Se også behandlingen av sak nr. 1 på formiddagsmøtet.

Signe Øye (A): Arbeiderpartiet mente at det var helt nødvendig med en gjennomgang av asyl- og innvandringspolitikken, og bad den sittende regjering om det i forbindelse med budsjettet for år 2000. Vi var enkelt sagt ikke gode nok på dette området. Det fungerte dårlig for de innvandrerne som kom hit og ble sittende altfor lenge i mottak. Det fungerte dårlig fordi svært mange av dem som var i mottak, ikke hadde anledning til å arbeide og være aktive. Det fungerte dårlig fordi kommunene ikke tok imot de som hadde fått oppholdstillatelse. Og til slutt og ikke minst: Det fungerte dårlig for det norske samfunnet fordi passivitet og sen integrering førte til at mange flere forble passive sosialhjelpsmottakere på livstid. De kunne dårlig norsk, og de fikk problemer med å bli integrert i det norske samfunnet.

Arbeiderpartiets mål var og er at de nyankomne flyktningene raskest mulig skal klare seg selv, også økonomisk, slik at de kan delta aktivt i samfunnet på lik linje med folk flest ellers i landet. Og vi trenger dem. Vi trenger virkelig all den arbeidskraften vi kan få for tiden, og her har vi et stort potensial.

Noe av det Stortinget bad om, er allerede gjennomført, bl.a. kompensasjon til kommunene, som ble økt vesentlig under budsjettbehandlingen i fjor høst. Nye rutiner som sikrer en hurtigere behandling av visse typer asylsaker, er gjennomført. Og det er blitt mye lettere å få arbeide mens søknaden behandles. Alt dette er bra. Men det er ikke nok.

Arbeiderpartiet mener at den viktigste utfordringen vi har i dag, er tempoet i behandlingen av asylsakene. Og det har jeg tiltro til at statsråden klarer å gjøre noe med.

At vi ikke har lyktes spesielt godt med innvandringspolitikken, kan vi se av ledighetstallene blant disse gruppene. Ledigheten blant innvandrere er i dag nesten tre ganger så høy som i resten av befolkningen. Og selv om ledigheten i Norge går nedover, går ledigheten blant innvandrerne opp, bl.a. i Østfold.

En flyktningkonsulent i en større kommune sa til meg for noen uker siden at nye flyktninger er svært ivrige i begynnelsen. Derfor er det så dumt at nye flyktninger kommer om sommeren, for da skjer det ingenting. Da stopper all integrasjon opp på grunn av at lærerne har ferie.

Utfordringene er ifølge ham følgende: De som kommer, kan for lite yrkesnorsk. Det lærer de best når de er i jobb. Vi har et for passiviserende støttesystem. Det tar fortsatt for lang tid å få godkjent kompetanse. Mange mangler dokumentasjon på realkompetanse. Integreringsprosessen er for sen. Det er for mange fordommer blant arbeidsgiverne, og byråkratiet jobber for tregt.

Regjeringen tar tak i de fleste av disse punktene i meldingen, og komiteen følger opp i innstillingen.

Vi trenger all den arbeidskraften vi kan få for tiden, også ufaglært arbeidskraft. Noen mottak er veldig flinke til å få folk i arbeid, men det er forskjeller. Alle mottakene må bli like flinke til å legge til rette for at de som bor der, kan lære seg norsk og samfunnskunnskap samtidig som de kan jobbe. Det er ingen grunn til at de ikke skal være aktive hele dagen – ikke bare et par timer med norskundervisning.

Det er hyggelig å høre at Aetats vikarutleie allerede etter ganske kort tid melder om at utleie blant fremmedspråklige er på 15 pst., og at de opplever dette som en god ressurs. Og det gir varige virkninger. Mange får fast ansettelse. Det er noe med det å få vise hva man duger til. Spesielt er dette viktig når man mangler papirer.

Derfor er det også etter hvert mange lyspunkter når det gjelder integrering av flyktninger og innvandrere. De blir selvhjulpne og kan leve av sin egen inntekt og betale sin skatt på linje med de øvrige innbyggerne. Det er det de fleste partiene på Stortinget ønsker, og det er det Fremskrittspartiet er så redd for skal skje.

Helt til slutt vil jeg si at det er ikke slik som Carl I. Hagen sier, at det er få av dem som er i mottak, som arbeider. På Mysen mottak, som jeg kjenner til, er det 70 av 170 som arbeider i bedrifter rundt omkring i fylket. Resten er på opplæring, og barna går på skole. Men med Fremskrittspartiets modell, der mange skal bures inne, skjønner jeg at det også blir behov for egne verksteder på mottakene.

