Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 20 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 50 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Kristelig Folkeparti 20 minutter, Høyre 20 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt høve til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

John I. Alvheim (Frp) (komiteens leder): La meg innledningsvis få lov å takke komiteens medlemmer for en ryddig budsjettbehandling i komiteen.

Det er lite inspirerende, og jeg føler det nærmest som et pliktløp og et spill for galleriet, når vi nå skal gjennomføre en plenumsdebatt på sosialkomiteens budsjettinnstilling for rammene 15 og 16, en budsjettinnstilling som komiteen ikke har hatt noen reell innflytelse på.

Finansinnstillingen har ikke bare fastlagt rammene, men i betydelig grad også bestemt beløpenes størrelse både på kapitler og poster helt ned til beløp på 100 000 kr. I tillegg har budsjettforliket bundet opp og pålagt forlikspartiene å stemme for Regjeringens forslag på kapitler og poster som ikke er omfattet av budsjettforliket.

Resultatet av sosialkomiteens flere ukers arbeid med budsjettet viser at komiteen, og da ved hjelp av forlikspartiene, kun har flyttet på ca. 14 mill. kr av et totalbeløp for rammene 15 og 16 på hele 195 milliarder kr.

Sosialkomiteen har i likhet med de øvrige fagkomiteene opparbeidet seg en betydelig ekspertise innen sitt område, og komiteen har også flere medlemmer med høy faglig yrkesmessig bakgrunn og lang erfaring innen helse- og sosialfag, som en i liten grad har kunnet synliggjøre i denne måten å behandle fagbudsjettet på.

Skal budsjettbehandlingen i fremtiden fortsette som i dag, bør etter min mening finanskomiteen alene ta ansvaret for budsjettbehandlingen, og fagkomiteene bør fritas for denne jobben og heller bruke tid og krefter på annen viktig saksbehandling.

Høringene i fagkomiteene, som komiteene bruker lang tid på, er nå nærmest uten betydning, og jeg synes det er respektløst overfor de ulike grupperinger som inviteres til høring, da budsjettet i detalj fastlegges av finanskomiteen på et tidlig tidspunkt.

Jeg må dessverre konstatere at når det gjelder statsbudsjettet for 2001, har Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, som ønsker å fremstille seg selv som de som står for den ekte solidaritet, inngått et budsjettforlik som i høyeste grad rammer de av våre medborgere som virkelig hadde trengt solidaritet i praksis, i form av bedre økonomi og bedre helse- og omsorgstjenester. Jeg tenker her på våre minstepensjonister, på uføretrygdede, funksjonshemmede og kronisk syke, som med dette budsjettet vil få en langt tøffere økonomisk hverdag neste år.

Skatt på sykdom har økt ytterligere. I løpet av de fire siste årene har skatten på sykdom økt med over 40 pst. Da finner jeg det betimelig å stille forlikspartiene følgende spørsmål: Er dette å vise solidaritet med de svake? Hvilke verdisyn representerer en slik form for solidaritet?

Konsekvensene av dette budsjettet for de svakt bemidlede, eksempelvis minstepensjonister og kronisk syke, vil være at vi får en økning av overliggende resepter i våre apoteker fordi pasientene ikke makter egenbetalingen for å ta ut sine livsviktige medisiner.

Dessverre har budsjettforliket heller ikke ført til en bedre driftssituasjon for våre sykehus. Jeg tror ikke det vil være mulig for sykehusene i 2002 å øke sin produksjon av helsetjenester med 2 pst., slik det er forutsatt i budsjettet, uten at dette fører til betydelige driftsunderskudd. Jeg – og partiet – håper imidlertid at sykehusene, i det vakuumåret vi nå går inn i ved våre sykehus, tar mer hensyn til pasientenes behandling enn til budsjettbalansen.

Jeg vil i den sammenheng bemerke at Fremskrittspartiet nylig fikk vedtatt en betydelig bevilgning til kjøp av sykehustjenester i utlandet. Dette kan hjelpe noen av de pasientene som i lang tid har stått på venteliste, og som nå kan få behandling i utlandet i 2001.

Jeg hilser med glede vedtaket på Arbeiderpartiets landsmøte, som førte til at vi nå får en statlig overtakelse av sykehusene. Jeg forutsetter at overtakelsen skjer så raskt som mulig.

Fremskrittspartiet støtter i den forbindelse forslaget fra fylkesutvalget i Sør-Trøndelag om at staten allerede fra 2001 overtar driften av sykehusene i fylket og likeledes tar ansvaret for prosjektet RIT 2000.

Med statlig overtakelse av sykehusene håper jeg at det skal være mulig å få til en mer forutsigbar finansiering av sykehusene. Dette kan gjøres ved å øke den innsatsbaserte finansieringen med opp til 80 pst., betalt direkte til sykehusene.

Som det fremgår av innstillingen, har Fremskrittspartiet heller ikke denne gangen funnet bevilgningen på ramme 15 forsvarlig ut fra partiets prioritering av helse- og omsorg, men har tatt inn i innstillingen partiets alternative budsjett for rammene 15 og 16.

I sitt alternative budsjett har Fremskrittspartiet denne gangen prioritert følgende områder: eldreomsorg, sykehusfinansiering, sykehusutstyr, psykiatri, kreftomsorg, rusmiddelomsorg og ikke minst medisinsk forskning. Ramme 15 har i Fremskrittspartiets alternative budsjett en påplussing på hele 2,1 milliarder kr.

Vi er alle glad for den eldreplanen som nå er under gjennomføring, men vi må forhindre at eldreplanen kun blir en boreform, og sørge for at det faglige innholdet som skal tilgodese den enkelte bruker, følges opp på en tilstrekkelig god måte, noe eldreplanen etter mitt skjønn i øyeblikket ikke gjør.

Bemanningen i våre omsorgsinstitusjoner og sykehjem er for lav, med en gjennomsnittlig pleiefaktor på 0,70, ikke stort høyere enn den var på 1970-tallet. Den gangen var alderssnittet på pasientene ca. 70–75 år, mens alderssnittet i dag er på 85 år og over.

I tillegg til at alderen har økt, blir flere og flere av våre eldre syke intensivbehandlingstrengende i våre sykehjem over lang tid. Dette krever fagekspertise, både når det gjelder sykepleiere og når det gjelder legetjeneste. Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative budsjett å øke bemanningen i de offentlige sykehjem med 1 000 hjelpepleierstillinger.

Videre foreslår Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett å øke den innsatsbaserte finansieringsdelen for 2001 fra 50 pst. til 60 pst., da en slik økning i henhold til uttalelser fra sykehusene vil medføre ytterligere en betydelig økning av kapasiteten. Fremskrittspartiet foreslår å fjerne kryptaket, som er en hemsko for økt behandling og faktisk en rasjonering på helsetjenester.

Videre foreslår Fremskrittspartiet i sitt alternative budsjett å redusere egenandelen fra fylkeskommunene når det gjelder medisinsk-teknisk utstyr, fra 40 til 10 pst. Det har dessverre vist seg at fylkeskommunene ikke har vært i stand til å skaffe til veie sin egenandel til utstyr. Sykehusene har derfor ikke kunnet anskaffe livsnødvendig medisinsk-teknisk utstyr med god kvalitet de to siste årene. Ifølge oppgaver Fremskrittspartiet har innhentet fra sykehusene, ville det bare i år vært behov for å bruke 700 mill. kr mer til medisinsk-teknisk utstyr for å være à jour med utviklingen på dette området.

Fremskrittspartiet er særdeles bekymret når det gjelder oppfølgingen av psykiatriplanen. Det registreres stadig meldinger om økende problemer, både innen voksenpsykiatrien og særlig innen barne- og ungdomspsykiatrien. Barn og ungdom i psykiatrisk kø er uverdig og uforsvarlig. I noen kommuner, eksempelvis Oslo, synes psykiatritilbudene til og med å bli bygd ned. Jeg viser her til nedbygging av avdelinger på Gaustad og forslag om nedleggelse av tilbud ved Ullevål sykehus og Dikemark sykehus. Departementet bør på nytt gå inn og se på psykiatriplanen for Oslo kommune for å se om denne innsatsen bør økes, endres og rettes opp.

Det burde etter mitt skjønn være en udiskutabel oppgave for departementet å gå inn og se på alle de ulike opptrappingsplaner Stortinget har vedtatt, for å se om kartet fortsatt stemmer med terrenget, noe jeg dessverre ikke synes det gjør, verken når det gjelder psykiatri eller – ikke minst – når det gjelder kreftomsorg.

Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett lagt inn en økning på 50 mill. kr til psykiatrien i kommunene, 150 mill. kr til psykiatrien i fylkene og 100 mill. kr til barne- og ungdomspsykiatrien.

Når det gjelder kreftomsorgen, bør ingen av oss akseptere at vi skal ha ventelister både for primærbehandling og etterbehandling. Særlig synes det å være betydelig mangel på stråleterapi, ikke minst gjelder det lindrende terapi. Stortinget har rangert primærbehandling og lindrende behandling på lik linje i sine uttalelser og vedtak. Slik jeg ser det, er det mangel på strålemaskiner som er hovedårsaken til ventelistene, men vel også mangel på fagpersonell. Begge deler burde det kunne gjøres noe med hvis man hadde vilje til det. Dette er en prioritert pasientgruppe som også burde kunne få behandling i utlandet når kapasiteten i eget land ikke strekker til. I det alternative budsjettet fra Fremskrittspartiet er kreftbehandling foreslått økt med 100 mill. kr, bl.a. til innkjøp av to nye strålemaskiner i 2001.

Fremskrittspartiet er glad for at det omsider er mulig å starte medikamentellassistert behandling av heroinmisbrukere, selv om det tok altfor lang tid før vi kom i gang. Det kunne ha vært på plass flere år tidligere om man hadde fulgt Fremskrittspartiets forslag fra januar 1992.

Norsk medisinsk forskning ligger svært tilbake i internasjonal målestokk. I en flertallsmerknad fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet samt Sosialistisk Venstreparti i Budsjett-innst. S. nr. 11 for 1999-2000 ble det uttalt følgende:

«Det er dessverre et faktum at offentlig støtte til norsk medisinsk klinisk forskning er på et lavmål i forhold til de land det er naturlig å sammenligne seg med. Komiteen mener derfor at en langt større del av bevilgningene til Forskningsrådet bør gå til klinisk forskning – ikke til forskning for å bedre grunnlaget for politikkutforming og nasjonale forvaltningsoppgaver.»

Våre skandinaviske naboland Sverige og Danmark bruker betydelig mer midler til basisforskning og klinisk forskning enn hva Norge gjør – Sverige hele tre ganger så mye og Danmark dobbelt så mye. Særlig viktig er det at man opprettholder og utvider den kliniske forskningen ved våre regionsykehus, men dette koster penger, penger som regionsykehusene i dag ikke disponerer. Det er etter mitt skjønn mulig for våre offentlige sykehus å nyttiggjøre seg mer forskningsmidler fra vårt næringsliv, særlig fra den farmasøytiske industri, noe som både Sverige og Danmark gjør i stort monn, men som Norge av en eller annen merkelig grunn ikke finner det opportunt å gjøre. En ringvirkning av å etablere sterkere samarbeid med den farmasøytiske industrien når det gjelder forskning, er at det også kan avstedkomme etablering av farmasøytisk industri i Norge, en industri som nærmest er fraværende; den vi hadde, flytter nå ut. De seneste år har det vært nærmest en flukt fra våre medisinske forskningsmiljøer på grunn av manglende tilgang på ressurser. Dette er etter hvert blitt et alvorlig problem som det må gjøres noe med om ikke vår medisinske forskningsmiljøer skal bli helt utarmet. Vi har i dag hele 50 forskningsstillinger ubesatt ved våre universiteter. I sitt alternative budsjett har Fremskrittspartiet prioritert medisinsk forskning og har lagt inn en bevilgning på 72 mill. kr.

Til slutt tar jeg opp de forslag som Fremskrittspartiet er sammen med andre partier om, og partiets egne forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Alvheim har tatt opp de forslag han refererte til.

Gunhild Øyangen (A): Sosial- og helsedepartementets budsjett nærmer seg nå raskt 200 milliarder kr. Vi får mye velferd for mange i Norge for disse pengene. Sosialkomiteens arbeid med budsjettet er viktig og omfattende. Vi peker på hva vi synes fungerer bra, og ikke minst hvor det er behov for klare bedringer.

Når Fremskrittspartiet peker på at sosialkomiteen har for liten innflytelse, har de seg selv å takke ved å ha en så urealistisk politikk at budsjettforlik med andre blir umulig. For meg er det helt selvfølgelig at budsjettet på vårt område må ses i sammenheng med resten av økonomien. Etter mitt syn har vi ansvar for å peke på hvordan skattebetalernes penger kan brukes på en god måte. Med så stor offentlig pengebruk som vi har på denne sektoren, blir det meningsløst ikke å stille krav til god pengebruk og høy kvalitet på tilbudene.

Vi må, slik helseministeren sier, organisere sykehusene bedre for å gi pasientene et bedre tilbud for pengene. Og vi må, som sosialministeren sier, ta på ramme alvor at det er mistanke om organisert kriminalitet ved bruk av uføretrygd. Det enkleste av alle politiske grep er å gripe dypt i oljefondet og ha som filosofi at det som skjer, det skjer!

Jeg er stolt over at vi har en regjering som setter landets interesser foran kortsiktig politisk gevinst. Forliket med sentrumspartiene sikrer fortsatt stabilitet og fortsatt gode fellesskapsløsninger i landet.

Budsjettet for 2001 følger opp satsingen på de fire omfattende handlingsplanene, som gjelder eldre, psykiatri, kreft og utstyr til sykehusene. Med så omfattende satsing over tid skulle en ikke tro at det var rom for ytterligere forbedring av fellesløsningene innenfor sektoren, men dette budsjettet viser noe annet. Innsatsen for eldre styrkes med ytterligere nesten 4 milliarder kr. Vi vil forsere kommunenes oppstart av noen tiltak og tilfører psykiatrien ytterligere 70 mill. kr.

Budsjettet har tatt i bruk virkemidler for å utjevne forskjeller. Det som gir de største forskjellene i Norge i dag, er deltakelse eller ikke i arbeidslivet.

Retten til arbeid er grunnlovfestet, og vi må ta den på alvor. I land med store lønnsforskjeller og der det ikke brukes politiske virkemidler for å sikre høy sysselsetting, er det mange fattige. I USA er ca. 20 pst. av de voksne og 30 pst. av barna fattige. Slik er det ikke i vårt land. Men vi må ta det svært alvorlig at noen blir hengende etter i velstandsutviklingen. Det som antakelig vil hjelpe de om lag 70 000 fattige barna i Norge mest, vil være å sette foreldrene deres i stand til å delta i arbeidslivet. Arbeid gir inntekt. Men kravene arbeidslivet har til effektivitet, kan være krevende.

Vi må ta innover oss at det foregår en utstøting fra arbeidslivet. Partene i arbeidslivet vet mye om dette, og de må selv ta et medansvar. Det er en forutsetning at arbeidslivet selv ser verdien av å ta vare på de ansatte. Det dreier seg også om holdninger til å gi folk nye sjanser. Men samfunnet bør og kan bidra mer. For å gi folk innpass i arbeidslivet er det viktig å få til en bedre og mer hensiktsmessig attføring. Mulighetene for å kombinere arbeid og trygd må bedres.

Vi må forsterke innsatsen mot de gruppene som har vanskelig for å komme tilbake i arbeid. Her kan trygdeetaten være mer aktiv ved å oppsøke flere. I statsbudsjettet satser vi på forsterkning av innsatsen ved å oppsøke folk for å få dem til å delta i arbeidslivet, på jobbtreningskurs – og andre tiltak.

Vi kan sikre enslige forsørgere utdanning og arbeidstrening. Vi gjør det fra neste år lettere å få dekket transport til arbeid ved sykdom og uførhet. Hvis en kan klare arbeidet, men ikke reiseveien, gir en slik offentlig ordning den beste løsningen både for arbeidstaker, arbeidsgiver og når det gjelder trygdeutgiftene.

Det er også svært viktig å satse på opptrening av pasienter for å gi mennesker en bedre livskvalitet, muligheten til å gjenoppta dagliglivets gjøremål og kanskje komme raskere tilbake til arbeid. Opptrening er ofte avgjørende for å beholde hel eller delvis yrkesaktivitet.

Det er viktig å understreke at ikke alle er friske nok til å arbeide, og at sikkerhetsnettet er utviklet for å sikre mennesker som av ulike grunner ikke greier det. En kritisk gjennomgang av ordningene er den beste investering for å sikre folketrygden for de som trenger den.

Rusmisbrukere er en gruppe som trenger spesielle tiltak. Jeg er glad for at sosialministeren rekker ut en hånd til de tunge rusmisbrukerne som står i kø, slik at de kan få legemiddelassistert behandling. Dette kan gi sterkt overdoseutsatte mennesker håp om en ny framtid og ny livskvalitet. Forebygging og arbeid for å få flere rusfrie står selvsagt ikke i motsetning til å hjelpe de svakeste. Det går faktisk an også på dette området å ha flere tanker i hodet samtidig.

Vi trenger flere til å arbeide i pleie- og omsorgssektoren. Barnehager, skolefritidsordninger, etter- og videreutdanning og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk er alle viktige elementer for å bringe flere hender i arbeid. Hele komiteen er opptatt av å få en forsterket handlingsplan for personell.

Jeg regner med at det blir tatt noen tydelige grep i retning av «rett person på rett plass» når sykehusene skal fristilles. Fra Stortingets side har vi lenge påpekt organisatoriske mangler ved mange av våre sykehus. Det gjelder klar ledelse, rasjonell drift og organisering, god utnytting av kapasitet og bedre pasientinformasjon. Vi har nå forventninger om at en ny organisering av sykehusene skal gi pasientene mer igjen.

Det er svært interessant at fylkesutvalget i Sør-Trøndelag har bedt departementet ikke bare om å ta over utbyggingen av RIT 2000 i Trondheim, men også om en «forpaktningskontrakt» når det gjelder drift av sykehusene RIT og Orkdal Sanitetsforenings Sjukehus. Når dette anses hensiktsmessig, har det sin bakgrunn i at drift og utbygging griper sterkt inn i hverandre.

Når fylkesutvalget ønsker dette, tolker jeg det også som en tillit til at statsråd Tønne og departementet vil ha en god dialog med fylkeskommunen, sykehusledelsen og de ansattes organisasjoner.

Jeg er glad for at Stortinget gir bred støtte til statlig ansvar for drift av sykehusene i fylket allerede nå. Forhandlingene om eierskap skal skje parallelt med forhandlingene med øvrige fylker.

Jeg merker meg at utbyggingen av RIT 2000 har sterk støtte i Stortinget, og at et enstemmig storting i likhet med meg, nå er utålmodig etter å få prosjektet opp og stå. Stortinget forutsetter at byggingen tar til senest høsten 2001.

Midt-Norge trenger en framtidsrettet og moderne universitetsklinikk. Dersom pasientene skal få oppleve det frie sykehusvalg som de nå er blitt lovet noen år, må sykehusene i regionene framstå som fullt ut konkurransedyktige for å ha en framtid. Helsepolitikken dreier seg både om trygghet for befolkningen og om kompetanse i regionene. Helsevesenet er, vil jeg påstå, en av de aller viktigste bærebjelkene i regionalpolitikken.

Jeg er svært glad for at det nå er tilslutning til en opptrapping av medisinsk forskning. Det er viktig å styrke de norske miljøene kunnskapsmessig, ikke minst ved en svært dynamisk utvikling av bio- og genteknologien. Vi må skaffe oss kunnskaper og ta del i mulighetene, men også trekke de etiske grensene gjennom en aktiv lovregulering.

Regjeringen Stoltenberg har fått på plass fastlegeordningen. Jeg har tro på at den greier å reformere sykehusvesenet i tråd med Stortingets ønsker og pasientenes behov. Jeg ser også fram til at Regjeringen fremmer en stortingsmelding om narkotikapolitikken og en handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet.

Are Næss (KrF): Det budsjett vi i dag skal vedta, har en ramme på nesten 200 milliarder kr, eller litt mer nøyaktig: over 195 284 mill. kr.

Disse tallene som kan virke ufattelig store, gir en pekepinn på hvor stort ressursbehovet og ressursbruken er innen helse og omsorg. En stor del av samfunnets samlede ressurser brukes på dette området. Det er vårt ansvar å forvalte disse pengene riktig.

En vesentlig forutsetning for fornuftig utnyttelse av våre økonomiske ressurser er at disse er store nok, og at de forvaltes med en forutsigbarhet som gjør at de som arbeider og planlegger innen helse- og sosialfeltet, har en viss trygghet for de økonomiske rammene fra år til år. I denne sammenheng er det spesielt viktig å peke på de tre store helseplanene som Stortinget i denne perioden har vedtatt: Kreftplanen, psykiatriplanen og planen for utstyr til sykehus.

