Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 25 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Høyre 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Venstre 5 minutter. I tillegg vil presidenten foreslå at en av de uavhengige representantene gis ordet i inntil 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Erik Dalheim (A): Arbeids- og administrasjonsminister Kosmos redegjørelse om Nordisk Ministerråds strategi for en bærekraftig utvikling i Norden og i våre nærområder er som en vårløsning i politisk effektivisering av det nordiske samarbeidet. Ikke bare legges det opp til nordiske strategier fra Ministerrådets side – det har det ofte blitt gjort før – men denne gang presenteres det forslag til konkretiserte tidfestede arbeidsoppgaver, forslag som vi parlamentarikere i de enkelte nordiske land, og i Nordisk Råd, inviteres til å gi vår tilslutning til før man starter et videre arbeid.

I forhold til Nordisk Råds arbeid vil dette bety større bevissthet når det gjelder prioriteringer på dette området, men kanskje viktigst: Det vil kunne bli grunnlaget for samordnede nordiske strategier med konkrete vedtak og bevilgninger i de årlige budsjettbehandlinger i de enkelte nordiske lands parlamenter. At dette skjer i forhold til strategien «Bærekraftig utvikling – en ny kurs for Norden», understreker at våre miljøutfordringer ikke kan løses alene i det enkelte land.

Bredden i arbeidsoppgaver vi nå skal ta bedre tak i, er stor. Alle arbeidsoppgaver er viktige. Allikevel vil jeg understreke nødvendigheten av at noen saksområder løftes fram, at man gjør prioriteringer. La meg ta ett eksempel: Veksten i elektrisitetsforbruket og en stadig økende avhengighet av mer forurensende elektrisitetsproduksjon i Norden, også i Norge, betyr at riktigere miljøpolitikk på dette området vil være helt avgjørende for om vi vil makte å nå de krav Kyoto-avtalen legger opp til. I dag har hvert enkelt nordisk land sin egen miljøpolitikk. Hensynet til næringslivets konkurransedyktighet kommer ofte foran miljøtiltak, spesielt på energisiden. Vedtak knyttet til elektrisitetsproduksjon i Norge får også ofte preg av lokale naturvernengasjement. De overordnede miljøutfordringer tones for ofte ned i slike sammenhenger.

Som en i utgangspunktet litt gammeldags arbeiderpartipolitiker tok det meg noen år å få oversikt over den utvikling konkurranse i elmarkedet fører med seg. Vi har i Norge som forutsatt fått en vesentlig effektivitetsforbedring i bestående produksjon og overføringssystemer, men på miljøsiden må vi registrere at med dagens kjøreregler for det nordiske elmarked vil den mest miljøvennlige elektrisiteten tape. Grunnen til dette er at dagens regler ikke pålegger dem som selger elektrisitet inn i det nordiske markedet, å prise miljøkostnadene i produksjonsprisen. Noen kunne kanskje ønske at markedet ville utvise etisk miljøbevissthet – og derfor velge et unødig dyrt produkt. Slik er det naturligvis ikke. I et marked søker man lavest pris. Det er politikerne som har ansvaret for miljøstyrende kjøreregler. I situasjoner hvor knapphet i energimarkedet oppstår, gir først og fremst importert kullbasert elektrisitet for lav markedspris til å utløse nødvendige investeringer – og effektivisering – i eksempelvis norsk vannkraftproduksjon. Renere gasskraft taper også i forhold til import av kullkraft.

Siste utfordring i denne sammenheng er Sveriges nye kabel mot brunkullproduksjonslandet Polen, en annen er norske planer om kabler mot kullkraftoverskuddslandet Tyskland. I denne sammenheng er forslaget til et nordisk miljøhandlingsprogram på energisektoren for perioden 2001-2004 av stor betydning. Grunnlaget for de konkretiseringer som nå skal vedtas, ble lagt i Nordisk Råds temakonferanse om miljø i Göteborg i februar 1998. Ved gjentatte anledninger siden har Nordisk Råd vedtatt rekommandasjoner knyttet til bl.a. systemer for prising av miljøkostnadene i produksjon av elektrisitet, konkretisert i systemer for kvotehandel som det mulige. I Nordisk Råds temakonferanse her i Stortinget 2.–3. april skal vi avklare de nordiske politikeres tilslutning bl.a. til at Norden og Østersjøområdet skal bli område for utprøving av Kyoto-mekanismene – herunder den store utfordringen det er å teste ut grunnlaget for et nordisk marked for CO2-kvoter.

Norge er godt rustet til å møte disse utfordringene ressursmessig, men på skattesiden sliter de norske elprodusentene med en vesentlig høyere beskatning enn de nordiske konkurrentene. Dette svekker de norske aktørers økonomi vis-à-vis konkurrentene i de omstruktureringer som er i gang. Men det er en ensidig nasjonal utfordring.

Jeg har her nå kun omtalt ett av til sammen 15 innsatsområder i forslag til nordisk miljøhandlingsprogram for de nærmeste år. Alle 15 områdene er hver på sin måte viktige. Allikevel mener jeg at det er nødvendig å gjøre noen prioriteringer dersom man innenfor en fireårsperiode skal nå delmål. I den sosialdemokratiske gruppen i Nordisk Råds nærområdeutvalg har vi lagt opp til en prosess sammen med sosialdemokrater i de nordiske parlamenters miljøkomiteer. Målet med dette er å gi noen innsatsområder fortrinn i det videre arbeid.

Jeg vil understreke at vi med dette ikke legger opp til strid om hva som politisk skal være viktigst. Det må i endelige beslutninger være bred enighet, skal vi nå målet. Vårt mål er kun å tydeliggjøre parlamentarikernes vilje til styring og samspill med Ministerrådet og de enkelte lands regjeringer i det videre arbeid. Her i Stortinget blir så utfordringen å sikre nødvendige vedtak knyttet til felles mål, også i de kommende budsjettbehandlinger.

Randi Karlstrøm (KrF): Det er en høy ambisjon å ha et samarbeid rundt å skape en bærekraftig utvikling i Norden og nærområdene, men det er viktig og nødvendig.

I Norden har vi lang tradisjon for samarbeid mellom parlamentene. Vi har også en diskusjon i Norden om hvordan vi kan bli flinkere til å samarbeide på konkrete spørsmål, og det vil også gjelde på områdene innenfor temaet «bærekraftig utvikling».

Jeg synes utfordringene for å skape en bærekraftig utvikling er størst hvis vi ser på Nordens nærområder. Utfordringene der står i kø. Temaet «bærekraftig utvikling» får da også en stor dimensjon, der man må jobbe gjennom mange fagområder, ikke bare gjennom energisektoren og de tradisjonelle miljøområdene.

Forrige taler sa litt om bakgrunnen for den planen som nå foreligger for 2001-2004. Den er detaljert – det er mange konkrete forslag. Men jeg vil igjen trekke fram nærområdenes mulighet til å ta del i dette arbeidet. Da må jeg trekke fram deres mulighet til å være deltakere i et demokrati, og også hvordan forholdene for barna er i disse områdene, der miljøspørsmål og bærekraftig utvikling på en måte blir ansett som luksusoppgaver.

Jeg tror at skal man jobbe med bærekraftig utvikling i disse områdene, må man rette veldig mye av tiltakene, informasjonen og motivasjonen mot barn, mot ungdom og mot kvinner. Det man først og fremst må være med og gi dem, er en tro på framtida, en tro på en framtid der de har det materielt godt, der de har råd til å gjøre gode miljø- og ressursvalg.

«Bærekraftig utvikling» er et omdiskutert begrep. En av de tingene man diskuterer i det begrepet, er ikke minst begrepet «vekst og ressursbruk». Vi lever i dag i et samfunn der vi har en tenkning rundt økonomi som forutsetter at naturressursene er ubegrenset. Vi vet alle sammen at det ikke er tilfellet.

