Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter og de øvrige gruppene 5 minutter hver. Det blir ikke anledning til replikkordskifter. De som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, har en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Aud Gaundal (A) (ordfører for saken): Innstillinga fra komiteen til Dokument nr. 8:23 om å gjøre Husbanken til en bank kun for førstegangsetablerere, viser at det ikke er noe flertall for Høyres forslag.

Enkelte ting kan vi imidlertid være enige om, nemlig at foreldres økonomi ikke skal være avgjørende for ungdommenes muligheter for boligetablering. Det var da også hovedutgangspunktet for Regjeringas budsjettforslag for inneværende år. I tillegg til lån og tilskudd til førstegangsetablerere er oppføringslånet viktig. I tillegg til gode boliger bidrar lånet til valg av samfunnsmessig og ressursøkonomisk fornuftige løsninger.

Flertallet i komiteen går inn for at dokumentet vedlegges protokollen. Begrunnelsen er komiteens enstemmige forslag ved behandlingen av St.meld. nr. 49 for 1997-98, og tilhørende innstilling, om at det burde gjennomføres en bred utredning av de boligpolitiske hovedspørsmålene.

De prinsipielle sidene ved forslaget fra Høyre kan en selvfølgelig ta opp når denne utredningen er ferdig og vi får en egen stortingsmelding om boligpolitikken for de neste ti år. Dette må imidlertid ikke tolkes dit hen at f.eks. Arbeiderpartiet er villig til å gå i retning av at Husbanken skal bli en egen bank kun for førstegangsetablerere.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser i innstillingen til sine merknader i Innst. S. nr. 223 for 1997-98 om oppfølging av Habitat II, der flertallet, alle unntatt Høyre og Fremskrittspartiet, mener at Husbanken fortsatt skal være en allmenn bank og et effektivt styringsredskap i boligpolitikken. Det er mange argumenter for dette, ikke minst når det gjelder langsiktige og trygge rammevilkår. Aktørene i boligbyggemarkedet er ikke minst avhengige av det.

Husbanken er også med og fremmer konkurranse blant alle som yter lån. Det er ganske spesielt at bankene i Norge forestiller seg at de rammes av at Husbanken har en stor andel av utlånene til bolig. I andre land er det langsiktige pensjonskasser, realkredittinstitusjoner osv. som i stor grad yter langsiktige boliglån. I så måte kan forslaget fra Høyre tolkes som en ny vri overfor Husbanken når ESAs behandling av Husbanken ble vurdert til ikke å være i strid med EØS" reglement.

Husbanken har også en viktig rolle i motkonjunkturpolitikken. Staten, gjennom Husbanken, kan best bidra til å dempe uønskede svingninger i byggebransjen gjennom en god kredittpolitikk.

Husbanken er statens viktigste virkemiddel i boligpolitikken. Her er vel en av de største forskjellene mellom flertallet i komiteen og mindretallet, ved Høyre og Fremskrittspartiet.

Hvis de private bankene skulle overta den generelle statlige boligfinansieringen, ville det i praksis bety boligfinansiering for de bedre stilte – altså ville mange falle utenfor.

Husbankens rentefastsettelsessystem og subsidieprofil ble lagt i 1996. I forkant av omleggingen hadde Statsbankutvalget levert sin innstilling, NOU 1995:11, og Regjeringa hadde lagt fram sin melding til Stortinget, St.meld. nr. 34 for 1994-95 Om Husbankens rentevilkår og subsidieprofil. I forbindelse med dette ble spørsmålet om hvorvidt Husbanken fortsatt skulle være en generell boligbank, også diskutert. Da var et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Sosialistisk Venstreparti for følgende:

• Husbanken må opprettholdes som generell boligbank – nøktern ressursbruk og god miljøpolitikk er god boligpolitikk.

• Staten må gi langsiktige lån, ikke skape utrygghet.

• Renten i Husbanken må være lavere enn det som kan oppnås i markedet, og det må være mulighet for politisk styring.

Dette var noe av det som ble sagt av flertallet.

