Rolf Reikvam (SV): Det er grunn til å gi ros til skoler og lærere for den vilje og interesse som fins for å prøve ut nye læringsformer. Det skjer utrolig mye spennende pedagogisk og organisatorisk nybrottsarbeid i norsk skole.

Det vi imidlertid vet, er at mange søknader om å prøve ut nye arbeidsformer tar veldig lang tid å behandle. Vi vet at det er søknader som har ligget i departementet i nærmere ett år før de er blitt behandlet, og dette kan ikke fortsette. Departementet er nødt til å ta dette mer alvorlig og få behandlingstiden ned, slik at de forsøk som skolene ønsker å sette i gang, kommer i gang.

Skole og utdanning blir lett konserverende fordi vi alle tar med oss noen erfaringer som vi blir forsvarere av. Dette gjelder både lærere og foreldre. Ofte undrer det meg også at så mange som ofte har dårlige erfaringer med skolen, ikke skaper et opprør. Det fører ofte til en resignasjon, en resignasjon som går på at dette var noe vi måtte igjennom, og derfor må også våre barn igjennom dette. Opprøret, ønsket om å prøve ut nye læringsformer, kommer altså ofte ikke fra foreldre, men det kommer fra skole og lærere.

Mye av utviklingsarbeidet er et resultat av en erkjennelse i skolen om at vi er nødt til å gjøre ting annerledes. Det er nød og problemer som har drevet fram endringsprosessene. For egen del må jeg også innrømme at jeg har vært tilhenger av flate strukturer når det gjelder organisasjon. Men vi har sett ganske mye i det siste at endringsarbeid er avhengig av at vi har ledere som tar ansvar og går foran. Erfaringene viser stort sett dette entydig. Hvis vi ikke på en skole har ledere som tar utfordringene, blir en ofte sittende fast i gamle tradisjoner.

De aller fleste barn kommer til skolen med glede. Det å starte på skolen er spennende, det er noe nytt å se fram til. Vi har alle kommet med en ballast med forutsetninger. Hvis vi går tilbake og ser på min generasjon, som startet på skolen i slutten av 1950-årene og begynnelsen av 1960-årene, så hadde vi som informasjonskanaler én radiokanal, vi hadde NRK, vi hadde kanskje en lokalavis som kom ut noen ganger i uken, og innimellom hadde vi riksaviser. Sammen med folkebiblioteket var det de informasjonskildene vi hadde da vi startet på skolen for 40 år siden.

Når dagens unge starter på skolen, har de et titalls TV-kanaler, dem henter de informasjon fra. De har flere radiokanaler, og de har en drøss av lokale og regionale aviser som de henter informasjon fra. Alle må innse at disse barna ikke kan bli møtt på samme måten som vi ble møtt på. Vi kan ikke tilby dem det samme opplegget som man tilbød oss da vi startet på skolen. Det gjelder både organisering og hvordan vi legger til rette for det læringsarbeidet som skal foregå på skolen. Vi må tenke læring på nye måter.

Vi har et plansystem, læreplaner som i den generelle delen er helt klare på hva som er målet med opplæringen. Opplæringen skal stimulere til dannelse, søking etter mening og grunnleggende verdier, den skal stimulere til kreativitet, den skal vektlegge praktisk arbeid og dugleik, den skal gi grunnleggende kunnskaper, den skal stimulere til samarbeid, og den skal skape bevissthet om natur og miljø. Dette er målene i den generelle delen av læreplanen.

Allerede ved overgangen fra den generelle delen av læreplanene til de fagspesifikke planene glipper det for oss. De fagspesifikke er detaljstyrende både når det gjelder hva som skal læres, og ikke minst når det gjelder tiden som skal brukes på å lære det. Det blir en karikatur når det i planene er fastsatt at i løpet av ti år i grunnskolen skal en elev ha hatt 2 033 timer i norsk – det står i læreplanene, 2 033 timer i norsk skal en ha hatt i løpet av ti år. Det står ikke 2 000 eller 2 030, men det er fastsatt til 2 033 timer i løpet av ti år. I natur- og miljøfag er timetallet 741 timer. Det er ikke 700 eller 750, men 741 timer i løpet av ti år er det de skal ha i naturfag. Jeg vet at dette tallet er et produkt av noen variabler, men det blir galt når dette blir en forskrift og dette skal styre det som skal foregå på den enkelte skole.

Det blir galt av flere grunner. For det første trenger vi ikke nøyaktig samme tid på å tilegne oss lærestoffet og gjøre det til vårt, det som er målene i læreplanene. En elev kan f.eks. trenge mer enn 2 033 timer i norsk, men han trenger kanskje ikke 741 timer i naturfag. Altså blir sentralstyringen gal, den åpner ikke for den friheten som den enkelte skole trenger. Den låser dessuten fast en måte å organisere på. Læring skal foregå i klasser i arbeidsøkter på 45 minutter, det er den beste måten å organisere på. Uavhengig av hva det skal arbeides med i en klasse, er arbeidsøkter på 45 minutter den formen som en skal bruke. Dette umyndiggjør skolene og stimulerer ikke de pedagogiske diskusjonene på den enkelte skole. Dessuten bygger hele tariffavtalen og arbeidstidsordningene på denne måten å tenke organisering og læring på. Lærernes arbeidstid er definert i leseplikter for de ulike fag, der arbeidsøktene er 45 minutter. Det er klart at dette blir galt!

Vi tør ikke stole på skolene. Men det må vi gjøre! Vi må tørre å stole på skolene, og læreplanen må få en form der vi skisserer målene, hovedmål og hovedmomenter, for de ulike fag, og så må den enkelte skole stå fritt til å velge arbeids- og organisasjonsformer. På denne måten kan vi få en spennende og en nyutviklende skole.

