Aud Gaundal (A) (ordfører for saken): Noen få kommentarer til denne saken:

Siden den nye plan- og bygningsloven ble vedtatt i 1995, har vi mange ganger hatt den til diskusjon. Bakgrunnen har vært justeringer foreslått fra de forskjellige regjeringer, og også at enkelte partier har fremmet konkrete forslag til endringer.

Noen justeringer har da også skjedd, men den helhetlige evalueringa av loven vil komme senere. Det er da vi får den helhetlige gjennomgangen av erfaringene med lovens endringer samt en vurdering av om det er forskriftene eller loven som eventuelt må justeres noe mer.

Som en ser av innstillinga, er de forslagene som er tatt opp i Dokument nr. 8:59, mye i samsvar med de synspunktene Regjeringa har arbeidet etter. Men ikke på alle punkter. Det gjelder særlig forslaget om økt bruk av melding når det gjelder tiltak som har en grunnflate på under 300 m2. Økt bruk av meldinger er den riktige veien å gå, slik også statsråden signaliserer i sitt brev til komiteen. Men flertallet i komiteen synes det er å gå vel langt å si at nesten all bygging av eneboliger skal gjøres med bakgrunn i en melding. Bakgrunnen for det er at det vil kunne gå på bekostning av relevante og rimelige hensyn som naboer og andre berørte parter bør kunne kreve ivaretatt.

Det er også ulike synspunkter i komiteen på å pålegge kommunene å innføre elektronisk byggesaksbehandling. Etter flertallets mening må kommunene selv bestemme det. Fordelene ved elektronisk byggesaksbehandling tror vi kommunene selv vil være i stand til å vurdere. Vi må heller ha synspunkter på hvor lang tid det er normalt at en kommune bruker på å behandle en byggesak. Flertallet viser her til brevet fra statsråden, der hun klart sier at tiden nå er moden for å vurdere tidsfrister i saksbehandlinga, utover den fireukersregelen som ble vedtatt i 1995, og som gjelder enkle saker. Likeledes mener flertallet at det bør vurderes om en skal vurdere nedsettelse eller bortfall av byggesaksgebyr hvis kommunen ikke overholder tidsfristen.

Når det gjelder forslaget om forenklinger i Godkjenningskatalogen, viser vi til at denne katalogen nå er utgitt i sin tredje utgave, at det ved siste revisjon ble fjernet ca. 30 pst. av kodene, og at det ble innført egne koder for totalentrepriser. Statens bygningstekniske etat arbeider nå med ny utgivelse.

I og med at så mange av disse forslagene er i tråd med det Regjeringa fortløpende arbeider med, viser jeg til at Dokument nr. 8:59 foreslås vedlagt protokollen.

Anita Apelthun Sæle (KrF): I 1995 gjorde Stortinget ei relativt beskjeden og i alle fall ikkje svært omdiskutert endring i plan- og bygningslova. Det førte til nye forskrifter, som har fordyra vanlege einebustader med fleire titusen kroner.

Forskrifter, forklaring til forskriftene og forklaring til forklaringa fører med seg ein uoversiktleg kvardag for ein stakkars byggmeister. Kristeleg Folkeparti er oppteke av at dette regelverket må forenklast. Noko er gjort – ganske mykje er gjort – men meir står igjen. Ein må ta skikkeleg affære, for det er så vanskeleg i samfunnet vårt å snu eit byråkratisk system. Eg er glad for at Regjeringa tar problemstillinga på alvor og imøtekjem mesteparten av forslaga i Dokument nr. 8:59. Det er nødvendig for at ikkje dei mange enkeltmannsføretaka innanfor byggjebransjen skal drukna i papir og byråkrati – bokstaveleg tala gå under. Rapportane er mange om at slike småfirma har gjeve opp, og det er synd. Nokre får jobb hos dei store firmaa, men det inneber at konkurransen vert mindre.