Så litt i forhold til Husbankens krav til arealbegrensninger. Her har Arbeiderpartiet den mening at også det kan være et tema når det offentlige boligutvalget, som skal være ferdig i slutten av dette året, legger fram sitt arbeid. Det kan godt hende at folk i framtida vil bo på mindre areal og kanskje heller bruke pengene til å reise. Vårt ønske er i såfall at dette også vurderes ved en boligpolitikk for framtida – altså etter at utvalget har lagt fram sin innstilling.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Kristeleg Folkeparti er oppteke av å finna gode løysingar for førstegangsetablerarar på bustadmarknaden. Høge bustadprisar og ofte stor studiegjeld gjer at mange unge har problem med å kjøpa sin eigen bustad. Det gjer det nødvendig å betra finansieringsmoglegheitene for dei som skal etablera seg for fyrste gong. Kristeleg Folkeparti er samd med forslagsstillarane i at det er urimeleg at familiens formuessituasjon skal avgjera om ungdom kan vera i stand til å kjøpa eigen bustad.

Kristeleg Folkeparti støttar imidlertid ikkje Dokument nr. 8-forslaget som vi i dag har til behandling. Modellen som er skissert i forslaget, byggjer på at all grunnfinansiering innan bustadbygging skal finansierast av ordinære finansinstitusjonar, og at Husbanken skal slutta med å gje oppføringslån. Husbanken skal derimot ta ansvar for all toppfinansiering blant førstegangsetablerarar.

Sjølv om Kristeleg Folkeparti er positiv til at Husbanken i større grad enn no kan verta ein bank for førstegangsetablerarer, så må den ikkje gjerast om til ein bank berre for førstegangsetablerarar.

Modellen som vert skissert i forslaget, vil kunna stengja ute ein del av dei som skal etablera seg for fyrste gong. Ein privat finansinstitusjon vil ofte vurdera betalingsevna strengare enn Husbanken. Dette kan føra til at dei som har mest behov for lån i Husbanken, vil verta stengde ute.

Kristeleg Folkeparti vil peika på at det er viktig å behalda oppføringslånet, fordi oppføringslånet er eit godt incitament for å satsa på bygging av nye bustader, både blant burettslag og andre byggherrar. Oppføringslånet er viktig for bustadbygginga i distrikta. Ein del av dei som har behov for å kjøpa bustad, t.d. studentar og trygda, vil ikkje ha god nok inntekt til å få lån i private finansinstitusjonar.

Kristeleg Folkeparti ynskjer å betra tilbodet til fyrstegongsetablerarar med følgjande: Langt fleire bør få moglegheit til å få kjøpslån i Husbanken. Kjøpslånet er som kjent Husbankens lånetilbod til grunnfinansiering ved kjøp av brukt bustad. Inntektsgrensene har der vore altfor låge.

Kristeleg Folkeparti ser det som viktig å endra reglane for behovsprøving for å etablera lån. Det bør leggjast til rette for fullfinansiering der det er behov for det. Samtidig må BSU-ordninga byggjast ut. Å stimulera til sparing er svært positivt, også for dei unge.

Kristeleg Folkeparti meiner at det er behov for å gje fleire av dei som vil ha varig låg inntekt, moglegheiter for å få etableringstilskot. Det er viktig at studentfamiliar får moglegheit til å kjøpa seg ein bustad gjennom Husbanken. Betalingsevna deira må vurderast ut frå framtidig betalingsevne, ikkje ut frå den dei har som studentar.

Kristeleg Folkeparti er samd med forslagsstillarane i at minstekravet til arealnormer i Husbanken vert redusert. Dette vil auka moglegheita for at unge og andre med låg finansieringsevne kan kjøpa sin eigen bustad. Vi vil understreka at det er viktig at kommunane legg til rette for tomter til bustadutbygging, noko som mange plassar er ein flaskehals.

Kristeleg Folkeparti ynskjer at bustadpolitiske utfordringar vert sette på dagsordenen. Men før ein eventuelt gjer større endringar, meiner Kristeleg Folkeparti at vi må avventa arbeidet frå det bustadpolitiske utvalet og den etterfølgjande stortingsmeldinga.

Eg vil ta opp forslaget frå Kristeleg Folkeparti, Høgre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, forslag nr. 1, som eg vil utfordra Framstegspartiet til å støtta.

Presidenten: Anita Apelthun Sæle har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Erna Solberg (H): Det finnes av og til enkelte uvirkelighetens skjær over norsk politikk. Det ene er at hver gang man fremmer nye forslag som kanskje skulle forenkle verden noe, som skulle strømlinjeforme noen ordninger, og som skulle sørge for at man fikk mindre dobbeltarbeid, mellom offentlig sektor og privat sektor og mellom ulike nivåer i offentlig sektor, så er det veldig vanskelig for enkelte partier å forandre mening.

