Ola D. Gløtvold (Sp) (ordfører for saken): La meg først få lov til å gi honnør til forslagsstilleren av Dokument nr. 8:26, Finn Kristian Marthinsen, for at han har tatt opp denne saken, og for at vi har kommet et stykke videre når det gjelder vurdering og eventuelt å få til et behandlingstilbud for de spilleavhengige.

Det fins ingen eksakt oversikt over hvor mange spilleavhengige vi har i Norge i dag, men ett tall som brukes når det gjelder bare aldersgruppen 12-18 år, er ca. 3 500 mennesker. De som blir plaget med denne tilbøyeligheten og lasten, får problemer i flere sammenhenger, som igjen har store følger for familien, nære pårørende og samfunnet rundt. Blant annet prøver man å skaffe seg midler til å drive denne spillingen gjennom kriminelle handlinger, gjennom prostitusjon og også ved å pantsette egen eiendom, slik at hele familien kan stå på bar bakke etter kort tid. Dette skaper familietragedier, og det skaper sosialklienter.

Det var en stor nordisk konferanse i Oslo om dette med spilleavhengighetsproblematikken i oktober i år, og den viste at det på fagsiden nå begynner å bli en relativt stor interesse rundt dette. Det som forbauset meg og skremte meg noe da jeg var deltaker på i hvert fall deler av denne konferansen, var at det der ble framlagt tall om at Norge har et veldig høyt antall spilleautomater sammenliknet med Danmark og Sverige.

Vi har ca. 3 000 Riktig tall skal være 30 000, jf. senere innlegg spilleautomater her i landet, mens man i Sverige har 7 000 tillatelser og bruker ca. 6 000 av dem. I tillegg er det et antall på drøyt 3 000 såkalte varespill som står i butikker og andre steder, hvor en kan ta ut gevinsten i form av varer, men ikke i kontanter. I Danmark har Dansk Tipstjeneste opplyst at det er oppstilt 12 000–14 000 automater. I Danmark trer det for øvrig i kraft en ny lov om slike spilleautomater fra 1. januar 2001. Den åpner for kontantutbetaling, men oppstillingstillatelse og plasseringsforhold blir strengere regulert enn i dag. For øvrig er det også å merke seg at våre to naboland har en aldersgrense på 18 år for å kunne spille på automater. Jeg synes dette er en del av det som en må merke seg og ta utgangspunkt i når en skal se på dette med spilleavhengighetsproblem.

For øvrig er det gledelig, synes jeg, at det er et stort flertall i sosialkomiteen, alle unntatt Fremskrittspartiet, som sier at vi må få vurdert et godt behandlingstilbud til dem som rammes av spilleavhengighet, og at en må se på hvordan en i praksis kan gi både hjelp og behandling, slik at folk kan komme seg ut av dette problemet.

Det har vært en del diskusjon omkring innretningen på hjelp og behandling. Komiteen stiller det relativt åpent med sin anbefaling, og ber om at Regjeringen på egnet måte fremmer forslag til tiltak som både kan begrense utviklingen av spilleavhengighet og samtidig sikre et godt behandlingstilbud for de spilleavhengige – at en ser på flere sider her. Sosialtjenesteloven og rusomsorgen er nevnt, det er også slik at tilbud innenfor det psykiatriske helsevesen er nevnt. Jeg vil for min del håpe at en kan finne behandlingsformer som er knyttet til sosialtjenestesiden, og at en gjennom den kan utvikle et tilbud der en bl.a. også får fjernet den usikkerheten som er når det gjelder økonomi og dekning av slike behandlingstilbud fra hjemsted – om det er kommune eller fylke.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg tror saksordføreren nevnte 3 000 spilleautomater, det skal vel være 30 000, som det står i innstillingen. For hvis det hadde vært 3 000, hadde vi hatt veldig få spilleautomater i Norge sammenliknet med andre land.