Dette er eigentleg prototypen på lover som gjer behovet for eit enklare Noreg påtrengjande. Eg har personleg fylt ut papir for ein dyktig tømrar, fordi evna hans faktisk går på å byggja hus. Og det kan ikkje eg. Men eg kan fylla ut papir og skjema. Det er temmeleg sikkert at desse papira ikkje auka korkje tryggleiken eller kvaliteten. Den var der nemleg allereie, på førehand. Men papirmølla tar knekken på tømrarvenen min.

I tillegg til bedriftene sine problem har kommunane problem med sakshandsamingstida, noko som igjen forseinkar og fordyrar. Det er påkravd å forenkla plan- og bygningslova monaleg. Eg oppmodar Regjeringa og statsråden til å halda fram med forenklingsarbeidet som regjeringa Bondevik starta, men som absolutt treng eit framhald.

Sverre J. Hoddevik (H): Som nevnt kom endringene i plan- og bygningsloven i 1995, og intensjonene ved endringa var å forbedre kvaliteten på norske bygg og å fjerne useriøse aktører fra bransjen. Implementering av omlegginga startet i 1997. Det ble tidlig klart at omlegginga medførte store problemer for utbyggere, byggebransjen og for den kommunale byggesaksbehandlinga – dette til tross for at de økonomiske og administrative konsekvensene var antatt å være stort sett fraværende da proposisjonen ble fremmet.

Godkjenningsordninga av entreprenører og håndverkere innen byggfagene ble et problem. Derfor fremmet Høyre forslag i Stortinget våren 1998 om å foreta en gradvis og lempelig innføring av godkjenningskravene slik at byggeaktiviteten ikke stoppet opp. Stortinget støttet Høyres forslag, og det ble innført overgangsordninger inntil de sentrale myndigheter kom à jour i forhold til den sentrale godkjenningsordninga.

Etter hvert som man vant erfaring med byggesaksreformen, ble det avdekket store problemer. Dyr arbeidskraft måtte brukes til å fylle ut store mengder skjemaer for å tilfredsstille regelverket.

På bakgrunn av fortsatt alvorlige problemer behandlet Stortinget høsten 1998 et forslag fra Høyre om en total gjennomgang av plan- og bygningsloven med tilhørende forskrifter. Stortingsflertallet avviste forslaget om en total gjennomgang av reformen, men tre konkrete forslag fra Høyre til endringer fikk flertall. Det dreide seg om forenkling av godkjenningskatalogen, om melding i forhold til arealgrensene og om å senke kravene for enkle tiltaksklasser og grensene mellom tiltaksklassene.

Byggesaksbehandlinga oppleves fortsatt som problematisk for mange aktører. Byråkratiet er for omfattende, saksbehandlingstida er for lang og kostnadene for høye. Det er derfor behov for ytterligere forenklinger og forbedringer i byggesaksbehandlinga.

I sentrumspartiene og i Arbeiderpartiet har Høyres forslag om forenklinger og forbedringer i beste fall blitt møtt med avmålt entusiasme. I en tidlig fase var holdningen at problemene innen byggesaksbehandlinga skyldtes stivbeint regeltolkning i kommunene, at byggenæringa ikke hadde forberedt seg på omlegging, samt at næringa før de nye forskriftene trådte i kraft oversendte kommunene mange byggesaker i henhold til det gamle regelverket. Siden har forståelsen blitt noe større.

Fortsatt oppleves byggesaksbehandlinga som problematisk for mange aktører, og det er fortsatt behov for forenklinger og forbedringer. Derfor fremmet Høyre det forslaget som Stortinget i dag har til behandling. Jeg er glad for at forslagene om å redusere dokumentasjonskravene, gjøre forhåndskonferansene mer forpliktende, standardisering, samordning av kommunenes saksbehandling og forenkling av godkjenningskatalogen får støtte fra et samlet storting.

