Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 10 minutter, de øvrige grupper 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Reidun Gravdahl (A) (ordfører for saken): Til behandling ligger St.meld. nr. 19 for 2000-2001, Om handtering av aborterte foster. Det har ikke vært felles retningslinjer, og det er derfor varierende praksis på de forskjellige sykehus. Denne meldingen har forslag til prinsipp for retningslinjer.

Den ulike håndteringen har vært påpekt både gjennom utredning av en offentlig gruppe og i Stortinget. Regjeringen bad Statens helsetilsyn utarbeide retningslinjer for respektfull og likeartet behandling. Den forrige regjeringen la fram forslag til prinsipp i St.prp. nr 1 for 1998-99. Regjeringen ble senere bedt om å fremme sak for Stortinget, slik at Stortinget skulle få mulighet til å drøfte retningslinjene. Stortinget vektla at det skulle legges til grunn at kvinnen ut fra et selvstendig initiativ skulle kunne velge behandlingsform etter 12. uke. Det er fulgt opp i denne meldingen.

WHO setter grensen for abort og dødfødsel til etter 22. svangerskapsuke. Gravferdsloven setter ingen nedre grense for når fosteret skal ha rett til egen grav. I tvilstilfelle forutsetter Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet at kirkegårdens ansvarlige vektlegger hva foreldrene vil. Det er ingen forskrift for umerket grav, men heller ingen hinder. Det forutsettes derfor at det blir gjort avtale mellom vedkommende sykehus og ansvarlig på nærliggende kirkegård.

Abortloven setter klare grenser for kvinnens selvstendige rett til selvbestemt abort før utgangen av 12. svangerskapsuke. I forskriftene til folketrygdloven blir nedkomsten regnet som fødsel etter 26. svangerskapsuke, også om barnet er dødfødt. Dødfødsel før 27. svangerskapsuke blir regnet som abort, ikke dødfødsel.

Rikstrygdeverket skiller ikke mellom dødfødte og foster for utbetaling av gravferdsstønad. Det fins ingen nedre grense for utbetaling av gravferdsstøtte til foster.

Meldingen redegjør for det medisinske som skjer ved spontanaborter og provoserte aborter før og etter 12. svangerskapsuke, og det redegjøres for en svært ulik praksis for håndtering av abortmaterialet. Våren 1997 ble det kjent at et sykehus i flere år hadde sendt lister over kvinner som hadde fått utført svangerskapsavbrudd, til en kirkegård for identifikasjon ved gravlegging. Dette er et klart brudd på taushetsplikten, og sykehuset ble bedt om å endre sine rutiner.

Kartlegging over praksis viste at langt de fleste sykehusene destruerer materialet fra før 12. svangerskapsuke, mens behandlingen er svært ulik ved forskjellige typer aborter og ved dødfødsler etter 12. uke. Variasjonen er illustrert ved å vise til at et sykehus setter alle fostre over 13-14 uker i egne kister på eget gravfelt, mens nabofylkets sykehus håndterer alle fostre inntil 28. uke som biologisk materiale såfremt foreldrene ikke ber om noe annet.

Sverige har en forholdsvis ensartet praksis for kremering og gravlegging eller askespredning uten seremonier med mindre kvinnen ber særskilt om det. Sykehuset bør ikke ha plikt til å underrette om rutinene, mener de. I Danmark arbeides det med rutiner for håndtering ved sene aborter.

På denne bakgrunn har Regjeringen vurdert hvordan man kan behandle kvinnen med respekt og mest mulig hensyn og omsorg i en sårbar situasjon. Alle partier ønsker at retningslinjene skal evalueres etter tre år for å vurdere om de har fungert etter hensikten.

Retningslinjene gjelder for sykehus og helsepersonell og gjelder alle aborterte fostre inntil 22. fullgåtte uke. Etter 22 uker gjelder reglene i gravferdsloven. Ved svangerskapsavbrudd før utgangen av 12. svangerskapsuke blir fostermaterialet håndtert som biologisk materiale, mens det etter 12. uke skal gis ut standardisert skriftlig informasjon til kvinnen, men hun bør ikke spørres. Ved provosert abort etter 12. svangerskapsuke blir fosteret satt ned på minnelund/gravsted med mindre kvinnen gir uttrykk for at hun ønsker det behandlet som biologisk materiale. Tilsvarende gjelder spontanaborter som skjer på sykehus etter 12. svangerskapsuke.

Flertallet slutter seg til forslaget fra Regjeringen, mens et mindretall mener at kvinnen skal spørres uansett når i svangerskapet hun aborterer, og om det er provosert abort eller spontanabort. Det bekymrer meg at mange partier mener at kvinnen skal utsettes for et såkalt fritt valg i en sårbar situasjon. Kvinnen har behov for og krav på å bli behandlet med respekt og omsorg som ivaretar henne på en best mulig måte.