Det er en viktig forutsetning for bærekraftig utvikling at det skal skape velferd – det å fordele materielle goder. Det er også en viktig forutsetning for at vi skal skape en bærekraftig god utvikling at det finnes et levende, myndig demokrati som gjør at folk kan delta. Jeg tror dette er helt grunnleggende for at vi skal få en bærekraftig utvikling, med mer fokus på miljø- og energispørsmål og på ressursspørsmål, og for at det skal skapes aksept for disse miljøområdene. Demokrati og deltakelse er en viktig forutsetning for en bærekraftig utvikling i vårt eget område, men det er også en viktig forutsetning for en bærekraftig utvikling i nærområdene.

Jeg tror det er en kjempeutfordring innenfor Norden å få til et nærmere samarbeid mellom parlamentarikerne, og at den diskusjonen vi har i dag i Nordisk Råd om hvordan vi skal utforme det nordiske samarbeidet mellom parlamentarikerne, blir dypere og kommer inn i våre egne nasjonale diskusjoner om disse spørsmålene. Det er utrolig viktig. Det er også utrolig viktig for å skape en bærekraftig utvikling i våre nærområder at vi er i ekte dialog med parlamentene og de nye, gryende demokratiene i våre nærområder.

Dette er en ambisiøs oppgave, men det er en meget langsiktig oppgave, og den er viktig.

Per-Kristian Foss (H): I forbindelse med debatten om en ny struktur for det nordiske samarbeidet tyder mye på at man ender opp med å gå tilbake til en eller annen form for fagkomiteer. I det ligger vel den åpenbare utfordring at man må konsentrere oppmerksomheten om noen områder for ikke å bli bare et slags nordisk skyggeparlament som dekker alle komiteområder, som ellers gjøres i nasjonale parlamenter. Da er det viktig, som også første taler i denne debatten, Erik Dalheim, var inne på, at man løfter enkelte saksområder frem i denne prioriteringen.

Etter Høyres syn er miljøspørsmål og langt på vei også energispørsmål blant de saksområder som da bør løftes frem. Det er et godt område for «Nordisk nytte», det er et område der Nordens land fortsatt spriker noe i politiske prioriteringer, og det er vel forhåpentligvis også et område der parlamentarisk samarbeid kan få frem en nordisk identitet, altså det «faktum», som vi iallfall liker å se det som, at de nordiske land har nådd langt på området bærekraftig utvikling. Det er en sannhet med en del modifikasjoner, men det er lov å gjøre noe med modifikasjonene, og jeg tror det er et område hvor parlamentene kan finne hverandre.

Fortsatt preges jo en del av miljøområdet av det faktum at næringsmessige prioriteringer og ulike satsingsområder innenfor f.eks. energisektoren gjør, som tidligere talere har vært inne på, at f.eks. importert, kullbasert el får en lavere prising enn renere energi burde ha gjort. Her er nok et av de tøffeste områdene for de nordiske regjeringer å samordne sin politikk på og sørge for en avgiftspolitikk som fremmer renest mulig energi.

Et av de mer løfterike områdene hvor jeg synes det har skjedd en politisk modning, er ett av de temaene som skal drøftes på temakonferansen her i Stortinget 2.–3. april. Det området jeg da sikter til, er mulighetene for å utprøve Kyoto-mekanismene mellom de nordiske land. Her har det skjedd en slags form for politisk utvikling og modning, slik at det nå synes å være enighet om å prøve å få det til, bl.a. å teste ut grunnlaget for et nordisk marked for CO2-kvoter.

Også her møter man på det faktum at tre nordiske land er medlem av EU. EU har på dette området bestemt seg for felles kvoter, men er ikke kommet spesielt langt når det gjelder å utvikle omsettelige kvoter. Allikevel er ikke det til hinder for at man kan få til et nordisk samarbeid på dette området, og kanskje de nordiske EU-land også kan ligge i front når det gjelder å utvikle dette.

Ett av de områder som jeg tror Norge bør ha særlig interesse av å fokusere på i samarbeidet, er arbeidet for å utvikle en effektiv strategi mot havforurensning og på fiskeriforvaltning. Det er viktig at man kan dokumentere at havets tilstand er slik at fisk fra våre områder er sunn og sikker mat. Her går god miljøpolitikk og god næringspolitikk hånd i hånd, iallfall på de aller fleste områder.

Det er viktig at dette arbeidet også får nordisk støtte og forhåpentligvis også etter hvert får bred støtte fra EU-hold. I den forbindelse – men det har også et videre perspektiv – er det viktig å fokusere på de problemer som knytter seg til lagring av kjernefysisk avfall i våre nærområder, og også bruken av atomenergi i våre nærområder. Men særlig lagringen av kjernefysisk avfall i Russland representerer en gigantisk miljøtrussel for hele det nordiske området. Den katastrofe som kan skje dersom slikt avfall fraktes f.eks. langs vår kyst og det skulle skje skipsulykker, er knapt nok mulig å fatte i dag. Det vil sette områdene tilbake, skape en internasjonal fokusering på oss som er meget, meget uheldig, og vil selvfølgelig – som det aller viktigste – kunne være en katastrofe for livet i havet.

Det setter fokus også på spørsmålet om det er mulig i sterkere grad å løfte en EU-interesse for en innsats i disse områdene. Det har gått tregt å få til et samarbeid og få til en nordisk innsats – sammen eller hver for seg i de nordiske land – i Russland. Systemet i Russland virker tregt. Fortsatt er deler av det militære apparat til dels sterkere enn det sivile apparatet, og man møter på ganske betydelige problemer. Her har man nok i betydelig grad også behov for europeisk politisk støtte. Men å utvikle både et samspill om dette og effektive systemer for overvåkning av skipstrafikken langs norskekysten må jeg si er en av de aller viktigste miljøoppgavene vi står overfor. Vi har bare sett fliker av dette problemet gjennom de forlis som har vært, og den oljeforurensning som har fulgt av det. Vi var heldige disse gangene – vi er ikke nødvendigvis like heldige neste gang.

Johan J. Jakobsen (Sp): Det er prisverdig at Nordisk Ministerråd på oppdrag av de nordiske statsministrene har presentert en strategi for bærekraftig utvikling i Norden. Dette er positivt, først og fremst for miljøet i Norden. Men strategien, «Bærekraftig utvikling – en ny kurs for Norden», er viktig også for Nordisk Råd, som har slitt med å være synlig i den politiske debatten. Men her ligger også faren for et antiklimaks i det nordiske samarbeidet. Den strategi for en bærekraftig utvikling i Norden som samarbeidsministeren har redegjort for, er nemlig en ambisiøs strategi. «Det haster med en kursendring», sa Kosmo, og han pekte på bl.a. følgende utfordringer:

• økte utslipp av klimagasser

• lokal forurensning og støy

• økt urbanisering

• tap av biologisk mangfold og natur- og kulturverdier

• det store antall tilsetningsstoffer i matvarer

Redegjørelsen var nyttig bl.a. fordi statsråden gav selve begrepet «bærekraftig utvikling» et innhold som illustrerer mangfoldet og bredden i en nordisk strategi for en slik utvikling. Vi har altså samarbeidsministerens ord for at det kreves en kursendring. Og det er nettopp her faren for et tilbakeslag i det nordiske samarbeidet også ligger. For hvis de ambisiøse mål og den varslede kursendring ikke følges opp i praktisk handling, vil tilliten til politikerne og det nordiske samarbeidet bli svekket. Derfor må vi forvente at kursendringen blir synlig både på det nasjonale plan og når de respektive ministerråd skal utforme felles nordiske tiltak.

Strategien for bærekraftig utvikling og varslet om en kursendring på viktige politikkområder må være en særlig stor utfordring for Regjeringen.