Det er ikke bare læreplanene som setter disse rammene. Vi har kunnskap om en del andre faktorer også. I evalueringen av Reform 94 pekte forskerne og rapportene på en del forhold som begrenset utviklingen med innholdsreformen. Og det de pekte på, var for det første at den tradisjonelle læreboken hindret nyutvikling. Læreboken er laget med utgangspunkt i fagplanene for faget. Det er uheldig, fordi dette passiviserer lærere og elever i arbeidet med å søke lærestoff. En lærebokforfatter har tygd og valgt ut lærestoff, som også vil være styrende for arbeid i den enkelte klasse over hele landet. Tiden er nå inne til å kaste ut den tradisjonelle læreboken. Få den ut av skolen! Målstyrte planer vil kanskje gjøre det lettere å få bort læreboken. Vi har fått nye muligheter. Vi har Internett, vi må få fram tematiske bøker. I kombinasjon med annet opplæringsmateriell vil dette være den beste måten for lærere og elever å søke den kunnskap og informasjon på som de trenger. Og utgangspunktet for alt læringsarbeid vil være læreplanen i faget.

For det andre vet vi at evaluering og bruk av karakterer hindrer nye måter å organisere på, nye måter å tenke læring på. Vi har et karaktersystem, et vurderingssystem, som tar som utgangspunkt at elevene jobber i en klasse, der sitter de i 45 minutter på hver sin pult, og når de har sittet der i 2 033 timer i norsk, skal de ha en prøve med utgangspunkt i den måten å organisere på. Og det er klart at når lærere og elever vet at dette er deres virkelighet, dette er deres utgangspunkt, det er det de skal måles i forhold til, så får vi ikke til nye læringsformer, som er nødvendige om vi skal klare å endre måten å arbeide på. Så karaktersystemet, måten å vurdere elever på, hindrer en utvikling der en tar i bruk nye læringsformer, der en tar i bruk nye måter å organisere arbeidet på.

Så min utfordring til statsråden blir: Er han villig til å ta disse utfordringene, som ligger i å gjøre noe med læreplanene, som ligger i å se på vurderingssystemet, karaktersystemet, og som ligger i det å kaste læreboken ut av skolen for å stimulere til bruk av annet undervisnings- og læringsmateriell?

Statsråd Trond Giske: Spørsmålet fra representanten Rolf Reikvam er todelt. For det første spør han hvilke initiativ jeg vil ta for at skoler som organiserer læringsarbeidet på nye måter, kan ta nye vurderingsformer i bruk. For det andre spør han hvilke tiltak jeg vil ta i bruk for å få flere skoler til å tenke læring i samsvar med læreplanene. Spørsmålene griper inn i hverandre, og jeg har derfor valgt å gi en samlet redegjørelse.

Læreplanverket er det som er det forpliktende grunnlag for opplæringen. Med sikte på å bedre opplæringen prøver mange skoler å organisere arbeidet på nye måter innenfor det handlingsrommet og den fleksibiliteten som lov, forskrift og avtaleverk gir. Det er ikke nytt. Reform 94 og Reform 97 har imidlertid bidratt til at flere deltar i en slik utprøving.

Som oppfølging av St.meld. nr. 28 for 1998-99, Mot rikare mål, ble kommuner og fylkeskommuner informert om at det vil være behov for å drive forsøks- og utviklingsarbeid for å få mer kunnskap om hvilke faktorer som har mest å si for læringskvaliteten. Departementet utfordret til forsterket innsats, nytenking og nyskaping lokalt.

Som følge av det arbeidet som har skjedd siden da, har departementet mottatt og godkjent en rekke søknader om lokale forsøk som krever avvik fra regel- og avtaleverket. Mange av søknadene omhandler ny organisering av undervisningen og utprøving av alternative vurderingsordninger. Forsøkene er ulike i form og i innhold.

Læreplanverket for grunnskolen understreker at hovedformålet med elevvurdering er å fremme læring og utvikling hos den enkelte elev. Også i læreplanverket for videregående opplæring er det et sentralt formål.

Elevenes kompetanse skal vurderes i forhold til målene i læreplanverket, og for at avgangsprøven i grunnskolen og eksamen i videregående opplæring skal bidra til opplæring i samsvar med læreplanverket, er det utviklet nye prøveformer. De nye prøveformene innebærer endring både i innhold og i organisering. Elevene kan i større grad løse oppgavene på sitt nivå. Elevene får anledning til å forberede seg, samarbeide og bruke hjelpemidler. I yrkesfaglige studieretninger i videregående opplæring er det åpnet for tverrfaglige eksamensformer.

Det nye Læringssenteret skal være et nasjonalt senter for utdanningssektoren med oppgaver og faglig ansvar innenfor utvikling, vurdering og informasjon. Målet for opprettelsen av senteret var bl.a. at arbeid med læreplaner og vurdering skal kunne ses i sammenheng. I samarbeid med statens utdanningskontorer skal senteret bistå kommuner og fylkeskommuner i arbeidet med kvalitetsutvikling.

Læringssenteret skal videreutvikle avgangsprøver og eksamener slik at de i større grad bidrar til opplæring i samsvar med læreplanverket. Utvikling av støttemateriell for vurdering med og uten karakterer og for vurdering til slutt og underveis i opplæringsløpet inngår i senterets arbeid. Læringssenteret skal også gjennomføre forsøk med og evaluering av sentrale prøve- og vurderingsformer, bl.a. ved bruk av IKT. Det skal arbeides videre med utprøving av alternative vurderings- og prøveformer i fagutdanningen.

