Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Høyre 10 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og representanten Bastesen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil 5 replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Sonja Irene Sjøli (H) (ordfører for saken): Målet med denne meldingen er å drøfte og klargjøre sentrale verdier knyttet til planlegging, utbygging og drift av den norske helsetjenesten. Ikke overraskende er det bred enighet om de overordnede verdiene. Befolkningen skal ha likeverdig og god tilgang til helsetjenester av høy kvalitet, uavhengig av bosted og personlig økonomi. Helsepolitikken må bygge på respekt for menneskeverdet og en styrket rettsstilling for den enkelte. Brukernes egne synspunkter og valg må respekteres, og den enkelte har krav på individuell behandling og vern om og respekt for sin integritet.

Det er viktig å stimulere til debatt om verdier, og denne meldingen er et godt utgangspunkt for helseutdanninger, fagorganisasjoner, de ulike arbeidsplasser, pasientorganisasjoner og samfunnet generelt for å drøfte verdigrunnlaget for den norske helsetjenesten. Det er viktig å beholde helhetsperspektivet i forhold til den enkelte pasients behov, og det må stå sentralt i kvalitetsarbeidet. Det er en selvfølge at brukere og pårørende tas med i planleggingen og utviklingen av helsetjenestene.

Det er fremdeles store problemer og utfordringer knyttet til kapasitet, mangel på kvalifisert helsepersonell, ressurstilgang, prioriteringer og organisering i helsetjenesten. Innen psykiatri og kreftomsorg har Stortinget vedtatt egne handlingsplaner, nettopp fordi disse områdene over lang tid har vært forsømt.

Det er dessverre slik at mange mennesker føler seg maktesløse i møtet med helsetjenesten. En samlet komite mener at møtet mellom pasienten og helsearbeiderne er selve testen på om helsetjenesten er menneskelig og etisk forsvarlig. Den enkelte pasient må bli sett og møtt ut fra sine egne forutsetninger og ut fra et helhetlig syn på mennesket.

Dette er avgjørende for å kunne utvikle individuelle planer for behandling og pleie. Pasienttilfredshet gjennom brukerundersøkelser er et viktig grunnlag i arbeidet for å bedre kvaliteten på tjenestene i Helse-Norge.

Flertallet, Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet, er tilfreds med at Regjeringen legger opp til en statlig overtagelse av de offentlige sykehusene og en fristilling av disse som selvstendige rettssubjekt. En slik reform vil på en langt bedre måte være i stand til å yte mer likeverdig helsehjelp til dem som har behov for det. Dette vil vi komme tilbake til når Regjeringen har lagt fram en sak for Stortinget i april.

Ny kunnskap innen genetikk og medisinsk bioteknologi vil åpne for en rekke undersøkelses- og behandlingsmetoder som vil være mer effektive og ha færre bivirkninger enn de metodene som er tilgjengelige i dag. En samlet komite mener at forvaltningen av denne kunnskapen må skje på en måte som ikke krenker menneskeverdet, og som øker faren for sortering av mennesker ut fra egenskaper. Stortinget vil komme tilbake til de ulike temaer i forbindelse med evalueringen av bioteknologiloven som Regjeringen har varslet vil foreligge til sommeren.

Bruk av ny medisinsk kunnskap medfører at yttergrensene i livet blir tøyd, og gir større mulighet for å påvirke befruktning, fødsel og død. Denne utviklingen vil medføre vanskelige avveininger i det kliniske arbeidet ved sykehusene. Komiteen støtter derfor opprettelsen av kliniske etikkomiteer ved alle sentral- og regionsykehus. Disse komiteene skal bidra til å utdanne helsepersonell og bevisstgjøre om verdier i helsevesenet og om hvordan de skal forholde seg til, mestre og løse de vanskelige etiske problemstillingene i den kliniske hverdagen. De skal også ha som en sentral oppgave å skape bevissthet om etiske problemstillinger knyttet til ressursbruk og prioriteringer. Ofte er det slik at enkeltsaker omhandler spørsmål om ressursbruk og overordnede beslutninger om effektivisering som vil kunne ha konsekvenser for enkeltmenneskene.

En samlet komite mener at kliniske etikkomiteer er en nødvendig del av en forsvarlig sykehusdrift. En slik ordning bør også omfatte sykehjem, psykiatriske institusjoner og omsorgen for psykisk utviklingshemmede.

Komiteen følger også opp Lønning II-utvalgets forslag om å opprette medisinske faggrupper som skal gi råd om prioriteringer av helsetjenester innenfor sine fagfelt, og slik danne grunnlag for arbeidet i det tverrfaglige, samordnede prioriteringsutvalget, som allerede er oppnevnt.

Komiteens flertall, medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener at det må være rom for private helsetjenester som et supplement og alternativ til det offentlige helsevesen. Frivillige, ideelle og kommersielle foretak har bidratt til et mangfold i helsetjenestene og gitt brukerne reelle valgmuligheter. Private alternativer gir mulighet for å prøve ut nye driftsformer, og det er et betydelig læringspotensial, også for offentlige institusjoner, når det gjelder effektivisering og bedre utnyttelse av ressursene.

Et annet flertall, Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og SV, mener at vesentlige oppgaver innen utdanning og helse- og omsorgssektoren ikke bør legges ut på anbud og overlates til private, men at hovedtyngden av disse oppgavene må løses gjennom det offentlige. Hele komiteen mener imidlertid at et variert arbeidsmarked kan bidra til å få flere tilbake til yrket. Flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, mener det er viktig å sikre folkevalgt styring med helheten, kvaliteten og fordelingen av tilbudene.

Når det gjelder livshjelp, understreker komiteen at tilbudene til uhelbredelig syke og døende i det alt vesentlige må være en integrert del av den vanlige helsetjenesten, og at tilgang til hospice blir en del av denne.

Aktiv dødshjelp er i strid med norsk lov, og komiteen opprettholder forbudet mot aktiv dødshjelp. Samfunnet kan ikke autorisere helsepersonell til å gå inn i den motsatte rollen av den etikk leger og annet helsepersonell har i vår kultur. Det kan heller ikke være en oppgave for det offentlige å ta stilling til om et menneskes liv er meningsløst, eller ikke verd å leve. Målet må være at omsorgen ved livets slutt kan møte behovet for trygghet og verdighet. Omsorg ved livets slutt er en sentral og krevende oppgave i helsetjenesten, fordi den omhandler mer enn tradisjonell pleie og behandling. Mangelen på kunnskap om smertelindring hos helsepersonell er et problem, og helsetjenesten mangler systematisk kunnskap om medisinsk praksis på dette feltet.

Komiteen mener det er behov for å styrke omsorgen for døende og dem som har en uhelbredelig sykdom, og ber Regjeringen

• vurdere sykehjemmenes og sykestuenes rolle i forhold til å gi pasienter en omsorgsfull og verdig død

• styrke kunnskapen om omsorg for døende i helseutdanningene

• styrke den kliniske forskningen

• bedre informasjonen til pasienter om smertelindring, tilgang til ekspertise, tilgang til hospice og annen følelsesmessig og åndelig hjelp

• sikre at pasienter som har undertegnet «Mitt livstestamente», respekteres, og at det legges til grunn for behandlingen slik at de kan føle seg trygge på at deres ønsker blir respektert

Når det gjelder prioriteringer i helsevesenet, mener komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, at retningslinjene, slik det er foreslått i NOU 1997:18 Prioriteringer på ny, skal legges til grunn. Det er ikke alltid like enkelt å foreta denne prioriteringen i den kliniske hverdagen. Psykiatri, geriatri, rehabilitering og smertelindrende behandling er områder som blir underprioritert, bl.a. på grunn av lav faglig status og manglende kunnskap, og det er en betydelig mangel på kvalifiserte fagfolk.

Komiteen går enstemmig inn for et forslag fra Høyre om å opprette et geriatrisk forskningsprogram for å styrke forskningsinnsatsen innen geriatri, både for å bedre diagnostikk og behandling og for å styrke fagområdet generelt. Det vil kunne bidra til å rekruttere flere leger og sykepleiere til geriatrien.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Høyre, mener det bør vurderes å innføre graderte egenandeler for enkelte lavt prioriterte helsetjenester, og at moderat bruk av egenandeler ikke kommer i konflikt med hensynet til en rettferdig fordeling av helsegodene. En samlet komite understreker nødvendigheten av å skjerme kronikerne og andre med stort behov for helsetjenester gjennom et nytt egenandelstak som dekker de utgiftene disse har til helsetjenester og legemidler som i dag ikke dekkes under det ordinære egenandelstaket.

Når det gjelder alternativ medisin, mener komiteen det er behov for en gjennomgang av en rekke forhold som er knyttet til hvilken plass alternativ medisin og alternative behandlingsformer bør ha innenfor den tradisjonelle helsetjenesten. En samlet komite støtter et forslag fra Høyre om en stortingsmelding om alternativ medisin.

Det er stor mangel på kunnskap om og manglende integrering av kjønnsperspektivet i helsepolitikken og helsetjenesten. Kunnskapene tar i altfor stor grad utgangspunkt i menns fysiologi og livsløp. Det må det bli slutt på. En samlet komite ber derfor Regjeringen gjennom en stortingsmelding følge opp NOU 1999:13 om kvinners helse i Norge. Å minne om dette forholdet burde være en passende avslutning på mitt innlegg.

Jeg anbefaler for øvrig komiteens innstilling.

Reidun Gravdahl (A): Prøysen sa en gang: «Det er mye vondt her i verda. Men det er mye godt òg.»

Ja, det er mye vondt her i verden, også her i vårt land. Det er sykdom og fattigdom, ventelister og lidelser vi ennå ikke kan helbrede – områder som har vært forsømt lenge.

Men det er mye godt òg: Gode hender gir stell og pleie. Det er endringer og forbedringer i organisering og prioritering. Forsømte områder har blitt prioritert, som f.eks. psykiatrien. Verdivalg, gode valg, skal gi bedre helse og behandling for alle, uansett hvor i landet en bor eller hvor rik eller fattig en er.

Verdimeldingen drøfter sentrale verdispørsmål i det norske helsevesenet knyttet til planlegging, utbygging og drift av den norske helsetjenesten i tida framover. I reformpolitikken som har gått over det siste tiåret, har det vært vektlagt ressursopptrapping gjennom flere opptrappingsplaner og gjennom modernisering av mange lover.