Jeg er i og for seg glad for at statsråden i det brevet hun har gitt, ikke har satt foten direkte ned for forslaget, at hun har foretatt en mer byråkratisk tilnærming – ved å si at vi må vente på det boligpolitiske utvalget, et fremskritt i forhold til tidligere holdning – til de skissene som vi har gitt over hvordan man bør reformere Husbanken.

Hvis vi har en utfordring i å fornye offentlig sektor, må vi av og til stille spørsmålet: Har vi organisert de ordningene vi har, riktig? Og vi har stilt spørsmål om det er behov for en generell boligfinansieringsbank når det åpenbart ikke er finansiering av boliger på generell basis som er problemet i boligmarkedet, men det som f.eks. går på planer og regulering for å få fart på det. Nei, da er det de målrettede behovene som forsvarer et offentlig engasjement. Og et av de målrettede behovene er bl.a. å sørge for at også unge, uavhengig av foreldrenes inntekt og formue, kan få seg en bolig i dagens Norge.

Vi har derfor foreslått en omlegging av låneordningene i Husbanken – ikke å fjerne alle de sosiale ordningene, men den skal være en førstegangsetablererbank på den generelle boligfinansieringen, og den skal være individorientert. Den skal i tillegg opprettholde de ordningene som går gjennom Husbanken som er sosialt begrunnet, som gjelder de vanskeligstilte, og som går via kommunen osv. Vi har aldri foreslått å gjøre noe med dem. Boligtilskuddet til de trygdede og andre opprettholder vi.

Hva ville fordelene med en slik ordning være? Jo, det ville f.eks. være at man som lånsøker kunne gå ett sted, nemlig i den lokale bank, og søke om lån. De ville formidle lån, både det til 60 pst. og etableringslånet fra Husbanken. Da hadde man sluppet å gå først til banken og så til kommunen.

Og hva sier de fleste kommuner? Jo: Vent tre uker, vi har en saksbehandlingstid. Ta med prospektet! Hva er det som skjer når man f.eks. har vært og sett på en leilighet man kunne tenke seg å kjøpe? Tror man det er tre uker til budrunden går? De fleste trenger å vite at de har et lån når de går på visning. I dag er det mange unge som sier at de ikke kan bruke ordningene fordi det er for vanskelig, og fordi det går for tregt. De har behov for å få et raskt svar. De ramler altså utenfor deler av boligmarkedet fordi de ikke kan få en lånefinansiering som er god nok gjennom den husbankordningen som finnes.

I tillegg vet vi at kommunene er «risikoaverse», som det så pent heter på sosialøkonomspråk. Kommunene har ikke tenkt å prioritere og subsidiere denne gruppen. Uansett hvor mye statsråden forsøker å presse kommunene til å låne ut mer i denne ordningen, vil en større og større andel av det såkalte boligtilskuddet bli bundet opp i at man skal sette opp tapsfond. Opptil 20 pst. av boligtilskuddet kan i dag bindes av kommunene til tapsfond for å finansiere denne ordningen. Det er en langt større andel enn det bankene faktisk binder opp i forhold til sine egne låneordninger. Det betyr at vi binder midler som kunne ha vært brukt til andre vanskeligstilte, for å sørge for at kommunene fortsatt har denne ordningen. Jeg tror vår løsning hadde vært betraktelig bedre, for den hadde vært lettere for brukerne å møte direkte.

Så er det spørsmålene: Trenger vi den generelle boligbyggingsbanken? Jeg tror dette er en bedre ordning for dem som skal etablere seg. Trenger vi disse reguleringsmekanismene? Trenger vi Husbanken for å få bygd flere boliger? Nei, vi får ikke bygd flere boliger selv om vi har Husbanken. Det er andre ting som stenger for å bygge flere boliger. I tillegg er mesteparten av kvalitetskravene noe av det samme som vi gjennom planverket forlanger at kommunene i reguleringsplaner skal ta stilling til. Slik får vi en dobbel bruk av offentlige ressurser – ved å planlegge akkurat det samme, ved å stelle med akkurat det samme. Akkurat denne biten her, ansvaret for utformingen av boligmarkedet, skal være en lokalpolitisk sak. Det skal ikke være slik at det er staten som gjennom Husbanken skal sette normer her.