Læringssenteret skal følge opp og føre videre nasjonalt og internasjonalt arbeid med å vurdere rammene for innholdet i skolen og læringsutbyttet for elevene, bl.a. gjennom å utvikle og bruke indikatorer.

Det pågår også lokalt utviklingsarbeid og lokale forsøk for å utvikle og prøve ut nye organiserings- og vurderingsformer i skolen. For å utvikle systematisk erfaring og kunnskap må dette arbeidet videreutvikles og styrkes. Det er viktig å bidra til at skolene ser og utnytter handlingsrommet som lov, læreplanverk og andre forskrifter og avtaleverk gir. Vi får ofte søknader til departementet om å få igangsatt forsøk som faktisk ikke er forsøk i det hele tatt, men som er fullt mulig innenfor det gjeldende regelverket. Det viser kanskje at kunnskapen om den fleksibiliteten som allerede fins i regelverket, ikke er god nok. Jeg har satt i gang en gjennomgang av gjeldende vurderingsordninger i grunnskole og videregående opplæring. Det jeg primært er opptatt av, er å få vurdert om det er god nok sammenheng mellom vurderingsordningene i de to opplæringsslagene, og om sammenhengen mellom opplæringsmål, innhold og vurdering er godt nok ivaretatt. I lys av dette er det viktig å systematisere erfaringer fra de ulike forsøk som nå er iverksatt, og å følge opp disse. Jeg tror vi ofte er veldig flinke til å sette i gang en rekke forsøk og gjennomføre dem, men altfor dårlige til å trekke erfaringene av dem og spre dem utover landet. Som ledd i etableringen av Læringssenteret var det en viktig tanke at senteret skal ha som en av sine oppgaver å spre disse gode resultatene og eventuelt også de dårlige resultatene, slik at ikke alle trenger å gjøre de samme feilene.

Som ledd i innføringen av Reform 94 og Reform 97 ble det fra nasjonalt nivå iverksatt en rekke tiltak for å styrke skoleelevers og læreres kompetanse for å ta det nye læreplanverket i bruk. I tillegg er lokalt utviklingsarbeid og forsøk fokusert fra år 2000.

Utviklingen av en kvalitativt god skole vil stå sentralt i årene som kommer. Kvalitetsutvikling har som hovedoppgave å styrke det utbyttet elevene har av opplæringen, og utviklingen i skolen skal derfor ha eleven i sentrum. Den statlige satsingen på kvalitetsutvikling er videreført og økt i 2001. Viktige virkemiddel for å fremme en god skole og opplæring er en samordnet innsats på kompetanseutvikling, utviklingsarbeid, forsøk og vurdering. Sentrale satsingsområder for å arbeide med kvalitetsutvikling i grunnskole og videregående opplæring er fleksibel organisering og variert bruk av arbeidsmåter for å sikre tilpasset opplæring for alle elever og lærlinger. Vi tar sikte på å føre dette arbeidet videre i perioden 2001-2003.

La meg også si at den nye arbeidstidsavtalen for lærere som gjelder fra og med inneværende skoleår, skal medvirke til mer fleksibel organisering av skoleåret og skoledagen. Avtalen gir mer rom for lokalt utviklingsarbeid og mer plass for kreativitet og bedre utnytting av ressursene. Samarbeidet med lærerorganisasjonene vil bli nedfelt i en handlingsplan fram til 2003.

Som ledd i Regjeringens arbeid med fornyelse og forenkling av offentlig sektor vurderer jeg bl.a. forenklinger i regel- og avtaleverket. Statlig initiativ til ytterligere utviklings- og forsøksarbeid med sikte på økt kvalitet i opplæringen vil også være aktuelt. Ved å øke skolenes handlingsrom øker vi mulighetene for kreativitet, fleksibel og tilpasset opplæring.

Jeg vil likevel understreke igjen at det innenfor gjeldende regel- og avtaleverk er et betydelig handlingsrom. Media har den siste tiden omtalt en rekke gode eksempler på ny organisering av skoledagen. Jeg er glad for å se at så mange skoler bruker de mulighetene som foreligger, skaper en mer spennende og bedre skolehverdag, øker læringsutbyttet og skaper framtidens skole.

Rolf Reikvam (SV): Dette var lite visjonært – fryktelig lite visjonært – og går overhodet ikke inn på noen av de mest grunnleggende problemer som vi har i skolen i dag. Det er selve læreplanverket og måten å organisere og tenke læring på, måten vi har definert læreplanmålene på, måten vi har definert organiseringen på, en organisering med så og så mange økter à 45 minutter i løpet av en tiårsperiode, som jo er de grunnleggende problemer vi har. Det var ikke statsråden inne på i det hele tatt.

Når det gjelder vurdering, evaluering, foregår det mange forsøk. Det er riktig. Vi har endret vurderingssystemet vårt. Men det grunnleggende problemet er jo hele tiden at vi har et vurderingssystem som tenker læring på én bestemt måte, nemlig at den skal foregå i klasser à 45 minutter, seks ganger om dagen, fem dager i uken i 38 uker i løpet av et år. Det er jo det som er problemet. Så lenge vi gjør det, og har et evalueringssystem, vurderingssystem, som har det som utgangspunkt, og bygger på det, får vi ikke gjort de endringene som er nødvendige for å skape en ny, spennende og kreativ skole som tar elevene og lærerne på alvor.