Are Næss (KrF): Spørsmålet om behandling av aborterte fostre har Stortinget diskutert tidligere. På grunnlag av stortingsbehandlingen av Innst. S. nr. 33 for 1998-99 fremmet regjeringen Bondevik forslag til retningslinjer i Ot.prp. nr. 24 for 1999-2000. Dette ble trukket tilbake av regjeringen Stoltenberg, som nå kommer med sitt forslag.

Forskjellen mellom forslagene er at arbeiderpartiregjeringen ikke ønsker at kvinner som krever abort innen utgangen av 12. svangerskapsuke, skal få noen form for informasjon om valgmuligheter med hensyn til behandling av aborterte fostre. De skal altså ikke vite at de har noe valg.

Aborterte fostre skal selvsagt behandles med respekt, uansett om de blir behandlet som biologisk materiale eller nedsettes i kirkegård eller minnelund. Det er også selvsagt at den informasjonen kvinnen skal få om valgmulighetene, skal være standardisert og skriftlig og dermed hensynsfull også overfor kvinnen. Det er ikke riktig, som saksordfører påstår, at de partiene som her er i mindretall, ønsker at kvinnen skal spørres og belastes i denne sammenheng. Det er samme form for informasjon som skal gjøres tilgjengelig, standardisert og skriftlig, også etter 12. svangerskapsuke.

Det er et paradoks at det er Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og SV som hevder kvinnens rett til å velge, i dette tilfellet hva som skal skje med hennes aborterte foster. Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ønsker ikke at kvinner som krever abort innen 12. svangerskapsuke, skal vite at hun har noe valg. Jeg kan vanskelig se noen annen grunn for dette enn at disse partier ønsker å opprettholde mytologien om den 12. svangerskapsuke. Sannheten er selvsagt at det på ingen måte skjer noe spesielt med fosteret i 12. uke som skulle tilsi noen som helst forskjellsbehandling med tanke på spørsmålet om hvordan fosteret skal behandles etter en abort. Det er ikke noen vesentlig forskjell mellom et foster i 11. og 13. uke, liksom det ikke er noen stor forskjell mellom eksempelvis 9. og 11. uke. Fosterlivet er en gradvis utvikling, og skillet i 12. uke er et rent vilkårlig skille som er satt juridisk av de som har følt det hensiktsmessig. Det har ingen parallell i biologien.

Nå har kvinner ulike reaksjoner etter abort. Vi kjenner til ulike savn- og sorgreaksjoner, og en skal respektere den vanskelige situasjon som kan komme etter en abort. Det er derfor uforståelig for meg at ikke alle kvinner skal ha rett til nøytral, saklig informasjon om at hun har et valg med hensyn til hva som skal skje med hennes ufødte barn etter aborten.

Jeg tar opp forslaget fra Kristelig Folkeparti, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti.

Presidenten: Representanten Næss har tatt opp det forslag han refererte til.

Sonja Irene Sjøli (H): Det er, som saksordfører var inne på, bred enighet om at det behov for retningslinjer for håndtering av abortmateriale. Det er også enighet om viktigheten av en ensartet håndtering i tråd med retningslinjene, og at kvinnene dette gjelder, må møtes med respekt og verdighet, slik at det ikke blir en belastning for de kvinner som velger provosert abort.

Arbeiderpartiet sa under debatten i 1998 at abortlovens gradering skulle legges til grunn for håndtering av abortmateriale, og at retningslinjene ikke måtte sidestille abortmateriale fra provoserte aborter før 12. uke med dødfødte barn eller fostre inntil 22. uke, da dette ville bryte med forutsetningen for loven om selvbestemt abort.

Slik jeg oppfatter det, er det den samme begrunnelse som nå også gjelder, når de nå sammen med Fremskrittspartiet foreslår at det må gjøres et klart skille før og etter 12. svangerskapsuke, og at de kun vil gi kvinnene valgmulighet om håndtering av abortmateriale etter 12. uke. De står fast på at abortmateriale før 12. uke skal behandles som biologisk materiale, uansett om kvinnen måtte ønske noe annet. Dette innebærer at kvinner ikke skal gis rett og mulighet til å velge håndteringsform før 12. uke, verken når det gjelder spontanabort eller begjærte aborter.

Høyre mener også at retningslinjene skal skille mellom før og etter 12. svangerskapsuke. Regelen før 12. uke skal være at det aborterte fosteret skal håndteres som biologisk materiale, men etter 12. uke skal regelen være at fosteret settes ned på et gravsted eller minnelund hvis ikke kvinnen gir uttrykk for ønske om en annen behandlingsmåte.