Dette er viktige og store områder som i noen grad har vært forsømt tidligere, og det var en helt nødvendig satsing som Stortinget samlet seg om på disse områdene. Det må være en prioritert oppgave å holde fast ved disse planene, slik at det ikke skapes noen form for usikkerhet om Stortingets vilje til å følge opp sine vedtak på disse områdene.

Kristelig Folkeparti var i så måte bekymret over Regjeringens budsjettforslag med hensyn til psykiatriplanen, og vi er glad for at vi i budsjettforliket har fått til en økning på 70 mill. kr, av disse 50 mill. kr til å styrke psykiatrien i kommunene og 20 mill. kr spesifikt for barne- og ungdomspsykiatrien. Psykiatriplanen er en opp- trappingsplan, aktivitetsøkningen til nå tilsier at de 70 mill. kr som er et resultat av budsjettforliket, vil komme godt med og vil bli fornuftig brukt.

Budsjettforliket mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene førte til en rekke større og mindre økninger på sosial- og helsebudsjettet. Disse vil også bli kommentert i senere innlegg fra Kristelig Folkeparti. Jeg kan bare nevne en økning på 35 mill. kr til opptreningsinstitusjonene, og 26 mill. kr. til de 33 vertskommunene for de tidligere store HVPU-institusjonene i Norge. For å sikre full drift av Glittreklinikken, er det plusset på 10 mill. kr. til denne.

Når det gjelder frivillige organisasjoner, har jeg merket meg Arbeiderpartiets leders sterkt nedsettende bemerkning om disse på Arbeiderpartiets landsmøte. Sosialministeren derimot gav i spontanspørretimen uttrykk for en positiv holdning til de frivillige organisasjoner. Budsjettforslaget synes dessverre å tyde på at partilederen har større innflytelse enn sosialministeren. Dette var forhold som var helt nødvendig å rette opp i budsjettforliket, og vi fikk heldigvis gjennomslag bl.a. for en påplussing på 2 mill. kr til opplysningstiltak og forebygging av uønskede svangerskap samt 1 mill. kr til AAN. I tillegg ble det frivillige rusmiddelforebyggende arbeidet styrket med 4 mill. kr, tilskudd for rusmiddelbrukere m.v. med 6 mill. kr og tilskudd til frivillige organisasjoner og private stiftelser innen rusbehandling med over 6 mill. kr. Det er denne budsjettposten som bl.a. Evangeliesentrene, stiftelsen KRAFT, Blå Kors" sosialavdeling, Frelsesarmeen og dagsenteret for oppfølging av metadonbrukere T5 i Arendal sorterer under. Det er her snakk om relativt små påplussinger i forhold til de svære totaltallene i dette budsjettet, som også komiteens leder påpekte. Men når vi ser hvor store resultater disse institusjonene oppnår med sine begrensede økonomiske ressurser, og når vi ser hva det betyr for enkeltmenneskene som får hjelp, da er det sannelig bryet verdt også å flytte på disse få millionene.

I forbindelse med omorganiseringen av Rusmiddeldirektoratet er det oppstått minst to problemer. Det ene er at ved omleggingen med sikte på å føre mer ansvar og myndighet ut til et lokalt nivå, er den delen av ressursene som er flyttet «nærmere kommunene», som budsjettproposisjonen uttrykker det, dessverre utsatt for et betydelig svinn under flytteprosessen. Jeg forutsetter at departementet følger nøye med, slik at dette ikke medfører en svekkelse av det forebyggende arbeid på rusfeltet. Hensikten var jo tvert imot at arbeidet skulle styrkes ved å bringe kompetanse og oppgaver ut i distriktene. Jeg forventer, som sagt, at departementet følger nøye med utviklingen på dette området.

Et annet problem knyttet til omorganiseringen, synes å være at det knyttes begrensninger til tildelingen av midler under post 70. En samlet komite er bekymret for om kravene til organisasjonsform i denne forbindelsen vil utelukke institusjoner som er organisert som stiftelser. Komiteen ønsker ikke at slike organisatoriske forhold skal hindre støtte til gode prosjekter, om enn disse skulle ha utgangspunkt i en stiftelse, som for eksempel Maritastiftelsen.

Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ber i innstillingen Regjeringen ta initiativ til at spesialister i allmennmedisin kan forskrive medikamenter som metadon og buprenorfin til stoffmisbrukere. Slike spesialister har ingen spesiell kompetanse på dette området, og erfaringer fra andre land kan tyde på at denne type forskrivning ikke fører til det ønskede mål, nemlig avsluttet injeksjonsmisbruk. Jeg vil gjerne utfordre sosialministeren til å gi sin vurdering av dette forhold.

Når det gjelder sykehusene, har ventelisteproblematikk vært et tilbakevendende fenomen. Ventelistene ble sist debattert da Stortinget vedtok å bevilge 1 milliard kr ekstra til utenlandsbehandling nettopp for å øke kapasiteten og dermed redusere ventelistene. Men nå er det sykehusene selv som står på venteliste – for statlig overtakelse. Det er ingen hemmelighet at det ligger an til et flertall i Stortinget for en statlig overtakelse av sykehusene, men det er fortsatt ikke kjent hva dette vil innebære.

I denne sammenhengen er det derfor etter mitt syn noe kuriøst at et flertall i komiteen ber departementet vurdere om staten bør inngå avtale med én av landets fylkeskommuner om overtakelse av utbyggings- og driftsansvaret for sykehusene i dette fylket tidligere enn for alle de andre fylkene. Jeg merker meg at både partier som er for og partier som er imot statlig overtakelse av sykehusene, finner det i sin orden at en vurderer statlig overtakelse av utbyggings- og driftsansvar for sykehusene, i alle fall ett fylke.

Debatten om det statlige eierskap av sykehusene må nå komme inn i en ny fase. Da blir ikke spørsmålet hvem som skal eie og drive sykehusene, men hvordan sykehusene skal eies og drives. Det er dette som er den fremtidsrettede og relevante spørsmålsstilling nå.

Avslutningsvis noen ord om forskning og om Influensasenteret i Bergen, som formelt sett tilhører Universitetet, men som i sin funksjon som internasjonalt influensasenter er knyttet opp til Verdens Helseorganisasjon, i likhet med det tilsvarende senter ved Statens institutt for folkehelse, og som har oppgaver som går langt utover vanlige universitetsfunksjoner. En samlet komite har derfor bedt Regjeringen sikre influensasenteret finansiering i statsbudsjettet. Komiteen gjentar i år en merknad fra budsjettinnstillingen i fjor, der det står:

«Komiteen viser til at økende problemer med både «gamle» og «nye» infeksjonssykdommer, til dels forårsaket av multiresistente mikrober, tilsier at medisinsk mikrobiologi og infeksjonsmedisin vil få økende betydning i fremtiden. Komiteen ser det derfor som viktig å opprettholde og styrke de små og sårbare norske forskningsmiljøene på dette området, og ber departementet medvirke til dette.»

Det er viktig at dette fagmiljøet, som er lite og sårbart, men som inneholder vår toppekspertise på et viktig internasjonalt område, ikke blir svekket. Det er spesielt viktig i forbindelse med den risiko for verdensomspennende influensaepidemier som fortsatt foreligger. Infeksjon er den viktigste årsak til sykdom og død, også i vår tid.

Annelise Høegh (H): Jeg vil begynne med å være litt tilbakeskuende. Noen vil kanskje si at det bare er naturlig tatt i betraktning at det er en konservativ som taler, men slik er det ikke. Mitt poeng er nemlig at det meste er blitt så meget bedre i løpet av de snart 20 årene jeg har vært her, når vi snakker om helsepolitikken. For snart ser det ut som pasienten virkelig blir satt i sentrum, det er ikke lenger bare munnsvær. Vi har faktisk på disse 20 årene gått fra formynderstyring til brukerstyring. Vi har gått bort fra styring ovenfra gjennom rammefinansiering, sentrale planer og vanntette skott mellom fylkene, med stor tro på at det bare er politikere, embetsverk og helseprofesjoner som kan og vet alt, og over til styring nedenfra, med pasientenes rett til helsehjelp og valg av sykehus. Dette er en svært gledelig og nødvendig utvikling, som nå alle ser ut til å være med på, kanskje med litt varierende entusiasme.

Vi har fått konkurranse, og vi har fått brukermakt. Dette gjelder selvsagt ikke bare pasienter i det somatiske helsevesen, det gjelder i like stor grad funksjonshemmede og eldre som trenger ulike omsorgs- og hjelpetjenester, og det gjelder psykiatrien. Konkurranseutsetting er et virkemiddel for å gi brukerne, pasientene – funksjonshemmede og eldre – mer innflytelse og makt over tjenestetilbudet. For at de skal ha rett til å stille krav – også kvalitetskrav – må de gis et valg mellom forskjellige tilbydere. Først da blir brukerinnflytelsen reell.

Brukerne og deres foreninger stiller krav, de er blitt en motekspertise til byråkrater og politikere. Det er også et godt tegn. Derfor gikk det heller ikke an i lengden å motsette seg rett til behandling eller helsehjelp. Derfor gjorde Stortinget det vedtak det gjorde i forbindelse med behandlingen av pasientrettighetsloven. Spørsmålet er altså hvordan departementet følger opp Stortingets vedtak om ny pasientrettighetslov.

De forskrifter som helseminister Tønne nå har sendt ut, vil jeg si er betydelige forbedringer av det forskriftsforslaget som Høybråten, hans forgjenger, sendte ut. Det er et langt skritt i riktig retning.

Men jeg må nok si at også den nåværende helseminister og hans departement tolker bestemmelsene innskrenkende. Flertallet i Stortinget mente – alle var vel med på det, selv om det var litt ulike syn på retten til helsehjelp – at også i prioriteringsgruppe III skulle en del av pasientene omfattes av retten til helsehjelp. Det gjør ikke departementet. Jeg synes nok også at forskriftene setter svært strenge kriterier, tre kumulative kriterier, for i det hele tatt å kunne bli omfattet av retten til helsehjelp, enten man tilhører gruppe I eller gruppe II i det såkalte Lønning II-utvalget.

Det er også stilt et krav om god dokumentasjon for den behandlingen som skal gis. Det kan jo lyde naturlig, men når man vet at faktisk 70 pst. av alt som skjer i medisinen, ikke er godt dokumentert, men baserer seg på erfaring – god erfaring – så kan man iallfall, tror jeg, gjøre klokt i å stille spørsmål om det er for strengt å kreve god dokumentasjon, for det er altså ikke i alle tilfeller så stor forskjell på den såkalte skolemedisinen og alternativ medisin. Veldig mye baserer seg på erfaring, men god erfaring.

Når Høyre heller ikke er helt fornøyd med retten til behandling, henger jo det sammen med at vi var i mindretallet når det gjaldt hvordan denne skulle lovfestes. Jeg føler meg likevel trygg på at fremtiden kommer til å gi oss rett i at det må være en frist for behandling, en personlig, individuell frist, og at det også selvfølgelig må være konsekvenser av å bryte denne fristen. For det kan jo ikke i lengden være slik at den informasjonen som helseministeren nå vil at legen skal gi pasienten, om når han kan forvente at behandling blir gitt, ikke skal være bindende for helsetjenesten. Men det står det faktisk i de nye forskriftene. Men hva slags rett blir det da? Også stortingsflertallet ville at pasientene skulle kunne påklage en brutt frist, men hvis den fristen ikke er bindende, ja, hva står pasienten da igjen med? Jeg tror vi gjør klokt i å komme tilbake til disse tingene.

Etter Høyres syn snublet fastlegeordningen i starten. Nå skal den likevel settes ut i livet fra 1. juni neste år. Og jeg vil si det slik at mange av Høyres innvendinger mot tidligere helseminister Hernes" opprinnelige forslag er blitt ryddet av veien i den prosessen som har skjedd siden den gang. Men fortsatt er det et stort spørsmål om den skaper flere problemer enn den løser. Det er likevel mitt håp at fastlegeordningen kan bli en ubyråkratisk og fleksibel ordning, slik at de som virkelig trenger legehjelp, får bedre og lettere tilgang til legene.

Er det fristilling Tore Tønne og Arbeiderpartiet legger opp til med sitt ellers gledelige vedtak om statlig overtagelse av sykehusene? Blir det fristilling hvis helseministeren skal ha «direkte linje, tydelig styring og full kontroll», slik det stod i Aftenposten den 2. november i år? Vi mener at sentralisering av det politiske ansvaret for sykehusene på statlig nivå må kombineres med fristilling som gir det enkelte sykehus utstrakt lokal frihet til å drive profesjonelt uten politisk og byråkratisk overstyring. I så måte er jeg helt enig med Are Næss, som sa at spørsmålet er «hvordan sykehusene skal eies og drives». Og med statlig ansvar for sykehus bør det kunne bli slutt på spill og ansvarsfraskrivelse mellom forvaltningsnivåene. Det ville vært enklere å være trygg på det dersom Arbeiderpartiet også hadde tatt skrittet fullt ut og gått inn for å oppheve fylkeskommunen. Det er vel kanskje også et tidsspørsmål. Men det er gledelig at det i alle fall går i riktig retning. Ansvaret blir nå plassert der det hører hjemme – hos storting og regjering.

Men offentlig ansvar for å tilby helsetjenester og kontrollere at kvaliteten er høy, betyr ikke et offentlig ansvar for å produsere helsetjenestene, slik Høyre ser det. Derfor vil vi slippe private til innenfor rammen av et offentlig finansiert helsevesen. Vi vil legge til rette for konkurranse mellom private og offentlig eide sykehus. Og jeg understreker at vi er tilhengere av statlige sykehus på tross av – ikke på grunn av – driften av Rikshospitalet og Radiumhospitalet så langt.

Vår modell er et nasjonalt ansvar, men lokal frihet, fristilling og konkurranse. Vi vil ha en nasjonal sykehusplan som fastlegger funksjonsfordelingen mellom sykehusene og en egen sykehusbevilgning som består av ramme og stykkpris, eller innsatsstyrt finansiering.

Så utfordringen til helseministeren må bli: Lag ikke et stalinistisk system. Hør på Jan Grund og andre fra Hellandsvik-utvalget – unngå detaljstyring. De peker på at ansvar må desentraliseres så langt det er mulig, og at en statlig styring skal omfatte prioriteringer og funksjonsfordeling. Dette er også Høyre enig i. Det viktigste er at sykehusene får en friere stilling i forhold til sin eier, sier Jan Grund. Det er vi også helt enig i.

Når det så gjelder Kreftplanen, går heldigvis det aller meste etter planen, men, som også komitelederen var inne på, stråleterapikapasiteten og lindrende behandling henger etter, og det er alvorlig. Derfor øker og forserer Høyre bevilgningene i Kreftplanen med til sammen 100 mill. kr.

Bevilgningene til offentlig medisinsk forskning henger også etter. Skal Kreftplanen bli et varig løft for offentlig finansiert forskning og ikke bare et – jeg hadde nær sagt – pust i sivet, et skippertak, må det gjøres vedtak om at bevilgningen på de 100 mill. kr til Kreftplanen må være varig, ikke bare et engangstiltak.

Det uroer Høyre at staten som eier ikke synes å ha prioritert Radiumhospitalet. Sykehuset burde vært motoren i Kreftplanen. Hvordan kan man gi en så lite tilfredsstillende statusrapport som budsjettet gir for sykehuset – de må avvise pasienter og har altfor lang ventetid – uten å foreslå forbedringer? Høyre vil gi sykehuset mulighet til å forsere utbyggingen av de to stråleterapimaskinene og bedre ressurssituasjonen. Vi øker med 70 mill. kr.

Til slutt vil jeg bare si at det er gledelig at en enstemmig komite ber om at det skjer en effektivisering av saksbehandlingstiden for søknader om blåreseptrefusjon innen fristen på 90 dager. (Presidenten klubber)

Det var alt jeg rakk.

Jeg tillater meg å ta opp de forslag Høyre har, enten alene eller sammen med andre, i budsjettinnstillingen.

Presidenten: Representanten Høegh har tatt opp de forslag hun refererte til.

Ola D. Gløtvold (Sp): Norge er et av verdens rikeste land – og vi snakker her om velferdsstaten og velferdssamfunnet Norge, som bruker nesten 200 milliarder kr på helse- og sosialbudsjettet pr. år. Men det er ikke alle ting som er så bra likevel. Mange ting kan rettes på og bør rettes på før alle føler seg som en del av denne velferdsstaten.

I et av mine første innlegg om helse- og sosialpolitikk her på Stortinget tok jeg til orde for en generaldebatt i denne sal om rikets helsetilstand på bred basis, der vi hadde en debatt om utviklingen i landet vårt på tvers av komitegrenser og på tvers av sektortenkning. Det kunne ha vært interessant å ha en slik debatt, der vi hadde sett hvordan vi disponerer i politikken for å få til et mest mulig harmonisk og «helsesamt» Norge, og hvordan vi disponerer både som politikere og som enkeltpersoner. Det er ikke sikkert at vi bare trenger mer penger, men kanskje også mer tid – tid til å leve «det gode liv», for å bruke fra en boktittel fra noen år tilbake, en boktittel som da skapte en del debatt. Men den debatten har dessverre forstummet ganske formidabelt. Tid til omtanke, medmenneskelighet og bedre fordeling – og da ikke bare materielt sett, men også sosialt og mellommenneskelig – slikt kan være farlig å si. Det er tankespinn og fromme, fine ord, vil en del møte det med. Noen vil raskt parkere en slik debattinvitasjon og muligens kalle den en form for Ole Brumm-kommunisme, men kanskje er det like gjerne en god, gammeldags verdikonservatisme jeg nå prater om.

Nei, da er det greiere og mer trygt å slåss om kronebeløp og måltall – bokholderipolitikken er et kjent fenomen også her i huset. Selvsagt er også bokholderiet viktig, men vi må forholde oss til tallenes virkelighet og oppgavene som ligger der. Men hvis det stort sett blir bare det, og det blir reparasjonoppgavene som skal behandles og omtales, hvor langt kommer vi da til slutt?

Reparasjonssamfunnet er ikke noe samfunn for fremtiden. Helse- og sosialpolitikken kan ikke bare være som et plaster over et sår som stadig blir større enn det plasteret vi prøver å lappe det med.

Det er sagt før at fattigdom er all sykdoms mor. Vi har ulike typer fattigdom: materiell, åndelig og kanskje ikke minst tidsmessig. I hvert fall er tid i dag en mangelvare. Vi vet at 70 000 barn lever under det som vi definerer som fattigdomsgrensen. Vi vet også at det er et voksende antall barn og unge som søker lege for både psykiske og somatiske lidelser. Hvilke signal gir dette for morgendagens samfunn, og er det slik vi vil ha det?

Like viktig som en budsjettkonto er det kanskje med en tidskonto? Men så vil kanskje noen si at det nytter ikke «å møte verda så bessfar-godslig og gammeldags», for å sitere salige Skjæraasen. Kanskje det, men utviklingen maner i hvert fall til ettertanke.

En har en følelse av å være en skarve helsepolitiker – og for den del kanskje også far til den oppvoksende slekt – når en ser økningen i antall krefttilfeller og utviklingen av astma og allergi. Hva er det som skjer? Og hva er årsaken til dette? Da er det i hvert fall vanskelig å forstå at det ikke skal være mulig å få litt mer debatt og kanskje også forsiktighet og føre var-prinsipper om f.eks. tilsetningsstoffer i mat – den såkalte matsminkedebatten vi nå har her i huset. Det burde være mulig å være litt mer restriktiv og føre var. Redselen for litt skurring i den frie vareflyten er større enn tvilen omkring de helsemessige konsekvenser som denne matsminken kan ha. Da har forebyggingsargumentene blitt borte, men forebygging er mer enn Tobakksskaderådet og frukt og grønnsaker på frokostbordet.

Det samme gjelder også i stor grad debatten om genmanipulerte organismer og bruken av disse i matvarene. Jeg har ikke tid til å gå så veldig mye inn på dette nå, men jeg viser til det som står i innstillingen når det gjelder Bioteknologinemnda, og at vi også her burde ta oss tid til ettertanke, et moratorium, slik at vi vet mer før vi eventuelt åpner for slike matvarer.

Frivillig innsats er bærebjelken i det sivile samfunnet, sammen med det som ytes fra det offentlige. Satser vi på frivillighet? Det kan settes et stort spørsmålstegn bak det. Frivillighetssentralene har meget stor betydning. Vi har økt antallet frivillighetssentraler fra 86 i 1995 til 236 i dag. Vi ber om i komiteen at i hvert fall udisponerte midler som står på den posten, må brukes til å prioritere opprettelsen av flere sentraler. Og vi hadde gjerne sett at det hadde vært mer midler på den.