Regjeringen kan nemlig ikke med troverdigheten i behold varsle en kursendring i klimapolitikken hvis en samtidig igangsetter gasskraftverk som innebærer en dramatisk økning i utslippene av klimagasser. Regjeringen kan heller ikke hevde at økt urbanisering og sentralisering motvirker en bærekraftig utvikling, hvis den samtidig svekker de virkemidler som skal dempe sentraliseringen. Og Regjeringen får også problemer med sin troverdighet når den varsler en kursendring i saker som har med matvaresikkerhet og begrensning av tilsetningsstoffer i matvarer å gjøre, kort tid etter at den samme regjering har godkjent EUs matsminkedirektiver, som innebærer at det introduseres nye tilsetningsstoffer. Handlingene kan med andre ord komme til å overskygge de gode forsetter.

Redegjørelsen nevner i flere sammenhenger hensynet til miljø, matvaresikkerhet og velferd. Jeg la merke til at statsråden brukte uttrykket «omstillingen mot et bærekraftig Norden». Når jeg vet hva samarbeidsministeren legger i begrep som «omstilling» og «omlegging», blir jeg noe usikker på hva statsråden mener. Det skal jeg komme tilbake til.

Strategien for et bærekraftig Norden omfatter også handlingsprogrammene for nordisk samarbeid innenfor primærnæringene. Det er grunn til å tro at denne delen av strategien nå vil påkalle stor interesse. Det dreier seg nemlig om struktur, om urbanisering og regional utvikling, og det dreier seg om matvaresikkerhet – elementer som vi finner igjen i redegjørelsen. I kjølvannet av kugalskap og andre husdyrepidemier har en bl.a. i Tyskland fått en interessant debatt om EUs framtidige landbrukspolitikk. Det settes spørsmålstegn ved det industrialiserte landbruket og den ensidige fokuseringen på effektivitet, lønnsomhetspress og matvarepriser. Jeg vil sitere fra en lederartikkel i Aftenposten den 24. februar:

«Svinepest, BSE, skrapesyke, munn- og klovsyke, fôrskandaler og hormonskandaler, tilsammen tegner dette et bilde av et landbruk og en landbruksindustri som er på ville veier.»

Og så til dette med omstilling: Med interesse har jeg gått tilbake til det innlegg statsråd Kosmo holdt i forbindelse med jordbruksoppgjøret sist vår. Her gav statsråden uttrykk for at strukturomleggingen i landbruket går for sakte! Jeg siterer:

«Jeg skjønner at det er vanskelig. Men det kommer til å bli enda vanskeligere i årene som kommer, for behovet blir bare større og større. Vi kan ikke utsette disse strukturendringene.»

Behovet for strukturendringer blir bare større og større, skal vi tro statsråden. Det kunne være interessant å høre om statsråd Kosmo, på bakgrunn av de erfaringer EU-landene nå høster, fortsatt mener det samme som han gav uttrykk for i Stortinget den 15. juni i fjor, nemlig at omleggingen av landbrukspolitikken i en retning som innebærer stadig færre og større enheter, går for sakte. Er f.eks. en forsert strukturomlegging i landbruket en del av strategien for en bærekraftig utvikling i Norden?

Øystein Djupedal (SV): Det er veldig mye bra i den strategien Ministerrådet har lagt fram om samarbeid på miljøområdet i Norden. Og Norden er et godt område for samarbeid om disse spørsmålene. Spørsmålet er da i hvilken grad dette påligger som forpliktelser for nasjonene, og om de nasjonale regjeringer i Norden faktisk gjør noe, eller om det nok en gang hovedsakelig blir pene ord. Og er det noe Nordisk Råd er fullt av, så er det pene ord. Det at Norge nå har formannskapet i det nordiske samarbeidet fra 2002, pålegger oss et helt spesielt ansvar for å følge opp de målene som ligger i strategien. Og temamøtet som skal avholdes her i Oslo den 2. og 3. april, kan være et viktig forum for å presentere noen av disse tiltakene.

La meg bare nevne noen områder hvor det er viktig at man også nasjonalt følger opp denne nordiske strategien. Det står i rapporten at de nordiske land skal arbeide for en hurtig ratifisering av Kyotoprotokollen. Norge har så langt ikke ratifisert protokollen, og bakgrunnen for det er bl.a. sammenbruddet i Haag og uklarhet knyttet til de ulike mekanismer for frikjøp av forpliktelser som ligger i Kyoto-avtalen. Men innebærer disse mål som nå er satt av de nordiske regjeringer, at man akter å ratifisere protokollen også i Norge, helt uavhengig av om man får på plass den internasjonale avtalen? Med tanke på at George Bush akkurat nå har rykket inn i presidentstolen i USA, er det jo all mulig grunn til å frykte at Kyoto-ratifiseringen vil utsettes i mange år, ja endog at den ikke trer i kraft overhodet.

Innenfor energisektoren pekes det på at de nordiske land skal arbeide for et grønt elmarked, og det er musikk i SVs ører. Dette er noe vi ønsker velkommen. Men det er én ting som er viktig i en slik sammenheng, og det er kriteriene for et slikt grønt elmarked. Her kan man jo med tanke på de siste års tumulter i det norske storting knyttet til gasskraftverk frykte at den norske regjering f.eks. vil definere gasskraft som slik grønn elektrisitet. I så fall vil etter SVs mening veldig mye av hensikten med denne grønne elstrategien falle bort.

Når det gjelder matvaresikkerhet, pekes det på mye positivt, ikke minst ser man de negative sidene av en globalisert verdenshandel gjennom WTO. Videre er det positivt at genmodifisert mat bare skal aksepteres dersom det er trygt. I den forbindelse er det viktig å minne om at flertallet i behandlingen av forbrukermeldingen pekte på at et foreløpig forbud mot genmodifisert mat burde bli vurdert av Regjeringen for å sikre forbrukerne mot eventuelle følger av slik mat.

Videre er det ganske tankevekkende at det i strategien når det gjelder tilsettingsstoffer i mat, sies at «tilsetningsstoffer i matvarer utgjør vesentlige problemer for helse». Likevel ble EUs matsminkedirektiv – som Johan J. Jakobsen også påpekte – vedtatt i Stortinget uten så mye som en eneste betenkelighet fra Regjeringens side. Det er slike ting som gjør at den nordiske strategien kan bli redusert til fine ord med lite basis i virkelighetens verden.

En gunstig side ved strategien er at det er fokusert på betydningen av at produktets reelle miljøkostnad skal reflekteres i prisen på produktet. Det er noe av bakgrunnen for at SV her i Stortinget er opptatt av grønne skatter, og at man skal prise den miljøskadelige atferden og de miljøskadelige produktene vi har, på en annen måte. Det som da er interessant å legge merke til, er at Stortinget senere i dag skal behandle en sak der også grønne skatter er omtalt, der det bare er Sosialistisk Venstreparti og Venstre som faktisk mener at dette skal inkluderes i den framtidige skattereformen i Norge, knyttet til næringslivsbeskatning. Hvis man faktisk ønsker en omlegging i den retning som står i miljøstrategien til Nordisk Ministerråd, må man ta de nasjonale skritt først, og sammen med nordiske samarbeidsland, i stedet for å avvise denne typen forslag.

Når det gjelder transportsektoren, som er en av de aller viktigste forurensingskilder i Norden, er det viktig å legge merke til følgende: Vi har her i Stortinget akkurat behandlet en transportplan for perioden fram til 2011, og der ble det fremmet en rekke forslag om hvordan man nasjonalt skal sørge for å få til en mindre forurensende transportsektor. La meg bare nevne noen av disse: Det gjelder f.eks. brenseltyper, der metanol ble foreslått, å legge til rette for bruk av renseteknologi for dieselkjøretøy, etablering av sykkelveinett i tettsteder og byer og en omlegging av avgiftssystemet, slik at det blir billigere å eie bil, men dyrere å bruke den. Dessuten ble det fremmet forslag om ytterligere bevilgning til kollektivtransporten. Ingen av disse forslagene fikk støtte i Stortinget, og regjeringspartiet var blant dem som var aktive i å stemme dem ned. Og så lenge man nasjonalt ikke er i stand til å husholde sin egen miljøpolitikk, er jeg ikke spesielt optimistisk med tanke på denne nordiske strategien. Men samtidig er det positivt at Norden er et godt foregangsområde for å starte en offensiv miljøpolitikk.