Torbjørn Andersen (Frp): Totalbildet av norsk asyl- og flyktningpolitikk bærer i dag preg av kaos og manglende kontroll og styring, fra forvaltning og til regjering. UDI har mistet grepet. Saksbehandlingstiden er blitt for lang, og flere av landets 435 kommuner har ikke lenger kapasitet til å bosette det store antall asylsøkere og kvoteflyktninger som får innvilget opphold i Norge. Et for lite antall flyktninger og innvandrere kommer i produktivt arbeid i Norge. Språkopplæringen fungerer for dårlig. Tilbakesending av dem som har fått avslag på sine asylsøknader, er lite effektiv, og utgiftene i forbindelse med norsk asyl- og flyktningpolitikk er blitt svært høye etter hvert.

Alt dette og mer til har Fremskrittspartiet advart mot i en årrekke uten å bli hørt av de andre partiene på Stortinget i det hele tatt. En hovedårsak til de problemene vi ser i dag, er ganske enkelt at det har ankommet og fortsatt kommer et for høyt antall asylsøkere og flyktninger til Norge, kombinert med at hver tredje asylsøker får opphold på humanitært grunnlag, og at det føres en svært liberal familiegjenforeningspolitikk i landet. Fremskrittspartiet vil derfor med god grunn stramme inn asylpolitikken vesentlig, slik at det kommer færre asylsøkere til Norge. Dermed oppnås en kortere behandlingstid. Vi oppnår bedre bosettingsmuligheter i kommunene når antallet blir redusert, og dermed vil vi også bedre lykkes i å gjøre et bedre integreringsarbeid.

Fremskrittspartiet vil således sette et tak på 1 000 personer pr. år samlet for flyktninger og personer som får opphold på humanitært grunnlag. Fremskrittspartiet vil også begrense ankemulighetene ved asylavslag og klart grunnløse asylsøknader. Vi mener også at man bør plassere asylsøkere med uakseptabel atferd i lukkede mottak og også avslå asylsøknader til søkere som begår kriminalitet i Norge mens de venter på å få sine søknader behandlet.

Fremskrittspartiet vil også innføre obligatorisk DNA-testing i familiegjenforeningssaker samt lære innvandrere kun norsk i skolene fremfor å bruke tid på morsmålet deres. Det er ikke rart at det er manglende norskkunnskaper hos en del innvandrere i Norge når de lærer urdu og swahili istedenfor norsk. Vi vil dessuten opprette et statens flyktningverk som skal ha det samlede ansvar for hele dette området, og Fremskrittspartiet foreslår også å styrke integreringstilskuddsordningen til kommunene.

Når flertallet heller ikke denne gang vil lytte til noe av det Fremskrittspartiet foreslår, er det sterkt beklagelig. Vi ser jo hvor galt det har gått med den mislykkede politikken de andre partiene selv har stått for i en årrekke. Denne mangel på vilje til å lytte til Fremskrittspartiet vil bare resultere i at den debatten som vi har her i dag, om problemene med norsk asyl- og flyktningpolitikk, vil gi grunnlaget for repetisjonsøvelser for Stortinget i uoversiktlig tid fremover.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil tre minutter.

Jørn L. Stang (uavh): Det foreligger åtte forslag fra representanten Vidar Kleppe og meg selv som vi ber om separat votering over. Det er forslag som samsvarer med de utfordringer som Norge står overfor i fremtiden, men det er også initiativ som visker ut forskjeller mellom den særegne asylpolitikken i Norge kontra andre Schengen-land. De forskjeller som det politiske flertallet ønsker til dels å videreføre og forsterke, vil i sterkere grad enn før påvirke tilstrømningen av asylsøkere hit til landet.

Videre innstramninger i Europa vil eksempelvis føre til økt press på Norge, så asylpolitikken blir mer enn noen gang avgjørende for pågangen av asylsøkere til Norge. Derfor er det høyst påkrevd at landets ansvarlige politikere fører en mer edruelig politikk som mer vektlegger intensjonen i den nye Dublinkonvensjonen. Avtalen skal redusere strømmen av asylsøkere som reiser illegalt rundt i Europa. Det vil være en ufornuftig politikk å videreføre den snillistiske og naive linjen som de norske myndigheter har lagt seg på i altfor lang tid, med å gi flere tusen opphold på såkalt humanitært grunnlag.