Så til sist til det elementet som går på minstekrav: Jeg tror tiden er overmoden for en skikkelig oppmyking av minstekravene. Vi må se på begrepet «funksjonalitet», ikke på størrelse og kvadratmeter. Jeg er glad for at vi har et «nestenflertall», og jeg håper at Fremskrittspartiet nå vil slutte seg til dette forslaget – for det ville være logisk i forhold til hva Fremskrittspartiet har vært med på før.

Så har jeg bare lyst til å vise til et eksempel på hvor grotesk dette blir. De som leste VG på søndag (presidenten klubber), så at det var en rekke eldre damer som stod i fare for å bli kastet ut av et hybelhus. Og hvorfor var det slik? Jo, fordi minstekravet gjorde at de måtte ha større husvære for å få lån i Husbanken ved oppussing.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet meiner Husbanken skal vera eit instrument som skal spela ei viktig rolle framover ved å sikra bustader av nøktern standard i bustadmarknaden.

Til det forslaget som ligg føre i dag, har vi merka oss at Husbanken alt i dag bruker ein vesentleg del av ressursane sine inn mot dei som etablerer seg for fyrste gong. Både etableringslån, etableringtilskott og oppføringslån går i stor grad til denne gruppa. Det har vi fått stadfesta i brev frå statsråden.

Men det er òg andre sider ved verksemda til Husbanken som det er viktig å sikra. Husbanken medverkar gjennom dei mange låne- og tilskottsordningane sine til å fremja ei rekkje bustadpolitiske løysingar som marknadskreftene aleine ikkje tek godt nok vare på. Dette er forhold som gjeld både investeringar og fordeling. Husbanken medverkar til å fremja bustad- og miljøkvalitet i samband med både nybygging og utbetring – det gjeld variert bygging, f.eks. studentbustader, utleigebustader, omsorgsbustader, barnehagar osb. I tillegg til dei økonomiske verkemidla som Husbanken rår over, har denne institusjonen samla sett ein stor fagleg kompetanse som kjem både kundar og storsamfunnet til gode. Eg meiner Høgre med sitt forslag undervurderer desse andre sidene ved Husbanken si verksemd.

Så er det slik at mens den private finansmarknaden byggjer vurderingane sine aleine på den betalingsevna den enkelte har, og på panteverdien av låneobjektet, har Husbanken si rolle heile tida vore at òg husstandar med låg betalingsevne skal få lån til å kjøpa bustad dersom dei kan klara utgiftene på sikt. Husbanken sine rentevilkår for generelle lån er uavhengige av inntektene til lånekunden. Den private finansmarknaden gir lågare rente når betalingsevna er god og tryggleiken for at lånet blir tilbakebetalt, er høg.

Eg hadde ein periode sjølv sans for å gjera Husbanken til ein fyrsteheimsbank. Eg trudde at vi då kunne bruka midlane endå meir fornuftig og målretta. Eg har kome til at det er for snever tenking. Eg er ikkje i tvil om at Husbanken slik den fungerer i dag, medverkar til nøktern ressursbruk og til at det på marknaden for bruktbustader etter kvart vil vera god tilgang på slike mindre, nøkterne bustader. Det er særs viktig for at grupper med låg betalingsevne likevel skal kunna skaffa seg sin eigen bustad. Det er nødvendig for at det offentlege skal kunna hjelpa svake grupper utan at dei statlege tilskotta blir altfor høge. Erfaring viser at bustader som er finansierte av private bankar, gjennomgåande har ein heilt annan storleik og kostnad enn bustader som er finansierte gjennom Husbanken. Og med stadig større mangel på areal i byar og tettstader er det viktig at staten stimulerer til god utforming av bustadene og til god bustadkvalitet.

Husbanken er staten sitt viktigaste verkemiddel i bustadpolitikken. Det er nødvendig å ha høve til å sjå bustadpolitikken og bruken av verkemiddel som ein heilskap. Oppføringslånet er i praksis det viktigaste verkemidlet etter at rentesubsidieringa er borte. Husbanken er òg særs viktig som ein reiskap for å driva motkonjunkturpolitikk. Staten kan gjennom Husbanken best medverka til å dempa uynskte svingingar i byggjebransjen gjennom ein god kredittpolitikk. Erfaring viser at i periodar med svært høg marknadsrente hadde bustadbygginga stoppa nesten heilt opp dersom Husbanken ikkje hadde gitt tilbod om rimelegare lån.