Videre er vi opptatt av at abortsøkende kvinner og kvinner som opplever spontanabort på sykehus, må informeres om håndteringen gjennom standardisert skriftlig informasjon. Hun må gis nok tid til å tenke gjennom hva hun ønsker, og hva som føles riktig for henne. Men hun skal ikke spørres, slik som saksordfører sa. Det er ikke korrekt. Men hun skal selv gi beskjed, etter å ha fått informasjon, om hvilken håndteringsform hun ønsker.

Uenigheten går altså på behandlingsmåte før 12. uke og kvinnens valgmulighet. Nettopp fordi dette spørsmålet er så personlig og privat, mener Høyre at det må være kvinnens valg som må være avgjørende.

Vi har valgfrihet på de fleste områdene i livet. Innen helsevesenet kan vi velge lege. Vi har fritt sykehusvalg og ikke minst selvbestemt abort før 12. uke. Det må være en selvfølge at kvinner også skal ha rett til å bestemme hvordan abortmateriale skal håndteres. Vi vet ikke hvor mange som vil benytte seg av muligheten til nedsettelse på minnelund før 12. uke, men det er jo ikke antallet som er poenget. Hovedpoenget er at kvinnen selv må ha mulighet til å velge den håndteringsform som føles riktig for henne.

Det er et paradoks at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener at kvinner skal ha rett til selvbestemt abort, men ikke rett til å bestemme hvordan abortmaterialet skal håndteres. Det vitner etter mitt syn om manglende innsikt og respekt for den enkelte kvinne og hennes valg. De blander sammen abortloven, informasjon og kvinners rett til å velge. De vil frata kvinner et personlig valg i en svært personlig sak.

En abort, enten den er spontan eller begjært, er for mange kvinner forbundet med følelse av tap og sorg. Sorg er en reaksjon vi ikke uten videre kan velge bort med fornuften. Nei, den går på et dypere plan. Første trinn i sorgprosessen er å forholde seg til det som har skjedd. Det gjør kvinner på ulike måter. For noen er det naturlig og riktig at sykehuset tar seg av håndteringen. For andre vil minnelund være det riktige, også før 12. uke. Reaksjonene og eventuelt følelsen av tap og sorg er avhengig av den enkelte kvinne, omstendigheten rundt, barnefars reaksjon, støtte i nærmiljøet og samfunnets holdninger.

Den kvinnekunnskap som har blitt meg til del gjennom 20 år som jordmor, har lært meg at det bare er kvinnen selv som vet hva som er best for henne, at det bare er hun som kan foreta dette valget. Dette handler ikke om jus, men om følelser og livssyn. Abortgrensen på 12 uker er ikke en biologisk grense, men en juridisk grense i en human og pragmatisk lov. Som lovgivere har vi bestemt at kvinnene selv skal avgjøre om svangerskapet skal avbrytes. Men liv er ikke det samme som lov. Det er mange følelsesmessige og eksistensielle forhold utenfor lovens paragrafer. For Høyre handler dette om å respektere den enkelte kvinnes ønske og valg. Uansett hvilket syn en har på abortloven, skal kvinnens følelser respekteres, og hun skal ha full rett til å bestemme hva som skal skje etter en abort. Jeg har full tillit til at kvinner kan håndtere den følelsesmessige situasjon som en abort bringer dem opp i. Det kan synes som Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ikke har den samme tillit til kvinnene. Det de gjør med sitt forslag, er å frata kvinnene deres selvfølgelige rett til å bestemme hva som skal skje med fosteret, og det er for meg uforståelig.

Ola D. Gløtvold (Sp): Det finnes i dag ingen felles retningslinjer på dette området. Praksisen varierer fra sykehus til sykehus.

I St.meld. nr. 16 for 1995–1996 ble det lagt til grunn at Statens helsetilsyn skulle utarbeide retningslinjer for å sikre respektfull og lik håndtering av aborterte fostre. Det har tatt sin tid, men den forrige regjeringen la fram forslag til retningslinjer i Ot.prp. nr. 24 for 1999-2000. Denne proposisjonen ble trukket av den nåværende regjering gjennom Ot.meld. nr. 2 for 1999-2000. Det er på bakgrunn av dette at Sosial- og helsedepartementet nå legger fram prinsipper for retningslinjer. Disse retningslinjene skal gjelde for sykehus og helsepersonell og skal være retningsgivende. Retningslinjene gjelder for alle aborterte fostre inntil 22. fullgåtte uke. Ved svangerskapsavbrudd etter den tid gjelder regelen for gravferdsloven. Ved svangerskapsavbrudd før utgangen av 12. svangerskapsuke skal fostermaterialet bli håndtert etter de samme retningslinjer som gjelder for håndtering av biologisk materiale. Kvinner som krever svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke, skal få standardisert skriftlig informasjon om håndtering av aborterte fostre, og kvinnene bør få tilstrekkelig tid til refleksjon, men skal ikke spørres. Ved provosert abort etter utgangen av 12. svangerskapsuke blir fostret satt ned på kirkegård eller minnelund dersom kvinnen ikke gir uttrykk for at hun heller ønsker håndtering etter de samme retningslinjene som gjelder for håndtering av biologisk materiale. Tilsvarende gjelder ved spontanabort som skjer på sykehus etter utgangen av 12. svangerskapsuke.

