Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 45 minutter, og at taletiden blir fordelt med 5 minutter til hver gruppe samt 5 minutter til en av de uavhengige representantene.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt høve til replikker etter de enkelte innlegg, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Ane Sofie Tømmerås (A) (ordfører for saken): Forslagsstilleren peker på et paradoks som irriterer mange bankkunder, og som må sies å være særdeles lite forbrukervennlig, nemlig det faktum at gebyrene for banktjenester stadig går oppover, samtidig som vi ser at rentemarginene bankene beregner seg, går nedover. Og som forslagsstilleren peker på i sitt forslag, tyder ting på at teknologien de siste årene har ført til at banktjenestene egentlig er blitt rimeligere å utføre, ikke dyrere.

Samtidig ser vi at fastsetting av gebyrstørrelsene gjøres på en mildt sagt mangfoldig måte. Det er mange måter de ulike bankene og finansinstitusjonene beregner størrelsen på. Det har f.eks. betydning når man betaler en regning, om man skal betale den over disk – det er en pris. Betaling pr. telefon kan ha en annen pris, ved brev kan det være en tredje pris, og via Internett en fjerde pris. Det er forskjellige priser på alt ut fra hvordan man tar ut pengene sine, om man tar dem ut over disk i banken, om man tar dem ut av en minibank – i tilfelle hvilken banks minibank, og i tilfelle når på døgnet og i hvilket land – om man tar ut pengene gjennom varekjøp og i tilfelle i hva slags butikk. Vi har òg ulike gebyrer når det gjelder kredittkort og kredittkortbruk. Listen kunne gjøres enda lengre, og det er klart at en slik mangfoldig liste, som er forskjellig fra bank til bank, gjør det vanskelig å beregne ens framtidige gebyrutgifter og gjør det vanskelig å sammenlikne bankenes ulike gebyrkrav.

Komiteen er derfor helt enig i at man må opplyse om gebyrutgifter på en best mulig måte for kunden, forbrukeren. Det er også helt i tråd med det som var bakgrunnen for lov om finansavtaler, som trådte i kraft i fjor sommer. Der kom man til den erkjennelsen at banken er den store og profesjonelle parten, mens forbrukeren, og særlig forbrukerkunden, er den lille amatøren. Derfor bør kunden få mer informasjon og mer hjelp når avtaler skal inngås, mens banken må ta et større ansvar både for informasjon og rådgivning, og også for eventuelle tap.

Det ble med den nye loven om finansavtaler innført en ny kultur. Nå kan det være at den kulturen ennå ikke har slått godt nok igjennom, det er i tilfelle noe som må evalueres og følges opp på flere områder. Komiteen er altså helt enig i forslagsstillerens tanker om best mulig informasjon rundt dette med gebyrer. Det komiteen er i tvil om, er forslagsstillerens helt konkrete modell for hvordan denne informasjonen skal gis, og om det å konstruere en gjennomsnittskunde, en gebyrkunde, er den beste måten å gi informasjon på. Vi frykter at det mer vil villede en kunde enn veilede den, og da er det i tilfelle ikke god forbrukerpolitikk. Det er jo ingen som er en gjennomsnittskunde. Når jeg kontakter en bank eller en finansinstitusjon, er jeg jo interessert i mine framtidige forventede gebyrutgifter i det avtaleforholdet. Hva en eller annen konstruert gjennomsnittskunde måtte ha for gebyrutgifter, er for meg ikke interessant. Men det å få et kjapt, greit og oversiktlig svar fra en bank på hva mine forventede gebyrutgifter vil bli i forhold til mine forventede disposisjoner, og på hvilken måte det skjer, kan nok skje på en mye mer oversiktlig og grei måte enn hva tilfellet er i dag.

Det komiteen også har pekt på som faren ved å konstruere en gjennomsnittskunde, er at det kan være lureri fra bankene. Det kan legges mye krefter i at man da vrir gebyrsystemet slik at gjennomsnittskunden kommer forholdsvis rimelig ut, men det at man har ganske små avvik fra gjennomsnittskunden i bruken av banktjenester, kan føre til kjempehopp i gebyrprisingen. Hvis man ønsker å vise det generelle gebyrnivået i en bank eller en finansinstitusjon, kan det kanskje være bedre å ha standardiserte oppsett som gjør at man lettere kan sammenlikne fra bank til bank. Det er mulig at noe av dette på en eller annen måte bør inn i forskrifts form, men komiteen er altså ikke villig til å gå inn på den konkrete modellen som forslagsstilleren legger fram. Komiteen vil også sende ballen til finansnæringen som sådan, slik at finansnæringen får opp øynene for at det å ha en god gebyrpolitikk også er et godt konkurransefortrinn.

Øystein Djupedal (SV): Dette er på mange måter en merkelig innstilling, og særlig blir det merkelig når en hører på saksordførerens mange gode ord om intensjonen i forslaget. Og når man i tillegg avviser forslaget, blir det enda mer forbausende.

Det er klart at det å konstruere en gjennomsnittskunde er vanskelig, det vet jo alle. Men tanken bak dette forslaget er at det faktisk finnes et gjennomsnitt, og det gjennomsnittet, ut fra samme type transaksjon, er det fullt mulig å sammenlikne mellom ulike banker. Det finnes faktisk noen banker som ikke har gebyr i det hele tatt, og det finnes noen banker som har masse gebyr. Og det er helt riktig, som saksordføreren sa og som det står i Dokument nr. 8-forslaget, at gebyrene er avhengig av tidspunkt, tjenester, i hvilket land man bruker tjenestene, osv. Dette er altså finansnæringens anliggende. Finansnæringen ønsker ikke at man skal oppgi denne typen gebyrer.

