Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 40 minutter, og at taletiden blir fordelt med 5 minutter på hver gruppe. I tillegg vil presidenten foreslå at en av de uavhengige representantene får en taletid på inntil 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) (ordfører for saken): Representanten Carl I. Hagen har gjennom Dokument nr. 8:47 foreslått at det innføres «en én for alle, alle for én»-bestemmelse i straffeloven og skjerpede straffebestemmelser for volds- og forfølgelsesopptreden.

I dokumentet henvises det til konkrete gjenger som gjennom de senere år har begått kriminelle handlinger, og som har utøvd grov vold. Komiteen er helt enig i at slik aktivitet er utillatelig og skal bekjempes på det sterkeste. Derfor viser komiteen i sin innstilling til vedtak fattet av Stortinget som har betydning for bekjempelse av gjengkriminalitet, og likedan til ulike tiltak fra Regjeringen som tar sikte på det samme. Komiteen peker også på tiltak som muligens allerede er iverksatt, men som vi ber om tilbakemelding på i forbindelse med statsbudsjettet. Det gjelder ikke minst prioritering av gjengmedlemmer i soningskø, slik at disse ikke kan begå nye kriminelle handlinger mellom dom og soning.

På et generelt grunnlag slutter komiteen seg til Hagens intensjon om løsninger og tiltak som kan gi god effekt, og som vil virke forebyggende på gjengdeltakelse og opptreden i gjenger. Tryggheten til befolkningen og politiet må være et viktig anliggende i denne sammenheng.

Men flertallet i komiteen, alle utenom Fremskrittspartiet, kan på ingen måte gi sin tilslutning til den bakgrunnsbeskrivelse og de løsningsforslag som representanten Hagen presenterer. Å skjære alle i et miljø over én kam når det gjelder kravet til bevis, skyld, ansvar og straffeutmåling vil være et brudd med anerkjente rettssikkerhetsprinsipper. Det vil åpne for vilkårlighet og se bort fra kravet om subjektiv skyld. Dette har justisministeren i brev til komiteen av 1. mars i år på en oversiktlig og grei måte vist både når det gjelder de prinsipielle sidene, og når det gjelder den praktiske anvendelsen.

Komiteens flertall er også forundret over at forslagsstilleren synes totalt å se bort fra det som pr. i dag faktisk er gjeldende norsk rett på området. Hvorvidt det skyldes kunnskapsmangel eller bevisst utelatelse, har ikke komiteens flertall gjort seg refleksjoner om. Men vi finner det høyst påkrevd å understreke at hovedregelen i dag er at medvirkning til straffbare handlinger kan straffes. Det må imidlertid bevises at vedkommende har medvirket til den straffbare handlingen, enten fysisk eller psykisk.

Forhold som knyttes til de fleste alvorlige forbrytelser, har medvirkning nevnt direkte i straffebudet. Og selv der hvor dette ikke er direkte nevnt, er ordlyden ofte så vidtfavnende at den også omfatter handlinger som har preg av medvirkning. De samme strafferammer kommer da til anvendelse overfor medvirkere, som for hovedmenn.

Dessuten inneholder straffeloven § 232 en regel om særdeles skjerpende omstendigheter i forhold til straffeutmålingen. Jeg siterer, men utelater noen mellomliggende ledd:

«Ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen … er begått av flere i fellesskap.»

Representanten Hagen viser til at oppklaringsproblemet med hensyn til å bevise hvem som gjorde og hvem som ikke gjorde hva, gir gjengene en fordel. Denne fordelen anbefaler han fjernet ved prinsippet om én for alle, alle for én.

Komiteens flertall er enig i at det kan være vanskelig i enkelte saker å påvise hvem som deltok fysisk eller psykisk i den voldskriminalitet som ble utøvd. Men vi er ikke villig til å fire en millimeter på prinsippet om rettssikkerhet for den uskyldige. Å åpne for generaliseringer vil lett resultere i utglidninger på andre områder. Det er slett ikke i overensstemmelse med norsk og internasjonalt lovverk å følge prinsippet om at det er bedre å straffe for mange enn for få. Det er heller ikke ønskelig å bevege seg i den retningen. Et slikt samfunn åpner for vilkårlighet og urettferdighet. Men det er riktig og nødvendig å sette politi og etterforskere i best mulig stand til å gjøre jobben enda bedre, til beste for egen og andre lovlydige borgeres sikkerhet.

Når det gjelder forslagets del II, har statsråden i nevnte brev gjort rede for at det vil bli gjort vurderinger av

• bedre lovregler mot etnisk diskriminering

• om det bør foretas lovendringer for lettere å ramme rasistiske ytringer

• om politiet bør kunne bruke metoder for å forebygge straffbare handlinger som i dag bare kan brukes under etterforskning, når det er skjellig grunn til mistanke om at noen har begått en straffbar handling.