Odd Einar Dørum (V): Norden gir to muligheter, en mulighet til fortvilelse, fordi man synes det produseres ord og ikke handling, men det gir også en mulighet til handling. Jeg velger å holde meg til den siste muligheten, for det er det som kan gi mening.

Skal det gi noen mening å operere med et grønt energimarked i Norden, må det være et energimarked som respekterer alle internasjonale avtaleregimer, og hvor man også prøver å ligge i forkant av det. Det gjelder Kyoto, som representanten Djupedal nå var inne på, men det vil jo også måtte gjelde f.eks. hvordan Norge er i stand til å ordne opp med sin egen holdning til gasskraftverk. Det ville være dypt ironisk hvis vi skulle gjennomføre en teknologi som ikke tar inn de reelle priser på forurensning, som ikke tar inn forholdet til CO2-utslipp. Da vil vi være med på å undergrave en slik helhetlig nordisk tenkning. Men er vi villig til å være optimister i den forstand at vi tror at det kan skaffes teknologi – som jo er mulig – som gjør at vi kan deponere CO2, vil selvfølgelig gasskraftverkene inngå i en slik strategi. Nå er det ikke noe nytt i det som jeg nå har sagt. Dette var en stridslinje gjennom store deler av fjoråret her i salen, og det er iallfall helt nødvendig å minne om det hvis det skal ha noen effekt sett i en nordisk sammenheng.

Jeg vil knytte kommentarer til to andre forhold. Det er for det første det som mange har kalt den nordlige dimensjon, og som i særdeleshet handler om alt som går mot Barentshavet, om kampen og kontrollen med atomavfall, atomenergi, fra sikkerhet på atomkraftverk til det å kontrollere avfall fra slike kraftverk. Jeg tror ikke det går an å understreke nok hvor viktig dette er. Det gjelder i nordisk sammenheng det vi kan ha vært opptatt av i Norge når det gjelder Poljarnizori-kraftverket på Kola. Men det gjelder selvfølgelig også i nordisk sammenheng forholdet til livsfarlige kraftverk i Østersjøen, der alle de nordiske land således i fellesskap må være opptatt av at vår russiske nabo opptrer på en slik måte at det er sikrest mulig det som skjer, og at vi, så langt det er mulig, på tvers av alle slags byråkratiske og rare hindringer som man etter hvert vet oppstår, praktisk bistår til å få det sikrest mulig. Jeg tror dette er et område hvor nordiske land kan levere noe i fellesskap og har en dyp og tung fellesinteresse av å levere.

Et annet område hvor de nordiske land er i ferd med å levere, er det initiativet som jeg har registrert er tatt av nordiske miljøvernministre når det gjelder forsøket på å bekjempe at atomavfall gjøres til handelsvare for den russiske føderasjon, og å unngå at denne handelsvaren transporteres enten gjennom Østersjøen eller utenfor Norskekysten til Kola eller nord for Russland til Japan. Det å bekjempe dette med alle politiske og legale midler, inkludert de midler som ligger i å se på hvor langt vi skal hevde vår suverenitet over sjøterritoriet, er en sak hvor Norden har interesse. Dette er også et felt hvor vi kan trekke inn det man i mange sammenhenger kaller Vest-Norden. Det er jo ingen tvil om at forholdet her vil inkludere Færøyene, Island og Grønland – i det hele tatt inkludere hvordan disse livsviktige farvannene ikke blir gjort til gjenstand for mulighet for atomforurensning.

I sin tid var jeg engasjert i noe som het Dounreay-kampanjen. Det er snart 15 år siden. Vi vet jo hvordan ryktene om mulig atomforurensning fra Storbritannia var totalt ødeleggende for noen av våre viktigste eksportvarer på fiskerisiden. Vi vet hvordan det da var mulig å samle Norden, gjennom Nordisk Råd og i ulike sammenhenger, for å protestere mot dette. Det har vel gitt en slags suksess i den forstand at de mest vidtgående planene ble skrinlagt. Jeg tror området som man nå har tatt fatt på å bekjempe, atomavfall, er minst like viktig, for det kan i verste fall være ganske tunge nasjonale interesser som gjør at dette vil være en sak for Russland. Det er livsviktig for oss å stå sammen med andre og bekjempe dette.

Jeg vil i denne sammenheng også nevne at det bør være i nordisk fellesinteresse å bekjempe utslippene av bl.a. technetium fra Sellafield og ta dette opp på bredest mulig basis i forhold til britiske myndigheter. Det er ingen tvil om at man i dag finner rester av disse utslippene langs Norskekysten, og ytterligere utslipp, er det blitt meg fortalt fra kilder i miljøbevegelsen, kan, dersom man ikke bringer dette under kontroll, føre til at det ikke vil være mulig å spise krabbe og hummer fra farvannene langs sørlandskysten – og da vil man raskt ikke bare snakke om Norge. Det å opptre konsekvent mot atomavfall, enten det gjelder vår nabo i øst, Russland, eller Storbritannia og Frankrike, må være en viktig oppgave. Det må være et nordisk fellesanliggende. Da bidrar faktisk Norden til å holde allmenningen ren for søppel, og det søppelet vi snakker om her, er radioaktivt søppel. Det er det farligste av alt som finnes. Men jeg tror at det er de områdene hvor vi realpolitisk kan finne fellesinteresser og klare å opptre sammen. Å finne slike realpolitiske fellesområder tror jeg er veldig viktig for å opprettholde initiativ og drive i det som fortsatt kan være et nordisk samarbeid.

Tore Nordtun (A): Statsråd Kosmos redegjørelse om Nordisk Ministerråds strategi for en bærekraftig utvikling i Norden var god. Den var grundig, men samtidig også tankevekkende. Den illustrerer at det er et stykke igjen til vi har en fullt ut bærekraftig utvikling i Norden. Men redegjørelsen viser at det er mange positive tiltak på gang. Nordisk Ministerråds strategi er konkret. Den er detaljert, hvilket er meget bra.

Gjennom denne strategien har Norden fått et politisk bindende dokument som omfatter mange sektorer, og som innebærer omfattende forpliktelser for de nordiske landene innen det nordiske samarbeidet.

Nå må alle krefter settes inn på å realisere strategien. Dette er et ansvar som påligger mange, både de offentlige myndigheter, næringsliv og ikke minst alle innbyggerne i Norden. Vi i Norden må snu både produksjonen og forbruket i miljøvennlig og bærekraftig retning. Alle globale miljøproblemer er i bunn og grunn summen av lokale handlinger.

Det rare været vi har opplevd i det siste, både her i Norge og i andre land, viser at det haster med å sette i verk tiltak som bremser klimaendringene og hindrer miljøødeleggelser.

Statsministerdeklarasjonen av november 1998 angir elleve målsettinger for en bærekraftig utvikling i Norden. Disse målsettingene er sammensatte og omfattende. Målsettingene vil aldri bli nådd én gang for alle. Det må kontinuerlig jobbes med f.eks.

• bevaring av biologisk mangfold

• reduksjon av forurensning og utslipp

• en bærekraftig forvaltning og bruk av fornybare og ikke-fornybare naturressurser

Globale miljøproblemer er også summen av nasjonale handlinger. Derfor må vi feie for egen dør. Men flere land må feie sammen hvis vi skal komme lenger på dette området. Derfor er det nordiske samarbeidet og Ministerrådets strategi «Bærekraftig utvikling – en ny kurs for Norden» viktig og riktig.