Jeg er derimot misfornøyd med at vi ikke får flertall for å fastsette tidsfrist for innføring av elektronisk byggesaksbehandling i kommunene, innføring av en 12-ukersfrist for saker som krever full byggesaksbehandling og utvidet bruk av melding.

Flertallet var ikke klart til å støtte disse punktene, og Høyre foreslo derfor at Regjeringa skulle arbeide videre med disse problemstillinger, slik at Stortinget fikk et bredere beslutningsgrunnlag. Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti støttet Høyres forslag, men på nytt sikret Arbeiderpartiet og Senterpartiet et flertall mot forslag eller merknad som åpner for forenkling og avbyråkratisering. Jeg blir stadig skuffet over Arbeiderpartiets og Senterpartiets vegring mot å forenkle byggesaksbehandlinga. Treg saksbehandling, økte kostnader og redusert boligbygging, med høgere bokostnader som konsekvens, blir resultatet av disse partienes politikk.

Til slutt: Ved en inkurie er det blitt slik at Høyre står inne på en komitemerknad som har en kritisk drøfting av vår egen 300 m2-grense. Det står slik. Hele dokumentet for øvrig bærer bud om vår holdning til dette. Det er også grunn til å legge til at når vi går så langt som til denne 300 m2-grensa i vårt forslag, er det utelukkende i forhold som verken naboer eller kommunale organ har knyttet merknader til. Denne premissen har de andre partiene forbigått i stillhet, men det er en viktig premiss for vårt strekpunktforslag her.

Torbjørn Andersen (Frp): Jeg har merket meg at kritikken mot plan- og bygningsloven er blitt ganske massiv etter hvert, så Fremskrittspartiet har ingen problemer med å støtte dette forslaget fra Høyre fullt ut, og jeg vil bare kort få tillate meg å knytte noen kommentarer til enkelte sider ved den gjeldende plan- og bygningsloven.

Etter de siste endringene i denne loven er de aller fleste byggearbeider blitt helt utrolig komplisert av et byråkrati og et skjemavelde uten sidestykke. Både aktører og byggherrer – eller tiltakshaverne som det nå heter – lider under dette byråkratiet og det fordyrende regelverket. Det gjør også de kommunale saksbehandlerne, og ventetiden på å få godkjent en byggesøknad er gjerne fra et halvt år til ni måneder. Dette er ikke akseptabelt.

En kan slå fast at endringene i plan- og bygningsloven som er blitt gjort siden 1995, ikke har innfridd intensjonene i noen særlig grad. Kvaliteten på byggearbeidene er ikke blitt vesentlig forbedret, og de såkalte useriøse aktørene har det bedre enn noen gang tidligere, for nå er det blitt så tungvint og kostbart å få gjort selv de minste byggearbeider at flere som skal ha utført bygningsarbeid, får det gjort uten tillatelse, og da helst ved hjelp av såkalt svart arbeid.

En vanlig byggesøknad for en enebolig koster gjerne 10 000 kr i dag, og uavhengig av om en får den innvilget eller ikke, risikerer en å måtte betale 10 000 kr. På grunn av endringer i forskriftene er en vanlig enebolig blitt noe slikt som 100 000 kr dyrere. Det er slik at det er mange som ikke vil ta sjansen på å betale flere tusen kroner for et avslag. Da lar de heller være å søke, og de gjør arbeidet allikevel. Det er videre slik at den virker på en måte som gjør at – og det har jeg hatt mange henvendelser om fra hele landet – mange faglig dyktige håndverkere gir opp, de orker ikke mer av alle dokumentasjonskravene og alt papirarbeidet, og de begynner med noe annet istedenfor. Jeg synes det er et faresignal. Konkurransen i byggebransjen blir svekket, og spesielt flere mindre aktører orker ikke mer. Da er det altså de store som tar over mer og mer av byggearbeidet, og det fører til at vi får økende priser. Og tidligere var det faktisk slik at de som gjorde de fleste feilene, var nettopp de store bedriftene, de store firmaene, med 20–50–100–200 mann. De små enkeltaktørene som måtte leve av sitt gode ry og rykte, satte sin ære i å gjøre og holde en høy kvalitet på arbeidet. Det var ikke de som var problemet, det var ikke de som gjorde den dårlige jobben, men det er de som er blitt ofrene for byråkratiet, for skjemaveldet som plan- og bygningsloven nå har tredd ned over hodene på dem. Det er derfor på tide at flertallet ser at noe må gjøres. Og vi får sette vår lit til at Regjeringen kommer tilbake med forenklingsforslag som virkelig monner i denne sammenhengen, for det er slik at byggearbeidene, som jeg sa innledningsvis, er blitt unødvendig komplisert av byråkrati, av skjemavelde og av dokumentasjonskrav, og det har altså medført en betydelig økonomisk ekstrabelastning for byggherrene, eller tiltakshaverne, først og fremst.