Vi meiner at det er behov for større fleksibilitet når det gjeld arealgrenser og er der med på eit forslag som eg håpar får fleirtal. Vi vil på det sterkaste åtvara mot å gjera Husbanken om til ein bank for dei som etablerer seg for fyrste gong, ut frå det eg allereie har sagt. Det vil sterkt redusera den politiske styringa over bustadpolitikken og gjera det svært vanskeleg å nå sentrale bustadpolitiske mål. Og vi er overraska over at ikkje Arbeidarpartiet er med og slik medverkar til fleirtal for at dette forslaget blir avvist.

Eg vil til slutt ta opp det mindretalsforslaget som går på å avvisa Dokument nr. 8:23.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har tatt opp det forslag hun refererte til.

Erna Solberg har bedt om ordet for å fremsette et forslag.

Erna Solberg (H): Under heftig klubbing glemte jeg å ta opp mitt forslag. Jeg tar opp forslaget fra Høyre, som er referert i innstillingen.

Presidenten: Erna Solberg har tatt opp det forslag hun refererte til.

Torbjørn Andersen (Frp): Under henvisning til de forslagene som foreligger, har jeg fått en del utfordringer på om Fremskrittspartiet vil være med og støtte disse forslagene.

Jeg skal først ta for meg forslag nr. 1. Det lyder: «Stortinget ber Regjeringen sørge for at Husbankens krav til arealgrenser praktiseres mer fleksibelt». I praksis vil det bety at en nesten halverer de kravene som gjelder i dag, fra 55 m2 til 35 m2. Det måtte vel bli tidenes husmannskåk! Hvis noen tror at det går an å få en funksjonell boenhet på 35 m2, bør de tenke om igjen.

Jeg tror at dersom et slikt forslag hadde fått flertall, ville det satt i gang en uheldig prosess, der altfor mange boenheter ville bli altfor små. En slik politikk kan jeg på ingen måte støtte. Jeg mener faktisk at det til og med på 55 m2 kan være vanskelig nok å få til en funksjonell boenhet.

Det er klart at en oppmykning av arealgrensene kan være greit. Prinsippet er greit nok, men en oppmykning må gå på at Husbanken ikke burde ha noen arealbegrensninger oppover, slik det vel er i Sverige og i en del andre land der de har liknende finansieringsformer for hus. Så den saken kan jeg ikke være med på. Det er helt klinkende klart.

Når det gjelder forslag nr. 2, fra Høyre, om at Husbanken omgjøres til en bank for førstegangsetablerere, er det for så vidt tiltalende nok. Men at Husbanken skal gå fra å være en bank som først og fremst skal stimulere til nybygging til også å bli en bank der en kan finansiere oppkjøp av eldre bygg, har jeg heller ikke noe særlig sans for, selv om jeg for så vidt kunne si mye om Husbanken som sådan. Jeg tror at en slik ordning kunne bidra til å hemme nybyggingen. Og er det noe vi trenger her i landet, er det nettopp å ha flest mulige virkemidler for å stimulere til en aktiv boligpolitikk. Vi har faktisk et stort behov for å bygge langt flere boliger i Norge.

Hvis en slik ordning skulle medføre at vi hemmer nybyggingen, kan det samtidig føre til at prisene på eldre boliger stiger. Da er en nesten like langt, en har faktisk tapt på det. Jeg tror derfor at ingen av de forslagene er særlig gode, og det viser seg at Høyre står alene om forslag nr. 2.

Vi trenger som sagt først og fremst mer nybygging. Vi trenger heller ikke mindre boliger i dette landet. Det er mitt syn på akkurat de to forslagene som ligger her.

Helge Bjørnsen (SV): Det er store problemer på boligmarkedet. Det er kanskje et paradoks at det er slik, nettopp fordi Høyre i sin tid fikk gjennomslag for det de kalte selveierdemokratiet. Og etter det har mengden boliger og prisene på boliger vært helt ute av kontroll.

Løsningen i dag er definitivt ikke å gjøre Husbanken til en førstegangsetablererbank, slik Høyre foreslår. Løsningen er imidlertid å gjøre kommunene i stand til, sammen med staten, gjennom Husbanken å sørge for at det blir bygd et tilstrekkelig antall funksjonelle boliger til utleie, slik at vi kan få folk under tak til en rimelig pris.