Vi må se den nordiske strategien i forhold til utarbeidelsen av tilsvarende strategier i EU, hvor tre av de nordiske landene kan være pådrivere. EU er nå i ferd med å utarbeide en strategi for en bærekraftig utvikling som vil være EUs bidrag til verdenstoppmøtet Rio+10 i Sør-Afrika i 2002. Problemet for Norge er jo at vi er utenfor EU, og således har vanskeligheter med å komme i inngrep med utformingen av EUs miljøpolitikk. Det er også slik at EUs regelverk på en del miljøområder presser norske standarder i positiv retning, eksempelvis i forhold til drikkevannskvalitet og avgasser fra biler.

Et viktig område for det nordiske samarbeidet er energi- og kraftforsyning. I et år med gjennomsnittlig nedbør er Norge helt avhengig av import av kraft. Derfor er det viktig at vi har gode systemer for kraftutveksling med andre nordiske og europeiske land. Samtidig er det en meget stor utfordring i framtiden å kunne løse kraftbehovet på andre måter enn ved å importere sterkt forurensende kullkraft og atomkraft fra andre land.

La meg så framheve enkelte tiltak som er omtalt i denne strategien:

Innen energi- og klimaområdet foreslås det å utvikle Østersjø-regionen som et forsøksområde for de såkalte Kyoto-mekanismene. Et investeringsfond for klimarelaterte prosjekter under det nordiske miljøfinansieringsselskapet NEFCO kan understøtte dette arbeidet. Dette er viktig.

Lokal Agenda 21 skal videreutvikles og styrkes, og dette skal bl.a. skje gjennom etableringen av et felles nordisk nettverk for erfaringsutveksling. Dette er også bra.

Jeg må til slutt også framheve det positive i at det legges opp til å styrke det nordiske miljømerket «Svanen», som er et godt eksempel på praktisk miljøarbeid. «Svanen» er med på å øke miljøbevisstheten blant nordiske forbrukere og produsenter.

Jeg ser fram til å fortsette denne debatten under Nordisk Råds temamøte «Et bærekraftig Norden» den 2. og 3. april d.å. her i Stortinget.

Statsråd Siri Bjerke: Strategien «Bærekraftig utvikling – en ny kurs for Norden» utgjør et solid grunnlag for å kunne utvikle Norden og nærområdene i bærekraftig retning de neste 20 årene. Oppfølging av strategien betyr omfattende forpliktelser for de nordiske landene både nasjonalt og innen det nordiske samarbeidet, og vil være en viktig oppgave under vårt formannskap i det nordiske regjeringssamarbeidet i 2002.

Strategien må også ses i forhold til utarbeidelsen av tilsvarende strategier i EU og OECD, hvor Norden kan være en pådriver og gjennom dette fremme et økt og forpliktende internasjonalt samarbeid om bærekraftig utvikling. Videre vil strategien kunne utgjøre et felles nordisk bidrag ved 10-årsmarkeringen av Rio-konferansen i 2002, Rio+10.

Et bærende element i strategien er integrering av miljøhensyn i sektorene, som betyr at de enkelte sektorer påtar seg ansvar for å oppfylle miljømål og internasjonale miljøforpliktelser. Samarbeidet på tvers av sektorer må følges opp både på nasjonalt og nordisk nivå.

Det nordiske samarbeidet omfatter mange sektorer, og det forutsettes at det enkelte ministerråd skal følge opp strategien for sitt ansvarsområde. Det nordiske miljøsamarbeidet bygger på prinsippet om nordisk nytte og tar utgangspunkt i målsettingen om høyest mulig ambisjonsnivå, som betyr at man ved å følge det nordiske landet med høyest ambisjonsnivå kan bruke samarbeidet som en løftestang både nasjonalt og internasjonalt.

Et nytt nordisk miljøhandlingsprogram for perioden 2001-2004 ble vedtatt av de nordiske miljøvernministrene i november 2000. Dette er gjort gjeldende fra 1. januar i år med forbehold om Nordisk Råds behandling. Programmet gir retningslinjer for det nordiske miljøsamarbeidet for de neste fire årene og utgjør grunnlaget for miljøsektorens samarbeid med Nordisk Råd og de viktigste sektorene med betydning for miljøutviklingen.

Handlingsprogrammet tar for seg viktige spørsmål, som miljøproblemene i Nordens nærområder og i Arktis, EUs miljøsamarbeid og samordning av nordiske posisjoner i internasjonale prosesser. For Norge er satsingen mot havforurensning og samarbeid om renere energi og klimatiltak spesielt viktig. Det er positivt at handlingsprogrammet legger vekt på å følge opp den nordiske handlingsplanen for natur- og kulturmiljøbeskyttelse i Arktis.

Miljøhandlingsprogrammet vil bli et viktig verktøy for å følge opp strategien for bærekraftig utvikling, nettopp fordi den legger vekt på det sektorovergripende perspektiv og samarbeidsformer. Et konkret eksempel på dette er området miljø og helse, som har kommet inn som et nytt tema i det nordiske miljøsamarbeidet. Jeg ser på dette som et svært viktig tema, også i forhold til de utfordringer representanten Randi Karlstrøm tok opp i sitt innlegg, om at virkningen bør bli gjeldende for hele det nordiske nærområdet.

Hovedansvaret for oppfølgingen av strategien vil ligge på de enkelte land og de selvstyrte områdene. Derfor må den nasjonale politikken sikre at alle berørte sektorer tar ansvar for oppfølgingen innen eget område. Dette vil kreve, også nasjonalt, samarbeid over sektorgrensene.

Her hjemme har vi over flere år forsøkt å integrere bærekrafthensynet løpende i politiske prosesser som budsjett- og planleggingsprosessene. Det har i den norske tilnærmingsmåten til bærekraftig utvikling på miljøområdet vært viktig å fastlegge nasjonale mål som ivaretar oppfyllelsen av Norges internasjonale forpliktelser på miljøområdet.

Gjennom stortingsmeldingene om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand har Regjeringen skaffet seg bred tilslutning til de nasjonale målene og hovedlinjene i miljøvernpolitikken. Meldingene bygger på

• at miljøpolitikken må bli en del av alle politikkområder

• at det internasjonale miljøsamarbeidet må bygges ut og styrkes

• at det må åpnes for bedre lokal forankring av miljøvernpolitikken for å skape større legitimitet

• at samarbeidet med næringslivet må videreføres med sikte på å få utløst enda mer av potensialet for miljøsatsing på dette området

I arbeidet med å integrere miljøvernpolitikken i andre sektorers politikk er sektorvise miljøhandlingsplaner blitt viktige verktøy. Grunnlaget for arbeidet med slike planer er gitt i St.meld. nr. 58 for 1996-1997. De sektorvise miljøhandlingsplanene bygger på prinsippet om målstyring og kostnadseffektivitet på tvers av sektorene. I planene beskrives sektorenes miljøpåvirkning og Regjeringens planer for miljøinnsatsen i vedkommende sektor. Miljøhandlingsplanene er på denne måten en viktig del av den samlede miljøvernpolitikken, og det er en forutsetning at disse miljøhandlingsplanene blir fulgt opp som en integrert del av de ordinære budsjett- og styringssystemene innenfor departementenes forvaltningsområde.

I løpet av de tre siste årene har åtte departementer presentert sine sektorvise miljøhandlingsplaner, Samferdselsdepartementet, Forsvarsdepartementet, Olje- og energidepartementet og Fiskeridepartementet i tilknytning til statsbudsjettene for 1999 og 2000, og i tilknytning til statsbudsjettet for 2001 presenterte Landbruksdepartementet, Nærings- og handelsdepartementet, Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet sine miljøhandlingsplaner. Til neste år vil det være Kulturdepartementet, Utenriksdepartementet, Finansdepartementet og Justis- og politidepartementet som skal legge fram sine forslag til miljøhandlingsplaner i tilknytning til statsbudsjettet.

