Britt Hildeng (A) (ordfører for sakene): Som en del av budsjettet foreslo Regjeringen innføring av en konjunkturavgift på 1,5 pst. som skulle betales av bedrifter og næringsdrivende på grunnlag av bedriftenes lønnskostnader og av næringsinntekt. Dette ville gi et proveny på ca. 9 milliarder kr.

Arbeiderpartiet mente at en med en slik avgift ville kunne dempe presset der det var størst i arbeidsmarkedet. Ved å dempe presset i privat sektor ville det samtidig kunne bli gitt rom for å imøtekomme etterspørselen etter arbeidskraft i offentlig sektor og på den måten styrke fellesgodene.

Arbeiderpartiet mente at en slik generell, men lav, konjunkturavgift som ble delt på mange, best ville kunne ivareta de økonomiske og velferdspolitiske målene.

Som kjent fikk ikke Arbeiderpartiet tilslutning til dette forslaget, og i budsjettavtalen ble den generelle konjunkturavgiften erstattet med andre former for tiltak overfor næringslivet, sammen med en økning av momsavgiften.

De nye tiltakene, som innebar reduserte satser på saldoavskrivninger, fjerning av mulighet for å få doble rentefradrag for bl.a. banker som har filial i utlandet, og det vi behandler i dag, en egen konjunkturavgift for næringsbygg, ble langt på vei antatt å ville ivareta de samme hensynene som Regjeringens opprinnelige forslag til konjunkturavgift, noe som også ble understreket fra sentrumspartiene i deres merknader:

«Disse medlemmer viser til at det i stedet for økt arbeidsgiveravgift er flertall for en konjunkturavgift på næringsbygg. En avgift for næringsbygg vil være målrettet og redusere presset i en næring med stor mangel på arbeidskraft.»

I ettertid har det vist seg at virkningene av en så målrettet konjunkturavgift ble langt større enn det vi i utgangspunktet hadde sett for oss. Vi ser også i ettertid at en slik avgift har svakheter, og at det kan være urimelig at en avgrenset næring må bære så store byrder for å dempe etterspørselen i privat sektor. Vi har også tatt innover oss det forhold at næringen selv har varslet at vedtaket innebærer oppsigelser og permisjoner av flere tusen ansatte innen byggebransjen. På denne bakgrunn har da Regjeringen fremmet forslag om oppheving av konjunkturavgift på næringsbygg, noe hele komiteen slutter seg til.

Avviklingen av konjunkturavgiften vil føre til et inntektstap på ca. 1,6 milliarder kr i framtidige budsjett. Regjeringen foreslår at dette inntektstapet dekkes inn ved å utsette fjerning av investeringsavgiften fra 1. januar 2002 til 1. april 2002. Et flertall i komiteen støtter et slikt forslag, noe vi vil komme tilbake til gjennom behandling av Ot.prp. nr 37.

Jeg vil også gjøre oppmerksom på at det i denne forbindelsen er fremmet to Dokument nr. 8-forslag om å fjerne konjunkturavgiften på næringsbygg. Komiteen foreslår at disse vedlegges protokollen, idet det vises til behandling av Regjeringens forslag til avvikling av den samme avgift.

Per Erik Monsen (Frp): Etter at det ble kjent at konjunkturavgiften var et av resultatene av budsjettavtalen mellom Arbeiderpartiet og sentrumspartiene, kom det en massiv strøm av advarsler fra byggebransjen og tilknyttede bransjer om de alvorlige konsekvenser en slik avgift ville få. Det var også åpenbart for de fleste at et ønske om å dempe aktiviteten og presset i norsk økonomi ikke kan imøtekommes ved å legge en hel bransje i møllposen for et år. Det var nettopp det som var i ferd med å skje. Tall fra byggebransjen viser at over 20 000 personer ville blitt berørt, og at minst 7 000 arbeidsplasser i byggebransjen ville forsvinne. Dette er dramatiske tall i en bransje som ifølge tall fra Finansdepartementet allerede før budsjettet ble vedtatt, var i nedgang, med reduksjon i antall arbeidsplasser.