Det er satset på personelltiltak både innen utdanning og fordeling av helsepersonell, og det er foretatt mye utviklingsarbeid for å få til en bedre arbeidsdeling og organisering. Og det er satset på helsefremmende og forebyggende arbeid. Opptrappingsplaner innen psykiatri og kreft er i gang. Forsømte områder er prioritert. Bevilgningene til helse er økt betydelig. Ventelistene har blitt kortere, alle har fått tilbud om fast lege, og vi står foran tidenes største omorganisering av norsk sykehusvesen. Den medisinske og teknologiske utviklingen går raskt. Det må tas nasjonale grep for å sikre at alle får del i de nye tilbudene. Helsetilbudet vårt er på et høyt nivå. Flere enn noensinne får behandling, flere enn noensinne får operasjoner. Stadig flere sykdommer kan behandles.

Hver eneste dag gjør tusenvis av ansatte i den norske helsetjenesten en kjempejobb. Men det er også problemer. Sykehusene har større utgifter enn inntekter, og helsevesenet drives ikke like godt overalt. Disse problemene vil bli større hvis vi ikke får en mer helhetlig styring.

Å løse problemene i sykehusene er ikke bare et pengespørsmål, det er også et organisasjonsspørsmål. Derfor må vi forandre. Vårt sykehusvesen er et offentlig ansvar, og det skal det fortsette å være. Sykehusene skal i det alt vesentlige være eid og styrt av det offentlige. Noen har forsøkt å omtale sykehusreformen som privatisering. Det er feil. Sykehusreformen er basert på at staten overtar eierskap og finansiering av sykehusene, mot nå fylkeskommunalt eierskap og statlig finansiering. Et slikt samlet statlig ansvar må bygge på den hovedstruktur som er utviklet i de etablerte helseregionene.

Regional og nasjonal samordning skal sikre opprettholdelse av en desentralisert struktur, samtidig som mulighetene til utveksling av kapasitet og kunnskap i tjenestetilbud og behandling blir effektivt utnyttet. Dermed blir det mulig å utjevne forskjeller og gi likeverdige og gode tilbud til hele befolkningen.

Omdanning til aksjeselskaper er uforenlig med en slik modell og i strid med Arbeiderpartiets politikk. Det sa vi klart fra om da Stortinget behandlet lovsaken om fylkeskommunale sykehusselskap, og det sier vi klart fra om nå.

Saken om statlig overtakelse har vært ute til høring og har vært mye omstridt – mye på feil grunnlag etter min mening. 100 pst. statlig eierskap av sykehusselskapene er etter mine begreper ingen privatisering. Det er avtaler med private i dag, og etter Arbeiderpartiets mening kan dette bare være et supplement til det offentlige. Slike tilbud inngår i de offentlige helseplanene i dag, og det vil være naturlig at slike planer og avtaler fortsetter selv om staten tar over eierskapet av sykehusene. Dette dreier seg i vesentlig grad om sykehus eid og drevet av ideelle organisasjoner, som Røde Kors Klinikk, Feiringklinikken og sykehus eid av Sanitetsforeningen, oftest reumatismesykehus.

Vi vil ikke ha privatisering av helsevesenet som bidrar til konkurranse om helsekroner, og som kan skape et voksende skille mellom pasienter med god og dårlig økonomi.

Hovedmålene i helsepolitikken er å sikre tilgang til gode og likeverdige helsetilbud til alle uansett hvor vi bor i landet, eller hvor mye eller lite penger vi har.

Sykehusene utgjør også noen av landets største kunnskaps-, forsknings- og utviklingsbedrifter. Framtidsrettede og lovende områder som medisin og bioteknologi ivaretas i sykehusene. Sykehusene er en spennende arbeidsplass for en rekke forskjellige yrkesgrupper og utgjør en viktig forutsetning for trygghet og velferd i alle deler av landet.

Antall legeårsverk har økt med 50 pst. de siste ti årene. Vi har flest leger i forhold til innbyggere av alle land i Europa. Allikevel opplever vi legemangel. Vi bruker mer penger i norske sykehus enn noen gang. Allikevel står avansert utstyr ubrukt store deler av døgnet. Operasjonsstuer står tomme midt på dagen, og sykehuslegene behandler færre pasienter enn før. Skal vi få til å forbedre kvaliteten i helsevesenet, må vi ha mer samspill mellom sykehusene og mellom sykehusene og primærhelsetjenesten.

Primærhelsetjenesten styrkes ved at vi alle nå får fastlege. Vi har nå rett til å velge vår egen lege, og hun eller han vil kunne følge oss over tid. Det gir trygghet.

Verdimeldingen gjennomgår en rekke av de tiltak som er i gang i det norske helsevesenet. Jeg vil kort bare nevne noen av dem:

Kliniske etikkomiteer har vært utprøvd i seks år og er opprettet ved sju sykehus inntil nå. De ble evaluert i 1998, og er anbefalt etablert ved alle sentral- og regionsykehus.

Frivillige organisasjoner har lang tradisjon for aktiv deltakelse ved utforming og drift i helsetjenesten og gjør en god jobb. Det håper vi at de fortsetter med.

Folkehelsearbeid har med jevne mellomrom vært drøftet i Stortinget. Nå er Stortinget gjort kjent med at Regjeringen har satt i gang arbeidet med en nasjonal handlingsplan for folkehelsearbeidet. Planen skal gi en bred gjennomgang av utviklingen på 1990-tallet, som grunnlag for planlegging av innsatsen på dette området i årene som kommer. Dette innebærer at planen vil utgjøre både helsefremmende og forebyggende arbeid. Stortinget vil bli orientert om dette, er det sagt, og det vil også komme helsepolitiske redegjørelser med noen års mellomrom, slik det har vært gjort tidligere.

Verdimeldingen omhandler viktige områder som jeg kunne brukt mer tid på enkeltvis, men de er godt omtalt i innstillingen fra komiteen. For eksempel er rusomsorg, smertelindring og omsorg for døende svært viktige områder.

En enstemmig komite ber om en stortingsmelding om alternativ medisin og en vurdering av å opprette et geriatrisk forskningsprogram.

Statens helsetilsyn har opprettet et fagråd for kvinnehelse som vil være et sentralt virkemiddel i arbeidet med typiske kvinnelidelser. Det er behov for å fremme likestilling innen helsetjenesten. Altfor mye av kunnskap er basert på menns fysiologi og livsløp, noe som framkom i NOU 1999: 13 om kvinners helse i Norge. Det er viktig at dette arbeidet følges opp.

Jeg synes at meldingen er en god melding, og at saksordføreren har gjort en god jobb. Det takker vi for. Vi er tilfreds med det arbeidet og den gjennomgangen som er gjort.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Are Næss (KrF): Det er i dag første gang Stortinget behandler en stortingsmelding med verdispørsmål som hovedtema. Meldingen ble lagt frem av sentrumsregjeringen og ble ikke trukket tilbake ved regjeringsskiftet. Både dette faktum og behandlingen av meldingen i komiteen tyder på at det er stor grad av enighet om de grunnleggende verdier for den norske helsetjenesten, selv om vi kan komme til ulike resultater i praktisk politikk.

Dette grunnlaget kommer tydelig frem i innledningen, hvor Regjeringen fremhever at den vil

«føre ein politikk der det er lagt vekt på eit solidarisk og humant samfunn med menneske som syner medkjensle med kvarandre og har omsorg for dei svakaste. Prinsippet om at kvar einskild person har ein ukrenkeleg verdi skal leggjast til grunn for arbeidet».

På denne måten er hvert enkelt menneskes ukrenkelige menneskeverd satt i sentrum. Dette er viktig. For det er mange aktører i helsevesenet, og det er sterke interesser av faglig, økonomisk og politisk art. Helseprofesjonene har stor makt, men jeg vil mene at den farligste maktkonsentrasjon sett fra pasientens side i dag er en regjering som gjennom statlig eierskap og styring vil hindre pasientens mulighet for reell innflytelse gjennom folkevalgte representanter.

Helsevesenets hovedperson er pasienten. Pasient betyr den som lider, og helsevesenets oppgave er å lindre og om mulig helbrede – og dessuten noe som blir stadig viktigere: å forebygge. Også her har sentrumsregjeringen gått foran med et godt eksempel. Økt fokus på mosjon og ernæring er viktig. Men det er et faktum at det dør 10 000 mennesker i Norge hvert år av tobakk, alkohol og narkotika. En verdibasert helsetjeneste må sette inn større innsats mot disse truslene mot folkehelsen. Det er gledelig at Verdens Helseorganisasjon nå vil følge opp sin kamp mot tobakk og narkotika med et oppgjør med alkoholindustrien. Her trengs også folkeopplysning, ikke minst i forhold til løgnaktige påstander om påståtte positive helseeffekter av alkoholbruk.

Nærhet, likhet og kvalitet er aksepterte verdier for helsevesenet i Norge. Men gode mål kan også komme i konkurranse og konflikt med hverandre. Jeg vil spå at den medisinske utvikling i tiden fremover vil føre til en stadig større konflikt mellom målene om nærhet og kvalitet. Her vil vi få vanskelige avveininger som det ikke gis noe fasitsvar på.

Menneskeverdet står sentralt i verdidebatten. For Kristelig Folkeparti står menneskeverdet som helt og udelelig og ikke mulig å gradere. Det bibelske menneskeverd er knyttet til at mennesket er skapt i Guds bilde. Ikke noen annen skapning har dette stempel. Dette menneskeverdet er uavhengig av funksjon, helse, kjønn, alder eller andre forhold. Fordi menneskeverdet er knyttet ene og alene til det å være menneske, må det også være slik at menneskeverdet begynner når menneskelivet begynner, nemlig ved befruktningen, og varer livet ut. Menneskeverdet er knyttet til menneskeliv, og retten til liv er og blir den grunnleggende menneskerett. Derfor har Kristelig Folkeparti også fremmet forslag om å grunnlovfeste retten til liv.

Den største faren for menneskeverdet er at det blir gradert, slik det allerede er skjedd med det ufødte barn. Det er verd å huske på at slik gradering av menneskeverd kan skje og har skjedd, til dels også skjer, for fødte mennesker. Menneskelivet og menneskeverdet er sårbart spesielt i sin første og siste fase, og trenger da særlig beskyttelse. Dette vil vi komme tilbake til i senere innlegg fra Kristelig Folkeparti.