Et viktig poeng ved avtalen er at den kun gir en mulighet for personer til å søke asyl og ikke muligheter for å søke opphold i andre land som er inkludert i avtalen. I henhold til Dublinkonvensjonen har det landet asylsøkerne først kom til, ansvar for å behandle asylsøknadene. Ergo påhviler det Norge å ha en forsvarlig og ryddig ordning for behandling og å avvise grunnløse forsøk på å få asyl.

Jeg er sikker på at det politiske flertallet ikke oppfatter det ansvaret som ligger i en slik avtale, og hvilke negative konsekvenser den lite rigorøse flyktning- og asylpolitikk som føres i dette landet, gir for et lite land som Norge. Hvis Norge fører en lite oppdatert og gammelmodig asylpolitikk i forhold til Europa, vil resultatet bli, som erfaringene viser, at asylsøkere ofte søker seg til det landet hvor det er størst mulighet for å få innvilget asyl, eller dit hvor økonomiske og sosiale støtteordninger er best. Sånn sett har konvensjonen gjort det enda viktigere å treffe riktig på første forsøk. Det må ikke være slik i norsk asylpolitikk at asylsøkere opplever det slik at det er enklere å få oppholdstillatelse her i landet, og at det er vesentlig lettere å få andre rettigheter som i særdeleshet Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, SV og også Arbeiderpartiet strør om seg med, f.eks. ordningen med familiegjenforeninger eller kvinners særlige behov, som det heter fra statsråden. Det er viktig at alle som søker asyl, må bli registrert med fingeravtrykk, slik at man eventuelt kan avsløre asylsøkere som opererer med ulik identitet. Det er riktig at asylanter får automatisk avslag i Norge når et annet land har avvist søknader, eller at man får avslag når et annet land har ens søknad til behandling.

Ellers henviser jeg til og tar opp de forslagene som jeg har referert til, og vil at de blir tatt opp til separat votering.

Presidenten: Jørn L. Stang har tatt opp de forslag han har referert til.

Karin Andersen (SV): Jeg vil forsøke å bruke litt mer tid på saken om enslige mindreårige asylsøkere. Jeg er veldig forundret over ordbruken i saken, og som statsråden gjentok i stad, nemlig at bruk av barnevern i slike saker er å klientifisere barn. Jeg mener at dette er et feilaktig syn på hva barnevernet er. Når statsråden i tillegg til det sier at man kan bruke fosterhjem i stedet, forbauser det meg litt at en person som har vært barne- og familieminister, ikke vet at fosterhjem er en ordning som administreres under barnevernet.

Dette dreier seg altså ikke om klientifisering. Det dreier seg om at disse barnas behov skal vurderes og dekkes på lik linje med behovene til norske barn som er uten foreldre eller foresatte, altså norske barn som er i nøyaktig samme situasjon. Disse barna skal behandles likt. Det skal ikke foregå en diskriminering overfor dem.

Jeg har et behov for at statsråden klargjør sitt syn på barnevernet og på hvorfor de er så imot en slik likestilling. Intensjonen med hele forslaget er jo at tilbudet til de enslige mindreårige skal bli bedre og bli så godt at de faktisk greier seg bedre når de kommer ut på egenhånd. Det er det som er hele hensikten. Barnevernet har et helt sett av tiltak de kan bruke overfor norske barn, og de kan selvsagt også brukes overfor enslige mindreårige asylsøkere. Man skal få etter behov. Det er prinsippet. Men det skal være en kvalitetsmessig lik vurdering, enten barnet er norsk eller utenlandsk. Det er prinsippet. Det forundrer meg at Regjeringen ikke er med på det.

Det som også er forunderlig, er som sagt Regjeringens omtale av barnevernet og av dem som trenger hjelp derfra av en eller annen grunn. At dette skal være bare folk med problemer, og at det er å klientifisere folk, reagerer iallfall SV veldig sterkt på, og mener at hvis vi har et barnevern som stempler folk på den måten, må vi jo raskt og med én gang se til å forandre det barnevernet, for slik kan det ikke være. Barnevernet skal være til hjelp, både for foreldre og for barn.