Komiteen bifaller således ikke forslagene i Dokument nr. 8:47.

Kristin Krohn Devold (H) (komiteens leder): Fremskrittspartiets forslag i forbindelse med gjengkriminalitet gav justiskomiteen en god anledning til å ta en bred gjennomgang av alle de problemstillingene som er knyttet til gjengkriminalitet. Vi hadde høring med justisministeren, politimesteren i Oslo, politidirektøren, riksadvokaten, overvåkingssjefen, fengselsdirektøren mv. Grunnen til det er at det er en rekke tiltak som berører gjengkriminalitet, og som faktisk er vedtatt gjennomført den siste fireårsperioden.

Når selve forslaget fra Fremskrittspartiet avvises, er det bl.a. fordi samtlige høringsinstanser som er nevnt, gikk imot forslaget av den enkle grunn at medvirkning straffes allerede i dag. Riksadvokaten trakk fram eksempel på at medvirkning i enkelte tilfeller faktisk gir strengere straff enn straffen til den som har utøvd selve handlingen. Det er betryggende.

Det vi ikke kan slakke av på, er beviskravet. Det må bevises at en faktisk har vært til stede og medvirket til en kriminell handling. Det er det enighet om.

Den nevnte gjennomgangen viste at det er særlig fire tiltak som er viktig når det gjelder gjengkriminalitet:

For det første må vi organisere oss annerledes. Det gjør vi nå ved å gå gjennom politidistrikter, domstolsdistrikter, opprette politidirektørembete, lage en egen enhet mot organisert kriminalitet, ROK, og foreta en ny organisering av POT.

Det andre som må gjøres, er et betydelig lovendringsarbeid. Det har vi også gjort. I denne perioden har vi fått lov om anonyme vitner, vi har fått lov om inndragning, vi har fått nye visitasjonsregler, vi har fått nye politimetoder osv. Riksadvokaten understreker at nå er det det å ta i bruk det nye lovverket mot gjengaktører som er viktig.

Som punkt 3 må vi forbedre alle de prosessene som foregår fra en kriminell handling er begått, til man sitter inne til soning. Vi må få ned soningskøene, og vi må få opp tempoet i domstolene og i politiet. Det er også prosesser som er iverksatt. Vi har fått hurtigdomstol i Oslo. Og vi måler nå resultatene i alle disse tre leddene mye tøffere enn det har vært gjort noen gang tidligere. Grunnen til det er at konsekvensen av ikke å reagere tidlig mot et gjengmedlem som har gjort noe galt – at man kan se vedkommende gå ute på gaten dagen etterpå, og at man må vente i månedsvis, for ikke å si år, før han får en reaksjon – virker direkte rekrutterende for gjengene. Derfor er dette tredje tiltaket med prosesser som må forbedres, uhyre viktig.

Det fjerde riksadvokaten pekte på, var penger. Der er det politisk uenighet. Høyre og Fremskrittspartiet har ønsket å bevilge mer til systemet enn det flertallet har gjort. Men det er en debatt vi får ta til høsten.

Det ble nevnt i høringsrunden noen få tiltak som gjenstår. Blant annet må vi se på muligheten til bedre adgang til visitasjon av bil. Vi må se på en bedre mulighet til å etterforske gjengkriminalitet på Internett, bl.a. når det gjelder sporing. Vi avventer forskrifter knyttet til anonyme vitner. Og påtalemakten må for all del bli flinkere til å be om skjerpede straffer når tiltalte nekter å forklare seg. Det er et hovedproblem når det gjelder organisert kriminalitet.

I tillegg venter justiskomiteen på en sak som er varslet fra Regjeringen knyttet til straffereaksjoner for unge. Vi vet at mange av de yngste gjengmedlemmene er under den kriminelle lavalder, og det å få relevante straffereaksjoner for denne gruppen er uhyre viktig for å stanse nyrekrutteringen. Der er det et utredningsarbeid på gang i departementet, og vi imøteser at saken kommer til slutt.

Den oppsummeringen jeg har forsøkt å foreta, er ment å gi et lite håp om at gjengkriminaliteten faktisk kan bekjempes mye tøffere fremover enn det vi har sett hittil. Oslo-politiet har endret sine rutiner og gitt ordre til de ansatte om å gripe inn mye tidligere og bruke varetekt overfor disse medlemmene, og fengselsdirektøren har lovet at gjengmedlemmer skal få førsteprioritet i soningskøer. Med dette håper jeg at vi kan gå situasjonen og tidene lysere i møte når det gjelder tøffere tiltak mot gjengkriminelle.