Vi er enig i departementets forslag om at det i retningslinjene for håndtering av aborterte fostre skal skilles mellom før og etter 12. svangerskapsuke. Regelen før 12. svangerskapsuke skal være at de aborterte fostre håndteres som biologisk materiale, mens etter 12. uke skal regelen være at det aborterte fostret nedsettes på gravsted, kirkegård eller minnelund. Det skal gjøres kjent for kvinnen på en nøytral og respektfull måte.

Kvinner som krever svangerskapsavbrudd etter 12. uke, skal få standardisert skriftlig informasjon om håndtering av abortmateriale, og skal ha tilstrekkelig tid til å tenke gjennom dette, slik at hun på eget initiativ kan velge behandlingsform uten at hun blir spurt videre om dette forholdet. Det er videre understreket fra komiteen at taushetsplikten skal overholdes når det gjelder håndtering i disse sammenhenger. Det er videre grunn til å merke seg at Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet har sagt at de vil bevirke at det skal legges til rette for at ansvarlige på kirkegårder og gravlunder kan hjelpe sykehusene med en verdig håndtering av aborterte fostre etter forskriftene i gravferdsloven.

Det er også grunn til å understreke at en samlet komite har påpekt at spontanaborter vil kunne være en stor psykisk påkjenning for begge foreldre, og at det i største mulig grad skal tas hensyn til dette.

Når det gjelder sorgreaksjoner i forbindelse med abort, viser det seg at mange kvinner har en slik reaksjon både etter spontanabort og provosert abort, og vi mener at det er viktig at også kvinner som opplever svangerskapsavbrudd eller spontanabort før 12. uke, skal kunne få lov til å velge hvordan fostret skal håndteres, ut fra informasjon som tilstilles disse kvinnene på en nøytral og informativ måte, og at de så skal få lov til å få den samme tid som det som er regelen etter 12. uke, for å reflektere over dette, og at de skal kunne velge på hvilken måte fostret skal håndteres. Og det er viktig at kvinnens valg følges.

Jeg vil i likhet med representanten Sonja Irene Sjøli fra Høyre si at dette er å respektere enkeltindividet og kvinnen, og at vi skal følge hennes følelser og valg. Jeg tror ikke at dette er å utsette kvinnen for utilbørlig press, det er å forberede kvinnen på de reaksjoner som senere kan komme, og slik sett må det være riktig at vi legger opp til en respektfull og verdig håndtering av dette.

Olav Gunnar Ballo (SV): Det meste synes jo avklart med hensyn til partienes stillingtaken når det gjelder behandling av aborterte fostre. Når jeg bad om ordet, var det fordi jeg oppfattet saksordfører slik at han ikke har forstått hva mindretallet egentlig argumenterer med.

Jeg mener ikke, SV mener ikke, og jeg har ikke oppfattet det slik at noen av de andre mener at man aktivt skal spørre kvinnen før utgangen av 12. svangerskapsuke om hva slags behandling av det aborterte fostret som ønskes valgt. Hovedregelen vil være at man etter 12. uke skal sette fostret ned på minnelund, og at det behandles som biologisk materiale før utgangen av 12. svangerskapsuke. Det vil kun være i de tilfellene der kvinnen selv aktivt har et ønske om en annen håndtering, at det vil være aktuelt å håndtere det på en annen måte. At det da skal være en belastning for kvinnen, synes jeg høres rart ut. Hvis man har saklig, livssynsnøytral informasjon knyttet til rutinene på et så følsomt område, som departementet i utgangspunktet kan utforme slik departementet finner det hensiktsmessig ut fra retningslinjene, hvorfor skal det da være en belastning for kvinnen? Hvis kvinnen så selv har synspunkter på dette, hvorfor mener da Arbeiderpartiet i fullt alvor at kvinnen skal fratas den retten? Jeg kunne godt tenke meg at saksordfører begrunnet det. Og at det da skulle være en belastning for kvinnen som selv aktivt tar til orde for en annen løsning, det forekommer meg å være en forunderlig måte å betrakte voksne, selvstendige individer på – at de faktisk skal fratas muligheten til å foreta frie valg.

