Lisbet Rugtvedt (SV): Når vi har en sak som angår sanksjonene mot Irak, på dagsordenen, og har utenriksministeren i salen, er det fristende å benytte anledningen til å ta opp et par spørsmål knyttet til norsk Irak-politikk og arbeidet med sanksjonene.

Utenriksministeren har nylig møtt sin nye amerikanske kollega. Inntrykket vi har fått gjennom media, er at dette var et møte i skjønn politisk forening. Det er riktignok kommet fram at det var en viss uenighet knyttet til Irak, men det virker ikke som denne uenigheten var særlig stor. Utenriksministeren har tidligere gitt uttrykk for at han vil gå inn for endringer i sanksjonsregimet overfor Irak for å komme fram til sanksjoner som ikke like mye som dagens, rammer sivilbefolkningen.

Ifølge Dagsavisen den 10. februar sier utenriksminister Jagland:

«– Ikke bare må vi beholde sanksjonene, men vi må også styrke sanksjonene som et våpen mot Saddam Husseins forsøk på å bygge masseødeleggelsesvåpen. Derfor må vi nå forsøke å ta fra ham det sterkeste kortet han har, nemlig den humanitære situasjonen for sivilbefolkningen.»

At vi skal frata Saddam Hussein det poenget at sanksjonene ødelegger den humanitære situasjonen i Irak, er et resonnement jeg følger fullt ut. Men den eneste logiske konsekvensen av dette ville jo være å heve de sanksjonene som rammer sivilbefolkningen.

Regjeringen gir så tvetydige signaler når det gjelder sanksjonene, at det er nødvendig å spørre nok en gang: Går Regjeringen inn for å oppheve de sanksjonene som rammer sivilbefolkningen, og argumenterte utenriksministeren for dette overfor utenriksminister Powell? Og dersom Regjeringen fremdeles er for å oppheve en del av sanksjonene mot Irak, hvordan vil Norge arbeide for å skape oppslutning om dette synet og påvirke bl.a. USA og Storbritannia til også å gå inn for endringer i sanksjonene?

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Når det møtet som jeg hadde med Colin Powell framstod som skjønn forening når det gjaldt sanksjonene mot Irak, har det sammenheng med at Norge var en del av den koalisjonen som gikk inn for å drive Irak ut av Kuwait og å stoppe angrepet på kurderne i Irak. Dessuten har vi helt fra begynnelsen av støttet sanksjonene, noe for øvrig de andre i Sikkerhetsrådet også har gjort – alle de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet har støttet sanksjonene. Til å begynne med støttet også Irak sanksjonene, man var altså enig i at man skulle slippe våpeninspektører til, og at man skulle stoppe produksjon av masseødeleggelsesvåpen. På dette grunnlaget ble FN-resolusjon 1284 vedtatt. Jeg synes representanten Rugtvedt må holde litt orden på «sysakene» og historien her. Hvis man nå skal sette strek over hele denne historien, stiller man seg på sidelinjen av alt som har foregått i forhold til alle faste medlemmer av Sikkerhetsrådet, og det synes jeg ikke ligner noen ting.