Vi kommer tilbake til dette i en bredere debatt om Husbanken, så jeg skal ikke bruke mye tid på dette nå.

Jeg vil henlede oppmerksomheten mot side 2 i innstillingen. I den første flertallsmerknaden er vi tatt med ved en feil. Det er ikke meningen å være med der. Det er en merknad som nettopp sier at spørsmålet skal behandles i en senere melding, og at en ønsker en bred diskusjon om det. Vi mener at det ikke er nødvendig med en bred diskusjon om hvorvidt Husbanken skal være en førstegangsetablererbank. Det går fram av forslagene. Vi foreslår sammen med Senterpartiet at Dokument nr. 8-forslaget ikke bifalles.

Odd Einar Dørum (V): Jeg skal på vegne av Venstre uttale meg kort om forslagene.

Venstre har det syn at Husbanken bør hvile på to pilarer. En av pilarene er det som ligger i Høyres forslag, nemlig å dekke førstegangsetablerere. Den andre pilaren er å dekke mennesker som på grunn av ulike situasjoner og livsfaser har behov for hjelp for å klare seg. Det kan være det store antallet nyseparerte, fraskilte eller mennesker som av ulike grunner har en lav inntektsevne. Vi er overbeviste om at Husbanken bør konsentrere seg om de to pilarene, og fordi det er slik, kan vi ikke stemme for forslag nr. 2. Vi kan heller ikke stemme for å avvise det helt bastant, slik som mindretallet fra Senterpartiet og SV gjør.

Jeg vil konsentrere meg om forslag nr. 1.

Siden det nå har blitt et slags vitnesbyrd her, kan jeg si at min kone og jeg har bodd i en leilighet i nærheten av det arealet som er foreslått her, og vi var lykkelige og hadde det greit sammen. Og fordi det faktisk var mulig å få et slikt sted den gangen i Trondheim, så fikk vi en sjanse til å komme i gang. Det var ikke ved hjelp av husbanklån. Det var rett og slett en leiegård, eid av en gammel hedersmann av en snekker, og den var under husleiereguleringsregime, noe som ikke finnes lenger. Vi betalte en husleie på ca. 200 kr i måneden. Jeg skal ikke nevne hva beløpet hadde vært i dag, for det er så mange år siden.

Jeg føler at det å nedstemme det første forslaget – jeg skal formulere det krast og kontant – er et rått angrep på ethvert forsøk på å skaffe billige boliger for unge mennesker og mennesker i en trengt situasjon i de største byene våre. Dette er virkelig å ikke ta innover seg noe som helst av det som de store boligentreprenørene, boligkooperasjonen – ja, hvem det måtte være – har tegnet og vist er mulig. Jeg har selv sett tegningene til boliger på denne størrelsen, og jeg vet at det går an å produsere dem. Selv i sentrum av Oslo går det an å produsere dem så lenge man ikke auksjonerer bort tomten. Lar man f.eks. tomten gå til kostpris, og man har en høy nok u-grad, dvs. at man har en bygård på fem-seks etasjer, så er det fullt mulig å løse dette. Og det finnes mennesker i en helt annen alder enn gjennomsnittsalderen på de representantene som er til stede i salen her i dag, som faktisk synes at dette er en helt ålreit måte å leve på.

Jeg tror ikke representantene i salen i det hele tatt er i nærheten av denne nerdgenerasjonen, hverken sosialt eller på noen som helst måte. Men hvis man skal prøve å lytte til dem, prøve å se hvordan de lever, prøve å se hvordan de skal klare å komme i gang, så beskriver jeg det å avvise forslaget igjen som et rått angrep på et forsøk på å føre en fornuftig billigboligpolitikk.

Når Arbeiderpartiet gjør det, antar jeg det er fordi de vil si at når de kommer med sin store boligutredning, vil de forsøke å forholde seg til dette på en eller annen måte, så jeg skal ikke forfølge det ytterligere. Men når Fremskrittspartiet gjør det, med godt faglig skjønn hos representanten Andersen, det kan jo ikke noen betvile, så vil jeg si at da bør representanten Andersen ta seg en betydelig studietur i de norske storbyene og sette seg inn i den sosiale situasjonen som er der, sette seg inn i den praktiske situasjonen, og vite at nettopp Husbanken ville vært nøkkelen til å sørge for at mennesker får en sosial minstestandard for å starte et sted i livet og etter hvert gjennom livsutviklingen skaffe seg et sted å være.