Carl I. Hagen (Frp): Jeg er først og fremst glad for at komiteen slutter seg til intensjonene i dette forslag, nemlig å styrke kampen mot gjengkriminalitet og gjengers utillatelige og uakseptable atferd, og at man har satt søkelyset på denne problematikken og gått gjennom den, slik som justisministeren i sitt svar viser at hun har, og forelagt det for andre instanser.

Som det står i justisministerens svar, ble tilsvarende forslag i oktober 1996 fremsatt i Danmark av Demokratisk Folkeparti og Det Konservative Folkeparti, og også støttet av Fremskridtspartiet. Jeg konstaterer da at Det Konservative Folkeparti i Danmark er mer opptatt av å bekjempe gjengkriminalitet enn Høyre i Norge, og at det også andre steder tas opp tilsvarende tanker.

På en måte må forslagene I og II ses i sammenheng. Det har ikke justisministeren maktet å oppfatte. Det synes jeg er litt rart. Når det gjelder forslagets del II, om at Regjeringen skulle «utrede og fremme bedre lovhjemmel for å reise tiltale og avsi straff for voldshandlinger, trussel om voldshandlinger og sterkt nedsettende tilrop i samband med dette og fysisk forfølgelse», står det at det «er ikke konkretisert». Vel, det var den prosessen som bl.a. foregikk i Beheim Karlsen-saken, og som vi har jevnlige rapporter om, at gjenger overfor folk på T-banen, på gatehjørner, på kjøpesentre eller utenfor driver med tilrop, plaging, mobbing, trusler og delvis løper etter for liksom å ta noen andre. Det er først hvis det begås en meget alvorlig voldshandling, at dette blir en politisak. Hvis alvorlig mobbing, plaging, roping og trusler fra en gjeng i seg selv var straffbart, og hvis gjengen kollektivt var ansvarlig for det, tror jeg at man ville fått redusert virkningen av gjengopptreden betydelig. Det er sikkert flere som har opplevd dette – jeg har i hvert fall fått en god del telefoner fra folk som på bussholdeplasser, utenfor kjøpesentre og, som sagt, på T-banestasjoner og på selve T-banen er blitt plaget, slik at de er engstelige og redde for dytting og tilrop. Det er i seg selv liksom ikke noe å bry seg med, synes de fleste, for man kan jo aldri vite hvem som har ropt, hvem som har gjort det, hvem som har fremsatt trusselen. Hvis det da hadde vært en mulighet til å gjøre dem kollektivt ansvarlig, er jeg overbevist om at dette hadde virket forebyggende. Det er det viktigste. Det er jo det viktigste ved denne type straffebestemmelser som vi har hatt, at de skal virke forebyggende. Det at man faktisk kan bli straffet for noe en gjeng gjør når man er med i gjengen, uten selv å ha gjort noe, vil plutselig medføre at istedenfor at en gjengdeltakelse og gjengopptreden vil være en beskyttelsesfaktor for den enkelte – for man vet at det kanskje er vanskelig å finne ut hvem som gjorde noe galt, så da er det trygt når man opptrer i en gjeng, den kriminelle har trygghet i en gjeng – vil det, hvis man snur dette rundt, som vi foreslår, være utrygt å delta i en gjeng. Dette gjelder gjenger generelt, også f.eks. MC-gjenger, som det hevdes fra politiets side begår kriminalitet. Da vil man vite at når man melder seg inn og blir med i en gjeng, kan man risikere noe negativt også, og ikke bare få beskyttelsen gjennom gjengdeltakelsen. Det er hovedfundamentet i tanken bak vårt forslag. Jeg tror at hvis man spurte vanlige politifolk som er ute på gata, ville mange av dem gjerne ønske seg en hjemmel og vite at de kunne gjøre noe med gjenger, istedenfor at gjengene av og til ler politifolk opp i ansiktet og sier: Dere har ikke noe dere skulle ha sagt, for vi er beskyttet gjennom at dere ikke vet hvem som har gjort det.

Når det gjelder dette med «medvirkning», må det først og fremst være en alvorlig kriminell handling. Men vi synes altså at når gjenger oppfører meget sterkt plagsomt og truende overfor folk, skal det i seg selv være noe som vi ikke skal akseptere. Jeg føler at flertallet der går langt i nettopp å akseptere dette.

Vi har også andre saker i den senere tid, som jeg ikke har med meg referatene fra, som går i samme retning, at det å delta i en gjeng virker beskyttende. Når f.eks. flere sier at man skal gå til mer varetektsfengsling, og man skal gjøre slik og slik, glemmer man helt at da må man endre lovgivningen, slik at det blir lettere å få varetektsfengsling, enda lettere enn det komiteens flertall tidligere har lagt opp til, for det er jo domstolene flertallet i komiteen ikke ønsker å gi noen klare instrukser, i forhold til straffebestemmelsene og i forhold til pålegg. Så jeg tillater meg på vegne av Fremskrittspartiet å ta opp forslagene nr. 1 og 2 i innstillingen.