Som jeg også var inne på innledningsvis: Hele arbeidstidsordningen bygger på det samme systemet. Hvis vi skal få gjort noe med både arbeidstidsordningen, med karaktersystemet og med evalueringssystemet, vurderingssystemet, er vi nødt til å gjøre noe med læreplanenes oppbygging og læreplanens måte å definere læringsmålene på – altså: Vi er nødt til å ta den enkelte skole mer på alvor, gi den større frihet, fremelske det mangfoldet som finnes, fremelske den entusiasmen som finnes blant elever og lærere, fordi, som jeg også sa innledningsvis, de endringer, det som har skjedd, de spennende prosjektene som skjer i skolen i dag, er jo et resultat av at lærere og elever sier at den gamle måten å drive på, ikke fungerer. Vi er nødt til å ta noen grep. Og det er denne type grep vi skal stimulere til, som vi skal elske fram, og som vi må legge til rette for og gi mulighet. Det blir galt når det tar et år før skoler som søker om å prøve ut nye organisasjonsformer, nye pedagogiske metoder, får svar. Dette er forsøk som er av et slikt omfang at de er nødt til å bli godkjent av departementet. Det kan vi ikke ha. Slik kan det ikke være. Da kan vi iallfall være sikre på at vi dreper det som måtte finnes av entusiasme og glød.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Trond Giske: La meg først si at hvis det har tatt et år å få behandlet en søknad, så kan det umulig være min skyld, for jeg har ikke engang sittet et år. Men jeg skal selvsagt gjøre mitt til at søknader som kommer inn til oss om forsøk og nyorganiseringer, skal få en så rask behandling som overhodet mulig.

Jeg mistenker representanten Reikvam for å ha skrevet sitt andre innlegg i denne interpellasjonsdebatten før han hørte mitt svar. Jeg kan umulig skjønne at dette er lite visjonært. I så fall må også hans eget innlegg være lite visjonært, for på punkt etter punkt i det som interpellanten har i sin interpellasjon, er vi allerede i gang med forsøk.

• Leksefri skole, henviser han til, og det er overskriften fordi det gjennomføres prosjekter med leksefri skole.

• Nye måter å organisere opplæringen på, gjennomføres i norsk skole.

• Utradisjonelle undervisningsmåter, der man ikke underviser i 45 minutter seks timer om dagen, gjennomføres i norsk skole.

• Nye arbeidstidsavtaler fikk vi til i fjor. Jeg vil gjerne gå lenger med lærerorganisasjonene, men jeg vet ikke om lærerorganisasjonene er fullt ut enig med representanten Reikvam i å fjerne lesepliktbestemmelsene. Men å gjennomføre forsøk i den retning er jeg veldig for.

• Nye eksamens- og vurderingsformer, som interpellanten har i sin interpellasjon, gjennomføres det forsøk på i norsk skole.

• Å få bedre samsvar mellom læring og vurderingsformer gjennomføres det også forsøk på.

Så på samtlige av de punktene som interpellanten har i sin interpellasjon, foregår det forsøk i norsk skole. Jeg skulle gjerne ha sett at det hadde foregått flere forsøk. Men jeg vil gjerne bruke denne anledningen til faktisk å rose både norske skoler og norske rektorer og lærere for det utviklingsarbeidet som gjøres. Jeg tror nesten at de som er på grasrota i norsk skole, som til daglig jobber med disse spørsmålene i klasserommet eller i andre typer rom – for det er ikke bare i klasserommene dette skjer – virkelig er de mest kreative og oppfinnsomme i så måte. Det er ikke rart heller, fordi det er de som best merker den tvangstrøyen som én klasse-, én lærer-, ett fag-modellen, som vi har arvet fra gamle tider, egentlig er.

Jeg skal gjøre alt jeg kan for å legge til rette for at man kan få ja-stemplet på forsøkssøknadene. Jeg skal også legge alt til rette for at vi fra departementets og Læringssenterets side tar initiativ til forsøk som kan videreutvikle norsk skole. Men jeg er ikke enig i den svartmalingen av situasjonen som jeg oppfatter at Reikvam i sitt andre innlegg var inne på. Tvert imot – det foregår mye spennende. Vi har vært altfor dårlige i å spre de erfaringene vi har gjort når det gjelder forsøk, slik at andre kan få ta del i de positive erfaringene som gjøres rundt omkring i skolene. Der må vi bli dramatisk mye bedre. Det håper jeg at det nye Læringssenteret kan bidra til, og håper at ny teknologi med nettsteder og nettverk for lærere, for skoleelever og for skoler kan bidra til det. Men stort sett tror jeg at det gjøres en god jobb. Vi skal bli bedre. Jeg skal bidra til det. Men situasjonen er ikke så dyster som det forrige innlegget kunne tyde på.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): I dag er ein fjerdedel av befolkninga knytt til utdanningssektoren, og mange opplever glede ved å lære. Me har kome langt i demokratiseringa av utdanninga, men det er også mange som ikkje har klart å forsyne seg av kunnskapens tre. Dei opplever nederlag og blir merkte for livet av triste opplevingar i skulen. Mange elevar har mista lysta til å lære, og samtidig har dei mista tillit til sine eigne evner til å lære.

Korleis skal me skape ei utdanning der utfordringane om meining og motivasjon blir betre? Korleis skal me sette i verk ein pedagogikk og ein skule der fysisk, kjenslemessig, intellektuell, praktisk og sosial utvikling er likestilt – og der praktisk arbeid, skapande verksemd og åndsarbeid har same respekt?

I livet utanfor skulen vil elevane møte – og må løyse – komplekse arbeidsoppgåver. Me veit at når me praktiserer pedagogikken med vekt på å arbeide på tvers av dei ulike faga, oppnår me fleire mål samtidig. Den tradisjonelle latinskulen var bygd omkring eit kateter med einsidig kommunikasjon i 45 minutts bolkar og einvegs mating av kunnskap. På same måten var verkstadmodellen bygd på meisterlæring utan vidare teoretisk forståing.