Forslagsstilleren ønsker å ta inn i lov om sosialtjenesten en hjemmel for behandling av spilleavhengige. Fremskrittspartiet er av den mening at dette bør løses innenfor det psykiske helsevesenet, og ikke med en egen paragraf eller et tillegg til lov om sosialtjenester. I gruppen barn og ungdom fra 12 til 18 år er det, som det henvises til her, ca. 3 600 personer som man antar lider av spilleavhengighet. Fremskrittspartiet er av den oppfatning at når vi snakker om barn, er det for det første foreldrenes ansvar. Men når det kommer til det skritt at foreldrene ikke greier å håndtere dette på en skikkelig måte og de føler at de mister kontakten med barna på grunn av denne spilleavhengigheten, bør det løses i samarbeid med barne- og ungdomspsykiatrien, og ikke under spesielle ordninger.

Fremskrittspartiet har som sagt tatt det standpunkt at det ikke bør etableres spesielle ordninger for behandling av spilleavhengige, og særlig ikke en slik lovendring som forslagsstilleren legger opp til. Denne gruppen vil da betraktes og stigmatiseres på linje med rusmiddelmisbrukere, i lovverket. Fremskrittspartiet avviser ikke at spilleavhengighet er et problem for en del personer, men en eventuell behandling hører hjemme i det psykiske helsevesenet og – som sagt – ikke i spesielle ordninger for denne gruppen.

Saksordføreren var inne på at Fremskrittspartiet var de eneste som ikke sluttet seg til forslaget. Det er korrekt. Men hvis man går inn i den innstillingen som sosialkomiteen har lagt fram, ser en at den bygger bl.a. på et antall spilleautomater og en del forhold som Fremskrittspartiet ikke er like overbevist om har den sammenhengen som det virket som om saksordfører mente de hadde.

Som sagt ønsker Fremskrittspartiet at dette skal behandles i det psykiske helsevesenet, og ikke med spesielle ordninger for denne gruppen.

Jeg fremmer Fremskrittspartiets forslag, som er inntatt i innstillingen.

Presidenten: Harald T. Nesvik har fremmet det forslag han refererte til.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg er glad for den behandling som sosialkomiteen har gitt dette Dokument nr. 8-forslaget. Jeg tror det kanskje er første gang at vi her i Stortinget på en seriøs måte går igjennom og drøfter problemene knyttet opp mot spilleavhengighet som et faktum det er nødvendig å gjøre noe med. Det synes jeg er et godt utgangspunkt for å komme fram til et resultat som skal tjene det formålet dette forslaget innebærer.

Jeg kan også si at det i utgangspunktet ikke er viktig for oss i Kristelig Folkeparti hvor man plasserer ansvaret, bare ansvaret blir tatt. Når jeg foreslo at dette burde skje i forhold til sosialtjenesteloven, har det sammenheng med den erfaring som både jeg og andre har gjort, at det nettopp er rusomsorgen som har tatt ansvar i forhold til problematikken. De som driver behandling av avhengige, har på eget initiativ grepet fatt i problemet før det har blitt gjort til et offentlig ansvarsområde. Når man derimot drøfter disse tingene med personer innenfor psykiatrien, oppleves det ofte som de avhengige er av sekundær interesse – å jobbe med disse er ikke så utfordrende, så interessant og så faglig stimulerende. Derfor var det mitt anliggende å henvise til lov om sosiale tjenester § 6. Men, som sagt, det viktigste er at det tas et ansvar, og det synes jeg komiteen gjør på en utmerket måte i det forslag som her foreligger.

Nå har også saksordfører gått gjennom de mange tingene som ligger til grunn for spilleavhengighet, og jeg tror at vi i tiden framover vil oppleve at det kommer avhengighet på flere områder som vi i dag kanskje ikke har så veldig stor oversikt over. Jeg kan f.eks. vise til at en institusjon, hvor jeg selv sitter i styret, som har hatt en midlertidig periode med behandling av spilleavhengige, også fikk personer som var avhengige av å spille på Internett, som klienter, altså Internett-avhengige. Det kan bli mye spilleavhengighet i tiden framover, og da er det viktig, som det sies i innstillingen, at man tar fatt i dette innenfor de områdene det naturlig vil høre hjemme. Jeg er derfor helt enig i at å foreta noen form for ensretting er ikke særlig framsynt. Men det er viktig – jeg understreker det – at det tas fatt i problemet, og at vi ikke opplever at kommuner, slik det har blitt erfart og som jeg henviser til i begrunnelsen for forslaget, avviser å ville bidra til behandling av disse fordi det ikke er hjemlet i noen lov. Nå sier jo komiteen på en måte at det er hjemlet, og jeg tror også sosialministeren i sitt innlegg på den konferansen som saksordføreren henviste til, på en måte gav uttrykk for at det i lovverket allerede ligger en mulighet for å tolke det slik at spilleavhengige skal kunne omfattes av dette. Og gjør de det, er det fint. Men ettersom det åpenbart er kommuner som forstår dette annerledes, er det nødvendig med en presisering og klargjøring.