Når det gjelder saken i dag, dreier den seg ikke om sanksjoner mot Irak, den dreier seg om hvordan Norge skal lede komiteen som skal gjennomføre sanksjonene mot Irak. Norge har ingen mulighet for i denne komiteen å endre sanksjonene, det kan vi bare gjøre som medlem av Sikkerhetsrådet. Det er Sikkerhetsrådet som har fastsatt sanksjonsregimet. Komiteen skal administrere eller gjennomføre det regimet som Sikkerhetsrådet har vedtatt. Det er det som vi nå ber om midler til å få gjort, fordi vi ønsker å gå inn i dette. Det er om lag hundre søknader som behandles hver eneste uke, og det er en stor arbeidsinnsats som må til fra norsk side for å ta dette alvorlig. Vi har i den første måneden gått nøye inn i hver eneste søknad. Som jeg sa til Colin Powell i møtet på fredag, har vi sett at det er fullt mulig å gjøre to ting: både å styrke sanksjonene som skal hindre Saddam Hussein i å bygge masseødeleggelsesvåpen, og samtidig å lette på den humanitære situasjonen i Irak, og vi er i kontakt med de fem faste medlemmene av Sikkerhetsrådet om nettopp dette. Det som jeg kan si her i dag, er at det som Norge har gjort, vekker stor interesse. Men man må ikke komme dit hen at man setter hele sanksjonsregimet under kritikk, for det er det nødvendig å opprettholde så lenge Saddam Hussein ikke etterkommer FNs krav, som han til å begynne med for øvrig var enig i, om at inspektører fra FN skal komme inn i landet for å påse at man ikke produserer masseødeleggelsesvåpen. Dette var utgangspunktet for sanksjonene, ikke at sivilbefolkningen skulle rammes.

Lisbet Rugtvedt (SV): Jeg er fullt klar over hvilken sak vi har til behandling i dag. Jeg er også fullt klar over forhistorien bak sanksjonene mot Irak. En del av historien er at SV gikk inn for disse sanksjonene i sin tid, fordi vi mente at det trengtes sterke virkemidler mot et regime som ikke respekterte internasjonal rett, og som er et undertrykkende regime. Men vi mener at det nå er på tide å endre sanksjonsregimet, og oppheve de sanksjonene som rammer sivilbefolkningen. Jeg synes det er relevant i saken, også den saken som vi konkret har på bordet i dag, å spørre om hvordan Norge vil arbeide for å endre sanksjonsregimet, noe jeg tidligere har oppfattet at Regjeringen har gått inn for. Jeg oppfatter at Regjeringen sender veldig tvetydige signaler, og bad derfor om et klart svar på om Norge vil eller ikke vil gå inn for å oppheve noen av sanksjonene mot Irak. Jeg konstaterer at det er veldig vanskelig å få et klart svar på det.

Spørsmålet vi altså ønsker å få et helt klart svar på, er om Norge mener alvor med det at man vil utvikle smarte sanksjoner: erstatte dagens sanksjonsregime med sanksjoner som er rettet inn mot den politiske eliten i Irak, og oppheve noen av de sanksjonene som rammer sivilbefolkningen. Jeg konstaterer at det ikke er mulig å få et klart svar på det, og jeg synes det er skuffende at Regjeringen ikke holder fast ved de signalene den tidligere har gitt, nemlig at man er for å endre sanksjonsregimet og oppheve noen av sanksjonene.

Utenriksminister Thorbjørn Jagland: Når representanten Rugtvedt mener å ha fått forvirrende svar, er det muligens fordi hun har en forvirret oppfatning av hva sanksjonene er. Det er ikke et sanksjonsregime som i utgangspunktet skulle ramme sivilbefolkningen, det er rettet mot at Saddam Hussein ikke skulle kunne produsere masseødeleggelsesvåpen, og på det grunnlaget bør man videreføre sanksjoner. Men man kan praktisere sanksjonene på en slik måte at de ikke rammer sivilbefolkningen. Vi har sett at sanksjonene har rammet sivilbefolkningen, og vi har i den måneden vi har ledet sanksjonskomiteen, sett at det går an å administrere dette regimet på en slik måte at man oppnår begge deler, både hindrer Saddam Hussein i å produsere masseødeleggelsesvåpen og samtidig letter trykket på sivilbefolkningen.

Diskusjonen går ikke på om man skal oppheve bestemte sanksjoner, det er ikke slik dette er. Hvis dette er utgangspunktet, blir det forvirrende, og da blir selvfølgelig alle svar også forvirrende. Jeg vil oppfordre Rugtvedt til å sette seg inn i hva sanksjonsregimet er, slik at en kan drøfte dette på det grunnlaget og ikke på et helt annet grunnlag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.