Blant viktige forhold som komiteen har vektlagt er etikkarbeidet i helsevesenet. Helsetjenesten blir stadig konfrontert med etiske problemstillinger som endrer seg i takt med den medisinske utvikling. Det er derfor viktig med etisk bevisstgjøring, eksempelvis gjennom etikkkomiteer på sykehusene. På dette området trengs stadig ny kunnskap, og det trengs bevisstgjøring om etiske problemstillinger. Det er nemlig ikke slik at stor faglig eller vitenskapelig kompetanse nødvendigvis følges av tilsvarende etisk vurderingsevne. Når man har opplevd en av forrige århundres biomedisins giganter avsløre seg som en etisk analfabet, kan man ikke unngå å bli skremt.

Jeg håper og tror at stortingsmeldingen om verdier for den norske helsetjenesten vil bli et godt grunnlags- og arbeidsdokument for helsetjenesten i årene fremover.

Jeg vil gi saksordføreren ros for gjennomgang av meldingen, og håper at komiteen gjennom sin innstilling har gitt et lite bidrag.

John I. Alvheim (Frp): Jeg kan ikke dy meg for å starte med en replikk til representanten Are Næss, som innledningsvis sa at den nåværende regjering med sin sykehusreform vil frata pasientene reell innflytelse, fordi det ikke lenger blir folkevalgte organer som skal styre sykehusdriften. Det kunne være fristende å stille spørsmålet til representanten Are Næss: Hvordan er pasientinnflytelsen i dag, med såkalt folkevalgt styring? Jo, vi har 300 000 pasienter i sykehuskø, vi har problemer i eldreomsorgen, i rusomsorgen og over hele fjela. Den nye reformen ønsker jeg virkelig velkommen.

En samlet sosialkomite uttaler innledningsvis i den foreliggende innstilling at befolkningen skal ha en likeverdig og god tilgang til helsetjenester av høy kvalitet, uansett hvor de bor i landet, og uavhengig av den enkeltes økonomiske situasjon. Dette har et flertall i ulike sosialkomiteer uttalt i mer enn 25 år – uten at de samme politikerne har tatt konsekvensen av dette, idet vi pr. dags dato opplever at sykehustilbudene er svært varierende fra fylkeskommune til fylkeskommune, og det er Fremskrittspartiets oppriktige mening at det nå er på høy tid at vi får et statlig enhetlig ansvar for det offentlige sykehusvesen.

Den foreliggende St.meld. nr. 26 for 1999-2000, Om verdiar for den norske helsetenesta, som innstillingen omhandler, er i det vesentligste et tykt dokument med selvfølgeligheter. Den viktigste verdien som helsevesenet bør ivareta, er å gi norske borgere faglig god behandling innen faglig forsvarlige tidsfrister. Dette verdikravet vil jeg hevde at det offentlige helsevesen og vi her på Stortinget fram til dags dato ikke har oppfylt.

St.meld. nr. 26 omtaler ofte og i ulike sammenhenger helsepersonalets etiske og verdimessige ståsted i forhold til pasientene. Men jeg har ikke funnet ett ord i stortingsmeldingen, og heller ikke i innstillingen, om hvilke verdikrav som bør stilles til oss som sentrale politikere, som er ansvarlige for ressurstilgangen til det offentlige helsevesen. Vi har etter min mening alle og enhver av oss her i Stortinget et åpenbart ansvar for det behandlingstilbudet, eller mangel på sådant, i vårt offentlige helsevesen pr. dags dato.

Skal vi få et helsetilbud i Norge som vektlegger og tar hensyn til pasientens verdier og livskvalitet, må vi få en organisering av helsevesenet som i større grad er pasient- og kundestyrt. Jeg har forhåpninger om at den nye sykehusreformen et godt stykke på vei vil legge om den interne reorganiseringen i våre sykehus slik at brukerne/pasientene får større medbestemmelsesrett over egen situasjon og egen behandling.

Skal vi imidlertid få et kundestyrt helsevesen, må vi innføre prinsippet om at pengene skal følge pasienten til behandlingsstedet. Så langt har vi dessverre ikke kommet, og det ligger heller ikke – beklageligvis – et opplegg for dette i det høringsutkast som helseministeren har hatt ute, når det gjelder statlig overtakelse av sykehusdriften.

Fortellingen om den barmhjertige samaritan er et skoleeksempel på at pengene fulgte den tilskadekomne. Bortsett fra bildet om den barmhjertige samaritan på forsiden av stortingsmeldingen er det lite i meldingen som følger opp det som er fortalt i Lukas 10, når det gjelder nye tanker om en annen finansiering av vår sykehusbehandling.

Generelt vil jeg på vegne av Fremskrittspartiet hevde at vi har et helsepersonell med høy moral og god etikk, selv om unntakstilfeller eksisterer. Det forekommer få klager på helsepersonell i våre offentlige sykehus generelt sett, men det finnes unntak, også veldig grove unntak, hvor helsepersonell overfor pasientene har utvist faglig uakseptable skjønn – ja faktisk mangel på folkeskikk. Slike tilfeller bør vi imidlertid slå hardt ned på, istedenfor at vi som sentrale politikere skal gi oss ut for å være læremestere for helsepersonell i etikk og verdispørsmål. Kanskje burde skikkethet være et opptakskriterium for alt helsepersonell; det gjelder både leger, sykepleiere og øvrig personell.

Fremskrittspartiet er stort sett inkludert i de fleste flertallsmerknader i innstillingen, uten at jeg her skal gå nærmere inn på det. Men jeg vil på vegne av partiet få gi uttrykk for en viss skepsis når det gjelder etablering av etikkomiteer i offentlige sykehus. Selv om jeg har en viss skepsis, har vi likevel sluttet oss til flertallsinnstillingen på dette området. Men jeg vil advare mot på nytt å sette ned ulike utvalg, komiteer og grupperinger som skal bruke betydelig tid til reiser og møtevirksomhet i og utenfor eget sykehus, istedenfor å stå i direkte pasientbehandling. I dag har vi altfor mye av dette i de fleste norske sykehus, og vi trenger absolutt ikke mer.

Fremskrittspartiet har et eget mindretallsforslag i innstillingen som vi er blitt kritisert for av andre, men som vi likevel har funnet nødvendig å fremme. Det er forslaget om å få overført medikamentet Aricept mot Alzheimers sykdom til den vanlige blåreseptordningen. For oss er dette et høyaktuelt verdispørsmål. Den spesielle refusjonsordningen en i dag har, er kostbar og tungvinn å administrere for den enkelte pasient. Og det er et klart underforbruk av medikamentet Aricept mot Alzheimers sykdom – vi har ca. 2 300 brukere av medikamentet, mens vi får en tilgang på ca. 7 000 nye alzheimerpasienter årlig. Hele 70 pst. av pasientene i offentlige sykehjem har utviklet en tung senildemenssykdom. Forskrivingen av Aricept til alzheimerpasienter har nå vært i virksomhet i snart to år, og så langt jeg kjenner til, er resultatene av behandlingen svært oppløftende. Det vil sikkert komme andre medikamenter enn Aricept på markedet, men i alle fall: Disse medikamentene bør snarest over på blå resept, og det fremmer vi forslag om.

Selv alzheimerpasientene, de senildemente, har en egenverdi som mennesker. De kan ikke bare settes til side, men har de samme krav på medisinsk behandling og oppfølging som alle andre pasienter innen somatikk og psykiatri. Etikk og verdispørsmål er ikke og skal ikke være bare teori. Det må få konsekvenser ikke bare i møtet med den enkelte pasient, men bør være retningsgivende for oss som sentrale helsepolitikere når det gjelder å tilrettelegge for tilgjengelighet, kvalitet og ressurstilgang, slik at flest mulig får del i det velferdsgode som heter «behandling, oppfølging, rehabilitering» osv.

Helt til slutt tar jeg opp Fremskrittspartiets mindretallsforslag, som er tatt inn i innstillingen.

Presidenten: Representanten Alvheim har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ola D. Gløtvold (Sp): St.meld. nr. 26 for 1999-2000, Om verdiar for den norske helsetenesta, ble fremmet av sentrumsregjeringen og legger i likhet med St.meld. nr. 28 for 1999-2000, Innhald og kvalitet i omsorgstenestene, Omsorg 2000, opp til en bred debatt om verdier og etikk innenfor hele spekteret av helse- og omsorgsarbeidet.

Fra Senterpartiets side ønsker jeg å presisere at hele vår helsepolitikk må bygge på respekt for menneskeverdet og dets ukrenkelighet. Ut fra det enkelte menneskets ukrenkelige verdi er det viktig å motarbeide en utvikling som legger opp til en sortering av mennesker. Ethvert menneskes liv er i seg selv et mål, og respekten for enkeltmennesket må føre til at brukerens erfaring og valg tas på alvor, slik det også slås fast i innstillingen. Et slikt utgangspunkt gir økt kvalitet og kvalitetssikring av helsetjenestene og styrker også den enkeltes evne til å mestre sitt eget liv. Menneskelivet har sin største sårbarhet ved livets begynnelse og ved dets slutt. Det er derfor av største viktighet at menneskeverdet i disse livsfasene prioriteres høyt.

Det er av stor betydning at vårt helsevesen har så høy standard og kvalitet som mulig, bl.a. gjennom tilføring av ressurser, gjennom oppdatert medisinsk-teknisk utstyr og metoder og gjennom utdanning, forskning og utvikling. Skal en imidlertid oppfylle målsettingen om å sette pasienten og enkeltmennesket i sentrum, og ikke la dette bare bli fine talemåter, må spesielt ett forhold prioriteres, og det er tid – tid til diagnostisering, tid til behandling og tid til pleie, rehabilitering og omsorg. Som en samlet komite uttrykker det:

«…den enkelte pasient må bli møtt og «sett» av helsearbeiderne ut fra sine egne forutsetninger og ut fra et helhetlig syn på mennesket.»

Et viktig moment i den sammenheng er selvsagt utviklingen av individuelle planer for behandling og pleie. Men skal disse planene kunne realiseres, må det være tid til å følge dem opp, ved å ha tid til pasienten. Det gjelder for alt fagpersonell som har med pasienten å gjøre, og for alle forhold i behandling og pleie.