Jeg har også lyst til å understreke at jeg er svært godt fornøyd med at det nå legges opp til en helhetlig tilnærmingsmåte i sosialkomiteens innstilling. Det betyr at vi på en måte forsøker, for å holde oss til noe som ble sagt i debatten i saken forut for denne, å være litt føre var, slik at man altså kan være forberedt på hva som måtte komme. Det setter jeg pris på, og jeg regner da med, slik det allerede er signalisert, at dette vil Regjeringen ikke bare følge opp, men vil også være kreativ i form av å finne fram til både løsninger og meddelelsesmåter overfor kommuner og fylker om på hvilken måte man skal gjøre dette best mulig, slik at det blir til gagn for familier som har fått problemet så nært inn på livet at de i mange tilfeller har blitt oppløst.

Jeg vil til sist, hvis presidenten tillater det, få be ministeren om at man også tenker i forhold til finansiering av dette, og jeg tenker da på finansiering av forskning og utvikling i forbindelse med problematikken spilleavhengighet og behandling. Det kommer til å være et viktig punkt. Jeg kunne tenke meg, slik jeg fremmet forslag om i forbindelse med lotteriloven, at man f.eks. la seg på en linje hvor man tok en viss prosentandel av omsetningen av spillene og satte det av til et fond til bruk nettopp for slike ting, eller at man tok midlene direkte inn og brukte dem på den måten. Det kunne være ¼ pst., det kunne være ½ pst., i alle tilfeller at man også i denne sammenheng vurderer finansieringen av dette, slik at vi ikke i etterkant får et finansieringsproblem. Her snakker vi altså om en årlig omsetning på 17 milliarder kr – 17 milliarder kr, og da skulle det også kunne være noen kroner der til å ta seg av de problemene som disse spillene skaper.

Ellers vil jeg uttrykke glede over den innstilling som foreligger.

Ola D. Gløtvold (Sp): Representanten Nesvik gjorde meg og andre oppmerksom på at det hadde blitt borte en null i antallet spilleautomater, og det er greit å få det presisert. Vi har altså 30 000 spilleautomater i Norge, det er over det dobbelte av hva Danmark har, og det er det tredobbelte, antakeligvis over, hva Sverige har, og når vi legger folketallet til grunn attåt, blir dette ganske store forskjeller.

Det gir meg da også en anledning til å komme med en kommentar til det representanten Nesvik sa på vegne av Fremskrittspartiet, at der i gården trodde de ikke antallet spilleautomater m.m. hadde noe særlig å bety. Da har vi diskusjonen gående om tilgjengelighet, som vi har det i rusdebatten og i andre sammenhenger. Og jeg tror at tilgjengeligheten her er ganske viktig. Det blir klart en prøvelse for dem som er grepet av spilleavhengighet, hvis de har tilgang til spill når de skal fylle bensin, når de skal kjøpe brød, osv. Og jeg tror at de nye tingene som også kommer inn her – vi har ganske mange TV-spill i Norge, vi har det som representanten Marthinsen nevnte, Internett-spill og avhengighet i forhold til bruken der – gjør at vi må se alvorlig på utviklingen innenfor dette feltet.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: La meg først si at jeg er glad for den økte oppmerksomheten omkring de problemer som følger av spilleavhengighet. Det er opplagt behov for tiltak som kan møte disse. I stedet for å opprette en særomsorg for mennesker med slike problemer må vi skaffe oss tilstrekkelig kompetanse i det eksisterende helse- og sosialvesen, slik at hver enkelt der kan få den hjelpen han eller hun trenger. Derfor vil jeg ikke gå inn for at sosialtjenesteloven endres.