Jeg vil igjen spørre saksordføreren: Har hun oppfattet hva mindretallet her foreslår? For ut fra det som det ble redegjort for innledningsvis, høres det jo faktisk ut som saksordføreren ikke har oppfattet det.

Statsråd Tore Tønne: Den saken som Stortinget nå behandler, har en lang forhistorie, og spørsmålet knyttet til svangerskapsavbrudd er fortsatt gjenstand for stort politisk engasjement, over 20 år etter at kvinner fikk lovfestet rett til selvbestemt abort i Norge.

Det finnes i dag ikke retningslinjer på dette området, og praksis varierer mellom sykehusene. Det er opp til sykehuseier å finne fram til metoder for forsvarlig håndtering. Kvinner som har fått utført svangerskapsavbrudd, har vanligvis ikke fått spørsmål om eller på annen måte måttet forholde seg til håndteringen av aborterte fostre. Vev fra tidlige svangerskapsavbrudd blir vanligvis håndtert som biologisk avfall. Fostre fra sene svangerskapsavbrudd og spontanaborter blir i mange tilfeller begravd på tilsvarende måte som dødfødte barn, enten i minnelund, i familiegrav eller i egen grav.

I januar 1998 foreslo en arbeidsgruppe nedsatt av Statens helsetilsyn at alt fostermateriale og aborterte fostre skulle nedsettes i minnelund uten kvinnens samtykke. Samme regler skulle legges til grunn uavhengig av om svangerskapsavbruddet hadde skjedd tidlig eller sent i svangerskapet. Forslaget ble sterkt kritisert for å bryte med forutsetningene for lov om svangerskapsavbrudd. Særlig var reaksjonene sterke mot at abortmateriale fra fostre før 12. svangerskapsuke ble sidestilt med dødfødte barn og fostre fra senaborter. Samme år bad flertallet i sosialkomiteen regjeringen om å fremme sak for Stortinget slik at Stortinget kunne få anledning til å drøfte det politiske grunnlaget for utarbeidelse av retningslinjer for behandling av abortmateriale. Stortingets flertall ønsket gjennom komiteinnstillingen at saken skulle forelegges Stortinget på nytt.

Forrige regjering fremmet forslag til slike retningslinjer to ganger; først i statsbudsjettet for 1999 og senere som meldingsdel i en odelstingsproposisjon om endringer i transplantasjonsloven. Ingen av disse forslagene har imidlertid vært drøftet i Stortinget.

Etter mitt syn bør retningslinjene være knyttet til når i svangerskapet aborten finner sted. WHO setter grensen mellom abort og dødfødsel ved 22 fullgåtte svangerskapsuker. Det innebærer at ved abort etter 22. uke, vil håndteringen av fostre skje etter gravferdslovens bestemmelser. Når det gjelder aborter før 22. uke, bør det være et skille ved utløpet av 12. svangerskapsuke, i tråd med graderingen i lov om svangerskapsavbrudd. Materiale fra abort før 12. svangerskapsuke bør behandles på samme måte som annet biologisk materiale fra sykehus.

Respekt for kvinner og de valg kvinner gjør i sårbare og vanskelige livssituasjoner, har vært grunnleggende for de prinsipper som nå er lagt fram. Det har vært lagt vekt på ikke å gi kvinner større belastning enn det et svangerskapsavbrudd i seg selv kan medføre. I likhet med komiteens flertall ønsker Regjeringen derfor at det bare er for aborter som finner sted mellom 12. og 22. svangerskapsuke, det bør utformes retningslinjer med det formål å sikre en likeartet og respektfull håndtering av fostre. Det er da svært viktig at slike retningslinjer sikrer respekt for kvinner i en sårbar og vanskelig situasjon. Retningslinjene bør gjøres kjent for kvinnen på en nøytral måte. Kvinnen bør selv kunne velge håndteringsform. Det kan innebære en ekstra belastning for en kvinne å måtte ta standpunkt til håndteringsformen. Det foreslås derfor at kvinner som begjærer svangerskapsavbrudd etter utgangen av 12. svangerskapsuke, skal informeres gjennom standardisert skriftlig informasjon, men ikke spørres. Hvis kvinnen ikke gir uttrykk for at hun ønsker håndtering etter samme retningslinjer som for annet biologisk materiale, vil fostret bli nedsatt på kirkegård eller minnelund. Videre foreslås at Statens helsetilsyn, i kraft av sin tilsynsmyndighet, utarbeider og formidler de endelige retningslinjene i tråd med Stortingets anbefalinger.