Så til SVs syn på økt bruk av fosterhjem. Det er jo nettopp en ordning innunder barnevernet. Det går på at vi mener at det er en god ordning, og at vi er sterkt uenig i den direkteplasseringsordningen som noen barn nå opplever, uten vedtak av barnevernet, og at det skjer til familier der oppfølgingen er svak i forhold til det som er behovet. Det er dokumentert i statsrådens svar til komiteen på spørsmål om dette at denne oppfølgingen er annerledes, og at den ikke kvalitetssikrer disse tilbudene godt nok. Derfor er vi opptatt av tilbud med kvalitet.

Vidar Kleppe (uavh): Det er gledelig at vi får ta en diskusjon når det gjelder norsk innvandrings- og flyktningpolitikk, men jeg må innrømme med en gang at jeg ikke synes diskusjonen og debatten har kommet noe særlig videre på disse områdene. Det er kjente problemstillinger vi diskuterer, som flertallet i stortingssalen gjennom mange perioder og ulike regjeringer overhodet ikke har tatt fatt i og ikke har gjort noe med.

De burde ha lyttet og hørt på hva det norske folket sier. De burde også spilt på lag med Kommune-Norge, som har kjempeproblemer med dem som kommer til kommunene, som blir utplassert. Jeg tror aldri vi kommer til å lykkes hvis vi ikke tar kommunene på alvor i langt større grad enn det som statsråden har lagt opp til gjennom sine forslag og sine innspill når det gjelder disse viktige sakene.

Hovedproblemet med norsk innvandrings-, flyktning- og asylpolitikk – det sier alle, og det er tverrpolitisk – er at vi har altfor lang saksbehandlingstid. Men hvorfor blir det ikke gjort noe med saksbehandlingstiden? En omorganiserer, en flytter ansvaret fra politiet til nemnder, til andre som skal ta seg av dette, som ikke har den nødvendige kompetansen oppbygd i sin organisasjon. Og restansene blir lengre og lidelsene blir større for dem som kommer inn, fordi de ikke får avklart sin status og sin situasjon. Derfor synes jeg det hadde vært på sin plass, slik jeg og representanten Stang har foreslått, at vi nå hadde lyttet og hørt på Kommune-Norge og det norske folk og tatt en rådgivende folkeavstemning om norsk asyl- og flyktningpolitikk. La folket få si hva de mener. Nå står vi overfor et stortingsvalg til høsten. Da kunne en enkelt og greit kombinert dette.

Men problemet er også, når vi ser bort fra saksbehandlingstiden: Hvilke personer er det som kommer til landet vårt, og hvilken behandling får de? Når stortingsflertallet ikke engang er villig til automatisk å utvise kriminelle utlendinger som har fått en dom i Norge på mer enn tre måneder, er det ikke rart at folk er overrasket. Det er heller ikke rart folk er overrasket når Regjeringen ikke engang vil ha tvungne hiv-tester for å finne ut om de personene som kommer til Norge, har en dødelig smitte med seg eller ei. I forrige uke kunne vi lese de siste statistikkene og tallene som viste at antall hiv-smittede i år 2000 har økt drastisk. Mange av dem som har kommet til landet, har disse sykdommene med seg. For å ta et bilde som kanskje enkelte vil synes er litt støtende, kan vi se hva som har skjedd ellers i Europa. Når det er snakk om munn- og klovsyke og andre ting, er det store ting på gang fra alle regjeringer. Men når det gjelder en dødelig smitte som hiv og aids, blir det gjort altfor lite fra denne regjeringen, selv om statsministeren internasjonalt vil gjøre noe med vaksinering. Og det er for så vidt bra nok.

Ellers synes jeg at den debatten som går i dag, vitner om at det er en masse som er ugjort når det gjelder å få en skikkelig innvandrings- og asylpolitikk som er basert på at vi skal ha en hjelpende hånd overfor de som oppfyller kravene, men vi skal avvise de som snylter og som lyger på seg falsk identitet for å komme til landet vårt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg føler behov for ei avklaring frå statsråden si side på tre punkt, for det fyrste når det gjeld karakteristikken av barn som får hjelp av barnevernet. Ho vil ikkje at mottak for einslege mindreårige asylsøkjarar skal få status som barnevernsinstitusjonar, fordi ungane då blir stempla som problembarn og gjorde til klientar. Eg finn grunn til å minna om at vår intensjon, det som ligg bak dette forslaget, faktisk er det motsette. Det er å sikra same tryggleik, stabilitet og nettverk for einslege mindreårige asylsøkjarar som barnevernet i dag skal stilla opp med overfor barn i Noreg utan foreldre.