Det er likhetstegn mellom avhengighet av spill og avhengighet av rusmidler på samme måte som det foreligger sterke likheter med tvangslidelser av psykiatrisk art. Jeg oppfatter spilleavhengighet som et sammensatt problem. Det vil variere ut fra om det er avhengigheten som dominerer, om det er underliggende psykiske problemer, eller om det er andre forhold som kommer inn. Derfor blir det viktig å få til et samarbeid mellom flere typer tjenester, særlig tiltakene for rusmiddelmisbrukere og det psykiske helsevernet, og barnevernstjenestene når det gjelder de yngste avhengige. I tillegg har de fleste etter hvert så store økonomiske problemer at sosialtjenesten svært ofte blir en meget viktig samarbeidspart.

Sosial- og helsedepartementet har i en treårsperiode gitt tilskudd til Renåvangen, som er et rehabiliteringstiltak for rusmiddelmisbrukere. Tilskuddet er gitt til utvikling av et behandlingsopplegg for spilleavhengige. Også Blå Kors i Oslo har fått tilskudd til å komme i gang med utviklingen av en modell for poliklinisk behandling av spilleavhengige. Det regionale kompetansesenteret for rusmiddelspørsmål – Øst, som er forankret i rusmiddelavdelingen ved Sanderud sykehus, hjemlet både i lov om psykisk helsevern og i sosialtjenesteloven, vil fra og med 2001 ha utvikling av kompetanse om spilleavhengighet som særskilt ansvarsområde. Departementet forventer at den kompetansen som er under oppbygging, kommer helse- og sosialtjenesten over hele landet til gode.

Det vil etter min mening være naturlig at vi nå høster erfaringer fra de tiltakene som er under etablering. Det gjelder også de økonomiske implikasjonene av disse tiltakene.

For øvrig minner jeg om at Stortinget allerede har bedt om en samlet gjennomgang av rammebetingelsene for private lotterier og statlige spill. Videre minner jeg om at justisministeren 16. november i år i Stortinget opplyste at forvaltningsansvaret for lotteriloven overføres Kulturdepartementet, som på Regjeringens vegne vil komme tilbake til Stortinget med en slik gjennomgang.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg oppfattet ministeren som litt vag, men dog i riktig retning i forhold til det jeg selv tenker om det.

Det er vesentlig, som statsråden sa, at vi får en kompetansespredning, men at man kan bygge opp dette på ett sted, slik at man får en konsentrert innsats og høster erfaringer. Det er jeg helt enig i.

Det som gjorde at jeg egentlig ønsket et aldri så lite innlegg, var at jeg synes det er fint at vi nå også har fått dette opp i sosialkomiteen, som sier noe om behovet for at man går igjennom og ser på grunnlaget for avhengighetsskaping. I justiskomiteen har vi ikke drøftet det så veldig mye. Der har det vært mer den andre siden ved det: på hvilken måte man skal sikre de frivillige og humanitære organisasjonene den inntekt som de trenger for å gjøre et godt stykke arbeid. Men vi befinner oss i et etisk dilemma. Jeg har understreket det et par ganger før når vi har debattert innstillinger fra justiskomiteen om lotteriloven. Vi befinner oss i et etisk dilemma, for på den ene siden ønsker vi at Frivillighets-Norge skal ha nok midler til å kunne gjøre alt det positive og flotte som de gjør. På den annen side er det et kjempeproblem at disse midlene får de i stor grad gjennom automater og spill som skaper avhengige personer som får sine liv ødelagt.

Derfor er det flott at vi nå får en type kommunikasjon – jeg håper i hvert fall det – mellom sosialkomiteen og justiskomiteen, slik at vi også her i Stortinget kan se tingene i et noe bredere perspektiv og ikke bare fra den enes side.

Jeg vil gjerne til slutt takke for de innlegg som har vært holdt her, og som jeg mener viser at vi nå befinner oss i en startgrop for noe som kan bli viktig for framtiden.

Presidenten: Debatten om sak nr. 2 er avsluttet.