Når det gjelder Frisam kontaktforum, har jeg lyst til å si at det er et forum som bør ha størst mulig selvstendighet, slik at det kan skape og videreutvikle en åpen dialog mellom det offentlige og frivilligheten.

De frivillige humanitære organisasjonene har også ganske trange kår om dagen og vil også få det med budsjettet for 2001. Jeg ber Regjeringen om at de snarest avklarer dette med statlige stønadsordninger, så vi kan komme tilbake til det og få en opprydding og mer forutsigbare forhold for disse organisasjonene.

Når det gjelder eldrepolitikken, vil jeg først og fremst henvise til at vi har to stortingsmeldinger som skal behandles like over nyttår. Men når det gjelder den materielle og reelle videreføringen av eldreomsorgen og eldreplanen, må den vurderes nærmere med hensyn til investeringer og drift når kommunenes endelige planer blir kjent etter at søknadsfristen går ut 30. juni 2001.

Det såkalte vertskommunetillegget har det vært mye diskusjon om i forbindelse med statsbudsjettet og helse- og sosialpolitikken. Det ble heller ikke i år justert for pris- og kostnadsvekst, til tross for bl.a. Stortingets klare merknad i fjor. En ber nå om at Regjeringen merker seg forslaget fra en enstemmig komite, slik at vi her får ikke bare forutsigbarhet, men også et ordentlig tillitsforhold og fortrolighet mellom staten og kommunene. Det er blitt litt for mye tradisjon at dette aldri bringes ordentlig på plass i budsjettene.

Når det gjelder tilbudet for psykisk utviklingshemmede, er det viktig at det kommer et botilbud for dem som ennå ikke har det, og som ønsker å få et slikt tilbud. Men tilbud om bolig må ikke bare bli en boreform. Det skal også sikres mulighet for et sosialt fellesskap og en integrering som på en helhetlig måte gjør at en går inn i samfunnet og ikke bare får kjøpt vennskap. Skole, fritidstilbud og arbeid for dem som har muligheter til å nærme seg disse arenaene, må være tilbud som hører med.

Begrenset bruk av tvang og makt ligger i sosialtjenesteloven kap. 6A. Det har – etter de rapporter vi har fått – ført til lavere tvangsbruk i mange kommuner at vi fikk det kapitlet inn i sosialtjenesteloven. Og det har ført til en større bevisstgjøring, ikke minst i forhold til alternative omsorgsmetoder, og det gleder meg aller mest. Men noen kommuner henger etter. Noen av disse kommunene anfører at det er meget dyrt å praktisere kap. 6A i loven. Jeg ber Regjeringen se på dette og om det skal følges opp med midler.

Døvetolking har vært en gjenganger i budsjettet. Jeg har lyst til bare å ta én liten sak her, og det er at jeg synes det er gledelig at det nå er en samlet komite som sier at også nære pårørende og nærstående til døve er en ressurs som bør få tilbud om opplæring og videreutdanning på tolking, og at de også bør få en viss kompensasjon for slik tolking. Det må jo kunne sammenlignes med personlig assistentvirksomhet og omsorgslønnssystemet i andre sammenhenger.

Tilbudet til funksjonshemmede skoleelever og studenter er for dårlig. Senest i denne uken fikk vi høre at det var veldig dårlige boforhold og botilbud for funksjonshemmede studenter. Jeg ber Regjeringen se nærmere på dette. Vi har en sak som har versert i flere regjeringer før, og som gjelder et tilbud fra Høgskolen i Hedmark til studenter med funksjonshemminger. Jeg håper at det tilbudet kan ses på igjen, og at vi får en reell satsing for funksjonshemmede studenter og deres mulighet til å gå videre i studiene sine.

Personlige assistenter for funksjonshemmede er en god ordning som nå har snart 700 brukere i mer enn 250 kommuner. Men det er flere som ønsker en slik ordning, og jeg håper at det kan følges opp neste år. Flere fagfolk i helse- og omsorgssektoren er et viktig moment for å få denne sektoren til å fungere. Det er gledelig at vi nå har et enstemmig forslag i dagens innstilling som går på økt rekruttering, økt stabilisering og det å få folk som har fagutdanning, tilbake i yrket. Og da vil jeg spesielt henlede oppmerksomheten mot bedre arbeidsforhold i forhold til bl.a. turnustjenesten.

Til slutt har jeg bare lyst til å si at jeg kanskje var litt provokatorisk, men det var i største ydmykhet. Jeg tror at vi må se med alvor på årsakene til de oppgavene vi har i helse- og sosialsektoren. Økt medikamentbruk er ikke løsningen.

Olav Gunnar Ballo (SV): I Norge har det vært viktig å skape et helhetlig helsetilbud til hele befolkningen, og det har vært en felles politisk målsetting at det skal være et tilbud som er helhetlig uavhengig av bosted, alder eller den enkeltes økonomi. Langt på vei har man lyktes med det i Norge, mer enn i kanskje de aller fleste land. Når vi har vært i USA med sosialkomiteen, har mange vi møtte der, nettopp påpekt at vi er heldige som har den skandinaviske velferdsmodellen, og at det er noe man ikke må gi slipp på. Dit har USA aldri kommet.

Likevel er dette ingen selvfølge. Det er ingen selvfølge at vi har et helsevesen som i det alt vesentlige ivaretar hele befolkningen uavhengig av alder, hvor man bor, eller økonomi. Det ser man ikke minst på den økningen av egenandelene som vi har hatt. På tross av at Stortinget og flertallet i sosialkomiteen ved flere anledninger har påpekt det betenkelige i en stadig økning av egenandelene, har vi fått en økning. Vi får det igjen med 4,5 pst. i år, og vi har fått det under de to forskjellige regjeringene vi har hatt. Jeg har lagt merke til at mange har en retorikk, også Fremskrittspartiet, som går på at vi ikke skal heve egenandelene, men de ble også hevet da Fremskrittspartiet satt i forhandlingsposisjon og hadde mulighet til å påvirke dette overfor daværende sentrumsregjering. Det samme skjedde i fjor, da Arbeiderpartiet hadde muligheten til å påvirke daværende sentrumsregjering, og mellompartiene benyttet heller ikke anledningen i år til å prioritere slik at man ikke får høyere egenandeler.

Vi ser nå at flere og flere av interesseorganisasjonene, både Handikapforbundet, FFO og andre organisasjoner, har påpekt at dette skaper problemer for en god del mennesker. Det er en fattigdom hos enkelte som gjør det vanskelig å benytte seg av tjenestene, men det virker som det ikke er vilje i Stortinget til å ta det på alvor. Det beklager vi i SV sterkt. Vi legger fram et budsjettforslag der vi har tatt hensyn til det, og har kompensert for de økte egenandelene slik at det i vårt budsjett ikke ville blitt økning av noen av egenandelene.

På andre områder ser vi at tilbudsforskjellene øker. Ikke minst gjelder det spesialisthelsetjenesten. Tall fra Lægeforeningen viser at det i Oslo er knapt 300 innbyggere pr. legespesialist, mens det f.eks. i mitt eget hjemfylke, Finnmark, er ca. 2000 innbyggere pr. spesialist. Men man trenger ikke å dra lenger enn til Hedmark før spesialistdekningen er under ¼ av hva den er i Oslo. Ser man på spesialistdekningen utenfor institusjon, er tilbudsforskjellene enda større. Som et eksempel kan nevnes at tettheten av spesialiser utenfor institusjon er ti ganger større i Oslo enn i Oppland. Dette gjenspeiles også i trygdens utbetalinger til spesialisttjenester, der Oslo topper suverent. Det er en utvikling som på mange måter har blitt forbigått i stillhet, der man får en stadig skjevere ressursbruk inn mot spesialisthelsetjenesten uten at man har vurderinger av hvordan det kan utlignes. Det er klart at når man ser på bruken av ressurser på en del andre områder i samfunnet, har dette fått utvikle seg på en måte som er særdeles uheldig.

Jeg har lyst til å trekke fram tannhelsetjenesten. Vi ser at det er refusjoner fra trygden i størrelsesorden 270 mill. kr til tannhelsetjenesten. Det er det på tross av at sykdommer i munnhulen fullt ut må kunne sidestilles med andre sykdommer. Man burde derfor hatt et refusjonssystem som var utlignet i forhold til sykdommer for øvrig. Dette må jo være mer historisk betinget enn at det ligger noe rasjonelt til grunn, en begrunnelse for at man skal ha den type forskjeller. Når man ser på kostnadsveksten, ikke minst innenfor sykehussektoren, viser tall fra SINTEF Unimed at sykehusenes kostnader i 1999 var i størrelsesorden 11 milliarder kr høyere enn i 1990. Så ser man at i tannhelsetjenesten har man i størrelsesorden 270 mill. kr i refusjoner. Da skjønner man at hvis man hadde klart å fordele kaken på en annen måte, satt inn ressursene på andre måter, ikke minst på lavere nivå, kunne man ha fått en mye bedre ressursutnyttelse enn det man har i dag. Det er en stor utfordring. Det er en stor utfordring både for sosialministeren og helseministeren å finne de grepene. Man har ikke funnet det i inneværende års budsjett.

Det er klart at hvis man skuer framover i forbindelse med statlig overtakelse av sykehusene, kan man godt tenke seg at det ligger store muligheter i den statlige overtakelsen, men de ligger jo der bare hvis man utnytter dem. Det at Norge i dag har en bygningsmasse med sykehus spredt over hele landet, gir enorme muligheter hvis man er villig til fortsatt å satse på et desentralisert helsevesen, og satse på nærhet i forhold til beslutningene også i statlig regi, satse på at man ute i helseregionene får avgjørelser fra folk som kjenner sine egne regioner og sine egne fylker, også når staten skal drive. Men hvis man gjør sykehusene til en form for sterkt sentraliserte enheter hvor spesialisttettheten vokser enda mer der hvor den fra før av er størst, er det en ulykke for Helse-Norge. Det savner jeg fortsatt at helseministeren er tydelig på. Hva vil man med den statlige overtakelsen? Er det slik at det bare er sykehusene man ønsker å overta, eller er det slik at man også skal overta tannhelsetjenesten? Hva skal man gjøre med ambulansetjenesten, bør den også være statlig? Hva med psykiatrien? Det er klart at hvis alle de skrittene, de store stegene det her er snakk om, skal tas samtidig, er det veldig fort gjort å snuble på veien.

Samtidig ser vi – det går for så vidt fram av dette innlegget også – hvordan veldig mye av oppmerksomheten rettes mot sykehusene. Men det som er lett å glemme, er at størstedelen av den medisinske behandlingen ikke skjer innenfor sykehussektoren i det hele tatt. Hvert år har man ca. 18 millioner konsultasjoner i førstelinjetjenesten blant norske allmennpraktikere, og man regner med at ca. ¼ av de konsultasjonene er øyeblikkelig hjelp-konsultasjoner. Bare 10 pst. av dem havner på sykehus, altså drøye 400 000, og bare 10 pst. av dem igjen, altså 44 000, er i egentlig forstand øyeblikkelig hjelp-tilstander, som der og da trenger behandling ved sykehus. Når man så ser på den veksten som har skjedd i øyeblikkelig hjelp-innleggelser ved sykehus, som på mange måter lammer i forhold til effektiviteten, og vet hva som ligger bak disse tallene, burde svaret være gitt. Satsingen burde ikkje skje i så stor grad innenfor sykehussektoren, men ute i norske kommuner.

Jeg vil da komme inn på det som jeg syns er noe av det viktigste i forbindelse med vedtakene i kommende års budsjett, nemlig fastlegereformen. Mange har advart mot innføring av en fastlegereform, ikke minst fordi man mener det er så få allmennpraktikere at man må vente til man har bedret rekrutteringen med å inngå den typen avtaler. Og så ser vi nå, altså allerede i desember, at nesten 3 500 norske allmennpraktikere har skrevet under på avtalen. Det er nesten ingen som ikke har gjort det, og det er kommet til en god del allmennpraktikere som tidligere ikke hadde noen avtale i det hele tatt. Det er nå nesten ingen norske kommuner som ikke har avtale. Jeg kjenner ikke til noen, men her kan kanskje helseministeren supplere meg. Og det betyr at bare gjennom å skape ordningen, har man allerede skapt et mulig løft for allmennpraksis og for primærhelsetjenesten. Det gjenstår naturligvis en god del grep for å følge dette opp, og de grepene skal ikke bare tas på legesiden, de bør også tas i forhold til annet helsepersonell, i forhold til helsesøstre, i forhold til jordmødre, og i forhold til en økt satsing på den forebyggende helsetjenesten, som på mange måter er blitt glemt i de senere årene, slik vi nylig kunne se avisoppslag om. Men det man virkelig må håpe på, er at med de avtalene kommunene har mulighet til å inngå her, også sikrer kvalitet når det gjelder forebyggende helsearbeid.

Andre har vært inne på de store utfordringene vi står overfor når det gjelder genmat, når det gjelder patent på liv, og når det gjelder det som vi fortsatt har til behandling i Stortinget, matsminke. Jeg skal komme litt inn på genmat her. Det er naturligvis en stor utfordring å sikre trygg mat, og jeg, og andre med meg, har registrert med glede det vedtaket som ble gjort på Arbeiderpartiets landsmøte, og jeg siterer derfra:

«Når det gjelder beslutninger om anvendelse av bio- og genteknologiske oppfinnelser, vil Arbeiderpartiet legge til grunn et føre var-prinsipp og la tvil komme naturen og mennesket til gode.»

Genmanipulert mat tilbys på verdensmarkedet, men er foreløpig ikke godkjent for salg i Norge. Arbeiderpartiet vil at vi skal tenke oss godt om før vi eventuelt åpner for salg av slike produkter, og man sier også mer i den uttalelsen som jeg er helt enig i. Kristelig Folkeparti og Senterpartiet i lag med SV er helt enig i den vurderingen man gjorde på Arbeiderpartiets landsmøte, og synes det er en styrke at partiet har kommet ned på beina i den saken. Men det som ikke er noen styrke, er at Arbeiderpartiets medlemmer i sosialkomiteen under behandlingen av dette ikke kunne slutte seg til vedtak som ble fattet på deres eget landsmøte. Det syns jeg er en svakhet. Det er en stor svakhet også når man ser med hvilken iver man har fulgt opp statlig overtakelse av sykehusene og delprivatisering av Statoil. Jeg forventer at helseministeren er klar i sin oppfatning i forhold til genmat og moratoriet omkring genmat.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

May Britt Vihovde (V): Sidan Venstre ikkje har medlemmer i helse- og sosialkomiteen, vil eg nytta dette høvet til å gi støtte til det budsjettet som blei resultatet av eit samarbeid mellom Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet og Venstre. Budsjettet skal føra vidare eit velferdssamfunn som byggjer på at alle skal ha likeverdige tenestetilbod, uavhengig av bustad eller økonomisk bakgrunn.

Folketrygda er tryggingsnettet i samfunnet. Dersom det framleis skal vera slik framover, må me stadig arbeida for løysingar som sikrar dette. Venstre meiner difor at Sandman-utvalet si innstilling må følgjast opp, med sikte på å få redusert sjukefråværet og talet på uføre. Ei forsiktig innstramming i sjukelønnsordninga må me tola for å klara dette. Kronisk sjuke må skjermast, og fråvære grunna borns sjukdom må ikkje bli råka av ei nyordning. Venstre deler synet på at det er skuffande at Regjeringa ikkje har funne ei ordning for eigendelstak 2, som skal skjerma storbrukarane av helsetenester. Me veit at dei ofte er personar med dårleg økonomi og høyrer til dei 10 pst. som ikkje følgjer med i velstandsutviklinga. Dette må Regjeringa arbeida vidare med.

Venstre ser det som viktig at den vedtekne opptrappingsplanen for psykiatri blir følgd opp, ikkje berre med pengar, men med vilje til satsing frå dei involverte. Dei psykiatriske sjukehusa og dei distriktspsykiatriske sentra må framleis utviklast, og samarbeidet må gjerast betre, ikkje minst når det gjeld bruk av fagfolk. Mottoet må vera at dei blir brukte på rett nivå; det må ikkje vera konkurranse mellom nivåa om dei same folka. Mangelen på fagfolk er og vil vera eit problem; rekruttering og «vedlikehald» av tilsette er heilt sentralt i dette.

Me kan altfor ofte lesa om dårlege tilhøve for denne pasientgruppa, som er stadig meir mangfaldig. Eg vil her peika på grupper som har blandingsproblem: rus-psykiatri, fangar med psykiske lidingar og born til psykiatriske pasientar. Behandlingstilbodet må difor òg vera variert.

Det er viktig at dei funksjonshemma får ta del i samfunnslivet på lik line med andre så langt dette er mogleg. I tillegg til betre fysisk tilrettelegging er ordninga med personleg brukarstyrt assistent eit steg i rett lei. Sidan ordninga har fått svært god evaluering av brukarane, er det viktig at lovforslaget blir følgt opp, og at ikkje byråkrati og anna hindrar bruk av ordninga, men at nye brukarar kjem til, slik det er gjort rom for i budsjettet. Truleg vil dette føra til at me kan nå eit anna politisk mål: at det blir færre unge funksjonshemma på sjukeheimane.

I haust har me fleire gonger blitt gjorde merksame på at me har 70 000 born, truleg fleire, som lever under fattigdomsgrensa. Dette er sjølvsagt ikkje noko me kan akseptera. Det er viktig for oss alle at det ikkje blir for store skilnader i levekåra. Forskinga viser at i land med stor skilnad i levekår forvitrar den sosiale kapitalen, dvs. det me eig felles, som skular, bibliotek, helseinstitusjonar. Det er teikn som tyder på at dette er ved å skje i dei nordiske landa. Utjamningsmeldinga må difor følgjast opp med ein handlingsplan som systematiserer tiltak som skal føra til at fleire får ta del i økonomisk vekst. Venstre meiner det er viktig å få sett i gang utgreiinga om garantert minsteinntekt, slik utjamningsmeldinga legg opp til.

Velferdssamfunnet er meir enn det offentlege. Mange oppgåver i samfunnet er prega av stor innsats frå frivillige organisasjonar og enkeltmenneske som brukar fritid til innsats for andre. Dette arbeidet må me ta vare på og styrkja. Det er gledeleg at talet på frivilligheitssentralar har auka, og at budsjettavtalen førte til auka tilskot til frivillige organisasjonar.

Presidenten: Olav Gunnar Ballo får ordet utanom tur for å ta opp forslag.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg vil fremme SVs forslag for rammeområdene 15 og 16 samt forslag om at staten overtar 80 pst. av utgiftene til utstyr ved sykehusene.

Presidenten: Representanten Olav Gunnar Ballo har teke opp dei forslaga han refererte til.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Budsjettforslaget fra Arbeiderpartiet var rettet inn mot tre hovedmål: å styrke velferdsordningene, å skape mer rettferdig fordeling og å trygge arbeidsplasser og folks personlige økonomi. Det er gledelig å konstatere at budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet står fast på disse hovedmålene.

Det er flertall for et budsjett som er godt for norsk økonomi, som bidrar til å trygge arbeidsplassene, og som reduserer faren for ytterligere renteøkninger. Høy arbeidsledighet og høyt rentenivå skaper økte forskjeller. Derfor er orden i økonomien også god sosialpolitikk.

Regjeringen har foreslått å utvide handlingsplanen for eldreomsorgen med ytterligere 5 000 enheter. Det tilsvarer nesten 4 milliarder kr i statlige tilskudd. Dette skal følges opp med personell i tråd med behovsanslaget på 5 500 årsverk.

Handlingsplanen er først og fremst en omsorgspolitisk satsing for dem som har et stort pleie- og omsorgsbehov. Og jeg er glad for at Stortinget støtter Regjeringen i dette.

I handlingsplanens siste periode ønsker Regjeringen å prioritere sykehjem og omsorgsboliger som er areal- og driftsmessig tilrettelagt for heldøgns omsorg framfor en generell omsorgsboligbygging. Vi vil videre prioritere utbedring og utskifting av umoderne bygninger som ikke lenger kan godkjennes til formålet, og vi vil sikre at eneromsutbyggingen fullføres.

Å få til en god og rettferdig fordeling mellom kommunene i forhold til befolkningens behov er en av de største utfordringene nå. Søknadsfristen for investeringstilskuddene gjennom Husbanken er satt til 30. juni neste år. Vi vil da få full oversikt over alle planlagte prosjekter i kommunene og vil kunne tildele tilsagn om tilskudd ut fra hensynet til mest mulig likeverdig tjenestetilbud i forhold til den eldre befolkningen rundt i de ulike kommunene.