Jeg er i grunnen ganske provosert over at det er mulig for et flertall i Stortinget å avvise forslaget igjen, men jeg tar det politisk til etterretning.

Statsråd Sylvia Brustad: Høyre foreslår å omgjøre Husbankens virksomhet til en bank som kun er innrettet mot førstegangsetablerende. Dersom man skulle gått inn for det forslaget, måtte en være klar over at det ville ha hatt store konsekvenser for det arbeidet som Husbanken i dag gjennomfører i boligpolitikken. Husbankens virkemidler innrettes i forhold til de boligpolitiske utfordringer vi står overfor, og ikke bare i forhold til førstegangsetablerende. I dag er f. eks. Husbanken viktig i forhold til å stimulere til at det bygges gode boliger, bistå i gjennomføringen av ulike handlingsplaner – som ikke minst dette stortinget har vedtatt – for eldresatsing og psykiatri, bidra til oppføring av barnehager og til arbeid med utbedring og byfornyelse, for å nevne noe. I tillegg forvalter Husbanken statens bostøtteordning. Jeg synes også Stortingets behandling av stortingsmeldinga om Husbankens virksomhet viste at det er brei oppslutning om at dette arbeidet er riktig og viktig, og at Husbanken er sentral i gjennomføringa av det. En formell avgrensing til førstegangsetablerende ville redusere Husbankens mulighet til å gjøre det som jeg mener faktisk kreves i boligpolitikken pr. i dag.

Det som imidlertid er bra ved at dette forslaget ble fremmet, er at vi har fått en debatt om hva vi kan og hva vi bør og skal gjøre for de husstander som møter problemer med å få et sted å bo.

Jeg vil også presisere at Husbanken allerede i dag er en bank hovedsakelig for førstegangsetablerende. Ikke bare gjelder dette virkemidler som etableringslån, kjøpslån, boligtilskudd til etablering og bostøtte, men også en stor andel av oppføringslånet går til førstegangsetablerende.

Men det er riktig at vi må gjøre noe mer med etableringsproblemene. Dokumentet «En solidarisk boligpolitikk», som jeg la fram i fjor sommer, fokuserte hovedsakelig på at Husbankens rammer og virkemidler må være tilpasset utfordringene knyttet til boligetablering samt sørge for botrygghet for økonomisk vanskeligstilte husstander.

Økninga med 2 milliarder kr til Husbanken, som Stortinget vedtok for inneværende år, er i den sammenhengen viktig. Denne økninga skal i hovedsak gå til å øke tildelinga bl.a. av etableringslån og kjøpslån til om lag 10 000-12 000 husstander, og når det gjelder etableringslån, er det mer enn 50 pst. flere enn det var i fjor.

Det er en glede for meg å kunne orientere Stortinget om at ei forskriftsendring på etableringslån og kjøpslån nylig har trådt i kraft. Forskriftsendringa vil føre til at flere unge kan få lån, og at det nå vil være mulig å gi 100 pst. finansiering av boligens låneverdi via etableringslånet samt at det også nå kan gis lån til kjøp av borettslagsboliger via kjøpslånet. Dette betyr at det vil bli lettere for unge uten egenkapital å kjøpe egen bolig. Men Regjeringa har ikke tenkt å gi seg med det.

I stortingsdebatten om Husbankens virksomhet framkom det synspunkter på at inntektsgrensene er for lave for å få lån fra Husbanken. Dette vil jeg raskt ta fatt i, og se om inntektsgrensene kan økes uten at det bidrar til at vi setter husstander med lav inntekt i betalingsvansker.

Dokumentet «En solidarisk boligpolitikk» ble også fulgt opp i statsbudsjettet for 2001 ved at bevilgningene til boligtilskuddet ble økt. Økninga i boligtilskuddet vil sørge for at det kan gis boligtilskudd til etablering for økonomisk vanskeligstilte, og det er lagt til rette for at det kan bli oppført flere utleieboliger framover.

Det å sikre at økonomisk vanskeligstilte husstander også skal kunne bo godt, kan gjennomføres med en stabil og god bostøtteordning. Regjeringa vil også framover vurdere nye målrettede tiltak for bostøtte, herunder de tiltak som ble drøftet i Byggforsks rapport om forholdet mellom bostøtte og sosialhjelp.