I dag er gjennomsnittleg opphaldstid i mottak for ein einsleg mindreårig åtte månader – og altså lengre enn seks og ein halv månad, som det er for asylsøkjarar elles – ei tid med vekslande personell og vekslande opplegg, utan den kontinuitet og oppfølging som er nødvendig, og med større fare for stempelet som problembarn og klient i ein seinare fase. Vår intensjon med å styrkja bruken av fosterheim er nettopp å skapa stabilitet og tryggleik.

Punkt to gjeld dei urovekkjande meldingane som no kjem når det gjeld den praksisen Utlendingsnemnda – i utgangspunktet lansert som ein folkejury – har. Her er sterke reaksjonar i dagens avis, både i VG frå professor Arnulf Kolstad og i Dagbladet frå leiaren av Advokatforeningens lovutval for asyl- og utlendingsrett. Er statsråden fornøgd? Viss ikkje, kva gjer ho? Det handlar om tilbakevendingspraksisen når eit kollektivt, mellombels vern tek slutt. Dei som då skal reisa tilbake, har den same retten til å søkja asyl som andre.

Her kjem også urovekkjande meldingar i forhold til dei vurderingane som blei gjorde når det gjeld sjuke barn og minoritetar. Ser statsråden nærmare på og i alle fall her gir moglegheit for at tilbakestønaden blir ståande ved lag i ein ankeperiode, slik at den enkelte har reell rett til å få sin anke vurdert før utreise, og ser ho på den urovekkjande praksisen som blir meld?

Erna Solberg (H): Jeg har lyst til å komme med noen korte kommentarer til et par ting i innstillingen som jeg ikke fikk tid til å nevne i mitt hovedinnlegg tidligere. Det gjelder først og fremst spørsmålet om hvordan man etablerer kvalifikasjonsavdekning, eller avdekning av såkalt realkompetanse blant asylsøkere og flyktninger. Det andre gjelder et tilsvarende tema, nemlig behandlingen av godkjenningen av deres tidligere utdanning.

Dette var et av de viktige temaene da man for fire år siden behandlet en integreringsmelding her i Stortinget, og nettopp de to tingene hadde høy prioritet. Men det viser seg at det etter hvert faktisk har skjedd rimelig lite i forhold til de målsettinger et enstemmig storting på det tidspunktet hadde. Vi ser dette som et problem ikke bare i forhold til flyktninger og asylsøkere, men også i forhold til arbeidsinnvandring, hvor vi har høyt kvalifiserte sykepleiere i dette landet gående som assistenter rundt omkring fordi systemet er for stort og for vanskelig til å få godkjent deres utdanning og deres kompetanse. Og ikke minst når det gjelder dette særskilte kurset som egentlig dreier seg om norsk byråkrati, for at de skal være innenfor norske regler og norsk saksbehandling, tilbys det så sjelden og på slike tidspunkt at det av og til kan være vanskelig å delta. Det er et ganske klart uttalt ønske fra komiteen at begge disse forholdene ivaretas, også spørsmålet om man spesielt innenfor yrkesfag burde organisere noe, mer et nasjonalt nettverk eller noen nasjonale sentre som var utpekt, når det gjelder avdekking av realkompetanse, for at fylkeskommuner som ikke har godt nok utbygd tilbud, eller bedrifter kan bruke det overfor flyktninger og asylsøkere for å få avdekket realkompetansen. Når det gjelder begge disse forholdene, har Stortinget bedt om at man kommer tilbake med en status for arbeidet i forbindelse med budsjettet til høsten, budsjettet for år 2002.

Dette er sannsynligvis noe av det mest vesentlige for å få en mer fungerende integrering. Det er nemlig ganske mange historier om hva folk oppfatter av en persons utdanning når personen kan ganske dårlig norsk. Og da hadde det kanskje vært en god idé å prøve dem foran maskiner og utstyr, slik at man faktisk kunne vise i praksis at det ikke var ordforrådsmangelen som gjorde at det var vanskelig å få det til.

Så har jeg en kommentar til flere av de innleggene som er kommet fra nåværende og tidligere fremskrittspartimedlemmer i debatten. Jeg håper at de på enkelte områder skal få lov å holde de innleggene sine igjen og igjen her i Stortinget, og at flertallet ikke kommer til å gå inn på den veien. Det er selvfølgelig slik at har man ingen flyktninger, trenger man heller ingen integreringspolitikk. Men jeg synes det er skremmende å tenke på det perspektivet at hvis den politikken som man her står for, hadde blitt praktisert i 1940, ville en jøde som hadde deltatt i en ulovlig demonstrasjon foran den tyske ambassaden, blitt deportert tilbake til Tyskland og gasskamrene. Det bør man ha som perspektiv på at det kanskje er andre slike situasjoner som i historiens dom vil virke like sterkt.