Regjeringen vil holde Stortinget underrettet om status for gjennomføringen av handlingsplanen, og jeg vil i statsbudsjettet for 2002 legge fram en oversikt over søknadsinngangen til Husbanken fram til fristen 30. juni neste år.

Regjeringen vil satse på å gjøre utdanning og arbeid mer tilgjengelig for funksjonshemmede. Det er ikke akseptabelt at mennesker som ønsker å arbeide, blir henvist til uføretrygd på grunn av at de mangler transporttilbud, eller at de ikke får kompensasjon for merutgiftene knyttet til transport. Derfor arbeider vi nå med et landsomfattende forsøksopplegg for å prøve ut ordninger som bedre kan imøtekomme funksjonshemmedes behov når det gjelder utdannings- og arbeidsreiser. Dessuten har Regjeringen i Nasjonal transportplan varslet at den vil se nærmere på omfang, organisering og finansiering av transporttjenesten for funksjonshemmede.

Folketrygdens utgifter til sykepenger og uførepensjon øker sterkt. Sykefraværet har økt betydelig siden 1994, og det er så langt ingen tegn til at veksten avtar eller flater ut. Dette er bekymringsfullt.

Norge har imidlertid høy yrkesdeltaking, også i høyere aldersgrupper. Dette innebærer også at grupper med helseproblemer deltar i arbeidslivet i større grad. Det er ønskelig og i tråd med arbeidslinja.

Den høye yrkesdeltakingen alene kan likevel ikke forklare den sykefraværsutviklingen vi har sett i Norge de siste årene. Det gir særlig grunn til bekymring at veksten i sykefraværet har skjedd samtidig med at antallet uførepensjonister har økt betydelig. Nær 10 pst. av befolkningen mellom 18 og 67 år er nå uførepensjonister.

Det er derfor nødvendig med nye grep for å snu denne utviklingen og for å hindre unødig avgang fra arbeidslivet. Dette vil kreve bred enighet i mange grupper, og Sandman-utvalgets innstilling gir et godt grunnlag for det videre arbeid.

Regjeringen vil følge opp Sandman-utvalgets utredning overfor Stortinget i løpet av året som kommer.

Jeg er rystet over den typen trygdemisbruk som Rikstrygdeverket nå har politianmeldt, og som bl.a. er omtalt i Verdens Gang i den siste tiden. Vårt trygdesystem er i hovedsak basert på tillit mellom befolkning og fagfolk, mellom fagfolk og trygdeetat. Trygdemisbruk må i første omgang fanges opp i den løpende kontrollen med at alle trygdeytelser skal bygge på rett grunnlag og være riktig utmålt. Når det gjelder den aktuelle saken, synes jeg at Rikstrygdeverket har arbeidet og arbeider grundig med den. Men i lys av at det avtegner seg en ny type misbruk, vil jeg sørge for at Rikstrygdeverket utvikler særskilte kontroll- og oppfølgingsrutiner for bedre å være i stand til å avdekke forsøk på bedrageri. Jeg vil også ta denne saken opp med Lægeforeningen og med aktuelle innvandrerorganisasjoner.

I tidligere innlegg i dag har flere kommet inn på den sterke fokuseringen som har vært på legemiddelassistert rehabilitering for stoffmisbrukere. Dette er et viktig tilbud som gir økt livskvalitet for mange. Det er en forutsetning for å lykkes med denne type behandling at tiltaks- og kontrollapparatet rundt den enkelte klient er tilstrekkelig utbygd.

Jeg har merket meg at et flertall i sosialkomiteen ber Regjeringen om å ta initiativ til at det blir gitt tilbud om legemiddelassistert rehabilitering til de rusmiddelmisbrukere som etter medisinsk-faglig vurdering kan ha nytte av det, og at det åpnes for at spesialister i allmennmedisin etter søknad kan forskrive slike medikamenter til pasienter.

Jeg har allerede lagt til rette for at leger som har startet med forskrivning av legemidler til narkomane i en overgangsperiode, skal få fortsette slik forskrivning inntil søknaden deres er behandlet av kompetansesentrene. Jeg vil i revidert nasjonalbudsjett komme tilbake til hvordan en mer permanent utvidet ordning kan gjennomføres, og de økonomiske konsekvensene av en slik ordning. Dette er tiltak for den gruppen som kanskje har det aller vanskeligst i dette landet, og jeg er derfor glad for at vi skal klare å gjøre mer nettopp for den.

I det siste har det vært fokusert på fattigdom i Norge. Det er viktig at denne gruppen trekkes fram, og særlig at det nå fokuseres på barn. Mange av dem som mottar sosialhjelp, har ingen eller marginal tilknytning til arbeidslivet. Derfor må vi arbeide for at innsatsen i sosialtjenesten rettes inn mot tiltak som kan bidra til at den enkelte får hjelp til å finne egne måter å forsørge seg på. Jeg er glad for at vi allerede er i gang med å finne gode metoder for dette. For personer som ikke lykkes med det, skal de offentlige velferdsordningene fortsatt gi økonomisk sikring og trygghet.

Statlige veiledende retningslinjer for utmåling av stønad til livsopphold vil gi kommunene et kraftig signal om et tilrådelig og forsvarlig nivå på sosialhjelpen. Jeg vil sende ut rundskriv til kommunene i løpet av våren 2001, for ikke å si på nyåret allerede, med de nye retningslinjene.

Regjeringen arbeider aktivt for en mer rettferdig fordeling, og det vil derfor bli utarbeidet en egen handlingsplan for sosial og økonomisk trygghet i løpet av våren 2001. Handlingsplanen skal være konkret og målrettet mot de mest vanskeligstilte, og bolig og arbeid vil være det som får særlig prioritet.

Jeg har merket meg at svært mye av det opprinnelige budsjettforslaget har fått tilslutning. Det vitner om en betydelig oppslutning om Regjeringens sosialpolitikk, og det er jeg glad for.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg la merke til at sosialministeren i begynnelsen av sitt innlegg sa at forslaget til statsbudsjett er et budsjett som er godt for norsk økonomi. Vel, det vil gjenstå å se.

Jeg vil gå litt inn på det som har med syke mennesker å gjøre. I regjeringen Stoltenbergs statsbudsjett øker man for det første boligbeskatningen, man øker elavgiften, man øker momsen med 1 pst. fra 1. januar, og kommer tilbake med en reduksjon i matmomsen først fra 1. juli. Når vi ser på helse- og sosialbudsjettet, øker man egenandelene over hele fjøla, både på behandling og på bruk av medisiner, bl.a. hever man egenandelstaket for blå resept. Dette gjelder også alle typer legebesøk – egenandelene går i været. Dette gjør man samtidig som vi ser at norske kommuner gjør akkurat det samme, kommunale avgifter og priser går i været.

På slutten av innlegget sitt sier sosialministeren at vi må se på dem som har det vanskeligst. Og da er spørsmålet mitt: Hvordan tror sosialministeren at alle disse økningene, bl.a. innenfor helse- og sosialsektoren, samtidig med at elavgiften går opp, eiendomsskatten går opp og kommunale avgifter går opp, vil slå ut for kronisk syke, utføre og ikke minst minstepensjonister i dette landet? De nyter ikke godt av høyere fradrag i beskatningen, slik man sier at man skal ha, for de betaler ikke skatt, de har ikke disse fradragene. Hvordan tror sosialministeren at dette vil gi seg utslag i disse personenes økonomi?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Jeg er glad for alle som oppriktig er opptatt av de mest vanskeligstilte.

Når det gjelder økning av egenandeler, er det faktisk slik at det treffer nokså vidt. Vi er mange som bruker helsevesenet noen få ganger, og vi har både råd og anledning til å betale. Derfor har også Regjeringen kommet tilbake med en del forbedringer til dem som har kroniske lidelser, for det er den gruppen vi må beskytte når det gjelder egenandeler.

Det jeg undrer meg over, er at Fremskrittspartiet samtidig som de uttrykker denne bekymringen, foreslår endringer i sykelønnsordningen som vil ramme dem som ikke tjener veldig mye, med ganske betydelige summer, f.eks. folk som kanskje må være sykmeldt i inntil ett år.

Are Næss (KrF): Alkoholrelaterte dødsfall svarer til ca. ti ganger antallet overdosedødsfall på grunn av narkotika. Regjeringens budsjettforslag inneholdt et forholdsvis betydelig kutt i tilskuddet til frivillige organisasjoner og private stiftelser i rusmiddelbehandlingen. I brev til meg sier statsråden at dette har vært nødvendig for å ha midler til andre høyt prioriterte tiltak for rusmiddelmisbrukere. Hvordan kan statsråden si det når hun faktisk har foreslått reduksjon tvers over hele rusmiddelsektoren? Hvor er de prioriterte tiltakene når hele området svekkes?

Så sier Regjeringen at den vil føre en restriktiv rusmiddelpolitikk, og særlig rette tiltak mot å begrense totalkonsumet og heve debutalderen for bruk av alkohol. Men samtidig budsjetterer Regjeringen med økte inntekter tross uendrete avgifter på alkohol. Regjeringen vil redusere forbruket, men budsjetterer med økt forbruk, altså budsjetterer Regjeringen med at dens egen politikk ikke lykkes. Har Regjeringen tenkt å fortsette med det, eller vil den gjøre noe for å redusere rusmiddelforbruket?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Regjeringen ønsker faktisk å bidra til at alkoholforbruket skal ned. Det tror jeg det er betydelig oppslutning om, særlig hvis vi ser på at det bør ned blant de aller yngste, der tror jeg enigheten går helt på tvers av partiene. I hvor stor grad den skal ned for andre aldersgrupper, er det nok en del uenighet om.

Representanten Næss sier at vi vil redusere alkoholkonsumet, men likevel regner med økt salg. Ja, vi ønsker økt salg gjennom det offisielle apparatet. For det vi vet nå, er at økningen har vært betydelig større når det gjelder smuglet brennevin, og når det gjelder grensehandel, og da er det vårt ønske at vi skal ha alkoholomsetningen tilbake i Vinmonopolet, der vi har ryddige omsetningsforhold.

Sonja Irene Sjøli (H): Til tross for alle satsningene innen eldreomsorgen, som også sosialministeren var inne på, har Helsetilsynet gjennom en rekke undersøkelser dokumentert alvorlig svikt i eldreomsorgen. Behovet for nye løsninger som kan sikre et godt og verdig tilbud til eldre og sterkt pleietrengende, er påtrengende nødvendig og åpenbart for alle.

Det er bred tverrpolitisk enighet om at gode omsorgstjenester skal være et offentlig ansvar. For Høyre er det avgjørende at det offentlige finansierer helse- og omsorgstjenestene og setter krav til kvalitet. Men hvem som utfører tjenestene, det offentlige eller private, er derimot mindre viktig.

Sosialministeren uttalte i Dagsavisen 24. juli i år følgende: «Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem.» Dette er en vurdering som Høyre slutter seg til, og som gir løfter, synes jeg, om en bred enighet også når det gjelder virkemidler. Ved å skille bestiller- og utførerrollene i omsorgstjenestene kan vi legge til rette for økt oppmerksomhet om kvaliteten i eldreomsorgen. For konkurranseutsetting og anbud er ikke et spørsmål om ideologisk veivalg, men om praktisk politikk. Og det gleder meg at sosialministeren er praktisk i sin tilnærming til disse spørsmålene.

Men når jeg leser innstillingen til St.meld. nr. 28 for 1999-2000, Omsorg 2000, blir jeg sterkt i tvil om hva resten av Arbeiderpartiet egentlig vil. I en merknad sier Arbeiderpartiet at omsorgssektoren «ikke må legges ut på anbud og overlates til private». Så mitt enkle spørsmål er: Hva mener egentlig Arbeiderpartiet?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Markedet fordeler ikke rettferdig. Derfor er det påtrengende nødvendig at både eldreomsorg og helsetjenester er et offentlig ansvar, at det er tilgjengelig for alle, og at det fordeles etter behov og ikke etter pengebok. Derfor har også staten satset betydelig på å bygge ut en god eldreomsorg. Vi er nå i det første året der vi har bygd noe mer enn den store økningen vi har i antall eldre.

Jeg har med stor interesse merket meg at ulike kommuner bygger ut på veldig forskjellig måte. Det jeg ser, som jeg tror kan være en fare, er hvis kommunene virkelig setter bort så mye av omsorgen sin til private at de faktisk ikke lenger er i stand til helt å vite hva omsorg er. Og vi ser at det er ganske betydelige problemer knyttet til å privatisere omsorgen for de mest pleietrengende i landet. Det er erfaringen fra de kommunene som har privatisert. Så jeg er veldig glad for at norske kommuner i all hovedsak velger løsninger som ikke er profittbasert. Men at vi har en rekke private, frivillige organisasjoner som driver eldreomsorg i alle landets kommuner, og som var de som startet den og som drev den fram, er jeg glad for.

Ola D. Gløtvold (Sp): I forbindelse med reorganiseringen av Rusmiddeldirektoratet ble det lagt opp til at det lokale rusforebyggende arbeidet skulle skje gjennom lokale kompetansesentre. Nå er det imidlertid slik at kap. 614 post 63 er redusert med 14 mill. kr, og flertallet ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med konkretisering av den lokale satsingen og eventuelt forslag om nødvendig tilleggsbevilgning når kompetansesentrene har fått lagt fram sine planer i vår.

Jeg regner med at så skjer, men så kommer det forholdet inn at her trengs det penger. Kommunenes behov for bedre økonomi i rusmiddelomsorgen er stor.

Så er det et forslag fra et flertall bestående av Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet som sier at man også nå skal starte opp med legemiddelassistert rehabiliteringsopplegg for rusmisbrukere. Jeg håper ikke dette opplegget kommer på bekostning av det andre. Det er i grunnen en forutsetning, for dette ligger jo utenom budsjettforliket, og vi har sett litt stort på akkurat den saken nå.

Så er det dette med spesialister i allmennmedisin, som skal forskrive. Hvor mange slike spesialister har vi i dag? Hvem oppfyller kriteriene for dette? Hvem skal disse søknadene sendes til? Dette er spørsmål som jeg skjønner at også BrukerForeningen er opptatt av. De har stilt det spørsmålet i et brev datert 13. desember, som kom meg i hende nettopp nå.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Det er lenge siden vi har hatt et så godt kommuneoppgjør som vi nå har. Vi har økt tilskuddene til kommunene med 5 milliarder kr,og 1,6 milliarder kr av disse er frie midler. Det gir kommunene en helt annen mulighet til også å gjøre det forebyggende arbeidet som de etter loven er pålagt. I tillegg vet vi at den faglige begrunnelsen er ganske sterk for at forebygging skal skje der folk bor og oppholder seg. De store kampanjers tid synes i all hovedsak å være over når det gjelder forebygging.

Så var det spørsmål om legemiddelassistert rehabilitering – det er snakk om at den skal desentraliseres – og om spesialister i allmennmedisin kan noe om dette. Allmennpraktikere er i alle fall den legegruppen som har det største helhetssynet på pasienten. De er i stand til å behandle de fleste sykdommer. Det er faktisk de som behandler alle sykdommer i dette landet når spesialisten har gjort sine tilrådinger. Så jeg bekymrer meg ikke for at den typen kunnskap ikke skal finnes rundt i landet, men selvfølgelig skal både kommune, fylkeskommune og stat fortsatt tenke forebygging og behandling og også handle deretter.

Olav Gunnar Ballo (SV): Uttrykket «legemiddelassistert behandling» høres flott ut, for det høres jo ut som en ganske omfattende behandling der legemidler inngår. Men det som det koker ned til, er jo at metadon og Subutex, eller buprenorfin, som er det samme som Temgesic, er narkotiske stoffer. Dette gjelder altså også metadon. Det er narkotiske stoffer som gjør at rusmiddelmisbrukere som ikke kommer ut av sitt misbruk, fortsetter med stoff. Så kan man si at for noen vil det være bedre enn de andre stoffene de bruker, men dessverre viser undersøkelser at det ofte blir et blandingsmisbruk. Til dels omsettes også disse stoffene til andre, slik at man kan skaffe seg midler til å kjøpe dop selv.

Jeg har lyst til å sitere hva lederen i Forbundet mot Rusgift, Knut T. Reinås, i bladet «Mot Rusgift» nr. 62 i mai 1999 sier, der han spesielt vurderte dette med allmennpraktikere og legemiddelassistert behandling:

«Det er vist at Buprenorfin» … «forskrevet av allmennleger i Frankrike, ikke fører til at stoffbrukere avslutter injeksjonsbruken og at de fortsatt utgjør en del av narkotikascenen. Det er liten grunn til å legge seg på et lavere kontrollregime for dette stoffet enn for metadon.»

Det jeg synes virker veldig uklart ut fra de merknadene som ligger inne fra flertallet, er: Hva er det som ellers skal gjøres når det gjelder behandling? Hva slags opplegg tenker man seg at allmennpraktikere skal gå inn i, og på hvilke premisser? Hvordan skal kontrollregimet være for at man ikke bare vedlikeholder et blandingsmisbruk? Og hvordan skal man unngå at man kommer i det uføret man allerede er i når det gjelder en rekke rusmiddelmisbrukere, nemlig at de får forskrevet B-preparater i tillegg, som Vival, valium, Stesolid, Rohypnol, og så får man et sammensurium av forskjellige dopmidler og legemidler, og en enda større grad av liberalisering knyttet til det. Hvordan har sosialministeren tenkt å hindre det?

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Norge kom sent i gang med legemiddelassistert behandling – betydelig senere enn alle andre land vi ellers velger å sammenligne oss med. Det foregikk forsøksprosjekter fra 1993-94, og det ble gjort til nasjonal ordning i 1997. Jeg tror det har vært et meget viktig framskritt for den gruppen vi nå snakker om.

Mennesker som har brukt narkotiske stoffer i mange år, har betydelige helseplager. De har en betydelig infeksjonsrisiko, ca. 80 pst. har hepatitt C, og de har også en rekke andre sykdommer. Senest i morges ble det i nyhetene drøftet en rapport som viser at de lider av grov underernæring. Fra feltpleien – disse lavterskeltilbudene –finner man sykdommer blant de langtkomne narkomane som norske leger knapt har sett innenfor tidsrammen fra Ballo og jeg ble utdannet. Dette er alvorlig. Det er en gruppe som vi må ta oss av, og derfor er også medikamenter brukt i behandlingen, som er anerkjent i alle andre verdens land.

Vi skal ha kontroll med det på den måten at man bruker de kompetansesentrene som vi allerede har, og som kan se på kravet om at man, uansett hvem som forskriver det, også skal ha en sosial oppfølging. Det skal legges til rette med boliger, med aktivitet, med noe å leve av, og så skal de også få sin medisinske behandling.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Harald T. Nesvik (Frp): Årets statsbudsjett føyer seg inn i en lang rekke av budsjetter der Arbeiderpartiet sørger for betydelige økninger i skatt på sykdom på grunn av at man denne gangen både øker egenandelstaket for medisiner på blå resept og samtidig også øker andre egenandeler som refererer seg til behandling av syke mennesker.

Når det gjelder spørsmålet om bruk av de mest effektive medisinene, vil jeg vise til at alle partier unntatt Arbeiderpartiet viser til henvendelser fra pasientgrupper der komiteen er blitt gjort kjent med at enkelte sykehus ikke gir tilbud om bruk av de mest optimale legemidlene på grunn av den økonomiske situasjonen ved sykehusene. Jeg er derfor glad for at det nå er en samlet komite som i hvert fall står bak forslaget om å be Regjeringen foreta en gjennomgang av i hvor stor grad sykehusenes økonomiske situasjon har innvirkning på hvilke medikamenter som brukers i behandlingen, og eventuelt iverksette tiltak som sikrer pasientene en optimal medikamentell behandling.

Det er også gledelig at alle andre partier i komiteen, unntatt Arbeiderpartiet, viser til at det nye astmamiddelet Singulair fortsatt bare refunderes etter individuell søknad. Det samme flertallet ber derfor gledelig nok Regjeringen på nytt vurdere å gi ordinær blåreseptrefusjon til bl.a. Singulair etter forskrivning av relevant spesialist. Dette er et punkt som jeg forventer at helseministeren følger opp rimelig raskt, slik at det kan bli mulig å redusere bruken av kortisonholdige astmapreparater.

Det er gledelig at vi nå har fått regionale tilbud om metadon- og Subutex-behandling. Men jeg må dessverre konstatere at tilbudene er altfor dårlige, og at mesteparten av de som trenger slik medikamentellassistert behandling, ikke får det. Særlig ille vil det bli for våre sprøytenarkomane dersom det nye rundskrivet om medisinsk forskrivning fra Sosialdepartementet settes i kraft fra 2001. Et betydelig antall heroinmisbrukere vil da bli fratatt sitt behandlingstilbud, i og med at forskrivningsretten for metadon og Subutex blir fratatt allmennleger, som i dag har bortimot 1 000 pasienter under slik behandling. Dette kan ikke Fremskrittspartiet akseptere. Jeg vil vise til at 120 personer bare hittil i år har mistet livet i Oslo som følge av overdose. Hvis man sammenligner med katastrofeåret i fjor, var det på denne tiden 99 personer som hadde mistet livet.