Tyngdepunktet må flyttast frå tradisjonell kunnskapsformidling til tilrettelegging for situasjonar der elevane kan lære. Som eit ledd i ei slik utvikling må lærarutdanninga bli gjennomsyra av ei haldning der ansvar for eiga læring, prosjektorientert undervisning og samarbeid står sentralt.

Ein kjem heller ikkje utanom at kvar læringsprosess blir styrt av vurderings- og eksamensformer. Spørsmålet ein er nøydd til å stille, er om eksamen i tradisjonell forstand måler det den gir uttrykk for å skulle måle. Er fagoppdeling og eit gradert karaktersystem t.d. eit hinder for gruppearbeid og prosjektretta undervisning, eller eit hinder for å sjå alle barns moglegheiter?

Intensjonen i den nye opplæringslova, generell del av læreplanen og store delar av læreplanar for grunnskule og vidaregåande opplæring står i grell kontrast til talkarakterar og prøver og eksamensformer.

Skal dette endrast, krev det kulturendring og endring i metodar og arbeidsmåtar. Lov og læreplanar fortel at læring er lagsarbeid, mens prøver og eksamensformer tar utgangspunkt i at samarbeid er fusk.

Eksamensoppgåvene må derfor i større grad måle resultata av samarbeid, kreativitet og evne til å løyse konfliktar. Det blir viktig å finne fram til meir eigna måtar for å måle kva for forståing barna har fått. Elevar og foreldre har krav på å få vite korleis dei utviklar seg reint fagleg, personleg og sosialt ut frå eit forventa nivå tilpassa alder og modnad. Ei slik vurdering vil vere meir nyansert enn eit abstrakt system. Vurdering av korleis elevane brukar sine moglegheiter er viktig både for den enkelte, foreldre og lærarar.

Det er bra at det nå går føre seg mange gode forsøk rundt omkring i landet.

Arne Lyngstad (KrF): En god skole er grunnleggende for å sikre alle mulighet til å delta i framtidens kunnskapssamfunn. Det viktigste skolen kan gjøre, er å stimulere nysgjerrigheten. Det er denne evnen vi skal bruke resten av livet. Det gjør det også artig å lære. Læringen må gjøres så interessant og lystbetont at lærelysten ikke forsvinner.

Representanten Reikvam peker på evalueringsordninger som rammefaktor for læringsarbeid. SV har lenge ment at evalueringsordninger styrer undervisningen. Men det finnes også andre, kanskje viktigere faktorer som styrer læringsmiljøet mer. La meg bare peke på tre:

• inndeling i fag og timeplaner

• klassestørrelser

• arbeidstidsavtalen

Der er jeg helt enig med representanten Reikvam.

Noe av det viktigste Stortinget gjorde da vi vedtok ny opplæringslov, var å vedta en generell forsøksparagraf. Sentrumsregjeringen og statsråd Lilletun oppmuntret Skole-Norge til å starte forsøk med ny organisering av læringsmiljøet. Flere forsøk ble satt i gang, og jeg opplever at statsråd Giske vil videreføre dette arbeidet. Og nå skjer det mye spennende rundt omkring i Skole-Norge.

Det er spesielt viktig at fokus nå kommer på utvikling av ungdomstrinnet. Vi trenger en innholdsmessig reform og tilpasning av lokaler til nye arbeidsformer på ungdomstrinnet.

Det er viktig at vi nå får en offentlig debatt om skoleutvikling. Statsråden må profilere seg som utviklingsorientert. Jeg vil i dag utfordre statsråden på to områder.

For det første: Tør statsråd Giske å ta en debatt på om det er riktig ressursbruk å ha eksamen i 10. klasse? Er det riktig ressursbruk

• når vi vet at vi bruker mye ressurser på organisering av eksamen og på sensur?

• når vi vet at eksamen tar undervisnings- og arbeidstid siste skoleåret?

• når vi vet at nasjonale prøver underveis kan sikre en likeverdig evaluering?

• og også når vi vet at karakterenes betydning som rangeringskriterium er redusert som følge av at 90 pst. av elevene får komme inn på førstevalg i videregående skole, og standpunktkarakterene dessuten reflekterer flere arbeidsformer og innsats bedre enn eksamenskarakteren?

Kristelig Folkeparti vil beholde karakterene i skolen, men kanskje klarer vi oss med standpunktkarakterene og ikke bruk av ressurser på eksamen?

For det andre: Vil statsråd Giske bidra med stimuleringsmidler til forsøksprosjekt? Så vidt jeg vet, bidrar man i dag med midler til evaluering. Men også andre former i forbindelse med forsøk kan trenge midler, f.eks. midler til nødvendig utstyr i forsøksvirksomheten. Og lærere som tar ansvar for utviklingsarbeid, kan ikke de også belønnes ekstra?

Ulf Erik Knudsen (Frp): Det er en interessant interpellasjon som representanten Reikvam tar opp. Fremskrittspartiet er positiv til at skolen skal være fleksibel og skal kunne organiseres på forskjellige måter, faktisk i så stor grad at vi har lagt fram flere forslag her i Stortinget som ville åpne for en langt større flora av alternative skolemodeller. For oss er det sentrale kvaliteten, at vi har målbare forbedringer. For å få til mer fleksibilitet i skolen er det viktig at vi får tilpasset arbeidstidsordningene for lærerne slik at elevene som skal være på skolen, kan få den nødvendige oppfølging.