Siden det også i denne debatten er blitt antydet at saken dreier seg om jus, vil jeg minne om at det på dette følsomme området er foreslått retningslinjer som verken gir kvinnen juridiske rettigheter eller pålegger bestemte løsninger. Dette innebærer at en kvinne som foretar svangerskapsavbrudd før utgangen av 12. uke, kan velge en annen løsning dersom hun ønsker dette. Slik sett er det ikke snakk om å frata kvinner noen rettigheter når det gjelder behandlingsformen. Regjeringen blir i forslaget til vedtak bedt om å sørge for at praktiseringen av de nye retningslinjene blir evaluert. Komiteen ønsker at retningslinjene skal evalueres etter en treårsperiode. Forslaget vil bli fulgt opp i tråd med Stortingets ønske. Resultatet av evalueringen vil bli meddelt Stortinget ved en passende anledning.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Reidun Gravdahl (A): Arbeiderpartiet vil selvsagt ikke frata kvinnen noen rett til selv å bestemme. Arbeiderpartiet vil at kvinnen på et selvstendig grunnlag skal kunne ta valget etter 12. uke. Det er slik vi skåner kvinnen, ved å følge lovens bestemmelser. Flere politiske partier ser ut til å ha glemt den kampen. Jeg syns ikke det er særlig skånsomt overfor jenter at de etter å ha bestemt seg for å ta abort, skal bli utsatt for et press for å nedsette abortmaterialet på kirkegård. Regelen er at aborterte fostre blir behandlet som biologisk materiale før 12. uke og gravlagt på kirkegård etter utgangen av 12. uke. Når kvinnen da får skriftlig informasjon som hun på fritt grunnlag kan vurdere, uten å spørres, så skulle det være en skånsom og ålreit måte å bli behandlet på, slik Arbeiderpartiet ser det.

Jeg er glad for at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet mener det de mener, og at det således er flertall for det, og at det mindretallet som påstår at det skal være et fritt valg for kvinnen, ikke har fått med seg flere. Men jeg er veldig overrasket over at SV sier det de sier her, for jeg trodde faktisk at SV stod sammen med oss når det gjaldt selvbestemt abort, og når det gjaldt problemstillingen rundt håndtering av abortmateriale.

Det bekymrer meg at det er krefter i det politiske miljøet som presser på for å svekke kvinners soleklare rett til selvbestemt abort. Det skjer ikke ved angrep på selve abortloven, men det skjer med indirekte midler. I praksis blir det da vanskeligere å få gjennomført svangerskapsavbrudd, og kvinnen blir utsatt for press også etter avbruddet. Det mener vi er å gå for langt. Jeg henviser til den saken vi behandlet i forrige uke her i Stortinget, om reservasjonsrett i forhold til å dele ut abortpillen. Jeg syns at kvinner som er så uheldige å komme i en slik situasjon, fortjener å bli behandlet med respekt og omsorg, og at de trenger å bli ivaretatt på best mulig måte.

Are Næss (KrF): Det er tydelig at noen får piggene ut når det gjelder disse sakene, og saksordføreren er på ingen måte piggfri i denne sammenheng.

Jeg må få presisere at det er ikke abortloven vi diskuterer nå. Abortloven er vedtatt med et flertall, Kristelig Folkeparti var imot, men det er ikke det dette gjelder. Når statsråden presiserer betydningen av et skille i behandlingen ved utløpet av 12. uke og refererer til abortloven, skjønner jeg ikke hva det er i det at en får valgmulighet etter en abort, som kommer i konflikt med kvinnens lovbestemte rett til å velge abort. Det er ingen nødvendig motsetning her. Det ble hevdet – det var vel både av statsråden og av saksordføreren – at kvinnen ikke skal fratas noen rett, men hun skal altså ikke vite at hun har noe valg, og da har hun sannelig ikke mange rettigheter heller.

Så kommer saksordføreren med en påstand som jeg vil karakterisere som svært utilbørlig, når hun hevder at kvinnen skal utsettes for press for å nedsette fosteret på gravlunden. Jeg vil be saksordføreren om å dokumentere den påstanden. Så vidt jeg kan se, fremkommer det ikke noe sted en slik påstand fra noen av de partier som her utgjør mindretallet. Så jeg vil virkelig be saksordføreren om å presisere sin påstand om at vi ønsker å utsette kvinnen for press for å nedsette fosteret på gravlunden. Det er ikke tilfellet, det har ikke skjedd, og det vil ikke skje heller.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg vil også ta ordet for å protestere mot det utsagnet som kom fra saksordføreren, representanten Gravdahl, der hun sier at kvinner blir utsatt for press for å nedsette abortmateriale på kirkegård. Det ligger slett ikke i forslaget fra mindretallet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og SV.

