Asmund Kristoffersen (A) (ordfører for saken): Spiseforstyrrelser rammer mange og spenner over et meget bredt spekter, fra lettere problemer til alvorlige spiseforstyrrelser med dramatiske konsekvenser for dem som blir rammet, og familiene deres.

Internasjonale og norske undersøkelser tilsier at det kan være mellom 20 000 og 25 000 kvinner med identifiserbar, alvorlig og behandlingstrengende spiseforstyrrelse. Antallet kan være over 50 000 dersom vi tar med dem som kan utløse et behandlingsbehov.

Spiseforstyrrelser er kompliserte tilstander som kan inneholde både somatisk-biologiske, psykiatriske, sosiale og kulturelle aspekter. Dette betyr at for svært mange av dem som rammes, krever dette et bredt tverrfaglig og helhetlig behandlingsopplegg.

Et fellestrekk ved spiseforstyrrelser er feilaktig og forstyrret opplevelse av egen kropp. Prestasjonskrav i flere idretter, ambisiøse og inkompetente ledere, manglende etterlevelse av etiske retningslinjer i idrettsmiljø og holdninger, særlig hos ledere, kan bringe mange idrettsutøvere i faresonen.

Jeg er glad for myndighetenes initiativ overfor reklamebransjen, der en nå ser på tiltak for å redusere det kommersielle presset overfor barn og unge, bl.a. i et samarbeid med sentrale aktører i motebransjen og reklamebransjen. Det er viktig at disse bransjene nå viser ansvar. Dessuten er kroppsfikseringen i vår kultur, der tynnhetsidealet er fremtredende, med på å fremme spiseforstyrrelser, særlig hos jenter og unge kvinner.

Dette er ingen fullstendig beskrivelse av årsaksforholdene ved spiseforstyrrelser, men dette forteller oss at det for mange ikke er noen snarvei ut av slike problemer. Selv om NRK-programmet Brennpunkt for et par dager siden bare viste en flik av spiseforstyrrelsenes mangfold, så viste programmet det dype alvoret slik det er for mange med spiseforstyrrelser.

Når vi nå ber om at behandlingskapasiteten må økes, passer det godt sammen med Regjeringens strategiplan mot spiseforstyrrelser, som ble lagt fram i 2000. Fylkeskommunene blir der bedt om å redegjøre for planer for å styrke tilbudet til mennesker med psykiske lidelser. Dette knyttes nå opp til grunnlaget for utbetaling av øremerkede psykiatrimidler til fylkeskommunene. Fylkeskommunene blir også bedt om å prioritere tiltak mot spiseforstyrrelser. Dessuten er det et pålegg om at de helseregionale planene skal inkludere høyspesialiserte tilbud til mennesker med spiseforstyrrelser.

Det er også positivt at Helsetilsynet får ca. 3 mill. kr til ulike modellforsøk som skal styrke tilbudet til mennesker med spiseforstyrrelser, bl.a. tiltaket «Kropp og selvfølelse», et kompetanseutviklingsprogram for helsepersonell. Også et program for å øke lærernes kunnskap i ungdomsskolen og videregående skole er meget positivt.

Helsetilsynet får også 1 mill. kr i 2001 til prosjekter for å utprøve kvaliteten og effekten av nye behandlingsmetoder. Dessuten settes det inn midler til oppfølgingen av strategiplanen i spesialisthelsetjenesten.

Helsetilsynet gjennomfører nå et arbeid med en veileder for behandling av alvorlige spiseforstyrrelser, der behandlingsmetoder drøftes. Det er også gledelig at det i 2001 er planlagt å opprette fem regionkontakter som skal følge opp veilederens forslag og se til at det blir satt ut i livet.

Jeg vil også nevne en planlagt erfaringskonferanse i 2001 om forebygging av spiseforstyrrelser, der både Sosial- og helsedepartementet og Barne- og familiedepartementet er ansvarlige. Dette vil være med på å gi grunnlag for tiltak også på kommunalt nivå, særlig på forebyggingssiden.

Alt dette gir forhåpninger om økt kapasitet, økt kvalitet og økt kompetanse. Det har vi behov for.