Jørn L. Stang (uavh): Jeg la merke til hva siste taler sa, at det er noen i norsk politikk som blir stående ganske alene i asylpolitikken. Det har ikke jeg noen tro på. Jeg bare konstaterer at vi har fått en avtale som heter Dublinkonvensjonen, som gjelder fra 1. april. Der står det ganske så klare retningslinjer som også Det norske storting bør følge etter hvert, også representanten Solberg. Jeg tror at hun kanskje vil forandre mening etter hvert som tiden går.

Asylsøknader fra kriminelle og fra land UDI mener det ikke er grunn til å flykte fra, må bli avgjort raskest mulig med utvisning uten å vente på svar fra andre land. Dette er ikke noe oppsiktsvekkende, det står også i Dublinkonvensjonen.

Det må slås fast at det ikke bør åpnes for full bevegelsesfrihet for asylsøkere, men at man følger konvensjonen, der det kun er statsborgere av medlemslandene som fritt kan bevege seg rundt i de gjeldene europeiske land. Man må ha som utgangspunkt at en fornyet satsing på asylpolitikk ikke må innebære at man blir så global at man ikke befinner seg noe sted, eller at man ikke har noen tilhørighet og røtter noe sted i verden. Det er den politikken jeg har følelsen av i denne sal at flertallet fører.

Jeg synes også at man blander kortene her. Man drar behovet for arbeidskraft inn i debatten om asyl- og flyktningpolitikk. Det er med på å ødelegge hele debatten etter min mening. Man kan ikke blande sammen det å søke asyl og den arbeidskraften dette landet eventuelt trenger å få fra utlandet. Så jeg vil gjerne stille statsråden et spørsmål: Har Regjeringen tatt tilstrekkelig hensyn til Dublinkonvensjonen som vi har sluttet oss til, og som gjelder fra 1. april, og i hvilken grad er den ivaretatt i det dokumentet vi nå har fått fremlagt på bordet?

Jeg vil bare kort sitere noen av de forslagene vi fremmer. Vi vil gi politiet mulighet for å kunne avvise åpenlyst grunnløse asylsøkere ved de norske grensene. Vi ønsker at kriminelle utenlandske statsborgere automatisk utvises fra kongeriket, for bestandig. Vi ønsker å avvikle ordningen med morsmålsundervisning. Vi ønsker at det utarbeides et forslag om at bosettingstillatelse først gis etter ti års opphold i Norge. Vi ønsker også å avvikle den nye utlendingsnemnda, som i utgangspunktet iallfall koster 30 mill. kr i året, og som faktisk er med på å hindre at vi får en smidig saksbehandling. Mange av de politiske avgjørelser som foretas her i salen nå, vil føre til at saksbehandlingen i UDI faktisk heller blir forverret enn forbedret.

Statsråd Sylvia Brustad: Jeg føler først behov for å si at det innlegget jeg her hørte fra representanten Kleppe, representerer et menneskesyn som jeg tar meget sterkt avstand fra.

Så har jeg lyst til å svare på de spørsmålene jeg fikk fra representantene Andersen og Kleppa, om hvorfor vi mener mottak for enslige mindreårige ikke skal få status som barnevernsinstitusjoner. Det er ikke fordi det ikke finnes unger blant enslige mindreårige som har behov for hjelp fra barnevernet. De skal selvfølgelig få hjelp dersom de har behov for det. Men vi mener det er bedre å bruke de eksisterende barnevernsinstitusjonene eller fosterhjem, hvis det er det som er den beste løsningen, i stedet for å gjøre om mottakene til barnevernsinstitusjoner. Det er rett og slett fordi vi ikke snakker om en ensartet gruppe barn og unge her, men vi snakker om barn og unge med ulike behov for hjelp og støtte. Da mener vi at det må være det som er avgjørende for hvilke tilbud vi gir dem. Derfor mener vi det ikke er riktig å si at barnevernsinstitusjoner skal være mottakene for de enslige mindreårige.