Så alt i alt må noe gjøres på dette området. I en tid der fornyelse og modernisering til de grader skal være på den politiske agendaen i Regjeringen, bør de heller ikke glemme plan- og bygningsloven. At alle nå mener at det er behov for forenklinger, tar jeg som et godt tegn på at noe vil skje. Jeg merker at det er et trykk når det gjelder å få gjort noe med plan- og bygningsloven, og jeg håper at det skjer så raskt som mulig, for vi kan ikke fortsette å ha en byggebransje som må forholde seg til et så problematisk lovverk som politikerne her har vedtatt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Dokument nr. 8:59 for 2000–2001 gjeld forenklingar og forbetringar i byggjesaksbehandlinga. Forslaget inneheld endringar på åtte punkt. Statsråden har stadfesta at ho arbeider med ei eiga sak som gjeld dei same spørsmåla. Det betyr at komiteen kjem tilbake til ei nærmare konkretisering ved behandlinga av den varsla odelstingsproposisjonen.

Frå Senterpartiet si side har vi på dette tidspunktet ikkje gått så veldig grundig gjennom desse åtte punkta, men lat meg likevel koma med nokre få kommentarar.

Senterpartiet er einig i at det må bli forenkling og forbetring på dette området. Det må eg då seia med ekstra adresse til Høgre, som sådde tvil om det. Vi oppfattar at det arbeidet som no er i gang i departementet, er ei oppfølging av den revisjonen som gjekk føre seg i Kommunal- og regionaldepartementet ved årsskiftet 1999/2000. Vi legg vekt på at reglane i dag er så kompliserte at små føretak, einmannsbedrifter og bedrifter med under fem tilsette faktisk av og til kuttar ut. Det er negativt for rekrutteringa, det er negativt for konkurransen. Det er ynskjeleg å ha tilstrekkeleg med små firma til å gjera mindre jobbar, utan at ein må gå til eit stort selskap, med den manglande fleksibiliteten som nødvendigvis er der.

Når det gjeld krav til dokumentasjon, trengst det òg der forenkling. Eg hadde nok forventa at Høgre sjølv var noko meir konkret når det gjeld kva dei der meinte. Men det vil det jo òg vera moglegheit til å koma tilbake til.

Så seier komiteen at ein vil understreka at det må leggjast vekt på at reglane for byggjesaksbehandlinga vert praktiserte romsleg og fornuftig. Det vil føra til ein noko ulik praksis frå kommune til kommune, og særleg frå by til land. Komiteen meiner at Regjeringa må sikra rom for noko ulik praktisering, særleg i forhold til tett busetnad i byane og spreidd busetnad i distriktskommunane. Det er Senterpartiet einig i. Lat meg peika på at det kan synast å vera ein konflikt mellom det og punkt H i Høgre sitt forslag, nemleg ei samordning av kommunane sin praksis. Etter mitt syn bør Kommunal- og regionaldepartementet her sjå på om dei på nokre punkt må leggja direkte opp til forskjellige reglar som sikrar ulik praksis i utkant og i by.