Annelise Høegh (H): Altfor mange unge, og særlig unge piker, rammes av spiseforstyrrelser. Det kan føre til alvorlige, livstruende tilstander, slik som vi fikk et skremmende bilde av i NRKs Brennpunkt-program på tirsdag, som tok for seg to sterkt anorektiske unge kvinner. Men heldigvis er det vel grunn til å tro at de fleste enten selv eller ved hjelp av familie, venner og hjelpeapparatet kommer seg ut av en periode med spiseforstyrrelser uten altfor store skader og psykiske men.

Mange spør seg hvordan tilsynelatende vellykkede, sunne unge mennesker kan bli rammet av og ende opp med store spiseforstyrrelsesproblemer. Dessverre ligger vel – som også saksordføreren og innstillingen er inne på – mye av forklaringen i vår tids overdrevne kroppsfiksering. Ikke bare reklamens fremstilling av den tynne, ja nesten radmagre som skjønnhetsidealet, men også idretten og treningssentrene må ta sin del av ansvaret.

Men vi har vel alle et ansvar for å legge bak oss den ensidige kroppsfikseringen og den tynne og radmagre som skjønnhetsideal. For det ligger faktisk, synes jeg, veldig mye visdom i det gamle romerske ord for hva vi bør strebe etter: «mens sana in corpore sano», heter det visst, «en sunn sjel i et sunt legeme». For det er jo den sunne sjelen, altså tankene, følelsene våre, som først og fremst karakteriserer oss som mennesker. Det mennesket vi er, preges først og fremst av våre holdninger, av vår evne til ansvar og omsorg for hverandre. Det er altså det innvendige, ikke det utvendige – hvordan vi ser ut, hvilken hudfarge vi har – som bør og skal gjøre oss mer eller mindre attråverdige. Det er det kanskje grunn til å minne om i dager som disse – at det er det innvendige, ikke det utvendige som vi bør legge størst vekt på.

Jeg synes det er et paradoks at samtidig som vi i vårt samfunn dessverre ser at flere og flere plages med ulike grader av spiseforstyrrelser, ser vi også en skremmende tendens til at antallet overvektige, altså medisinsk sett overvektige, får en stor økning, også blant helt unge, helt ned til barnealderen.

For begge ytterpunkter gjelder det at man greier, og læres opp til, å sette pris på ikke bare et sunt kosthold, men også en vettig mosjon – ingen overdrivelser i noen lei. Det er ytterpunktene vi bør unngå, enten det nå gjelder i livsførsel eller i politikken, om jeg får lov til å nevne det. Det er den gylne middelvei som bør være ledetråd i det meste av det vi foretar oss.

Men tilbake til innstillingen og forslaget. Som forslagsstiller er jeg glad for at en enstemmig komite har avlevert en innstilling som jeg i det store og hele føler også gir dekning for det vi har bedt om i forslaget. Det er i dag ikke bare manglende behandlingstilbud i vårt land, men også manglende kompetanse. Dessuten er det slik at unge med spiseforstyrrelser ikke nødvendigvis hjelpes med én metode eller med én tilnærming. De er like ulike som folk flest, selv om de har et felles problem, og de må få hjelp med forskjellige metoder og fra forskjellige miljøer. Derfor er det viktig at vi som fellesskap også setter inn midler for å kunne evaluere de ulike miljøene og de ulike behandlingsmetodene. Det gav også det tankevekkende NRK-programmet et eksempel på, nemlig at oppfatningene også innenfor det offentlige helsevesenet av hva som er en god tilnærming for å hjelpe unge mennesker ut av alvorlige spiseforstyrrelser, er forskjellige.

Institutt Hougen, som vi har nevnt i forslaget vårt, driver etter en utradisjonell metode som det er mange og sterke oppfatninger om. Jeg mener det er viktig at også dette tilbudet blir evaluert på en god og betryggende måte, og jeg håper derfor at departementet i samarbeid med instituttet vil bidra til dette.

Eirin Faldet (A): Tirsdag ble det vist et program i fjernsynet om spisevegring. Sarah og Marianne sto fram og gav anorexia et ansikt. Det gikk vel opp for flere unge og flere voksne enn meg at dette ikke lenger er en sykdom som kan feies bort med å si: «Uff, dette slankehysteriet!» For Sarah og Marianne var det brutalt nok et spørsmål om liv og død.