Dessuten er det slik, som også Stortinget slutter seg til, at vi må sørge for at tida i mottak blir kortest mulig. Nå ligger det an til at det blir flertall for mange konkrete ting for å bedre situasjonen for enslige mindreårige, gjennom en styrket vergeordning, bedre bemanning og bedre tilsyn. Og vi har også nylig opprettet en egen avdeling i Florø for de aller yngste enslige mindreårige, som vi også har forhåpninger til kan bli noe mer. Men jeg er litt overrasket over representantene Andersen og Kleppa, som representerer SV og Senterpartiet, når de på den ene siden sier at de er så bekymret for at unger sitter lenge på mottak – det er en bekymring Regjeringen i høyeste grad deler – men når de samme partiene faktisk har muligheten til å gjøre noe med det, ved å støtte en bosettingsmodell som vil gjøre at vi greier å få ungene ut i kommunene på en langt raskere måte, så sier de nei. For det er bare Kristelig Folkeparti her i salen, slik jeg forstår det, som legger opp til å støtte den bosettingsmodellen som Kommunenes Sentralforbund også har sluttet seg til.

I forhold til det som ble tatt opp av representanten Kleppa omkring Utlendingsnemnda, synes jeg det er for tidlig å felle en dom over det i dag. Jeg føler bare behov for å presisere at når det gjelder saker hvor det ikke er vesentlig tvil, kan de behandles av nemndleder og sekretariatet. Derfor er det, slik jeg ser det, naturlig at omgjøringsprosenten i slike saker er lavere enn for saker som behandles i nemnd. Men det er også slik at i saker der det er tvil eller uenighet om de faktiske forholdene rundt det søkeren har forklart, skal søkeren innkalles for å gjøre rede for sin sak. Jeg tror vi er nødt til å gi nemnda litt mer tid, for det handler også om hvilke saker den så langt har behandlet, i forhold til hvor ofte det har vært behov for å innkalle hele nemnder eller ei.

Vidar Kleppe (uavh): At statsråden tar avstand fra mitt menneskesyn uten at hun kjenner meg og vet hva jeg står for, at hun baserer seg på ønsketenkning, får være hennes problem. Jeg står for mitt menneskesyn, og jeg har et rettferdighetsmenneskesyn. Jeg har respekt for menneskeverdet. Men i motsetning til statsråden vil jeg ikke premiere folk som er kriminelle, folk som oppgir falsk identitet, og folk som driver med menneskesmugling. De vil jeg ikke gi opphold i Norge. Jeg vil heller ikke legge norsk statsborgerskap ut på billigsalg, slik flertallet i denne stortingssalen gjør, ved at folk som har begått alvorlige kriminelle handlinger, allikevel skal få lov til å få norsk statsborgerskap når de har nok botid i Norge. Jeg mener at et minimumskrav må være at de har bodd her i ti år, og at de ikke har begått kriminelle handlinger, for at det skal komme «på frågan», som svenskene sier, å få innvilget norsk statsborgerskap. Og det er en politisk uenighet som må være tillatt i et demokrati. Det er mange ute i det norske samfunnet som deler mine synspunkter på dette, langt inn i statsrådens eget parti. Men statsråden som sitter i posisjon, og som er ansvarlig for denne politikken og gjennomføringen av de forslagene som blir fremmet, har altså et annet syn, og når hun ikke har argumenter å komme med, kommer hun med slike beskrivelser av meg – og det sier jo mer om statsråden enn om meg.

Når det gjelder den problematikken vi også ser internasjonalt, der vi i Norge ikke stiller de samme kravene bl.a. når det gjelder tvungen hivtest av folk som kommer til landet, synes jeg det er alarmerende. Det dreier seg om en av de største epidemiene som er på verdensbasis. Jeg vet ikke om det er korrekt, men når ifølge media én av fem f.eks. i Sør-Afrika er hiv- eller aidssmittet, så er det ganske alvorlig. Og når vi ser de problemene vi har internasjonalt med dette, så må det jo gå an fra Stortingets talerstol og i sammenhenger der vi diskuterer disse utfordringene, å påpeke at her er det masse som er ugjort, og her må vi ta våre forholdsregler i det landet som vi skal tjene som folkevalgte. Så representanten Kleppe har god samvittighet, og han har et veldig godt menneskesyn.

Presidenten: Karin Andersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Karin Andersen (SV): Først vil jeg for andre gang avkrefte at SV er imot den nye bosettingsordningen. Det går kanskje an å lese merknadene sånn, men det er uriktig. Vi støtter den nye bosettingsordningen, men vi har noen tillegg som vi mener er bedre.