Mens konjunkturavgiften på den ene side ville skapt en kraftig nedtur i 2001, ville avviklingen av avgiften sammen med forventet fjerning av investeringsavgiften skapt en kraftig økning i etterspørselen etter ombygginger og nybygg, og skapt kapasitetsproblemer i en nedbygd bransje.

Men kanskje det mest alvorlige i denne saken er at partier som ofte fremholder viktigheten av at næringslivet kan arbeide langsiktig og med forutsigbare rammebetingelser gjennom troverdig budsjettering fra Stortingets side, begir seg ut på en slik jojo-politikk som de har gjort i dette tilfellet.

Tilliten hos utenlandske investorer som vurderer å investere i Norge, blir jo heller ikke styrket av det som må bli oppfattet som rot og som mangel på en seriøs og langsiktig næringspolitikk.

At budsettsamarbeidspartiene etter bare noen uker forstår at konjunkturavgiften faktisk kommer til å virke etter hensikten og derved får kalde føtter, kan virke noe underlig. Men bedre sent enn aldri.

Fremskrittspartiet har hele tiden vært imot denne avgiften, og støtter naturligvis forslaget om å fjerne den.

Øystein Djupedal (SV): Denne saken viser politikk på sitt mest absurde, fordi man nå, så kort tid etter at man har gjort et omfattende vedtak, finner ut at vedtaket fungerer etter hensikten, og så går man tilbake på det. Dette viser at den manglende langsiktighet som ligger i sene netter på Plaza, ikke er egnet til å lage skatte- og avgiftspolitikk for nasjonen. Man foreslår altså her å fjerne en avgift som åpenbart var en del av et forhandlingsopplegg mellom Regjeringen og sentrumspartiene. Man oppdager at avgiften faktisk fungerer etter hensikten, og så tar man den bort.

SVs utgangspunkt har hele tiden vært at dette var et meget uklokt grep. Vi ønsket den konjunkturavgiften som Regjeringen opprinnelig foreslo, som hadde et lavere grunnlag og en bredere basis. Den avgiften som her var foreslått, med en høy sats og et begrenset nedslagsfelt, ville ramme én næring helt urimelig hardt, og det betyr selvfølgelig at det vi advarte mot, faktisk har skjedd.

Den lærdommen man bør trekke av dette, og også av en annen sak som senere vil komme i Stortinget, nemlig det som går på avskrivingssatser, saldoavskriving, som viser akkurat det samme, er at skal man gjøre omfattende endringer i skatte- og avgiftsopplegget, krever det faktisk en viss forberedelse og ikke sene nattetimer. Det betyr også at i en annen sak som Stortinget senere i dag skal diskutere, om et framtidig skatteopplegg, har en mye å lære av dette. Norsk politikk trenger større grad av langsiktighet og mindre grad av innfallsmetoden enn det denne saken dreier seg om.

Etter mitt skjønn stiller dette dessverre politikk i et ganske grelt lys – det latterliggjør de vedtak Stortinget gjør. Det betyr at man rett og slett ikke kan ta det seriøst, for det er når som helst er mulig å ta omkamp på et hvilket som helst vedtak fordi det faktisk ikke er skikkelig og ordentlig fundert.

Dette dreier seg om et ikke helt ubetydelig beløp. Det dreier seg om så mye som 1,6 milliarder kr, som i stortingssammenheng selvfølgelig er et betydelig beløp. Dette velger man da en inndekning på ved å skyve den avgiften man skal fjerne, en måned eller to, eller kanskje det til og med blir fire måneder, og på den måten tror man at man får inndekning. Denne inndekningen er selvfølgelig helt fiktiv, og det vet jo en samlet stortingssal. De som ser for seg å foreta en investering i januar neste år, vil selvfølgelig utsette den investeringen til april for å unngå investeringsavgiften. Dette er en ren fiktiv inndekning, dette er «liksompolitikk», og jeg må si at hele denne saken er litt trist. Jeg vil likevel støtte konklusjonen, å fjerne konjunkturavgiften, for SV har altså aldri vært med på at denne skulle innføres.