Å bygge opp nye, omfattende behandlingstilbud for alvorlig syke pasienter med spiseforstyrrelser må være basert på metoder med dokumenterbar effekt og kvalitetssikring. Når man etablerer et tilbud som skal strekke seg utover polikliniske konsultasjoner, er det ikke nok å vise til en viss kompetanse på spiseforstyrrelser. Man må også ha kompetanse på hva som kalles personlighetsforstyrrelser, selvskading, psykoser m.m., samt et velfungerende somatisk tilbud.

Pasienter med spiseforstyrrelser er som regel ambivalente til behandling, de er usikre, de kan ha blitt presset av andre til å oppsøke hjelp. Derfor vil det primære behandlingsmål være å skape en allianse med pasienten og pasientens familie, gjennom en lyttende holdning til pasientens og familiens opplevelse av seg selv og sykdommen.

Ved behandling av barn og ungdom stilles det krav til samarbeid mellom behandler og familie, til samarbeid mellom fagpersoner på tvers av profesjon, helsetjenestelinjer og helsetjenestens etater samt til samarbeid mellom spesialisthelsetjenesten og primærhelsetjenesten.

I Regjeringens strategiplan mot spiseforstyrrelser 2000 forutsettes det at tiltak for å bedre tjenestetilbudet ved spiseforstyrrelser på kommunalt, fylkeskommunalt og regionalt nivå blir konkretisert i planarbeider for psykisk helsevern i forbindelse med Opptrappingsplan for psykisk helse.

Tilbudet anbefales organisert med spesialteam knyttet til en sengeavdeling og en poliklinikk, samt at man sikrer at alle poliklinikker innen barne- og ungdomspsykiatri og voksenpsykiatri har fagkompetente medarbeidere på området.

Det anslås at 10 pst. av pasienter med anorexia nervosa kan ferdigbehandles i primærhelsetjenesten og 50 pst. i poliklinikker, mens 40 pst. trenger sykehusbehandling eller høyspesialisert behandling. For bulimi er tilsvarende tall 20, 70 og 10 pst.

Det er derfor av avgjørende betydning å kunne sikre og gi kompetanse til helsepersonell på lavere behandlingsnivå fra mer spesialiserte enheter, slik at man kan trygge pasienten, familien og behandleren ved en forverring av tilstanden.

Ved Ullevål sykehus er det, slik det fremgikk i Brennpunkt-programmet, en spesialisert avdeling som kan gi veiledning og hjelp til alle som arbeider med spiseforstyrrelser – og da snakker jeg om de tilfellene som har kommet så langt at det er et spørsmål om å redde liv.

Det er viktig at en har spesialiserte fagfolk som kan ha utstrakt kontakt med andre faginstanser, dels ved direkte kontakt, dels ved opplæringsbesøk i avdelingen.

Dette er en sykdom som samfunnet må ta alvorlig. Dette er en sykdom som tar unge menneskers liv. Det kan vi ikke akseptere. Vi må ikke la dette bli et område som åpner for og overlates til noen som har litt peiling eller en viss kompetanse. Dette er en sykdom som krever fagkompetanse på et høyt nivå, og det må være et ansvar for det offentlige helsevesen.

Introduksjonen til dette TV-programmet som flere har vist til, var at den spesialiserte avdelingen ved Ullevål står i ferd med å bli nedlagt. Jeg håper dette ikke er tilfellet. Jeg håper at hele landet kan høste erfaring og dra nytte av den fagkompetanse som denne avdelingen på Ullevål har, og at denne gjøres om til et kompetansesenter for hele landet. Det gjelder tross alt å redde liv – hovedsakelig unge menneskers liv. Selvsagt er det ikke mulig å ha en ekspertgruppe i alle kommuner og fylker, og nettopp derfor er det viktig å ha et ekspertteam som kan gi råd og veiledning når det gjelder de vanskeligste tilfellene.

Det er jo lov å ha mange tanker i hodet på en gang, og jeg er enig med komiteen, som i merknad skriver så riktig at forebyggende tiltak er nødvendig. Regjeringen har da også gjort mye på dette området, og det gir jeg ros for.