Evaluering av et prosjekt blant eldre heroinmisbrukere som står i metadonkø, viser at de holder seg midlertidig rusfrie ved hjelp av legemidler. Evalueringen viser at det ved testing er gode resultat ved bruk av medikamentet Subutex blant narkomane.

Når det gjelder endringene i forskrivningsretten for allmennleger, vil Fremskrittspartiet komme tilbake til dette som en egen sak i vårsesjonen dersom ikke dette rundskrivet blir stoppet i tide. Jeg vil likevel henstille til helseministeren: Ikke gå til sanksjoner mot de allmennlegene som i dag og over lengre tid har tatt rusmiddelmisbrukere under behandling med medikamenter, og som etter mitt skjønn utfører en etisk legevirksomhet. Det må bli slutt på diskriminering og utstøting av de narkomane, noe som har vært gjort gjeldende også fra sosial- og helsemyndighetenes side, helt fram til våre dager.

Fremskrittspartiet øker i sitt budsjett utgiftene til medikamentell rehabilitering av rusmiddelmisbrukere med 40 mill. kr. Dette vil kunne øke behandlingstilbudet til ca. 1 000 nye pasienter.

Jeg er også meget godt tilfreds med at BrukerForeningen, som gjør en formidabel innsats innenfor rusfeltet, nå er sikret en bevilgning på 500 000 kr etter komiteens behandling av budsjettet.

Når det gjelder bl.a. Medi 3 i Ålesund sin søknad om å få sykehusstatus, håper jeg også at helseministeren i sitt innlegg kan bekrefte at det snart vil få det, eller i hvert fall få behandlet søknaden sin.

Statsråd Tore Tønne: Regjeringens forslag til statsbudsjett for 2001 gir høy prioritet til helsesektoren. Budsjettavtalen mellom sentrumspartiene og Arbeiderpartiet innebærer ingen store eller prinsipielle endringer i forhold til det opprinnelige budsjettforslag. Avtalen legger derfor et godt grunnlag for å videreføre den systematiske utbygging av helse- og omsorgssektoren, som det har vært bred enighet om i Stortinget.

Det er jo vanlig å innlede nesten enhver omtale av norsk helsevesen med en konstatering av at det gjennomgående holder en meget høy standard. Det er det også grunnlag for å si. Ikke minst er det grunn til å understreke den store innsats de ansatte i sektoren utfører, noe som ofte kommer i bakgrunnen i forhold til de eksempler som illustrerer svikt og mangler i den samme sektor. Men vi må også ta innover oss at det er store mangler i norsk helsevesen, og at det i flere henseender ikke holder det nivå som vi ønsker at det skal ha.

Og når helsebudsjettet behandles, er det vel naturlig at oppmerksomhet rettes nettopp mot områder innen vårt helsevesen som sliter med problemer. Det faktum at det over de senere år er vedtatt store økninger i bevilgningene, slik at vi nå er blant de land i Europa som bruker mest penger på helse og omsorg, er ikke ensbetydende med at alle problemer i sektoren er løst. Og bak de problemer som kommer til uttrykk gjenom økonomiske og finansielle tall, skjuler det seg uløste oppgaver, køer og ventelister når det gjelder forebygging og behandling av skader og sykdom.

Sykehussektoren er et illustrerende eksempel på det. Til tross for ekstraordinære bevilgninger for inneværende år er det fortsatt mange sykehus som sliter med kapasitetsproblemer, underskudd og finansiell ubalanse. Dette er ingen overraskelse. Det tar alltid tid å arbeide seg ut av slike problemer. Regjeringen har da også fremmet forslag om økte bevilgninger til sykehusene for neste år.

Det er bred politisk enighet om å fortsette å øke bevilgningene til helsesektoren i vårt land. Jeg mener også at det vil være nødvendig. På den bakgrunn er det kanskje en dristig, for ikke å si dumdristig, påstand fra denne talerstol, men jeg vil likevel hevde at mangel på penger faktisk ikke er det største problemet i norsk helsesektor. De problemene vi ser, kan ikke løses raskt ved mer penger alene. Det er minst like viktig å gjennomføre organisatorisk forbedring og effektivisering. Mens bevilgningene øker år etter år, er det en fare for at de mer grunnleggende organisatoriske problemer ikke på samme måte blir grepet fatt i. Dette kan være smertefulle prosesser som det er lett å forstå at man kvier seg for å gå løs på. Og både gjennomføring og resultater vil ta tid. Det er desto viktigere å komme i gang og ikke forsøke å utsette problemene ved stadig å bevilge mer penger.

Regjeringen har i St.prp. nr. 28 for 2000-01 varslet at statlig eierskap til de fylkeskommunale sykehusene forberedes, og at en egen sak om dette vil bli fremmet for Stortinget i vårsesjonen. Jeg er glad for at komiteen i sin Innst. S. nr. 86 uttrykker tilfredshet med at slike forberedelser er satt i gang.

Jeg har ikke tid til å gå nærmere inn på opplegget for en slik statlig overtakelse i mitt innlegg her, men vil bare kommentere at når det er snakk om fristilling, er det selvfølgelig ikke snakk om en fristilling fra eieren. Min uttalelse om dette, som har blitt sitert her, var mer en kommentar til forslag som jeg har sett om at det burde etableres et direktorat, et stort byråkrati, for å ta seg av eieransvaret for sykehusene. Det vil nettopp være et opplegg til en detaljstyring som er det motsatte av det jeg ønsker å få fram når jeg snakker om en statlig overtakelse og en utskillelse av sykehusene i selvstendige og selvstendiggjorte selskaper. Dette er spørsmål ikke om at man skal ha styring og kontroll, men hvordan man skal utøve styring og kontroll. Og det skal selvfølgelig ikke være verken på noen «stalinistisk» måte eller på en måte som innebærer en detaljstyring med ting som ikke tilligger et eierskap å styre.

Jeg har også merket meg at komiteens flertall ber departementet vurdere om staten bør inngå avtale med Sør-Trøndelag fylkeskommune om tidligere overtakelse av utbyggings- og driftsansvaret for sykehusene og RIT 2000 enn hva som vil følge av en eventuell samlet statlig overtakelse av sykehusene. Jeg er enig i at dette bør vurderes, og jeg finner det overhodet ikke kuriøst ut fra de oppgaver som man her snakker om når det gjelder den største sykehusutbygging i Norge som vi nå står foran, og jeg vil innlede drøftinger med fylkeskommunen så snart som mulig.

Oppmerksomheten omkring utfordringene i sykehussektoren må ikke få overskygge det faktum at primærhelsetjenesten er selve ryggraden i det norske helsevesen. En styrking av primærhelsetjenesten er nødvendig for å kunne håndtere de fleste av oppgavene i de øvrige deler av helsesektoren. Fastlegeordningen, som vil være i drift fra 1. juni 2001, vil føre til en mer slagkraftig førstelinjetjeneste. Det er gledelig å kunne konstatere at forberedelsene til fastlegereformen er i rute.

Jeg kan stort sett bekrefte de positive opplysninger som representanten Ballo gav, men jeg må samtidig si at vi snakker om tallmateriale som foreløpig er til kvalitetssikring, så jeg kan ikke gå nærmere inn på det. Jeg vil bare si at utvikingen er meget positiv når det gjelder oppslutningen om fastlegeordningen.

Den nåværende personellplan for helsesektoren gjelder for perioden 1998-2001. Til tross for de mange tiltak innenfor denne er det fortsatt problemer med rekruttering og utnyttelse av viktige personellgrupper. Jeg har merket meg komiteens forslag om en ny handlingsplan for helsepersonell og vil komme nærmere tilbake til dette i forbindelse med budsjettet for 2002.

Vi går nå inn i det tredje året i gjennomføringen av psykiatriplanen. Jeg er glad for at komiteen så sterkt understreker betydningen av å følge opp denne opptrappingsplanen. Jeg vil understreke at Regjeringen står fast på gjennomføringen av planen innenfor den åtteårige perioden som er fastsatt. Av hensyn til bl.a. personellsituasjonen må planen innebære en sterkere opptrapping mot slutten enn i starten av perioden.

Planen for utstyrsinvesteringer i norske sykehus er godt i rute når vi nå går inn i det fjerde og nest siste året. Jeg har registrert ønsker om mer nytt utstyr, og som varslet i St.prp. nr. 1 Tillegg nr. 8, vil jeg komme tilbake til dette i forbindelse med oppfølgingen av planen. Men like viktig som å anskaffe nytt utstyr må det være å øke utnyttelsen av det utstyr som allerede er anskaffet. Igjen er det ikke bare et spørsmål om mer penger, men også om å få mer ut av de pengene som brukes.

Departementet har i samsvar med Stortingets vedtak av kreftplanen prioritert mammografiscreening, stråleterapi og utdanning av radiografer og stråleterapeuter. Det er nå viktig å bygge opp forskning og noen av de øvrige utdanningstiltak bl.a. for legespesialister og genetiske veiledere. For forskningens del er dette planlagt på en måte som i stor grad imøtekommer Forskningsrådets satsing.

Kreftplanen er meget omfattende og spredt på en rekke ulike tiltak. Jeg kan forsikre at planen stort sett er i rute. Jeg tar imidlertid til etterretning at komiteens flertall er av den oppfatning at det fortsatt er vanskelig å lese ut av budsjettet hvordan status er. Jeg vil ved neste års budsjett klargjøre det flertallet ber om, herunder også behovet for lindrende behandling og behovet for økt antall strålemaskiner utover de 36 som opprinnelig inngikk i kreftplanen, samt når det er aktuelt å anskaffe disse.

Det kan hevdes at de viktigste satsinger som vi nå gjennomfører, og som jeg kort har omtalt, gjelder reformer og opptrappingsplaner Stortinget har vedtatt tidligere. Det er helt riktig, og jeg synes også det bør være slik. Dette er ambisiøse planer, og jeg mener det nå er viktigere å vise at vi evner å gjennomføre de planer som er vedtatt, enn å utarbeide nye.

Ved behandlingen av 1999-budsjettet bad Stortinget regjeringen foreta en gjennomgang av bruken av egenbetaling for å finne fram til ordninger som bedre skjermer kronikerne, og herunder vurdere et utgiftstak 2 for utgifter utover de som dekkes av frikortordningen. Det er gitt tilbakemelding i forhold til denne problematikken i budsjettproposisjonen for folketrygden. Konklusjonen er at det i praksis ikke vil være mulig å konstruere en egen felles takordning for de aktuelle utgiftene.

Jeg merker meg at komiteen er enig i at det vil være komplisert å utforme en målrettet ordning med egenandelstak, men at en likevel ber om at det gjøres forsøk på å utrede en ny ordning. Jeg må påpeke at jeg i dag ikke helt ser hvordan det skal kunne gjøres, men jeg er som nevnt innstilt på å vurdere ytterligere skjermingstiltak innenfor enkelttjenester, slik at den samlede skjermingen av storbrukere av helsetjenester blir mer tilfredsstillende.

Gunnar Breimo hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

John I. Alvheim (Frp): Jeg merket meg at helseministeren denne gang ikke brukte formuleringen «ekstrasatsing» og «stor satsing» på helsevesenet, men snakket om videreføring. Og det er det som skjer, det er ingen ekstrasatsing i det foreliggende budsjett.

Ellers er jeg helt enig med helseministeren i at det er ikke bare «mangel på penger» i norske sykehus som er problemet i forhold til å få mer tjeneste ut av sykehusene. Det er i høyeste grad dårlig intern organisering. Denne prosessen som gjelder organisering, blir smertefull, sies det. Ja, den blir smertefull, men nå har vi muligheten i forbindelse med statlig overtakelse av sykehusene. Den muligheten har vi dessverre ikke hatt tidligere.

Så må jeg si meg aldeles uenig med representanten Annelise Høegh når hun gir uttrykk for at man kan forvente stalinistiske metoder i forbindelse med denne overtakelsen fordi man ikke vil bygge opp et byråkrati og et direktorat eller et organ på statlig sentralt hold for å ivareta dette. Det er meningsløst, det er nettopp den direkte kontakten med helseministeren og departementet vi som har kjempet for statlige sykehus, har etterlyst, og her har helseministeren så langt tatt en meget klok avgjørelse – det er i hvert fall mitt syn på det.

Så har jeg to spørsmål til helseministeren nettopp i forbindelse med statlig overtakelse. Det ene går på Statens helsetilsyns stilling ved en statlig sykehusdrift, tilsyn og kontroll. Det må vurderes, og jeg lurer på om helseministeren har tanker rundt det. Det andre spørsmålet er: Hvilke tanker har helseministeren gjort seg når det gjelder å skille bestillerrollen fra produsentrollen i hans planer for statlig overtakelse?

Presidenten: Presidenten minner om at replikker skal rettes til siste taler.

Statsråd Tore Tønne: Det er meget viktige spørsmål representanten Alvheim her tar opp. Det jeg kan si om dette, er at når det gjelder tilsynsrollen, er det spørsmålet allerede til vurdering. Jeg kan ikke nå gå inn på hvilke forslag som vil komme når det gjelder mulig reorganisering av tilsynsfunksjonene, men det arbeides med det, og det vil komme forslag om det. Det er selvfølgelig i den forbindelse også viktig at man har tilsynsfunksjoner som kan opptre og fremstå som helt uavhengige av den som både eier og har driftsansvaret for f.eks. sykehusene. Det er et viktig hensyn i denne sammenheng.

Likeledes er det veldig viktig at man får en avklaring og en klarere forskjell mellom leverandørrollen og bestillerrollen i helsesektoren. Jeg synes ikke at dette er noe som blir mer komplisert ved en statlig overtakelse. Det er komplisert i dag, og det er uklarheter på dette området i dag. Jeg tror at en statlig overtakelse også på dette området vil gjøre det lettere å få et skille og få mer rendyrket det som skal være bestillerrollen i helsesektoren, i forhold til det som skal være leverandørrollen eller tilbyderrollen. Men jeg vil heller ikke her ha muligheter til å komme nærmere inn på forslag til hvordan dette kan organiseres, men i denne sammenheng vil jeg også i fremtiden tillegge det regionale helsesamarbeid en betydning i forhold til det å eie og drive sykehuset.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Kristelig Folkeparti har gjennom konstruktive forhandlinger med Arbeiderpartiet kommet fram til et budsjett som har klare forbedringer, og som vi stiller oss bak.

Sammen med Arbeiderpartiet støtter vi også et næringsrettet bio- og genteknologiprosjekt, fordi det er viktig at også Norge deltar i dette arbeidet. Genteknologien er i en rivende utvikling og kan gi vekst innen landbruk, havbruk, helse og miljø. Samtidig reises det flere etiske spørsmål. I budsjettet har flertallet vært opptatt av genmat og hvordan en kan unngå at genmanipulerte produkter kommer på markedet. Det samme flertall peker på at genmanipulerte matvarer ikke er godkjent for salg i Norge og viser til at spørsmål om et moratorium mot genmodifisert mat er tatt opp i mange fora.

Kristelig Folkeparti har hele tiden lagt til grunn et føre var-prinsipp og har vært tilfreds med at landbruksministeren også har gitt uttrykk for dette. Vi er helt enig i det vedtaket som Arbeiderpartiets landsmøte fattet om et midlertidig forbud.

Kristelig Folkeparti finner det merkelig at ikke Arbeiderpartiets medlemmer har sluttet seg til uttalelsen fra sitt eget landsmøte. Vi er urolige over et sitat av helseministeren som stod i avisen Nationen 16. november i år, der han sier at det er «ubegrunnede handelshindringer skjult i helsealibi». Er dette sitatet riktig? Eller er det slik at helseministeren vil følge opp Arbeiderpartiets landsmøtevedtak?

Statsråd Tore Tønne: Med det forbehold at jeg ikke helt kjenner det sitatet fra Nationen som det blir referert til, tror jeg begge disse spørsmålene kan besvares bekreftende fra min side, og jeg ser heller ikke at det er noen motstrid her. Det er ingen tvil om at jeg og Regjeringen selvfølgelig vil følge opp det som er uttalt på Arbeiderpartiets landsmøte. Jeg ser heller ikke at noe av det jeg har uttalt senere, på noen måte står i noen motstrid til det.

Det jeg uttalte, som det antakelig er referert til i det sitatet som er gitt her, er nettopp at det i helsepolitisk begrunnede tiltak også kan skjule seg handelshindringer – handelshindringer som altså i det tilfellet etter mitt syn seiler under falsk flagg. Det må også helsemyndigheter og en helseminister være opptatt av. Det tjener ikke folkehelsen i noe land at man bruker argumenter om helse som vikarierende argumenter for å innføre hindringer på andre områder, som f.eks. innenfor handel. Det var det jeg påpekte i den lekmannskonferansen som jeg går ut fra at det her vises til. Jeg er opptatt av at vi om vi skal ha troverdighet i det helseforebyggende arbeid, må konsentrere argumentene om det som virkelig er helseforebygging, og ikke tillate at vi i den argumentasjonen blander inn andre hensyn, f.eks. for å beskytte industri eller eget næringsliv på annen måte.

Annelise Høegh (H): Heldigvis får vi tid til å komme tilbake til detaljene i hvordan det statlige eierskap skal utøves, slik at jeg slipper å besvare Alvheims replikk til meg nå. Nå skal jeg prøve å stille noen spørsmål til helseministeren.

Det er nok en del uklarheter. For slik jeg nå oppfattet helseministeren i hans første replikksvar, gjorde han det nettopp klart at vi må få en klargjøring av leverandørrollen og bestillerrollen. Og slik vi ser det, er statens rolle som sykehusansvarlig å styre gjennom prioriteringer og gjennom økonomien, gjennom finansieringsordningene. Det vil altså si at staten inngår i en bestillerrolle. Men om staten behøver å være leverandør, er noe annet. Det enkelte sykehus er leverandør.

Jeg vil spørre om statsråden her mener at staten må eie alle sykehusene selv, for i dag styrer staten også de sykehus som er private. Og fra Høyres side i alle fall – og jeg trodde faktisk også fra Fremskrittspartiets side – ser man jo for seg at vi kan få en rekke privateide sykehus, enten gjennom organisasjoner eller gjennom rene kommersielle tiltak. Men staten vil styre gjennom sin bestillerrolle, gjennom finansieringsordningene, gjennom prioriteringene og gjennom funksjonsfordelingen.

Jan Grund har nettopp vært inne på det samme som Høyre, at det blir vanskelig dersom staten ved helseministeren, og til syvende og sist ved Stortinget, skal bestemme mye i det enkelte sykehus. Derfor kan det være fornuftig å opprette en enhet som har noe avstand til departementets daglige ledelse, og som kan foreta kontrollen med det enkelte sykehus. Det behøver ikke å bli – og det bør ikke bli – et stort direktorat, men departementet kan bli som et stort byråkratisk direktorat dersom helseministeren selv skal ha kontrollen med de over 100 sykehusene. Og det håper jeg ikke han har tenkt.

Statsråd Tore Tønne: Her var det mange problemstillinger som ble tatt opp i én kommentar, og jeg føler at hver av dem i og for seg er så vidt kompliserte at de fortjener andre kommentarer enn det i hvert fall jeg er i stand til å si i løpet av to minutter. Jeg synes også det for så vidt er en del ting som blandes sammen, f.eks. når representanten Høegh her viser til at det for å kontrollere sykehusene bør være en avstand fra eieren og departementet. Og det er jeg helt enig i. Men det er jo en annen funksjon enn eierfunksjonen. Det jeg er opptatt av, er å rendyrke eieransvaret og eierfunksjonene og legge det til departementet. Det skal ikke kreve noe stort byråkrati. Men det må være et apparat som står i tett, direkte kontakt med sykehusene, gjennom de styrene som skal oppnevnes for sykehusene, og som jo er vanlig for enhver aktiv eier, enten han nå er statlig eller privat.

De spørsmål som reises om bestillerrollen og leverandørrollen, ble jeg egentlig litt usikker på. Men for det første dreier jo dette seg om en overtakelse fra statens side av de offentlig eide sykehusene – i hovedsak snakker vi da om de fylkeskommunale sykehusene. Jeg ser ikke noe grunnlag for noen privatisering av de offentlige sykehusene. En helt annen sak er at det også i fremtiden vil være private institusjoner og sykehus som vil ha relasjoner til det offentlige, og jeg er også opptatt av å bedre, systematisere samspillet mellom de offentlige og de private tilbud i sektoren.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg avslører ingen stor hemmelighet når jeg sier at vi i Senterpartiet ikke er enig i at staten skal ta over sykehusene. Men jeg har registrert at det er et flertall for det etter Arbeiderpartiets landsmøte, og jeg må si at jeg ser fram til en debatt om det når jeg hører replikkordvekslingen mellom representanten Høegh og helseministeren når det gjelder både eierforhold, bestillerrollen og utførerrollen. Jeg tror det er mange uryddigheter i det farvannet vi skal gjennom, og det gjør at jeg er opptatt av en del ting.