Så sier saksordfører videre at informasjon er en skånsom måte å gjøre det på. Ja, det mener vi også. Men hvorfor da skille mellom 12. og 13. svangerskapsuke når det gjelder denne informasjonen? Det er vel slik at kvinnen er et selvstendig menneske og har krav på den samme informasjonen uansett akkurat dette med et ukeskille i forhold til hvor langt svangerskapet har gått?

Harald T. Nesvik (Frp): Jeg har bare behov for en kort kommentar etter det andre innlegget til saksordføreren. Her bringer man jo på bane prinsippene i abortloven og kvinnens rett til å foreta selvbestemt abort og den biten. Det er ikke det denne saken dreier seg om. Vi diskuterer håndtering av aborterte fostre og hvorvidt det skal være et skille ved 12. svangerskapsuke. Det er det komiteen har tatt stilling til, det er den merknaden som ligger der. Fremskrittspartiet har stått og står for sitt valg. Det er helt klart at her er det et mindretall og et flertall i denne saken med hensyn til hvorvidt det skal være et skille før og etter 12. svangerskapsuke. Fremskrittspartiet står på sitt standpunkt om at det skal være et slikt skille. Men la oss ikke begynne å blande abortloven inn i dette, da er vi på ville veier.

Olav Gunnar Ballo (SV): Saksordføreren har rotet seg inn i et uføre i forhold til argumentasjonsrekken som synliggjøres veldig tydelig ved at Fremskrittspartiet, som utgjør flertallet sammen med Arbeiderpartiet, også tar avstand fra den type betraktning. Det synes jeg både var klargjørende og godt å høre.

SV har vært og vil alltid være en forsvarer av den abortloven vi har. Vi har ingen ønsker om at den på noen som helst måte skal svekkes, eller at man på andre måter skal søke å innta standpunkt i forbindelse med f. eks. denne saken som skulle være egnet til å svekke den. En slik påstand er egentlig ganske uhyrlig, vil jeg si. Det hadde vært på sin plass om saksordføreren hadde moderert en del av de utsagnene som har falt her i salen i dag. Det det dreier seg om for SV, på samme måte som når det gjelder lov om selvbestemt abort, er å respektere kvinnens frie valg. Vi har understreket veldig sterkt at den informasjonen det vil være snakk om her, skal være både livssynsnøytral og fremført skriftlig på en slik måte at ingen skal ta anstøt av den. Det betyr at hovedregelen, som jeg tror vil følges i de aller, aller fleste tilfellene, vil være at abortmaterialet ved abort før utgangen av 12. svangerskapsuke behandles som biologisk materiale. Så vil det kanskje finnes enkeltstående tilfeller der noen uttrykker ønske om noe annet. SV sier at de ønskene skal i så fall kunne respekteres. Er det så vanskelig å forstå?

Sonja Irene Sjøli (H): Statsråden sa at det ikke var snakk om å frata kvinnen noen rett til selv å gjøre dette valget. Om han mente det, er det gledelig, for det uenigheten går på, er valget av behandlingsform før 12. uke. Så hvis han mener at kvinnen også skal ha en valgmulighet der, er det bra. Men jeg er redd gleden var veldig kort. Da saksordfører Gravdahl inntok talerstolen, var jeg usikker på om vi behandlet samme sak. Det er jo ikke abortloven vi behandler i dag, men det er retningslinjer for hvordan abortmaterialet skal behandles, og kvinnens rett til å velge håndteringsform.

For Høyre er det som jeg sa, en selvfølge at også kvinnen skal ha rett til å bestemme hvordan abortmaterialet skal håndteres, og hovedpoenget er at hun selv må velge. Jeg synes fremdeles at det vitner om manglende innsikt og respekt for den enkelte kvinne og hennes valg slik Arbeiderpartiet nå fremfører saken. De blander sammen abortloven og informasjon og kvinners rett til å velge i en så personlig sak som det en abort er. For, som jeg sa, dette handler ikke om jus, men om følelser og livssyn. Og liv er ikke det samme som lov. Høyre respekterer den enkelte kvinnes ønske og valg og har full tillit til at kvinnene kan håndtere denne situasjonen. Jeg registrerer at Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet ikke har den samme tillit til kvinnene. Det de nå gjør, er å frata kvinnene rett til selv å velge håndteringsmåte ved abort før 12. svangerskapsuke.

Statsråd Tore Tønne: Jeg vil ved avslutningen av denne debatten gjerne bidra til å forlenge representanten Sjølis glede. Det er, slik jeg sa i mitt første innlegg, her snakk om å utforme retningslinjer som skal sikre en lik praksis ved våre sykehus på dette litt følsomme området. Det er ikke snakk om å innføre nye rettigheter i juridisk forstand. Det er heller ikke snakk om å frata noen noen rettigheter i juridisk forstand.

