært umulig å få Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti med på å vedtektsfeste, men som de har ment var så viktig at de ville skrive en merknad om det. Saksordfører Lilletun sa at det er en selvfølge at Regjeringen sørger for at det blir slik. Og det heter i merknaden:

«Fleirtalet føreset at den styrkte eigenkapitalsituasjonen ikkje skal føre til at selskapet raidar norske konsesjonar og medverkar til fleire oppkjøp av konsesjonar enn det som elles ville vorte resultatet.»

Det dreier seg om et selskap som skal bli like stort i Norge som Hydro Seafood er i dag – og det skal ikke kjøpes opp flere konsesjoner enn det ville ha blitt uten det selskapet. Jeg vil da spørre statsråden: På hvilken måte skal Regjeringen sørge for at det blir slik som denne merknaden sier, når man ikke ønsker at det skal stå i vedtektene og på det viset gjøres kjent for de andre eierne som skal komme kjapt inn i dette nye selskapet?

Ansgar Gabrielsen (H): Jeg hadde et spørsmål til statsråden som jeg ikke fikk besvart. Jeg skal gjenta det. Jeg antar at det var det han spurte embetsverket og ledelsen i Statkorn om, som da sitter i diplomatlosjen.

Spørsmålet mitt var: Den strategien som er valgt innebærer at dette selskapet skal ha et produksjonsvolum på 90 000 tonn, hvorav produksjonen av 30 000 tonn synes å skulle foregå utenfor dette lands grenser, og et produksjonsvolum på 60 000 tonn skal være det dette selskapet skal ha innenfor landets grense, hvilket utgjør 10 pst. av norsk oppdrettsvolum. Hvor mange konsesjoner må da Statkorn Holding ASA kjøpe eller infusjonere og betale enten cash eller i aksjer for å realisere den visjonen som er utarbeidet på Aker Brygge, tiltrådt av Statkorn Holding ASA, og som ligger til grunn for Regjeringens anbefaling til Stortinget?

Leif Helge Kongshaug (V): Dette er også på bakgrunn av at jeg ikke fikk anledning til å ta replikk tidligere.

Blant næringsutøverne råder det en utrygghet for hvilke konsekvenser den nye kapitalsterke statlige giganten vil få. Hva kommer til å skje i praksis? Andre fôrprodusenter som er utenfor selskapet, frykter også at det kan bli et marked som ikke er tuftet på sunne konkurransemessige prinsipper. Statens konsulenter anbefaler Statkorn-gruppen å integrere raskt og tungt for å lykkes med sine strategiplaner. En slik strategi er bl.a. fusjon eller oppkjøp av ett av de ti største norske oppdrettsselskapene.

Så har flertallet i en merknad sagt følgende:

«Fleirtalet føreset at den styrkte eigenkapitalsituasjonen ikkje skal føre til at selskapet raidar norske konsesjonar og medverkar til fleire oppkjøp av konsesjonar enn det som elles ville vorte resultatet.»

Er oppkjøp av ett av ti norske oppdrettsselskap raiding? Eller hvordan definerer statsråden flertallsmerknaden og innholdet i ordet «raiding»? Det kunne være greit å vite.

Steinar Bastesen (TF): Jeg får fortsette der jeg slapp.

Det jeg har tenkt å fortsette med, er nettopp dette med fôrsituasjonen. 7,5 millioner tonn tilsvarer 10 pst. av verdensfangsten i dag. Dersom man skal få fôr til den formidable veksten man skal ha i havbruksnæringen, må man skaffe det et sted, og det fins ikke noen annen måte å utvikle nye fôrtyper på enn gjennom forskning – forskning, forskning og atter forskning. I dag brukes det kun 30 mill. kr til havbruksforskning fra Fiskeridepartementets side, fra statens side – kun 30 mill. kr. For å sammenlikne brukes det 42 mill. kr for å dekke rovdyrskader i landbruksnæringen. Det skulle være et brukbart sammenlikningsgrunnlag – ettersom vi har landbruksstatsråden her. Det må gjøres noe dramatisk for å få utviklet nye fôrtyper.

Det må ikke bli slik at lønnsomheten i oppdrettsnæringen skal basere seg på handel med aksjer, raiding, for så å selge igjen. Det er vel ikke det som er målet med oppdrettsnæringen. Det må være fra produksjon, aktivitet og salg at nettoen må komme. Jeg synes det blir en uvirkelig debatt når hele næringen skal gjøres om til et spekulasjonsobjekt. Det er fôr og det er fiskerinæringen som står for tur neste gang. PanFish har vært på oppkjøpsrunde på Vestlandet og kjøpt opp en rekke båter i pelagisk sektor. Nå er de på raid oppover Nord-Norges kyst for å kjøpe opp andre pelagiske selskaper og båter. Det er der kampen vil stå, ikke minst kampen om arealer. Vil Statkorn Holding også hive seg inn i et oppkjøp i fiskerinæringen for å få fatt i og sikre seg fôrtilgang? Det skulle det vært artig å få et svar på. Vil de hive seg inn i konkurransen og legge også fiskerinæringen under spekulantenes føtter?