Til slutt: Jeg er enig i kommunalkomiteens henvisning til det nedsatte Boligutvalget. Boligutvalget skal se på de forholdene som Dokument nr. 8-forslaget tar opp. Innstillinga skal etter planen avgis innen årsskiftet og vil bli offentliggjort som en offentlig utredning etter det. Etter det vil Regjeringa så raskt som mulig komme tilbake med forslag til Stortinget. Men på kort sikt vil jeg, som nevnt foran, sørge for at vi greier å øke innsatsen på de eksisterende virkemidlene samt myke opp kravene for å kunne få tildelt lån, og det er et arbeid vi er godt i gang med.

La meg helt til slutt gi noen korte kommentarer til det med arealkravet. For det første må det være helt klart at det såkalte arealkravet som Husbanken opererer med, ikke gjelder midlertidige boenheter. Det betyr at for boliger som en skal bo i for en periode, enten en er student eller det er av en annen grunn, gjelder altså ikke det arealkravet som det opereres med.

Jeg har sjøl vært i boliger på 40 m2 i denne byen, hvor to unge har bodd sammen og hatt det utmerket, bl.a. ved hjelp av en hems, slik at en på en måte har fått to etasjer. Jeg tror nok vi må ha flere av den typen boliger. Men jeg tror også det er viktig å ha med seg at en bør praktisere et skille mellom det som er permanente boliger for framtida, og det som er boliger for en liten stund.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Erna Solberg (H): Jeg skal ikke bidra til å lage noen lang debatt. Jeg hadde bare lyst til å stadfeste to ting.

Statsrådens innlegg syntes å gi inntrykk av at vi foreslo å fjerne de mer selektive virkemidlene, bostøtteordningen eller andre oppgaver for Husbanken. Det gjør vi ikke. Det eneste vi mener at Husbanken skal slutte med, det vi mener er en stor grad av dobbeltarbeid i forhold til privat og offentlig sektor, er de generelle boligoppføringslånene. Det er disse midlene vi konverterer til etableringslån. De andre bitene er vi fullt innforstått med at vi fortsatt skal ha et statlig ansvar for, og at vi skal ha statlige ordninger for, men så har vi en annen formidlingsmåte for etablering av kjøpslån som vi mener vil være bedre.

Det andre jeg vil ta opp på slutten, er at jeg skjønner meg ikke på Fremskrittspartiet. En ting er at man ikke vil gå inn på dette kvadratmeterforslaget. Men det er faktisk slik at da vi behandlet meldingen om unge og vanskeligstilte, laget vi på en måte grovskissen for det Dokument nr. 8-forslaget som nå ligger her. I den forbindelse gikk altså Fremskrittspartiet inn og stemte for et forslag i denne salen om at man skulle gjøre Husbanken om til en førstegangsetablererbank. Så hva som har skjedd, skjønner ikke jeg.

Torbjørn Andersen (Frp): Når arealgrensene i Husbanken har vært gjenstand for en betydelig del av debatten, vil jeg for min del si at det er en glede for meg å kunne motvirke at vi får en rekke slike kummerlige husmannskåker her i Norge. Det er ikke noen verdig – i alle fall ikke en familie – i verdens rikeste land å måtte bo på slike begrensede arealer som 35 m2.

Og en ting til: Når det gjelder prisen – den er jo aktuell, og det skal jo bli så mye rimeligere med en boenhet på 35 m2 – er det faktisk ikke sikkert at det blir så veldig mye rimeligere. Det er ingen tvil om at en ville få en høyere kvadratmeterpris for en bolig på 35-40 m2 enn om en fordeler prisen på alle fasiliteter på 55-60 m2. Så jeg er neimen ikke sikker på om det blir så mye rimeligere med en boenhet på 35 m2 kontra en på 50 m2, og den differansen, fra 35 m2 til 50 m2, gjør faktisk at en får en triveligere boenhet.

Det var noen som nevnte min yrkesmessige bakgrunn. Jeg har ganske mye erfaring med å sette opp både det ene og det andre av boenheter i dette landet, og jeg har alltid hatt en nedre grense og operert med 50-55 m2. Der ligger den nedre grensen, og det er nettopp i tråd med de bestemmelsene som Husbanken legger til grunn i dag. Jeg har ingen problemer med å forsvare min stillingtagen i akkurat denne saken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.