Presidenten: Carl I. Hagen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Tor Nymo (Sp): Det er ingen politisk uenighet om at gjengkriminaliteten er et stadig større og økende problem. Det har også de politiske partier på Stortinget tatt inn over seg, og det er vedtatt flere tiltak mot gjengkriminalitet de siste årene som man ennå ikke har fått full effekt av. Det er nok å nevne nye etterforskningsmetoder som har gitt politiet bedre verktøy for å bekjempe denne type kriminalitet. Videre har vi vedtatt bedre vitnebeskyttelse, økte strafferammer, utvidet bruk av varetekt og ikke minst betydelig omorganisering av politi- og lensmannsetaten. Handlingsplan mot barne- og ungdomskriminalitet og handlingsplanen «Trygghet i sentrum» er også tiltak som bidrar til å bekjempe gjengkriminalitet. Kriminalomsorgen bør også etter komiteens mening prioritere gjengmedlemmer i soningskø, slik at de ikke kan begå ny kriminalitet mellom dom og soning. Vi har også bedt Regjeringen vurdere å øke strafferammen for å bære kniv på offentlig sted.

I sum er dette forslag til tiltak og løsninger som kan gi en god effekt og virke preventivt på deltakelse i gjenger og gjengopptreden, samtidig som tryggheten til befolkningen og politiet må ivaretas på en best mulig måte.

Flertallet i komiteen er uenig i den bakgrunnsbeskrivelse og de forslag til løsninger som Dokument nr. 8:47 inneholder. I brev fra justisministeren påpekes det at begrunnelsen i Dokument nr. 8-forslaget etterlater et feilaktig inntrykk av det som i dag faktisk er gjeldende norsk rett. Hovedregelen er at medvirkning til straffbare handlinger kan straffes.

Det er også grunn til å merke seg at justisministerens utkast til brev til komiteen angående forslaget har vært forelagt riksadvokaten, politidirektøren, politimesteren i Oslo og overvåkingssjefen for uttalelse. Samtlige går imot forslaget i Dokument nr. 8:47 for 2000-2001.

Med de tiltakene som er listet opp i innstillingen, er det liten tvil om at gjengkriminalitet vil bli møtt med langt tøffere reaksjoner enn tidligere.

Statsråd Hanne Harlem: Det var representanten Hagens innlegg som gjorde at mitt behov for å ta ordet oppstod. For i innlegget gav han det inntrykk at det i dag ikke er straffbart for personer som inngår i gjenger, å true, komme med tilrop, begå voldelige handlinger osv. Og det er jo det forslagets del II egentlig går på. Det er på en måte et forslag om å gjøre en handling straffbar som i dag allerede er straffbar. Det er selvfølgelig straffbart med voldelige handlinger og trusler fra en gjeng mot enkeltpersoner. Så er spørsmålet – når man da skal straffe folk for trusler eller voldelige anslag – om det er den enkelte selv som har gjort det, eller om man har medvirket til det.

Norge har i dag et strengt medvirkningsansvar, og det er ingen tvil om at dersom en gjeng samlet går på eller plager eller truer folk som går på gaten, vil mange av dem kunne straffes for det. Men så er det et tilleggsspørsmål – og der kan det godt hende at Fremskrittspartiet er uenig med flertallet i denne sal – og det er: Skal man straffe folk for egne handlinger, eller skal man også straffe folk for andres handlinger? Og det grunnleggende rettsprinsipp er at man straffes for egne handlinger, herunder egne handlinger ved å medvirke til at andre begår en straffbar handling. Men vi skal ikke forlate det rettsprinsipp at man straffes for egne handlinger, ikke for andres handlinger. Det er det som er et av hovedargumentene mot et kollektivt straffeansvar. Men det må ikke misforstås dit hen at en gjeng som opptrer voldelig og truende, ikke kan straffes i dag, eller at enkeltpersonene i den gjengen ikke kan straffes i dag. Det kan de selvfølgelig. Det er også grunnen til at mitt svar til komiteen er formet på den måten, og det vil jeg tro også er grunnen til at flertallet i komiteen avviser forslaget.

Jeg synes den informasjonen som gis til samfunnet ved den unyanserte fremstilling som representanten Hagen og Fremskrittspartiet gir, både i forslaget og for så vidt i innlegget her i salen, er uheldig, fordi det er med på å skape frykt for noe det ikke er grunnlag for å ha frykt for, og det gjør ikke minst at folk som – for å si det slik – er medlemmer av gjenger, kanskje tror at de er mer beskyttet enn de er. For de er ikke beskyttet av straffeloven hvis de bidrar og medvirker til og er sammen om å true og være voldelige overfor folk i sin nærhet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.