Helt til slutt: Når vi snakker om at de som er hardest rammet, trenger dyktig fagpersonell, psykiatere, psykologer, leger, sosionomer og mye medmenneskelighet, er det faktisk slik at disse må kvalitetssikres. For som Sarah sa: Sykdommen sitter egentlig i hodet.

Olav Gunnar Ballo (SV): Initiativet fra forslagsstillerne til å ta opp tilbudet for mennesker med spiseforstyrrelser er prisverdig, og selve forslagene som fremmes, syns ikke jeg det er noe vanskelig å forholde seg til. Det er flere veier som fører til Rom, og det at man ser på alternative løsninger, kan være bra. Bra er det også å få en skikkelig vurdering, en faglig evaluering, av det innholdet.

Der jeg syns at forslagsstillerne går seg litt vill, er når man bruker så mye tid på Institutt Hougen. Det er jo sånn med mange tilstander som er vanskelige å behandle, at man får på banen andre som har sine alternativer. Det som er litt oppsiktsvekkende her, er jo at det er helt frikoblet fra faglig ansvar og – skal vi si – fagkunnskap og veldig eksperimentelt i formen og såpass utradisjonelt at det ligger helt på siden av det vanlige helsevesenet.

Nå fikk ikke jeg sett programmet Brennpunkt, men jeg har fått en beskrivelse av det fra flere som har sett det, og jeg forstår jo at det det først og fremst synliggjør, er hvor vanskelig det er for de verst stilte med spiseforstyrrelser å få en behandling som kan være til hjelp. Og det maner til faglig ydmykhet.

Det man heller ikke skal glemme, er at de fleste av den typen tilstander vi her snakker om, dukker først opp enten i allmennpraksis eller hos fagfolk ute i kommunene. Det som da blir viktig, er å få til et faglig samspill mellom de ulike yrkesgruppene. I en del tilfeller vil det være helsesøstre som blir alarmert, kanskje av pårørende eller på andre måter, noen ganger kan det være jordmødre, og ikke så sjelden kan det være allmennpraktikeren. Hovedsaken når man oppdager det – det kan også være skolelege eller helsepersonell i skolesituasjonen – og ser at noen trenger hjelp, er jo å få til et lagspill mellom de ulike faggruppene som gjør at man kommer styrket ut. Og jeg tror at det som beskrives her i forhold til det som ligger helt på siden av det tradisjonelle helsevesenet, kan gjøre mer skade enn nytte. Så når SV har støttet komiteens merknader, er det fordi jeg har oppfattet at komiteen overhodet ikke går inn på den problemstillingen, men i stedet tar til orde for både en generell styrking av behandlingen av mennesker med spiseforstyrrelser, vektlegging av det faglige aspektet og også det forebyggende aspektet. Uten at vi har tatt det med i merknads form, har i hvert fall jeg notert meg at det er kommet betydelige innsigelser fra Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser, og at også Statens helsetilsyn har hatt betydelige faglige innsigelser i forhold til det «tilbudet» som Institutt Hougen har representert, nettopp fordi det ingenting har med helsevesenet å gjøre.

Men igjen: Hovedsaken er at man sikrer ressurser til behandling av mennesker med spiseforstyrrelser. Vi trenger også en spisskompetanse ved sykehusene. Det tilbudet som har vært ved Ullevål, har vært spennende og bør ha støtte til videreutvikling slik at man får mulighet til å ivareta det som tilbudet representerer i dag. Men det er også viktig at man har tilsvarende tilbud i andre deler av landet, slik at det ikke blir så sentralisert at folk må reise veldig langt for å kunne få behandling.

Are Næss (KrF): Saksordføreren gav en grei fremstilling av saken, som jeg slutter meg til. Jeg er også i det alt vesentlige enig i det representanten Ballo her fremførte.