Vi er i hovudsak einig i det som Høgre her peikar på i dei ulike punkta, ut over det som eg her har kommentert, og lat meg seia at når det gjeld elektronisk saksbehandling, punkt D, er me einige i det. Eg vil likevel be statsråden leggja til rette for at det ikkje er det einaste alternativet. Eg synest det er urett dersom elektronisk behandling utan vidare skal føra til forskjell i saksbehandling, dette igjen av omsyn til små firma, som framleis – nokre av dei – leverer sine saker på papir.

Til slutt vil eg retta merksemda på side 3 i innstillinga. Eg forstår av representanten Hoddevik sitt innlegg at her er det ekstra sårheit i forhold til den delen av Kristelig Folkeparti, Høgre og Framstegspartiet sin merknad som vel legg eit grunnlag for eit mandat for Regjeringa i forhold til det vidare arbeidet. Det er uttrykt i andre avsnitt på side 3, der det heiter at desse medlemene føreset at Regjeringa «drøfter utvidelse av bruken av melding, utvidet bruk av tidsfrister i byggesaksbehandlingen og innføring av tidsfrist for at kommunene skal kunne tilby elektronisk saksbehandling slik at Stortinget får mulighet til å ta stilling til disse forholdene». Frå Senterpartiet si side sluttar eg meg med dette til det som er sagt i den merknaden.

Karin Andersen (SV): Det er ingen stor grunn til å forlenge denne debatten vesentlig.

Det er bred tilslutning til at Regjeringen skal legge fram en sak om vesentlige forenklinger og forbedringer i byggesaksbehandlingen. For SV er det vesentlig at man holder et høyt nivå på forbrukertryggheten i slike saker, som var utgangspunktet for endringene i plan- og bygningsloven. Resultatene i ettertid har vist at dette har blitt så detaljert og komplisert at det kanskje truer det man var opptatt av å verne, og jeg oppfatter nå at både flertallet og Regjeringen har tatt konsekvensen av dette og ønsker en gjennomgang. I tillegg har vi behovet for at det skal gå an å planlegge gode bo- og bymiljøer, altså at kommunene skal ha en mulighet til å gjøre det på en effektiv måte.

Det er de to hensynene som er viktig, så SV ser fram mot de endringene som Regjeringen kommer med, og er innstilt på at de bør være ganske omfattende, slik at det blir en forbedring på disse sakene.

Aud Gaundal (A): Jeg skal innrømme at det var representanten Torbjørn Andersen som fikk meg til å be om ordet en gang til. Bakgrunnen er at jeg nesten får følelsen av at Fremskrittspartiet og kanskje også Høyre på en måte er de som påberoper seg å ha kontakt med det næringslivet som driver innen bygningsbransjen.

Da vil jeg gjerne fortelle at jeg kjørte til Snåsa, hvor det er et lite bygningsfirma, vil jeg si, med 13 ansatte og et par lærlinger. Jeg kjørte ens ærend dit for å sette meg ned og høre hva som er problemet med plan- og bygningsloven. Da sa de: Nei, det går veldig bra, vi tilpasser oss og synes at regelverket fungerer. Vi må derfor ikke skjære alle over en kam. Det er noen som har funnet ut at det går det an å leve med dette. Og det er sånn som representanten Karin Andersen sa: Det var jo en bakgrunn for de endringene som kom i plan- og bygningsloven.

Og så har jeg litt lyst til å spørre: Er det sånn at Fremskrittspartiet har dokumentasjon på at det er et så stort frafall av små byggefirmaer etter at bygningsloven ble vedtatt? Det hadde vært artig å se den dokumentasjonen.

Torbjørn Andersen (Frp): Til noe av det som representanten Gaundal sa: Jeg tror først jeg vil si at denne bransjen kjenner jeg ganske godt selv. Jeg har hatt mitt virke i 20–25 år som selvstendig næringsdrivende i bygningsbransjen, så jeg mener jeg har et visst profesjonelt grunnlag å uttale meg på.