Selv om Reikvams interpellasjon er interessant, sitter jeg med en klar følelse av at han vil bruke alternative løsninger for skolen som tas i bruk, og som er tatt i bruk, til å fjerne karakterer og eksamen – en gammel fanesak for SV. Dette vil vi i Fremskrittspartiet advare mot. Det finnes ingen gode alternativer til den evalueringsform som karakterer og eksamen representerer, både når det gjelder elevenes og foreldrenes mulighet til å evaluere elevenes innsats og skoleledelsens og politikernes mulighet til å evaluere utviklingen i de enkelte klassene og i de enkelte skolene, selv om systemet med karakterer og eksamen selvfølgelig også kan forbedres.

Slik jeg ser det, er det ingen logisk sammenheng i at alternative skolemodeller utelukker karakterer og eksamener. Faktisk er det motsatt – man må ha en grundig evaluering gjennom karakterer og eksamener for å sjekke at de alternative skolemodellene virker etter hensikten.

Ellers er vi i Fremskrittspartiet enig med Reikvam med hensyn til at saksbehandlingstiden må ned når det gjelder søknader om forsøk. Vi er imidlertid ikke enig med Reikvam i at alt som ble gjort i skolen tidligere, var galt og ikke kan brukes i dag. Vi registrerer at det ble folk av de fleste av dem som gikk på skolen tidligere. Derfor bør vi ha noe å lære, f.eks. med hensyn til håndtering av vold, bråk osv. Vi trenger ikke å finne opp hjulet flere ganger.

Petter Løvik (H): Høgre har stor sans for Reikvam sitt ønske om å gi skulane større mulegheit til sjølve å organisere undervisninga og til sjølve å finne fram til dei undervisningsmetodane som måtte passe best i det enkelte tilfellet. Ei slik utviding av skulane sin handlefridom er ein viktig føresetnad dersom vi skal ha noko håp om å oppfylle det ambisiøse målet om å gi alle elevar eit tilpassa undervisningstilbod. Så langt er vi altså heilt einige.

Derimot er Høgre ikkje einig med interpellanten i at evaluerings- og prøvesystemet representerer noka hindring i gjennomføringa av større handlefridom for den enkelte skulen. For det første er karakterar viktig for å kunne gi tilbakemelding til elevar og foreldre om elevane si faglege utvikling. Kor mange og kor hyppige prøver ein skal ha i den enkelte klasse og det enkelte fag, kan naturlegvis diskuterast – her er det neppe nokon som kan hevde å ha sanninga. Høgre er fullt ut villig til å overlate til kvar enkelt lærar å avgjere prøveomfanget i den enkelte klassen, men vi står fast på at det er nødvendig med landsomfattande og standardiserte prøver i norsk, matematikk, naturfag og engelsk på mellomtrinnet og ungdomstrinnet, samtidig som det bør gjennomførast obligatoriske diagnostiske prøver for å sjekke at elevane faktisk oppnår nødvendig dugleik i lesing og skriving. Eg vil her også nemne Høgre sitt ønske om eit uavhengig skuletilsyn, som kan vere ein nøytral, utanforståande hjelpar for å få ei betre undervisning.

Ei lita åtvaring: Lat oss ikkje overdrive kva organisatoriske reformer åleine har å seie. Av den offentlege debatten kan det verke som om ein får ein betre skule dersom ein berre fjernar leksene. Det å ha ein leksefri skule er sjølvsagt ingen garanti for at vi får ein betre skule. Det viktigaste er at elevane lærer det dei skal lære, ikkje korleis dei lærer det. Det kunne vere interessant å høyre om Reikvam sitt ønske om nytenking går så langt at han er villig til å gi den enkelte lærar lov til å velje den pedagogiske differensieringa som passar best til den enkelte klasse, sjølv om dette skulle innebere m.a. gruppeinndeling etter fagleg nivå for kortare eller lengre tid. Eg tenkjer då ikkje på dei gamle kursplanane med inndeling i ulike klassar etter nivå, men på at når Per, Kari og Ola har eit spesielt problem, kan dei som gruppe få litt ekstra hjelp i ein periode med omsyn til akkurat dette temaet.

Til slutt: Representanten Reikvam verkar ikkje heilt oppdatert på kva som skjer i norsk skule i dag. Læraren underviser i 45 minutt seks timar pr. dag i klasserommet, er gjennomgangstonen til Reikvam. Vi som har vore ute ein del i norsk skule, veit at det foregår mykje anna undervisning enn dette i skulen. Det skjer mykje spennande i norsk skule, her skjer mange spennande forsøk. Dei skal vi prøve å stimulere vidare, men den svartmålinga og den einsrettinga i undervisninga som Reikvam skildrar, er ikkje representativ for dagens norske skule – så det er sagt.

Marit Tingelstad (Sp): Det er med glede jeg konstaterer at mange skoler står i kø for å ta i bruk nye læringsmetoder og søker midler for å prøve ut andre måter å organisere klasser og grupper på. Jeg viser her til Norsk Skoleblad, som i sitt siste nummer har en større reportasje om emnet.

Det var sentrumsregjeringen som tok tak i og løste opp de strenge og sentralistiske læreplanene, slik at det nå er gitt rom for et mer fleksibelt valg av lærestoff og å kunne se flere trinn under ett med hensyn til måloppnåelse m.v.

Læreplan 97 var for stram i forhold til lærernes selvstendige vurderinger og profesjonalitet. Mange følte seg i en pedagogisk tvangstrøye. Dette ble heldigvis myket opp i ny forskrift til læreplan og lov. Sentrumsregjeringen la i fjor inn midler i skolepakka for å stimulere til nytenking i måten å organisere læringsprosessen på. Det er bra at statsråd Giske følger opp dette. Ifølge Norsk Skoleblad er det en rekke interessante søknader om forsøk, alt for å bedre opplæringen slik at den enkelte elev kan få mer individuelt tilpasset opplæring. Det er jo hele hensikten, bedre læring for den enkelte.