Slik jeg ser det i dag, er det kun én måte man kan løse fôrproblemet på. Det er å få utnyttet fotosyntesen, og da tenker seg spesielt på skjell. Det er laget en rapport som sier at det kan produseres 1,3 millioner tonn fra Trøndelag og sørover i landet. Det er kun sola, saltet og ferskvannet som gjør at man får den utviklingen, at man kan produsere så mye. Her må det forskes.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det er flere som har beklaget at det ikke var anledning til å ta flere replikker. La meg bare understreke at det ikke er statsråden som har begrenset antall replikkmuligheter – det får andre ta et visst ansvar for. Men jeg vil selvfølgelig allikevel benytte anledningen til å prøve å svare på en del av de spørsmålene som har kommet opp.

Morten Lund er opptatt av hvordan eieren kan bidra til å få igjennom sin vilje – hvordan man her kan legge opp en drift som gjør at man går for partnerskap, søker samarbeid og søker fellesskap framfor å raide. Ja, staten skal her fortsatt sitte med minimum 34 pst. av eierkapitalen og vil være en betydelig eier i så måte. Det sies også klart både i proposisjonen og innstillingen fra komiteen at når man nå skal ut i det norske markedet, skal man søke etter industrielle samarbeidspartnere, man skal søke partnerskap. Og jeg forutsetter og tar som en selvfølge at både styret og ledelsen i Statkorn Holding lytter til det eieren sier. Hvis det er sånn at styret og ledelsen i Statkorn Holding skulle begynne med en annen oppførsel enn det som nå klart er understreket både fra flertallet i denne sal og fra meg som eierrepresentant, fins det selvfølgelig virkemidler for å gjøre noe både med styret og ledelsen. Så det ville altså være en aldeles håpløs strategi å tro at styret her skulle begynne å opptre stikk i strid med så klare styringssignal fra eier som det som har kommet til uttrykk i denne saken. Så det bekymrer meg ikke særlig så lenge det nettopp er styret selv som har foreslått denne strategien overfor eierne.

Så sier Ansgar Gabrielsen at han ikke fikk besvart sitt spørsmål. Ja, han likte i hvert fall ikke svaret. Men det som er å si til spørsmålet om antall konsesjoner, er at det stemmer at de konsulentrapportene som har kommet, hadde en klar anbefaling på 90 000 tonn og fordeling 60 000/30 000. Styret i Statkorn Holding har ikke fullt ut sluttet seg til de samme typer vurderinger, men man er enig i at man må ha en viss størrelse, og at man skal jobbe med partnerskap i norsk næring for å komme fram til en fornuftig struktur på selskapet. Det er det svaret jeg synes det er naturlig å gi i så måte.

Kongshaug synes jeg at jeg på mange måter har svart gjennom svaret til Morten Lund.

Presidenten: Ansgar Gabrielsen har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Ansgar Gabrielsen (H): Takk for det minuttet, president!

Jeg registrerer at statsråden kanskje distanserer seg litt fra det som står i proposisjonen, der man kan få et inntrykk av at konsulentenes rapport legges til grunn for strategier som jeg i liten grad kan se at noen har fraveket. Jeg må allikevel ta til etterretning at statsråden antyder at på dette punktet har ikke styret i Statkorn sluttet seg til konsulentenes anbefaling – i hvert fall ikke fullt ut.

Da er mitt siste spørsmål: Hva ser statsråden for seg av størrelse for Statkorn i Norge? I dag bevilger stortingsflertallet 1,2 milliarder kr til oppkjøp som skal gjøre dem i stand til å kjøpe kapasitet i Sør-Amerika på 30 000 tonn, og det er antydet 60 000 tonn i Norge. Hvilken størrelse og hvilket antall konsesjoner ser statsråden for seg at dette selskapet får i Kongeriket?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen: Det hevdes i ulike sammenhenger at det ikke alltid er størrelsen det kommer an på, men i denne sammenhengen kan det kanskje være noe i det! Jeg tror i hvert fall at det vil være urimelig å fastsette det eksakte antall konsesjoner, for jeg tror at det til de grader vil være avhengig av totalpakken som vil fremstå i form av kompetanse, i form av konsesjoner, i form av alle de ulike faktorene som er viktige for å lykkes i denne næringen i framtiden når man skal finne den partneren, eller de partnerne, som skal gå sammen med Statkorn Holding ASA i framtida for å bygge et sterkt og godt selskap som skal opptre både internasjonalt og nasjonalt.

At det må være en viss størrelse i antall konsesjoner, tror jeg ikke det er noen tvil om. Konsulentene har altså anbefalt 60 000 tonn i Norge. Det er jo et betydelig antall konsesjoner. Det viser noe om behovet for å bli stor. Det viser noe om behovet for at når man nå skal lete etter partnerskap og samarbeidspartnere, må man altså gå til de selskapene som har en tyngde i det norske markedet allerede i dag.

Jeg er ikke bekymret for at det ikke finnes selskaper som kan være interessert i den type dialog med Statkorn Holding. Jeg er rimelig optimist og tror at når denne saken nå er ferdig i Stortinget, kan det hende at Stortinget ganske snart får se at det altså er fullt mulig å bygge partnerskap, bli stor i Norge, utvikle et selskap som er sterkt forankret nasjonalt med hovedkontor i Norge, som er god på FoU, god på miljø, uten raiding og uten at noen små oppdrettere føler seg overkjørt og ødelagt, men at vi altså kan se at dette selskapet nettopp blir det vi tror det skal kunne bli.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 4.

(Votering, sjå side 545)