Dette viser at vi har kommet godt i gang i Norge med å integrere miljøhensynet i sektorenes løpende virksomhet, noe som er helt avgjørende for å få til en bærekraftig utvikling. Samtidig arbeider flere land for tiden med nasjonale strategier for bærekraftig utvikling. Disse skal presenteres på Verdenstoppmøtet for bærekraftig utvikling i 2002. Regjeringen vil for sin del ta utgangspunkt i den nordiske bærekraftstrategien på nasjonalt nivå i arbeidet med innspill til Verdenstoppmøtet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Randi Karlstrøm (KrF): Folk utenfor det politiske miljøet føler ofte at det nordiske samarbeidet blir ord, ord, men vi som er med i det, vet at vi begrenses av at vi jobber etter konsensusprinsippet. Jeg tror det er en viktig oppgave for å få fram dette arbeidet og betydningen av det at det legges vekt på en god informasjonsstrategi overfor befolkningen.

Når det gjelder Svanemerket, kan man si at man kan glede seg over at det går sin seiersgang. Men det er tross alt ikke et merke for resirkulert papir, det er et merke som sier at papiret mangler klor. Så vi klarer å gå noen steg, men det er faktisk mange steg igjen.

Jeg synes den virkelig interessante miljødebatten går på forholdet mellom Miljødepartementet og Finansdepartementet og diskusjonen mellom vekst og vårt forbruk og de ressursene vi har. Jeg tror ikke vi får en ordentlig dreis på miljøressurstenkningen i vår tid før måten vi tenker vekst på i Finansdepartementet, blir endret. Jeg kunne gjerne tenkt meg å få noen synspunkter på det.

Jeg vil også ha en liten vurdering av hva statsråden mener om vektleggingen av tiltak i nærområdet kontra tiltak i det nordiske samarbeidet. Jeg tror at innsats vi gjør i nærområdet, vil vi måtte gjøre med større tålmodighet, men den vil på lang sikt ha mye, mye større effekt på miljøet enn tiltak i vår rike del. Og vi klarer for så vidt dette samarbeidet, disse tiltakene klarer vi ganske bra, men jeg vil gjerne ha en liten vurdering av innsatsen vi har gjort, eller de ambisjonene vi har for nærområdet.

Statsråd Siri Bjerke: Alle land, også de nordiske land, har store utfordringer på miljøområdet i seg selv, selv om mange av de nordiske nærområdslandene, spesielt de baltiske landene, har enda større utfordringer enn vi har når det gjelder økonomisk utvikling, demokratiutvikling og for så vidt også store miljøproblemer. De største utfordringene for de nordiske landene og alle land er klimautfordringene, og der har vi et stort ansvar for å komme fram til tiltak som virker for å redusere klimautslippene. Men jeg er enig i at tiltak i Nordens nærområder, og spesielt det vi kan gjøre sammen som Norden overfor Baltikum, er svært viktig og kan gi veldig synlige resultater. På miljøområdet har vi jo sett det i flere av prosjektene knyttet til renere produksjon. Til tross for at det har vært vanskelig å få til investeringer og stor økonomisk aktivitet i disse landene, har tiltakene på miljøområdet, og spesielt innenfor næringslivet når det gjelder opplæring av personale og renere produksjonstiltak, hatt stor nytte. Jeg tror at det samarbeidet vi nå skal i gang med om energi og felles klimaprosjekter, kan være et nytt eksempel på viktige tiltak i nærområdet.

Johan J. Jakobsen (Sp): Da jeg hørte miljøvernministeren, ble jeg fristet til å sitere en filosof som har blitt tillagt omtrent følgende: Jeg hører hva du sier, men dine handlinger overskygger de vakre ord.

Miljøvernministeren la vekt på at miljø og helse nå er kommet inn som viktige elementer i strukturplanen. I den redegjørelsen som ligger til grunn for dagens debatt, har Regjeringen gitt klart uttrykk for som en av de største utfordringene det store antallet tilsetningsstoffer i matvarer, som utgjør vesentlige problemer for helse og miljø. Når det snakkes om kursendring, må jeg minne om at det er ganske kort tid siden Regjeringen aksepterte og godtok EUs matsminkedirektiver. Var det en kursendring? De fleste vil si ja, fordi det innebærer en kursendring som går i motsatt retning av de vakre ord vi finner i redegjørelsen.

Dette er historie, men det ligger nye saker foran oss. Jeg har lyst til å utfordre miljøvernministeren på den saken der Norge kanskje blir stilt overfor muligheten for enten å bruke veto eller å akseptere den i EU-sammenheng, nemlig det såkalte patentdirektivet. Utenriksministeren har gitt uttrykk for at det eneste som kan gjøre at Norge sier nei til dette direktivet, er at Nederland taper rettssaken i domstolen. Jeg har lyst til å utfordre miljøvernministeren og spørre helt konkret, under henvisning til hennes sterke betoning av miljø og helse: Mener miljøvernministeren at en norsk aksept av det såkalte patentdirektivet, patent på liv, vil være innenfor rammen av den strategi for bærekraftig utvikling som vi diskuterer her i dag?

Statsråd Siri Bjerke: Generelt mener jeg at det at vi stadig kommer tilbake til saker som er avgjort ved flertall i Stortinget, lett kan bli en sovepute i forhold til de store utfordringene vi har på helse- og miljøområdet. Det gjelder også spørsmålet om matvaresikkerhet, som vil være et viktig og prioritert område framover. Merking av genmodifiserte produkter er ett slikt område som gjelder langt mer enn EU-direktiver, og som er et globalt arbeid. På samme måte synes jeg at spørsmålet om patent på bioteknologiske oppfinnelser også er et spørsmål som går langt utover EU-direktivet på området. Regjeringen skal komme tilbake til Stortinget med en innstilling knyttet til direktivet, men her snakker vi om en global utfordring, spørsmålet om hvordan u-landene kan gis mulighet til å utnytte sine egne bioteknologiske oppfinnelser – det gjelder forholdet til biologisk mangfold. Dette er en diskusjon som går langt utover EU-direktivet, og det er grunnlaget for Regjeringens arbeid på området.

Øystein Djupedal (SV): Noe av det mest nedslående i fjor var sammenbruddet i forhandlingene i Haag, der det altså ikke lyktes den industrialiserte verden å bli enig om hvordan man skulle følge opp avtalen fra Kyoto. Bildet var at egeninteressen til de ulike land stod i forsetet – også for Norge. Norge, sammen med bl.a. USA og Japan, sørget for at det ikke ble en avtale, selv om man verbalt sa at man ønsket en avtale. Det gjør at det meste innenfor dette området som heter klima, fremdeles flyter når det gjelder hvordan man skal være i stand til å komme fram til forpliktelser for de enkelte nasjonalstater om faktisk å redusere klimautslippene, som er det mest betydelige miljøproblem globalt sett som verden står overfor.

Vi er altså fra Norges side lenger unna å nå målene som er satt i Kyoto-avtalen, enda så beskjedne de faktisk er, for de fleste er nå enige om at målene som er satt i Kyoto, bare er et første skritt. Skal man stabilisere utslippene av klimagasser, må man gå enda lenger. Senest nå i januar offentliggjorde FNs klimapanel en av tre rapporter om hvordan utsiktene er fremover i det nye århundret, og de er langt mer dystre og dramatiske enn det vi så langt har sett. Det betyr at vi vil se sterkere stormer og større klimatiske endringer, vi vil se mer uro knyttet til vær og klima enn vi så langt har vært vant til, enda det også de siste år har vært mer av den type naturkatastrofer enn tidligere år. Vi vil også få en raskere oppvarming av kloden enn det som så langt er tenkt.