Så er det reist spørsmål her om hvorfor man knytter et skille opp til 12. svangerskapsuke med referanse til abortloven. Bakgrunnen for det er at før 12. svangerskapsuke er det fri abort i Norge – fri. Det betyr også at den som begjærer abort i en slik situasjon, skal kunne få innvilget det uten på noen måte å bli foreholdt noe spørsmål med hensyn til f.eks. ønsker om håndtering av abortert materiale. Men som representanten Ballo sier, vil det også her kunne være noen få tilfeller hvor kvinnen selv aktivt ønsker en bestemt håndtering av abortert materiale. Da mener jeg det er helt selvsagt at den type ønsker skal etterkommes. I så henseende må det ikke være noen tvil om at også de som ønsker en bestemt håndtering av abortert materiale ved abort før 12. svangerskapsuke, skal få oppfylt sine ønsker. Det er noe annet enn å utforme bestemte retningslinjer for den informasjon som skal gis om mulighetene etter 12. svangerskapsuke fram til 22. svangerskapsuke.

Reidun Gravdahl (A): Jeg er glad for at mindretallet har presisert at de ikke vil at kvinnen skal utsettes for press. Da er vi helt enige om det.

I innstillingen redegjør flertallet for det biologiske ved en abort før 12. svangerskapsuke, både om det er en provosert abort eller en spontanabort. Ved behandlingen i Stortinget av Innst. S. nr. 33 for 1998-99 bad flertallet om at saken skulle komme til Stortinget for at Stortinget skulle kunne drøfte utformingen av slike retningslinjer. Flertallet sa der helt klart fra at det skulle gjøres et skille når det gjaldt behandling av abortmaterialet både før og etter 12. svangerskapsuke, og at det var viktig at de retningslinjene som ble fastsatt for behandling av abortmaterialet, skulle bli gjort kjent for kvinnen på en nøytral måte, og at kvinnen ut fra et selvstendig initiativ velger behandlingsform etter 12. svangerskapsuke. Så det Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet har gjort, er å følge det som et flertall i Stortinget sa for litt over et år siden.

Annelise Høegh (H): Her prøver saksordføreren i beste fall å slå inn vidåpne dører. Det har vært helt klart fra mindretallets side at vi ikke ønsker noe press på kvinnen, enten mindretallet består av tilhengere av selvbestemt abort eller motstandere av selvbestemt abort. Men det må være mulig selv for en saksordfører fra Arbeiderpartiet å vise respekt for at også medlemmer av mindretallet står for selvbestemt abort, selv om vi tillater oss å ha et annet syn enn Arbeiderpartiet på håndteringen av abortmaterialet. For det tror jeg dessverre vi fortsatt har. Men det er et lite håp i det helseministeren sa i sitt innlegg. Jeg forstod ham slik at bare kvinnen ikke blir gjort oppmerksom på at hun har en mulighet til å velge en annen håndtering enn det hele Stortinget slutter seg til skal være hovedregelen ved abort før 12. svangerskapsuke, nemlig å behandle det som biologisk materiale, så skal hun av egen vilje, uten å vite om det, ha rett til og få respekt for at hun ønsker en annen håndtering enn hovedregelen. Hvis det er tilfellet at helseministeren mener det – som jeg er enig i at han burde mene – så gjenstår spørsmålet: Hva er da grunnen til at Arbeiderpartiet i dag motsetter seg mindretallets forslag som går ut på følgende:

«Stortinget ber Regjeringen legge til grunn at kvinnen selv kan bestemme hvilken håndtering av abortmaterialet som skal velges både før og etter 12. svangerskapsuke, og at hun skal informeres om muligheten gjennom standardisert informasjon.»

Er det altså muligheten til å bli informert om dette gjennom «standardisert informasjon» som gjør at Arbeiderpartiet stemmer mot mindretallets forslag? Er det det som er realiteten, vil jeg gjerne bli fortalt at det er det man er imot.

Presidenten: Are Næss har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Are Næss (KrF): Mitt anliggende er det samme som Annelise Høeghs. Jeg oppfatter statsråden slik at kvinnen ved abort før tolvte uke skal få velge. Hun skal ikke fratas sitt valg, men hun skal ikke ha noen informasjon om at hun har et valg. Det forekommer meg å være noe selvmotsigende. Ut fra det mener jeg i likhet med Annelise Høegh at statsråden – og Arbeiderpartiet – egentlig burde gå inn for det forslaget som mindretallet her har satt fram.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.

Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 8 og 9 behandles under ett – og anser det for vedtatt.