Per-Kristian Foss (H): Det meste er sagt om denne saken, og de partier som i sin tid stod bak flertallet som fremmet konjunkturavgiften, holder «øredøvende» munn, sagt på stortingsspråket. Det skjønner jeg godt. La meg da ikke bore mer i sårene, men bare understreke én ting, at denne saken kanskje er litt til ettertanke når det gjelder stortingspolitikeres tro på at man kan drive konjunkturstyring med denne typen virkemidler. Bildet av behovet for konjunkturstyring, altså bildet av behovet for å påvirke den økonomiske utvikling, har en tendens til å ligge noe etter den faktiske utvikling. De økonomiske rapporter vi har fått, både i fjor høst og nå på nyåret, viser i og for seg at det fremfor å være behov for inngrep i økonomien for å dempe veksten, nå kanskje etter hvert er behov for tiltak som stimulerer vekst. Vi har i Norge en BNP-vekst som ligger under våre nabolands. På toppen av det hele er dette altså en bransje – anleggsbransjen – hvor det finnes betydelig ledig kapasitet. Om man hadde latt avgiften virke, altså om vedtaket hadde blitt stående, hadde ikke virkningen kommet før om halvannet til to år. Det er all grunn til å tro at situasjonen da hadde vært helt annerledes.

Jeg synes nok – og der må jeg si at jeg deler litt av oppfatningen til SVs talsmann, det er jo ikke hver dag – at når man skal dekke inn denne avgiften ved å utsette lettelsene i investeringsavgiften med et kvartal i 2002, og begrunnelsen for det overhodet ikke finnes i hensynet til økonomiske eller politiske konjunkturer, iallfall ikke økonomiske konjunkturer, men altså i hensynet til å holde en balanse i budsjettet, da gjør man hele balansediskusjonen en stor bjørnetjeneste, ja setter hele begrepet i vanry. For det blir bare tekniske regnekunster av dette. Det har jo ikke noen sammenheng. Snarere kan man tvert imot si at behovet etter hvert har gått mer i retning av å fremskynde tidspunktet for å oppheve investeringsavgiften, hvis i det hele tatt noen endring skulle ha vært gjort.

Til slutt: Som jeg nevnte innledningsvis, er saken rimelig belyst gjennom budsjettdebatter i Stortinget i fjor høst og i den generelle, allmenne, offentlige debatt. Det eneste spørsmålet man i grunnen sitter igjen med, er: Hvem fant egentlig på dette? Jeg ser at selv ikke Terje Johansen har påtatt seg ansvaret. Da lurer jeg på hvem, i de sene nattetimer på Plaza Hotel, som fant på denne idéen, som ingen nå i grunnen er tilhenger av. Det blir kanskje stående som denne sakens største mysterium.

Dag Terje Andersen (A): På bakgrunn av spørsmålet fra representanten Foss kan jeg avkrefte at jeg skal ta på meg fadderskapet til dette forslaget. Det kan nok representanten Foss finne hvis han ser på kommentarene fra andre partier da vårt forslag til statsbudsjett, som ikke inneholdt dette forslaget, ble framlagt.

Når Per-Kristian Foss tar et oppgjør med denne type konjunkturavgift, synes jeg det hører med til historien – og det kan kanskje også være et spor for representanten Foss til å finne et svar på sitt spørsmål om hvem som fant på dette – at faktisk representanten Foss, og Fremskrittspartiet i tillegg til Høyre, har stemt for denne konjunkturavgiften selv, ikke nå, men i tilknytning til kabinettspørsmål fra regjeringen Bondevik i 1998, for da var det snakk om konjunkturavgift på bygg. Det syntes ikke Høyre var noen god idé, men ut fra en helhet fant de grunn til å stemme for det. Denne gangen syntes ikke vi at dette nødvendigvis var en glitrende idé, men ut fra en helhet fant vi altså i første omgang grunn til å stemme for det. Ingen av de to gangene har det blitt noe ut av forslaget, som diverse partier har stemt for uten å være spesielt glade for det. Kanskje vi, partiet Høyre og andre kan være enige om at det er siste gang vi har sett forslaget om konjunkturavgift på bygg, som altså flere enn i dette tilfellet regjeringspartiet, Arbeiderpartiet, har vært med på å stemme for ved tidligere anledninger.