I 1997 sluttet jeg. Da havnet jeg på Stortinget. Da var det ganske greit å få tillatelse og ordne dokumentasjon, papirarbeid, alle formaliteter for å bygge en bolig eller et tilbygg her i landet. Men siden den gang har jeg innimellom hatt noen byggeoppdrag, og jeg har klart sett hvilken enorm forskjell det er fra min tid som håndverker og frem til i dag.

Representanten Gaundal nevner et eksempel med et firma med 12-13 ansatte. Ja visst, de liker det, for de kan håndtere det. For hver sjette, sjuende ansatte håndverker har de kanskje en eller to på kontoret som kan håndtere alle de skjemaene det er snakk om. Men det er jo alle de små som har problemer, enkeltmannsforetak, to-tre stykker som driver sammen. Det er de som har problemer, og dem finnes det ganske mange av rundt om, spesielt i distriktene. Og de store ser klart at det er de små som rammes. De blir kvitt unødvendige konkurrenter, så de jubler. Det var derfor ikke noe nytt for meg det som ble nevnt av representanten Gaundal. Det er en utvikling som en har vært klar over ville komme. Og det tror jeg lå inne i noe av endringene, at de skulle medvirke til at det ble større firmaer, slik at en kunne ha bedre kontroll med aktørene i bygningsbransjen – beskatningsmessig kanskje.

Jeg baserer mine antakelser bl.a. på at jeg fortsatt har god kontakt med bygg- og anleggsbransjen. Jeg er stadig på årsmøter rundt om og snakker med aktørene. Og det kan da ikke være slik at alt det jeg får høre fra bygningsbransjen og aktørene, er galt, at det er annerledes, og at Aud Gaundal vet hva som er riktig. Jeg har snakket med naboen min, som har drevet i mange år som et slags enkeltmannsforetak. Han gav opp, og han driver vel nå og takserer hus isteden. Jeg har som sagt fått mange telefoner fra hele landet, og det er entydig at dette har blitt så komplisert at nå orker man ikke mer, men begynner med noe annet. Det gjelder ikke bare dem man kaller tømrere eller snekkere, det gjelder rørleggere, det gjelder elektrikere. Alle bransjer innen håndverksfagene er faktisk representert.

De store er godt fornøyd med dette. Det visste vi helt fra starten av – dette var en lovendring som ville være tilpasset de store og gagne de store, men det ville gå på bekostning av de små aktørene. Og det er da vel også vår jobb å tenke på de små aktørene i dette landet!

Erna Solberg (H): Det var en teknisk sjef i en kommune i mitt hjemfylke som sa en gang jeg hadde et møte med kommunen, at reformen av byggedelen i plan- og bygningsloven var en kjempefin papirreform. Den beste søknaden han som teknisk sjef noen gang hadde fått, var til det bygget som til slutt viste seg å bli det dårligste bygget de hadde i kommunen. Han sa at de hadde en kjempeflink sekretær i det byggefirmaet, som kunne alt om å fylle ut et skjema. Men det betød jo ikke at håndverkerne var bedre av den grunn. Det er et av problemene ved å lage et stort skjemavelde, men vi har ikke nødvendigvis sørget for at det er blitt bedre bygg ut fra dette, selv om alle hadde ambisjoner om at det skulle bli slik.

Jeg synes Aud Gaundal burde tenke tilbake på hva hun har stemt imot i denne sal, når hun stilte det spørsmålet hun stilte til Torbjørn Andersen. Det som Høyre fremmet forslag om i forbindelse med en interpellasjon høsten 1998, var at man skulle få en evaluering av de viktigste punktene når det gjelder hvordan plan- og bygningsloven påvirker strukturen i byggebransjen, nettopp for å se om man kunne få bekreftet at det var slik at de små firmaene forsvant, og at alt ble sugd opp av de store. Det stemte Arbeiderpartiet imot, og representanten Aud Gaundal kan nesten ikke be oss andre om å legge frem en dokumentasjon når hun selv har vært med på å forhindre at den dokumentasjonen blir lagt frem for Stortinget.