Det er vanskelig å sammenlikne gebyrer. Nederst på kontoutskriften står de gebyrene man har, men det er først ved årsavslutning man ser hvor mye man faktisk har brukt i gebyr i løpet av et år. De fleste vil bli ganske forbauset hvis man tar seg bryderiet med å se nederst på slippen man får fra sin lokale bank, for da vil man se at man gjerne betaler 1 500–2 000 kr i løpet av et år i gebyr, mens en gjennomsnittskunde har hatt en renteinntekt på den samme kontoen på 200–300 kr.

Poenget er at finansnæringen selv ikke engang ønsket å oppgi effektiv rente i sin tid. De kjempet med nebb og klør for at effektiv rente ikke skulle oppgis, og det er mange som ikke har den renten som oppgis som effektiv rente. Det finnes noen storkunder som har betydelig lavere rente, og det finnes enkelte dårlige betalere som har høyere rente. Men det finnes altså noe som heter effektiv rente, som er et konkurranseparameter som bankene er nødt til å forholde seg til. Enkelte banker henges kontinuerlig ut i tabloidpressen fordi de hele tiden er på rentetoppen, mens noen banker hele tiden er på rentebunnen. På samme måte hadde det vært mulig å lage konkurranse mellom bankene når det gjelder gebyr, og ikke henge seg opp i at en gjennomsnittskunde ikke eksisterer, for det vet jo alle sammen. Alt som går på gjennomsnitt i våre statistiske beregninger, finnes ikke i virkeligheten, og det vet også alle utmerket godt. Likevel finnes det et statistisk gjennomsnitt som det er mulig å forholde seg til i all offentlig statistikk. Poenget med dette var å lage et ytterligere konkurranseelement for bankene. For det vi vet, som saksordføreren også redegjorde for, og som står utførlig beskrevet i Dokument nr. 8-forslaget, er at alt egentlig peker i retning av at gebyrene skulle gått ned. Det gjør de altså ikke. Gebyrene går opp til tross for at alt – og jeg har pekt på fire særlig viktige poeng – egentlig tilsier at kunden skulle få billigere produkter, men det gjør ikke kunden. Det skyldes bl.a. at fokus er på renten og ikke på gebyr. Og hadde dette forslaget blitt vedtatt, ville det vært et vesentlig press på bankene for å få gebyret ned.

Slik som situasjonen er i dag, sitter dessverre bankene med bukta og begge endene, mens forbrukeren faktisk er prisgitt det gebyret man har. Man endrer gebyrpolitikken fortløpende gjennom året uten at forbrukeren i samme grad er i stand til å orientere seg i dette markedet. Det er faktisk slik at veldig mange forbrukere opplever det å skifte bank som en ganske stor og dramatisk beslutning, man har et lojalitetsforhold til bank som kanskje er mye sterkere enn lojalitetsforholdet til mange andre produkter og tjenester man ønsker utført. Det gjør at særlig dette med et effektivt gebyr og en gjennomsnittsberegning som kunne ha målt konkurransefaktoren for bankene, hadde vært viktig. Derfor er det med stigende forbauselse jeg hører at saksordføreren i prinsippet er enig i alt som står i Dokument nr. 8-forslaget, men ikke er enig i konklusjonen. Det skal ikke engang vedlegges protokollen, men det skal avvises. Det betyr at bankene faktisk skal få alle fullmakter til å fortsette den ublue gebyrpolitikken som bankene nå har. Det betyr at stortingsflertallet i realiteten sier at den gebyrpolitikken som bankene har, kan fortsette, og at det er forbrukeren som har hele ansvaret – ved å lese det som står nederst med liten skrift, og ved å være oppmerksom på disse store endringene i gebyrpolitikken. Alle vet at dette ikke skjer.

Dette forslaget som SV har lagt inn, er i utgangspunktet et initiativ fra Forbrukerrådet. Forbrukerrådet mener at dette er et godt forslag. Vi fra SV mener at dette er et godt forslag – for at noe makt skal føres tilbake til forbrukeren, for at man skal få relevant sammenlikning. Jeg registrerer til min store forbauselse at alle partier, bortsett fra SV, i denne sal er enig med banknæringen i at på dette felt skal bankene i realiteten ha fritt fram og forbrukeren fremdeles være kasteball. Jeg synes det er veldig skuffende, veldig nedslående, å se at justiskomiteen ikke har mannet seg opp til å si at dette er fullt mulig, dette vil skape en bedre og sunnere konkurranse i finansnæringen som vil komme forbrukeren til gode. Utgangspunktet for vårt forslag og dette engasjementet er forbrukeren og ikke banknæringen. Banknæringen har sannelig min hatt det godt nok som den har det, det er forbrukeren og den lille mann vi i dette tilfellet har vært opptatt av.

Siden SV ikke sitter i justiskomiteen, vil jeg ta opp det forslaget som opprinnelig er stilt i Dokument nr. 8:48.

Kirsti Kolle Grøndahl hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Øystein Djupedal har tatt opp det forslaget han refererte til.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.