Dette omsorgsaspektet har lett for å tape i forhold til kravet om effektivisering, rasjonalisering og økonomisk drift. I det øyeblikk vi er ferdig med denne saken i dag, vil helsedebatten igjen preges av struktur- og styringstiltak for å øke effektivisering og skape et mest mulig rasjonelt og kostnadseffektivt helse- og sykehusvesen. Selvsagt skal vi også ha disse perspektivene med oss, og arbeidet for å fjerne unødvendige kostnader og effektiviseringssperrer er viktig. Men vi oppfyller ikke fellesintensjonen i denne innstillingen vi nå behandler, dersom vi ikke erkjenner at helse- og omsorgsarbeid må koste noe ekstra om vi skal ta større hensyn til pasienten. Retten til rask og trygg behandling, uavhengig av forhold som bosted, økonomi og sosial og funksjonell status, må innebære at vi ikke kan rendyrke struktur- og effektiviseringshensynene, men gi innrømmelser i forhold til at et helsevesen som setter enkeltmenneskets verd først, i form av hensyn til pasientenes sikkerhet, må koste mer enn et helsevesen tuftet på en form for samlebåndstenkning.

Det er viktig at omsorgsetikk preger vårt helsevesen fra a til å. Og det er også viktig at dette preger oss politikere, som legger rammevilkårene for det samme helsevesenet. Senterpartiet mener at viktige oppgaver som vårt helse- og omsorgsvesen må være det offentliges ansvar. Da må vi som representerer det offentlige, også være oss vårt ansvar bevisst.

Det private tjenestetilbudet har alltid vært der, og det bør også for framtiden stimuleres når det gjelder de frivillige organisasjonenes store og uegennyttige innsats. Men det private tilbudet må i størst mulig grad innlemmes i offentlige helseplaner og være et supplement til det offentliges ansvar og tilbud.

Etikkarbeid må prioriteres og følges opp i det praktiske arbeidet. Det er derfor viktig at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med en redegjørelse for status og framdrift når det gjelder opprettelse av kliniske etikkkomiteer ved alle våre sentral- og regionsykehus. Det er viktig at slikt etikkarbeid foregår kontinuerlig ved alle våre helseinstitusjoner, og at Senter for medisinsk etikk kan koordinere dette på nasjonalt plan. Her har også Statens helsetilsyn en viktig rolle. Ved våre universitet og utdanningsinstitusjoner må etikk settes klarere på dagsordenen, og verdidebatten må være en kontinuerlig debatt i forhold til utdanning og bevisstgjøring av alle aktører innen helse- og omsorgssektoren.

Utviklingen innen bioteknologi gjør at viktige etiske grunnholdninger må være generelle veivisere, slik at dette ikke ender helt på ville veier. Mulighetene og utfordringene er mange innenfor dette feltet, men i alt dette arbeidet må det legges til grunn at integriteten til hvert enkelt menneske er ukrenkelig.

Vi må ha mer ressurser og gjennom den erkjennelsen ha mer tid til pasienten i vårt helsevesen. Allikevel må vi prioritere. I den sammenheng er det viktig at Nasjonalt råd for prioritering i helsevesenet er opprettet, og at vi får medisinske faggrupper innenfor de ulike felt.

Til slutt vil også jeg berømme saksordføreren for framleggingen av komiteinnstillingen her i dag.

Jeg har en del momenter til som jeg antakeligvis vil komme tilbake til.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det har vært understreket fra flere av de foregående talerne at det er en styrke at man på mange felter har den samme typen betraktning i ulike partier. Spesielt har det vært trukket fram konklusjonen om at vi i Norge skal ha et likeverdig helsetjenestetilbud, uavhengig av bosted, alder eller den enkeltes økonomiske situasjon, slik komiteen også slår fast i sine merknader. Jeg og SV er enig i de betraktningene, nemlig at man på mange felter i Norge vil kunne enes om målsettinger for helsetjenestetilbud og sette dem ned på et papir, slik at man senere kan gå tilbake og vurdere om målsettingene er nådd.

Styrken med selve meldingen knyttet til verdier i det norske helsevesenet er at de fleste vil kunne slutte seg til mye av verdibeskrivelsen. Men samtidig som det er styrken, er det også noe av svakheten. For det man kan forundre seg over, er at man kan være enig i en målsetting om et likeverdig helsetjenestetilbud til hele befolkningen, samtidig som partiene kan ha så ulike syn på hvordan den målsettingen skal kunne nås.

Et eksempel på det blir nettopp forslaget om en statlig sykehusreform. Jeg tror at det vil kunne finnes mange gode grunner for at staten i stedet for fylkene skal drive sykehusene. Men når det samtidig skjer i stor grad gjennom en frikobling fra folkevalgt styring – man kan i hvert fall se for seg muligheten for at vi får langt færre sykehus enn i dag gjennom en stor grad av sentralisering – vil man veldig snart bevege seg bort fra målsettingen om et likeverdig helsetjenestetilbud til befolkningen. Jeg deler derfor en del av de advarslene som Are Næss kom med i sitt innlegg, knyttet nettopp til sykehusreformen.

Ellers har vi vært gjennom en periode med en rekke reformer som har vært vedtatt av Stortinget bare i løpet av denne perioden. Jeg vil trekke fram fastlegereformen som en veldig viktig reform som kan være med på å danne et nytt verdigrunnlag for helsetjenesten i Norge, nettopp fordi hver enkelt vil kunne få tilbud om sin egen faste lege. Det er også et tilbud som går i riktig retning, nemlig at helsevesenet sikres en desentralisert forankring og nærhet i forhold til brukerne. Stortinget har også vært gjennom en reform knyttet til økt satsing på psykiatri, ikke minst med midler tilgjengelig ute i de ulike kommunene for styrking av den tjenesten. Det er en viktig reform og en viktig satsing knyttet til befolkningen generelt. Vi har fått en ny lov om psykisk helsevern, der man ennå ikke kan si om det er et riktig grep som tas, nemlig at også tvangstiltak vil kunne skje ute i kommunene uten forutgående innleggelse på institusjon. I aller høyeste grad handler det om et verdivalg som man i dag ikke har fasiten til. Det har vært en betydelig økning når det gjelder satsing i forbindelse med kreft, gjennom en kreftplan som skal følges opp gjennom flere år. Det har vært en viktig satsing, og også en satsing som stort sett alle partier i Stortinget har kunnet slutte seg til. Man har også sett en satsing knyttet til eldrereformen, som kanskje i veldig stor grad har blitt en satsing på økte sykehjemstilbud mer enn på verdier knyttet til eldreomsorgen som sådan og de etiske verdiene knyttet til den omsorgen. Så der vil det fremdeles være en vei å gå.

I forbindelse med det dokumentet som vi i dag har til behandling, vil jeg trekke fram særlig to områder som jeg synes er viktige når man skuer framover. Det ene er spørsmålet om prioritering innenfor helsevesenet. Det vi har sett gang på gang, er at når man kommer til konkrete verdivalg der man skal velge mellom ulike alternativer, er det vanskelig for politikerne å foreta det valget, spesielt når det knytter seg til prioritering. Det kan være et riktig grep at vi har fått Nasjonalt råd for prioritering i helsevesenet, men dersom politikerne ikke evner å følge det rådet med klare flertallsbeslutninger som viser retningen for politikken, vil det rådet likevel ikke kunne bidra til løsninger alene.

Jeg vil også peke på den store utfordringen som vi står overfor når det gjelder ulike sider ved bioteknologien, og bioteknologiens plass i det framtidige helsevesenet. Det vil være vesentlige økonomiske grunner til det. For går vi inn med full tyngde på bioteknologiens område, vil det være betydelige kostnader knyttet til det. Men det aller viktigste elementet knyttet til bioteknologien er de etiske veivalgene vi står overfor. Til nå har det vært uklart hvilken retning Regjeringen vil velge. Det dreier seg i aller høyeste grad om viktige verdivalg som vi vil stå overfor i de årene som kommer, med de muligheter som teknologien bærer med seg.

May Britt Vihovde (V): Venstre vil gi si tilslutning til komiteen si innstilling. Det er viktig at verdiane som skal knyta seg til planlegging, utbygging og drift av helsetenestene, blir drøfta og klargjorde.

Brukarane sine synspunkt og val må bli respekterte, og alle skal ha krav på individuell behandling og vern om og respekt for eigen integritet. Me veit at svært mange av klagene som kjem på helsepersonell, handlar akkurat om brot på desse verdiane, det som brukarane opplever som krenkjande situasjonar. Når me snakkar om ei betre helseteneste, handlar det altså i stor grad om å få fram verdiar som innleving, evne til å vera lydhøyr overfor brukarane sin situasjon, varme, open kommunikasjon og å gjera det beste for at brukarane skal føla seg respekterte.

Venstre er samd med komiteen i at me stort sett har ei god helseteneste i landet. Det er likevel slik at kløfta mellom det som det er mogleg å gjera, og det me har ressursar til – anten det er personell eller pengar – stadig blir større, og at me opplever ei «forventingskrise». Me som er politikarar, må i stadig større grad vera med og prioritera, slik at midlane blir brukte på ein god måte. Eg vil her spesielt nemna kor viktig det er at ikkje såkalla statussjukdomar blir forfordelte, men at helsetenestene blir brukte slik at dei fører til utjamning av forskjellar i levekår, helsetilstand, funksjonsnivå og sjukdomstilhøve. Prioriteringane skal byggja på kriterium om grad av alvor, forventa nytte av behandling og kostnadseffekt av tiltaket.

Det er skuffande at opptrappingsplanane innan psykiatri og kreftomsorg ikkje er i rute med det aukande behovet og den tekniske utviklinga som går føre seg. Venstre meiner – som eit fleirtal i komiteen – at ein må ha årlege revurderingar og korrigeringar av desse planane. Det er òg skuffande å høyra om nedprioritering av førebyggjande tiltak, som skulehelsetenesta, helsestasjonsverksemd og svangerskapskontrollar. Dette er delar av helsetenesta som er godt innarbeidde, som det er god søknad til, og der dei som søkjer, er motiverte for å setja inn tiltak som betrar helsa. Dette må me ha råd til å halda oppe.

Når det gjeld rekruttering til stillingar i helsevesenet, veit me at me står føre store utfordringar. Me kjem ikkje utanom å betra arbeids- og lønstilhøva for både sjukepleiarar og hjelpepleiarar. Det er òg viktig at helsetenesta utviklar moderne organisasjonsmodellar som fremmar læring og sjølvstende hos alle tilsette, for slik å auka arbeidsgleda.

Spørsmål som har med helse å gjera, opptek dei fleste. Difor er det òg viktig at helsepolitikk i stor grad blir skapt der folk er. Den nye reforma Regjeringa no planlegg, med statleg overtaking av spesialisthelsetenestene, går motsett veg og fjernar viktige helsespørsmål frå den politiske arenaen. Venstre meiner dette sentraliseringsprosjektet får eit demokratisk underskot, og vil ikkje medverka til gjennomføring av det slik det er tenkt, utan utgreiing av konsekvensar på godt og vondt.