Så vil jeg spørre statsråden igjen om det er slik at norske barn som er uten foreldre, og som plasseres i institusjon i Norge, plasseres i institusjoner som ikke er godkjent som barnevernsinstitusjoner, slik som vi gjør med utenlandske barn som kommer hit. Jeg mener at svaret på det er nei. Det er denne forskjellsbehandlingen SV er opptatt av å få vekk. Dette dreier seg om at man skal vurdere disse barnas behov på lik linje med norske barns. Det er hele prinsippet. Jeg skjønner at det er litt vanskelig å kommunisere dette, men jeg gjentar det igjen: Det må stilles krav til at plassering og bosetting skal skje etter vedtak i barnevernsloven, og det skal stilles de samme krav til slik plassering som når det gjelder norske barn. Dette er prinsippene i SVs og sentrums politikk, og jeg er forundret over at Regjeringa ikke er enig i dette.

Presidenten: Magnhild Meltveit Kleppa har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): For ordens skuld: Det gjekk fram av innlegget mitt og det går fram av Senterpartiet sine merknader i denne innstillinga at vi er positive til det initiativet som vart teke av KS og departementet om ei ny busetjingsordning. Vi er undrande til dette nasjonale utvalet som skal føreta ei dirigering her – ei fylkesvis fordeling. Det har vi òg uttrykt i merknadene.

Eg skal tilgi at statsråden ikkje fekk med seg det eg sa om dette. Så må eg òg innrømma at eg òg heller ikkje var merksam nok her på slutten, og eg finn difor grunn til å gjenta mitt siste spørsmål for å få ei eventuell stadfesting av om statsråden ser behov for å vera noko romslegare i forhold til dei punkta eg peika på når det gjeld tilbakevending, og den vanskelege praksisen som no er etablert i forhold til Kosovo.

Statsråd Sylvia Brustad: Når det gjelder tilbakevendingen til Kosovo, følger Regjeringa anbefalingen fra UNHCR. Det gjør vi også i forhold til den situasjonen vi har nå. Vi har ikke tenkt å legge opp til en annen eller ny politikk, verken når det gjelder tilbakevendingsstøtten eller i forhold til anke. Og da er det slik representanten helt sikkert er kjent med, at hvis en har rett til tilbakevendingsstøtte og ønsker å ha med seg de pengene, så må man dra ut senest en måned etter avslag i UDI. Alle har rett til å klage. Men skal en ha rett til å beholde pengene, må en som kjent dra til Kosovo. Regjeringa har ikke til hensikt å endre den politikken, og jeg håper at tilbakevendinga skjer på en så smidig og ordentlig måte som overhodet mulig. Og svaret er, som det har vært forutsatt også fra Bondevik-regjeringens side, fra dag én at flertallet av dem vi her snakker om, må påregne å reise hjem. Og da tror jeg det er i alles interesse at det skjer så hurtig som mulig og på en skikkelig måte. Og så tar vi høyde for dem som FNs høykommisær sier vi ikke bør tilbakesende, og når det gjelder de områdene vi bør være varsomme med.

Presidenten: Jørn L. Stang har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad.

Jørn L. Stang (uavh): Jeg skal være forholdsvis kort. Jeg prøvde i utgangspunktet å stille et forholdsvis enkelt spørsmål.

Norge har jo sluttet seg til Dublinkonvensjonen. Mitt spørsmål er da: I hvilken grad er Dublinkonvensjonen ivaretatt i den saken som vi nå diskuterer? Det har jeg ikke fått noe svar på. Vi vet at det er en restriktiv asylpolitikk vi har sluttet oss til. I hvor stor grad har Regjeringen ivaretatt akkurat det?

Statsråd Sylvia Brustad: Det var litt mange spørsmål å svare på i løpet av tre minutter. Men det representanten Stang tar opp, har jeg svart på i Stortinget også tidligere. Det er slik at Dublinkonvensjonen, på samme måte som Schengensamarbeidet, på ingen måte hindrer Norge i å føre den asyl- og flyktningpolitikken som vi mener er riktig, og den politikken som storting og regjering fastlegger.

Jeg vil understreke at Regjeringa legger stor vekt på at vi bør ha både et nært og forpliktende internasjonalt samarbeid om spørsmål som gjelder asyl- og flyktningpolitikken, også med våre europeiske samarbeidspartnere. Men det er altså ingenting i Dublinkonvensjonen som gjør at vi ikke kan føre den asyl- og flyktningpolitikken som Norge mener er riktig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.