Overgangsfasen vil være et vakuum for sykehusene, sa lederen av sosialkomiteen, representanten Alvheim, og jeg er enig i det. Jeg vil derfor spørre helseministeren om han vil komme med en oppdatert oversikt over status for sykehusene og sykehusøkonomien i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, og om det også eventuelt vil være tilleggsbevilgningsforslag der, slik at driften for dette året er sikret, og at det ikke også slik blir et vakuum, når vi vet hva slags reaksjoner det var på statsbudsjettet i forhold til sykehusøkonomien ved framleggingen av budsjettet.

Så til dette med utstyr og tilskudd til utstyr i sykehus. Det stod i budsjettet at Regjeringen ville komme tilbake til Stortinget i høst når det gjaldt mer informasjon om dette, etter at det hadde vært en spørrerunde i fylkeskommunene om hvordan det var med utstyrsplanen. Nå skjønte jeg på innlegget til helseministeren at han kanskje ikke ville si noe om det før etter jul, men det er litt viktig å få dette på plass, fordi innkjøp av sykehusutstyr kan gi økt pasientbehandling og dermed redusert ventetid. Da bør investering i sykehusutstyr skje så raskt som mulig, slik som flertallet også uttrykker det i innstillingen.

Statsråd Tore Tønne: Jeg kan bekrefte at vi selvfølgelig vil følge utviklingen i sykehusenes økonomi nøye i tiden fremover. Det skal vi uansett gjøre, men det er naturlig at det i forbindelse med det arbeid som nå forberedes for å fremme forslag om en statlig overtakelse, også gjøres særskilte avtaler, både med de nåværende eiere og sykehusene direkte, med sikte på å ha en best mulig oversikt over utviklingen i deres økonomi. I den forbindelse vil det være naturlig også å komme til Stortinget med de oppdateringer som dette gir grunnlag for. Om det vil bli i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett, som det her ble spurt om – hvilket også vil være ganske naturlig – eller om det vil komme i forbindelse med særskilte forslag om overtakelse, kan vel kanskje komme ut på ett, men det vil i hvert fall bli gitt oppdateringer av utviklingen fremover. Jeg kan selvfølgelig ikke nå si noe om i hvor stor grad det vil være aktuelt med eller behov for tilleggsbevilgninger i den forbindelse, men jeg ser uansett for meg at driftssituasjonen for sykehusene har et godt grunnlag gjennom det budsjett som nå vedtas.

Når det gjelder det andre spørsmålet, må jeg vel i den sammenheng si at høsten ble kort. Vi har gjort en gjennomgang av utstyrssituasjonen og kunne for så vidt være i stand til å gi en tilbakemelding om den nå, men jeg må få lov til å komme tilbake til det så snart som mulig, som det ble sagt her, i det nye året.

Olav Gunnar Ballo (SV): «Staten, det er jeg», sa Ludvig XIV. Og sånn sett er det kanskje mer treffende å vise til Solkongen enn til at dette skal være en stalinistisk overtakelse av sykehusene. I hvert fall er det flere spørsmål enn svar foreløpig i forhold til i hva slags ånd den statlige driften av sykehusene vil skje.

Det er klart at det er mange problemstillinger som reises. Én ting er at selve sykehusene skal over på staten. Så har man psykiatriske avdelinger ved noen sykehus, selvstendige psykiatriske sykehus ved andre. Bør da psykiatrien følge med? Det synes i hvert fall etter mitt syn ikke åpenbart. Tannhelsen er et område som ikke direkte er inne i sykehusvesenet i det hele tatt, og det kan synes kunstig hvis det også nå skal overføres. Derimot synes det åpenbart at Luftambulansen bør koordineres også når det gjelder personellet i regi av staten. Det hadde vært ønskelig med en del signaler fra helseministeren i forhold til hvordan han tenker seg en mulig overtakelse og ansvarsopplegget her.

På to områder vil det i hvert fall virke veldig nærliggende at man viderefører det arbeid som har skjedd i dag. Når det gjelder helseregionene, ser man at i flere helseregioner er det gjort et ganske betydelig arbeid for å koordinere mellom de ulike fylkene, mye vettug tenkning, der en del, både politikere og administratorer, sikkert kan føle seg frustrert i denne utryggheten for om disse tankene skal føres videre. Jeg skulle gjerne ha hørt helseministerens betraktninger av hvordan man kan sikre seg medinnflytelse i de ulike fylkene og regionene også den dagen staten overtar ansvaret, slik at den nærheten de har, og den kunnskapen de har om tjenestene, ivaretas selv om staten skal drive sykehus.

I tillegg har jeg lyst til å påpeke at man ser at det har vært en kontinuerlig konfliktsituasjon knyttet til om medikamenter skal forskrives utenfor eller innenfor sykehus, og man får også forslag i Stortinget omkring det. Ser helseministeren det nyttige i at Rikstrygdeverket i sin helhet overtar det økonomiske ansvaret for medikamentene, også inn i sykehussektoren?

Statsråd Tore Tønne: Igjen er det mange litt kompliserte spørsmål i tilknytning til dette. Jeg erkjenner at det er mange og kompliserte spørsmål, men disse to minutters innleggene blir litt korte til å gi de riktige svarene.

Det jeg mener å være helt sikker på, er at sammenlikninger både med Stalin og Ludvig XIV vil vise seg å være ganske langt unna det som vi vil se fremover når det gjelder statens overtakelse av sykehusene. På det punktet tror jeg at jeg kan berolige enhver frykt som måtte finnes om dette.

Når det gjelder spørsmålet som er kommet om psykiatrien, er svaret: Ja, det omfatter både somatiske og psykiatriske sykehusavdelinger eller hva det måtte være. Om jeg skal gi et signal utover det, er vel det enkleste for meg å si at i praksis vil dette omfatte spesialisthelsetjenesten, som i dag er tillagt fylkeskommunene og det som står i en naturlig forbindelse med den, herunder f.eks. også ambulansesiden ved dette.

Jeg vil foreløpig ta klart forbehold når det gjelder tannhelsetjenesten. Det tror jeg er et område som skal gjøres til gjenstand for en særskilt gjennomgang og behandling, og vi kommer tilbake til det, men uavhengig av den saken som nå forberedes om statlig overtakelse av sykehusene.

Så har jeg stadig sagt om dette at vi vil bygge på de positive erfaringer vi har fra det helseregionale samarbeidet i den videre utvikling av et statlig eid sykehusvesen. Blant annet vil vi gjøre det gjennom organiseringen av de sykehusforetak som vil komme, og styreoppnevningen for disse.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): I dagens budsjett fordeler vi nesten 196 milliarder kr til helse- og sosialtjenester i landet vårt. Samtidig vet vi at hvert fjerde menneske på jorda må greie seg med mindre enn en dollar om dagen – altså mindre enn det en liter bensin koster.

Det gir oss et perspektiv på hvor privilegerte vi er. Og det sier noe om å prioritere rett. Heldigvis er det stor politisk enighet om å prioritere helse. Og vi er alle enige om å videreføre helsereformene. Tempoet er vi litt uenige om.

70 mill. kr mer til psykisk helse som nå er foreslått, er en god forbedring i forhold til det opprinnelige budsjettforslaget til Arbeiderpartiet. Det er også positivt at en foreslår en mer fleksibel bruk av pengene, slik at de kommuner og fylkeskommuner som har gode og realistiske planer, nå kan fullføre sine prosjekter raskere.

Nesten hver tredje uføretrygd skyldes psykiske lidelser. Flere undersøkelser tyder på at de samme personene har svært dårlige levekår, og at det er vanskelig å integrere dem i arbeidslivet. Departementet har opprettet et prosjekt i samarbeid med Stavanger kommune og Fontenehuset i Stavanger om å utvikle tverretatlige arbeidsforberedende tiltak. Kristelig Folkeparti håper erfaringene vil sikre at flere mennesker med psykiske lidelser kan få være helt eller delvis i arbeid.

Mer kunnskap og informasjon om psykiske lidelser gir trygghet, både til de som gir hjelp, dem som får hjelp, og deres nærmeste.

Det har vist seg at barn som lever sammen med foreldre med psykiske lidelser, ofte er blitt glemt i behandlingssystemet. Jeg har lyst til å gi honnør til Redd Barna som har satt søkelyset på dette og satt i gang prosjektet «Pasienter har også barn» ved Blakstad sykehus. Dette har stor forebyggende effekt, da langtidsstudier viser at halvparten av barna ofte får en liknende diagnose som foreldrene senere i livet, om de ikke blir hjulpet på et tidlig tidspunkt.

Forebygging nytter. Vi har nettopp avsluttet en seksårig handlingsplan mot selvmord. Den viser at fra 1988 til 1997 har det vært nedgang i selvmordstallene i Norge på 30 pst. Det skal vi glede oss over. Samtidig er det viktig at en følger opp den nye tiltaksplanen, bygger opp behandlingstilbud i alle kommuner og gir etterutdanningstilbud i suicidologi som er planlagt for neste år. Selvmordstallene er fremdeles for høye. De utgjør omtrent det dobbelte av antall trafikkdrepte i landet vårt.

Abortforebyggende arbeid er viktig. Den informasjon som skole og helsetjeneste gir de unge, har ført til at færre unge velger abort. Stadig flere gravide ønsker samtaler og rådgivning hos AAN. Evaluering av deres arbeid viser at det utføres et kvalitativt godt arbeid. For Kristelig Folkeparti var det viktig å få tilbake den millionen som var kuttet på AANs budsjett. AAN og andre frivillige organisasjoner er et viktig og nødvendig supplement til offentlig virksomhet.

Evangeliesentrene, tiltak i regi av KRAFT og andre frivillige rustiltak har fått 6,15 mill. kr mer enn opprinnelig budsjettert.

Mange kjenner det arbeid som Maritastiftelsen har drevet i en årrekke. Opptil 100 000 skolelever har hvert år sett film og deltatt i skoleopplegg. De siste årene har antall skolebesøk gått ned på grunn av dårlig økonomi og kriterier for å få stønad. Dette er tragisk i en tid da narkotikamisbruk blant yngre brukere stadig øker og terskelen for å prøve narkotika er blitt adskillig lavere enn for få år siden. En samlet komite ber om at tildelingskriteriene om nødvendig endres, slik at også stiftelser kan få driftstilskudd.

Personlig er jeg svært glad for at det er bevilget 150 000 kr til et dagsenter for oppfølging av metadonbrukere ved T5 i Arendal. Det er viktig at tidligere misbrukere får hjelp til å mestre hverdagen når de skal etablere en ny rusfri livsform.

Kristelig Folkeparti holder fast på at tildeling av narkotiske stoffer som metadon og buprenorfin kun skal skje av spesielt autorisert personell som er gitt godkjenning for denne spesielle oppgaven. Vi er uenig med flertallet, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, som vil åpne for at spesialister i allmennmedisin etter søknad kan forskrive slike medikamenter til pasienter. Vi frykter at dette vil føre til en liberalisering og økt press fra personer som har rusmiddelproblemer.

Neste år er utpekt som FNs Internasjonale Frivillighetsår. Det er i Norge i dag 236 frivillighetssentraler som får statsstøtte gjennom Frisam. Arbeidet spenner fra besøkstjeneste, oppstart av selvhjelpsgrupper til integrering av flyktninger i lokalmiljøet. Komiteen presiserer at udisponerte midler skal prioritere opprettelse av flere sentraler i kommuner og bydeler som ikke har slike tilbud.

Kristelig Folkeparti ser den nytten som opptreningsinstitusjonene gir pasientene, slik at de kan bedre sitt funksjonsnivå og hindre tilbakefall av sykdom. Vi ser det som positivt at det innføres en fast egenandel på 190 kr pr. døgn for pasientene. Den nye finansieringsordningen kan gi uheldige utslag for noen opptreningsinstitusjoner. Ulikheter med hensyn til vedlikehold, investeringer og vakanser bør tas hensyn til.

Ved etablering av nye institusjoner må en sikre en best mulig geografisk fordeling. Med unntak av to institusjoner i gruppe II finnes det ingen opptreningsinstitusjoner i gruppe I fra Rogaland til og med Vestfold. Det betyr derfor svært mye at en enstemmig komite er positiv til at Agder Opptrening blir etablert i Aust-Agder.

CatoSenteret i Son har høy kvalitet på sine tjenester. Kristelig Folkeparti støtter fullt ut at det kjøpes tjenester ved senteret i 2001 som tilsvarer inntil 30 plasser. Vi støtter også at trygdeetaten kjøper helsetjenester for sykmeldte ved CatoSenteret.

Regjeringen har gitt opp å finne fram til en ordning med egenandelstak for tjenester som ikke omfattes av dagens egenandelstak. Jeg er glad for at en samlet komite ikke har gitt opp, og ber om at det gjøres et nytt forsøk på å skjerme kronikere og storforbrukere av helsetjenester.

Mange sliter med ryggplager. Det hevdes at 80 pst. av verdens befolkning vil stifte bekjentskap med denne smertefulle og ofte invalidiserende plage i løpet av livet sitt. Nasjonalt ryggnettverk har samlet kunnskap og utviklet tverrfaglige kliniske retningslinjer for korsryggsmerter. Det er svært viktig at Ryggnettverket nå får 500 000 kr ekstra til å implementere disse i gode modeller.

En samlet komite har bedt Regjeringen utarbeide en ny handlingsplan med ytterligere rekrutterings- og stabiliseringstiltak for sykepleiere og annet helsepersonell. Kristelig Folkeparti vil sterkt understreke at handlingsplanen også må inneholde tiltak for hvordan en får flere utdannede sykepleiere tilbake til sykepleieryrket. Det er anslått at ca. 14 000 ferdig utdannede sykepleiere ikke praktiserer yrket sitt. Mye tyder på at det ikke bare er lønn som skal få dem tilbake. Og det haster! For vi lykkes ikke med våre helsereformer om vi ikke har helsepersonell nok.

Einar Olav Skogholt (A) (ordfører for sak nr. 2): Det er med beklagelse vi registrerer en sterk økning i antall overdosedødsfall. Hittil i år er 120 personer omkommet av overdoser i Oslo. Dette er en økning på 20 pst. i forhold til 1999, da vi hadde 99 overdosedødsfall. Årets tall er snart like høyt som i 1998, da antallet overdosedødsfall i hovedstaden var det høyeste noensinne.

Mange håpet at fjoråret ble starten på en positiv trend med stadig færre overdosedødsfall. Slik skulle det dessverre ikke gå. Den samme tendensen har vi i Bergen. I Hamar døde en tenåringsjente av en overdose for kort tid tilbake. Antallet sprøytenarkomane er doblet de siste ti årene, og anslås til mellom 9 000 og 12 000 personer.

Narkotikaproblemet sprer seg raskt til alle deler av landet. Heroin og amfetamin er beslaglagt i henholdsvis 51 og 53 av landets 54 politidistrikter. Antall politidistrikt som sliter med ecstasy, har økt fra 26 til 37 i løpet av 1999.

Også i fengslene øker narkotikamisbruket voldsomt. Det ble i fjor gjort 391 funn av narkotika og 1 128 funn av brukerutstyr, en økning på 81 pst. og 78 pst. siden 1992. Over 2 000 urinprøver blant fanger påviste narkotikamisbruk.

Vi må erkjenne at vi ikke har lyktes med vårt arbeid for å redusere narkotikamisbruket her i landet. Dessverre er det stadig flere som begynner å bruke narkotiske stoffer. Brukerne blir stadig yngre, og de som dør av overdose, blir stadig yngre. Norge er det landet i Europa som har flest overdosedødsfall.

Det er nødvendig å satse på flere tiltak i arbeidet for å redusere narkotikamisbruket. Forebyggende arbeid er svært viktig, men vanskelig og utfordrende. Hvordan man tilrettelegger og gjennomfører tiltak i det forebyggende arbeidet er vel så viktig som ønsket om stadig økte bevilgninger til dette viktige arbeidet.

En hovedmålsetting for Regjeringen og Stortinget er å kunne gi et behandlingstilbud som gjør brukerne rusfrie. Denne hovedmålsettingen må vi fortsatt holde fast ved, samtidig som vi må erkjenne at for noen vil likevel den beste løsningen være tilbud om legemiddelassistert rehabilitering.

Jeg vil få nytte dette høvet til å takke sosialministeren for de grep hun har tatt og den forståelse hun har vist når det gjelder tiltak for å bedre brukernes livskvalitet. Jeg er glad for at vi har en statsråd som ikke har samme holdning som SV til legemiddelassistert behandling. I debatten om legemiddelassistert behandling har vi altfor lett for å glemme hvilket alternativ brukerne har. For mange ender det dessverre med overdosedødsfall.

I tillegg til legemiddelassistert behandling er det helt nødvendig å sikre brukerne rusfritt botilbud, arbeidstilbud, utdanningstilbud og et helsetilbud. Det er viktig å heve statusen til dem som befinner seg aller lengst nede på den sosiale samfunnsstigen, og jeg er derfor glad for at en enstemmig komite har gitt anerkjennelse til det arbeidet som Brukerforeningen Tønsberg utfører, og bevilget 0,5 mill. kr til deres arbeid neste år. Jeg er overbevist om at denne bevilgningen vil gi foreningen mulighet til å drive slik den er ment å bli drevet: for, med og av brukerne.

Regjeringens narkotikautvalg advarer mot problemene knyttet til manglende oppfølging av narkotikamisbrukerne etter at de har vært innom et behandlingsopplegg. Jeg tillater meg å sitere følgende fra en rapport utvalget har utarbeidet for Regjeringen:

«Om dette leddet svikter i kjeden, vil bruk av ressurser på institusjonsopphold ha mindre nytte. … Utfordringen blir å finne en effektiv oppfølging, eventuelt alternative tilbud, overfor de ulike klientgruppene».

Statens tobakksskaderåd er tilført betydelig økte ressurser de siste årene. Dessverre er det altfor mange som røyker i Norge. Vi har en lang veg å gå før vi oppfyller WHOs målsetting. Jeg er tilfreds med at Tobakksskaderådet vil satse sterkere på lokale tiltak, bl.a. med egne forebyggingsrådgivere i hvert fylke. Jeg er mindre tilfreds med, ja overrasket over at Høyre vil redusere bevilgningene til dette viktige arbeidet med 12 mill. kr neste år. Dette tilsvarer en reduksjon på ca. 30 pst.

Sonja Irene Sjøli (H): En av de viktigste oppgavene for det offentlige er å sikre hele befolkningen behandling ved sykdom og nødvendig trygghet og sikkerhet i alderdommen. For Høyre er det sentrale i velferdspolitikken den enkeltes trygghet. Trygghet er først og fremst vår evne og mulighet til å ta ansvar og til å ta vare på oss selv og våre nærmeste. De fleste i Norge lever godt i dagens samfunn. Men de aller svakeste, de sykeste eldre, rusmiddelbrukere og psykiatriske pasienter mangler tilstrekkelig omsorg. Derfor er det nødvendig med en målrettet og treffsikker helse- og sosialpolitikk, som tar vare på dem som virkelig trenger omsorg, og dem som av ulike grunner faller utenfor sikkerhetsnettet

Det skal lønne seg å jobbe. Støtteordningene må utformes slik at de gir hjelp til selvhjelp, ikke til avhengighet. Sikkerhetsnettet skal ikke fange folk og skape klienter, men hjelpe den enkelte til selvstendighet og gjøre det mulig for alle å delta i samfunnet. Det krever at helse-, omsorgs- og sosialtjenestene har høy kvalitet og er tilgjengelig når vi trenger det.

Helsetilsynet har gjennom omfattende undersøkelser dokumentert alvorlig kvalitetssvikt i eldreomsorgen. Behovet for nye løsninger og modernisering, som kan sikre et godt og verdig tilbud til eldre og pleietrengende, er åpenbart. Det er bred politisk enighet om at gode omsorgstjenester skal være et offentlig ansvar. Uenigheten går på hvordan det offentlige skal ivareta ansvaret.

Det viktigste for Høyre er at det offentlige finansierer og setter krav til kvaliteten på tjenestene. Hvem som utfører dem, er mindre viktig. Ved å skille bestillerrollen og utførerrollen kan vi legge til rette for økt oppmerksomhet om kvaliteten i helse- og omsorgssektoren.