Venstre vil støtta fleirtalet i komiteen som meiner private helsetilbod kan vera eit supplement til det offentlege, men at private tilbod skal inngå i dei offentlege helseplanane.

Prinsippet når det gjeld menneskeverd og verdiar, må vera at alle har ukrenkjeleg eigenverdi, uavhengig av kjønn, religion, sosial bakgrunn, funksjonsnivå, sivilstand, bustad og etnisk tilknyting. Venstre sin målestokk for politikken er korleis enkeltmennesket opplever kvardagen sin. Ein må måla dette ut frå forventingar og behov til dei som har minst. Dette gjeld spesielt i helsevesenet.

Eg har lyst til å trekkja fram dei som kanskje slit mest i Noreg i dag, som har det tyngst, nemleg våre tunge rusmiddelmisbrukarar. Her har òg helsevesenet vårt store utfordringar.

Statsråd Tore Tønne: Den meldingen som behandles i dag, ble lagt fram av regjeringen Bondevik. For å stimulere til debatt om verdigrunnlaget i helsetjenesten ble det etter fremleggelsen utarbeidet et hefte med en del sentrale synspunkter fra meldingen og med spørsmål til ettertanke, samtale og drøfting. Heftet fikk bred distribusjon, og jeg vil gjerne gi en kompliment til den tidligere helseminister for hans initiativ til at debatten om verdier i helsetjenesten ikke begrenses til denne sal, men også er brakt ut til brukerne av og utøverne i helsevesenet.

Innstillingen viser at det i hovedsak er bred enighet om det verdisyn som skal legges til grunn for utviklingen av vår helsetjeneste, nemlig respekt for menneskeverdet og dets ukrenkelighet. Når det gjelder synet på verdien av livet før fødselen, blir de politiske skillelinjene tydeligere. Dette får Stortinget anledning til å drøfte nærmere ved senere anledninger, bl.a. ved behandlingen av Ot.prp. nr. 77 for 1999-2000 i april i år i forbindelse med forslaget til lovregulering av bruk av fostervev til medisinske formål og våren 2002 når Regjeringen har lagt fram forslag til evaluering av lov om medisinsk bruk av bioteknologi.

For øvrig må jeg understreke at på grunnlag av respekten for menneskeverdet må det viktigste verdimål for helsevesenet være å kunne tilby gode helsetjenester på like vilkår til alle som trenger det, når de trenger det, uavhengig av alder, kjønn, bosted og økonomi.

En samlet komite sier seg glad for at vi har fått egne handlingsplaner for psykiatri og kreftomsorg og understreker at det er særdeles viktig at disse planene fra departementets side revurderes årlig, slik at man hele tiden er sikker på at kart og terreng stemmer overens. Komiteen føler seg usikker på at så er tilfellet, og et flertall anmoder Regjeringen om å foreta en årlig revurdering og korrigering av de nevnte planene.

Dette gir meg grunn til å minne om at disse planene blir revurdert og korrigert i forbindelse med de årlige budsjettframlegg for Stortinget. Regjeringen står fast på å gjennomføre planene i samsvar med Stortingets vedtak. Opptrappingsplanen for psykisk helse blir fulgt nøye opp, både gjennom årlige rapporteringer og gjennom et eget evalueringsoppdrag til Norges forskningsråd.

Justering av virkemidler vurderes jevnlig, med vekt på at helhetlige tjenestetilbud må utformes i samsvar med brukernes behov og på brukernes premisser. Tilbudene må baseres på mest mulig frivillighet og på et normalt liv for brukerne, og slik fremme uavhengighet, selvstendighet og evne til mestring.

Når det gjelder Kreftplanen, ble utdanningskapasiteten for radiografer økt da behovet viste seg å være større enn opprinnelig antatt. Utredninger om digital mammografi og radiografutdanning er gjennomført, og det er jevnlig kontakt med fagmiljøer og helseregioner for å fange opp behovet for justeringer. Jeg sier ikke dette fordi alt er såre vel innen de områdene de to handlingsplanene dekker. Tvert imot er det nødvendigvis slik at når det er lagt opp til opptrappingsplaner over flere år for å nå et tilfredsstillende nivå, så vil man ikke nå dette nivået før planene er gjennomført. Men jeg mener altså at det er etablert gode oppfølgings- og rapporteringsrutiner for planene.

Komiteens flertall mener det bør vurderes å innføre graderte egenandeler for enkelte lavt prioriterte helsetjenester, og at moderat bruk av egenandeler ikke kommer i konflikt med hensynet til en rettferdig fordeling av helsegodene. Etter mitt syn reiser komiteens flertall her viktige prinsipielle spørsmål i forhold til fordelingen av helsegoder i samfunnet. Som flertallet peker på, vil etterspørselen være nærmest ubegrenset når helsetjenester tilbys helt gratis av det offentlige. Vi vil derfor stå overfor et fordelingsproblem som både prinsipielt og i praksis er meget krevende.

Det er heldigvis bred enighet i vårt samfunn om at pris- og markedsmekanismen ikke er egnet til å løse dette problemet. Vi må derfor fortsette å utvikle egnede praktiske metoder for å administrere og fordele knappe helsegoder. Jeg oppfatter det etablerte system med egenandeler i helsesektoren verken som et uttrykk for markedsbasert prissetting eller som en beskatning av helsetjenester. Det bør imidlertid være et viktig signal til oss som vanlige brukere om at tjenestene ikke er helt gratis. Forutsetningen må samtidig være at systemet er kombinert med gode skjermingsordninger, både for kronikere og andre storforbrukere og for dem som av ulike årsaker er ute av stand til å betale egenandelene.

Det bør erkjennes at vårt system med egenandeler ikke er perfekt, og at det derfor bør være gjenstand for løpende vurdering. Det er heller ikke uten videre åpenbart at bruken av egenandeler ikke kan komme i konflikt med hensynet til likhet og rettferdig fordeling. Det kan i praksis også være vanskelig å fastlegge hva som skal komme inn under begrepet «lavt prioriterte helsetjenester». Jeg vil be Nasjonalt råd for prioritering i helsevesenet om en nærmere vurdering av disse spørsmålene.

Regjeringen blir i forslaget til vedtak bedt om å redegjøre for status og fremdrift for opprettelse av kliniske etikkomiteer ved alle sentral- og regionsykehus. Jeg har merket meg komiteens argumenter for slike komiteer, og vil komme tilbake til Stortinget med en redegjørelse for dette i forbindelse med statsbudsjettet for 2002.

Jeg har også merket meg at komiteens flertall ser positivt på et samarbeid mellom helsetjenesten og Kirken. Jeg har hatt møter med flere av Kirkens organer og i den forbindelse også fastlagt at det skal holdes årlige kontaktkonferanser mellom Kirken og departementet om hvordan en best kan møte utfordringene i helsetjenesten. Den første konferansen finner sted senere i år. Jeg vil samtidig legge stor vekt på utviklingen av kontakt og samarbeid med andre trossamfunn og med andre frivillige organisasjoner om tilsvarende spørsmål.

Regjeringen blir også bedt om å vurdere å opprette et geriatrisk forskningsprogram med hovedvekt på anvendt pasientnær forskning i regi av Norges forskningsråd. Jeg har også merket meg flertallets understrekning av betydningen av å videreføre Programmet for aldersforskning i Tromsø, og vil komme tilbake med en redegjørelse for disse spørsmålene i statsbudsjettet for 2002.

I det tredje forslaget i innstillingen blir Regjeringen bedt om å legge fram en stortingsmelding om alternativ medisin, med utgangspunkt i Aarbakke-utvalgets innstilling. Jeg mener det er god grunn til å styrke innsatsen innen alternativ medisin, bl.a. ved økt forskning og gjennom samarbeid med andre land. Jeg legger i denne forbindelse stor vekt på samarbeidet med Norges forskningsråd og med Nasjonalt kompetansesenter for alternativ medisin ved Universitetet i Tromsø. Også på dette området er det viktig at frivillige organisasjoner, brukererfaringer mv. trekkes aktivt inn i arbeidet. Det vil bli lagt vekt på dette i det videre arbeid med de spørsmål komiteen her tar opp.

Den store grad av enighet som fremkommer i komiteinnstillingen om verdigrunnlaget for helsetjenesten, er et godt fundament for nye helsereformer, og ligger også til grunn for Regjeringens forslag om statlig overtakelse av spesialisthelsetjenesten. Helsepolitikkens solidariske målsettinger skal opprettholdes og videreutvikles, og helsetjenesten skal fortsatt være under politisk styring og kontroll.

Komiteen legger til grunn at helsepolitikken skal bygge på respekt for menneskeverdet og sørge for en rettferdig fordeling av rettigheter og plikter, likeverd og lik tilgang til tjenestene og en styrket rettsstilling for den enkelte bruker. En videreføring av dette verdigrunnlaget forutsetter etter min vurdering også en videreføring av det ubegrensede offentlige ansvar for tilbudet av helsetjenester i samfunnet, med avgjørende vekt på offentlig eieransvar og finansiering. Innenfor rammen av et slikt ubegrenset offentlig ansvar er det viktig å utvikle et bedre og mer omfattende samspill med private aktører i helsesektoren. Dette skal skje uten at det innebærer noen kursendring i retning av privatisering av det offentlige helsevesen eller en markedsorientering hvor den enkeltes private kjøpekraft blir avgjørende for tilgangen til helsetjenestene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Kristelig Folkeparti er glad for at Regjeringen stiller seg bak verdimeldingen som Bondevik-regjeringen fremmet. I meldingen blir det sterkt understreket at likeverd, omsorg og respekt for menneskeverdet er spesielt viktig når en skal gi hjelp til alvorlig syke og døende mennesker.

Kristelig Folkeparti vil være med og styrke og forbedre tjenesten for denne gruppen, slik at det kan legges til rette for at den enkelte skal få være mest mulig hjemme dersom en selv ønsker det.

Av erfaring vet en at dette kan være slitsomt for dem som står pasienten nærmest. I Mosjøen og Askim har en prøvd ut en modell som heter TERMIK. Den er knyttet til frivillighetssentralene, som holder kurs og skolerer frivillige. De frivillige avlaster pårørende som har døende personer boende hjemme. En oppgave kan f.eks. være at de sitter og våker hos den syke. De frivillige pleier ikke, de overtar ikke hjemmesykepleiens arbeid, men hjelper familien med mer praktisk arbeid. Erfaringene har vært gode. De pårørende får avlastning. Synes statsråden at dette er noe en bør videreutvikle?