Siv Jensen (Frp): Forklaringen til Arbeiderpartiet blir jo ikke noe bedre av at man forsøker å trekke inn en vanskelig parlamentarisk situasjon i avveiningen mellom konjunkturavgift eller ikke på bygg.

Da sentrumspartiene og Arbeiderpartiet satt og forhandlet om budsjettet i høst, var det ene og alene en forhandling om å komme til enighet om et statsbudsjett. Vi var på det tidspunktet ikke engang i nærheten av en parlamentarisk situasjon i Stortinget hvor Regjeringen truet med sin avgang. Det var et forhold som på ingen måte var avklart eller kjent for Stortinget eller finanskomiteen på det tidspunkt. Da blir det litt søkt når Dag Terje Andersen prøver å knytte dette opp mot en tidligere situasjon, hvor vi altså hadde et kabinettsspørsmål i salen som dreide seg om være eller ikke være for den daværende regjering. Det var altså ikke et spørsmål om man var for eller mot konjunkturavgift på bygg. Jeg synes det er ganske viktig å skille disse forholdene fra hverandre. Det at et slikt forslag ikke har blitt noe av én gang, kvalifiserer for så vidt heller ikke til at man skal gjøre et nytt forsøk på noe som alle har vært enige om ikke er bra. Men jeg registrerer – jeg vet ikke om jeg skal registrere det med glede – at det nå blir signalisert fra Arbeiderpartiets side at vi kan være rimelig sikre på at det ikke kommer et slikt forslag i fremtiden. Det håper ikke jeg heller.

Jeg synes ikke det verste i hele prosessen er hvorvidt man mener at konjunkturavgift på bygg er en fornuftig sak eller ei, men det er måten forslaget blir til på. Det er et problem at slike forslag blir til i sene nattetimer i en forhandlingssituasjon, og at man ikke tar innover seg konsekvensene av hva det innebærer, mens man sitter og forhandler om det. Det er et større problem enn hva det faktisk medfører etter at det er vedtatt.

Per-Kristian Foss (H): Det er riktig at idéer av lignende art som denne konjunkturavgiften har kommet fra Bondevik-regjeringen. Jeg forstår at Arbeiderpartiet derfor forsøker å plassere ansvaret hos sentrumspartiene, iallfall hos ett eller flere av dem. Det skal jeg la være ukommentert, men bare konstatere at da vi i sin tid gav oss på dette, var det ut fra at det var bedre å akseptere en utredning om en slik avgift, fremfor å skifte regjering. Det må jeg jo si at Arbeiderpartiet i ettertid har gjort alt de kan for å bevise var en riktig vurdering da de fikk tak i regjeringsposisjonen! Men jeg forstår det slik at det som vel egentlig skjedde i disse sene nattetimer, faktisk var at det ble stilt et slags uformelt kabinettsspørsmål, og at det var derfor det skjedde, det som skjedde. Det bidrar jo til en nyttig historisk oppklaring fra finanskomiteens leder i den anledning.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): No skal ikkje eg ta på meg noko farskapsansvar for investeringsavgifta for så vidt. Men eg har lyst til å understreka at det vi iallfall har fått konstatert med forslaget som vart lagt inn i budsjettavtalen, er at ei konjunkturavgift verkar dempande på byggeaktiviteten. Det er klart at vi kanskje kan få bruk for å foreslå dette seinare. Å seia for all tid at det aldri vil bli foreslått igjen, synest eg er å tenkja litt kortsiktig. Vi kan godt tenkja oss situasjonar der vi treng å dempa byggeaktiviteten.

Det vi såg med forslaget som vart vedtatt før jul, var at forslaget slik som det låg, dempa byggeaktiviteten nesten berre i distrikta, men ikkje i sentrale strøk, der vi hadde hatt bruk for ei viss demping.