Behandling av spiseforstyrrelser er vanskelig. Det vet de av oss som har en viss praktisk erfaring med det. Jeg tror det er stadig flere som innser at det først og fremst kreves to ting: tverrfaglighet og langsiktighet. Det ble vist et godt eksempel på hvordan ting kan fungere i fjernsynsprogrammet fra Ullevål sykehus. Jeg tror – og mener å vite – at behandlingsopplegget følger tilsvarende retningslinjer andre steder i landet, slik at dette, heldigvis, er allment anerkjente prinsipper. Så får vi som politikere bare se vårt ansvar når det gjelder å gi ressurser til dette, for det er ingen tvil om at det er viktig å satse på å styrke kapasiteten.

Når det gjelder Institutt Hougen, legger jeg vekt på at de faglige vurderinger fra Statens helsetilsyn er entydig negative. Jeg har selv blitt tildelt en mappe som skulle inneholde dokumentasjon av den utmerkede effekten fra dette instituttet. Det var med respekt å melde ikke noen dokumentasjon i det hele tatt, men rene ukebladhistorier. I tillegg til den klare faglige vurderingen her kommer de tydelige negative signaler og sterke advarsler fra Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser. Fagmiljøene og brukerorganisasjonene er her altså enige. Etter min mening har departementet strukket seg langt ved å gi prosjektstøtte. Det kan være riktig. Men ved neste vurdering må det kreves dokumentasjon for effekt av behandlingen. Hvis ikke, nærmer vi oss i farlig grad eksperimentering med syke mennesker.

Ola D. Gløtvold (Sp): En enstemmig tilråding fra komiteen gjør at det kanskje skulle være unødvendig å si så mye i denne saken, men jeg synes at den har en slik alvorlig karakter, og det har kommet fram momenter etter at komiteen ferdigbehandlet denne saken, at det kan være grunn til å kommentere den.

Det er helt klart at en del av de trender som vi har i vår kultur i dag, gjør at kroppsfiksering både i forhold til mote- og reklamebransjen, i forhold til treningssentre og i forhold til idrettsmiljø har blitt en fare for en del av dem som tar dette mest alvorlig i en ekstrem retning. Representanten Høegh nevnte at en kan ha spiseforstyrrelser som slår ut både i sterk overvekt og i sterk undervekt. Det er jo riktig. For mye eller for lite har ingen smak, heter det i et ordtak. Det er klart at det er svært alvorlig det som skjer, spesielt med en del ungdommer. Derfor synes jeg det er grunn til å understreke det som sies her om forebygging, og at en i tidlig fase har stor oppmerksomhet rettet mot tendensene her. Det er ting som primærhelsetjenesten og kommunene må gjøre. Derfor er det viktig at vi får kompetanse ut til kommunene, slik at de kan bistå det apparatet som kan fange opp signalene tidlig og være til hjelp der, først og fremst for å forebygge.

Så er det viktig i forhold til den strategiplan som ble lagt fram sist vår, at en har kompetanse på dette innenfor spesialisthelsetjenesten, bygger opp spesialteam som er knyttet til sengeavdelinger og poliklinikker, og at en får dette ut. Men samtidig er jeg helt enig med representanten Faldet i at vi må få beholde spesialistavdelingen – som jeg ønsker å kalle den – på Ullevål. Jeg er enig i at vi ikke kan sentralisere denne kompetansen for sterkt, men det er også viktig at en har en sentral spisskompetanse, slik at en kan gi råd og veiledning utover til fylkeskommuner og kanskje helt ned til primærhelsetjenesten.

Jeg vil be om at helseministeren merker seg det som er sagt om denne avdelingen på Ullevål, og at vi må klare å opprettholde den. Det er for øvrig viktig, som flere har vært inne på, at det er et apparat rundt dette som representerer tverrfaglighet, helhet og langsiktighet. Imidlertid har en enstemmig komite sagt at det er nødvendig og ønskelig at behandlingseffekten av tilgjengelige behandlingsmetoder blir dokumentert, så vi må vedstå oss det. Jeg synes at det er viktig at helseministeren, som har signalisert at en slik behandlingseffekt skal dokumenteres, får støtte for det, men at vi får en god evaluering av dette, og at Helsetilsynets betenkeligheter, som allerede har kommet, kan prøves opp mot det som denne undersøkelsen vil vise.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Kirsti Kolle Grøndahl gjeninntok her presidentplassen.