Siden FN har utpekt 2001 til Frivillighetsåret, kunne det kanskje passe ekstra godt å støtte opp om frivillige organisasjoner i år.

Statsråd Tore Tønne: Jeg er kjent med den modellen som representanten Woie Duesund her viser til, og kjenner også til lignende eksempler innenfor hospicetjenesten og andre tiltak i regi av frivillige organisasjoner eller enkeltpersoner.

Jeg mener absolutt at dette er viktig for pleie og omsorg i en sluttfase av livet, og mener også at det er modeller som vi bør stimulere til gjennom den offentlige helsepolitikken. Om det også kan markeres i forbindelse med den FN-markering som det her vises til, vil det være bra.

Sonja Irene Sjøli (H): Helseministeren sa at Regjeringen legger til grunn at befolkningen skal ha en likeverdig og god tilgang til helsetjenester når man har behov for det, uansett hvor man bor og uavhengig av personlig økonomi. Det synet deler resten av Stortinget også.

Men dette ser ikke ut til å gjelde for alle gravide og fødende, spesielt ikke i distriktene. Et oppslag i Aftenposten i går viser at kun et fåtall av norske kommuner gir gravide tilbud om den jordmortjeneste de etter loven har krav på. Konsekvensene for mange er for dårlig svangerskapsomsorg og mangelfull oppfølging av kvinner etter hjemkomst fra fødestue eller sykehus. Jeg vil hevde at kvaliteten på omsorgen ved livets begynnelse er like viktig som kvaliteten på omsorgen ved livets slutt. Dette handler også om en annen verdi, at brukernes egne synspunkter og valg må respekteres, og at den enkelte har krav på individuell behandling.

Kommunenes manglende vilje eller kanskje evne til å sørge for nødvendige jordmortjenester har ført til at flere jordmødre nå har etablert privat praksis. Det har jeg prinsipielt ikke noe imot hvis det offentlige hadde hatt ansvaret for å finansiere dette. Men de gravide må da selv betale for konsultasjonen, svangerskapskontroll, fødselsforberedelse og oppfølging etter fødselen. Denne situasjonen er ikke i tråd med Stortingets intensjon når det gjelder tilgang til gode helsetjenester, uavhengig av bosted og personlig økonomi. Konsekvensene er mange steder at de som har råd til det, kjøper jordmortjenester, mens de som ikke har råd, ikke får noe tilbud selv om de ønsker det og har behov for det. Hvordan mener helseministeren at dette harmoniserer med verdiene i helsetjenesten? Og hva vil helseministeren gjøre for å sikre en god jordmortjeneste i alle kommuner?

I november sa helseministeren her i Stortinget at jordmortjenesten tilfredsstiller de rimelige krav og framfor alt de intensjonene som ligger i lovgivningen. Mener helseministeren at dette gjelder fremdeles?

Statsråd Tore Tønne: Det er forskjeller i tilbudene innenfor norsk helsetjeneste. Det er en hel del forskjeller som jeg også har betegnet som helt uakseptable, og jeg mener også at staten til sjuende og sist har et ansvar for å gjøre noe med disse forskjellene. For øvrig er det også forskjeller som finner sted til tross for at tilbudet av de tjenester det her er snakk om, er underlagt lokal folkevalgt styring og kontroll. Jeg mener også at en slik lokal folkevalgt styring med helsetjenestene i seg selv ikke er noen garanti for likhet i tilbudene til alle som trenger dem.

Spørsmålet om forskjeller i jordmortjenesten, hvordan kvaliteten på den er rundt omkring i landet, har – som representanten Sjøli viser til – tidligere også vært oppe i denne sal. Jeg har understreket at det for det første er et kommunalt ansvar å sikre at disse tjenestene tilfredsstiller lovens krav. Jeg mener de jevnt over er gode og i samsvar med både lov og de prinsipper som ligger til grunn i verdimeldingen. Men jeg er fullstendig klar over at det er avvik fra dette som vi ikke kan betegne som akseptable. Det er noen områder der vi ikke har den nødvendige hjemmel til å pålegge en del av de ytelser som et stort antall kommuner gir, men som ikke alle gir. På andre områder er det trolig også en svakhet ved den prioritering som de enkelte kommuner legger til grunn, eventuelt med bakgrunn i deres økonomiske situasjon. Det er en oppgave å utbedre slike svakheter fremover.

John I. Alvheim (Frp): Det har igjen vært antydet fra denne talerstol i dag at den nye sykehusreformen skulle ha i seg nedleggelse av en rekke lokalsykehus. Jeg ber om at helseministeren nå avkrefter dette fra denne talerstol igjen.

Når det gjelder medisinsk forskning i vårt land, ligger vi ganske langt tilbake i forhold til mange andre europeiske land, ikke minst i forhold til våre skandinaviske naboland, hvor vi faktisk ligger på ca. halvparten av bevilgede forskningsmidler fra det offentlige når det gjelder både basisforskning og klinisk forskning. Vi har svært mye ugjort på forskningssiden. Det gjelder kreftforskning, det gjelder ikke minst gen- og bioteknologiforskning som kommer for fullt nå, der vi absolutt bør være med på topplan internasjonalt sett, det gjelder geriatri og rusmiddelmisbruk, og det gjelder mange andre ting.

Mitt spørsmål til helseministeren i den sammenheng er: Har denne regjeringen en opptrappingsplan når det gjelder å stille midler til rådighet for medisinsk forskning? Og kan helseministeren eventuelt si noe om en slik plan?

Statsråd Tore Tønne: For det første kan jeg nok en gang bekrefte at det ikke er noen – og jeg gjentar ikke noen – elementer i det forslaget til sykehusreform som vi nå arbeider med, og som vil bli fremmet for Stortinget om en drøy uke, som innebærer noe i retning av nedleggelse av verken lokalsykehus eller andre enheter innenfor norsk spesialisthelsetjeneste.

Når det gjelder representanten Alvheims spørsmål om forskning, så er det slik at Regjeringen arbeider etter en opptrappingsplan for forskningsinnsats generelt i Norge med sikte på at vi skal komme på det som er det gjennomsnittlige OECD-nivå for kombinasjon av offentlig og privat finansiert forskning. Det er det ene. Innenfor denne forskningsplanen ligger medisinsk forskning som et av fem prioriterte områder. Det er det Regjeringen arbeider etter, og det vi også skal gjennomføre i løpet av de nærmeste få år.

Ola D. Gløtvold (Sp): Folkehelsearbeidet er svært viktig og ligger i bunnen av det meste både når det gjelder forebyggende og behandlende helse. Det er nok å nevne stikkord som kommunale helsestasjoner, skolehelsetjeneste, sammenheng mellom rusmiddelmisbruk og folkehelse og de kostnader som i den sammenheng påføres helsevesenet videre oppover.

Sentrumsregjeringen hadde til hensikt å legge fram en egen stortingsmelding om folkehelsearbeidet våren 2001 – altså ved disse tider. Vi har nå fått signaler fra denne regjeringen og fra helseministeren om at de ikke vil legge fram en stortingsmelding, men komme med en handlingsplan for folkehelsearbeidet. Det er her bl.a. foretatt en stor offentlig utredning som var til høring våren 1999. I og med at folkehelsearbeidet er så viktig, vil jeg spørre helseministeren om han vil bidra til at Stortinget får anledning til å behandle en slik handlingsplan når den legges fram som en plan og ikke som en stortingsmelding.

Så var helseministeren innom egenandeler i sitt innlegg. For ikke så veldig lang tid siden ble det skapt en viss usikkerhet omkring helseministerens uttalelser når det gjaldt egendeler ved sykehusbehandling. Jeg har lyst til å få en avklaring når det gjelder det spørsmålet og de utsagn som verserte i media om dette med framtidige tanker omkring egenandeler og en eventuell egenandel ved sykehusbehandling.

Og så til slutt: Brukerorganisasjonene og dette med brukermedvirkning ble også nevnt. Og jeg har da lyst til å spørre helseministeren om han er fornøyd med det opplegg som han selv hadde når det gjaldt høringen i forbindelse med statens overtakelse av sykehusene, og nettopp brukerorganisasjonenes muligheter til å influere på den høringsrunden.

Statsråd Tore Tønne: Representanten Gløtvold stilte tre konkrete spørsmål.

Når det gjelder folkehelsearbeidet, har jeg merket meg at mindretallet helst ser at det blir utarbeidet en melding i tråd med forslaget i verdimeldingen. Når jeg har gått inn for en nasjonal handlingsplan på dette feltet, er det fordi jeg, i likhet med komiteen, mener at dette er et arbeid som bør styrkes, og at det haster med å realisere intensjonene som ligger i meldingen når det gjelder dette punktet. Derfor mener jeg at det nå er mer hensiktsmessig å gå rett på sak, men Stortinget vil i alle tilfelle bli holdt orientert om innhold og satsinger i denne planen, dels i forbindelse med eventuelle forslag til bevilgninger og dels i lovproposisjoner, dersom planen skulle foranledige det.

Når det gjelder egenandeler, tok jeg opp det i mitt innlegg fordi jeg mener komiteens flertall her trekker fram en meget viktig og vesentlig problemstilling knyttet til vår framtidige helsepolitikk. Jeg ser fram til å få drøftet det videre, som jeg nevnte, både i forhold til Nasjonalt råd for prioritering i helsevesenet og selvsagt også i forhold til de framlegg som er egnet for slik drøfting i Stortinget.

Når det gjelder medieoppslagene for en tid tilbake, har ikke de grunnlag i noen planer om innføring av egenandeler ved sykehusinnleggelser.

Når det gjelder brukerinnflytelsen, er jeg stort sett fornøyd med den prosess vi hadde i høringsrunden. Der skjedde det noen utilsiktede utelatelser av brukerorganisasjoner, men de ble fanget opp senere, slik at vi også har fått uttalelser fra disse. Og jeg mener at vi også vil ta vel hensyn til de uttalelser som gjennom høringsrunden er kommet fra brukerorganisasjonene.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg bad om replikk på bakgrunn av det statsråd Tønne svarte i forhold til det med sykehusreformen og muligheten for nedleggelse av sykehus. Det er vel ingen i denne salen som tror at statsråd Tønne kommer med en liste med forslag til nedleggelse av sykehus i forbindelse med reformforslaget. Spørsmålet blir jo, når man legger opp til en modell med foretak, altså hovedforetak og datterforetak, om man skal ha såkalte profesjonelle styrer. Kan statsråd Tønne si noe om på hva slags måte man politisk vil kunne påvirke en prosess der eksempelvis hovedforetaket og styret til hovedforetaket tar initiativ til å redusere antall sykehus?