Konkurranseutsetting og privatisering er ikke det samme, selv om motstanderne prøver å fremstille det slik. Privatisering betyr at det offentlige frasier seg ansvar. Det er ikke tilfellet når det gjelder konkurranseutsetting i eldreomsorgen.

Konkurranseutsetting av pleie- og omsorgstjenestene gir bedre utnyttelse av både penger og personell. Kommunen blir mer opptatt av å dokumentere kvaliteten på tjenestene, både i kommunens egne og i private institusjoner. Og som jeg var inne på i min replikk til sosialministeren, er ikke dette et spørsmål om ideologisk veivalg, men om praktisk politikk. Det er et viktig virkemiddel, ikke noe mål. Nei, målet er flere og bedre tjenester og gode tilbud tilpasset den enkeltes individuelle behov. Det er viktig med tilstrekkelige og differensierte tilbud og løsninger av god kvalitet – det være seg tradisjonelle sykehjem, sykehjem med små bofellesskap, omsorgsboliger med og uten heldøgnspleie, men også muligheten til å bo i eget hjem med tilbud om omsorg og pleie dersom man trenger det. Jeg vil understreke at sykehjemmene er et viktig fundament i eldreomsorgen, og behovet for sykehjemsplasser må sikres.

Høyre er i likhet med sosialministeren svært bekymret for den sterke veksten i sykefraværet. Folketrygdens utgifter til sykelønn er anslått å øke med 27 pst. fra 2000 til 2001. Sandman-utvalgets utredning har dokumentert at Norge er i særklasse i Europa når det gjelder sykelønnsordning, og at det i Norge vel er den eneste sosiale ytelsen uten noen form for egenandel. De ytelsene man får på attføring etter ett år med sykelønn eller som uførepensjonist, ligger betydelig under den lønn man hadde hatt hvis man fortsatt hadde vært i arbeid. Erfaringene fra Sverige viser at endringer i sykelønnsordningen på 1990-tallet tilsier at en moderat egenandel gir redusert sykefravær og reduserte utgifter for det offentlige og næringslivet.

Høyre foreslår en ordning med egenandel på sykefravær for dem som er syke bare av og til, men ikke for fravær ved barns sykdom. Høyre ønsker også å styrke ordningen med kjøp av helsetjenester til sykmeldte slik at flere kommer ut av behandlingskøen og tilbake i arbeid. Det er både den enkelte og samfunnet tjent med.

Høyre vil at operasjoner og helseforsikringer som betales av arbeidsgiver, unntas beskatning både for arbeidsgiver og arbeidstaker. I dagens situasjon med mangel på arbeidskraft er det uakseptabelt at folk er sykmeldt i lang tid i påvente av behandling.

Høyre vil også følge opp Sandman-utvalgets forslag til endringer i uførepensjonsordningen. Mange uføretrygdede har en betydelig restarbeidsevne som de ønsker å bruke i inntektsgivende arbeid. Denne arbeidskraftreserven må utnyttes bedre. I tråd med Sandman-utvalget ønsker Høyre at varig uførepensjon bare skal gis til dem som er 100 pst. uføre, uten utsikt til en bedre arbeidsevne. For uførepensjonerte med restarbeidsevne skal grunnlaget for uførepensjon vurderes jevnlig. Og det må bli enklere å kombinere arbeid og trygd.

Høyre ønsker å endre reglene for hvor mye man kan tjene ved siden av uførepensjonen, slik at uførepensjonen reduseres gradvis i takt med arbeidsinntekten. Slik ordningen er i dag, er den uheldig og motvirker at uførepensjonister øker arbeidsinnsatsen.

Høyre fikk dessverre ikke gjennomslag for å øke grensen for hva man kan tjene uten avkorting i pensjonen fra én til to ganger folketrygdens grunnbeløp. Men vi er glade for å ha oppnådd flertall for at Regjeringen snarest skal legge fram et forslag for Stortinget om varig støtte til arbeidsreiser for funksjonshemmede som ikke kan benytte kollektivtrafikk eller kjøre bil selv. Høyre kan ikke godta at funksjonshemmede som ønsker å arbeide, havner på uføretrygd fordi de ikke får støtte til å komme seg på jobb.

Regjeringen blir bedt om å vurdere muligheten for at pasienter med spesialbil skal få godtgjørelse etter statens satser ved bruk av egen bil i de tilfeller der alternativet er at trygden dekker flyreise. Regjeringen blir også bedt om å legge til rette for at pasienter som har lang reise til sykehus eller sykestue skal få tilbud om medikamentell behandling, f.eks. cellegiftbehandling, på hjemstedet, når dette er medisinsk forsvarlig.

Høyre ville bevilge 50 mill. kr mer til opptreningsinstitusjoner, slik at disse kunne få dekket en større del av sine kostnader for å sikre et forsvarlig tilbud. Det fikk vi dessverre ikke gjennomslag for. Vi fikk heller ikke gjennomslag for å godkjenne CatoSenteret i Akershus som rehabiliteringsinstitusjon nå. Men vi forventer at Regjeringen til våren gir en slik godkjenning, slik at driften kan sikres.

Tilbudet om rehabilitering for sterkt hjerneskadede barn er mangelfullt, og Høyre er glad for at departementet ser behovet for å benytte ulike behandlingsmetoder i rehabiliteringen av sterkt hjerneskadede barn, også intensiv trening som Doman-metoden. Barn er forskjellige, det samme er familiene, og de har ulike behov og ressurser. Derfor vil nytten av ulike rehabiliterings- og habiliteringsopplegg variere. Det er viktig at foreldrene har en valgfrihet i forhold til de ulike behandlingsopplegg, og de foreldrene som ønsker en langvarig intensiv behandling for sitt barn, får i dag ikke ivaretatt dette behovet innenfor tilbudet i det norske helsevesenet, men må til USA eller Russland. Det er behov for å etablere et lignende tilbud i Norge, og Høyre er svært tilfreds med å ha fått resten av komiteen med på å be Regjeringen vurdere å etablere et behandlingstilbud eller ressurssenter for Doman-metoden for hjerneskadede barn i Norge. Det vil på sikt lette situasjonen betraktelig for de familiene og barna dette gjelder.

Helt til slutt vil jeg vise til et forslag fra Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet om at det skal åpnes for at spesialister i allmennmedisin som etter søknad skal kunne forskrive medikamenter til rusmiddelbrukere. Dette er et svært vanskelig område. En mer liberal forskrivningspolitikk taler for at det ville kunne hjelpe flere misbrukere – rusmiddelmisbrukere som har forsøkt alle andre behandlingsopplegg uten å lykkes – tilbake til et bedre og mer verdig liv, slik sosialministeren så riktig beskrev det. Men mot dette taler faren for blandingsmisbruk og utvikling av svarte markeder for disse medikamentene. Dilemmaet er at vi på den ene siden har muligheten, men det er også ting som taler imot. Men kan vi redde flere, må vi kunne leve med den risikoen det innebærer.

Som komiteen vet, var Høyre under behandlingen i komiteen i tvil om vi skulle støtte dette forslaget. Forslaget kom svært sent inn i behandlingen i komiteen, og vi hadde ikke mulighet for en bredere vurdering i stortingsgruppen før vi skulle avgi innstillingen. Men under forutsetning av en kontroll og en oppfølging på andre områder, slik som sosialministeren beskrev dette, har vi nå kommet fram til at vi ønsker å støtte dette forslaget. Men jeg vil understreke at arbeidet for å forebygge rusmiddelbruk, og også rusfrie behandlingsopplegg må fortsette med full styrke.

Bendiks H. Arnesen (A): Årets budsjettforslag og budsjettforliket har den beste fordelingsprofil på mange år, men fortsatt har vi en stor oppgave å gjøre for at fordelingen skal bli god nok.

Fra vårt ståsted i sosialkomiteen kan vi klart se at det er behov for å bedre fordelingen i samfunnet vårt. Noen mener at bare vi bruker masse oljepenger, er alle sorger slukket og alle kan få det bra. Men så enkelt er det nok ikke. Det blir ikke automatisk en bedre fordeling av å pøse inn mer penger uten at pengene fordeles så rettferdig som mulig. Det fører bare til at de rikeste blir enda rikere, mens de som har lite, ikke vil merke noen forandring.

Skal vi lykkes med å løfte dem som har lite, må de som har mye, yte noe mer til fellesskapet – så enkelt er det.

Når TV- eller avisreportasjer tar tak i enkeltsaker, og når enkeltmenneskers vanskelige livssituasjon brettes ut, reageres det sterkt både fra den enkelte kvinne og mann og fra politikere fra alle partier. Dette er en fin reaksjon, men vi kan ikke ha det slik i framtida at det er de som media fatter interesse for, som skal få hjelp, mens alle andre må fortsette å leve med sine sosiale problemer. Derfor trenger vi et sterkere offentlig fellesskap, med god fordeling som inkluderer alle. Dette burde være mulig i en velferdsstat, men da må det være politisk vilje til en bedre fordeling.

Bedre fordeling ligger til grunn for årets budsjettforslag og opprettholdes i budsjettforliket, og jeg håper at denne profilen kan videreføres i framtidige budsjetter.

Jeg har registrert at Arbeiderpartiets innsats for et sterkere fellesskap og en bedre omfordeling har falt Fremskrittspartiet og Høyre tungt for brystet. Dette var ikke det minste overraskende fordi disse partiene ikke har en politikk og en ideologi som setter fellesskapsløsninger så høyt på dagsordenen.

I disse partiene går de den motsatte veien bl.a. ved å foreslå en drastisk svekkelse av sykelønnsordningen for vanlige arbeidstakere. Det foreslås å innføre egenandeler – eller skatt på sykdom, som det blir sagt – som langt overstiger alt som vi har av egenandeler fra før. Dersom de skulle få gehør for slike forslag, ville vi nok snart merke at tallet på dem som trenger sosialhjelp, ville vokse. Alle vet at det å rammes av sykdom er vanskelig nok, og når økonomiske problemer kommer i tillegg, kan situasjonen bli helt håpløs. Mange kan helt uforskyldt havne i velferdsstatens bakgård. Slike kutt rammer oftest bare vanlige folk og dem som har minst å rutte med fra før.

Vi trenger et sterkere fellesskap også for å kunne forsere arbeidet med å tilrettelegge samfunnet bedre for funksjonshemmede. Her gjenstår det mye, og det går etter min mening altfor sent med å få dette på plass.

Jeg er godt tilfreds med den satsingen som igjen skjer for å skape en god og trygg eldreomsorg. Svært mye positivt har skjedd ute i kommunene for eldreomsorgen siden eldreplanen fra 1997 ble satt ut i livet. Vi har fått mange nye sykehjem og omsorgsboliger, og det er foretatt mye modernisering av eldre bygningsmasse.

Ikke alle kommuner vil komme i mål med sine planer innenfor de økonomiske rammer som ble lagt i eldreplanen i 1997. Derfor har Regjeringen foreslått at ytterligere 5 000 nye omsorgsboliger og sykehjemsplasser tilrettelagt for heldøgns omsorg og pleie skal kunne bygges fram til 2005.

Det beste med den statlige satsingen er at kommunene har en sterk styring, slik at tilbudene blir tilrettelagt ut fra lokale behov og forhold. Det er kommunene som har den beste oversikten over de lokale behov, og det er kommunene som dermed må ha det helhetlige ansvaret for å tilrettelegge tilbudene for våre eldre. Dette mener jeg vi kan se fungerer godt de fleste steder og til beste for dem det gjelder.

Reidun Gravdahl (A): Vi lever i en velferdsstat, i et rikt land med mange ressurser og muligheter til å ivareta og videreutbygge velferdsstaten. Den største ressursen er folket: arbeidsinnsatsen og kunnskapen. Dernest har vi oljepengene, som gjør oss i stand til å satse penger. Men vi trenger folk til å utføre jobben. Det nytter lite med penger hvis vi ikke har arbeidskraft.

Stoltenberg-regjeringen la fram sitt første budsjett for Stortinget den 4. oktober i år, et budsjett med økt satsing på fellesgodene og en mer rettferdig fordeling, og et budsjett som gir trygghet for arbeid og personlig økonomi.

Forhandlingene med sentrumspartiene førte fram, og jeg er glad for at avtalen betyr at hovedprioriteringene i Regjeringens budsjettforslag er ivaretatt. Jeg er også glad for at viktige helseområder er godt ivaretatt, for vi har fortsatt mange uløste oppgaver.

Vi har hatt svært mange høringer i komiteen og fått mange nyttige innspill. De problemene som er blitt pekt på, har vi tatt på alvor. Men vi kan ikke gjøre alt på en gang. Vi må prioritere, ellers kan vi risikere å bruke mer penger enn økonomien kan tåle og dermed utsette folk for renteøkning og få svikt i konkurranseevnen og tap av arbeidsplasser.

Psykiatrien er styrket med 992 mill. kr til drift, sett i forhold til utgiftsnivået i 1998. En samlet komite har understreket at det er nødvendig med en langt sterkere satsing på dette området i de nærmeste årene, som forutsatt i opptrappingsplanen for psykiatrien. Men vi må ha den nødvendige tid til å utdanne folk som skal utføre tjenestene. Jeg er glad for den brede politiske enigheten om denne satsingen.

Altfor lenge var psykiatrien et lite prioritert område, men St.meld. nr. 25 for 1996-97, Åpenhet og helhet. Om psykiske lidelser og tjenestetilbudene, synliggjorde dette behovet. Det var også bred enighet om opptrappingsplanen da Stortinget hadde den til behandling våren 1997.

Men fortsatt er det slik at dagspressen stadig har saker om svikt i psykiatrien, og det er viktig å understreke at de tilbudene som finnes, ikke skal legges ned før nye er på plass, og at rammebevilgningene skal ivareta dette.

Opptrappingsplanen skal bedre tilbudene, og det er så smått begynt å bli synlig, etter bare to år. Ute i kommunene er det åpnet dagsentre, og det er ansatt folk med spesiell kompetanse. Mange steder er det et godt samarbeid med brukerforeninger om utbyggingen.

Det ble meldt i dagspressen for noen dager siden at 23 000 barn og unge under 18 år i fjor fikk behandling for sine psykiske lidelser. Det er om lag 30 pst. flere enn for fire år siden. Men til tross for at flere får behandling, er det fortsatt ikke nok. Ventelistene er lange. I snitt venter unge under 18 år i 67 dager på behandling, mens voksne venter i 48 dager.

Jeg har lyst til særskilt å nevne at et flertall også i årets budsjettinnstilling viser til hvor viktig arbeid og sysselsettingstiltak er for mennesker med psykiske lidelser. Fra 1998 til 1999 er det en økning på 555 mennesker som mottok tiltak gjennom Aetat, dvs. en økning på 6 pst. Det er også i gang forsøk med lønnstilskudd for å kompensere tidvis redusert arbeidsevne, en ordning jeg tror vil vise seg gunstig for mennesker med psykiske lidelser. Flere ASVO-bedrifter har kompetanse- og arbeidstilbud for disse menneskene.

Fysisk fostring er god terapi. Mangelen på ressurser i psykiatrien gjennom mange år har begrenset muligheten for slike tilbud. Jeg er derfor glad for at det er flertall for å støtte Ski- og sommerfestivalen, et svært godt tiltak som motiverer mennesker med psykiske lidelser til å mestre fysisk fostring og sosialt samvær. Også bruk av hest anses å være nyttig i terapien.

De som jobber med slike fysiske aktiviteter, forteller om gleden ved å mestre og om motivasjonen til trening, konkurrering og deltakelse sosialt.

Jeg synes vi har all mulig grunn til å si at vi er godt i gang med å styrke psykiatrien. Planer for den videre utbyggingen er i god gjenge utover i landet. Det er grunn til å være optimistisk på vegne av oppbyggingen i årene som kommer, for det er vilje til å ta fatt på oppgaven, og det er bred politisk enighet om satsingen.

Karin Lian (A): Arbeiderpartiet står fast ved at velferdsordningene skal gi flest mulig anledning til – ut fra egne evner – å delta i arbeidsliv og samfunnsliv. Allikevel opplever mange hindringer for å bli i arbeidslivet – enten på heltid eller på deltid.

Trygdeetaten har ansvar for en nær kontakt mellom arbeidstaker, arbeidsgiver, lege og arbeidsmarkedsetat for å gi syke større mulighet til å bli i arbeidslivet. Disse har tilgjengelig ulike tiltak som f.eks. aktiv sykmelding, ekstra utstyr på arbeidsplassen og tilskudd til arbeidsreiser.

Prøveordningen med å kjøpe helsetjenester til sykmeldte slik at de sykmeldte får kortere ventetid og raskere kommer tilbake i arbeid, trappes opp fra neste år. Mindreutgiftene til sykepenger anslås å bli 50 mill. kr.

For at befolkningen skal oppfatte velferdspolitikken som rettferdig, må folketrygden virke godt som forsikringssystem. Størrelsen på ytelsene må stå i rimelig forhold til utgiftsbehov, bortfall av inntekt og innbetalte skatter og trygdeavgift.

Det er en avgjørende forskjell mellom folketrygden og markedsbaserte forsikringsordninger. Folketrygden sikrer ytelser også til medlemmer som aldri har hatt mulighet til å betale folketrygdavgift.

Det er i den seinere tid blitt framsatt påstander om omfattende misbruk av vårt trygdesystem. Mange signaler tyder på at dette kan ha vært gjort med overlegg og i organiserte former. Jeg er godt fornøyd med at sosialministeren var raskt ute med å påpeke alvoret i en eventuell svindel, og at det ryddes opp i dette. Politiet tar nå hånd om de straffbare forhold. Rikstrygdeverket har også vært raske med å finne fram til ordninger som kan avdekke slike misbruk i framtida.

Det er med bekymring vi registrerer en sterk økning i utgifter både til syke og til uføre. En av årsakene til denne økningen er at vi har en spesiell høy sysselsettingsandel i befolkningen. En annen årsak kan være det store presset på arbeidsplassene i dag. Det forventes at alle skal kunne yte 100 pst. og vel så det. Det må ikke bli slik at en ikke kan sykmelde seg når en føler seg dårlig. Vi må heller ikke mistenkeliggjøre personer som ikke har annen utvei enn uføretrygden. Det skal være en rettighet som man med god samvittighet kan ta imot. Vi er imidlertid sterkt bekymret over økningen i uførepensjoneringen av personer mellom 16 og 34 år.

En kan jo spørre seg: Er dette også et resultat av et stadig mer krevende arbeidsliv.

Det er satt inn mer rehabiliteringspenger slik at de som har utsikt til bedring, får en lengre tid til avklaring av sin helsetilstand. Spørsmålet må nå være: Hva er du frist nok til å gjøre? Og ikke: Er du syk nok til å få uføretrygd? Å få ledige langtidsmottakere av sosialhjelp i arbeid er krevende, men det er viktig at utsatte grupper ikke støtes ut av arbeidslivet. Arbeidsgiver har ansvar for arbeidsmiljøet og for attføring på arbeidsplassen. Det å legge fysiske og sosiale forhold godt til rette på en arbeidsplass er godt, forebyggende helsearbeid som også arbeidsgiveren og samfunnet er tjent med.

Når det gjelder yrkeshemmede, er det helt avgjørende at man setter inn den bistand som er nødvendig for at den enkelte skal komme i og beholde arbeid. Yrkeshemmede kan også beholde sine folketrygdytelser under skolegang. Arbeidsgiver kan få økonomisk kompensasjon for redusert arbeidsevne.

Det er registrert 70 000 fattige barn i Norge, dvs. barn som ikke får dekket det aller nødvendigste et barn har behov for. Disse barna er blitt eksperter på å bortforklare foreldrenes dårlige økonomi, som er årsak til at de ikke kan delta i fritidsaktiviteter og barneselskaper som andre. Årsaken til denne fattigdommen er vanligvis mangel på arbeid, men kan også være sykdom eller uførhet. Ved å gjøre mer for disse mest vanskeligstilte, kan mange familier hjelpes og barna få en mer normal tilværelse. Ved en ny vurdering av de statlige veiledende satsene for sosiale ytelser må barns behov heretter bli tatt med i regnestykket.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Asmund Kristoffersen (A): Vi hører mye om mangler i landets helse- og sosialtjenester, også mangler som må rettes opp. Men et norsk helse- og sosialbudsjett er først og fremst et godt budskap; å si noe annet vil være å fortie sannheten.

Vi har en sosialminister som har løftet rusomsorgen fram, og som har en meget offensiv holdning til behandling og rehabilitering, ikke minst for de tunge rusmisbrukernes vedkommende.

Tidenes eldresatsing gjennom handlingsplanen for eldreomsorgen videreføres og bygges ut med ytterligere 5 000 omsorgsboliger og sykehjemsplasser med tilhørende driftsmidler.