Interpellanten vinkler sitt spørsmål om organisering av læringsopplegget mot nye vurderingsformer i tråd med læreplanene. Det er prisverdig, men dette er det allerede gitt åpning for i en egen paragraf i opplæringsloven. En oversikt fra Lærerforbundet viser mange gode eksempler på relevante søknader. Det forhindrer selvsagt ikke at en kan utfordre statsråden på hvilke initiativ han kan ta for å stimulere til bedre og mer relevante vurderingsformer enn det som er vanlig i dag, og vi har jo hørt noen av svarene derfra nå. Elevene trenger tilbakemelding på ulike måter for å stimuleres til ny læring og utvikling. Ikke minst er prosjektorientert undervisning et viktig ledd i å få fram elevenes nysgjerrighet og fantasi i læringsprosessen. Her står evaluering undervegs i prosessen sentralt. Det er en utfordring å få flere lærere til å ta i bruk prosjektarbeid. I dag er det nok ofte temaundervisning som blir betegnet som prosjektarbeid. Jeg utfordrer statsråden til å si litt om dette, og om hvor langt etterutdanningen har kommet på dette området. Det viktigste er nå å gi lærerne tillit slik at de kan frigjøre sin pedagogiske kreativitet og få rammevilkår og pedagogisk mot til å ta i bruk det handlingsrommet som vitterlig allerede finnes. Mitt ønske er at alle kommuner nå vil sette pedagogisk utviklingsarbeid mer sentralt på den politiske dagsordenen.

Skolen kan ikke sammenliknes direkte med annen tjenesteyting. Læring kan ikke produktivitetsmåles slik antall kilometer vegutbygging kan. Læring er så mye mer enn hva elever oppnår rent faglig. Det er snakk om å utvikle det hele mennesket, slik generell del av læreplanen sier. Dette krever nye og varierte vurderingsformer. Jeg drister meg til et spørsmål litt på siden av emnet, om ikke skolesjefen, som mange kommuner har kuttet ut, burde gjenreises som pedagogisk leder og inspirator for å sikre mer skoleutviklingsdebatt i kommunene. Det innebærer som kjent mye mer enn å telle penger på ulike budsjettposter og diskusjon om nedlegging av skoler.

Rune E. Kristiansen (A): Interpellanten sa i sitt første innlegg at vi som begynte på skole på 1950-tallet, kun hadde én radiokanal å hente informasjon fra. Til opplysning kan jeg fortelle at det var noen av oss som også fant Radio Lux, så vi hadde litt å velge mellom.

Jeg synes det som er tatt opp i interpellasjonen i dag, er positivt og viktig. Det er også viktig at vi går litt dypere inn i hva det er som stopper opp eventuelle utviklingsprosjekter i norsk skole. Jeg mener at det innenfor dagens regel- og avtaleverk er godt handlingsrom.

Jeg registrerte at statsråden sa han ville ta tak i det hvis behandlingstiden i departementet var for lang. Det har han uttrykt at han vil gå inn i. Men jeg tror neppe det er behandlingstiden som er den store proppen. Det kan vel så mye være at det er en rekke skoler, og også i kommuner rundt i landet, hvor man ikke selv er drivkraften bak det å sette i gang prosjekter. Men jeg synes – som også andre her har sagt – at det er ganske mye spennende av nytenkning i norsk skole. Komiteen hadde en etter mitt syn fantastisk tur for et drøyt år siden, bl.a. til Gran skole her i Oslo, hvor vi fikk en gjennomgang av hvordan den skolen hadde gått i gang med et større prosjektarbeid i forhold til integrering og minoritetsarbeid. Og jeg tror en samlet komite kan slutte seg til at det her er gjort et forsøk som vi har all grunn til å være stolt av på alle plan.

Når så interpellanten Reikvam i sitt hovedinnlegg kjører såpass hardt på å bryte ned sentralistiske linjer, blir jeg noe overrasket, for i de årene jeg har fulgt debatter her i stortingssalen, er det ganske ofte jeg fra SVs side har hørt begrepet «sentrale arbeidsnormer», altså at man har veldig stor tillit til at den beste måten å gjøre ting på, er at det er det sentrale ledd som er avgjørelsesfaktoren innenfor norsk skole.

Det siste jeg vil ta opp, som jeg synes er svært viktig, er disse utviklingsprosjektene som går på leksearbeid, dvs. at man kan ha leksefri eller i hvert fall få leksearbeidet gjennomført på skolen, for det er så store forskjeller mellom foreldre når det gjelder ressurser etc. med hensyn til det å hjelpe den enkelte elev, at det ofte blir en rekke elever som kommer dårlig ut eller taper i forhold til hvordan det hadde vært dersom vedkommende hadde hatt tilgang til å gjøre lekser på skolen og hatt det støtteapparatet som ligger der, rundt seg.

Rolf Reikvam (SV): Skolen må jo være det eneste stedet hvor man velger å organisere arbeidet slik at mesteparten av jobben skal gjøres hjemme. Det er vel ingen andre arbeidsplasser i dette land hvor man organiserer arbeidet slik at når man er ferdig på arbeidsplassen sin, skal man gå hjem og gjøre jobben. Leksefri skole er ikke noe annet enn at man velger å organisere undervisningen eller læringsarbeidet slik at man får gjort det som skal gjøres, på arbeidsplassen. Vi kan jo tenke oss hvordan det ville bli rundt om på arbeidsplasser her i Norge for øvrig hvis man valgte å organisere det slik at mesteparten av arbeidet måtte gjøres når man kom hjem. Det er jo klart at dette blir galt. Så leksefri skole er ikke snakk om leksefri, det er egentlig bare et symptom på at vi har organisert feil. Og det er det som er mitt anliggende, at vi må velge en måte å organisere og legge til rette undervisningsarbeidet på, slik at elevene kan gjøre arbeidet på skolen når de er der.