I Nordland er det syv sykehus, og det kan jo hende at en ut fra rene lønnsomhetsbetraktninger finner at det vil være for mange sykehus – man ønsker å drive med overskudd. Det vil, så vidt jeg forstår, også være slik at selve finansieringsmodellen skal bestemmes via statsråden og ikke Stortinget.

Kan statsråden da forklare på hva slags måte man i de politiske miljøene vil kunne forhindre at styrene tar initiativ til reduksjon av antall sykehus, hvis de initiativene måtte komme fra styrene knyttet opp mot foretaksmodellen?

Statsråd Tore Tønne: Dette er spørsmål som vil bli lagt fram for drøfting i Stortinget i forbindelse med den odelstingsproposisjonen som nå er under utarbeidelse, og som planlegges fremlagt i slutten av neste uke. Det vil da bli god anledning for Stortinget til å komme tilbake til disse spørsmålene. Men jeg vil i hvert fall kunne si, uten å forutskikke innholdet i denne, at den type spørsmål det her er snakk om, uansett vil være spørsmål av en slik viktighet og av en slik betydning at det ikke vil være aktuelt å gjennomføre dette uten at de politiske organer, som også vil være en del av de endelige beslutningsprosesser innenfor helsevesenet etter den nye modellen, vil være involvert.

Jeg mener derfor at det vil være god trygghet for at dette ikke er beslutninger som kan fattes ut fra ledelsens eller styrets vurderinger av f.eks. lønnsomhetsforhold i foretakene. Det mener jeg er det viktigste å fastslå nå, men, som sagt, dette vil man komme tilbake til når man skal behandle den proposisjonen som fremlegges.

Siden representanten Ballo bruker betegnelsen «profesjonelle styrer» i denne sammenheng, vil jeg understreke at det er et begrep som ikke er brukt i det høringsdokument som er sendt ut, og som jeg heller ikke tror vil bli brukt i den proposisjon som legges fram for Stortinget. Det er vel heller andre som legger noe odiøst i denne type betegnelser, og gjerne tillegger oss at vi arbeider med det. Det er altså ikke noe forslag i den retning fra min side. Det betyr ikke at vi ikke legger opp til at det skal være meget kompetente, dyktige og bredt sammensatte styrer for helseforetakene.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Valgerd Svarstad Haugland (KrF): Å få ei eiga stortingsmelding om verdiar for den norske helsetenesta er i seg sjølv viktig. Det å fokusera på kva for verdiar vi set i høgsetet når vi ynskjer å legga til rette for gode helsetenester for alle i landet vårt, får oss som politikarar til å tenkja igjennom kva for prioriteringar som er viktigast i forhold til dei tenestene vi ynskjer at innbyggarane skal få. Berre det i seg sjølv å byta ut ordet «helsevesen» med «helsetenester» er ei markering av eit verdigrunnlag. Vi har altfor lett for å bruka ord og uttrykk som set pasienten i feil fokus, ordet «teneste» har ein annan og betre valør enn ordet «vesen», iallfall etter mitt syn.

Målet med stortingsmeldinga er m.a. å drøfta og klårgjera sentrale verdiar knytte til planlegging, utbygging og drift av den norske helsetenesta. Eg er glad for at det er brei semje om dei overordna generelle verdiane og retningslinjene. Det er viktig at vi understrekar at alle i Noreg har krav på likeverdig og god tilgang til helsetenestene, og at alle skal ha tilgang til tenester med god kvalitet, utan omsyn til kvar ein bur og korleis den økonomiske situasjonen er. Denne meldinga ynskjer m.a. å fokusera på at utviklinga innanfor helsetenesta skal vera meir pasientorientert. Vi ynskjer sjølvsagt eit effektivt helsetilbod, men det er viktig at vi set pasienten i fokus, slik at ikkje vårt ynskje om effektivitet går ut over den tenesta som vi tilbyr pasientane våre.

Vi veit at innsatsstyrt finansiering har ført til at langt fleire pasientar har fått behandling innanfor norsk helseteneste, og det er bra. Men vi veit òg at denne ordninga kan føra til at ein fokuserer for mykje på kva for teneste som har best effektivitet for det enkelte sjukehus. Enkelte lidingar innanfor t.d. geriatri og psykiatri vil aldri passa heilt inn i eit ISF-system. I dag kan ein behandla langt fleire tilstandar enn det ein kunne for nokre få år sidan. Kor langt skal vi gå, kva skal vi tilby, og kva bør vi seia nei til – dette er alle viktige spørsmål, som krev ein grundig debatt. Gir vi like gode tilbod til kvinner som til menn? Vi veit at mannlege sjukdomstilfelle har blitt prioritert i veldig stor grad innanfor forskingsbiten. Korleis skal vi få fokus på ein del av dei kvinnedominerte sjukdomstilfella? Dette og meir til blir vi ikkje ferdige med å debattera gjennom handsaminga av denne stortingsmeldinga. Vi har som politikarar ikkje klart å gjera skikkelege prioriteringar.

Andre område som Kristeleg Folkeparti vil fokusera på, er helsetilbod ved livets byrjing og ved livets slutt. Vi har i dei seinare åra heldigvis fått nye avdelingar der ein gir omsorg ved livets slutt. Debatten om aktiv dødshjelp må møtast med korleis vi skal legga til rette for livshjelp mot livets slutt, og eg er glad for at det er stor semje om det. Å tilby aktiv dødshjelp er i alle fall ikkje svaret på desse store utfordringane. Helsetenestene skal fokusera på å lækja og lindra sjukdommar, ikkje på korleis livet skal kortast av.

Helseministeren sitt høyringsutkast i forhold til kven som skal eiga sjukehusa, har eg òg lyst til å kommentera. Eg trur ikkje pasientane er opptatt av kven som står som eigar av sjukehusa våre, men dei er veldig opptatt av det tilbodet som sjukehusa og helsetenestene kan tilby dei. Difor blir dette ei svært viktig reform. Det er sagt frå regjeringshald at dette er ei av dei største helsepolitiske reformene vi har hatt på lang tid. Då blir det noko underleg at dette skal pressast gjennom i rekordfart. Ti år tok det frå fastlegeordninga fyrst var på dagsordenen til gjennomføringa var ein realitet. Reforma som helseministeren er ansvarleg for, er ikkje ei mindre reform enn det fastlegeordninga var, men høyringsfristen er sett til seks veker, og heile reforma skal gjennomførast på rekordtid. Vi treng ikkje bruka ti år, det er ikkje det eg meiner, men eg er uroleg i forhold til det tempoet som statsråd Tønne har lagt opp til.

Eg reagerer òg på at i høyringsutkastet er pasientane meir eller mindre blitt gjort om til kundar. Det er ikkje snakk om tenester lenger, det er snakk om kjøp og sal – ein diskuterer marknaden – og på mange måtar har eg ei kjensle av at pasientane og helsetenestene blir styrte av økonomiske rammer og målsettingar, marknadsstrategi, og at ein blir meir opptatt av inntening enn av kvalitet. Det er freistande å nemna at ein i dei landa som har gjennomført ei sjukehusreform som liknar på denne, f.eks. Storbritannia og New Zealand, ikkje har einsidig positive erfaringar, kanskje heller tvert om. Det blir sagt at ein der har fått eit dyrare helsetilbod, kanskje meir administrasjon og lengre køar. Vi burde lært av erfaringane derfrå.

Heilt til slutt vil eg òg streka under at det er viktig korleis pasientar som treng hjelp frå norske helsetenester, blir tatt imot og sett. Det er mange som har gitt uttrykk for erfaringane sine og den maktesløysa dei har kjent i møte med helsetenesta, og det er ikkje sjeldan vi høyrer slike hjartesukk. Eg vil ikkje gå til åtak på dei som jobbar innanfor helsetenesta, men eg har observert at dei òg har tatt denne debatten på alvor. Som det står i meldinga, viser slike erfaringar oss at «verdigrunnlaget for helsetenesta står si prøve i møtet mellom den einskilde pasienten og helsearbeidaren». Dette må vi halda fram og fokusera på også etter at denne meldinga er ferdighandsama.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Det er viktig at vi som er folkevalgte, diskuterer hvilke verdier som skal prege den norske helsetjenesten i tiden fremover. Enda viktigere er det at dette blir praktisert slik at hver enkelt person føler at de har en egenverdi.

For Kristelig Folkeparti er dette spesielt viktig i livets sluttfase. Det er uverdig å la døende personer ligge alene bak et skjermbrett i korridoren eller putte dem inn i et baderom på grunn av plassmangel.

I programserien «Brutte løfter» fikk vi sist uke høre om hvordan en dødssyk kvinne fra Arendal opplevde mangel på ro og omsorg. I Agderposten, under overskriften «Stuet bort for å dø», forteller en pårørende om pleiernes mangel på omsorg og innsikt. Slik skal det ikke være! Derfor er jeg glad for at verdimeldingen så sterkt retter fokus på at det trengs oppbygging av kompetanse. Det er viktig å styrke kunnskapen om god smerte- og symtomlindring. Like viktig er det at helsepersonell våger å være nær i lidelsen.

Kristelig Folkeparti støtter at det opprettes akademiske stillinger ved universitetet. Klinisk forskning og egne forskningsprogram er viktig innenfor diagnose og behandling av alvorlig syke og døende mennesker. Mer bevisstgjøring og kunnskap øker kvaliteten i helsetjenesten og gjør helsepersonell tryggere på hvordan de skal møte behovet for trygghet og verdighet ved livets slutt.

Jeg er glad for at alle partier i debatten i dag så sterkt lover å bedre tilbudet til de mest sårbare og svake pasientgrupper vi har.

I denne stortingsperioden har det vært fremmet et Dokument nr. 8-forslag om aktiv dødshjelp. Det kom like etter at dr. Christian Sandsdalen gav en 45-årig kvinne en «siste sprøyte». I Nederland går liberaliseringen videre. Jeg er glad for at tidligere helseminister Høybråten satte ned et livshjelpsutvalg som et motstøt mot de krefter som vil åpne for å gi aktiv dødshjelp.

Hospicemodellen bør videreutvikles. Kristelig Folkeparti mener at den hjelp samfunnet skal gi, først og fremst må være en livshjelp med kvalitativ god smertelindring, omsorg og fellesskap i livets sluttfase.