Min utfordring til statsråden er at så langt har denne regjeringen ikke gjort noe som helst knyttet til klimaspørsmål – ikke noe som helst. Tvert imot har den på mange viktige områder gått i helt motsatt retning når det gjelder både transport, gasskraftverk og hva det ellers måtte være. Mitt spørsmål er: Vil Norge ratifisere Kyoto-avtalen helt uavhengig av hva andre land gjør, og vil vi faktisk ta de grep som er nødvendig for å få stabilisert norske klimagassutslipp?

Statsråd Siri Bjerke: Jeg deler representanten Djupedals vurdering av utfordringene ved klimaproblemene og betydningen av at vi enda tydeligere får fram det som forskningen nå sier oss om de store problemene. Jeg tar likevel avstand fra beskrivelsen til Djupedal når det gjelder Norges rolle i arbeidet med å få til en forpliktende internasjonal avtale om å redusere klimautslippene. Norge har i disse forhandlingene ført en selvstendig og svært aktiv politikk for å få en avtale, og vi har vært rede til å gå inn i drøftinger om ethvert forhandlingsutkast. Vi har ikke stått på linje med land som USA og Japan når det gjelder politikken, slik jeg redegjorde for her i Stortinget etter forhandlingene i Haag.

Det vil videre være en prioritert oppgave for Regjeringen utover våren å arbeide for å få til en slik avtale. Vi gjør dette nå, bl.a. i mange bilaterale kontakter med ulike lands regjeringer. Det arbeidet vil vi fortsette. Vi syns nå det er viktigst å komme fram til en avtale samtidig med at vi arbeider med nasjonal oppfølging av hvordan Norge kan nå Kyoto-målsettingene, og vi vil komme tilbake til spørsmålet om ratifikasjon på linje med det andre land vil gjøre i tiden framover.

Øystein Djupedal (SV): Realiteten er dessverre at for mange land, også Norge, er det egeninteressen som står i fokus når man snakker om klimaspørsmål. Belastningen med å ta egne grep nasjonalt fører til en belastning for næringsliv, for forbrukere, for bilister og hva det ellers er, og derfor går man tilbake istedenfor å gå foran i aktiv politikk som faktisk kan redusere klimagassutslippene. Det ser vi i Norge. Ved alle viktige korsveier gjennom det siste året har Stortinget valgt feil kurs, knyttet til grønn beskatning, til transportplan, til gasskraftverk og til andre viktige spørsmål innenfor miljøområdet. Det disse industrilandene – Norge inkludert – i størst mulig grad prøver, er å plassere belastningen andre steder enn i sitt eget land, og her kommer alle de ulike mekanismene som ligger i Kyoto-avtalen, inn, nemlig at man på ulike måter skal kunne la andre land ta belastningen med å redusere klimagassutslippene. Norges rolle må være en helt annen. Norges rolle må være at vi går foran i å redusere klimagassutslippene og vise at det faktisk er mulig i et industrialisert land å opprettholde en bosetting og et næringsliv samtidig som man tar de miljøgrep som er nødvendig for at klimagassutslippene skal reduseres.

Jeg er glad for at statsråden sier at Norge har en aktiv holdning, og at Norge ønsker å bidra positivt i denne prosessen. Men realiteten er dessverre den at i Haag spilte Norge ingen progressiv rolle overhodet, og at vi sammen med Japen, USA og andre bidrog til – dessverre – at denne avtalen ble torpedert. Min utfordring til statsråden er: Én ting er at man ønsker å gå videre i bilaterale samtaler med andre nasjoner, det er positivt. Det er positivt at Norge sier at vi vil ratifisere Kyoto-avtalen. Men samtidig: Hvilke materielle grep er det vi da ser for oss at Norge skal ta, som viser retning, og som faktisk reduserer utslippene innenfor én sektor? Så langt har vi hatt utslippsøkninger på alle sektorer. Denne planen som vi egentlig diskuterer i dag fra Nordisk Råd, er jo en sektorplan for mange ulike, viktige sektorer innenfor det nordiske samfunnslivet, men på alle disse områder går dessverre klimagassutslippene i feil retning.

Statsråd Siri Bjerke: Djupedals analyse blir ikke mer riktig jo flere ganger den blir gjentatt. Det er ingen motsetning mellom klimatiltak av nasjonal karakter og klimatiltak av internasjonal karakter, men det er ganske grunnleggende at landene nå blir enige om forpliktende tiltak på internasjonalt nivå, av den meget enkle grunn at de norske utslippene betyr en svært liten del av de totale klimautslippene. Og hvis vi virkelig vil gjøre noe med de store utfordringene som Djupedal nevner når det gjelder klimaendringer, temperaturøkninger og stormer som vil ramme u-landene verst, må vi faktisk få særlig store land med på tiltak som gjør at de også kan redusere sine utslipp. Derfor er de virkemidlene som skal gå mellom landene, som kvotehandel, som felles gjennomføringstiltak, som den grønne utviklingsmekanismen der vi kan gjennomføre klimatiltaksreduksjoner i u-land, så avgjørende i dette arbeidet. Og det står ikke i motstrid til det arbeidet vi har et ansvar for å følge opp fra norsk side, og som Stortinget skal få rikelig anledning til å gå inn i på bakgrunn av de tiltakene som Regjeringen vil komme tilbake til senere på våren.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Statsråd Jørgen Kosmo: For det første vil jeg si at jeg synes det er spennende og utfordrende å få lov å være med i nordisk samarbeid når det gjelder spørsmål som har så stor betydning for Nordens befolkning, men også der Norden samlet sett vil kunne påvirke politikkutformingen både i Europa og i verden for øvrig. Derfor er det initiativet som ble tatt om å utvikle dokumentet om bærekraftig utvikling i Norden, og de initiativene som er tatt for å følge dette opp, både gjennom Nordisk Ministerråd og Nordisk Råd, veldig viktig. Hvis det kan skape et engasjement og en debatt om nordiske spørsmål, har vi en plattform som gjør at vi kan utvikle videre det nordiske samarbeidet på dette området og samtidig vinne erfaring og faktisk bli bedre på noen andre områder i framtiden.

Jeg har lyst til å kommentere et par av de punktene som har blitt reist i denne debatten, som er spesielt utfordrende og viktige. Først dette som både representanten Foss og representanten Dørum tok opp, nemlig spørsmålet om forurensning og miljøhåndtering av atomavfall i våre nærområder. Representanten Foss har helt rett når han sier at en eventuell havforurensing som oppstår som en konsekvens av en ulykke, vil ha store dimensjoner faktisk også utover det å være forurensende, for det skaper et feilaktig inntrykk av våre produkter ute i Europa, særlig av den næringsvirksomheten som drives på bakgrunn av ressursene i havet. Dessuten er jo frykten reell for at Barentshavet, der vi har en av verdens viktigste matvareressurser, skal bli ødelagt som en konsekvens av menneskelig forurensing. Derfor er dette et tema som på mange måter virkelig setter det nordiske arbeidet i søkelyset, for her kan vi gjøre noe selv i Norge. Vi kan sørge for at vi får fartøysleder som gjør at vi ikke risikerer at en eventuell ulykke fører til nasjonale katastrofer nær vår kyst, samtidig som vi gjennom overvåkning og systematisk oppfølging kan forhindre at ulykker skjer.

Ved siden av det nasjonale er det helt åpenbart at den gigantiske utfordringen som ligger i å forhindre at Nordvest-Russland blir en søppeldynge for atomavfall, er en oppgave som Norge ikke er i stand til å løse alene, der må vi ha både en nordisk, en europeisk og en transatlantisk dimensjon på dette arbeidet. Her vil det fellesskapet og det arbeidet som vi kan få til i Norden for å få også EU til å ta et ansvar for denne problemstillingen, være veldig viktig. Bare en anerkjennelse av at det avfallsproduserende land har et ansvar for å sørge for at avfallet blir håndtert på en riktig måte, vil være en ganske viktig dimensjon i våre bestrebelser på å håndtere denne utfordringen i våre nærområder. Dette klarer vi ikke alene, dette er vi nødt til å gjøre i et fellesskap, og da er det fellesskapet vi har i Norden, en viktig og god plattform for å gå videre.