Det var ikke på grunn av dette jeg hadde tenkt å ta ordet, men jeg ble litt provosert av at man så fort glemmer hva man faktisk har stemt imot.

Grunnen til at jeg tok ordet, var at Magnhild Meltveit Kleppa gav uttrykk for at hun var enig i noe vi kritiserte. Vi kritiserte at Senterpartiet ikke hadde gitt uttrykk for at de var enige i å gi Stortinget et bredere grunnlag for å ta beslutning også på de områdene som statsråden i brevet har sagt at hun ikke vil komme med. Hvis Venstre hadde vært til stede i salen, mener jeg ganske bestemt at de sannsynligvis ville sagt det samme – at det de facto er et politisk flertall i Stortinget som ønsker å få en bredere gjennomgang av de temaene som statsråden ut fra forslagene ikke har signalisert at hun vil være enig i. Jeg ber statsråden om å legge seg dette på hjertet og ta det med seg, slik at man kan foreta denne gjennomgangen og gi Stortinget et beslutningsgrunnlag i disse sakene. Når man har et noe bedre detaljgrunnlag enn vårt Dokument nr. 8-forslag, får man så velge hvor langt man vil gå når det gjelder en melding. Det håper jeg statsråden vil bidra til. Jeg vet at det reelt sett er slik at Senterpartiet har erklært at det er et politisk flertall, og hvis ikke statsråden kan bekrefte det nå, kan jeg godt be en av Venstres representanter skrive brev om at de sannsynligvis mener det samme – for de gjør det, selv om de ikke er til stede og kan bekrefte det nå.

Leif Lund (A): Jeg føler behov for å forsvare min kollega Aud Gaundal, når representanten Solberg sier at fordi vi ikke stemte for i Stortinget, kan vi ikke sette frem påstanden om at småbedriftene vil forsvinne. Det går jo an å legge frem slike tall selv om ikke Stortinget har kommet med dem. De påstandene som kommer både fra Fremskrittspartiet og Høyre om at småbedriftene forsvinner, må kunne settes frem.

Jeg synes at det eksemplet Torbjørn Andersen kom med om naboen som sluttet som håndverker og begynte som takstmann – i hvert fall slik jeg kjenner bransjen – er et godt eksempel. Det medfører et ganske stort skjemavelde å være takstmann. Når man da slutter som håndverker for at skjemaveldet blir for stort, er det noe som ikke stemmer.

Men jeg vil gjerne be om at man legger frem dokumentasjon om at de små bedriftene forsvinner uten at Stortingets flertall pålegger en å gjøre det. Jeg synes at både representantene Andersen og Solberg burde komme med de tallene.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg vil bare kommentere hva vi har tenkt å gjøre for å følge opp dette.

Jeg synes det er prisverdig at dette er tatt opp, og det er selvfølgelig slik at det Stortinget i dag vedtar, vil Regjeringa følge opp, og det er også i stor grad i tråd med det arbeidet som allerede er i gang. Vi har til hensikt å legge fram det vi greier å få fram i vår – jeg sier det på den måten, for det er mye arbeid som skal gjøres på mange områder. Det som konkret ligger her av forslag, og som vi ikke greier å få fram i vår, tar vi sikte på å følge opp i en egen proposisjon til høsten.

Ellers er det også helt sikkert kjent for Stortinget at vi går gjennom hele plan- og bygningsloven som sådan, som er et litt større arbeid. Men vi skal altså så snart som overhodet mulig sørge for å få fram de ting som er signalisert her, og som også i stor grad er i tråd med det Regjeringa jobber med.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.