Gunhild Øyangen (A): Jeg ønsker å kommentere representanten Are Næss" innlegg. Han hevdet at den varslede sykehusreformen vil frata pasientene innflytelse over sykehusene. Det synes jeg var en ganske drøy påstand. Det er ikke mitt inntrykk at pasientene i dag synes de har en betydelig innflytelse over sykehuspolitikken. Tvert imot, det inntrykket en sitter igjen med, er at pasientene ofte føler seg ganske så hjelpeløse.

Det som har mest betydning og er viktig for pasientene, er at tilbudene er der for alle når en trenger det. Og da dreier det seg, som vi vet, om penger, organisering og om de kunnskapene som sykehuset rår over.

Jeg kan ikke si at dagens system er en god modell, verken organisatorisk eller finansielt. For det første har vi delt politisk ansvar, og vi har jo her i Stortinget opplevd mange ganger at statsråden og departementet har sin oppfatning av finansieringen, og fylkespolitikerne har en helt annen oppfatning. Og hvem er det som har ansvaret for at pasientene får behandling i dag?

Vi har også en delt finansieringsmodell i dag, med 50 pst. statlig finansiering gjennom ISF-ordningen, som er en overslagsbevilgning, og som stadig har økt, og så skal fylkene spe på med 50 pst. Mange fylkespolitikere klager over at det etter hvert har tatt større andel av deres samlede inntekter på bekostning av andre viktige oppgaver som fylkeskommunen skal utføre. Og det er jo ganske nær politisk historie, da sentrum hadde regjering, og vi hadde delegasjoner på delegasjoner, særlig fra regionsykehusene, som kom og klaget på uenighet om hvordan prisingen av tjenestene skulle utføres, om hva som var de økonomiske behov ved sykehusene osv. – en ganske uholdbar situasjon for Stortinget, slik det også ble gitt uttrykk for i innstillinger fra sosialkomiteen. Så det er den nære historie som vi også må forholde oss til. Og på bakgrunn av den historien, som vi alle er en del av, og som vi alle har vært igjennom ganske nylig, vil jeg oppfordre sentrum til å utvise en mer konstruktiv holdning når den varslede sykehusreformen kommer til behandling i Stortinget. Sentrum har ikke hatt for vane å sitte på sidelinjen og rope i helsepolitikken. De har vært med og tatt ansvar, og det håper jeg også de kan gjøre når vi skal behandle den største saken på lang tid for norske pasienter.

Are Næss (KrF): Først til den teologiske delen av representanten Alvheims innlegg. I nær 2000 år har kristenheten sett på lignelsen om den barmhjertige samaritan som et bilde på Jesu omsorg for menneskene og som et forbilde på vår holdning til vår neste. I samtiden var det for øvrig en sensasjon at Jesus her brukte en fremmedkulturell som forbilde. Men nå får vi altså høre at ligningen egentlig er et innlegg i debatten om finansiering av helsetjenestene. Det er kanskje en teologisk nyvinning, men for meg blir det litt fattigslig i forhold til det denne lignelsen har betydd både historisk og personlig.

Så er både representanten Alvheim og nå sist representanten Øyangen uenig i min beskrivelse av den planlagte sykehusreformen, og stiller spørsmål om hvordan det egentlig står til med pasientens innflytelse i dag. Ja, det er et godt spørsmål, det innrømmer jeg, men jeg ser ingenting så langt i forslaget om statlig eierskap av spesialisthelsetjenesten som tyder på at det vil føre til økt pasientinnflytelse. Det eneste folkevalgte organ som får en funksjon i denne modellen, er Stortinget. Og jeg mener det er helt illusorisk å tro at Stortinget kan ivareta pasientenes interesser i den grad som dagens politikere på fylkes- og regionsnivå har mulighet til med deres større nærhet til pasienten og sykehusene. Om de gjør det, kan jo være en annen sak. Dagens system er ikke perfekt, men vi har vedtatt nye tilknytningsformer for sykehusene – en meny som tidligere helseminister Høybråten la fram, som er blitt godt mottatt, og som har gitt større muligheter for fristilling i forhold til sykehusene. Helseregionene har etter mitt skjønn vist at de kan samarbeide både politisk og faglig, og jeg mener at vi her har et godt grunnlag for å bygge videre.

Så refererte representanten Øyangen til uenighet om sykehusøkonomien. Ja, det har vi sannelig hatt. Men det var jo nettopp derfor statsråd Høybråten i sin tid nedsatte et utvalg som kunne gi oss en konsensus om den økonomiske situasjonen for sykehusene, og som sosialkomiteen har vedtatt skal videreføre et slikt arbeid, slik at komiteen kan ha et konsensusgrunnlag for vurdering av sykehusøkonomien. Så disse forholdene nødvendiggjør på ingen måte en statlig overtakelse av sykehusene.

Ola D. Gløtvold (Sp): Statlig eierskap eller ei – det får vi vel anledning til å diskutere ganske grundig framover i vårsesjonen, så det skal jeg ikke si så veldig mye om nå. Men jeg har lyst til å si at det er jo visse momenter her som ikke er uvesentlige, og som bl.a. representanten Næss tok opp i sitt innlegg. Jeg hadde vel en tilnærming som gikk mer på hva vi bør prioritere, og at vi må bruke tid og ressurser i forhold til tid framfor bare å se på strukturrasjonalisering og effektivisering. Og når det gjelder dette med medvirkning, er det et viktig moment at kanskje folkestyre, i hvert fall indirekte, vil føre til en pasientmedvirkning som vil bli dårligere med den modellen som er skissert, og at vi da som alternativ får mer foretaksmodell og embetsverkstyring.

Vi skal være med og ta ansvar, men å ta ansvar betyr ikke at vi nødvendigvis skal være enige med Arbeiderpartiet i denne saken. Men ansvar skal vi ta, og jeg tror også at vi faktisk er enige med en stor del av Arbeiderpartiets velgere og tillitsrepresentanter på grasrota. Uttalelser før landsmøtet tydde i hvert fall på det.

Så har jeg lyst til å gå litt tilbake til meldingen og innstillingen. Det er grunn til å understreke at bl.a. psykiatri, geriatri, rehabilitering og smertelindrende behandling må få en høyere status enn det har i dag, og opprioriteres bl.a. gjennom forskning og kunnskap, hvis vi mener at vi skal høyne kvaliteten innenfor helsetjenestene våre. Som saksordfører for innstillingen til St.meld. nr. 28 for 1999-2000, Omsorg 2000, er jeg også glad for at den helsemessige delen av eldreomsorgen blir tatt opp og behandlet i forbindelse med denne stortingsmeldingen. Det er viktig at forskningsinnsatsen innen geriatri blir styrket med tanke på å forbedre diagnostikk og behandling og for å få flere til å gå inn i arbeidet med eldre og eldres helse, bl.a. trengs det langt flere leger innenfor dette området, noe som også tas opp i innstillingen.

Det er viktig å styrke omsorgen for døende og de som er uhelbredelig syke, og samtidig øke kunnskap og tilrettelegging når det gjelder tilbudet om smertelindring. Jeg håper at helseministeren merker seg det som står i innstillingen, og at han kan komme tilbake med økt innsats på disse områdene allerede i statsbudsjettet til høsten.

Vi vil også understreke behovet for å få framlagt en stortingsmelding når det gjelder alternativ medisin, med utgangspunkt i Aarbakke-utvalgets innstilling, og jeg håper at vi nå kan få en avklaring her og rettmessig plassering av alternativ medisin i norsk helsevesen.

For øvrig mener vi at et godt utbygd helsetilbud er nødvendig, men ikke tilstrekkelig for å oppnå god allmennhelse i befolkningen. Forebyggende tiltak er veldig viktig. I den sammenheng er folkehelsearbeid veldig sentralt, og jeg håper at vi kan få hånden på rattet litt mer enn det helseministeren lovet i replikkordskiftet her.

Statsråd Tore Tønne: Jeg vil bare knytte noen bemerkninger til det stadig tilbakevendende tema om forslaget om statlig overtakelse av sykehus. Jeg vil igjen understreke at det vil det bli god anledning til å drøfte i tiden fremover.

For det første vil jeg replisere til representanten Svarstad Haugland at ti års behandlingstid for fastlegereformen, som er en så vidt viktig reform, neppe kan fremstå som noe mønster for tidsplan og tempo for gjennomføringen av helsepolitiske reformer eller for den saks skyld andre reformer i samfunnet. Jeg mener at alle forhold tatt i betraktning må en fullt forsvarlig, men rask gjennomføring av denne type reformer være å foretrekke for alle parter fremfor en uthaling i tid f.eks. over flere år, med den usikkerhet og uklarhet om fremtidig organisering som det vil medføre.

For øvrig finner jeg ikke grunnlag for i noe av det som så langt er fremlagt i denne saken, f.eks. i vårt høringsdokument, at det nå legges opp til alminnelig kjøp og salg av viktige helsetjenester, at inntjening vil ha høyere prioritet enn kvalitet osv., ei heller at det ikke er lagt vekt på eller tatt hensyn til de erfaringer som er gjort i andre land, f.eks. i Storbritannia og New Zealand, med reformer i sykehussektoren. Det er nettopp det vi har gjort, og det er også derfor vi fremmer forslag som avviker fra de reformer som der er gjennomført.

Det andre jeg bare vil kommentere litt, er at jeg er noe forundret over at det i denne sal blir gitt mye uttrykk for mangel på folkevalgt styring med helsetjenesten. Det er jo nettopp her i Stortinget at den overordnede styring av helsetjenestene og utviklingen av dem skal ligge, og det vil det i enda større grad bli lagt opp til gjennom den reformen som vi nå forbereder. Dette gjelder også f.eks. brukerstyring, som jeg også må medgi ikke på noen måte er sjenerende innenfor dagens system. I det system som vi legger opp til, vil jo Stortinget kunne forlange at det er en brukermedvirkning i sykehusene og i styringen av dem. Hvis så ikke skjer, vil Stortinget kunne stille en helseminister til ansvar for det. Det er jo ikke tilfellet når det gjelder den indirekte styring eller innflytelse som man har i dag. Man kan ikke stille f.eks. et fylkesting til ansvar for det. Uten at jeg skal blande meg opp i den teologiske diskusjonen, er det vel da mer snakk om å tale i lignelser for å fremme de interesser man har, enn hva tilfellet vil være med den direkte tale som et storting alltid vil kunne ha i forhold til den ansvarlige statsråd.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

(Votering, se side 2411)