Så er jeg enig med representanten Jakobsen i at ting henger sammen – uten tvil. Med fare for å vikle meg inn i en nasjonal landbrukspolitisk debatt, som jeg i og for seg ikke synes hører hjemme i denne debatten om en bærekraftig utvikling i Norden, vil jeg si at det symboliserer jo på mange måter at når det gjelder matvaresikkerhet, når det gjelder landbruk, når det gjelder restrukturering av landbruket, så er jo også den bærekraftige dimensjonen viktig. Men jeg må si at jeg har aldri vært tilhenger av den politikken som landbrukssamvirkets organisasjoner for kjøtt og melk har kjørt for sentralisering av behandling av produktene. Mye av det restruktureringsarbeidet som vi skal gjøre i landbruket, må nettopp gå på at vi får til bærekraftige gårdsbruk ute i distriktene som kan produsere varer som vi kan selge både nasjonalt og internasjonalt til konkurransedyktige priser. Det behøver ikke å stå i motsetningsforhold til de ambisjoner vi har om en bærekraftig utvikling i Norden.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Johan J. Jakobsen (Sp): Det overrasker meg jo litt at samarbeidsministeren nå mener at det som har med primærnæringer og forvaltning av de ressurser som har sammenheng med disse, å gjøre, ikke hører hjemme i en debatt om bærekraftig utvikling i Norden. Hvis en går tilbake til dokumentene, går det jo klart og tydelig fram at dette i høyeste grad er en del av debatten om et bærekraftig Norden.

Jeg vil likevel utfordre statsråden på det han selv har gitt uttrykk for, nærmest for å teste om den debatten en nå har om press på ressurser, på miljø, på lønnsomhet og på priser – en debatt som nå pågår i svært mange miljøer også her i landet – overhodet har gjort noe inntrykk på statsråden. For så sent som i juni i fjor mente han at den utviklingen som er i gang i retning av stadig større og færre enheter, mer industrialisert landbruk, ikke bare var akseptabel, men at dette gikk altfor sent. Og da spør jeg ministeren om han fortsatt mener det samme som han mente den 15. juni i Stortinget, da han gav uttrykk for at det var behov for et raskere tempo i disse strukturendringene. Jeg viser for øvrig også til landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen, som i en debatt i fjernsynet i går gav uttrykk for at den struktur vi har i norsk landbruk, småskalalandbruk som han omtalte det som, faktisk er en styrke når vi nå skal intensivere kampen mot husdyrsykdommer og de miljøproblemer som følger i kjølvannet av det.

Mitt spørsmål, som jeg også reiste i mitt første innlegg, er: Mener statsråden det samme i dag som han gjorde for et år siden? I så fall vil det være ganske oppsiktsvekkende.

Statsråd Jørgen Kosmo: Jeg mener faktisk at hvis norsk landbruk fortsatt skal være en viktig del av norsk næringsliv, en viktig del av politikken for å ta hele landet i bruk, en viktig del av politikken for aktiv sysselsetting i distriktene, så må norsk landbruk også foreta strukturendringer. Men det betyr ikke at jeg er tilhenger av gigantiske sammenslåinger av bruk i Norge og en fullstendig industrialisering av landbruksproduksjonen. Tvert imot mener jeg faktisk at vi gjennom en omstrukturering og gjennom nærmere samarbeid de ulike gårdeiere imellom har et potensial for å skape kraftige, virkningsfulle og faktisk kostnadsfornuftige samarbeidsprosjekter i distriktene som kan produsere salgbare produkter, der vi ivaretar matvaresikkerheten, der vi ivaretar behovene for en miljøriktig produksjon og gode produkter og har mulighet til virkelig å kunne konkurrere ikke bare på det norske eller på det nordiske marked. Men hvis vi ikke foretar denne omstruktureringen, er jeg redd for at vi blir presset i en situasjon der man av konkurransemessige årsaker blir kjørt av banen. Det ønsker ikke jeg, og det ønsker heller ikke representanten Jakobsen, men kanskje vi har ulike strategier for hvordan vi skal oppnå dette. Jeg mener faktisk at dette er ikke i motsetning verken til det landbruksministeren sier, eller til det som framgår av den redegjørelsen og den rapporten som foreligger om en bærekraftig utvikling i Norden.

Randi Karlstrøm (KrF): Debatten om det nordiske samarbeidet er viktig, kanskje er den viktigere enn planen. Og det er en kjempeoppgave å få den debatten ut av dette huset, ut av parlamentsbygningen.

Men det er utrolig viktig at det nordiske samarbeidet har en basis i de nasjonale parlamentene. En debatt om nordisk samarbeid om en ny kurs for en bærekraftig utvikling må forstås i lyset av hva vi gjør i denne salen de andre dagene, i de andre sakene. Ellers blir nordisk samarbeid et liksom-samarbeid. Også i Norden har vi et misforhold mellom økonomi og økologi. Vi vet at vi er en del av den rike verden som bruker 80 pst. av verdens ressurser, og vi forårsaker 2/3, om ikke mer, av den forurensningen vi strever med internasjonalt, og som er årsaken til klimaproblemene. Og vi er en del av de rike landene som ikke vil gjøre noe med det. Dette er en del av diskusjonen, vår egen forvaltning av landbruket er en del av diskusjonen om det nordiske samarbeidet.

Jeg synes det er en kjempeoppgave for Norge å få den nordlige dimensjonen lengst mulig nordover. Jeg har mange ganger i nordisk samarbeid oppfattet at den ikke kommer lenger enn til de baltiske land. Forholdene i Nordvest-Russland og kjempeutfordringene der er vel egentlig Europas største miljøutfordring, fordi vi heller ikke ser noen løsning på kort sikt. Å få til et bredt internasjonalt samarbeid her er viktig, og også å få den nordlige dimensjonen nordover. Jeg vil spørre: Er det viktig for å få til en bærekraftig utvikling i de nordiske land at vi får ei god framtid også Nordvest-Russland?

Statsråd Jørgen Kosmo: Ja, det er det. Kanskje er det en av våre største fellesoppgaver i Norden å sørge for både å støtte opp om, legge press på og få til en videreutvikling av demokratibevegelsen og også av miljøbevegelsen, ikke bare i Nordvest-Russland, men i hele Russland, for å legge det fundamentet som er nødvendig for å få til det nødvendige oppryddingsarbeidet og framtidig satsing på miljø også i dette området.

Vi kan bli så fortvilet over alle byråkratiske regler og all den motstand vi møter når vi forsøker å løse enkelte spørsmål som det er så viktig å få en løsning på. Men vi kan jo ikke bare sette oss ned og fortvile. Vi må prøve å få til ytterligere press og ytterligere samarbeid for å løse dette. Der har Norden i fellesskap en større mulighet til å nå igjennom, både for å få EU til å ha fokus på disse områdene og for å få Russland selv til å ha fokus på de enorme utfordringene de står overfor i Nordvest-Russland.

Jeg har tro på at en kombinasjon av fortsatt norsk engasjement – både på enkeltmenneskenivå, på kommunenivå, på fylkesnivå og på nasjonalt nivå – for å få til gode samarbeidsstrukturer har mye for seg. Men det vil ha enda mer for seg om vi samtidig greier å få til et økt nordisk engasjement i dette. Men det gjelder ikke bare landarealene i Nordvest-Russland, det gjelder også hele Barentsregionen og havområdene. Som jeg sa i sted: Det dreier seg om verdens matvareressurs nr. 1, og hvis ikke vi i fellesskap greier å forvalte den og ta vare på den på en skikkelig måte, har vi virkelig forspilt noen historiske sjanser.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Dermed er debatten i sak nr. 1 omme.