Denne debatten har vist hvor skillelinjene går i norsk politikk når det gjelder utdanning. Høyre fremstiller seg som et utdanningsparti, men det de har svart med i dag, er karakterer, prøver og et uavhengig utvalg. Det er svaret for å gjøre skolen bedre. Mer karakterer, flere prøver og så skal vi ha et utvalg, et uavhengig skoletilsyn – noe de henter fra England – som skal reise rundt og påse at det som foregår i skolen, er rett og rimelig. Dette er en mistillit til lærerne. Vi skal ha stor tillit til lærerne, og vi skal tro – og vi vet – at hvis de får tillit innenfor rimelige rammer, lager de, sammen med elevene, en spennende og god skole hvor det foregår læring. Og det er jo det som er viktig, og det som er målet: å legge til rette for læring.

Så vet vi at en del ting styrer prosessene på skolen. Og Arne Lyngstad overrasker meg litt. For når vi har lest evalueringen av Reform 94, hvor man klart påpeker at karaktersystemet, evalueringssystemet, styrer det som foregår på skolen, da er vi nødt til å ta et oppgjør med det, for vi vet noe om det. Og når vi vet at dette er styrende, må vi ta det oppgjøret som er nødvendig – vi må endre på det. Og det er ikke vanskelig å utvikle nye former for vurdering der elevene i større grad selv er med på å foreta denne evalueringen og disse vurderingene. Mange skoler gjør det, og det fungerer fantastisk bra.

Til slutt: De tilbakemeldingene vi får fra skoler som er interessert i å prøve ut nye modeller, og som har jobbet for å få til noe nytt, er at det er rammebetingelsene, dvs. læreplanene, arbeidstidsordningene, og karaktersystemet som er de største hindringene. Og det er jo det vi kan gjøre noe med her. Og da får vi gjøre noe med det hvis vi vil ha en utvikling.

Statsråd Trond Giske: La meg først ta tak i et par konkrete utfordringer som jeg har fått i løpet av denne debatten. Representanten Lyngstad spurte om jeg kunne være villig til å se på eksamensgjennomføringen i grunnskolen, og det synes jeg er et godt forslag. Vi bør hele tiden ha en kontinuerlig diskusjon om omfanget av eksamen og hensiktsmessigheten ved eksamen.

Når det da gjelder om man kanskje kan stimulere til forsøk ved å gi støtte til andre deler av forsøksvirksomheten, vil jeg si følgende: Min holdning til det er at vi må få mest mulig av forsøksvirksomheten til å bli organisert lokalt, og at pengene kan gå ut slik at skolene og kommunene selv kan drive prosjekt. Når jeg er ute og reiser og av og til møter folk som kanskje har brukt to-tre-fire dager på administrativt arbeid for å søke om 20 000 kr, blir jeg litt oppgitt over hvordan vi har organisert dette. Da har man gjerne brukt like mye i administrasjon – på å søke, rapportere og skrive alt dette administrative – som man i det hele tatt får ut til forsøket sitt. Det er bedre å få pengene ut og la de ulike forsøkene blomstre.

Når det gjelder utfordringen fra Marit Tingelstad, er jeg helt enig i at vi trenger en sterkere bevissthet om skoleutviklingen i den enkelte kommune og en skikkelig debatt om det. Jeg håper vi kan få til det.

Når det gjelder prosjektarbeid, vil jeg si at noe av det som den høringen vi hadde om lærerutdanningen, viste, var at der har vi fortsatt mye å gjøre. Det må være en forutsetning at de nye lærerne vi skal sende ut i norsk skole, faktisk har brukt de samme arbeidsformene i sin egen læring som dem de skal bruke når de kommer ut i skolen. Hvis man har brukt tradisjonelle læremåter i sin egen læring, og så plutselig skal bruke utradisjonelle, nye metoder i skolen, tror jeg det blir vanskeligere enn om man brukte det i praksis i lærerutdanningen. Det fortelles en historie – jeg vet ikke om den er riktig, men i hvert fall illustrerer den et poeng – om en lærerskoleklasse som kom tilbake til lærerskolen etter å ha besøkt en barneskole, og da krevde de at de i det minste burde få like stor innflytelse over sin egen lærehverdag som elevene i grunnskolen hadde. Det forteller kanskje litt om at vi henger litt etter der.

Men så må jeg si meg helt enig med interpellanten i at denne debatten viser veldig klart at skillelinjene på dette området i norsk utdanningspolitikk går mellom sentrum, Arbeiderpartiet og venstresiden på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre. Noe av det mest gledelig ved denne debatten var da Lyngstad sa at kanskje skal vi se på eksamensformene, kanskje bruker vi for mye ressurser på det, kanskje kunne vi heller bruke ressursene på læring i skolen. Høyre derimot foreslår at vi skal innføre eksamen i alle skriftlige fag i grunnskolen. De foreslår at vi skal innføre karakterer fra femte klasse i barneskolen. De er også imot f.eks. åpen bok-eksamen; det har de vært tidligere i denne salen. Det viser at skillet nå går helt klart mellom sentrum og venstre på den ene siden og Høyre og Fremskrittspartiet på den andre siden, og slik har det også vært tidligere. Derfor håper jeg at vi som i hvert fall er enige om i hvilken retning utviklingen bør gå, kan ha det samarbeidet om en ny skole.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten omme, og sak nr. 2 er ferdigbehandlet.