Handlingsplanen for funksjonshemmede videreføres. Vi har en helseminister som på en kraftfull måte tar tak i utfordringene i helsevesenet. Den nasjonale kreftplanen og kreftsatsingen på vel 2 milliarder kr gjennomføres etter planen, bl.a. med utbygging av den manglende strålekapasiteten. I løpet av 2001 skal også de tre siste fylkene være omfattet av mammografiscreeningsprogrammet.

Planen for utstyrsinvesteringer med ca. 3 milliarder statlige kr rapporteres å være i rute.

Opptrappingsplanen for psykiatrien gir etter tre år kommuner og fylker innpå 1 milliard kr mer i 2001 enn i 1998, dvs. siste året før planene ble satt i verk. Veksten i disse midlene skal øke også i de resterende årene i planperioden, slik som det også er nevnt her tidligere i dag.

Den helserettede forskningen får et løft på veien mot et nivå vi må nå i løpet av ca. fem år.

Virkemidlene i sykehusdriften er bl.a. innrettet mot at vi skal stimulere til å utnytte helsekronene mer effektivt til pasientbehandling. Fra 1. juni 2001 skal endelig en landsdekkende fastlegeordning være på plass. Nå er det slutt med utsettelser og forsøk på trenering.

Næringsrettet bio- og genteknologi er en ny satsing, og Norge må nå bli med på de enorme mulighetene som etter all sannsynlighet ligger der. Forståelsen av molekylære mekanismer vil gi ny innsikt i årsaker til sykdom og lede til nye strategier og metoder for behandling av arvelige lidelser og av sykdom knyttet til samspill mellom arv og miljøbetingelser.

Det tas gjennom «Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling» grep for få til en langt bedre fordeling når det gjelder leger, til fordel for kommunehelsetjenesten.

Det skjer positive ting på rehabiliteringssiden, med bl.a. utviding av Glittreklinikken, vårt kompetansesenter for høyspesialisert lungerehabilitering. Det gjenstår likevel mye for å få til en bedre geografisk fordeling av opptreningsplasser, noe departementet må ta hensyn til ved godkjenning av nye institusjoner eller utviding av eksisterende.

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg er veldig glad for at Stortinget for en stund tilbake bevilget ca. 1 milliard kr til behandling av pasienter i utlandet. Men det er viktig at vi husker at det er en rekke personer i Norge som yter helsetjenester som ikke utnyttes fullt ut. Det er viktig at vi også utnytter denne ressursen.

Det jeg vil komme inn på, er et helsesenter i Ålesund som har søkt om å få sykehusstatus, fordi man ønsker å utnytte kapasiteten på en bedre måte. De ønsker derfor å etablere fem observasjonssenger ved sykehuset. Det er lenge siden denne institusjonen søkte om en slik godkjenning, og flertallet i helse- og sosialutvalget i Møre og Romsdal har anbefalt en slik søknad. Jeg tror at å godkjenne denne institusjonen slik at den får sykehusstatus, på en mye bedre måte kan hjelpe pasienter som allerede står i lange køer for å komme inn på sykehusene i fylket.

Jeg håper at statsråden kan si noe om om denne saken snart vil bli behandlet, og jeg håper selvfølgelig at statsråden i dag kan fortelle oss at han vil imøtekomme søknaden, slik at vi får utnyttet den muligheten som forefinnes.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg vil kommentera to forhold – fyrst rusmiddelfeltet.

Senterpartiet fekk i regjering høve til å styrkja dette området. Me sette søkjelyset på både førebygging, behandling, nye etterverntiltak og kontrollsida, og vi følgde opp med auka løyvingar. Her er eit klart behov for ytterlegare merksemd og styrking. Eg har forståing for sosialministeren si poengtering av kommunane sitt ansvar. Eg er likevel svært uroleg for situasjonen i 2001. Regjeringa seier dei styrkjer det førebyggjande arbeidet. Dei gjer det i realiteten ved å kutta på reparasjonssida og overføra meir ansvar til kommunane.

Så kjem det alarmerande meldingar frå kommunane i desse dagar. Dei har større pålagde utgifter enn inntekter trass i at dei tydeleg har fått meir inntekter, og trass i at budsjettavtalen medførte ytterlegare 1 250 mill. kr.

Når overskriftene i dag fortel om reduksjon i talet på barnehageplassar, veit vi at det alt er kutta både i tilbodet til funksjonshemma og når det gjeld rusmiddelfeltet. Då er det avgrensa midlar til støttekontaktar, til frivillige organisasjonar og til frivilligheitssentralar, og då står det førebyggjande arbeidet i fare for å bli redusert og behandlingstilbod, oppfølging og etterbehandling kutta.

Dette handlar om eit meir verdig liv for mange. Det handlar om større og nytt håp for mange pårørande, og det handlar for somme om sjølve moglegheita til å overleva. Eg håpar at sosialministeren understrekar at ho vil følgja situasjonen nøye, og eg ber ho melda tilbake slik at Stortinget eventuelt kan følgja opp i samband med både revidert budsjett og kommuneproposisjonen.

Det andre temaet er situasjonen på apoteksektoren. Senterpartiet finn det nødvendig å be helseministeren klargjera på kva måte han no følgjer opp Stortinget sin intensjon med ny apoteklov: større tilgjenge når det gjeld legemiddel – i vår mangslungne geografi – og til lågare pris. Det er på kort sikt utvikla ein ny eigarstruktur. Sterke utanlandske interesser er på veg inn. Det ser ut til at dei er mest opptekne av å styrkja apotektilbodet der det frå før er best, i det sentrale austlandsområdet. Helseministeren følgjer sjølv opp, med måten han tildeler nye konsesjonar på.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg synes jeg fikk et litt vagt svar fra sosialministeren når det gjaldt økonomien i forhold til rusmiddelfeltet. Jeg holder fortsatt på at de 14 mill. kr som er reduksjonen, og som i hvert fall må inn igjen for å gi kompetansesentrene god nok økonomi, ikke må tas til andre formål.

Når det gjelder legemiddelassistert rehabiliteringsopplegg, kunne jeg ha tenkt meg å høre hva prislappen er på det, om Sosialdepartementet og ministeren har sett på hva dette vil koste.

Som saksordfører for bl.a. avsnittet om Statens institutt for folkehelse har jeg lyst til å si at jeg håper at arbeidet med sykehusinfeksjoner nå blir intensivert og at det blir lagt klare retningslinjer for sykehusene. Det samme gjelder når det er snakk om antibiotikaresistens og multiresistente tuberkelbasiller.

Når det gjelder astma- og allergiforskning og forebygging der, håper jeg også at det kan ses på mer i forhold til å redusere risikofaktorer. Og i den sammenheng er, som jeg nevnte i mitt først innlegg, matsminkeproblematikken en vesentlig problemstilling.

Handlingsplanen mot hiv og aids ble utvidet noe, og jeg håper at den kan videreføres og intensiveres spesielt når det gjelder en del av den forebyggende siden.

Når det gjelder forskning, har flere vært inne på det. Jeg håper at det nå blir et ordentlig løft i forhold til forskning, ikke minst innenfor kreftforskningen, at kreftplanen blir prioritert, og at det blir satt inn mer midler der. Det er vist til en del ting i innstillingen med hensyn til at det er relativt lavt forbruk til forskning på kreft, enda vi har kommet et godt stykke ut i planperioden.

Ellers har jeg lyst til å si at innenfor psykiatrien, er vi i hvert fall glad for at vi gjennom forliket fikk 70 mill. kr til – 50 mill. kr til kommunene og 20 mill. kr til fylkene, og at det spesielt er fokusert på barne- og ungdomspsykiatrien, og innunder det spiseforstyrrelser.

Opptreningsinstitusjonene får et vanskelig år, men vi fikk i hvert fall til 35 mill. ekstra for at det skal bli et bedre mellomlag på finansieringen der. Og jeg håper at det blir en avklaring på finansieringen der fortest mulig, slik at forutsigbarheten for institusjonene også blir bedre. Og så er jeg veldig glad for at vi fikk til 10 mill. kr til hjerte- og lungesyke og den spesialklinikken som vi har på Glittre. I tråd med det har jeg også lyst til å si at det ligger positive føringer fra en samlet komite her når det gjelder Bygland opptreningssenter og LHLs samarbeidsplaner med Røros kommune når det gjelder et kompetansesenter i hjerterehabilitering.

RIT er det flere som har berørt, og det er en bred flertallsmerknad om det, så jeg skal ikke gå inn på den, men jeg har lyst til å si til slutt at det er viktig at vi ser mer på årsakene til de negative forholdene i helse- og sosialsektoren enn det vi har gjort til nå. Økt medikamentbruk og stadig nye måltall har blitt helse- og sosialsektorens fastfood når vi skal debattere. Og slik kost er som kjent ikke særlig helsebringende – spesielt ikke på lang sikt.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det er begrenset hva man får sagt på tre minutter, så det er få ting man når å komme inn på.

Jeg la merke til at Are Næss var inn på RIT 2000 og mulig tidligere statlig overtakelse og de flertallsmerknadene som ligger der. Og jeg synes at Are Næss har et helt sentral poeng. Jeg syntes det var et dilemma å skulle ta stilling til om man skulle gå inn i flertallet eller prinsipielt holde seg utenfor det flertallet ut fra at det oppstår en forskjellsbehandling – for det gjør det jo. I utgangspunktet gjør det det ved at man får staten inn til å se på utbyggingen av RiT og finansieringen av det. Og det er klart at skal en unngå den forskjellsbehandlingen, krever det at dette skaper presedens – det må være helt klart. Det betyr at når andre store sykehusprosjekter skal vurderes i den nærmeste fremtid, er man nødt til på samme måte å åpne for at staten går inn og overtar ansvaret økonomisk og planmessig i forhold til utbyggingen av de sykehusene. Ellers ville det være helt urimelig. Så på vegne av SV vil jeg understreke at sånn oppfatter vi det vedtaket. Vi oppfatter at det naturligvis også dermed kreves et statlig engasjement når fylkene ellers sliter i forhold til byggeprosjekter og realisering av dem, hvis fylket da har forventninger, som man hadde i Sør-Trøndelag, til at staten skal gå inn.

Så skulle vi behandle saken om CatoSenteret, det Dokument nr. 8-forslaget som jeg har fremmet omkring å sikre driften av det. Jeg er glad for at det er kommet signaler fra departementet som tyder på at dette på sikt vil komme på plass. Samtidig har jeg lagt merke til at det er merknader fra flertallet som, om det ikke sies rett ut, kan oppfattes i retning av at man på sett og vis har tatt seg til rette ved at man har bygd det senteret. Det synes jeg blir en veldig gal innfallsvinkel. Jeg tror at veldig mye av det man ser av norske opptreningsinstitusjoner og rehabiliteringsinstitusjoner, er skapt av ildsjeler som tror på det de holder på med, som ser at det er et behov og som så setter i gang. Det i seg selv å bygge er faktisk ikke ulovlig. Det å planlegge for den type virksomheter er ikke ulovlig. Så må selvfølgelig staten for sin del ta stilling til om man finner dette tjenlig eller ikke.

Jeg er klar over at representanter fra de fleste partier har vært til stede og sett på CatoSenteret og det fantastiske man har fått til. Jeg regner nå med at i det året som kommer, vil man også få på plass refusjonsordninger knyttet til driften av det, fordi man har behov for den type rehabilitering for høyst ulike grupper av befolkningen som har betydelige funksjonshemninger som det er behov for å rehabilitere.

Til slutt om rusmiddelomsorgen. Jeg synes ikke at sosialministeren på noen troverdig måte i det hele tatt har klart å synliggjøre hva slags plass allmennpraktikerne skal ha i forhold til behandling med Subutex og metadon. Tvert imot har hun synliggjort at det er behov for helt andre tiltak – det gjelder boliger, det gjelder helhetlig rusmiddelomsorg, det gjelder varige arbeidstiltak omkring rusmiddelmisbrukeren osv., som ligger helt utenfor allmennpraktikerens felt å skulle koordinere. Derfor er det kunstig at man setter allmennpraktikeren så sentralt i forhold til det arbeidet.

John I. Alvheim (Frp): Jeg skal bare kort komme tilbake til dette med rusmiddelomsorgen.

Det første jeg vil si, er at det ikke er noe motsetningsforhold mellom konvensjonell rehabilitering og behandling av stoffmisbrukere og medikamentelt assistert behandling. Det er fordi de stakkarene som ikke får resultater i det konvensjonelle apparatet, trenger medikamentelt assistert rehabilitering for tilnærmelsesvis å få tilbake sin tidligere livskvalitet for seg selv, sine nærmeste og sitt nærmiljø.

Det er to ting som sosialministeren bør legge seg på minne. Det ene – det gjelder den konvensjonelle behandlingen eller rehabiliteringen – er å sørge for at det finnes behandlingstilbud når pasienten er motivert for behandling, og da tenker jeg på spesialisthelsetjenesten, altså fylkeskommunenes ansvar for å skaffe institusjonsplasser. Vi får stadig meldinger om at dette svikter totalt i svært mange fylker. Dermed har man ikke kommet ett skritt videre på veien i forhold til denne enkeltpasienten.

Det andre som sosialministeren også må ta fatt i, er problemet med at de fleste behandlingsinstitusjonene i det såkalte konvensjonelle behandlingsopplegget ikke tar imot pasientene før de er edru. Men hvordan skal man få en stoffmisbruker motivert til å bli edru før han eller hun kan få behandling? Det er en håpløs situasjon. En skal ikke ha vært mye i kontakt med den typen misbrukere for å forstå at dette er en håpløs situasjon. Vi har altså for få såkalte avrusningsstasjoner, både når det gjelder stoff og alkohol, slik at vi kan ta hånd om disse pasientene når de via sosialvesenet eller via seg selv tar initiativ til å få hjelp. Da må vi ikke møte dem med: Du skal få hjelp, men kom tilbake om tre uker når du er edru. Det går ikke an! Men slik er faktisk situasjonen.

Så tilbake til det forslaget som ligger i innstillingen, og som vil bli vedtatt, nå også med Høyres stemmer. Det foreslås at medikamentell behandling blir gitt til «de rusmiddelmisbrukere som etter en medisinsk-faglig vurdering kan ha nytte av dette». Mitt syn på dette er i hvert fall at det er den samme spesialisten i allmennmedisin som skal vurdere – som i enhver annen konsultasjon hos lege – om pasienten kan ha nytte av slik behandling, og som også kan utføre den behandlingen denne pasienten trenger. Her trenger man ikke å finne på problemer. De er løst i forslaget.

Statsråd Tore Tønne: Jeg bad om ordet fordi jeg to ganger er blitt oppfordret av representanten Nesvik til å si noe om en konkret sak, nemlig etablering av et privat sykehus i Ålesund. Det jeg kan si om den saken, er at den er til behandling. Det nærmer seg sluttbehandling, og det vil bli tatt stilling til den i løpet av meget kort tid. Jeg skal komme tilbake til Stortinget med saken så snart den er avsluttet.

Når jeg først har ordet, vil jeg benytte anledningen til å kommentere et spørsmål fra representanten Meltveit Kleppa som gjelder praktiseringen av den nye apotekloven. Det var et lovforslag som ble fremmet av den forrige regjeringen, og som var en av de første sakene som denne regjeringen overvar sluttbehandlingen av i Stortinget. Loven medfører, som tilsiktet, at man får konkurranse også i denne sektoren. Det er Konkurransetilsynet som skal overvåke at konkurransen i alle henseender er slik konkurranse skal foregå i våre markeder, og så langt ser nå det ut til å gå som forutsatt.

Sett fra en helsepolitisk synsvinkel er vi opptatt av at man gjennom denne loven også sikrer en god dekning av apotektilbud i hele landet. Til det har vi virkemidler. Vi setter konsesjonstak, og arbeider nå med det for apoteketablering i sentrale strøk. Det er opplegg for distriktsstøtte for apotek. Kommuner kan opprette apotek om de ønsker det. Vi kan også stille konsesjonsvilkår til f.eks. kjeder som ønsker å drive apotek i sentrale strøk, om at de også skal engasjere seg i apotekdrift i distriktene.

Jeg kan konkludere med at vi har de nødvendige virkemidlene til å oppfylle de helsepolitiske mål som er satt. Jeg kan forsikre om at de også vil bli brukt i den utstrekning det viser seg å være nødvendig. Det er gjennomført en første konsesjonsrunde for apotek nå, og jeg tror også på grunnlag av den at vi vil se at dette vil være en lov som fungerer etter hensikten, både konkurransemessig og helsepolitisk.

Statsråd Guri Ingebrigtsen: Representanten Gløtvold spurte om finansieringen når vi nå desentraliserer forebyggende tiltak i forhold til rusmiddelmisbruk. Vi har desentralisert deler av Rusmiddeldirektoratets aktiviteter ut til syv ulike kompetansesentre. Bevilgningen ble redusert noe. Det jeg kan si når det gjelder de 14 mill. kr som disse tiltakene er redusert med, er at siden dette er en ny ordning, vil vi selvfølgelig følge veldig nøye med på hvordan det første året går, og vi vil melde tilbake om det allerede i revidert nasjonalbudsjett.

Så var det også fra samme representant et spørs- mål om kostnadene ved medikamentassistert rehabilitering. I innlegget mitt sa jeg at jeg vil komme tilbake til det i revidert budsjett, og det skal jeg altså gjøre. Vi har ikke endret på de kostnadene fra i fjor til i år i det hele tatt.

Representanten Ballo mente at jeg ikke tilstrekkelig har begrunnet hvorfor allmennpraktikeren skal være med i medikamentassistert rehabilitering. Den aller viktigste grunnen til det er at medikamenter kan og skal forskrives kun av leger, og disse legene er altså spredt utover hele landet.

Jeg synes det er viktig å gjøre oppmerksom på at vi aldri har hatt så mye heroin i dette landet. Det er renere stoff, altså farligere. Vi finner det igjen over hele landet, vi har dødsfall over hele landet, det er ikke lenger et byfenomen, og da må også helsevesenet over hele landet rustes opp i forhold til denne typen behandling.

Representanten Alvheim illustrerte godt hvordan akuttjenestene i forhold til rusmiddelmisbrukere ikke alltid fungerer. Jeg kommer til å gå gjennom hele rusmiddelfeltet for å se på hva som er rimelig spesialistbehandling, og hva som ikke er det, og vil komme tilbake til Stortinget med det.

Karin Andersen (SV): For SV er rettferdig fordeling en hovedsak. Hvordan kan det da ha seg at et rikt land som Norge har 70 000 fattige barn? Det er ubegripelig at det ikke går an å få en orden på det. I innstillinga til utjamningsmeldinga i vår skrev en enstemmig sosialkomite at det var et mål å utrydde fattigdommen i Norge. Det er ikke lett å se spor som tilsier at det er det som har stått øverst på sakskartet, verken i Regjeringas budsjettforslag eller i de budsjettforhandlingene som ble ført etterpå.

En av de gruppene som har det vanskeligst, er de som mottar sosialhjelp. Regjeringa og flertallet har sagt at nå skal man lage normerte satser for sosialhjelpen, og det skal hjelpe. Ja, gjør det det? Slik som dette har vært lagt fram hittil, vet vi ikke noe om disse takstene ennå, f.eks. hvor høye man har tenkt seg at de skal være, men det verste er jo at ingen skal bli pålagt å si at under denne ytelsen får dere ikke lov til å gå. Det skal altså være en frivillig sak for kommunene om de vil følge disse satsene eller ikke.

For meg som sitter i kommunalkomiteen og kjenner til kommunal økonomi, er det lett å skjønne hvordan dette går. Her skal sosialklientene slåss med eldreomsorgen, som trenger penger, med skoler, som trenger å reparere tak og kjøpe inn læremidler – det er altså de fattige som skal slåss seg imellom, og den rike staten skal altså ikke være med og bidra til å løfte sosialhjelpen. Da Regjeringa la fram kommuneøkonomiproposisjonen i vår, sa de at disse normerte satsene ikke skulle få noen konsekvenser for Regjeringas bidrag til kommunesektoren. Så kan man kanskje gjenta at kommunesektoren har fått mer penger enn de hadde før. Ja, de har det, men de har fått vesentlig mange flere oppgaver også, og de oppgavene de er blitt pålagt, koster mye mer enn den pengesummen de har fått ekstra.

Jeg kunne gjerne tenke meg snart å få høre fra Regjeringa om de har endret syn på dette punktet, om det er slik at Regjeringa nå snart mener at det er rimelig at den rike staten er med på å løfte de aller fattigste. For det kan da ikke være et riktig prinsipp at når de fattigste skal løftes, er det tiltak til andre viktige samfunnsmessige ting, som eldreomsorg, helsetjenester eller skoler, som skal fratas penger, for at de som går på sosialhjelp, skal kunne få et verdig liv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.

(Votering, se sidene 1338 og 1371)