Eg er glad for at vi no skal fjerna konjunkturavgifta, men eg har lyst til å understreka at det er faginstansar, m.a. SSB, som har gått kraftig ut mot at vi no fjernar den. Dei synest det er ei avgift som vil verka ypparleg i forhold til at vi har eit press i byggenæringa. Eg er som sagt glad for at ho blir fjerna, men eg vil peika på at vi har sett at dette er ei avgift som vil verka dempande, dersom vi har bruk for det i framtida. Vi bør kanskje sjå på om det er naturleg og riktig eventuelt å målstyra ei avgift for å dempa presset i dei områda som treng demping, og ikkje å dempa det i dei områda som verkeleg treng styrking òg i forhold til bygg- og anleggsnæringa.

Steinar Bastesen (TF): Jeg syns det er på sin plass at jeg også tar ordet i denne saken, siden jeg har et forslag likelydende med det som skal vedtas i dag. Så kan man lure på årsaken til at forslaget ble fremmet. Det har vel litt å gjøre med tidsfristene for å levere inn forslag. At det kom en melding på TV om at konjunkturavgiften skulle fjernes fra Regjeringens side kvelden før fristen gikk ut, har ikke så veldig mye med saken å gjøre. Saken er like aktuell for det.

Jeg lurer på hva folk rundt om i landet tenker om politikerne som styrer dette landet. Bondevik stilte kabinettsspørsmål på akkurat konjunkturavgiften. Etterpå ble det ikke noe av den. Så blir det en ny regjering og et budsjettforlik med partiene i den samme regjeringen som skulle gå av hvis den ble innført. Og så fremmes den. Så går det noen få uker, og så blir den fjernet igjen. Hva slags tillit kan det norske folk og velgerne ha til sånne politikere? Det er det som er mitt tankekors oppi dette. Vi latterliggjør politikerne og bærer ved til bålet med politikerforakt. Det er min bekymring i dette.

Når vi ser forslaget om konjunkturavgift i sammenheng med avskrivningsreglene for næringsbygg, må jeg spørre hva det er Finansdepartementet og sentrumskameratene og Regjeringen tenker på. Syns de at det går for sakte med å avvikle distriktsnæringene og distriktsbosettingen med de virkemidlene som hittil er brukt? Er hensikten med det virkelig å skulle slå siste spiker i likkista? Jeg bare spør. For de som skal utvikle næringsaktivitet, er nødvendigvis avhengig av å redusere kostnadene maksimalt når en skal bygge ut et fiskebruk, et fjøs, et bilverksted eller hva det nå måtte være ute i distriktene.

Så skal en altså ha en konjunkturavgift i tillegg til at en heller ikke skal få lov til å skrive av bygget, og begrunnelsen skal visstnok være at det stiger i verdi! Det stiger i verdi, er begrunnelsen for at en ikke skal ha avskrivningsregler sånn som før. Saken er jo den at når bygget er oppført i Båtsfjord, på Træna, på Røst, i Honningsvåg, i Mehamn eller hvor som helst, har det falt til halvparten i verdi. Hva slags verdistigning er det? Når du har bygd huset ditt på disse stedene og du skal selge det, får du ikke mer enn halvparten for det enn hva du har betalt. Hva slags verdistigning er det? Det går ikke an å sammenligne verdistigningen i Oslo med verdistigningen på Røst eller i Mehamn. Det er to vidt forskjellige verdener vi snakker om.

Jeg begriper ikke at det går an at sentrumspartiene kan gå inn på et forlik som går nettopp på dette. Så jeg må igjen spørre: Går det for sakte med å avfolke? Er det det som er hensikten?

Det er på høy tid at halvparten av fornuften vender tilbake i budsjettet, og at man får fjernet konjunkturavgiften. Jeg venter på at avskrivningsreglene også kommer på plass igjen.

Presidenten: Flere har ikke forlangt ordet til sakene nr. 6, 7 og 8.